4 Rettighetshavernes erfaringer med åpenhetsloven

Et sentralt formål med åpenhetsloven er å bidra til åpenhet i virksomhetene og gi allmennheten informasjon om hvordan virksomheter jobber for å ivareta grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold. Åpenhetsloven § 6 gir enhver rett til informasjon om hvordan en virksomhet håndterer faktiske og potensielle negative konsekvenser. Formålet med bestemmelsen er at allmennheten skal kunne ta informerte valg og etterprøve informasjon fra virksomhetene, som igjen skal bidra til å fremme respekt for menneskerettigheter og arbeidsforhold. I dette punktet redegjør departementet for rettighetshavernes erfaringer med åpenhetsloven så langt.

Sivilsamfunnorganisasjonene har ifølge SIFO sine undersøkelser i hovedsak positive erfaringer med åpenhetsloven. Noen få sivilsamfunnorganisasjoner forholder seg svært aktivt til åpenhetsloven, og disse organisasjonene kjenner godt til hverandre og samarbeider. De vil likevel se at loven ble bedre kjent og mer brukt i sivilsamfunnet for øvrig.

Sivilsamfunnorganisasjonene i SIFO sine undersøkelser mener åpenhetsloven allerede er et verktøy de kan benytte for å ansvarliggjøre virksomhetene. Med loven er det også skapt et godt utgangspunkt for dialog med bedriftene, ifølge SIFO. Forholdet til næringslivet er for sivilsamfunnet preget av tosidige holdninger. Enkelte aktører anser seg selv og bedriftene på samme lag, samtidig som sivilsamfunnet også ser på seg selv som en opposisjon til næringslivet. Enkelte bruker loven for å kontrollere virksomhetenes aktsomhetsvurderinger. Flere understreket samtidig at de to årene åpenhetsloven har virket må anses som en innkjøringsperiode, og at man så langt ikke vet om loven har en faktisk effekt på de forholdene loven sikter mot å forbedre.

I skriftlig innspill til departementet skriver en sivilsamfunnsorganisasjon at de opplever at åpenhetsloven har medført at det generelt har blitt en større åpenhet blant virksomhetene, og at dette gjelder både «nybegynnere» og de mer viderekommende virksomhetene. De mener dette er merkbart og synlig både i kommunikasjon med disse og gjennom deres aktsomhetsvurderinger. Deres erfaring er videre at åpenhetsloven gjentatte ganger har vist seg å være et godt verktøy i kommunikasjon med virksomheter i saker hvor det har skjedd menneskerettighetsbrudd eller hvor risikoen for slike brudd er overhengende. De opplever videre at mange av virksomhetene svarer kvalitativt bedre ved direkte henvendelse, og med flere detaljer, og antar at dette er fordi dette er forventet av virksomhetene etter loven. Samtidig opplever de også at noen få virksomheter ikke svarer på henvendelser selv om de har en lovfestet plikt til dette. De skriver også at til tross for at loven krever at virksomhetene svarer skriftlig, dekkende og forståelig om hvordan de håndterer negative konsekvenser i sin leverandørkjede, har de flere ganger erfart at virksomhetene svarer på noe annet enn det de spør om. Denne erfaringen deles også av andre sivilsamfunnsorganisasjoner.

I skriftlig innspill til departementet har flere sivilsamfunnsorganisasjoner tatt til orde for at det bør opprettes en digital portal hvor virksomhetenes redegjørelser etter åpenhetsloven samles. Bakgrunnen for dette er at rapporteringen i dag oppleves som fragmentert, noe som kan gjøre det vanskelig for forbrukerne å få oversikt over selskapenes rapporter. En søkbar digital portal vil ifølge disse sivilsamfunnsorganisasjonene øke tilgjengeligheten på informasjon fra virksomhetene.

I SIFOs rapport «To år med åpenhetsloven» fremkommer det at enkelte sivilsamfunnsorganisasjoner er kritiske til Forbrukertilsynets tilnærming til loven etter at den nå har virket i to år. Samtidig som organisasjonene har forståelse for at tilsynet la seg på en «mykere linje» i lovens innkjøringsfase, mener de at denne fasen har strukket seg for langt og at Forbrukertilsynet ikke har prøvd ut de sanksjonsmulighetene som ligger i loven. De viser også til at det totalt sett er få saker som har blitt tatt opp til behandling, og at saksbehandlingstiden er uforholdsmessig lang.

SIFOs delrapport om åpenhetslovens mediediskurser viser at media har hatt en rolle i å informere forbrukerne om åpenhetsloven og dens rettigheter og plikter. Medieanalysen viser samtidig at det er store forskjeller i medias omtale og vinkling av åpenhetsloven. Loven diskuteres både som et virkemiddel for å fremme menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold, og som en lov som stiller nye krav som bedriftene må forholde seg til. Loven fremstilles også som en styrking av forbrukernes rettigheter og makt, og som en markedsregulering som kan sikre like konkurransevilkår og bedre omdømme for bedriftene. Samtidig fokuserer nyhetsartikler også på økte rapporteringskrav, byråkratisering og økte kostnader som følger med loven. Det er lite overlapp mellom artikler som drøfter eller analyserer hensyn til menneskerettigheter, arbeidsforhold og aktive forbrukere på den ene siden opp mot hensynet til rapporteringskrav og lønnsomme bedrifter på den andre siden.

SIFO hadde begrenset tilgang til medierepresentanter som datagrunnnlag for deres undersøkelser. Til tross for flere forespørsler til ulike aktører, var det kun en aktør som takket ja til intervju. Medierepresentantene som avslo, oppga ifølge SIFO manglende kjennskap til loven som grunn. Denne grunnen ble også oppgitt av journalister som har benyttet loven i sitt arbeid. Ifølge intervjuene SIFO har gjort med sivilsamfunnsorganisasjoner, bruker også journalister åpenhetsloven, men de har jevnt over manglende forståelse av hva slags informasjon loven gir dem rett på. Enkelte sivilsamfunnsorganisasjoner forventer, ifølge SIFO, at media vil bruke loven mer aktivt med tiden.

I skriftlig innspill til departementet viser en medieaktør til at åpenhetsloven har et stort potensial for å være en portal for samfunnsviktig journalistikk, og viser til flere redaksjonelle saker som bygger på informasjon journalistene har innhentet ved bruk av åpenhetsloven. Medieaktøren skriver videre at de jobber aktivt for å gjøre lovens innhold bedre kjent blant journalister, og de opplever en økende interesse for loven.

Sivilsamfunnsorganisasjonene i SIFO sin undersøkelse mener forbrukerne i liten grad bruker åpenhetsloven. Sivilsamfunnet forklarer dette med at åpenhetsloven er en relativt ny lov som få har kjennskap til, og at å anvende loven forutsetter en kompetanse en ikke kan forvente fra den jevne forbruker. Sivilsamfunnet mener det er utfordrende for forbrukerne å sette seg inn i lovverket, stille informasjonskrav og tolke svarene de får. Flere hevder imidlertid, ifølge SIFO, at utfordringene med forbrukernes manglende engasjement til en viss grad løses ved at organisasjonene representerer dem.

SIFOs delrapport om forbrukerne synes langt på vei å støtte sivilsamfunnets oppfatninger. Undersøkelsen viser at størsteparten av forbrukerne som deltok i SIFOs spørreundersøkelse synes det er viktig at anstendige arbeidsforhold er ivaretatt i leverandørkjedene til selskapene de kjøper produkter fra. Likevel oppgir hele 75 % at de ikke anser seg selv for å være informerte om slike forhold. Mange svarer at grunnen til dette er at de opplever slik informasjon som vanskelig tilgjengelig. Flere ønsker at informasjon om virksomheters ivaretakelse av arbeidsforhold i leverandørkjeder formidles allmennheten gjennom merkeordninger.

Det fremgår videre av SIFOs rapport at kun 9 % av respondentene som deltok i spørreundersøkelsen kjenner til åpenhetsloven. 63% oppgir at de ikke kjenner til åpenhetsloven, mens 28 % svarer vet ikke. Videre er kunnskapen om lovens innhold lav. Forbrukerne som anser seg selv for å være informerte om arbeidsforhold, som kjenner til åpenhetsloven og som synes det er viktig at anstendige arbeidsforhold er ivaretatt når de kjøper produkter, opplyser imidlertid at de i større grad har endret adferd etter at loven kom. Den endrede adferden består hovedsakelig i å ha kjøpt, eller å ha unngått å kjøpe, produkter basert på informasjon om arbeidsforholdene i den aktuelle leverandørkjeden. 99 % av forbrukerne i spørreundersøkelsen mener at virksomhetene bør være pålagt å gi informasjon om menneskerettigheter og arbeidsforhold.

Departementet merker seg at rettighetshaverne etter åpenhetsloven har ulik erfaring med å bruke åpenhetsloven så langt. Sett i lys av at åpenhetsloven er en ny lov, er dette, etter departementets vurdering, et naturlig funn. Departementet registrerer at sivilsamfunnsorganisajonene er den gruppen blant lovens rettighetshavere som har vært mest aktive i å fremskaffe informasjon fra virksomhetene etter åpenhetsloven. Departementet mener sivilsamfunnsorganisasjonene også vil være sentrale aktører i tiden fremover, særlig når det gjelder å nå ut til forbrukerne med informasjon. Departementet registrerer videre at hver tredje forbruker i SIFOs spørreundersøkelse oppgir at de tar for gitt at arbeidsforholdene er ivaretatt. Dette kan ifølge SIFO indikere at forbrukerne mener at ansvaret for å ivareta menneskerettigheter og arbeidsforhold i leverandørkjedene bør ligge hos noen andre enn forbrukerne selv.