Prop. 136 S (2024–2025)

Samtykke til deltakelse i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 2012/27/EU og direktiv (EU) 2018/2002 om energieffektivitet

Til innholdsfortegnelse

2 Om energieffektivitetsdirektivene

I det følgende gis en omtale av hovedinnholdet i energieffektivitetsdirektivet av 2012 og endringsdirektivet av 2018.

2.1 Energieffektivitetsdirektivet av 2012

Direktivet har som mål å gjøre EU mindre importavhengig, øke forsyningssikkerheten, redusere klimagassutslipp og hjelpe økonomien etter finanskrisen. Et skifte mot en mer energieffektiv økonomi skal også akselerere innovative teknologiske løsninger, og bidra til økonomisk vekst og arbeidsplasser.

Direktivet har et overordnet mål om 20 prosent energieffektivitet i EU innen 2020. Medlemsstatene skal fastsette veiledende nasjonale energieffektivitetsmål for 2020. Medlemsstatene skal ta hensyn til EUs overordnede mål når de setter nasjonale mål.

For å redusere energibruk i bygg stiller direktivet flere krav. Medlemsstatene skal etablere en langsiktig strategi for å mobilisere investeringer i rehabilitering av boliger, næringsbygg og offentlige bygg, og strategien skal oppdateres hvert tredje år.

Medlemsstatene skal rehabilitere tre prosent av det totale gulvarealet i oppvarmede og/eller nedkjølte bygninger som eies og brukes av sentralforvaltningen. Dette omfatter i første omgang bygninger med totalt gulvareal større enn 500 m2. Fra og med 2015 utvides dette til å gjelde bygninger med totalt gulvareal større enn 250 m2. Kravet kan alternativt oppfylles ved overføring av midler til et energieffektivitetsfond tilsvarende hva det ellers ville kostet å gjennomføre tiltak for energieffektivisering. Det er unntak for noen kategorier av bygninger, f.eks. bygninger som er vernet, som brukes til nasjonalt forsvar eller religiøs virksomhet.

Videre skal medlemsstatene sørge for at sentralforvaltningen anskaffer varer, tjenester og bygninger med høy energieffektivitet, så fremt dette er kostnadseffektivt, økonomisk gjennomførbart, bærekraftig, teknisk mulig og sikrer tilstrekkelig konkurranse. Vedlegg III til direktivet oppstiller nærmere detaljer om kravene til energieffektivitet med henvisning til bl.a. energimerkeordningen for produkter og dekkmerkeforordningen.

Etter artikkel 7 skal hver medlemsstat etablere en obligatorisk energieffektivitetsordning. Ordningen skal sikre at alle distributører av energi eller alle selgere av energi til sluttbrukere i perioden 2014–2020, oppnår ny energisparing tilsvarende 1,5 prosent av årlige energisalg til sluttkunder. Energisparingen skal oppnås hos sluttbrukere, men ikke nødvendigvis hos egne kunder. Energisalg til transportformål kan ekskluderes. Medlemsstatene kan også ekskludere energibruken i industrien som er omfattet av kvoteordningen. Tiltak som er gjennomført etter 2008, og som fortsatt gir resultater i 2020, kan medregnes. Som et alternativ til en obligatorisk energieffektivitetsordning, kan medlemsstatene iverksette en kombinasjon av en rekke alternative tiltak. Den årlige energisparingen som oppnås gjennom alternative tiltak skal tilsvare kravet om energisparing fastsatt gjennom den obligatoriske energieffektivitetsordningen. Blant alternative tiltak som nevnes i direktivet, er innføring av energi og CO2-avgifter som bidrar til en reduksjon av sluttbruken av energi, og opprettelsen av et nasjonalt fond for energieffektivisering. Reglene for et slikt fond er nærmere regulert i artikkel 20.

Direktivet har flere bestemmelser som skal bidra til mer informasjon og bevissthet om energibruk. Etter artikkel 8 skal medlemsstatene sikre at foretak som ikke er definert som små- og mellomstore bedrifter, gjennomfører en energikartlegging hvert fjerde år. Kartleggingen skal utføres på en uavhengig måte av kvalifiserte og/eller akkrediterte eksperter, eller av en uavhengig offentlig myndighet i henhold til nasjonal lovgivning. Medlemsstatene skal også utvikle programmer med sikte på å øke husholdningers bevissthet om fordelene med å foreta en energikartlegging. Det skal også legges til rette for at små- og mellomstore bedrifter og husholdninger får tilgang til en energikartlegging. Vedlegg VI til direktivet oppstiller minimumskriteriene for en energikartlegging, herunder krav til oppdaterte og sporbare data og beregning av lønnsomheten ved identifiserte tiltak.

For å forbedre informasjonen til sluttbruker er det i artikkel 9 oppstilt krav til måling av energibruk. Gitt at det er teknisk mulig og økonomisk forsvarlig, skal medlemsstatene sørge for at sluttbrukere av elektrisitet, naturgass, fjernvarme eller -kjøling og varmtvann, er forsynt med individuelle målere som gjenspeiler faktisk energibruk og brukstid.

Etter artikkel 10 skal fakturering av sluttbrukere være basert på faktisk forbruk og med utfyllende informasjon om forbruk og kostnader. Vedlegg VII til direktivet oppstiller ytterligere minimumskrav for måling og fakturering, herunder hvilken informasjon som skal presenteres i fakturaen.

Det følger av artikkel 11 at medlemsstatene skal sørge for at fakturering og informasjon til sluttbrukere gjøres på en kostnadsfri måte.

I henhold til artikkel 12 skal medlemsstatene igangsette hensiktsmessige tiltak for å fremme og tilrettelegge for effektiv bruk av energi blant kunder med relativt lavt forbruk, herunder husholdningskunder.

I artikkel 13 er det krav om at medlemsstatene skal fastsette regler om sanksjoner ved manglende overholdelse av nasjonale bestemmelser vedtatt i henhold til nærmere angitte artikler, dvs. artiklene 7 til 11 om henholdsvis ordninger for energieffektivitetsforpliktelser, energikartlegging og energistyringssystemer, måling, fakturaopplysninger, tilgang til opplysninger om målere og faktura og artikkel 18 nr. 3 om levering av energitjenester.

I henhold til artikkel 14 skal medlemsstatene innen utgangen av 2015 utarbeide en vurdering av potensialet for bruk av høyeffektiv kraftvarme og effektiv fjernvarme og fjernkjøling. Til dette formålet skal medlemsstatene utarbeide kost-nytte-analyser som tar for seg klimatiske forhold, økonomisk gjennomførbarhet og teknisk hensiktsmessighet. Vedlegg I og II til direktivet angir konverteringsfaktorer og metoder som skal benyttes i utregning av effektiviteten i kraftvarme/kjøling. Videre skal medlemsstatene sikre at det gjennomføres kost-nytteanalyse av mulighetene for å utnytte overskuddsvarme ved planlegging av nye anlegg. Vedlegg IX beskriver generelle prinsipper for kost-nytteanalyse. Vedlegg VIII beskriver minimumskravene til vurderingen som skal foretas i henhold til artikkel 14. Vedlegg X beskriver krav til opprinnelsesgarantier for elektrisitet produsert fra høyeffektiv kraftvarme.

Det følger av artikkel 15 at medlemsstatene skal ta hensyn til energieffektivitet når det tas beslutninger om drift av infrastruktur for gass og elektrisitet. Medlemsstatene skal sørge for at nasjonale reguleringsmyndigheter gjennom fastsettelse av tariffer og nettregulering gir nettoperatørene insentiver til at brukere av nettet gjennomfører tiltak for energieffektivisering i forbindelse med videre utbygging av smarte nett. Vedlegg XI til direktivet beskriver energieffektivitetskriterier for nettregulering og tariffer, og vedlegg XII oppstiller energieffektivitetskrav til nettselskaper.

I henhold til artikkel 16 skal medlemsstatene, dersom de anser at tilbydere av energitjenester har manglende kompetanse, sørge for at sertifiseringsordninger eller opplæringsprogrammer gjøres tilgjengelig innen utgangen av 2014.

Medlemsstatene skal i henhold til artikkel 17 sørge for at informasjon om tilgjengelige energieffektivitetsordninger, finansielle støtteordninger og lovverk er lett tilgjengelig for alle relevante markedsaktører.

Etter artikkel 18 skal medlemsstatene fremme markedet for energitjenester og at små og mellomstore bedrifter har tilgang til dette markedet. Medlemsstatene skal blant annet publisere en oversikt over energitjenestetilbydere og tilgjengeliggjøre maler for energitjenestekontrakter. Vedlegg XIII til direktivet beskriver minimumskravene for energitjenestekontrakter i offentlige anbud.

Etter artikkel 19 skal medlemsstatene fjerne hindringer for energieffektivisering, for eksempel regler eller praksis for offentlige innkjøp, budsjettering og regnskapsføring som hindrer offentlige organer fra å investere i tiltak for energieffektivisering.

I artikkel 20 er det bestemmelser om energieffektivitetsfond, finansiering og teknisk bistand. Medlemsstatene skal legge til rette for etablering av finansieringsordninger, og kan ved bidrag til et nasjonalt energieffektivitetsfond oppfylle kravet om tre prosent rehabilitering av offentlige bygg, jf. artikkel 5. Kravet om en obligatorisk energispareordning i artikkel 7 kan også oppfylles ved årlige bidrag til et slikt fond. Beløp som tilsvarer investeringene som kreves for å oppfylle forpliktelsene i artiklene 5 og 7 skal i så fall skytes inn i fondet.

Artikkel 21 har en bestemmelse om omregningsfaktor for å kunne sammenligne energibesparelser. Omregningsfaktorene angitt i vedlegg IV til direktivet skal tas i bruk av medlemsstatene, med mindre bruk av andre faktorer kan begrunnes.

Medlemsstatene skal rapportere om framdriften for å nå målene for energieffektivitet og gjennomføringen av kravene i direktivet, og vedlegg XIV har nærmere bestemmelser om rapportering. EU-kommisjonen skal også opprette en nettbasert plattform for å fremme den praktiske gjennomføringen av direktivet, herunder utveksling av praktiske erfaringer.

2.2 Direktivet av 2018

2018-direktivet viderefører i all hovedsak bestemmelsene i 2012-direktivet for perioden 2021 til 2030. Noen bestemmelser er flyttet til annet regelverk, og noen bestemmelser er justert og forenklet for å klargjøre innholdet.

Rapporteringsforpliktelsene knyttet til energieffektivitetsdirektivet er flyttet til forordning (EU) 2018/1999 om styringen av energiunionen og klimatiltakene (styringssystemforordningen). Formålet med styringssystemforordningen er å samordne planer og rapportering bl.a. knyttet til energiregelverk som energieffektivitetsdirektivet, bygnings- og energidirektivet og fornybardirektivet. I 2019 ble Norge, Island og EU enige om felles oppfyllelse av utslippsmålene for 2030, og utvalgte bestemmelser i styringssystemforordningen knyttet til klima ble innlemmet i EØS-avtalen.

I det følgende gjennomgås vesentlige endringer i 2018-direktivet sammenholdt med 2012-direktivet.

EUs samlede energieffektivitetsmål settes til 32,5 % på EU-nivå innen 2030. Medlemsstatene skal sette sine egne veiledende nasjonale bidrag mot det samlede målet.

Artikkel 3 om energieffektivitetsmål er justert i lys av 2030-målsettingen. Energieffektivitetsmålene for 2020 og 2030 på EU-nivå er ikke bindende for medlemsstatene, men de veiledende nasjonale bidragene skal notifiseres i medlemsstatenes nasjonale energi- og klimaplaner. Det øvre taket på energibruk på EU-nivå er ett av elementene det skal tas hensyn til når medlemsstatene setter sine mål. Planene skal vurderes og følges opp av EU-kommisjonen med tanke på hvordan de nasjonale målene sikrer at energiunionens samlede mål under energiunionen nås, herunder 2030-målene. EU-kommisjonen skal også evaluere utviklingen i medlemsstatenes energieffektivitet og foreslå ytterligere tiltak hvis EU samlet ikke ligger an til å nå 2030-målet.

Artikkel 4 om en langsiktig strategi for renovering av bygninger er flyttet til det reviderte bygningsenergidirektivet av 2018, og er omtalt i en egen samtykkeproposisjon.

Artikkel 7 om krav til energieffektivitet videreføres til 2030 med noen justeringer. Artikkelen forplikter medlemsstatene til energisparing tilsvarende 0,8 % av årlig sluttbruk av energi. Beregningsgrunnlaget er gjennomsnittsforbruket for årene 2016–2018. Selv om det årlige sparemålet reduseres fra 1,5 % i perioden 2014–2020 til 0,8 % i perioden 2021–2030, gjøres det justeringer i beregningsmetoden som medfører at kravet i realiteten er om lag 11 % mer ambisiøst. Bakgrunnen for dette er at energibruk i transport kan trekkes fra i beregningen for perioden 2014–2020, men ikke i perioden 2021–2030. Muligheten til å trekke fra energibruk i kvotepliktig sektor inntil 25 % av total energibruk er også fjernet. Installasjon av ny fornybar energiteknologi på eller i bygninger kan godskrives som sparing til en viss grad. I vedlegg V er beregningsmetoden forenklet sammenlignet med 2012-direktivet, og det er klargjort hvilke tiltak som kan inkluderes i måloppnåelsen.

En ny bestemmelse i artikkel 7 innebærer at medlemsstatene skal fortsette å oppnå ny årlig sparing tilsvarende 0,8 % for tiårsperioder etter 2030, med mindre EU-kommisjonen mener det ikke er nødvendig for å nå EUs energi- og klimamål for 2050.

I artiklene 9 og 10 er bestemmelsene om måling og fakturering noe endret. Artikkel 9 viderefører kravet om at sluttkunder for fjernvarme, fjernkjøling og tappevann skal ha målere som reflekterer deres faktiske energiforbruk. Kravet om målere omfatter også bygg med sentralvarme eller egne systemer for kjøling. For flerbolighus og andre bygg med flere bruksenheter som mottar fjernvarme, fjernkjøling eller har sentralvarme eller egne systemer for kjøling, skal myndighetene fastsette regler om individuell måling som tar hensyn til følgende elementer: varmtvannsforbruk, varmeavgivelse fra bygget, varme og kjøling til fellesarealer og varme- og kjøleforbruk hos den enkelte enhet. Dersom installasjon av individuelle målere ikke er teknisk gjennomførbart eller kostnadseffektivt, kan det gjøres unntak fra kravet om installasjon av målere. Det skilles også mellom eksisterende og nye bygg. I nye flerbolighus skal det installeres målere for varmt tappevann. Hensikten med reglene er økt transparens og mer nøyaktig energikostnad for den enkelte konsument. I artikkel 10 er det satt nye minimumskrav til fakturering av varme, kjøling og tappevann. Målet er at kunden skal motta bedre informasjon om sitt faktiske forbruk. Dette inkluderer blant annet tilgang til historiske forbruksdata. Kravene til fakturering er spesifisert nærmere i vedlegg VII. Målere som ikke kan fjernavleses skal få denne funksjonaliteten eller erstattes med nye målere som kan fjernavleses innen 1. januar 2027, forutsatt at dette er kostnadseffektivt.

Vedlegg IV angir hvilke oppdaterte omregningsfaktorer som skal brukes for å kunne sammenligne energisparing fra ulike energibærere og omregne til en sammenlignbar enhet, med mindre bruk av andre faktorer kan begrunnes.