6 Merknader til lovforslaget

Til § 1 Formål

Det vises til punkt 4.2.

Formålet med loven er bedre ressursutnyttelse for mat gjennom å forebygge og hindre at næringsmidler går ut av verdikjeden. Dette skal gjøres ved at virksomheter må foreta aktsomhetsvurderinger og gjøre tiltak for å forebygge og redusere matsvinn.

Forebygging og reduksjon av matsvinn handler om å bidra til at en større andel av næringsmidlene som produseres blir spist og ikke blir kastet, og derved sikre verdifulle økonomiske ressurser og sørge for lavere fotavtrykk i form av redusert klimagassutslipp.

Til § 2 Virkeområde

Det vises til punkt 4.3 og 4.4.

Paragrafens første ledd sier at loven gjelder for alle virksomheter som produserer, omsetter eller serverer næringsmidler på norsk landterritorium.

Loven omfatter både private og offentlige virksomheter, inkludert kommunale, fylkeskommunale og statlige virksomheter, jf. definisjonen av virksomhet i § 3 a. Det tas sikte på at kravet i første omgang bare skal gjelde for større aktører, og det vil bli vurdert å utvide til flere aktører på bakgrunn av de erfaringene som gjøres. Den gjelder ikke for forbrukere og andre privatpersoner.

Det er kommunene og fylkeskommunene som sådan som er pliktsubjekt etter denne loven, og ikke bestemte enheter i kommunene eller fylkeskommunene.

Første ledd sier videre at loven skal gjelde på norsk landterritorium. Dette innebærer at norsk sjøterritorium og indre farvann, norske luft- og sjøfartøyer og innretninger på norsk kontinentalsokkel, faller utenfor lovens virkeområde. Samtidig gir bestemmelsens tredje ledd en hjemmel for at det kan gis forskrift om at loven, helt eller delvis, skal gjelde for virksomheter som produserer næringsmidler i norsk sjøterritorium og indre farvann.

Loven gjelder for primærprodusenter fra det tidspunkt produktene er høstet eller slaktet, men ikke for selve primærproduksjonen før høste- eller slaktetidspunktet, som for eksempel produksjon, oppdrett eller dyrking av land- og havbruksprodukter, herunder innhøsting, melking og husdyr eller akvatiske dyr før slakting.

Andre ledd er en forskriftsbestemmelse som gir Kongen kompetanse til å gi forskrift om hva som skal regnes som matsvinn etter loven. Bestemmelsen gir mulighet til å regulere omfanget av matsvinn som skal gjelde for de ulike sektorene under loven. Hva som skal regnes som matsvinn for den enkelte sektor vil kunne utredes nærmere i forbindelse med forskriftsarbeidet.

Tredje ledd gir en hjemmel for at Kongen kan gi forskrift om at loven helt eller delvis skal gjelde for virksomheter som produserer næringsmidler i norsk sjøterritorium og indre farvann.

Det fremgår av fjerde ledd at loven skal gjelde på Svalbard, og det er tatt inn en hjemmel om at Kongen kan gi forskrift om særlige regler av hensyn til de stedlige forholdene på Svalbard.

Til § 3 Definisjoner

Det vises til punkt 4.4.

Paragrafen definerer noen sentrale begreper som benyttes i loven.

Bestemmelsen i bokstav a. sier at en «virksomhet» er ethvert privat eller offentlig rettssubjekt som foretar en hvilken som helst aktivitet som nevnt i § 2. Definisjonen bygger på definisjonen i matloven § 4, nr. 1, men, i motsetning til matlovens virksomhetsbegrep, omfattes ikke privatpersoner som foretar aktiviteter nevnt i § 2.

Offentlig foretak under definisjonen av virksomhet, omfatter staten, kommuner og fylkeskommuner, inkludert statlige, kommunale og fylkeskommunale selskaper. Virksomheter i kommuner og fylkeskommuner som er organisert som egne rettssubjekter, omfattes også av definisjonen.

Dette innebærer at loven retter seg mot juridiske personer innenfor næringsvirksomhet. Virksomheter som er omfattet av matsvinnloven, omfatter også enkeltpersonforetak som er næringsvirksomhet drevet under fullt personlig ansvar av en enkeltperson (fysisk person).

Definisjonen av næringsmidler i bokstav b., bygger på definisjonen fra EUs matlovsforordning artikkel 2, som er gjennomført i norsk rett i matlovsforskriften, med unntak av vann, som er holdt utenfor matsvinnloven. Begrepet næringsmidler er brukt i lovteksten. I teksten forøvrig, er mat brukt i samme betydning som næringsmidler, med mindre annet er angitt.

Bestemmelsen i bokstav c, sier at med omsetning menes besittelse med sikte på salg, utbud for salg eller distribusjon, samt salg og enhver annen form for overdragelse mot eller uten vederlag.

Til § 4 Plikt til å gjennomføre og redegjøre for tiltak for å forebygge og redusere matsvinn

Det vises til punkt 4.5 og punkt 4.6.

Paragrafens første ledd sier at plikten til å gjennomføre tiltak i utgangspunktet skal gjelde for alle offentlige og private virksomheter som produserer, omsetter eller serverer næringsmidler. Det tas sikte på at kravet i første omgang bare skal gjelde for større aktører, og det vil bli vurdert å utvide til flere aktører på bakgrunn av de erfaringene som gjøres.

Begrepet aktsomhetsvurdering er ikke benyttet i selve lovteksten, men inngår i begrepet tiltak som er brukt i ordlyden om det virksomhetene skal gjennomføre. Dette innebærer at aktsomhetsvurderinger er et tiltak som virksomhetene skal gjøre. For å få frem dette, er begrepet aktsomhetsvurdering brukt i proposisjonens omtale av pliktene i paragrafen.

Formålet med tiltakene skal være å forebygge og redusere matsvinn. Det følger av prinsippene i ressurspyramiden som nevnt i høringsnotatets punkt 2.4.1, at den foretrukne bruken av næringsmidler er at næringsmidlene brukes til menneskeføde. For næringsmidler er salg til full pris det beste alternativet, alternativt salg til redusert pris eller donasjon.

I første ledd bokstav a. til c., gis det en oversikt over hvilke tiltak som virksomhetene skal gjennomføre.

• Virksomheten skal kartlegge, vurdere og forebygge risikoen for matsvinn i egen virksomhet

• Det skal utarbeides en tiltaksplan for å forebygge og redusere matsvinnet basert på kartlegginger og vurderinger etter bokstav a

• Virksomheten skal iverksette de tiltakene som settes opp i tiltaksplanen etter punkt b.

Det er flere trinn som vil være sentrale: Virksomheten kan integrere vurderinger knyttet til matsvinn i egne retningslinjer. Virksomheten bør identifisere hvor matsvinnet oppstår både i egen virksomhet og i verdikjeden dersom det er relevant. Det bør lages en plan som belyser de situasjonene hvor matsvinn oppstår i virksomheten og hvilke tiltak som kan gjøres for å forebygge eller redusere matsvinnet. Tiltakene må følges opp og virksomheten må synliggjøre og redegjøre for resultatene. Konkrete årsaker til matsvinn bør identifiseres i alle virksomhetens operasjoner. Avhengig av hvor i verdikjeden virksomheten befinner seg, kan dette for eksempel være knyttet til overproduksjon, feil lagring, uriktig pakking, utgåtte varer, avvisninger fra leverandører, etc. Det er viktig at virksomheten måler og kvantifiserer mengden mat som går til spille, slik at tiltakene kan baseres på objektive data.

Hvilke tiltak som er relevante, vil avhenge av hvor i verdikjeden virksomheten befinner seg. Eksempler på tiltak vil, ifølge Matsvinnutvalgets rapport, kunne være å gjennomgå bestillingsrutiner, produsere riktig mengde, bedre lagerstyring og tiltak som retter seg mot forbrukere slik som nedprising, datostempling, tilbud i mindre enheter og opplysningskampanjer. Frivillig donasjon og nedprising kan også være relevante tiltak for andre enn de som er omfattet av hhv. donasjonskravet og nedprisingskravet i lovens §§ 5 og 6.

Paragrafens andre ledd sier at tiltakene i første ledd skal utføres regelmessig, slik at virksomhetene kan trekke lærdom av hva som fungerer bra og mindre bra for å forebygge og redusere matsvinn. Dette vil bidra til at rutiner, prosedyrer og tiltak stadig kan justeres, forbedres og tilpasses i tråd med utviklingen. Videre skal aktsomhetsvurderinger være forholdsmessige og risikobaserte slik at virksomhetens innsats og ressurser kan prioriteres der det er størst risiko for at matsvinn oppstår, og at det ses hen til virksomhetens art og størrelse. Det er ikke lovfestet hva som ligger i begrepet «regelmessig», og kravet til regelmessighet vil blant annet måtte vurderes opp mot hva slags type virksomhet det gjelder.

Andre ledd setter videre opp en rekke skjønnsmessige krav til aktsomhetsvurderingene og tiltakene. Det fremgår at de skal stå i forhold til virksomhetens størrelse, virksomhetens art, konteksten virksomheten skjer innenfor, og risikoen for at matsvinn ikke forbygges eller reduseres under de betingelsene virksomheten opererer i.

Hvor omfattende aktsomhetsvurderingen og tiltakene bør være, vil blant annet avhenge av hvor stor virksomheten er og hva slags aktiviteter virksomheten gjør. Det er naturlig å forvente at en stor virksomhet, for eksempel et stort slakteri, matprodusent eller en dagligvareforretning som håndterer store volum med næringsmidler, har en mer grundig gjennomgang av sin egen drift enn en liten virksomhet som håndterer mindre volum næringsmidler, slik som en liten kiosk eller barnehage.

Virksomhetens art er også av betydning. Det er forskjell på en dagligvarebutikk, en kiosk, et slakteri, en barnehage og et sykehjem. Både aktsomhetsvurderingene og tiltakene vil være ulike for disse virksomhetene.

Til sist viser andre ledd til at det må ses hen til hvor stor risikoen er for at det oppstår matsvinn i virksomheten. Aktsomhetsvurderinger og tiltak skal være forholdsmessige og risikobaserte slik at virksomhetens innsats og ressurser kan prioriteres der det er størst risiko for at matsvinn oppstår. Jo større risiko for at det oppstår matsvinn innenfor en virksomhet, jo mer vil være forventet av virksomheten knyttet til aktsomhetsvurderinger og tiltak.

Alle virksomheter som håndterer mat som ender hos forbrukere, også virksomheter som gjør tiltak for å begrense matsvinn slik som donasjon, nedprising og andre tiltak, plikter å overholde kravene til god mattrygghet. Maten skal være trygg, og dette gjelder uansett om de kjøper maten i butikken eller om de mottar den vederlagsfritt, for eksempel gjennom donasjon.

Tredje ledd stiller krav om at virksomhetene som er omfattet av kravet i første ledd, skal offentliggjøre en skriftlig redegjørelse for aktsomhetsvurderinger og tiltak. Det vises til punkt 4.6. Plikten til å redegjøre vil bare gjelde for de virksomhetene som omfattes av første ledd. Nærmere bestemmelser om plikten til å redegjøre for aktsomhetsvurderinger og tiltak, innholdet i og gjennomføringen av redegjørelsen, vil bli fastsatt i forskrift.

Fjerde ledd gir Kongen hjemmel til å gi forskrift om hvilke virksomheter som omfattes av plikten, hva som inngår i aktsomhetsvurderingene og tiltakene nevnt i andre ledd bokstav a. til c., og hvordan de skal gjennomføres. Det kan blant annet settes en nedre grense for hvilke virksomheter som er omfattet, slik at eksempelvis de minste virksomhetene kan unntas fra kravet.

Til § 5 Donasjon av næringsmidler

Det vises til punkt 4.7.

Paragrafens første ledd første punktum stiller krav om at virksomheter som produserer eller omsetter næringsmidler, skal iverksette tiltak for å donere overskudd av næringsmidler der det er forholdsmessig ut fra virksomhetenes art og størrelse, transportmuligheter og tilgjengelig mottaksapparat. Det tas sikte på at kravet i første omgang bare skal gjelde for større aktører, og det vil bli vurdert å utvide til flere aktører på bakgrunn av de erfaringene som gjøres. Det følger av første ledd andre punktum at plikten etter første punktum ikke gjelder for virksomheter som omsetter næringsmidler direkte til forbrukere.

Paragrafens første ledd omfatter næringsmiddelindustrien og grossistleddet. Dagligvarehandel og andre virksomheter som omsetter direkte til forbruker, eksempelvis kiosker, bensinstasjoner og servicehandel (KBS), er ikke omfattet av denne paragrafen, men de kan fortsatt donere på frivillig grunnlag basert på egne vurderinger av tiltak for å forebygge og redusere matsvinn etter § 4 første ledd. Det samme gjelder for serveringssteder som restauranter, kantiner og, offentlige institusjoner som serverer mat til kunder, pasienter eller beboere.

Med overskudd av næringsmidler, eller overskuddsmat som er et mer vanlig benyttet begrep, menes trygge og spiselige næringsmidler som av ulike grunner ikke kan selges gjennom de tradisjonelle kanalene og som derfor vanligvis ville blitt kastet. Eksempler kan være mat med pakningsendringer, sesongvarer og mat med kort holdbarhet.

Det er behov for å utrede terskler for hvilke virksomheter som bør omfattes, eksempelvis om det bør settes en nedre grense for størrelsen på virksomhetene som bør omfattes. Det kan også være relevant å se hen til geografiske forhold og om det er et tilgjengelig mottaksapparat som kan ta imot maten uten at transportkostnadene blir for høye. De nærmere avgrensningene vil bli fastsatt i forskrift.

Donasjon omfatter næringsmidler som leveres vederlagsfritt til mottaker for utdeling på veldedig grunnlag. Det er en tilsvarende definisjon i merverdiavgiftsloven § 6-19. Et typisk tilfelle er når en virksomhet gir bort mat til Matsentralen eller en veldedig organisasjon slik at maten kan videreformidles til vanskeligstilte. Det vil bli utredet nærmere om også andre kan anses som mottakere i forbindelse med forslaget til matsvinnlov, for eksempel idrettslag, skoler og lignende.

For at donasjon skal kunne finne sted, må det være et «tilgjengelig mottaksapparat» som kan ta imot maten. Ordlyden «tilgjengelig» i denne sammenheng, sikter her både til geografisk og kapasitetsmessig tilgjengelighet. Det er ikke ønskelig at det oppstår situasjoner hvor problemer med overskudd av mat blir flyttet fra virksomhetene og over til mottaker av donasjon. Mottaker av donasjon må derfor kunne ha rett til å nekte å ta imot donasjon, for eksempel på grunn av kapasitetsmangel. Bestemmelsen stiller altså ikke opp en mottaksplikt.

Dersom det er et tilgjengelig mottaksapparat som har behov og ønsker å ta imot mat, vil dette samtidig heve kravet til de virksomhetene som har mat som egner seg for donasjon, dvs. at da vil forventningen om å legge til rette for donasjon være større, enn om det ikke er et mottaksapparat som står klar til å ta imot maten.

Alle virksomheter som håndterer mat som ender hos forbrukere, også virksomheter som gjør tiltak for å begrense matsvinn, som donasjon, plikter å overholde kravene etter matloven. Maten skal være trygg, og dette gjelder uansett om de kjøper maten i butikken eller om de mottar den vederlagsfritt, for eksempel gjennom donasjon.

Paragrafens andre ledd innebærer at Kongen skal gi forskrift om hvilke tiltak som kan oppfylle plikten etter første ledd og hvilke virksomheter som omfattes av pliktene.

Til § 6 Nedprising av næringsmidler

Det vises til punkt 4.8.

Paragrafens første ledd stiller krav om at virksomheter som omsetter næringsmidler direkte til forbrukere, skal iverksette tiltak for nedprising og aktiv markedsføring av næringsmidler som kan forringes eller foreldes raskt.

Kravet omfatter i utgangspunktet alle virksomheter som omsetter næringsmidler til direkte forbruker, dvs. både dagligvarebutikker og kiosk, bensin og servicehandel (KBS) uten noen føringer på størrelse og beliggenhet. Virksomheter som serverer næringsmidler, er imidlertid ikke omfattet av kravet om nedprising i denne paragrafen.

Kravet omfatter næringsmidler som «kan forringes eller foreldes raskt». For å unngå å bruke mange ulike avgrensninger når formålet er det samme, er begrepsbruken harmonisert med prisopplysningsforskriften § 9 a tredje ledd. Denne bestemmelsen gjennomfører en unntaksmulighet i prismerkingsdirektivet, og det er benyttet samme ordlyd som i den norske oversettelsen av artikkel 6 a nr 3 i prismerkingsdirektivet. «Medlemsstatene kan fastsetje andre reglar for varer som kan verte dårlege eller gå ut på dato raskt». I praksis vil dette omfatte varer med kort holdbarhet, typisk ferskvarer, men det kan også omfatte andre næringsmidler som nærmer seg holdbarhetsdatoen.

Det vil være behov for en nærmere utredning for å vurdere behovet for tydeliggjøring og avgrensning av dette kravet, og det vil bli gitt forskrift om hvilke virksomheter som skal omfattes av kravet, jf. bestemmelsens andre ledd.

Det er ikke foreslått noen detaljregulering med krav til hvordan nedprisingen skal foregå, men det kreves at virksomhetene «skal iverksette tiltak for nedprising og aktiv markedsføring av næringsmidler med kort holdbarhet i dagligvarehandelen». Kravet om å iverksette tiltak for nedprising, er dermed kombinert med et krav om å iverksette tiltak for aktiv markedsføring av de aktuelle produktene. Eksempler på slike tiltak er nedprising i butikken hvor varene legges i egne hyller, kurver eller kjøledisker, eller at varene selges via egne apper som for eksempel «Too Good To Go» eller «Throw No More».

Alle virksomheter som håndterer mat som ender hos forbrukere, også virksomheter som gjør tiltak for å begrense matsvinn, slik som nedprising, plikter å overholde kravene til god mattrygghet etter matloven. Maten skal være trygg, og dette gjelder også om de kjøper maten i butikken til redusert pris.

Departementet viser til redegjørelsen for konkurranseloven § 10, og understreker at eventuelle forpliktelser til å iverksette tiltak for nedprising, må holde seg innenfor rammene av konkurranselovgivningen. Det tilsier, etter departementets syn, at muligheten til å etterleve forpliktelser til nedprising av næringsmidler ikke bør forutsette kontakt eller samarbeid mellom konkurrerende foretak. Forpliktelser som følger av forskriften, må dermed kunne etterleves selvstendig, og uten at det er behov for å koordinere med andre aktører.

Paragrafens andre ledd innebærer at Kongen skal gi forskrift om hvilke tiltak som kan oppfylle plikten etter første ledd, og hvilke virksomheter som skal omfattes av plikten.

Til § 7 Tilsynsmyndighet

Paragrafen sier at Kongen fastsetter hvem som er tilsynsmyndighet etter loven. Det vises til punkt 4.9.

Til § 8 Opplysningsplikt mv.

Det vises til punkt 4.9.

Paragrafens første ledd første punktum gir regler om opplysningsplikt mv. Tilsynsmyndighetene må kunne kreve framlagt opplysninger, dokumenter og annet materiale som er nødvendige for å føre tilsyn med loven. Man kan i stor utstrekning regne med at nødvendige opplysninger vil bli gitt frivillig, men en effektiv håndheving av loven forutsetter likevel en hjemmel til å kunne pålegge dette. Dette er bakgrunnen for regelen i første ledd som hjemler at tilsynsmyndigheten kan pålegge enhver å gi opplysninger som er nødvendig for å utføre oppgaver etter loven.

Paragrafens første ledd andre punktum sier at for offentlige myndigheter gjelder denne plikten uavhengig av taushetsplikt. Tilsynsmyndigheten vil være forpliktet til å ivareta taushetsplikt som hviler på opplysninger som mottas, på lik linje med taushetsplikten til den myndigheten som gir fra seg opplysningen.

Paragrafens første ledd tredje punktum regulerer hvordan opplysningene skal gis. Det er opp til tilsynsmyndigheten å bestemme formatet på opplysningene, og hvordan dokumenter og annet materiale skal utleveres.

Paragrafens andre ledd sier at Kongen kan gi forskrift om pliktene som nevnt i første ledd, enten det er behov for å konkretisere disse ytterligere eller fastsette generelle bestemmelser i tilknytning til gjennomføringen. Kongen kan i tillegg gi forskrift om plikt til å oppbevare og ha tilgjengelig opplysninger som er relevante for gjennomføring av loven.

Til § 9 Tilsyn og nødvendige vedtak for gjennomføring av loven

Det vises til punkt 4.9.

Paragrafens første ledd girhjemmel for at tilsynsmyndigheten kan føre tilsyn og fatte nødvendige vedtak for gjennomføringen av bestemmelser gitt i eller i medhold av loven. Paragrafen gjelder forskjellige tilsynsoppgaver, men ikke stedlig tilsyn.

Bestemmelsen presiserer at nødvendighetsprinsippet gjelder, dvs. at myndigheten bare kan benyttes til å utføre tilsyn og treffe vedtak som er nødvendige. I dette ligger det også et krav om forholdsmessighet. Tilsynsmyndigheten skal ikke gripe inn i den enkeltes rettigheter og interesser i større utstrekning enn nødvendig. Dersom en kan sikre overholdelse av et krav i loven på en mindre inngripende måte, vil vedtaket ikke bli ansett som forholdsmessig eller nødvendig.

Som hovedregel skal det fattes vedtak når det foreligger brudd på regelverket. Ofte vil vedtaket være et pålegg om retting av forholdet. Formålet med pålegg om retting, er å presse frem regelverksetterlevelse innen en bestemt frist.

Det vises også til den generelle veiledningsplikten i forvaltningsloven § 11 som pålegger tilsynsmyndigheten å gi individuell veiledning til virksomhetene. Tilsynsmyndigheten vil ha en viktig veiledningsrolle om hva som skal til for å oppfylle lovens krav.

Andre ledd sier at bestemmelsen ikke gjelder for kommuner og fylkeskommuner. Dette innebærer at tilsynsmyndigheten ikke kan føre tilsyn eller fatte vedtak etter loven rettet mot kommuner og fylkeskommuner.

Til § 10 Behandling av personopplysninger

Det vises til punkt 4.9.

Paragrafens første ledd gir tilsynsmyndigheten hjemmel til å behandle personopplysninger når dette er nødvendig for å utføre oppgaver etter matsvinnloven. Det presiseres at tilsynsmyndigheten kan behandle personopplysninger som nevnt i personvernforordningen artikkel 9 og 10 når det er nødvendig for å utføre oppgaver etter loven.

Med behandling av personopplysninger, menes enhver operasjon som gjøres med slike opplysninger, inkludert innsamling, registering og deling av opplysninger. Forslaget innebærer at tilsynsmyndigheten på matsvinnlovens område, får et generelt rettsgrunnlag for behandling av personopplysninger når dette er nødvendig for å oppfylle oppgavene etter loven.

Bestemmelsen avgrenser ikke tilsynsmyndighetens mulighet til å behandle personopplysninger dersom det foreligger hjemmel om dette i annet lovverk.

Det er den behandlingsansvarlige som skal sørge for at kravene til behandlingen er oppfylt. Det må vurderes om behandlingens formål oppfyller kravet om legitimitet. Det må også vurderes om inngrepet som behandlingen innebærer anses som forholdsmessig, dvs. at det må gjøres en avveining mellom behovet for behandlingen av personopplysninger og hensynet til borgeren som blir berørt.

Det er foreløpig ikke avklart hvilke personlige opplysninger tilsynsmyndigheten vil ha behov for å behandle for å håndheve matsvinnloven. Departementet antar at tilsynsoppgavene vil innebære at det i alle fall blir nødvendig å behandle personopplysninger ved lagring av opplysninger i register i forbindelse med saksbehandling. Dette vil først og fremst være personopplysninger som for eksempel navn, adresser, telefonnummer, e-postadresser, fødselsnummer og organisasjonsnummer for enkeltpersonforetak.

Når det gjelder hjemmelen til å behandle særlige kategorier personopplysninger, jf. personvernforordningen artikkel 9, antar departementet at personopplysninger som for eksempel helse, funksjonshemming og religion kan være en del av informasjonen som sendes til tilsynsmyndigheten fra virksomheter i helse- og omsorgssektoren.

Når det gjelder hjemmelen til å behandle personopplysninger om straffedommer og lovovertredelser som er særlig regulert i personvernforordningen artikkel 10, antar departementet at det vil bli behov for å behandle denne typen personopplysninger i forbindelse med saksbehandling i forbindelse med ileggelse av overtredelsesgebyr etter § 13.

Første leddstiller vilkår om at det bare kan behandles personopplysninger i den grad det er nødvendig for å oppnå formålet med saksbehandlingen. Hvilke personopplysninger som kan behandles og hvem det behandles personopplysninger om, med videre, vil avhenge av en konkret vurdering av hva som er nødvendig for at tilsynsmyndigheten kan gjennomføre sine lovpålagte oppgaver.

Det foreslås i andre ledd at Kongen kan gi forskrift om behandlingen av personopplysninger. Kompetansen omfatter myndighet til å gi forskrifter om blant annet formålet med behandlingen, behandlingsansvar, hvilke personopplysninger som kan behandles, hvem det kan behandles personopplysninger om, bruk av automatiserte avgjørelser, adgangen til viderebehandling, utlevering, registrering og tilgang til registre. Ordlyden er vid og omfatter alt som er knyttet til behandling av personopplysninger. Lista er ikke ment å være uttømmende.

Forskriftshjemmelen i andre ledd kan brukes til å gi mer spesifikke bestemmelser i forskrift dersom det skulle vise seg nødvendig. Eventuelle forskrifter som hjemles i andre ledd, vil kunne utgjøre et supplerende rettsgrunnlag etter personvernforordningen, og må tolkes i lys av det overordnede hjemmelsgrunnlaget. Ved utforming av forskriftsbestemmelser er det viktig å ta hensyn til relevant regelverk om behandling av personopplysninger, blant annet personopplysningsloven.

Til § 11 Gebyrer

Det vises til punkt 4.9.

Paragrafens første ledd første punktum gir hjemmel til å fastsette forskrift om gebyrer for kontrolltiltak som gjennomføres for å sikre at vedtak gitt i medhold av denne loven blir fulgt. Det må foretas en konkret vurdering i forbindelse med utarbeidelse av forskrift, hvilke oppgaver som skal gebyrfinansieres og etter hvilke satser.

Paragrafens første ledd andre punktum regulerer den øvre grensen for gebyrene ved å si de skal settes slik at de samlet ikke overstiger tilsynsmyndighetens kostnader for tilsyn og kontroll for å håndheve loven.

Paragrafens andre ledd sier at gebyret etter første ledd er tvangsgrunnlag for utlegg.

Til § 12 Tvangsmulkt

Det vises til punkt 4.10.

Paragrafens første ledd gir tilsynsmyndigheten hjemmel til å ilegge tvangsmulkt for å sikre etterlevelse av bestemmelser i enkeltvedtak eller forskrifter gitt i medhold av loven.

Paragrafens andre ledd første og andre punktum regulerer når det kan gis tvangsmulkt. Bestemmelsen suppleres av forvaltningsloven § 51 som gir ytterligere rammer for bruk av tvangsmulkt. Eksempelvis følger det av forvaltningsloven § 51 at tvangsmulkten kan fastsettes som en løpende mulkt, og at tvangsmulkt ikke påløper dersom etterlevelse blir umulig og årsaken til det ikke ligger hos den ansvarlige. Det følger også av forvaltningsloven § 51 at forvaltningsmyndigheten i særlige tilfeller kan redusere eller frafalle påløpt mulkt. Det vises for øvrig til merknadene til forvaltningsloven § 51 i Prop. 62 L (2015–2016) Endringer i forvaltningsloven mv. (administrative sanksjoner mv.).

Paragrafens tredje ledd første og andre punktum regulerer hvem som kan ilegges tvangsmulkt. Det kan ilegges den ansvarlige for overtredelsen eller virksomheten dersom overtredelsen har skjedd på vegne av den. I samsvar med vanlig lovgivningspraksis, stilles det ikke krav om subjektiv skyld for å kunne ilegges tvangsmulkt. Beslutning om tvangsmulkt er videre tvangsgrunnlag for utlegg etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav d.

Fjerde ledd sier at paragrafen ikke gjelder for kommuner og fylkeskommuner. Dette innebærer at kommuner og fylkeskommuner ikke kan ilegges tvangsmulkt.

Til § 13 Overtredelsesgebyr

Det vises til punkt 4.10.

Paragrafens første ledd gir Kongen hjemmel til å fastsette i forskrift at tilsynsmyndigheten kan ilegge virksomheter overtredelsesgebyr ved forsettlig eller uaktsom overtredelse av forskrifter gitt i medhold av lovens § 4 tredje ledd, § 5 første ledd, § 6 første ledd, § 8 første ledd og § 9 første ledd. Bruk av overtredelsesgebyr forutsetter både at det har skjedd en overtredelse og at det er gitt en forskrift om at overtredelsesgebyr kan ilegges. Når vilkårene for å ilegge overtredelsesgebyr er oppfylt, vil tilsynsmyndigheten ha mulighet, men ikke plikt, til å ilegge overtredelsesgebyr.

Fullmaktsbestemmelsen omfatter overtredelse av flere paragrafer i lovforslaget. Nevnt først, er overtredelse av plikten til å redegjøre for aktsomhetsvurderingene og tiltak etter § 4 tredje ledd. Det er dermed ikke lagt opp til at det kan ilegges overtredelsesgebyr for overtredelse av plikten til å gjennomføre tiltak for å forebygge matsvinn etter § 4 første ledd. Det antas at vilkårene for kravene i denne bestemmelsen kan bli noe skjønnsmessige og ikke egne seg for sanksjonering med overtredelsesgebyr. Videre legges det opp til at overtredelsesgebyr kan gis for overtredelse av plikten til å iverksette tiltak for donasjon i § 5, av plikten til å iverksette tiltak for nedprising § 6, av kravet om opplysningsplikt § 8, samt for brudd på vedtak om nødvendige tiltak etter § 9.

Paragrafens andre ledd første punktum sier videre at virksomheter også kan ilegges overtredelsesgebyr for forsettlig eller uaktsom overtredelse som noen har gjort på vegne av virksomheten. Virksomheter har dermed et objektivt ansvar for overtredelser begått av noen som handler på deres vegne, typisk en ansatt. Det må likevel være utvist uaktsomhet eller forsett hos den ansatte.

Paragrafens andre ledd andre punktum presiserer at virksomheter også kan ilegges overtredelsesgebyr selv om enkeltpersonen, som handler på deres vegne, ikke kan ilegges dette.

Fullmaktsbestemmelsen er utformet slik at det kun er tale om overtredelse av forskrifter gitt med hjemmel i lovbestemmelsene som er nevnt i bestemmelsen. I tråd med føringer gitt i forarbeidene til forvaltningsloven kapittel IX, må det gjøres en konkret vurdering av hvilke overtredelser som bør kunne sanksjoneres med overtredelsesgebyr. Se nærmere om dette i punkt 5.11.5. Det vises også til NOU 2003: 15 punkt 10.3 til 10.5 og Prop. 62 L (2015–2016) punkt 13.2.4. Det må gis en øvre ramme for utmåling av overtredelsesgebyret i forskrift. Bestemmelsen supplerer forvaltningsloven kapittel IX om administrative sanksjoner som blant annet oppstiller skyldkrav ved ileggelse av overtredelsesgebyr til foretak (§ 46) og plikt for myndighetene til å samordne sanksjonssaker (§ 47). Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav d at vedtak om overtredelsesgebyr er tvangsgrunnlag for utlegg.

Paragrafens tredje ledd sier at paragrafen ikke gjelder for kommuner og fylkeskommuner. Dette innebærer at kommuner og fylkeskommuner ikke kan ilegges overtredelsesgebyr.

Til § 14 Ikrafttredelse

Det vises til punkt 4.1.

Loven skal gjelde fra den tiden Kongen bestemmer. Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid.