4 Personlig ansvar og hjelp til selvhjelp

Til grunn for norske myndigheters bistand til nordmenn i utlandet ligger blant annet prinsippene om personlig ansvar og hjelp til selvhjelp. Den viktigste selvhjelpen er å sørge for en god og dekkende reiseforsikring. Dette var et av hovedbudskapene i Meld. St. 12 (2010–2011), og gjelder fremdeles. Disse prinsippene legges til grunn både i saker som gjelder bistand til den enkelte, og i saker om krisehåndtering.

4.1 Reiseforsikring

Nordmenn er ikke pålagt å ha reiseforsikring, men det er en helt klar og sterk oppfordring til alle som reiser utenlands om å ha det. Tall fra forsikringsbransjen viser at altfor mange, og særlig unge voksne, ikke har reiseforsikring.

Å velge bort reiseforsikring innebærer at den enkelte utsetter seg selv for stor personlig helsemessig og økonomisk risiko. Dersom man blir syk, skadet eller utsatt for en ulykke i utlandet, kan det raskt påløpe store kostnader som den enkelte eller deres pårørende må betale for selv. De som velger å reise uten reiseforsikring bør ha tilstrekkelige midler til å dekke uforutsette utgifter som et sykehusopphold eller medisinsk hjemtransport. Utenrikstjenesten erfarer også at når uforsikrede personer dør i utlandet, blir deres etterlatte satt i en svært vanskelig situasjon hvor de blant annet må til å ta stilling til om de vil engasjere begravelsesbyrå og betale for å frakte avdøde hjem til Norge for å bli gravlagt.1

Norske borgere i utlandet har som hovedregel ikke rett til medisinsk behandling. Dette gjelder for alle land, bortsett fra i de andre nordiske landene, EU/EØS-landene og Sveits. I disse tilfellene dekkes medisinske utgifter under midlertidige opphold som om man var borger av det landet man oppholder seg i, så lenge man har med seg det europeiske helsetrygdkortet.2 Det er viktig å være klar over at kortet ikke nødvendigvis dekker alle typer utgifter, for eksempel hjemreise til Norge. Et ambulansefly fra et land i Europa hjem til Norge kan koste fra kr. 300 000. Det er derfor viktig å ha gyldig reiseforsikring i tillegg til helsetrygdkortet, og å være oppmerksom på at reglene kan være annerledes dersom man velger å bosette seg i utlandet.

I resten av verden dekker som hovedregel verken norske eller lokale myndigheter medisinske utgifter dersom noe skulle skje. I noen land kan nødvendig livreddende behandling være gratis, men ikke annen form for medisinsk behandling. Ved reiser til disse landene kan det derfor være enda mer risikabelt å ikke ha gyldig reiseforsikring. For eksempel kan innleggelse på sykehus i USA koste opptil kr. 100 000 per døgn, og et ambulansefly hjem fra Thailand kan koste over en million.

Norske borgere på langtidsopphold i, eller som er utvandret til, andre land bør være særlig oppmerksomme og sette seg inn i hva dette betyr for dem. De fleste reiseforsikringene krever fast bosetting og medlemskap i norsk folketrygd. Pliktig medlemskap i folketrygden gir helse- og pensjonsrettigheter, og opphold i utlandet kan påvirke medlemskapet. Den enkelte må selv undersøke hva utenlandsoppholdet de planlegger (eller er på) betyr for deres rettigheter i folketrygden og eventuelt søke om frivillig medlemskap i folketrygden, dersom dette er ønskelig og de fyller vilkårene.3 Studenter i utlandet må ha egen reiseforsikring, og flere selskaper tilbyr studentforsikringer.

De fleste norske forsikringsselskapene knytter sine forsikringsvilkår til hvorvidt Utenriksdepartementet fraråder reiser til et land. Dette er et forretningsmessig valg som bransjen selv velger å ta. Det kan også være slik at reiseforsikringen er ugyldig for hele reisen dersom Utenriksdepartementet fraråder å reise til det endelige reisemålet.

4.2 Kostnader og utgiftsdekning

I henhold til gjeldende praksis dekkes utenrikstjenestens kostnader til konsulær bistand over Utenriksdepartementets driftsbudsjett, mens den enkelte selv dekker egne kostnader. Det betyr at ambassaden ikke vil ta betalt for sin arbeidstid eller reisekostnader, men at den enkelte selv må betale for eksempel for legebesøk, advokathjelp eller en flybillett hjem. I helt særskilte tilfeller hvor det av hensyn til liv og helse er nødvendig, kan enkelte uforutsette utgifter i forbindelse med bistand til nordmenn i utlandet dekkes. Les mer om dette i punkt 5.7. I andre ekstraordinære tilfeller, der den som har fått konsulær bistand har opptrådt grovt uaktsomt, kan det være aktuelt for norske myndigheter å kreve refusjon for egne utgifter. Det er viktig for myndighetene å ha denne muligheten, også fordi den har en preventiv virkning.

Også under større kriser er det praksis for at nordmenn som bistås skal dekke egne utgifter. Det innebærer eksempelvis at de må betale en bestemt sum dersom de benytter seg av transporttilbud norske myndigheter stiller til rådighet. I praksis betyr dette at vedkommende enten må bekrefte at hen har en dekkende reiseforsikring, eller søke om et nødlidenhetslån. Utenrikstjenesten kan da i ettertid få refundert sine utlegg.

Ved assisterte utreiser har som regel de konkrete utleggene utenrikstjenesten har hatt, som kan knyttes direkte til den enkelte, ikke blitt dekket fullt ut. Dette skyldes blant annet at det er krevende å beregne disse kostnadene mens krisen utvikler seg. Regjeringen mener det bør vurderes å sette opp kriterier hvor staten tar en noe større del av kostnadene i forbindelse med kriser som oppstår uventet, som naturkatastrofer, mens den enkelte som tar for høy personlig risiko ved å reise til områder som norske myndigheter fraråder reiser og opphold i, bør ta en større del selv. Dette vil også kunne ha en viss preventiv effekt.

4.3 Forebyggende konsulær bistand

Å gi råd og veiledning til nordmenn i utlandet er i kjernen av det konsulære arbeidet. Hensikten er å sette den enkelte i stand til å ta gode og informerte valg om en utenlandsreise. Informasjonsarbeidet bør fungere som en forebyggende form for hjelp til selvhjelp, og håpet er at så mange reisende som mulig skal unngå å havne i en situasjon i utlandet hvor de får behov for konsulær bistand.

Utenriksdepartementet gir to ulike former for generell konsulær veiledning. Dette har en forebyggende hensikt og omtales i dag som reiseinformasjon og reiseadvarsler. Disse er publisert på regjeringen.no, og er blant de mest leste sidene der. Reiseinformasjonen og reiseadvarslene er også tilgjengelig gjennom Utenriksdepartementets mobilapplikasjon Reiseklar, som også kan gi varsler om hendelser i disse landene. Appen gir i tillegg publikum enkel tilgang til nettstedet reiseregistrering.no, hvor norske reisende kan registrere seg for å raskt kunne få informasjon fra utenrikstjenesten på e-post eller SMS dersom noe skulle skje i det landet de reiser til. Applikasjonen ble lansert i 2021 og har blitt lastet ned til rundt 400 000 telefoner. Den blir brukt av over 20 000 personer i måneden.

Kilde: Utenriksdepartementet

I tillegg til den informasjonen som er tilgjengelig på regjeringen.no, gir utenriksstasjonene også en del generell konsulær veiledning på sine nettsider (norway.no). Dette kan gjelde mer praktiske eller forvaltningsmessige spørsmål, samt svar på ofte stilte spørsmål til de ulike stasjonene. Målgruppen for dette er gjerne nordmenn som er fast bosatt i disse landene.

4.3.1 Reiseinformasjon

Utenriksdepartementets reiseinformasjon er råd og veiledning til nordmenn om ulike risikoer som det kan være relevant å vite om eller reflektere over før man velger å reise til et land. Det er den enkelte utenriksstasjonen som er til stede i, eller akkreditert til disse landene som gjør vurderingene og holder informasjonen oppdatert. Reiseinformasjonen er ikke en erstatning for det som er allment tilgjengelig på internett, kommersielt tilgjengelig i reiseguider, eller spørsmål som andre myndigheter er best egnet til å besvare.

Reiseinformasjonen er inndelt i faste kategorier med overordnet omtale av blant annet sikkerhetssituasjonen, helsetilbudet, kriminalitetsbildet og risiko for naturkatastrofer. Det gis også en kort oversikt over de viktigste lokale lover og sedvaner som skiller seg betydelig fra slik det er i Norge, og det opplyses om essensiell kontaktinformasjon som nødnummer til lokalt politi og helsevesen. I tillegg gis det generell og overordnet informasjon om vanlige inn- og utreisebestemmelser. Erfaringen viser at korrekt og oppdatert reiseinformasjon fører til færre henvendelser fra publikum både til stasjonene og til departementet.

Reiseinformasjonen kan benyttes av den enkelte for å gjøre sin egen vurdering av risiko ved utenlandsreiser. I tillegg til den generelle risikoen som gjelder for alle som reiser til eller oppholder seg i et gitt land eller område, er det dessverre slik at noen personer eller grupper kan oppleve å bli møtt med ulike grader av skepsis, diskriminering, trakassering eller i verste fall straffereaksjoner i utlandet. Det kan derfor også være spesifikke risikoer knyttet til hvem man er eller hva man planlegger å gjøre i utlandet, som den enkelte reisende må ta hensyn til i sin egen risikovurdering. For mange land inneholder Utenriksdepartementets reiseinformasjon for eksempel kort og generell informasjon om spesifikk risiko for lhbt+-personer. I tillegg til spørsmål om legning og kjønnsuttrykk, er det flere andre ulike grupper som kan være utsatt for høyere risiko i utlandet enn andre nordmenn. Det kan dreie seg om forhold som kjønn, etnisitet eller religion. Det kan også gjelde funksjonsnedsettelser eller kroniske somatiske eller psykiske sykdommer. Hva man arbeider med kan også være en risikofaktor for den enkelte, og personer med dobbelt statsborgerskap kan være ekstra utsatt for at noe kan skje med dem. Det gjelder særlig de som har et politisk engasjement eller et samfunnsengasjement i sitt opprinnelige hjemland.

Tydeligere råd til utsatte grupper bør hovedsakelig gis av aktører som har bedre spisskompetanse enn den enkelte utenriksstasjonen til å gi konkrete råd om risiko knyttet til en utenlandsreise.

4.3.2 Reiseadvarsler

Norske myndigheter kan aldri garantere for at reiser eller opphold er trygge å gjennomføre. Når Utenriksdepartementet mener at situasjonen i et land eller et område er slik at nordmenn ikke bør dra dit, gis det en offisiell reiseadvarsel. Dette ble tidligere kalt reiseråd, men begrepet lå språklig for nært reiseinformasjon slik at forskjellen mellom disse ofte måtte forklares nærmere. Reiseadvarsel innføres som ny omtale i forbindelse med fremleggelse av denne meldingen, men formålet og innretningen er uendret og beskrives videre her.

En reiseadvarsel gis når det anses å være grunn til å råde nordmenn fra å reise til et bestemt land, område eller region, eller til å forlate stedet. Årsaken er vanligvis krig, krigslignende tilstand eller andre former for uroligheter som etter en samlet vurdering av sikkerhetsrisikoen tilsier at norske borgere ikke bør reise til stedet eller oppholde seg der.

Utenriksdepartementets reiseadvarsler er altså tydelige frarådinger, men er verken et forbud eller en restriksjon for den enkelte mot å reise dit de selv måtte ønske. Det vil alltid være opp til den enkelte å vurdere hvor stor risiko hen ønsker å utsette seg for.

I land eller områder hvor det er utstedt reiseadvarsler, vil det være vanskelig eller noen ganger umulig for utenrikstjenesten å tilby konsulær bistand. Videre er praksis i forsikringsbransjen slik at de fleste reiseforsikringer ikke gjelder for reiser til et land med reiseadvarsel, som omtalt i punkt 4.1. Utenriksdepartementet har publisert egen informasjon for å avklare publikums forventninger til konsulær bistand ved reiser til land og områder som er omfattet av en reiseadvarsel. For å nå særlig doble statsborgere og transnasjonale familier er dette også oversatt til engelsk, fransk, arabisk, urdu, tigrinja, polsk og somalisk.

Offisielle reiseadvarsler gis, justeres eller oppheves etter en konkret helhetsvurdering av den aktuelle situasjonen. Beslutninger om reiseadvarsler er politisk uavhengige og har utelukkende som formål å styrke publikums sikkerhet og velferd. Det er likevel ikke til å unngå at det kan komme reaksjoner på frarådinger som norske myndigheter gir, og det har også hendt at norske myndigheter har reagert på råd fra andre lands utenrikstjenester om konkrete risikoer knyttet til reiser til Norge. Departementet vurderer derfor å kommunisere tydeligere bakgrunnsinformasjon om hvilke hensyn det legges vekt på i utarbeidelsen av offisielle reiseadvarsler.

4.3.3 Reiseregistrering

I 2024 registrerte nordmenn totalt 114 684 reiser eller utenlandsopphold på Utenriksdepartementets nettsted reiseregistrering.no eller via appen Reiseklar. Reisene gikk til 230 ulike land og territorier. Om lag en tredjedel av alle registrerte reiser gikk til Spania, Hellas, Tyrkia, Thailand, Italia eller Frankrike.

Kilde: Utenriksdepartementet

Det er frivillig å registrere seg på reiseregistrering.no. At noen har registrert seg der og informert om at de skal reise til et land, betyr ikke at utenrikstjenesten vet hvor den enkelte faktisk befinner seg. Utenrikstjenesten har for eksempel ikke tilgang til lokasjonsdata i appen Reiseklar.

Når det oppstår en alvorlig hendelse eller en krisesituasjon, kan Utenriksdepartementet raskt sende ut nyttig og praktisk informasjon til de som har registrert at de befinner seg i et land. Terskelen for når det sendes ut informasjon til registrerte personer vil variere. I land som har gode egne varslingstjenester og i land hvor det kan forventes at de fleste nordmenn har mulighet til å selv følge med på lokale medier, kan det være mindre grunn til å sende ut meldinger enn for andre land.

Flest meldinger blir sendt ut i forbindelse med pågående krisehåndtering. Erfaringsmessig er det som regel slik at antallet personer som har registrert seg vil være betydelig lavere enn det reelle antallet nordmenn som befinner seg i et land. De første dagene etter at en alvorlig krise har oppstått, vil det derfor ofte være en betydelig økning i antall registrerte personer. Det er viktig at utenrikstjenestens ressurser i en krisesituasjon effektivt kan rettes mot de personene som faktisk er berørt av hendelsen. Man oppfordrer derfor personer som befinner seg i et område og som ikke er berørt, til å si fra om dette også til sin familie eller venner i Norge.

Det er viktig at tekniske verktøy som kan lette kontakten med publikum i krisesituasjoner, moderniseres og videreutvikles. Det finnes allerede kommersielt tilgjengelige løsninger hvor personer enkelt kan gi beskjed om at de er trygge og ikke trenger hjelp. På sikt vil det vurderes om det kan utvikles løsninger for toveis kommunikasjon med publikum på en egnet digital flate. Hvis det iverksettes assistert utreise, eller det oppstår andre konkrete behov for konsulær bistand, bør det i fremtiden kunne være mulig for publikum for eksempel å bekrefte sin identitet, eller å søke om nødlidenhetslån digitalt. Det må eksistere manuelle løsninger ved siden av, men det er sårbart og lite ressurseffektivt å basere seg på dette som en hovedregel, slik det gjøres i dag.

Boks 4.2 Reiseadvarsel

Norske borgere kan få problemer med å reise ut av land som rammes av en alvorlig krise. Flyplasser kan bli stengt på kort varsel og det kan innføres unntakstilstand og portforbud. I alvorlige kriser oppfordrer Utenriksdepartementet norske borgere som befinner seg i et kriserammet område om å reise før det er for sent. De som har registrert seg på reiseregistrering.no eller benytter Reiseklar-appen vil få meldinger med råd og veiledning om eventuelle utreisemuligheter. Når Utenriksdepartementet utsteder reiseadvarsel på høyeste nivå betyr det samtidig at det kan bli vanskelig eller umulig for utenrikstjenesten å hjelpe dem som likevel blir værende.

Innspilling av informasjonsfilm for å oppfordre flere nordmenn til å ta i bruk UDs mobilapplikasjon Reiseklar.

Foto: Utenriksdepartementet