5 Økonomiske og administrative konsekvenser

Som påpekt i omtalen ovenfor i punkt 4 er det allerede gjennomført endringer i lover og utarbeidet forskrifter som oppfyller de fleste kravene i direktivene. Det er redegjort for de økonomiske og administrative konsekvensene for offentlige og private aktører i Prop. 100 L (2022–2023) Endringer i energiloven og naturgassloven (overskuddsvarme, energikartlegging, måling og fakturering). Det er der lagt til grunn at alle aktiviteter i det offentlige vil dekkes innenfor gjeldende rammer.

Når det gjelder kostnader ved kost-nytteanalyser for å utnytte overskuddsvarme skriver Energidepartementet i ovennevnte proposisjon at det for myndighetene vil påløpe kostnader knyttet til blant annet utarbeiding av metodikk for kost-nytteanalyser, mal for rapportering og løsninger for mottak og validering av analyser. For virksomhetene vil gjennomføring av kost-nytteanalysen kunne gjøres internt i foretaket eller ved hjelp av konsulenter. Dette vil medføre noen kostnader. Samtidig kan foretakene ha fordeler av å identifisere muligheter for utnyttelse av overskuddsvarme. Analysene kan også bringe prosjektutviklere i kontakt med aktuelle avtakere av overskuddsvarmen og dermed ha en positiv effekt. Energidepartementet skriver videre at kost-nytteanalyser forventes å trekke i retning av bedre utnyttelse av energiressursene, ved at anvendbar overskuddsvarme ikke går tapt, og på marginen redusere behovet for ny energiproduksjon. Energieffektivisering ved gjenbruk av overskuddsvarme vil kunne bidra til å begrense naturinngrep som følge av nettutbygging og energiproduksjon. Nytten vil imidlertid avhenge av at kost-nytteanalysene avdekker lønnsomme prosjekter, og at de gjennomføres.

Når det gjelder krav til energikartlegging skriver Energidepartementet i ovennevnte proposisjon at de administrative kostnadene for myndighetene ville være knyttet til utarbeidelse av lov og forskrifter og senere forvaltning av ordningen, først og fremst tilsyn. Det er vist til at Energidepartementet vil søke å utforme ordningen og tilsynet slik at det blir minst mulig byrdefullt både for virksomhetene og myndighetene. Energidepartementet la til grunn at de fleste store norske foretak har et godt grunnlag å bygge på for å oppfylle plikten til energikartlegging. Mange foretak har allerede gjennomført den første kartleggingen helt eller delvis gjennom frivillige ordninger. Departementet viste samtidig til at en god del foretak nok likevel ville få en tilleggskostnad, og at departementet i arbeidet med forskrift ville vurdere ulike fritak fra den første energikartleggingen. Departementet antok at kostnaden for den første energikartleggingen ville være høyere enn kostnaden for senere oppdateringer. Departementet viste til at det var vanskelig å nøyaktig anslå de økonomiske konsekvensene for pliktige foretak. Erfaringer fra andre land i Europa viser at kostnadene for energikartleggingen varierer betydelig, og er avhengig av flere faktorer, slik som sektor, type aktivitet, størrelse på foretaket og grad av egeninnsats. En energikartlegging kan avdekke lønnsomme energieffektivitetstiltak. Både Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) og Enova har opplyst at mange foretak, etter deres erfaring, relativt enkelt kan innføre tiltak med meget lav tilbakebetalingstid og redusere energikostnadene betydelig. I tillegg kan foretaket få en bedre miljøprofil og derav styrket konkurranseevne.

Om måling skriver Energidepartementet at riktig måling av forbruk av energi er en forutsetning for gode energieffektivitetsløsninger. Samtidig har måling en kostnadsside. For myndighetene vil det være administrative kostnader i forbindelse med utarbeidelse av lov og forskrifter og senere forvaltning av regelverket, først og fremst tilsyn. For fjernvarmebransjen vil ikke forslaget føre til betydelige kostnader, ettersom det allerede er etablert praksis at fjernvarme måles ved levering til kunde. For forbrukerne vil kostnadene avhenge av kravene som stilles i forskrift, og Energidepartementet vil legge vekt på at kostnadene skal være rimelige og stå i forhold til de potensielle besparelsene. Krav om individuell måling bør ikke stilles med mindre det er kostnadseffektivt.

Når det gjelder eventuelle krav til måling og fakturering vil Energidepartementet vurdere tekniske muligheter og kostnadseffektivitet nærmere, og utarbeide forslag til forskriftsbestemmelser. Økonomiske og administrative konsekvenser for private som følge av forskriftskrav vil bli beskrevet i offentlige høringsnotater.

Innlemmelse av direktivene om energieffektivitet i EØS-avtalen innebærer at Norge må oppfylle en forpliktelse om årlig energisparing, jf. artikkel 7 i direktivet av 2018. Energisparingsforpliktelsen må nås gjennom konkrete virkemidler. Forpliktelsen innebærer dermed at Norge må ha virkemidler som i perioden 2021–2030 akkumulert bidrar til energisparing i Norge tilsvarende om lag 100 TWh. Det vil si en energibesparelse hvor det sammenlignes med et forbruk uten virkemidler for energisparing (kontrafaktisk utfall). NVE har gjort beregninger som viser at Norge når energispareforpliktelsen i direktivene med eksisterende virkemidler, og beregningene til NVE viser at vi når kravet på om lag 100 TWh med god margin. Direktivene gir stor frihetsgrad ved valg av virkemidler for å fremme energieffektivitet. I beregningen har ikke NVE inkludert alle relevante virkemidler. Energispareforpliktelsen innebærer at Norge må sikre at virkemidlene innen klima- og energipolitikken bidrar til energieffektivitet.