2 En mer uforutsigbar verden

Langtidsplanen 2025–2036 er et historisk løfte om en langsiktig økonomisk prioritering av forsvarssektoren. Siden langtidsplanen ble vedtatt har Norges sikkerhetspolitiske situasjon forverret seg. Samfunnet må forberede seg på at krig kan ramme Norge. Den økte risikoen for alvorlige kriser krever tiltak for å styrke samfunnets motstandskraft. Norges nasjonale sikkerhetsstrategi slår fast at Forsvarets egenevne skal styrkes raskt.

Det er en bred erkjennelse blant europeiske allierte at ny politikk er nødvendig for å møte den negative utviklingen. I NATO har dette gitt seg utslag i skjerpete kapabilitetsmål til medlemslandene, som innebærer at de tildelte målene skal gjennomføres raskere, og at den enkelte allierte skal bidra mer til eget og alliert forsvar.

Norge står nå overfor den mest krevende sikkerhetssituasjonen siden andre verdenskrig. Truslene fra et Russland som ruster opp raskere enn tidligere antatt er alvorlige. Vi står overfor et farligere, mer uforutsigbart og militært styrket Russland, med vesentlig krigserfaring, nye våpenplattformer og understøttet av en sterkere forsvarsindustri.

Supermaktrivaliseringen mellom USA og Kina intensiveres. Sikkerhet, økonomi og teknologi knyttes tett sammen med store globale ringvirkninger. Et mer selvhevdende Kina representerer en varig utfordring. Videreutviklingen av det strategiske partnerskapet mellom Kina og Russland kombinert med økt spenning i Asia har betydelige implikasjoner for norsk og europeisk sikkerhet. Nasjonal sikkerhetsstrategi slår fast at utviklingen skal møtes ved å gjøre samfunnet mer motstandsdyktig samtidig som økonomisk sikkerhet prioriteres høyere.

Russlands krig mot Ukraina og uklarhet om utfallet krever betydelige ressurser og skaper usikkerhet. Både for å ivareta egne interesser og som en del av et bredere forpliktende fellesskap blir støtte til Ukrainas legitime forsvarskamp høyt prioritert. I tillegg preges forholdet mellom USA og Europa av større uforutsigbarhet enn på mange tiår.

Disse utviklingstrekkene ble pekt på i langtidsplanen, og den negative utviklingen er ytterligere forsterket på kort tid. Utviklingen har langvarige konsekvenser for Norges og alliansens sikkerhet.

Det er en klar forventning og samlet erkjennelse i NATO om at Europa må ta et vesentlig større ansvar for egen sikkerhet. Dette bør skje i rammen av NATO. Å styrke evnen til kollektivt forsvar vil kreve mer av europeiske allierte.

Byrdefordelingen i NATO må bli mer rettferdig, noe som innebærer at europeiske allierte hver for seg og samlet må bidra mer til fellesforsvaret. NATO-samarbeidet baserer seg på at alliansens medlemsland utvikler sin individuelle og kollektive evne og kapasitet til å motstå et væpnet angrep. Det innebærer at hvert medlemsland må ha militære styrker som kan møte utfordringene og bidra med en forholdsmessig del til fellesforsvaret.

Langtidsplanen og den nasjonale sikkerhetsstrategien legger til grunn at Norge skal ta et større ansvar for norsk og alliert sikkerhet. USA er tydeligere på sine forventninger til at Europa bærer en større del av byrden. EU tar nå nye initiativer for å trappe opp forsvarsinvesteringene og Norge trekkes frem som en viktig samarbeidspartner. Norge har gode forutsetninger for å bidra til å styrke den europeiske søylen i NATO.

I juni 2025 vedtar NATO nye kapabilitetsmål. Forventningene fra våre allierte om å bidra forholdsmessig til en styrket forsvarsevne, vil kreve at Norge vurderer hvordan vi rettidig kan bidra for å dekke opp kritiske mangler knyttet til alliansens evne til troverdig avskrekking og forsvar.

Erfaringer fra Ukrainas forsvarskamp og den raske teknologiske utviklingen må også i større grad integreres i den videre utviklingen av forsvarsevnen. Innsatsen må gjenspeile den økte risikoen for krig og alvorlige kriser. Gitt sikkerhetssituasjonen må Forsvarets evne til å opprettholde et tilstrekkelig aktivitetsnivå for å forebygge og avskrekke konflikt gjennom daglige operasjoner, trening og øvelser ivaretas, samtidig som Forsvaret styrkes og moderniseres.

Russland har som følge av krigen mot Ukraina lagt om til en krigsøkonomi og vil raskt kunne bygge militær styrke når kamphandlingene opphører. Dette skjer samtidig med økt uforutsigbarhet i transatlantiske relasjoner og USAs signaler om å prioritere flere militære ressurser til stillehavsregionen for å håndtere sikkerhetsutfordringene fra Kina. I denne situasjonen vil det være i norsk interesse å styrke den europeiske evnen til konvensjonell avskrekking. For at dette kan skje raskt nok må Europa bygge opp forsvarsindustrien ytterligere for å øke produksjonskapasiteten og redusere leveringstider. En viktig målsetting er samtidig å standardisere og variantbegrense militært materiell.

2.1 Russlands raske militære opprustning truer norsk og europeisk sikkerhet

Russlands krig mot Ukraina er nå inne i sitt ellevte år, siden annekteringen av Krim i mars 2014. Til tross for store tap, særlig i kjølvannet av fullskalainvasjonen i februar 2022, har Russland maktet å opprettholde og videreutvikle sin konvensjonelle og kjernefysiske kampkraft. Dette til tross for det vestlige sanksjonsregimet. Russland får militær støtte fra Nord-Korea og Iran. Kina støtter Russland politisk og gjennom omfattende tilførsel av materiell og teknologi.

Russland har siden fullskalainvasjonen i 2022 iverksatt dype og til dels irreversible endringer. Landet har omstilt seg til en krigsøkonomi og økt produksjonskapasiteten i forsvarsindustrien. Siden langtidsplanen ble vedtatt er estimatene for hvor lang tid gjenopprustningen av russisk militærmakt vil ta gått vesentlig ned. Russlands forsvarsminister uttalte i desember 2024 at Russland må forberede seg på en potensiell militær konflikt det neste tiåret.

Russisk vilje til å prioritere forsvar over andre samfunnsformål er tydelig. I det russiske budsjettet for 2025 går minst 8,8 prosent av BNP til forsvar og andre krigsrelaterte omkostninger. Krigen mot Ukraina har hatt sterke negative effekter på russisk økonomi, blant med høy prisvekst, knapphet på arbeidskraft og manglende tilgang på en rekke varer som følge av sanksjonsregimet.

Så langt er det likevel få tegn til at Russland står overfor en umiddelbar økonomisk kollaps eller har endret på sine overordnede målsettinger om å ødelegge Ukraina som stat, svekke amerikansk militær tilstedeværelse i Europa og underminere den europeiske sikkerhetsorden. Vi ser en retur til tidligere praksis med fokus på utholdenhet, utmattelse og volum. Samtidig har Russlands krigføring mot Ukraina bidratt til at Russland har kommet langt i sin tilpasning til moderne krigføring.

Praktisk krigserfaring, inkludert utstrakt erfaring med bekjempelse av vestlige våpensystemer, samt økt bruk av droner og elektronisk krigføring, gjør at Russland fremover trolig vil være i besittelse av en mer kapabel militærmakt enn tidligere.

Situasjonen i våre nærområder påvirkes av Russlands krig mot Ukraina. Landstyrker fra Kola sendes til Ukraina. Russiske strategiske bombefly basert i nord gjennomfører rutinemessige bombetokt mot ukrainske byer. Russlands maritime og kjernefysiske styrker i nord er uberørt av krigen, og fortsetter å være en trussel mot Norge og NATO. Moderniseringen av de russiske strategiske ubåtene fortsetter, og siden 2024 har Nordflåten blant annet fått tilført en ny fregatt og multirolleubåt. Foruten fortsatt prioritet til styrkeproduksjon til støtte for krigsinnsatsen i Ukraina, har Russland planer for en betydelig styrkeoppbygging langs grensen til NATO, herunder en dobling av landstyrkene i nordvest mot de nordiske landene. Et militært styrket Russland, støttet av Kina, Nord-Korea, Iran og Belarus, vil stille Europa overfor store sikkerhetsutfordringer.

Ukrainas forsvarskamp er en kamp om Europas fremtid. Russland prøver å tvinge frem en alternativ sikkerhetsarkitektur i Europa, der landet står fritt til å dominere naboland. Fremgangsmåtene som benyttes inkluderer digitale angrep, trusler om kjernevåpenbruk, samt sabotasje, desinformasjon og annen fordekt aktivitet.

Dersom kamphandlingene i Ukraina avsluttes anslås det at Russland vil være i stand til å føre en storskalakrig som involverer NATO-land innen få år, med enkelte anslag så lave som tre til fem år. Skulle krigen avsluttes, vil Russlands planer for styrkeutvidelse i grenseområdene mot Norge, Finland, Estland og Latvia kunne gjennomføres enda raskere. Ved slutten av langtidsplanperioden i 2036 kan Norge og NATO stå overfor et revisjonistisk og militært gjenoppbygget Russland. Dette legger ytterligere press på Norges og alliansens pågående innsats for å styrke forsvarsevnen, både enkeltvis og samlet.

Prognosene for en russisk gjenoppbygging vil påvirkes av når det blir en avslutning av Russlands krig mot Ukraina, eventuelt en markant nedtrapping av kamphandlinger, og følgelig i hvilken grad Russland vil måtte basere seg på nyproduksjon istedenfor modernisering av resterende gammelt materiell. Russland vil langt raskere kunne gjennomføre en styrkeoppbygging, både i Ukraina og langs grensen til NATO, fra krigen går over i en våpenstillstand. Den nasjonale sikkerhetsstrategiens førsteprioritet er derfor at Norge raskt styrker forsvarsevnen for å ivareta nasjonal og alliert handlefrihet.

Kinas støtte til Russlands krigføring i Ukraina forsterker også presset ved å akselerere Russlands gjenopprustning og trussel mot Europa. Dette gjør også Kina til en mer direkte sikkerhetsutfordring for Norge. Samtidig må Norge og NATO ta høyde for at Kinas produksjonskapasitet kan understøtte Russlands militære evne i krise eller krig.

Kinas betydning innenfor globale verdikjeder og klima- og bærekraftmål gjør at Norge samarbeider med Kina på områder der det tjener norske interesser. Samtidig kreves økt årvåkenhet på områder som berører nasjonal sikkerhet, og det må tas høyde for at Kinas støtte til Russland kan resultere i mer avanserte russiske våpensystemer, raskere produksjon og økt kinesisk og russisk tilstedeværelse i Arktis.

2.2 Spenninger i det transatlantiske forholdet

Forholdet mellom USA og Europa er mer uforutsigbart enn på mange tiår. USAs forsvarspolitikk er fortsatt under utforming. Mens dialogen mellom USA og europeiske allierte i mange år har diskutert en bedre byrdefordeling, er nå den uttalte amerikanske målsetting en byrdeoverføring fra USA til Europa. Dette er en ny utvikling siden langtidsplanen ble vedtatt. På samme måte har det kommet sterke signaler fra amerikansk side som peker i retning av redusert vilje til å bære hovedansvaret for Europas konvensjonelle forsvar og for å finansiere den militære støtten til Ukraina. USAs strategiske hovedprioritering i å demme opp for Kina i Stillehavet og å beskytte det amerikanske kontinentet har også blitt tydeligere. En eventuell reduksjon i amerikanske bidrag til europeisk sikkerhet innebærer økte forventninger til at Europa bygger opp en langt sterkere egenevne i rammen av NATO.

Dette innebærer allerede at Norge og andre europeiske NATO-land må ta en større del av ansvaret for å støtte Ukraina. Gjennom behandlingen av Innst. 227 S (2024–2025) til Prop. 107 S (2024–2025) sluttet Stortinget seg til regjeringens forslag om å øke den militære støtten til Ukraina med 50 mrd. kroner, og at den samlede rammen for Nansen-programmet i 2025 dermed økes fra 35 mrd. kroner i saldert budsjett for 2025, til totalt 85 mrd. kroner. Den økte bevilgningen på 50 mrd. kroner skal gå uavkortet til internasjonale initiativer og kjøp fra ukrainsk forsvarsindustri.

USAs rolle i NATO og Norges dype og forpliktende forsvarssamarbeid med USA forblir grunnleggende for Norges sikkerhet. USA har vist økende interesse for nordområdene og opererer regelmessig med luft-, land- og sjøstyrker i Norge og våre nærområder. Regjeringen forventer at denne utviklingen vil fortsette, i tråd med det som lå til grunn for langtidsplanen.

For Norge er det helt avgjørende at oppbyggingen av en sterkere europeisk egenevne skjer innenfor NATO-rammen, med fortsatt amerikansk engasjement. Norsk sikkerhet er tett knyttet til utviklingen i forholdet mellom USA og Europa. Det vil arbeides aktivt for å opprettholde sterke transatlantiske bånd samtidig som europeiske land styrker forsvarsevnen. Norge vil derfor være en pådriver og aktiv bidragsyter til den europeiske søylen i NATO.

Samtidig må vi forberede oss på at redusert amerikansk oppmerksomhet mot Europa er et utviklingstrekk som vil vedvare. Kinas fremvekst som økonomisk og militær supermakt innebærer at USA vil måtte øke sin innsats i Stillehavet. Dette vil i økende grad kunne føre til at strategisk viktige amerikanske kapabiliteter vil prioriteres mot Indo-Stillehavet framfor Europa. Kinas økonomiske, teknologiske og militære utvikling utfordrer USAs globale rolle, og større amerikanske militære ressurser vil kunne trekkes mot Stillehavet. Dette får konsekvenser for USAs nærvær i Europa, Midtøsten og Afrika.

2.3 Europa må ta et økt ansvar for egen sikkerhet

Utviklingstrekkene som beskrives her innebærer at Norge sammen med resten av Europa må påta seg et større ansvar for egen sikkerhet. Langtidsplanen som ble vedtatt i 2024 er et betydelig bidrag til videreutviklingen av norsk og europeisk forsvarsevne. Rettidig gjennomføring av Forsvarsløftet vil styrke både norsk og europeisk sikkerhet. Siden langtidsplanen ble vedtatt, har en rekke europeiske land sammen med EU tatt initiativ til en kraftig økning av Europas forsvarsbevilgninger. Utviklingen vil stille nye krav til Norges bidrag til et sterkt Europa i NATO, tettere og mer substansielt samarbeid med våre nordiske naboer og med europeiske allierte, og at Norge må bidra til Europas samlede forsvarsindustrielle kapasitet.

Et tettere samarbeid i Norden og mellom europeiske NATO-land blir avgjørende for å møte de nye utviklingstrekkene. Storbritannia er vår nærmeste europeiske allierte, og en sentral tilrettelegger for dypere samarbeid om sikkerhet og forsvar i Nord-Europa. Norge fordyper nå det strategiske og forpliktende samarbeidet med Storbritannia betydelig. Dette bidrar til at vi utnytter vår samlede kapasitet bedre, særlig innenfor aktivitet i nordområdene og maritim sikkerhet. Norge utvikler også tettere og mer forpliktende samarbeid med store europeiske land som Tyskland, Frankrike og Polen. For å bidra til dette er regjeringen blant annet i gang med å utforme en omfattende samarbeidsavtale med Storbritannia, og nye avtaler med blant annet Tyskland, Danmark og Polen.

Flere europeiske land beslutter kraftige økninger av sine nasjonale forsvarsbudsjetter. Polen har over flere år gjort en stor innsats for å styrke sitt forsvar og blitt en viktig sikkerhetspolitisk aktør i Europa. Tyskland har nylig fattet en historisk beslutning om å fjerne sitt gjeldstak for å understøtte en kraftig satsing på forsvar og infrastruktur. Danmark og Sverige legger opp til en betydelig styrking av forsvarsbudsjettene, og det er ventet at en rekke andre land i Europa vil gjøre det samme. For Norge er det sentralt å bidra til, og dra nytte av, denne utviklingen for å styrke norsk sikkerhet. Dette inkluderer å bidra til å bygge en sterkere europeisk søyle i NATO og en sterkere europeisk forsvarsindustri.

Den økte satsingen på forsvar i EU er positiv for Norge. Europakommisjonen lanserte i mars 2025 en betydelig forsvarspakke for å øke medlemslandenes forsvarsbudsjetter og europeisk våpenproduksjon. Sentrale tiltak i forsvarspakken «ReArm Europe» er reduserte krav til medlemslandenes budsjettunderskudd, samt lån på 150 mrd. euro som skal styrke europeisk forsvarsindustri og medlemslandenes investeringer i forsvar. Samlet forventer Europakommisjonen at summen av tiltakene vil frigjøre 800 mrd. euro til investeringer i europeisk forsvarsindustri og forsvarsevne. Sammen med store nasjonale satsinger har tiltakene i planen potensial til å gi Europas forsvarsindustrielle utvikling et vesentlig løft.

Med utgangspunkt i EØS-avtalen og partnerskapet om sikkerhet og forsvar fra 2024, skal Norge videreutvikle sitt sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeid med EU. Norge skal bidra til at EU utfyller NATO, og legge til rette for aktiv norsk deltakelse i viktige initiativer innenfor beredskap, sivil krisehåndtering, forsvarsindustri, romsamarbeid og bekjempelse av sammensatte trusler.

Forsvarssamarbeidet mellom de nordiske landene blir stadig dypere. Det nordiske forsvarskonseptet fra september 2024 markerer et betydelig skritt fremover for å styrke felles forsvarsevne i regionen og i rammen av NATO. Siden langtidsplanen ble vedtatt har også samarbeidet om beskyttelse av kritisk undervannsinfrastruktur i Østersjøen blitt intensivert.

Regionale samarbeidsflater som Nordic Defence Cooperation (NORDEFCO) og Nordisk-baltisk krets (NB-8) gir Norge ytterligere innflytelse over utviklingen i vår region. Gjennom tette relasjoner til de nordisk-baltiske land og fordypet samarbeid med Tyskland, Frankrike og Polen bidrar vi til at norske interesser ivaretas. Joint Expeditionary Force (JEF) består av de baltiske og nordiske landene, samt Storbritannia og Nederland. Norge skal bidra til å videreutvikle JEF som en viktig arena, samtidig som vi styrker gjennomføringen av NATOs regionale planer og bedrer evnen til å håndtere alvorlige kriser i Nord-Europa.

For at Norge og resten av Europa skal kunne ta økt felles ansvar for egen sikkerhet, må arbeidet med felles operativ aktivitet og oppbyggingen av konkrete samarbeidsprosjekter intensiveres. Dette gjelder særlig samarbeid om kapasiteter som bidrar til økt avskrekking, men også forsvarsindustrielt samarbeid som styrker Europas kollektive militære egenevne. Dette kan for eksempel gjelde tettere integrasjon gjennom felles planverk, styrket trening og øving, eller forsvarsindustrielle samarbeidsprosjekter.

2.4 Teknologiske og militære erfaringer fra Ukraina

De teknologiske og militære erfaringene fra Ukrainas forsvarskamp gir ny innsikt. Krigen har langt på vei bekreftet verdien av en rekke tradisjonelle systemer, som for eksempel luftvern, pansrede kjøretøy og mobilt artilleri. En viktig erfaring er at volum fortsatt er kritisk i moderne krigføring. Bruken av langtrekkende missiler og artilleriammunisjon illustrerer behovet for betydelige lagerbeholdninger.

Krigen har samtidig vist at den høye innovasjonstakten gjør det utfordrende å holde tritt med den teknologiske og militære utviklingen som foregår. I større grad enn før integreres industriell utvikling i takt med operasjoner. Dette gjelder særlig behovet for droner i nær sagt alle militære avdelinger, verdensrommets avgjørende rolle og den raskt økende bruken av kunstig intelligens (KI). Dette er utfordringer som ikke gjelder Norge alene, men som NATO som helhet i økende grad vil måtte håndtere.

Ukraina har etablert bruk av droner som en sentral del av et moderne forsvar. Ukraina har produsert nær to millioner små angrepsdroner og opptil 100 000 langtrekkende droner. 1. juni 2025 gjennomførte Ukraina Operasjon Spiderweb, hvor droner ødela et antall strategiske bombefly ved fem russiske flybaser. Nær 70 prosent av tapene i Ukraina skyldes droneangrep, og bruken gjennomsyrer alle forsvarsgrener. Droner kompletterer ofte eksisterende systemer, men er nå uunnværlige. Dronebruken avdekker også sårbarheten til egne baser og styrker, noe som øker betydningen av effektive mottiltak. Innovasjon har også ført til utvikling av mer kostnadseffektive luftvernløsninger som endrer slagmarkens dynamikk. Arbeidet med en overordnet dronestrategi for forsvarssektoren pågår. Dronestrategien er nærmere omtalt i kapittel 5.2.

Krigen har i tillegg vist hvor viktig verdensrommet er for effektiv krigføring. Rombaserte sensorer og kommunikasjon er avgjørende for presisjon og målbekjempelse, mens bruken av autonome systemer øker.

Effektiv bruk av flere former for KI er også i ferd med å endre hvordan militære operasjoner gjennomføres. Erfaringer fra Ukraina tilsier at KI integreres i økende grad i teknologier som droner, autonome systemer og beslutningsstøtte, og styrker evnen innenfor målutvelgelse, kommando og kontroll, etterretning, logistikk og cybersikkerhet. Generativ KI vil akselerere innovasjon, forbedre situasjonsforståelse og avdekke sårbarheter.

Samtidig fortsetter risikoen for digitale angrep å vokse. Offentlige og private aktører i Norge har det siste året vært utsatt for cyberoperasjoner. Trusselen om cyberangrep mot kritisk infrastruktur fra aktører som Kina, Russland, Iran og Nord-Korea tiltar. I møte med dette bildet vil KI-baserte løsninger for deteksjon og mottiltak være avgjørende for norsk evne til å benytte og operere i cyberdomenet. Norges evne til å utvikle og masseprodusere avansert militærteknologi er begrenset og Norge produserer i liten grad denne typen teknologi selv.

Erfaringene fra Ukraina understreker også betydningen av elektronisk krigføring (EK) og EK-robuste kommunikasjonssystemer. Bruken av det elektromagnetiske spektrumet nær fronten i Ukraina er svært utfordrende med omfattende forstyrrelser og jamming av kommunikasjonssystemer. Den elektroniske krigføringen rettes mot kommunikasjonssystemer, styringssystemer for kommando og kontroll og våpensystemer og satellittbaserte tjenester. Utviklingen påvirker behovet for egen elektronisk krigføringsevne og til å motstå angrep mot vår egen bruk av det elektromagnetiske spektrumet.

Gitt utfordringsbildet og Russlands fremskritt på disse områdene, vil utviklingstrekkene kunne medføre behov for justeringer og omprioriteringer i videreutviklingen av langtidsplanen. Norge må etablere et tettere og mer forpliktende samarbeid med europeiske allierte, og vi må opprettholde vår relative forsvarsevne i møte med sentrale trusselaktørers evne til innovasjon og erfaringslæring. Målestokken er hva vi må være forberedt på å møte på slagmarken. Vi må fortsatt prioritere bilateralt samarbeid med USA innenfor de sentrale teknologiområdene, samtidig som vi bidrar til å bygge ut evnen til å utvikle høyteknologiske våpensystemer i Europa. Regjeringens tiltak for økt integrering av nye teknologier er beskrevet i kapittel 5.2.

2.5 Økt fare knyttet til sabotasje- og påvirkningsoperasjoner

Omfanget av russiske sabotasje- og påvirkningsoperasjoner mot mål i Europa har økt siden langtidsplanen ble vedtatt. Russland har vist større vilje til å destabilisere og undergrave vestlige samfunn, blant annet gjennom sabotasjeaksjoner og bruk av stedfortredere. Norges strategisk viktige posisjon som energileverandør til kontinentet gjør oss særlig utsatt for slike aksjoner, og evnen til beskyttelse og overvåking av kritisk infrastruktur i samarbeid med allierte og gjennom videreutviklingen av totalforsvaret blir derfor stadig viktigere.

Sammensatte trusler treffer hele samfunnet. Både forsvarssektoren og sivile aktører rammes, på tvers av sektorer og ansvarsområder. Denne type virkemiddelbruk kan være krevende å oppdage, forstå, håndtere og motvirke. NATO har besluttet å øke antall tverrsektorielle øvelser med hybrid-scenarioer. Langtidsplanen legger til grunn at det er nødvendig å videreutvikle tiltak for å identifisere, vurdere og respondere på sammensatte trusler. Dette omfatter videreutvikling av evnen til å beskytte både militære kapabiliteter og sivilsamfunnets støtte til nasjonale og allierte styrker mot sikkerhetstruende virksomhet.

Tverrdepartementalt samarbeid, planlegging, forberedelser og øvelser er viktig for delt situasjonsforståelse og effektiv krisehåndtering. Ved store kriser og krig vil kritiske samfunnsfunksjoner som energi, helse, elektronisk kommunikasjon og transport kunne komme under press og det kan oppstå prioriteringsutfordringer. Disse dilemmaene må forberedes og øves i en tverrsektoriell kontekst og ramme.

Påvirkningsoperasjoner og kognitiv krigføring har lenge vært sentralt i russisk og kinesisk doktrine, og den teknologiske utviklingen gjør virkemidlene langt mer effektive enn tidligere. Strategisk kommunikasjon (stratkom) er avgjørende for å motvirke fiendtlig påvirkning og psykologisk krigføring, men også sentralt for avskrekking, motstandskraft og for å integrere kognitive effekter i multidomeneoperasjoner. Samtidig forutsetter effektiv stratkom god situasjonsforståelse, noe som krever en mer helhetlig tilnærming til bruk av stordata-analyse og kunstig intelligens. Bruk av informasjon som våpen og maktmiddel mellom stater, mot beslutningstakere og befolkningsgrupper utgjør en trussel mot våre nasjonale sikkerhetsinteresser.

2.6 Produksjonskapasitet

To av de tre strategiske hovedprioriteringene regjeringen har lagt til grunn i den nasjonale sikkerhetsstrategien knytter seg til nasjonal motstandsdyktighet og økonomisk sikkerhet. Samfunnet skal gjøres mer motstandsdyktig og økonomisk sikkerhet også prioriteres høyere. Konkurranseevnen i norsk økonomi og det økonomiske samarbeidet med våre allierte og partnere skal styrkes. Samtidig må vi redusere sårbarhetene overfor land vi ikke har sikkerhetssamarbeid med.

Norsk og europeisk kapasitet til produksjon av kritisk forsvarsmateriell vil stå sentralt i å møte dette behovet. De siste tre tiårene har produksjonskapasitet i forsvarsindustrien blitt trappet ned som følge av redusert etterspørsel. Russlands fullskalainvasjon av Ukraina i 2022 har snudd denne trenden. At Europa nå må ta et økt ansvar for egen sikkerhet medfører et behov for økt europeisk, nordisk og nasjonal produksjonskapasitet. Dagens produksjonskapasitet er langt unna å møte Norges og alliertes behov.

De økte ambisjonene for forsvar og forsvarssamarbeid blant europeiske land understreker behovet for at Norge bidrar til den kraftfulle forsvarsindustrielle satsingen som er på trappene i Europa.

Både i rammen av NATO og EU har det blitt tatt initiativ for å øke produksjonskapasiteten. Europakommisjonen har i programmet Act in Support of Ammunition Production (ASAP) finansiert en ramme på 500 mill. euro til støtte for økt produksjonskapasitet og i NATO har man forpliktet seg til NATO Industrial Capacity Expansion Pledge. Norge bidrar til begge initiativer. Norsk forsvarsindustri leverer innsatsfaktorer og systemer som gjør at Norge kan gi viktige bidrag til dette arbeidet. Flere norske bedrifter har allerede fått støtte fra EU og Norge for å utvide sin kapasitet.

På norsk side har tiltak for å øke produksjonskapasiteten blitt finansiert gjennom den militære delen av Nansen-programmet. Behovet for økt produksjonskapasitet strekker seg likevel langt utover behovet for å støtte Ukraina. Økt produksjonskapasitet er helt nødvendig for å styrke norsk, nordisk og europeisk forsvarsevne, og dermed evnen til å styrke den europeiske søylen i NATO.

Ettersom Norge og flere europeiske land har besluttet kraftige økninger av sine nasjonale forsvarsbudsjetter øker også etterspørselen etter forsvarsmateriell, som igjen fører til økte priser og lengre leveringstider. Forsterket trykk blant europeiske allierte for å kjøpe europeisk materiell og ammunisjon vil også ytterligere øke etterspørselen i det europeiske markedet. Manglende produksjonskapasitet i Europa vil medføre en forverring av situasjonen. Råvaretilgang er også utfordrende, blant annet som følge av Russlands krig mot Ukraina. Disse utviklingstrekkene finner vi også i markedet for materiell som har både sivil og militært bruk, og der forsvarsindustri og sivil industri må samarbeide.

Skal Norge også i årene som kommer kunne ivareta sine interesser, innflytelse og handlingsrom, er Norge avhengig av å bidra til at Europas samlede produksjonskapasitet økes og at industribasen konsolideres og effektiviseres. Regjeringens tiltak for økt produksjonskapasitet er nærmere beskrevet i kapittel 5.3.

2.7 Konsekvenser for Forsvarsløftet

Langtidsplanen for forsvarssektoren 2025–2036 bygger på et betydelig politisk og faglig fundament. Den nasjonale sikkerhetsstrategien setter rammer for våre prioriteringer for å bevare, forsvare og fremme Norges grunnleggende sikkerhetsinteresser. En rask og storstilt styrking av forsvarsevnen er i gang.

Samtidig var et viktig premiss for denne tolvårige langtidsplanen at det skal være tilstrekkelig fleksibilitet i gjennomføringen. Langtidsplanens prioriteringer skal tilpasses et utfordringsbilde i bevegelse. Betydningen av et bredt forsvarsforlik med rom for justeringer har bare økt siden langtidsplanen ble vedtatt i juni 2024.

Følgende utviklingstrekk er av særlig betydning for den videre gjennomføringen av langtidsplanen: Russlands raske militære opprustning truer norsk og europeisk sikkerhet. Spenningene i det transatlantiske forholdet gjør at det forventes mer av norsk og europeisk forsvarsevne. Europa må ta et økt ansvar for egen sikkerhet. For Norge er det avgjørende at styrkingen av europeisk forsvarsevne fortsetter å skje raskt og i NATO-rammen. Ny teknologi må integreres i hele Forsvaret. Det gjelder spesielt bruk av autonome systemer og kunstig intelligens. Norge må bidra til at Europas samlede produksjonskapasitet økes og at industribasen konsolideres og effektiviseres.