1 Samboerskap i Norge 2005–2023: antall, kjennetegn og samlivsdynamikk

Kenneth Aarskaug Wiik, Forskningsavdelingen Statistisk sentralbyrå1 28.06.2024

1.1 Innledning 1

Stadig færre velger å gifte seg, og de som gjør det blir eldre. I 2023 ble det inngått i underkant av 20 000 ekteskap i Norge, mens gjennomsnittsalderen for førstegangsgifte var 37 år for menn og 35 år for kvinner (https://www.ssb.no/statbank/table/05742). Siden svært få par gifter seg uten å ha vært samboere først, innebærer dette at de fleste nordmenn har erfaring fra ett eller flere samboerskap før de eventuelt gifter seg.2 Mange samboerskap er dessuten langvarige og inkluderer ofte barn, og over halvparten av alle barn som fødes i Norge i dag har foreldre som er samboere. Likevel er tilfanget av offisiell statistikk om gruppen fortsatt beskjedent. Statistisk sentralbyrå (SSB) publiserer per 2024 kun to tabeller som eksplisitt omhandler samboerskap. Disse er basert på intervjudata samlet inn hvert annet år, og viser andelen samboere i den norske befolkningen i alderen 16–79 år, fordelt på aldersgrupper og kjønn (https://www.ssb.no/befolkning/barn-familier-og-husholdninger/statistikk/samboere). I tillegg inneholder statistikkene over fødte (https://www.ssb.no/befolkning/fodte-og-dode/statistikk/fodte) og familier og husholdninger opplysninger om samlivsstatus (https://www.ssb.no/befolkning/barn-familier-og-husholdninger/statistikk/familier-og-husholdninger).

SSB publiserer ingen løpende statistikk over samlivsbrudd, lik den som finnes for skilsmisser. Denne viser at gifte par er mer stabile enn på lenge (https://www.ssb.no/befolkning/barn-familier-og-husholdninger/statistikk/ekteskap-og-skilsmisser). Så lenge denne statistikken kun inkluderer eldre par som giftet seg i «ekteskapets gullalder» og samboerpar som velger å gifte seg etter mange års samliv, uten å også inkludere samboerpar som ikke gifter seg, er dette imidlertid en lite relevant statistikk i 2024.

I Norge har samboerpar med felles barn blitt registrert som en egen kategori i familiestatistikken siden 1987. Fram til 2005 var dette den eneste tilgjengelige registerbaserte informasjonen om samboere. Husholdningsstatistikken kom på plass i 2005, da hver boenhet i Norge fikk en unik adresse. Statistikken er laget med bakgrunn i hvor personene formelt er bosatt per 1.januar hvert år. Samboerpar må oppfylle følgende kriterier: et par bestående av en mann og en kvinne registrert bosatt på samme adresse, som ikke er i familie eller gift, med en aldersdifferanse på maksimum 15 år. Dersom paret har felles barn, ser man bort fra dette siste kravet. Erfaringsmessig gir disse dataene noe større husholdninger, færre enslige og færre samboere enn hva man finner i intervjuundersøkelser.

I dette notatet bruker jeg disse dataene og ser nærmere på utbredelsen av og kjennetegn ved samboerpar i perioden 2005 til 2023. Alle gifte ulikekjønnede par i denne perioden inkluderes som sammenligningsgruppe. Jeg ser først på hvor mange samboere det er i Norge i ulike aldersgrupper og hvor mange samboerpar som har barn. Deretter undersøker jeg regionale variasjoner i samboerskap samt hvor mange innvandrere som er samboere eller gift. Samboerparenes sosioøkonomiske kjennetegn belyses i kapittel 6 før kapittel 7 retter søkelyset mot utviklingen i samlivsbrudd og ekteskapsinngåelser blant samboerpar. I et siste kapittel presenteres resultater fra multivariate forløpsanalyser av samlivsbrudd. I tillegg til husholdningsdata for perioden 2005 til 2023 har jeg koblet på årlig oppdaterte data om barn, begge partnernes utdanning (både nivå og aktivitet), og årlig samlet husholdningsinntekt.

Det er imidlertid viktig å understreke at vi ikke fanger opp de minst «offisielle» samboerskapene med disse husholdningsdataene. Samboerne må aktivt ha registrert seg på felles adresse og / eller ha fått ett eller flere barn sammen for å fanges opp i registeret. Kortvarige samboerskap som inngås og oppløses i løpet av samme kalenderår har vi ikke opplysninger om. Det er heller ikke sikkert at slike samboerskap ville blitt fanget i intervjuundersøkelser, der man ofte er avhengige av retrospektive samlivshistorier. Uansett, andelen samboere vi får ved å bruke disse dataene er svært sammenliknbare med de vi får ved å bruke representative surveydata (Wiik 2022, 2009).

Det har også blitt reist spørsmål om kvaliteten på disse dataene for gruppen ugifte og barnløse studenter. Disse ble fram til 2013 registrert som bosatte hos foreldrene så sant de og en eventuell samboer ikke hadde meldt adresseendring. I 2014 ble det gjort en endring i statistikken, der blant annet hjemmeboende studenter ble plassert på riktig adresse i studiekommunen. Disse fikk også imputert sin samlivsstatus. I enkelte underanalyser presenterer jeg derfor tall med og uten heltidsstudenter.

Gitt at par må være ulikekjønnede for å defineres som samboerpar, har vi ingen informasjon om likekjønnede samboerpar. Hvor mange likekjønnede samboerpar som finnes i Norge, vet vi lite om. Når det gjelder likekjønnede ektepar (og før 2009, registrerte partnerskap), utgjør de en liten del av det totale antallet par som har formalisert samlivene sine i Norge. I perioden 2009 til 2023 utgjorde likekjønnede ekteskap 1,7 prosent av alle ekteskap (https://www.ssb.no/statbank/table/10160).

1.2 Hvor mange samboere er det i Norge?

Som vist i figur 1.1 var det ved inngangen til 2023 nær 400 000 samboerpar i Norge der partnerne var i alderen 18 til 80 år. I 2005 var det 218 000 samboerpar i Norge. I samme periode har antallet gifte par ligget på rundt 800 000 par. Nøyaktig antall samboende og gifte par er vist i vedleggstabell 1.1.

Ser vi i stedet på andelen par som er samboere, bekrefter figur 1.2 at også denne har økt i perioden. Per 01.01 2023 var nærmere ett av tre par (32 prosent) i alderen 18–80 år samboere, sammenliknet med 22 prosent i 2005. Utviklingen i andelen samboere og gifte par i perioden er vist i vedleggstabell 1.1.

Figur 1.3 viser antallet samboende og gifte par for årene 2005 til 2023, etter partnernes alder. Jeg skiller her mellom par der begge partnerne er i alderen 18–29 år, 30–39 år, 40–49 år, 50–59 år, 60–69 år og 70–80 år gamle. Flest samboerpar finner vi da i aldersgruppen 30–39 år, etterfulgt av de som var i 20 og 40-årerene. Færrest samboere finner vi blant de eldste parene, som var i 70-årene. Flest gifte par var det blant par i 40 -og 50-årsalderen, etterfulgt av par i 60-årene.

Figur 1.4 viser andelen samboerpar av alle par etter partnernes alder. Vi ser da at andelen samboere synker med alder. Mens 3 av fire par i den yngste aldersgruppen var samboere i 2023, var kun 8 prosent av de eldste parene samboere. Av figur 1.4 ser vi også at andelen samboerpar av alle par har økt jevnt og trutt i alle aldersgrupper gjennom denne perioden. For eksempel økte andelen samboere i 40-årsalderen fra 19 prosent i 2005 til 31 prosent i 2023. Blant par i 50-årene og over var det en dobling eller mer i samboerandelene i perioden. Blant 50-åringene økte andelen samboere fra 10 prosent i 2005 til 24 prosent i 2023. Tilsvarende økning for par i 60- og 70-årene var fra henholdsvis 5 og 3 prosent til 15 og 8 prosent.

Figur 1.5 fokusere kun på de yngste samboerne i aldersgruppen 18 til 29 år, med og uten par der begge var heltidsstudenter. Som vi ser, var det få forskjeller i andelen samboere i denne aldersgruppen når heltidsstudentene tas ut. Uten heltidsstudenter var tre av fire par (75 prosent) i alderen 18 til 29 år samboere, mens 25 prosent var gift. Dersom heltidsstudentene inkluderes, var 77 prosent av de yngste parene samboere.

1.3 Hvor mange samboere har barn?

I dette kapittelet skiller jeg først mellom par som har felles barn i alderen 0–17 år boende i husholdningen. Deretter ser jeg nærmere på hvor mange samboerpar som har felles barn, uavhengig av barnas bosted og alder.

1.3.1 Par med og uten bosatte barn 0–17 år

Ved inngangen til 2023 hadde 45 prosent av norske samboerpar i alderen 18 til 80 år ett eller flere felles barn bosatt i husholdningen. Den tilsvarende andelen blant gifte par i samme aldersspenn var 38 prosent (Figur 1.6, øverste del). Begrenser vi utvalget til par i alderen 20 til 60 år, bekrefter imidlertid figur 1.6 at flere gifte par (62 prosent) hadde felles barn i husholdningen enn samboende par (51 prosent).

Figur 1.7 viser utviklingen i antallet samboende og gifte par med og uten felles bosatte barn i husholdningen i perioden 2005 til 2023. Ser vi først på antallet par i aldersspennet 18–80 år, har det vært en klar økning i antallet samboerpar både med og uten felles bosatte barn i denne perioden. Tilsvarende ser vi at antallet gifte par uten bosatte barn har økt, mens antallet gifte par med bosatte barn har sunket. Dette speiler den generelle aldringen i befolkningen samt stadig høyere alder for ekteskap.

Ser vi kun på par i alderen 20 til 60 år, blir denne utviklingen enda tydeligere: Nå synker det absolutte antallet gifte par, uavhengig av om de har bosatte barn eller ei. Det er altså stadig mindre vanlig å være gift i denne aldersgruppen. Antallet samboerpar har derimot økt gjennom hele perioden, og det gjelder for både par med og uten felles bosatte barn.

Som vist i figur 1.8 har det det imidlertid ikke vært en vekst i andelen samboerpar med felles barn bosatt i husholdningen. Dette gjelder særlig for par i alderen 18 til 80 år, der andelen par med felles bosatte barn falt fra nær halvparten i 2005 til 45 prosent i 2023. Tar vi ut de yngste og eldste parene ser vi at andelen par med felles barn i husholdningen har holdt seg relativt stabil på i overkant av 50 prosent gjennom perioden.

Andelen gifte par med og uten felles bosatte barn vises i figur 1.9. Ser vi først på ektepar i alderen 18 til 80 år, var det en økning i andelen par uten bosatte barn i perioden: Fra 57 prosent i 2005 til 62 prosent i 2023. Blant ektepar i alderen 20 til 60 var det derimot en høyere andel som hadde bosatte barn i 2023 (62 prosent) enn i 2005 (59 prosent).

Antallet og andeler par med og uten felles barn for hvert enkelt år er vist i vedleggstabell 1.2.

1.3.2 Par med og uten felles barn

Ved inngangen til 2023 hadde 53 prosent av samboerpar i alderen 18 til 80 år ett eller flere felles barn (se figur 1.10). Blant gifte par i samme alder hadde 84 prosent felles barn. Ser vi kun på par i alderen 20 til 60 år, hadde 57 prosent av samboerparene felles barn, mot 85 prosent av de gifte parene i samme alder.

Som vist i figur 1.11, har det i perioden 2005 til 2023 vært en økning i antallet samboerpar med og uten felles barn. Dette gjelder for hele utvalget sett under ett (øverste del av figur 1.11) og utvalget uten de yngste og eldste parene (nederste del av figur 1.11). Videre ser vi at antallet gifte par i alderen 18 til 80 år med felles barn har sunket noe gjennom perioden. Blant de yngre parene i alderen 20 til 60 år har antallet gifte par med felles barn sunket jevnt og trutt, og blitt redusert med rundt 90 000 par i perioden. Antallet gifte par uten felles barn har økt noe i perioden.

Antallet samboende og gifte par med og uten felles barn for hvert av årene i perioden er vist i tabell 1.3.

Andelen samboerpar med og uten felles barn er vist i figur 1.12. Både blant parene i alderen 18 til 80 år og de i alderen 20 til 60 år har andelene foreldrepar ligget relativt stabile på rundt 53 (18–80 år) og 55–57 (20–60 år) prosent gjennom perioden.

Tilsvarende andeler for de gifte parene er vist i figur 1.13. Blant de gifte parene i alderen 18 til 80 år sank andelen foreldrepar fra 88 prosent i begynnelsen av perioden til 84 prosent i 2023. En tilsvarende utvikling ser vi også blant parene i alderen 20 til 60 år. Blant disse var andelen foreldrepar i overkant av 87 prosent på 2000-tallet. I 2023 hadde 85 prosent av de gifte parene ett eller flere felles barn.

1.4 Regionale variasjoner i samboerskap

Skiller vi mellom de fem landsdelen Østlandet, Sørlandet, Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge, ser vi av figur 1.14 at andelen samboere i 2023 var klart høyest i de to nordligste landsdelene der 37 prosent av parene var samboere. På Østlandet var nær ett av tre par samboere, mens 3 av ti vestlandske par var samboere. Den laveste andelen samboere finner vi i landsdelen Sørlandet, der litt over ett av fire par var samboere.

Utviklingen i antallet samboerpar i de fem landsdelene i perioden 2005 til 2023 illustreres i figur 1.15. I samtlige landsdeler økte antallet samboerpar. Den største økningen finner vi i landsdelen Østlandet, der antallet samboerpar økte fra 109 000 i 2005 til i overkant av 196 000 i 2023. På Vestlandet økte antallet samboerskap i perioden fra nær 50 000 i 2005 til over 92 000 i 2023. Landsdelene Trøndelag og Nord-Norge har en svært lik utvikling i antallet samboerpar i perioden vi ser på. I Trøndelag var det om lag 24 000 samboerpar i 2005, et antall som hadde økt til 38 300 i 2023. I Nord-Norge var det 26 500 samboerpar i 2005. I 2023 hadde antallet samboerpar i denne landsdelen også økt til rundt 38 300. På Sørlandet var det en dobling i antallet samboerpar i denne perioden, fra rundt 8 600 i 2005 til om lag 17 800 i 2023.

I alle landsdelene har antallet gifte par økt noe (særlig Østlandet) eller det har holdt seg mer eller mindre stabilt. I Nord-Norge var det derimot færre gifte par i 2023 (64 823) enn i 2005 (72 019).

Ser vi i stedet på andelen par som er samboere (figur 1.16), så økte den fra 22 prosent i 2005 til 32 prosent i 2023 på Østlandet. Også på Sørlandet var det en kraftig økning i andelen samboere, fra 15 prosent i 2005 til 26 prosent i 2023. På Vestlandet var 19 prosent av parene samboere i 2005, en andel som hadde økt til 30 prosent i 2023. I både Trøndelag og Nord-Norge var 27 prosent av parene samboere i 2005, mot 37 prosent i 2023.

Antallet og andelene samboerpar og gifte par i hver av disse landsdelen er vist i tabell 1.4.

1.5 Samboerskap blant innvandrere

Figur 1.17 viser andelene samboere og gifte par i 2023 etter ulike kombinasjoner av partnernes innvandrerstatus. Litt over ett av tre par (34 prosent) der begge partnere var født i Norge var samboere. I par der kun kvinnen var innvandrer var noe færre (29 prosent) samboere. Den høyeste andelen samboerpar finner vi imidlertid blant par der mannen hadde innvandret til Norge (40 prosent). I par der både mannen og kvinnen var innvandrere var en av fem (21 prosent) samboere.

Figur 1.18 bekrefter at dette mønsteret gjorde seg gjeldende gjennom hele observasjonsperioden. Vi ser dessuten at andelen samboere har økt i alle disse fire partypene. Den sterkeste prosentvise økningen i samboerskap finner vi blant par der begge eller kun mannen er innvandrere, fra henholdsvis 8 og 26 prosent i 2005 til over 20 og 40 prosent i 2023. I par der kvinnen er innvandrer økte samboerandelen med ti prosentpoeng i perioden, fra 18 prosent i 2005 til 28 prosent i 2023. Antall samboende og gifte par der ingen, kvinnen, mannen eller begge er innvandrere er vist i tabell 1.6.

Antallet samboende og gifte par der en eller begge partnerne er innvandrere, vises i figur 1.19. Antallet samboerpar der begge partnerne er innvandrere økte fra 3 700 i 2005 til over 32 500 i 2023. De to andre typene innvandrerpar, der enten kun kvinnen eller mannen er innvandrere mens den andre partneren er født i Norge, har også hatt en sterk økning i perioden. I 2023 var det i underkant av 26 800 par der kvinnen var innvandrer mens det var rett under 25 000 par bestående av en innvandrermann og en kvinne født i Norge.

Imidlertid ser vi av den nederste delen av figur 1.19 at de aller fleste innvandrerpar er gift og at ekteparene bestående av to innvandrere er den største gruppen. I 2023 utgjorde denne gruppen 126 267 par (tabell 1.6).

I det følgende ser vi kun på parene der både kvinnen og mannen er innvandrere. I 2023 dreide dette seg om i alt 158 775 par i alderen 18–80 år. Ser vi på partnernes landbakgrunn i disse parene, her grovt inndelt etter to verdensregioner, peker par bestående av to innvandrere født i land i EU/EØS etc. seg ut som den største gruppen blant samboerne. Som vist i figur 1.20 var det i 2023 nær 17 000 samboerpar av denne typen i Norge. Videre var det omtrent 12 300 samboerpar bestående av to partnere fra land i Asia, Afrika etc. Den minste gruppen er par der partnerne har bakgrunn fra ulike verdensregioner. I 2023 var det snakk om rett i overkant av 4 000 samboerpar.

Blant de gifte parene var det et flertall av par der begge ektefellene var innvandrere fra land i Asia, Afrika etc. I 2023 var det om lag 79 000 slike ektepar i Norge, mens 38 800 ektepar bestod av to innvandrere fra land i EU, EØS etc. I 2023 var det 8243 ektepar der ektefellene hadde innvandret fra land i forskjellige verdensdeler.

Figur 1.21 viser andelen samboerpar etter opprinnelseregion blant alle par der begge partnerne hadde innvandret til Norge. Blant par der begge var født i et land i EU/EØS etc. var 29 prosent samboere, en økning fra 20 prosent i 2005. Høyest andel samboere finner vi i den lille gruppen av par der partnerne var født i land i ulike verdensdeler (33 prosent), mens bare 13 prosent av parene bestående av to innvandrere fra land i Asia, Afrika etc. var samboere i 2023.

1.6 Sosioøkonomiske kjennetegn og samboerskap

I dette kapittelet ser vi nærmere på sosioøkonomiske kjennetegn ved samboere og gifte par. Jeg ser først på partnernes høyeste fullførte utdanningsnivå hver for seg. Deretter vises samboende og gifte pars fordeling på en variabel som måler parenes kombinerte utdanningsnivå. Til sist vises samboende og gifte pars samlede husholdningsinntekt.

1.6.1 Utdanningsnivå

Figur 1.22 viser kvinnens og mannens individuelle utdanningsnivå for alle par (venstre side) og for par i typiske aldre der man er ferdig med utdanningen og aktiv på arbeidsmarkedet (høyre side) ved inngangen til 2023. Ser vi først på alle par i alderen 18–80 år, har en noe høyere andel av de kvinnelige samboerne en utdanning på universitetsnivå enn gifte kvinner. Motsatt har de gifte kvinnene i denne aldersgruppen noe oftere kun grunnskole eller videregående skole enn de samboende kvinnene. Blant mennene er forskjellene jevnt over mindre, men blant disse er det slik at samboerne oftere har grunnskole eller videregående utdanning, mens de gifte mennene oftere har en lang universitetsutdanning enn samboerne.

Begrenses utvalget til par i alderen 25 til 64 år (høyre del av figur 1.22), ser vi at både samboerkvinner og -menn oftere har grunnskole eller videregående utdanning enn gifte kvinner og menn. Samboende kvinner har sjeldnere en lang universitetsutdanning, men oftere en kortere universitetsutdanning, enn gifte kvinner. Samboende menn har sjeldnere en kort, og særlig en lang, universitetsutdannelse enn gifte menn.

Nøyaktige andeler for kvinners og menns høyeste fullførte utdanningsnivå for årene 2005 til 2022 er vist i tabell 1.7.

Figur 1.23 og 1.24 viser utviklingen i henholdsvis kvinnelige og mannlige partneres utdanningsnivå i perioden 2005 til 2022. jeg viser her kun tall for partnere i par i alderen 25 til 64 år.

Ser vi først på kvinnene utdanningsnivå (figur 1.23), har det vært en jevn økning i andelen med en høyere utdanning, mens andelen med grunnskole og videregående utdanning har sunket. Blant samboerkvinner hadde nær 56 prosent fullført en universitets- eller høgskoleutdanning i 2022, mot rundt 36 prosent i 2005. En tilsvarende utvikling finner vi blant de gifte kvinnene, der andelen med en høyere utdanning økte fra 36 prosent i 2005 til 55 posent i 2022.

Når det gjelder mennenes utdanningsnivå, bekrefter figur 1.24 at det har vært en liknende utvikling blant dem. Men deres utdanningsnivå er lavere. 27 prosent av samboermennene hadde en utdanning på universitets- eller høgskolenivå i 2005, en andel som hadde økt til 41 prosent i 2022. I 2005 hadde til sammen 72 prosent av de mannlige samboerne grunnskole eller videregående utdanning, mot 59 prosent i 2022. De gifte mennenes utdanningsnivå var noe høyere gjennom hele perioden, og særlig på starten i 2005, da 33 prosent hadde en høyere utdanning. Denne andelen hadde økt til 42 prosent i 2022.

Figur 1.25 viser ulike kombinasjoner av partnernes utdanningsnivå i samboerpar og gifte par i 2022. Ser vi først på alle par i alderen 18 til 80 år (øverste del av figuren), bestod noe over en av fire (26 prosent) samboerpar av to partnere med høyere utdanning, mot 27 prosent av de gifte parene. 32 prosent av samboerparene hadde en universitets- eller høgskoleutdannet partner, mot 29 prosent av ekteparene. Det var videre en noe lavere andel samboerpar (19 prosent) enn gifte par (21 prosent) der begge hadde en videregående utdanning. Rundt 15 prosent av de samboende og gifte parene hadde en partner med videregående utdanning, mens henholdsvis 7 og 8 prosent av de samboende og gifte parene bestod av grunnskoleutdannede partnere.

Blant parene som var i alderen 25 til 60 tegner det seg et liknende bilde: De gifte parene hadde oftere to, mens samboerparene noe oftere hadde en, universitets- eller høgskoleutdannet partner. Blant parene i dette aldersspennet var det imidlertid en høyere andel samboerpar med videregående utdanning enn blant de gifte.

Utviklingen i parenes utdanningsnivå i perioden 2005 til 2022 vises i figur 1.26. Blant samboerne i alderen 18 til 80 år økte andelen par med minst en universitets- eller høgskoleutdannet partner fra 42 prosent i 2005 til 58 prosent i 2022. Blant de gifte parene i dette aldersspennet var tilsvarende økning fra 42 prosent i 2005 til 56 prosent i 2022.

Et tilsvarende mønster ser vi blant parene i alderen 25 til 64 år. Andelen par med minst en partner med en høyere utdanning har økt, mens andelen par med grunnskole eller videregående utdanning har sunket.

1.6.2 Parenes samlede inntekt

I det følgende vises fordelingen av parenes samlede husholdningsinntekt for årene 2005 til 2020. Samlet husholdningsinntekt er summen av partnernes samlede inntekter, altså bruttoinntekt fra yrkesinntekter, kapitalinntekter og overføringer. Jeg har justert dette inntektsmålet for inflasjon og oppgir den samlede husholdningsinntekten i hele 10 000 2020-kroner.

Figur 1.27 bekrefter at gifte par har høyere inntekter enn samboerpar. Dette gjelder både blant par i alderen 18 til 80 år, men særlig blant par i alderen 25 til 64 år. Blant parene i alderen 18 til 80 år hadde samboerparene en samlet median husholdningsinntekt på 1 040 000 kroner i 2020, mot 1 050 000 kroner blant de gifte parene. Gjennomsnittlig husholdningsinntekt i 2020 var 1 130 000 kroner for samboerpar og 1 215 000 blant de gifte parene i alderen 18 til 80.

Forskjellene mellom gifte og samboerpar er større blant parene i aldersspennet 25 til 64 år. Samboerparene i denne alderen hadde en gjennomsnittlig husholdningsinntekt på 1 146 900 kroner, mot 1 328 500 blant de gifte. Median husholdningsinntekt i 2020 var henholdsvis 1 060 000 kroner og 1 160 000 kroner for samboende og gifte par.

Utviklingen i parenes husholdningsinntekt i perioden 2005 til 2020 illustreres i figur 1.28. Blant parene i alderen 18 til 80 år har husholdningsinntektene økt gjennom hele perioden. Vi ser også at de gifte parenes husholdningsinntekt har ligget på et høyere nivå enn samboernes i alle år. Spredningen i inntektsfordelingen var imidlertid noe større blant de gifte enn samboende parene, der nederste kvartil var noe lavere, mens øverste kvartil var noe høyere blant de gifte parene.

Det var et liknende mønster også blant parene i typisk yrkesaktive aldre, 25 til 64 år. Også i dette aldersspennet har de samboende parene noe lavere inntekter enn de gifte gjennom hele perioden. Blant parene i denne alderen var imidlertid laveste kvartil blant de gifte ikke lavere enn blant samboerne.

1.7 Samlivsbrudd og ekteskap

1.7.1 Samlivsbrudd blant samboere og gifte par

Figur 1.29 viser antall samlivsbrudd, samt antall brudd per 1000 par, per år for samboere og gifte par i perioden 2006 til 2022, det siste hele året vi har opplysninger om parene. I 2022 var det i alt rett i overkant av 39 000 samlivsbrudd i Norge blant par der partnerne var i alderen 18 til 80 år. Av disse var nær 30 000 samboerpar som ble oppløst, mens de resterende 9 200 bruddene var blant gifte par. Det er med andre ord klart at skilsmissestatistikken kraftig underrepresenterer det reelle antallet samlivsbrudd i Norge.

Siden disse absolutte tallene påvirkes av svingninger i antallet par som til enhver tid er i faresonen for å oppløses, har jeg også regnet ut bruddrater, det vil si antall brudd per 1000 samboerpar og gifte par. Også målt på denne måten var samboerparene betydelig mer tilbøyelige til å oppløses enn gifte par. Vi ser imidlertid at det var en nedgang i disse bruddratene i perioden blant alle par, men særlig blant samboerne. I 2006 ble rundt 95 av 1000 samboerpar oppløst, mot 80 av 1000 i 2022. Det var noen svingninger i bruttratene til samboerpar i perioden, og vi legger særlig merke til nedgangen i pandemiårene 2020 (90/1000) til 2022 (80/1000). Bruddratene blant gifte par sank fra 14,2 per 1000 ektepar i 2006 til 11,6 per 1000 i 2022.

Figur 1.30 viser antall samlivsbrudd og bruddrater for samboerpar i perioden 2006 til 2022. Det skilles her mellom seks ulike aldersgrupper. Gjennom hele perioden var det flest brudd blant de yngste parene i alderen 18 til 29 år, og i denne aldersgruppen økte antallet samlivsbrudd jevnt og trutt gjennom perioden, med et lite unntak av de siste to årene. Antallet samlivsbrudd var mer stabilt for de øvrige aldersgruppene, men også her ser vi en økning i antall brudd per år.

Når det gjelder bruddratene i nederste del av figur 1.30, viser de at antallet samlivsbrudd per 1000 samlivspar har økt i aldersgruppen 18 til 29 år, fra 130,4 i 2006 til 138,8 i 2022. I de øvrige aldersgruppene har bruddratene sunket noe gjennom perioden. Dette gjelder særlig de aller eldste samboerne i alderen 70–80 år (98,8/1000 i 2006 til 61,6/1000 i 2022), men merk at det var svært få par i denne aldersgruppen, særlig i begynnelsen av perioden. I 2005 var det kun 1567 samboerpar i alderen 70–80 år (mot rundt 10 000 par på slutten av perioden, se figur 1.3).

I figur 1.31 vises bruddratene for samboerpar i alderen 18 til 24 år og 25 til 29, både med og uten par der begge var heltidsstudenter. Vi ser da at bruddratene var lavere blant par der ingen var studenter. Dette var særlig tilfellet for de aller yngste samboere, der det i 2022 var nær 180 brudd per 1000 i par uten studenter, mot 215 per 1000 samboerpar inkludert heltidsstudenter.

Figur 1.32 viser antall samlivsbrudd og bruddrater blant samboende og gifte par med og uten felles barn. Samboerparene uten felles barn har den klart høyeste bruddraten, i 2022 så høy som 129 per 1000 samboerpar i denne gruppen. I alt 22 712 par av denne typen ble oppløst i løpet av 2022. Samboerpar med felles barn har de nest høyeste bruddratene, med 36,4 brudd per 1000 par i 2022. Antallet samboende foreldrepar som ble oppløst var imidlertid kun marginalt høyere enn antallet brudd blant gifte foreldrepar i 2022. Gifte par, både uten (19,2/1000) og med felles barn (10,1/1000), hadde de lavest bruddratene i 2022. Gjennom hele perioden hadde de gifte parene lavere bruddrater enn samboerne, men vi ser at forskjellene mellom gifte par og samboerpar med felles barn har minket noe gjennom perioden.

Figur 1.33 viser bruddratene for samboerpar uten (øverste del av figuren) og med felles barn (nederste del av figuren) for årene 2006 til 2022 etter alder. Siden svært få samboerpar over 70 år har felles barn, vises kun tall for samboerpar i alderen 18 til 69 år. Blant samboerparene uten felles barn er det en klar aldersgradient, der bruddratene synker jevnt og trutt med alder. Vi ser dessuten at bruddratene har holdt seg relativt uforandret gjennom perioden i alle aldersgruppene blant samboerparene uten felles barn.

Blant samboerparene med felles barn derimot har bruddratene sunket gjennom perioden i a samtlige aldersgrupper. Mot slutten av perioden var det få forskjeller mellom foreldrepar i alderen 30 til 59 år. Likevel finner vi de høyeste bruddratene blant de yngste foreldreparene under 30 år, og de laveste bruddratene blant de eldste foreldreparene i 60-årsalderen.

1.7.2 Ekteskapsinngåelser blant samboerpar

I tillegg til å flytte fra hverandre, kan samboerpar også gifte seg. I resten av dette kapittelet ser vi nærmere på dette konkurrerende utfallet.

Figur 1.34 viser antallet samboerpar som giftet seg hvert år i observasjonsperioden. Som vi ser, har antallet ekteskap blant samboerpar variert mellom 15 683 i 2008 og 10 446 i pandemiåret 2020. I 2022, det siste året vi kan følge parene, var det igjen over 15 000 samboerpar som giftet seg.

I figur 1.35 presenteres antall ekteskapsinngåelser og ekteskapsrater, det vil si antall ekteskap per 1000 samboerpar, for årene 2006 til 2022. Sammenliknet med 2005, har det vært en økning i antall ekteskap blant samboerpar over 40 år. Blant samboerparene under 40 år var det færre ekteskap i 2022 enn i 2005 (se øverste del av figur 1.35).

Ser vi stedet på ekteskapsratene (nederste del av figur 1.35), viser disse at det har vært en nedgang i ratene for samtlige aldersgrupper. I 2023 finner vi de laveste ekteskapsratene blant de aller yngste og eldste samboerparene. Rundt 32 av 1000 samboerpar over 60 år valgte å gifte seg i 2022. Tilsvarende tall for samboerne under 30 år var 27 per 1000 samboerpar. Vi legger også merke til at samboerpar i 40-årene i 2022 for første gang var mer tilbøyelige til å gifte seg enn samboerpar i 30-årene som gjennom hele perioden har hatt de høyeste ekteskapsratene.

1.8 Forløpsanalyser av samlivsbrudd

I dette kapittelet presenteres resultater fra forløpsanalyser av samlivsbrudd blant samboende og gifte par. Parene følges her fra året samlivet inngås fram til året for et eventuelt samlivsbrudd eller sensurering som følge av utflytting/død, eller at observasjonsperioden tar slutt ved utgangen av 2022. Samboerpar som gifter seg, regnes som gifte året etter. Jeg er her særlig opptatt av forskjeller mellom samboere og gifte, og skiller i tillegg mellom samboerpar og gifte par med og uten felles barn.

1.8.1 Samlivsbrudd blant samboerpar og gifte

Figur 1.36 viser «overlevelsestiden» for samboere og gifte par i alderen 18 til 80 år, det vil si andelen par som fortsatt bor sammen etter varigheten på samlivet i hele år (horisontal akse). Maksimal varighet for parene var 17 år. Figuren bekrefter at en betydelig lavere andel av samboerparene overlever i løpet av observasjonsperioden enn hva tilfellet er blant gifte par. For eksempel hadde 25 prosent av samboerparene flyttet fra hverandre etter to år, og etter 5 og 10 års varighet var bare 59 og 50 prosent av samboerparene igjen. Blant de gifte parene var andelene «overlevere» 97 (to år), 93 (5 år) og 87 (10 år) prosent. Kun 42 prosent av samboerparene var fortsatt sammen etter 17 års samliv, mot 82 prosent av de gifte parene.

Figur 1.37 viser hovedresultatene fra tre diskret-tids logistiske forløpsmodeller av samlivsbrudd (0=ikke brudd, 1=brudd). Figuren viser den predikerte årlige sannsynligheten for at samboerpar og gifte par flytter fra hverandre. Samboerpar som gifter seg i løpet av observasjonsperioden, flyttes her over til gruppen av gifte par i året etter. Modell 1 er kontrollert for samlivets varighet, kalenderår, partnernes alder og alder kvadrert. Modell 2 er i tillegg kontrollert for om parene har felles barn i hvert år. Modell 3 er det ytterligere kontrollert for parets utdanningsnivå i hvert år, aldersforskjell mellom partnerne og innvandrerstatus. Se tabell 1.12 for alle modellresultater.

Figur 1.37 bekrefter at forskjellene mellom samboerpar og gifte par i risikoen for samlivsbrudd vedvarer når vi også tar høyde for deres øvrige observerte kjennetegn. Resultatene fra den fulle modellen (modell 3) bekrefter at samboerpar har 5,4 prosent sannsynlighet for et samlivsbrudd i et gitt år, mens de gifte parene har en årlig bruddsannsynlighet på 1,7 prosent. Samboerparene har med andre ord mer enn tre ganger så høy sannsynlighet for samlivsbrudd enn de gifte parene, kontrollert for deres øvrige observerte kjennetegn som er inkludert i modellen.

Tilsvarende regresjonsmodeller for par i alderen 18–50 år og 51–80 år er vist i vedleggstabell 1.14 og 1.16. Disse bekrefter at bruddrisikoen var noe større blant de yngste parene (18–50 år) og at sannsynligheten for et samlivsbrudd jevnt over var mindre blant de eldste parene (51–80 år). Men også i begge disse underutvalgene begrenset på alder var samboerpar signifikant mer tilbøyelige til å flytte fra hverandre enn gifte par.

For å undersøke hvordan bruddsannsynligheten til samboende og gifte par har utviklet seg i løpet av observasjonsperioden, kjørte jeg en ytterligere regresjonsmodell som i tillegg til variablene inkludert i modell 3 over inneholdt et samspillsledd mellom samlivstype og kalenderår. Resultatene fra denne samspillsmodellen er presentert som årlige sannsynligheter for samlivsbrudd i figur 1.38 (resultater fra full modell tilgjengelige på forespørsel).

Figur 1.38 bekrefter at den relative forskjellen i bruddsannsynligheten til samboere og gifte par har holdt seg stabil gjennom hele observasjonsperioden. For begge partypene økte bruddsannsynligheten på slutten av 2000-tallet før den stabiliserte seg på 2010-tallet. Blant samboerparene var det en økning i sannsynligheten for samlivsbrudd i årene før 2020, med en klar topp i det første pandemiåret, før den falt tilbake til tidligere nivåer i 2022.

Figuren er basert på diskret-tids logistisk regresjonsmodell med samspillsledd mellom samlivstype og kalenderår. Kontrollert for variablene som inngår i samspill, samlivets varighet, felles barn, partnernes alder og alder kvadrert, aldersforskjell, parets årlige utdanningsnivå og innvandringsstatus.

1.8.2 Samlivsbrudd blant samboere og gifte med og uten felles barn

I figur 1.39 skiller jeg mellom «overlevelsestiden» til samboere og gifte par med og uten felles barn. Figuren tegner et klart bilde der gifte foreldrepar er mest tilbøyelige, mens samboerpar uten felles barn er minst tilbøyelige, til å holde sammen. For eksempel bodde 52 og 40 prosent av samboerparene uten felles barn fortsatt sammen etter 5 og 10 års samliv. Blant de gifte foreldreparene var andelen «overlevere» 94 (5 år) og 89 prosent (10 år). En høyere andel av samboerne med felles barn (56 prosent) var fortsatt sammen etter 17 års samliv sammenliknet med samboerpar uten felles barn (32 prosent). Vi ser også at en høyere andel av gifte par uten felles barn går fra hverandre enn gifte par med felles barn: Etter 17 års ekteskap var i underkant av tre av fire av disse parene (74 prosent) fortsatt gift mot 84 prosent av gifte par med felles barn. Likevel var de gifte parene uten felles barn mer stabile enn samboerpar med og uten felles barn.

Figur 1.40 viser hovedresultatene fra to diskret-tids logistiske forløpsmodeller av samlivsbrudd (0=ikke brudd, 1=brudd). Figuren viser den årlige sannsynligheten for at samboere og gifte par med og uten felles barn oppløses. Modell 1 er kontrollert for samlivsvarighet, kalenderår, partnernes alder og alder kvadrert. Modell 2 er i tillegg kontrollert for parets årlige utdanningsnivå, aldersforskjell mellom partnerne og innvandrerstatus. Som i tidligere modeller regnes samboerpar som gifter seg som gift året etter. For alle modellresultater, se tabell 1.13.

Også når vi skiller mellom par med og uten felles barn i figur 1.40 er samboerparene signifikant mindre stabile enn gifte par. Kontrollert for de øvrige inkluderte variablene i modell 5 har samboerpar med felles barn 3,8 prosent sannsynlighet for å flytte fra hverandre i et gitt år. Tilsvarende bruddsannsynlighet for gifte par er 1,4 (med felles barn) og 2 (gifte par uten felles barn). Samlivsparene uten felles barn har aller høyest årlig bruddsannsynlighet på 8,6 prosent.

Samme regresjonsmodeller for par i alderen 18–50 år og 51–80 år er vist i tabell 1.15 og 1.17. Disse bekrefter at forskjellene mellom samboere og gifte i bruddsannsynligheten var større blant de yngste parene (18–50 år) og at sannsynligheten for et samlivsbrudd jevnt over var mindre blant de eldste parene (51–80 år). For underutvalget av par under 51 år ser vi et liknende mønster som i det fulle utvalget av par 18 til 80 år, der gifte foreldrepar er minst tilbøyelige til å flytte fra hverandre, etterfulgt av gifte par uten barn, samboende foreldre og samboere uten felles barn. Alle forskjellene mellom disse gruppene var statistisk signifikante. Blant de eldste parene var det ingen statistisk signifikant forskjell i bruddrisikoen blant samboerpar med og uten felles barn. Begge disse samboertypene var imidlertid signifikant mer tilbøyelige til å flytte fra hverandre enn gifte par med og uten felles barn.

I figur 1.41 vises resultatene fra en ytterligere regresjonsmodell der jeg i tillegg har inkludert et samspillsledd mellom partype (altså samboere og gifte par med eller uten felles barn) og kalenderår. Ellers er denne modellen lik modell 5 over. Bruddsannsynligheten til samboere uten felles barn har økt gjennom denne perioden. Aller høyest var den i 2020, da disse parene hadde 10 prosent sannsynlighet for å bryte opp, kontrollert for varigheten av samlivet, alder, utdanning og de andre inkluderte variablene. Også blant samboerparene med felles barn økte sannsynligheten for brudd fram til 2010, for så å holde seg relativt stabil og deretter å synke noe mot slutten av perioden. De gifte parene har i alle år hatt lavere bruddsannsynligheter enn samboerparene, og det vært få endringer i de gifte parenes bruddsannsynlighet gjennom denne perioden, kontrollert for deres øvrige kjennetegn.

Figuren er basert på diskret-tids logistisk regresjonsmodell med samspillsledd mellom partype og kalenderår. Kontrollert for variablene som inngår i samspill, samlivets varighet, partnernes alder og alder kvadrert, aldersforskjell, parets årlige utdanningsnivå og partnernes innvandringsstatus.

Tabeller