5 Forvaltningsoppgaver – tjenester til publikum

De fleste konsulære saker gjelder forvaltningsmessige eller administrative oppgaver som defineres innenfor begrepet konsulær bistand. Dette gjelder i første rekke oppgaver knyttet til pass, vigsler, sjømannssaker, notarialforretninger, legaliseringer, rettsanmodninger og forhåndsstemmegivning. Det finnes også eksempler på andre typer mer perifere oppgaver som utenrikstjenesten kan utføre for andre norske myndigheter eller for nordmenn. Felles for de fleste av disse oppgavene er at de er regulert i egen særlovgivning som eies av andre departementer.

Gjennomgangen av de konsulære tjenestene i denne meldingen vil søke å identifisere og drøfte utfordringer og dilemmaer knyttet til omfanget og innretningen av det forvaltningsmessige tjenestetilbudet, og peke veien fremover mot hvordan det ytterligere kan profesjonaliseres og gjøres mer ressurseffektivt.

5.1 Pass

De aller fleste nordmenn får utstedt sine pass i Norge, og politiet utsteder årlig ca. 700 000 pass. Norske utenriksstasjoner har også myndighet til å utstede pass, og i 2024 mottok 80 ulike stasjoner1 om lag 19 000 søknader om pass.

Omtrent 6 % av passene som utstedes ved utenriksstasjonene er nødpass. Disse utstedes når noen som er i utlandet har behov for et nytt pass raskt, for eksempel fordi de har mistet eller blitt frastjålet sitt ordinære pass, eller det har utgått.

De øvrige ca. 94 % av passene som utstedes ved utenriksstasjonene gjelder fornyelse eller førstegangsutstedelse av ordinære pass. Utenrikstjenesten bruker betydelige ressurser på dette arbeidet.

Tabellen viser antall pass utstedt ved norske utenriksstasjoner i perioden 2014–2024, fordelt på henholdsvis nødpass og ordinære pass til barn (under 16 år) og voksne (fra fylte 16 år har ordinære pass ti års gyldighetstid).

Kilde: Politiets IT-enhet/Utenriksdepartementet

De senere årene har det vært en betydelig kvalitetsreform i passarbeidet i Norge, og antall passkontor er redusert. For å opprettholde nødvendig kompetanse, legges det til grunn at et passkontor normalt bør utstede minst 4 000 pass årlig. Den samme reformen har ikke funnet sted ved norske utenriksstasjoner. Det er per i dag flere passkontorer i utlandet enn i Norge, og ingen utenriksstasjoner utsteder så mange som 4 000 pass årlig.2 Svært få av passkontorene i utenrikstjenesten har så høyt volum saker at de ansatte får nødvendig mengdetrening.

Gitt de ressurs- og kvalitetsmessige utfordringene ved å ha mange små passkontorer ulike steder i utlandet, økt kompleksitet i saksbehandlingen samt press på utenrikstjenestens ressurser, mener regjeringen at dagens løsning ikke lenger er bærekraftig. Utfordringsbildet og bakgrunnen for dette er beskrevet i en områdegjennomgang av utenrikstjenesten.3

Regjeringen mener at utenriksstasjonene fortsatt skal utstede nødpass. Når det gjelder ordinære pass, vil det være nødvendig å redusere servicetilbudet til publikum. Stasjoner med få utenrikstjenesteansatte og stasjoner der det av andre grunner er vanskelig å opprettholde kvalitet og sikkerhet i saksbehandlingen, vil ikke lenger ha passmyndighet. Det må ses nærmere på hvilke stasjoner dette vil gjelde.

Regjeringen vil videre vurdere å redusere antall utenriksstasjoner i Europa der det kan søkes om fornyelse av pass, og samle dette ved enkelte sentrale stasjoner. Førstegangsutstedelse av pass vil fortsatt være mulig ved flere stasjoner. I utredningsarbeidet vil det også bli vurdert om ambassadene i København og Stockholm i det hele tatt skal ta imot søknader om pass, gitt deres nærhet til Norge. Det er for eksempel slik at den svenske ambassaden i Oslo ikke lenger utsteder pass til svenske borgere i Norge.

Det vil også vurderes å redusere muligheten til at publikum fritt kan velge hvor de ønsker å søke om pass i utlandet. Fritt valg av søknadssted gjør organiseringen av passarbeidet ved utenriksstasjonene både uforutsigbart og utfordrende. Stasjonene er dimensjonert for å ta imot begrensede antall besøkende, og det er store kostnader ved å øke kapasiteten.

På sikt vil regjeringen utrede muligheten for å inngå en avtale med ekstern tjenesteyter om selve mottaket av søknader om fornyelse av pass. Dette har blant annet Nederland og Storbritannia allerede innført. Norske myndigheter har ikke utredet et slikt samarbeid på passfeltet, men benytter seg av en slik ordning for mottak av søknader om visum og oppholdstillatelser. Som for utlendingssakene, er det de administrative oppgavene knyttet til søknadsprosessen som vil være aktuelt å vurdere for tjenesteutsetting. Dette vil inkludere opptak av biometri, gjennomføring av personkontroll, mottak av underlagsdokumenter og utlevering av ferdig produserte pass. Vurderingen av søknadene vil fortsatt skje ved ansvarlig utenriksstasjon. Tjenesteutsetting av søknadsmottak vil kunne være et verktøy for å opprettholde passtjenester på steder med økende saksvolum og store saksporteføljer. Alternativet på disse stedene, dersom man ønsker å opprettholde passtilbudet, vil være å styrke stasjonene med flere utsendte medarbeidere, og noen steder vil det også være behov for å utvide bygningsmassen eller leie større lokaler.

I 2024 ble det i utenrikstjenesten utstedt ca. 9 100 pass til barn under 16 år. Disse har kortere gyldighetstid enn voksnes pass, og det er derfor nødvendig å vurdere passutstedelser til barn særskilt.

I 2024 møtte om lag 19 000 nordmenn opp på en av 80 utenriksstasjoner for å søke om pass. Ved de fleste utenriksstasjonene er det lokalt ansatte som tar imot søknader om pass.

Foto: Ambassaden i Ankara/Utenriksdepartementet

Særlig om etablering av identitet og førstegangssøknader om pass

Hvert år håndterer utenrikstjenesten om lag 3 000 saker som gjelder førstegangsutstedelse av pass til barn som er født i utlandet. Til forskjell fra i Norge, er det ingen automatikk i at barn som blir født i utlandet blir registrert av norske myndigheter. Den enkelte nordmann har ingen plikt til å orientere norske myndigheter om at hen har fått et barn i utlandet, og det er frivillig å søke om pass både til seg selv og sine barn.

Førstegangssøknader om pass til barn som er født i utlandet kan være særlig krevende saker, og utgangspunktet i alle sakene er et barn som ikke eksisterer i noen norske registre. Norske myndigheter blir da møtt med en hypotese om hvem som er barnets foreldre, og om at et konkret barn er norsk statsborger. Dette er spørsmål som må avklares grundig i forbindelse med søknaden om pass, og sakskomplekset reguleres av fire ulike regelsett. Det er en utfordring både for den enkelte og for norske myndigheter at reglene i barneloven, statsborgerloven, passloven og folkeregisterloven ikke er harmonisert. I noen saker er det nødvendig å gjennomføre DNA-testing for å avklare relasjonen mellom en (antatt) forelder og et barn. Dette gjør arbeidet tidkrevende, og det er ikke uvanlig at det tar flere måneder før saken er ferdigbehandlet. Det kan videre i noen få enkeltsaker være alvorlige hensyn, blant annet knyttet til menneskehandel og menneskerettsbrudd, som gjør seg gjeldende.

Regjeringen besluttet i november 2024 å nedsette en tverrdepartemental arbeidsgruppe bestående av de berørte departementene med underliggende etater. Arbeidsgruppen skal se på eventuelle endringer i regelverk og organisering når det gjelder avklaring av identitet til barn født i utlandet. Den skal kartlegge uklarheter og manglende harmonisering i dagens regelverk, med det formål å anbefale nærmere utredning av lov- og regelverksendringer. Arbeidsgruppen skal videre anbefale nærmere utredning av organisatoriske eller strukturelle tiltak, for å sikre god nok kontroll og en effektiv saksflyt for avklaring av identitet til barn født i utlandet. De anbefalte tiltakene skal forebygge misbruk av regelverket, og må ivareta barns rettigheter.

I arbeidsgruppens vurdering av strukturelle og organisatoriske tiltak, kan det inngå om det er hensiktsmessig å samle vedtaksfatting av førstegangssøknader om pass til barn født i utlandet til én ansvarlig enhet med lokasjon i Norge. Det vil sikre god samhandling mellom alle involverte instanser, danne et fagmiljø med god kompetanse, og sikre likebehandling av de søknadene som nå fordeles på 80 ulike passkontor i utlandet. Det vil videre være aktuelt å vurdere hvilke tjenester utenriksstasjonene skal ha bemanning og kompetanse til å tilby norske borgere i utlandet, på vegne av forvaltningen i Norge. Eksempelvis vil det være naturlig å se på i hvilke tilfeller det fortsatt skal være mulig å erklære farskap på en utenriksstasjon. Arbeidsgruppen skal levere en rapport med konkrete løsningsforslag innen mai 2025.

Ambassaden i Kairo og en av utenrikstjenestens ID-eksperter ved grenseovergangen fra Gaza til Egypt i november 2023. Selv om omgivelsene kan se annerledes ut i krisesituasjoner, utstedes nødpass etter de reglene som gjelder i andre saker.

Foto: Utenriksdepartementet

5.1.1 Surrogati

Surrogati innebærer at en kvinne bærer frem og føder et barn for et annet par eller en person som skal være barnets juridiske og sosiale foreldre. Norske myndigheter fraråder bruk av surrogati i utlandet, og gir ikke bistand til å gjennomføre surrogatiprosesser.

Det er likevel slik at noen nordmenn benytter surrogati i utlandet, og de alminnelige reglene for fastsettelse av foreldreskap og statsborgerskap vil anvendes også når et barn blir til gjennom surrogati. I henhold til norsk lovverk er det den kvinnen som føder barnet som er barnets mor. For at et barn født gjennom surrogati av utenlandsk mor skal være norsk borger fra fødselen, må derfor barnets far være norsk borger.

Utenriksstasjonenes bistand i saker om surrogati begrenser seg til etablering av barnets identitet, herunder fastsettelse av farskap og behandling av passøknader etter det ordinære norske regelverket. En utfordring for utenriksstasjonene er at enkelte lands myndigheter ikke oppgir surrogatmorens navn i fødselsattesten, og i stedet oppfører navnet til kvinnen som eventuelt er pretenderende mor. For utenriksstasjonene kan det derfor være krevende å vurdere om det er benyttet surrogati med mindre det opplyses om dette.

Noen velger å reise til Norge med barnet uten å ha vært i kontakt med en utenriksstasjon. Det er mulig i de tilfeller hvor barnet har pass fra surrogatmors hjemland og kan reise visumfritt til Norge. I slike tilfeller vil utenriksstasjonen først bli involvert hvis den mottar anmodning om bistand fra Bufetat til å innhente surrogatmors samtykke til adopsjon av barnet. Det er da ofte krevende for utenriksstasjonen å få kontakt med surrogatmor, både på grunn av utfordringer med språk og logistikk, men også fordi det ved søknad om adopsjon vil ha gått lengre tid etter fødsel, og surrogatmor anser seg ferdig med prosessen.

Av hensyn til kvalitet og likebehandling vil det også for surrogatisakene være en fordel om førstegangssøknader om pass til barn født i utlandet behandles av en sentral enhet eller instans i Norge. Dette vil sikre et fagmiljø som gjenkjenner en surrogatisak dersom det ikke opplyses i saken.

5.1.2 Adopsjon

Personer som ønsker å adoptere barn i utlandet og er bosatt i Norge, må starte adopsjonsprosessen ved å søke om forhåndssamtykke fra Bufetat. Med et forhåndssamtykke vil en utenlandsk adopsjon i utgangspunktet gjelde i Norge, med de samme rettsvirkninger som en norsk adopsjon. Hvis minst en av adoptivforeldrene er norsk statsborger, erverver barnet norsk statsborgerskap etter reglene i statsborgerloven. Registrering av adopsjonen eller utstedelse av norsk adopsjonsbevilling, samt registrering i Folkeregisteret og tildeling av fødselsnummer til adopterte barn, skjer etter barnet har flyttet til Norge. Foreldrene må møte opp på skattekontoret med barnet og registrere det som innflyttet.

Utenriksstasjonene bistår årlig i et fåtall adopsjonssaker. Hva slags bistand familien trenger fra utenrikstjenesten avhenger av lokale forhold, som hvilke utreiseprosedyrer som gjelder for barnet, og om det også beholder sitt opprinnelige statsborgerskap. For at barnet skal kunne reise til Norge, kan det i noen tilfeller være nødvendig at utenriksstasjonen utsteder et norsk reisedokument til barnet. Dersom passmyndigheten mener det er åpenbart ubetenkelig, kan det utstedes midlertidig pass (nødpass) uten fødselsnummer til adopterte barn. Dette er en praktisk løsning som er ansett generelt forsvarlig under henvisning til det strenge regelverket som gjelder for godkjente utenlandsadopsjoner.

Utenriksstasjonene kan også komme i kontakt med norske statsborgere bosatt i utlandet som har gjennomført nasjonale adopsjoner i utlandet, og som ønsker at disse skal anerkjennes i Norge. Dette kan for eksempel gjelde stebarnsadopsjon av barn til utenlandsk partner. Personer som er bosatt i utlandet kan søke Bufetat om anerkjennelse av adopsjon gjennomført i utlandet. Ikke alle utenlandske avgjørelser regnes som en «adopsjon» etter norske regler.

Det er eksempler på saker der personer bosatt i Norge har gjennomført nasjonale adopsjoner i utlandet uten forhåndssamtykke fra Bufetat. Disse kan også søke om å få anerkjent adopsjonen i Norge, men dette innvilges bare unntaksvis og i sjeldne tilfeller. Det har skjedd en betydelig nedgang i antall utenlandsadopsjoner til Norge de siste årene, og kravene til adopsjonssamarbeid har blitt strengere. Det kan derfor tenkes at man vil se en økning av personer som gjennomfører nasjonale utenlandske adopsjoner, og forsøker å få disse anerkjent i Norge.

5.2 Vigsler

Norske borgere kan gifte seg ved enkelte utenriksstasjoner. Dette er en konsulær tjeneste som for tiden tilbys ved 23 utenriksstasjoner, som vier om lag 300 par årlig. Dette dreier seg om en forvaltningsmessig portefølje med lavt volum, og de fleste vigslene gjennomføres ved utenriksstasjoner i Europa.

Å kunne gifte seg ved en utenriksstasjon er ikke en rettighet for den enkelte nordmann. Det er i stor grad historiske årsaker til at det har vært mulig å gifte seg ved enkelte utenriksstasjoner, og i dag er dette så godt som aldri en nødvendig konsulær oppgave. I 2022 ble det levert en rapport etter en områdegjennomgang av utenrikstjenesten. Her ble det foreslått å slutte med å tilby vigsler ved utenriksstasjonene. En del av utenriksstasjonene som i dag har myndighet til å vie norske borgere, ønsker å kunne fortsette med disse oppgavene og benytter restkapasitet for å tilby denne tjenesten. Den enkelte utenriksstasjonen vurderer selv hvor mange vigsler den har kapasitet til å gjennomføre.

Detaljerte bestemmelser om vigsel ved utenriksstasjoner har opp igjennom årene vært gitt i utenriksinstruksen, som sist ble oppdatert i 2003, og i en egen forskrift for vigsel ved norsk utenrikstjenestemann fra 2001. Forskriften har inntil nylig ikke vært oppdatert, for eksempel for å følge opp at ekteskapsloven i 2009 ble gjort kjønnsnøytral. Det er igangsatt et arbeid med å rydde opp i denne forskriften, som antas å være ferdigstilt når denne meldingen fremmes for Stortinget. Det vil samtidig bli lagt opp til at vigsel ved utenriksstasjonene skal være en gebyrpliktig tjeneste, slik det også kan være i Norge.

Det varierer fra land til land hvem som kan gifte seg ved norske utenriksstasjoner. Det skyldes at norske myndigheter ikke kan utføre denne type myndighetshandling uten samtykke fra vertslandet. Hvis vertslandets myndigheter ikke tillater likekjønnede ekteskap, kan heller ikke dette utføres ved norske utenriksstasjoner i dette landet. Alle land stiller videre som krav at minst en av brudefolkene må være norsk statsborger, og at ingen av brudefolkene kan være borger av vertslandet. En liste over hvem som kan gifte seg hvor, er publisert på regjeringen.no.

Norske utenrikstjenesteansatte ved 23 utenriksstasjoner vier om lag 300 par årlig. Den 7. mars 2025 var det to par som giftet seg på ambassaden i København.

Foto: Ambassaden i København/Utenriksdepartementet

5.3 Sjøfolks- og skipsfartssaker

Norske skipsfartsinteresser i utlandet er i vekst, og den norske flåten har ifølge Norges Rederiforbund hatt en økning på ca. 30 % siden den forrige meldingen på konsulærfeltet ble lagt frem. Hver dag seiler og opererer ca. 1 300 norskkontrollerte skip og rigger i nære og fjerne markeder. Utenrikstjenesten har et tett og godt samarbeid med næringen. Hovedtyngden i dette samarbeidet er ikke nødvendigvis konsulær bistand slik det forstås i dag, men ofte en kombinasjon av, eller i skjæringspunktet mellom, konsulær bistand, krisehåndtering, næringsfremme og ordinær myndighetskontakt. For utenrikstjenesten representerer den norske utenriksflåten en unik beredskapsressurs som kan trekkes på ved behov, særlig i forbindelse med en eventuell assistert utreise med sjøtransport i en krisesituasjon.

Bistand til sjømenn og til skipsfarten har vært en sentral del av utviklingen av de konsulære tjenestene, men antallet sjømannssaker utenrikstjenesten håndterer er synkende. Det ble i 2024 registrert totalt 521 saker globalt, og 75 % av disse ved ambassaden i Manila. Nedgangen i saker skyldes blant annet at Sjøfartsdirektoratet har modernisert og digitalisert flere av sine prosesser. Dette er en ønsket utvikling, som bidrar til å redusere ressursbruken ved utenriksstasjonene og samtidig til å øke kvaliteten i forvaltningen. En ordning som henger igjen, er at utenriksstasjonene kan godkjenne sjømannsleger i utlandet på vegne av Sjøfartsdirektoratet. Rederiforbundet etterlyser mer forutsigbarhet i denne ordningen og anbefaler at den vurderes nærmere, inkludert om hvilken rolle utenrikstjenesten skal spille i godkjenningsprosessen. Videre har en del av regelverket på området behov for en oppdatering, og Utenriksdepartementet vil sammen med Nærings- og fiskeridepartementet ta initiativ til en helhetlig gjennomgang av ulike regel- og instruksverk som pålegger utenrikstjenesten konkrete oppgaver på sjømanns- og skipsfartsfeltet for å klargjøre rettslige rammeverk.

5.4 Notarialforretninger og legaliseringer

Det utføres årlig ca. 4 000 notarialforretninger ved utenriksstasjonene. I utlandet kan utenrikstjenesten utføre de samme oppgavene som er lagt til notarius publicus i Norge.4 Notarius publicus’ oppgave er å stadfeste fakta. Det er mest vanlig å gi notarialbekreftelser for å bekrefte rett kopi av et dokument, bekrefte at et dokument er fremlagt som original, bekrefte at et dokument er signert av en bestemt person, og å bekrefte at en person har signaturrett i et norsk firma.

Utenriksstasjonene kan utføre notarialbekreftelser for norske borgere eller i tilfeller der det er til fordel for Norge eller norske interesser, og det vurderes i hvert enkelt tilfelle om en notarialforretning kan utføres. Utenlandske dokumenter notarialbekreftes ikke, for eksempel som rett kopi eller original. Hvis noen har behov for en notarialbekreftet kopi av sitt norske pass, kan utenriksstasjonen bekrefte rett kopi av det, men hvis spørsmålet gjelder et utenlandsk pass, blir vedkommende bedt om å henvende seg til det utstedende landets myndigheter.

Legalisering er et sedvaneregulert system for at dokumenter utstedt i et land skal få rettsvirkning i et annet. Eksempler på aktuelle norske dokumenter er fødselsattester, prøvingsattester til inngåelse av ekteskap, vitnemål, samt attester fra Brønnøysundregistrene. Legalisering innebærer en bekreftelseskjede ved at dokumentet bekreftes av utenriksdepartementet i avsenderstaten og deretter av mottakerstatens ambassade eller konsulat.

Apostillekonvensjonen,5 som Norge er part til, forenkler legaliseringsprosessen. Et dokument som er påført apostillestempel i Norge vil kunne godtas av en annen konvensjonsparts myndighet, uten ytterligere bekreftelser.

I det sedvaneregulerte systemet for utstedelse av legaliseringer er dette ansvaret som hovedregel plassert i landenes utenriksdepartement. Utenlandske dokumenter til bruk i Norge må være legalisert av utstederlandets utenriksdepartement.

Årlig utsteder Utenriksdepartementet rundt 7 000 legaliseringer. Alle legaliseringer foretas i dag av UD i Oslo, enten via postgang eller ved personlig oppmøte i tjenestens åpningstid, begrenset til én formiddag i uken. I forbindelse med UDs flytting til nytt regjeringskvartal vil det vurderes hvordan denne tjenesten best kan utføres fra 2026.

5.5 Rettsanmodninger

Norske justismyndigheter kan be om bistand fra et annet lands myndigheter i forbindelse med en sivil- eller straffesak. En slik bistandsanmodning kalles rettsanmodning, og kan for eksempel gjelde forkynning av dokumenter, bistand med å avhøre vitner, DNA-prøvetaking, ransaking og beslag eller oversending av dokumenter eller annet bevismateriale. Det finnes flere internasjonale avtaler som regulerer internasjonalt samarbeid på justisområdet.

Dersom det er nødvendig, kan utenrikstjenesten bistå justismyndighetene i slike saker. Det gjelder årlig ca. 550 rettsanmodninger, hvorav ca. 350 er forkynninger.

De fleste oppgavene utenriksstasjonene har i forbindelse med rettsanmodninger er «postkassefunksjoner», der man bistår praktisk med å videreformidle henvendelser mellom norske og utenlandske justismyndigheter. Noen oppgaver på dette feltet kan imidlertid være mer konkrete. Det gjelder for eksempel forkynninger og vitneavhør.

De fleste land tillater at andre staters konsulære tjenestemenn6 utfører forkynninger på deres territorium overfor sine egne statsborgere. Hvordan forkynningen kan foregå, varierer fra land til land, og det kan dreie seg om å oppsøke en person der hen bor eller arbeider, eller om å innkalle vedkommende til å møte opp på utenriksstasjonen. I noen land kan postforkynning benyttes, eller det kan innhentes bistand fra private aktører. Utenriksdepartementet, i samråd med Justis- og beredskapsdepartementet, vil vurdere om det i større grad er mulig å benytte seg av digital forkynning som et utgangspunkt også i saker der den det skal forkynnes for befinner seg i utlandet.

Noen ganger ber norske justismyndigheter en utenriksstasjon om å bistå med å legge til rette for gjennomføring av vitneavhør av norske borgere som befinner seg i utlandet.7 Dette kan som regel imøtekommes dersom det aktuelle landet godtar det og stasjonen får noe tid på å planlegge den praktiske gjennomføringen. Det dreier seg i utgangspunktet om å stille egnede lokaler og en videolinje til disposisjon, samt gjerne av å kontrollere vitnets identitet. I de fleste tilfellene bør det fremmes en rettsanmodning i forkant til det aktuelle landet, ettersom mange land anser fjernavhør av vitner som en myndighetshandling.

5.6 Mottak av forhåndsstemmer

Utenrikstjenesten legger til rette for at velgere kan avlegge forhåndsstemmer i utlandet i forbindelse med norske stortings- og sametingsvalg og ved kommunestyre- og fylkestingsvalg. Det er tradisjon for at det gjennomføres forhåndsstemmegivning ved alle ambassader og generalkonsulater, og ved en rekke honorære konsulater. Som i Norge, er det en forholdsvis krevende administrativ øvelse å legge til rette for forhåndsstemmegivning.

Ved stortingsvalget i 2021 ble det tatt imot ca. 7 500 utenriksstemmer. I forbindelse med kommunevalget i 2023, ble det mottatt ca. 3 000 utenriksstemmer. Som del av utenrikstjenestens forberedelser til valggjennomføringen dette året, ble nesten 19 000 fysiske stemmesedler sendt til 282 ulike byer i utlandet. Totalt ble 1 180 kilo valgmateriell sendt i kurerforsendelser fra Oslo til 79 utenriksstasjoner. Disse formidlet deretter videre deler av materiellet til ytterligere 203 underliggende honorære konsulater hvor det var oppnevnt stemmemottakere.

Det føres ikke statistikk eller annen oversikt over antall forhåndsstemmer som mottas ved konkrete lokasjoner i utlandet, men i 2023 ble minst 80 % av det offisielle stemmemateriellet som ble sendt til utlandet, ikke benyttet.

Det brukes store ressurser på å sende ut valgmateriell til utenriksstasjonene og på å sende utfylte stemmesedler tilbake til Norge. Valgloven har åpnet for at den enkelte velger som oppholder seg i utlandet kan brevstemme uten å reise til en utenriksstasjon, og det er heller ikke nødvendig å benytte offisielt stemmemateriell for å gjøre det. Det ble i 2023 mottatt totalt 287 brevstemmer.

Regjeringen foreslår at utenriksstasjonene i fremtiden ikke skal motta valgmateriell, men at de legger til rette for forhåndsstemming/brevstemming ved stasjonene ved at de skriver ut stemmesedler og påtar seg å sende brevstemmene til valgkontorene i Norge. Stasjoner som forventer å motta mange forhåndsstemmer kan bestille valgmateriell fra Norge. Det vil fortsatt være en prioritet for utenriksstasjonene å informere om valg og mulighetene til å avgi stemme fra utlandet.

I 2023 ble totalt 1 180 kilo valgmateriell sendt til 282 norske utenriksstasjoner og konsulater.

Foto: Valgdirektoratet

5.7 Nødlidenhetslån

Hvis noe uforutsett skulle skje i utlandet, og man ikke har dekkende reiseforsikring eller råd til å betale for eksempel for en flybillett hjem til Norge, må man i utgangspunktet skaffe midler til veie på egen hånd eller be om hjelp fra familie, venner eller andre. Det hender også at arbeidsgivere kan være behjelpelig med å for eksempel utbetale forskudd på lønn. Etter at alle andre alternativer er uttømt, kan det være aktuelt å søke utenrikstjenesten om et nødlidenhetslån. Lånene innkreves av Statens innkrevingssentral, og ubetalte nødlidenhetslån er grunnlag for at politiet kan vurdere passnekt eller tilbakekall av pass.8

Ordningen med nødlidenhetslån er basert på langvarig sedvane, og er formalisert i utenriksinstruksen. Det er identifisert et behov for å videreutvikle og modernisere det konsulære rammeverket, og det gjelder også for nødlidenhetslånsordningen. Per i dag er det bare mulig å søke om nødlidenhetslån ved å fylle ut et papirskjema, som har vært forholdsvis uendret i rundt førti år. I helt ekstraordinære tilfeller kan det være aktuelt at Utenriksdepartementet dekker enkelte uforutsette utgifter i tilfeller der kriteriene for nødlidenhetslån ikke er oppfylt, men hvor det av hensyn til liv og helse er nødvendig å yte bistand.9 Det vil derfor iverksettes tiltak for å modernisere og profesjonalisere administrasjonen av ordningene.

Nødlidenhetslån benyttes også i forbindelse med assisterte utreiser. Noen kan ha et reelt behov for å ta opp et lån, men erfaringsmessig blir ordningen også benyttet fordi utenrikstjenesten ikke har systemer eller verktøy som er egnet for å ta imot brukerbetaling i sanntid mens en krise pågår. Det er prinsipielt uheldig at personer som har midler til å betale for seg i realiteten kan bli nødt til å ta opp et lån fra staten, og Utenriksdepartementet vil se på andre måter å ta imot betaling fra publikum på.

De siste ti årene har utenrikstjenesten oversendt ca. 700 saker om innkreving av nødlidenhetslån til Statens innkrevingssentral. Årene 2021 og 2023 utmerker seg pga. krisehåndtering, og det anslås at utenrikstjenesten i et «normalår» utsteder om lag 30 nødlidenhetslån. Det kan være en svakt økende trend også i år uten store kriser. Gjennomsnittlig lånebeløp de siste ti årene har vært ca. kr. 9 300. Totalt lånebeløp i perioden 2014–2024 var på om lag 6 mill. kroner. Av disse var ifølge Statens innkrevingssentral i overkant av 1 mill. kroner utestående ved årsskiftet 2024/2025.

Figuren viser hvilket år saker om utstedte nødlidenhetslån ble oversendt fra utenrikstjenesten til Statens innkrevingssentral. Lån utstedt i forbindelse med Covid-19-pandemien, ble oversendt i 2021. Lån utstedt i 2023 gjelder i hovedsak assisterte utreiser fra Israel og Gaza.

Kilde: Statens innkrevingssentral/Utenriksdepartementet

Regjeringen mener ordningen med nødlidenhetslån er en viktig sikkerhetsventil, som bør videreføres. Det er viktig at kriteriene gjennomgås og tydeliggjøres. Ordningen er av en slik natur at den bør reguleres i lov eller forskrift, og det bør vurderes om det er mer effektive måter å administrere den på. Av beredskapshensyn må det eksistere manuelle rutiner for å ta imot og behandle søknader om nødlidenhetslån, men hovedregelen bør være at det kan gjøres digitalt.