3 Gjeldende rett

3.1 Forholdet til EØS-avtalen

Det overordnede rettslige rammeverket for forebygging av matavfall, inkludert overvåkning, rapportering og planlegging av nasjonale matsvinnprogrammer, er en del av rammedirektivet om avfall (2008/98/EF), som er innlemmet i EØS-avtalen.

Det er ingen harmoniserte tiltak i EUs regelverk knyttet til reduksjon av matsvinn som sådan, og det er opp til hvert enkelt medlemsland å innføre tiltak på nasjonalt nivå for å nå målene.

Samtidig er en rekke konkrete tiltak som kan bidra til å redusere matsvinnet, regulert i regelverk knyttet til matområdet, mattrygghet eller matinformasjon til forbrukere. Utover de generelle kravene til næringsmiddelhygiene og holdbarhetsmerking, finnes det foreløpig lite spesifikt regelverk når det gjelder tiltak for å begrense matsvinn.

3.2 Regelverket på matområdet

3.2.1 Generelle krav til mattrygghet

Norge er, gjennom EØS-avtalen, forpliktet til å følge regelverket på matområdet som blant annet stiller krav som skal sikre at maten er trygg å spise. Dette følger av forordning (EF) nr. 178/2002 av 28. januar 2002 om fastsettelse av allmenne prinsipper og krav i næringsmiddelregelverket mv. (matlovsforordningen), og regelverket om næringsmiddelhygiene.

På lovsnivå er regelverket gjennomført i norsk rett ved lov 19. desember 2023 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven), som angir de hovedprinsippene som næringsmiddellovgivningen bygger på.

Det følger av matloven § 16 første ledd, at «Det er forbudt å omsette næringsmiddel som ikke er trygt. Et næringsmiddel skal anses for ikke å være trygt dersom det betraktes som helseskadelig eller uegnet for konsum». Den vesentlige delen av EUs næringsmiddelregelverk, er inntatt i underliggende forskrifter til loven. De mest sentrale forskriftene er forskrift 22. desember 2008 nr. 1620 om allmenne prinsipper og krav i næringsmiddelregelverket (matlovsforskriften), forskrift 22. desember 2008 nr. 1623 om næringsmiddelhygiene (næringsmiddelhygieneforskriften), og forskrift 22. desember 2008 nr. 1624 om særlige hygieneregler for næringsmidler av animalsk opprinnelse (animaliehygieneforskriften).

Alle virksomheter som håndterer mat som ender hos forbrukere, plikter å overholde kravene til god mattrygghet. Forbrukerne skal sikres trygg mat. Dette gjelder uansett om de kjøper maten i butikken, eller om de mottar den vederlagsfritt, for eksempel gjennom donasjon.

3.2.2 Krav og retningslinjer for redistribusjon av næringsmidler

EU kom i 2017 med retningslinjer som har til formål å presisere relevante bestemmelser i EU-lovgivningen, og som skal bidra til å fjerne hindringer i EU-regelverket for redistribusjon av næringsmidler. Retningslinjene skal gjøre det lettere for aktørene å oppfylle de relevante kravene, som for eksempel når det gjelder næringsmiddelhygiene, og fremme en felles fortolkning for tilsynsmyndighetene i medlemsstatene.

EU vedtok i 2021 mer detaljerte krav i næringsmiddelhygieneforordningen når det gjelder redistribusjon av mat gjennom forordning (EU) 2021/382 av 3. mars 2021. Det ble da tatt inn et nytt kapittel i næringsmiddelhygieneforordningen som gir nærmere kriterier om virksomhetenes ansvar ved redistribusjon av mat, ved at de blir pålagt å gjøre rutinemessig kontroll av at mat under deres ansvar ikke er helseskadelig og at den er egnet for humant konsum. Videre er det kriterier for hva virksomhetene skal legge vekt på i sin vurdering av dette. Dette gjelder holdbarhet eller restholdbarhet, intakt emballasje, lagrings- og transportforhold, eventuell innfrysingsdato, organoleptiske forhold (egenskaper ved mat som stimulerer menneskelige sanseorganer) og sporbarhet. Disse bestemmelsene er gjennomført i norsk rett i næringsmiddelhygieneforskriften.

3.2.3 Holdbarhetsmerking

Det følger av forskrift 28. november 2024 nr. 1497 om matinformasjon til forbrukerne (matinformasjonsforskriften), som gjennomfører EUs matinformasjonsforordning (EU) 1169/2011, at ferdigpakkede næringsmidler skal være merket med holdbarhetsdato.

Det er to varianter av holdbarhetsdato: «Siste forbruksdag» og «Best før». Det er produsenten som vurderer hvilken av de to ulike formene for holdbarhet som næringsmidlene merkes med, og de vurderer og setter holdbarhetsdato på næringsmidlene. Produsenten kjenner til råvarene og prosessene som er brukt. Holdbarhetstiden skal settes ut fra vanlige og realistiske betingelser for blant annet ingredienser og sammensetning, fremstillingsmetoder, innpakning, transport, oppbevaring og salg.

Næringsmidler som er lett bedervelige og derfor kan bli helsefarlige, skal merkes med ordene «Siste forbruksdag», etterfulgt av datoen. Her har holdbarheten betydning for om næringsmiddelet er trygt å spise. Når datoen er overskredet, kan næringsmiddelet inneholde smittestoffer som kan gjøre oss alvorlig syke. Næringsmidler som er merket med «siste forbruksdag», skal alltid ha opplysninger om oppbevaringsforhold. Det generelle utgangspunktet for kjølelagring, er at næringsmidler skal oppbevares på under 4˚C, hvis ikke produsenten har angitt en annen oppbevaringstemperatur. Næringsmidler merket med «siste forbruksdag», skal ikke selges etter at datoen er gått ut.

«Best før …» eller «best før utgangen av …» er en veiledning om hvor lenge du kan forvente at kvaliteten og egenskapene til næringsmidlet ikke går tapt og holder seg i uåpnet pakning. Dette kan være at farge, lukt, smak og konsistens er tilsvarende like som da du kjøpte varen. De fleste næringsmidler merkes med «best før …» eller «best før utgangen av …». Eksempler på næringsmidler med slik holdbarhetsmerking er melk, yoghurt, juice, syltetøy, mel, havregryn, ris og pasta. Næringsmidler merket «best før …», kan selges også etter utløpsdato. Det er den som selger varen som har ansvar for at varen fremdeles har akseptabel kvalitet eller andre spesifikke egenskaper og er egnet til konsum. Kunden skal også få informasjon om at varen er utløpt, for eksempel ved skilting, og at varen legges atskilt fra andre dagligvarer.

På noen næringsmidler har produsenten tilføyd tilleggsmerkingen «ofte god etter» eller tilføyd symboler om å se, lukte og smake i merkingen. Dette er hint om å sjekke maten før man kaster den, fordi den ofte vil være god også etter den veiledende holdbarhetsdatoen. Slik tilleggsmerking på produktet er en frivillig merking. En slik frivillig merking kan ikke erstatte den obligatoriske holdbarhetsmerkingen og skal ikke være villedende.

3.3 Forurensningsloven og avfallsregelverket

3.3.1 Dagens regelverk

Lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven), er den generelle, sektorovergripende lovgivningen til beskyttelse av det ytre miljø mot forurensning og avfallsproblemer.

Lovens formål er i henhold til § 1, «å verne det ytre miljø mot forurensning og å redusere eksisterende forurensning, å redusere mengden av avfall og å fremme en bedre behandling av avfall». Etter lovens retningslinjer i § 2, skal det også arbeides for å «unngå avfallsproblemer». Dette inkluderer avfallsforebygging, i den utstrekning det er begrunnet i hensynet til å unngå avfallsproblemer.

Forurensningsloven hjemler også avfallsforskriften. I avfallsforskriften kapittel 10a, er det gitt krav om utsortering av matavfall.

Rammedirektivet om avfall er gjennomført i forurensningsloven og avfallsforskriften. Direktivet inneholder imidlertid også bestemmelser om avfallsforebygging, og slik sett tiltak som kan falle utenfor forurensningslovens virkeområde.

Artikkel 9 i direktivet stiller krav om at medlemsstatene gjennomfører avfallsforebyggende tiltak. Bestemmelsen inneholder også krav om tiltak for å redusere matsvinn.

Målet om å redusere matsvinn, knytter seg først og fremst til stadiet før maten blir til avfall, og handler om å oppnå bedre utnyttelse av trygg og spiselig mat for mennesker. Når maten er blitt til avfall, reguleres den av avfallsregelverket.

3.3.2 Forslag til endringer i rammedirektivet om avfall på matsvinnområdet

I februar 2025 ble det enighet i trilogforhandlinger i EU om endringer i rammedirektivet om avfall, knyttet til tekstilavfall og matavfall (COM (2023) 420). I det nye rammedirektivet er det satt bindende reduksjonsmål for matavfall for hele verdikjeden for mat, med unntak av primærproduksjonsleddet. Medlemslandene skal redusere mengden matavfall i matindustrien med 10 prosent, og med 30 prosent per innbygger samlet for dagligvarehandel, serveringssteder og husholdninger innen 2030. Reduksjonsmålet skal sammenlignes med gjennomsnittsmengden for matavfall innen de respektive sektorene i årene 2021–2023.

Målene er bindende for landene, og de må iverksette tiltak for å nå dem. Det foreslås ikke nye tiltak på EU-nivå for reduksjon av matsvinn eller matavfall. Europakommisjonen viste i sitt forslag til at det å sette et reduksjonsmål, gir medlemsstatene frihet til å velge de mest effektive tiltakene, som dermed kan skreddersys situasjonen i egne land. Dette er begrunnet i at det enkelte medlemsland selv er best egnet til å vurdere hvilke tiltak som er egnet for å nå målet om reduksjon av matavfallet. Medlemsstatene er ikke forpliktet til å innføre noen nye tiltak, andre enn de som allerede er tatt inn i rammedirektivet om avfall. Medlemsland må allerede under det eksisterende rammedirektivet, rapportere årlig om mengder matavfall i forskjellige ledd. Det foreslås ingen endringer av dette kravet, eller av metodikken for å beregne mengder matavfall.

3.4 Konkurransereglene

Lov 5. mars 2004 nr. 12 om konkurranse mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger (konkurranseloven) § 10 første ledd, forbyr avtaler, samarbeid og samordnet opptreden som har til formål eller virkning å vri konkurransen. Et tilsvarende forbud finnes i EØS-avtalen artikkel 53, og Konkurransetilsynet håndhever begge bestemmelsene. Bestemmelsene tilsvarer artikkel 101 i Traktaten om den europeiske unions virkemåte (TEUV), og skal forstås på samme måte.

Konkurranseloven § 10 lyder:

Enhver avtale mellom foretak, enhver beslutning truffet av sammenslutninger av foretak og enhver form for samordnet opptreden som har til formål eller virkning å hindre, innskrenke eller vri konkurransen, er forbudt, særlig slike som består i

1. å fastsette på direkte eller indirekte måte innkjøps- eller utsalgspriser eller andre forretningsvilkår,

2. å begrense eller kontrollere produksjon, avsetning, teknisk utvikling eller investeringer,

3. å dele opp markeder eller forsyningskilder,

4. å anvende overfor handelspartnere ulike vilkår for likeverdige ytelser og derved stille dem ugunstigere i konkurransen,

5. å gjøre inngåelsen av kontrakter avhengig av at medkontrahentene godtar tilleggsytelser som etter sin art eller etter vanlig forretningspraksis ikke har noen sammenheng med kontraktsgjenstanden.

Begrepene «avtale», «samordnet opptreden» og «beslutninger av sammenslutninger av foretak», omtales typisk som «samarbeid» i konkurranserettslig forstand. Begrepene omfatter også utveksling av konkurransesensitiv informasjon, som for eksempel fremtidige priser, volum og forretningsstrategier.

Det skilles mellom samarbeid som har konkurransebegrensende «formål» (formålsovertredelser) og samarbeid som har konkurransebegrensende «virkning» (virkningsovertredelser). Formålsovertredelser regnes for å være de mest alvorlige, og klassiske eksempler er avtaler om felles fastsettelse av priser, markedsdeling eller anbudssamarbeid. Dette er adferd som erfaringsmessig skader konkurransen tilstrekkelig til at det ikke er nødvendig å vurdere virkningene, typisk ved at det fører til høyere priser for forbrukere. For samarbeid som regnes som en formålsovertredelse, er det dermed ikke noe krav om å påvise konkurransebegrensende virkninger, utover å konstatere at samarbeidet, i den konteksten det foregår i, normalt vil ha konkurransebegrensende virkninger.

Dersom et samarbeid ikke har et konkurransebegrensende formål, må det ha konkurransebegrensende virkning for at det skal være ulovlig etter § 10 første ledd. For virkningsovertredelser, er det nødvendig å foreta konkrete vurderinger av om samarbeidet vil ha konkurransebegrensende virkning. Det er imidlertid ikke nødvendig å påvise at samarbeidet faktisk har hatt konkurransebegrensede virkning. For å slå fast årsakssammenheng, må det også gjøres en sammenligning med hvordan konkurransesituasjonen ville ha vært uten samarbeidet. Det er i tillegg et krav om at konkurransen må begrenses «merkbart». Det betyr at ikke enhver konkurransebegrensende virkning fører til at et samarbeid er ulovlig etter § 10 første ledd.

Konkurranseloven § 10 tredje ledd, som utgjør et unntak fra forbudet i første ledd, lyder slik:

Bestemmelsen i første ledd får ikke anvendelse på avtaler mellom foretak, beslutninger truffet av sammenslutninger av foretak og samordnet opptreden, som bidrar til å bedre produksjonen eller fordelingen av varene eller til å fremme den tekniske eller økonomiske utvikling, samtidig som de sikrer forbrukerne en rimelig andel av de fordeler som er oppnådd, og uten

1. å pålegge vedkommende foretak restriksjoner som ikke er absolutt nødvendige for å nå disse mål, eller

2. å gi disse foretak mulighet til å utelukke konkurranse for en vesentlig del av de varer det gjelder.

Det betyr at konkurransebegrensende samarbeid som rammes av forbudet i første ledd, likevel er lovlig, dersom fire kumulative vilkår er oppfylt. Samarbeidet må, 1) føre til effektivitetsgevinster, jf. ordlyden «bidrar til å bedre produksjonen eller fordelingen av varer eller til å fremme den tekniske eller økonomiske utvikling.» Det betyr blant annet at gevinstene av samarbeidet må være større enn de negative konsekvensene ved at konkurransen begrenses. Fordelene samarbeidet gir, må 2) komme forbrukerne til gode. Det er med andre ord ikke tilstrekkelig at de samarbeidende foretakene oppnår gevinster dersom det kun er foretakene som tjener på samarbeidet. Samarbeidet må, 3) være nødvendig for å oppnå de aktuelle fordelene. Dersom fordelene kan oppnås på måter som ikke begrenser konkurransen, eller som er mindre konkurransebegrensende, vil det dermed ikke være lovlig etter § 10 tredje ledd. Samarbeidet kan, 4) ikke utelukke konkurransen for de varene eller tjenestene samarbeidet gjelder.

Konkurranseloven § 10 fjerde ledd, gir hjemmel for Kongen til å fastsette regler om hva som skal omfattes av unntaket i tredje ledd.

3.5 Skatte- og avgiftsmessige konsekvenser av donasjon og nedprising av næringsmidler

Etter forslaget i denne proposisjonen, skal det lovfestes at alle virksomheter som produserer eller omsetter næringsmidler, unntatt virksomheter som omsetter direkte til forbruker, skal iverksette tiltak for å donere overskudd av næringsmidler, der dette er forholdsmessig. Virksomheter som omsetter næringsmidler direkte til forbruker, skal iverksette tiltak for nedprising og aktiv markedsføring av næringsmidler som kan forringes eller foreldes raskt. Donasjon og nedprising av næringsmidler kan i utgangspunktet ha implikasjoner både skattemessig og avgiftsmessig for den som produserer eller omsetter varen.

3.5.1 Skattemessige konsekvenser

Dersom formuesgjenstand, vare eller tjeneste ikke omsettes, men tas ut til egen bruk eller gis bort som gave, vil skattelovens § 5-2 om skatteplikt ved uttak, komme til anvendelse.

Gaver i form av kontanter, faller utenfor uttaksbestemmelsens anvendelsesområde. Pengene gis av beskattede midler. Slike pengegaver gir ingen rett til fradrag i inntekt utover det som følger av skatteloven § 6-50, som har et tak på 25 000 kroner for pengegaver til visse frivillige organisasjoner.

Uttaksbeskatning er begrunnet i at det ved uttak disponeres over en verdi som bør skattlegges på samme måte som om den uttatte varen var blitt omsatt til markedspris, og vederlaget deretter ble gitt til det gode formålet. Uten uttaksbeskatning i slike tilfeller, vil resultatet være at gaver i form av uttak kan gis med ubeskattede midler og uten noen øvre beløpsgrense. Bestemmelsen skal hindre skatteunndragelse og sikre skatteprovenyet ved å hente inn til beskatning positiv differanse mellom omsetningsverdi og skattemessig verdi. Differansen ville vært skattepliktig hvis formuesobjektet ble solgt til utenforstående. En vare som vederlagsfritt gis som gave til en veldedig organisasjon, vil som utgangspunkt utløse uttaksbeskatning på giverens hånd etter denne bestemmelsen.

En vare som gis bort, kan ha tapt sin verdi i forhold til kostprisen enten helt eller delvis. Det blir da dels spørsmål om giver kan kreve fradrag for tap, og dels spørsmål om uttaksbeskatning av gaveelementet. Beskatning av uttaksgevinst forutsetter at varen har en omsetningsverdi. Omsetningsverdien er den prisen som vedkommende ville ha oppnådd ved salg på den måten som er vanlig for denne virksomheten. Har en vare som gis bort en omsetningsverdi som er lavere enn kostprisen, vil skattyter bli uttaksbeskattet for gaveelementet, men kan for øvrig kreve fradrag for tap. Dersom eksempelvis en vare med kostpris på kr 100 og omsetningsverdi på kr 25 doneres, vil giver bli uttaksbeskattet for kr 25 og få fradrag for tap på kr 75. For slike tilfeller vil det være skattemessig gunstigere å destruere varen enn å donere den, fordi det ved utrangering vil kunne kreves tapsfradrag for hele kostprisen.

Har varen som doneres tapt sin verdi helt/har ingen omsetningsverdi, vil overføringen ikke anses som «gave» i skatteloven § 5-2 sin forstand. Er varen uselgelig for bedriften, anses den ikke for å ha noen omsetningsverdi, selv om andre, f.eks. en veldedig organisasjon, kan nyttiggjøre seg den. Det er dermed intet grunnlag for uttaksbeskatning, og giver vil kunne kreve fradrag for tap ved realisasjon for hele varens kostpris etter skatteloven § 6-2 første ledd.

3.5.2 Merverdiavgiftsmessige konsekvenser

Avgiftspliktige aktører i matbransjen skal ikke beregne merverdiavgift på uttak av mat- og drikkevarer som leveres vederlagsfritt til mottaker som er registrert i enhetsregistret for utdeling på veldedig grunnlag, jf. merverdiavgiftsloven § 6-19 annet ledd. Ordningen ble innført i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2016, jf. Prop. 121 LS (2015–2016). Bakgrunnen var regjeringens arbeid med å redusere matsvinn. Videre er etter tredje ledd, varer og tjenester som leveres vederlagsfritt til frivillige organisasjoner som ledd i en nødhjelpsaksjon i tilknytning til en naturkatastrofe, fritatt for merverdiavgift.

3.6 Utenlandsk rett

3.6.1 Generelt om reguleringen i andre land

EUs regelverk inneholder ingen harmoniserte regulatoriske tiltak knyttet til reduksjon av matsvinn. Det er opp til hvert enkelt medlemsland å innføre tiltak på nasjonalt nivå for å nå målene.

Det er flere andre europeiske land som har valgt å lovregulere forebygging og reduksjon av matsvinn. Noen land har fastsatt en egen matsvinnlov, mens andre land har inkludert bestemmelser relatert til matsvinn i annet lovverk, for eksempel i avfallsregelverk eller i matregelverket. Det er i hovedsak stilt krav om å utarbeide planer for forebygging av matsvinn, måling av matsvinn og donasjon ut fra visse vilkår.

Det er også flere land i EU som har valgt å ikke innføre lovregulering, men som har valgt andre typer tiltak for å nå målet om å redusere matsvinnet. Som oftest er det snakk om ulike varianter av frivillige avtaler mellom myndigheter og bransjen, med mål om reduksjon av matsvinn og som er på linje med den norske Bransjeavtalen om reduksjon av matsvinn. De fleste EU-land har også donasjon av mat som et tiltak for reduksjon av matsvinn, og har matsentraler («food banks») i likhet med Norge.

Matsvinnutvalget har undersøkt regulatoriske tiltak i andre land, og nedenfor følger en sammenstilling av hvordan noen andre land har valgt å regulere den tilsvarende problemstillingen.

3.6.2 Finland

Finland har utvidet sin avfallslov (978/2021) med nye krav rettet mot matsvinn i matindustrien, serveringsbransjen og dagligvarehandelen. Loven pålegger bedrifter å donere overskuddsmat, forutsatt at dette kan gjøres uten å gå på bekostning av mattryggheten og at det kan utføres til en rimelig kostnad.

I tillegg til donasjonskravet, innfører loven dokumentasjonsplikt for bedrifter. Serveringssteder, dagligvarebutikker og matprodusenter må holde oversikt over hvor mye mat de kaster og hvordan matsvinnet håndteres. Denne dokumentasjonen må kunne fremlegges for tilsynsmyndighetene ved forespørsel.

For bedrifter med forurensningstillatelser og andre meldingspliktige bedrifter, inkludert bearbeidings- og produksjonsaktører, er det også krav om å rapportere data årlig til tilsynsmyndighetene. Rapporteringen skal omfatte mengden matavfall målt i kilo, sammensetningen av matsvinnet, og hvordan det blir behandlet.

Selv om loven gir klare forskriftskrav, er insentivordningene for å oppmuntre bedrifter til å følge disse forskriftene, foreløpig ukjente.

Finland har utvidet markedsføringsloven (2018/1121) ved å innføre et forbud mot frie returavtaler for landbruksvarer og næringsmidler. Ifølge § 2f, er det ikke lenger tillatt for kjøpere å returnere varer til leverandøren uten å betale for dem eller dekke kostnadene for avhending. Unntaket er når returen er initiert av leverandøren selv, og i slike tilfeller kan returavtalen kun være gyldig i maksimalt tre måneder.

Denne loven gjelder for matindustrien, serveringsbransjen og dagligvarehandelen. Loven har som mål å beskytte leverandører mot urettferdig praksis, og sikre at økonomiske byrder ikke ensidig pålegges dem.

3.6.3 Frankrike

Frankrikes matkastelov (2016/138) har som mål å redusere matsvinn gjennom flere tiltak og krav. Loven innfører et ressurshierarki som forbyr forbrenning eller deponering av mat som fortsatt er spiselig, selv om det likevel er tillatt å bruke maten til biodieselproduksjon. I tillegg krever loven at holdbarhetsdatoen integreres i strekkoden på produktene, noe som skal gjøre det enklere å håndtere og kontrollere matens holdbarhet.

Store bedrifter er pålagt å inngå avtaler med organisasjoner som redistribuerer overskuddsmat. Disse avtalene må klart definere ansvar og inneholde forsikring som dekker eventuelle skader som kan oppstå ved donasjon av mat. Videre må bedriftene tilby «goodiebags» til overskuddsmat gratis som en måte å redusere matsvinn på.

Loven pålegger også større bedrifter i matindustrien, serveringsbransjen og dagligvarehandelen, å offentliggjøre sine forpliktelser knyttet til reduksjon av matsvinn. Brudd på loven kan føre til økonomisk straff, med bøter på opptil 0,1 prosent av bedriftens årlige omsetning.

I Frankrike gir lovgivningen også økonomiske insentiver i form av skattelette for bedrifter i matindustrien, serveringsbransjen og dagligvarehandelen som donerer mat. Dette inkluderer skattefordeler både for selve donasjonen av maten, og for kostnader knyttet til levering og lagring av maten i forbindelse med donasjonen. Målet med dette økonomiske virkemiddelet, er å oppmuntre bedrifter til å donere overskuddsmat i stedet for å kaste den, ved å gjøre det mer kostnadseffektivt og økonomisk fordelaktig å bidra til å redusere matsvinn.

3.6.4 Italia

Italia har innført en matkastelov (166/2016) som regulerer håndteringen av overskuddsmat og forskjellige former for holdbarhetsmerking, som «best før» og «siste forbruksdag». Loven oppmuntrer sterkt til donasjon av overskuddsmat, med fokus på å prioritere de mest utsatte gruppene i samfunnet. Dersom maten ikke doneres, skal den i stedet brukes som dyrefôr, til kompostering eller til produksjon av biogass.

En bestemmelse tillater at feilmerkede matvarer kan doneres, og ved såkalt «gleaning» (innsamling av overskuddsmat i jordbruket), er det den som sanker maten som har ansvar for hygiene og mattrygghet, ikke bonden. Matvarer som har passert holdbarhetsdatoen, kan også doneres, så lenge de er forsvarlig lagret og emballasjen er intakt. Når det gjelder bakevarer uten spesifikke temperaturkrav, kan disse doneres innen 24 timer etter produksjon. For donasjoner under 15 000 euro er det ingen krav til offisielle prosedyrer. Lett-bedervelige matvarer er fritatt fra krav om kommunikasjon ved donasjon. Kommuner har mulighet til å gi skattelette til bedrifter som donerer mat, hvor skattefordelen skal stå i forhold til mengden mat som blir donert.

Loven gjelder for alle ledd i verdikjeden, unntatt husholdninger. Gjennom forskrifter, økonomiske insentiver som skattelette, og en forenklet administrasjon av donasjoner, søker loven å redusere matsvinnet i Italia.

Implementeringen av direktiv (EU) 2019/633 om urimelig handelspraksis i næringslivsforhold i matkjeden, har resultert i en strengere og bredere regulering i Italia som omfatter alle bedrifter, uavhengig av omsetning. Direktivet har som mål å beskytte leverandører og sikre rettferdig handel i landbruks- og matvaresektoren. En av de viktigste bestemmelsene i direktivet, er forbudet mot at leverandører kan pålegges å bære kostnader knyttet til forringelse eller tap av produkter etter at varene er levert til kjøperen, så lenge leverandøren har handlet forsvarlig. Det er også forbudt for kjøpere å returnere usolgte landbruks- og matprodukter uten å betale leverandøren for disse produktene eller for kostnadene ved avhending.

Direktivet forbyr salg av landbruks- og matvarer under kontraktsvilkår som er urimelig tyngende, inkludert salg til priser som ligger klart under produksjonskostnadene. Videre er det forbud mot uberettiget og uforholdsmessig overføring av økonomisk risiko til den andre parten.

I tillegg omfatter direktivet restriksjoner på leverandørens innflytelse over kjøperens produktutvalg. Leverandøren kan ikke pålegge kjøperen å opprettholde et spesifikt produktsortiment, inkludere bestemte produkter i sortimentet, eller reservere spesifikke posisjoner i hyllene eller i butikken for visse produkter.

Denne lovgivningen gjelder alle ledd i verdikjeden, bortsett fra husholdninger. Brudd på loven kan resultere i bøter på opptil 10 prosent av omsetningen til den parten som bryter reglene.

Lov om ansvarsbeskyttelse (155/2003), eller «Good Samaritan»-loven, gir juridisk beskyttelse til bedrifter som donerer mat. Ifølge loven, anses godkjente organisasjoner som sluttforbrukere når de mottar donert mat, noe som betyr at ansvaret for mattrygghet hovedsakelig ligger hos disse organisasjonene. Bedrifter som donerer mat, er derfor kun ansvarlige overfor de veldedige organisasjonene, og ikke direkte overfor de privatpersonene som mottar maten fra organisasjonene.

Ansvaret begrenses ytterligere ved at bedrifter kun kan holdes ansvarlige i tilfeller av grov uaktsomhet. Denne loven gjelder for alle ledd i verdikjeden, bortsett fra husholdninger. Lovgivningen inneholder forskrifter som gir redusert ansvar ved donasjon av mat, noe som oppmuntrer flere bedrifter til å donere overskuddsmat uten frykt for juridiske konsekvenser.

3.6.5 Polen

Polens lov om forebygging av matsvinn (1645/2020), fastsetter omfattende regler for hvordan matsvinn skal håndteres. Loven pålegger matbedrifter å aktivt forebygge matsvinn. For dagligvarebutikker med salgsareal over 250 m², stilles det krav om å opprette en avtale med en mottakerorganisasjon for donasjon av mat. Dette sikrer at overskuddsmat blir redistribuert til trengende i stedet for å bli kastet.

I tillegg krever loven at matbedrifter gjennomfører informasjons- og kunnskapskampanjer om håndtering av mat og forebygging av matsvinn. Disse kampanjene skal vare i minst to uker hvert år, og har som mål å øke bevisstheten om matsvinn og å oppmuntre til ansvarlig praksis.

Loven omfatter alle ledd i verdikjeden og kombinerer forskrifter med økonomiske virkemidler. Bedrifter som ikke overholder kravene, risikerer avgifter på matavfall og bøter knyttet til brudd på loven. Dette økonomiske presset er ment å motivere til bedre praksis og å redusere matsvinn i Polen.

3.6.6 Spania

Spania har vedtatt «Lov om forebygging av mattap og matavfall» som tar sikte på å redusere matsvinn i hele matverdikjeden, med en rekke tiltak for å forhindre matsvinn. Loven krever at alle større bedrifter utvikler konkrete planer for å forebygge matsvinn. Disse planene må følge en ressurspyramide som prioriterer tiltak for å minimere matsvinn, og sikre at overskuddsmat blir håndtert på en ansvarlig måte. Loven trådte i kraft i desember 2024.

For serveringssteder innføres det et påbud om å tilby kundene «doggie-bags», slik at restemat kan tas med hjem i stedet for å bli kastet. I tillegg skal det legges til rette for økt samarbeid mellom dagligvarebutikker, serveringssteder og veldedige organisasjoner som redistribuerer overskuddsmat.

Loven oppmuntrer også bedrifter til å bearbeide matvarer som nærmer seg utløpsdatoen, for eksempel ved å lage syltetøy eller juice, noe som kan forlenge produktenes levetid og redusere matsvinn. Butikker blir pålagt å tilby uvanlig formet eller utseendemessig uperfekt frukt og grønnsaker, samtidig som de skal promotere sesongvarer, lokale produkter og økologiske alternativer.

For å øke bevisstheten blant forbrukere, vil det også bli iverksatt utdanningskampanjer som oppfordrer til mer bærekraftige matvalg og reduserer matsvinn.

Brudd på loven vil bli sett på som alvorlig, og kan føre til bøter på opptil 60 000 euro. For bedrifter som gjentatte ganger bryter loven, kan bøtene øke til hele 500 000 euro, noe som understreker viktigheten av etterlevelse.

Regionen Katalonia har en egen matkastelov fra mars 2020 (lov nr. 3/2020), som er et omfattende tiltak for å redusere matsvinn og øke matverdien i regionen. Loven stiller krav til alle matbedrifter, men småbedrifter er delvis unntatt fra visse bestemmelser.

Bedrifter må utvikle og implementere en plan for å forebygge matsvinn. De er også pålagt å redusere, måle og rapportere om matsvinnet sitt årlig. Videre må de redegjøre for hvordan overskuddsmat blir håndtert, enten ved donasjon eller til bruk som dyrefôr, og de skal følge en ressurspyramide som prioriterer å minimere matsvinn. Loven pålegger også bedrifter å unngå praksiser som resulterer i matsvinn, og å gjennomføre opplæring for sine ansatte for å støtte opp om dette arbeidet.

Bedrifter må fremme salg av produkter som nærmer seg «best før»-datoen eller har «siste forbruksdag»-merking, samt salg av ufullkomne eller estetisk mangelfulle produkter. Det skal også oppmuntres til salg av mat i løsvekt, samt sesongbaserte, lokale, økologiske og bærekraftige produkter. I tillegg må bedrifter informere forbrukerne om mer ansvarlige forbruksvaner.

Serveringssteder har spesifikke krav om å tilby «doggie-bags» uten ekstra kostnad og å informere tydelig om muligheten til å ta med restemat hjem.

For institusjoner som tilbyr skolemat, og helseinstitusjoner som sykehus og sykehjem, krever loven at de etablerer programmer for å redusere matsvinn, i samarbeid med utdanningssentre, og at de følger lovens ressurshierarki.

Myndighetene har flere ansvarsområder i henhold til loven. De skal inkludere klausuler i offentlige kontrakter for å hindre matsvinn, opprette systemer for innsamling og analyse av data fra bedrifter, og tilrettelegge for donasjon av mat ved å sikre økonomiske ressurser. Videre skal de utvikle en referansekatalog med informasjon om aktører som kan ta imot matsvinn, og sikre at reklame rettet mot mindreårige fremmer ansvarlig matforbruk. Myndighetene må også utarbeide en strategi for forebygging av matsvinn og retningslinjer for dette, inkludere pedagogiske tiltak i skolereformer, og utøve kontroll og tilsyn i samsvar med loven.

Loven fastsetter også konkrete rettigheter og plikter for organisasjoner som donerer mat, og gir forbrukerne rett til å motta informasjon om matsvinnforebyggende tiltak. Regjeringen er ansvarlig for å følge opp, rapportere årlig om mengden og sammensetningen av matsvinn, og sikre at matsvinnarbeidet blir ordentlig implementert. Brudd på loven vil bli sanksjonert i henhold til eksisterende bestemmelser i avfalls- og forbrukerlovgivningen.

Loven kombinerer økonomiske insentiver, kompetanseheving og administrative tiltak, og understreker betydningen av en helhetlig tilnærming for å bekjempe matsvinn.