4 Gjeldende rett

4.1 Innledning

Retten til personvern, privatliv og vern av personlig integritet er forankret i en rekke regelverk. Både Grunnloven, menneskerettighetene og EØS-retten beskytter disse grunnleggende rettighetene. Samtidig vil det i samfunnet være nødvendig å gripe inn i disse rettighetene i berettigede tilfeller når inngrepene er forholdsmessige. Det finnes derfor særlovgivning på en rekke felt som åpner opp for behandling av personopplysninger når det er nødvendig for å oppfylle konkrete formål.

Det finnes også flere sett med regler som er utformet for å forebygge, avdekke og reagere mot tilfeller av seksuelle overgrep, trakassering og vold mv. Både straffelovgivningen, diskrimineringslovgivningen og regelverket om politiets adgang til å dele opplysninger om straffedømte bidrar til å oppnå disse formålene. For å oppfylle pliktene som følger av denne lovgivningen, må det i mange tilfeller behandles personopplysninger.

4.2 Personvernrettigheter etter Grunnloven, EMK og barnekonvensjonen

Prinsippet om individets rett til respekt for sitt privatliv og familieliv er forankret i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 8 og er en grunnleggende rettighet og et fundament for flere andre menneskerettigheter. EMK artikkel 8 stiller krav om at eventuelle inngrep i rettigheten må være i samsvar med loven, være nødvendig og basert på en forholdsmessighetsvurdering. Det er klart fra praksis knyttet til tolkningen av EMK artikkel 8 at bestemmelsen også inkluderer vern av personopplysninger.

Vern om personlig integritet er også forankret i Grunnloven § 102 som sier at «[e]nhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon. […] Statens myndigheter skal sikre et vern om den personlige integritet». Grunnlovsbestemmelsen må tolkes i lys av forpliktelsene som følger av EMK artikkel 8.

Barns rett til personvern er særskilt regulert i Grunnloven. Barn er en særlig sårbar gruppe og har i større grad enn voksne behov for myndighetenes hjelp for å verne sin personlige integritet. Grunnloven § 104 tredje ledd fastslår derfor at «[b]arn har rett til vern om sin personlige integritet». Bestemmelsen bygger på bestemmelser i FNs konvensjon om barnets rettigheter (barnekonvensjonen).

Barn har rett til respekt for sitt privatliv og sitt familieliv etter EMK artikkel 8. Samtidig er barns rett til personvern gitt særskilt vern gjennom barnekonvensjonen artikkel 16. Barn har rett til beskyttelse mot «vilkårlig eller ulovlig innblanding i sitt privatliv, sin familie, sitt hjem eller sin korrespondanse, eller for ulovlige angrep mot sin ære eller sitt omdømme». Barnekonvensjonen artikkel 16 omfatter alle former for krenkelse av den personlige integriteten og retten til privatliv, også ved behandling av personopplysninger.

Barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 nedfeller prinsippet om «barnets beste». Ved handlinger som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Hensynet skal veie tungt i en helhetsvurdering av hvilken behandling av barns personopplysninger som skal være tillatt.

4.3 Personopplysningsloven og personvernforordningen

4.3.1 Grunnlag for å behandle personopplysninger

EUs personvernforordning (Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2016/679) ble implementert i norsk rett gjennom lov 15. juni 2018 nr. 38 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven). Personvernforordningen skal etter personopplysningsloven § 1 gjelde som norsk lov.

Etter forordningen artikkel 4 nr. 1 omfatter personopplysninger «enhver opplysning om en identifisert eller identifiserbar fysisk person». All behandling av personopplysninger må ha et behandlingsgrunnlag for å være lovlig. Eksempler på behandling er innsamling, registrering, lagring, bruk, utlevering, sammenstilling eller sletting av personopplysninger.

4.3.1.1 Behandlingsgrunnlag etter personvernforordningen artikkel 6

Artikkel 6 angir de behandlingsgrunnlagene som behandlingen av personopplysninger kan bygge på.

Artikkel 6 nr. 1 bokstav a gir et rettslig grunnlag for behandling av personopplysninger der den registrerte har samtykket til behandling av sine personopplysninger for ett eller flere spesifikke formål.

Artikkel 6 nr. 1 bokstav b gir et rettslig grunnlag for behandling av personopplysninger der behandlingen er nødvendig for å oppfylle en avtale som den registrerte er part i, eller for å gjennomføre tiltak på den registrertes anmodning før en avtaleinngåelse.

Artikkel 6 nr. 1 bokstav c gir et rettslig grunnlag for behandling av personopplysninger der behandlingen er nødvendig for å oppfylle en rettslig forpliktelse som påhviler den behandlingsansvarlige.

Artikkel 6 nr. 1 bokstav d gir et rettslig grunnlag for behandling av personopplysninger der behandlingen er nødvendig for å verne den registrertes eller en annen fysisk persons vitale interesser.

Artikkel 6 nr. 1 bokstav e gir et rettslig grunnlag for behandling av personopplysninger der behandlingen er nødvendig for å utføre en oppgave i allmennhetens interesse eller utøve offentlig myndighet som den behandlingsansvarlige er pålagt.

Artikkel 6 nr. 1 bokstav f gir et rettslig grunnlag for å behandle personopplysninger der behandlingen er nødvendig for formål knyttet til de berettigede interessene som forfølges av den behandlingsansvarlige eller en tredjepart, med mindre den registrertes interesser eller grunnleggende rettigheter og friheter går foran og krever vern av personopplysninger, særlig dersom den registrerte er et barn.

Dersom behandlingen av personopplysninger er nødvendig for å oppfylle en rettslig forpliktelse etter bokstav c eller for å utføre en oppgave i allmenhetens interesse etter bokstav e, stiller artikkel 6 nr. 3 krav om et supplerende rettsgrunnlag. Et supplerende rettsgrunnlag kan være lov- eller forskriftsbestemmelser. Justis- og beredskaps-departementet har i Prop. 56 LS (2017–2018) Lov om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) og samtykke til deltakelse i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse av forordning (EU) nr. 2016/679 (generell personvernforordning) i EØS-avtalen punkt 6.3.2 side 33 uttalt at de antar at også vedtak fattet i medhold av lov eller forskrift vil omfattes, ettersom det også i disse tilfellene vil foreligge et lov- eller forskriftsgrunnlag. Kravene til det supplerende rettsgrunnlaget vil bero på en forholdsmessighets- eller legalitetsvurdering. Jo mer inngripende behandlingen av personopplysninger er, desto strengere krav til rettsgrunnlagets klarhet og styrke.

Dersom artikkel 6 nr. 1 bokstav f brukes som behandlingsgrunnlag, skal den behandlingsansvarlige gjennomføre en forholdsmessighetsvurdering hvor det vurderes om den enkeltes personvern må gå foran hensynet til å oppnå den berettigede interessen. Det skal særlig tas hensyn til om de registrerte er barn.

4.3.1.2 Behandlingsgrunnlag etter personvernforordningen artikkel 9

Artikkel 9 gjelder behandling av personopplysninger om rasemessig eller etnisk opprinnelse, politisk oppfatning, religion, filosofisk overbevisning eller fagforeningsmedlemskap, samt behandling av genetiske opplysninger og biometriske opplysninger med det formål å entydig identifisere en fysisk person, helseopplysninger eller opplysninger om en fysisk persons seksuelle forhold eller seksuelle orientering.

Det er i utgangspunktet forbud mot å behandle slike opplysninger, men artikkel 9 gir en rekke unntak hvor slik behandling likevel er tillatt. Noen unntak krever egen hjemmel i lov eller forskrift, eventuelt i enkelttilfeller i vedtak fattet med hjemmel i lov eller forskrift (supplerende rettsgrunnlag).

Artikkel 9 bokstav a gir et rettslig grunnlag for behandling av personopplysninger der den registrerte har gitt uttrykkelig samtykke til behandling av slike personopplysninger for ett eller flere spesifikke formål, unntatt dersom det i unionsretten eller medlemsstatenes nasjonale rett er fastsatt at den registrerte ikke kan oppheve forbudet nevnt i nr. 1.

Artikkel 9 bokstav f gir et rettslig grunnlag for behandling av personopplysninger der behandlingen er nødvendig for å fastsette, gjøre gjeldende eller forsvare rettskrav eller når domstolene handler innenfor rammen av sin domsmyndighet.

Artikkel 9 bokstav g gir et rettslig grunnlag for behandling av personopplysninger der «behandlingen er nødvendig av hensyn til viktige allmenne interesser, på grunnlag av unionsretten eller medlemsstatenes nasjonale rett som skal stå i et rimelig forhold til det mål som søkes oppnådd, være forenlig med det grunnleggende innholdet i retten til vern av personopplysninger og sikre egnede og særlige tiltak for å verne den registrertes grunnleggende rettigheter og interesser».

4.3.1.3 Behandlingsgrunnlag etter personvernforordningen artikkel 10

Artikkel 10 gjelder behandling av personopplysninger om straffedommer og lovovertredelser. Behandling av slike opplysninger av andre enn offentlige myndigheter krever et supplerende rettsgrunnlag i nasjonal rett.

Behandling av personopplysninger om straffedommer og lovovertredelser etter artikkel 6 nr. 1 skal bare utføres under en offentlig myndighets kontroll eller dersom behandlingen er tillatt i henhold til unionsretten eller medlemsstatenes nasjonale rett som sikrer nødvendige garantier for de registrertes rettigheter og friheter. Alle omfattende registre over straffedommer må bare føres under en offentlig myndighets kontroll.

Hvilke opplysninger som omfattes av bestemmelsen, er ikke fullstendig klarlagt i praksis. Det vises her til drøftingen i punkt 6.6.4.2 om vurderingene til EU-domstolens generaladvokat i C-115/22, hvor vurderingen var at artikkel 10 omfatter avgjørelser om suspensjon for å ha brutt antidopingregelverket i idretten, uavhengig av om forholdet er straffbart etter nasjonal rett.

Ifølge juridisk teori kan uttrykksmåten «straffedommer og lovovertredelser» tyde på at forholdet må være konstatert, men ikke nødvendigvis at det har kommet så langt at det er blitt pådømt, og at det er rimelig å tolke «lovovertredelser» slik at det også omfatter opplysninger om mulige lovovertredelser før rettskraftig dom foreligger. Det vil si opplysninger om at en person er mistenkt, siktet eller tiltalt for et straffbart forhold, jf. Skullerud mfl., lovkommentar til personvernforordningen, kommentarer til artikkel 10, Juridika, ajourført 1. april 2023.

4.3.2 Grunnprinsipper for behandling av personopplysninger

Personvernforordningen artikkel 5 inneholder generelle prinsipper for behandling av personopplysninger. Blant prinsippene er krav om et definert formål med behandlingen, at behandlingen må være relevant og nødvendig for å nå formålet, at opplysningene skal være korrekte og oppdaterte og slettes når det ikke lenger er bruk for dem, samt krav om beskyttelse av integritet og konfidensialitet. I tillegg kommer et prinsipp om ansvarlighet, som pålegger den behandlingsansvarlige å påse og påvise at prinsippene blir overholdt. Behandlingen skal være forståelig og forutsigbar for den registrerte, slik at vedkommende kan innrette seg i henhold til at den finner sted, og også gjøre sine rettigheter gjeldende.

Selve formålet med behandling av personopplysninger har en helt sentral betydning ved vurderingen av hvilke rettslige rammer som oppstilles for den aktuelle behandlingen. Vurderinger av hvilke opplysninger som lovlig kan behandles, og når behandlingen skal opphøre, vil bero på behandlingsformålet. Formålsangivelsen vil dessuten ha en sentral betydning for hvilke behandlingsaktiviteter et samtykke kan sies å omfatte.

Personopplysninger skal i utgangspunktet «samles inn for spesifikke, uttrykkelig angitte og berettigede formål og ikke viderebehandles på en måte som er uforenlig med disse formålene», jf. artikkel 5 nr. 1 bokstav b. Formålene skal være forklart på en måte som gjør at alle berørte har samme forståelse av hva opplysningene skal brukes til.

Artikkel 6 nr. 4 inneholder imidlertid bestemmelser om adgangen til viderebehandling av personopplysninger til andre formål enn de opprinnelig var samlet inn for. Bestemmelsen sier at opplysningene kan brukes til nye formål dersom det nye formålet er forenlig med det opprinnelige formålet. Utgangspunktet er at viderebehandling for nye, forenlige formål er tillatt uten et eget rettsgrunnlag for viderebehandlingen. Bokstav a til e angir en ikke-uttømmende liste over elementer som den behandlingsansvarlige skal ta hensyn til i vurderingen av forenlighet. For noen typer personopplysninger forutsetter lovlig behandling at det foreligger et gyldig behandlingsgrunnlag etter artikkel 6 og at vilkårene i artikkel 9 eller artikkel 10 er oppfylt. Dersom det nye formålet ikke er forenlig med formålet opplysningene er innhentet for, må viderebehandling av opplysningene ha grunnlag i lov eller samtykke.

4.3.3 Behandlingsansvarlig og databehandler

Den behandlingsansvarlige er i personvernforordningen artikkel 4 nr. 7 definert som den som fastsetter formålet med behandlingen av personopplysninger og hvilke hjelpemidler som skal brukes. Dersom formålet med og midlene for behandlingen er fastsatt i nasjonal rett, kan nasjonal rett også fastsette hvem som er behandlingsansvarlig eller hvilke kriterier som gjelder for å peke ut den behandlingsansvarlige. Behandlingsansvaret vil likevel som hovedregel følge av de oppgavene som er regulert i det aktuelle regelverket.

En databehandler er den som behandler opplysninger på vegne av den behandlingsansvarlige, jf. forordningen artikkel 4 nr. 8.

4.3.4 Særlig om barn som registrerte

Etter personvernforordningen har barn og voksne i utgangspunktet samme rettigheter ved behandling av personopplysninger. Alle reglene i forordningen gjelder også for barn. Justis- og beredskapsdepartementet har lagt til grunn at en person ikke lenger er et barn i forordningens forstand når vedkommende har fylt 18 år, jf. Prop. 56 LS (2017–2018) punkt 13.2 side 95.

Forordningens fortalepunkt 38 fastslår imidlertid at barns personopplysninger fortjener et særlig vern, ettersom barn kan være mindre bevisste på risikoer, konsekvenser og garantier, samt på de rettighetene de har ved behandling av personopplysninger. I tillegg til forordningens generelle vern skal det derfor hensyntas at barn er en sårbar gruppe av registrerte. All tolkning etter forordningen skal reflektere barns særlige vern, slik dette også er forankret i barnekonvensjonen og i Grunnloven § 104. Det bør foretas en prinsipiell vurdering av om behandling av personopplysninger bør igangsettes når de registrerte er barn. Videre bør begrunnelsen for at det er nødvendig å gripe inn i barns personvern synliggjøres av den behandlingsansvarlige.

4.4 Politiregisterloven og politiregisterforskriften

4.4.1 Generelle krav – vandelskontroll

Vandelskontroll av personer krever hjemmel i lov eller forskrift. Opplysningene fra vandelskontrollen utleveres normalt i form av en politiattest, jf. politiregisterloven § 36 første ledd nr. 1. På en politiattest kan det anmerkes opplysninger om at en person har vært ilagt straff eller andre strafferettslige reaksjoner eller andre tiltak som følge av lovbrudd, eller er under straffeforfølgning. Formålene som kan begrunne krav om politiattest, er listet opp i politiregisterloven § 37. Politiattest kan brukes for å utelukke fysiske og juridiske personer fra stilling, virksomhet, aktivitet eller annen funksjon dersom:

1. lovbruddet gjør en person uegnet, og manglende utelukkelse vil kunne medføre betydelige skadevirkninger,

2. manglende utelukkelse vil kunne virke støtende eller motvirke den alminnelige tillit,

3. stillingen mv. medfører ansvar for eller krever tillit hos personer som på grunn av alder, sykdom eller funksjonshemming har reduserte muligheter til å ta vare på seg selv eller sine interesser,

4. utelukkelse kan forhindre at personer begår overgrep mot eller har skadelig innflytelse på mindreårige, eller bidrar til å øke tilliten til at mindreårige tas hånd om av skikkede personer,

5. den kan bidra til å sikre at en person som skal adoptere eller over tid eller jevnlig skal ha heldøgns omsorgsansvar for mindreårige, er egnet for oppgaven, eller

6. det er fare for at en person på ny vil begå lovbrudd.

Politiregisterloven regulerer ikke konsekvensen av merknader på en politiattest. Det er opp til mottaker av attesten å vurdere om en anmerkning skal medføre at personen ikke skal ansettes mv. I enkelte særlover, som opplæringsloven, barnehageloven og helsepersonelloven, er det imidlertid angitt at enkelte anmerkninger skal medføre yrkesforbud.

Det er gitt regler om saksbehandling, oppbevaring av attest mv. i politiregisterforskriften. Det kan blant annet bare utstedes attest til den som har fått tilbud om eller er innstilt til en konkret stilling, virksomhet, aktivitet mv., jf. politiregisterforskriften § 36-1, slik at det ikke kan avkreves attest av alle som søker på en stilling.

Forskriften stiller også krav til oppbevaring av en politiattest hos mottaker, jf. § 37-2, og det åpnes ikke for at det kan utstedes ny politiattest til samme formål. Det er imidlertid åpnet for utlevering av nye eller oppdaterte opplysninger etter politiregisterloven § 43 (fornyet vandelskontroll). Bestemmelsen åpner for at den som mottar attesten, kan be politiet om nye eller oppdaterte opplysninger. Dette er særlig aktuelt der det foreligger mistanke om at personen er involvert i en straffesak. Bestemmelsen åpner imidlertid ikke for at det rutinemessig innhentes oppdaterte attester. Det kan ikke utleveres andre opplysninger enn de som fremgår av hjemmelsgrunnlaget for utstedelse av den opprinnelige attesten.

4.4.2 Om barneomsorgsattester

Barn er en særlig sårbar gruppe, med et særskilt krav på beskyttelse. Konsekvensene av at barn utsettes for vold og seksuelle overgrep er svært alvorlige, og det er viktig å iverksette tiltak som kan redusere risikoen for at barn og unge utsettes for slike handlinger.

For hjemler som er begrunnet i formålene som er nevnt i politiregisterloven § 37 første ledd nr. 4 («utelukkelse kan forhindre at personer begår overgrep mot eller har skadelig innflytelse på mindreårige, eller bidrar til å øke tilliten til at mindreårige tas hånd om av skikkede personer»), skal det stilles krav om at det innhentes en barneomsorgsattest, jf. politiregisterloven § 39. På attesten skal det anmerkes om en person er siktet, tiltalt, har vedtatt forelegg eller er dømt for overtredelse av nærmere angitte straffebud, som særlig omfatter seksuallovbrudd, grov narkotikakriminalitet og grove rans- og voldslovbrudd. De fleste seksuallovbrudd samt drap anmerkes uten tidsbegrensning, mens øvrige lovbrudd anmerkes med tidsbegrensing i samsvar med reglene for ordinære politiattester.

Både i politiregisterforskriften og i særlovgivningen finnes det hjemler for å innhente barneomsorgsattest. I politiregisterforskriften kapittel 34 er det på flere områder åpnet for vandelskontroll av personer som ansettes eller utfører oppgaver overfor mindreårige eller personer med utviklingshemming som deltar i ulike fritidsaktiviteter. Bestemmelsene gir blant annet hjemmel for å innhente barneomsorgsattest for personer som skal ha oppgaver for frivillige organisasjoner, jf. § 34-1, i fritidsklubber eller barne- og ungdomsleirer, jf. § 34-12, eller i kulturinstitusjoner, jf. § 34-16. Det samme gjelder personer som skal drive organisert treningsvirksomhet for barn utenfor frivillige organisasjoner, men der er det en plikt til å legge frem barneomsorgsattest, jf. § 34-13.

4.4.3 Om politiets behandling av personopplysninger

Regelverket gir samtidig politiet adgang til å dele opplysninger. Politiregisterloven § 30 gir politiet adgang til å utlevere opplysninger innhentet til politimessige formål også til andre offentlige organer dersom det er i mottakers interesse. Politiet kan utlevere opplysninger til både offentlige og private aktører på nærmere bestemte vilkår. Politiet kan også utlevere opplysninger etter politiregisterloven § 27 for å forebygge eller avverge lovbrudd, og de utleverer opplysninger til private mottakere etter politiregisterloven § 31.

4.5 Likestillings- og diskrimineringsloven

Likestillings- og diskrimineringsloven § 13 har et krav om at arbeidsgivere og ledelsen i organisasjoner og utdanningsinstitusjoner skal forebygge og søke å hindre trakassering og seksuell trakassering. Bestemmelsen definerer hva som utgjør trakassering og seksuell trakassering. Disse begrepene kan også romme tilfeller av seksuelle overgrep og voldshandlinger, dersom øvrige vilkår for at noe utgjør trakassering, er til stede.

Bestemmelsen retter seg mot arbeidsgivere og ledelsen i organisasjoner og utdanningsinstitusjoner. For det første omfatter den en plikt til å forebygge trakassering. For det andre omfatter den en plikt til å søke å hindre at slik trakassering fortsetter, dersom den ansvarlige får kjennskap til at det forekommer. Plikten til å forebygge kan for eksempel innebære å utforme retningslinjer for varsling av trakassering. Plikten til å søke å hindre innebærer å gripe fatt i aktuelle situasjoner med påstått trakassering, utrede hva som har skjedd, og komme med forslag til løsning. Det er tilstrekkelig at den ansvarlige har forsøkt å hindre trakasseringen. Loven stiller ikke opp et krav om at den ansvarlige faktisk må forhindre trakassering. Diskrimineringsnemnda håndhever bestemmelsen.

Behandling av personopplysninger er ikke drøftet i lovens forarbeider. Bestemmelsen må likevel antas å gi behandlingsgrunnlag for personopplysninger etter personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav c som sier at behandling av personopplysninger er lovlig når behandlingen er nødvendig for å oppfylle en rettslig forpliktelse. Likestillings- og diskrimineringsloven pålegger her arbeidsgivere og ledelsen i organisasjoner en rettslig forpliktelse som innebærer behandling av personopplysninger. Det er imidlertid mer usikkert om bestemmelsen kan gi behandlingsgrunnlag for behandling av særlige kategorier av personopplysninger etter personvernforordningen artikkel 9.

4.6 Personopplysninger i arbeidsforhold

Personopplysningsloven og personvernforordningen gjelder også for behandling av personopplysninger i arbeidsforhold. Etter personvernforordningen art. 9 nr. 2 bokstav b er behandling av særlige kategorier av personopplysninger lovlig dersom det er nødvendig for å ivareta rettigheter og plikter både for den behandlingsansvarlige og de registrerte på arbeidsrettens område, for å ivareta trygderettigheter samt andre sosiale rettigheter hjemlet i fellesskapsretten, nasjonal rett eller kollektive arbeidsavtaler i samsvar med nasjonal rett. Det kreves imidlertid at det foreligger et supplerende rettsgrunnlag i nasjonal rett eller i EØS-retten. Den registrerte må også gis nødvendige garantier for vedkommendes rettigheter og interesser, jf. personvernforordningen art. 88.

Arbeidsmiljøloven inneholder bestemmelser som skal ivareta den registrertes rettigheter og interesser. Regelverket setter blant annet skranker for hva som kan avtales om behandling av personopplysninger på arbeidsrettens område, og det er heller ikke adgang til å iverksette ubegrunnede og uforholdsmessige kontrolltiltak, herunder behandling av personopplysninger, overfor de ansatte.

Departementet legger til grunn at i saker om seksuelle overgrep, trakassering eller vold mv. som forekommer i ansettelsesforhold, vil det kunne etableres et behandlingsgrunnlag i et av alternativene i artikkel 6 nr. 1 for å behandle nødvendige personopplysninger. Videre vil arbeidsrettslige plikter om å sikre et forsvarlig arbeidsmiljø, ivareta arbeidstakers integritet og verdighet og sikre at arbeidstaker ikke utsettes for trakassering, seksuell trakassering eller annen utilbørlig opptreden kunne gi grunnlag for at det kan være nødvendig å behandle særlige kategorier av personopplysninger i slike saker.

Arbeidsmiljøloven kapittel 9 gir også særskilte regler for iverksettelse av kontrolltiltak overfor arbeidstaker, inkludert behandling av personopplysninger i den forbindelsen.

Videre følger det av personopplysningloven § 11 at bestemmelsen i § 6 om behandling av personopplysninger i arbeidsforhold gjelder tilsvarende for behandling av opplysninger som nevnt i personvernforordningen artikkel 10, som ikke utføres under en offentlig myndighets kontroll. Norges idrettsforbund og deres organisasjonsledd kan behandle personopplysninger om straffedommer og lovovertredelser når det er nødvendig for å gjennomføre arbeidsrettslige plikter eller rettigheter, altså ved ansettelsesforhold.

Det finnes også regler om vandelskontroll i særregelverk, men ikke et eget regelverk for vandelskontroll av ansatte i idretten. Bestemmelsene i politiregisterloven og politiregisterforskriften om barneomsorgsattest som er beskrevet over, gjelder både for lønnet og ulønnet arbeid med barn eller personer med utviklingshemming. Vandelsvurderingen av lønnede trenere, ledere mv. som er ansatt i regi av idretten, vil dermed være lik som for dem som jobber frivillig og ulønnet.

4.7 Plikt til å avverge og hjelpe etter straffeloven

4.7.1 Avvergingsplikten – straffeloven § 196

Straffeloven § 196 pålegger en plikt for alle, gjennom anmeldelse eller på annen måte, til å søke å avverge en rekke alvorlige straffbare handlinger eller følgene av disse, herunder enkelte former for vold og overgrep. Avvergingen av lovbruddet må «fortsatt være mulig». Plikten varer frem til lovbruddet er fullbyrdet, mens plikten til å avverge følgene av lovbruddet består så lenge det faktisk er noen følger som kan avverges. Videre må det fremstå som «sikkert eller mest sannsynlig» at lovbruddet er eller vil bli begått. Plikten inntrer når en person vurderer det som mer sannsynlig enn usannsynlig at en av de aktuelle straffbare handlingene er eller vil bli begått. Den subjektive opplevelsen den aktuelle personen har av situasjonen, er avgjørende.

Avvergingsplikten er en samfunnsplikt som gjelder for alle, og den går foran en eventuell taushetsplikt. Straffebudet rammer kun forsettlige overtredelser, jf. straffeloven § 21. Brudd på avvergingsplikten kan straffes med bøter eller fengsel inntil ett år. Plikten gjelder blant annet ved kunnskap om voldtekt, jf. strl. § 291, voldtekt av barn under 14 år, jf. strl. § 299, grov seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år, jf. strl. § 303, seksuell omgang ved misbruk av overmaktsforhold, jf. strl. § 295, grov kroppsskade, jf. strl. § 274, og drap, jf. strl. § 275. Dersom en handling allerede har skjedd, kan avvergingsplikten gjøre seg gjeldende hvis det er noen følger av lovbruddet som kan avverges, eller dersom det regnes som sikkert eller mest sannsynlig at handlingen vil gjentas. Avverging kan for eksempel skje ved anmeldelse til politiet eller varsling til barnevernet. I noen situasjoner kan det også være nødvendig å gripe direkte inn selv.

Plikten kan være aktuell for personer i idretten som får kunnskap om handlinger som med sannsynlighetsovervekt kan føre til et av de opplistede lovbruddene. Avvergingsplikten er som nevnt en rettslig forpliktelse for den enkelte, som går foran en eventuell taushetsplikt. Den vil dermed kunne utgjøre et rettslig grunnlag for å behandle personopplysninger i de tilfellene dette er aktuelt for å forhindre de opplistede lovbruddene.

4.7.2 Hjelpeplikten – straffeloven § 287

Etter straffeloven § 287 første ledd bokstav a har alle plikt til «etter evne å hjelpe en person som er i åpenbar fare for å miste livet eller bli påført betydelig skade på kropp eller helse». Brudd på hjelpeplikten straffes med bøter eller fengsel. Straffebudet rammer kun forsettlige overtredelser, jf. straffeloven § 21. Etter bestemmelsens andre ledd straffes ikke brudd på plikten dersom plikten ikke kunne oppfylles uten å utsette seg selv eller andre for «særlig fare eller oppofrelse».