5 Produksjon av klima- og miljøkunnskap

Figur 5.1 Kunnskapssystemet for klima og miljø

Kunnskapsbasert politikk forutsetter effektiv produksjon av ny, kvalitetssikret og relevant kunnskap, i tillegg til sammenstillinger og formidling av eksisterende kunnskap. Klima- og miljøkunnskap bygger blant annet på forskning, overvåking og statistikk- og indikatorutvikling. Denne kunnskapen danner grunnlag for framskrivinger, utredninger og kunnskapssynteser som brukes i politikkutforming. I forbindelse med forpliktelser til internasjonale avtaler, konvensjoner og mål, oppstår det behov for sammenstilling av eksisterende kunnskap og behov for ny kunnskap som grunnlag for den nasjonale oppfølgingen.

Med begrensede ressurser er det viktig å ha en god balanse mellom de ulike formene for kunnskapsproduksjon. Figur 5.1 illustrerer de sentrale elementene for produksjon av klima- og miljøkunnskap.

5.1 Miljødata

Miljødata omfatter forsknings- og forvaltningsdata om klima, naturmangfold, kulturmiljø og forurensning. Miljødata brukes blant annet til å vurdere miljøtilstand og følge utviklingen over tid, og til å vurdere behov for og evaluere virkninger av miljøtiltak. Gode miljødata er et nødvendig grunnlag for beslutninger av betydning for samfunnet. Klima- og miljødepartementet har det nasjonale overordnede ansvaret for miljødata som del av det sektorovergripende ansvaret for klima og miljø. Miljødirektoratet har rollen som nasjonalt samordningsorgan for miljødata.

5.1.1 Koordinering og deling av miljødata

Miljødata både hentes inn og brukes av flere aktører. Stadig voksende datamengder gir store muligheter for å dra nytte av dem for å vurdere om en når miljømålene. Utredningen «Fremtidens miljødata» fra 2021 9 identifiserte flere utfordringer knyttet til miljødataforvaltningen i Norge. Blant disse er varierende datakvalitet, manglende data, at eksisterende data ofte er vanskelige å finne, sammenstille og gjenbruke, tungvinn rapportering, samt utilstrekkelige datainfrastrukturer. Det videre arbeidet bør ta utgangspunkt i det eksisterende kunnskapsgrunnlaget og arbeidet gjort med prosjektet Fremtidens miljødata. Regjeringens langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2023–2032 10 slår også fast at det er prioritert å videreutvikle et effektivt og tilgjengelig miljødatasystem for forskning og forvaltning. For å adressere utfordringene vil KLD styrke koordineringen av arbeidet med miljødata både internt i departementet og mellom departementene, og vektlegge effektiv deling av data på tvers av sektorer og institusjoner. Blant annet kan det vurderes felles satsinger på tvers av sektorer.

Alle offentlige virksomheter skal følge regelverk og retningslinjer for håndtering og kvalitetssikring av miljødata. Tilgjengeliggjøring, gjenbruk og viderebruk av etterprøvbare miljødata er sentralt, i tråd med prinsippene for datapolitikken. 11 Styring, finansiering, organisering og tekniske infrastrukturer og rammeverk legger viktige forutsetninger for dette arbeidet. For eksempel finansierer staten en rekke større forskningsinfrastrukturer og tungregningsmaskiner, blant annet gjennom Forskningsrådets INFRASTRUKTUR-utlysninger. Dette er kostbare løsninger, og det er avgjørende at investeringene er målrettede. De må også følges av robuste modeller for langsiktig finansiering og drift. KLD vil oppdatere og følge opp oversikter over sentral norsk infrastruktur for miljødata. Dette innebærer også å systematisere informasjon om bidragsytere til og brukere av slike infrastrukturer, samt hvordan de styres og finansieres.

Digitaliseringsstrategien for klima- og miljøsektoren 2025–2030 12 omtaler prinsippene for deling og viderebruk av data, og setter en rekke overordnede ambisjoner og føringer for virksomhetenes eget arbeid med miljødata. FAIR-prinsippene om at data skal være gjenfinnbare, tilgjengelige, samhandlende og gjenbrukbare 13 skal ligge til grunn for miljødataarbeidet.

Også statlige virksomheter i andre sektorer, kommuner og private aktører innhenter og bruker store mengder miljødata. Ofte er det vanskelig å skille mellom forvaltningsdata og forskningsdata, fordi kunnskapen flyter mellom aktørene, produseres, viderebrukes og benyttes i analyser på tvers av forvaltning og forskning. Dette gjelder også data hos private aktører. Den nye nasjonale digitaliseringsstrategien 14 vektlegger styrket offentlig-privat samarbeid om deling av relevante data, blant annet for å forebygge hendelser knyttet til ekstremvær, bedre arealplanlegging og rehabilitering av vann- og avløpsløsninger.

5.1.2 Bruk av kunstig intelligens i forskning og annet kunnskapsarbeid

Det digitale teknologiskiftet påvirker forvaltningen og det norske forskningssystemet, også på klima- og miljøområdet. Kunstig intelligens (KI) kan være et kraftfullt verktøy både for miljøforvaltningen og i forskning på klima og miljø. KI brukes i stadig større skala til slike formål, blant annet til å analysere data. Samtidig er data i seg selv helt avgjørende for effektiv bruk av kunstig intelligens. Tilstrekkelig tilgang på riktige, relevante og rene data gjør det mulig å tilpasse KI-løsninger til spesifikke formål, for eksempel å tolke komplekse miljødata for å forstå klima- og værsystemer, slik Meteorologisk institutt var tidlig ute med å gjøre.

I tillegg til tilgang på store mengder høykvalitetsdata, er tilstrekkelig tilgang til regnekraft nødvendig for å drive effektiv og god forvaltning på en rekke områder, inkludert klima og miljø. Bruk av superdatamaskiner bidrar til å løse komplekse problemstillinger og utvikle samfunnsnyttige tjenester, som å forutsi effekten av naturkatastrofer gjennom bruk av avanserte datasimuleringer. Forskningsrådet vurderer at behovet for regnekraft øker mye raskere enn tilbudet. 15 Nok regnekraft og trening av grunnmodeller for kunstig intelligens er avgjørende for å dekke behov i forskning, privat sektor og forvaltningen. Samtidig er energiforbruket ved KI stort, og fører med seg både utslipp og forbruk av arealer, med de konsekvensene det gir for naturmangfold. Det er derfor viktig med en strategisk tilnærming til hvordan og hva KI brukes til. Digitaliseringsstrategi for klima- og miljøsektoren gir eksempler og mål for digitalisering og kunstig intelligens.

5.1.3 Overvåking og kartlegging

Miljøovervåking i Norge gir datagrunnlag for å måle status og utvikling i miljøet. Overvåkingen er et av tiltakene for å undersøke om iverksatte tiltak har ønsket effekt. Lange og kvalitetssikrede dataserier er av avgjørende betydning for å kunne vurdere langsiktige endringer i påvirkningsfaktorer og endringer i miljøet. De er en viktig ressurs i mange forskningsprogrammer og er grunnelementet i all miljøovervåking. Resultatene er videre viktige for å avdekke kunnskapshull, og for å prioritere innenfor miljøforvaltningens arbeidsområder.

Overvåkingen skjer gjennom nasjonale og regionale overvåkingsprogram, i tillegg til overvåking som virksomheter er pålagt å gjøre. Programmer som overvåker miljøet finnes på tvers av sektorer, og det er gjensidig nytte mellom miljøforvaltningens overvåking og disse. Det er viktig å sikre godt samarbeid og ansvarsfordeling mellom miljøforvaltningen og andre sektorer for best å nytte samfunnets ressurser til overvåking og kartlegging. I framtiden vil samordningsgevinstene være enda større, ettersom dataflyt og informasjon på tvers av sektorer øker, noe som igjen vil være nyttig i tverrsektorielle kunnskapssynteser.

God naturforvaltning er helt avhengig av stedfestede data. Dette er data som viser hvilken natur vi finner hvor i Norge. Et eksempel på dette er arbeidet med å etablere naturregnskap, som skal fremskaffe den arealmessige utstrekningen av ulike typer natur i Norge. Stadig mer av miljøforvaltningen bygger på bruk av nye teknologier, verktøy, analyser og metoder relatert til heldekkende stedfestede data.

Miljøkartlegging er en sentral del av kunnskapsinnhentingen. Den største innsatsen er innenfor kartlegging av naturtyper på land, men en betydelig del er også engangsinnhentinger av ulik miljøinformasjon på land, i vann eller i atmosfære. Dette er et helt sentralt virkemiddel i miljøforvaltningen for å ha oversikt over miljøtilstand og miljøverdier.

5.1.4 Internasjonalt samarbeid om miljødata

Miljødata er sentralt for å oppfylle Norges rapporteringsforpliktelser på en rekke områder. Ved å fremme deling og tilgjengeliggjøring av data på tvers av sektorer og landegrenser, kan forskere, beslutningstakere og andre interessenter få tilgang til mer omfattende og nøyaktige data. Dette kan bidra til bedre forståelse av klimaendringer, miljøpåvirkninger og bærekraftige løsninger. Internasjonal rapportering forventes å øke i takt med kravene om å kvantifisere måloppnåelse for internasjonale klima- og miljøforpliktelser fram mot 2030 og 2050.

Det er flere internasjonale initiativ om å samarbeide om miljødata. Adgang til troverdige og uavhengige miljødata er en sentral del av arbeidet til FNs miljøprogram (UNEP). De utvikler en global miljødatastrategi 18 og har etablert en møteplass for både statlige og ikke-statlige aktører gjennom Data for the Environment Alliance (DEAL).

EU-programmet DIGITAL (Digital Europe Programme) har flere initiativer og retningslinjer som omhandler deling av data. EUs arbeid med dataområder og høyverdige datasett har blant annet som mål å forbedre kunnskapen om klima og miljø. Gjennom arbeidet med å etablere felles europeiske dataområder for blant annet klima og miljø (Green Deal Data Space), søker man å samle data fra ulike kilder som satellitter, sensorer og forskningsinstitusjoner for å gi et helhetlig bilde av miljøtilstanden. Arbeidet med høyverdige datasett sørger for at datasettene inneholder nøkkeldata for klima- og miljøforskning. Datasettene skal være tilgjengelige for både offentlige og private aktører.

5.2 Statistikk og indikatorer

5.2.1 Statistikk av høy kvalitet som er relevant for klima og miljø

Statistikk er data som er sammenstilt, analysert og presentert på ulike måter eller etter ulike kategorier. Statistikk om klima og miljø gir oss viktig kunnskap om status og utvikling over tid på mange områder, slik som klimagassutslipp, arealbruk eller avfall. For at statistikken skal kunne brukes som kunnskapsgrunnlag for myndigheter og befolkningen, og for å vurdere om vi når politiske mål, må den være av høy kvalitet og gi grunnlag for sammenligning over tid. Mange ulike aktører samler inn data eller utvikler statistikk om klima og miljø, inkludert etatene i klima- og miljøsektoren, andre sektormyndigheter, kommunene, forskningsinstitutter og privat næringsliv.

Mye klima- og miljørelevant statistikk er offisiell statistikk omfattet av nasjonalt statistikkprogram , som koordineres av SSB. Det lages også mye klima- og miljørelevant statistikk utover statistikkprogrammet.

Norsk klima- og miljøstatistikk brukes i internasjonal rapportering på mange områder. Mye rapporteres via EUs miljøbyrå og Eurostat som del av EU/EØS-samarbeidet. EUs miljøbyrå samordner det europeiske nettverket for miljøinformasjon og miljøobservasjon (Eionet), hvor Miljødirektoratet deltar aktivt på vegne av Norge. Eionet samler miljøinformasjon fra de enkelte land, og vektlegger nasjonalt godkjente data av høy kvalitet. Kunnskapen gjøres bredt tilgjengelig via miljøbyråets nettsted, og danner grunnlag for både tematiske og integrerte miljøvurderinger.

Både eksisterende og ny statistikk utvikles kontinuerlig, blant annet på arealbruk, kulturmiljø og sirkulær økonomi, både nasjonalt og internasjonalt. KLD vil i samarbeid med andre departementer prioritere utvikling av statistikk som er forankret i nasjonalt statistikkprogram og som er særlig viktig på klima- og miljøområdet. Det er nødvendig å se det nasjonale og internasjonale statistikkarbeidet i sammenheng. Statistikk bør også være egnet til bruk i forvaltningen på regionalt og lokalt nivå. Statistikk er også viktig for forskning og annen kunnskapsutvikling.

5.2.2 Indikatorer for å vurdere status og utvikling

Indikatorer brukes å for å forstå tilstanden eller utviklingen på et bestemt område. Indikatorutvikling innebærer ofte å forenkle komplekse forhold som ikke kan måles med et datasett eller en statistikk alene.

Indikatorutvikling er et faglig arbeid som krever tilstrekkelige data av god kvalitet, og som er tilgjengelig og oppdateres over tid. Offentlige nasjonale kartleggings- og overvåkingsprogrammer, internasjonale datasett og statistikk er viktige datakilder for indikatorer på klima- og miljøområdet. Det er også stort potensiale for å utnytte data fra satellitter og annen fjernmåling i større grad.

For å belyse et område tilstrekkelig, er det viktig at indikatorsettene eller -rammeverkene er faglig fundert og dekker bredden i området de skal si noe om. Mange klima- og miljøindikatorer er knyttet til politiske mål nasjonalt eller internasjonalt, og skal gi grunnlag for å vurdere måloppnåelsen. Viktige indikatorrammeverk på klima- og miljøområdet er de nasjonale miljømålene som publiseres på Miljøstatus.no, indikatorer for omstilling i regjeringens årlige Klimastatus- og plan, FNs bærekraftsmål, naturavtalen, sirkulær økonomi og havindikatorer. KLD vil prioritere arbeidet med å utvikle indikatorer på disse områdene, og sikre god sammenheng mellom dem. Så langt det er mulig, bør eksisterende indikatorer gjenbrukes, og nye indikatorer bygge på allerede tilgjengelige data.

KLD vil styrke koordineringen av arbeidet med statistikk og indikatorer for klima og miljø. Godt samarbeid mellom KLDs underliggende virksomheter, SSB og andre relevante sektormyndigheter er sentralt. Videre vil KLD sikre at nasjonale indikatorer så langt som mulig harmoniserer med internasjonale rammeverk, for å legge til rette for sammenligning mellom land og for å forenkle rapporteringen til internasjonale avtaler og databanker. KLDs underliggende virksomheter besitter viktig fagkompetanse og drifter data og statistikk som brukes i indikatorutvikling for klima og miljø. De har også en viktig rolle i internasjonalt samarbeid om indikatorutvikling.

5.3 Forskning

KLD har et sektorovergripende ansvar for forskning på klima og miljø. De største offentlige finansiørene av klima- og miljørelevant forskning er likevel andre departementer, særlig Kunnskapsdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet og Energidepartementet. Regjeringens Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2023–2032 setter rammene for nasjonale prioriteringer innen forskning. Kunnskapsdepartementets veileder for sektoransvaret for forskning fra 2017 ligger også til grunn for KLDs arbeid med forskning.

Norske forskningsmiljøer bidrar med viktig kunnskap om klima og miljø. Klima- og miljøforskning av høy vitenskapelig kvalitet som er relevant for politikkutforming bygger på alle typer forskning og utviklingsarbeid (FoU): grunnforskning, anvendt forskning og utviklingsarbeid. SSB kartlegger ressursinnsatsen til forskning på disse temaområdene, og statistikken viser at den har økt over tid. 19

Sektorene har ulike roller i forskningssystemet. Næringslivets klima- og miljørelaterte forskning er først og fremst rettet mot å løse næringslivets egne utfordringer. Universiteter og høyskoler har et særskilt ansvar for langsiktig forskning og grunnforskning som er avgjørende for vår forståelse av klima- og miljøutfordringene. Instituttsektoren utfører også faglig uavhengig forskning på klima og miljø, men denne er i større grad anvendt og rettet mot å dekke behov i offentlig sektor og næringslivet. En stor del av den forskningsbaserte kunnskapen KLD og miljøforvaltningen trenger, hentes fra forskningsinstituttene. I tillegg framskaffer KLDs underliggende virksomheter vitenskapelig kunnskap om klima og miljø. Forskningsmiljøene ved Norsk Polarinstitutt og Meteorologisk institutt gir betydningsfulle bidrag til den nasjonale og internasjonale klima- og miljøkunnskapen.

Åpne data og utvikling og deling av nasjonal forskningsinfrastruktur er viktig for å oppnå synergi mellom forskningsinnsatsen i de tre nevnte sektorene og dermed økt verdi for samfunnet som helhet.

5.3.1 Tverrfaglig forskning

Mange av de komplekse klima- og miljøutfordringene krever kunnskap produsert på tvers av flere fagområder. Tverrfaglig kunnskap kombinerer og innlemmer kunnskap fra to eller flere fagområder, og gir kunnskap som går ut over summen av det fagområdene hver for seg kan produsere. Slik forskning kan dermed bidra med viktig kunnskap for å utvikle løsninger som håndterer kompleksiteten i de klima- og miljørelaterte utfordringene.

Oppmerksomheten rundt, og behovet for tverrfaglig klima- og miljøforskning er økende. En del barrierer som hindrer tverrfaglig kunnskapsutvikling ble identifisert i rapporten Kunnskapsstatus for tverrfaglig klima- og miljøforskning . 20 Denne rapporten viser at 24 prosent av norske klima- og miljøpublikasjoner er tverrfaglige. Oftest er samarbeidene mellom naturvitenskap og samfunnsvitenskap.

Rapporten viser også at omfanget av transfaglig forskning øker. Transfaglig forskning innebærer involvering av brukere, og dermed sikrer den forskningens relevans, og bidrar i tillegg til å bygge opp brukernes kompetanse til å bestille tverrfaglig kunnskap.

Nyttige tverrfaglige og transfaglige prosjekter forutsetter at forskningsspørsmålene er stilt på en måte som nettopp fordrer tverrfaglighet. Eksempler på tema er systemorienterte problemstillinger på tvers av klima, miljø, samfunn, transport, matproduksjon og energiproduksjon. KLD mener det er viktig å senke barrierene for tverrfaglig forskning, og at det initieres mer tverrfaglig og transfaglig forskning som identifiserer og finner løsninger på de mange komplekse klima- og miljøutfordringene. KLD vil følge dette opp gjennom blant annet instrukser og tildelingsbrev til underliggende virksomheter og Forskningsrådet, samt ved å vektlegge tverr- og transfaglighet i egne bestillinger. Rapportering fra forskningsmiljøene og statistikk om andel tverrfaglig forskning på klima og miljø er også viktig. Departementet vil også legge til rette for dialog om behovet for tverrfaglig forskning på ulike arenaer og i det interdepartementale samarbeidet.

5.3.2 Brukerinvolvering i kunnskapsutvikling

De siste årene er brukerinvolvering i stadig større grad vektlagt innen forskning og innovasjon, både nasjonalt og internasjonalt. Brukerinvolvering i forsknings- og innovasjonsprosjekter muliggjør samspill både mellom forskere og brukere, og mellom ulike brukere av forskning som gir samlæring og samskaping. Dette kan også bidra til at forskningen bedre svarer ut kunnskapsbehov og tas raskere i bruk. Det er viktig at forskerne får bedre innblikk i hvilke problemstillinger brukerne har behov for å få belyst. Samarbeid mellom forskere og brukere kan også bidra til bedre formidling av forskningsresultatene.

Både Forskningsrådet og Horisont Europa lyser ut midler med krav om brukermedvirkning i prosjektene. Brukerinvolvering skal bidra til at forskningen blir relevant, men det er viktig at brukermedvirkningen ikke svekker forskningens uavhengighet og legitimitet. KLD og brukerrepresentanter fra underliggende virksomheter og selskaper må ha en god forståelse av hvordan denne rollen skal utøves.

Som hovedregel er det KLDs underliggende etater som deltar som brukere, siden de er nærmest til å vurdere relevans og nytte av forskningsprosjekter. KLD er også en viktig bruker av kunnskap og kan bidra med nyttige innspill til forskningsprosjekter, kunnskapsplattformer og forskningssentre. Dersom tematikken er særlig relevant for aktuelle politikkområder, kan KLD derfor delta i brukergrupper eller referansegrupper.

5.3.3 Annen ikke-vitenskapelig kunnskap

Folkeforskning engasjerer folk uten forskerbakgrunn inn i samarbeid med forskningsmiljøer, primært gjennom datainnsamling. Folkeforskning brukes i dag for å samle og systematisere vanlige folks observasjoner. For eksempel benytter Meteorologisk institutt værdata fra private værstasjoner i beregningen av værvarslene som blant annet vises på Yr. Artsdatabanken drifter nettstedet artsobservasjoner.no hvor hvem som helst kan registrere observasjoner av planter, dyr og sopp i Norge. Tjenesten har fått stor oppslutning fra frivillige organisasjoner for naturinteresserte, spesielt fugleinteresserte.

Bruk av urfolks tradisjonelle kunnskap, så vel som annen lokal kunnskap, er relevant innen natur- og kulturmiljøforvaltning, klimaforskning og i vurderinger av tiltak, både i nasjonal og internasjonal sammenheng. UNESCO har i lang tid vist til betydningen av urfolks tradisjonelle kunnskap for å ivareta natur og kulturmiljø. Det samme har vitenskapspanelene IPCC og IPBES gjort i nyere rapporter. KLD legger vekt på å følge opp Norges forpliktelse til å ivareta slik kunnskap i henhold til biomangfoldkonvensjonen, klimakonvensjonen og naturmangfoldloven.

KLD bidrar også med støtte til frivillige organisasjoner og globale kunnskapsmiljøer gjennom klima- og skoginitiativet. Dette er viktig for å sette skogland i stand til å måle og redusere tap av tropisk skog. 21 I tillegg spiller frivillige organisasjoner og kunnskapsmiljøer viktige roller i å støtte opp om og dokumentere resultater av policyutvikling, finansiering, kapasitetsbygging og reformer. Samarbeid med næringsaktører er også viktig for å ta tak i drivere bak avskoging, handelsmønstre og endringer i verdens matsystemer. Følgeforskning og dokumentasjon for å måle resultater av klima- og skogsatsingen utgjør en viktig del av KLDs internasjonale kunnskapsproduksjon.

5.4 Innovasjon

Innovasjon gjennom ny teknologi og nye måter å organisere prosesser, virksomheter og samfunnet på, er nødvendig for å klare omstillingen til lavutslippssamfunnet. Innovasjon er et bredt begrep som også omfatter inkrementelle (skrittvise) og radikale innovasjoner. Innovasjon i offentlig sektor er én av regjeringens hovedstrategier for å løse utfordringene som samfunnet vil møte i årene framover. 22

KLDs helhetlige ansvar for klima- og miljøkunnskap innebærer også en viktig tverrsektoriell rolle i arbeidet med innovasjon. Dette omfatter både internt utviklingsarbeid og arbeid med innovasjonspolitiske saker, styringssignaler til underliggende virksomheter og samarbeid med andre departementer. Departementene har en viktig pådriverrolle som blant annet innebærer å gi mål, handlingsrom og insentiver til innovasjon i underliggende virksomheter. KLD vil også fremme innovative metoder for å innhente og bruke klima- og miljøkunnskap på tvers av sektorer.

KLDs rolle i finansiering og styring av klima- og miljørelevant innovasjon vil variere avhengig av ulike initiativ nasjonalt og internasjonalt og forvaltningens samarbeidsrelasjoner på ulike fagområder. Virkemidler for investering i innovasjon som bidrar til klima- og miljøvennlig teknologi bør i hovedsak ligge hos de ansvarlige sektordepartementene. Det er viktig med god dialog om innovasjon som virkemiddel og ansvarsdeling mellom de berørte departementene for å effektivisere kunnskapsinnhenting og finansiering av tiltak. Dette forutsetter også at medarbeidere og ledere har grunnleggende kompetanse om innovasjon. Kompetansebehovene ivaretas gjennom ulike tilbud, blant annet hos DFØ og Departementsakademiet.

5.5 Framskrivinger, scenarioer og tiltaksanalyser

Framskrivinger, scenarioer og tiltaksanalyser benyttes blant annet på klimaområdet, for utvikling av bestander av arter og endringer i naturtyper og i arbeidet med langtransportert luftforurensning, nasjonalt og internasjonalt. Dette gjør myndighetene i bedre stand til å styre utviklingen i en ønsket retning. 

Modellscenarioer kan illustrere alternative utviklingsbaner under usikkerhet om framtidig utvikling. Mest kjent er scenarioer utarbeidet av FNs klimapanel som presenterer ulike utviklingsbaner som er konsistente med mål om å begrense oppvarmingen til 1,5 eller 2 °C.

I Naturmeldingen 23 løftes behovet for scenarioer i naturmangfoldpolitikken fram. Naturpanelet (IPBES) har utviklet verktøy som nå tas aktivt i bruk i vitenskapsmiljøer, for å støtte utviklingen av scenarioer for natur og samfunn. Et viktig kunnskapsgrunnlag er en rapport fra NINA om metoder for framskrivinger og scenarioer for utviklingen i norsk natur. 24 KLD vil følge opp rådene fra rapporten i det videre arbeidet med naturmangfoldpolitikken.

Makroøkonomiske modeller dekker hele økonomien og benyttes blant annet til å illustrere utviklingen i utslipp av klimagasser og luftforurensninger med nåværende virkemidler og utslippseffekter av ulike virkemidler. De makroøkonomiske modellene benyttes gjerne sammen med modeller som beskriver mer avgrensede deler av økonomien, for eksempel energisektoren og jordbrukssektoren.

Tiltaksanalyser søker å beregne potensielle utslippsreduksjoner og kostnader ved mulige fysiske tiltak, teknologiløsninger eller andre definerte handlinger for å redusere utslipp eller øke opptak av klimagasser. Tiltaksanalyser kan blant annet indikere hvordan klima- og miljømål kan nås mest mulig kostnadseffektivt. Miljødirektoratet har gjennom år etablert et samarbeid med andre relevante etater om sine tiltaksanalyser som nå utgis årlig under navnet Klimatiltak i Norge . Analysene utgjør et svært viktig kunnskapsgrunnlag for videreutvikling av nasjonal klimapolitikk. Samarbeidet mellom etatene bidrar til å utnytte sentral sektorkompetanse og er svært viktig for å oppnå et mest mulig omforent kunnskapsgrunnlag.

Scenarioer som beskriver samlede virkninger av klimaendringer, arealbruksendringer og andre påvirkninger på samfunn, naturmangfold, kulturmiljø, økosystemtjenester og menneskers helse, begynner å tas i bruk for å vurdere risiko og konsekvenser ved ulike handlingsvalg. Slike analyser kan vise mulige handlingsalternativer for å nå flere klima- og miljømål samtidig, og på samme tid ivareta andre samfunnsmål. Et eksempel er forskningen innen naturmangfold og bærekraft ved Gjærevollsenteret . Dette er et samlingspunkt for tverrfaglig forskning og utvikling av brukertilpassede prognoser som skal bidra til strategiske beslutningsprosesser innen politikk, næringsliv og samfunnsliv. Framtidsanalyser om framtidige endringer i naturmangfold skal styrke overgangen til et samfunn hvor vekst og utvikling skjer innenfor naturens tålegrenser.

5.6 Kunnskapssynteser og utredninger

5.6.1 Kunnskapssynteser

En kunnskapssyntese er et fellesbegrep for sammenfatning og vurdering av eksisterende kunnskap. Det finnes en rekke ulike typer og ulike nivåer, hvor noen kan kategoriseres som forskning (for eksempel systematiske kunnskapsoppsummeringer 25 ), og andre som forvaltningsarbeid.

Kunnskapssynteser er viktige for å sikre et helhetlig kunnskapsgrunnlag som har legitimitet på tvers av sektorene. Dette forutsetter at forskningsartikler og annen kunnskap er vurdert og oppsummert slik at det kommer fram hvor stor grad av faglig sikkerhet og grad av sannsynlighet resultatene har. Åpenhet om datagrunnlag, metodikk og synteseprosess vil også bidra til å øke kunnskapsgrunnlagets legitimitet.

KLD har utarbeidet interne retningslinjer som skal ligge til grunn for departementets arbeid knyttet til synteser og vil fortsette å bruke kunnskapssynteser som et sentralt verktøy i utviklingen av kunnskapsgrunnlag der dette er relevant.

Forvaltningen har ofte behov for systematiske kunnskapsoppsummeringer utført av forskningsmiljøer med høy kompetanse på denne metodikken. I Norge er det flere forskningsmiljøer og institusjoner, som for eksempel Artsdatabanken og Vitenskapskomiteen for mat og miljø, som har slik spesialisert kompetanse. Det Norske Videnskaps-Akademi deltar i europeiske nettverk og formidler europeiske kunnskapssynteser i Norge. Forskningsrådet har både forskningsutlysninger om systematiske kunnskapsoppsummeringer og kan anskaffe slike som en del av sin rådgiving overfor departementene.

KLDs underliggende virksomheter produserer også kunnskapssynteser selv, som del av kjerneoppgavene eller som svar på oppdrag. Det vesentlige er å ha klart for seg hvilke begrensninger som ligger i de ulike metodene, og være åpen om hvordan syntesene er produsert. Det er også viktig å ta i bruk eksisterende synteser i størst mulig grad, for eksempel fra internasjonale synteseprosesser. Bestilling og bruk av kunnskapssynteser må også ivareta forskningens integritet med hensyn til problemformulering, metode og materiale. Dette er også relevant der forvaltningen lager mandat for ekspertpaneler og faglige arbeidsgrupper som skal lage utredninger.

Slike synteser omfatter også kunnskapsbaserte framskrivinger og scenarioer som gir en stadig bedre forståelse av hva mulige endringer vil bety for framtiden, og hvordan konsekvensene vil avhenge av våre handlingsvalg i dag. Kunnskapssyntesene fra blant annet FNs klimapanel og Naturpanelet er viktige eksempler på betydningen av denne typen synteser for utviklingen i klima- og miljøpolitikken nasjonalt og internasjonalt.

5.6.2 Utredninger

Offentlige virksomheter utarbeider og anskaffer ulike typer kunnskapsgrunnlag om klima og miljø innen en rekke fagområder. Utredninger gjennomført av KLD, andre departementer og statlige etater utgjør viktige grunnlag for politikkutvikling på klima- og miljøområdet.

KLD og miljøforvaltningen er også helt avhengig av kunnskapsgrunnlag på klima og miljøområdet utarbeidet av eksterne, for eksempel gjennom NOU-er 26 og enkeltoppdrag. Det er mange ulike aktører som kan utføre slike utredninger, ofte konsulentselskaper eller forskningsinstitutter, universiteter og høgskoler. Ulike interesseorganisasjoner bidrar også med viktige kunnskapsgrunnlag. Når slike utredninger skal brukes som grunnlag for politikkutforming er det viktig med åpenhet om avgrensningene for oppdraget, datakilder, metoder og etterprøvbarhet. Det er også viktig for å kunne imøtegå spørsmål om uavhengighet og faglig kvalitet, jf. prinsippene i KLDs kunnskapsarbeid (se kapittel 1.1).

Til grunn for både eget arbeid og bestillinger til eksterne skal det ligge gode vurderinger av hva problemet er og egnede tilnærminger for å løse det, i tråd med kravene i utredningsinstruksen (se tekstboks). Derfor er KLD opptatt av å hele tiden utvikle medarbeidernes kompetanse både for eget utredningsarbeid, for dialog med og bestilling til underliggende direktorater og for å bestille eksterne kunnskapsgrunnlag. Som en del av dette arbeidet vil KLD øke bevisstheten om, og bruken av, utredningsinstruksen i departementets eget arbeid.