9 Merknader til de enkelte bestemmelsene

Til § 1

Paragrafen er omtalt under punkt 7.1.

Paragrafen angir formålet med loven. Formålet med loven er å bidra til å identifisere systemsvikt og lærings- og forbedringspunkter i offentlige virksomheters arbeid for å forebygge drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn. Ved å identifisere systemsvikt i en eller flere offentlige virksomheter skal loven bidra til læring og forbedring slik at offentlige virksomheter skal kunne bli bedre på å avverge, avdekke og forebygge slike alvorlige handlinger i fremtiden.

Hva som menes med «offentlige virksomheter» fremgår av § 2 med merknader.

Paragrafen tydeliggjør at formålet er å bidra til læring og forbedring, og ikke fordeling av skyld og ansvar i enkeltsaker. Dette er også presisert i § 5 tredje ledd. Formålsbestemmelsen legger føringer for tolkningen av lovens øvrige bestemmelser.

Til § 2

Paragrafen er omtalt under punkt 7.2.

Paragrafen angir lovens saklige virkeområde. Det følger av første ledd at loven gjelder Helsetilsynets undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker der barn har blitt utsatt for drap, vold, overgrep eller alvorlig omsorgssvikt.

Offentlige virksomheter omfatter både offentlige virksomheter som yter tjenester og offentlige virksomheter som utøver myndighet. Helsetilsynet kan undersøke offentlige virksomheter på ulike forvaltningsnivåer. Dette omfatter blant annet helse- og omsorgstjenester, sosiale og arbeidsrettede tjenester (Nav), barnevern, familievern, krisesentre, flyktningetjenesten, barnehager, skoler, skolefritidsordning og andre tjenester for barn med særskilte behov. Offentlige virksomheter som utøver myndighet er f.eks. politiet, ulike tilsynsmyndigheter eller Barneverns- og helsenemnda. Helsetilsynet kan ikke undersøke domstolens virksomhet.

Politiets og påtalemyndighetens arbeid i saker om drap, vold, overgrep og alvorlig omsorgssvikt mot barn omfattes i utgangspunktet av lovens virkeområde. Helsetilsynet skal imidlertid ikke undersøke politiets og påtalemyndighetens etterforskning av slike saker, herunder måten etterforskningen er utført på. Helsetilsynet kan likevel undersøke om politiet og påtalemyndigheten har iverksatt forebyggende beskyttelsestiltak for å verne barn mot handlinger nevnt i § 4, som voldsalarm, besøksforbud, elektronisk kontroll av besøksforbud og oppfølgingssamtaler, samt undersøke hvordan disse tiltakene ble brukt. Politiets samarbeid med andre virksomheter, som f.eks. barnevernet, kan også undersøkes.

I andre ledd fremgår det at private rettssubjekter som yter tjenester på vegne av det offentlige, likestilles med offentlige virksomheter etter denne loven. Private rettssubjekter som yter tjenester eller utfører oppdrag på vegne av det offentlige, vil for eksempel være private barnehager, skoler og barnevernsinstitusjoner.

Til § 3

Paragrafen er omtalt under punkt 7.3.

Det følger av paragrafen at loven gjelder i Norge, medregnet Svalbard og Jan Mayen. Det betyr at loven gjelder undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid på fastlandet, Svalbard og Jan Mayen i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn.

Helsetilsynet kan undersøke offentlige virksomheters arbeid i saker hvor barn med tilhørighet i Norge har blitt utsatt for alvorlige handlinger i utlandet. Eksempler på dette kan være saker der barn blir bortført, tvangsgiftet i utlandet, etterlatt eller tatt ut av landet mot sin vilje og det er grunn til å anta at offentlige virksomheter i Norge kunne eller burde ha forhindret dette. Det er altså offentlige virksomheters arbeid i Norge som omfattes av lovens virkeområde og som kan undersøkes. Helsetilsynet har ikke myndighet til å undersøke andre lands myndigheters håndtering av en sak.

Til § 4

Paragrafen er omtalt under punkt 7.4 og angir hvilke saker Helsetilsynet kan undersøke.

Det følger av første ledd bokstav a at Helsetilsynet kan undersøke offentlige virksomheters arbeid i saker der barn har blitt drept eller forsøkt drept.

Av første ledd bokstav b følger det at Helsetilsynet kan undersøke offentlige virksomheters arbeid i saker der barn har blitt utsatt for andre lovbrudd med dødsfølge.

Etter første ledd bokstav c kan Helsetilsynet også undersøke offentlige virksomheters arbeid i saker der barn har blitt utsatt for lovbrudd som nevnt i straffeloven kapittel 24 til 26, når saken har hatt alvorlige konsekvenser for barns liv og helse.

Det følger av første ledd bokstav d at Helsetilsynet kan undersøke offentlige virksomheters arbeid i saker der barn er utsatt for alvorlig omsorgssvikt. Alvorlig omsorgssvikt forstås slik det fremgår av Prop. 169 L (2016–2017) Endringer i barnevernloven mv. (bedre rettssikkerhet for barn og forelder) punkt 14.6.2 s. 125–126, og merknaden til barnevernsloven § 6-4. Alvorlig omsorgssvikt omfatter blant annet seksuelle overgrep, kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og menneskehandel. Begrepet omfatter også «emosjonell omsorgssvikt» og alvorlige mangler ved den daglige omsorgen. Alvorlig omsorgssvikt omfatter også tilfeller der et barn lider av en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade og foreldrene ikke sørger for at barnet kommer til nødvendig undersøkelse eller behandling. Det samme gjelder der foreldrene ikke sørger for at et sykt, funksjonsnedsatt eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket sitt særlige behov for behandling eller opplæring.

Med barn menes personer under 18 år, men undersøkelsene kan i særskilte tilfeller inkludere saker der fornærmede er over 18 år. Det kan være saker der hendelsesforløpet strekker seg over tid og handlingene ble påbegynt før barnet fylte 18 år.

I andre ledd går det fremat undersøkelse av saker som har blitt etterforsket av politiet først kan skje når straffesaken er rettskraftig avgjort eller endelig henlagt. Politiet melder da saken til Helsetilsynet i henhold til § 7. Henlagte saker må være endelig avgjort og klageadgangen uttømt før disse kan omfattes av Helsetilsynets undersøkelser.

Etter tredje ledd kan saker som har vært gjenstand for tilsyn hos statsforvalteren først undersøkes når de er ferdigbehandlet av statsforvalteren. En tilsynssak er ferdigbehandlet når statsforvalteren har fattet avgjørelse i en sak eller når statsforvalteren har besluttet å ikke føre tilsyn i en henvendelse de mottar.

I fjerde ledd fremgår det at Helsetilsynet også kan undersøke saker som er rettskraftig avgjort, endelig henlagt eller ferdigbehandlet av statsforvalteren før lovens ikrafttredelse. I utgangspunktet skal Helsetilsynet kun undersøke saker som er meldt inn av politiet eller statsforvalteren etter § 7. Politiet og statsforvalteren får ingen plikt til å melde om saker som er endelig avgjort før lovens ikrafttredelse, jf. § 7. Helsetilsynet må i dialog med politiet og statsforvalteren avgjøre hvilke saker som er endelig avgjort før lovens ikrafttredelse, som kan være aktuelle å undersøke.

Til § 5

Paragrafen er omtalt under punkt 7.5.

Det følger av første ledd at Helsetilsynet skal undersøke saker som nevnt i § 4 med sikte på å avdekke årsaksfaktorer, bakenforliggende forhold og hendelsesforløp av betydning for offentlige virksomheters arbeid for å forebygge drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn. I dette ligger at Helsetilsynet må se på bakenforliggende årsaker til at svikt kan ha skjedd i saker som nevnt i § 4. Dette innebærer en metodeutvidelse ut over ordinært tilsynsarbeid.

Av andre ledd følger det at undersøkelsene særlig skal avklare om det foreligger svikt eller andre kritikkverdige forhold på systemnivå i en eller flere offentlige virksomheter og i samhandlingen mellom offentlige virksomheter. Presiseringen signaliserer at fokuset skal rettes mot system fremfor enkeltpersoner, og at undersøkelsene er sektorovergripende. Kunnskap om systemsvikt vil kunne gjøre virksomhetene selv i stand til å ta grep for å forebygge og avdekke kritikkverdige forhold.

Tredje ledd fastslår at Helsetilsynet i sine undersøkelser etter denne loven ikke skal ta stilling til eller uttale seg om sivilrettslig ansvar eller strafferettslig skyld. Sivilrettslig ansvar kan f.eks. være erstatningsansvar eller arbeidsrettslige sanksjoner.

Det følger av fjerde ledd første punktum at Helsetilsynet innenfor rammene av det som følger av § 4 selv skal avgjøre hvilke saker som skal undersøkes, tidspunktet for og omfanget av undersøkelsen samt hvordan den skal gjennomføres. Avgjørelsen om dette er ikke enkeltvedtak og kan ikke påklages etter forvaltningsloven. Bestemmelsen gir Helsetilsynet fleksibilitet i valg av arbeidsmåter og metodikk for undersøkelsene.

Det følger av fjerde ledd andre punktum at Helsetilsynet ikke kan instrueres i faglige spørsmål i sitt arbeid etter denne loven.

I femte ledd gis departementet hjemmel til i forskrift å gi nærmere bestemmelser om Helsetilsynets undersøkelser etter paragrafen.

Til § 6

Paragrafen er omtalt under punkt 7.6.

For at undersøkelsene skal bidra til læring, forbedring og endring av praksis, følger det av første ledd at Helsetilsynet innenfor rammen av taushetsplikt etter § 12 skal formidle sine analyser og funn til offentlige virksomheter som har vært gjenstand for undersøkelse.

Videre følger det av andre ledd at Helsetilsynet skal offentliggjøre anonymiserte rapporter. Rapportene skal beskrive eventuell systemsvikt og inneholde anbefalinger om tiltak som kan gjøre offentlige virksomheter bedre i stand til å forebygge drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn. Dette kan f.eks. være anbefalinger om endringer i praksis eller regelverk.

Rapportene må være tilstrekkelig anonymisert slik at personer sakene omhandler ikke blir identifisert. For å ivareta kravet om anonymisering kan rapportene omhandle flere saker.

Til § 7

Paragrafen er omtalt under punkt 7.7 og 7.8.

Paragrafen angir hvilke saker politiet og statsforvalteren skal melde til Helsetilsynet. Helsetilsynet skal i utgangspunktet kun åpne undersøkelse av saker de får melding om av politiet eller statsforvalteren etter denne bestemmelsen, jf. merknaden til § 4 fjerde ledd.

Etter første ledd første punktum skal politiet gi melding om alle saker nevnt i § 4 første ledd bokstav a og b til Helsetilsynet. Det vil si saker som gjelder drap og forsøk på drap på barn, og andre lovbrudd med dødsfølge. I tillegg kan politiet også melde om saker nevnt i § 4 første ledd bokstav c. Det vil si saker der barn har blitt utsatt for lovbrudd som nevnt i straffeloven kapittel 24 til 26, når saken har hatt alvorlige konsekvenser for barns liv og helse, jf. første ledd andre punktum. Politiet får ingen plikt til å melde om saker som er rettskraftig avgjort eller endelig henlagt før lovens ikrafttredelse, jf. merknaden til § 4 fjerde ledd.

Eksempler på saker politiet kan melde om etter første ledd andre punktum vil være saker som gjelder brudd på følgende straffebestemmelser: § 252 (grov tvang), § 253 (tvangsekteskap), § 255 (grov frihetsberøvelse), § 257 (menneskehandel), § 262 andre ledd (brudd på ekteskapsloven mv., barneekteskap) § 264 (grove trusler), § 272 (grov kroppskrenkelse), § 273 (kroppsskade), § 277 (medvirkning til selvmord og til selvpåført betydelig skade på kropp eller helse), § 282 (mishandling i nære relasjoner), § 284 (kjønnslemlestelse), § 288 (hensettelse i hjelpeløs tilstand mv.), § 291 (voldtekt), § 295 (misbruk av overmaktsforhold og lignende), § 296 (seksuell omgang med innsatte mv. i institusjon), § 299 (voldtekt av barn under 14 år), § 302 (seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år), § 312 (incest) og § 314 (seksuell omgang mellom andre nærstående).

Første ledd tredje punktum regulerer hva politiets melding til Helsetilsynet skal inneholde. Meldingen skal inneholde en kort omtale av hva saken gjelder, hvilke straffebud saken gjelder og hvordan saken er avgjort.

Det følger av andre ledd at statsforvalteren skal gi melding til Helsetilsynet om saker som nevnt i § 4 første ledd bokstav c og d. Det vil si saker der barn har blitt utsatt for lovbrudd som nevnt i straffeloven kapittel 24 til 26, når saken har hatt alvorlige konsekvenser for barns liv og helse, eller der barn har vært utsatt for alvorlig omsorgssvikt. Alvorlig omsorgssvikt forstås slik det fremgår av Prop. 169 L (2016–2017) Endringer i barnevernloven mv. (bedre rettssikkerhet for barn og forelder) punkt 14.6.2 s. 125–126, og merknaden til barnevernsloven § 6-4. Se omtalen av begrepet i merknaden til § 4 første ledd bokstav d. Statsforvalteren får ingen plikt til å melde om saker som er ferdigbehandlet før lovens ikrafttredelse, jf. merknaden til § 4 fjerde ledd.

Etter andre ledd andre punktum skal statsforvalters melding inneholde en kort omtale av hva saken gjelder.

Det følger av tredje ledd at melding etter første ledd gis når straffesaken er rettskraftig avgjort eller endelig henlagt. For saker som er henlagt, er det et krav at påtalemyndigheten anser at det er klar sannsynlighetsovervekt for at barnet er utsatt for lovbrudd som nevnt i § 4 første ledd bokstav a til c.

I fjerde ledd går det frem at statsforvalteren skal gi melding når tilsynssaken er ferdigbehandlet. Se merknaden til § 4 tredje ledd om hva som menes med at en tilsynssak er ferdigbehandlet.

Etter femte ledd kan departementet i forskrift gi nærmere regler om politiets og statsforvalters meldeplikt etter paragrafen. I forskriften kan det reguleres nærmere hvilke saker som omfattes av meldeplikten og hvilken informasjon meldingen skal inneholde.

Til § 8

Paragrafen er omtalt under punkt 7.9 og gjelder Helsetilsynets underretning om igangsatt undersøkelse.

Etter første ledd første punktum skal Helsetilsynet så vidt mulig underrette berørte personer og offentlige virksomheter samt andre som kan tenkes å kunne opplyse saken. Presiseringen «så vidt mulig» sikter til der det ikke er mulig å oppnå kontakt med de som skal underrettes. Underretningsplikten gjelder kun i de tilfeller hvor Helsetilsynet finner grunn til å undersøke en sak.

Hvilke offentlige virksomheter som bør underrettes må vurderes konkret fra sak til sak. Helsetilsynet skal ikke bare kontakte offentlige virksomheter og personer som er omtalt i straffesaken eller tilsynssakens dokumenter, men kan også kontakte andre det er grunn til å anta har eller burde hatt kjennskap til saken.

Berørte personer kan foruten det konkrete barnet være søsken, foreldre eller andre med foreldreansvar og andre familiemedlemmer. Det skal legges til rette for at barnet får uttale seg, jf. § 11. I dette ligger også en plikt til å underrette barnet på en egnet måte når undersøkelsen starter. Det kan i praksis være behov for at Helsetilsynet kontakter barnet via foreldrene, særlig hvis barnet er lite. Helsetilsynet må være tydelige i sin kommunikasjon med både barnet og foreldrene at barnet har en ubetinget rett til å uttale seg.

I underretningen bør det opplyses om at det ikke er forklaringsplikt, men en adgang til å forklare seg om saken uten hinder av taushetsplikt, jf. § 10. I underretningen til berørte offentlige virksomheter, bør det også opplyses om at Helsetilsynet etter anmodning og uten hinder av taushetsplikt skal gis tilgang til opplysninger og dokumentasjon i saken, jf. § 9.

Det følger av første ledd andre punktum at slik underretning skal gis så snart som mulig. Det er ikke stilt formkrav til hvordan underretningen gis. Dette kan skje på den mest hensiktsmessige måte for eksempel ved e-post, brev eller telefon. Det skal gis særskilt underretning til dem undersøkelsen angår. Dette innebærer at det ikke er tilstrekkelig at informasjon om at undersøkelse settes i verk er allment kjent gjennom media eller på annen måte.

Det er ingen forklaringsplikt for Helsetilsynet, men etter andre ledd skal de som er nevnt i første ledd gis adgang til å uttale seg om saken. Det er ingen formkrav knyttet til uttaleretten, og det er opp til de som vil uttale seg om de gjør det skriftlig eller muntlig. Dersom adgangen til å uttale seg om saken ikke benyttes innen rimelig tid, kan undersøkelsene ferdigstilles.

Til § 9

Paragrafen er omtalt under punkt 7.10.

Første ledd første punktum regulerer Helsetilsynets adgang til å innhente taushetsbelagte opplysninger for å opplyse saker som skal undersøkes etter denne loven. På anmodning fra Helsetilsynet skal offentlige virksomheter uten hinder av taushetsplikt gi Helsetilsynet opplysninger i en sak som undersøkes. Helsetilsynets tilgang til opplysninger etter bestemmelsen, gjelder også hvis Helsetilsynet må foreta en forundersøkelse for å avklare om en sak skal undersøkes. Det følger av første ledd andre punktum at det ikke kan utleveres opplysninger som er underlagt plikt til hemmelighold i medhold av domstolloven § 128. Utleveringsplikten gjelder ikke opplysninger nevnt i politiregisterloven § 23 andre ledd første punktum, jf. første ledd tredje punktum.

I anmodningen kan det settes en frist for innsending av etterspurte opplysninger. Bestemmelsen åpner ikke for innhenting av enhver informasjon. Det er de opplysninger som er nødvendig for at Helsetilsynet skal utføre sine undersøkelser etter denne loven som kan innhentes, jf. femte ledd. Eksempler på opplysninger kan være pasientjournaler, møtereferater og andre interne dokumenter, uttalelser fra privatpersoner og offentlige virksomheter i tilsynssaker, barnevernsdokumenter mv. Utlån av straffesaksdokumenter er regulert i tredje ledd.

Det følger av andre ledd at Folkeregisteret etter anmodning og uten hinder av taushetsplikt skal gi Helsetilsynet tilgang til opplysninger i en sak som undersøkes. Dette kan f.eks. være opplysninger om slektskapsforhold, adopsjon eller foreldreansvar.

Det følger av tredje ledd at politiet etter anmodning skal låne ut straffesaksdokumenter til Helsetilsynet. Det betyr at Helsetilsynet må levere straffesaksdokumentene tilbake til politiet, og ikke avlevere dem til Arkivverket. Straffesaksdokumentene skal ikke arkiveres i Helsetilsynet.

Unntakene fra politiets utlånsplikt er nevnt i tredje ledd. Helsetilsynet skal ikke motta materiale som er underlagt formålsbegrensninger etter straffeprosessloven § 216 i, jf. § 215 a fjerde ledd tredje punktum, § 216 m sjette ledd, § 216 o femte ledd første punktum og § 222 d femte ledd andre punktum. Helsetilsynet skal heller ikke motta saksopplysninger som er unntatt fra innsyn etter straffeprosessloven § 242 a, eller som er gradert etter sikkerhetsloven eller beskyttelsesinstruksen, eller dokumenter som inneholder opplysninger som kan føre til at identiteten til vitner som har forklart seg anonymt, jf. straffeprosessloven § 130 a eller § 234 a, blir kjent for Helsetilsynet.

Det følger av fjerde ledd at Helsetilsynet kan anmode om bistand fra andre offentlige virksomheter for å opplyse en sak som undersøkes. Helsetilsynet kan også innhente nødvendig spesialistkompetanse og be om sakkyndig bistand og uttalelser. Disse vil da ha taushetsplikt om det de får kjennskap til under utførelsen av sitt arbeid, jf. § 12.

Femte ledd presiserer at tiltak etter denne paragrafen bare kan utføres i den utstrekning det er nødvendig for at Helsetilsynet skal kunne gjennomføre sine undersøkelser etter denne loven og at tiltaket må stå i rimelig forhold til det som søkes oppnådd. Det vil si at det kun er de opplysninger som er nødvendige for å gjennomføre undersøkelse av en sak som kan innhentes uten hinder av taushetsplikt

Helsetilsynet må i anmodningen angi så presist som mulig hvilke opplysninger de trenger.

Til § 10

Paragrafen er omtalt under punkt 7.11.

Første ledd første punktum fastslår at enhver uten hinder av taushetsplikt kan avgi forklaring til Helsetilsynet om opplysninger som er nødvendige for undersøkelser etter denne loven. Det innebærer en adgang til å avgi forklaring, men ikke en plikt. Det er opp til den som innehar opplysningene, om vedkommende vil gi Helsetilsynet tilgang til dem.

De som utfører tjeneste eller arbeide for Helsetilsynet etter denne loven må presisere for de som vil forklare seg at adgangen til å forklare seg uten hinder av taushetsplikt kun gjelder informasjonen som er nødvendig for undersøkelsene.

Adgangen til å avgi forklaring uten hinder av taushetsplikten gjelder enhver, og omfatter de som har lovpålagt taushetsplikt etter blant annet forvaltningsloven, barnevernsloven, familievernkontorloven, helsepersonelloven, krisesenterloven og taushetsplikt som forutsetningsvis følger av straffeloven § 211. Adgangen gjelder dermed blant annet for ansatte i offentlig virksomheter, samt helsepersonell, prester, forstandere i trossamfunn og advokater. Adgangen gjelder også opplysninger som nevnt i straffeprosessloven § 119 første ledd og tvisteloven § 22-5 første ledd, jf. første ledd andre punktum.

I første ledd tredje punktum er det gjort unntak for opplysninger som noen har fått tilgang til i forbindelse med oppdrag som forsvarer i straffesak. Slike opplysninger kan likevel bare utleveres dersom den som har krav på hemmelighold samtykker.

I første ledd fjerde punktum presiseres det at det ikke kan utleveres opplysninger som er underlagt taushetsplikt etter ekomloven § 3-10 eller hemmelighold i medhold av domstolloven § 128.

Det følger av paragrafens andre ledd at den som forklarer seg har rett til å la seg bistå under forklaringen. Det vil være opp til den enkelte selv å avgjøre om vedkommende vil la seg bistå og av hvem. Som eksempel kan vedkommende la seg bistå av advokat, en tillitsvalgt eller et familiemedlem. Det er et vilkår for rettigheten at valget av bistand ikke vesentlig forsinker undersøkelsen. Vedkommende må selv dekke utgiftene ved slik bistand.

Til § 11

Paragrafen er omtalt under punkt 7.12.

Første ledd fastslår at barn som er berørt av en undersøkelse etter denne loven, har rett til å uttale seg til Helsetilsynet. Denne retten samsvarer med barnekonvensjonen artikkel 12 og Grunnloven § 104, og må praktiseres i tråd med disse bestemmelsene. Det er frivillig for barn å uttale seg, og retten til å uttale seg gjelder uavhengig av om foreldrene samtykker til det. Foreldrene kan ikke kreve å være til stede under samtalen.

Andre ledd hjemler Helsetilsynets plikt til å tilrettelegge for at barnet får tilstrekkelig og tilpasset informasjon og fritt kan gi uttrykk for sine meninger. Samtaler med barnet må gjennomføres på en barnefaglig forsvarlig måte som hensyntar barnets alder og modenhet. Barnet skal bli lyttet til, og barnets meninger skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet. Etter barnekonvensjonen artikkel 30 har barn som tilhører en minoritet eller urfolk rett til å bruke sitt eget språk, sin egen kultur og praktisere sin religion.

Barnets rett til å uttale seg må gå frem av underretningen etter § 8 og gis orientering om til de som forklarer seg for Helsetilsynet etter § 10.

Til § 12

Paragrafen er omtalt under punkt 7.13.

Første ledd første punktum slår fast at enhver som utfører tjeneste eller arbeid for Helsetilsynet etter denne loven, har taushetsplikt etter forvaltningsloven om det vedkommende får kjennskap til under utførelse av sitt arbeid. Første ledd andre punktum gjør unntak fra forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6. Dette må ses i sammenheng med vernet mot bruk av opplysninger som bevis i straffesak som følger av lovforslaget § 14. Unntaket påvirker ikke Helsetilsynets plikt til å varsle i medhold av avvergingsplikten i straffeloven § 196 eller meldeplikten etter barnevernsloven § 13-2.

Første ledd tredje punktum innebærer at opplysninger Helsetilsynet har mottatt fra politiet ikke kan utleveres til forskning. Etter samme punktum gjelder heller ikke unntaket fra taushetsplikten etter forvaltningsloven § 13 a nr. 1 for opplysninger som Helsetilsynet har mottatt fra politiet. Unntakene omfatter både opplysninger som inngår i straffesaksdokumenter Helsetilsynet har mottatt til utlån fra politiet i henhold til § 9 tredje ledd og andre opplysninger politiet har gitt i medhold av § 9 første ledd.

Det følger av andre ledd at når personer som nevnt i første ledd mottar opplysninger som er undergitt strengere taushetsplikt enn det som følger av forvaltningsloven, skal tilsvarende strenge taushetsplikt gjelde.

Helsetilsynet kan gjøre unntak fra dette hvis tungtveiende offentlige hensyn tilsier at opplysningene bør kunne gis videre eller opplysningene er nødvendige for å forklare årsaken til hendelsen. Det foreligger tungtveiende offentlige hensyn dersom hensynene og interessene som taler for å sette taushetsplikten til side veier vesentlig tyngre enn hensynene som taler for å bevare taushet. Et eksempel kan være at det foreligger risiko for nye alvorlige hendelser. Dette vil ikke nødvendigvis være sammenfallende med situasjoner avvergingsplikten etter straffeloven § 196 skal dekke. Hvorvidt en situasjon tilsier at taushetsplikten kan settes til side må basere på en konkret vurdering av den aktuelle situasjonen. Det må utøves varsomhet fra Helsetilsynets side ved bruk av dette unntaket slik at taushetsplikten ikke uthules. Det er bare anledning til å utlevere de opplysningene som er nødvendige for å avverge skade eller forklare årsaken til hendelsen.

Det følger av tredje ledd at personer som nevnt i første ledd i tillegg har taushetsplikt om alle opplysninger som er fremkommet under forklaring for Helsetilsynet. Denne taushetsplikten går lengre enn det som følger av forvaltningslovens bestemmelser og særlovgivningens regler om taushetsplikt. Det kan være opplysninger om navn og adresse til involverte personer i en sak, beskrivelse av (kritikkverdige) forhold ved en offentlig virksomhet eller arbeidsgiver osv. Det følger videre av tredje ledd at opplysninger avgitt under slik forklaring kan videreformidles dersom tungtveiende offentlige hensyn tilsier at opplysningene bør kunne gis videre eller opplysningene er nødvendige for å forklare årsaken til hendelsen, jf. omtalen av dette under merknaden til andre ledd.

Det følger av fjerde ledd at unntakene i taushetsplikten etter andre og tredje ledd ikke gjelder for opplysninger som er utlevert fra politiet.

Etter femte ledd er taushetsplikt som nevnt i andre og tredje ledd ikke til hinder for at opplysningene bringes videre i den grad den som har krav på taushet samtykker, opplysningene har statistisk form eller opplysningene er alminnelig tilgjengelige andre steder.

Til § 13

Paragrafen er omtalt under punkt 7.14.

Første ledd slår fast at Helsetilsynet kan behandle personopplysninger som er nødvendige for å utføre oppgaver etter denne loven. Hvilke opplysninger dette konkret vil kunne være, må vurderes i lys av oppgavene som er tillagt Helsetilsynet etter loven. Paragrafen åpner også for at Helsetilsynet kan behandle særlige kategorier av personopplysninger og personopplysninger om straffedommer og lovovertredelser eller tilknyttede sikkerhetstiltak, jf. personvernforordningen artikkel 9 og 10.

Andre ledd utpeker Helsetilsynet som behandlingsansvarlig for opplysninger som behandles etter denne loven.

Det følger av tredje ledd at personopplysninger om avdøde personer skal lagres slik at det ikke er mulig å identifisere de registrerte i lengre perioder enn det som er nødvendig for Helsetilsynets arbeid etter loven. Bakgrunnen for bestemmelsen er at personvernforordningens bestemmelser i utgangspunktet ikke kommer direkte til anvendelse for opplysninger om avdøde personer. Uttrykket «personopplysninger» skal forstås som i personvernforordningen artikkel 4 nr. 1.

Til § 14

Paragrafen er nærmere omtalt under punkt 7.15.

Paragrafen innebærer at opplysninger som Helsetilsynet mottar etter §§ 9 og 10 og som er underlagt taushetsplikt, ikke vil kunne kreves fremlagt fra Helsetilsynet som bevis i en senere straffesak. Bestemmelsen er en særregel som skal gå foran reglene i straffeprosessloven § 118.

Bevisforbudet gjelder generelt, og ikke bare i saker mot den som har gitt opplysningene. Bestemmelsen er ikke til hinder for at opplysninger som politiet har fått på selvstendig grunnlag eller via andre kilder, brukes i en senere straffesak. Bestemmelsen medfører ikke noe generelt bevisforbud for visse opplysninger og er ikke til hinder for at en person som gir informasjon til Helsetilsynet, ellers må forklare seg om samme forhold etter de alminnelige reglene om bevistilgang i en annen sammenheng. Tilsvarende kan det tenkes at dokumenter som blir oversendt Helsetilsynet, også kan måtte legges fram av andre instanser som bevis i en senere straffesak. Slike dokumenter kan også bli oversendt politiet og dermed bli en del av en straffesak. Dette vil da skje helt uavhengig av oversendelsen til Helsetilsynet, og vil måtte avgjøres ut fra alminnelige regler om bevistilgang.

Til § 15

Paragrafen er omtalt under punkt 7.16.

Første ledd hjemler et forbud mot sanksjoner fra arbeidsgiver som følge av arbeidstakerens forklaring til Helsetilsynet etter § 10.

I andre ledd bokstav a fremgår det at forbudet ikke gjelder tiltak som arbeidsgiver iverksetter for å forbedre arbeidstakerens kvalifikasjoner eller kompetanse. Forbudet gjelder heller ikke tiltak som følge av at de mottatte opplysningene viser at arbeidstakeren ikke oppfyller de helsemessige kravene for å inneha sin stilling, jf. andre ledd bokstav b. Etter andre ledd bokstav c gjelder ikke forbudet sanksjoner som følge av at de mottatte opplysningene viser at arbeidstakeren har opptrådt grovt uaktsomt i forbindelse med hendelsen eller forholdet. Vilkåret om grov uaktsomhet trekker en nedre grense for atferdsnormen. Forbudet gjelder heller ikke dersom Helsetilsynet blir kjent med omstendigheter knyttet til arbeidstakeren eller dennes handlinger eller unnlatelser på annen måte enn gjennom arbeidstakerens forklaring etter § 10, jf. andre ledd bokstav d.

Til § 16

Paragrafen er omtalt under punkt 7.17.

Det følger av paragrafen at Helsetilsynet innenfor rammen av taushetsplikt etter § 12 skal holde relevante offentlige myndigheter underrettet om alvorlige forhold som avdekkes i løpet av undersøkelsen, og sine egne foreløpige vurderinger av disse. Bestemmelsen er en sikkerhetsventil. At det er nødvendig for sikkerhet og kvalitet i tjenestene og barns rettssikkerhet innebærer at det må være en stor grad av sannsynlighet at det kan inntreffe alvorlige hendelser dersom det ikke settes i verk tiltak.

Spørsmålet om relevant offentlig myndighet skal underrettes, må vurderes fortløpende underveis i undersøkelsesarbeidet. Bestemmelsen stiller ingen formkrav til hvordan underretning skal gis. Underretningen må gis innen rammen for taushetsplikt etter § 12, men må gis på en slik måte at det er mulig for relevant offentlig myndighet å følge opp underretningen for å ivareta sikkerhet og kvalitet i tjenestene eller barns rettssikkerhet.

Bestemmelsen er begrenset til å gi underretning om alvorlige forhold til offentlige myndigheter. Bestemmelsen angir ikke hvilke offentlige myndigheter som kan informeres. Dette kan være kommunale eller statlige myndigheter eller relevant tilsynsmyndighet, og må vurderes konkret i den enkelte sak. Helsetilsynet kan ikke varsle politiet ved mistanke om straffbare handlinger som ikke er omfattet av avvergingsplikten etter straffeloven § 196 etter bestemmelsen. De som utfører tjeneste eller arbeide for Helsetilsynet etter denne loven har også plikt til å varsle i medhold av avvergingsplikten i straffelovens § 196 eller meldeplikten etter barnevernsloven § 13-2, jf. merknaden til § 12.

De som utfører tjeneste eller arbeid for Helsetilsynet etter denne loven må overholde taushetsplikten i § 12 i den underretningen som foretas etter bestemmelsen. Bestemmelsen er således ikke et eget unntak fra taushetsplikten. Etter § 12 første ledd kan informasjon gis videre i henhold til de generelle unntakene i forvaltningsloven med unntak av forvaltningsloven § 13 b nr. 6 og forvaltningsloven § 13 a nr. 1 og § 13 d for opplysninger som er utlevert fra politiet etter §§ 9 eller 10. Dette betyr blant annet at opplysninger kan videreformidles for det formål de er innhentet for. For taushetsplikt knyttet til forklaringer gitt etter § 10 kan opplysninger gis videre dersom tungtveiende offentlige hensyn tilsier at opplysningene bør gis videre, jf. § 12 tredje ledd.

Til § 17

Paragrafen er omtalt under punkt 7.18.

Paragrafen begrenser den registrertes rett til innsyn etter personvernforordningen artikkel 15 i opplysninger Helsetilsynet får utlevert fra politiet. Unntaket omfatter både opplysninger som inngår i straffesaksdokumenter Helsetilsynet har mottatt til utlån fra politiet etter § 9 tredje ledd og andre opplysninger politiet har utlevert i medhold av § 9 første ledd. Dersom den registrerte ønsker å få innsyn i disse opplysningene, vil vedkommende i stedet måtte be om innsyn hos politiet eller påtalemyndigheten.

Til § 18

Det følger av § 18 at loven gjelder fra den tiden Kongen bestemmer. Kongen kan sette de enkelte bestemmelsene i kraft til forskjellig tid.

Til § 19

Paragrafen er omtalt under punkt 7.18.

Fra den tiden loven trer i kraft, gjøres det endringer i offentleglova § 2 fjerde ledd fjerde punktum slik at straffesaksdokumenter som lånes ut fra politiet til Helsetilsynet etter denne loven unntas fra offentleglovas virkeområde. Innsyn i disse dokumentene vil følge reglene i straffeprosessloven og politiregisterforskriften. Bestemmelsen innebærer at det ikke vil kunne gis innsyn i straffesaksdokumenter etter offentleglova, og at slike henvendelser i stedet vil måtte rettes til politiet eller påtalemyndigheten.