Del 4
Gjenåpning i andre land

13 Gjenåpning i enkelte andre land

13.1 Innledning

I denne delen gjennomgås systemet for gjenåpning av straffesaker i enkelte andre land. I punkt 13.2 og 13.3 drøftes systemene i henholdsvis Danmark og Sverige, som har lignende rettssystemer som det norske, og som det er naturlig å sammenligne det norske systemet med. I punkt 13.4 og 13.5 drøftes ordningene i henholdsvis England og Skottland. Den norske kommisjonsmodellen er i stor grad basert på det engelske og skotske kommisjonssystemet, som ble innført på slutten av 1990-tallet, se punkt 4.2.5.

Den norske, engelske og skotske gjenåpningsordningen – hvor myndigheten til å gjenåpne straffesaker ligger til et uavhengig forvaltningsorgan – skiller seg fra ordningen i de fleste land i Europa. I de fleste europeiske land – inkludert Sverige – ligger myndigheten til å gjenåpne straffesaker til en domstol, som ofte er den samme domstolen, eller en domstol overordnet til den som avsa den angrepne dommen.1 I Danmark vurderes gjenåpning av en egen «klagerett», som administrativt har tilknytning til den danske Højesteret. Også det danske systemet har blitt vurdert som modell for den norske gjenåpningsordningen, se punkt 4.2.4.

13.2 Danmark

I Danmark behandles begjæringer om gjenåpning av straffesaker av Den Særlige Klageret (Klageretten).2 Klageretten er organisert som en særdomstol. Den består av fem medlemmer med juridisk utdannelse, som oppnevnes for en periode på ti år uten mulighet for gjenoppnevning. Medlemmene skal til enhver tid være en høyesterettsdommer (Klagerettens formann), en landsrettsdommer, en byrettsdommer, en advokat samt en universitetslærer i rettsvitenskap eller annen jurist med særlig vitenskapelig utdannelse.3 Klagerettens sekretariatsoppgaver er underlagt Højesteret og utføres i praksis av Højesterets dommerfullmektiger og kontoransatte. Behandlingen i Klageretten skjer som hovedregel skriftlig.

Vilkårene for gjenåpning følger av retsplejeloven kapittel 86. Vilkårene knytter seg utelukkende til skyldspørsmålet. Det skilles mellom gjenåpning til skade (§ 976) og gjenåpning til gunst (§ 977). Bare rigsadvokaten kan fremme en begjæring om gjenåpning til skade. Etter ordlyden i begge bestemmelser er det et vilkår at gjenåpningen gjelder en dom fra landsrettene eller Højesteret. Etter langvarig praksis vurderer Klageretten imidlertid også om dommer fra byrettene skal gjenåpnes. Uansett gjenåpningsgrunnlag er det et vilkår at eventuelle gjenstående ankemuligheter er uttømt, jf. retsplejeloven § 978.

I likhet med reglene i Norge er vilkårene generelt strengere ved gjenåpning til skade enn ved gjenåpning til gunst for den domfelte. Etter retsplejeloven § 976 stk. 1 nr. 1 kan gjenåpning til skade skje «når det ifølge en tilståelse, tiltalte senere har afgivet, eller andre beviser, der senere er kommet for dagen, må antages, at han har begået forbrydelsen». Paragrafen åpner også for gjenåpning når det er avgitt falske vitneforklaringer eller fremlagt forfalskede dokumenter, eller når tiltalte eller andre aktører har begått straffbare forhold som har tatt sikte på å påvirke eller bestemme sakens utfall (§ 976 stk. 1 nr. 2). Forutsetningen i disse tilfellene er at «der efter omstændighederne er god grund til at antage, at sådant har bevirket eller medvirket til, at tiltalte har undgået domfældelse». Gjenåpning til skade kan også skje dersom tiltalte påstås å ha gjort seg skyldig i en «væsentlig større forbrydelse» enn den han er domfelt for, såfremt gjenåpningsvilkårene ellers er oppfylt.4

Gjenåpning til gunst er regulert i retsplejeloven § 977, som angir at gjenåpning etter begjæring fra domfelte kan skje i tre tilfeller. For det første kan saken gjenåpnes dersom det fremlegges nye opplysninger, og det «skønnes antageligt» at disse kunne ha medført frifinnelse eller anvendelse av en vesentlig mildere straffebestemmelse dersom de hadde foreligget under den opprinnelige domstolsbehandlingen (§ 977 stk. 1 nr. 1). Videre kan gjenåpning skje i tilsvarende situasjoner som angitt i § 976 stk. 1 nr. 2 for gjenåpning til skade, altså i tilfeller hvor det er avgitt falsk forklaring eller gjort straffbare forhold for å påvirke sakens utfall. For gjenåpning til gunst er innvirkningskravet imidlertid at «det skønnes antageligt, at sådant kan have bevirket eller medvirket til domfældelsen» (§ 977 stk. 1 nr. 2). Dette er et lempeligere krav enn for gjenåpning til skade, hvor det kreves at det er «god grund til at antage» at feilen har påvirket utfallet.

Gjenåpning kan i tillegg skje dersom det ellers foreligger «særlige omstændigheder, der gør det overvejende sandsynligt, at de foreliggende bevisligheder ikke har været rigtigt bedømt» (§ 977 stk. 1 nr. 3). Denne bestemmelsen ble innført i 1939, og tjente til inspirasjon da man i Norge innførte en «særlig sikkerhetsventil» for gjenåpning i tilfeller hvor det ikke kan påvises noe «nytt», se straffeprosessloven § 392 andre ledd.5 Etter ordlyden retter den danske bestemmelsen seg kun mot feil ved bevisbedømmelsen. Bestemmelsen anvendes imidlertid analogisk også i tilfeller hvor feil ved den rettslige vurderingen har ledet til domfellelse.6

Dersom retten eller påtalemyndigheten får kunnskap om omstendigheter som kan gi grunnlag for gjenåpning, «bør» de underrette den domfelte eller andre som opptrer på domfeltes vegne, jf. retsplejeloven § 977 stk. 3.

Det gjelder i utgangspunktet ingen frister for å begjære gjenåpning. Dersom grunnlaget for begjæringen er at det foreligger særlige omstendigheter som gjør det overveiende sannsynlig at bevisene har blitt uriktig bedømt, jf. § 977 stk. 1 nr. 3, må kravet imidlertid være fremsatt innen fem år etter domsavsigelsen. Dersom klageren har vært frihetsberøvet i medhold av dommen, kan begjæringen likevel inngis inntil to år etter løslatelsen, jf. § 979 stk. 1.

Begjæringer som ikke er begrunnet i vilkår som etter loven kan gi grunnlag for gjenåpning, eller som er begrunnet i omstendigheter eller bevis som Klageretten finner «åpenbart betydningsløse», kan avvises straks.7 Om begjæringen ikke avvises, skal motparten gis adgang til å uttale seg.8 Dersom Klageretten finner det nødvendig, kan den innhente ytterligere opplysninger i saken før avgjørelse treffes.9 Klageretten kan også ta initiativ til at politiet gjennomfører undersøkelser.

Klageretten avgjør med endelig virkning om en gjenåpningsbegjæring skal tas til følge eller forkastes.10 Selv om Klagerettens avgjørelse ikke kan ankes, er avgjørelsen ikke til hinder for at det senere fremmes ny begjæring om gjenåpning av samme sak. Om begjæringen tas til følge, skal ny hovedforhandling finne sted ved den samme domstol som opprinnelig avgjorde straffesaken.11 Dommere som har deltatt i behandlingen av den tidligere saken, kan imidlertid ikke medvirke ved den nye behandlingen. Dersom gjenåpning er besluttet etter § 977, altså ved gjenåpning til gunst for domfelte, skal fullbyrdelse av straffen alltid utsettes eller stanses om domfelte begjærer det.12

I 2023 behandlet Klageretten 41 saker, hvorav fem ble tillatt gjenåpnet.13 Saksbehandlingstiden varierer og avhenger av sakens karakter, men er opplyst vanligvis å være omtrent fem måneder.

13.3 Sverige

I Sverige behandles gjenåpningssaker av de ordinære domstolene. Begjæringen behandles av domstolen som er overordnet til den som avsa den angrepne dommen. Dersom den angrepne dommen er avsagt av tingsrätten, behandler hovrätten begjæringen. Begjæringer om gjenåpning av dommer fra hovrätten og Høgsta domstolen, behandles av Høgsta domstolen. Saksbehandlingen skjer etter reglene i rättegångsbalken 58. kapittel.

Gjenåpning til gunst kan begjæres av domfelte eller påtalemyndigheten i henhold til vilkårene i 58. kap. 2 §. Den mest praktiske regelen er inntatt i 2 § nr. 4, som angir at gjenåpning kan skje dersom det foreligger

«[…] en omständighet eller ett bevis som inte har lagts fram tidigare och som sannolikt skulle ha lett till att den tilltalade hade frikänts eller till att en mildare straffbestämmelse hade tillämpats, eller om det med hänsyn till vad som åberopas och i övrigt förekommer finns synnerliga skäl att på nytt pröva frågan om den tilltalade har begått det brott som han eller hon har dömts för.»

Som det fremgår av ordlyden, er gjenåpningsadgangen avgrenset til skyldspørsmålet. Det første alternativet i bestemmelsen er i svensk rett betegnet som hovedregelen, mens det andre alternativet betegnes som tilleggsregelen. Også etter tilleggsregelen er det et vilkår at det må foreligge nye omstendigheter eller bevis, men det stilles ikke krav til sannsynlighetsovervekt for at de nye opplysningene ville ha ledet til frifinnelse eller anvendelsen av en mildere straffebestemmelse.14 Ifølge forarbeidene er tilleggsregelen først og fremst aktuell å anvende i alvorlige straffesaker, der det ikke nødvendigvis kan påvises sannsynlighetsovervekt for et annet utfall, men der de nye opplysningene likevel er egnet til å skape tvil om dommens riktighet.15

Svensk rett har – i motsetning til både norsk og dansk rett – ingen regel som åpner for gjenåpning grunnet svikt i den opprinnelige bevisvurderingen, uten at det stilles krav til nye opplysninger eller bevis. Derimot finnes en bestemmelse som gir adgang til gjenåpning til gunst for rettsanvendelsesfeil, dersom «den rättstillämpning som ligger till grund för domen uppenbart strider mot lag», jf. rättegångsbalken 58. kap. 2 § nr. 6.16

Gjenåpning til skade for tiltalte kan skje etter reglene i 58. kap. 3 §, der nr. 2 gir adgang til gjenåpning dersom søkeren

«[…] åberopar en omständighet eller ett bevis som inte har lagts fram tidigare och som sannolikt skulle ha lett till att den tilltalade hade dömts för brottet eller till att en väsentligt strängare straffbestämmelse hade tillämpats […]»

Gjenåpning på dette grunnlaget forutsetter at det aktuelle lovbruddet kan medføre fengsel i mer enn ett år. Søkeren må også godtgjøre at opplysningene ikke kunne ha blitt påberopt overfor retten som avsa dommen eller ved anke, eventuelt at det kan påvises en gyldig grunn for at det ikke er gjort.17 Videre må gjenåpning til skade begjæres innen ett år etter at søker fikk kunnskap om forholdene som påberopes som grunnlag for begjæringen.18 For gjenåpning til gunst gjelder det ingen frister.

Svensk rett har, i likhet med norsk og dansk rett, også særbestemmelser om gjenåpning grunnet nærmere angitte feil ved rettergangen, for eksempel dersom en aktør har begått straffbart forhold eller tjenesteforsømmelse som kan antas å ha innvirket på sakens utfall.19

Dersom det er klart at det ikke foreligger grunnlag for gjenåpning, kan domstolen umiddelbart avslå begjæringen.20 I andre tilfeller skal saken forelegges motparten, som regel påtalemyndigheten (åklagarmyndigheten) ved Riksåklagaren, for uttalelse. Påtalemyndigheten plikter i visse tilfeller å gjenoppta etterforskningen, og retten kan også pålegge påtalemyndigheten å utføre bestemte etterforskningsskritt av betydning for saken.

Domstolen som har saken til behandling, avgjør om gjenåpningsbegjæringen skal tas til følge eller avslås. Behandlingen skjer som hovedregel skriftlig, og rettens sammensetning følger de ordinære prosessregler. Dersom begjæringen tas til følge, er hovedregelen at saken skal behandles på nytt av den domstolen som opprinnelig avgjorde saken.21 Hvis det er åpenbart hvilket utfall saken skal få, kan imidlertid domstolen som har innvilget gjenåpning, også samtidig endre dommen. Dette skjer imidlertid sjelden.22

I 2021 behandlet svenske domstoler 251 saker om gjenåpning. 190 av disse ble avgjort av Høgsta domstolen, mens de øvrige ble avgjort av hovrätten. 246 av begjæringene ble inngitt av domfelte eller på vegne av domfelte. Samtlige ble avslått. Fem av begjæringene ble inngitt av påtalemyndigheten, og disse fem ble tatt til følge.23

13.4 England

I England har gjenåpningsbegjæringer i straffesaker siden 1997 blitt behandlet av en uavhengig kommisjon (Criminal Cases Review Commision, forkortet CCRC). Kommisjonens virke omfatter også Wales and Nord-Irland.

Frem til 1997 ble påstander om uriktig domfellelse vurdert av regjeringen ved innenriksministeren (Home Secretary), som hadde en lovbestemt, skjønnsmessig myndighet til å henvise saker til ny behandling i ankedomstolen. Ordningen ble kritisert, dels på grunn av maktfordelingsprinsippet, og dels på grunn av mangel på ressurser. Home Secretary hadde heller ikke etterforskningsfullmakter, og det ble ført en meget streng praksis for henvisning. I kjølvannet av flere mye omtalte enkeltsaker ble det oppnevnt et offentlig utvalg for å vurdere gjenåpningssystemet, som i 1993 anbefalte å legge myndigheten til å vurdere gjenåpning til en egen kommisjon.24 Kommisjonen ble etablert som et selvstendig rettssubjekt som var uavhengig av regjeringen. Den engelske kommisjonen ligner på mange måter på den norske Gjenopptakelseskommisjonen og fungerte som modell ved opprettelsen av Gjenopptakelseskommisjonen i 2004.25

Etter loven skal den engelske kommisjonen bestå av minst elleve medlemmer, enten i fulltids- eller deltidsstilling.26 Minst en tredjedel av medlemmene skal være jurister med minst ti års arbeidserfaring, og minst to tredjedeler av medlemmene skal ha kunnskap om eller erfaring fra strafferettspleien, for eksempel fra etterforskningsarbeid. Kommisjonens medlemmer utnevnes av kongen etter anbefaling av statsministeren. Kommisjonen består i dag av elleve medlemmer og én leder. Utvalget forstår det slik at samtlige medlemmer arbeider deltid. Lederen deltar ikke i saksbehandlingen eller i avgjørelsen om en sak skal henvises til ankedomstolen. For øvrig arbeider det i dag ca. 100 ansatte i kommisjonen, hvorav ca. 50 er saksutredere.

Kommisjonen trer normalt i funksjon etter begjæring fra den domfelte, men kommisjonen har også hjemmel til å ta en sak opp til vurdering av eget initiativ. Det gjelder ingen frister for å begjære gjenåpning av en sak, og det er heller ingen grense for hvor mange ganger samme sak kan bringes inn for kommisjonen.

Kommisjonen har et selvstendig ansvar for å utrede saken i tilstrekkelig grad før avgjørelse treffes. Den har vide fullmakter til selv å foreta undersøkelser eller pålegge andre å undersøke på kommisjonens vegne. Kommisjonen har også en omfattende rett til innsyn i offentlige dokumenter som kan være av betydning for saken.27

Etter endt saksbehandling avgjør kommisjonen om saken skal henvises til ny behandling av ankedomstolen. Vilkårene for henvisning er at kommisjonen må legge til grunn at det er en «real possibility» for at domfellelsen ikke vil bli opprettholdt av ankedomstolen, som følge av «argument, or evidence, not raised in the proceedings which led to it or on any appeal or application for leave to appeal against it». Det kreves med andre ord at det foreligger nye anførsler, opplysninger eller bevis. Henvisning kan også skje dersom det er en «real possibility» for at straffutmålingen i dommen ikke vil bli opprettholdt av ankedomstolen som følge av «an argument on a point of law, or information, not so raised».28 Både materielle og prosessuelle feil kan påberopes.

Henvisning på grunnlag av nye anførsler eller bevis forutsetter at «an appeal against the conviction, verdict, finding or sentence has been determined or leave to appeal against it has been refused». Ankemulighetene må med andre ord ha vært benyttet.

Selv om ett eller flere av vilkårene ikke er oppfylt, kan kommisjonen velge å henvise saken «if it appears to the Commission that there are exceptional circumstances which justify making it». Dette kan eksempelvis være aktuelt der ankemulighetene ikke er benyttet, men begjæringen for øvrig fremstår som godt begrunnet. Terskelen er imidlertid høy.

Saksbehandlingens omfang varierer ut fra sakens karakter og kompleksitet. Kommisjonen skiller mellom saker som avgjøres uten at ytterligere undersøkelser blir iverksatt,29 og saker som «går videre» fra forundersøkelsen og blir underlagt såkalt «substantial review».30 Den førstnevnte kategorien omfatter typisk saker der ankemulighetene ikke er uttømt og kommisjonen ikke kan se at det foreligger «exceptional circumstances», samt saker som tidligere er prøvd av kommisjonen, og hvor det ikke er påberopt nye forhold som foranlediger ytterligere undersøkelser. Disse sakene siles ut og avslås som regel etter forenklet behandling av ett kommisjonsmedlem alene. Den andre kategorien – saker som underlegges «substantial review» – omfatter begjæringer som blir gjenstand for mer eller mindre omfattende undersøkelser. I disse sakene avgjøres henvisningsspørsmålet etter avsluttet utredning av minst tre kommisjonsmedlemmer.

Dersom kommisjonen kommer til at saken skal henvises, skjer den videre behandlingen i ankedomstolen etter reglene som gjelder for ordinære ankesaker.

Kommisjonens avgjørelser kan angripes gjennom såkalt «judicial review» i domstolene. Rettspraksis viser imidlertid at domstolene er tilbakeholdne med å overprøve kommisjonens avgjørelser i tilfeller hvor kommisjonen «has taken a tenable and not irrational view, whatever the Court’s own view might be».31

I perioden 1. april 2023–31. mars 2024 mottok kommisjonen totalt 1629 saker og avgjorde 1441 saker. 599 av sakene ble avgjort etter å ha vært underlagt «substantial review». I alt 25 saker ble henvist til ankedomstolen. Dette utgjorde i underkant av 2 % av alle avgjorte saker, og ca. 4 % av sakene avgjort etter «substantial review». Kommisjonen har et uttalt mål om å ferdigstille 85 % av alle innkomne saker innen tolv måneder. I den nevnte perioden ferdigstilte kommisjonen 86,3 % av sakene innen denne fristen. I slutten av mars 2024 hadde kommisjonen 99 såkalte «long-running cases» til behandling. Dette er saker som har vært under utredning i kommisjonen i over to år. Denne kategorien utgjorde ca. 9 % av sakene som var til behandling på det nevnte tidspunktet (i alt 1075 saker).32

13.5 Skottland

Skottland har siden 1999 hatt en uavhengig kommisjon for behandling av gjenåpning av straffesaker. Den skotske kommisjonen (Scottish Criminal Cases Review Commission, forkortet SCCRC) har en tilsvarende funksjon som den engelske kommisjonen. Den skotske kommisjonen minner om den engelske i struktur og arbeidsform, men er mindre og tilpasset skotske forhold.

I likhet med den engelske kommisjonen tjente også den skotske kommisjonen til inspirasjon ved etableringen av Gjenopptakelseskommisjonen. Ved utredningen av den norske modellen mente departementet at skotske forhold var «mer sammenlignbare» med norske forhold enn de engelske. På flere punkter ble den norske kommisjonen derfor modellert etter den skotske, for eksempel når det ble bestemt at kommisjonsmedlemmene skulle arbeide deltid for kommisjonen, som et verv.33

Etter loven skal den skotske kommisjonen bestå av minst tre medlemmer. Minst en tredjedel av medlemmene skal være advokater med minst ti års arbeidserfaring, og minst to tredjedeler skal ha kunnskap om eller erfaring fra strafferettspleien.34 Kommisjonen består i dag av én leder og åtte øvrige kommisjonsmedlemmer. Medlemmene arbeider deltid. Det er også ansatt flere jurister i faste saksbehandlerstillinger, som har ansvar for å utrede sakene kommisjonen behandler. I motsetning til den engelske kommisjonen treffes avgjørelsene som regel av kommisjonen i plenum, hvor også lederen deltar.

Kommisjonen har på samme måte som den engelske kommisjonen et selvstendig ansvar for utredning av saken og vide undersøkelsesfullmakter og adgang til dokumentinnsyn.35 Etter endt saksbehandling avgjør kommisjonen om saken skal henvises til ankedomstolen eller ikke. Loven angir at kommisjonen på ethvert tidspunkt kan henvise saken til ankedomstolen «if they think fit». Vilkårene for henvisning er at kommisjonen legger til grunn

• «a) that a miscarriage of justice may have occurred; and

• b) that it is in the interests of justice that a reference should be made».36

Hovedregelen er at ankemulighetene må være benyttet for at henvisning skal være aktuelt. Dette følger ikke direkte av lovens ordlyd, men er slått fast i kommisjonens praksis. Dersom saken henvises til ankedomstolen, behandles den etter reglene for ordinære ankesaker.37

I perioden 1. april 2023–31. mars 2024 mottok den skotske kommisjonen 177 begjæringer og avgjorde 142 saker. I alt 27 saker ble avgjort etter at kommisjonen hadde gjennomført substansiell utredning, såkalt «full review». Fire saker ble henvist til ankedomstolen. Dette medførte en henvisningsandel på 2,8 % av det totale antallet avgjorte saker, og 14,8 % av sakene som hadde vært gjenstand for «full review».38