Utvalgte hurtiglenker

    Dokument

    Veileder til trossamfunnsloven

    Til innholdsfortegnelse
    Neste kapittel
    Forrige kapittel

    Del 7 Annen nyttig informasjon og relevant regelverk

    Tros- og livssynssamfunn kan spille en betydelig rolle både i samfunnet og for sine medlemmer. Nedenfor gjøres det rede for enkelte spørsmål tros- og livssynssamfunn bør kjenne til i sin virksomhet og kontakt med medlemmene. Flere av punktene handler om forhold som kan gi grunnlag for å nekte registrering og tilskudd, og er også omtalt foran under del 3.

    Forbud mot diskriminering

    Etter likestillings- og diskrimineringsloven er det forbudt å diskriminere på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder eller kombinasjoner av disse grunnlagene. Med diskriminering menes usaklig forskjellsbehandling. Likestillings- og diskrimineringsloven gjelder på alle samfunnsområder, men loven håndheves ikke i familielivet og i andre rent personlige forhold. Arbeidsmiljølovens kapittel 13 har også regler om diskriminering. Begge lovene er relevante for tros- og livssynssamfunn.

    Den som mener seg utsatt for diskriminering, kan klage til Diskrimineringsnemnda. Kommer nemnda til at klageren i saken ikke har blitt diskriminert, vil nemnda avsi en uttalelse om dette. En slik uttalelse er endelig og kan ikke bringes inn for domstolene. Dersom nemnda kommer til at klageren har blitt utsatt for diskriminering, vil nemnda fatte et vedtak om dette. Et vedtak fra nemnda kan bringes inn for domstolene innen søksmålsfristen på 3 måneder. Personen som har blitt diskriminert, kan ha krav på oppreisning og/eller erstatning. Nemnda kan ilegge oppreisning i saker innenfor arbeidslivet og erstatning i enkle saksforhold. I andre tilfeller må slike krav fremmes for de alminnelige domstolene.

    Likestillings- og diskrimineringsombudet gir veiledning om lovverket og skal være en pådriver for å fremme likestilling og hindre diskriminering i samfunnet. Ombudet arbeider blant annet med å avdekke diskriminering i samfunnet og med å formidle kunnskap om likestillingsarbeid til aktuelle aktører. Har du spørsmål om rettigheter eller plikter etter likestillings- og diskrimineringsloven, kan du ta kontakt med ombudet, se www.ldo.no .

    Forbudet mot diskriminering gjelder i utgangspunktet på alle områder. Det betyr at loven må følges overfor de som er ansatt eller søker jobb i tros- eller livssynssamfunnet eller i en virksomhet som drives av trossamfunnet. Loven må også følges når det gjelder andre aktiviteter i regi av trossamfunnet. Det er tillatt å forskjellsbehandle på grunn av religion og livssyn i forbindelse med selve religionsutøvelsen i trossamfunnet.

    Lovlig forskjellsbehandling

    Ikke all forskjellsbehandling er diskriminering. Direkte forskjellsbehandling kan være tillatt dersom forskjellsbehandlingen har et saklig formål og er nødvendig for å oppnå formålet. I arbeidsforhold er direkte forskjellsbehandling bare tillatt dersom egenskapen har avgjørende betydning for utøvelsen av arbeidet eller yrket. For at forskjellsbehandlingen skal være lovlig må den heller ikke være uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som rammes.

    For eksempel kan trossamfunn i visse tilfeller behandle personer ulikt hvis dette er religiøst begrunnet, og det er nødvendig for å oppfylle trossamfunnets religiøse formål. Trossamfunn kan forbeholde stillinger og verv for menn dersom det er begrunnet i den religiøse lære. Kvinner som er ansatt i et tros- eller livssynssamfunn, skal ha samme vern og vilkår som menn i samme posisjon i samfunnet.

    Arbeidsmiljøloven

    Arbeidsmiljøloven har forbud mot diskriminering i ansettelsesforhold på grunn av politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon og alder.

    Arbeidsmiljøloven har også regler om varsling. Virksomheter med minst fem ansatte skal ha rutiner for intern varsling. Også virksomheter med færre ansatte skal ha slike rutiner dersom forholdene i virksomheten tilsier det. Mer informasjon om varsling og varslingsrutiner finnes på Arbeidstilsynets nettsider: https://www.arbeidstilsynet.no/tema/varsling/virksomheten-skal-ha-rutiner-for-intern-varsling/

    Religions- og livssynsutøvelse for personer med nedsatt funksjonsevne

    Likestillings- og diskrimineringsloven har forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Loven har også regler om at bygninger, IKT-løsninger og andre fysiske omgivelser skal kunne brukes av alle, så langt det ikke medfører en uforholdsmessig byrde for virksomheten. Tros- og livssynssamfunn skal derfor sørge for at forsamlingslokalene så langt som mulig er tilgjengelige også for funksjonshemmede.

    Politiattest for personer med oppgaver og ansvar for barn i trossamfunnet

    Trossamfunnsloven § 20 gir adgang til å innhente politiattest (barneomsorgsattest) for personer som skal utføre oppgaver overfor mindreårige i tros- og livssynssamfunn. En tilsvarende bestemmelse finnes i politiregisterforskriften § 34-1, som gjelder generelt for alle frivillige organisasjoner, inkludert tros- og livssynssamfunn.

    Tros- og livssynssamfunn kan bruke en av disse hjemlene for å kreve at personer som har eller skal ha oppgaver og ansvar for barn eller personer med utviklingshemming i trossamfunnet, legger fram politiattest. På politiets nettsider finnes informasjon om hva som kreves av den som ber om politiattest og den som skal søke politiattest. På nettsiden er det også mulighet til å levere søknad om politiattest.

    https://www.politiet.no/tjenester/politiattest/

    Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (NIF) har for eksempel vedtatt at alle idrettslag skal kreve politiattest fra personer som utfører oppgaver for idrettslaget som innebærer et tillits- eller ansvarsforhold overfor mindreårige eller personer med utviklingshemming. Formålet er å beskytte mot seksuelle overgrep. NIF har utarbeidet en veileder for innhenting og håndtering av politiattester. Veilederen finnes her:

    Politiattest (idrettsforbundet.no)

    Frivillighet Norge har også utarbeidet en veileder for organisasjoner som skal innhente politiattester fra sine frivillige og/eller ansatte. Denne finnes her:

    https://www.frivillighetnorge.no/verktoy/ha-det-formelle-i-orden/politiattester

    Taushetsplikt, avvergeplikt og forebygging av vold og overgrep

    Taushetsplikten

    Taushetsplikten etter straffeloven § 211 omfatter blant annet «prester i Den norske kirke, prester og forstandere i registrerte trossamfunn» og «disses hjelpere». Brudd på bestemmelsen kan straffes med fengsel inntil ett år. Taushetsplikten skal verne om tillitsforholdet mellom enkeltmennesker og yrkesutøvere som er tildelt særlige funksjoner i samfunnet.

    Etter den tidligere trossamfunnsloven (lov om trudomssamfunn og ymist anna fra 1969) var «prest eller forstander» den som hadde lovbestemte oppgaver i trossamfunnet. De lovbestemte oppgavene som presten/forstanderen skulle utføre, var å behandle, registrere og attestere inn- og utmeldinger og føre medlemsregisteret, og å være vigsler dersom trossamfunnet hadde et godkjent vigselsritual.

    Trossamfunnene valgte selv hvem de ville ha som prest/forstander, men vedkommende måtte bli godkjent av statsforvalteren. Presten/forstanderen måtte ikke være en religiøs leder og/eller utføre sjelesorg eller andre oppgaver knyttet til trosutøvelsen i trossamfunnet. Vedkommende måtte avgi en erklæring om at han eller hun skulle «gjera samvitsfullt alle gjeremål som er lagde til tenesta i eller med heimel i lov». Fant statsforvalter at hen oppfylte kravene, ble det utstedt en attest om at erklæringen var godtatt. Presten/forstanderen var dermed godkjent av statsforvalter. Godkjente prester/forstandere sto under samme ansvar som ansatte i statens eller en kommunes tjeneste når det gjaldt de lovpålagte oppgavene. Det betød blant annet at prester/forstandere også hadde taushetsplikt om det de fikk vite om noens personlige forhold i forbindelse med de lovbestemte oppgavene, se forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1, og at de kunne straffes med bøter eller fengsel for brudd på denne taushetsplikten.

    Den nye trossamfunnsloven viderefører ikke stillingen som «prest eller forstander i registrerte trossamfunn». I trossamfunn utenom Den norske kirke er det derfor uklart hvem som er bundet av lovpålagt taushetsplikt for betroelser og opplysninger mottatt etter den nye trossamfunnsloven trådte i kraft 1. januar 2021.

    Hvem som var eller hadde vært godkjente prester/forstandere da den tidligere trossamfunnsloven ble opphevet 1. januar 2021, hersker det ikke usikkerhet om.

    Disse er utvilsomt omfattet av taushetsplikten etter straffeloven § 211 når det gjelder betroelser de mottok mens de var en godkjent prest/forstander i et registrert trossamfunn etter den tidligere trossamfunnsloven. De har også taushetsplikt etter forvaltningsloven om personlige forhold de fikk vite om i forbindelse med sine lovpålagte oppgaver, blant annet om hvem som er medlem i trossamfunnet. Hvorvidt taushetspliktene gjelder for eventuelle betroelser mottatt eller personlige forhold de har fått kjennskap til etter 1. januar 2021, er mer uklart.

    Når det gjelder «prester eller forstandere», er det en forutsetning at disse tilhører sammenslutninger som er «registrerte trossamfunn», for at man skal falle inn under bestemmelsens rekkevidde.

    Med «disses hjelpere» siktes det til personer som yter bistand til personer med et slikt yrke som det er vist til i § 211. For å bli regnet som hjelper kreves det ikke en formalisert tilknytning eller et bestemt ansettelsesforhold. Det er tilstrekkelig at eksempelvis en prest har bedt om bistand i en eller flere saker der presten selv ville vært underlagt taushetsplikt etter bestemmelsen.

    Taushetsplikten gjelder så langt plikten til å avverge straffbare forhold i straffeloven § 196 (allmenn avvergelsesplikt) og § 226 (avverge uriktig tiltale eller domfellelse) ikke inntrer. Taushetsplikten gjelder heller ikke dersom den som har krav på hemmelighold, samtykker i at hemmeligheten formidles videre.

    Avvergingsplikten

    Avvergingsplikten er en plikt enhver har til å forsøke og hindre at alvorlige straffbare handlinger finner sted, for eksempel ved å melde fra til politiet. Bestemmelsen i straffeloven § 196 gir en plikt til å avverge bestemte straffbare forhold. Alle har denne avvergingsplikten, inkludert religiøse ledere og andre ansatte eller frivillige i tros- og livssynssamfunn. Er det ikke mulig å oppfylle avvergingsplikten uten å bryte en lovpålagt eller annen taushetsplikt, må taushetsplikten vike for avvergingsplikten.

    Straffeloven § 196 første ledd bokstav a til c angir en uttømmende oppregning av hvilke straffbare handlinger avvergingsplikten omfatter. Plikten gjelder eksempelvis ved følgende lovbrudd: deltakelse mv. i voldelig sammenslutning med politiske mål (§ 129), terrorhandlinger og terrorforbund (§ § 131 og 133), tvangsekteskap og ekteskap med noen under 16 år (§ § 253 og 262), grov frihetsberøvelse og grov menneskehandel (§ § 255 og 258), grov kroppsskade (§ 274), voldtekt (§ 291), drap (§ 275), mishandling i nære relasjoner (§ 282), kjønnslemlestelse (§ 284) og seksuelle overgrep mot barn (§ § 299 og 303).

    Avvergingsplikten forutsetter at det fortsatt er mulig å forhindre den straffbare handlingen eller følgene av den. Dersom lovbruddet allerede er begått og det ikke lenger er noen følge av lovbruddet å forebygge, gjelder ikke avvergingsplikten.

    I dinutvei.no – Nasjonal veiviser ved vold og overgrep finnes mer informasjon om avvergingsplikten:

    https://dinutvei.no/fagpersoner/418-generell-avvergeplikt-etter-straffeloven-196

    På nettsiden plikt.no, som er utarbeidet av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) ved dinutvei.no, på oppdrag av Justis- og beredskapsdepartementet, finnes dert også god informasjon om avvergingsplikten:

    https://plikt.no/

    Mishandling i nære relasjoner

    Mishandling eller vold i nære relasjoner rammes av straffelovens §§ 282 og 283. Når en person blir utsatt for vold fra noen personen kjenner godt eller har tillit til, så kalles det vold i nære relasjoner. Nære relasjoner er medlemmer i en husstand eller nær familie, som samboer, ektefelle (også fraskilt), mor, far, barn og andre i vedkommendes omsorg. Vold omfatter ikke bare fysisk vold, men kan også omfatte trusler eller psykisk vold. Det hender at personer som utøver vold i nære relasjoner kan begrunne dette med henvisning til religiøse tekster, påbud eller kulturelle tradisjoner. For ofre for vold i nære relasjoner kan dette være en stor belastning, og kan gjøre det vanskelig å varsle om overgrep. Det er imidlertid ulovlig etter norsk rett, og religiøse eller kulturelle tradisjoner fritar ikke for straffeansvar.

    Nettressursen dinutvei.no

    Dinutvei.no er en nasjonal veiviser og nettportal til hjelpetilbud, informasjon og kunnskap om vold i nære relasjoner, voldtekt og andre seksuelle overgrep.

    Vold i nære relasjoner, overgrep og voldtekt kan ramme mennesker uansett alder og kjønn. Ikke alle vet hva slags hjelp de kan få eller hvor hjelpen finnes. Mange ønsker også mer kunnskap om vold og overgrep. Dinutvei.no gir oversikt over ulike hjelpetilbud, der man er over hele landet. På dinutvei.no finner du også informasjon, fagstoff og en spørsmål-og-svartjeneste, hvor du kan stille spørsmål og få svar anonymt.

    Nettportalen gir oversikt og informasjon til utsatte for vold, overgrep og voldtekt, pårørende og bekymrede, de som utøver vold og til fagpersoner. Her finnes det også informasjon om negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Portalen er en del av regjeringens innsats for å forebygge vold i nære relasjoner.

    Dinutvei.no er utviklet av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) i samarbeid med Regionale ressurssentre om vold og traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS), Krisesentersekretariatet og Norske kvinners sanitetsforening (N.K.S) på oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet. Nettadressen er:

    https://www.dinutvei.no/

    Felles uttalelse fra Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn

    Religions- og livssynslederforumet i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, som omfatter ledere fra de fleste tros- og livssynstradisjoner i Norge, kom våren 2023 med en felles uttalelse der de fordømmer vold i familien og nære relasjoner. Lederne uttaler:

    Vold utført av ofrenes nærmeste er et alvorlig brudd på menneskerettighetene, en krenkelse av menneskeverdet og et samfunnsproblem som forekommer på tvers av alle samfunnslag, kulturelle og religiøse grupper. Alle kan rammes, både kvinner og menn, voksne og barn. Forskning viser at den farligste volden oftest rammer kvinner.
    Vi ønsker å understreke at denne typen vold kan også inngå i et mønster av negativ sosial kontroll, og at det derfor er viktig å være oppmerksom på hvorvidt kultur og religion misbrukes til å legitimere slik vold.
    Alle former for vold mot mennesker er uakseptabelt, uavhengig av kultur eller religion. Familier er én sentral byggestein i alle religioner og livssyn. Alle, men særlig barn, skal være trygge innenfor hjemmets fire vegger. Å utøve vold i familien er også å vise ringakt mot denne grunnleggende institusjonen. Ledere i tros- og livssynssamfunn har et ansvar for å slå ned på denne typen adferd og ta et oppgjør med forestillinger om ære og tradisjon som brukes til å rettferdiggjøre voldsbruk i hjemmet.
    Det finnes inspirasjon og veiledning i mange religioner for å fremme kjærlighet, respekt og likeverd i nære relasjoner. Vi oppfordrer derfor alle religiøse ledere og livssynsfellesskap til å arbeide aktivt for å bekjempe familievold, og å utvise nulltoleranse på dette feltet. Vi oppfordrer også politikere til å sette dette alvorlige samfunnsproblemet på dagsorden.
    Som individer i samfunnet har vi alle et ansvar for å bidra til å bekjempe vold i nære relasjoner. Vi må stå sammen for å sikre at alle har rett til å leve sine liv uten frykt for voldsutøvelse fra sine nærmeste. Vi oppfordrer derfor hver enkelt til å være oppmerksomme på og engasjere seg i kampen mot denne typen vold.

    Som en del av arbeidet med å forebygge vold og overgrep, bør tros- og livssynssamfunnene utarbeide interne retningslinjer, strategiplaner eller lignende. En del av planen kan for eksempel innebære å gi informasjon og opplæring til ansatte og frivillige. Dette bør inkludere opplæring i de forhold som rammes av avvergingsplikten (blant annet grov legemsbeskadigelse, voldtekt, incest og alle seksuelle handlinger med barn under 16 år, kjønnslemlestelse samt vold eller mishandling i nære relasjoner). Det kan for eksempel også innebære at det finnes en tillitsperson i samfunnet som volds- og overgrepsutsatte kan henvende seg til.

    Negativ sosial kontroll og æresrelatert vold

    Negativ sosial kontroll handler om press, oppsyn, trusler eller tvang som systematisk begrenser noen i sin livsutfoldelse eller gjentatte ganger hindrer dem i å ta selvstendige valg om eget liv og fremtid. Dette gjelder for eksempel den enkeltes selvbestemmelse over egen identitet, kropp og seksualitet, frihet til å velge venner, fritidsaktiviteter, religion, påkledning, utdannelse, jobb, kjæreste og ektefelle, og til å be om helsehjelp. I vurderingen av om et handlingsmønster utgjør negativ sosial kontroll, skal det tas hensyn til den kontrollerte partens alder og utvikling, samt til prinsippet om barnets beste.

    Negativ sosial kontroll utøves også overfor barn og voksne over landegrensene. Familier i Norge kan være utsatt for press fra slektninger i opprinnelseslandet når det gjelder alt fra oppdragelse til beslutninger om ekteskap. Foreldrestøtte og veiledning i godt foreldreskap, og informasjon om lovverk og konsekvenser ved lovbrudd er viktige tiltak for å hjelpe foreldre i Norge til å stå imot slikt press.

    Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold mottar henvendelser fra barn og unge i trossamfunn som blir utsatt for negativ sosial kontroll. Også voksne kan bli utsatt for negativ sosial kontroll.

    Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn har laget et kursmateriale f or tros- og livssynsamfunn om negativ sosial kontroll. Tros- og livssynssamfunn oppfordres til å gjøre bruk av dette kursmaterialet og vurdere behovet for å etablere retningslinjer og opplæring internt om negativ sosial kontroll. Kursmaterialet er utviklet med tilskudd fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet og består av fire e-bøker. Kursene tar opp både religiøst begrunnet negativ sosial kontroll og den konstruktive rollen tros- og livssynssamfunn spiller for enkeltindivid og storsamfunn, med legitimitet og innenfraperspektiv. Materialet består også av en veileder som gir innføring og tips, samt en ledsagertekst som inneholder begrepsforklaringer og oversikt over hjelpetilbud. Materialet er oversatt til amharisk, arabisk og urdu (lenker finnes på siste side av hver av kursets fire deler). Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn gir selv kurs, og kurser andre i bruken av materialet.

    Æresrelatert vold er vold utløst av familiens eller gruppens behov for å ivareta eller gjenopprette ære og anseelse. Dette forekommer i familier og grupper hvor individet forventes å innordne seg kollektivet, og hvor patriarkalske æresnormer står sterkt. Alle familiemedlemmene har et ansvar for at familien og gruppen har et godt rykte. Jenter og kvinner er særlig utsatt fordi familiens eller gruppens ære er knyttet til kontroll av kvinners seksualitet, og fordi uønsket adferd kan påføre hele familien eller gruppen skam.

    Æresrelatert vold kan omfatte flere handlinger som negativ sosial kontroll og tvangsekteskap, men også andre voldsuttrykk som nedverdigelser, trusler, utstøtelse og annen psykisk vold, fysisk vold og drap.

    Du kan lese mer om disse temaene i handlingsplanen Frihet fra negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse (2021–2024) . (Det vil bli lansert en ny handlingsplan mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold i 2025. Informasjonen i denne veilederen vil bli oppdatert i etterkant av framleggelsen.)

    Flere nettressurser om negativ sosial kontroll og æresrelatert vold finnes her:

    Negativ sosial kontroll – Dinutvei.no

    Negativ sosial kontroll og æresrelatert vold – regjeringen.no

    Nora | IMDi – om negativ sosial kontroll og æresrelatert vold for både ungdom og ansatte i hjelpetjenestene

    Endringsagenter.no – for ressurspersoner som ønsker å styrke sin fagkompetanse innen negativ sosial kontroll og æresrelatert vold

    Kjønnslemlestelse

    Kjønnslemlestelse er ulike typer av inngrep som skader en kvinnes kjønnsorgan, og som kan ha store fysiske og psykiske konsekvenser for den som er utsatt. Kjønnslemlestelse kan blant annet føre til infeksjoner, kroniske smerter, seksuelle problemer, fødselskomplikasjoner og økt fare for dødfødsler.

    Kjønnslemlestelse er særlig utbredt i enkelte afrikanske land og i noen land i Midtøsten. Praksisen er en sosial norm som bygger på en rekke kulturelle og sosiale forestillinger. Det kan handle om seksualitet, tilhørighet, estetikk, kjønn og religion.

    Det finnes ikke sikre tall på omfanget av kjønnslemlestede som bor i Norge, men en andel gruppe jenter og kvinner som har innvandret fra Eritrea, Etiopia, Gambia, Sudan og Somalia er blitt kjønnslemlestet før de flyttet til Norge. Det er grunn til å tro at kjønnslemlestelse av barn og unge også kan forekomme i forbindelse med utenlandsreiser, men dette er det lite kunnskap om.

    Kvinnelig omskjæring eller kjønnslemlestelse er forbudt etter straffelovens §§ 284 og 285 om forbud mot kjønnslemlestelse og kan straffes med fengsel. Medvirkning straffes på samme måte. Straffeforbudet gjelder også når overgrepet utføres i utlandet. Kjønnslemlestelse eller kvinnelig omskjæring er en form for vold i nære relasjoner. Kjønnslemlestelse er et ødeleggende inngrep på kvinnelige kjønnsorganer, som ofte påfører kvinner kroniske underlivsplager. De som utfører eller forsvarer kvinnelig omskjæring begrunner ofte praksisen med religiøse og kulturelle tradisjoner. Praksisen er like fullt ulovlig og straffbar.

    Religiøse ledere kan møte utfordringer knyttet til temaet gjennom samtale med ofre for kjønnslemlestelse eller potensielle overgripere. Avvergelsesplikten gjelder uten hensyn til taushetsplikt.

    Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (NKVTS) har utarbeidet en veileder på nett for de som møter jenter eller kvinner som er utsatt for kjønnslemlestelse i arbeidet sitt. I veiviseren er det informasjon om hvordan føre samtaler om tema, og ulike hjelpemidler og kontaktinstanser for rådgivning. På denne nettsiden finner du også brosjyrer om tema på flere språk, som for eksempel engelsk, fransk, somali, tigrinja, amharisk og arabisk. Veilederen finnes på følgende nettside:

    https://kjonnslemlestelse.nkvts.no/

    Radikalisering og voldelig ekstremisme

    Religion og tro kan spille en rolle i radikaliseringsprosesser og det er viktig at tros- og livssynssamfunn, og særlig ledere i samfunnene, har kunnskap om radikalisering og voldelig ekstremisme. Sammenhengen mellom radikalisering og voldelig ekstremisme er kompleks og variert, og er avhengig av kontekst og individuelle faktorer. Kunnskap om veien inn i radikalisering er viktig, både for å kunne forebygge, og for å hjelpe mennesker ut.

    Radikalisering kan være rettet mot høyre eller venstresiden. Den kan være styrt av ideologi, politikk eller religion. Radikalisering handler om at personer gradvis tar avstand fra samfunnets demokratiske prinsipper og samtidig rettferdiggjør bruk av trusler og vold for å nå sine mål. Vold som blir begått med ideologiske, religiøse eller politiske mål betegnes som voldelig ekstremisme.

    Radikalisering: En dyptgående prosess

    Radikalisering er en dynamisk og ofte gradvis prosess der enkeltpersoner omfavner radikale ideologier. Dette kan omfatte politiske, sosiale eller religiøse overbevisninger som går på tvers av det som er akseptabelt innenfor samfunnet. Prosessen innebærer vanligvis flere stadier, inkludert eksponering for radikale ideer, aksept av disse ideene som en del av ens identitet, og til slutt mobilisering til handling. I prosessen kan personen bli utsatt for større eller mindre grad av press og påvirkning fra enkeltpersoner og miljø. For enkelte kan prosessen resultere i planlagt eller impulsiv handling, mens andre vil stoppe opp eller snu underveis.

    Voldelig ekstremisme: Overgangen til handling

    Voldelig ekstremisme representerer den mest alvorlige fasen av radikalisering, hvor enkeltpersoner eller grupper går fra å omfavne radikale ideer til å iverksette voldelige handlinger. Dette kan inkludere terrorangrep, vold mot enkeltpersoner eller forsøk på å destabilisere samfunnet. Motivasjonen bak voldelig ekstremisme kan variere, fra politisk eller religiøs agenda til hevn eller opplevelsen av en trussel mot ens identitet.

    Veien inn i radikalisering

    Mange faktorer kan bidra til radikalisering, og det er sjelden én enkelt årsak. Sosiale faktorer som utenforskap, økonomisk ustabilitet og politisk uro kan spille en rolle. Ideologiske faktorer, inkludert religiøs eller politisk frustrasjon, kan også være medvirkende. Personlige faktorer som søken etter identitet og opplevelsen av marginalisering kan ytterligere forsterke radikaliseringsprosessen.

    Tegn på radikalisering

    Bekymring kan vekkes når vi ser at noen forandrer seg. De kan få et nytt nettverk, nye interesser, endret livsstil, fremtoning og nye fremtidsplaner. Ser du bekymringsfulle endringer, bør du agere, ikke avvente.

    Hva som til enhver tid er bekymringstegn, vil henge sammen med strømninger i samfunnet og politiske føringer. Fellesnevneren for hva som bør vekke vår bekymring, er likevel en tydelig endring: av miljø, interesser, sosial tilhørighet, væremåte og fremtoning.

    Endringen kan være personens forsøk på å håndtere egen sårbarhet. Å ikle seg symboler kan gi den som er marginalisert en opplevelse av å være beskyttet og en identitet. Ny sosial omgangskrets kan gi personer som føler utenforskap en følelse av fellesskap og tilhørighet. Endret fremtoning kan gi den som opplever lite mestring en følelse av selvsikkerhet og opplevelse av kontroll.

    Hva ligger bak ekstreme ytringer?

    Et vanlig bekymringstegn er ekstreme ytringer. Slike ytringer kan virke skremmende og provoserende, men det er viktig å huske at få likevel ender opp med å ty til vold. Ekstreme ytringer kan handle om et ønske om oppmerksomhet, generell frustrasjon eller en følelse av avmakt.

    Uavhengig av årsaken kan ekstreme holdninger bli forsterket i møte med andre med lignende holdninger, og i et «ekkokammer» av likesinnede kan ideer få retning og bli til mer enn snakk.

    Gå i dialog, selv om det er utfordrende

    Dialog i stedet for konfrontasjon er sentralt for å komme i posisjon for å oppnå endring. Ofte er det slik at atferden ikke endres av seg selv. Det kreves støtte fra omgivelsene for å finne motivasjon til å gjennomføre endringer.

    Dersom alle i omgivelsene har en «vente og se»-holdning, kan utviklingen gå i retning av radikalisering og ekstremisme. Vi vet at dialog som motiverer til endring, kan forebygge og hindre ytterligere radikalisering.

    Hatefulle eller rasistiske ytringer trenger ikke å bety starten på en radikaliseringsprosess, men likevel er det et klart bekymringstegn som må tas på alvor.

    Undersøk bekymringstegn

    Selv om kunnskapsgrunnlaget er noe begrenset, vet vi at det finnes typiske tegn som er bekymringsfulle. Undersøk nærmere om du oppdager noen av disse bekymringstegnene:

    • Ekstreme ytringer og hatretorikk
    • Legitimering av vold for å nå politiske, religiøse eller ideologiske mål
    • Intoleranse eller fiendebilde «vi og dem»
    • Uttalt mistillit til myndigheter og institusjoner
    • Utseende og symbolbruk
    • Ekstrem digital fremtoning
    • Tilhørighet i ekstreme grupper
    • Endrer sosialt nettverk og omgangskrets
    • Ensidighet

    Hva skal du gjøre?

    Det er lett å bli lammet når bekymringen oppstår. Hvordan uttrykker du din bekymring? Ta tak i det du konkret ser. Hvis din bekymring gjelder bytte av omgangskrets, utforsk dette:

    • «Jeg ser du er mye sammen med en ny gjeng. Hvem er de?»
    • Hvis bekymringen omhandler ytringer, still utforskende spørsmål om disse: «Hva er det som gjør at du tenker dette?»
    • Gå i dialog og vær nysgjerrig.

    Ikke stå alene i bekymringen din

    Det er viktig å forstå motivasjonen bak atferden. Del bekymringen og drøft mulige strategier med kollegaer og relevante kommunale instanser, som STL eller lokalt politi.

    Mange ulike aktører jobber med tematikken på kommunalt, regionalt eller nasjonalt nivå. Bekymring kan drøftes anonymt. De regionale ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) kan bistå og vise vei.

    Tros- og livssynssamfunn er viktige samarbeidspartnere for det offentlige i forebyggingen av radikalisering og voldelig ekstremisme. Ekstremismekommisjonen (NOU 2024: 3 Felles innsats mot ekstremisme: Bedre vilkår for det forebyggende arbeidet) anbefaler at sivilsamfunnet, inkludert tros- og livssynssamfunn, i større grad bør involveres i det forebyggende arbeidet mot radikalisering og ekstremisme på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Kommisjonen peker på at trossamfunn har «tilbud til lokalmiljøet som bidrar i det forebyggende arbeidet. Trossamfunnene kan blant annet tilby samlende aktiviteter, inkludering og tilhørighet». Ekstremismekommisjonen er også opptatt av at ledere i trossamfunn, idrettslag og frivillige organisasjoner må få mer kunnskap om radikalisering og ekstremisme. Barne- og familiedepartementet arbeider med å få tilrettelagt for dette temaet som et selvstendig kurstilbud eller som del av et større kursopplegg.

    Nettsiden radikalisering.no har lenge vært en viktig nettressurs for hjelp, råd eller kunnskap om radikalisering og voldelig ekstremisme. Faginnholdet på radikalisering.no er nå innlemmet i RVTS’ nettsted utveier.no:

    Forebygging av ekstremisme og radikalisering | Et nettsted fra RVTS

    Utveier.no er for alle som søker kunnskap om forebygging av utenforskap og håndtering av radikalisering og voldelig ekstremisme. Informasjonen over er hentet fra utveier.no.

    Arbeids- og oppholdstillatelse for religiøse ledere

    Mange trossamfunn i Norge kan være avhengig av å hente kvalifiserte religiøse ledere fra utlandet.

    Informasjon om lovverket knyttet til arbeids- og oppholdstillatelse for religiøse ledere og hvordan søke, kan fås hos Utlendingsdirektoratet som forvalter dette regelverket.

    Mer informasjon: http://www.udi.no/

    Gravlegging og gravplasser

    Gravplasslovens hovedregler

    På de offentlige gravplassene skal det være plass til alle. Gravplassloven § 1 første ledd sier at gravlegging skal skje med respekt for avdødes religion eller livssyn. Dette er en såkalt fanebestemmelse som er konkretisert i enkelte av reglene i gravplassloven og gravplassforskriften , men som også skal påvirke tolkningen av de øvrige reglene.

    Utgangspunktet er at alle innbyggere skal kunne gravlegges på de offentlige gravplassene. Derfor skal gravplassmyndigheten tilby graver tilpasset religiøse og livssynsmessige behov. Derfor aksepterer vi symboler knyttet til andres tro eller livssyn på nabograven. Det skal være mulig for avdøde å bli gravlagt på en gravplass i kommunen hen bodde i. Dersom gravplassmyndigheten i kommunen ikke kan tilby en tilpasset grav, skal den sørge for en slik grav i en annen kommune. Dette er det gravplassmyndigheten i hjemkommunen som betaler for, se gravplassloven § 6 andre ledd.

    Det er normalt ønsket at graver tilrettelagt etter muslimsk gravleggingsskikk har en særskilt retning i forhold til Mekka. Retningen er også viktig i jødedommen og i kristen tradisjon. I praksis er det ikke nødvendigvis slik at offentlige gravplasser har kistegraver i noen særskilt retning.

    Gravplassmyndigheten skal tilby graver tilpasset religiøse og livssynsmessige behov. Etter loven er det ikke noe krav om at gravplassmyndigheten skal tilby egne felt eller områder for de ulike religioner, trosretninger eller konfesjoner. Noen steder er det etabert felt eller områder for egne grupper fordi gravplassmyndigheten har tenkt det var ønskelig. I en undersøkelse fra 2023 svarte 42 prosent av gravplassmyndighetene at de har felt for særskilt tilrettelagte graver og bare 36 prosent at de ikke har tilrettelagte graver. 57 prosent har graver tilrettelagt etter muslimsk gravleggingsskikk.

    Gravplassmyndigheten har ikke ansvar når det gjelder askespredning. Det må søkes om tillatelse til askespredning i hvert enkelt tilfelle, se nærmere nedenfor.

    Ved etablering av en ny gravplass skal tros- og livssynssamfunn som er virksomme på stedet gis mulighet til å gjennomføre en seremoni (innvielse), se gravplassloven § 5.

    Hovedregelen er at gravlegging skjer i kiste, men gravplassforskriften § 28 andre ledd gir mulighet til å gjøre unntak fra dette. Det er dermed mulig å gjennomføre gravlegging uten kiste, bl.a. i samsvar med visse muslimske tradisjoner. Ved kremasjon er det teknisk umulig å ikke bruke kiste på grunn av varmen og viktigheten av en trygg og forutsigbar innføring i ovnen.

    Trossamfunnsloven § 21 gir hjemmel til å tillate at tros- eller livssynssamfunn etablerer egen gravplass. Det kan settes vilkår for tillatelsen. Tros- eller livssynssamfunnet bærer alle kostnader med anlegg og drift av slike gravplasser. Gravplassloven gjelder så langt den passer og lokal gravplassmyndighet behandler saker som krever tillatelse eller avvik fra gravplassregelverket. Det har ikke blitt etablert nye trossamfunnsgravplasser de senere tiårene.

    Forvaltningssystemet

    Gravplassmyndigheten drifter gravplassene og fastsetter lokale vedtekter som blant annet bestemmer hvilke gravplasser innbyggere i ulike deler av kommunen hører til, hvilke typer graver det skal være på ulike gravfelt og hvor lang fredningstiden er.

    Den norske kirke lokalt er gravplassmyndighet, se gravplassloven § 23 første og annet ledd. De fleste steder har det kirkelige fellesrådet i hver kommune denne oppgaven. Den norske kirke opptrer ikke som trossamfunn i denne rollen, men som utøver av offentlige oppgaver og myndighet. Seks kommuner har overtatt oppgaven som gravplassmyndighet: Bærum, Gjesdal, Modum, Oslo, Sandefjord og Vennesla. Det er kommunen som betaler for drift av gravplasser, enten gjennom tilskudd til det kirkelige fellesrådet eller ved å gjøre oppgavene selv.

    Tros- og livssynssamfunn kan kontakte det kirkelige fellesrådet om tilrettelegging av graver. I de seks kommunene nevnt ovenfor er det kommunen man kan ta kontakt med.

    Avgjørelser gravplassmyndigheten tar kan påklages til Statsforvalteren i Vestfold og Telemark. Denne statsforvalteren behandler saker fra hele landet, bortsett fra søknader om askespredning som behandles av statsforvalteren i området der spredningen skal skje. Barne- familiedepartementet har ansvaret for gravplassloven og gravplassforskriften.

    Kremasjon

    Om lag halvparten av alle avdøde i Norge blir kremert. NAV dekker båretransporten til nærmeste krematorium, hvilket gjør kremasjon til et alterantiv uansett hvor dødsfallet fant sted og uansett hvor avdøde bodde.

    Gravplassmyndigheten kan kreve kremasjonsavgift av den som sørger for gravferden. Dette er en lokalpolitisk beslutning. En undersøkelse i 2023 viser at kremasjon er gratis i 31 prosent av kommunene. Det koster mellom 4000 og 8000 kroner i 60 prosent av kommunene. For dem som bor i kommuner med krematorium tas det ofte ikke kremasjonsavgift, f.eks. Bergen, Drammen, Lillestrøm, Kristiansand, Oslo, Skien, Stavanger og Trondheim. Dette omfatter med andre ord en stor del av landets befolkning.

    Å overvære (og å sette i gang) kremasjonen er viktig i noen kulturer og religioner. Gravplassforskriften § 32 åpner for at etterlatte kan være tilstede under kremasjonen «[d]er forholdene ligger til rette for det». Nyere krematorier er utformet med et observasjonsrom med vindu til kremasjonsovnen. Her kan etterlatte følge innsettingen.

    Askespredning

    Statsforvalteren gir tillatelse til askespredning etter søknad . Det kan søkes mens man lever eller etterlatte kan søke etter dødsfallet. Om lag halvparten av søknadene kommer før dødsfallet. I 2023 var det om lag 2600 søknader.

    Gravplassloven § 20 andre ledd regulerer askespredning. Loven er utdypet av rundskriv fra departementet. I 2012 kom det et rundskriv som liberaliserte noe, bl.a. for bedre å legge til rette for religion og livssyn. Av rundskrivet framkommer det blant annet:

    • det er tillatt å spre aske i fjorder
    • …og «i elver, vassdrag og øvrig ferskvann i områder med et tilstrekkelig øde preg»
    • spredning på land skal ikke skje i områder som er bebygd. Området bør ha «et øde preg», som «i øde skogsområder».
    • «Man bør imidlertid unngå å gi tillatelse til spredning i populære utfartsområder.»

    Ved askespredning er det ikke anledning til å få satt opp gravminne eller navn på minnesmerke ved navnet minnelund

    Lenker til relevante lover, institusjoner og organisasjoner

    Lov om tros- og livssynssamfunn (trossamfunnsloven) – Lovdata

    Forskrift om registrering av og tilskudd til tros- og livssynssamfunn (trossamfunnsforskriften) – Lovdata

    Forskrift om tildeling og tilbaketrekning av vigselsrett i tros- og livssynssamfunn

    Statsforvalteren registrerer trossamfunn, behandler krav om statstilskudd og ser til at trossamfunnenes virksomhet er i tråd med lov og forskrifter:

    Brukerveiledning for tros- og livssynssamfunn | Statsforvalteren.no

    Digital løsning for tros- og livssynssamfunn

    Relevante lenker knyttet til gravlegging og gravplass:

    Relevante lenker til informasjon hos Datatilsynet:

    Informasjon knyttet til revisjon og forenklet innsending av regnskapsopplysninger:

    Informasjon knyttet til vigsel og ekteskap:

    http://www.ldo.no/

    Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) gir veiledning om diskrimineringslovverket og er pådriver for likestilling og mangfold. De arbeider blant annet med formidling av kunnskap om likestilling og overvåkning av hva slags diskriminering som skjer i samfunnet.

    http://www.imdi.no/

    Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) er et forvaltningsorgan under Arbeids- og inkluderingsdepartementet. IMDi iverksetter integrerings- og mangfoldspolitikken. Viktige oppgaver knyttet til arbeid mot tvangsekteskap er for eksempel lagt til IMDi.

    Tros- og livssynssamfunn – regjeringen.no

    Barne- og familiedepartementet har særskilt ansvar for regjeringens tros- og livssynspolitikk, blant annet trossamfunnsloven. På departementets nettside, under tema tros- og livssynssamfunn, finnes relevant informasjon om politikken og utvalgte skjemablanketter til bruk i tros- og livssynssamfunnene, blant annet for attestering av inn- og utmeldinger i samfunnene.

    http://www.trooglivssyn.no/

    Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) er en paraplyorganisasjon for tros- og livssynssamfunn i Norge. STL arbeider for å fremme forståelse og respekt mellom tros- og livssynssamfunn og deres representanter i Norge. STL er pådriver for å sikre likestilling mellom tros- og livssynssamfunn, og bistår sine medlemmer i arbeidet for å ivareta sine rettigheter. På nettsiden til STL finner du nyttig informasjon om det flerreligiøse Norge.

    https://www.gravplassveileder.no/nb/

    Gravplassveilederen er utarbeidet av Statsforvalteren i Vestfold og Telemark. Her finner du informasjon om oppgaver, ansvar og regler i gravplassloven og gravplassforskriften.

    http://www.norge.no/

    Dette er en nettside etablert av Direktoratet for forvaltning og IKT (DIFI). Nettsiden gir viktig informasjon om tjenester fra det offentlige, blant annet informasjon relatert til tros- og livssynsfeltet.

    https://www.arbeidstilsynet.no/tema/varsling/virksomheten-skal-ha-rutiner-for-intern-varsling/

    Mer informasjon om varsling og varslingsrutiner finnes på Arbeidstilsynets nettsider

    Informasjon om politiattester:

    Flere adresser knyttet til tvangsekteskap og kjønnslemlestelse:

    Selvhjelp for innvandrere og flyktninger

    https://seifnorge.wpcomstaging.com/

    Tlf: 22 03 48 30

    Lenker til Brønnøysundregistrenes informasjon om Enhetsregisteret og organisasjonsnummeret:

    Nasjonal veiviser ved vold og overgrep:

    https://dinutvei.no/

    Om radikalisering:

    Informasjon om avvergingsplikten: https://plikt.no/

    Flere nettressurser om negativ sosial kontroll og æresrelatert vold finnes her:

    Kilder for å vurdere en stats etterlevelse av tros- og livssynsfriheten:

    FNs menneskerettskomité

    FNs menneskerettskomité er konvensjonsorganet som overvåker statspartenes etterlevelse av FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP). Alle land som har ratifisert SP, skal regelmessig levere rapporter om sin etterlevelse av konvensjonen. Det avholdes også en høring av statsparten. Det kan variere i hvilken grad menneskerettskomiteens merknader til statsrapporter må forstås som anbefalinger om god praksis under konvensjonen, eller som vurderinger av hva staten er folkerettslig forpliktet til. For krenkelser av retten til religionsfrihet som er av en slik alvorlighetsgrad at det vil kunne være aktuelt å nekte tilskudd, vil skillet muligens ha begrenset betydning.

    Menneskerettskomiteen sender i forkant av høringene ut en liste over spørsmål («list of issues») og utarbeider konkluderende merknader («concluding remarks») etter høringen, som statspartene får anledning til å kommentere. All den tid tros- og livssynsfriheten er nedfelt i SP artikkel 18, er menneskerettskomiteens vurderinger den mest autoritative kilden for å vurdere om en statspart respekterer tros- og livssynsfriheten for de statene som har sluttet seg til SP.

    På nettsiden View the ratification status by country or by treaty får man tilgang til samtlige dokumenter knyttet til statens rapportering til traktatorganene, ved å velge landet i nedtrekksmenyen «Please select a country».

    Individklageordninger til FNs kjernekonvensjoner

    Det er etablert individklageordninger til alle FNs kjernekonvensjoner, herunder individklageordningen for FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Konvensjonsorganene kan vurdere klager fra enkeltpersoner eller grupper av enkeltpersoner som hevder at de har vært utsatt for en krenkelse av rettigheter som er fastsatt i konvensjonen, forutsatt at den innklagede staten har anerkjent komiteens kompetanse til å behandle individklagesaker. Disse anses å ha større rettskildevekt enn komiteens merknader til statsrapporter.

    Avgjørelsene i individklagesaker er tilgjengelige ved søk i OHCHR Juris Database på Internett: Jurisprudence Database (ohchr.org) .

    FNs spesialrapportør for tros- og livssynsfrihet

    FNs spesialrapportør for tros- og livssynsfrihet har sitt mandat fra FNs menneskerettighetsråd. Rapportøren legger fram tematiske rapporter to ganger i året, der det kan være gjort referanser til enkeltland. I tillegg kan det gjennomføres maksimalt to landbesøk per år til land som aksepterer dette.

    Rapportene fra FNs spesialrapportør for tros- og livssynsfrihet er tilgjengelige her: Special Rapporteur on freedom of religion or belief | OHCHR .

    Universal Periodic Review (UPR)

    Statene fremlegger sine nasjonale rapporter før Universal Periodic Review (UPR)-høringene i FNs menneskerettighetsråd. FN samler også relevant og tilgjengelig informasjon fra FN-organer i forkant av landhøringer. Det er meget arbeidskrevende å vurdere alle dokumenter som legges fram. Det må også gjøres en subjektiv vurdering av hvilken terskel man skal bruke og hvilken av rapportene man skal legge til grunn når det er diskrepans mellom rapportene fra hhv. staten, sivilt samfunn og FN. Denne kilden anses derfor for tidkrevende og kompleks.

    Rapportene fra UPR er tilgjengelige her: Documentation by country | OHCHR .

    Andre kilder

    Det utarbeides en rekke rapporter og indekser fra andre organisasjoner, som gir relevante vurderinger av respekten for tros- og livssynsfrihet, for eksempel

    Neste kapittel
    Forrige kapittel
    Neste kapittel
    Forrige kapittel
    Til forsiden
    Til toppen