8 Økonomiske og administrative konsekvenser

I statsbudsjett for 2025 er det satt av 10 mill. kroner til undersøkelsesordningen i Helsetilsynet over budsjettet til Barne- og familiedepartementet. Departementet legger til grunn at dette vil dekke kostnader i 2025 til ansatte i Helsetilsynet som skal arbeide i ordningen, innhenting av sakkyndig bistand og øvrige administrative kostnader. Helsetilsynet har i påvente av ny lov fått i oppdrag å etablere en midlertidig undersøkelsesordning innenfor gjeldende juridiske rammer fra 1. januar 2025. Dette arbeidet er i full gang.

Den permanente undersøkelsesordningen vil først være i full drift når ny lov om undersøkelsesordningen er behandlet og vedtatt av Stortinget.

Helsetilsynet har gjort en nærmere vurdering av hva ordningen vil koste i året når den er i full drift, blant annet på bakgrunn av grunnleggende kompetansebehov i en ny ordning. Helsetilsynet vurderer at det vil være behov for minimum 7 stillinger som samlet representerer bred tverrfaglig kompetanse fra ulike sektorer og offentlige virksomheter. I tillegg vil Helsetilsynet ha behov for å kjøpe tjenester fra sakkyndige. Samlet har Helsetilsynet beregnet at Helsetilsynet vil ha behov for 15 mill. kroner i året ved full drift. Antallet saker som skal undersøkes, må uansett tilpasses de til enhver tid gjeldende budsjettrammene. Eventuelle økninger i budsjettrammene til Helsetilsynet må vurderes i den ordinære budsjettprosessen.

Kommunesektorens organisasjon (KS) støtter ikke etableringen av en ny undersøkelsesordning, og mener dette ikke er et hensiktsmessig tiltak for å forebygge vold, overgrep og omsorgssvikt. KS viser blant annet til at en ny undersøkelsesordning vil øke presset på allerede knappe ressurser i kommunale oppveksttjenester og statlige tiltak. KS understreker at kommuner som utsettes for undersøkelser vil måtte bruke betydelige ressurser på å dokumentere, rapportere og redegjøre for ulike forhold overfor det nye organet.

Det er vanskelig å anslå konkrete budsjettmessige konsekvenser for kommunene generelt eller for den enkelte virksomhet (statlig eller kommunal) som skal utlevere opplysninger i en sak som undersøkes. Departementet vurderer at de økonomiske og administrative konsekvensene av undersøkelsesordningen for kommunesektoren generelt og isolert sett ikke vil være vesentlige, da det vil være få kommuner som berøres hvert år. Summen av slike endringer vil likevel kunne ha noen konsekvenser. For den enkelte virksomhet (statlig eller kommunal) som skal utlevere informasjon i en sak, vil det påløpe noen utgifter knyttet til å samle inn og utlevere informasjon. Departementet legger imidlertid til grunn at Helsetilsynet vil få deler av informasjonen den trenger fra tilsynsrapporter og straffesaksdokumenter som allerede foreligger. Departementet legger videre til grunn at de alvorlige sakene som er aktuelle å undersøke, i stor grad også vil være saker som kommunene allerede har dialog med tilsynsmyndighetene om og som derfor lettere kan dokumenteres og redegjøres for.

Det stilles i lovforslaget ikke krav om at virksomhetene skal utarbeide rapporter og det er frivillig for ansatte i virksomhetene om de vil forklare seg for Helsetilsynet. Ettersom omfanget av saker som undersøkes per år vil være begrenset, vurderer departementet ikke konsekvensene for den enkelte virksomhet som vesentlige. Et viktig formål med loven er at virksomheter skal kunne bli bedre på å avverge, avdekke og forebygge alvorlige hendelser i fremtiden. Noe som, i tillegg til å være bra for barn, vil kunne være ressursbesvarende for kommunene i fremtiden.

Det er vanskelig å vurdere på det nåværende tidspunkt hvordan lovforslaget vil treffe politiet og statsforvaltere, som blant annet får en meldeplikt etter lovforslaget. Basert på innspillene og vurderingene fra Politidistriktene og Kripos i høringen, konkluderer Politidirektoratet med at oppgavebelastningen knyttet til saker til undersøkelse trolig ikke medfører økonomiske eller administrative konsekvenser for politiet av vesentlig betydning. Den største usikkerheten knytter seg til etterlevelsen av meldeplikten.

Departementet foreslår at rammene for hvilke saker politiet og statsforvalteren skal melde om og innholdet i meldeplikten reguleres nærmere i forskrift, jf. punkt 7.7.3 og 7.8.3. En sentral føring vil være at meldeplikten utformes slik at merbelastningen for politiet og statsforvaltere blir minst mulig. Departementet foreslår i lovforslaget en hjemmel til i forskrift å regulere bestemmelsen om meldeplikt, jf. lovforslaget § 7 femte ledd.

Om det er behov for ytterligere midler til politiet og statsforvalteren må vurderes i de ordinære budsjettprosessene, og i lys av arbeidet med å utarbeide forskrift for meldeplikten. Dersom statsforvalteren får økte merutgifter som følge av loven, skal utgiftene kompenseres over statsbudsjettet.

Vold, overgrep og alvorlig omsorgssvikt mot barn har store konsekvenser for de som rammes. Det skaper utrygghet, kan gi helseutfordringer og tap av velferd, og begrenser den enkeltes livsutfoldelse og mulighet for en aktiv samfunnsdeltakelse. I ytterste konsekvens fører volden til tap av liv. I tillegg til store personlige konsekvenser for barn og familier som utsettes for vold, overgrep og omsorgssvikt, så er de samfunnsøkonomiske konsekvensene også store.

Formålet med loven er å bidra til å identifisere systemsvikt og lærings- og forbedringspunkter i offentlige virksomheters arbeid for å forebygge drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn. Kun en liten forebyggingsgevinst vil være nok til at tiltaket har en positiv samfunnsøkonomisk effekt. Dersom man lykkes bedre med forebygging, vil det bidra til reduserte kostnader knyttet til helsemessige utgifter, tapt arbeidsfortjeneste, utgifter til kriminalomsorg og rettsvesen mv.