4 Kjennetegn og behov hos barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet

4.1 Innledning

Dette kapittelet beskriver kjennetegn og behov hos barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet. Beskrivelsen av kjennetegn og behov hos barna gjøres på gruppenivå. Tiltak overfor disse barna må tilpasses det enkelte barnet og særlig inkludere deres ressurser.

Barna i ekspertgruppens målgruppe har de samme grunnleggende behovene som alle andre barn – de har behov for trygghet, mestring, omsorg, grensesetting og fellesskap. De har en del likheter, men enda flere ulikheter. Analyser og forskning viser til at det er en sammenheng mellom det å bli utsatt for vold og senere kriminalitetsutøvelse som barn. 31 Barnas atferdsuttrykk kan ofte se like ut, selv om årsakene bak er forskjellige.

Ingen barn er født kriminelle og barna i målgruppen har hatt ulike veier inn i kriminalitet. Noen av barna har utviklet alvorlige psykiske lidelser som følge av omsorgssvikt i oppveksten. Andre har hatt gode oppvekstsvilkår, men har utviklet utfordringer som gjør at foreldrene ikke lenger klarer å gi den nødvendige omsorgen. Noen barn har medfødte sårbarheter som kan utgjøre en fare for både dem selv og samfunnet. Andre sosialiseres inn i alvorlig kriminalitet på grunn av fattigdom og marginalisering.

For å lykkes med å få barna ut av kriminalitet er det viktig å kjenne årsaken til at de kom inn, slik at tiltakene treffer best mulig. Det er likeledes viktig å kjenne til hvilke faktorer som opprettholder kriminaliteten. 32 Dette krever kartlegging av utfordringer og behov knyttet til risiko og utvikling. En slik kartlegging vil bidra til å synliggjøre hva slags risikofaktorer som øker sannsynligheten for videre negativ utvikling og hva slags beskyttelsesfaktorer som kan dempe denne risikoen. Alle barna har sine ressurser, sine ting de er gode på. Det må kartlegges individuelt. Vi kan ikke behandle alle likt.

Dette kapittelet er bygget på flere kilder, både skriftlige innspill ekspertgruppen har mottatt, innspill i møter og ulike rapporter. Ekspertgruppen vil særlig trekke frem to ferske publikasjoner som er benyttet: Skjærvø og Buktens bidrag i Barn, unge og straffegjennomføring (2025) 33 og Oslo politidistrikt (2025) Barn og unge registrert med 10 eller flere anmeldelser i 2023. Sistnevnte omhandler en gruppe barn i Oslo som er i kjernen av ekspertgruppens målgruppe . Skjærvø og Bukten gjennomgår tilgjengelig registerdata om alle barn som var fengslet i Norge i perioden fra 2000 til 2019.

Kapittelet starter med å gjennomgå kjennetegnene hos barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet. Deretter beskrives deres behov, som er relatert til disse kjennetegnene.

4.2 Kjennetegn hos målgruppen

4.2.1 Opphopning av vansker

De fleste barn som utøver gjentatt eller alvorlig kriminalitet har en svært belastende livssituasjon med få beskyttende faktorer. 34 Barna har utfordringer på de fleste områder i livet og vanskene har hopet seg opp fra tidlig alder. 35 Det kan for eksempel være utfordringer i familien eller omsorgssituasjonen, på skolen, med venner og i fritiden, med rus og psykisk uhelse og medfødte sårbarheter (som for eksempel lav impulskontroll mv). De har ofte opplevd nederlag og dårlig mestring på ulike livsområder, men av ulike og ofte sammensatte grunner. Fysisk og psykisk sykdom, ofte som resultat av tidlige traumer, kommer gjerne på toppen av materiell fattigdom, oppløste familier og et problemfylt nærmiljø. 36 Dette innebærer at flere tjenester og sektorer gjerne er inne med tiltak, mange ganger, uten at tiltakene er godt nok samordnet. 37

4.2.2 Flest gutter med innvandrerbakgrunn

Gutter er overrepresentert i kriminalstatistikken, i straffereaksjoner (ungdomsenhetene, fengsel og ungdomsreaksjonene) 38 og på barnevernsinstitusjoner. Av alle barn som ble fengslet fra 2000 og til 2019 var kun tre prosent jenter. 39 Jenter blir i hovedsak anmeldt for vinningskriminalitet knyttet til butikktyveri. Guttene har mer variert og sammensatt kriminalitet. 40 Antallet jenter i barnevernsinstitusjoner er noe lavere enn antallet gutter, og dette mønsteret er stabilt over tid. 41

Barn med innvandrerbakgrunn er overrepresentert blant siktede. 42 Om lag halvparten av innsatte barn er selv født utenfor Norge eller har forelder født utenfor Norge. 43 Flere har krigserfaringer, utfordrende flyktning- og innvandringsprosesser, og står overfor en rekke sammensatte utfordringer. Disse faktorene bidrar til økt risiko for utenforskap, som igjen kan føre til kriminalitet. 44

4.2.3 Vanskelige oppvekstforhold

4.2.3.1 Utfordringer i familien og nærmiljøet

Mange av barna har vokst opp med utrygge nærmiljøer og i familier med høyt konfliktnivå, psykiske lidelser eller rusmisbruk. I tillegg mangler de ofte fritidsaktiviteter og positive arenaer å oppholde seg på. Dette gjør at det blir lite samlet utviklingsstøtte. Da er det særlig viktig at tiltak ses i helhet. Flere av barna vokser opp med eneforsørger, og ofte er det ingen fungerende far. 45

Mange har erfaring med at vold og trusler kan brukes til å oppnå det man ønsker, for eksempel å komme seg ut fra en barneverninstitusjon. Samtidig kan de ha et fravær av nødvendige grenser og struktur i hverdagen hjemmefra. Flere har erfaringer tidlig i livet sitt med overgrep og vold. For noen av guttene har voldserfaringene særlig vært knyttet til oppvekst i krigs- og konfliktområder, etterfulgt av en utfordrende flyktnings- og innvandringstilværelse. Mange har også opplevd vold i familie og/eller i omgangskretsen sin. 46 Mange har flyttet flere ganger. Av barn som har vært fengslet med dom (i perioden 2000–2019), hadde omlag 40 prosent flyttet tre ganger eller mer før fylte 15 år. 47 Dette fører til gjentatte brudd i oppveksten og lite kontinuitet i relasjoner.

4.2.3.2 Tidlig debutalder og gjentatt kontakt med hjelpeapparatet

Barna de nevnte rapportene omhandler har ofte en tidlig debutalder for utøvelse av vold og skadelig seksuell atferd og begår sitt første lovbrudd før de har fylt 15 år. Dette gir en høy risiko for å fortsette med kriminalitet. 48 Av innsatte barn hadde 61 prosent som var varetektsfengslet og 68 prosent som var fengslet med dom, tidligere mistanker mot seg i saker som har blitt henlagt fordi de var under kriminell lavalder. Dette tyder på at tidlig kriminell atferd kan forutsi fremtidige lovbrudd. Disse barna har ofte hatt tidlig kontakt med politi og rettsvesen. 49

Mange har hatt massive hjelpetiltak i løpet av livet, uten at det synes å ha hjulpet. 50 Flere har vært i kontakt med barnevernet, og mange har vært på institusjon. 51 I tillegg til hjelp fra barnevernet har også de fleste fått hjelp fra oppfølgingsteam og psykisk helsevern. 52

Barn som viser et høyt nivå av utagerende vansker når de er små har 30–50 prosent høyere risiko enn andre barn for å utvikle et eskalerende og vedvarende negativt atferdsmønster. 53

4.2.3.3 Lav inntekt og foreldre som er tidligere straffet

Barnas foreldre har ofte lavere utdanningsnivå, lavere inntekt og mottar oftere trygdeytelser enn gjennomsnittet. 54 Mange av familiene bor dessuten trangt. 55 65 prosent av barn som er fengslet ved dom kom fra en familie med lav inntekt sammenlignet med den generelle norske befolkningen (11 prosent). Samtidig er linken mellom kriminalitet og dårlig økonomi bedre forklart av negative forhold i familien, på skolen eller blant jevnaldrende enn lavinntekthusholdning alene. 56 Ofte lever barna i en sårbar situasjon der sosiale og økonomiske begrensninger kan føre til ytterligere marginalisering. Dette kan også handle om at barna og deres familie har lav tillitt til offentlige tjenester eller ikke kjenner tjenestene godt nok. Når barna ikke får riktig hjelp kan det resultere i at de blir kasteballer i systemet. 57

En studie viser at en tredel av barn som har vært innsatt i ungdomsenhet eller fengsel har foreldre som har vært i fengsel. 58 Foreldre som har vært straffet kan settes i sammenheng med sosioøkonomiske vansker og psykiske vansker hos foreldrene, som påvirker deres foreldreferdigheter. Dette kan bidra til emosjonelle reaksjoner hos barnet, som frykt, tristhet og mistro og det kan bidra til at relasjonen til foreldrene skades. 59 Noen av barna kommer fra familier der det er straffesaker mellom andre familiemedlemmer (foreldre eller søsken) uten at barnet selv er involvert i straffesaken. 60

4.2.3.4 Offer og utøver samtidig

Mange av barna har selv vært utsatt for vold, ofte i nære relasjoner, og innehar både rollen som offer og utøver. 61 Denne doble rollen gjør at traumer og emosjonelle belastninger kan vedvare, og forsterker risikoen for gjentakelse av lovbrudd. En SaLTo-rapport (2022) viser til at blant aktive barn som begår kriminalitet under 18 år var nær en tredjedel registrert som offer i voldssaker. For de som begår mest kriminalitet var andelen nesten dobbelt så stor (62 prosent). 62 Flere av barna ble registrert som ofre første gang da de var under 1 år gamle. 63

4.2.4 Utfordringer med skole, venner og fritid

Svak tilknytning til skole er en betydelig risikofaktor for kriminalitet. 64 Mange av barna som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet opplever utenforskap i skolen fra ung alder og har dårlige skoleprestasjoner. 65 Mange har mistrivdes på skolen og har i liten grad opplevd mestring og tilhørighet til skolesystemet. 66 Flere har opplevd alvorlig mobbing over tid. 67 Flere har frafall allerede i barneskolen. Mange står også uten skoletilbud eller alternativt dagtilbud i ungdomsskole eller videregående. 68 De skulker, har negative holdninger til skolen, og får et dårlig tilrettelagt skolefaglig opplegg som ikke møter den enkeltes behov etc. 69 I flere tilfeller blir PPT og BUP koblet på sent, for eksempel når barna er i ferd med å droppe ut av skolen eller allerede har gjort det. 70 Noen barn har opphold i skolegangen på grunn av flyttinger, institusjonsopphold eller på grunn av deltakelse i større nettverk som driver med kriminell virksomhet. 71 For noen fungerte skolen som en kilde til motivasjon for å komme ut av kriminalitet og framsto som en viktig beskyttelsesfaktorer. For andre som ikke mestret skolehverdagen kunne skolen fremstå som en risikofaktor for utenforskap og kriminalitet. 72

Mange av barna som begår kriminalitet har selv venner som bryter loven og/eller som misbruker rus. 73 Flere opplyser at de opplever fellesskap, mestring og spenning i kriminelle miljøer. De deltar i liten grad i organiserte aktiviteter. 74 Svak tilknytning til familie, skole og fritidsaktiviteter trekkes frem som en av de viktigste årsakene til gjengdeltakelse. I tillegg ser det ut til at mangel på anerkjennelse og opplevelser av å bli diskriminert er viktige motivasjonsfaktorer for å bli rekruttert til gjenger. 75

Erfaringskunnskap fra politibetjenter i SaLTo-nettverket påpeker at mange av barna kjenner på utenforskap og liten tilhørighet til positive grupperinger. De viser til at kun en tredjedel av barna som begikk kriminalitet ofte hadde deltatt i organiserte fritidsaktiviteter. Mange av dem sluttet tidlig i tenårene. 76

4.2.5 Medfødte sårbarheter og utfordringer med rus og psykisk helse

En vanskelig oppvekst og hjelpetiltak som ikke har fungert som ønsket har bidratt til at flere av barna har utviklet store psykiske helseutfordringer og utfordrende atferd. 77 Flere av barna som utgjør en alvorlig fare for andre, har også tegn på samtidig psykisk lidelse, uten at de får oppfølging av psykisk helsetjeneste. 78 Mange som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet strever med rus, og lovbrudd begås ofte i ruset tilstand. 79

Flere av barna har en eller annen form for utviklingsforstyrrelse som ADHD, autismespekter, psykiske lidelser på grunn av traumer og rusmiddelbruk. 80 Sosialt belastede miljøer er ofte medvirkende faktorer til at barna begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet. Medfødte sårbarheter og/eller psykisk uhelse bidrar til vansker med å forstå beskjeder og til en lav toleransegrense for regulering av adferd. Barna kan ha lave verbale og kognitive evner. De kan også ha høy impulsivitet, positive holdninger til kriminalitet og rus, manglende skyldfølelse og fremstå aggressive for andre. 81 Mange bruker vold aktivt. Voldslovbrudd som førte til fengsling var mer vanlig blant barn under 18 år (61 prosent av varetekstfengslede og 77 prosent av fengsling med dom) sammenlignet med eldre, med en gradvis nedgang etter hvert som de ble eldre. Lignende mønster blir også observert for seksuallovbrudd. 82

4.3 Hvilke behov har barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet?

I det følgende presenteres målgruppens behov, som er relatert til kjennetegnene omtalt over. For å kunne gi riktig hjelp, er det avgjørende med en felles forståelse av barnas behov og en koordinert innsats fra ulike tjenester. 83

4.3.1 Behov for å redusere risikofaktorer og øke beskyttelsesfaktorer

Problemer oppstår ikke i et vakuum, men som endel av en større kontekst. Tiltak må skje samtidig og koordinert i hele miljøet til barnet og ikke stykkevis og delt. Derfor er det behov for en grundig kartlegging av familie og omsorgssituasjon, skole, venner og jevnaldrende, nærmiljø samt helse, før beslutning om tiltak treffes.

For å redusere risikoen for ny eller gjentakende kriminalitet må innsatsen rettes mot å redusere risikofaktorer og øke beskyttelsesfaktorer hos barnet og systemet rundt. Dette krever kartlegging av utfordringer og behov knyttet til risiko og utvikling. En godt dokumentert modell for slik kartlegging er Risiko-behov-responsivitet (RNR) -modellen. 84

Gjentatte lovbrudd, antisosialt holdningssett, svak selvregulering og aggressivt handlingsmønster er risikodrivende. Disse forsterkes av problemer på skole, utenforskap, fravær av positive rollemodeller og problematiske familierelasjoner. Jo flere risikofaktorer, desto større sjanse for voldskriminalitet og andre lovbrudd. 85 Grad av risiko for kriminelle handlinger påvirker behovet for oppfølging. Høy risiko krever høy intensitet i tiltak, som for eksempel antall tiltak, varighet på tiltaket og hyppighet. Det er viktig å skille mellom kliniske og kriminogene behov. Kriminogene behov er påvirkelige risikofaktorer som er direkte knyttet til kriminalitet og dermed mål for behandling og forebygging. 86

Tiltaket må rettes mot de viktigste påvirkbare (kriminogene) risikofaktorene og beskyttelsesfaktorene hos barnet og barnets familie og nettverk. Tiltakene må også tilpasses barnets forutsetninger for å nyttiggjøre seg tiltaket/hjelpen. Se eksempel i boks 4.1.

Analyser viser at jo yngre barna er når de først fengsles, desto større er sjansen for tilbakefall og mer alvorlig kriminalitet senere. Derfor er det viktig med effektive tiltak for å hindre at kriminaliteten fortsetter eller forverres. Dette understreker viktigheten av et godt innhold særlig i ungdomsfengsler og andre straffereaksjoner for barn slik at de får den hjelpen og støtten de trenger for å komme seg ut av kriminalitet. 87

4.3.2 Stabilitet, tydelige rammer og trygge relasjoner

For å hjelpe barna i målgruppen ut av kriminalitet trenger barna stabile relasjoner som skaper kontinuitet i hverdagen. De har behov for målrettede tiltak, tett og langsiktig oppfølging samt de mest intensive tiltakene for å hindre at de blir kriminelle «gjengangere». Denne gruppen kan også trigge alvorlig kriminell atferd hos et annet barn hvis de bor sammen. 89

De voksne må setter sunne grenser og vise omsorg, tåle å stå i opp- og nedturer, ha tålmodighet og vise interesse. Dette innebærer at en trygg voksen ikke bare må ha kompetanse, men også et oppriktig ønske om å skape en positiv endring i barnets liv. Det vil skape en tillit som kan gjøre at barna kan bli i stand til å motta hjelp. 90 En eller flere stabile ressurspersoner over tid, er en viktig beskyttelsesfaktor. 91 Mange av barna er hjelpetrøtte etter mange tillits- og relasjonsbrudd. Dette gjelder særlig de som har flyttet mange ganger. 92 Samtidig trenger de å oppleve trygge konsekvenser av negativ atferd, gjennom å skjermes og begrenses på forståelige måter slik at de lærer at aggresjon ikke fører frem. 93 Erfaringer fra blant annet Ungdomsenhet øst er at rammene der kan gjøre det mulig å ta imot helsehjelp og møte opp i behandling på en måte som barna ikke klarer når livet er kaotisk ute.

4.3.3 Mestring og tilhørighet

Barna har behov for å oppleve fellesskap, mestring og spenning et annet sted enn i kriminelle miljøer. 94 Trygge voksne må bistå slik at barna utvikler egne styrker som gir mestringsfølelse og skaper motivasjon for endring. 95 Hjelpen/straffen som settes inn må ikke forverre situasjonen. Positive miljøer for læring og trygge konsekvenser kan gi dem erfaring med å regulere aggresjon og konflikt på konstruktive måter. Barn er ikke ferdig utviklet før de er om lag 25 år, verken kognitivt, emosjonelt, eller sosialt. Når man gir reaksjoner på kriminalitet bør kunnskap om barnets utviklingsnivå hensyntas. 96 Dette er viktig for å støtte deres mestring og tilhørighet, og for å sikre at tiltakene er tilpasset deres behov og fremmer positiv utvikling.

Ved å delta i fritids- og kulturtilbud som øker sosial kontakt og nettverk, kan barn oppleve en følelse av å høre til og bidra i samfunnet. Fritidssektoren og oppsøkende ungdomsarbeid spiller en viktig rolle i kommunenes kriminalitetsforebyggende arbeid. 97

4.3.4 Ansvar og refleksjon

Det er viktig at barn må ta ansvar for sine handlinger. Samtidig må reaksjoner på kriminalitet fokusere på læring og vekst, snarere enn straff alene. Barna trenger hjelp til refleksjon over og bevisstgjøring om det de har gjort. Dette skaper grunnlag for varig endring. En reell endring skjer først når barnet selv tar en beslutning om å endre livet sitt. Voksne må hjelpe barn med å forstå hva de har gjort, og hjelpe de til å se konsekvensene av handlingene. Voksne må forklare, stille krav og gi dem muligheten til å rette opp i det de har gjort. 98

Både Konfliktrådets og ekspertgruppens erfaring viser viktigheten av at barn som gjennomfører straff både i fengsel og i samfunnet, er avhengige av å få en oppfølgings- og tiltaksplan som de selv er med på å utforme. De må forstå og eie tiltakene selv for at oppfølgingen skal lykkes. Støtte og hjelp til skole og arbeid

Mange av barna vil trenge et individuelt tilpasset skoletilbud for å innhente tapt skolegang. 99 Tidlig kartlegging av faglige og sosiale utfordringer er nødvendig for å forhindre utenforskap og frafall. 100 Det er viktig å fullføre skoleløpet for å få et godt utgangspunkt i ung voksen alder. 101

Disse barna trenger tett oppfølging fra voksne for å lykkes med sin skolegang. De etterspør fritidsaktiviteter og et utdanningstilbud som kan hjelpe med deltidsjobb, sommerjobb og arbeidspraksis. 102 Ved å gi barnet eller den unge voksne muligheten til å tjene egne penger, og som kan hjelpe familiens økonomi, kan man også bidra til å styrke relasjonen og tilliten mellom foreldre og barn. 103

4.3.5 Spesialisert helsehjelp

Barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet har ofte komplekse behov som krever psykisk helsehjelp og ofte rusbehandling. Det er avgjørende å få utredet traumer, psykiske helseutfordringer, rusproblemer eller nevroutviklingsforstyrrelser som kan være underliggende årsak til barnets kriminelle atferd. 104 Tilgang til psykolog og spesialisthelsetjenester er nødvendig, både for utredning og til helsehjelp/behandling. 105 Det er også behov for oppsøkende hjelpetilbud for å komme i posisjon til å hjelpe barn med sammensatte psykologiske utfordringer. 106 Disse oppsøkende tilbudene bør arbeide tett sammen med andre involverte instanser. Prioritering av psykisk helsehjelp og rusbehandling er ofte avgjørende for å bryte den negative spiralen og oppnå varig endring.

4.4 Ekspertgruppens vurdering

Som vist ovenfor har barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet mange og sammensatte utfordringer hvor blant annet dårlig økonomi, trangboddhet, rus, manglende skolegang og fritidsinteresser er drivere for psykiske problemer og kriminalitet. For å forstå hvordan økonomi påvirker foreldreferdigheter og barnas helsetilstand blir ofte familiestressmodellen og familieinvesteringsmodellen benyttet. 107

Familiestressmodellen beskriver hvordan økonomisk stress fører til psykiske problemer, konflikter og foreldre som bruker negative oppdragerstiler. Dette kan igjen påvirke den psykiske helsen til barna. For barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet er dette ekstra skrudd til; det er ofte overveldende mange stressfaktorer i livene deres. Familiestressmodellen har ført til økt oppmerksomhet på foreldrefunksjon, og økt bevissthet på at tiltakene som settes inn må rettes inn mot flere av faktorene som fører til dårlig foreldrefungering. Familieinvesteringsmodellen er en annen forklaringsmodell på hvorfor problemene i disse familiene blir så store og handler om i hvilken grad foreldrene har anledning til å investere tid og penger i barnas utvikling. Barna kan har for eksempel ikke tilgang på leker og aktiviteter som stimulerer utviklingen deres, og kosthold og boligsituasjon er ofte marginal. Graden av slike foreldreinvesteringer henger sammen med barns kognitive utvikling og skoleprestasjoner. 108

Barna i målgruppen lever krevende liv med mange risikofaktorer på flere områder. Dette bør ha betydning for valg av tiltak fordi de ofte har behov for tiltak på flere arenaer og på flere nivåer for å klare å komme seg ut av kriminalitet. Det er forskjell på barnas motivasjon til endring, og det er avgjørende med skreddersøm av tiltakene. Oppsummert tyder det på at barna må ha målrettede og samtidige tiltak og en langsiktig oppfølging med et forebyggende perspektiv.

Dette innebærer at det må arbeides i to spor for å redusere kriminalitet; a) omfattende forebyggende tiltak for å hindre at barn kommer inn i kriminalitet og b) nødvendige og målrettede tiltak når barn har begått gjentatt eller alvorlig kriminalitet og trenger hjelp for å komme ut av det. En balansert tilnærming som inkluderer begge sporene vil bedre adressere de underliggende problemene og samtidig sikre at de som begår gjentatt eller alvorlige lovbrudd får nødvendig oppfølging.

Ekspertgruppen viser til tiltakene som foreslås og som beskrives i kapittel 8, 9, 10 og 11.