Del 3
Areal og digitalisering

6 Arealplanlegging

6.1 Helhetlig arealforvaltning

6.1.1 Bakgrunn

Tilgang på tilstrekkelig egnet areal er en forutsetning for å drive akvakultur, og det er begrenset tilgang på slike arealer. Arealplanlegging etter plan- og bygningsloven skal legge til rette for effektiv bruk og helhetlig forvaltning av arealene og avsetting av areal til ulike formål, deriblant akvakultur. Tilgjengelig areal til akvakulturformål fremgår av vedtatte planer etter plan- og bygningsloven. Det er krav om tillatelse etter akvakulturloven for å drive akvakultur, og akvakulturtillatelser gir bestemte aktører rett til å utnytte bestemte arealer til akvakulturvirksomhet. Akvakulturtillatelser er med andre ord et virkemiddel for å fordele tilgjengelig avsatt areal til akvakulturvirksomhetene.

I Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging 2023–2027 har regjeringen uttrykt følgende forventning:

Det settes av tilstrekkelige og egnede nye arealer for akvakultur gjennom oppdaterte regionale og kommunale planer for kystområdene, som også kan omfatte utvikling av akvakultur utenfor kysten og landbasert akvakultur. Planene ivaretar miljøhensyn og andre samfunnsinteresser.

6.1.2 Kommunal planlegging

Plan- og bygningsloven skal fremme bærekraftig utvikling til beste for den enkelte, samfunnet og fremtidige generasjoner. Planlegging og vedtak etter loven skal sikre åpenhet, forutsigbarhet og medvirkning for alle berørte interesser og myndigheter. Det skal legges vekt på langsiktige løsninger, og konsekvenser for miljø og samfunn skal beskrives. Kommunen skal sørge for at planprosessene er åpne og forutsigbare.

På bakgrunn av tilgjengelig kunnskap skal kommunen identifisere hvilke arealer den eventuelt ønsker å avsette til akvakultur i kommuneplanens arealdel. Kommunen kan avsette areal til akvakultur alene eller til flerbruksformål der akvakultur inngår. Flerbruksformål innebærer at kommunen ikke har foretatt en prioritering av hvilke tiltak kommunen ønsker i arealet som er avsatt, og hvilke mulige konflikter som finnes i området. Flerbruksformål gir derfor en dårligere forutsigbarhet for fremtidig arealbruk enn avsetting av areal til akvakultur alene. Det er ofte aktørene i næringen som kommer med forslag til nye areal til akvakultur, enten før forslag til arealplan er utarbeidet eller i forbindelse med høring av planen. Kommunene står fritt til å ta inn eller forkaste slike forslag gjennom kommuneplanprosessen. Kommunale arealplaner virker kun fremover i tid. Det vil si at en endret arealplan ikke påvirker eksisterende virksomheter, men den kan få betydning for eksisterende virksomheters fremtidige arealbehov, for eksempel ved søknad om utvidelse av en akvakulturlokalitet i et omregulert område.

Reguleringsplaner for akvakultur kan utarbeides som områderegulering eller detaljregulering. En områderegulering utarbeides vanligvis av kommunen der det er behov for mer detaljerte områdevise avklaringer av arealbruken enn det som er hensiktsmessig i kommuneplanens arealdel eller kommunedelplan. Kommunen kan overlate til private å utarbeide en områderegulering. Detaljregulering brukes for å gi det nødvendige plangrunnlaget for gjennomføring av bygge- og anleggstiltak. Detaljregulering kan utarbeides av kommunen selv eller fremmes av private, tiltakshavere, organisasjoner eller andre myndigheter. For akvakulturanlegg i sjø utarbeides det vanligvis ikke reguleringsplaner fordi behandlingen etter akvakulturloven avklarer den detaljerte plasseringen av anlegget. Kommunestyret treffer planvedtak med rettslig bindende virkning dersom det ikke foreligger innsigelse til planen. Berørte statlige og regionale organer, andre berørte kommuner og Sametinget kan fremme innsigelse til kommunens planforslag. Dersom innsigelsen ikke blir løst gjennom dialog og mekling, er det Kommunal- og distriktsdepartementet som treffer endelig og rettslig bindende planvedtak.

Plan- og bygningsloven gir kommunene enkelte virkemidler som kan benyttes til å påvirke konsekvensene av et akvakulturanlegg. Blant annet har kommunen adgang til å bestemme hvilke(n) art(er) det er adgang til å produsere innenfor området kommunen setter av til akvakultur.

Rundskriv H-6/18 om lovgrunnlaget for planlegging i sjø forklarer hvordan plan- og bygningsloven og viktige sektorlover i kystnære sjøområder skal ses i sammenheng og samordnes. Dette er viktig for å sikre en helhetlig og oppdatert planlegging. Veileder for planlegging i sjøområdene ble utgitt av det daværende Kommunal- og moderniseringsdepartementet i 2020. Veilederen gir råd om forvaltningen av kystnære sjøområder ved bruk av plan- og bygningsloven. Kystnære sjøområder, også kalt sjø eller sjøområder, omfatter områdene fra der saltvann møter land (alminnelig høyvannsstand) og ut til én nautisk mil utenfor grunnlinjen. Dette samsvarer med plan- og bygningslovens virkeområde i sjø. Veilederen dekker også enkelte forhold knyttet til landarealer med strandsone.

Oppsummert skal det i kommuneplanprosessen gjøres en overordnet vurdering av effektiv arealbruk og av hvilke arealer som egner seg til for eksempel akvakultur. Med dette som utgangspunkt skal kommunen vedta hvilke arealer som avsettes i kommuneplanens arealdel for utvikling av akvakultur i planperioden.

6.1.3 Prosessen for klarering av en akvakulturlokalitet

Tillatelse til akvakultur kan ikke gis i strid med rettslig bindende arealplaner etter plan- og bygningsloven, vedtatte vernetiltak i naturmangfoldloven eller vedtatte vernetiltak etter kulturminneloven. Det vil si at akvakultur enten må være i samsvar med arealplanene eller vernebestemmelsene, eller så må det være gitt dispensasjon. Ved plassering av lokalitet til akvakultur fastslår akvakulturloven at det skal foretas en avveining av arealinteresser. Det skal særlig legges vekt på søkers behov for areal til planlagt akvakultur, alternativ bruk av området til annen akvakultur, annen bruk av området og verneinteresser som ikke er vedtatt etter naturmangfoldloven eller kulturminneloven. Akvakulturtillatelsen gir rett til eksklusiv bruk av arealet innenfor det klarerte området. Dette gjelder også dersom anlegget ligger innenfor et flerbruksområde eller i uplanlagte områder. I tillegg beslaglegger lokaliteten arealer som er omfattet av fiske- og ferdselsforbudet etter akvakulturdriftsforskriften. Akvakulturtillatelser fordeler dermed tilgjengelig areal til akvakulturformål.

Det er akvakulturregelverket som setter begrensninger for driften på lokaliteten og som gir regler for avvikling av etablert drift. Dersom arealformålet for området som lokaliteten ligger innenfor blir endret etter at virksomheten er etablert, vil ikke dette påvirke eksisterende drift på annen måte enn at endringer av anlegget kan kreve dispensasjon fra gjeldende plan.

6.2 Utfordringer ved dagens arealplanlegging for akvakultur

6.2.1 Akvakultur i flerbruksområder

En av utfordringene i dag er at arealbruk til akvakulturformål i varierende grad blir avklart i arealplaner. Dette er beskrevet i NOU 2023: 23. Havbruksutvalget peker på problemstillingen om avsetting av areal til akvakultur i flerbruksområder, der kommunen i praksis ikke har foretatt noen prioritering av arealbruken:

I tilfeller der arealbruken ikke er tilstrekkelig avklart i arealplan, vil det være behov for en konkret avveining mellom akvakulturinteresser og andre arealinteresser før tildeling av akvakulturtillatelse.

Areal til akvakulturformål i store flerbruksområder innebærer i realiteten at akvakulturområder ikke er avklart i overordnet plan. Dermed er det også svakere grunnlag for å gjøre overordnede vurderinger i planarbeidet av fremtidig etablering av akvakulturvirksomhet. Dette omfatter både vurdering av alternativ plassering av akvakultur i planområdet og overordnet konsekvensutredning av etablering av akvakulturvirksomhet i planområdet.

Havbruksutvalget peker på behov for å i større grad avklare arealinteresser i arealplaner. I NOU 2023: 23 fremgår blant annet følgende:

Det vil kunne bidra til mer helhetlig arealplanlegging for akvakultur om arealbruken i større grad er avklart i arealplanene. Dette vil bidra til mer forutsigbarhet for næringen om hvilke arealer som kan være aktuelle for akvakultur og bedre samordning mellom arealplan og tiltak. Dette taler for at avveiningen mellom akvakulturinteresser og andre arealinteresser i større grad avklares i arealplaner.

Akvakulturmyndighetene har ikke de samme forutsetningene som planmyndighetene for å avveie ulike samfunnshensyn og arealinteresser. Dette taler for at akvakulturtillatelser ikke bør brukes som virkemiddel for å avveie arealinteresser mellom akvakultur og andre interesser.

6.2.2 Avgrensning av planområdet

Havbruksutvalget peker videre på at man ofte ikke ser store nok områder i sammenheng på tvers av kommunegrenser når man planlegger arealbruk for akvakultur i sjø. Det er vanlig at hver enkelt kommune utarbeider en egen arealplan. Ved kommunale arealplaner får man imidlertid ikke samme mulighet til å vurdere den gjensidige påvirkningen som akvakulturanleggene har på hverandre og på miljøet. Å se større områder i sammenheng er en forutsetning for å oppnå helhetlig arealplanlegging og en best mulig lokalitetsstruktur for akvakultur. Dette ble også påpekt av flere høringsinstanser i høringen av NOU 2023: 23.

6.2.3 Kunnskapsgrunnlaget

En utfordring ved dagens arealplanlegging for akvakultur er at det i planprosessen kan være svakheter ved kunnskapsgrunnlaget, eller at kunnskap kommer for sent inn i planarbeidet. Svakheter ved kunnskapsgrunnlaget svekker grunnlaget for å foreta avveining av arealinteresser og for å vurdere konsekvenser av planlagt arealdisponering. Havbruksutvalget skriver i NOU 2023: 23 at:

[...] flere opplysninger som i dag først foreligger ved lokalitetsklarering, med fordel kan inngå i kunnskapsgrunnlaget for arealplanlegging og være belyst før vedtakelse av arealplanen.

Dersom det er manglende kunnskap om utredning eller vurderinger av natur- og miljøhensyn i planprosessen, kan dette bidra til planlegging av områder til akvakulturformål som ikke nødvendigvis er egnet til dette.

Utfordringer knyttet til kunnskapsgrunnlaget må sees i sammenheng med kommunenes ressurser. Det finnes mange små kommuner som skal forvalte store sjøareal. Oslo Economics skriver i rapporten Samordning mellom plan-og bygningsloven og utvalget sektorlover (Oslo Economics, 2021) at mange kommuner opplever at kravene til planarbeidet stadig øker, og at dette legger et press på kommuner for å besitte og skaffe ytterligere kompetanse i planarbeidet, noe som kan være utfordrende innenfor kommuners ressursrammer (Oslo Economics, 2021).

6.2.4 Manglende samordning mellom plan- og bygningsloven og sektorlover

Havbruksutvalget har i NOU 2023: 23 pekt på behov for bedre samordning mellom arealplaner etter plan- og bygningsloven og akvakulturtillatelser etter akvakulturloven:

Dagens system innebærer en uklar grense mellom hvilke vurderinger og avklaringer som gjøres henholdsvis i arealplaner etter plan- og bygningsloven og ved behandling av den enkelte søknad om lokalitetsklarering etter akvakulturloven. Dette omfatter blant annet vurdering av samlet påvirkning på miljøet og avveining av ulike interesser knyttet til bruk og vern av arealer. Det vil derfor være en fordel med en tydeligere samordning mellom planprosessen og lokalitetsklareringsprosessen. Bedre samordning mellom disse prosessene taler for å samle vurderingene i større grad enten ved behandlingen av arealplan etter plan- og bygningsloven eller ved behandling av søknad om lokalitetsklarering etter akvakulturloven.

I høringen av NOU 2023: 23 har også en rekke høringsinstanser uttalt at det er behov for bedre samordning mellom plan- og bygningsloven og sektorlover.

Ifølge rapporten Samordning mellom plan- og bygningsloven og utvalgte sektorlover (Oslo Economics, 2021) er utfordringene innen akvakultur knyttet til uenighet om riktig tidspunkt for avklaringer, samt hvilken informasjon som bør foreligge når i prosessene. I tillegg peker rapporten på at faglige utredninger av akvakultur på en lokalitet ikke nødvendigvis tar tilstrekkelig hensyn til hele økosystemet, for eksempel i en fjord. Berørte myndigheter har adgang til å fremme innsigelse i forbindelse med planvedtaket. Rapporten fra Oslo Economics peker på at myndigheter som har innsigelsesrett, men ikke er en del av behandlingen av akvakultursaker, benytter innsigelsesinstituttet til å løfte problemstillinger som akvakulturmyndighetene mener hører hjemme senere i prosessen, når prosjektet er mer konkretisert.

Rapporten trekker videre frem at kommuner som regulerer et område til akvakultur uten ytterligere detaljering, opplever utfordringer knyttet til manglende oversikt over konsekvensene av et fremtidig akvakulturanlegg.

6.3 Mulige virkemidler for mer hensiktsmessig planlegging av akvakultur

6.3.1 Styrket kunnskapsgrunnlag

For å forbedre arealplanene må eksisterende kunnskap som kan være relevant i planprosessen tilgjengeliggjøres. Sterkere involvering av kunnskapsinstitusjoner og regionale og statlige myndigheter i planarbeidet kan bidra til å styrke kunnskapsgrunnlaget. Dette vil også gjøre planleggere på alle nivå bedre i stand til å vurdere konsekvensene av planene.

Dette er også i samsvar med naturmeldingen (Meld. St. 35 (2023–2024)) hvor regjeringen har slått fast at det er et mål å videreføre og styrke kommunenes rolle i arealforvaltningen og å jobbe for å forbedre kommunenes kompetanse og kapasitet som arealforvalter.

Gode systemer for innhenting, deling og bruk av informasjon fra akvakulturnæringen vil være sentralt for å bygge et tilstrekkelig godt kunnskapsgrunnlag, og tilrettelegge for økt verdiskaping og en effektiv offentlig sektor. Dette vil være viktig for en god planprosess. Tilgjengeliggjøring av kunnskap i marine områder må koordineres godt og gjøres i samsvar med reglene i sikkerhetsloven og forskrift om opptak og annen bruk av informasjon om bestemt angitte bunnforhold.

6.3.2 Statlige planretningslinjer

Statlige planretningslinjer er ett av flere eksisterende virkemidler i plan- og bygningsloven som regjeringen kan benytte ved planlegging for akvakultur i større områder. Statlige planretningslinjer for planlegging i kystnære sjøområder kan inneholde særskilt omtale av og gi retningslinjer for blant annet avklaring av arealbruk til akvakulturformål ved planlegging i sjøområdene.

Det er gitt flere statlige planretningslinjer, blant annet om differensiert forvaltning av strandsonen langs sjøen (2021), areal og mobilitet (2024), og klima og energi (2024). Det er imidlertid ikke gitt statlige planretningslinjer for helhetlig planlegging av kystnære sjøområder. Kystnære sjøområder defineres som ut til én nautisk mil, ihht. virkeområdet til plan- og bygningsloven.

Statlige planretningslinjer skal synliggjøre hvilke hensyn som skal tas og avveininger som skal gjøres av kommuner, fylkeskommuner og statlige myndigheter i planprosessene. I NOU 2023: 23 fremgår det:

Overordnet plannivå [...] har bedre utgangspunkt for å gi oversikt over sammenhenger i arealbruk over større områder enn ved behandling av søknad for det enkelte tiltak. Mulighetene for å finne og vurdere alternative plasseringer vurderes derfor å være størst på overordnet plannivå. Vurderingen av alternative plasseringer av en virksomhet skal normalt skje på kommuneplannivå. Sivilombudet har lagt til grunn at utgangspunktet etter akvakulturloven og plan- og bygningsloven i dag er at kommunen skal foreta nødvendig arealavklaring også i sjøområdene, herunder for akvakultur. Dette skjer ved at områder avsettes til akvakultur i kommuneplanens arealdel, og at akvakulturanlegg fortrinnsvis lokaliseres innenfor områder avsatt til dette i planen.

Statlige planretningslinjer for helhetlig planlegging i kystnære sjøområder kan bidra til å tydeliggjøre hvordan motstridende interesser skal prioriteres. Dette vil kunne føre til at avveininger som i dag blir gjennomført sent i tillatelsesprosessen, kan gjennomføres allerede på planstadiet. Dette vil bidra til økt forutsigbarhet. Statlige planretningslinjer kan også bidra til mer enhetlig planlegging av akvakultur på tvers av kommuner, siden retningslinjene vil kunne gi omforente føringer for planleggingen. De kan for eksempel gi tydeligere føringer for bruk av interkommunale planer og om planområdenes utstrekning. På bakgrunn av dette vil regjeringen utarbeide og fastsette statlige planretningslinjer for kystnære sjøområder. Det er et mål at nye statlige planretningslinjer skal bidra til en samordnet og bærekraftig arealforvaltning og forenkle kommunens arbeid med arealsaker i kystnære sjøområder.

6.3.3 Interkommunale og regionale planer

Interkommunale og regionale planer er blant de eksisterende virkemidlene i plan- og bygningsloven som kan anvendes ved planlegging for akvakultur i større områder og på tvers av kommunegrenser. I Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging 2023–2027 fremgår det at:

Lokalisering av nye områder for akvakultur må vurderes i et regionalt og interkommunalt perspektiv. Interkommunale kystsoneplaner er et egnet virkemiddel for å legge til rette for en god plassering av akvakulturområder, og det er viktig at ny kunnskap om miljømessige konsekvenser blir vurdert.

Det er også påpekt at interkommunale planer kan gi bedre løsninger på planspørsmål som går på tvers av kommunegrensene, og bidra til deling av kunnskap og erfaringer.

Havbruksutvalget peker på at interkommunale og regionale planer fremstår som det mest egnede og effektive planverktøyet for å avklare arealbruk i større områder i sjø ved enighet mellom kommunene. Både interkommunale planer og regionale planer har sine begrensninger, og det er mange kommuner som hver for seg utarbeider planer for sine sjøarealer. Det virker derfor å være behov for å ta i bruk flere virkemidler for å oppnå mer helhetlig planlegging og større bruk av interkommunale planer enn i dag. Interkommunalt og regionalt samarbeid kan også bidra til deling av kunnskap og erfaringer på tvers av kommuner.

Som beskrevet i naturmeldingen vil regjeringen utrede regionale oppgaveavlastende team i fylkeskommunene, eller interkommunale løsninger som dekker samme behov, for å tilby fagkompetanse til kommunene med vekt på natur, klima, miljø, jordvern og andre temaer i planleggingen.

6.3.4 Tematisk plan for akvakultur

Et virkemiddel foreslått av Havbruksutvalget er å utarbeide en statlig tematisk plan for akvakultur. Utvalget mener at statlige myndigheter bør utarbeide og vedta en tematisk plan for akvakultur med involvering av kunnskapsinstitusjoner, kommuner, fylkeskommuner, regionale statlige myndigheter, berørte organisasjoner og andre interessenter. Forslaget innebærer at statlige myndigheter overtar større deler av ansvaret for, og myndigheten til, å utarbeide og vedta arealplaner for sjøområdene. Det følger av Havbruksutvalgets forslag at den statlige tematiske planen for akvakultur må forplikte kommunenes arealplanlegging.

Havbruksutvalgets forslag er et nytt virkemiddel i den forstand at det er staten som skal utarbeide en forpliktende temaplan for akvakultur. Fylkeskommunene og kommunene kan imidlertid allerede i dag utarbeide slike tematiske planer. En kommunal tematisk plan (kommunedelplan) kan utgjøre en del av kunnskapsgrunnlaget for helhetlig arealplanlegging. Det vil være relativt enkelt å realisere, og i tråd med dagens plansystem, dersom tematisk plan eller tematisk kart for akvakultur utarbeides som et kunnskapsgrunnlag for planlegging etter plan- og bygningsloven.

6.3.5 Planbestemmelser om akvakultur

Planbestemmelser til arealplanene kan utfylle og presisere arealdisponeringen som fremgår av plankartet i arealplanen, og bidra til økt klarhet og forutsigbarhet. Havbruksutvalget påpekte at planbestemmelser kan gi større mulighet på planstadiet til å sette rammer og forutsetninger for den planlagte akvakulturvirksomheten. Formålet med planbestemmelsene er da ikke primært å regulere omfanget av eller former for akvakultur, men å angi tydeligere rammer og forutsetninger for arealdisponering og vurderingene av akseptabel samlet og gjensidig påvirkning på miljø, biosikkerhet og fiskevelferd. Rammer og forutsetninger for den planlagte akvakulturvirksomheten fremkommer imidlertid i hovedsak av bestemmelser i og vedtak etter spesialisert regelverk for etablering, drift og avvikling av akvakulturvirksomhet, blant annet om akvakultur med ulike arter og påvirkning på miljø, biosikkerhet og fiskevelferd. Krav i slikt regelverk kan også legges til grunn i planarbeidet. Utvikling av tydeligere krav i regelverket kan dermed bidra til tydeligere forutsetninger for planarbeidet.

6.4 Regjeringens forslag til tiltak

Regjeringen vil:

• Legge til rette for et godt kunnskapsgrunnlag for helhetlig arealplanlegging for akvakultur.

• Utarbeide og fastsette statlige planretningslinjer for planlegging i kystnære sjøområder.

7 Data og digitalisering

Regjeringen har et mål om at offentlig sektor skal tilby bedre og mer sammenhengende digitale tjenester til innbyggere og næringsliv (digitaliseringsstrategien for 2024–2030). Dette innebærer at regjeringen vil prioritere å samordne og styrke veiledningen om deling og bruk av data, og utnytte potensialet som ligger i teknologi, digitale systemer og datadeling.

Forvaltningen skal sørge for etterlevelse av vedtatt regelverk gjennom veiledning, tilsyn og kontroll. På akvakulturområdet gir mangler i datagrunnlaget utfordringer for forvaltningens mulighet til å sikre etterlevelse av regelverket. Riksrevisjonen beskriver blant annet i sin rapport fra 2023 at rapporteringskravene for sjøanlegg gir et dårlig grunnlag for oppfølging fra myndighetene (Riksrevisjonen, 2023). Dårlig kunnskapsgrunnlag gir lite effektiv forvaltning av naturverdier og marine ressurser. Man får ikke utnyttet verdiskapingspotensialet, og risikoen for manglende bærekraft, herunder uakseptabel miljøpåvirkning, dårlig biosikkerhet og fiskevelferd og naturskader øker. Det er derfor behov for å bedre kunnskapsgrunnlaget på akvakulturområdet, i alle ledd av forvaltningen.

Konkret er det et behov for hyppigere og mer presis tilgang på data fra næringen. Dette gjelder både for statlig forvaltning, fylkeskommunal behandling av akvakultursøknader og kommunal arealplanlegging i sjøområdene. Ny teknologi muliggjør i dag kontinuerlig strømming av data fra produksjon til aktør, samt dataflyt mellom næring og forvaltning. Dermed er god samhandling mellom offentlig og privat sektor en forutsetning for å øke kunnskapsgrunnlaget på en hensiktsmessig måte.

Det ligger i dag et stort uutnyttet potensial i ny teknologi og digitale løsninger på akvakulturområdet. Bedre systemer for datainnhenting og bedre dataflyt vil blant annet kunne gi sanntidsdata om fiskehelse og miljøforhold, samt gi mulighet til å samle og analysere relevant data, identifisere trender og forbedringspunkter. Hensiktsmessig bruk av slike systemer vil ikke bare øke forvaltningens kunnskapsgrunnlag, men også tilrettelegge for mer treffsikkert risikobasert tilsynsarbeid, i tillegg til at tilsynsarbeidet vil forenkles og effektiviseres. Arbeidsmengden som næringen pålegges ved krav om deling av data vil rettferdiggjøres ved bruk av digitale systemer. Videre vil nye teknologier som får mer ut av dataene enn det som tidligere har vært mulig legge grunnlaget for innovasjon og verdiøkende aktiviteter, som vil komme næringslivet, forvaltningen og samfunnet til gode.

Data er en ressurs som kan gjenbrukes mange ganger. Når flere får tilgang på et større volum av kvalitetsdata fører det til forbedring og fornying av den enkelte virksomhet, og av sektoren som en helhet. Innenfor næringer som olje- og gassnæringen, har man kommet lenger i arbeidet med felles utnyttelse av data enn man har innenfor akvakulturnæringen, til tross for at utfordringene som akvakulturnæringen står overfor krever felles innsats og tiltak. Aktørene opererer i samme fjordsystem og bruker de samme driftsmetodene, og de har derfor mange av de samme utfordringene. Verdien av deling og samarbeid rundt data er stor, og en forutsetning for økt verdiskaping for akvakulturnæringen innenfor bærekraftige rammer.

Akvakulturmyndighetene må bli bedre på å tilgjengeliggjøre data slik at den kan tas i bruk til flere formål. Ved å gi næringslivet og forskere tilgang til forvaltningsdata, kan disse dataene brukes i nye sammenhenger, noe som kan føre til alternative løsninger og ny kunnskap, og dermed øke samfunnsnytten. God informasjonsforvaltning og informasjonssikkerhet er avgjørende for dette arbeidet (Riksrevisjonen, 2023). Det krever også at virksomhetene har god oversikt over egen data, hva de betyr og hvordan de kan brukes (Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet, 2024). I tråd med digitaliseringsstrategien for 2024–2030 vil regjeringen arbeide for å sikre ansvarlig og pålitelig bruk og deling av data på akvakulturområdet.

7.1 Regjeringens forslag til tiltak

Regjeringen vil:

• Legge til rette for økt digitalisering av akvakultursektoren i tråd med prinsippene i digitaliseringsstrategien.

• Effektivisere forvaltningens tilsyn og kontroll på akvakulturområdet gjennom krav til datadeling.

• Tilrettelegge for økt datadeling på tvers av etater og sørge for datasikring.