5 Prioritering og politikkutvikling

Nasjonal livskvalitetsstrategi er forankret i Folkehelsemeldingen Meld. St. 15 (2022–2023). Målet er å vise retning for hvordan vi kan gå fra dagens målinger av befolkningens livskvalitet til å utvikle politikk som i større grad kan ta hensyn til det som er viktig for god livskvalitet. De nasjonale og regionale målingene av livskvalitet vil sammen med et utvalg av indikatorer (indikatorrammeverk) kunne inngå i kunnskapsgrunnlaget for samfunns- og politikkutforming på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. Målingene og indikatorrammeverket er helt nødvendige, men ikke tilstrekkelige grep. Det langsiktige målet er en samfunnsutvikling som utjevner sosiale forskjeller i livskvalitet, og som også speiler befolkningens opplevelse av hva som er viktig for et godt liv.

På regionalt og lokalt nivå er folkehelseloven og forskrift om oversikt over folkehelsen, med sine krav om et oversiktsarbeid og kobling til arbeid med planstrategi, et sentralt virkemiddel for prioritering og politikkutvikling. Livskvalitet inngår nå i folkehelseloven som ble revidert våren 2025. På statlig nivå er det ikke et tilsvarende system som kan fungere som virkemiddel for prioriteringer og politikkutvikling. Det skal derfor utvikles et system for å følge opp at livskvalitet kan brukes på tvers av sektorer og danne grunnlag for prioriteringer i nasjonale og lokale prosesser. En mulig modell for det statlige systematiske livskvalitetsarbeidet er vist i figur 6.

Figur 6. Det systematisk livskvalitetsarbeidet på statlig nivå

Modellen tar utgangspunkt i å utvikle og samle kunnskap for å identifisere livskvalitetsutfordringer i Norge gjennom bruk av livskvalitetsmålinger, indikatorrammeverk og sektorrelevante analyser. Tiltak for å møte utfordringene kan adresseres når regjeringen hvert fjerde år legger fram nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging for å fremme en bærekraftig utvikling i hele landet. Fylkeskommunene og kommunene skal følge opp de nasjonale forventningene i planstrategier og planer. Konsekvenser av tiltak og endringer må vurderes og evalueres og kan føre til eierskap og politikkutforming i form av for eksempel meldinger og proposisjoner til Stortinget og revideringer av lovverk og forskrifter.

5.1 Utvikling av et indikatorrammeverk for livskvalitet

SSB fikk i mars 2023 i oppdrag av Helse- og omsorgsdepartementet å komme med anbefalinger for et indikatorrammeverk som kan brukes til å vurdere måloppnåelse for politikk, med sikte på å forbedre befolkningens livskvalitet og utjevne sosiale forskjeller i livskvalitet. Indikatorrammeverket er viktig for å få oversikt og kunnskap om hvilke samfunnsforhold som kan påvirkes gjennom politikkutforming. Rammeverket skal også sees i sammenheng med FNs bærekraftsmål og norsk oppfølging av disse. Det skal videre vurderes om rammeverket kan knyttes opp mot utredningsinstruksen og eksisterende veileder. Dette er omtalt i kap. 5.2.5 om utredningsinstruksen.

I oppdraget til SSB ble det presisert at rammeverket skal dekke både subjektiv og objektiv livskvalitet og faktorer som på ulike måter påvirker både subjektiv og objektiv livskvalitet (påvirkningsperspektivet). Rammeverket skal også inkludere temaene sosial og geografisk ulikhet. Ettersom flere studier har vist at ensomhet er en av de faktorene som føret til størst tap av livskvalitet skal rammeverket også inkludere ensomhet. De nasjonale målingene omfatter ikke barn og unge under 18 år og SSB ble derfor bedt om å vurdere hvordan barn og unge kan ivaretas. I arbeidet med rammeverket skal SSB også vurdere i hvilken grad data kan brytes ned på kommunenivå, eller om det er behov for et eget indikatorsett på kommunenivå.

Rapporten fra SSB «Forslag til et rammeverk for måling av livskvalitet i Norge» ble ferdigstilt i desember 2023 (1). Indikatorrammeverket inneholder ti dimensjoner og har foreslått 54 indikatorer fordelt på de ti dimensjonene, inkludert barn og unge. Omkring halvparten av indikatorene kan beregnes på kommunalt nivå, men dette forutsetter noen tilpasninger. SSB har lagt til grunn at indikatorsettet må måle utviklingen over tid og at den må følges gjennom årlige målinger. Det legges også vekt på at indikatorene må legge grunnlaget for sammenligninger på tvers av geografiske områder og at de kan sammenlignes med andre land internasjonalt og særlig med de nordiske landene. Indikatorsettet skal belyse og vise graden av sosial, økonomisk og geografisk ulikhet i fordelingen av livskvalitet.

Det er flere viktige premisser som SSB har lagt til grunn for valg av indikatorer. Det viktigste kriteriet er relevans: det bør være en sterk sammenheng mellom definisjonen av livskvalitet og valget av indikator. Andre premisser er mål på utfall, at indikatorene dekker både subjektiv og objektiv livskvalitet. De må videre være lette å forstå og formidle, og endringer over tid må kunne tolkes som enten forbedringer eller forverringer av folks livskvalitet. Indikatorene må ha politisk relevans slik at de kan påvirkes gjennom politikk, og være sensitive for endringer av politiske veivalg og innsats av ressursene. Indikatorene må også muliggjøre analyser av ulikhet slik at den kan brytes ned på forskjellige undergrupper, demografisk, sosialt, økonomisk og geografisk.

SSB har valgt ti dimensjoner som utgangspunkt for indikatorrammeverket: Subjektiv livskvalitet; Helse; Kunnskaper og ferdigheter; Økonomi og materielle goder; Fysisk trygghet; Styresett, medvirkning og rettigheter; Sosialt fellesskap; Arbeid og utdanning; Fritid og kultur og Natur og nærmiljø.

Rapporten må betraktes som første skritt i et større arbeid for å utvikle et rammeverk. Rammeverket må likevel revideres med jevne mellomrom. Det kan videre være behov for å trekke inn andre datakilder for å dekke kommunalt nivå/bydelsnivå. Det må også arbeides videre med barn/unge, eldre og innvandrere. SSB understreker at det vil være behov for en egen vurdering av forholdet til Folkehelseprofilene slik at det ikke blir for mye uklarhet om hvordan livskvalitetsindikatorene og -rammeverket skiller seg fra Folkehelseprofilene. På sikt mener også SSB at rammeverket bør utvides til også å omfatte indikatorer på en bærekraftig utvikling og på egenskaper ved samfunnsmessige institusjoner slik det gjøres i New Zealand.

Rammeverket slik det foreligger nå er omfattende og komplekst. Det har gjennom innspillsrunden i tillegg kommet en rekke forslag til utvidelser, både med nye dimensjoner og nye indikatorer. Det har også blitt pekt på behovet for å sikre gode data om grupper som nå er mangelfullt dekket, slik som de eldste eldre, innvandrere og LHBTQ+-grupper. Det er videre uttrykt behov for å gå lenger ned i geografisk detaljeringsnivå, ved å gi tall for bydeler og levekårssoner i de største kommunene. Dersom SSB får i oppdrag å utvikle rammeverk og indikatorsystem videre, vil SSB ta hensyn til disse ønskene så langt det er mulig. Ønskene om utvidelser må vurderes i forhold til hvilke ressurser som er tilgjengelige, og til behovet for et indikatorsystem som ikke er for omfattende og komplisert.

Det bør arbeides videre med metoder for å forenkle innholdet slik at det for eksempel kan brukes til konkrete politikkforslag. Det bør vurderes om ytterligere en dimensjon bør legges til eller inkluderes i en av de øvrige dimensjonene, som tar høyde for hvordan internasjonale kriser og konflikter kan påvirke befolkningens livskvalitet.

En del land utgir publikasjoner som gir oversikt over utviklingstrekk i den nasjonale livskvaliteten. SSB presenterer kvartalsvis indikatorer for økonomisk utvikling i egen SSB-publikasjon og har også en rolle i å sammenstille og presentere indikatorer for bærekraft. Det kan være hensiktsmessig at SSB har en tilsvarende rolle når det gjelder utviklingen av livskvalitet i Norge. I SSBs rapport om indikatorrammeverket foreligger et forslag om å vurdere en egen publikasjon om livskvalitet i Norge som kan utgis for eksempel annethvert år, og som kan danne grunnlaget for en opplyst offentlig debatt om utviklingen i Norge.

5.2 Metoder, verktøy og tiltak: Livskvalitetsmål i beslutningsprosesser på tvers av sektorer

Det er behov for et bredt spekter av virkemidler i prosessen med å gå fra målinger til politikkutforming. Det er behov for et system som gjør at det kan gjennomføres regelmessige målinger av livskvalitet i hele befolkningen både nasjonalt, regionalt og lokalt. Lovverk, tverrsektorielt eierskap og ny veileder til utredningsinstruksen om helse og livskvalitet kan sammen med pedagogiske virkemidler bidra til en politikkutforming hvor livskvalitet blir et supplerende mål på og for samfunnsutviklingen. En handlingsplan som foreslått i kap. 7 vil være avgjørende for å utforme konkrete tiltak på grunnlag av strategien.

Det kan være behov for å tydeliggjøre livskvalitetsmålet i lovverket. Data fra livskvalitetsmålingene må benyttes til analyser som er relevante for politikkutforming på både nasjonalt og lokalt nivå, og for alle sektorer som har et eierskap til og et ansvar for livskvalitetsmålet. Det må utarbeides pedagogiske virkemidler i form av for eksempel veiledere som kan benyttes i kommunene. Veilederen om helse og livskvalitet til utredningsinstruksen (35) bør følges opp for å vurdere om og eventuelt hvordan «Wellbeing adjusted life years» (WALY – se kap. 5.2.5) kan benyttes til politikkutforming. Føringer for arbeidet med livskvalitet bør følges opp i Nasjonale forventninger for regional og kommunal planlegging. Livskvalitet som mål på og for samfunnsutviklingen kan blant innarbeides i ulike meldinger. For eksempel kan dagens folkehelsemelding i større grad også omfatte livskvalitet som viser både ansvar for og utviklingen av folkehelse og livskvalitet i ulike sektorer. Livskvalitet kan også integreres mer systematisk i andre aktuelle meldinger som Bærekraftsmeldingen. SSB kan i tillegg utarbeide en publikasjon som viser utviklingen i livskvalitet, og som tilsvarer publikasjonen SSB utgir for den økonomiske utviklingen i Norge. Samlet sett vil dette gi Storting og Regjering virkemidler til å ta politiske beslutninger som kan danne grunnlag for prioriteringer i nasjonale og lokale prosesser. En samlet fremstilling er vist i figur 7.

5.2.1 Systemer for nasjonale og regionale målinger av livskvalitet

Livskvalitet har siden 2022 blitt et tema for offisiell statistikk i SSB, og SSB tar sikte på å gjennomføre årlige undersøkelser av befolkningens livskvalitet, og publisere utvalgte resultater i Statistikkbanken. Undersøkelsene av livskvalitet må utvikles videre, både med hensyn på dekningsgrad og frafallsproblematikk. SSB er oppmerksom på at frafallet er betydelig i visse grupper, og har iverksatt enkelte tiltak, slik som å oversette skjemaet i livskvalitetsundersøkelsen til polsk og litauisk for å redusere frafallet i disse gruppene. Eldre i alder 80 år og over har også relativt stort frafall og det anbefales å gjennomføre frafallsstudier og teste ut ulike tiltak knyttet til datainnsamling for den eldste aldersgruppen (36). SSB påpeker at det kan være ønskelig å utvide dekningsgraden aldersmessig, ved å gå ned i alder, kanskje helt ned til ni år. Ungdata har imidlertid gode mål på livskvalitet og kan være en kilde til kunnskap om livskvalitet blant barn og unge (se kap. 4.3).

Det vil likevel være slik at noen grupper ikke blir dekket, eller bare delvis dekket, gjennom livskvalitetsundersøkelsene og det vil fortsatt være behov for egne surveys tilpasset ulike grupper. Eksempelvis vil undersøkelser av livskvalitet blant personer med kognitive funksjonsnedsettelser kreve et inkluderende forskningsdesign med ansikt- til-ansikt-undersøkelser.

Det er også avgjørende at det er et system for gjennomføring av undersøkelser som gir data på fylkeskommunalt og kommunalt nivå. I dag gjennomføres fylkeshelseundersøkelsene (FHUS) av Folkehelseinstituttet på oppdrag fra fylkeskommunene jf Folkehelseloven §21. Gjennomføringen er frivillig for fylkeskommunene. Systemet må også ta høyde for endringer i samfunnsutviklingen som kan påvirke befolkningens livskvalitet.

5.2.2 Livskvalitet inn i lovverket

I flere lovverk kan det være aktuelt å inkludere krav som har relevans for livskvalitet. Dette kan bidra til å nå målet om at livskvalitet blir et mål på samfunnsutviklingen og å utjevne sosiale forskjeller i livskvalitet. Folkehelseloven regulerer staten, fylkeskommunene og kommunene sine oppgaver for å forebygge sykdom, fremme helse og trivsel og for å utjevne sosiale forskjeller. Loven trådte i kraft 1. januar 2012. Folkehelseloven ble revidert våren 2025 og livskvalitet er nå inkludert og har erstattet «trivsel» som begrep. I det videre arbeidet må det vurderes om andre lovverk kan være aktuelle for inkludering av livskvalitet. Forutsetningene for slike vurderinger er blant annet at det faglige arbeidet med indikatorene har kommet videre.

Enkelte land, som Wales, har utviklet eget lovverk for å forbedre landets livskvalitet på en rekke områder: «Well-being of Future Generations (Wales) Act» (37). Loven handler om å forbedre Wales’ sosiale, økonomiske, miljømessige og kulturelle livskvalitet. Målet er å få de offentlige organene som er listet opp i loven til å tenke mer langsiktig, samarbeide bedre med befolkningen og lokalsamfunn, søke å forebygge problemer og ha en mer samlet tilnærming. Loven operasjonaliserer også bærekraftsmålene for at de skal være tilpasset den nasjonale konteksten for Wales.

5.2.3 Tverrsektorielt eierskap

Livskvalitet som begrep er sektornøytralt og «eies» ikke av én sektor, men utvikles og ivaretas på alle samfunnsarenaer. Det betyr at flere samfunnssektorer har ansvar og virkemidler som kan kombineres for å fremme gode liv for befolkningen. Det legges derfor opp til en tilnærming som involverer flere departement og underliggende etater i det videre arbeidet slik at livskvalitet som mål går på tvers av både samfunnssektorer og forvaltningsnivå.

Livskvalitetsbegrepet og -arbeidet som del av folkehelsearbeidet har utviklet seg gjennom det siste tiåret. Folkehelseloven § 22 gir statlige myndigheter et ansvar om å vurdere konsekvenser for befolkningens helse der det er relevant. I tillegg gir folkehelseloven Helsedirektoratet et ansvar for å gi informasjon, råd og veiledning om strategier og tiltak i folkehelsearbeidet (jf kap. 2.6). I kraft av denne rollen har nasjonale helsemyndigheter tidligere vært pådrivere i det nasjonale arbeidet med livskvalitet, i tett samarbeid med SSB og en rekke forskningsmiljøer. Helsesektoren vil fortsatt ha en viktig rolle, men på lik linje med andre sektorer som er viktige for om befolkningen lever et godt liv.

Ett av de viktigste områdene å følge opp frem mot 2030 er videre forankring av livskvalitetsperspektivet i samfunnssektorene. På bakgrunn av blant annet sektorvise analyser av livskvalitetsundersøkelsene kan sektorene utforske hvordan deres samfunnsoppdrag ser ut med et livskvalitets- og fordelingsperspektiv, hvilke innsatser og tiltak de allerede har iverksatt som er positivt for livskvalitet, og hva de kan gjøre mer av for å fremme den ytterligere. Noe av det viktigste arbeidet i strategiperioden blir å involvere de ulike sektorer slik at hver sektors bidrag og virkemidler kan sees samlet. Virkemidler fra flere sektorer kan brukes og kombineres for å fremme god og jevnt fordelt livskvalitet i befolkningen. Eksempelvis kan frivillig sektor bidra til økt livskvalitet på mange samfunnsområder og sørge for god forankring av ulike former for tverrsektorielt samarbeid og medvirkningsprosesser. Frivillige organisasjoner er sentrale aktører og møtesteder for interessefellesskap og samfunnsdeltakelse.

5.2.4 Livskvalitet inn i aktuelle stortingsmeldinger

Det utgis en rekke meldinger som omhandler områder som kan styrke arbeidet med befolkningens livskvalitet og målet om livskvalitet som mål på og for samfunnsutviklingen. Bl.a. skal det vurderes å ta inn livskvalitet i:

Bærekraftsmeldingen: Kommunal- og distriktsdepartementet la frem Meld. St. 40 (2020–2021) Mål med mening — Norges handlingsplan for å nå bærekraftsmålene innen 2030. Arbeidet med en ny stortingsmelding om arbeidet med bærekraftsmålene er igangsatt under ledelse av Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet. Livskvalitet inngår som tema sammen med folkehelse i meldingen som planlegges lagt fram våren 2025.

Folkehelsemeldingen: Folkehelsemeldingen utgis i dag hvert 4. år og omhandler en rekke tverrsektorielle områder som også er relevante for livskvalitet. Det bør derfor vurderes om dagens folkehelsemelding i større grad skal omfatte livskvalitet. En slik felles melding kan legges frem for Stortinget hvert 4. år og de mest relevante statsrådene vil ha ansvar for sine deler av meldingen, slik som på folkehelse, oppvekst og levekår, arbeid og utdanning, arbeidsmiljø, kulturmiljø, bolig- og nærmiljø, samfunnssikkerhet og innvandring, klima- og miljøutfordringer, kultur og likestilling, landbrukspolitikk og luftfarts- og vei- og jernbanesektoren. Det må sikres at folkehelse integreres på en slik måte at det ikke svekker det systematiske folkehelsearbeidet. Formålet med en slik melding vil være å fremme folkehelse og livskvalitet og utjevning av sosiale forskjeller i helse og livskvalitet både nasjonalt og på tvers av sektorer. Slik kan vi få en bred forankring og oppfølging av både folkehelse og livskvalitet som mål på og for samfunnsutviklingen. Ulempen med en slik felles melding må vurderes: folkehelseperspektivet kan fremstå som svekket, samtidig som livskvalitet som supplerende mål på og for samfunnsutviklingen kan bli sett på som en del av folkehelsearbeidet og dermed ikke et mål i seg selv. En egen livskvalitetsmelding kan derfor også vurderes. Å inkludere livskvalitet i ulike meldinger kan også fungere som rapporteringer til Stortinget.

5.2.5 Temaveileder til utredningsinstruksen: Helse og livskvalitet

«Wellbeing Adjusted Life Years is going to be the golden standard in the future». 8

Helsedirektoratet har nylig utarbeidet en temaveileder til utredningsinstruksen (35). Temaveilederen gir spesifikke anbefalinger om hvordan liv og helse kan inngå i utredninger og samfunnsøkonomiske analyser på en slik måte at det blir konsistens mellom de ulike aktuelle måleenheter som kan anvendes. Dette gjelder både med hensyn til deres helse- og livskvalitetsinnhold og de økonomiske verdiene slike måleenheter eventuelt inngår med. På denne måten supplerer temaveilederen Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) sin overordnede generelle veileder som gir anbefalinger om alle aspekter ved samfunnsøkonomiske analyser (38). Det er nødvendig at det er samsvar mellom innhold og økonomiske verdier på helse- og livskvalitetsenheter for å kunne gjøre gode og legitime avveininger av ulike virkninger opp mot hverandre når konsekvenser for liv og helse skal vektes opp mot andre konsekvenser av samfunnstiltak.

Avveining av ulike virkninger opp mot hverandre innebærer å veie konsekvenser for en gruppe av befolkningen opp mot konsekvenser for andre grupper av befolkningen. Konsekvensene kan være av ulik karakter, både materielle og ikke-materielle, og av ulikt omfang. Dette gjør forholdsmessighetsvurderingene både politiske og utfordrende, og det blir ekstra vanskelig når liv og helse berøres. Vanskelighetene består for eksempel i at dette er konsekvenser som kan ha stor betydning for folks subjektivt opplevde livskvalitet, de kan være irreversible og slike konsekvenser har ikke markedspriser. Fastsettelse av eventuell erstatning og kompenserende tiltak dersom noen berøres negativt blir dermed også vanskelig.

Utredningsinstruksen skal fremme gode beslutningsgrunnlag og effektiv ressursbruk. Ved utredning av statlige tiltak skal minimumskrav i form av seks spørsmål alltid besvares. For tiltak som forventes å medføre vesentlige virkninger, skal det gjennomføres samfunnsøkonomiske analyser i samsvar med gjeldende rundskriv fra Finansdepartementet (39). Det følger av rundskrivet at den økonomiske verdien på et statistisk liv (VSL) er 30 mill. 2012 kr, og skal benyttes i samfunnsøkonomiske analyser innenfor alle sektorer. Verdien av et statistisk liv (40) er definert som verdien av en enhets reduksjon i forventet dødsfall i en gitt periode. En estimert VSL representerer den totale betalingsvilligheten til en gitt populasjon (her Norges befolkning) for en risikoreduksjon som er akkurat stor nok til at en forventningsmessig vil spare ett liv. Ved fastsettelsen av betalingsvillighet er det forutsatt at tiltaket berører et stort antall individer og at risikoen for hver enkelt er liten 9 . Oppdaterte tall for VSL finnes hos DFØ 10 .

En annen beskrivelse av hva VSL inkluderer kan være materielt konsum og alt annet konsum/aktivitet som gir livskvalitet, også verdien av helserelatert livskvalitet. Begrepet «total livskvalitet» er i temaveilederen brukt om det som inngår i VSL.

Hvilken måleenhet som skal inngå i samfunnsøkonomiske analyser av tiltak som berører folkehelse og livskvalitet vil kunne variere avhengig av hva som er nødvendig presisjonsnivå for å fange opp det som er vesentlig i ulike kontekster. I mange tilfeller vil gevinsten ved å innføre tiltak for å redusere befolkningens risiko for å bli rammet av skader eller sykdom, være at vi unngår tap av total livskvalitet.

Det er imidlertid manglende kunnskap om hvordan total livskvalitet kan måles på en konsistent og ensartet måte og hvordan total livskvalitet er sammensatt av helserelatert- og andre typer livskvalitet. Anbefalingene i temaveilederen om valg av helseenhet tar hensyn til at en både skal fange opp det som er vesentlig og at det er manglende kunnskap om livskvalitet. En endring målt i helserelatert livskvalitet og helsetap, slik disse inngår i hhv. kvalitetsjusterte leveår (QALY) og helsetapsjusterte leveår (DALY), kan anvendes som indikatorer på endring i total livskvalitet. Helserelatert livskvalitet og helsetap er størrelser som kan måles og som blir målt ved bruk av anerkjente og mye anvendte måleinstrument. Inntil en får etablert tilsvarende måleinstrument for total livskvalitet (og andre komponenter enn helse som inngår i total livskvalitet), vil trolig QALY og DALY kunne fungere som anvendbare indikatorer. De kan da være utgangspunkt for å kunne anslå endringer i total livskvalitet, i de tilfeller der risiko for skader og sykdom kan antas å også medføre endring i total livskvalitet. En økonomisk verdsetting av disse indikator-helseenhetene som tar utgangspunkt i fastsatt verdi av et statistisk liv, vil kunne gi en økonomisk verdi som er relevant for bruk i samfunnsøkonomiske nytte-kostnadsanalyser.

Det er fortsatt mange uavklarte metodiske spørsmål, som også mange andre land er opptatt av. Temaveilederen baserer seg derfor på pragmatiske og foreløpige anbefalinger om helse- og livskvalitetsenheter, og økonomiske verdier på slike. Men temaveilederen viser samtidig til hvordan man eventuelt kan gå videre for å fremskaffe mer kunnskap og dermed i fremtiden kunne gjøre utredninger som på en bedre måte fanger opp det som er vesentlig for befolkningens liv og livskvalitet.

Temaveilederen omtaler «total livskvalitet». Dette begrepet er også omtalt i en rapport fra finansdepartementet i Storbritannia (HMT) (41). I denne rapporten vises det hvordan total livskvalitet kan måles og verdsettes i en enhet kalt WELLBY (wellbeing adjusted life years, blir også betegnet som WALY). Denne verdien kan fastsettes slik at den blir i samsvar med verdien på et statistisk liv eller en verdi på et QALY slik disse er fastsatt i Storbritannia i The Green Book. Den britiske rapporten viser også til en rekke uavklarte metodiske spørsmål og det er presisert at de økonomiske verdiene på WELLBY kun er tatt med som en illustrasjon på mulig bruk, og at dette ikke er å anse som anbefalte verdier fra HMT.

Hvis en i fremtiden skulle ønske å bruke WELLBY/WALY til politikkutforming i Norge, vil hva som inngår i hhv. begrepene total livskvalitet og helserelatert livskvalitet, samt hva som inngår i den fastsatte verdien på et statistisk liv være sentralt å utrede. Hvordan en eventuell verdi på et statistisk kvalitetsjustert leveår kan beregnes og anvendes på en konsistent måte i ulike sammenhenger blir dermed også et spørsmål av relevans. Ettersom de ulike helse- og livskvalitetsenhetene kan gis ulikt innhold, er det også et uavklart spørsmål hvilke enheter som eventuelt passer best for Norge (gitt de forutsetninger som VSL er basert på i Norge).

Det danske Institut for Lykkeforskning har gjennomført WALY-beregninger for ulike livsomstendigheter for personer over 50 år i Danmark. Beregningene viste at alvorlig ensomhet fører til størst tap av livskvalitet og antall WALY per person per år, og mer enn for eksempel depresjon, Alzheimer og demens eller arbeidsløshet. Beregningene er først og fremst et eksempel på at det er mulig å benytte WALY i en politikkutformingssammenheng.

SSBs rammeverk for livskvalitet kan vurderes knyttet opp mot utredningsinstruksen og eksisterende veileder og opp mot verdien av et statistisk liv hvor tilknytningen til BNP er formalisert.

5.2.6 Livskvalitet som del av beslutningsgrunnlaget for politiske prioriteringer

«Now is the time to correct a glaring blind spot in how we measure economic prosperity and progress. When profits come at the expense of people and our planet, we are left with an incomplete picture of the true cost of economic growth» (42).

Å bruke livskvalitet som del av beslutningsgrunnlaget for politiske prioriteringer betyr i denne sammenhengen å benytte de verktøy og virkemidler som er omtalt i denne strategien. Disse kan bidra til å utvikle grunnlaget for et system som på sikt kan føre til at livskvalitet blir et mål på og for samfunnsutviklingen.

Begrepet «livskvalitetsøkonomi» (Wellbeing Economy) har gradvis fått en økende plass i livskvalitetsarbeidet og benyttes i ulike sammenhenger både innenfor WHO, EU og OECD. Det er ingen enhetlig definisjon av hva som utgjør en livskvalitetsøkonomi, og ifølge WHO må den skreddersys til hvert enkelt land. WHOs europeiske kontor for investeringer for helse og utvikling har foreslått en arbeidsbeskrivelse av kjerneelementene i en livskvalitetsøkonomi:

En livskvalitetsøkonomi er en økonomi hvor offentlige og private investeringer, utgifter og ressurser brukes til å forbedre menneskelige, samfunnsmessige, miljømessige og økonomisk livskvalitet som kan nytes av alle (23).

Norge har gjennom mange tiår utviklet en velferdsmodell – og økonomi som ikke skiller seg vesentlig fra definisjonen på en livskvalitetsøkonomi slik den er beskrevet av WHO. Likevel kan det å bruke livskvalitet systematisk som mål på og for samfunnsutviklingen bidra til å ytterligere videreutvikle den samfunnsmodellen- og- økonomien vi har i dag. En samfunnsutvikling som skal fremme livskvalitet og sosial utjevning av livskvalitet, fordrer at sentrale samfunnsstrukturer tilpasses enda bedre slik at de kan bidra til å nå målet. Økonomien er blant de grunnleggende strukturene som i størst grad påvirker måten samfunnet styres og organiseres på, og Norge har solide strukturer å bygge videre på.

Landene som har kommet lengst i utviklingen av en livskvalitetsøkonomi benytter seg av noen av de samme verktøyene i dette arbeidet: I en livskvalitetsøkonomi komplimenteres konvensjonelle økonomiske indikatorer med et bredt sett av indikatorer som fanger opp andre samfunnsområder som er viktige for om befolkningen opplever livet som godt (43). Slike indikatorsett kan veilede politikkutviklingen og er sammenfallende med indikatorrammeverket som SSB har utviklet for en norsk kontekst.

Flere land er i prosess for å utvikle «livskvalitetsbudsjetter» (Wellbeing Budgets). Dette er statsbudsjetter eller deler av statsbudsjetter som har til hensikt også å fremme livskvaliteten i befolkningen. Budsjettenes prioriteringer er forankret i nasjonale livskvalitetsrammeverk og målsettinger. Mens New Zealand lanserte sitt første livskvalitetsbudsjett i 2019, har Canberra som første jurisdiksjon i Australia lagt inn et livskvalitetsrammeverk i budsjettprosessen og dermed lansert sitt første livskvalitetsbudsjett i 2023 (44).

Det er også blitt arbeidet med metoder for å inkludere livskvalitet i samfunnsøkonomiske analyser i blant annet Storbritannia og New Zealand. Det er i tillegg et nordisk initiativ – Trivselsbanken/The Wellbeing Bank – i Danmark hvor Institut for Lykkeforskning er sentral.

Sentralt i tilnærmingen til en livskvalitetsøkonomi i mange land er forsøket på å bryte ned barrierer mellom samfunnssektorene gjennom å utvikle allianser for å nå felles mål og å iverksette en samlet innsats som gagner hele samfunnet, og som gir høy sosial avkastning for offentlige utgifter og investeringer (23).

Enkelte land, som New Zealand, Italia og Frankrike, har lovfestet krav om at kunnskap om livskvalitet skal rapporteres regelmessig. I noen land er dette kravet satt i forbindelse med budsjettprosesser og lovgivning. Land som Skottland, Wales, Island, Irland og Finland har også uttrykt interesse for å innlemme sine livskvalitetsrammeverk i budsjettprosessene. I Norge kan omtale av livskvalitet i ulike meldinger og rapporter utgjøre regelmessige rapporteringer til Stortinget (jf kap. 5.2.4).

Finansdepartementet i New Zealand har siden 2011 utviklet et rammeverk for måling og analyse av livskvalitet, et «Living Standards Framework» (LSF). For å støtte opp under LSF har Finansdepartementet også utviklet et indikatorsystem, «LSF Dashboard». I alt har systemet 103 indikatorer, derav 62 knyttet til individuell og kollektiv livskvalitet, 18 til institusjonene og 23 måler de fire aspektene ved nasjonalformuen.

New Zealand har siden 2019 årlig utgitt «livskvalitetsbudsjetter» og Finansdepartementet er lovpålagt å utgi en rapport om livskvalitet hvert 4. år. The Wellbeing Budget 2023 er en viktig kilde til landets budsjettinformasjon (10).

Det er enkelte felles kjennetegn for å lykkes med å innføre en livskvalitetsøkonomi. De følgende er basert på erfaringene med dette arbeidet i Finland, Island, Skottland og Wales (45).

1. Politisk engasjement på høyt nivå er avgjørende for å fremme livskvalitetsøkonomier både nasjonalt og internasjonalt. De fire landene har forankret arbeidet hos statsminister-/førsteministerkontorene.
2. Lovgivning og politisk bindende forpliktelser spiller en avgjørende rolle for å iverksette politikk som er i tråd med en livskvalitetsøkonomi (f.eks. Loven om livskvalitet for fremtidige generasjoner i Wales, Det finanspolitiske rammeverket på Island og Lov om myndiggjøring av samfunn i Skottland (Community Empowerment Act).
3. Indikatorer og beregningssystemer er nøkkelen til å definere hva som måles i en velferdsøkonomi, monitorering og for å informere og evaluere politikk med jevne mellomrom.
4. Finanspolitiske verktøy og budsjetteringsstrategier er avgjørende for å støtte tverrsektorielt arbeid og fremme samarbeid og diskusjon mellom ulike aktører som eksempelvis folkehelseorganer og å utforme politikk som tar sikte på best mulig livskvalitet.
5. Implementering av innovative politiske verktøy er nøkkelen til endring og skiftet over til en livskvalitetsøkonomi.

Nordisk ministerråd påpeker at en livskvalitetsøkonomi kan være bedre egnet til å imøtekomme flere av de nåværende og fremtidige utfordringene og krisene enn nåværende samfunnsstrukturer (43).

Selve livskvalitetsøkonomibegrepet og hva det skal inneholde er foreløpig upresist og det er sannsynligvis en lang vei frem før det eventuelt kan benyttes i aktiv politikk i en norsk kontekst. De fem kjennetegnene som er beskrevet over kan likevel være av betydning for arbeidet med å gi livskvalitet større prioritet i viktige beslutningsprosesser.

En illustrasjon av hvordan dette kan se ut i en norsk kontekst, og som det skal arbeides videre med i handlingsplanen er vist i figur 7:

Figur 7. Livskvalitet som supplerende mål på og for samfunnsutviklingen: Grep og virkemidler som kan føre til politikk- og budsjettprioriteringer