2 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2012/27/EU av 25. oktober 2012 om energieffektivitet, endring av direktiv 2009/125/EF og 2010/30/EU og oppheving av direktiv 2004/8/EF og 2006/32/EF

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR

under henvisning til traktaten om Den europeiske unions virkemåte, særlig artikkel 194 nr. 2,

under henvisning til forslag fra Europakommisjonen,

etter oversending av utkast til regelverksakt til de nasjonale parlamentene,

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske økonomiske og sosiale komité1,

under henvisning til uttalelse fra Regionkomiteen2,

etter den ordinære regelverksprosedyren3 og

ut fra følgende betraktninger:

• 1) Unionen står overfor nye utfordringer som følge av økt avhengighet av importert energi og knappe energiressurser samt behovet for å begrense klimaendringer og overvinne den økonomiske krisen. Energieffektivitet er et virkningsfullt middel for å håndtere disse utfordringene. Det forbedrer Unionens forsyningssikkerhet ved å redusere forbruket av primærenergi og redusere importen av energi. Det bidrar til å redusere klimagassutslippene på en kostnadseffektiv måte og dermed til å motvirke klimaendringene. En overgang til en mer energieffektiv økonomi bør også framskynde spredningen av nyskapende teknologiske løsninger samt øke konkurranseevnen til industrien i Unionen, styrke økonomisk vekst og skape arbeidsplasser av høy kvalitet i flere sektorer knyttet til energieffektivitet.

• 2) I konklusjonene fra Det europeiske råd av 8. og 9. mars 2007 ble det understreket at det var nødvendig å øke energieffektiviteten i Unionen for å nå målet om å redusere Unionens forbruk av primærenergi med 20 % innen 2020 sammenlignet med prognosene. I konklusjonene fra Det europeiske råd av 4. februar 2011 ble det understreket at målet for energieffektivitet på 20 % for 2020, som vedtatt av Det europeiske råd i juni 2010, må oppfylles selv om man hittil ikke er kommet så langt som planlagt. Prognoser fra 2007 viste et forbruk av primærenergi i 2020 på 1 842 millioner tonn oljeekvivalenter (Mtoe). En reduksjon på 20 % gir 1 474 Mtoe i 2020, det vil si en reduksjon på 368 Mtoe sammenlignet med prognosene.

• 3) I konklusjonene fra Det europeiske råd av 17. juni 2010 ble det bekreftet at målet for energieffektivitet er et av de overordnede målene for Unionens nye strategi for sysselsetting og smart, bærekraftig og inkluderende vekst («Europa 2020-strategien»). Denne prosessen og gjennomføringen av dette målet på nasjonalt plan krever at medlemsstatene fastsetter nasjonale mål i tett dialog med Kommisjonen og angir i sine nasjonale reformprogrammer hvordan de har tenkt å oppfylle dem.

• 4) Kommisjonsmelding av 10. november 2010 om Energi 2020 setter energieffektivitet i sentrum for Unionens energistrategi for 2020 og redegjør for behovet for en ny strategi for energieffektivitet som skal sikre at alle medlemsstatene kan bryte forbindelsen mellom energibruk og økonomisk vekst.

• 5) I sin resolusjon av 15. desember 2010 om revisjon av handlingsplanen for energieffektivitet oppfordret Europaparlamentet Kommisjonen til å ta med i sin reviderte handlingsplan for energieffektivitet de tiltakene som sikrer at Unionens overordnede energieffektivitetsmål nås i 2020.

• 6) Et av initiativene i Europa 2020-strategien er flaggskipinitiativet om et ressurseffektivt Europa vedtatt av Kommisjonen 26. januar 2011. I dette initiativet identifiseres energieffektivitet som et viktig element for å sikre bærekraftig bruk av energiressurser.

• 7) I konklusjonene fra Det europeiske råd av 4. februar 2011 ble det fastslått at man hittil ikke er kommet så langt som planlagt med hensyn til Unionens mål for energieffektivitet, og at det kreves en målrettet innsats for å utnytte det betydelige potensialet for høyere energisparing med hensyn til bygninger, transport, produkter og prosesser. I disse konklusjonene fastsettes det også at gjennomføringen av Unionens mål for energieffektivitet skal gjennomgås på nytt innen 2013, og at ytterligere tiltak vurderes dersom det er nødvendig.

• 8) 8. mars 2011 vedtok Kommisjonen sin melding om en energieffektivitetsplan 2011. I meldingen ble det bekreftet at Unionen ikke er på rett vei for å nå sitt mål for energieffektivitet. Dette kan fastslås til tross for framskrittene som er gjort i nasjonal energieffektivitetspolitikk angitt i de første nasjonale handlingsplanene for energieffektivitet, som medlemsstatene har lagt fram for å oppfylle kravene i europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/32/EF av 5. april 2006 om effektiv sluttbruk av energi og energitjenester4. En første vurdering av annet sett med handlingsplaner bekrefter at Unionen ikke er på rett vei. For å bøte på dette er det i energieffektivitetsplan 2011 presisert en rekke energieffektivitetsstrategier og -tiltak som omfatter hele energikjeden, herunder produksjon, overføring og distribusjon av energi, offentlig sektors viktige rolle innen energieffektivitet, bygninger og apparater, industri og behovet for å gjøre det mulig for sluttkunder å håndtere sitt energiforbruk. Energieffektivitet i transportsektoren ble behandlet parallelt i hvitboken om transport som ble vedtatt 28. mars 2011. Særlig blir det i initiativ nr. 26 i hvitboken etterlyst hensiktsmessige standarder for CO₂-utslipp fra kjøretøyer innenfor alle transportformer, om nødvendig supplert med krav om energieffektivitet som omfatter alle typer framdriftssystemer.

• 9) 8. mars 2011 vedtok Kommisjonen også et veikart for overgang til en konkurransedyktig lavutslippsøkonomi i 2050, der det fastslås at det er nødvendig med mer fokus på energieffektivitet.

• 10) I denne sammenheng er det nødvendig å ajourføre Unionens rettslige ramme for energieffektivitet med et direktiv som tar sikte på å oppnå det overordnede målet for energieffektivitet om å redusere Unionens forbruk av primærenergi med 20 % innen 2020, og å gjennomføre ytterligere energieffektivisering etter 2020. For dette formål bør det i dette direktiv fastsettes en felles ramme for å fremme energieffektivitet i Unionen og fastsette særlige tiltak for å gjennomføre noen av de forslagene som inngår i energieffektivitetsplan 2011, og utnytte det betydelige potensialet for energisparing som er identifisert i planen.

• 11) Europaparlaments- og rådsvedtak nr. 406/2009/EF av 23. april 2009 om medlemsstatenes innsats for å redusere sine klimagassutslipp med henblikk på å oppfylle Fellesskapets forpliktelser til å redusere klimagassutslippene fram til 20205 krever at Kommisjonen innen 2012 skal vurdere og rapportere om de framskrittene Unionen og dens medlemsstater har gjort når det gjelder målet om å redusere energiforbruket med 20 % innen 2020, sammenlignet med prognosene. Det fastslås også at Kommisjonen innen 31. desember 2012 skal legge fram forslag om styrkede eller nye tiltak for å framskynde energieffektiviseringen, med henblikk på å hjelpe medlemsstatene med å oppfylle Unionens forpliktelser til å redusere klimagassutslippene. Dette direktiv er et resultat av dette kravet. Det bidrar også til å oppfylle målene fastsatt i veikartet for overgang til en konkurransedyktig lavutslippsøkonomi i 2050, særlig ved å redusere klimagassutslippene fra energisektoren, og for å oppnå nullutslipp i produksjonen av elektrisk kraft innen 2050.

• 12) En integrert metode må tas i bruk for å utnytte hele det eksisterende potensialet for energisparing, som omfatter sparing i energiforsyningen og sluttbrukersektorene. Samtidig bør bestemmelsene i europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/8/EF av 11. februar 2004 om fremming av kraftvarme basert på etterspørsel etter nyttbar varme på det indre marked for energi6 og direktiv 2006/32/EF styrkes.

• 13) Det ville være en fordel om målet for energieffektivitet på 20 % kunne oppnås som et resultat av en samlet gjennomføring av særlige nasjonale og europeiske tiltak for å fremme energieffektivitet på ulike områder. Det bør kreves at medlemsstatene fastsetter veiledende nasjonale mål, ordninger og programmer for energieffektivitet. Disse målene og den enkelte innsatsen i hver medlemsstat, sammen med opplysninger om de framskrittene som er gjort, bør evalueres av Kommisjonen for å vurdere sannsynligheten for at Unionens overordnede mål kan oppnås, og om den individuelle innsatsen er tilstrekkelig for å oppfylle det felles målet. Kommisjonen bør derfor nøye overvåke gjennomføringen av nasjonale programmer for energieffektivitet på bakgrunn av den reviderte rettslige rammen og Europa 2020-prosessen. Ved fastsettelse av veiledende nasjonale mål for energieffektivitet bør medlemsstatene kunne ta hensyn til nasjonale omstendigheter som påvirker forbruket av primærenergi, for eksempel resterende potensial for kostnadseffektiv energisparing, endringer i import og eksport av energi, utvikling av alle fornybare energikilder, kjernekraft, CO₂-fangst og -lagring og tidlige tiltak. I forbindelse med modellberegningene bør Kommisjonen på en egnet og åpen måte rådspørre medlemsstatene om modellantakelser og utkast til modellresultater. Det er behov for en bedre modellberegning av den innvirkningen som energieffektivitetstiltak har, av beholdningen av teknikker og av deres ytelse.

• 14) I europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/28/EF av 23. april 2009 om å fremme bruk av energi fra fornybare kilder7 angis det at Kypros og Malta, fordi de er øyer med perifer beliggenhet, er avhengige av luftfart som transportform, noe som er avgjørende for deres borgere og økonomi. Som følge av dette har Kypros og Malta et brutto sluttforbruk av energi i nasjonal lufttransport som er uforholdsmessig høyt, det vil si mer enn tre ganger så høyt som fellesskapsgjennomsnittet i 2005, og de påvirkes derfor uforholdsmessig av nåværende teknologiske og lovgivningsmessige begrensninger.

• 15) De samlede offentlige utgiftene tilsvarer 19 % av Unionens bruttonasjonalprodukt. Av denne grunn utgjør offentlig sektor en viktig drivkraft for å stimulere markedet i retning av mer effektive produkter, bygninger og tjenester, samt for å utløse endringer i borgernes og foretakenes atferd når det gjelder energiforbruk. Dessuten kan et redusert energiforbruk som følge av tiltak for energieffektivisering frigjøre offentlige midler for andre formål. Offentlige organer på nasjonalt, regionalt og lokalt plan bør gå foran med et godt eksempel når det gjelder energieffektivitet.

• 16) Med tanke på at det i Rådets konklusjoner av 10. juni 2011 om energieffektivitetsplan 2011 ble understreket at bygninger står for 40 % av Unionens sluttforbruk av energi, og for å fange opp vekst- og sysselsettingsmuligheter i håndverks-, bygg- og anleggssektoren, byggevareindustrien og innen frie yrker i arkitekt-, konsulent- og ingeniørbransjen, bør medlemsstatene fastsette en langsiktig strategi for tiden etter 2020 for å få i stand investeringer i forbindelse med renovering av bygninger som brukes til boligformål, og forretningsbygg, med sikte på å forbedre energiytelsen i bygningsmassen. Denne strategien bør behandle spørsmålet om en kostnadseffektiv totalrenovering som fører til en oppgradering, som med en signifikant prosentandel reduserer både den leverte energien til og sluttforbruket i en bygning sammenlignet med nivået før renoveringen, slik at det oppnås en svært høy energiytelse. En slik totalrenovering kan også utføres etappevis.

• 17) Renoveringsprosenten for bygninger må økes ettersom den eksisterende bygningsmassen utgjør den største enkeltstående mulige sektoren for energisparing. Videre er bygninger av avgjørende betydning for å nå Unionens mål om å redusere klimagassutslippene med 80–95 % innen 2050 sammenlignet med 1990. Bygninger som eies av offentlige organer, står for en betydelig andel av bygningsmassen og er svært synlige i det offentlige liv. Det er derfor hensiktsmessig å angi at en bestemt andel av bygninger som eies og benyttes av sentralforvaltningen på territoriet til en medlemsstat, hvert år renoveres for å oppgradere deres energiytelse. Denne renoveringsprosenten bør ikke berøre forpliktelsene med hensyn til nesten energinøytrale bygninger som fastsatt i europaparlaments- og rådsdirektiv 2010/31/EU av 19. mai 2010 om bygningers energiytelse8. Forpliktelsen i henhold til dette direktiv til å renovere bygninger som tilhører sentralforvaltningen, utfyller nevnte direktiv som krever at medlemsstatene, når eksisterende bygninger gjennomgår en større renovering, sikrer at bygningenes energiytelse oppgraderes slik at de oppfyller minstekravene til energiytelse. Det bør være mulig for medlemsstatene å treffe alternative kostnadseffektive tiltak for å oppnå en tilsvarende forbedring av energiytelsen for bygninger som tilhører sentralforvaltningen. Forpliktelsen til å renovere gulvarealet i bygninger som tilhører sentralforvaltningen, bør gjelde for de forvaltningsorganene hvis ansvarsområde omfatter hele territoriet i en medlemsstat. Når det i en bestemt medlemsstat og for et gitt ansvarsområde ikke finnes et slikt relevant forvaltningsorgan som omfatter hele territoriet, bør forpliktelsen gjelde for de forvaltningsorganene hvis ansvarsområde til sammen omfatter hele territoriet.

• 18) En rekke kommuner og andre offentlige organer i medlemsstatene har allerede innført integrerte strategier for energisparing og energiforsyning, for eksempel via bærekraftige handlingsplaner for energi, for eksempel slike som er utarbeidet i henhold til Borgermesteravtalen, og integrerte strategier for byplanlegging som strekker seg lenger enn de enkelte inngrepene i bygninger eller transportformer. Medlemsstatene bør oppmuntre kommuner og andre offentlige organer til å vedta integrerte og bærekraftige energieffektivitetsplaner med klare mål og involvere borgerne i utarbeidingen og gjennomføringen av dem, samt informere dem på en egnet måte om innholdet i dem og om framskrittene som er gjort for å nå målene. Slike planer kan gi betydelig energisparing, særlig dersom de gjennomføres ved hjelp av energistyringssystemer som gir berørte offentlige organer muligheten til å håndtere sitt energiforbruk på en bedre måte. Byer, tettsteder og andre offentlige organer bør oppmuntres til å utveksle sine mer innovative erfaringer.

• 19) Når det gjelder kjøp av visse varer og tjenester samt kjøp og leie av bygninger, bør en sentralforvaltning som inngår offentlige kontrakter om bygge- og anleggsarbeid, levering av varer eller tjenester, gå foran med et godt eksempel og treffe beslutninger om innkjøp med tanke på energieffektivitet. Dette bør gjelde for de forvaltningsorganene hvis ansvarsområde omfatter hele territoriet til en medlemsstat. Når det i en bestemt medlemsstat og for et gitt ansvarsområde ikke finnes et slikt relevant forvaltningsorgan som omfatter hele territoriet, bør forpliktelsen gjelde for de forvaltningsorganene hvis ansvarsområde til sammen omfatter hele territoriet. Bestemmelsene i Unionens direktiver om offentlige innkjøp bør imidlertid ikke bli berørt. For andre varer enn dem som er omfattet av energieffektivitetskravene til innkjøp i dette direktiv, bør medlemsstatene oppmuntre offentlige organer til å ta hensyn til energieffektiviteten i forbindelse med innkjøp.

• 20) En vurdering av muligheten til å opprette en ordning med «hvitt sertifikat» på unionsplan har vist at et slikt system under rådende omstendigheter vil kunne medføre uforholdsmessige administrasjonskostnader, og at det er en risiko for at energisparing vil kunne bli konsentrert i enkelte medlemsstater, og ikke innføres i hele Unionen. Formålet med en slik ordning på unionsplan vil bedre kunne oppnås, i hvert fall på det nåværende tidspunkt, ved hjelp av nasjonale ordninger for energieffektivitetsforpliktelser for energiforetak eller andre alternative politiske tiltak som gir tilsvarende energisparing. Ambisjonsnivået for slike ordninger bør fastsettes i en felles ramme på unionsplan, samtidig som medlemsstatene gis betydelig fleksibilitet til å ta fullt hensyn til den nasjonale organiseringen av markedsdeltakere, de særlige forholdene i energisektoren og sluttkunders vaner. Den felles rammen bør gi energiforetak mulighet til å tilby energitjenester til alle sluttkunder, ikke bare til dem som de selger energi til. Dette øker konkurransen i energimarkedet ettersom energiforetak kan differensiere sine produkter ved å levere supplerende energitjenester. Den felles rammen bør gi medlemsstatene mulighet til å stille krav i sin nasjonale ordning som har et sosialt formål, særlig for å sikre at sårbare kunder drar nytte av fordelene ved høyere energieffektivitet. Medlemsstatene bør på grunnlag av objektive kriterier som ikke innebærer forskjellsbehandling, beslutte hvilke energidistributører eller foretak som selger energi på detaljistnivå, som bør være forpliktet til å oppnå målet om energisparing ved sluttbruk fastsatt i dette direktiv.

  Medlemsstatene bør særlig få tillatelse til å unnlate å pålegge små energidistributører, små foretak som selger energi på detaljistnivå, og små energisektorer denne forpliktelsen for å unngå uforholdsmessige administrative byrder. I kommisjonsmelding av 25. juni 2008 fastsettes prinsipper som bør tas i betraktning av medlemsstater som bestemmer seg for å avstå fra å benytte denne muligheten. For å støtte nasjonale initiativ til energieffektivitet vil de pliktige partene i henhold til nasjonale ordninger for energieffektivitetsforpliktelser kunne oppfylle sine forpliktelser ved å yte et årlig bidrag til et nasjonalt energieffektivitetsfond som tilsvarer de investeringene som kreves i henhold til ordningen.

• 21) Med tanke på det overordnede kravet om å gjenopprette bærekraftige offentlige finanser og budsjettkonsolidering bør det i forbindelse med gjennomføringen av bestemte tiltak som hører inn under dette direktivs virkeområde, på medlemsstatsplan tas behørig hensyn til kostnadseffektiviteten ved gjennomføring av energieffektivitetstiltak på grunnlag av et passende omfang av analyse og evaluering.

• 22) Kravet om å oppnå sparing i det årlige energisalget til sluttkunder sammenlignet med hva energisalget kunne ha vært, utgjør ikke en øvre grense for salg eller energiforbruk. Medlemsstatene bør kunne utelukke hele eller en del av energisalget, målt i volum, som brukes i den industrivirksomheten som er oppført i vedlegg I til europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/87/EF av 13. oktober 2003 om opprettelse av en ordning for handel med utslippskvoter for klimagasser i Fellesskapet9, for beregning av salget av energi til sluttkunder, ettersom det erkjennes at visse sektorer eller delsektorer som utfører en slik virksomhet, kan være utsatt for en betydelig risiko for karbonlekkasje. Medlemsstatene bør være oppmerksomme på kostnadene ved ordningene for å kunne foreta en korrekt vurdering av kostnadene ved tiltakene.

• 23) Uten at det berører kravene i artikkel 7 og med sikte på å begrense den administrative byrden, kan hver medlemsstat gruppere alle individuelle politiske tiltak for å gjennomføre bestemmelsene i artikkel 7 i et samlet nasjonalt program for energieffektivitet.

• 24) For å utnytte potensialet for energisparing i bestemte markedssegmenter der det vanligvis ikke tilbys energirevisjon på kommersiell basis (f.eks. i små og mellomstore bedrifter (SMB-er)), bør medlemsstatene utarbeide programmer for å oppmuntre SMB-er til å gjennomgå energirevisjoner. Energirevisjoner bør være obligatoriske og gjennomføres regelmessig for store foretak ettersom energisparingen kan være betydelig. Energirevisjonene bør ta hensyn til relevante europeiske eller internasjonale standarder, for eksempel EN ISO 50001 (Energiledelsessystemer), eller EN 16247-1 (Energirevisjoner), eller dersom energirevisjon inngår, EN ISO 14000 (Miljøledelsessystemer), og dermed også være i samsvar med bestemmelsene i vedlegg VI til dette direktiv ettersom disse bestemmelsene ikke går utover kravene i disse relevante standardene. En spesifikk europeisk standard for energirevisjoner er for øyeblikket under utarbeiding.

• 25) Dersom energirevisjoner utføres av interne eksperter, innebærer kravet om nødvendig uavhengighet at disse ekspertene ikke skal være direkte involvert i den virksomheten som gjennomgår en revisjon.

• 26) I forbindelse med utarbeidingen av tiltak for energieffektivisering bør det tas hensyn til effektivitetsgevinster og sparing som oppnås ved utstrakt bruk av en kostnadseffektiv teknisk nyskaping, som for eksempel smartmålere. Dersom det er montert smartmålere, bør foretak ikke bruke dem til uberettiget tilbakefakturering.

• 27) Når det gjelder elektrisk kraft, og i samsvar med europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/72/EF av 13. juli 2009 om felles regler for det indre marked for elektrisk kraft10, skal minst 80 % av forbrukerne være utstyrt med intelligente målesystemer innen 2020 dersom innføringen av smartmålere vurderes å være positiv. Når det gjelder gass, og i samsvar med europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/73/EF av 13. juli 2009 om felles regler for det indre marked for naturgass11, skal medlemsstatene eller enhver vedkommende myndighet som de utpeker, utarbeide en tidsplan for gjennomføringen av intelligente målesystemer, dersom innføringen av intelligente målesystemer vurderes å være positiv.

• 28) Bruk av individuelle målere eller varmefordelingsmålere til måling av individuelt varmeforbruk i bygninger med flere leiligheter som har fjernvarme eller felles sentralvarme, er nyttig når sluttkunder har mulighet til å kontrollere sitt eget individuelle forbruk. Derfor egner de seg utelukkende til bruk i bygninger der radiatorer er utstyrt med termostatregulerte radiatorventiler.

• 29) I noen bygninger med flere leiligheter som har fjernvarme eller felles sentralvarme, vil det være teknisk komplisert og kostbart å bruke nøyaktige individuelle varmemålere fordi det varmtvannet som brukes til oppvarming, føres inn i og ut av leilighetene på flere steder. Individuell måling av varmeforbruk i bygninger med flere leiligheter kan antas å være teknisk mulig når montering av individuelle målere ikke krever endring av eksisterende rørledninger til oppvarming av varmtvann i bygningen. I slike bygninger kan målinger av det individuelle varmeforbruket utføres ved hjelp av individuelle varmefordelingsmålere som er montert på hver radiator.

• 30) I henhold til direktiv 2006/32/EF skal medlemsstatene sikre at sluttkunder er utrustet med individuelle målere til en konkurransedyktig pris, som nøyaktig gjenspeiler deres faktiske energiforbruk og gir informasjon om faktisk brukstid. I de fleste tilfellene er dette kravet underlagt vilkår om at det bør være teknisk mulig, økonomisk forsvarlig og stå i et rimelig forhold til den mulige energisparingen. Når det opprettes en tilkopling i en ny bygning eller en bygning gjennomgår en større renovering i henhold til direktiv 2010/31/EU, bør det alltid monteres slike målere. I henhold til direktiv 2006/32/EF kreves det også at faktureringen skal være forståelig og basert på faktisk energiforbruk, og den skal utføres så ofte at forbrukerne kan regulere sitt eget energiforbruk.

• 31) I henhold til direktiv 2009/72/EF og 2009/73/EF skal medlemsstatene sikre gjennomføringen av intelligente målesystemer for å bidra til at forbrukerne deltar aktivt på markedet for elektrisitets- og gassforsyning. Når det gjelder elektrisk kraft, skal minst 80 % av forbrukerne være utrustet med intelligente målesystemer innen 2020 dersom innføringen av smartmålere vurderes å være kostnadseffektiv. Når det gjelder naturgass, er det ikke gitt noen tidsfrist, men det kreves at det blir utarbeidet en tidsplan. I henhold til nevnte direktiver skal sluttkunder også bli behørig informert om det faktiske elektrisitets- og gassforbruket og om kostnadene ved det, ofte nok til at de kan regulere sitt eget forbruk.

• 32) Bestemmelsene om måling og fakturering i direktiv 2006/32/EF, 2009/72/EF og 2009/73/EF har gitt begrensede resultater når det gjelder energisparing. I mange deler av Unionen har ikke disse bestemmelsene ført til at kunder mottar ajourførte opplysninger om sitt energiforbruk, eller fakturaer basert på faktisk forbruk så ofte som det i henhold til undersøkelser kreves for at kunder skal kunne regulere sitt energiforbruk. Når det gjelder oppvarming av rom og varmtvann i bygninger med flere leiligheter, har den manglende klarheten i disse bestemmelsene også ført til en rekke klager fra borgerne.

• 33) For å styrke sluttkundenes stilling med hensyn til tilgang til opplysninger om måling og fakturering av eget energiforbruk, idet det tas hensyn til mulighetene i forbindelse med gjennomføringen av intelligente målesystemer og innføringen av smartmålere i medlemsstatene, er det viktig at kravene i unionsretten tydeliggjøres på dette området. Dette bør bidra til å redusere kostnadene ved gjennomføringen av intelligente målesystemer utstyrt med funksjoner som øker energisparingen og støtter utviklingen av markeder for energitjenester og styring av etterspørsel. Gjennomføringen av intelligente målesystemer gjør det mulig å fakturere ofte, basert på faktisk forbruk. Det er imidlertid også behov for å tydeliggjøre kravene om tilgang til opplysninger og en rettferdig og nøyaktig fakturering basert på faktisk forbruk i de tilfellene der smartmålere ikke vil bli tilgjengelige innen 2020, herunder i forbindelse med måling og fakturering av individuelt forbruk av varme, kjøling og varmtvann i bygninger med flere leiligheter som forsynes med fjernvarme eller fjernkjøling eller har et eget felles varmeanlegg som er installert i slike bygninger.

• 34) Når medlemsstatene utformer tiltak for energieffektivisering, bør de ta behørig hensyn til behovet for å sikre at det indre marked fungerer korrekt, og at gjeldende unionsrett gjennomføres på en ensartet måte i samsvar med traktaten om Den europeiske unions virkemåte.

• 35) Høyeffektiv kraftvarme samt fjernvarme og fjernkjøling har et betydelig potensial for primærenergisparing som for en stor del er uutnyttet i Unionen. Medlemsstatene bør foreta en omfattende vurdering av potensialet for høyeffektiv kraftvarme samt fjernvarme og fjernkjøling. Disse vurderingene bør ajourføres på anmodning fra Kommisjonen for å gi investorer opplysninger om nasjonale utviklingsplaner og bidra til et stabilt og støttende investeringsmiljø. Nye anlegg for produksjon av elektrisk kraft og eksisterende anlegg som har gjennomgått vesentlig oppgradering, eller hvis tillatelse eller lisens er ajourført, bør på grunnlag av en nytte- og kostnadsanalyse som viser et nytte- og kostnadsoverskudd, utrustes med høyeffektive kraftvarmeverk for å gjenvinne spillvarme fra produksjon av elektrisitet. Denne spillvarmen kan deretter overføres til steder der det er behov, gjennom fjernvarmenett. Hvilke hendelser som utløser et krav om at tillatelseskriterier skal benyttes, vil generelt være hendelser som også fører til krav om tillatelse i henhold til europaparlaments- og rådsdirektiv 2010/75/EU av 24. november 2010 om industriutslipp12 og om tillatelse i henhold til direktiv 2009/72/EF.

• 36) Det kan være hensiktsmessig å plassere kjernekraftverk eller anlegg for produksjon av elektrisk kraft som er beregnet på å benytte en slik geologisk lagring som er tillatt i henhold til europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/31/EF av 23. april 2009 om geologisk lagring av karbondioksid13, på steder der det ikke er kostnadseffektivt med gjenvinning av spillvarme gjennom høyeffektiv kraftvarme eller forsyning til et nett for fjernvarme eller fjernkjøling. Medlemsstatene bør derfor kunne frita disse anleggene fra forpliktelsen til å utføre en nytte- og kostnadsanalyse for å forsyne anlegget med utstyr som gjør det mulig å gjenvinne spillvarme ved hjelp av et høyeffektivt kraftvarmeverk. Det bør også være mulig å frita toppbelastnings- og reserveanlegg for produksjon av elektrisk kraft som planlegges å være i drift mindre enn 1 500 driftstimer per år som et glidende gjennomsnitt for et tidsrom på fem år, fra kravet om også å produsere varme.

• 37) Medlemsstatene bør oppmuntre til innføring av tiltak og framgangsmåter som fremmer kraftvarmeverk med en samlet nominell tilført termisk effekt på under 20 MW, for å fremme distribuert energiproduksjon.

• 38) Høyeffektiv kraftvarme bør defineres av den energisparingen som oppnås ved kombinert produksjon i stedet for separat produksjon av varme og elektrisitet. Definisjonene av kraftvarme og høyeffektiv kraftvarme i Unionens regelverk bør ikke berøre bruken av ulike definisjoner i nasjonal lovgivning for andre formål enn dem som er angitt i Unionens aktuelle regelverk. For å optimere energisparingen og unngå at muligheter for energisparing går tapt, bør det legges størst mulig vekt på hvordan kraftvarmeverkene drives.

• 39) For å gi sluttkunden bedre oversikt i valget mellom elektrisitet fra kraftvarme og elektrisitet produsert med andre teknikker, bør det utstedes opprinnelsesgaranti for høyeffektiv kraftvarme på grunnlag av harmoniserte referanseverdier for virkningsgrad. Ordninger for opprinnelsesgarantier innebærer ikke i seg selv en rett til å nyte godt av nasjonale støtteordninger. Det er viktig at alle former for elektrisitet produsert fra høyeffektiv kraftvarme kan omfattes av opprinnelsesgarantier. Opprinnelsesgarantier bør skilles fra omsettelige sertifikater.

• 40) Den særskilte strukturen for kraftvarme samt fjernvarme og fjernkjøling, som omfatter mange små og mellomstore produsenter, bør tas i betraktning, særlig ved gjennomgåelse av den forvaltningsmessige behandlingen for å innvilge tillatelse til å oppføre kraftvarmeverk eller tilhørende nett, i henhold til «tenk smått først»-prinsippet.

• 41) De fleste foretak i Unionen er små og mellomstore bedrifter. De utgjør et enormt potensial for energisparing for Unionen. For å hjelpe dem med å treffe energieffektivitetstiltak bør medlemsstatene fastsette gunstige rammer som skal gi SMB-er teknisk bistand og målrettet informasjon.

• 42) Direktiv 2010/75/EU omfatter energieffektivitet som et av kriteriene for å fastsette beste tilgjengelige teknikker, som bør brukes som referanse for å fastsette vilkår for tillatelser til anlegg som omfattes av direktivets virkeområde, herunder forbrenningsanlegg med en samlet nominell tilført termisk effekt på 50 MW eller mer. Nevnte direktiv gir imidlertid medlemsstatene mulighet til ikke å fastsette krav til energieffektivitet for forbrenningsanlegg eller andre enheter som slipper ut karbondioksid på anleggsstedet, når det gjelder virksomhet oppført i vedlegg I til direktiv 2003/87/EF. Medlemsstatene kunne ta med opplysninger om energieffektivitetsnivåer i sin rapportering i henhold til direktiv 2010/75/EU.

• 43) På grunnlag av objektive og oversiktlige kriterier som ikke innebærer forskjellsbehandling, bør medlemsstatene fastsette regler for hvordan kostnader skal bæres og fordeles ved nettilkoplinger og nettforsterkninger samt for tekniske tilpasninger som kreves for å kunne integrere nye produsenter av elektrisitet fra høyeffektiv kraftvarme, idet det tas hensyn til retningslinjer og koder som er utarbeidet i samsvar med europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 714/2009 av 13. juli 2009 om vilkår for tilgang til nett for utveksling av elektrisk kraft over landegrensene14 og europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 715/2009 av 13. juli 2009 om vilkår for tilgang til transmisjonsnett for naturgass15. Produsenter av elektrisitet fra høyeffektiv kraftvarme bør få tillatelse til å sende ut anbudsinnbydelse for tilkoplingsarbeidet. Tilgangen til nettet for elektrisitet produsert fra høyeffektiv kraftvarme, særlig for små kraftvarmeverk og mikrokraftvarmeverk, bør forenkles. I samsvar med artikkel 3 nr. 2 i direktiv 2009/72/EF og artikkel 3 nr. 2 i direktiv 2009/73/EF kan medlemsstatene pålegge foretak med virksomhet innen elektrisitets- og gassektoren forpliktelser til å yte offentlige tjenester, blant annet med hensyn til energieffektivitet.

• 44) Etterspørselsfleksibilitet er et viktig middel for å forbedre energieffektiviteten ettersom det gjør at forbrukere eller tredjemann utpekt av dem får vesentlig bedre muligheter til å treffe tiltak med hensyn til forbruks- og fakturaopplysninger, og dermed tilbyr en ordning for redusert eller endret forbruk som fører til energisparing, både når det gjelder sluttforbruk og produksjon, overføring og distribusjon av energi som følge av bedre utnyttelse av nett og produksjonseiendeler.

• 45) Etterspørselsfleksibilitet kan baseres på sluttkunders svar på prissignaler eller automatisering av bygninger. Vilkårene for og tilgangen til etterspørselsfleksibilitet bør forbedres, blant annet for små sluttforbrukere. Idet det tas hensyn til den løpende utbyggingen av smarte nett bør medlemsstatene derfor sørge for at nasjonale reguleringsmyndigheter i energisektoren kan sikre at nettariffer og nettregulering stimulerer til energieffektivisering og støtter dynamisk prissetting for sluttkunders tiltak for etterspørselsfleksibilitet. Markedsintegrasjon og like muligheter for markedstilgang for ressurser på etterspørselssiden (forsyning og forbrukslast) bør etterstrebes parallelt med produksjon. I tillegg bør medlemsstatene sikre at nasjonale reguleringsmyndigheter i energisektoren benytter en integrert metode som omfatter potensiell sparing i energiforsyningen og sluttbrukersektorene.

• 46) Et tilstrekkelig antall pålitelige fagfolk med kompetanse på området energieffektivitet bør være tilgjengelig for å sikre en effektiv og rettidig gjennomføring av dette direktiv, for eksempel når det gjelder å overholde kravene til energirevisjon og å gjennomføre ordninger for energieffektivitetsforpliktelser. Medlemsstatene bør derfor innføre sertifiseringsordninger for leverandører av energitjenester, energirevisjon og andre tiltak for energieffektivisering.

• 47) Det er nødvendig å fortsette å utvikle markedet for energitjenester for å sikre at energitjenester både blir etterspurt og tilbudt. Åpenhet, for eksempel ved hjelp av lister over leverandører av energitjenester, kan bidra til dette. Standardkontrakter, utveksling av beste praksis og retningslinjer, særlig med hensyn til kontrakter om energiytelse, kan også bidra til å stimulere etterspørselen. Som ved andre former for ordninger med tredjemannsfinansiering unngår mottakeren av en energitjeneste investeringskostnader når det foreligger en kontrakt om energiytelse, ved å bruke en del av den økonomiske verdien av energisparingen til å betale den investeringen som helt eller delvis finansieres av tredjemann.

• 48) Det er nødvendig å identifisere og fjerne lovgivningsmessige hindringer og andre hindringer for bruken av kontrakter om energiytelse og andre ordninger for energisparing som finansieres av tredjemann. Disse hindringene omfatter regnskapsregler og -praksis som hindrer at kapitalinvesteringer og årlige finansielle besparelser som følge av tiltak for energieffektivisering, gjenspeiles korrekt i regnskapet for hele investeringens levetid. Hindringer for renovering av eksisterende bygningsmasse basert på en fordeling av stimuleringstiltak mellom de forskjellige berørte aktørene bør også håndteres på nasjonalt plan.

• 49) Medlemsstater og regioner bør oppmuntres til fullt ut å utnytte strukturfondene og utjevningsfondet til å utløse investeringer i tiltak for energieffektivisering. Investeringer i energieffektivitet har potensial til å bidra til økonomisk vekst, sysselsetting, nyskaping og en reduksjon av energifattigdom i husholdningene, og er derfor et positivt bidrag til økonomisk, sosial og territorial utjevning. Energieffektivitetstiltak for offentlige bygninger og boliger samt utvikling av ny kompetanse for å fremme sysselsetting i energieffektivitetssektoren er potensielle områder for finansiering.

• 50) Medlemsstatene bør oppmuntre til bruk av finansieringsordninger for å fremme målene i dette direktiv. Slike finansieringsordninger kan omfatte finansielle bidrag og bøter i forbindelse med manglende oppfyllelse av visse bestemmelser i dette direktiv, midler avsatt til energieffektivitet i henhold til artikkel 10 nr. 3 i direktiv 2003/87/EF, midler avsatt til energieffektivitet i den flerårige finansielle rammen, særlig utjevningsfondet, strukturfond og fond til utvikling av landdistrikter, samt europeiske finansieringsorganer til bestemte formål, for eksempel det europeiske energieffektivitetsfondet.

• 51) Finansieringsordningene kunne eventuelt baseres på midler avsatt til energieffektivitet fra Unionens prosjektobligasjoner, midler avsatt til energieffektivitet fra Den europeiske investeringsbank og andre europeiske finansinstitusjoner, særlig Den europeiske bank for gjenoppbygging og utvikling og Europarådets utviklingsbank, midler som er lånefinansiert i finansinstitusjoner, nasjonale midler, herunder gjennom innføring av rammeregler og skattemessige rammer som oppmuntrer til å gjennomføre initiativ og programmer for energieffektivitet, samt inntekter fra årlige utslippstildelinger i samsvar med vedtak nr. 406/2009/EF.

• 52) Finansieringsordningene kunne bruke disse bidragene, midlene og inntektene for å tillate og oppmuntre til private investeringer, særlig ved å trekke på institusjonelle investorer, og benytte kriterier som sikrer at de tildelte midlene fører til at det oppnås både miljømessige og sosiale mål, benytte innovative finansieringsordninger (f.eks. lånegarantier for privat kapital, lånegarantier for å fremme kontrakter om energiytelse, tilskudd, subsidierte lån og særskilte kredittlinjer og systemer for tredjemannsfinansiering) som reduserer risikoen i forbindelse med energieffektivitetsprosjektene, og legger til rette for en kostnadseffektiv renovering, også blant husholdninger med lav og middels inntekt, være tilknyttet programmer eller byråer som samler og vurderer kvaliteten på energisparingsprosjekter, yter teknisk bistand, fremmer markedet for energitjenester og bidrar til å skape etterspørsel etter energitjenester blant forbrukerne.

• 53) Finansieringsordningene kunne også stille til rådighet tilstrekkelig med midler for å støtte opplærings- og sertifiseringsprogrammer som forbedrer og attesterer ferdigheter innen energieffektivitet, stille til rådighet midler til forskning på samt demonstrasjon og framskyndelse av bruken av småskala-teknologi og mikroteknologi til energiproduksjon og for optimal nettilslutning av disse produsentene, være tilknyttet programmer som fremmer energieffektivitet i alle boliger for å hindre energifattigdom, og stimulere utleiere til å gjøre sine eiendommer så energieffektive som mulig, stille til rådighet tilstrekkelig med midler for å støtte dialogen mellom partene i arbeidslivet og fastsettelsen av standarder for å forbedre energieffektiviteten og sikre gode arbeidsvilkår samt helse og sikkerhet på arbeidsplassen.

• 54) Unionens tilgjengelige finansielle instrumenter og innovative finansieringsordninger bør benyttes for å oppfylle målet om å forbedre energiytelsen i bygninger som tilhører offentlige organer. I den forbindelse kan medlemsstatene bruke sine inntekter fra årlige utslippstildelinger i samsvar med vedtak nr. 406/2009/EF i utarbeidingen av slike ordninger på frivillig basis, idet det tas hensyn til nasjonale budsjettregler.

• 55) Gjennomføringen av målet for energieffektivitet på 20 % krever at Kommisjonen følger med på hvilke virkninger nye tiltak får for direktiv 2003/87/EF om opprettelse av en ordning for handel med utslippskvoter (ETS) i Unionen, for å holde fast ved ordningens stimuleringstiltak som belønner investeringer i lavutslippsteknologi, og forbereder ETS-sektorene på den nyskapingen som kreves i framtiden. Den må følge med på hvordan dette påvirker de industrisektorene som er utsatt for en betydelig risiko for karbonlekkasje i samsvar med kommisjonsbeslutning 2010/2/EU av 24. desember 2009 om opprettelse i henhold til europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/87/EF av en liste over sektorer og delsektorer som anses for å være utsatt for en betydelig risiko for karbonlekkasje16, for å sikre at dette direktiv fremmer og ikke hindrer utviklingen av disse sektorene.

• 56) I henhold til direktiv 2006/32/EF skal medlemsstatene vedta og etterstrebe et samlet nasjonalt veiledende mål for energisparing på 9 % innen 2016 som oppnås ved hjelp av energitjenester og andre tiltak for energieffektivisering. I henhold til nevnte direktiv skal den annen energieffektivitetsplan som er vedtatt av medlemsstatene, eventuelt etterfølges, dersom det er nødvendig, av forslag fra Kommisjonen om ytterligere tiltak, herunder om en forlengelse av anvendelsesperioden for målene. Dersom en rapport konkluderer med at det ikke er gjort tilstrekkelige framskritt for å nå de nasjonale veiledende målene fastsatt i nevnte direktiv, skal disse forslagene rette søkelyset mot målenes nivå og type. Den konsekvensanalysen som ledsager dette direktiv, viser at medlemsstatene er på vei til å nå målet på 9 %, hvilket er betydelig mindre ambisiøst enn det energisparingsmålet på 20 % som senere ble vedtatt for 2020, og det er derfor ikke behov for å røre målenes nivå.

• 57) Programmet «Intelligent energi for Europa» som ble opprettet ved europaparlaments- og rådsbeslutning nr. 1639/2006/EF av 24. oktober 2006 om opprettelse av et rammeprogram for konkurranseevne og nyskaping (2007–2013)17, har vært avgjørende for å skape et gunstig klima for riktig gjennomføring av Unionens politikk for bærekraftig energi, ved å fjerne markedshindringer, som for eksempel mangelfull kjennskap og kapasitet hos markedsdeltakere og institusjoner, nasjonale tekniske og administrative hindringer mot et velfungerende indre energimarked eller underutviklede arbeidsmarkeder når det gjelder håndteringen av den utfordringen som en lavutslippsøkonomi innebærer. Mange av disse hindringene er fortsatt relevante.

• 58) For å kunne utnytte det betydelige potensialet for energisparing i forbindelse med energirelaterte produkter bør gjennomføringen av europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/125/EF av 21. oktober 2009 om fastsettelse av en ramme for å fastsette krav til miljøvennlig utforming av energirelaterte produkter18 og europaparlaments- og rådsdirektiv 2010/30/EU av 19. mai 2010 om merking av og standardiserte vareopplysningar på energirelaterte produkt, som viser forbruket deira av energi og andre ressursar19 framskyndes og utvides. Det bør gis prioritet til produkter som har høyest potensial for energisparing i henhold til arbeidsplanen for miljøvennlig utforming, og eventuelt revisjonen av eksisterende tiltak.

• 59) For å klargjøre vilkårene for at medlemsstatene kan fastsette krav til energiytelse i henhold til direktiv 2010/31/EU, samtidig som direktiv 2009/125/EF og dets gjennomføringstiltak overholdes, bør direktiv 2009/125/EF endres.

• 60) Ettersom målet for dette direktiv, som er å nå Unionens mål for energieffektivitet på 20 % innen 2020 og bane vei for ytterligere energieffektivisering etter 2020, ikke kan nås i tilstrekkelig grad av medlemsstatene uten å treffe ytterligere energieffektivitetstiltak, og bedre kan nås på unionsplan, kan Unionen treffe tiltak i samsvar med nærhetsprinsippet som fastsatt i artikkel 5 i traktaten om Den europeiske union. I samsvar med forholdsmessighetsprinsippet fastsatt i nevnte artikkel går dette direktiv ikke lenger enn det som er nødvendig for å nå dette målet.

• 61) For å muliggjøre tilpasning til den tekniske utviklingen og endringer i fordelingen av energikilder bør myndigheten til å vedta rettsakter i samsvar med artikkel 290 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte delegeres til Kommisjonen når det gjelder gjennomgåelsen av de harmoniserte referanseverdiene for virkningsgrad som er fastsatt på grunnlag av direktiv 2004/8/EF, og med hensyn til verdier, beregningsmetoder, standardkoeffisienten for primærenergi og kravene i vedleggene til dette direktiv. Det er særlig viktig at Kommisjonen holder hensiktsmessige samråd under sitt forberedende arbeid, også på ekspertnivå. Kommisjonen bør ved forberedelse og utarbeiding av delegerte rettsakter sikre at relevante dokumenter oversendes Europaparlamentet og Rådet samtidig, til rett tid og på en egnet måte.

• 62) For å sikre ensartede vilkår for gjennomføringen av dette direktiv bør Kommisjonen gis gjennomføringsmyndighet. Denne myndigheten bør utøves i samsvar med europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 182/2011 av 16. februar 2011 om fastsettelse av allmenne regler og prinsipper for medlemsstatenes kontroll med Kommisjonens utøvelse av sin gjennomføringsmyndighet20.

• 63) Alle vesentlige bestemmelser i direktiv 2004/8/EF og 2006/32/EF bør oppheves, med unntak av artikkel 4 nr. 1–4 i, samt vedlegg I, III og IV til direktiv 2006/32/EF. Sistnevnte bestemmelser bør fortsatt gjelde fram til fristen for å nå målet på 9 %. Artikkel 9 nr. 1 og 2 i direktiv 2010/30/EU, som fastsetter en forpliktelse for medlemsstatene om at de må bestrebe seg på bare å kjøpe produkter som tilhører den klassen som er mest mulig energieffektiv, bør utgå.

• 64) Forpliktelsen til å innarbeide dette direktiv i nasjonal rett bør begrenses til de bestemmelsene som utgjør en vesentlig endring sammenlignet med direktiv 2004/8/EF og 2006/32/EF. Forpliktelsen til å innarbeide de bestemmelsene som er uendret, følger av nevnte direktiver.

• 65) Dette direktiv bør ikke berøre medlemsstatenes forpliktelser med hensyn til fristene for innarbeiding i nasjonal rett og anvendelsen av direktiv 2004/8/EF og 2006/32/EF.

• 66) I samsvar med den felles politiske erklæringen fra medlemsstatene og Kommisjonen av 28. september 2011 om forklarende dokumenter har medlemsstatene forpliktet seg til at underretningen om innarbeidingstiltakene i berettigede tilfeller skal følges av et eller flere dokumenter som forklarer sammenhengen mellom et direktivs bestanddeler og de tilsvarende delene av de nasjonale innarbeidingsdokumentene. Med hensyn til dette direktiv anser regelgiveren at oversendingen av slike dokumenter er berettiget.

VEDTATT DETTE DIREKTIV:

Kapittel I

Formål, virkeområde, definisjoner og mål for energieffektivitet

Artikkel 1

Formål og virkeområde

• 1. I dette direktiv fastsettes en felles ramme av tiltak for å fremme energieffektivitet innenfor Unionen for å sikre at Unionens overordnede mål for energieffektivitet på 20 % innen 2020 nås, og for å bane vei for ytterligere energieffektivisering deretter.

  Det fastsetter bestemmelser beregnet på å fjerne hindringer på energimarkedet og overvinne markedssvikt som hindrer effektiv forsyning og bruk av energi, og krever at det fastsettes veiledende nasjonale mål for energieffektivitet for 2020.

• 2. Kravene fastsatt i dette direktiv er minstekrav og skal ikke være til hinder for at en medlemsstat opprettholder eller innfører strengere tiltak. Slike tiltak skal være forenlige med unionsretten. Dersom nasjonal lovgivning fastsetter strengere tiltak, skal medlemsstaten underrette Kommisjonen om denne lovgivningen.

Artikkel 2

Definisjoner

I dette direktiv menes med

• 1) «energi» alle former for energiprodukter, brensler, varme, fornybar energi, elektrisk kraft eller andre former for energi, som definert i artikkel 2 bokstav d) i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1099/2008 av 22. oktober 2008 om energistatistikk21,

• 2) «forbruk av primærenergi» innenlands bruttoforbruk, unntatt annen ikke-energirelatert bruk,

• 3) «sluttforbruk av energi» all energi til industri, transport, husholdninger, tjenester og landbruk. Omfatter ikke leveranser til energiomdanningssektoren og energiindustrien selv,

• 4) «energieffektivitet» forholdet mellom den ytelsen, tjenesten, varen eller energien som oppnås, og den energien som tilføres,

• 5) «energisparing» en mengde spart energi som fastsettes ved å måle og/eller beregne forbruket før og etter gjennomføringen av et tiltak for energieffektivisering, idet det korrigeres for ytre forhold som påvirker energiforbruket,

• 6) «energieffektivisering» økt energieffektivitet som følge av tekniske, atferdsmessige og/eller økonomiske endringer,

• 7) «energitjeneste» fysisk gevinst, nytte eller gode som oppnås ved å kombinere energi med energieffektiv teknologi eller tiltak som kan omfatte drifts-, vedlikeholds- og kontrollaktiviteter som er nødvendige for å yte tjenesten, som leveres på grunnlag av en kontrakt, og som under normale omstendigheter har vist seg å føre til energieffektivisering eller primærenergisparing, som kan verifiseres, måles eller beregnes,

• 8) «offentlige organer» «offentlige oppdragsgivere» som definert i europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/18/EF av 31. mars 2004 om samordning av framgangsmåtene ved tildeling av offentlige bygge- og anleggskontrakter, kontrakter om offentlige varekjøp og kontrakter om offentlig tjenesteyting22,

• 9) «sentralforvaltning» alle forvaltningsorganer hvis ansvarsområde dekker hele territoriet til en medlemsstat,

• 10) «samlet bruksareal» gulvarealet i en bygning eller en del av en bygning, der det brukes energi for å påvirke inneklimaet,

• 11) «energistyringssystem» en samling av sammenhengende elementer eller elementer som påvirker hverandre, som inngår i en plan med et fastsatt mål for energieffektivitet og en strategi for å nå dette målet,

• 12) «europeisk standard» en standard som er vedtatt av Den europeiske standardiseringsorganisasjon, Den europeiske komité for elektroteknisk standardisering eller Det europeiske standardiseringsinstitutt for telekommunikasjon, og som er gjort tilgjengelig for offentligheten,

• 13) «internasjonal standard» en standard som er vedtatt av Den internasjonale standardiseringsorganisasjon, og som er gjort tilgjengelig for offentligheten,

• 14) «pliktig part» en energidistributør eller et foretak som selger energi på detaljistnivå, og som er underlagt nasjonale ordninger for energieffektivitetsforpliktelser som nevnt i artikkel 7,

• 15) «bemyndiget part» et rettssubjekt med delegert myndighet fra en offentlig myndighet eller et annet offentlig organ til å utarbeide, forvalte eller håndtere en finansieringsordning på vegne av denne myndigheten eller et annet offentlig organ,

• 16) «deltakende part» et foretak eller et offentlig organ som har forpliktet seg til å nå visse mål innenfor rammen av en frivillig avtale, eller som er omfattet av et nasjonalt reguleringsinstrument,

• 17) «offentlig gjennomføringsmyndighet» et offentligrettslig organ som er ansvarlig for å utføre eller overvåke energi- eller karbonbeskatning, finansielle ordninger og instrumenter, skattemessige oppmuntringer, standarder og normer, ordninger for energimerking, opplæring eller utdanning,

• 18) «politisk tiltak» et lovgivningsmessig, økonomisk, skattemessig, frivillig eller informasjonsformidlende instrument som formelt opprettes og gjennomføres i en medlemsstat for å skape gunstige rammer, krav eller stimuleringstiltak, som kan få markedsdeltakere til å levere og kjøpe energitjenester og treffe andre tiltak for energieffektivisering,

• 19) «enkelttiltak» et tiltak som fører til energieffektivisering, som kan verifiseres, måles eller beregnes, og som treffes som følge av et politisk tiltak,

• 20) «energidistributør» en fysisk eller juridisk person, herunder en operatør av distribusjonsnett, som er ansvarlig for å frakte energi med henblikk på levering til sluttkunder og fordelingsstasjoner som selger energi til sluttkunder,

• 21) «operatør av distribusjonsnett» «operatør av distribusjonsnett» som definert i henholdsvis direktiv 2009/72/EF og direktiv 2009/73/EF,

• 22) «foretak som selger energi på detaljistnivå» en fysisk eller juridisk person som selger energi til sluttkunder,

• 23) «sluttkunde» en fysisk eller juridisk person som kjøper energi til eget sluttbruk,

• 24) «leverandør av energitjenester» en fysisk eller juridisk person som leverer energitjenester eller andre tiltak for energieffektivisering til en sluttkundes anlegg eller lokaler,

• 25) «energirevisjon» en systematisk framgangsmåte for å oppnå tilstrekkelig kunnskap om den nåværende energiforbruksprofilen til en bygning eller en gruppe bygninger, en industriprosess, en kommersiell virksomhet, et industrianlegg eller et kommersielt anlegg, eller private eller offentlige tjenester, som utpeker og kvantifiserer kostnadseffektive muligheter for energisparing, og som rapporterer om resultatene,

• 26) «små og mellomstore bedrifter» eller «SMB-er» foretak som definert i avdeling I i vedlegget til kommisjonsrekommandasjon 2003/361/EF av 6. mai 2003 om definisjonen av svært små, små og mellomstore bedrifter23; kategorien svært små, små og mellomstore bedrifter består av bedrifter som sysselsetter færre enn 250 personer og har en årsomsetning som ikke overstiger 50 millioner euro, og/eller en samlet årsbalanse som ikke overstiger 43 millioner euro,

• 27) «kontrakt om energiytelse» en avtalefestet ordning mellom mottaker og leverandør av et tiltak for energieffektivisering som verifiseres og overvåkes i hele kontraktens løpetid, der investeringene (arbeidet, varen eller tjenesten) i dette tiltaket betales i forhold til et avtalefestet nivå av energieffektivisering eller andre avtalte kriterier for energiytelse, for eksempel finansielle besparelser,

• 28) «smart målesystem» eller «intelligent målesystem» et elektronisk system som kan måle energiforbruket, gir flere opplysninger enn en tradisjonell måler og kan sende og motta data gjennom en form for elektronisk kommunikasjon,

• 29) «operatør av transmisjonsnett» «operatør av transmisjonsnett» som definert i henholdsvis direktiv 2009/72/EF og direktiv 2009/73/EF,

• 30) «kraftvarme» samtidig produksjon i én prosess av termisk energi og elektrisk kraft eller mekanisk energi,

• 31) «økonomisk forsvarlig etterspørsel» den etterspørselen som ikke overstiger behovet for oppvarming eller kjøling, og som ellers ville kunne imøtekommes på markedsvilkår gjennom andre energiproduksjonsprosesser enn kraftvarme,

• 32) «nyttbar varme» den varmen som produseres i en kraftvarmeprosess for å imøtekomme en økonomisk forsvarlig etterspørsel etter varme eller kjøling,

• 33) «elektrisitet fra kraftvarme» elektrisitet produsert i en prosess knyttet til produksjonen av nyttbar varme og beregnet etter metoden angitt i vedlegg I,

• 34) «høyeffektiv kraftvarme» kraftvarme som oppfyller kriteriene fastsatt i vedlegg II,

• 35) «samlet virkningsgrad» den årlige summen av produksjon av elektrisk kraft og mekanisk energi samt produksjon av nyttbar varme dividert med brenselforbruk til varmeproduksjon i en kraftvarmeprosess og til bruttoproduksjon av elektrisk kraft og mekanisk energi,

• 36) «forhold kraft/varme» forholdet mellom elektrisitet fra kraftvarme og nyttbar varme ved full kraftvarmeproduksjon med bruk av driftsdata for det bestemte kraftvarmeverket,

• 37) «kraftvarmeverk» en enhet som kan brukes til kraftvarmeproduksjon,

• 38) «små kraftvarmeverk» kraftvarmeverk med installert kapasitet på under 1 MW_e,

• 39) «mikrokraftvarmeverk» et kraftvarmeverk med en største kapasitet på under 50 kW_e,

• 40) «utnyttelsesgrad» forholdet mellom bygningens gulvareal og landarealet på et bestemt territorium,

• 41) «effektiv fjernvarme og fjernkjøling» et anlegg for fjernvarme eller fjernkjøling som bruker minst 50 % fornybar energi, 50 % spillvarme, 75 % kraftvarme eller 50 % av en blanding av slik energi og varme,

• 42) «effektiv oppvarming og kjøling» en mulighet for oppvarming og kjøling som sammenlignet med et referansescenario, som gjenspeiler en situasjon der man fortsetter som før, målbart reduserer tilførselen av primærenergi som kreves for å forsyne én enhet av levert energi innenfor en relevant systemgrense på en kostnadseffektiv måte, som vurdert i nytte- og kostnadsanalysen nevnt i dette direktiv, idet det tas hensyn til energien som kreves i forbindelse med utvinning, konvertering, transport og distribusjon,

• 43) «effektiv individuell oppvarming og kjøling» en forsyningsmulighet innenfor individuell oppvarming og kjøling som sammenlignet med effektiv fjernvarme og fjernkjøling, målbart reduserer tilførselen av ikke-fornybar primærenergi som er nødvendig for å forsyne én enhet av levert energi innenfor en relevant systemgrense, eller som krever samme tilførsel av ikke-fornybar primærenergi, men til en lavere kostnad, idet det tas hensyn til den energien som kreves i forbindelse med utvinning, konvertering, transport og distribusjon,

• 44) «vesentlig oppgradering» en oppgradering til en kostnad som overstiger 50 % av investeringskostnadene for en ny tilsvarende enhet,

• 45) «aggregator» en tjenesteleverandør på etterspørselssiden som kombinerer flere kortvarige forbrukslaster for å selge eller auksjonere dem bort på organiserte energimarkeder.

Artikkel 3

Mål for energieffektivitet

• 1. Hver medlemsstat skal fastsette et veiledende nasjonalt mål for energieffektivitet på grunnlag av enten primærenergiforbruket eller sluttforbruket av energi, primærenergisparing eller endelig energisparing, eller energiintensitet. Medlemsstatene skal underrette Kommisjonen om disse målene i samsvar med artikkel 24 nr. 1 og vedlegg XIV del 1. Når de gjør dette, skal de også angi disse målene som et absolutt nivå for forbruk av primærenergi og sluttforbruk av energi i 2020 og forklare hvordan og på grunnlag av hvilke data dette er blitt beregnet.

  Når disse målene fastsettes, skal medlemsstatene ta hensyn til

  • a) at Unionens energiforbruk for 2020 skal være høyst 1 474 Mtoe primærenergi eller 1 078 Mtoe sluttenergi,

  • b) de tiltakene som er fastsatt i dette direktiv,

  • c) de tiltakene som er vedtatt for å nå de nasjonale energisparingsmålene som vedtas i henhold til artikkel 4 nr. 1 i direktiv 2006/32/EF, og

  • d) andre tiltak for å fremme energieffektivitet i medlemsstatene og på unionsplan.

  Når disse målene fastsettes, kan medlemsstatene også ta hensyn til nasjonale omstendigheter som påvirker forbruket av primærenergi, for eksempel

  • a) resterende potensial for kostnadseffektiv energisparing,

  • b) BNP-utvikling og BNP-prognoser,

  • c) endringer i import og eksport av energi,

  • d) utvikling av alle fornybare energikilder, kjernekraft, CO₂-fangst og -lagring, og

  • e) tidlige tiltak.

• 2. Innen 30. juni 2014 skal Kommisjonen vurdere de framskrittene som er gjort, og om Unionen vil kunne nå et energiforbruk på høyst 1 474 Mtoe primærenergi og/eller høyst 1 078 Mtoe sluttenergi i 2020.

• 3. I forbindelse med vurderingen nevnt i nr. 2 skal Kommisjonen

  • a) summere de nasjonale veiledende målene for energieffektivitet som medlemsstatene har innrapportert,

  • b) vurdere hvorvidt summen av disse målene kan anses som en pålitelig pekepinn på om Unionen som helhet er på rett vei, idet det tas hensyn til vurderingen av den første årsrapporten i samsvar med artikkel 24 nr. 1 og vurderingen av de nasjonale handlingsplanene for energieffektivitet i samsvar med artikkel 24 nr. 2,

  • c) ta hensyn til ytterligere analyser som følger av

    • i) en vurdering av de framskrittene som er gjort med hensyn til energiforbruk, og energiforbruket i forhold til økonomisk virksomhet på unionsplan, herunder framskritt som er gjort med hensyn til effektiviteten i energiforsyningen i medlemsstater som har basert sine nasjonale veiledende mål på sluttforbruk av energi eller endelig energisparing, herunder framskritt som er gjort som følge av disse medlemsstatenes overholdelse av kapittel III i dette direktiv,

    • ii) resultater av modellberegninger i forbindelse med framtidige tendenser for energiforbruk på unionsplan,

  • d) sammenligne resultatene nevnt i bokstav a)–c) med størrelsen på det energiforbruket som ville være nødvendig for å oppnå et energiforbruk på høyst 1 474 Mtoe primærenergi og/eller høyst 1 078 Mtoe sluttenergi i 2020.

Kapittel II

Effektivitet i energibruken

Artikkel 4

Renovering av bygninger

Medlemsstatene skal fastsette en langsiktig strategi for å få i stand investeringer i renovering av den nasjonale massen av bygninger som brukes til boligformål, og forretningsbygg, både offentlige og private. Denne strategien skal omfatte

• a) en oversikt over den nasjonale bygningsmassen, eventuelt basert på statistisk prøvetaking,

• b) identifisering av kostnadseffektive renoveringsmetoder som er relevante for bygningstypen og klimasonen,

• c) strategier og tiltak for å fremme en kostnadseffektiv totalrenovering av bygninger, herunder totalrenovering som utføres etappevis,

• d) et framtidsrettet perspektiv som skal veilede privatpersoner, byggebransjen og finansinstitusjoner i deres investeringsbeslutninger,

• e) et evidensbasert overslag over forventet energisparing og generelle fordeler.

En første versjon av strategien skal offentliggjøres innen 30. april 2014 og ajourføres hvert tredje år og legges fram for Kommisjonen som en del av de nasjonale handlingsplanene for energieffektivitet.

Artikkel 5

Offentlige organers bygninger som forbilde

• 1. Uten at det berører artikkel 7 i direktiv 2010/31/EU, skal hver medlemsstat sikre at 3 % av det samlede gulvarealet i oppvarmede og/eller avkjølte bygninger som eies og benyttes av medlemsstatens sentralforvaltning, renoveres årlig fra og med 1. januar 2014 for minst å oppfylle de minstekravene til energiytelse som den har fastsatt i henhold til artikkel 4 i direktiv 2010/31/EU.

  De 3 % skal beregnes av det samlede gulvarealet i bygninger med et samlet bruksareal på mer enn 500 m² som eies og benyttes av sentralforvaltningen i den berørte medlemsstaten, og som 1. januar hvert år ikke oppfyller de nasjonale minstekravene til energiytelse fastsatt i henhold til artikkel 4 i direktiv 2010/31/EU. Denne terskelen skal senkes til 250 m² fra og med 9. juli 2015.

  Dersom en medlemsstat krever at forpliktelsen til å renovere 3 % av det samlede gulvarealet hvert år, utvides til å omfatte gulvareal som eies og benyttes av forvaltningsorganer på et lavere nivå enn sentralforvaltningen, skal de 3 % beregnes av det samlede gulvarealet i bygninger med et samlet bruksareal på mer enn 500 m², og på mer enn 250 m² fra og med 9. juli 2015, som eies og benyttes av sentralforvaltningen og av disse forvaltningsorganene i den berørte medlemsstaten, og som per 1. januar hvert år ikke oppfyller de nasjonale minstekravene til energiytelse fastsatt i henhold til artikkel 4 i direktiv 2010/31/EU.

  Medlemsstatene kan når de gjennomfører tiltak for totalrenovering av bygninger som tilhører sentralforvaltningen i samsvar med første ledd, velge å se hele bygningen som en helhet, herunder bygningens klimaskjerm, utstyr, drift og vedlikehold.

  Medlemsstatene skal kreve at de av sentralforvaltningens bygninger som har dårligst energiytelse, prioriteres høyest i forbindelse med energieffektivitetstiltak dersom dette er kostnadseffektivt og teknisk gjennomførbart.

• 2. Medlemsstatene kan vedta ikke å fastsette eller anvende kravene nevnt i nr. 1 for følgende kategorier av bygninger:

  • a) Bygninger som er offisielt vernet som en del av et fredet miljø eller på grunn av sin særlige arkitektoniske eller historiske verdi, i den grad overholdelse av visse minstekrav til energiytelse ville endre deres karakter eller utseende på en uakseptabel måte.

  • b) Bygninger som eies av de væpnede styrkene eller sentralforvaltningen, og som benyttes til nasjonale forsvarsmål, bortsett fra bygninger til innkvartering med enkeltværelser eller kontorbygninger til de væpnede styrkene og annet personale ansatt av de nasjonale forsvarsmyndighetene.

  • c) Bygninger som brukes til gudstjeneste og annen religiøs virksomhet.

• 3. Dersom en medlemsstat renoverer mer enn 3 % av det samlede gulvarealet i bygninger som tilhører sentralforvaltningen i et gitt år, kan den medregne det overskytende i den årlige renoveringsprosenten for et av de tre foregående eller etterfølgende årene.

• 4. Medlemsstatene kan i den årlige renoveringsprosenten for bygninger som tilhører sentralforvaltningen, medregne nye bygninger som benyttes og eies som erstatning for bestemte bygninger som tilhører sentralforvaltningen og som er revet i et av de to foregående årene, eller bygninger som er solgt, revet eller tatt ut av bruk i et av de to foregående årene som følge av økt bruk av andre bygninger.

• 5. Ved anvendelse av nr. 1 skal medlemsstatene innen 31. desember 2013 utarbeide og offentliggjøre en fortegnelse over oppvarmede og/eller avkjølte bygninger som tilhører sentralforvaltningen, med et samlet bruksareal på mer enn 500 m², og på mer enn 250 m² fra og med 9. juli 2015, bortsett fra bygninger som er fritatt på grunnlag av nr. 2. Fortegnelsen skal inneholde følgende opplysninger:

  • a) Gulvarealet i m².

  • b) Energiytelsen i hver bygning eller relevante energiopplysninger.

• 6. Uten at det berører artikkel 7 i direktiv 2010/31/EU, kan medlemsstatene velge en alternativ metode for nr. 1–5 i denne artikkel, i henhold til hvilken de treffer andre kostnadseffektive tiltak, herunder totalrenovering og tiltak for å endre beboernes atferd, for innen 2020 å oppnå energisparing i relevante bygninger som eies og benyttes av deres sentralforvaltning, og som minst tilsvarer det som kreves i henhold til nr. 1, rapportert på årsbasis.

  Med henblikk på den alternative metoden kan medlemsstatene beregne den energisparingen som nr. 1–4 vil kunne generere ved hjelp av egnede standardverdier for energiforbruket til referansebygninger som tilhører sentralforvaltningen, før og etter renovering, og i henhold til overslag over bygningsmassens areal. De kategoriene av referansebygninger som tilhører sentralforvaltningen, skal være representative for bygningsmassen for slike bygninger.

  Medlemsstater som velger den alternative metoden, skal innen 31. desember 2013 underrette Kommisjonen om hvilke alternative tiltak de planlegger å treffe, og vise hvordan de vil oppnå en tilsvarende forbedring av energiytelsen i bygninger som tilhører sentralforvaltningen.

• 7. Medlemsstatene skal oppmuntre offentlige organer, også på regionalt og lokalt plan, og offentligrettslige organer for sosialboliger, idet det tas behørig hensyn til deres respektive kompetanse og administrative struktur til

  • a) å vedta en energieffektivitetsplan, frittstående eller som en del av en mer omfattende klima- eller miljøplan, som inneholder konkrete mål og tiltak for energisparing og energieffektivitet for at bygninger som tilhører sentralforvaltningen, kan gå foran med et godt eksempel i henhold til nr. 1, 5 og 6,

  • b) å innføre et energistyringssystem, herunder energirevisjoner, som ledd i gjennomføringen av planen,

  • c) eventuelt å bruke foretak som leverer energitjenester, og kontrakter om energiytelse for å finansiere renoveringer og gjennomføre planer for å opprettholde eller forbedre energieffektiviteten på lang sikt.

Artikkel 6

Offentlige organers innkjøp

• 1. Medlemsstatene skal sikre at sentralforvaltningen bare kjøper produkter, tjenester og bygninger som oppfyller høye krav til energieffektivitet, forutsatt at dette er forenlig med kostnadseffektivitet, økonomisk gjennomførbarhet, bærekraft i videre forstand, teknisk egnethet samt tilstrekkelig konkurranse som nevnt i vedlegg III.

  Forpliktelsen fastsatt i første ledd gjelder for kontrakter om offentlige organers kjøp av varer, tjenester og bygninger, forutsatt at slike kontrakter har en verdi som er lik eller høyere enn terskelverdiene, fastsatt i artikkel 7 i direktiv 2004/18/EF.

• 2. Forpliktelsen nevnt i nr. 1 gjelder for de væpnede styrkenes kontrakter, forutsatt at anvendelsen ikke kommer i konflikt med arten av og hovedmålet med de væpnede styrkenes virksomhet. Forpliktelsen gjelder ikke for kontrakter om levering av militært utstyr som definert i europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/81/EF av 13. juli 2009 om samordning av framgangsmåtene ved oppdragsgiveres eller offentlige oppdragsgiveres tildeling av visse bygge- og anleggskontrakter, varekontrakter og tjenestekontrakter på forsvars- og sikkerhetsområdet24.

• 3. Medlemsstatene skal oppmuntre offentlige organer, også på regionalt og lokalt plan, idet det tas behørig hensyn til deres respektive kompetanse og administrative struktur, og sentralforvaltningens rolle som forbilde, til bare å kjøpe produkter, tjenester og bygninger som oppfyller høye krav til energiytelse. Medlemsstatene skal oppmuntre offentlige organer når det gjelder anbud på tjenestekontrakter med et betydelig energiinnslag, til å vurdere muligheten til å inngå langsiktige kontrakter om energiytelse som gir langsiktig energisparing.

• 4. Uten at det berører nr. 1, kan medlemsstatene når de kjøper en produktpakke som i sin helhet er omfattet av en delegert rettsakt vedtatt i henhold til direktiv 2010/30/EU, kreve at den samlede energieffektiviteten skal prioriteres framfor energieffektiviteten hos de enkelte produktene i denne pakken, ved å kjøpe den produktpakken som oppfyller kriteriet om å tilhøre den klassen som er mest mulig energieffektiv.

Artikkel 7

Ordninger for energieffektivitetsforpliktelser

• 1. Hver medlemsstat skal utarbeide en ordning for energieffektivitetsforpliktelser. Denne ordningen skal sikre at energidistributører og/eller foretak som selger energi på detaljistnivå, som er utpekt som pliktige parter i henhold til nr. 4, og som utfører virksomhet på hver medlemsstats territorium, når et kumulativt mål om energisparing ved sluttbruk innen 31. desember 2020, uten at dette berører nr. 2.

  Dette målet skal minst tilsvare at det oppnås en ny årlig sparing fra 1. januar 2014 til 31. desember 2020 på 1,5 % av det årlige salget av energi til sluttkunder fra alle energidistributører eller alle foretak som selger energi på detaljistnivå, målt i volum, som et gjennomsnitt for den seneste treårsperioden før 1. januar 2013. Salget av energi, målt i volum, som brukes til transport, kan helt eller delvis unntas fra denne beregningen.

  Medlemsstatene skal bestemme hvordan den beregnede mengden av en slik ny sparing som nevnt i annet ledd skal fordeles over perioden.

• 2. Med forbehold for nr. 3 kan hver medlemsstat

  • a) utføre den beregningen som kreves i nr. 1 annet ledd ved hjelp av verdier på 1 % i 2014 og 2015, verdier på 1,25 % i 2016 og 2017 og verdier på 1,5 % i 2018, 2019 og 2020,

  • b) utelukke fra beregningen hele eller en del av salget av energi, målt i volum, som brukes i industrivirksomhet oppført i vedlegg I til direktiv 2003/87/EF,

  • c) tillate at den energisparingen som oppnås i sektorene for omdanning, distribusjon og overføring av energi, herunder infrastruktur for effektiv fjernvarme og fjernkjøling, som følge av gjennomføringen av kravene fastsatt i artikkel 14 nr. 4, artikkel 14 nr. 5 bokstav b) og artikkel 15 nr. 1–6 og nr. 9, medregnes i den mengden energisparing som kreves i henhold til nr. 1, og

  • d) medregne energisparing som følge av enkelttiltak som er gjennomført siden 31. desember 2008, som fortsetter å få innvirkning i 2020, og som kan måles og verifiseres i den mengden energisparing som kreves i henhold til nr. 1.

• 3. Anvendelsen av nr. 2 skal ikke føre til en reduksjon på mer enn 25 % av den mengden energisparing som er nevnt i nr. 1. Medlemsstater som benytter seg av nr. 2, skal underrette Kommisjonen om dette innen 5. juni 2014 og vedlegge elementene oppført i nr. 2 som skal anvendes, og en beregning som viser deres virkning på den mengden energisparing som er nevnt i nr. 1.

• 4. Med forbehold for beregningen av energisparing til bruk for målet i samsvar med nr. 1 annet ledd skal hver medlemsstat med henblikk på nr. 1 første ledd utpeke, på grunnlag av objektive kriterier som ikke innebærer forskjellsbehandling, pliktige parter blant energidistributører og/eller foretak som selger energi på detaljistnivå, og som utfører virksomhet på medlemsstatens territorium, og som kan omfatte distributører eller forhandlere av drivstoff som utfører virksomhet på medlemsstatens territorium. Den mengden energisparing som kreves for å oppfylle forpliktelsen, skal de pliktige partene oppnå hos sluttkunder som medlemsstaten eventuelt har utpekt, uavhengig av beregningen utført i henhold til nr. 1 eller, dersom medlemsstatene beslutter det, ved hjelp av sertifisert sparing fra andre parter som beskrevet i nr. 7 bokstav b).

• 5. Medlemsstatene skal uttrykke den mengden energisparing som kreves for hver pliktig part med hensyn til enten sluttforbruk av energi eller forbruk av primærenergi. Den valgte metoden for å uttrykke den nødvendige mengden energisparing skal også brukes for å beregne den sparingen som de pliktige partene hevder å ha oppnådd. Omregningsfaktorene fastsatt i vedlegg IV skal gjelde.

• 6. Medlemsstatene skal sikre at den sparingen som følger av nr. 1, 2 og 9 i denne artikkel og artikkel 20 nr. 6, beregnes i samsvar med nr. 1 og 2 i vedlegg V. De skal innføre systemer for måling, kontroll og verifisering som innebærer at minst en statistisk signifikant andel og et representativt utvalg av de tiltakene for energieffektivisering som er iverksatt av de pliktige partene, er verifisert. Denne målingen, kontrollen og verifiseringen skal gjennomføres uavhengig av de pliktige partene.

• 7. Innenfor rammen av ordningen for energieffektivitetsforpliktelser kan medlemsstatene

  • a) ta med krav med et sosialt formål i de forpliktelsene til sparing som de stiller, herunder ved å kreve at en del av energieffektivitetstiltakene som skal gjennomføres, skal prioriteres i husholdninger som er berørt av energifattigdom, eller i sosialboliger,

  • b) tillate pliktige parter å medregne sertifisert energisparing som er oppnådd av leverandører av energitjenester eller tredjemann, også i de tilfellene der pliktige parter gjennom andre statlig godkjente organer eller gjennom offentlige myndigheter fremmer tiltak som eventuelt innebærer formelle partnerskap, og som kan være i kombinasjon med andre finansieringskilder. Dersom medlemsstatene tillater dette, skal de sikre at det finnes en godkjenningsprosess som er tydelig, gjennomsiktig og åpen for alle markedsdeltakere, og som sikter mot å redusere kostnadene ved sertifisering,

  • c) tillate pliktige parter å medregne sparing som er oppnådd i et gitt år, som om de isteden var oppnådd i et av de fire foregående eller tre etterfølgende årene.

• 8. Medlemsstatene skal én gang i året offentliggjøre den energisparingen som er oppnådd av hver pliktig part, eller av hver underkategori av pliktige parter, og samlet sett innenfor rammen av ordningen.

  Medlemsstatene skal sikre at pliktige parter på anmodning legger fram

  • a) aggregerte statistiske opplysninger om sine sluttkunder (med identifisering av betydelige endringer i tidligere innsendte opplysninger), og

  • b) aktuelle opplysninger om sluttkundenes forbruk, herunder om nødvendig forbruksprofiler, kundesegmenter og kundenes geografiske beliggenhet, samtidig som det påses at opplysningene som enten er av privat karakter eller er forretningsmessig følsomme, behandles konfidensielt og deres integritet ivaretas i samsvar med gjeldende unionsrett.

  En slik anmodning skal framsettes høyst én gang i året.

• 9. Som et alternativ til å utarbeide en ordning for energieffektivitetsforpliktelser i henhold til nr. 1, kan medlemsstatene velge å ta i bruk andre politiske tiltak for å oppnå energisparing hos sluttkunder, forutsatt at disse politiske tiltakene oppfyller kriteriene fastsatt i nr. 10 og 11. Den årlige nye energisparingen som oppnås med disse tiltakene, skal tilsvare den mengden ny energisparing som kreves i henhold til nr. 1–3. Forutsatt at likeverdigheten opprettholdes, kan medlemsstatene kombinere ordninger med forpliktelser med alternative politiske tiltak, herunder nasjonale programmer for energieffektivisering.

  De politiske tiltakene nevnt i første ledd kan omfatte, men er ikke begrenset til, følgende politiske tiltak eller kombinasjoner av disse:

  • a) Energi eller CO₂-avgifter som har den virkningen at de fører til lavere sluttbruk av energi.

  • b) Finansieringsordninger og -instrumenter eller skattemessige oppmuntringer som fører til bruk av energieffektiv teknologi eller energieffektive metoder, og har den virkningen at de gir lavere sluttbruk av energi.

  • c) Regler eller frivillige avtaler som fører til bruk av energieffektiv teknologi eller energieffektive metoder, og har den virkningen at de gir lavere sluttbruk av energi.

  • d) Standarder og normer som har som mål å forbedre energieffektiviteten for produkter og tjenester, herunder bygninger og kjøretøyer, med mindre disse standardene er obligatoriske og gjelder i medlemsstatene i samsvar med unionsretten.

  • e) Ordninger for energimerking, med unntak av dem som er obligatoriske og gjelder i medlemsstatene i samsvar med unionsretten.

  • f) Opplæring og utdanning, herunder energirådgivningsprogrammer, som fører til bruk av energieffektiv teknologi eller energieffektive metoder, og har den virkningen at de gir lavere sluttbruk av energi.

  Medlemsstatene skal melde fra til Kommisjonen innen 5. desember 2013 om hvilke politiske tiltak de planlegger å ta i bruk med henblikk på første ledd og artikkel 20 nr. 6, i samsvar med den rammen som er fastsatt i vedlegg V nr. 4, og som viser hvordan de skal oppnå den mengden sparing som kreves. Når det gjelder de politiske tiltakene som er nevnt i annet ledd og i artikkel 20 nr. 6, skal denne meldingen vise hvordan kriteriene i nr. 10 er oppfylt. Når det gjelder andre politiske tiltak enn dem som er nevnt i annet ledd eller i artikkel 20 nr. 6, skal medlemsstatene redegjøre for hvordan et tilsvarende nivå for sparing, overvåking og verifisering oppnås. Kommisjonen kan i en periode på tre måneder etter meldingen foreslå endringer.

• 10. Uten at det berører nr. 11, skal kriteriene for politiske tiltak som treffes i henhold til nr. 9 annet ledd og artikkel 20 nr. 6, være som følger:

  • a) I de politiske tiltakene skal det være minst to mellomliggende perioder innen 31. desember 2020, og tiltakene skal føre til at ambisjonsnivået i nr. 1 nås.

  • b) Ansvaret til hver bemyndiget part, deltakende part eller offentlig gjennomføringsmyndighet, alt etter hva som er relevant, skal defineres.

  • c) Den energisparingen som skal oppnås, skal fastsettes på en oversiktlig måte.

  • d) Den mengden energisparing som kreves, eller som skal oppnås med det politiske tiltaket, skal uttrykkes enten som sluttforbruk av energi eller forbruk av primærenergi, ved hjelp av omregningsfaktorene angitt i vedlegg IV.

  • e) Energisparingen skal beregnes ved hjelp av metodene og prinsippene angitt i vedlegg V nr. 1 og 2.

  • f) Energisparingen skal beregnes ved hjelp av metodene og prinsippene angitt i vedlegg V nr. 3.

  • g) En årsrapport om den energisparingen som oppnås, skal legges fram av deltakende parter, med mindre det ikke er gjennomførbart, og gjøres offentlig tilgjengelig.

  • h) Overvåkingen av resultatene skal sikres, og hensiktsmessige tiltak skal treffes dersom det ikke gjøres tilfredsstillende framskritt.

  • i) Et kontrollsystem, som også omfatter uavhengig verifisering av en statistisk signifikant andel av tiltak for energieffektivisering, skal innføres.

  • j) Opplysninger om den årlige utviklingen av energisparing offentliggjøres én gang i året.

• 11. Medlemsstatene skal sikre at de avgiftene som er nevnt i nr. 9 annet ledd bokstav a), oppfyller kriteriene i nr. 10 bokstav a), b), c), d), f), h) og j).

  Medlemsstatene skal sikre at de reglene og frivillige avtalene som er nevnt i nr. 9 annet ledd bokstav c), oppfyller kriteriene i nr. 10 bokstav a), b), c), d), e), g), h), i) og j).

  Medlemsstatene skal sikre at de andre politiske tiltakene som er nevnt i nr. 9 annet ledd, og de nasjonale energieffektivitetsfondene som er nevnt i artikkel 20 nr. 6, oppfyller kriteriene i nr. 10 bokstav a), b), c), d), e), h), i) og j).

• 12. Medlemsstatene skal sikre at energisparingen ikke medregnes to ganger, når virkningen av politiske tiltak eller enkelttiltak overlapper hverandre.

Artikkel 8

Energirevisjon og energistyringssystemer

• 1. Medlemsstatene skal arbeide for at alle sluttkunder får mulighet til å få utført energirevisjoner av høy kvalitet som er kostnadseffektive, og

  • a) utføres på en uavhengig måte av kvalifiserte og/eller akkrediterte eksperter i henhold til kvalifikasjonskriterier eller

  • b) gjennomføres og overvåkes av uavhengige myndigheter i henhold til nasjonal lovgivning.

  De energirevisjonene som er nevnt i første ledd, kan utføres av interne eksperter eller energirevisorer, forutsatt at den berørte medlemsstaten har innført en ordning for å sikre og kontrollere kvaliteten på disse, herunder eventuelt et årlig tilfeldig utvalg av minst en statistisk signifikant prosentandel av alle de energirevisjonene som de utfører.

  For å sikre høy kvalitet på energirevisjonene og energistyringssystemene skal medlemsstatene fastsette oversiktlige minstekriterier som ikke innebærer forskjellsbehandling, for energirevisjoner som bygger på vedlegg VI.

  Energirevisjonene skal ikke inneholde klausuler som forhindrer at resultatene av revisjonene blir overført til en kvalifisert/akkreditert leverandør av energitjenester, forutsatt at kunden ikke har noen innvendinger.

• 2. Medlemsstatene skal utarbeide programmer for å oppmuntre SMB-er til å gjennomgå energirevisjoner og den etterfølgende gjennomføringen av anbefalingene fra disse revisjonene.

  På grunnlag av oversiktlige kriterier som ikke innebærer forskjellsbehandling, og uten at det berører Unionens rettspraksis i forbindelse med statsstøtte, kan medlemsstatene opprette støtteordninger for SMB-er, også om de har inngått frivillige avtaler, for å dekke kostnadene ved en energirevisjon og gjennomføringen av svært kostnadseffektive anbefalinger fra energirevisjoner, forutsatt at de planlagte tiltakene gjennomføres.

  Medlemsstatene skal, blant annet gjennom deres respektive bransjeorganisasjoner, gjøre SMB-er oppmerksomme på konkrete eksempler som viser hvordan energistyringssystemer kunne bidra til deres virksomhet. Kommisjonen skal bistå medlemsstatene ved å støtte utvekslingen av beste praksis på dette området.

• 3. Medlemsstatene skal også utarbeide programmer for å øke bevisstheten blant husholdninger om fordelene ved slike revisjoner gjennom egnede rådgivningstjenester.

  Medlemsstatene skal fremme programmer for utdanning av energirevisorer for å sikre at det er tilstrekkelig tilgang på eksperter.

• 4. Medlemsstatene skal sikre at foretak som ikke er SMB-er, underlegges en energirevisjon som utføres på en uavhengig og kostnadseffektiv måte av kvalifiserte og/eller akkrediterte eksperter, eller gjennomføres og overvåkes av uavhengige myndigheter i henhold til nasjonal lovgivning innen 5. desember 2015 og minst hvert fjerde år fra datoen for forrige energirevisjon.

• 5. Energirevisjoner skal anses for å oppfylle kravene i nr. 4 dersom de er utført på en uavhengig måte, på grunnlag av minstekriteriene i henhold til vedlegg VI, og gjennomføres i henhold til frivillige avtaler inngått mellom interesseorganisasjoner og et utpekt organ, som den berørte medlemsstaten eller Kommisjonen overvåker, eller andre organer som vedkommende myndigheter har delegert det aktuelle ansvaret til.

  Tilgang for markedsdeltakere som tilbyr energitjenester, skal bygge på oversiktlige kriterier som ikke innebærer forskjellsbehandling.

• 6. Foretak som ikke er SMB-er, og som innfører et energistyringssystem eller en miljøstyringsordning som er sertifisert av et uavhengig organ i samsvar med relevante europeiske eller internasjonale standarder, skal unntas fra kravene i nr. 4, forutsatt at medlemsstatene sikrer at den aktuelle styringsordningen omfatter en energirevisjon på grunnlag av de minstekriteriene som er basert på vedlegg VI.

• 7. Energirevisjoner kan være frittstående eller utgjøre en del av en bredere miljørevisjon. Medlemsstatene kan kreve at en vurdering av den tekniske og økonomiske gjennomførbarheten av tilkopling til et eksisterende eller planlagt nett for fjernvarme eller fjernkjøling, skal være en del av energirevisjonen.

  Uten at det berører Unionens rettspraksis i forbindelse med statsstøtte, kan medlemsstatene innføre stimuleringstiltak og støtteordninger for gjennomføring av anbefalingene fra energirevisjoner og lignende tiltak.

Artikkel 9

Måling

• 1. Medlemsstatene skal sikre at sluttkunder som forbruker elektrisk kraft, naturgass, fjernvarme, fjernkjøling og varmtvann til husholdningsbruk, så sant det er teknisk mulig, økonomisk forsvarlig og står i et rimelig forhold til mulig energisparing, utrustes med individuelle målere til en konkurransedyktig pris, som nøyaktig gjenspeiler sluttkundens faktiske energiforbruk og gir informasjon om faktisk brukstid.

  En slik individuell måler til konkurransedyktig pris skal alltid stilles til rådighet når

  • a) en eksisterende måler skal skiftes ut, forutsatt at dette er teknisk mulig og kostnadseffektivt i forhold til beregnet potensiell sparing på lang sikt,

  • b) en ny tilkopling opprettes i en ny bygning eller i en bygning som gjennomgår en større renovering, i henhold til direktiv 2010/31/EU.

• 2. Dersom, og i den utstrekning medlemsstatene gjennomfører intelligente målesystemer og innfører smartmålere for naturgass og/eller elektrisk kraft i samsvar med direktiv 2009/72/EF og 2009/73/EF, skal de

  • a) sikre at målesystemene gir sluttkundene informasjon om faktisk brukstid, og at målene for energieffektivitet og fordelene for sluttkundene fullt ut tas hensyn til ved fastsettelse av minstekravene til målerfunksjoner og forpliktelser for markedsdeltakere,

  • b) sørge for at smartmålerne er sikre og at dataoverføringen gjennomføres på en sikker måte, og at personvernet for sluttkundene overholdes i samsvar med relevant unionsregelverk om vern av personopplysninger og personvern,

  • c) når det gjelder elektrisk kraft, og på anmodning fra sluttkunden, kreve at måleoperatørene sikrer at måleren eller målerne kan registrere den elektriske kraften som sendes ut i nettet fra sluttkundens lokaler,

  • d) på anmodning fra sluttkundene, sikre at måledata om deres produksjon og forbruk av elektrisk kraft gjøres tilgjengelige for dem eller en tredjemann som opptrer på vegne av sluttkunden, i et lettfattelig format som de kan bruke for å sammenligne avtaler på et likeverdig grunnlag,

  • e) kreve at kundene mottar passende rådgivning og informasjon på tidspunktet for montering av smartmålere, særlig om deres fulle potensial med hensyn til måleravlesning og overvåking av energiforbruket.

• 3. Dersom oppvarming og kjøling eller varmtvann leveres til en bygning fra et fjernvarmenett eller fra en sentral kilde som betjener flere bygninger, skal det monteres en varme- eller varmtvannsmåler ved varmeveksleren eller på leveringsstedet.

  I bygninger med flere leiligheter og flere bruksområder som har en sentral varme- og kjølekilde, eller forsyning fra et fjernvarmenett eller en sentral kilde som betjener flere bygninger, skal det også monteres individuelle forbruksmålere innen 31. desember 2016, som måler forbruket av varme, kjøling eller varmtvann i hver enhet, når det er teknisk mulig og kostnadseffektivt. Dersom bruk av individuelle målere ikke er teknisk mulig eller kostnadseffektivt til å måle varmeforbruket, skal det brukes individuelle varmefordelingsmålere til å måle varmeforbruket i hver radiator, med mindre den berørte medlemsstaten godtgjør at det ikke vil være kostnadseffektivt å montere slike varmefordelingsmålere. I disse tilfellene kan alternative kostnadseffektive metoder for måling av varmeforbruk tas i betraktning.

  Dersom bygninger med flere leiligheter forsynes med fjernvarme eller fjernkjøling, eller når egne felles varme- eller kjøleanlegg for slike bygninger er utbredt, kan medlemsstatene innføre gjennomsiktige regler for fordeling av kostnadene ved varme- eller varmtvannsforbruk i disse bygningene for å sikre åpenhet og korrekt beregning av individuelt forbruk. Når det er hensiktsmessig, skal nevnte regler omfatte retningslinjer for fordeling av kostnadene til forbruk av varme- og/eller varmtvann for følgende:

  • a) Varmtvann til husholdningsbruk.

  • b) Varme fra bygningens installasjon og med henblikk på oppvarming av fellesområder (dersom trapper og korridorer er utstyrt med radiatorer).

  • c) Oppvarming av leiligheter.

Artikkel 10

Fakturaopplysninger

• 1. Dersom sluttkunder ikke har smartmålere som nevnt i direktiv 2009/72/EF og 2009/73/EF, skal medlemsstatene innen 31. desember 2014 sikre at fakturaopplysningene er nøyaktige og basert på faktisk forbruk i samsvar med vedlegg VII nr. 1.1, for alle sektorer som er omfattet av dette direktiv, herunder energidistributører, operatører av distribusjonsnett og foretak som selger energi på detaljistnivå, når dette er teknisk mulig og økonomisk forsvarlig.

  Denne forpliktelsen kan oppfylles ved å innføre et system der sluttkundene selv regelmessig foretar avlesningen og informerer energileverandøren om avlesningen av sin måler. Bare i de tilfellene der sluttkunden ikke har informert om en måleravlesning for en gitt faktureringsperiode, skal fakturering baseres på beregnet forbruk eller en fast sats.

• 2. De målerne som monteres i samsvar med direktiv 2009/72/EF og 2009/73/EF, skal gjøre det mulig å få nøyaktige fakturaopplysninger basert på faktisk forbruk. Medlemsstatene skal sikre at sluttkunder på en enkel måte kan få tilgang til supplerende opplysninger om historisk forbruk som gjør at de kan foreta detaljerte egenkontroller.

  Supplerende opplysninger om historisk forbruk skal omfatte

  • a) samlede opplysninger for minst de tre foregående årene eller for perioden fra leveringskontrakten begynte å løpe, dersom denne er kortere. Disse opplysningene skal svare til de periodene der det er framskaffet hyppige fakturaopplysninger, og

  • b) detaljerte opplysninger om tidspunktet for bruk per dag, uke, måned og år. Disse opplysningene skal gjøres tilgjengelige for sluttkunden via internett eller målerens grensesnitt for en periode som minst omfatter de siste 24 månedene, eller perioden fra leveringskontrakten begynte å løpe, dersom denne er kortere.

• 3. Uavhengig av om smartmålere er montert eller ikke

  • a) skal medlemsstatene kreve at opplysningene på sluttkundenes energifaktura og historisk forbruk, i den utstrekning slike opplysninger er tilgjengelige, stilles til rådighet på anmodning fra sluttkunden for en leverandør av energitjenester som er utpekt av sluttkunden,

  • b) skal medlemsstatene sikre at sluttkundene får mulighet til å velge elektroniske fakturaopplysninger og e-fakturaer, og at de på anmodning får en klar og tydelig forklaring på hvordan fakturaen er opprettet, særlig dersom fakturaer ikke er basert på faktisk forbruk,

  • c) skal medlemsstatene sikre at fakturaen ledsages av relevante opplysninger, som gir sluttkundene en fullstendig oversikt over de faktiske energikostnadene i samsvar med vedlegg VII,

  • d) kan medlemsstatene fastsette at opplysningene på disse fakturaene på anmodning fra sluttkunden ikke skal anses for å utgjøre et betalingskrav. I slike tilfeller skal medlemsstatene sikre at leverandørene av energikilder tilbyr fleksible ordninger for faktiske betalinger,

  • e) skal medlemsstatene kreve at opplysninger og overslag over energikostnader tilbys forbrukerne på anmodning, i rett tid og på en lettfattelig måte, som gjør at forbrukerne kan sammenligne avtaler på et likeverdig grunnlag.

Artikkel 11

Kostnader for tilgang til måler- og fakturaopplysninger

• 1. Medlemsstatene skal sikre at sluttkunder mottar alle sine fakturaer og fakturaopplysninger om energiforbruk kostnadsfritt, og at sluttkunder også har tilgang til opplysninger om eget forbruk på en hensiktsmessig og kostnadsfri måte.

• 2. Uten hensyn til nr. 1 skal fordelingen av kostnader for fakturaopplysninger for individuelt forbruk av oppvarming og kjøling i bygninger med flere leiligheter og flere bruksområder i henhold til artikkel 9 nr. 3 utføres på et ideelt grunnlag. Kostnader som følge av overdragelse av denne oppgaven til tredjemann, for eksempel en tjenesteyter eller den lokale energileverandøren, som omfatter måling, fordeling og beregning av faktisk individuelt varmeforbruk i slike bygninger, kan overføres til sluttkundene i den grad disse kostnadene er rimelige.

Artikkel 12

Program for forbrukeropplysning og økt forbrukermakt

• 1. Medlemsstatene skal treffe hensiktsmessige tiltak for å fremme og legge til rette for effektiv energibruk hos små energikunder, herunder privatkunder. Disse tiltakene kan være en del av en nasjonal strategi.

• 2. Med henblikk på nr. 1 skal disse tiltakene omfatte et eller flere av følgende elementer som er angitt i bokstav a) eller b):

  • a) En rekke instrumenter og strategiske tiltak for å fremme atferdsendring som kan omfatte

    • i) skattemessige oppmuntringer,

    • ii) tilgang til finansiering, tilskudd eller subsidier,

    • iii) formidling av opplysninger,

    • iv) prosjektmodeller,

    • v) aktiviteter på arbeidsplassen.

  • b) Metoder og midler for å engasjere forbrukere og forbrukerorganisasjoner under den mulige innføringen av smartmålere gjennom formidling av

    • i) kostnadseffektive endringer i energibruk som er lette å gjennomføre,

    • ii) opplysninger om energieffektivitetstiltak.

Artikkel 13

Sanksjoner

Medlemsstatene skal fastsette regler for sanksjoner som får anvendelse ved manglende overholdelse av nasjonale bestemmelser vedtatt i henhold til artikkel 7–11 og artikkel 18 nr. 3, og skal treffe de tiltakene som er nødvendige for å sikre at de gjennomføres. De fastsatte sanksjonene skal være virkningsfulle, stå i forhold til overtredelsen og virke avskrekkende. Medlemsstatene skal innen 5. juni 2014 underrette Kommisjonen om disse bestemmelsene og umiddelbart underrette den om eventuelle senere endringer som påvirker disse opplysningene.

Kapittel III

Effektiv energiforsyning

Artikkel 14

Fremming av effektivitet under oppvarming og kjøling

• 1. Innen 31. desember 2015 skal medlemsstatene foreta og underrette Kommisjonen om en omfattende vurdering av potensialet for bruk av høyeffektiv kraftvarme og effektiv fjernvarme og fjernkjøling, som inneholder opplysningene angitt i vedlegg VIII. Dersom de allerede har foretatt en tilsvarende vurdering, skal de underrette Kommisjonen om den.

  Den omfattende vurderingen skal fullt ut ta hensyn til analysen av det nasjonale potensialet for høyeffektiv kraftvarme som er foretatt i henhold til direktiv 2004/8/EF.

  På anmodning fra Kommisjonen skal vurderingen ajourføres og sendes til Kommisjonen hvert femte år. Kommisjonen skal framsette en slik anmodning minst ett år før gjeldende frist.

• 2. Medlemsstatene skal vedta strategier som oppmuntrer til at det på lokalt og regionalt plan tas behørig hensyn til potensialet for å bruke effektive varme- og kjøleanlegg, særlig dem som bruker høyeffektiv kraftvarme. Det skal tas hensyn til muligheten for å utvikle lokale og regionale varmemarkeder.

• 3. Med henblikk på vurderingen nevnt i nr. 1 skal medlemsstatene foreta en nytte- og kostnadsanalyse som omfatter eget territorium, på grunnlag av klimaforhold, økonomisk gjennomførbarhet og teknisk egnethet i samsvar med vedlegg IX del 1. Nytte- og kostnadsanalysen skal kunne gjøre det lettere å identifisere de mest ressurs- og kostnadseffektive løsningene for å oppfylle behovene for oppvarming og kjøling. Denne nytte- og kostnadsanalysen kan være en del av en miljøvurdering i henhold til europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/42/EF av 27. juni 2001 om vurdering av miljøvirkningene av visse planer og programmer25.

• 4. Dersom vurderingen nevnt i nr. 1 og analysen nevnt i nr. 3 påviser et potensial for å bruke høyeffektiv kraftvarme og/eller effektiv fjernvarme og fjernkjøling der fordelene er større enn kostnadene, skal medlemsstatene treffe hensiktsmessige tiltak for å utvikle en effektiv infrastruktur for fjernvarme og fjernkjøling og/eller for å håndtere utviklingen av høyeffektiv kraftvarme og bruken av oppvarming og kjøling fra spillvarme og fornybare energikilder i samsvar med nr. 1, 5 og 7.

  Dersom vurderingen nevnt i nr. 1 og analysen nevnt i nr. 3 ikke påviser et potensial der fordelene er større enn kostnadene, herunder administrasjonskostnadene ved å foreta den nytte- og kostnadsanalysen som er nevnt i nr. 5, kan den berørte medlemsstaten frita anleggene fra kravene i nevnte nummer.

• 5. Medlemsstatene skal sikre at en nytte- og kostnadsanalyse i samsvar med vedlegg IX del 2 foretas etter 5. juni 2014 når

  • a) et nytt termisk kraftverk med en samlet tilført termisk effekt på over 20 MW planlegges, for å vurdere kostnadene og fordelene ved å sikre driften av anlegget som et høyeffektivt kraftvarmeverk,

  • b) et eksisterende termisk kraftverk med en samlet tilført termisk effekt på over 20 MW gjennomgår en vesentlig oppgradering, for å vurdere kostnadene og fordelene ved å omstille det til et høyeffektivt kraftvarmeverk,

  • c) et industrianlegg med en samlet tilført termisk effekt på over 20 MW som produserer spillvarme på et nyttig temperaturnivå, planlegges eller gjennomgår en vesentlig oppgradering, for å vurdere kostnadene og fordelene ved å utnytte spillvarmen til å tilfredsstille en økonomisk forsvarlig etterspørsel, herunder gjennom kraftvarme, og ved å kople dette anlegget til et nett for fjernvarme eller fjernkjøling,

  • d) et nytt nett for fjernvarme eller fjernkjøling er planlagt oppført, eller et nytt energiproduksjonsanlegg med en samlet tilført termisk effekt på over 20 MW er planlagt oppført i et eksisterende nett for fjernvarme og fjernkjøling, eller et slikt eksisterende anlegg skal ha gjennomgått en vesentlig oppgradering, for å vurdere kostnadene og fordelene ved å utnytte spillvarme fra nærliggende industrianlegg.

  Installering av utstyr til oppsamling av karbondioksid som produseres av et forbrenningsanlegg med sikte på å lagre det geologisk i henhold til direktiv 2009/31/EF, skal ikke anses som oppgradering med henblikk på bokstav b), c) og d) i dette nummer.

  Medlemsstatene kan kreve at nytte- og kostnadsanalysen nevnt i bokstav c) og d) skal foretas i samarbeid med de selskapene som er ansvarlige for driften av nettet for fjernvarme eller fjernkjøling.

• 6. Medlemsstatene kan unnta følgende fra nr. 5:

  • a) De toppbelastnings- og reserveanleggene for produksjon av elektrisk kraft som planlegges å være i drift under 1 500 driftstimer per år som et glidende gjennomsnitt over en femårsperiode, basert på en framgangsmåte for verifisering fastsatt av medlemsstatene som skal sikre at dette unntakskriteriet blir oppfylt.

  • b) Kjernekraftverk.

  • c) Anlegg som må være plassert nær et geologisk lagringssted godkjent i henhold til direktiv 2009/31/EF.

  Medlemsstatene kan også fastsette terskelverdier uttrykt som mengden av tilgjengelig nyttig spillvarme, etterspørselen etter varme eller avstanden mellom industrianlegg og fjernvarmenett for å unnta enkelte anlegg fra bestemmelsene i nr. 5 bokstav c) og d).

  Medlemsstatene skal underrette Kommisjonen om unntak vedtatt i henhold til dette nummer innen 31. desember 2013 og deretter om eventuelle senere endringer av dem.

• 7. Medlemsstatene skal vedta godkjenningskriterier som nevnt i artikkel 7 i direktiv 2009/72/EF eller tilsvarende tillatelseskriterier, som

  • a) tar hensyn til resultatet av den omfattende vurderingen som er nevnt i nr. 1,

  • b) sikrer at kravene i nr. 5 oppfylles og

  • c) tar hensyn til resultatet av nytte- og kostnadsanalysen nevnt i nr. 5.

• 8. I henhold til godkjennings- og tillatelseskriteriene nevnt i nr. 7 kan medlemsstatene unnta enkelte anlegg fra kravet om å gjennomføre de alternativene der fordelene er større enn kostnadene, dersom det finnes tvingende rettslige, eiendomsrettslige eller finansielle grunner til dette. I slike tilfeller skal den berørte medlemsstaten senest tre måneder etter å ha truffet sin beslutning sende Kommisjonen en begrunnelse for beslutningen.

• 9. Nr. 5, 6, 7 og 8 i denne artikkel får anvendelse på anlegg som omfattes av direktiv 2010/75/EU, uten at det berører kravene i nevnte direktiv.

• 10. På grunnlag av de harmoniserte referanseverdiene for virkningsgrad som er nevnt i vedlegg II bokstav f), skal medlemsstatene sikre at opprinnelsen til elektrisitet produsert av høyeffektiv kraftvarme, kan garanteres i henhold til objektive og oversiktlige kriterier som ikke innebærer forskjellsbehandling, og som er fastsatt av hver medlemsstat. De skal sikre at denne opprinnelsesgarantien oppfyller kravene og inneholder minst de opplysningene som er angitt i vedlegg X. Medlemsstatene skal gjensidig anerkjenne hverandres opprinnelsesgarantier, utelukkende som bevis på de opplysningene som er nevnt i dette nummer. En eventuell avvisning av å anerkjenne en opprinnelsesgaranti som et slikt bevis, særlig på grunn av forebygging av svindel, skal baseres på objektive og oversiktlige kriterier som ikke innebærer forskjellsbehandling. Medlemsstaten skal underrette Kommisjonen om en slik avvisning og om årsakene til avvisningen. Ved avvisning av anerkjennelse av en opprinnelsesgaranti kan Kommisjonen treffe en beslutning som tvinger den parten som vegrer seg, til å anerkjenne den, særlig idet det tas hensyn til objektive og oversiktlige kriterier som ikke innebærer forskjellsbehandling, og som ligger til grunn for anerkjennelsen.

  Kommisjonen skal gis myndighet til å gjennomgå, ved hjelp av delegerte rettsakter i samsvar med artikkel 23 i dette direktiv, de harmoniserte referanseverdiene for virkningsgrad som er fastsatt i Kommisjonens gjennomføringsbeslutning 2011/877/EU26 på grunnlag av direktiv 2004/8/EF, innen 31. desember 2014.

• 11. Medlemsstatene skal sikre at det er en forutsetning for eventuell støtte til kraftvarme, at den elektrisiteten som produseres, har sin opprinnelse i høyeffektiv kraftvarme, og at spillvarmen faktisk blir utnyttet til å oppnå primærenergisparing. Offentlig støtte til kraftvarme og fjernvarmeproduksjon og fjernvarmenett skal være underlagt reglene for statsstøtte, dersom det er relevant.

Artikkel 15

Omdanning, overføring og distribusjon av energi

• 1. Medlemsstatene skal sikre at nasjonale reguleringsmyndigheter i energisektoren tar behørig hensyn til energieffektivitet når de gjennomfører sine reguleringsoppgaver i henhold til direktiv 2009/72/EF og 2009/73/EF med hensyn til sine beslutninger om driften av gass- og elektrisitetsinfrastrukturen.

  Medlemsstatene skal særlig sikre at de nasjonale reguleringsmyndighetene i energisektoren, gjennom fastsettelse av nettariffer og nettregulering, innenfor rammen av direktiv 2009/72/EF og idet det tas hensyn til kostnadene og fordelene ved hvert tiltak, oppmuntrer nettoperatører til å stille systemtjenester til rådighet for nettbrukerne som gjør det mulig for dem å gjennomføre tiltak for energieffektivisering i forbindelse med den videre utbyggingen av smarte nett.

  Slike systemtjenester kan bestemmes av nettoperatøren og skal ikke ha negativ innvirkning på systemets sikkerhet.

  Når det gjelder elektrisk kraft, skal medlemsstatene sikre at nettregulering og nettariffer oppfyller kriteriene i vedlegg XI, idet det tas hensyn til retningslinjer og koder som er utviklet i henhold til forordning (EF) nr. 714/2009.

• 2. Medlemsstatene skal innen 30. juni 2015 sikre at

  • a) det er foretatt en vurdering av potensialet for energieffektivitet i deres gass- og elektrisitetsinfrastruktur, særlig med hensyn til overføring, distribusjon, laststyring og samvirkingsevne, samt tilkopling til energiproduksjonsanlegg, herunder tilgangsmuligheter for mikrogeneratorer,

  • b) det er utpekt konkrete tiltak og investeringer for å innføre kostnadseffektiv energieffektivisering i nettinfrastrukturen med en tidsplan for innføringen av dem.

• 3. Medlemsstatene kan tillate deler av ordninger og tariffstrukturer som har et sosialt formål for overføring og distribusjon over nettet, forutsatt at eventuelle skadelige virkninger på overførings- og distribusjonssystemet begrenses mest mulig og står i forhold til det sosiale formålet.

• 4. Medlemsstatene skal sørge for å fjerne de stimuleringstiltakene som gjelder overførings- og distribusjonstariffer, og som er til skade for samlet virkningsgrad (herunder energieffektivitet) av produksjon, overføring, distribusjon og forsyning av elektrisk kraft, eller som kan hemme deltakelse av laststyring på balansemarkedene for elektrisk kraft og ved innkjøp av tilleggstjenester. Medlemsstatene skal sikre at nettoperatørene stimuleres til å forbedre effektiviteten i utformingen og driften av infrastrukturen, og at tariffene innenfor rammen av direktiv 2009/72/EF gjør det mulig for leverandører å forbedre forbrukernes deltakelse i systemeffektiviteten, også i forbindelse med etterspørselsfleksibilitet, avhengig av nasjonale forhold.

• 5. Uten at det berører artikkel 16 nr. 2 i direktiv 2009/28/EF, og idet det tas hensyn til artikkel 15 i direktiv 2009/72/EF og behovet for å sikre kontinuitet i varmeforsyningen, skal medlemsstatene, med forbehold for kravene til opprettholdelse av nettets pålitelighet og sikkerhet, og på grunnlag av oversiktlige kriterier som ikke innebærer forskjellsbehandling og er fastsatt av vedkommende nasjonale myndigheter, sikre at operatører av transmisjonsnett og operatører av distribusjonsnett, når de er ansvarlige for lastfordelingen mellom produksjonsanleggene på deres territorium,

  • a) garanterer overføring og distribusjon av elektrisitet fra høyeffektiv kraftvarme,

  • b) gir prioritet eller garantert tilgang til nettet for elektrisitet fra høyeffektiv kraftvarme,

  • c) ved lastfordeling mellom anlegg for produksjon av elektrisk kraft, gir forrang for elektrisitet fra høyeffektiv kraftvarme i den utstrekning sikker drift av det nasjonale elektrisitetssystemet tillater det.

  Medlemsstatene skal sikre at reglene for rangering av de forskjellige prioriteringene når det gjelder tilgang og lastfordeling som gjøres i deres elektrisitetssystemer, er klart og utførlig beskrevet og offentliggjøres. Når medlemsstatene gir prioritert tilgang eller forrang ved lastfordeling for høyeffektiv kraftvarme, kan de foreta rangeringer mellom og innenfor ulike typer fornybar energi og høyeffektiv kraftvarme, og de skal under alle omstendigheter sikre at den prioriterte tilgangen eller forrangen ved lastfordeling for energi fra variable fornybare energikilder ikke hemmes.

  I tillegg til forpliktelsene fastsatt i første ledd skal operatører av transmisjonsnett og operatører av distribusjonsnett oppfylle kravene angitt i vedlegg XII.

  Medlemsstatene kan særlig lette tilkoplingen til nettsystemet for elektrisitet produsert fra høyeffektiv kraftvarme fra små kraftvarmeverk og mikrokraftvarmeverk. Medlemsstatene skal eventuelt treffe tiltak for å oppmuntre nettoperatører til å innføre en enkel «installasjons- og informasjonsprosess» i forbindelse med installasjon av mikrokraftvarmeverk, for å forenkle og forkorte godkjenningsprosedyren for privatpersoner og montører.

• 6. Med forbehold for kravene til opprettholdelse av nettets pålitelighet og sikkerhet skal medlemsstatene treffe de tiltakene som er nødvendige for å sikre, dersom det er teknisk mulig og økonomisk gjennomførbart med driftsformen til det høyeffektive kraftvarmeverket, at operatører av høyeffektiv kraftvarme kan tilby balansetjenester og andre driftstjenester til operatører av transmisjonsnett eller operatører av distribusjonsnett. Operatører av transmisjonsnett og operatører av distribusjonsnett skal sikre at slike tjenester inngår som en del av en anbudsprosess for tjenester, som er gjennomsiktig, ikke innebærer forskjellsbehandling og er åpen for granskning.

  Dersom det er relevant, kan medlemsstatene kreve at operatører av transmisjonsnett og operatører av distribusjonsnett oppmuntrer til plassering av høyeffektiv kraftvarme i nærheten av områder med etterspørsel ved å redusere avgiftene for tilkopling og bruk av systemet.

• 7. Medlemsstatene kan tillate at produsenter av elektrisitet fra høyeffektiv kraftvarme som ønsker å bli koplet til nettet, får tillatelse til å sende ut anbudsinnbydelse for tilkoplingsarbeidet.

• 8. Medlemsstatene skal sikre at nasjonale reguleringsmyndigheter i energisektoren oppmuntrer ressursene på etterspørselssiden, for eksempel laststyring, til å delta på engros- og detaljistmarkedet på samme vis som ressursene på forsyningssiden.

  Med forbehold for tekniske begrensninger knyttet til nettforvaltning skal medlemsstatene sikre at operatører av transmisjonsnett og operatører av distribusjonsnett, for å oppfylle kravene til balanse- og tilleggstjenester, behandler leverandører av laststyring, herunder aggregatorer, på en måte som ikke innebærer forskjellsbehandling, på grunnlag av deres tekniske kapasitet.

  Med forbehold for tekniske begrensninger knyttet til nettforvaltning skal medlemsstatene fremme tilgang til og deltakelse av laststyring på markedene for balanse- og reservesystemer samt andre systemtjenester, blant annet ved å kreve at nasjonale reguleringsmyndigheter i energisektoren eller, dersom deres nasjonale reguleringsordninger krever det, operatører av transmisjonsnett og operatører av distribusjonsnett i nært samarbeid med tjenesteleverandører på etterspørselssiden samt forbrukere, fastsetter tekniske vilkår for deltakelse på disse markedene på grunnlag av de tekniske kravene i disse markedene og laststyringsressursene. Slike spesifikasjoner skal omfatte aggregatorers deltakelse.

• 9. Ved rapportering i henhold til direktiv 2010/75/EU og med forbehold for artikkel 9 nr. 2 i nevnte direktiv skal medlemsstatene overveie å ta med informasjon om energieffektivitetsnivåer for anlegg som foretar forbrenning av brensler med en samlet nominell tilført termisk effekt på 50 MW eller mer, på bakgrunn av relevante beste tilgjengelige teknikker utarbeidet i samsvar med direktiv 2010/75/EU og europaparlaments- og rådsdirektiv 2008/1/EF av 15. januar 2008 om integrert forebygging og begrensning av forurensning27.

  Medlemsstatene kan oppmuntre operatører av anlegg som nevnt i første ledd til å forbedre sitt årlige gjennomsnittlige netto driftsnivå.

Kapittel IV

Tverrgående bestemmelser

Artikkel 16

Tilgjengelige ordninger for kvalifisering, akkreditering og sertifisering

• 1. Dersom en medlemsstat anser at det nasjonale nivået for teknisk kompetanse, objektivitet og pålitelighet er utilstrekkelig, skal den sikre at det innen 31. desember 2014 finnes sertifiserings- og/eller akkrediteringsordninger og/eller tilsvarende kvalifiseringsordninger, herunder om nødvendig egnede opplæringsprogrammer, som gjøres eller er tilgjengelige for leverandører av energitjenester, energirevisjon, energiansvarlige og montører av energirelaterte bygningselementer som definert i artikkel 2 nr. 9 i direktiv 2010/31/EU.

• 2. Medlemsstatene skal sikre at ordningene nevnt i nr. 1 gir innsyn for forbrukerne, er pålitelige og bidrar til nasjonale energieffektivitetsmål.

• 3. Medlemsstatene skal offentliggjøre sertifiserings- og/eller akkrediteringsordninger eller tilsvarende kvalifiseringsordninger nevnt i nr. 1 og skal samarbeide med hverandre og med Kommisjonen når det gjelder sammenligninger og anerkjennelse av ordningene.

  Medlemsstatene skal treffe hensiktsmessige tiltak for å gjøre forbrukerne oppmerksomme på at kvalifiserings- og/eller sertifiseringsordninger er tilgjengelige i samsvar med artikkel 18 nr. 1.

Artikkel 17

Informasjon og opplæring

• 1. Medlemsstatene skal sikre at opplysninger om tilgjengelige ordninger for energieffektivitet og økonomiske og rettslige rammer er gjennomsiktige og lett tilgjengelige for alle berørte markedsdeltakere, herunder forbrukere, entreprenører, arkitekter, ingeniører, miljø- og energirevisorer og montører av bygningselementer som definert i direktiv 2010/31/EU.

  Medlemsstatene skal oppmuntre til at banker og andre finansinstitusjoner informeres om mulighetene til å delta i finansieringen av tiltak for energieffektivisering, herunder gjennom opprettelse av offentlig-private partnerskap.

• 2. Medlemsstatene skal fastsette hensiktsmessige vilkår for at markedsoperatører kan gi egnet og målrettet informasjon samt rådgivning til energiforbrukere om energieffektivitet.

• 3. Kommisjonen skal vurdere virkningen av sine tiltak for å støtte utviklingen av plattformer, som blant annet omfatter de europeiske organene til partene i arbeidslivet, i å fremme opplæringsprogrammer for energieffektivitet, og skal foreslå ytterligere tiltak dersom det er relevant. Kommisjonen skal støtte europeiske parter i arbeidslivet i deres drøftinger om energieffektivitet.

• 4. Medlemsstatene skal med deltakelse av berørte parter, også lokale og regionale myndigheter, fremme egnede initiativ for informasjon, økt bevisstgjøring og opplæring for å informere borgere om fordelene og de praktiske detaljene ved å treffe tiltak for energieffektivisering.

• 5. Kommisjonen skal oppmuntre til utveksling og vidtrekkende formidling av opplysninger om beste praksis for energieffektivitet i medlemsstatene.

Artikkel 18

Energitjenester

• 1. Medlemsstatene skal fremme markedet for energitjenester og SMB-ers tilgang til dette markedet ved å

  • a) formidle tydelig og lett tilgjengelig informasjon om

    • i) tilgjengelige energitjenestekontrakter og klausuler som bør inngå i slike kontrakter for å sikre at det oppnås energisparing, og at sluttkundenes rettigheter ivaretas,

    • ii) finansieringsordninger, stimuleringstiltak, tilskudd og lån for å støtte prosjekter innen energieffektivitet,

  • b) fremme utviklingen av kvalitetsmerker, blant annet gjennom bransjeorganisasjoner,

  • c) offentliggjøre og regelmessig ajourføre en liste over tilgjengelige leverandører av energitjenester som er kvalifiserte og/eller sertifiserte, og deres kvalifikasjoner og/eller sertifiseringer i samsvar med artikkel 16, eller opprette en grenseflate der leverandører av energitjenester kan gi opplysninger,

  • d) støtte offentlig sektor i forbindelse med gjennomgåelse av tilbud om energitjenester, særlig når det gjelder oppgradering av bygninger ved å

    • i) stille til rådighet standardkontrakter om energiytelse som omfatter minst de punktene som er oppført i vedlegg XIII,

    • ii) gi opplysninger om beste praksis for kontrakter om energiytelse, herunder eventuelt nytte- og kostnadsanalyse ved hjelp av et livssyklusperspektiv,

  • e) gi en kvalitativ vurdering i forbindelse med den nasjonale handlingsplanen for energieffektivitet for nåværende og framtidig utvikling av markedet for energitjenester.

• 2. Medlemsstatene skal bidra til at markedet for energitjenester fungerer korrekt, eventuelt ved

  • a) å identifisere og offentliggjøre kontaktpunkt(er) der sluttkundene kan få tilgang til opplysningene nevnt i nr. 1,

  • b) om nødvendig å treffe tiltak for å fjerne lovgivningsmessige hindringer og andre hindringer for bruk av kontrakter om energiytelse og andre modeller for energieffektivitetstjenester for identifisering og/eller gjennomføring av energisparingstiltak,

  • c) å overveie å innføre eller tildele en uavhengig ordning, for eksempel en ombudsmann, for å sikre effektiv behandling av klager og utenrettslig tvisteløsning i forbindelse med inngåelse av energitjenestekontrakter,

  • d) å gjøre det mulig for uavhengige markedsmellommenn å bidra til å stimulere markedsutviklingen på etterspørsels- og forsyningssiden.

• 3. Medlemsstatene skal sikre at energidistributører, operatører av distribusjonsnett og foretak som selger energi på detaljistnivå, avholder seg fra enhver aktivitet som kan hemme etterspørselen etter eller leveringen av energitjenester eller andre tiltak for energieffektivisering, eller hindre utviklingen av markeder for slike tjenester eller tiltak, herunder aktiviteter som kan utestenge konkurrenter fra markedet eller misbruke en dominerende stilling.

Artikkel 19

Andre tiltak for å fremme energieffektivitet

• 1. Medlemsstatene skal vurdere og dersom det er nødvendig, treffe hensiktsmessige tiltak for å fjerne lovgivningsmessige hindringer og andre hindringer for energieffektivisering, uten at det berører de grunnleggende prinsippene om medlemsstatenes eiendoms- og leierett, særlig når det gjelder

  • a) fordelingen av stimuleringstiltak mellom eier og leietaker av en bygning eller mellom eiere for å sikre at partene ikke lar seg avskrekke fra å foreta effektivitetsfremmende investeringer som de ellers ville ha gjort, på grunn av at de ikke alene kommer til å nyte godt av alle fordelene, eller på grunn av at det ikke finnes regler for hvordan kostnader og fordeler skal fordeles mellom dem, herunder nasjonale regler og tiltak som regulerer beslutningsprosesser i eiendommer med flere eiere,

  • b) lover og forskrifter samt forvaltningspraksis for offentlige innkjøp og årlig budsjettering og regnskapsføring for å sikre at de enkelte offentlige organene ikke lar seg avskrekke fra å foreta investeringer som skal forbedre energieffektiviteten og minimere forventede livssykluskostnader, og fra å benytte kontrakter om energiytelse og andre ordninger for tredjemannsfinansiering på langsiktig kontraktfestet grunnlag.

  Slike tiltak for å fjerne hindringer kan omfatte stimuleringstiltak, oppheving eller endring av lover eller forskrifter, vedtakelse av retningslinjer og fortolkende meldinger eller forenkling av den forvaltningsmessige behandlingen. Tiltakene kan kombineres med tilbud om utdanning, opplæring og konkret informasjon om samt teknisk bistand til energieffektivitet.

• 2. Vurderingen av hindringer og tiltak som nevnt i nr. 1, skal oversendes Kommisjonen i den første nasjonale handlingsplanen for energieffektivitet som nevnt i artikkel 24 nr. 2. Kommisjonen skal i den forbindelse oppmuntre til utveksling av beste praksis.

Artikkel 20

Nasjonalt energieffektivitetsfond, finansiering og teknisk bistand

• 1. Uten at det berører artikkel 107 og 108 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte, skal medlemsstatene lette opprettelsen av finansieringsordninger eller bruken av eksisterende, for tiltak for energieffektivisering med henblikk på å maksimere fordelene ved de forskjellige finansieringsalternativene.

• 2. Kommisjonen skal eventuelt direkte eller via europeiske finansinstitusjoner bistå medlemsstatene i å utarbeide finansieringsordninger og tekniske støtteordninger med sikte på å øke energieffektiviteten i ulike sektorer.

• 3. Kommisjonen skal fremme utvekslingen av beste praksis mellom vedkommende nasjonale eller regionale myndigheter eller organer, for eksempel via årlige møter mellom reguleringsorganer, offentlige databaser med opplysninger om hvordan medlemsstatene gjennomfører tiltakene og sammenligning mellom ulike land.

• 4. Medlemsstatene kan opprette et nasjonalt energieffektivitetsfond. Formålet med dette fondet skal være å gi støtte til nasjonale energieffektivitetsinitiativ.

• 5. Medlemsstatene kan tillate at de forpliktelsene som er fastsatt i artikkel 5 nr. 1, oppfylles gjennom årlige bidrag til det nasjonale energieffektivitetsfondet for et beløp som tilsvarer de investeringene som kreves for å oppfylle disse forpliktelsene.

• 6. Medlemsstatene kan fastsette at pliktige parter kan oppfylle sine forpliktelser i henhold til artikkel 7 nr. 1 gjennom årlige bidrag til det nasjonale energieffektivitetsfondet med et beløp som tilsvarer de investeringene som kreves for å oppfylle disse forpliktelsene.

• 7. Medlemsstatene kan benytte sine inntekter fra årlige utslippstildelinger i samsvar med vedtak nr. 406/2009/EF til å utarbeide innovative finansieringsordninger for å oppfylle målet angitt i artikkel 5 om å forbedre energiytelsen i bygninger.

Artikkel 21

Omregningsfaktorer

For å kunne sammenligne energisparing og omregne til en sammenlignbar enhet, skal omregningsfaktorene oppført i vedlegg IV brukes, med mindre bruk av andre omregningsfaktorer kan begrunnes.

Kapittel V

Sluttbestemmelser

Artikkel 22

Delegerte rettsakter

• 1. Kommisjonen skal gis myndighet til å vedta delegerte rettsakter i samsvar med artikkel 23 for å gjennomgå de harmoniserte referanseverdiene for virkningsgrad nevnt artikkel 14 nr. 10 annet ledd.

• 2. Kommisjonen skal gis myndighet til å vedta delegerte rettsakter i samsvar med artikkel 23 for å tilpasse verdiene, beregningsmetodene, standardkoeffisienten for primærenergi og kravene i vedlegg I, II, III, IV, V, VII, VIII, IX, X og XII til den tekniske utviklingen.

Artikkel 23

Utøvelse av delegert myndighet

• 1. Myndigheten til å vedta delegerte rettsakter gis Kommisjonen med forbehold for vilkårene fastsatt i denne artikkel.

• 2. Myndigheten til å vedta delegerte rettsakter nevnt i artikkel 22 skal gis Kommisjonen for en periode på fem år fra 4. desember 2012.

• 3. Den delegerte myndigheten nevnt i artikkel 22 kan når som helst tilbakekalles av Europaparlamentet eller Rådet. En beslutning om tilbakekalling innebærer at den delegerte myndigheten som angis i beslutningen, opphører å gjelde. Den får anvendelse dagen etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende, eller på et senere tidspunkt angitt i beslutningen. Den berører ikke gyldigheten av delegerte rettsakter som allerede er trådt i kraft.

• 4. Så snart Kommisjonen vedtar en delegert rettsakt, skal den underrette Europaparlamentet og Rådet samtidig om dette.

• 5. En delegert rettsakt vedtatt i henhold til artikkel 22 skal tre i kraft bare dersom verken Europaparlamentet eller Rådet har gjort innsigelse mot rettsakten innen en frist på to måneder etter at rettsakten ble meddelt Europaparlamentet og Rådet, eller dersom både Europaparlamentet og Rådet før utløpet av nevnte frist har underrettet Kommisjonen om at de ikke har til hensikt å gjøre innsigelse. Denne fristen skal forlenges med to måneder på initiativ fra Europaparlamentet eller Rådet.

Artikkel 24

Gjennomgåelse og overvåking av gjennomføring

• 1. Innen 30. april hvert år fra og med 2013 skal medlemsstatene avlegge rapport om de framskrittene de har gjort for å oppfylle de nasjonale målene for energieffektivitet, i samsvar med vedlegg XIV del 1. Rapporten kan inngå i de nasjonale reformprogrammene nevnt i rådsrekommandasjon 2010/410/EU av 13. juli 2010 om overordnede retningslinjer for den økonomiske politikken i medlemsstatene og i Unionen28.

• 2. Innen 30. april 2014 og deretter hvert tredje år skal medlemsstatene legge fram nasjonale handlingsplaner for energieffektivitet. De nasjonale handlingsplanene for energieffektivitet skal omfatte betydelige tiltak for energieffektivisering og forventet og/eller oppnådd energisparing, herunder innen forsyning, overføring og distribusjon av energi samt sluttbruk av energi med sikte på å nå de nasjonale målene for energieffektivitet nevnt i artikkel 3 nr. 1. De nasjonale handlingsplanene for energieffektivitet skal utfylles med ajourførte overslag over forventet samlet forbruk av primærenergi i 2020, samt et overslag over nivåer av forbruk av primærenergi i sektorene angitt i vedlegg XIV del 1.

  Kommisjonen skal innen 31. desember 2012 legge fram en mal som veiledning for nasjonale handlingsplaner for energieffektivitet. Denne malen skal vedtas etter rådgivningsprosedyren nevnt i artikkel 26 nr. 2. De nasjonale handlingsplanene for energieffektivitet skal i alle tilfeller omfatte opplysningene angitt i vedlegg XIV.

• 3. Kommisjonen skal vurdere årsrapportene og de nasjonale handlingsplanene for energieffektivitet og vurdere i hvilket omfang medlemsstatene har gjort framskritt med hensyn til å nå de nasjonale målene for energieffektivitet som kreves i henhold til artikkel 3 nr. 1, og for gjennomføringen av dette direktiv. Kommisjonen skal oversende sin vurdering til Europaparlamentet og Rådet. På grunnlag av Kommisjonens vurdering av rapportene og de nasjonale handlingsplanene for energieffektivitet kan den utstede rekommandasjoner til medlemsstatene.

• 4. Kommisjonen skal overvåke hvilke virkninger gjennomføringen av dette direktiv får på direktiv 2003/87/EF, 2009/28/EF og 2010/31/EU og vedtak nr. 406/2009/EF og for industrisektorene, særlig dem som er utsatt for en betydelig risiko for karbonlekkasje som fastsatt i beslutning 2010/2/EU.

• 5. Kommisjonen skal undersøke om det fortsatt er behov for muligheten til unntak fastsatt i artikkel 14 nr. 6, første gangen i forbindelse med vurderingen av den første nasjonale handlingsplanen for energieffektivitet og deretter hvert tredje år. Dersom gjennomgåelsen viser at noen av kriteriene for disse unntakene ikke lenger er berettiget med hensyn til tilgangen til varmelast og faktiske driftsvilkår for de anleggene som er unntatt, skal Kommisjonen foreslå egnede tiltak.

• 6. Innen 30. april hvert år skal medlemsstatene legge fram for Kommisjonen statistikk over den nasjonale produksjonen av elektrisitet og varme fra høy- og laveffektiv kraftvarme i samsvar med metoden beskrevet i vedlegg I, sett i forhold til samlet produksjon av varme og elektrisk kraft. De skal også legge fram årlig statistikk over kapasiteten på produksjon av varme og elektrisitet fra kraftvarme, samt over hvilke brensler som brukes til kraftvarme, og over produksjonen og kapasiteten til anlegg for fjernvarme og fjernkjøling, sett i forhold til samlet kapasitet og produksjon av varme og elektrisitet. Medlemsstatene skal legge fram statistikk over den primærenergisparingen som er oppnådd ved bruk av kraftvarme, i samsvar med den metoden som er angitt i vedlegg II.

• 7. Innen 30. juni 2014 skal Kommisjonen legge fram den vurderingen som er nevnt artikkel 3 nr. 2 for Europaparlamentet og Rådet, eventuelt ledsaget av forslag til ytterligere tiltak.

• 8. Kommisjonen skal vurdere virkningen av gjennomføringen av artikkel 6 innen 5. desember 2015, idet det tas hensyn til kravene fastsatt i direktiv 2004/18/EF og legge fram en rapport for Europaparlamentet og Rådet. Rapporten skal eventuelt ledsages av forslag til ytterligere tiltak.

• 9. Kommisjonen skal innen 30. juni 2016 legge fram en rapport for Europaparlamentet og Rådet om gjennomføringen av artikkel 7. Denne rapporten skal eventuelt følges av et forslag til regelverk med et eller flere av følgende formål:

  • a) For å endre fristen fastsatt i artikkel 7 nr. 1.

  • b) For å gjennomgå kravene fastsatt i artikkel 7 nr. 1–3.

  • c) For å fastsette ytterligere felles krav, særlig med hensyn til de forholdene som er nevnt i artikkel 7 nr. 7.

• 10. Innen 30. juni 2018 skal Kommisjonen vurdere de framskrittene som er gjort av medlemsstatene for å fjerne lovgivningsmessige hindringer og andre hindringer nevnt i artikkel 19 nr. 1. Denne vurderingen skal eventuelt etterfølges av forslag til ytterligere tiltak.

• 11. Kommisjonen skal gjøre rapportene nevnt i nr. 1 og 2 tilgjengelige for offentligheten.

Artikkel 25

Nettbasert plattform

Kommisjonen skal opprette en nettbasert plattform for å fremme den praktiske gjennomføringen av dette direktiv på nasjonalt, regionalt og lokalt plan. Denne plattformen skal støtte utvekslingen av erfaringer om praksis, referansemåling, nettverksaktiviteter samt nyskapende praksis.

Artikkel 26

Komitéprosedyre

• 1. Kommisjonen skal bistås av en komité. Nevnte komité skal være en komité i henhold til forordning (EU) nr. 182/2011.

• 2. Når det vises til dette nummer, får artikkel 4 i forordning (EU) nr. 182/2011 anvendelse.

Artikkel 27

Endringer og oppheving

• 1. Direktiv 2006/32/EF oppheves med virkning fra 5. juni 2014, unntatt dets artikkel 4 nr. 1–4 samt vedlegg I, III og IV til nevnte direktiv, uten at det berører medlemsstatenes forpliktelser med hensyn til fristen for innarbeiding av direktivet i nasjonal rett. Nevnte artikkel 4 nr. 1–4 og vedlegg I, III og IV til direktiv 2006/32/EF oppheves med virkning fra 1. januar 2017.

  Direktiv 2004/8/EF oppheves med virkning fra 5. juni 2014, uten at dette berører medlemsstatenes forpliktelser når det gjelder fristen for innarbeiding av direktivet i nasjonal rett.

  Henvisninger til direktiv 2006/32/EF og 2004/8/EF skal forstås som henvisninger til dette direktiv og leses som angitt i sammenligningstabellen i vedlegg XV.

• 2. Artikkel 9 nr. 1 og 2 i direktiv 2010/30/EU utgår fra og med 5. juni 2014.

• 3. I direktiv 2009/125/EF gjøres følgende endringer:

  • 1) Ny betraktning skal lyde:

    «35a I henhold til europaparlaments- og rådsdirektiv 2010/31/EU av 19. mai 2010 om bygningers energiytelse(*) skal medlemsstatene fastsette krav til energiytelse for bygningselementer som utgjør en del av bygningens klimaskjerm, samt systemkrav når det gjelder den samlede energiytelsen, korrekt installering og passende dimensjonering, justering og kontroll av de tekniske bygningssystemene som er installert i eksisterende bygninger. Det er forenlig med målene for dette direktiv at disse tiltakene under visse omstendigheter kan begrense installeringen av energirelaterte produkter som er i samsvar med dette direktiv og dets gjennomføringstiltak, forutsatt at slike tiltak ikke utgjør en uberettiget markedshindring.

    (*) EUT L 153 av 18.6.2010, s. 13.»

• 2) Følgende punktum tilføyes i slutten av artikkel 6 nr. 1:

  «Dette skal ikke berøre krav til energiytelse og systemkrav fastsatt av medlemsstatene i samsvar med artikkel 4 nr. 1 og artikkel 8 i direktiv 2010/31/EU.»

Artikkel 28

Innarbeiding i nasjonal rett

• 1. Medlemsstatene skal innen 5. juni 2014 sette i kraft de lovene og forskriftene som er nødvendige for å etterkomme dette direktiv.

  Uten hensyn til første ledd skal medlemsstatene sette i kraft de lovene og forskriftene som er nødvendige for å etterkomme artikkel 4, artikkel 5 nr. 1 første ledd, artikkel 5 nr. 5 og 6, artikkel 7 nr. 9 siste ledd, artikkel 14 nr. 6, artikkel 19 nr. 2, artikkel 24 nr. 1 og 2 samt vedlegg V nr. 4 innen datoene angitt der.

  De skal umiddelbart oversende Kommisjonen teksten til disse bestemmelsene.

  Når disse bestemmelsene vedtas av medlemsstatene, skal de inneholde en henvisning til dette direktiv, eller det skal vises til direktivet når de kunngjøres. Nærmere regler for henvisningen fastsettes av medlemsstatene.

• 2. Medlemsstatene skal oversende Kommisjonen teksten til de viktigste internrettslige bestemmelsene som de vedtar på det området dette direktiv omhandler.

Artikkel 29

Ikrafttredelse

Dette direktiv trer i kraft den 20. dagen etter at det er kunngjort i Den europeiske unions tidende.

Artikkel 30

Adressater

Dette direktiv er rettet til medlemsstatene.

Utferdiget i Strasbourg 25. oktober 2012.

Vedlegg I

Generelle prinsipper for å beregne elektrisitet fra kraftvarme

Del I

Generelle prinsipper

De verdiene som benyttes for å beregne elektrisitet fra kraftvarme, skal fastsettes på grunnlag av forventet eller faktisk drift av kraftvarmeverket under normale bruksforhold. For mikrokraftvarmeverk kan beregningen bygge på sertifiserte verdier.

• a) Produksjonen av elektrisitet fra kraftvarme anses lik kraftvarmeverkets samlede årlige produksjon av elektrisitet, målt ved hovedgeneratorenes utløp,

  • i) i kraftvarmeverk av type b), d), e), f), g) og h) som nevnt i del II, med en årlig samlet virkningsgrad fastsatt av medlemsstatene på minst 75 %, og

  • ii) i kraftvarmeverk av type a) og c) som nevnt i del II, med en årlig samlet virkningsgrad fastsatt av medlemsstatene på minst 80 %.

• b) I kraftvarmeverk med en årlig samlet virkningsgrad under verdien nevnt i bokstav a) i) (kraftvarmeverk av type b), d), e), f), g) og h) som nevnt i del II) eller med en årlig samlet virkningsgrad under verdien nevnt i bokstav a) ii) (kraftvarmeverk av type a) og c) som nevnt i del II) skal kraftvarme beregnes etter følgende formel:

  • E_CHP=H_CHP*C

  der

  • E_CHP er mengden elektrisitet fra kraftvarme,

  • C er forholdet kraft/varme,

  • H_CHP er mengden nyttbar varme fra kraftvarme (beregnet for dette formålet som samlet varmeproduksjon minus eventuell varme produsert i separate kjeler eller ved avtapping av fri damp fra dampgeneratoren før turbinen).

  Beregningen av elektrisitet fra kraftvarme må bygge på det faktiske forholdet kraft/varme. Dersom det faktiske forholdet kraft/varme i et kraftvarmeverk ikke er kjent, kan følgende standardverdier benyttes, særlig for statistiske formål, for kraftvarmeverk av type a), b), c), d) og e) som nevnt i del II, forutsatt at den beregnede elektrisiteten fra kraftvarme er mindre enn eller lik kraftvarmeverkets samlede produksjon av elektrisitet:

  Type kraftvarmeverk	Standardforhold kraft/varme, C
  Kombikraftverk med varmegjenvinning	0,95
  Dampturbin med mottrykk	0,45
  Kondensturbin med dampavtapping	0,45
  Gassturbin med varmegjenvinning	0,55
  Forbrenningsmotor	0,75

  Dersom medlemsstatene innfører standardverdier for forholdet kraft/varme for kraftvarmeverk av type f), g), h), i), j) og k) som nevnt i del II, skal disse standardverdiene offentliggjøres og meddeles Kommisjonen.

• c) Dersom en del av energiinnholdet i brenselet som brukes til kraftvarmeprosessen, gjenvinnes som kjemikalier og resirkuleres, kan denne delen trekkes fra brenselforbruket før den samlede virkningsgraden nevnt i bokstav a) og b) beregnes.

• d) Medlemsstatene kan fastsette forholdet kraft/varme som forholdet mellom elektrisitet og nyttbar varme ved kraftvarmeproduksjon ved lavere kapasitet basert på driftsdata for det bestemte kraftvarmeverket.

• e) Medlemsstatene kan bruke andre rapporteringsperioder enn den årlige ved beregninger foretatt i henhold til bokstav a) og b).

Del II

Kraftvarmeteknologier som er omfattet av dette direktiv

• a) Kombikraftverk med varmegjenvinning

• b) Dampturbin med mottrykk

• c) Kondensturbin med dampavtapping

• d) Gassturbin med varmegjenvinning

• e) Forbrenningsmotor

• f) Mikroturbiner

• g) Stirlingmotor

• h) Brenselceller

• i) Dampmotorer

• j) Organiske Rankine-sykluser

• k) Annen type teknologi eller kombinasjon av teknologier som omfattes av definisjonene fastsatt i artikkel 2 nr. 30.

  Når medlemsstatene gjennomfører og benytter de generelle prinsippene for beregning av elektrisitet fra kraftvarme, skal de benytte de detaljerte retningslinjene som er fastsatt ved kommisjonsvedtak 2008/952/EF av 19. november 2008 om fastsettelse av detaljerte retningslinjer for gjennomføring og anvendelse av vedlegg II til europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/8/EF29.

Vedlegg II

Metode for å fastsette kraftvarmeprosessens effektivitet

De verdiene som benyttes for å beregne kraftvarmeproduksjonens effektivitet og primærenergisparingen, skal fastsettes på grunnlag av forventet eller faktisk drift av kraftvarmeverket under normal bruksforhold.

• a) Høyeffektiv kraftvarme

  For dette direktivs formål skal høyeffektiv kraftvarme oppfylle følgende kriterier:

  • – Kraftvarmeproduksjonen fra kraftvarmeverk skal føre til primærenergisparing beregnet i samsvar med bokstav b) på minst 10 % sammenlignet med referanseverdiene for separat produksjon av varme og elektrisk kraft.

  • – Produksjonen fra små kraftvarmeverk og mikrokraftvarmeverk som fører til primærenergisparing, kan betegnes som høyeffektiv kraftvarme.

• b) Beregning av primærenergisparing

  Mengden av primærenergisparing fra kraftvarmeproduksjon definert i samsvar med vedlegg I skal beregnes på grunnlag av følgende formel:

  

  der

  • PES er primærenergisparingen,

  • CHP Hη er kraftvarmeproduksjonens varmeeffektivitet, definert som årlig produksjon av nyttbar varme dividert med forbruket av brensel til produksjon av summen av nyttbar varme og elektrisitet fra kraftvarme,

  • Ref Hη er referanseverdien for virkningsgrad ved separat varmeproduksjon,

  • CHP Eη er kraftvarmeproduksjonens elektrisitetseffektivitet, definert som årlig produksjon av elektrisitet fra kraftvarme dividert med forbruket av brensel til produksjon av summen av nyttbar varme og elektrisitet fra kraftvarme. Dersom et kraftvarmeverk produserer mekanisk energi, kan den årlige produksjonen av elektrisitet fra kraftvarme økes med ytterligere en faktor som tilsvarer en like stor mengde elektrisitet som den mekaniske energien. Denne faktoren gir ingen rett til å utstede opprinnelsesgarantier i samsvar med artikkel 14 nr. 10.

  • Ref Eη er referanseverdien for virkningsgrad ved separat produksjon av elektrisk kraft.

• c) Beregning av energisparing med alternative beregningsmetoder

  Medlemsstatene kan beregne primærenergisparingen fra produksjon av varme, elektrisk kraft og mekanisk energi som angitt nedenfor, uten å anvende vedlegg I for å kunne utelukke ikke-kraftvarmeprodusert varme og elektrisitet i samme prosess. En slik produksjon kan anses som høyeffektiv kraftvarme, forutsatt at den oppfyller effektivitetskravene i bokstav a) i dette vedlegg og, for kraftvarmeverk med en elektrisk kapasitet på over 25 MW, dersom den samlede virkningsgraden er over 70 %. Med henblikk på utstedelse av en opprinnelsesgaranti og til statistiske formål skal imidlertid den mengden kraftvarmeprodusert elektrisitet som er framstilt gjennom denne produksjonen, fastsettes i samsvar med vedlegg I.

  Dersom primærenergisparingen for en prosess beregnes ved hjelp av en alternativ beregningsmetode som nevnt ovenfor, skal primærenergisparingen beregnes ved hjelp av formelen i bokstav b) i dette vedlegg, idet «CHP Hη» endres til «Hη», og «CHP Eη» endres til «Eη», der

  Hη er prosessens varmeeffektivitet, definert som årlig produksjon av varme dividert med forbruket av brensel til produksjon av summen av varme og elektrisk kraft.

  Eη er prosessens elektrisitetseffektivitet, definert som årlig produksjon av elektrisitet dividert med forbruket av brensel til produksjon av summen av varme og elektrisk kraft. Dersom et kraftvarmeverk produserer mekanisk energi, kan den årlige produksjonen av elektrisitet fra kraftvarme økes med ytterligere en faktor som tilsvarer en like stor mengde elektrisitet som den mekaniske energien. Denne faktoren gir ikke rett til å utstede opprinnelsesgarantier i samsvar med artikkel 14 nr. 10.

• d) Medlemsstatene kan bruke andre rapporteringsperioder enn den årlige ved beregninger i henhold til bokstav b) og c) i dette vedlegg.

• e) For mikrokraftvarmeverk kan beregningen av primærenergisparingen baseres på sertifiserte opplysninger.

• f) Referanseverdiene for virkningsgrad ved separat produksjon av varme og elektrisk kraft

  De harmoniserte referanseverdiene for virkningsgrad skal bestå av en matrise med verdier som er differensiert på grunnlag av relevante faktorer, herunder byggeår og brenseltyper, og skal baseres på en veldokumentert analyse, som blant annet tar hensyn til data fra drift under realistiske forhold, sammensetningen av brensler og klimaforhold samt den kraftvarmeteknologien som er benyttet.

  Referanseverdiene for virkningsgrad ved separat produksjon av varme og elektrisk kraft i samsvar med formelen angitt i bokstav b) skal fastsette driftseffektiviteten ved separat produksjon av varme og elektrisk kraft som skal erstattes av kraftvarme.

  Referanseverdiene for virkningsgrad skal beregnes i samsvar med følgende prinsipper:

  • 1. For kraftvarmeverk skal sammenligningen med separat produksjon av elektrisk kraft ta utgangspunkt i prinsippet om at de samme brenselkategoriene sammenlignes.

  • 2. Hvert kraftvarmeverk skal sammenlignes med den best tilgjengelige og økonomisk forsvarlige teknologien ved separat produksjon av varme og elektrisk kraft på markedet det året kraftvarmeverket ble bygget.

  • 3. Referanseverdiene for virkningsgrad for kraftvarmeverk som er eldre enn ti år, skal fastsettes på grunnlag av referanseverdiene for kraftvarmeverk som er ti år gamle.

  • 4. Referanseverdiene for virkningsgrad ved separat produksjon av elektrisk kraft og varme skal gjenspeile klimaforskjellene mellom medlemsstatene.

Vedlegg III

Krav til energieffektivitet for innkjøp av produkter, tjenester og bygninger til sentralforvaltningen

Dersom sentralforvaltningen kjøper produkter, tjenester eller bygninger, skal de, forutsatt at dette er forenlig med kostnadseffektivitet, økonomisk gjennomførbarhet, bærekraft i videre forstand, teknisk egnethet samt tilstrekkelig konkurranse,

• a) dersom et produkt omfattes av en delegert rettsakt vedtatt i henhold til direktiv 2010/30/EU eller et relatert gjennomføringsdirektiv vedtatt av Kommisjonen, bare kjøpe produkter som oppfyller kriteriet om å tilhøre den klassen som er mest mulig energieffektiv, på bakgrunn av behovet for å sikre tilstrekkelig konkurranse,

• b) dersom et produkt som ikke omfattes av bokstav a), omfattes av et gjennomføringstiltak i henhold til direktiv 2009/125/EF vedtatt etter at dette direktiv er trådt i kraft, bare kjøpe produkter som oppfyller standardverdiene for energieffektivitet angitt i nevnte gjennomføringstiltak,

• c) kjøpe kontorutstyr som omfattes av rådsbeslutning 2006/1005/EF av 18. desember 2006 om inngåelse av avtalen mellom De forente stater og Den europeiske union om samordning av programmer for energieffektivitetsmerking av kontorutstyr30 som oppfyller energieffektivitetskrav som ikke er mindre strenge enn dem som er oppført i vedlegg C til avtalen som er vedlagt nevnte beslutning,

• d) bare kjøpe dekk som oppfyller kriteriet om å tilhøre den klassen som er mest mulig drivstoffeffektiv, som definert i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1222/2009 av 25. november 2009 om merking av dekk med hensyn til drivstoffeffektivitet og andre grunnleggende parametrer31. Dette kravet skal ikke hindre offentlige organer i å kjøpe dekk i høyeste våtgrepsklasse eller høyeste klasse for ekstern rullestøy dersom hensynet til sikkerhet eller folkehelse berettiger dette,

• e) kreve i sine anbud om tjenestekontrakter at tjenesteytere bare bruker produkter som oppfyller kravene nevnt i bokstav a)–d), når de leverer de aktuelle tjenestene. Dette kravet gjelder bare for nye produkter som er helt eller delvis kjøpt av tjenesteytere for å levere den aktuelle tjenesten,

• f) kjøpe eller inngå nye leieavtaler bare for bygninger som minst oppfyller de minstekravene til energiytelse som er nevnt i artikkel 5 nr. 1, med mindre formålet med kjøpet er å

  • i) foreta totalrenovering eller riving,

  • ii) når det gjelder offentlige organer, å videreselge bygningen uten å bruke den til det offentlige organets egne formål, eller

  • iii) bevare den som en bygning som er offisielt vernet som en del av et fredet miljø, eller på grunn av sin særlige arkitektoniske eller historiske verdi.

  Overholdelse av disse kravene skal verifiseres gjennom energisertifikatene nevnt i artikkel 11 i direktiv 2010/31/EU.

Vedlegg IV

Energiinnhold i utvalgte typer drivstoff for sluttbruk – omregningstabell32

Vedlegg V

Felles metoder og prinsipper for å beregne virkningen av ordninger for energieffektivitetsforpliktelser eller andre politiske tiltak i henhold til artikkel 7 nr. 1, 2 og 9 og artikkel 20 nr. 6

• 1. Metoder for å beregne energisparing i henhold til artikkel 7 nr. 1 og 2 og artikkel 7 nr. 9 annet ledd bokstav b), c), d), e) og f) og artikkel 20 nr. 6.

  Pliktige, deltakende eller bemyndigede parter eller offentlige gjennomføringsmyndigheter kan benytte en eller flere av følgende metoder for å beregne energisparing:

  • a) Anslått sparing, med henvisning til resultatene av tidligere energiforbedringer som er kontrollert på en uavhengig måte i lignende anlegg. Den generiske metoden kalles forhåndsvurdering «ex-ante».

  • b) Målt sparing, der sparingen i forbindelse med iverksetting av et tiltak, eller en tiltakspakke, bestemmes ved å registrere den faktiske reduksjonen i energibruk, idet det tas behørig hensyn til faktorer som for eksempel addisjonalitet, beboelse, produksjonsnivåer og værforhold som kan påvirke forbruket. Den generiske metoden kalles etterhåndsvurdering «ex-post».

  • c) Skalert sparing, der det benyttes tekniske vurderinger av sparing. Denne metoden kan bare benyttes dersom det er vanskelig eller uforholdsmessig dyrt å oppnå solide måledata for et bestemt anlegg, for eksempel i forbindelse med utskifting av en kompressor eller en elektrisk motor med en annen kWh-ytelse enn den som uavhengige opplysninger om sparing er blitt målt på, eller dersom de er basert på metoder og standardverdier fastsatt i medlemsstatene av kvalifiserte eller akkrediterte eksperter, som er uavhengige av de pliktige, deltakende eller bemyndigede partene.

  • d) Undersøkt sparing, der forbrukernes reaksjoner på rådgivning, opplysningskampanjer, merkings- eller sertifiseringsordninger eller smartmålere fastslås. Denne metoden kan bare brukes til sparing som skyldes endringer i forbrukernes atferd. Den kan ikke brukes til sparing som skyldes iverksetting av fysiske tiltak.

• 2. Ved fastsettelse av energisparing for et energieffektivitetstiltak i henhold til artikkel 7 nr. 1 og 2, og artikkel 7 nr. 9 annet ledd bokstav b), c), d), e) og f) og artikkel 20 nr. 6 skal følgende prinsipper gjelde:

  • a) Det kan bare tas hensyn til sparing som overstiger følgende nivåer:

    • i) Unionens utslippsstandarder for nye personbiler og nye lette nyttekjøretøyer etter gjennomføringen av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 443/2009 av 23. april 2009 om fastsettelse av utslippsstandarder for nye personbiler som del av Fellesskapets integrerte metode for å redusere CO₂-utslipp fra lette kjøretøyer33 og europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 510/2011 av 11. mai 2011 om fastsettelse av utslippsstandarder for nye lette nyttekjøretøyer som del av Unionens integrerte metode for å redusere CO₂-utslipp fra lette kjøretøyer34.

    • ii) Unionens krav som gjelder fjerning av visse energirelaterte produkter fra markedet etter gjennomføringen av gjennomføringstiltak i henhold til direktiv 2009/125/EF.

  • b) For å ta hensyn til klimavariasjoner mellom regioner kan medlemsstatene velge å justere sparingen til en standardverdi eller tillate ulik energisparing i samsvar med temperaturforandringer mellom regionene.

  • c) Det må kunne påvises at virksomheten til den pliktige, deltakende eller bemyndigede parten er vesentlig for å oppnå den sparingen som partene gjør krav på.

  • d) Bare én part kan hevde å ha oppnådd sparing som følge av et enkelttiltak.

  • e) Beregningen av energisparing skal ta hensyn til sparingens levetid. Dette kan gjøres ved å beregne den sparingen som hvert enkelttiltak kommer til å oppnå mellom gjennomføringsdatoen og 31. desember 2020. Alternativt kan medlemsstatene vedta en annen metode som antas å oppnå minst den samme samlede mengden sparing. Når det benyttes andre metoder, skal medlemsstatene sikre at den samlede mengden energisparing beregnet med disse andre metodene, ikke overstiger den mengden energisparing som ville ha vært resultatet av beregningen dersom man tar med den sparingen som hvert enkelttiltak kommer til å oppnå, mellom gjennomføringsdatoen og 31. desember 2020. Medlemsstatene skal i sin første nasjonale handlingsplan for energieffektivitet i samsvar med vedlegg XIV til dette direktiv i detalj beskrive hvilke andre metoder de har benyttet, og hvilke tiltak som er truffet for å sikre dette bindende kravet om beregning.

  • f) Pliktige, deltakende eller bemyndigede parters tiltak som enkeltvis eller til sammen har som mål å skape vedvarende endring av produkter, utstyr eller markeder for at disse skal oppnå et høyere energieffektivitetsnivå, er tillatt.

  • g) Ved fremming av energieffektivitetstiltak skal medlemsstatene sikre at kvalitetsstandardene for produkter, tjenester og iverksetting av tiltak opprettholdes. Dersom slike standarder ikke finnes, skal medlemsstatene samarbeide med pliktige, deltakende eller bemyndigede parter for å innføre dem.

• 3. Ved fastsettelse av energisparing som følge av politiske tiltak som iverksettes i henhold til artikkel 7 nr. 9 annet ledd bokstav a), skal følgende prinsipper gjelde:

  • a) Det skal bare tas hensyn til energisparing som følge av avgiftstiltak som overstiger de minste avgiftssatsene som gjelder for brensel, som fastsatt i rådsdirektiv 2003/96/EF av 27. oktober 2003 om en omstrukturering av fellesskapsrammen for avgifter på energiprodukter og elektrisitet35 eller i rådsdirektiv 2006/112/EF av 28. november 2006 om det felles merverdiavgiftssystem36.

  • b) Aktuelle og representative offisielle opplysninger om priselastisitet skal brukes ved beregning av virkningene.

  • c) Den energisparingen som følger av utfyllende skattepolitiske virkemidler, herunder skattemessige oppmuntringer eller innbetalinger til et fond, skal føres separat.

• 4. MELDING OM METODE

  Medlemsstatene skal innen 5. desember 2013 melde til Kommisjonen om den detaljerte metoden som de foreslår for bruken av ordninger for energieffektivitetsforpliktelser, og med henblikk på artikkel 7 nr. 9 og artikkel 20 nr. 6. Med mindre det dreier seg om skatter og avgifter, skal denne meldingen inneholde opplysninger om

  • a) pliktige, deltakende eller bemyndigede parter eller offentlige gjennomføringsmyndigheter,

  • b) målsektorer,

  • c) nivået for energisparingsmål eller forventet sparing som skal oppnås i hele perioden og i de mellomliggende periodene,

  • d) varigheten av forpliktelsesperioden og de mellomliggende periodene,

  • e) berettigede tiltakskategorier,

  • f) beregningsmetoder, herunder hvordan addisjonalitet og vesentlighet skal fastsettes, og hvilke metoder og standardverdier som brukes til tekniske vurderinger,

  • g) tiltakenes levetid,

  • h) metode som er valgt for å ta hensyn til klimavariasjoner i medlemsstaten,

  • i) kvalitetsstandarder,

  • j) overvåkings- og kontrollprotokoller og hvordan deres uavhengighet av pliktige, deltakende eller bemyndigede parter er sikret,

  • k) revisjonsprotokoller og

  • l) hvordan det tas hensyn til at kravet i artikkel 7 nr. 1 annet ledd skal oppfylles.

  Når det gjelder skatter og avgifter, skal meldingen omfatte opplysninger om

  • a) målsektorer og skattebetalersegment,

  • b) offentlig gjennomføringsmyndighet,

  • c) forventet sparing som skal oppnås,

  • d) varighet av avgiftstiltaket og mellomliggende perioder og

  • e) beregningsmetode, herunder hvilken priselastisitet som brukes.

Vedlegg VI

Minstekriterier for energirevisjon, også når den utføres som en del av energistyringssystemer

De energirevisjonene som er nevnt i artikkel 8, skal bygge på følgende retningslinjer:

• a) De skal baseres på ajourførte, målte og sporbare driftsdata om energiforbruk og (for elektrisitet) forbruksprofil.

• b) De skal omfatte en detaljert gjennomgåelse av energiforbruksprofilen til bygninger eller grupper av bygninger, industriell virksomhet eller anlegg, herunder transport.

• c) Når det er mulig, skal de bygge på en analyse av livssykluskostnader istedenfor på enkle tilbakebetalingsperioder for å ta hensyn til langsiktig sparing, restverdier av langsiktige investeringer og diskonteringsrenter.

• d) De skal være forholdsmessige og tilstrekkelig representative for å kunne gi et troverdig bilde av samlet energiytelse og på en pålitelig måte kunne identifisere de viktigste mulighetene til forbedringer.

  Energirevisjonene skal gi mulighet for detaljerte og validerte beregninger for de foreslåtte tiltakene slik at det kan oppnås nøyaktige opplysninger om potensiell sparing.

  De dataene som benyttes ved energirevisjon, skal kunne oppbevares med tanke på historisk analyse og oppfølging av resultater.

Vedlegg VII

Minstekrav til fakturering og fakturaopplysninger basert på faktisk forbruk

• 1. Minstekrav til fakturering

  • 1.1. Fakturering basert på faktisk forbruk

    For å gi sluttkundene mulighet til å regulere sitt eget energiforbruk, bør fakturering skje på grunnlag av faktisk forbruk minst én gang i året, og fakturaopplysninger bør gjøres tilgjengelige minst hvert kvartal, på anmodning eller dersom forbrukerne har valgt å motta e-faktura, ellers to ganger i året. Gass som utelukkende brukes til matlaging, kan unntas fra dette kravet.

  • 1.2. Minstekrav til opplysninger i fakturaen

    Medlemsstatene skal, når det er relevant, sikre at følgende opplysninger gjøres tilgjengelige for sluttkunder på en klar og lettfattelig måte i eller sammen med deres fakturaer, kontrakter, transaksjoner og kvitteringer fra fordelingsstasjonene:

    • a) Faktiske aktuelle priser og faktisk energiforbruk.

    • b) Sammenligning av sluttkundens faktiske energiforbruk med forbruket i samme periode året før, helst vist som diagram.

    • c) Kontaktopplysninger om forbrukerorganisasjoner, energibyråer eller tilsvarende organer, herunder adresser til nettsteder der det kan innhentes opplysninger om tilgjengelige tiltak for energieffektivisering, sammenlignende sluttbrukerprofiler og objektive tekniske spesifikasjoner for utstyr som bruker energi.

    I tillegg skal medlemsstatene sikre at sluttkundene, når det er mulig og nyttig, får klare og lettfattelige opplysninger om sammenligninger med en gjennomsnittlig normalisert sluttkunde eller referansesluttkunde i samme brukerkategori i, sammen med eller som henvisninger i fakturaer, kontrakter, transaksjoner og kvitteringer fra fordelingsstasjonene.

  • 1.3. Råd om energieffektivitet som bilag til fakturaer og annen tilbakemelding til sluttkunder

    Ved utsendelse av kontrakter og kontraktendringer og i de fakturaene kundene mottar, eller via nettsteder rettet mot privatkunder, skal energidistributører, operatører av distribusjonsnett og foretak som selger energi på detaljistnivå, gi sine kunder klare og lettfattelige opplysninger om hvordan de kan kontakte uavhengige rådgivningssentre for forbrukerspørsmål, energibyråer eller tilsvarende organer, herunder opplysninger om deres internettadresser, der de kan få råd om tilgjengelige energieffektivitetstiltak, referanseprofiler for deres energiforbruk og tekniske spesifikasjoner for apparater som bruker energi, som kan hjelpe dem å redusere energiforbruket til disse apparatene.

Vedlegg VIII

Potensial for effektivitet under oppvarming og kjøling

• 1. Den omfattende vurderingen av det nasjonale potensialet for oppvarming og kjøling nevnt i artikkel 14 nr. 1 skal inneholde

  • a) en beskrivelse av varme- og kjølebehovet,

  • b) en prognose over hvordan denne etterspørselen vil endre seg de neste ti årene, idet det tas særlig hensyn til utviklingen av etterspørsel i bygninger og de ulike industrisektorene,

  • c) et kart over det nasjonale territoriet som samtidig med at forretningsmessige følsomme opplysninger behandles fortrolig, identifiserer

    • i) etterspørselspunkter for varme og kjøling, herunder

      • – kommuner og andre tettbygde områder med en utnyttelsesgrad på minst 0,3 og

      • – industrisoner med et samlet årlig forbruk av varme og kjøling på mer enn 20 GWh,

    • ii) eksisterende og planlagt infrastruktur for fjernvarme og fjernkjøling,

    • iii) potensielle forsyningspunkter for varme og kjøling, herunder

      • – anlegg for produksjon av elektrisk kraft med en samlet årlig produksjon av elektrisk kraft på mer enn 20 GWh og

      • – avfallsforbrenningsanlegg,

      • – eksisterende og planlagte kraftvarmeverk som bruker teknologier nevnt i vedlegg I del II, og fjernvarmeanlegg,

  • d) identifisering av den etterspørselen etter varme og kjøling som kan dekkes gjennom høyeffektiv kraftvarme, herunder privat mikrokraftvarme, og gjennom fjernvarme og fjernkjøling,

  • e) identifisering av potensialet for ytterligere høyeffektiv kraftvarme, herunder fra oppgradering av eksisterende og bygging av nye produksjons- og industrianlegg eller andre anlegg som produserer spillvarme,

  • f) identifisering av potensialet for energieffektivitet i infrastruktur for fjernvarme og fjernkjøling,

  • g) strategier, politikk og tiltak som kan vedtas fram til 2020 og fram til 2030 for å realisere potensialet i bokstav e) for å imøtekomme etterspørselen i bokstav d), herunder eventuelt forslag til å

    • i) øke andelen av kraftvarme i produksjonen av varme og kjøling og produksjonen av elektrisk kraft,

    • ii) utvikle en effektiv infrastruktur for fjernvarme og fjernkjøling for å håndtere utviklingen av høyeffektiv kraftvarme og bruken av varme og kjøling fra spillvarme og fornybare energikilder,

    • iii) oppmuntre til at nye termiske kraftverk og industrianlegg som produserer spillvarme, blir lokalisert på steder der mest mulig av den tilgjengelige spillvarmen kommer til å bli gjenvunnet for å imøtekomme eksisterende eller forventet etterspørsel etter varme og kjøling,

    • iv) oppmuntre til at nye boligområder eller nye industrianlegg som forbruker varme i sine produksjonsprosesser, blir lokalisert på steder der den tilgjengelige spillvarmen, som angitt i den omfattende vurderingen, kan bidra til å imøtekomme deres etterspørsel etter varme og kjøling. Dette kan omfatte forslag som støtter at flere industrianlegg blir lokalisert på samme sted, for å sikre en optimal matching mellom etterspørsel og forsyning når det gjelder varme og kjøling,

    • v) oppmuntre til at termiske kraftverk, industrianlegg som produserer spillvarme, avfallsforbrenningsanlegg og andre anlegg som omdanner avfall til energi, blir koplet til lokale nett for fjernvarme eller fjernkjøling,

    • vi) oppmuntre til at boligområder og industrianlegg som forbruker varme i sine produksjonsprosesser, blir koplet til lokale nett for fjernvarme eller fjernkjøling,

  • h) andelen av høyeffektiv kraftvarme og det potensialet som er fastsatt, og de framskrittene som er gjort i henhold til direktiv 2004/8/EF,

  • i) et overslag over den primærenergien som kan spares,

  • j) et overslag over eventuelle offentlige støttetiltak til oppvarming og kjøling med opplysninger om det årlige budsjettet og identifisering av det potensielle støtteelementet. Dette skal ikke foregripe en egen melding om offentlige støtteordninger med henblikk på en vurdering av statsstøtte.

• 2. I den grad det er hensiktsmessig, kan den omfattende vurderingen bestå av en samling av regionale eller lokale planer og strategier.

Vedlegg IX

Nytte- og kostnadsanalyse

Del 1

Generelle prinsipper for nytte- og kostnadsanalysen

Formålet med å forberede nytte- og kostnadsanalyser i forbindelse med tiltak for å fremme effektivitet under oppvarming og kjøling som nevnt i artikkel 14 nr. 3, er å skape et beslutningsgrunnlag for kvalifisert prioritering av begrensede ressurser på samfunnsnivå.

Nytte- og kostnadsanalysen kan enten omfatte en vurdering av et prosjekt eller en gruppe prosjekter eller en bredere lokal, regional eller nasjonal vurdering for å fastsette den mest kostnadseffektive og fordelaktige muligheten for oppvarming eller kjøling for et bestemt geografisk område med tanke på varmeplanlegging.

Nytte- og kostnadsanalyser i henhold til artikkel 14 nr. 3 skal inneholde en økonomisk analyse som omfatter samfunnsøkonomiske faktorer og miljøfaktorer.

Nytte- og kostnadsanalysene skal omfatte følgende trinn og årsaker:

• a) Fastsettelse av en systemgrense og en geografisk grense

  Virkeområdet for de aktuelle nytte- og kostnadsanalysene avgjør hvilket energisystem som er relevant. Den geografiske grensen skal omfatte et egnet, klart avgrenset geografisk område, for eksempel en bestemt region eller et storbyområde, for å unngå at det velges løsninger som ikke er optimale, fra prosjekt til prosjekt.

• b) Integrert metode for etterspørsels- og forsyningsmuligheter

  Nytte- og kostnadsanalysen skal ved hjelp av tilgjengelige data ta hensyn til alle relevante forsyningsressurser som er tilgjengelige innenfor systemet og den geografiske grensen, blant annet spillvarme fra anlegg for produksjon av elektrisk kraft, industrianlegg og fornybar energi, samt kjennetegnene ved og utviklingen av behovene for varme og kjøling.

• c) Utarbeiding av et referansescenario

  Formålet med referansescenarioet er å tjene som et referansepunkt som alternative scenarioer blir vurdert i forhold til.

• d) Fastsettelse av alternative scenarioer

  Alle relevante alternativer til referansescenarioet skal tas i betraktning. Scenarioer som av tekniske eller økonomiske årsaker eller på grunn av nasjonale regler eller tidsbegrensninger ikke er gjennomførbare, kan utelukkes på et tidlig stadium i nytte- og kostnadsanalysen dersom det er berettiget på grunnlag av nøyaktige, tydelige og veldokumenterte vurderinger.

  Bare forsyningsmuligheter innenfor høyeffektiv kraftvarme, effektiv fjernvarme og fjernkjøling eller effektiv individuell oppvarming og kjøling bør tas i betraktning i nytte- og kostnadsanalysen som alternative scenarioer sammenlignet med referansescenarioet.

• e) Metode for beregning av nytte- og kostnadsoverskudd

  • i) De samlede langsiktige kostnadene og fordelene ved forsyningsmuligheter innenfor oppvarming eller kjøling skal vurderes og sammenlignes.

  • ii) Kriteriet for evaluering skal være kriteriet om netto nåverdi.

  • iii) Tidshorisonten skal velges slik at alle relevante kostnader og fordeler i scenarioene er omfattet. For eksempel kan 25 år være en passende tidshorisont for et gassfyrt kraftverk, 30 år for et fjernvarmeanlegg eller 20 år for oppvarmingsutstyr som for eksempel kjeler.

• f) Beregning av og prognoser for priser og andre antakelser om den økonomiske analysen

  • i) Medlemsstatene skal med henblikk på nytte- og kostnadsanalysene anslå prisene på de viktigste inngående og utgående faktorene og diskonteringsrenten.

  • ii) Den diskonteringsrenten som brukes i den økonomiske analysen for å beregne netto nåverdi, skal velges i samsvar med europeiske eller nasjonale retningslinjer37.

  • iii) Medlemsstatene skal benytte nasjonale, europeiske eller internasjonale prognoser for utviklingen av energipriser dersom det er hensiktsmessig i den nasjonale og/eller regionale/lokale konteksten.

  • iv) Prisene som brukes i den økonomiske analysen, skal gjenspeile de reelle samfunnsøkonomiske kostnadene og fordelene og bør omfatte eksterne kostnader, for eksempel miljø- og helsemessige virkninger, i den grad det er mulig, det vil si når en markedspris foreligger, eller når den allerede inngår i europeiske eller nasjonale regler.

• g) Økonomisk analyse: Fortegnelse over virkninger

  De økonomiske analysene skal ta hensyn til alle relevante økonomiske virkninger.

  Medlemsstatene kan i beslutningsprosessen vurdere og ta hensyn til kostnader og energisparing som følge av økt fleksibilitet i energiforsyningen og av en mer optimal drift av elektrisitetsnettene, herunder kostnadsbesparelser og besparelser som følge av reduserte infrastrukturinvesteringer, i de analyserte scenarioene.

  De kostnadene og fordelene som det tas hensyn til, skal omfatte minst følgende:

  • i) Fordeler

    • – Produksjonsverdien for forbrukeren (varme og elektrisk kraft).

    • – Eksterne fordeler som for eksempel miljø- og helsemessige fordeler, i den grad det er mulig.

  • ii) Kostnader

    • – Kapitalkostnader for anlegg og utstyr.

    • – Kapitalkostnader for tilknyttede energinett.

    • – Variable og faste driftskostnader.

    • – Energikostnader.

    • – Miljø- og helsemessige kostnader, i den grad det er mulig.

• h) Følsomhetsanalyse

  Det skal foretas en følsomhetsanalyse for å vurdere kostnadene og fordelene ved et prosjekt eller en gruppe prosjekter på grunnlag av forskjellige energipriser, diskonteringsrenter og andre variable faktorer som har vesentlig innvirkning på resultatet av beregningene.

Medlemsstatene skal utpeke vedkommende myndigheter som skal ha ansvar for å foreta nytte- og kostnadsanalyser i henhold til artikkel 14. Medlemsstatene kan kreve at vedkommende lokale, regionale og nasjonale myndigheter eller operatører av de enkelte anleggene foretar den økonomiske og finansielle analysen. De skal legge fram detaljerte metoder og antakelser i samsvar med dette vedlegget og utarbeide og offentliggjøre de framgangsmåtene som benyttes for økonomisk analyse.

Del 2

Prinsipper for gjennomføring av artikkel 14 nr. 5 og 7

Nytte- og kostnadsanalyser skal gi informasjon om formålet med tiltakene nevnt i artikkel 14 nr. 5 og 7.

Dersom det planlegges et anlegg som bare produserer elektrisk kraft, eller et anlegg uten varmegjenvinning, skal det gjøres en sammenligning av de planlagte anleggene eller den planlagte oppgraderingen og et tilsvarende anlegg som produserer samme mengde elektrisk kraft eller prosessvarme, men som gjenvinner spillvarmen og leverer varmen gjennom høyeffektiv kraftvarme og/eller nett for fjernvarme eller fjernkjøling.

Innenfor en gitt geografisk grense skal vurderingen ta hensyn til det planlagte anlegget og eventuelle eksisterende eller potensielle etterspørselspunkter etter varme som kan forsynes derfra, idet det tas hensyn til rasjonelle muligheter (f.eks. teknisk gjennomførbarhet og avstand).

Systemgrensen skal omfatte det planlagte anlegget og varmelaster, for eksempel bygning(er) og industriprosesser. Innenfor denne systemgrensen skal de samlede kostnadene ved levering av varme og elektrisitet fastsettes i begge tilfeller og sammenlignes.

Varmelaster skal omfatte eksisterende varmelast, som for eksempel et industrianlegg eller et eksisterende fjernvarmeanlegg, og i byområder også den varmelasten og de kostnadene som hadde forekommet dersom en gruppe bygninger eller en bydel var blitt forsynt med og/eller koplet til et nytt fjernvarmenett.

Nytte- og kostnadsanalysen skal bygge på en beskrivelse av det planlagte anlegget og det eller de anleggene det sammenlignes med, og eventuelt omfatte elektrisk kapasitet og varmekapasitet, brenseltype, planlagt bruk samt antall planlagte driftstimer i året, beliggenhet og etterspørsel etter elektrisk kraft og varme.

I forbindelse med sammenligningen skal det tas hensyn til etterspørselen etter termisk energi og type oppvarming og kjøling som brukes av nærliggende etterspørselspunkter for varme. Sammenligningen skal omfatte infrastrukturkostnader for det planlagte anlegget og det anlegget det sammenlignes med.

Nytte- og kostnadsanalyser i henhold til artikkel 14 nr. 5 skal omfatte en økonomisk analyse med en finansiell analyse som viser de faktiske kontantstrømtransaksjonene som følger av investering i og drift av de enkelte anleggene.

Prosjekter med positivt nytte- og kostnadsresultat er dem der summen av de diskonterte fordelene i den økonomiske og finansielle analysen overstiger summen av diskonterte kostnader (nytte- og kostnadsoverskudd).

Medlemsstatene skal fastsette retningslinjer for metoden, antakelsene og tidshorisonten for den økonomiske analysen.

Medlemsstatene kan kreve at de foretakene som er ansvarlige for driften av termiske kraftverk, industriforetak, nett for fjernvarme eller fjernkjøling eller andre parter som er berørt av den fastsatte systemgrensen og den geografiske grensen, bidrar med opplysninger til bruk i vurderingen av kostnader og fordeler ved et bestemt anlegg.

Vedlegg X

Opprinnelsesgaranti for elektrisitet produsert fra høyeffektiv kraftvarme

• a) Medlemsstatene skal treffe tiltak for å sikre at

  • i) opprinnelsesgarantien for elektrisitet produsert fra høyeffektiv kraftvarme,

    • – gjør det mulig for produsenter å dokumentere at den elektrisiteten de selger, er produsert fra høyeffektiv kraftvarme, og er utstedt for dette formålet på anmodning fra produsenten,

    • – er nøyaktig, pålitelig og sikret mot svindel,

    • – utstedes, overføres og annulleres elektronisk,

  • ii) den samme energienheten fra høyeffektiv kraftvarme skal medregnes bare én gang.

• b) Den opprinnelsesgarantien som er nevnt i artikkel 14 nr. 10, skal inneholde minst følgende opplysninger:

  • i) Navn, beliggenhet, type og kapasitet (varmekapasitet og elektrisk kapasitet) for det anlegget der energien er produsert.

  • ii) Dato og sted for produksjonen.

  • iii) Den nedre brennverdien for det brenselet som er brukt til å produsere elektrisiteten.

  • iv) Mengden og bruken av den varmen som er produsert sammen med elektrisiteten.

  • v) Hvor mye elektrisitet fra høyeffektiv kraftvarme i samsvar med vedlegg II som garantien representerer.

  • vi) Primærenergisparingen beregnet i samsvar med vedlegg II på grunnlag av de harmoniserte referanseverdiene for virkningsgrad angitt i vedlegg II bokstav f).

  • vii) Nominell elektrisk og termisk virkningsgrad for anlegget.

  • viii) Hvorvidt og i hvilken grad anlegget har dratt nytte av investeringsstøtte.

  • ix) Hvorvidt og i hvilken grad energienheten på annen måte har dratt nytte av en nasjonal støtteordning, og type støtteordning.

  • x) Hvilken dato anlegget ble satt i drift.

  • xi) Utstedelsesdato, utstedelsesstat og et entydig identifikasjonsnummer.

  Standardstørrelsen for en opprinnelsesgaranti skal være 1 MWh. Den skal gjelde for nettoproduksjon av elektrisitet målt på anleggsgrensen og eksportert til nettet.

Vedlegg XI

Energieffektivitetskriterier for regulering av energinett og for tariffer for elektrisitetsnett

• 1. Nettariffer skal gjenspeile de kostnadsbesparelsene i nettet som oppnås gjennom tiltak på etterspørselssiden, for laststyring og distribuert produksjon, herunder besparelser som følge av lavere leveringskostnader eller nettinvesteringer og en mer optimal drift av nettet.

• 2. Nettregulering og nettariffer skal ikke hindre nettoperatører eller forhandlere av energi i å stille systemtjenester til rådighet for laststyringstiltak, styring av etterspørsel og distribuert produksjon på organiserte markeder for elektrisk kraft, særlig

  • a) sluttkunders overføring av last fra periode med toppbelastning til periode med lav belastning, idet det tas hensyn til tilgangen på fornybar energi, energi fra kraftvarme og distribuert produksjon,

  • b) energisparing som følge av etterspørselsfleksibilitet fra spredte forbrukere gjennom energiaggregatorer,

  • c) redusert etterspørsel som følge av energieffektivitetstiltak som gjennomføres av leverandører av energitjenester, herunder foretak som leverer energitjenester,

  • d) tilkopling og utsendelse fra produksjonskilder med lavere spenningsnivåer,

  • e) tilkopling av produksjonskilder fra en plass som ligger nærmere forbruket, og

  • f) lagring av energi.

  I forbindelse med denne bestemmelse skal termen «organiserte markeder for elektrisk kraft» omfatte de såkalte OTC-markedene (over-the-counter markets) og kraftbørser for handel med energi, kapasitet, balanse- og tilleggstjenester i alle tidsrammer, herunder markeder for terminhandel, dagen-før-markeder og intradagmarkeder.

• 3. Nettariffer eller tariffer på detaljistnivå kan støtte dynamisk prissetting for sluttkunders tiltak for etterspørselsfleksibilitet, for eksempel

  • a) tidsdifferensierte tariffer,

  • b) pris i kritiske perioder med toppbelastning,

  • c) sanntidsprising og

  • d) rabatter i perioder med toppbelastning.

Vedlegg XII

Energieffektivitetskrav til operatører av transmisjonsnett og operatører av distribusjonsnett

Operatører av transmisjonsnett og operatører av distribusjonsnett skal

• a) utarbeide og offentliggjøre sine standardregler for hvordan kostnadene for teknisk tilpasning skal bæres og fordeles, for eksempel nettilkoplinger og nettforsterkninger, forbedret drift av nettet og regler for hvordan nettkodene skal gjennomføres uten forskjellsbehandling, noe som er nødvendig for å kunne integrere nye produsenter som leverer elektrisitet produsert fra høyeffektiv kraftvarme til samkjøringsnettet,

• b) gi alle nye produsenter av elektrisitet produsert fra høyeffektiv kraftvarme som ønsker å bli tilkoplet nettet, fullstendige og nødvendige opplysninger, blant annet

  • i) et omfattende og detaljert overslag over kostnadene i forbindelse med tilkoplingen,

  • ii) en rimelig og presis tidsplan for mottak og behandling av søknader om nettilkopling,

  • iii) en rimelig, veiledende tidsplan for alle foreslåtte nettilkoplinger. Hele prosessen for å bli koplet til nettet bør ikke ta mer enn 24 måneder, idet det tas hensyn til hva som er praktisk mulig og ikke medfører forskjellsbehandling,

• c) stille til rådighet standardiserte og forenklede framgangsmåter for å forenkle nettilkoplingen for desentraliserte produsenter av høyeffektiv kraftvarme.

Standardreglene nevnt i bokstav a) skal bygge på objektive og oversiktlige kriterier som ikke innebærer forskjellsbehandling, idet det særlig er tatt hensyn til alle kostnader og fordeler knyttet til disse produsentenes nettilkopling. De kan gi mulighet for forskjellige typer tilkoplinger.

Vedlegg XIII

Kontrakter om energiytelse med offentlig sektor eller i tilhørende anbudsgrunnlag skal inneholde minst følgende:

• – En klar og oversiktlig liste over de effektivitetstiltakene som skal gjennomføres, eller de effektivitetsresultatene som skal oppnås.

• – Garantert sparing som kan oppnås ved gjennomføring av tiltakene i kontrakten.

• – Kontraktens varighet og delmål, vilkår og oppsigelsesfrist.

• – En klar og oversiktlig liste over forpliktelsene til hver avtalepart.

• – Referansedato(er) for å fastsette oppnådd sparing.

• – En klar og oversiktlig liste over hvilke skritt som skal tas for å gjennomføre et tiltak eller en tiltakspakke og dersom det er relevant, tilhørende kostnader.

• – Forpliktelsen til å gjennomføre samtlige tiltak i kontrakten og dokumentasjon på alle endringer som er gjort i løpet av prosjektet.

• – Regler for innføring av tilsvarende krav i underleverandøravtaler med tredjemann.

• – En klar og oversiktlig angivelse av økonomiske virkninger av prosjektet og fordelingen av begge partenes andel i de oppnådde økonomiske besparelsene (det vil si godtgjøring til tjenesteyteren).

• – Klare og oversiktlige bestemmelser om måling og verifisering av de realiserte garanterte besparelsene, kvalitetskontroller og garantier.

• – Bestemmelser som klargjør håndteringen av endrede rammevilkår som påvirker innholdet i og resultatet av kontrakten (det vil si endrede energipriser, intensiteten i bruken av et anlegg).

• – Nærmere opplysninger om forpliktelser for hver av avtalepartene og om sanksjoner ved overtredelse.

Vedlegg XIV

Generelle rammer for rapportering

Del 1

Generell ramme for årsrapporter

De årsrapportene som er nevnt i artikkel 24 nr. 1, utgjør et grunnlag for overvåking av de framskrittene som er gjort med hensyn til de nasjonale målene for 2020. Medlemsstatene skal sikre at rapportene inneholder minst følgende opplysninger:

• a) Et overslag over følgende indikatorer i året før siste år (år X38 – 2):

  • i) Forbruk av primærenergi.

  • ii) Samlet endelig sluttforbruk av energi.

  • iii) Endelig sluttforbruk av energi etter sektor.

    • – Industri.

    • – Transport (inndeling i passasjer- og godstransport, dersom disse opplysningene er tilgjengelige).

    • – Husholdninger.

    • – Tjenester.

  • iv) Bruttoprodukt per sektor.

    • – Industri.

    • – Tjenester.

  • v) Disponibel inntekt i husholdninger.

  • vi) Bruttonasjonalprodukt (BNP).

  • vii) Produksjon av elektrisitet fra termisk kraftproduksjon.

  • viii) Produksjon av elektrisitet fra kraftvarme.

  • ix) Varme produsert ved termisk kraftproduksjon.

  • x) Varmeproduksjon fra kraftvarmeverk, herunder industrispillvarme.

  • xi) Forbruk av brensel til termisk kraftproduksjon.

  • xii) Passasjerkilometer (pkm), dersom disse opplysningene er tilgjengelige.

  • xiii) Tonnkilometer (tkm), dersom disse opplysningene er tilgjengelige.

  • xiv) Kombinert transportkilometer (pkm + tkm), dersom xii) og xiii) ikke foreligger.

  • xv) Befolkning.

  I sektorer der energiforbruket er stabilt eller økende, skal medlemsstatene analysere årsakene til dette og vedlegge sin vurdering sammen med overslagene.

  Den andre rapporten og etterfølgende rapporter skal også omfatte bokstav b)-e) nedenfor.

• b) Ajourførte opplysninger om større lovgivningsmessige og ikke-lovgivningsmessige tiltak gjennomført i det foregående året som bidrar til de overordnede nasjonale målene for energieffektivitet for 2020.

• c) Det samlede gulvarealet i bygninger med et samlet bruksareal på mer enn 500 m², og på mer enn 250 m² fra og med 9. juli 2015, som eies og benyttes av sentralforvaltningen i medlemsstatene, og som 1. januar i det året rapporten skal sendes inn, ikke oppfylte kravene til energiytelse nevnt i artikkel 5 nr. 1.

• d) Det samlede gulvarealet i oppvarmede og/eller avkjølte bygninger som eies og benyttes av sentralforvaltningen i medlemsstatene, og som ble renovert det foregående året som nevnt i artikkel 5 nr. 1, eller den mengden energisparing i slike bygninger som eies og benyttes av sentralforvaltningen i henhold til artikkel 5 nr. 6.

• e) Energisparing som er oppnådd gjennom de nasjonale ordningene for energieffektivitetsforpliktelser nevnt i artikkel 7 nr. 1, eller de alternative tiltakene som er vedtatt i henhold til artikkel 7 nr. 9.

• Den første rapporten skal også inneholde det nasjonale målet nevnt i artikkel 3 nr. 1.

I de årsrapportene som er nevnt i artikkel 24 nr. 1, kan medlemsstatene også tilføye ytterligere nasjonale mål. De kan særlig være knyttet til de statistiske indikatorene som er beskrevet i denne del bokstav a), eller kombinasjoner av disse, som primær eller endelig energiintensitet eller sektorvis energiintensitet.

Del 2

Generell ramme for nasjonale handlingsplaner for energieffektivitet

Nasjonale handlingsplaner for energieffektivitet nevnt i artikkel 24 nr. 2 danner rammen for utviklingen av nasjonale energieffektivitetsstrategier.

De nasjonale handlingsplanene for energieffektivitet skal omfatte betydelige tiltak for energieffektivisering og forventet/oppnådd energisparing, herunder innen forsyning, overføring og distribusjon av energi samt sluttbruk av energi. Medlemsstatene skal sikre at nasjonale handlingsplaner for energieffektivitet inneholder minst følgende opplysninger:

• 1. Mål og strategier

  • – Det veiledende nasjonale målet for energieffektivitet for 2020 i henhold til artikkel 3 nr. 1.

  • – Det nasjonale veiledende målet for energisparing i henhold til artikkel 4 nr. 1 i direktiv 2006/32/EF.

  • – Andre eksisterende mål for energieffektivitet som omfatter hele økonomien eller bestemte sektorer.

• 2. Tiltak og energisparing

  De nasjonale handlingsplanene for energieffektivitet skal inneholde opplysninger om tiltak som er vedtatt eller forventes vedtatt med tanke på gjennomføring av de viktigste elementene i dette direktiv og deres tilhørende sparing.

  • a) Primærenergisparing

    De nasjonale handlingsplanene for energieffektivitet skal inneholde en liste over betydelige tiltak og handlinger for å oppnå primærenergisparing i alle sektorer av økonomien. For hvert tiltak eller hver pakke med tiltak/handlinger skal det legges fram overslag over forventet sparing for 2020 og sparing som er oppnådd ved tidspunktet for rapportering.

    Dersom det er mulig, skal det legges fram opplysninger om andre virkninger/fordeler ved disse tiltakene (reduksjon av klimagassutslippene, bedre luftkvalitet, nye arbeidsplasser osv.) og budsjettet for gjennomføringen.

  • b) Endelig energisparing

    Første og annen nasjonale handlingsplan for energieffektivitet skal omfatte resultatene for oppfyllelse av målet for endelig energisparing fastsatt i artikkel 4 nr. 1 og 2 i direktiv 2006/32/EF. Dersom beregningen/vurderingen av sparingen per tiltak ikke er tilgjengelig, skal energisparingen på sektornivå angis som følge av (en kombinasjon av) tiltak.

    Første og annen nasjonale handlingsplan for energieffektivitet skal også omfatte den målingen og/eller beregningsmetoden som benyttes for å beregne energisparingen. Dersom «anbefalt metode»39 benyttes, bør den nasjonale handlingsplanen for energieffektivitet inneholde henvisninger til denne.

• 3. Særskilte opplysninger i tilknytning til dette direktiv

  • 3.1. Offentlige organer (artikkel 5)

    Nasjonale handlingsplaner for energieffektivitet skal omfatte en liste over offentlige organer som har utviklet en energieffektivitetsplan i samsvar med artikkel 5 nr. 7.

  • 3.2. Energieffektivitetsforpliktelser (artikkel 7)

    Nasjonale handlingsplaner for energieffektivitet skal inneholde de nasjonale koeffisientene som er valgt i samsvar med vedlegg IV.

    Den første nasjonale handlingsplanen for energieffektivitet skal inneholde en kort beskrivelse av den nasjonale ordningen nevnt i artikkel 7 nr. 1 eller de alternative tiltakene som er vedtatt i henhold til artikkel 7 nr. 9.

  • 3.3. Energirevisjon og energistyringssystemer (artikkel 8)

    Nasjonale handlingsplaner for energieffektivitet skal omfatte

    • a) antall energirevisjoner utført i den foregående perioden,

    • b) antall energirevisjoner utført i store foretak i den foregående perioden,

    • c) antall store foretak på deres territorium, med angivelse av det antallet som er omfattet av artikkel 8 nr. 5.

  • 3.4. Fremming av effektiv oppvarming og kjøling (artikkel 14)

    Nasjonale handlingsplaner for energieffektivitet skal inneholde en vurdering av de framskrittene som er gjort når det gjelder å gjennomføre den omfattende vurderingen nevnt i artikkel 14 nr. 1.

  • 3.5. Overføring og distribusjon av energi (artikkel 15)

    Den første nasjonale handlingsplanen for energieffektivitet og de etterfølgende rapportene som deretter skal sendes inn hvert tiende år, skal omfatte den vurderingen som er foretatt, de tiltakene og investeringer som er bestemt for å utnytte potensialet for energieffektivitet innenfor gass- og elektrisitetsinfrastruktur som nevnt i artikkel 15 nr. 2.

  • 3.6. Medlemsstatene skal som en del av sine nasjonale handlingsplaner for energieffektivitet rapportere om de tiltakene som er truffet for å gjøre det mulig å utvikle laststyring i henhold til artikkel 15.

  • 3.7. Tilgjengelige ordninger for kvalifisering, akkreditering og sertifisering (artikkel 16)

    Nasjonale handlingsplaner for energieffektivitet skal inneholde opplysninger om tilgjengelige kvalifiserings-, akkrediterings- og sertifiseringsordninger eller tilsvarende kvalifiseringsordninger for leverandører av energitjenester, energirevisjoner og tiltak for energieffektivisering.

  • 3.8. Energitjenester (artikkel 18)

    Nasjonale handlingsplaner for energieffektivitet skal omfatte en lenke til et nettsted der listen over eller grensesnittet med leverandører av energitjenester som nevnt i artikkel 18 nr. 1 bokstav c), finnes.

  • 3.9. Andre tiltak for å fremme energieffektivitet (artikkel 19)

    Den første nasjonale handlingsplanen for energieffektivitet skal inneholde en liste over de tiltakene som er nevnt i artikkel 19 nr. 1.

Vedlegg XV

Sammenligningstabell