1 Klima – en definerende utfordring i en urolig verden

Figur 1.1 Avvik fra global gjennomsnittstemperatur 1880–2020

Klimaendringene er vår tids største globale utfordring. På verdensbasis lever mellom 3,3 og 3,6 milliarder mennesker i områder, eller på måter, som gjør dem svært sårbare for konsekvensene av et endret klima. Klimaendringene skjer nå, og skadevirkningene er i økende grad merkbare. Tørke, flom, havnivåstigning og degradering av havmiljøet, avskoging, tap av naturmangfold, høye temperaturer, ekstremvær og naturkatastrofer er en trussel mot liv, helse, eiendom og avlinger. Global oppvarming bidrar til å eskalere humanitære kriser, kan drive mennesker på ufrivillig migrasjon og flukt og gjøre samfunn mer ustabile. Klimaendringene påvirker konfliktmønstre, allianser og styrkeforhold. Kostnadene er meget store.

Det handler om vår trygghet og sikkerhet. Klimautfordringene kan bare løses i felleskap. Dette gjør klimaendringene til en definerende utfordring for internasjonalt samarbeid i vårt århundre, og dermed også for norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Parisavtalen fra 2015 legger de globale rammene for landenes klimaarbeid. Landene ble enige om å holde økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen godt under 2 grader celsius sammenliknet med førindustrielt nivå, og tilstrebe å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader. Land og befolkningsgrupper rammes ulikt, og fattige rammes først og hardest. Det viktigste for å hindre alvorlige konsekvenser av klimaendringene er raske og dype globale kutt i utslipp av klimagasser. Samtidig er det viktig å samarbeide om forebygging og tilpasning til klimaendringer og håndtering av tap og skade, særlig for dem som rammes hardest.

Flere utviklingstrekk gjør internasjonalt klimasamarbeid mer utfordrende og koplingene mot bl.a. energi og sikkerhet tydeligere. Russlands fullskalainvasjon av Ukraina har medført endringer i europeisk energipolitikk. De sikkerhets- og forsvarspolitiske konsekvensene gjør at NATO har definert klima som en sentral utfordring som har betydning for medlemslandenes sikkerhet.

Den raske utviklingen og de store investeringene vi ser i fornybar energi og renere teknologi er viktige for å nå klimamålene. Samtidig påvirker, og påvirkes, omstillingen av endringer i internasjonal økonomi og handelspolitikk, internasjonale konkurransevilkår og det geopolitiske maktbildet. Multilaterale fora er avgjørende for å komme fram til felles løsninger på klimaområdet. Den økende globale polariseringen bidrar til at multilaterale institusjoner, som FN, er under press.

Blant utviklingsland er det forventninger til at høyinntektsland skal bistå dem i deres bidrag til å redusere utslipp og til å tilpasse seg klimaendringene. Det er også forventinger til at utviklingsland, særlig de mest sårbare og utsatte utviklingslandene, støttes i sitt arbeid for å unngå, begrense og adressere tap og skade som følge av klimaendringene. De ønsker også samarbeid og støtte for å sikre at den industrielle og teknologiske omstillingen skjer på en måte som ivaretar deres interesser og behov. Dette innebærer bl.a. behov for å mobilisere store kapitalstrømmer til klima fra offentlige og private kilder.

Utviklingstrekkene gjør at klima, sikkerhet, energi, industri, konkurransekraft, handel og miljø i enda større grad enn før må ses i sammenheng. De innebærer også at utviklingspolitikken blir tettere sammenvevd med resten av utenrikspolitikken og sikkerhetspolitikken.

Geopolitisk uro og endrede rammebetingelser for internasjonalt samarbeid generelt vil påvirke internasjonalt klimasamarbeid. For eksempel var en av de første handlingene da president Trump startet sin andre presidentperiode å trekke USA fra Parisavtalen. Utviklingstrekkene kan forsterke eksisterende uenigheter knyttet til internasjonalt klimasamarbeid framover. Det er viktig å arbeide for at klima forblir høyt prioritert på den internasjonale dagsorden, og at det jobbes systematisk for både å kutte utslipp og bygge klimarobuste samfunn.

Klimaarbeidet omfatter så godt som alle områder utenrikstjenesten arbeider med. Denne strategien skal bidra til å styrke utenrikstjenestens evne til å ivareta og fremme norske interesser og prioriteringer for klima og grønn omstilling i en mer polarisert og uforutsigbar verden.