8 Tiltak for bedre samordning og overganger mellom tjenester og sektorer

8.1 Ekspertgruppens vurdering av behovet

Vi mener at godt samarbeid på tvers av forvaltningsnivåer og sektorer er en forutsetning for å lykkes med å hjelpe målgruppen. Flere av barna vi har snakket med har fremhevet at tjenestene må jobbe sammen for å finne gode løsninger. De har også pekt på behov for hjelp og oppfølging over lang tid. Som beskrevet i kapittel 5.6.3 krever et godt samarbeid tydelig ansvarsdeling og ansvarsplassering, gode samarbeidsstrukturer, kunnskap om andre tjenester og sektorer, felles virkelighetsforståelse, deling av nødvendig informasjon og effektive beslutningsprosesser.

Barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet har behov for samtidig innsats fra flere tjenester og sektorer. I dag preges tilbudet til barna av at ingen tjeneste tar et tydelig ansvar for at barnet får et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. I stedet «skyves» barna mellom tjenestene, tiltak iverksettes sekvensielt og ingen sørger for kontinuitet i barnets tilbud. Ekspertgruppen mener derfor at en tjeneste må ta et tydelig ansvar når barn i målgruppen har behov for et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Vi anslår at det er rundt 800 barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet, se nærmere omtale i kapittel 1.4.2. I dette kapittelet redegjør ekspertgruppen for sitt syn på hvorfor kommunal barnevernstjeneste utgjør grunnmuren for barna i målgruppen. Vi mener barnevernstjenesten skal bære «den gule vesten» i samarbeidet med andre tjenester og sektorer. Dette innebærer at barnevernstjenesten skal ha hovedansvar for koordineringen av og kontinuiteten i tjenestetilbudet til barn i som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet. Samtidig må de øvrige tjenester delta i samarbeidet og forplikte seg til å ta sitt ansvar for barnas behov, slik at ikke barnevernstjenesten blir stående alene med ansvaret.

Etter vårt syn er det behov for at barnevernstjenesten settes bedre i stand til å ivareta «gul vest-rollen» i samarbeid om barn i målgruppen. Det betyr at det er behov for økte ressurser i barnevernstjenestene og økt kompetanse på samarbeidsledelse. Statsforvalterne har en viktig rolle i å understøtte samarbeidet på tvers av tjenestene og sektorene. Vi foreslår derfor at statsforvalterne skal forsterke arbeidet med å gi barnevernstjenestene opplæring, veiledning og støtte i å lede og koordinere samarbeid mellom flere tjenester og sektorer. For å bidra til enhetlig og kunnskapsbasert praksis er det behov for en felles fagmodell for tilrettelegging av samarbeidsprosesser. Basert på forskning om effektive samarbeids- og beslutningsteam har vi foreslått prinsipper som bør ligge til grunn for en slik felles fagmodell. Statsforvalternes opplæring av kommunene bør bygge på disse prinsippene.

Vi mener også at mangel på formelle tverrsektorielle samarbeidsstrukturer er en utfordring. Dette fører til at barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet ikke alltid får rett hjelp til rett tid. God samhandling forutsetter at de som er involvert har en felles forståelse av problemet. 416 Ekspertgruppen mener at en etablering av en fast samhandlingsstruktur i alvorlige saker vil bidra til at tjenestene etablerer en felles virkelighetsforståelse, samt økt kunnskap om de ulike tjenestenes mandat og virkemidler. Ekspertgruppen foreslår derfor at det etableres en ny regional samarbeidsstruktur for samarbeid i enkeltsaker. Samarbeidet gjelder i tilfeller hvor politiet, barnevernstjenesten, Bufetat/BFE, eller spesialisthelsetjenesten har en akutt og alvorlig bekymring for et barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet. Vi har valgt å kalle denne samarbeidsstrukturen for «Rød knapp-samarbeid». Vi anslår at dette vil være aktuelt for om lag 50–100 barn årlig.

Prinsippene for Rød knapp-samarbeidet er inspirert av beredskapssamarbeidet ved alvorlige hendelser. Formålet er at nøkkelpersoner med beslutningsmyndighet i de utvalgte tjenestene raskt skal møtes for å skape en felles virkelighetsforståelse og avklare behovet for videre samarbeid. Samarbeidet skal ha et felles overordnet mål om finne løsninger som sørger for at barnet får riktig og samtidig hjelp. En slik samhandlingsstruktur, som er forbeholdt alvorlige situasjoner, vil etter vårt syn bidra til mer systematikk i samarbeidet, klarhet i ansvar og roller og bedre beslutningsprosesser. Videre foreslår vi at statsforvalterne skal ha en strategisk rolle som pådriver i arbeidet med etablering av det regionale Rød-knapp-samarbeidet.

Reglene for informasjonsdeling bør ikke være til hinder for et godt samarbeid mellom sektorene. Ekspertgruppen mener at dagens regelverk kan hindre nødvendig informasjonsutveksling. Årsakene kan både være det materielle innholdet i regelverket, samt tolkning og praktisering av reglene. Utfordringer knyttet til manglende informasjonsdeling i samarbeid gjelder ikke bare i tilfeller hvor barn begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet, men kan også for denne målgruppen føre til at barna ikke får rett hjelp til rett tid. Vi anbefaler derfor at det utredes endringer i regelverket om taushetsplikt og informasjonsdeling.

Ekspertgruppen foreslår følgende tre tiltak i kapittel 8:

8.2 Barnevernstjenesten styrkes i rollen som koordinator

8.2.1 Noen må «bære den gule vesten» for barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet

God samhandling mellom tjenester og sektorer krever klare roller, ansvar og oppgaver i samarbeidet. 417 I komplekse saker er det behov for en koordinerende funksjon som har oversikt over helheten og sikrer at innsatsen fra ulike tjenester er samordnet. 418 Det er godt dokumentert at barn under 18 år som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet har store utfordringer på flere livsområder samtidig, se nærmere omtale i kapittel 4. Et tverrsektorielt og samtidig tilbud er en forutsetning for at barnet skal få riktig og god hjelp.

Som beskrevet i kapittel 5.6.3.2 er det mange ulike tjenester og sektorer som i dag har ansvar for å gi målgruppen hjelp, behandling og oppfølging. Når ansvaret for å hjelpe barnet er fordelt på mange ulike aktører øker risikoen for at barnet ikke får nødvendig hjelp, og for at ingen tar ansvaret for barnets helhetlige hjelpetilbud. Uklar rolle- og ansvarsdeling kan føre til konflikt, usikkerhet og ansvarspulverisering. I slike tilfeller er det avgjørende at en tjeneste har ansvaret for å koordinere tilbudet til barnet. Aktørenes roller og oppgaver kan være ulike, men ansvaret for å koordinere et helhetlig tjenestetilbud kan ikke fordeles på flere aktører. Barneombudet har omtalt dette som behovet for at en tjeneste bærer den «gule vesten». En tydelig ansvarsdeling mellom sektorene og en «gul vest-rolle» kan etter ekspertgruppens syn redusere risiko for at ingen tar ansvar, og motvirke svikt i overgangene.

8.2.2 Barnevernstjenesten skal «bære den gule vesten»

Ekspertgruppen har vurdert hvilken tjeneste som bør ha på seg den «gule vesten», og ta ansvaret for koordineringen og kontinuiteten i tilbudet til barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet. Fordi barna begår kriminalitet vil noen hevde at justissektoren bør tillegges et slikt ansvar. Justissektoren har som oppgave å forebygge kriminalitet, etterforske lovbrudd, straffeforfølge gjerningspersoner og gjennomføre ulike former for straff. Straffeforfølgning og straffegjennomføring omfatter ikke barn under 15 år. Barnas behov for kontinuitet i oppfølgingen og ekspertgruppens prinsipp om en forløpstankegang tilsier at ansvaret ikke bør ligge til en sektor eller tjeneste som i hovedsak retter seg mot en avgrenset del av målgruppen. Det vises videre til at opphold i fengsel som oftest vil være av kort varighet, og at ungdomsoppfølging og ungdomsstraff fordrer tiltak og oppfølging fra andre sektorer som barnevern, helse og skole.

Mange av barna som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet har store helseutfordringer, blant annet psykiske utfordringer eller lidelser, autismespekterforstyrrelser, kognitive funksjonsnedsettelser eller rusproblemer. Helsetjenesten har ansvar for at det finnes tilstrekkelig tilbud for de barna som trenger voldsspesifikk behandling eller behandling for skadelig seksuell atferd. For noen få barn vil et tilbud fra helsetjenesten være primærtilbudet. Et behandlingsforløp i helsetjenesten kan være nødvendig for en kortere eller lengre periode av barnets liv. For de fleste barna vil helsetilbudet bare dekke en del av det totale behovet for hjelp og oppfølging. Etter vårt syn er det behov for at både kommunal helsetjeneste og spesialisthelsetjeneste tar et større ansvar for at barn i målgruppen får nødvendig helsehjelp, se forslag i kapittel 9.3, 9.4, 9.5 og 10.4.

Hvilken omsorg, utviklingsstøtte, ferdighetstrening, sosial deltakelse, oppfølging på skolen, og oppfølging av helsebehov barna har fått i oppveksten avhenger i stor grad av foreldrene/foresatte. Barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet har ofte familier og nettverk med mange utfordringer, og som strever med å gi barnet oppfølging. I noen tilfeller er foreldrene skadelige for barna ved at de utøver vold og omsorgssvikt. Når foreldrene strever eller er skadelige for barna er det barnevernet som skal gi hjelp. Barnevernets formål er å sikre at barn som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid, jf. bvl. § 1-1.

Rammene for barnevernstjenestens ansvarsområde er beskrevet i bvl. § 15-3 andre ledd. Formålet med bestemmelsen er blant annet å trekke klarere grenser mellom barnevernstjenestens ansvarsområde og andre tjenesters ansvar. 419 Avgrensingen innebærer at barnets behov for hjelp må ha sin årsak i barnets omsorgssituasjon eller atferd for at barnevernstjenesten skal ha ansvar for å sette i verk tiltak. 420 I forarbeidene vises det til at det er helsetjenestens ansvar å gi hjelp til barn med nedsatt funksjonsevne, barn med spiseforstyrrelser og barn som selvskader. Videre vises det til at det ikke er barnevernstjenestens oppgave å iverksette tiltak rettet mot levekårsutfordringer. I bvl. § 15-3 fremgår det at barnevernstjenesten har ansvar for å gi hjelp, omsorg og beskyttelse når det er nødvendig på grunn av barnets omsorgssituasjon eller atferd. Barnets atferd kan blant annet omfatte barn som begår eller står i fare for å begå kriminalitet. Barnevernets formål og mandat skiller ikke mellom barn under eller over den kriminelle lavalder. Politiet eller andre kan melde til barnevernstjenesten om barn som begår lovbrudd eller står i fare for å begå lovbrudd. Påtalemyndigheten kan også overføre saker til barnevernstjenesten hvor et barn under kriminell lavalder er mistenkt for å ha begått ett lovbrudd. Videre har barnevernstjenesten et lovfestet ansvar for oppfølging av barn i fengsel, jf. bvl § 15-10. Etter vårt syn taler barnevernstjenesten formål og ansvar overfor denne målgruppen for at det er barnevernstjenesten som bør utgjøre grunnmuren for disse barna. Barnas behov for kontinuitet og oppfølging over tid kan best ivaretas av barnevernstjenesten.

Ekspertgruppen understreker at barnevernstjenesten ikke kan hjelpe disse barna alene. Statlig barnevern og øvrige sektorer må være forpliktet til å ta sitt ansvar. Flere av barna vil ha behov for et kortere eller lengre opphold i institusjon i regi av statlig barnevern eller helsesektoren. Når vilkårene for opphold på barnevernsinstitusjon, døgnbehandling i psykisk helsevern eller sikkerhetspsykiatri er oppfylt må Bufetat og spesialisthelsetjenesten ta sitt ansvar for å sørge for tilstrekkelig kapasitet og kvalitet i tiltakene, se nærmere omtale i kapittel 10.2 og 10.4. I noen tilfeller begår barn i alderen 15–17 år så alvorlige lovbrudd at de skal fengsles. Når vilkårene for varetekt eller soning er oppfylt må justissektoren ta sitt ansvar og sørge for tilstrekkelig kapasitet og kvalitet i ungdomsenhetene, se omtale i kapittel 10.3.

Selv om et barn i en kortere eller lengre periode skal ha opphold i institusjon eller fengsel er det avgjørende at kommunal barnevernstjeneste ikke «slipper barnet». Barnevernstjenesten har et lovfestet oppfølgingsansvar for barn under opphold på barnevernsinstitusjon og for barn i fengsel. Ett barn kan for eksempel ha opphold i barnevernsinstitusjon samtidig som det underveis i oppholdet har enkelte akuttinnleggelser i psykisk helsevern og en periode med varetektsfengsling. Det er avgjørende at barnevernstjenesten følger opp barnet underveis i slike tilfeller. Når barnet for en periode har opphold i institusjon eller fengsel må det arbeides parallelt med å sette hjemmet eller en alternativ omsorgsbase i kommunen i stand til å ivareta barnet. Er barnet i fengsel må barnevernstjenesten vurdere om barnet kan ha behov for opphold i en barnevernsinstitusjon i etterkant av oppholdet. Hvordan barnets behov for helsehjelp skal ivaretas under og etter opphold må avklares. Et barn fortalte oss at det var positivt at fengselet og barnevernet samarbeidet om å skaffe han en jobb etter fengselsoppholdet. Barnevernet ordnet også at han kunne bo med et familiemedlem når han kom ut av fengsel.

Det vil i mange tilfeller være behov for innsats fra flere ulike tjenester og sektorer samtidig. Det er imidlertid viktig at en tjeneste har på seg den «gule vesten» underveis i forløpet. Som vist i argumentasjonen over vurderer vi at det er mest hensiktsmessig at det er en kommunal tjeneste som ivaretar dette ansvaret. Kommunen vil blant annet ha best kjennskap til barnet og familien og best oversikt over det kommunale tiltaksapparatet.

Kommunestyret skal minst en gang i året få en redegjørelse for tilstanden i barnevernet, jf. bvl § 15-3 femte ledd. Vi understreker viktigheten av at kommunens øverste ledelse og kommunestyret i sine vurderinger og prioriteringer har innsikt i barnevernstjenestens arbeid, og at de anerkjenner barnevernstjenestens viktige «gul vest-rolle» for barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet. Kommunestyrene oppfordres til å etterspørre hvordan samarbeid ivaretas av barnevernstjenestene, og om tjenesten har mottatt opplæring fra statsforvalter. Det vises til at målet med barnevernsreformen/oppvekstreformen er at kommunen skal styrke arbeidet med tidlig innsats og forebygging. Videre skal hjelpen bli bedre tilpasset barn og familiens behov og at ressursbruken og oppgaveløsningen i barnevernet skal bli mer effektiv. 421

8.2.3 Barnevernstjenestene tilføres ressurser

Barnevernstjenestene er ulike, både i størrelse, organisering, kompetanse og antall saker som behandles årlig. Dette henger sammen med at det er store variasjoner mellom kommunene i Norge. Tall fra Bufdir viser at det i andre halvår i 2024 var 236 barnevernstjenester i Norge. Disse består av:

• 213 kommuner som har organisert seg i totalt 66 interkommunale samarbeid
• 145 kommuner som ikke inngår i interkommunalt samarbeid (inkludert Longyearbyen)
• Bydeler i Oslo (15), Bergen (5) og Trondheim (5) som har egne barnevernstjenester

Tall fra SSB viser at det de seneste årene har det vært en tendens til at det blir færre barn med undersøkelse og/eller tiltak per årsverk i barnevernstjenestene. 422 Ved utgangen av 2023 lå antall barn med undersøkelse eller tiltak per saksbehandlerårsverk på 15. Det tilsvarende tallet i 2019 var 20. Tallet viser et gjennomsnitt. Dette innebærer at noen saksbehandlere følger opp færre barn og andre vesentlig flere. Denne måten å måle kapasitet på fanger imidlertid ikke opp arbeidsmengden i hver enkelt sak, for eksempel hvor kompleks en undersøkelse er, hvor omfattende tiltakene er eller hvor mye samarbeid som kreves med andre tjenester.

Vi vurderer at barnevernstjenestens viktige koordineringsrolle overfor barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet ikke kommuniseres og understøttes godt nok. Mange barnevernstjenester ivaretar koordineringsoppgaven overfor målgruppen godt. Andre strever med å ivareta rollen. Det kan handle om manglende kompetanse på samarbeidsledelse, manglende kapasitet i tjenesten eller at oppgaven ikke er prioritert. Å lede slike samarbeid, få til gode samarbeidsprosesser og ivareta barnets behov for samordnede og helhetlige tjenester er en ressurskrevende oppgave. Det tar tid å etablere nødvendige relasjoner med andre aktører og skape tillit. I komplekse saker kan det oppstå faglig uenighet mellom tjenestene om barnets utfordringer og behov. Det krever tid og kompetanse å skape en felles virkelighetsforståelse i samarbeidet. Selv om samarbeid er nødvendig for å kunne gi barnet hjelp til rett tid, er det ikke alltid oppgaven prioriteres. Å lede og koordinere samarbeid er en selvstendig aktivitet, som ofte undervurderes ressurs- og kompetansemessig. Oppgaven kommer ofte på toppen av andre mer prioriterte og målbare oppgaver.

For at barnevernstjenesten skal være i stand til å bære den gule vesten for barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet må tjenestene tilføres ressurser. Det er om lag 800 barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet, se nærmere omtale i kapittel 1.4.2. Barna fordeler seg ulikt geografisk i landet, og behovet for ressurser vil derfor variere geografisk. Behovet vil også variere ut fra tjenestenes størrelse, organisering og sakstilfang. Vi foreslår at barnevernstjenestene styrkes med minimum 60 årsverk for å kunne ivareta koordineringsansvaret for barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet. Årsverkene må fordeles ut ifra en risiko- og behovsanalyse. Statsforvalter kjenner kommunene i sitt fylke godt og bør bidra i vurderingene av hvordan årsverkene skal fordeles. Ressursøkningen i barnevernstjenestene må sees i sammenheng med forslaget i kapittel 8.2.4 om at statsforvalter skal gi barnevernstjenestene opplæring i å lede og koordinere samarbeid.

8.2.4 Statsforvalter skal gi barnevernstjenestene opplæring

Enkelte barnevernstjenester har utfordringer med lav bemanning, lav kompetanse og høy turnover. Noen barnevernstjenester kan oppleve manglende autoritet i dynamikken eller maktforholdet med andre tjenester, som for eksempel statlig barnevern eller spesialisthelsetjenesten. Det kan føre til at de ikke tar rollen som koordinator og leder samarbeidet. Etter vårt syn er det sentralt at alle barnevernstjenestene settes i stand til å ivareta det helhetlige og koordinerende ansvaret for barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet. I tillegg til økte ressurser, omtalt i kapittel 8.2.3, bør tjenestene ha oppdatert kunnskap om hva som kjennetegner gode samarbeid for å kunne koordinere komplekse problemer.

Statsforvalter har i dag en sentral pådriverrolle for tverrsektorielt samarbeid og samordning av tjenestene i kommunen, slik at utsatte barn og deres familier får et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Videre skal statsforvalter bidra til at kunnskap-, kompetanse og tjenesteutvikling foregår i samarbeid med relevante kunnskapsmiljøer. Statsforvalter skal også understøtte sammenhengende tjenesteforløp for den enkelte på tvers av fag, tjenester og sektorer. Statsforvalter skal i tillegg være pådriver for implementering av samarbeids- og samordningsbestemmelser på tvers av sektorene. På bakgrunn av denne rollen vurderer ekspertgruppen at det er naturlig at statsforvalter får et utvidet oppdrag om å gi barnevernstjenestene opplæring, veiledning og støtte i å lede og tilrettelegge for samarbeidsprosesser.

Statsforvalter bør gi opplæring, støtte og veiledning til alle barnevernstjenestene. Det enkelte statsforvalterembetet bør imidlertid stå fritt til å prioritere kommuner med en viss størrelse på barnebefolkningen, eller barnevernstjenester i områder med særlig stor bekymring knyttet til barn som begår kriminalitet. Statsforvalterne har god kjennskap til variasjon og risiko i de ulike kommunene i sitt fylke. Videre kan statsforvalter ha kunnskap om behov for samarbeid mellom kommunene i fylket. Denne kunnskapen gir godt grunnlag for å vurdere intensiteten i opplæringen og støtten som de ulike barnevernstjenestene trenger. Opplæringen til barnevernstjenestene bør etter vårt syn basere seg på en felles fagmodell for samarbeid. Prinsipper for en slik fagmodell er nærmere omtalt i kapittel 8.2.5.

Selv om barnevernstjenesten skal ivareta koordineringsrollen for barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet er det en forutsetning at de andre tjenestene som barnet har behov for tiltak fra deltar i samarbeidet. Barnevernstjenesten kan ikke alene gi barnet et helhetlig tilbud som dekker barnets behov. Avhengig av barnets utfordringer og situasjon vil det kunne være behov for kommunale helsetjenester, spesialisthelsetjenester, oppfølging og tilrettelegging på skole eller tiltak fra arbeids- og velferdstjenesten. Det kan være krevende å få de andre tjenestene til å forplikte seg til samarbeid og oppfølging av barnet. Lokale samarbeidsavtaler mellom barnevernstjenesten, helsetjenestene, skole og arbeids- og velferdstjenestene er et viktig virkemiddel for å styrke det forpliktende samarbeidet. Ekspertgruppen foreslår at statsforvalter bør være en pådriver og tilrettelegger for forpliktende samarbeidsavtaler mellom kommunale og regionale tjenester som er relevante for barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet. Dette er avgjørende for at barnevernstjenesten ikke skal stå alene med ansvaret for komplekse saker der barnet har behov for samtidige og helhetlige tjenester.

Vi understreker at en kompetanseheving som beskrevet i dette kapittelet også kan komme andre barn, utenfor målgruppen, til gode. Barnevernstjenestene har i dag en koordineringsrolle for flere barn som har behov for tiltak fra flere tjenester, uavhengig av om de har begått gjentatt eller alvorlig kriminalitet. I andre saker er barnevernstjenesten en del av samarbeidet, mens en annen tjeneste ivaretar rollen som koordinator.

8.2.5 Prinsipper for felles fagmodell for tilrettelegging av samarbeid

Ekspertgruppen mener som nevnt i kapittel 8.2.4 at det er behov for å styrke barnevernstjenestens kompetanse på å lede og tilrettelegge samarbeidsprosesser som skal sørge for at barn i målgruppen får et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Som vist i kapittel 5.6.3.1 er samarbeid for målgruppen kjennetegnet av komplekse og gjenstridige problemer.

Forskning viser at det er en rekke prinsipper som kjennetegner effektivt og godt samarbeid. 423 Effektivt samarbeid handler om felles språk og problemforståelse. Aktørene må ha kjennskap til hverandres tjenester og roller, og ha gjensidig respekt for og tillit til hverandre. Det må være tydelig ansvarsdeling og konkrete avtaler om hvem som gjør hva. Systematikk, kontinuitet og prioritering av samarbeidet er viktig. Det bør foreligge en plan for brukermedvirkning, og samarbeidspartnerne må være tilgjengelige for hverandre. 424

Den som har på «gul vest» skal arbeide for at de som samarbeider i en sak blir gjensidig avhengig av hverandre. Dette betyr at de som samarbeider må anerkjenne at perspektivene deres utfyller hverandre, samtidig som de må klare å etablere felles problemforståelse og mål for samarbeidet. 425

I tråd med beskrivelser av hva som kjennetegner komplekse problemer i kapittel 5.6.3.1 kan prinsipper for godt samarbeid bidra til at hjelpernes uenigheter håndteres på en effektiv måte. Prinsipper for effektive samarbeid og forskning på hva som kjennetegner vellykkede team bør utgjøre kunnskapsgrunnlaget for fagmodellen for samarbeid. Vi anbefaler at det utarbeides en felles fagmodell for tilrettelegging av samarbeid som statsforvalter benytter i opplæring av barnevernstjenestene.

En fagmodell kan forstås som en «oppskrift» på hvordan samarbeidet bør foregå. Oppskriften gjelder alle saker som innebærer samarbeid med andre tjenester, og gjelder ikke spesifikt for samarbeid om barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet. Vår vurdering er at økt kompetanse hos barnevernstjenestene på ledelse og tilrettelegging av samarbeid vil føre til at flere barn i målgruppen får et helhetlig og samordnet tjenestetilbud.

Ekspertgruppen mener at statsforvalterens opplæring og oppfølging av barnevernstjenestene bør baseres på kjennetegn ved gode samarbeidsprosesser slik de er beskrevet i boks 8.2.

Mal for samarbeidsavtale på enkeltsaksnivå

I tråd med prinsippene for effektivt samarbeid beskrevet i boks 8.2 foreslår ekspertgruppen at følgende mal for samarbeidsavtaler på enkeltsaksnivå benyttes:

Rammer for samarbeidet. Avtalene skal inneholde informasjon om anslått lengde på samarbeidet, hvem som deltar i samarbeidet fast, hvem som leder og koordinerer samarbeidet og eventuelle aktører som inngår mer ad-hoc i samarbeidet. Deltakerne i samarbeidet bør bestå av minimum fire, maksimum åtte personer. Aktørene i samarbeidet må gjenspeile nødvendig kompetanse og beslutningsmyndighet for samarbeidet. Individuell plan skal vurderes opprettet dersom vilkårene for en slik plan er oppfylt og det foreligger samtykke.

Mål for samarbeidet. Det etableres og nedtegnes en samlet virkelighetsforståelse av barnets og familiens historikk, ressurser, utfordringer og behov. Basert på denne virkelighetsforståelsen etableres et felles mandat og mål for samarbeidet.

Rolle- og oppgaveavklaring. I tråd med målet for samarbeidet utarbeides en plan for hvem som skal gjøre hva i med barnet og/eller familien. Det bør også legges en plan for stedfortredere for deltakerne i samarbeidet ved fravær.

Kommunikasjon. Avtalen inneholder en plan for hvordan deltakerne kan nås og nivå på tilgjengelighet. Hvordan informasjon om barnet og/eller familien kan deles må også avklares.

Relasjonelle problemer og faglige uenigheter. Partene bør kartlegge hvilke uenigheter som kan oppstå og hva som kan fremme og hemme samarbeidet. Det er viktig anerkjenne at uenighet i seg selv er en styrke for å ivareta ulike perspektiver, men at uenighetene må håndteres på en måte som ikke fører til konflikt og brudd i samarbeidet.

Kontinuerlig evaluering. Samarbeidet bør kontinuerlig evalueres, slik at deltakerne kan lære av feil og justere kurs.

8.3 Samarbeidsstruktur ved akutt og alvorlig bekymring for barn som begår kriminalitet – Rød knapp-samarbeid

8.3.1 Formålet med Rød knapp-samarbeid

Ekspertgruppen mener at det er behov for å etablere en ny samarbeidsstruktur i saker hvor det foreligger en akutt og alvorlig bekymring for et barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet. Vi har valgt å kalle denne strukturen for «Rød-knapp-samarbeid».

Samarbeidsstrukturen omfatter politiet, barnevernstjenesten, Bufetat/Barne- og familieetaten (BFE) i Oslo og spesialisthelsetjenesten. Formålet med Rød knapp-samarbeidet er at tjenestene raskt skal etablere kontakt med hverandre for å vurdere situasjonen og avklare behov for videre samarbeid rundt barnet. Etter ekspertgruppens syn vil en slik samarbeidsstruktur bidra til at barnet får samtidige, riktige og helhetlige tiltak.

Prinsippene for Rød knapp-samarbeid er inspirert av beredskapsarbeid, for eksempel slik tjenester samarbeider på et ulykkessted. Ved en ulykke samarbeider aktørene som et beredskapsteam med et felles overordnet mandat; å redde liv og helse. Vi mener at en liknende beredskapstankegang bør kunne utløses dersom politi, barnevernstjeneste, Bufetat/BFE eller spesialisthelsetjenesten har en alvorlig og akutt bekymring for et barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet. Når Rød-knapp samarbeidet utløses skal de fire utvalgte tjenestene møtes raskt for å drøfte saken og avklare behovet for videre samarbeid. Representanter med beslutningsmyndighet fra politiet, Bufetat/BFE, spesialisthelsetjenesten og kommunal barnevernstjeneste utgjør i denne sammenheng en form for beredskapsteam. Teamet arbeider ut fra et felles metamandat om å hjelpe barnet, slik at barnet på kort sikt ikke utsetter eget eller andres liv eller helse for alvorlig fare eller skade. Tjenestenes ulike roller og mandat, eller uenighet om barnets utfordringer og behov, må være underordnet det felles metamandatet.

Tiltaket innebærer at hver av de fire utvalgte tjenestene har mulighet til å melde inn en hastesak som medfører at de samme tjenestene skal gjennomføre et avklaringsmøte innen tre virkedager. På avklaringsmøtet skal deltakerne etablere en felles virkelighetsforståelse av situasjonen, ta stilling til om det skal etableres et videre samarbeid i den konkrete saken, og hvilke av de fire tjenestene som skal inngå i et videre samarbeid. Avklaringene skal bygge på en felles risikovurdering og hvilke tiltak som vurderes som aktuelle overfor det enkelte barnet. Det bør også drøftes om det er andre tjenester som bør inviteres inn i et videre samarbeid og hvilken informasjon utover det de aktuelle tjenestene besitter som skal innhentes. Dersom det på avklaringsmøtet besluttes at det skal etableres et videre samarbeid mellom to eller flere av de utvalgte tjenestene skal roller og ansvar i samarbeidet avklares nærmere.

Når samarbeidet er etablert i den konkrete saken trekker «beredskapsteamet» seg ut. Avklaringsmøtet i Rød knapp-samarbeidet kan sammenlignes med å sette stab i beredskapsarbeid. I beredskapsarbeid skilles det mellom stab og linjedrift. I noen tilfeller settes det stab i kort tid og andre ganger i lengre tid før arbeidet går over i linjedrift.

8.3.2 Prinsipper fra beredskapsarbeid

Innenfor beredskapsarbeid er det fire overordnede prinsipper 426 :

Ansvarsprinsippet innebærer at den instansen som til daglig har ansvaret for et fagområde i en normalsituasjon, også har ansvaret for nødvendige beredskapsforberedelser og for å håndtere ekstraordinære hendelser på området.

Likhetsprinsippet innebærer at organisasjonen man opererer med under kriser, i utgangspunktet skal være mest mulig lik den organisasjonen man har til daglig.

Nærhetsprinsipp et innebærer at alle hendelser skal håndteres på lavest mulig nivå.

Samvirkeprinsippet innebærer at de aktuelle instanser har et selvstendig ansvar for å sikre best mulig samvirke med relevante aktører og virksomheter i arbeidet med forebygging, beredskap og krisehåndtering.

Etter ekspertgruppens syn kan prinsippene for beredskapsarbeid ha overføringsverdi til forslaget om å etablere en ny samarbeidsstruktur. Ekspertgruppen har derfor «oversatt» prinsippene for beredskap til Rød knapp-samarbeidet:

Ansvarsprinsippet innebærer at hver av aktørene i Rød knapp-samarbeidet har ansvar for sitt fagområde inn i samarbeidet, samt å ha nødvendig beredskap for å håndtere ekstraordinære hendelser på området. Politiet har et ansvar for å forebygge og avverge kriminalitet. Spesialisthelsetjenesten har ansvar for at barn som har behov for utredning eller spesialisert helsehjelp får dette. Det kan i enkelte situasjoner være behov for å vurdere akutt innleggelse i spesialisthelsetjenesten. Barnevernstjenesten skal gi barn nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse. Det kan i enkelte tilfeller være behov for å vurdere akuttvedtak om opphold utenfor hjemmet. Bufetat/BFE har blant annet plikt til å tilby fosterhjem eller institusjon dersom barnevernstjenesten ber om dette.

Likhetsprinsippet innebærer at aktørene i Rød knapp-samarbeidet setter krisestab hvor deltakernes formål er likt – å etablere en felles virkelighetsforståelse av barnets situasjon og avklare behov for videre samarbeid. Dette er noe annerledes enn likhetsprinsippene for nødetatene, der likheten handler om å lage lik organisering også i en akuttsituasjon. Likhetsprinsipp i Rød knapp-samarbeid handler om å etablere en lik målsetting for alle aktører. Deltakernes oppgaver følger ellers linjene de arbeider i til daglig.

Nærhetsprinsippet innebærer at den eller de tjenestene som er nærmest til å hjelpe barnet skal inngå i det videre samarbeidet, i etterkant av avklaringsmøtet. Dette kan for eksempel være barnevernstjenesten, skole, kommunal helsetjeneste, PPT eller andre sentrale aktører.

Samvirkeprinsippet innebærer at deltakerne har et selvstendig ansvar for å bidra til best mulig samvirke/samhandling med de andre aktørene med formål om å hjelpe barnet, og på kort sikt hindre at barnet utsetter eget eller andres liv eller helse for alvorlig fare eller skade.

8.3.3 Kriterier for å melde inn en enkeltsak

Rød knapp-samarbeidet retter seg mot barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet. I tillegg forutsettes det at det foreligger en akutt og alvorlig bekymring for barnets livssituasjon som medfører behov for rask avklaring om tiltak og samarbeid mellom tjenestene. Bekymringen kan for eksempel handle om en eskalerende alvorlighet eller hyppighet i lovbruddene. Det kan også handle om at tiltakene som er iverksatt ikke virker og at barnets negative utvikling fortsetter til tross for innsatsen. Uten virksomme tiltak er det stor risiko for at barnet utsetter egen utvikling for alvorlig fare eller skade.

Ekspertgruppen understreker at det ikke vil være hensiktsmessig å fastsette for rigide vilkår for innmelding av saker til et avklaringsmøte, men at det ovennevnte angir det sentrale vurderingstemaet. Det er i de tilfellene der bekymringen for barnet er akutt og alvorlig at samarbeidsstrukturen bør utløses. Selv om det vil være rom for skjønn i vurderingen er terskelen for å utløse Rød knapp-samarbeidet ment å være høy. Det må normalt forutsettes at det har vært prøvd flere tiltak, men at den samlede bekymringen for barnet fortsatt er høy.

Det er krevende å forutsi hvor mange saker det vil være aktuelt å benytte Rød knapp-samarbeidet i. Vi har anslått at målgruppen barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet omfatter om lag 800 barn årlig. Dette inkluderer både barn over og under 15 år. Denne gruppen inneholder et stort spekter av barn som det er knyttet svært ulik grad av bekymring til. Det gjelder både alvorlighetsgraden i kriminaliteten de begår og hvilke andre livsutfordringer barnet har. Det vises til nærmere omtale i kapittel 1.4.2. Vi anslår at det vil være behov for å utløse Rød knapp-samarbeidet i rundt 50–100 tilfeller i året på landsbasis. Antall saker vil variere geografisk.

8.3.4 Deltakerne i samarbeidet

Ekspertgruppen har vurdert hvilke tjenester og sektorer som bør inngå i Rød knapp-samarbeidet. For å kunne ivareta formålet om rask avklaring og effektive beslutningsprosesser er det avgjørende at samarbeidsstrukturen ikke består av for mange personer eller tjenester. Vi har derfor avgrenset samarbeidet til fire ulike tjenester. Disse fire tjenestene kan melde inn saker til samarbeidet og skal delta på avklaringsmøtene. Bare ledere med beslutningsmyndighet skal kunne melde inn saker. For at det skal være mulig å lage en forpliktende avtale nedover i «linja» er det avgjørende at deltakerne i møtet har myndighet til å treffe beslutninger og legge planer om videre samarbeid og eventuelle tiltak for barnet.

Vi har i hovedsak foreslått tjenester på regionalt nivå som deltakere i samarbeidsstrukturen. Dette vil etter vårt syn gi større mulighet for faste deltakere på avklaringsmøtene. I tillegg til politiet, Bufetat/BFE og spesialisthelsetjenesten på regionalt nivå, foreslår ekspertgruppen at kommunal barnevernstjeneste skal inngå i samarbeidsstrukturen. Bakgrunnen for dette er barnevernstjenestens sentrale «gul vest-rolle» for målgruppen, se nærmere omtalte i kapittel 8.2. Forslaget innebærer i praksis at det kan møte faste personer fra politiet, Bufetat/BFE og spesialisthelsetjenesten i regionen, mens deltaker fra kommunal barnevernstjeneste vil variere ut fra hvilken kommune i regionen saken gjelder.

Andre tjenester vil i mange tilfeller være aktuelle i et ordinært linjesamarbeid om barnet etter at rød knapp-samarbeidet trekker seg ut. Det kan for eksempel være skole, arbeids- og velferdstjenestene, konfliktrådet, kriminalomsorgen og kommunal helse- og omsorgstjeneste. Formålet med Rød knapp-samarbeidet er å etablere en samarbeidsstruktur i saker med alvorlig bekymring og med behov for rask avklaring. Det er derfor viktig at samarbeidet er avgrenset til en liten gruppe. I mange tilfeller vil det avklares behov for videre samarbeid hvor det vil være relevant å utvide samarbeidet til flere aktører.

8.3.5 Informasjonsdeling på avklaringsmøtet

Formålet med avklaringsmøtet er at tjenestene raskt skal vurdere situasjonen og avklare behov for videre samarbeid rundt barnet. Avklaringsmøtet er kun aktuelt i tilfeller der barn begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet og det foreligger en akutt og alvorlig bekymring for barnets livssituasjon. Deltakerne på møtet vil ha behov for å dele relevante opplysninger om barnet og eventuelt barnets familie på avklaringsmøtet. Ofte vil dette være opplysninger om noens personlige forhold som er omfattet av taushetsplikt.

Ekspertgruppen vurderer at dagens regelverk i stor grad åpner for deling av informasjon om barnet i avklaringsmøtet uavhengig av samtykke. Vi mener likevel at den tjenesten som melder inn saken skal forsøke å innhente samtykke fra den eller de som har kompetanse til å samtykke til deling av informasjon. Det kan være barnet selv, barnets foreldre, verge eller barnevernstjenesten. Det er imidlertid ikke avgjørende at det foreligger samtykke til informasjonsdeling i forkant av avklaringsmøtet. Alvorlighetsgraden i bekymringen og tidshensynet kan medføre at avklaringsmøtet må avholdes uten at tjenesten har lyktes med å innhente samtykke eller informere om at Rød knapp-samarbeid er iverksatt. Det kan for eksempel være at barnet har rømt fra hjemmet eller en barnevernsinstitusjon, og at det ikke er kjent hvor barnet oppholder seg.

Etter vårt syn har politiet adgang til å dele opplysninger med barnevernet og spesialisthelsetjenesten i forbindelse med avklaringsmøter, jf. politiregisterloven § 27 og § 30, se nærmere omtale i kapittel 5.6.2.

Vi viser videre til at barnevernet har adgang til å dele taushetsbelagte opplysninger med andre tjenester når det er nødvendig for å fremme barnevernets egne oppgaver og når det er nødvendig for å unngå fare for liv eller helse, jf. bvl. § 13-1. Dette innebærer at barnevernet kan dele opplysninger med politiet og spesialisthelsetjenesten når dette er nødvendig for at barnet skal få rett hjelp til rett tid.

Helsepersonell har også adgang til å dele taushetsbelagte opplysninger med andre tjenester når det er nødvendig for å hindre fare for liv eller helse, jf. helsepersonelloven § 23. Dette kan etter en konkret vurdering være tilfelle i forbindelse avklaringsmøtene i Rød knapp-samarbeidet. Videre kan barnevernet pålegge helsepersonell å dele ellers taushetsbelagte opplysninger etter bvl. § 13-4. Det kan være aktuelt å gjøre i forbindelse med avklaringsmøter.

Forutsetningen i Rød knapp-samarbeidet er at avklaringsmøtene gjennomføres med et felles mål om å hjelpe barnet. Dette felles målet deler politiet med de andre aktørene. Vi ser likevel at politiets dobbeltrolle kan føre til at barnevernet og helsetjenestene blir tilbakeholdne med å dele informasjon med politiet. Dersom tjenestene i konkrete situasjoner vurderer at de ikke kan dele informasjon med politiet, kan det være aktuelt at politiet forlater rommet når de øvrige deltakerne skal dele taushetsbelagte opplysninger.

I evalueringen av Rød knapp-samarbeidet bør et av punktene være informasjonsflyt i samarbeidet. Ekspertgruppen vurderer at det kan være behov for å foreslå en lovregulering som regulerer at politiet ikke skal bruke opplysninger fra denne typen samarbeid i etterforskning av straffesaker, se nærmere omtale i kapittel 8.4.

8.3.6 Koordinering og ledelse av Rød knapp-samarbeidet

Etter ekspertgruppens syn er det nødvendig å legge koordineringen og ledelsen av samarbeidet til en aktør på regionalt nivå. På den måten vil aktøren som skal koordinere og lede samarbeidet kunne opparbeide seg god kompetanse og mengdetrening. Det vil bidra til å profesjonalisere samarbeidet. Ekspertgruppen vurderer at det er viktig at samarbeidet koordineres og ledes av en aktør som har kunnskap om målgruppen og målgruppens behov, og som har erfaring med å etablere, følge og kvalitetssikre metodikk. Prinsippene for felles fagmodell for samarbeid, omtalt i kapittel 8.2.5 vil være relevant for arbeidet med å koordinere og lede samarbeidet.

Vi foreslår at Bufetat/BFE gis i oppdrag å koordinere og lede Rød-knapp samarbeidet på regionalt nivå. Dette innebærer at det etableres en samarbeidsstruktur i hver Bufetat region, og en i Oslo ledet av BFE. Det vises til at Bufetat og BFE har erfaring med krevende samarbeid på tvers av sektorer. Videre vises det til Bufetats erfaring med å etablere samarbeidsstrukturen PÅTVERS (Pågående tverretatlig samarbeid) som handler om høy risikoopphold på barnevernsinstitusjon i Agder.

At samarbeidet koordineres og ledes av Bufetat/BFE betyr ikke at de ordinære beslutningslinjene i enkeltsaker overstyres. Beslutningene om å iverksette hjelp, tiltak og behandling ligger til den aktuelle tjenesten etter gjeldende regelverk.

Bufetat/BFE sitt ansvar for å lede og koordinere Rød knapp-samarbeidet innebærer å:

• Motta meldinger om behov for avklaringsmøte i enkeltsaker
• Koordinere avklaringsmøtet som skal gjennomføres, innen 3 virkedager etter innmelding av sak
• Ivareta rollen som møteleder i avklaringsmøtene
• Ved uenighet i avklaringsmøtet om behovet for videre samarbeid kan Bufetat beslutte at det skal gjennomføres flere møter for å oppnå avklaring og enighet

Deltakerne kan bli enig om, eller Bufetat/BFE kan beslutte, at det er behov for flere møter med alle deltakerne i Rød knapp-samarbeidet. Det kan for eksempel være behov for å innhente mer informasjon i saken eller være uenigheter om videre samarbeid. Den akutte bekymringen for barnet kan også gjøre det nødvendig å opprettholde «stab» utover det første avklaringsmøtet. Å lede avklaringsmøter kan være krevende fordi aktørene som skal samarbeide ikke nødvendigvis er enige i forståelsen av utfordringene og barnets behov. Det er derfor avgjørende at møteleder har kompetanse i å lede krevende samarbeidsprosesser.

Deltakerne skal i Rød knapp-samarbeidet ta stilling til hvilke av de fire deltakerne som bør inngå i et mer permanent samarbeid. Å etablere et mer permanent samarbeid i «linjedrift» vil i mange tilfeller være nødvendig ut fra barnets behov for et samordnet og helhetlig tjenestetilbud. Når samarbeidet går over fra stab til linjedrift vil det ikke lenger være Bufetat/BFE sitt ansvar å koordinere og lede samarbeidet. Ansvaret for å koordinere og lede det videre samarbeidet vil i de fleste tilfeller ligge til kommunal barnevernstjeneste, som skal bære den «gule vesten» jf. omtale i kapittel 8.2. Bufetat/BFE kan likevel inngå som deltaker i et samarbeid utenfor rød knapp samarbeidet.

Det kan være aktuelt å koble på andre tjenester, både i avklaringsfasen og ved etablering av ordinært samarbeid utenfor Rød knapp-samarbeidet. Det kan for eksempel være skole, kommunal helsetjeneste, kriminalomsorgen, konfliktrådet, andre kommunale tjenester, arbeids- og velferdstjenesten, barnevernsinstitusjon mv.

Boks 8.5 Rød knapp-samarbeidet

8.3.7 Forankring av Rød knapp-samarbeidet

Spesialisthelsetjenesten og barnevernstjenesten har plikt til å samarbeide med andre tjenester dersom det er nødvendig for at barnet skal få et samordnet og helhetlig tjenestetilbud, jf. barnevernsloven § 15-8 første ledd og spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 e første ledd. Videre er begge tjenestene pålagt å samarbeide med andre tjenesteytere på systemnivå slik at både helseforetaket, barnevernstjenesten og andre tjenesteytere kan ivareta sine oppgaver etter lov og forskrift. Deltakelse i Rød knapp-samarbeidet vil etter ekspertgruppens syn ivareta tjenestenes forpliktelser etter loven til å samarbeide både på systemnivå og individnivå.

Det følger av politiloven § 2 nr. 6 at politiet skal samarbeide med andre myndigheter og organisasjoner som er tillagt oppgaver som berører politiets virkefelt, så langt regler i lov eller medhold av lov ikke er til hinder for dette. Det følger av politiinstruksen § 15-1 at det særlig påligger politiet en plikt til å innlede et nært samarbeid med skole- og sosialmyndighetene.

Vi foreslår at Rød knapp-samarbeidet forankres gjennom oppdragsbrev til Bufdir, Helseforetakene og politiet. Bufdir bør få i oppdrag å etablere regionale samarbeidsstrukturer i Bufetat sine fem regioner. Bufetat skal lede og koordinere samarbeidet i de ulike regionene. Bufdir bør samarbeide med Oslo kommune ved Barne- og familieetaten (BFE) om opprettelsen av et regionalt Rødt knapp-samarbeid i Oslo.

I hver region, samt Oslo, bør det inngås samarbeidsavtaler mellom Bufetat/BFE, helseforetaket, politiet og kommunene i regionen.

Videre anbefaler ekspertgruppen at Bufdir, Helsedirektoratet og Politidirektoratet gis i oppdrag å utarbeide en felles veileder for «Rød-knapp samarbeidet». KS bør involveres i dette arbeidet.

Det følger av hovedinstruks for statsforvalteren at statsforvalteren skal ivareta et tverrsektorielt samordningsansvar i forholdet mellom regional statsforvaltning og kommunene. I tråd med dette vurderer ekspertgruppen at statsforvalteren skal være en pådriver for etableringen av Rød knapp-samarbeidet mellom politi, Bufetat, spesialisthelsetjenesten og kommunene.

8.4 Utrede endringer i reglene om taushetsplikt

Det er vanskelig å få til godt samarbeid om barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet hvis ikke tjenestene deler informasjon med hverandre. Kunnskapsgrunnlaget viser at informasjonsdelingen mellom tjenestene i mange tilfeller svikter dersom barnet eller foreldrene ikke samtykker til deling av informasjon. Selv om lovverket i bestemte tilfeller åpner for å dele informasjon mellom tjenestene, kan forståelsen og praktiseringen av reglene føre til at informasjonen likevel ikke deles. Mangel på informasjonsdeling kan føre til at barnet ikke får nødvendig hjelp og til at det treffes beslutninger på uriktig eller ufullstendig grunnlag.

Reglene om taushetsplikt bygger å avveininger mellom ulike hensyn som delvis kan være motstridende. Taushetsplikten er i hovedsak begrunnet i hensynet til den enkeltes personlige integritet og personvern og tillitsforholdet mellom den enkelte og det offentlige. Dette er viktige hensyn. Samtidig mener ekspertgruppen at det er avgjørende at reglene om taushetsplikt ikke er til hinder for samarbeid mellom offentlige tjenester som har som formål å gi nødvendig hjelp til barn som har behov for et helhetlig og samordnet hjelpetilbud.

Samtykke er et sentralt grunnlag for informasjonsdeling, og tjenestene skal som hovedregel forsøke å innhente samtykke. I noen tilfeller samtykker imidlertid ikke barnets foreldre til informasjonsdeling, noe som kan medføre at barnet ikke får tilstrekkelig utredning eller hjelp. Etter helselovginingen kan i utgangspunktet barn som har fylt 16 år nekte helsepersonell å dele opplysninger om barnets helse med andre, slik at viktig informasjon om barnets situasjon og behov ikke deles med andre tjenester som skal gi barnet hjelp.

Vi mener det er behov for at regelverket både materielt og i sin utforming legger bedre til rette for informasjonsdeling av taushetsbelagte opplysninger mellom offentlige tjenester. Det er viktig at sentrale aktører som barnevern, helsevesen, skole, politi, kriminalomsorg, konfliktrådet og arbeids- og velferdstjenestene har tilstrekkelig adgang til å dele informasjon i samarbeid med formål å gi barn et helhetlig og samordnet hjelpetilbud.

Det ligger utenfor tidsrammen for ekspertgruppens arbeid å utrede og foreslå konkrete forslag til lovendringer i reglene om taushetsplikt og informasjonsdeling. Det er etter vårt syn behov for å gjøre endringer, og det bør utredes nærmere hvordan slike endringer kan utformes for å ivareta de ulike hensynene best mulig. 427 Det vises i denne sammenheng til den danske retsplejeloven § 115. Bestemmelsen gir offentlige myndigheter adgang til å dele opplysninger om «enkeltpersoners rent private forhold» hvis det anses nødvendig i forbindelse med ulike typer samarbeid. Det er fastsatt i loven hvilke typer samarbeid adgangen til informasjonsdeling gjelder. Etter retsplejeloven § 115 kan de myndighetene som inngår i det kriminalitetsforebyggende samarbeidet (SSP), politiets samarbeid med de sosiale myndigheter og behandlingspsykiatrien som ledd i innsatsen overfor «socialt utsatte personer» (PSP) eller samarbeidet mellom kriminalomsorgen, de sosiale myndigheter og politiet (KSP) dele taushetsbelagte opplysninger om privatpersoner. I den danske retsplejeloven § 115 er det videre lovfestet at opplysninger til politiet eller andre myndigheter ikke skal gis «med henblikk på etterforskning av straffesager».

Politiets adgang til å dele opplysninger med andre myndigheter etter retsplejeloven § 115 er i stor grad sammenfallende med det norske regelverket. Regelen skiller seg imidlertid vesentlig fra norsk rett ved at andre myndigheter har adgang til å dele opplysninger om enkeltpersoner i et slikt samarbeid. 428 Vi mener det er grunn til å vurdere endringer i de norske reglene i tråd med den danske modellen. Det kan blant annet være aktuelt å fastsette lignende regler for kommunale SLT-samarbeid (samordning av lokale rus- og kriminalitetsforebyggende tiltak), som i stor grad kan sammenlignes med det danske SSP-samarbeidet. Vårt forslag om å etablere Rød knapp-samarbeid (nærmere omtalt i kapittel 8.3) er også en type samarbeid som bør inngå i en slik regulering. Ekspertgruppen mener i likhet med andre utredninger at en utvidet adgang til deling koblet til mer formalisert samarbeid, både kan bidra til økt informasjonsdeling og samordnet innsats. 429 Flere tjenester har uttrykt skepsis til å dele opplysninger med politi og påtalemyndighet fordi opplysningene potensielt kan benyttes for å etterforske lovbrudd og straffeforfølge barna. Det bør i arbeidet vurderes om det er behov for lovendringer for å motvirke dette.