3 Livskvalitet som mål
Det mangler i dag et helhetlig mål på livskvalitet som favner både de subjektive og objektive komponentene som er viktige for livskvalitet.
Begrensningene i å bruke et lands BNP som mål for samfunnsutviklingen er hovedbudskapet i rapporten «Beyond GDP» – ofte omtalt som Stiglitz-rapporten (14). I denne rapporten utarbeidet for OECD viser Stiglitz og medarbeidere hvordan overdreven avhengighet av BNP som målestokk for økonomisk ytelse villedet beslutningstakere som ikke så finanskrisen i 2008 komme. I rapporten understrekes følgende:
«…change the focus of our statistics from measuring the size of economic production, which is what GDP is about, to measuring what shapes the well-being of people today and that of future generations…. What you measure affects what you do» (s. 7).
I tråd med anbefalingene i Stiglitz-rapporten gav Helse- og omsorgsdepartementet SSB i mars 2023 et oppdrag om å utvikle et indikatorrammeverk for livskvalitet som kan danne grunnlag for politikkutforming. Indikatorrammeverket skal gi oversikt over status og utvikling av sentrale faktorer som påvirker livskvaliteten. Det vil også være sentralt ved planlegging av innsats, vurdering av tiltak og ved å kunne gjøre framskrivinger og modelleringer av konsekvenser av ulike tiltak. Rammeverket skal brukes til å vurdere måloppnåelse for politikk, og ved å følge indikatorene over tid kan de vise om de politiske målene nås, for eksempel om økonomisk trygghet eller reduksjon i antall utenfor arbeidslivet. Indikatorsettet skal kunne bidra til å gi svar på om befolkningen får det bedre eller verre, på hvilke områder og eventuelt for hvilke grupper. Indikatorsettet kan også inngå i kunnskapsgrunnlaget for å utvikle politiske strategier og handlingsplaner, og også benyttes i budsjettprosesser på ulike nivåer.
Dagens system for vurdering av statlige tiltak bygger på utredningsinstruksen. Det betyr blant annet at det skal gjøres samfunnsøkonomiske analyser av tiltak som har vesentlige nytte- eller kostnadsvirkninger. Dette systemet skal fortsatt ligge til grunn for utredninger som grunnlag for beslutninger. Også innenfor dagens rammeverk kan økt livskvalitet for ulike grupper være mål for politikkutviklingen, men indikatorrammeverket kan på sikt bidra til å supplere dagens beslutningsgrunnlag.
Det knytter seg enkelte utfordringer til måling av livskvalitet. Livskvalitet består av både objektive og subjektive komponenter, og det er særlig de subjektive komponentene det er grunnleggende vanskelige å måle på en god måte. De vil blant annet ofte kunne avhenge av enkeltpersoners og gruppers forventninger, utgangspunkt og genetikk. Skal dette vektlegges i politikkutviklingen, må det derfor utvises varsomhet, for at det ikke skal oppstå utilsiktede vridninger i ressursbruken.
I gjennomsnitt er det likevel tydelige sammenhenger mellom subjektiv livskvalitet og mange sider ved de objektive levekårene. To OECD-rapporter (15; 16) har sett nærmere på problemene forbundet med å måle subjektiv livskvalitet og konkludert med at de mest brukte målene var relevante og gav valid informasjon. I rapporten fra 2023 (16) fremheves nytten av å bruke subjektiv livskvalitet i politikkutforming. Bruk av indikatorer på subjektiv livskvalitet ble anbefalt både av den første og den andre Stiglitz-kommisjonen (14). Ingen av disse gjennomgangene konkluderer med at måleutfordringene gjør at subjektiv livskvalitet ikke kan brukes, som en av flere indikatorer på samfunnsutviklingen. SSBs målesystem for subjektiv livskvalitet er basert på en grundig gjennomgang av forskningslitteraturen om måleproblemer, inkludert retningslinjene fra OECD. Det er likevel viktig å være oppmerksom på fallgruver og tolkningsproblemer i bruken av denne – som i all annen – velferdsstatistikk.
SSBs nasjonale målinger av befolkningens livskvalitet baserer seg på tre kilder: respondentenes vurdering av egen subjektive livskvalitet, beskrivende indikatorer og registerinformasjon. Denne informasjonen gir et godt grunnlag til kunnskap om befolkningens livskvalitet og er viktig supplement til indikatorene i SSBs forslag til indikatorrammeverk. I dette rammeverket er subjektiv livskvalitet en av ti dimensjoner. De øvrige består av enten utelukkende objektive indikatorer og i andre tilfelle av en blanding av objektive og subjektive indikatorer. Blant de objektive finner vi blant annet levealder, vedvarende lavinntekt, NEET (Not in Education, Employment or Training) og dødsfall pga narkotika, rus eller selvmord. Et nyansert målesystem må vise bredden og mangfoldet i hva befolkningen er opptatt av og hva som er viktig i livene deres. Den subjektive livskvaliteten er viktig, men den er ikke alt som teller. Nasjonal livskvalitetsstrategi har derfor lagt til grunn både subjektive og objektive komponenter for at livskvalitet kan være et mål på og for samfunnsutviklingen.
Kap. 4.1 gir en beskrivelse av de nasjonale livskvalitetsmålingene, mens kap. 5.1 gir en nærmere beskrivelse av indikatorrammeverket.
På bakgrunn av regelmessige målinger, oppfølging av indikatorrammeverket og regel- og lovverk kan livskvalitet innlemmes i mål og prioriteringer både nasjonalt og lokalt og være en del av myndighetenes beslutningsprosesser. Landene som er langt fremme i arbeidet med å benytte livskvalitet som mål på samfunnsutviklingen, bruker i stor grad økonomiske virkemidler, gjennom for eksempel ulike former for livskvalitetsbudsjettering.
I Norge setter folkehelseloven krav om et systematisk oversiktsarbeid på regionalt og lokalt nivå. Fylkeskommunene og kommunene har derfor gode forutsetninger for å jobbe etter prinsipper som er forenlige med livskvalitet som del av beslutningsgrunnlaget for politiske prioriteringer. På statlig nivå skal det vurderes å utvikle et system for hvordan livskvalitet og fordeling kan løftes frem i planer og budsjetter på tvers av sektorer. En figur som gir en oversikt over hvilke tiltak og grep som kan gjøres, finnes i kap. 5.2.6.
3.1 Utjevne sosiale forskjeller i livskvalitet
Ulikhet i materiell trygghet eller økonomi er ofte sentralt for livskvalitet og kan manifestere seg gjennom mer kvalitative opplevelser som i hvilken grad en opplever mening, sosial støtte eller mestring av livet. Sosiale forskjeller i økonomi henger sammen med sosiale forskjeller i livskvalitet.
De nasjonale livskvalitetsmålingene som er gjennomført av SSB siden 2020, viser at flere grupper skårer signifikant lavere på samtlige 12 indikatorer på subjektiv livskvalitet sammenlignet med den øvrige befolkningen. Dette gjelder arbeidsledige, personer i laveste inntektskvartil, personer med lav utdanning, personer med nedsatt funksjonsevne eller med symptomer på psykiske plager, samt LHBTQ+. Andre grupper som skårer dårligere enn den øvrige befolkningen på mellom 9 og 11 av indikatorene, er personer med lavinntekt, uføre, aleneboende under 45 år, personer i alderen 18–24 år og studenter/elever. Fylkeshelseundersøkelsene (2019–2022) viser at samer i Nordland, Troms og Finnmark skårer likt som eller noe lavere enn øvrige befolkning på spørsmål om livskvalitet (17).
Den nasjonale livskvalitetsundersøkelsen fra 2024 viser i tråd med de tidligere undersøkelsene at den subjektive livskvaliteten er ulikt fordelt i befolkningen: Personer med universitets- og høgskoleutdanning, personer med høy inntekt og yrkesaktive er blant gruppene som er mest fornøyd med livet og oftere enn andre oppgir god livskvalitet. Personer som bor med samboer eller ektefelle er også blant gruppene som er mer tilfreds enn gjennomsnittet på mange av indikatorene som er med i statistikken. Personer som står utenfor arbeidslivet, personer med helseplager og enslige er blant gruppene som er mindre fornøyd med livet og som oftere opplever lav livskvalitet. Ikke-heterofile er også blant de mest utsatte gruppene.
Å delta i arbeidslivet kan være viktig for livskvaliteten og det er stor forskjell i livskvalitet når vi sammenligner arbeidsledige og arbeidsuføre med yrkesaktive. Arbeidsuføre er en gruppe med helseproblemer som helt eller delvis står utenfor arbeidslivet. Vi ser også at personer med langvarige helseproblemer og personer med symptomer på psykiske plager, uavhengig av arbeidsmarkedsstatus, er blant gruppene hvor størst andel oppgir lav tilfredshet med livet, henholdsvis 40 og 60 prosent i 2024.
Seksuell helse er positivt assosiert med både generell helse og opplevelse av livskvalitet (18). Personer med en annen seksuell orientering enn heterofili er også blant gruppene med dårligst subjektiv livskvalitet. Ungdata-undersøkelsen fra 2023 viser at ungdom med en annen seksuell orientering enn heterofili er mindre tilfreds med livet enn de som er heterofile. De har også mindre fremtidsoptimisme, er mer ensomme, har dårligere relasjoner til skole og foreldre og blir oftere utsatt for mobbing og seksuelle overgrep (19).
Deler av innvandrerbefolkningen er en utsatt gruppe. Ifølge levekårsundersøkelsen (SSB 2017) (20) har innvandrere i snitt dårligere levekår enn befolkningen for øvrig når det gjelder økonomi, sysselsetting, arbeidsforhold, boligstandard, sosial kontakt og helse. I perioden 2020 til 2022 levde 28 % av alle personer med innvandrerbakgrunn i Norge i vedvarende lavinntekt, sammenlignet med 11% for hele befolkningen (målt etter EU60 3 ). Videre har 6 av 10 barn i lavinntektsgruppen innvandrerbakgrunn, ifølge en rapport fra SSB i januar 2024 (21). Store familier og lav yrkesaktivitet blant foreldrene er blant forklaringsfaktorene på dette.
Innvandrergruppen som helhet skiller seg ikke mye fra den øvrige befolkningen på mange av indikatorene, til tross for i snitt å ha dårligere levekår. Samtidig er det et stort og sannsynlig selektivt frafall av innvandrere i undersøkelsene som kan påvirke dette resultatet. Innvandrere er en gruppe med store variasjoner, og andelene som oppgis i tabellene skjuler til en viss grad at det kan være store forskjeller i livskvalitet mellom innvandrere med ulik landbakgrunn, oppholdsgrunnlag og botid i Norge. Det bør være et mål å i større grad fange opp denne delen av befolkningen, både som helhet og som ulike grupper.
Den nasjonale livskvalitetsundersøkelsen har blitt gjennomført fem år på rad, fra 2020–2024. Tilfeldigheter gjorde at gjennomføringen av alle de tre første rundene sammenfalt med store endringer i verdenssituasjonen. Den første runden av spørreundersøkelsen i mars 2020 foregikk idet samfunnet stengte ned på grunn av pandemien. Året etter, i mars 2021, levde befolkningen under en rekke restriksjoner og noen steder i landet, som Oslo, stengte ned igjen. Ved gjennomføringen av undersøkelsen i mars 2022, var krigen i Ukraina akkurat brutt ut. Ved undersøkelsen som ble gjennomført i mars 2023 og i 2024, pågikk fortsatt krigen i Ukraina og det har vært en periode med sterk prisvekst og økende renter. Det er vanskelig å vite nøyaktig hvordan de ulike omstendighetene har påvirket resultatene i undersøkelsene, men det er sannsynlig at folk har følt mer på stress og bekymring enn de ellers ville ha gjort.
Den økonomiske situasjonen i 2023 og 2024 med sterk prisvekst og økende renter har sannsynligvis også påvirket befolkningens tilfredshet. Eksempelvis sank tilfredsheten med egen økonomiske situasjon fra 6,6 i 2021 til 6,2 i 2023 og 2024 på en skala fra 0–10. Endringen i opplevelsen av egen personlige økonomi er ulik for ulike grupper, og nedgangen i tilfredsheten er størst blant 25–44 åringene og yrkesaktive. Eldre og pensjonister har derimot ikke opplevd en nedgang i tilfredshet med sin økonomiske situasjon.
SSB har på oppdrag fra Helsedirektoratet gjennomført analyser om sosial ulikhet i livskvalitet (22). I analysene har SSB studert hvilke kategorier som gir størst «utslag» på livskvalitet, og interaksjonseffekter som viser om effekten av noen kategorier (f.eks. arbeidsledighet) er ulik basert på en annen kategori (f.eks. nedsatt funksjonsevne). Analysene viser at de fleste i befolkningen har ett eller flere av kjennetegnene som er assosiert med lavere livskvalitet, og at et flertall har to eller flere. Analysene viser også at effekten på livskvalitet er betinget av hvilke kjennetegn personer har. Rapporten nevner for eksempel at personer under 45 år med lav inntekt har høyere livskvalitet (snitt 7,9) enn landsgjennomsnittet, mens personer som har liten økonomisk romslighet og langvarige helseproblemer har noe lavere livskvalitet (snitt 6,4) enn landsgjennomsnittet.
Den geografiske fordelingen av livskvalitet i Norge er jevn. Fra SSBs nasjonale livskvalitetsundersøkelse i 2024 er det ingen betydelige forskjeller i «tilfredshet med livet» mellom fylker. Det er heller ingen betydelige forskjeller i henhold til sentralitet; de minst sentrale kommunene skårer rett over landssnittet, 7,0 mot 6,9. I fylkeshelseundersøkelsene er det signifikante forskjeller mellom kommuner, men det synes som om de ikke varierer etter sentralitet. Andre faktorer, som oftest den demografiske sammensetningen, forklarer disse forskjellene. Man kan anta at denne jevne geografiske fordelingen i livskvalitet henger sammen med at vi har universelle velferdsordninger og tjenestetilbud uavhengig av geografi, og at økonomien går godt over hele landet.
Det er noe større geografiske forskjeller i subjektiv livskvalitet når det spørres om tilfredsheten med konkrete aspekter ved livet, slik som stedet man bor. Tilfredsheten med stedet man bor er lavest i de minst sentrale strøkene (7,6) og i Finnmark (7,3), mens tilfredsheten er høyest i de nest mest og middels sentrale strøkene (8,0) og i Vestfold (8,3).
De nasjonale, regionale og lokale målingene av livskvalitet vil sammen med valg av indikatorer i indikatorrammeverket og SSBs rapport om sosial ulikhet i livskvalitet gi mer kunnskap om forskjeller i livskvalitet og årsaker til disse forskjellene. Dette kan gi et bedre grunnlag for politikkutviklingen og være av betydning for å nå målet om å utjevne sosiale forskjeller i livskvalitet i Norge.
Majoriteten av befolkningen i Norge har og har hatt, høy livskvalitet. Det skyldes sannsynligvis konkrete historiske og kulturelle forhold, som i sum har gitt oss det samfunnet vi har i dag. På et overordnet nivå har vi en velferdsstat som sikrer innbyggerne en rekke universelle velferdstilbud. Andre viktige momenter er for eksempel omfordeling av velstand, tillit mellom innbyggere og til styringssystemet, et velfungerende rettssystem, transparent offentlig forvaltning og et velregulert arbeidsliv.
Norge har dermed gjennom de siste tiårene nettopp benyttet ulike andre mål og virkemidler for å skape den velferdsstaten vi har i dag og som er bredere enn det BNP måler. Norge er også rangert som nummer 2 på «Human Development Index» som omfatter alle land i verden. Indeksen ble utviklet av FNs utviklingsprogram (UNDP) for å understreke at økonomisk vekst alene ikke er tilstrekkelig for å vurdere utviklingen i et land. Indeksen måler et lands gjennomsnittlige resultater på tre grunnleggende områder: Forventet levealder, utdanning og inntekt (BNP per innbygger).
De nordiske landene har alle høy BNP og er stabile velferdssamfunn. De ligger blant de 10 landene som skårer høyest på subjektiv livskvalitet i Verdens lykkerapport som utgis av FNs nettverk for bærekraftig utvikling. Norge har likevel falt på denne rangeringen fra nummer 1 i 2017 til nummer 7 for tredje år på rad i 2025, og ulikheter i helse og livskvalitet er økende. I en rapport om ulikhet i helse og livskvalitet i Norge (Marmotrapporten) (23) omtales Norge som et land karakterisert ved en høy og økende levestandard for store deler av befolkningen, men også med en betydelig og vedvarende sosial og økonomisk ulikhet. Rapporten påpeker at selv om Norge har en lang tradisjon for velferdspolitikk og strukturelle mål, består og øker likevel ulikheter i helse og sosiale determinanter.
Figur 3 illustrerer hvordan velstanden i Norge har økt sterkt, rundt 70 prosent, mens prosentandelen av dem som anser seg som lykkelige i forhold til ikke lykkelige har vært relativt stabil eller nedadgående.
Figur 3. Subjektiv livskvalitet og BNP per person i Norge 1985–2023
Verdiene er normalisert til 100 for utgangsåret 1985 for å vise relativ utvikling over tid.
Kilde: BNP-tall og medianinntekt fra SSB; tall på livskvalitet/lykke fra Norsk Monitor. Utarbeidet av Henrik Lindhjem, Menon Economics
Nedgangen i lykkeindeksen fra 2011 til 2023 har vært særlig sterk i yngre aldersgrupper. I disse aldersgruppene kan en økende bekymring for hva som vil skje en i framtiden knyttet til yrkes- og utdanningsmuligheter og økonomi utgjøre viktige forklaringsfaktorer. Andre forhold som ser ut til å bidra til redusert lykke og tilfredshet er misnøye med sosiale relasjoner og med helse, fysisk form og kropp.
3.2 Livskvalitet som del av velferdspolitikken
Arbeids- og velferdspolitikkens mål er å skape økonomisk trygghet, utjevning av forskjeller i inntekt og levekår, og bidra til hjelp og til selvhjelp (24). Arbeids- og velferdspolitikken henger derfor nøye sammen med livskvalitet.
For den enkelte gir arbeid inntekt, tilhørighet og bedre levekår. Arbeid kan være et sentralt levekårsgode som dekker mange av de materielle, sosiale og psykologiske behov hos mennesker, gitt at det også er et godt arbeidsmiljø. Høy sysselsetting gjør også at vi kan ha gode inntektssikringsordninger som gir inntekt og frihet for dem som ikke kan arbeide. Dette sammenfaller med det som er omtalt som subjektiv og objektiv livskvalitet (jf. kap. 2.3). Inntekt og tilgang på økonomiske ressurser gir muligheter for konsum og investeringer, og er viktige forutsetninger for høy livskvalitet. Velferden avhenger også av hvordan landets inntekt fordeles, av befolkningens helsetilstand og dødelighet, tilgangen til kulturmiljø, natur- og rekreasjonsressurser, tilgang til fritid og omfanget av ensomhet og kriminalitet. Internasjonale undersøkelser trekker frem en forholdsvis nær sammenheng mellom verdiskapingen i et land, økonomisk ulikhet og andre indikatorer på levestandard og velferd. Men det er verdt å merke seg at høy materiell velferd ikke nødvendigvis er ensbetydende med høy livskvalitet og god folkehelse (25).
Den norske arbeidslivsmodellen er kjennetegnet ved høy organisasjonsgrad, høy utbredelse av tariffavtaler og godt partssamarbeid som har gitt det norske arbeidslivet høy produktivitet, sterk konkurransekraft og stor omstillingsevne. Modellen har også bidratt til en sammenpresset lønnsstruktur og mindre økonomiske forskjeller.
Arbeid og et trygt arbeidsliv er grunnlaget for god verdiskaping. Høy sysselsetting finansierer også velferdsordningene. Inntektssikringsordningene er utformet slik at de skal bidra til økonomisk trygghet for den enkelte, utjevne forskjeller og bidra til god økonomisk vekst. Inntektssikringsordningene og offentlige velferdstjenesters bidrag til å redusere økonomisk ulikhet er viktig for å bedre levekårene til utsatte grupper og har tidligere vist sammenheng med den generelle livskvaliteten i befolkningen. Arbeidsmarkedspolitikken skal stimulere til god tilgang på arbeidskraft, redusere og forebygge arbeidsledighet og forhindre at personer står langvarig utenfor arbeidslivet. Arbeidsmarkedstiltak er et eksempel på et virkemiddel som skal styrke den enkeltes mulighet til å komme i arbeid som kan bidra til økt livskvalitet for den enkelte.