3 Sentrale områder og arenaer

Norge – en etterspurt partner med ambisjoner

Norge er et land med ressurser, kapasitet og kompetanse som er viktige og etterspurt. Samtidig er Norge blant pådriverne for et ambisiøst internasjonalt klimasamarbeid og bidrar på mange måter. Norge er en viktig giver til de globale klimafondene. I utviklingssamarbeidet legges det til rette for investeringer i fornybar energi og kompetanseutvikling i utviklingsland. Klima- og skogsatsingen bidrar til bevaring av tropisk skog og reduserte klimagassutslipp. Norge samarbeider med EU og med partnere i andre regioner. Norsk næringsliv bidrar med investeringer, kompetanse og innovative løsninger til grønn omstilling. Utenriksstasjonene omsetter norske interesser og prioriteringer til konkrete initiativer tilpasset lokale forhold.

Som for andre land, er det også i Norge behov for å avveie ulike hensyn. Norge er en aktiv pådriver for et ambisiøst internasjonalt klimasamarbeid og samtidig en viktig petroleumseksportør. Avveininger mellom energisikkerhet og miljø er ikke alltid enkle. Norge støtter aktivt beslutningen i klimaforhandlingene om en overgang bort fra fossile brensler i energisystemer på en rettferdig, ordnet og likeverdig måte, og gjennomfører tiltak for å redusere egne utslipp fra produksjon og bruk av olje og gass og etterspørselen etter fossile brensler. Olje og gass er viktig for verdens energisikkerhet inntil fossil energi kan erstattes av fornybare kilder. Særlig bidrar norsk produksjon av naturgass til energisikkerhet, understøttelse av variabel fornybar kraftproduksjon og lavere utslipp gjennom å kunne erstatte kull. Utslipp fra norsk petroleumsproduksjon er på vei ned, og det er etablert virkemidler og jobbes aktivt for ytterligere å redusere utslippene. I Meld. St. 25 (2024–25) «Klimamelding 2035 – på vei mot lavutslippssamfunnet» slås det fast at regjeringens plan handler om utfasing av utslipp, ikke næringer. Regjeringen vil derfor ikke utarbeide en strategi for sluttfasen av norsk olje og gass, men vil at Norge også framover skal være en stabil og forutsigbar leverandør av olje og gass produsert med lave utslipp, og en betydelig bidragsyter til Europas energisikkerhet. Regjeringen vil legge til rette for at Norge skal bidra aktivt til, og dra nytte av, den globale energiomstillingen som er nødvendig for at klimamålene skal nås. At Norge har en så aktiv klimapolitikk skiller oss fra flere andre petroleumseksportører og gjør oss i flere sammenhenger mer relevante og øker interessen for hvilke løsninger Norge har å tilby.

Fra norsk side må vi ha kapasitet, oversikt og kunnskap som gjør oss i stand til å gjøre de riktige koplingene og avveiningene på sentrale områder i en verden der rammevilkårene for utenrikstjenestens arbeid endrer seg raskt. Utenriksstasjonene har en viktig rolle både som lytteposter som kan informere om utviklingstrekk i embetsdistriktet og gi viktig kontekst for norsk politikkutvikling, samt som iverksettere av den politikken som vedtas.

3.1 Klima, fred og sikkerhet

Klimaendringene forventes å påvirke sikkerhetssituasjonen og geopolitisk utvikling i stadig større grad. Erkjennelsen av at natur og klima henger tett sammen med sikkerhet, er økt. Konflikt knyttet til matsikkerhet, vannmangel og ressurstilgang vil sannsynlig tilta når effekten av klimaendringene øker. Økt politisk uro, migrasjon og høyere konfliktnivå kan forventes. Ulikhet mellom land, grupper og kjønn forventes også å øke. Svekkede livsbetingelser og bortfall av muligheter i klimarammede områder legger grunnlag for økt radikalisering og enklere rekruttering til terrorisme. Alt dette kan utfordre kapasiteten til håndtering, og ha destabiliserende effekt.

Samarbeid om klima- og miljøtiltak kan skape muligheter for konfliktforebygging og fredsbygging. Så langt er det få meklingsprosesser og fredsavtaler som har vurdert eller tatt inn klimaaspekter. Det er imidlertid eksempler på inkludering av vann- og naturressursspørsmål. Samarbeid om felles interesser knyttet til forvaltning av naturressurser og virkningene av klimaendringer kan bidra til å bygge tillit mellom partene på andre, mer kontroversielle, områder. Mulighetene må utvikles aktivt for å gi slik effekt.

Internasjonale organisasjoner som FN, EU og NATO fokuserer i større grad på sikkerhetsimplikasjoner av klimaendringene for beredskap og forsvar. Flere regionale organisasjoner, f.eks. Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) og Den afrikanske union (AU), har erkjent klima som en sikkerhetstrussel. Som valgt medlem i FNs sikkerhetsråd 2021–22 hadde Norge klima, fred og sikkerhet som tematisk prioritering. Norge bidro til å styrke det analytiske grunnlaget og FNs innsats, bl.a. med klima- og sikkerhetsrådgivere i utvalgte FN-operasjoner. EU definerer klima som en sentral utfordring for sikkerhet. Dette reflekteres i flere planer og initiativer, ikke minst Beredskapsunionsstrategien fra mars 2025.

Krig og konflikt kan innebære store klimagassutslipp og kan umuliggjøre klima- og miljøtiltak som i normale tider sikrer natur, helse, vann og mat. Motsatt vil klimaendringene påvirke hvor og hvordan militærmakt anvendes fordi endrede klimatiske forhold vil kunne skape nye muligheter og begrensninger i operativ evne og operasjonsområder. NATO erkjenner at alliansens kjerneoppgaver vil utfordres i takt med global oppvarming, og har vedtatt en handlingsplan: NATO Climate Change and Security Action Plan . Det er også etablert et kunnskapssenter for klima og sikkerhet, se Boks 3.1 . I Norge har forsvarssektoren laget en felles klima- og miljøstrategi med tilhørende handlingsplan.

Utenrikstjenesten skal prioritere:

• styrking av samarbeidet med relevante internasjonale og regionale organisasjoner om klima i en sikkerhetspolitisk sammenheng,
• å styrke samarbeid om klimatiltak for å bygge tillit i konfliktsituasjoner og i relevante fredsprosesser,
• økt vektlegging og operasjonalisering av klima, fred og sikkerhet som et tverrgående tema i alle relevante sikkerhetsorganisasjoner, og inkludering av klima i konfliktanalyser.

3.2 Klima i polare strøk

Norge har territorier både i Arktis og Antarktis, og prioriterer samarbeid om forskning og overvåking for å styrke kunnskapen om klimaendringer i begge disse områdene. Oppvarmingen i Arktis skjer tre-fire ganger så fort som det globale gjennomsnittet. Dette får stor betydning for natur, biologisk mangfold og befolkning i nord. Minkende havisarealer og stigende temperaturer gjør nordområdene mer tilgjengelige, og i lengre perioder av året. Dette påvirker mulighetene for sivil og militær aktivitet, som også kan få betydelige sikkerhetspolitiske konsekvenser.

Arktisk råd er en av de viktigste arenaene for internasjonalt klimasamarbeid om Arktis. Den første rapporten om konsekvenser av klimaendringene i Arktis ble utarbeidet i regi av Arktisk råd, og publisert i 2004. Siden er det utarbeidet en rekke nye rapporter og oppdateringer som sammenfatter kunnskapen om klimaendringer i Arktis. En oppdatert rapport ble publisert i 2025. Utenriksdepartementet leder og koordinerer regjeringens innsats i Arktisk råd, med klima som en langsiktig prioritering. Norge hadde lederskapet i 2023–2025 med hav, klima og miljø, bærekraftig økonomisk utvikling , og folk i nord som prioriterte tema. Arbeids- og ekspertgruppene i Arktisk råd står for en bred kunnskapsproduksjon om klimaendringer i Arktis og konsekvenser av disse. Denne kunnskapen bidrar blant annet til kunnskapsgrunnlaget i klimaforhandlingene.

Norge har bidratt til at klimaendringene står på dagsorden i Antarktistraktat-systemets organisasjoner. Norge arbeider for at klimaspørsmål skal behandles bredt; fra klimaendringenes påvirkning av økosystemene i Antarktis og betydningen for forvaltning og vern av miljøet i Antarktis, til behovet for økt kunnskap om og forståelse for konsekvenser globalt av lokale og regionale endringer i Antarktis. Ikke minst gjelder dette betydningen for global havnivåstigning.

For å begrense konsekvensene av klimaendringene også i polare områder er det avgjørende at Norge og alle andre land bidrar til at de globale utslippene reduseres og at vi når Parisavtalens temperaturmål. For at det internasjonale polare klimasamarbeidet skal fungere må vi sikre nødvendige ytre rammer som fred, stabilitet og internasjonal enighet om folkerettslige prinsipper.

Utenrikstjenesten skal prioritere:

• å fremme Norges rolle og perspektiver som ledende polarforskningsnasjon og premissleverandør i spørsmål som angår Arktis og Antarktis internasjonalt,
• bidrag til styrket regionalt samarbeid i Nord-Norden om klima og bærekraftig økonomisk utvikling innen energiproduksjon, industriutvikling og samferdsel,
• å legge til rette for internasjonalt forskningssamarbeid på klima og miljø som viktig kunnskapsgrunnlag for forvaltning og politikk i Arktis og Antarktis,
• å arbeide for at partene i Antarktistraktaten fortsatt gir høy prioritet til spørsmål som gjelder klimaendringer i Antarktis.

3.3 Grønn omstilling, handel og samarbeidet med EU

Grønn omstilling betyr en omlegging av hele økonomien slik at ressursene brukes mer effektivt og klimagassutslippene kuttes ved effektiv virkemiddelbruk som prising av utslipp og andre virkemidler. Utenrikstjenesten kan spille en viktig rolle ved å bidra til å styrke internasjonale avtaler, partnerskap og nødvendige rammevilkår; bistå norske selskaper med å bringe grønne teknologier ut i verden og gripe markedsmuligheter som grønn omstilling skaper; samt være en lyttepost for å lære av andre lands erfaringer.

Handel

Handel bidrar til utvikling og spredning av teknologi, varer og tjenester som kan redusere klimagassutslippene, men kan også medvirke til klimagassutslipp og miljøbelastninger, avhengig av hvordan handelen skjer. Klimautvalget 2050 anbefalte at handelspolitikken utvikles for å understøtte overgangen til et lavutslippssamfunn og en sirkulær økonomi. Det er en prioritet for Norge å sette klima- og miljøspørsmål høyere på dagsorden i Verdens handelsorganisasjon (WTO) for å støtte opp under internasjonale klima- og miljøforpliktelser. Utenrikstjenesten har en viktig rolle i dette arbeidet, og kan understøtte høye ambisjoner for handelsrettede klima- og miljøtiltak i Norges handelsavtaler, inkludert oppfølging av målene i Paris-avtalen, at klima- og miljøspørsmål står på dagsorden i handelspolitiske samtaler, samt å bidra til at handelsrettede virkemidler fremmes som ledd i å oppnå klimamålene.

Samarbeidet med EU

EU er Norges fremste samarbeidspartner på klima- og miljøområdet. Dette samarbeidet er sentralt for Norges grønne omstilling, og viktige rammer for norsk klima-, industri- og energipolitikk legges i EU. EØS-avtalen er bærebjelken i Norges relasjon til EU og er av avgjørende betydning for norsk næringslivs adgang til og muligheter i det europeiske markedet.

Rundt 80 prosent av norsk regelverk på klima- og miljøområdet er basert på EU-regelverk innlemmet i EØS-avtalen. Norske bedrifter har vært en del av det europeiske kvotesystemet (EU ETS) gjennom EØS-avtalen siden 2008. Kvotesystemet dekker omtrent halvparten av de norske utslippene. I 2019 ble Norge, EU og Island enige om en klimaavtale som knytter Norge til øvrige deler av EUs klimapolitikk fram til 2030. Fra norsk side vil man fortsette å samarbeide bredt med EU om klima- og miljørelevante saker. Norge vil fortsatt delta i kvotesystemet etter 2030, og regjeringen har en intensjon om fortsatt norsk deltakelse i øvrige deler av EUs klimaregelverk etter 2030. Norge er koblet på EUs regelverk for en sirkulær økonomi hvor et viktig grep er et rammeverk for bærekraftige produkter og verdikjeder.

EUs klima- og miljømål står fast, men den politiske evnen og viljen til å iverksette flere omfattende klimatiltak er under mer press enn før. Behovet for trygge verdikjeder og styrket sikkerhet og forsvar er blitt mer presserende og gir økt bevissthet om bl.a. behovet for pragmatisme og effektiv virkemiddelbruk. Kostnadene ved mange typer utslippsreduserende prosjekter har økt. Til tross for dette er det fortsatt god framdrift i grønn omstilling i Europa. Det er i Norges interesse at EU lykkes med den grønne omstillingen. Det gir rom for positive ringvirkninger både for næringsliv og klima.

Det er en felles erkjennelse i Europa at konkurransekraften må styrkes. Europakommisjonen la i starten av 2025 fram to viktige styringsdokumenter: Konkurranseevnekompasset er en strategisk ramme som skal styre EUs arbeid med konkurranseevne de neste fem årene. Hovedområdene er innovasjon, avkarbonisering og sikkerhet. Ren industriplan ( Clean Industrial Deal ) er en omfattende plan for fremme avkarbonisering, reindustrialisering og innovasjon, ledsaget av en handlingsplan for rimelig energi. Disse planene berører Norge og norske interesser bredt, gitt vårt samarbeid med EU gjennom EØS-avtalen og integrasjon i det indre marked. Initiativene som kommer i kjølvannet av Ren industriplan kan innebære store muligheter for norsk næringsliv i form av varer, tjenester, teknologi og kompetanse.

En annen viktig ramme for Norges samarbeid med EU er Grønn Allianse som ble inngått i april 2023 for å styrke samarbeidet om klima, energi og industri. Alliansen favner bredt, men er samtidig konkret på samarbeidsmulighetene innenfor CO ₂ -håndtering, havvind, hydrogen, kritiske råvarer, batterier og grønn skipsfart. Oppfølgingen av Grønn Allianse og bilaterale partnerskap med utvalgte EU-land kan gjensidig forsterke hverandre og ses i sammenheng.

Næringslivets rolle og strategiske eksportsatsinger

For å lykkes med grønn omstilling må innsatsen skje innenfor de nye realitetene med økt rivalisering, proteksjonisme og behov for økonomisk sikkerhet. Det betyr at industriutvikling og grønn omstilling må ses i sammenheng med utenriks- og sikkerhetspolitikken i bygging av gode og langsiktige relasjoner med nære partnere, både bilateralt og i internasjonale organisasjoner. Trolig vil kommersielt samarbeid og konkurranse i de internasjonale markedene gå side om side med tiltak for økonomisk sikkerhet og favorisering av egen industri og teknologi. Dette fordrer nær kontakt mellom norske myndigheter og norsk næringsliv. For norsk næringsliv er det viktig å løpende vurdere sin eksponering mot usikre markeder og leverandører, samt utnytte de mulighetene som skapes gjennom det grønne skiftet. Utenrikstjenesten kan bistå med forståelse av lokale forhold, særlig i land der norsk næringsliv har begrenset egen erfaring.

Industrien og næringslivet spiller en avgjørende rolle i gjennomføringen av nært sagt alle utslippsreduserende tiltak. Norske bedrifters aktiviteter i utlandet er dermed en viktig del av Norges bidrag til den grønne skiftet globalt. Utenrikstjenesten spiller en viktig rolle som kunnskapsbase og tilrettelegger for næringslivet, blant annet når det gjelder regulatoriske utfordringer og markedsmuligheter. Norske aktører som bidrar til grønn omstilling internasjonalt kan tidvis ha nytte av drahjelp fra utenrikstjenesten med tanke på kontekstforståelse, profilering og myndighetskontakt.

Hele det næringsrettede virkemiddelapparatet – « Team Norway » – arbeider sammen for å bidra til å posisjonere norsk næringsliv innen prioriterte sektorer. Norske næringsaktører har betydelig kompetanse innen fornybar energi og annen grønn teknologi, og det er definert eksportsatsinger som henger tett sammen med Norges bidrag til grønn omstilling internasjonalt. Det er viktig at utenrikstjenesten har god kjennskap til hvilke teknologier og løsninger norsk næringsliv har å tilby, slik at vi kan bidra til å gjøre disse kjent, særlig i prioriterte land og markeder.

CO ₂ -håndtering er en annen viktig satsing hvor Norge er verdensledende og har en målsetting om å fremme CO ₂ -håndtering som et viktig klimatiltak i Europa og internasjonalt. Utenrikstjenesten kan bidra ved å synliggjøre Norges mangeårige satsing på CO ₂ -håndtering, identifisere muligheter og posisjonere norske aktører i nye verdikjeder.

Grønt diplomati

Det er ikke tilstrekkelig at Europa har godt tempo i omstillingen. Samarbeidet foregår også utenfor EU/EØS-området. Blant aktuelle tema er samarbeid i multilaterale prosesser, karbonprising, hav, skog og plast. Norges bilaterale partnerskap, deltakelse i internasjonale klimaprosesser, samt norske næringsaktørers grønne satsing, er viktige norske bidrag til omstillingen globalt.

Norge er tjent med å ha et grønt diplomati på et nivå som er sammenlignbart med andre nordiske og likesinnede land. Dette kan også styrke Norges posisjon i den internasjonale økonomiske og kommersielle konkurransen. Det er i Norges bredere utenrikspolitiske interesse å ha bilaterale partnerskap og samarbeid som kan omfatte flere tema, herunder klima, energi, industri og grønn omstilling, med et begrenset antall land med særlig relevans for Norge. Internasjonalt er slike partnerskap i sterk vekst. De gir en politisk ramme og strukturert myndighetskontakt i en tid hvor rammebetingelser, samarbeidsmønstre og markeder endres raskt, og hvor ulike politikkområder veves stadig tettere sammen. De kan være et nyttig supplement til frihandelsavtaler. Forvaltningen av partnerskapene ivaretas innenfor rammen av eksisterende ansvarsdeling mellom departementene og tilpasses tilgjengelige ressurser.

EØS-midlene

Gjennom EØS-midlene støtter Norge sosial og økonomisk utjevning i 15 land i EØS sammen med Island og Liechtenstein. En ny avtale om EØS- midler 2021–2028 ble signert høsten 2024. Grønn omstilling vil fortsatt være ett av tre hovedfokusområder, samt å hjelpe landene til å oppfylle sine nasjonale og internasjonale forpliktelser. Grønn omstilling vil i tillegg inngå i programområder som forskning og utdanning, kultur, sivilt samfunn, kriseforebygging og beredskap, samt kapasitetsbygging.

Utenrikstjenesten skal prioritere:

• å synliggjøre norske bedrifter som tilbyr teknologier og løsninger i energi- og industriomstillingen, og bidra til at disse løsningene blir kjent,
• å løfte klimapolitiske problemstillinger og målsetninger på den handelspolitiske dagsordenen for å styrke handelsavtalers og handelspolitikkens bidrag til å oppnå klimamålene,
• å utnytte potensialet i Grønn Allianse som instrument i styrking av relasjonene til EU og for samarbeid utenfor EU/EØS-området innenfor relevante fagområder,
• norsk tilknytning og deltakelse i relevante deler av EUs reviderte plattform for grønn omstilling (Ren industriplan),
• videreføring av, innenfor rammen av norske interesser og tilgjengelige ressurser, arbeidet med bilaterale partnerskap og samarbeid med prioriterte land, hvor grønn omstilling, klima, energi, industri og mobilitet helt eller delvis kan inngå,
• utforming av en strategi for utenrikstjenestens arbeid med CO ₂ -håndtering,
• å benytte EØS-midlene til fortsatt å fremme grønn omstilling i landene dette samarbeidet omfatter.

3.4 Klima i utviklingspolitikken

Det blir stadig vanskeligere å se for seg varig fattigdomsreduksjon uten å ta hensyn til klima og miljø. En studie fra Verdensbanken 1 beregner at 132 millioner mennesker – over halvparten i Afrika sør for Sahara og Sør-Asia – kan bli drevet inn i ekstrem fattigdom innen 2030 på grunn av klimaendringene. 2030-agendaen med bærekraftsmålene danner plattformen for Norges utviklingspolitikk. Innsatsen konsentreres om å forene klima- og utviklingspolitikken, prioritere fornybar energi, matsikkerhet, bekjempe ulikhet, styrke kvinners rettigheter, gi humanitær assistanse og bekjempe smittsomme sykdommer.

Norsk innsats vil variere mellom ulike samarbeidsland. Virkemidler som Norges klimainvesteringsfond og Den statlige garantiordningen for fornybar energi i utviklingsland (se kap. 3.4.4) vil først og fremst rette seg mot mellominntektsland. Det er her utslippsgevinstene ved grønn omstilling er størst, og det er lettere å mobilisere privat kapital til disse landene enn til lavinntektsland. Bevaring av tropisk skog må skje der skogen finnes, noe som gjør at øvre mellominntektsland som Brasil og Indonesia, men også lavinntektsland som Den demokratiske republikken Kongo, har blitt viktige utviklingspartnere. I de fattigste landene vil det i større grad være klimatilpasning som prioriteres.

Også utviklingsland må gjøre avveininger mellom kortsiktige gevinster og langsiktige hensyn. Fattigdomsreduksjon på kort sikt kan gå på bekostning av bærekraftige løsninger på lengre sikt. Som utviklingspartner kan vi fra norsk side ha forståelse for dette, samtidig som Norge prioriterer å bidra til finansiering av innsatser der hensynet til klima og fattigdomsreduksjon forsterker hverandre.

Både fattigdom og klimaendringene rammer kvinner og menn ulikt. Derfor må likestillingsperspektivet ivaretas som et tverrgående hensyn og prioritet ved å bidra til gjennomføringen av Utenriksdepartementets handlingsplan for kvinners rettigheter og kjønnslikestilling i Norges utenriks- og utviklingspolitikk (2023–2030) , inkludert kvinners rett og mulighet til å delta i klimaarbeidet.

3.4.1 Klimatilpasning, matsikkerhet og global helse

Klimatilpasning og forebygging og håndtering av klimarelatert tap og skade må stå sentralt i utviklingssamarbeidet og i det globale klimaarbeidet – samtidig som utslippene må reduseres. Det er et økende gap mellom det som gjøres og det som er nødvendig for å sikre en klimarobust utvikling. Særlig viktig er det å støtte klimatilpasningsarbeidet i de minst utviklede landene og små øystater, som er de mest sårbare landene. Økt støtte til klimatilpasning og tap og skade er av de tydeligste kravene fra utviklingsland i de internasjonale klimaforhandlingene. Norge har lagt rammene for sin innsats i en egen strategi for klimatilpasning, forebygging av klimarelaterte katastrofer og sultbekjempelse .

Mat , både fra land og vann, er grunnleggende for livskvalitet, helse og økonomisk vekst, og påvirker sosial stabilitet, beredskap og sikkerhetspolitikk. Matsystemene står for omtrent 1/3 av klimagassutslippene, 70 pst. av tap av landbasert biologisk mangfold og bruker 70 pst. av vannressursene. Integrering av klimahensyn i matsystemene er svært komplekst. Det er likevel avgjørende, særlig for at de mest sårbare samfunnene skal lykkes med klimatilpasning og for å redusere utslipp og miljøødeleggelse. Klimaendringer gjør samfunn og småskala matprodusenter mer sårbare, og temperaturendringer belaster økosystemet både på land og i havet. Både for småbønder og andre landbaserte matprodusenter og for kystsamfunn og fiskere er det behov for tiltak som bidrar til klimatilpasning og klimarobusthet for langsiktig lokal og regional matsikkerhet.

Klimaendringer og miljøødeleggelser er i dag den største trusselen mot menneskers helse. Ekstremvær, forurensning, sykdommer og antimikrobiell resistens som delvis kan tilskrives klimaendringer øker i hyppighet. Lav- og mellominntektsland er særlig utsatt, og prioriteres i norsk innsats. Gjennom bl.a. Verdens helseorganisasjon og Folkehelseinstituttets samarbeid med utvalgte søsterorganisasjoner bidrar Norge til overvåkning, tidlig varsling og respons på klimarelaterte helseutfordringer. Norsk innsats for klimarobust styrking av helsesystemer er et viktig bidrag til håndtering av klimarelaterte sykdommer, mental helse, og antimikrobiell resistens for sårbare grupper i lavinntektsland.

Utenrikstjenesten skal prioritere:

• gjennomføring av Norges strategi for klimatilpasning, forebygging av klimarelaterte katastrofer og sultbekjempelse,
• gjennomføring av Norges strategi for matsikkerhet i utviklingspolitikken, herunder økt lokal klimarobust matproduksjon, videreforedling for å redusere matsvinn og støtte til lokal og regional handel,
• å løfte fram viktigheten av klima og helse på tvers av sektorer, bidra til å dele forskningsbasert kunnskap om klima og helse, samt fremme fokus på klima i utdanningssamarbeidet.

3.4.2 Inkluderende økonomisk vekst og tilgang til bærekraftig energi

Inkluderende økonomisk vekst skaper arbeidsplasser, kommer hele befolkningen til gode og er avgjørende for fattigdomsreduksjon. Nær 700 millioner mennesker mangler tilgang til strøm og over 2 milliarder mennesker er avhengig av forurensende brensel for matlaging. Tilgang til pålitelig, bærekraftig og moderne energi til en overkommelig pris er en nøkkel til både økonomisk og sosial utvikling. Hvordan utviklingsland bygger opp sine energisystemer og energimiks er av stor betydning for fremtidige utslipp av klimagasser og muligheten for å nå klimamålene. Mange utviklingsland har stort potensial for å utvikle fornybar energi. Samtidig kan fossil energi fortsatt være viktig for å sikre tilgang til moderne energi, herunder til ren matlaging, for stabil kraftforsyning og for transport.

Bistand kan spille en viktig rolle i å bidra til at tilgang til fornybar energi og andre mer klimagunstige løsninger utvikles raskere og i større skala enn det markedet eller utviklingslandene alene kan klare. Mens Norge respekterer utviklingslands energipolitiske beslutninger og klimaplaner, skal norsk utviklingspolitikk bidra til å fremme fornybar energi, både for å bekjempe energifattigdom og for å redusere klimagassutslipp. Det gis særlig prioritet til Afrika Sør for Sahara, hvor energifattigdommen er størst. Mesteparten av energibistanden er rettet mot å utløse private investeringer. Tilgang til ren matlaging er også prioritert.

Norge har sluttet seg til flere initiativer for internasjonal støtte til utfasing og omstilling bort fra fossil energi. Det er utviklet retningslinjer som bl.a. innebærer at det i utviklingssamarbeidet normalt ikke gis støtte til fossil energi, med unntak for særlige tilfeller, f.eks. i humanitære kriser. Fra 2025 vil Eksportfinansiering Norge (Eksfin) ikke finansiere nye olje- og gassprosjekter uten renseteknologi.

Utenrikstjenesten skal prioritere:

• å bidra til inkluderende og bærekraftig økonomisk vekst, jobbskaping og anstendig arbeid i våre partnerland, spesielt innenfor sektorene landbruk, fornybar energi, havbaserte og bærekraftige teknologiintensive næringer, og bærekraftig digitalisering,
• å støtte utvikling av, og tilgang til, fornybar energi til en overkommelig pris som grunnlag for inkluderende økonomisk vekst og som bidrag til å redusere klimagassutslipp,
• å støtte utvikling av offentlig forvaltning og gode rammebetingelser for næringsutvikling koblet til oppfølging av bærekraftsmålene.

3.4.3 Klimahensyn i humanitær respons

De fattigste områdene i verden er mest utsatt for de negative effektene av miljøødeleggelser og klimaendringer. Klimaendringer kan skape nye, og forverre eksisterende, humanitære kriser. Hyppigere naturkatastrofer og mer ekstremvær får umiddelbare humanitære konsekvenser og utgjør ofte en akutt trussel mot liv og helse. De humanitære konsekvensene vil vokse i takt med stigende global oppvarming. Klimafinansiering bør i større grad nå de mest sårbare samfunnene og bidra til økt motstandskraft. Dette gjelder også i områder preget av væpnet konflikt.  

Humanitære katastrofer og innsats legger press på miljøet og naturressursgrunnlaget, for eksempel ved at de som er rammet kan bli avhengige av ved for matlaging eller varme. Dette kan bidra til ressurskonflikter og skogforringelse med økte utslipp. Kortsiktig planlegging av humanitære operasjoner kan medføre bruk av forurensende løsninger som dieselaggregater.

Grønn humanitær respons stiller krav til energieffektivitet, vedlikeholdsbehov og håndtering av avfall og utslipp. Lokale innkjøp og produksjon av nødhjelpsprodukter reduserer utslipp knyttet til logistikk. Sirkulærøkonomiske modeller bør utvikles for håndtering av plastprodukter og innpakningsmaterialer. Reparasjonsmulighet, vedlikehold og avfallshåndtering bør vektlegges ved innkjøp av varer.

Utenrikstjenesten skal prioritere:

• å bidra til gjennomføringen av regjeringens strategi for norsk humanitær politikk, inkludert arbeidet med humanitære konsekvenser av klimaendringer,
• å være pådriver for at miljø- og klimaperspektivet blir ivaretatt i alle ledd i den humanitære innsatsen, inkludert i å gjenopprette kritisk infrastruktur,
• samarbeidet med lokale aktører og humanitære partnere for å legge til rette for, og stille krav om, valg av bærekraftige, fornybare og mer miljøvennlige løsninger.

3.4.4 Klimafinansiering

Norsk klimafinansiering går gjennom både multilaterale og bilaterale kanaler. Sentralt er bidragene til konvensjonsfondene som er etablert under Klimakonvensjonen (Det grønne klimafondet, Klimatilpasningsfondet og Fondet for tap og skade), samt Det globale miljøfondet (GEF). Klima- og skoginitiativet har siden 2008 vært Norges største internasjonale miljø- og klimasatsing. Norges statlige investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland, Norfund , er et av Norges viktigste instrumenter for å investere i virksomhet som bidrar til jobbskaping, fattigdomsreduksjon og omstilling. Norfund forvalter bl.a. Norges klimainvesteringsfond, som skal maksimere unngåtte utslipp gjennom investeringer i fornybar energi. I 2024 opprettet regjeringen en statlig garantiordning for fornybar energi i utviklingsland med en garantiramme på 5 milliarder kroner over 5 år. Formålet er økte investeringer og mobilisering av privat kapital i fornybar energi i utviklingsland.

Norge støtter klimafinansiering gjennom de multilaterale utviklingsbankene ved å bidra med kapitalinnskudd, kjernestøtte til bankenes fond for de fattigste landene, og øremerket støtte. Verdensbanken er den største låneinstitusjonen for klimatiltak i lav- og mellominntektsland, og har målsetting om at 45 pst. av den totale finansieringen skal være klimarelatert. De regionale utviklingsbankene har målsetting om at klimafinansieringen skal utgjøre mellom 40 og 60 pst. av total finansiering. Norge har lenge vært en fremtredende aktør i FNs prosesser for finansiering for utvikling, blant annet som tilrettelegger for slutterklæringene for de store FN-konferansene om finansiering for utvikling i 2015 og i juni 2025.

Store og økende pengestrømmer til klimatiltak i land med svake institusjoner og begrenset åpenhet medfører en betydelig risiko for korrupsjon. For å sikre at klimafinansieringen gir best mulig resultater er det avgjørende å styrke åpenhet og antikorrupsjonstiltak i mottakerland. Dette vil bidra til at offentlige midler, også de som mobiliseres nasjonalt, forvaltes ansvarlig, og faktisk brukes til bærekraftige klimatiltak.

Utenrikstjenesten skal prioritere:

• aktiv styredeltakelse i de multilaterale utviklingsbankene og multilaterale finansieringsmekanismene for å bidra til å sikre fortsatt sterk prioritering av klima og sårbare land,
• samarbeidet med konvensjonsfondene og utarbeidelse av egne strategier for styrearbeidet med særlig tanke på å effektivisere fondene, inkludert å forenkle tilgangen til midler for utviklingsland,
• å fortsette Norges aktive engasjement i finansiering for utviklingprosessene i FN, bl.a. med sikte på fortsatt sterkt fokus på klima og bærekraft,
• å bistå i samarbeidet med land under Parisavtalens artikkel 6, gjennom Initiativ for globale utslippsreduksjoner (NIGU),
• arbeidet for åpenhet og antikorrupsjonstiltak i tildeling og bruk av klimafinansiering.

3.5 Klima, natur og forurensing

Klima-, natur- og forurensingskrisene er tett sammenkoblet, og må ses i sammenheng. Klimaendringene og forurensing er to av de største driverne for tap av naturmangfold. Samtidig vil forringelse av naturen og dets økosystemer gi økte utslipp som igjen forsterker klimaendringene. I noen sammenhenger kan tiltak bidra til forbedringer på flere områder samtidig. For eksempel kan arbeid med å redusere superforurensere som metan, svart karbon og bakkenært ozon både bidra til å redusere klimagassutslipp og lokal forurensing.

Å bevare økosystemene, både i omfang og i god tilstand, er en forutsetning for en klimarobust og bærekraftig utvikling og et viktig premiss for den grønne omstillingen.

Sirkulær økonomi spiller en avgjørende rolle i overgangen til en lavutslippsøkonomi. Ifølge FNs ressurspanel er verdens forbruk av ressurser den viktigste årsaken til klimaendringer, forurensning og tap av naturmangfold. Det er behov for at miljøkostnadene prises inn i varene i det globale markedet. Norge har lenge arbeidet for sterkere internasjonale forpliktelser med tiltak for bærekraftig produksjon, forbruk og avfallshåndtering, og i forhandlingene om en global avtale mot plastforurensning.

Havet er avgjørende i det globale klimasystemet. Havet absorberer over 90% av varmen fra global oppvarming, og omtrent en firedel av de menneskeskapte utslippene av CO ₂ . Havet produserer også halvparten av oksygenet vi puster og er hjemmet til millioner av arter. Skal klimamålene nås, må vi ta vare på havets kapasitet til å ta opp og lagre karbon og regulere klimaet. Norge har en internasjonal lederrolle innen havforvaltning, bl.a. gjennom ledelsen av Høynivåpanelet for en bærekraftig havøkonomi , og som en betydelig sjømateksportør. Et sentralt mål er helhetlig og bærekraftig forvaltning av 100% av de nasjonale havområdene. Norsk innsats gjennom flere tiår i FNs generalforsamling og i særorganisasjoner som FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) og FNs sjøfartsorganisasjon (IMO) og regionale organisasjoner underbygger dette målet.

Mange av de samme problemstillinger kommer ofte opp i ulike internasjonale forhandlinger på klima- og miljøområdet. Det kan f.eks. gjelde finansieringsspørsmål, folkerettslige problemstillinger og geopolitiske utfordringer. Språk fra klimaforhandlingene har en tendens til å komme inn i andre forhandlingsprosesser. Utenrikstjenesten har en viktig oppgave i å bidra til å sikre samsvar i norske posisjoner på tvers av de ulike forhandlingssporene.

Utenrikstjenesten skal prioritere:

• å vektlegge sammenhengene mellom klima, natur og forurensing, så langt som mulig sikre at aktiviteter på ett av områdene ikke fører til negative konsekvenser for de andre, og søke muligheter for positive samspill mellom de ulike områdene,
• å fremme helhetlig og økosystembasert havforvaltning i internasjonalt havsamarbeid, herunder bærekraftig bruk av marine ressurser, bedre havforvaltning i samarbeidsland og bekjempelse av ulovlig, urapportert og uregulert fiske og fiskerikriminalitet,
• arbeidet for en ambisiøs global plastavtale og effektiv etterlevelse,
• å bidra til måloppnåelse for Norges klima- og skogsatsing gjennom å formidle betydningen av arbeidet, bidra til viktige partnerskap og multilateralt arbeid, samt analyse av utfordringer og muligheter,
• å styrke arbeid på tvers av ulike forhandlingsprosesser for å sikre konsistente posisjoner.

3.6 Samarbeid, partnerskap og påvirkning

FN og de multilaterale utviklingsbankene er de viktigste globale multilaterale arenaene for norsk klimaarbeid. Norge deltar også i regionale institusjoner som Den afrikanske union (AU) og Den regionale samarbeidsorganisasjonen for Sørøst-Asia (ASEAN). I vår egen region er, i tillegg til EU, samarbeidet i regionale organisasjoner som Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) og Europarådet viktig. Særlig tett er samarbeidet med de andre nordiske landene, bl.a. gjennom Nordisk Råd.

Klima er på dagsorden som eget tema eller som integrert dimensjon i så godt som hele FN-familien og i utviklingsbankene. Den siste tids geopolitiske spenninger har påvirket alle arenaer negativt. I tillegg kommer kutt i finansiering av FN og andre multilaterale organisasjoner. Aktørbildet er i stadig endring. Det er grunn til å tro at vi de neste årene vil møte stort press mot de normene og prioriteringene som det er oppnådd enighet om i multilaterale institusjoner om klima. Den norske grunnposisjonen er å forsvare disse.

FNs rolle i å etablere normer, kunnskap, standarder, avtaler og arenaer for oppfølging er helt sentral for det globale klimaarbeidet. Presset mot etablerte normer og endringene i posisjoner skjer raskt og følger ikke alltid hverken de politiske eller prosedyremessige spillereglene som er etablert. Dette medfører en fare for at FN blir satt på sidelinjen. FN må tas inn i en ny tid. Som en stor bidragsyter til FN har Norge lenge arbeidet for å reformere og modernisere FN. Det er i Norges interesse å bevare FN. Den beste måten å gjøre det på er å utfordre FNs ledelse til å tilpasse den operative og normative kapasiteten til mindre budsjetter og å gjennomføre vedtatte reformer. Norges kapasitet til å følge aktørbildet må styrkes og arbeidet med alliansebygging forsterkes og fornyes, ikke minst på omstridte områder som klima. Slikt samarbeid kan skje både med andre likesinnede land, og med andre aktører som sivilt samfunn.

Kompromisser i én FN-organisasjon vil bli gjentatt i andre. Fra norsk side bør vi motsette oss å innføre nye begreper som utvanner retning og styrke i klimapolitikken. Samtidig må vi, i samråd med likesinnede land, unngå rene symbolkamper om klima som kan svekke både FN som arena og klimapolitikken. Målestokken bør være om det som fremmes gir konkrete endringer.

De multilaterale utviklingsbankene er sentrale partnere for Norge i klimaarbeidet som leverandører av klimafinansiering, og som normative kunnskapsaktører. I Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene samarbeider Norge tett med de andre nordiske landene og andre likesinnede. I nært samarbeid med andre land har Norge bidratt til å påvirke banken til å sette ambisiøse klimafinansieringsmål og integrere klima på tvers av sin operasjonelle virksomhet. I det videre arbeidet blir det viktig å bygge nye og brede allianser med mål om å bevare og ytterligere styrke det sterke klimamandatet i banken, som er under press. En fortsatt ambisiøs klimaagenda vil også bli prioritert i de regionale utviklingsbankene.

Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) bidrar til at det tas kunnskapsbaserte beslutninger i innsatsen mot klimaendringer. Det internasjonale energibyrået (IEA) , leverer sentrale data og analyser for overgangen til ren energi. For Norge er OECD og IEA viktige arenaer for kunnskapsdeling, normsetting og samarbeid basert på de grunnleggende verdiene som organisasjonene er bygget på. Å bevare disse verdiene er særlig viktig i en situasjon der det geopolitiske landskapet er i bevegelse.

Bilateralt samarbeid og partnerskap er særlig viktig med et aktørbilde og en geopolitisk situasjon i rask endring. Norge har i lang tid samarbeidet med land i andre regioner om praktiske klimatiltak, både bilateralt og i form av ulike typer allianser og samarbeid. Samarbeidet med EU og grønne partnerskap er nærmere omtalt i kapitel 3.3. Partnerskap med land med store utslipp, som India og Kina, og med land som av andre grunner spiller en sentral rolle på klimaområdet, som Brasil og Indonesia, er sentralt for å oppnå de globale bærekrafts- og klimamålene. En avtale om dialog om grønn omstilling som en overbygning for det langvarige klimasamarbeidet mellom Kina og Norge ble undertegnet på statsministernivå i 2024. For enkelte land, som f.eks. Brasil og India , er det utviklet egne strategier, samarbeidsavtaler eller handlingsplaner som også omfatter klimafeltet. Men det er behov og rom for samarbeid med andre land hvor utviklingen også skjer raskt, men kanskje i mindre skala, og som ligger i forkant og kan påvirke andre land i egen region. Utenriksdepartementet har utarbeidet en Strategi for norsk engasjement med afrikanske land som bl.a. omfatter klima, miljø og ren energi.

Det er stor interesse i mange land og regioner for norsk kompetanse, teknologi og kontakt med norske fagmiljøer. Mange av disse deltar i ulike prosjekter og samarbeidstiltak, f.eks. Norsk institutt for bioøkonomis (NIBIO) samarbeid med kinesiske landbruksuniversiteter for å utvikle klimatilpassede jordbruksteknologier. Regionale faginstitusjoner kan også være gode samarbeidspartnere. Et eksempel er partnerskapet med «International Centre for Integrated Mountain Development» som bidrar til forskningsformidling og kunnskap om klimaendringer og biologisk mangfold i Himalaya, der Afghanistan, Bangladesh, Bhutan, Kina, India, Myanmar, Nepal og Pakistan deltar.

Utenrikstjenesten skal prioritere:

• å bygge allianser både multi- og bilateralt basert på, og for å bevare, etablerte normer, forpliktelser og prioriteringer innen klima,
• arbeidet for å få gjennomslag for Norges politiske ambisjoner innen klimafeltet i multilaterale organisasjoner, bl.a. ved å styrke samarbeidet i styrende organer i FN og de multilaterale utviklingsbankene i allianse med representanter fra andre land for å sikre prioritering av klima i institusjonenes arbeid,
• å være en støttespiller og pådriver for effektivisering av de multilaterale organisasjonenes klimaarbeid,
• å følge opp strategier og handlingsplaner med prioriterte land, videreføre eksisterende og vurdere nye samarbeid og partnerskap i utviklingssamarbeidet med land det er i norsk interesse å styrke klimasamarbeidet med, innenfor rammen av tilgjengelige ressurser.