Del 1
Samboerne

1 Sammendrag

1.1 Utredningens hovedinnhold

Samboerlovutvalget har vurdert behovet for en fravikelig regulering av samboeres økonomiske rettigheter og plikter ovenfor hverandre, og foreslår en egen samboerlov. Forslaget til lov om samboeres økonomiske forhold (samboerloven) omhandler det økonomiske forholdet mellom samboerne under samlivet og når det opphører.

Lovforslaget er enstemmig.

Ved vurderingen av behovet for en samboerlov har Samboerlovutvalget særlig lagt vekt på omfanget og betydningen av samboerskap i dagens samfunn. Samboere finnes i dag i alle aldersgrupper, sosioøkonomiske grupper, landsdeler og blant majoritetsbefolkningen så vel som minoritetsbefolkningen. En betydelig andel barn fødes av samboende foreldre, og samboerskapet utgjør en vesentlig ramme for barns oppvekst. Denne kombinasjonen av samlivsformens utbredelse og hensynet til barna, har vært avgjørende for utvalgets vurdering av at tiden nå er inne for å gi en sammenhengende regulering av de økonomiske forholdene mellom samboere. Utvalget har også vektlagt mottatte innspill underveis i utvalgets arbeid, som i stor grad støtter vurderingen av at det er et behov for lovregulering.

Utvalget foreslår at loven skal gjelde for samboere som har, har hatt eller venter barn sammen, for samboere som har bodd sammen i minst tre år og i tillegg for par som har avtalt at loven skal gjelde.

I tråd med mandatet foreslår utvalget en fravikelig lov. Det innebærer at alle samboere kan avtale om loven skal gjelde for dem eller ikke. Utvalget foreslår også at samboere kan fravike lovens delingsregler. Par kan også avtale en mer omfattende regulering enn det som følger av lovens ordning.

Lovforslaget er søkt tilpasset samboerskapenes egenart. Dette innebærer at reglene som gjelder under samlivet i det vesentlige tilsvarer det som gjelder for ektefeller, mens reglene om det økonomiske oppgjøret etter samlivet avviker i større grad. Under samboerskapet foreslår utvalget regler om plikt til gjensidig forsørgelse, åpenhet om økonomiske forhold og beskyttelse av det felles hjemmet mot salg og pantsettelse mv. Utvalget foreslår videre at felles bolig og løsøre som samboerne erverver til felles personlig bruk i samlivet, i utgangspunktet skal anses i sameie mellom dem. Utvalget foreslår tilsvarende regel for ektefeller.

Forslaget til regler om det økonomiske oppgjøret etter samboerskapet innebærer at alle samboere som har avtalt det og alle samboere som har, har hatt eller venter barn sammen, skal ha rett til å kreve deling av de verdiene de har ervervet til felles personlig bruk underveis i samlivet. Dette vil typisk være felles bolig, kjøretøy og fritidsbolig til felles personlig bruk. Andre midler som mottatt arv og gave, næringsvirksomhet, finansielle eiendeler osv. kan bare kreves delt om partene har avtalt det.

Utvalget foreslår at en samboer også skal ha rett til å kreve økonomisk kompensasjon (vederlag) om vedkommende er påført tilfeldige og lite rimelige økonomiske konsekvenser av samlivet. De korreksjonsmekanismene i form av vederlag som foreslås går noe videre enn det som gjelder for ektefeller. En snevrere delingsregel for samboere enn for ektefeller gir et noe større behov for å kreve vederlag.

Forslaget til samboerlov er ment å gi beskyttelse for samboere og deres barn i samliv og ved brudd. Forslaget søker gjennom reglene om fravikelighet også å sikre at samboere kan ta aktivt stilling til eget samliv og ordningen mellom dem på det juridiske og økonomiske området. Forslaget til samboerlov har til formål å gi en balansert regulering der paret ikke har inngått ekteskap. Forslaget gir et godt vern, men like fullt et noe mer begrenset vern enn det som følger av ekteskapsloven. Oppdatert statistikk fra Statistisk sentralbyrå viser at samboerskap er betydelig mer utsatt for brudd enn ekteskap, jf. vedlegg 1. For par som ønsker et varig samliv gir dette fortsatt grunn til å velge ekteskapet som rammen rundt samlivet.

Utvalget har utarbeidet et samlet lovforslag. Forslag til lov om det økonomiske forholdet mellom samboere (samboerloven) er inntatt sist i utredningen og presenteres i neste punkt.

1.2 Nærmere om samboerlovens oppbygning

Lovforslaget består av syv kapitler og i underkant av 30 paragrafer. Utvalget har søkt å utarbeide et kort og kompakt lovforslag, som gir en oversiktlig og helhetlig forståelse av samboeres økonomiske rettigheter og plikter. Disse lovtekniske valgene gir noe lengre bestemmelser, men samtidig en langt mindre fragmentert regulering. Det leder også til at det et stykke på vei vil gi mening å lese loven fra start til slutt som en vanlig prosatekst.

Ideelt sett kunne man ønsket seg enda kortere og enklere bestemmelser, men dette ville ledet til en lovtekst med flere paragrafer og større behov for å se bestemmelsene i sammenheng. Hensynet til tekstlig enkelhet må også balanseres mot behovet for en lovtekst egnet til å løse komplekse problemer. Vi vet fra empirisk forskning at samboergruppen i svært liten grad søker juridisk rådgivning og i enda mindre grad benytter domstolene til tvisteløsning. Det innebærer at samboerne løser sine egne rettsspørsmål på dette området. Det betyr samtidig at lovteksten har behov for å formidle viktige og komplekse regler til personer uten juridiske forkunnskaper. Det er i seg selv krevende. Formålet med de lovtekniske valgene som er foretatt i dette lovforslaget er derfor å gjøre lovteksten detaljert nok til at den gir løsninger på viktige og vanskelige problemstillinger, samtidig som reglene skal være mulige å forstå og bruke. Lovens oppbygging og overskriftene til kapitlene og bestemmelsene er søkt utformet slik at det skal være enkelt å finne frem for samboerne selv og andre som bruker loven. Utvalget har innenfor de beskrevne rammene forsøkt å bruke et klart og enkelt lovspråk.

Samboerloven kapittel 1 angir lovens virkeområde og lovens definisjon av samboerskap, mens kapittel 2 regulerer fravikelighet og avtaler mellom samboere. Kapittel 2 er sentralt for forståelsen av lovens rekkevidde og samboerloven som et fravikelig rettslig rammeverk for samboere. Kapittelet gir også regler om formkrav for samboeravtaler og adgangen til å registrere slike avtaler. Her reguleres også samboeres gjensidige adgang til informasjon om økonomiske forhold når paret flytter sammen.

Samboerloven kapittel 3 gir regler som gjelder under samboerskapet.

Kapitlene 4 og 5 gir de materielle reglene for det økonomiske oppgjøret ved opphør av samboerskapet, mens kapittel 6 regulerer fremgangsmåten ved det økonomiske oppgjøret.

Lovens kapittel 7 gir avsluttende bestemmelser om ikrafttredelse og overgangsregler, samt forslag til endringer i andre lover.

1.3 Nærmere om innholdet i kapitlene i utredningen

Utredningen består av tre hoveddeler. Del 1 Samboerne omfatter kapitlene 1 til 7 og behandler utgangspunktet for utredningen og utvalgets arbeid. Del 2 Under samlivet omfatter kapitlene 8 til 14, og behandler forslag til regulering under samlivet. Del 3 Etter samlivet omfatter kapitlene 15 til 23, og behandler forslag til regulering ved samboerskapets opphør.

Lovforslaget er nærmere vurdert og begrunnet i de enkelte kapitlene i utredningen:

Kapittel 2 presenterer bakgrunnen for utredningen. Kapittelet redegjør for utvalgets oppnevning og mandat og beskriver utvalgets arbeid.

Kapittel 3 gir en kort oversikt over gjeldende rett om det økonomiske forholdet mellom samboere.

Kapittel 4 omhandler internasjonale forpliktelser som kan være relevante for en norsk samboerregulering.

Kapittel 5 gir en oversikt over samboerregulering i fremmed rett med hovedvekt på rettstilstanden i de nordiske landene.

Kapittel 6 presenterer statistisk og annen empirisk kunnskap om samboere som utvalget har hatt som grunnlag for sitt arbeid. Utvalget har bestilt og mottatt en rapport fra Statistisk sentralbyrå med oppdatert statistikk og analyse av forekomsten av samboere og samboeres kjennetegn i det norske samfunnet. Rapporten, heretter kalt Samboerrapporten, er inntatt som vedlegg 1 til utredningen.

Kapittel 7 omhandler utvalgets overordnede syn på behovet for en fravikelig samboerregulering.

Kapittel 8 omhandler utvalgets forslag til samboerdefinisjon og dermed hvem som skal omfattes av den deklaratoriske lovgivningen. Utvalget foreslår en samboerdefinisjon som kun gjelder for samboerlovens virkeområde.

Kapittel 9 omhandler samboerlovens fravikelighet og inngåelse av avtaler mellom samboere. Utvalget foreslår at samboerloven i utgangspunktet skal gjelde for de samboerparene som oppfyller lovens samboerdefinisjon, om ikke annet er avtalt.

Kapittel 10 omhandler samboeres rådighet over egne eiendeler og begrensninger i eierrådigheten over felles bolig. Utvalget foreslår å lovfeste en hovedregel om samboeres råderett, samt visse begrensninger i råderetten over samboeres felles bolig, på samme måte som for ektefeller. Utvalget foreslår en endring i tinglysingsloven som gir et visst vern mot avhending og pantsettelse av felles bolig på samme måte som for ektefeller, se punkt 21.5.

Kapittel 11 omhandler stiftelse av sameie mellom samboere. Utvalget foreslår en presumsjonsregel for sameie i samboernes felles bolig og løsøre som er ervervet til felles personlig bruk i samlivet. Tilsvarende regel foreslås for ektefeller, se punkt 21.2.1.

Kapittel 12 omhandler samboeres gjeldsansvar. Utvalget foreslår å lovfeste en hovedregel om at samboere ikke kan stifte gjeld med virkning for den andre samboeren. På samme måte som for ektefeller foreslår utvalget også en begrenset unntaksregel. Utvalget foreslår at reglene for kreditorenes dekningsrett etter ekteskapsloven gjelder tilsvarende for samboere.

Kapittel 13 omhandler opplysningsplikt mellom samboere om økonomiske forhold. Utvalget foreslår en regel om gjensidig opplysningsplikt mellom samboere som omfattes av loven, etter mønster fra ekteskapsloven.

Kapittel 14 omhandler forsørgelsesplikt mellom samboere. Utvalget foreslår en viss gjensidig forsørgelsesplikt mellom samboere som omfattes av loven, tilsvarende det som gjelder mellom ektefeller.

Kapittel 15 omhandler deling av verdier ved opphør av samboerskap. Utvalget foreslår at samboere med felles barn kan kreve deling av verdien av eiendeler og rettigheter til felles personlig bruk i løpet av samlivet, med mindre noe annet er avtalt. Andre samboere kan avtale en rett til deling. Forslaget definerer hva som skal inngå i delingsgrunnlaget og gir regler for hvordan delingsformuen skal beregnes.

Kapittel 16 omhandler samboeres rett til vederlag ved opphør av samboerskap. Utvalget foreslår regler om rett til vederlag på nærmere definerte vilkår.

Kapittel 17 omhandler retten til å overta eiendeler ved samboerskapets opphør og bruksrett til felles bolig. Utvalget foreslår regler som gir samboere rett til å kreve å overta eiendeler og bruksrett til felles bolig. For samboere vil reglene erstatte reglene i husstandsfellesskapsloven. For samboere som har felles gjeld når samboerskapet opphører foreslås en regel for dekning av gjeld før oppgjøret gjennomføres, som dels bygger på ekteskapslovens bestemmelse.

Kapittel 18 behandler spørsmålet om det bør etableres et samboerregister. Utvalget støtter i prinsippet en registreringsordning, men mener at spørsmålet bør utredes nærmere.

Kapittel 19 omhandler fremgangsmåten ved det økonomiske oppgjøret mellom samboere. Utvalget foreslår å lovfeste at det økonomiske oppgjøret primært skjer gjennom en avtale mellom partene. Det foreslås en utvidet rett for samboere til å kreve offentlig skifte. Utvalget foreslår enkelte regler for verneting og tvister mellom samboere med tilknytning til utlandet.

Kapittel 20 behandler spørsmålet om samboerlovens ikrafttredelse og behovet for overgangsregler. Utvalget fremmer forslag om slike regler.

Kapittel 21 gir forslag til endringer i andre lover. Som følge av at utvalget foreslår en egen samboerlov, har utvalget vurdert behovet for endringer i andre lover og utformet forslag til lovendringer.

Kapittel 22 behandler de økonomiske og administrative konsekvensene av utvalgets forslag til samboerlov og av forslaget til endringer i andre lover.

Kapittel 23 inneholder merknader til de enkelte bestemmelsene i loven.

Lovutkastet er inntatt sist i utredningen.

1.4 English Summary

Current legal framework. Norway does not have specific statutory regulation concerning the financial relationship between cohabitants. The Household Community Act 1991 provides limited rights for a cohabitant to have the family home and household goods transferred from the other party against payment of market value after a breakup. Additionally, certain non-statutory principles apply: Cohabitants may be considered co-owners of the family home and household goods, based on the parties’ contribution during their relationship. After a breakup, a cohabitant can claim compensation based on the principle of unjust enrichment. However, the assessment is discretionary and the threshold is high, leading to legal and financial uncertainty for the parties involved.

The mandate of the Cohabitation Law Committee. The Cohabitation Law Committee was appointed 3 March 2023 with the mandate to investigate the necessity for waivable statutory provisions on the financial rights and obligations between cohabitants during cohabitation and upon breakup. The mandate includes considering provisions inspired by the Marriage Act 1991, such as rules on division of assets, and assessing the need to codify relevant non-statutory law.

A proposal for a Norwegian Cohabitation Act. An overview. The Committee presents in this report its unanimous proposal for an Act on the Financial Relationship between Cohabitants (Cohabitation Act). If enacted, this would be the third Cohabitation Act among the Nordic countries, following laws enacted in Sweden and Finland. A proposal for a Cohabitation Act is included as the last chapter of this report.

The proposed legislation regulates the financial relationship between cohabitants both during their cohabitation and upon its termination.

The need for legislation. In evaluating the need for legislation, the Committee has emphasized the significance of cohabitation in the Norwegian society today.1 In 2023, there were nearly 400 000 cohabiting couples in Norway, making up almost 18 per cent of the total adult population. About one-third of all couples are cohabitants. Over years, the number of cohabitants has increased in all groups of society. Cohabitating couples can be found across all age groups, socio-economic groups, in all regions of Norway, and among both the majority and the minority populations. 53 per cent of children in Norway are born to cohabiting parents, and a significant proportion of all children grow up in families with cohabiting parents.

The Committee’s assessment has been strongly influenced by the prevalence of cohabitation and the desire to ensure equal protection for all children. The Committee concludes that it is time to establish a coherent regulation of the financial relationship between cohabitants.

As part of the Committee’s work, a diverse range of stakeholders, including civil society organizations, governmental bodies, and family law experts from the Nordic countries, were invited to consultations. The Committee has emphasized the input received during these consultations. Although the stakeholders’ input varied, it largely supported the assessment that statutory regulation in this field is recommended.

The key features of the Cohabitation Act. The Committee proposes that the Cohabitation Act should apply to two persons living together as a couple who have, have had or are expecting a child together or who have lived together for at least three years. The couple must be unmarried and not closely related. Additionally, the Act offers an «opt-in»-option for couples who do not otherwise meet the qualifying criteria. The proposed rules on division of assets will only apply to cohabitants who have, have had or are expecting a child together and to cohabitants who have so agreed.

According to the mandate, the Committee proposes a declaratory legislation, meaning cohabitants can contract out of the regulation. Cohabitants can also agree that they shall be exempted from the Act’s rules on division of assets. The proposal includes the option that couples can agree to a more comprehensive regulation than that which follows from the default scheme.

The proposal seeks to establish a scheme that reflects the specific nature of cohabitation as a family form. Consequently, the provisions applicable during a cohabitation essentially mirror the regulation for spouses. However, the provisions regarding the financial settlement after a breakup differ more significantly from the Marriage Act.

Among the provisions applicable during a cohabiting relationship, the Committee suggests a mutual obligation to support each other and transparency in financial matters, protection of the family home against actions such as sale and mortgaging, and joint liability for certain debts related to the household.

The Committee also proposes that the family home and movable property acquired by the cohabitants for their joint personal use while they are living together should, as a rebuttable presumption, be considered jointly owned by both parties. A similar provision is proposed for spouses.

The proposed provisions on financial settlement after a breakup include the remedy that cohabitants who have children together or have opted-in by entering an agreement, have the right to claim division of the assets acquired for joint personal use during the period of cohabitation. Typically, this includes the family home, chattels, vehicles and holiday homes. Other assets, such as inheritance and gifts, financial assets or a business or business property owned by one of the cohabitants, are not subject to property division unless the parties have agreed otherwise.

The Committee’s proposal also includes a statutory remedy that gives a cohabitant the right to financial compensation after breakup. The remedies are based on four different grounds, including, but not limited to, compensation based on unjust enrichment. The right to compensation presupposes that the cohabitant has suffered arbitrary and unjust financial consequences as a result of the cohabitation. The proposed rules extend existing non-statutory law applicable for cohabitants and in addition go somewhat further than the corresponding regulation for spouses. As the proposed rules for division of assets are narrower than those applicable for spouses, the Committee suggests a broader correction mechanism for cohabitants in terms of compensation.

The proposed Cohabitation Act is intended to provide protection for cohabitants and their children during cohabitation and in the event of a breakup. Through the statutory remedies, the proposal seeks to ensure that cohabitants can take an active stance on their legal and financial arrangements. The purpose of the proposed Cohabitation Act is to provide a balanced regulation for established couples who have not entered into marriage. The Cohabitation Act provides a comprehensive regulation, but offers in some areas more limited protection than the Marriage Act. For couples who intend to have a lifelong relationship together, there are still economic and legal reasons to choose marriage instead of cohabitation.

2 Bakgrunn

2.1 Tidligere utredninger og meldinger om behovet for lovregler om det økonomiske forholdet mellom samboere

2.1.1 Innledning

Samboeres rettsstilling har vært utredet flere ganger de siste tiårene. Et fellestrekk er at flertallet av utredningene har behandlet en begrenset regulering av rettsforholdet mellom ugifte par. Utredningene har pekt på viktigheten av å fremme ekteskapet som rammen for familien. Videre har det vært en tilbakevendende problemstilling hvordan samboere skal defineres ved en eventuell lovgivning, se nærmere i punkt 18.2. Den samboerreguleringen som har blitt fremmet, har i hovedsak vært begrunnet i hensynet til den «svake» part i parforholdet og til parets barn.

I dette punktet gjennomgås noen hovedpunkter fra tidligere utredninger og meldinger om samboerrettslige spørsmål, med fokus på begrunnelser for en privatrettslig regulering.

2.1.2 NOU 1980: 50 Samliv uten vigsel – Om enkelte lovregler i tilknytning til samliv uten vigsel («papirløse ekteskap»)

Ekteskapslovutvalget ble oppnevnt 25. juni 1971 med mandat om å vurdere endringer i ekteskapslovgivningen. På bakgrunn av liknende arbeid i andre nordiske land, ble utvalget også bedt om å vurdere lovregler av betydning for mer «varige samlivsforhold utenfor ekteskap». Før Ekteskapslovutvalget ga sine innstillinger med forslag til ny ekteskapslov, kom særinnstillingen NOU 1980: 50 Samliv uten vigsel – Om enkelte lovregler i tilknytning til samliv uten vigsel («papirløse ekteskap»). Utvalget uttalte blant annet:

«De senere års utvikling med hensyn til samliv uten vigsel, og den rettspraksis som foreligger om slike forhold, har avdekket et klart behov for visse lovendringer. Det er særlig hensynet til den svakere part i forholdet og hensynet til felles barn som veier tungt.» (side 8).

Ekteskapslovutvalget anbefalte likevel ingen omfattende lovregulering av rettsforholdet mellom par i ugift samliv, og viste blant annet til vanskene med å avgrense hvilke samboerforhold som i så fall skulle omfattes av en lovgivning. Flertallet ga likevel noen konkrete forslag.

Et forslag gikk ut på å styrke samboeres borett ved å gi økt rett til å eie en borettslagsandel sammen og rett til å overdra egen andel til husstandsmedlem, noe som i 1981 ble fulgt opp ved endringer i borettslagsloven.2

Ekteskapslovsutvalget foreslo også en lovgivning om ugifte samboende sin rett til felles bolig når samlivsforholdet opphører.3 Dette dannet utgangspunkt for det senere forslaget til lov om husstandsfellesskap, se punkt 2.1.4.

2.1.3 St.meld. nr. 50 (1984–85) Om familiepolitikken

Stortingsmelding nr. 50 (1984–85) Om familiepolitikken gjennomgikk utviklingen i familiemønstre og vurderte ulike tilnærminger i lovreguleringen av ugifte samliv. Det ble blant annet lagt til grunn at bestemmelser som gjelder rettigheter eller plikter i samboerforhold i større eller mindre grad ville kreve en form for registrering. Meldingen konkluderte med at det var behov for en «prinsipiell avklaring» av når samboere skal likebehandles med ektepar og når de skal betraktes som enslige, og uttalte videre:

«Det er i dag et relativt lite antall mennesker som lever som ugifte samboere. Behovet for konkrete lovreguleringer for å avklare rettsstillingen i ulike situasjoner, vil til dels være avhengig av hvor utbredt samboerskap vil bli som samlivsform over tid.» (side 89).

Under stortingsbehandlingen ble spørsmålet om ugift samliv viet «betydelig oppmerksomhet», og Husstandsfelleskapsutvalget ble senere opprettet.4

2.1.4 NOU 1988: 12 Husstandsfellesskap

Husstandsfellesskapsutvalget ble oppnevnt i oktober 1985 og avga utredningen NOU 1988: 12 Husstandsfellesskap. Utvalget foreslo en ny lov om rett til felles bolig og innbo når husstandsfellesskap opphører. Forslaget dannet utgangspunktet for lov 4. juli 1991 nr. 45 om rett til felles bolig og innbo når husstandsfellesskap opphører (husstandsfellesskapsloven), som trådte i kraft 1. oktober 1991.

Husstandsfellesskapsutvalget vurderte også å lovfeste en regel om sameie til verdier som er anskaffet i fellesskap av partene i et husstandsfellesskap. Utvalget viste til rettspraksis og Ekteskapslovutvalgets forslag om å lovfeste en slik regel mellom ektefeller i NOU 1987: 30 Innstilling til ny ekteskapslov – del II, en regel som i dag fremgår av ekteskapsloven § 31. Husstandsfellesskapsutvalget foreslo imidlertid ikke en tilsvarende lovregel for ugifte par, blant annet fordi det ikke ble ansett nødvendig, og at husstandsmedlemmer ville kunne få statuert slikt sameie etter ulovfestet rett.

Tilsvarende betraktninger ble uttrykt i spørsmålet om samboeres rett til vederlag skulle lovfestes. Utvalget antok likevel at flere mennesker ville bli klar over muligheten til vederlag hvis dette fremgikk av loven, og at en lovregel dessuten ville «virke forsterkende på rettspraksis», se side 47-48.

I proposisjonen sluttet departementet seg til utvalgets forslag om sameie og vederlag, se Ot.prp. nr. 52 (1990–91) Om lov om rett til felles bolig og innbo når husstandsfellesskap opphører side 20.

2.1.5 Utviklingen av samboeres skatte- og trygderettslige stilling

På slutten av 1980-tallet og utover 1990-tallet ble samboeres skatterettslige og trygderettslige stilling drøftet i flere offentlige dokumenter, se blant andre St.meld. nr. 12 (1988–89) Folketrygdens økonomi og pensjonssystem punkt 13, St.meld. nr. 2 (1992–93) Revidert nasjonalbudsjett 1993 punkt 4.7 og St.meld. nr. 1 (1993–94) Nasjonalbudsjettet 1994 punkt 4.3.5.

Fra 1. januar 1994 ble visse bestemmelser i skatteloven og folketrygdloven endret med formål om skattemessig likebehandling av ektepar og samboende pensjonister som har eller har hatt felles barn eller har vært gift med hverandre tidligere.5 Formålet var primært å fjerne insentivene til at ektefeller ville skille seg når de ble pensjonister fordi enslige kom økonomisk gunstigere ut enn ektefeller i visse tilfeller. Reglene ble videreført i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) § 1-5 tredje ledd og § 25-4, se Ot.prp. nr. 29 (1995–96) Om ny lov om folketrygd side 27-28 og 206.

2.1.6 NOU 1999: 25 Samboerne og samfunnet

Høsten 1996 ble Bugge Fougner-utvalget oppnevnt, og leverte i mai 1999 utredningen NOU 1999: 25 Samboerne og samfunnet. Mandatet omfattet å utrede «de problemstillinger samboerskap reiser med hensyn til rettigheter, ytelser og forpliktelser». Dette innebar blant annet å gi en «prinsipiell vurdering» av hvor langt samfunnet bør gå i å likestille samboere med ektepar. Det var ikke forventet at utvalget foreslo konkrete lovendringer.

Utvalget tok utgangspunkt i at samboere er to personer som bor sammen i et stabilt og ekteskapslignende forhold, med felles barn eller hvor forholdet normalt har vart i minst to år. Utredningen ble begrenset til å omfatte heterofile samboerforhold. Utvalget tok til orde for en mest mulig enhetlig og gjennomgående bruk av begrepet samboer i lovverket, men anbefalte ikke å opprette et sentralt samboerregister, se nærmere i punkt 18.2.

Utvalget anbefalte ingen likestilling mellom samboere og ektefeller på det privatrettslige området, og pekte spesielt på «individenes selvstendighet og partenes eget valg av samlivsform». Likevel foreslo utvalget en viss lovregulering av forholdet mellom samboere på enkeltstående områder, særlig av hensyn «den svake part» i samboerforholdet og hensynet til barn. For oversikt over forslagene, se NOU 1999: 25 Samboerne og samfunnet side 11 flg.

Utvalget foreslo blant annet å lovfeste de ulovfestede prinsippene om «husmorsameie» og vederlagskrav etter samlivsbrudd. Et flertall foreslo regler om rådighetsbegrensninger mellom samboere og innsynsrett i hverandres økonomi. Forslagene ble ikke fulgt opp av lovgiver. Utvalget foreslo ikke underholdsplikt mellom samboere.

Flertallet foreslo å gi samboere arverett etter testament uten hinder av barns pliktdelsarv og rett til uskifte. Forslagene ble delvis fulgt opp, se utredningen her punkt 2.1.8.

Utvalgets flertall foreslo videre at samboere fritas for dokumentavgift ved overføring av hjemmel til bolig og fritidseiendom, på linje med ektefeller. Forslaget ble delvis fulgt opp ved endringer i dokumentavgiftsloven, slik at samboere etter gjeldende rett ikke betaler dokumentavgift ved overføring av felles bolig ved samlivsbrudd eller død.6

Videre foreslo utvalgets flertall at samboere og ektefeller ble likestilt i reglene for skattefritak ved salg av felles bolig, ved at samboeres botid identifiseres selv om én av dem flytter ut ved samlivsbrudd. Mindretallet mente at dette kun burde gjelde samboere med felles barn. Lovgiver fulgte opp mindretallets forslag, jf. lov 12. desember 2003 nr. 107 om endringer i lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) § 9-3 andre ledd bokstav b nytt fjerde punktum.

Utvalget tok til orde for et mer likestilt foreldreskap mellom samboende og gifte foreldre. Utvalget anbefalte videre en tilnærming av rettsstillingen mellom samboere og ektefellers rettigheter på andre offentligrettslige områder, herunder trygd, sosialhjelp og skatt. Disse og andre av utvalgets forslag omtales ikke nærmere her.

2.1.7 St.meld. nr. 29 (2002–2003) Om familien – forpliktende samliv og foreldreskap

Familiemeldingen fra 2003 var én av flere barne- og familierelaterte dokumenter som regjeringen la frem på 2000-tallet. Meldingen fremhevet blant annet at familiemønstrene var endret de siste tiårene, og at mangfoldet av samlivsformer hadde økt.

Ekteskapet ble trukket frem som den «beste» samlivsformen, fordi ekteskapet formaliserer en gjensidig forpliktelse og er mer stabilt enn ugift samliv. Hensynet til barn og barns oppvekstrammer ble særlig trukket frem:

«De voksne har, og skal ha, frihet til å velge samlivsform. Denne friheten har ikke barna. Mange barn opplever hvert år at foreldrene går fra hverandre og at familien splittes. Det er langt høyere bruddfrekvens blant samboere enn blant ektefeller. Regjeringen kan ikke være likegyldig til at det er tre til fire ganger større sjanse for at samboerbarn opplever samlivsbrudd enn barn i ekteskap. Ekteskapet representerer en forpliktelse som samboerskapet mangler, og erfaring viser at ekteskapet gir den beste og mest stabile ramme rundt barns oppvekst. Når friheten for voksne og tryggheten for barna kolliderer, bør barnas beste ha forkjørsrett. Derfor må vi både våge å si hva som er det beste valget og forebygge samlivsbrudd uavhengig av samlivsform. Foreldre som lever i gode og varige samliv er forbilder for de unge når de selv skal etablere seg i voksensamfunnet.» (side 6).

Regjeringen tok ikke til orde for en generell likebehandling mellom ektefeller og samboere, men tok utgangspunkt i at samboere skulle likebehandles med ektefeller på nærmere bestemte rettsområder, på linje med anbefalingene i NOU 1999: 25 Samboerne og samfunnet. Lovgivning for samboere skulle særlig begrunnes «ut fra hensynet til barn og til balanse mellom rettigheter og plikter», se meldingen side 78.

Det ble ikke foreslått en generell samboerdefinisjon, blant annet av hensyn til at samboere er en lite ensartet gruppe og at behovene kan variere på ulike rettsområder. Familiemeldingens synspunkter på registrering av samboere omtales i utredningen her punkt 18.2.

2.1.8 Utviklingen av samboeres arverettslige stilling

Spørsmålet om samboeres arverettslige stilling ble tatt opp iblant annet NOU 1999: 25 Samboerne og samfunnet og St.meld. nr. 29 (2002–2003) Om familien – forpliktende samliv og foreldreskap. I Justisdepartementets høringsnotat 22. januar 2007 ble det fremmet forslag om endringer i arveloven om samboeres rett til arv og uskifte. Lovforslaget ble fremmet i Ot.prp. nr. 73 (2007–2008) Om lov om endringer i arveloven mv. (arv og uskifte for samboere), og nye regler trådte i kraft i 1. juli 2009. Reglene ble videreført i lov 14. juni 2019 nr. 21 om arv og dødsboskifte (arveloven).

Samboeres rett til arv og uskifte er nærmere omtalt i punkt 3.5.2.

2.2 Stortingets anmodningsvedtak nr. 372

Stortinget vedtok den 3. februar 2022 et enstemmig anmodningsvedtak i samsvar med innstilling fra familie- og kulturkomiteen:

«Stortinget ber regjeringen utrede en fravikelig samboerlov».

Bakgrunnen for vedtaket var et representantforslag fremmet høsten 2021 av stortingsrepresentantene Naomi Ichihara Røkkum, Ingvild Wetrhus Thorsvik, Ane Breivik og Sofie Høgestøl, se Dokument 8:5 S (2021–2022).

Stortingskomitéens behandling av representantforslaget fremgår i Innst. 121 S (2021–2022).

Stortingets anmodningsvedtak nr. 372 danner bakgrunnen for Samboerlovutvalgets oppnevning og mandat.

2.3 Utvalgets oppnevning og sammensetning

Regjeringen oppnevnte ved kongelig resolusjon 3. mars 2023 et utvalg for å utrede en fravikelig samboerlovgivning.

Utvalget fikk følgende sammensetning:

• Professor Katrine Kjærheim Fredwall, Nesodden, Institutt for privatrett, Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo (leder).

• Advokat Anders Lorvik Navjord, Narvik, Advokatfirmaet Navjord AS.

• Professor Asbjørn Strandbakken, Bergen/Sirdal, Institutt for rettsvitenskap, Universitetet i Agder.

Utvalgssekretær har vært Vera Vikki, som tiltrådte 1. juni 2023.

2.4 Mandat

Utvalget er gitt følgende mandat:

Bakgrunn

Samboerskapet har siden midten av 1970-tallet vokst frem som en samlivsform av samfunnsmessig betydning. Av norske par som bor sammen, er rundt hvert fjerde par samboere. Samboerskapet velges av en del som et livslangt alternativ til ekteskap. For mange er det en mellomstasjon på veien før ekteskapet, andre velger samboerskap når de etablerer seg på nytt etter at et ekteskap har tatt slutt ved brudd eller død. Samboerskapet er en fleksibel samlivsform som kan tilpasses ulike behov og forventninger til et samliv. Ikke minst gjelder dette for par som ønsker mindre grad av rettslige eller økonomiske forpliktelser enn det som følger av å inngå ekteskap. Særlig ved langvarige samboerskap kan samlivet imidlertid påføre partene fordeler og ulemper av økonomisk art uten at disse nødvendigvis fordeles på en måte som er tilsiktet eller omforent mellom partene. Samboerskap kan slik medføre særlige utfordringer for likestillingen. Den økonomisk svakere parten i forholdet, ofte en kvinne, kan komme uventet dårlig ut økonomisk ved oppløsning av samboerskap.

Mer enn halvparten av alle barn blir i dag født av en ugift, men ofte samboende, mor. Samboerskapet vil derfor også utgjøre vesentlige rammer for barns oppvekstsvilkår. Barneperspektivet er viktig når behovet for regulering av det økonomiske forholdet mellom samboere skal vurderes. Både i barneretten og i velferdsretten har hensynet til barna allerede begrunnet lovfesting av rettigheter og plikter for samboende foreldre.

Vi har i Norge i dag ingen generell regulering av de økonomiske forholdene mellom samboere underveis i samlivet eller ved brudd. Enkelte regler finnes, blant annet de ulovfestede reglene om erverv av eiendomsrett gjennom indirekte ervervsbidrag underveis i samboerskapet, den ulovfestede retten til vederlag ved oppgjøret etter endt samboerskap og reglene om rett til å overta bolig og innbo (naturalutlegg) i husstandsfellesskapsloven.

Behovet for regulering av samboeres rettigheter og plikter har vært vurdert en rekke ganger. Slike spørsmål ble blant annet behandlet i NOU 1980: 50 Samliv uten vigsel, St.meld. nr. 50 (1984–85) Om familiepolitikken og NOU 1988: 12 Husstandsfellesskap. I NOU 1999: 25 Samboerne og samfunnet ble behovet for lovregulering av det økonomiske forholdet mellom samboere både underveis i samlivet og ved samlivsbrudd vurdert inngående. Forslagene på det økonomiske området ble imidlertid i liten grad fulgt opp.

I St.meld. nr. 29 (2002–2003) Om familien – forpliktende samliv og foreldreskap ble det foreslått regler om rett til arv og uskifte for samboere. Ved endringslov 19. desember 2008 nr. 112 til arveloven 1972 ble dette forslaget fulgt opp. De nevnte reglene ble videreført i lov 14. juni 2019 nr. 21 om arv og dødsboskifte, som trådte i kraft 1. januar 2021, slik at vi i dag har en komplett regulering av samboeres rett til arv og uskifte i arveloven.

Stortinget fattet 3. februar 2022 et enstemmig anmodningsvedtak (nr. 372) i samsvar med innstilling fra familie- og kulturkomiteen (Innst. 121 S (2021–2022). Vedtaket lyder slik: «Stortinget ber regjeringen utrede en fravikelig samboerlov.»

Mandat

Utvalget skal utrede behovet for en nærmere rettslig regulering av samboeres økonomiske plikter og rettigheter underveis i samboerskapet og ved samlivsbrudd. Utvalget står fritt til å foreslå ulike løsninger, herunder vurdere om det bør utarbeides en egen fravikelig samboerlov, eller om en eventuell regulering bør inntas i eksisterende lover. Uansett skal de reglene utvalget foreslår, være fravikelige.

Samboeres rett til arv og uskifte er regulert i arveloven, som trådte i kraft 1. januar 2021, og disse reglene ble grundig vurdert i forbindelse med vedtakelsen av loven. Utvalgets mandat avgrenses på denne bakgrunn mot en nærmere vurdering av arve- og skifterettslige spørsmål, herunder retten til uskifte.

Utvalget bes særlig om å vurdere følgende:

• ulike måter å sikre en fravikelig regulering på, herunder om reglene bør kreve at partene er enige for at reglene skal gjelde, eller om enighet skal kreves for å fravike reglene

• hvilke samboergrupper som bør omfattes av de foreslåtte reglenes virkeområde, samt hvilke formuesverdier som bør omfattes

• behovet for regler underveis i samboerskapet. Det skal særlig tas stilling til behovet for

  • gjensidig opplysningsplikt om økonomiske forhold

  • rådighetsbegrensninger for felles bolig og innbo, tilsvarende det som gjelder etter ekteskapsloven

  • lovfesting av de ulovfestede reglene om erverv av eiendomsrett gjennom indirekte bidrag

  • regler om gjensidig forsørgelsesplikt der paret har felles barn

• behovet for regler ved opphør av samboerskap. Det skal særlig tas stilling til behovet for

  • regler om deling av nærmere angitte verdier eller eiendeler som er akkumulert underveis i samlivet, samt regler om gjeldsavleggelse

  • regler om vederlag der samboerskapet har ledet til en tilfeldig økonomisk fordel for en av partene

  • regler om hvorvidt en giver og/eller arvelater bør ha adgang til å fastsette at gaven eller arven skal eller ikke skal deles i et fremtidig samlivsbrudd

Reglene skal tilpasses samboerskapenes egenart. Det kan foreslås ulike regler for ulike grupper samboere, for eksempel avhengig av om partene har barn.

Dersom utvalget foreslår en egen samboerlov, skal det vurdere behovet for endringer i andre lover og utforme forslag til lovendringer.

Konkrete forslag til lovbestemmelser skal utarbeides og begrunnes. Forslagene skal utarbeides i samsvar med Justis- og beredskapsdepartementets veileder «Lovteknikk og lovforberedelse». Utredningen skal ellers følge de relevante kravene i utredningsinstruksen, og synliggjøre hvordan utvalget har vurdert likestillingshensyn. Utredningen skal inneholde en redegjørelse for økonomiske og administrative konsekvenser av forslagene.

Forslagene bør være utformet i et klart lovspråk, slik at de så langt mulig kan anvendes av samboere selv. Forslagene som utarbeides, skal ligge innenfor rammen av Norges menneskerettslige forpliktelser, herunder EMK artikkel 8, EMK P 1-1 og FNs kvinnekonvensjon. Utvalget skal gi en oversikt over nordisk rett og ta i betraktning relevante nordiske rettsregler på området. Utvalget kan, i samråd med Justis- og beredskapsdepartementet, etablere en referansegruppe for å hente innspill til utvalgets arbeid.

Departementet kan supplere og presisere mandatet dersom det anses hensiktsmessig.

Utvalget skal avgi sin utredning innen 1. mai 2025.

2.5 Utvalgets arbeid

2.5.1 Arbeid i møter

Utvalget har avholdt 20 møter i perioden. Tre av møtene har vært kortere digitale møter, de øvrige har vært fysiske møter. 15 utvalgsmøter vært heldagsmøter, mens to møter har gått over to dager. Flere av møtene har vært kombinert med deltakelse fra eksterne aktører, noe som omtales i neste punkt.

2.5.2 Innhenting av kunnskap og synspunkter

2.5.2.1 Innledning

Samboerlovutvalget har på ulike måter innhentet kunnskap om samboere og synspunkter til utvalgets mandat. Utvalget har valgt ikke å etablere en referansegruppe, slik mandatet åpner for. Begrunnelsen for dette er at få, om noen, aktører er direkte berørt eller har samboerspørsmål som sitt særlige interessefelt. Samtidig er det mange aktører, grupper og interesser som vil være indirekte berørt av en samboerlovgiving. Utvalget har derfor vurdert at en mer effektiv måte å innhente synspunkter og få innspill til mandatet på, var å invitere et bredt spekter av aktører til samtaler om behovene for lovgivning.

Utvalget har derfor gjennomført innspillsmøter og andre samtaler med representanter fra sivilsamfunnet, offentlige etater, forskningsmiljøer og andre fagmiljøer i Norge og Norden. Utvalget har dessuten mottatt skriftlige innspill fra ulike aktører. Kontakten med eksterne aktører er beskrevet i dette punktet. Under redegjør utvalget kort for den brede innhentingen av innspill. De mottatte innspillene har samlet sett utgjort et vesentlig utgangspunkt for utvalgets arbeid.

2.5.2.2 Forskning om samboere

I arbeidet med å kartlegge kunnskap om relevant forskning om samboere har utvalget kontaktet ulike forskningsmiljøer og forskere, blant annet ved de sosiologiske miljøene ved universitetene i Oslo, Bergen og NTNU, Folkehelseinstituttet (FamilieForSK-studien) og Forbruksforskningsinstituttet SIFO.

Utvalget avholdt et rundebordseminar 29. september 2023, med følgende inviterte:

• Kenneth Aarskaug Wiik, seniorforsker, Statistisk sentralbyrå

• Ellen Katrine Nyhus, professor i markedsføring, Handelshøyskolen ved Universitetet i Agder)

• Helene Onshuus, postdoktorstipendiat, Institutt for samfunnsøkonomi, BI

• Liv Syltevik, professor i sosiologi, Sosiologisk institutt ved Universitetet i Bergen

• Turid Noack, tidligere forsker i Statistisk sentralbyrå

• Torkild Hovde Lyngstad, professor i sosiologi, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo (forfall).

Utvalget har innhentet statistikk om samboerskap fra Statistisk sentralbyrå, v/Kenneth Aarskaug Wiik. Oppdraget omfattet å fremlegge statistikk og gi en analyse av utbredelsen av samboerskap og samlivsbrudd mellom samboere i ulike grupper. Rapporten ble mottatt 28. juni 2024 og er inntatt som vedlegg 1 til utredningen.

2.5.2.3 Innlegg fra nordiske fagfeller

Samboerlovutvalget gjennomførte 28.-29. november 2023 et arbeidsseminar i Oslo hvor formålet var å samle kunnskap om samboeres rettsstilling i Norden og innspill til utvalgets arbeid. På seminaret deltok følgende nordiske juridiske fagfeller innen familierettslige fag: professor emerita Ingrid Lund-Andersen (Danmark), professor Katja Karjalainen (Finland), professor Hrefna Friðriksdóttir (Island), professor John Asland (Norge), professor Göran Lind (Sverige), dr. juris Kajsa Walleng (Sverige), professor Jens Scherpe (Tyskland/Danmark).

I tillegg var følgende inviterte til seminaret, men deltok ikke: Lektor Ph.d. Gitte Meldgaard Abrahamsen (Danmark), lektor Eva Naur (Danmark), senior departementsrådgiver Salla Silvola (Finland), professor emeritus Urpo Kangas (Finland), professor Tone Linn Wærstad (Norge), professor emerita Tone Sverdrup (Norge), professor Anneken Kari Sperr (Norge), professor Anna Singer (Sverige).

Utvalget har videre mottatt innlegg fra dr. juris Margareta Brattström, tidligere professor og nå dommer i Högsta domstolen i Sverige. Innlegget redegjorde for den svenske samboerlovgivningen og ble gitt i forbindelse med utvalgsmøte avholdt 19. juni 2023.

Utvalget har vært representert og holdt innlegg på det årlige møtet til Nordisk familierettsgruppe, en faggruppe med representanter fra departementer i alle de nordiske landene. Møtet ble avholdt 20. september 2024.

2.5.2.4 Innspill fra private og offentlige aktører

Følgende interesseorganisasjoner og foreninger fra sivilsamfunnet ble invitert til innspillsmøte for å gi synspunkter til Samboerlovutvalgets mandat:

• Aleneforeldreforeningen

• Finans Norge

• Foreningen 2 Foreldre

• FRI

• Huseiernes landsforbund

• Islamsk Råd Norge

• Kirkerådet

• LIM

• LO

• MiRA-senteret

• NHO

• Norges Bondelag

• Norges Bygdekvinnelag

• Norsk Bonde- og Småbrukarlag

• Norsk studentorganisasjon

• Norske Kvinners Sanitetsforening

• Norske Reindriftsamers Landsforbund

• Pensjonistforbundet

• Redd Barna

• Sámi NissonForum

• Senior Norge

Møtet ble avholdt 1. september 2023, hvor følgende aktører møtte og ga innspill:

• Foreningen 2 Foreldre v/leder Rune Harald Rækken

• Huseiernes landsforbund v/advokat Marianne Aarbakke

• Kirkerådet v/teologisk rådgiver Thomas Berbom (Bispemøtet)

• LIM v/daglig leder Sarah Gaulin

• MiRA-senteret v/leder Khansa Ali

• Norges Bondelag v/advokat Elise Midling-Hansen

• Norske Kvinners Sanitetsforening v/advokat Laila Thomassen

• Senior Norge v/tidl. advokat/pensjonist Audhild Freberg Iversen

• Pensjonistforbundet v/tidl. advokat/pensjonist Ragnhild Marie Hagen (via videolink)

Aktørene fra interesseorganisasjonene pekte på særlige problemstillinger for ulike grupper samboere som bør ivaretas ved en eventuell lovgivning. Blant temaene som ble tatt opp var behovet for en rettslig beskyttelse av sårbare parter og bevisstgjøring av barneperspektivet og likestillingshensyn. Flere aktører tok opp informasjonsbehovet om hvilke regler som gjelder mellom samboere og om de rettslige forskjellene mellom samboerskap og ekteskap, samt samboeres adgang til å fravike en eventuell samboerlovgivning.

Følgende offentlige etater ble invitert til innspillsmøte for å gi synspunkter til mandatet:

• Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir)

• Barneombudet

• Brønnøysundregistrene

• Datatilsynet

• Digitaliseringsdirektoratet

• Finansklagenemnda

• Forbrukerrådet

• Husbanken

• Husleietvistutvalget

• Kartverket

• Landbruksdirektoratet

• Likestillings- og diskrimineringsombudet

• Lånekassen

• Namsmyndighetene v/Politidirektoratet

• Nasjonalt samisk kompetansesenter (NASAK), Bufetat region Nord

• NAV

• Norges institusjon for menneskerettigheter

• Oslo tingrett

• Sametinget

• Sivilrettsforvaltningen

• Skatteetaten

• Utlendingsdirektoratet

Møtet ble avholdt 30. oktober 2023, hvor følgende møtte og ga innspill:

• Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) v/avdelingsdirektør Marija Nissen Rosenqvist, seniorrådgiver Ragnhild Matre og seniorrådgiver Åshild Marie Grønningsæter Vige

• Nasjonalt samisk kompetansesenter/Indre Finnmark Familievernkontor, Bufetat region Nord v/leder May Helen Schanche (via videolink)

• Skatteetaten, Skattedirektoratet v/seniorskattejuristene Marianne Holmen, Dag Bjørke Bremer, Bente Bjørke og Philip Høstmark Løve

• Datatilsynet v/juridisk fagdirektør Susanne Lie

• Likestillings- og diskrimineringsombudet v/rådgiver Camilla Winterstø

• Oslo tingrett v/avdelingsleder/tingrettsdommer Hanne Tenden

• Namsfogden i Oslo, Asker og Bærum (møtte i samråd med Politidirektoratet) v/seniorrådgiverne Cecilie Tho og Petter Sveen

Aktørene pekte blant annet på mulige problemstillinger innenfor etatenes fagområde som utvalget burde være oppmerksom på i arbeidet med utredningen.

Utvalget avholdt 7. mai 2024 en egen rundebordsamtale med formål om å belyse urfolksperspektivet. På møtet deltok Finn-Arne Selfors (tidligere sorenskriver i Indre og Østre Finnmark tingrett, May-Helen Schanche (Nasjonalt samisk kompetansesenter/Familievernkontoret Indre Finnmark) og advokat Ingar Nikolaisen Kuoljok (advokat, Hamarøy). Deltakerne deltok digitalt og holdt muntlige innlegg. Følgende aktører var inviterte, men deltok ikke: Domstolleder Inger Eline Eriksen Fjellgren (Indre og Østre Finnmark tingrett), Sametinget, Norske Reindriftssamers Landsforbund.

Samboerlovutvalget har hørt innlegg fra Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), i forbindelse med utvalgets møte 19. juni 2023. JURK deltok ved fagrådgiver Thea Austgulen og saksbehandlerne Nora Bergstrøm og Silje Maria Sørum.

Utvalget har innhentet synspunkter i forbindelse med det årlige etterutdanningskurset for advokater i familie-, arve- og skifterett 2.-3. november 2023, arrangert av Juristenes Utdanningssenter (JUS).

Utvalget har i tillegg hatt annen muntlig og skriftlig kontakt med ulike etater, fagmiljøer og fagpersoner, blant disse: Folkeregisteret/Skatteetaten, Kartverket, Brønnøysundregistrene, Arbeids- og velferdsdirektoratet (NAV), Lantmäteriet (Sverige).

2.5.3 Særlig om barneperspektivet

Utvalget har ønsket å innhente innspill fra barn og unge om temaer som er relevante for utvalgets arbeid. Barn kan først og fremst bli indirekte berørt av en samboerlovgivning, ved at lovgivningen kan påvirke samboerfamilienes rettslige og økonomiske stilling.

Utvalget legger til grunn at det er en begrenset gruppe mindreårige som selv er samboere og som dermed blir direkte berørt av en lovgivning. Denne gruppen er også vanskelig å få oversikt over. Det har derfor fremstått lite hensiktsmessig å kartlegge denne gruppen særskilt.

Mandatet fremhever at barneperspektivet er viktig når behovet for regulering av det økonomiske forholdet mellom samboere skal vurderes. Prinsippet om barnets rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, kan gi behov for barns deltakelse og reell medvirkning i lovgivningsarbeid, se FNs barnekonvensjon artikkel 12 og uttalelsene fra FNs barnekomité i 2013 (avsnitt 43). Videre skal utredningen følge de relevante kravene i utredningsinstruksen, jf. forskrift 18. februar 2000 nr. 108 Instruks om utredning av statlige tiltak. Instruksens formål er å legge et godt grunnlag for beslutninger, blant annet ved å kartlegge hvem som blir berørt av eventuelle tiltak, og involvere de berørte i utredningsprosessen, jf. § 1-1 og § 2-1 nr. 4.

Utvalget har søkt innspill om høring av barn og unge i utredningsarbeidet fra Barneombudet, Barne- ungdoms og familiedirektoratet (Bufdir), Redd Barna, Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) og foreningen Voksne for barn. Aktørene har delt synspunkter om behovet for og gjennomføringen av en eventuell medvirkningsprosess.

Lovgivningen gjelder kompliserte økonomiske og rettslige spørsmål mellom to voksne, hvor barnet kun indirekte blir berørt. I lys av dette har utvalget vurdert ulike fremgangsmåter for å legge til rette for en direkte høring av barn. Det har imidlertid ikke latt seg gjøre å få til en forsvarlig gjennomføring av en representativ høringsprosess innenfor den tiden og de rammene utvalget har hatt til disposisjon. Utvalget vurderer det likevel slik at kunnskapsgrunnlaget som foreligger er tilstrekkelig for å besvare mandatet.

Ved oppfølgingen av Samboerlovutvalgets utredning vil det være opp til departementet å vurdere om barns og unges synspunkter om temaer lovgivningen gjelder, bør høres nærmere.

3 Samboeres rettsstilling i norsk rett

3.1 Innledning

Dette kapittelet gir en kort oversikt over gjeldende rett for samboere, med vekt på hvem som regnes som samboere, se punkt 3.2. I punkt 3.3 og punkt 3.4 omtales gjeldende regler for det privatrettslige forholdet mellom samboerpar under samlivet og ved samlivsbrudd. Andre rettigheter og plikter som samboere har etter tilgrensende lovgivning omtales i punkt 3.5.

Det finnes ingen samboerlov i dag. Ekteskapsloven gjelder ikke for samboere. Husstandsfellesskapsloven gjelder både samboere og andre som deler husstand.

Samboerskap utgjør heller ingen «sivilstand». En samboer vil i Folkeregisteret regnes enten som ugift, separert/skilt, enke/enkemann eller som tidligere registrert partner.7 I hovedsak anses samboere rettslig sett som enslige. Fra dette utgangspunktet finnes flere unntak, som vil omtales i dette kapittelet. Gjeldende rett behandles i større omfang under det enkelte kapittelet i utredningen.

3.2 Hvordan defineres samboere og samboerskap i dagens lovgivning?

3.2.1 Innledning

Det finnes ingen generell definisjon av samboere eller samboerskap. En rekke lovbestemmelser knytter likevel rettsvirkninger til det å leve i et samliv uten å være gift. Samboerdefinisjonen følger da av den enkelte lov eller rettsområde. Ulike behov og hensyn på de enkelte rettsområdene har begrunnet at definisjonene varierer. Et gjennomgående trekk er imidlertid at samboerskap forutsetter et stabilt og ekteskapslignende parforhold, hvor paret har bodd sammen i en felles husholdning over en viss tid eller med felles barn. Det kreves sjelden felles folkeregistrert adresse. Samboerdefinisjonene i norsk rett er i dag kjønnsnøytrale.

3.2.2 Husstandsfellesskapsloven

Lov 4. juli 1991 nr. 45 om rett til felles bolig og innbo når husstandsfellesskap opphører (husstandsfellesskapsloven) definerer ikke begrepene samboer eller samboerskap. Loven definerer imidlertid det relaterte begrepet «husstandsmedlem» i § 1:

«Loven gjelder når to eller flere ugifte personer over 18 år har bodd sammen i en husstand, og husstandsfellesskapet opphører ved at en av dem dør, eller ved at husstandsfellesskapet opphører på annen måte enn ved død. Reglene gjelder likevel bare når partene har bodd sammen i minst to år, eller de har, har hatt eller venter barn sammen.»

Et særtrekk ved husstandsfellesskapsloven er at den gir begrensede rettigheter til både samboere og andre voksne som bor sammen over tid, også utenfor samboerforhold, for eksempel søsken, foreldre og deres voksne barn, venner i et kollektiv eller andre som deler husstand.

Personer i et parforhold faller inn under begrepet husstandsmedlem når de «lever sammen i ekteskapslignende forhold med eller uten barn, vanligvis betegnet som ugifte samboere», se Ot.prp. nr. 52 (1990–91) Om lov om rett til felles bolig og innbo når husstandsfellesskap opphører side 7. Det er ikke krav til spesifikk dokumentasjon for å godtgjøre at personer utgjør en husstand etter loven, se proposisjonen side 22.

For å kreve offentlig skifte etter husstandsfellesskapsloven § 3 a må samboerparene oppfylle samboerdefinisjonen i arveloven § 2 tredje ledd.

3.2.3 Arveloven

Lov 14. juni 2019 nr. 21 om arv og dødsboskifte (arveloven) definerer samboer i § 2 tredje ledd:

«Med samboer menes en person over 18 år som bor sammen med en annen person over 18 år i et ekteskapsliknende parforhold. Personene regnes som samboere selv om de bor fra hverandre for en tid på grunn av utdanning, arbeid, sykdom, institusjonsopphold eller liknende. To personer som ikke kan inngå ekteskap etter ekteskapsloven § 3, regnes ikke som samboere. Personene regnes heller ikke som samboere hvis en av dem er gift eller samboer med en annen.»

Bestemmelsen viderefører samboerdefinisjonen i lov 3. mars 1972 nr. 5 om arv m.m. (arvelova) § 28 a.8 Definisjonen ble den gang «delvis» tilpasset ordlyden i den nå opphevede lov 19. juni 1964 nr. 14 om avgift på arv og visse gaver (arveavgiftslova) § 47 a, jf. Ot.prp. nr. 73 (2007–2008) Om lov om endringer i arveloven mv. (arv og uskifte for samboere) side 21. Departementet gikk ikke inn for en generell samordning av samboerdefinisjonen i lovverket, men uttalte at det er god grunn til å se hen til rettsområder som ligger nær hverandre.

Arveloven forutsetter at samboerparet bor permanent i samme husstand, men slik at de midlertidig kan bo fra hverandre, jf. § 2 tredje ledd andre punktum, se Ot.prp. nr. 73 (2007–2008) Om lov om endringer i arveloven mv. (arv og uskifte for samboere) side 46. Det er ikke et vilkår at samboerparet har samme folkeregistrerte adresse.

For at enkelte bestemmelser i arveloven skal få anvendelse stilles tilleggsvilkår for samboerskapet. Samboeres arverett etter § 12 og rett til uskifte etter § 32 krever at gjenlevende samboer «har, har hatt eller venter barn» med avdøde. Samboere uten felles barn, men som har vært samboere i minst fem år, kan gi hverandre en begrenset arverett ved testament på bekostning av livsarvingenes pliktdelsarv, jf. § 13.

3.2.4 Barnelova mv.

Lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova) inneholder flere bestemmelser som regulerer samboeres rettigheter og plikter.9 Begrepene «samboer» eller «samboerskap» er likevel ikke definert i loven. I forarbeidene er det forutsatt at samboere normalt forstås som «to personer som lever i ekteskapslignende forhold i en felles husholdning», men slik at foreldrenes egen definisjon er avgjørende, se Ot.prp. nr. 103 (2004–2005) Om lov om endringer i barnelova mv. side 20 og Ot.prp. nr. 82 (2003–2004) Om lov om endringer i barneloven (felles foreldreansvar for samboende foreldre) side 7.

Foreldre som ikke er gift har felles foreldreansvar, jf. barneloven § 35. For at felles foreldreansvar for samboere skal registreres er det tilstrekkelig at foreldrene er folkeregistrerte på samme adresse eller erklærer at de bor sammen, jf. barnelova § 39.

Lov 16. juni 2016 nr. 48 om adopsjon (adopsjonsloven) § 6 definerer samboere som to personer som bor sammen i et stabilt og ekteskapslignende forhold.

Lov 5. desember 2003 nr. 100 om humanmedisinsk bruk av bioteknologi m.m. (bioteknologiloven) § 2-2 fastsetter at assistert befruktning kan utføres på en kvinne som er enslig, gift eller «samboer i ekteskapslignende forhold». Samboerskapet skal være av en «viss stabilitet», antydet til 3-5 års varighet, uten at antall år ble ansett avgjørende, se Ot.prp. nr. 64 (2002–2003) Om lov om medisinsk bruk av bioteknologi m.m. (bioteknologiloven) side 127-128. Som utgangspunkt forutsettes at paret lever i en felles husholdning, jf. Ot.prp. nr. 33 (2007–2008) Om lov om endringer i ekteskapsloven, barnelova, adopsjonsloven, bioteknologiloven mv. side 8.

3.2.5 Vergemålsloven

Lov 26. mars 2010 nr. 9 om vergemål (vergemålsloven) § 2 fjerde ledd definerer samboere som to personer som bor sammen i et ekteskapslignende forhold. Det må dreie seg om et parforhold hvor paret har «innrettet seg ekteskapslignende», jf. Ot.prp. nr. 110 (2008–2009) Om lov om vergemål side 169. Søsken eller andre bofeller faller dermed utenfor. Samboerne må være bosatt i samme husstand, men uten at det er krav om felles folkeregistrert adresse. Vergemålslovens samboerdefinisjon stiller ikke krav til forholdets varighet eller at paret har felles barn. Det er heller ikke et eksplisitt vilkår at paret skal kunne inngå ekteskap.

3.2.6 Odelsloven

Lov 28. juni 1974 nr. 58 om odelsretten og åsetesretten (odelslova) gjennomgikk i 2009 en rekke endringer som blant annet ga samboere styrkede rettigheter.10 Loven bruker både begrepene «sambuar» og «sambuarar i ekteskapsliknande sambuarforhold». Sistnevnte formulering fremgår av odelslova § 15 (odelsvilkår knytt til eigedom som blir samodla av ektemakar eller sambuarar), og skal tolkes tilsvarende som samboerdefinisjonen i arveloven, jf. Ot.prp. nr. 44 (2008–2009) Om lov om endring av lov om odelsretten og åsetesretten mv. side 118. Avgrensning av samboergruppen ble ansett å være uproblematisk fordi lovens materielle vilkår uansett forutsatte et langvarig samboerskap, jf. proposisjonen side 80.

3.2.7 Reindriftsloven

Lov 15. juni 2007 nr. 40 om reindrift (reindriftsloven) § 13 gir lik rett til å eie rein og være leder av siidaandel for ektefeller og samboere som faller inn under lovens definisjon. I bestemmelsen er samboere definert som «to ugifte personer som lever sammen», forutsatt at paret enten har eller har hatt felles barn, tidligere har vært gift med hverandre, eller har «levd sammen i et ekteskapslignende forhold i to år». Reindriftsutvalget hadde foreslått at fem års varighet for samboerskapet var passende, men departementet mente at to år var tilstrekkelig og henviste til vilkåret i husstandsfellesskapsloven, se NOU 2001: 35 Forslag til endringer i reindriftsloven side 144 og Ot.prp. nr. 25 (2006–2007) Om lov om reindrift side 40.

3.2.8 Boliglovgivningen

Lov 26. mars 1999 nr. 17 om husleieavtaler (husleieloven) § 7-1 gir leieren rett til å la en «samboer» flytte inn uten godkjenning fra utleieren, jf. § 7-1. Loven definerer ikke hvem som regnes som «samboer». Forarbeidene forutsetter at det er tale om «et mer varig samliv», hvor det blant annet kan legges vekt på forholdets varighet, om partene har eller venter barn sammen, graden av felles husholdning og økonomi, jf. Ot.prp. nr. 82 (1997–98) Om lov om husleieavtaler (husleieloven) side 188. Siden det ved etablering av et leieforhold kan være tale om å påbegynne et slikt samliv er det leierens hensikt med forholdet som er avgjørende. Loven gir ellers særlige rettigheter for husstandsmedlemmer som oppfyller vilkårene i husstandsfellesskapsloven, jf. husleieloven §§ 8-2 og 8-3.

Lov 6. juni 2003 nr. 39 om burettslag (burettslagslova) og lov 16. juni 2017 nr. 65 om eierseksjoner (eierseksjonsloven) omtaler samboere, men gir ingen samboerdefinisjon. Forarbeidene gir liten veiledning.11

3.2.9 Lovgivningen om tvang, gjeld og konkurs

Etter lov 8. juni 1984 nr. 59 om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven) § 1-5 regnes «ugifte samboende» som skyldnerens nærstående. Av forarbeidene fremgår at det siktes til par som lever i «papirløse ekteskap», jf. Ot.prp. nr. 50 (1980–81) Om A) Om lov om gjeldsforhandlinger og konkurs mv. side 162.

Lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse (tvangsfullbyrdelsesloven) likestiller ektefeller og samboere i § 7-13, hvor det fastsettes en presumsjon for at parets felles bolig ervervet under samlivet er i sameie med lik eierandel, med mindre annet eierforhold blir sannsynliggjort. Som saksøktes samboer regnes en person som «lever i et ekteskapslignende forhold som har vart i minst to år, eller hvor samboeren har, har hatt eller venter barn med saksøkte».

Kravet om en varighet på to år ble tilføyd ved en lovendring som trådte i kraft 1. juli 2009.12 Bakgrunnen var et forslag fremsatt i St.meld. nr. 29 (2002–2003) Om familien – forpliktende samliv og foreldreskap side 77, se også Ot.prp. nr. 73 (2007–2008) Om lov om endringer i arveloven mv. (arv og uskifte for samboere) side 22. Hensynet til klare og rettstekniske enkle regler på dette rettsområdet tilsa her en klar definisjon.

Lov 17. juli 1992 nr. 99 om frivillig og tvungen gjeldsordning for privatpersoner (gjeldsordningsloven) gir ulike varianter av samboerbegrepet. Paragraf 2-1 om søknad om gjeldsforhandling pålegger en skyldner å gi opplysninger om egen økonomi ved søknad om gjeldsforhandling og tilsvarende opplysninger for «ektefelle og samboer», jf. andre ledd. Hvem som regnes som samboer defineres ikke i lovteksten, og forarbeidene gir lite veiledning.13

Etter gjeldsordningsloven § 2-1 siste ledd kan «to eller flere personer som bor sammen og har felles husholdning» søke om å åpne gjeldsforhandling sammen dersom de i det vesentlige er ansvarlige for hverandres gjeld. Bestemmelsen gjelder først og fremst «ektefeller og samboere», men også andre typer husstandsfellesskap kan omfattes, se Ot.prp. nr. 99 (2001–2002) Om lov om endringer i lov 17. juli 1992 nr. 99 om frivillig og tvungen gjeldsordning for privatpersoner mv. (gjeldsordningsloven) side 29-30. Felles gjeldsordning er i første rekke aktuelt «når ektefellene eller andre som bor sammen har en sterkt sammenbundet økonomi», jf. proposisjonen side 55.

Et tredje samboerliknende begrep i gjeldsordningsloven fremgår av § 4-3, som regulerer hva søkeren kan beholde av sin inntekt ved frivillig gjeldsordning. Skyldneren kan beholde det som trengs til underhold av seg selv og personer denne har lovbestemt forsørgelsesplikt for, eller som skyldneren «lever i et ekteskapsliknende forhold med». I forarbeidene ble det forutsatt at samboerforholdet har en «viss stabilitet», se Ot.prp. nr. 99 (2001–2002) Om lov om endringer i lov 17. juli 1992 nr. 99 om frivillig og tvungen gjeldsordning for privatpersoner mv. (gjeldsordningsloven) side 49.

3.2.10 Trygdelovgivningen

Lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) § 1-5 fastslår at lovens bestemmelser om ektefeller også gjelder «to ugifte personer som lever sammen (samboerpar)», forutsatt at paret har eller har hatt felles barn, eller tidligere har vært gift med hverandre.14 Slike personer som bor i samme bolig regnes som hovedregel som samboerpar selv om de bor i hver sin del av boligen. To personer som vanligvis har felles bolig, regnes som samboerpar selv om de midlertidig bor atskilt, se Ot.prp. nr. 4 (1993–94) Om lov om endringer i lov 17 juni 1966 nr. 12 om folketrygd mv. side 12 og 32. Den definerte samboergruppen ble antatt å ha en sterk tilknytning til hverandre, og krav om tidligere ekteskap eller felles barn gjorde kriteriene kontrollerbare, jf. proposisjonen side 11.

Andre bestemmelser i trygdelovgivningen definerer en utvidet samboergruppe. Et eksempel er folketrygdloven § 3-2 om grunnpensjon. Etter femte ledd gjelder bestemmelsen for samboerpar etter definisjonen i folketrygdloven § 1-5, samt for «samboerpar som har levd sammen i 12 av de siste 18 månedene». Tilsvarende formulering finnes i folketrygdloven § 12-13 (uførepensjonens størrelse) og § 20-9 (garantipensjon – satser).

Folketrygdloven § 15-4 fastsetter på sin side at som enslig mor eller far regnes ikke en som «lever sammen med en person han eller hun har barn med eller er skilt eller separert fra, eller lever i et ekteskapslignende forhold i en felles husholdning uten felles barn».

Lov 8. mars 2002 nr. 4 om barnetrygd (barnetrygdloven) § 9 sjette ledd fastsetter at personer som «lever i et ekteskapslignende forhold i en felles husholdning uten felles barn og har levd slik i minst 12 av de siste 18 måneder» mister rett til utvidet barnetrygd for særkullsbarn. Tidskravet er satt for å vurdere samlivsstatusen uavhengig av om det har vært midlertidige avbrudd i samboerforholdet. Kravet om felles husholdning er oppfylt så lenge paret bor under samme tak, og det er uten betydning om de rent faktisk har adskilt økonomi, se Ot.prp. nr. 57 (2000–2001) Om lov om barnetrygd (barnetrygdloven) side 53.

3.2.11 Skatte- og avgiftslovgivningen

Skatte- og avgiftslovgivningen har ikke et enhetlig samboerbegrep. Lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) § 2-16 fastslår at enkelte bestemmelser om skattlegging av ektefeller gjelder tilsvarende for samboere hvor den ene er «pensjonist med meldeplikt» etter folketrygdloven § 25-4. Samboerbegrepet følger her folketrygdloven § 1-5, se punkt 3.2.10.

Skatteloven § 2-1 fjerde ledd regner samboere som «nærstående» til skatteyter, uten at samboerbegrepet er definert i bestemmelsen eller forarbeidene.15 I praksis forstås nærstående samboere som personer som bor sammen i et ekteskapslignende forhold, jf. Skatte-ABC 2024/2025 punkt U-19-2.3.8.

For å få skattefritak for gevinst ved salg av bolig på lik linje med ektefeller kreves at samboerparet «har eller har hatt felles barn», jf. skatteloven § 9-3 (2) bokstav b siste punktum.

Skatteloven §§ 2-15 og 9-7 gjelder for gjenlevende ektefelle og gjenlevende samboer som sitter i uskiftet bo. Arveloven definerer hvilke samboere dette gjelder.

Lov 12. desember 1975 nr. 59 om dokumentavgift (dokumentavgiftsloven) gir samboere på visse vilkår rett til fritak for dokumentavgift ved overføring av fast eiendom mellom dem etter samlivsbrudd, jf. § 8 andre ledd, jf. første ledd bokstav a. «Samboere» er gitt følgende definisjon:

«… to personer som har levd sammen i et ekteskapslignende forhold, og har hatt felles folkeregistrert adresse i minst to år forut for samlivsbruddet, eller venter, har eller har hatt felles barn. Dersom opphøret av samlivet skjer som følge av den ene partens død, er det tilstrekkelig at samboerne på dødsfallstidspunktet var folkeregistrert på samme adresse.»

Det regnes ikke som samlivsbrudd om paret er midlertidig atskilt som følge av utdanning, jobb, sykdom, opphold i institusjon eller liknende, se Ot.prp. nr. 1 (2006–2007) Skatte- og avgiftsopplegget 2007 – lovendringer side 158. En liknende samboerdefinisjon gjaldt i den nå opphevede lov 19. juni 1964 nr. 14 om avgift på arv og visse gaver (arveavgiftsloven) § 47A, se Ot.prp. nr. 26 (2005–2006) Om lov om endringer i skatte- og avgiftslovgivningen mv. side 16-17.

3.2.12 Straffe- og prosesslovgivningen

Lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff (straffeloven) definerer «de nærmeste» i § 9, hvor det i tredje ledd fremgår at likestilt med ekteskap er registrert partnerskap og «andre tilfeller når to personer bor fast sammen under ekteskapsliknende forhold». Forholdet må ha en slik karakter at det kan likestilles med ekteskap og ha «en viss varighet og stabilitet», se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) Om lov om straff (straffeloven) side 407.

Straffeloven § 253 gjør det straffbart å tvinge noen inn i ekteskap eller en «ekteskapslignende forbindelse». I vurderingen av om det foreligger en ekteskapslignende forbindelse skal det etter legges vekt på om forbindelsen er «varig, oppleves som bindende og etablerer rettigheter og plikter mellom partene av rettslig, religiøs, sosial eller kulturell karakter», jf. § 253 første ledd bokstav b andre punktum. Tilsvarende forståelse av «ekteskapsliknende forbindelse» skal legges til grunn i forbudet mot barneekteskap etter straffeloven § 262, se HR-2024-2161-A.

Reglene for utvidet inndragning av utbytte for straffbare handlinger gjelder likt for ektefeller og to personer som «bor fast sammen under ekteskapsliknende forhold», jf. straffeloven § 68 siste ledd. Forarbeidene angir at samboerforholdet må ha vart i lengre tid enn den samboergruppen som gis fritak for vitneplikt, se Ot.prp. nr. 8 (1998–99) Om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv. side 71.16

Regler for fritak for vitneplikt i straffesaker fremgår av lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) § 122. Fritatt for vitneplikt er blant andre ektefeller og «personer som lever eller har levd sammen i et ekteskapslignende forhold». Det kreves normalt at forholdet har vært «forholdsvis stabilt i en viss periode», men det må likevel gjøres en individuell vurdering, se Ot.prp. nr. 35 (1978–79) Om lov om rettergangsmåten i straffesaker (straffesakloven) side 146-147.

En «samboer» er gitt visse prosessuelle rettigheter som etterlatt på linje med ektefeller, uten at samboerbegrepet er nærmere definert, se straffeprosessloven § 93 a.17 Etterlattstatus til samboere er særlig begrunnet i «livsfellesskapet og de følelsesmessige båndene» til avdøde, jf. Ot.prp. nr. 11 (2007–2008) Om lov om endringer i straffeprosessloven mv. side 37 og NOU 2006: 10 Fornærmede i straffeprosessen – nytt perspektiv og nye rettigheter side 170. Forarbeidene peker også mot lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning (skadeserstatningsloven) § 3-5, som åpner for oppreisningserstatning til en etterlatt samboer. «Samboer» skal her regnes som «en person som avdøde levde i ekteskapslignende forhold med», se Ot.prp. nr. 33 (1993–94) Om lov om endringer i straffeprosessloven mv. (styrking av kriminalitetsofres stilling) side 50.

Lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) gir ingen definisjon på samboerskap, men flere bestemmelser likestiller i praksis ektefeller og samboere. Et eksempel er tvisteloven § 3-3 tredje ledd, hvor det fremgår at «partens nærmeste» kan være partens prosessfullmektig. Både ektefeller og samboere omfattes som partens nærmeste, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) Om lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) side 372.

I tvisteloven § 22-8 om bevisfritak regnes en samboer som nærstående til parten, se tilsvarende i § 22-9. I forarbeidene fremgår at «[e]kteskapsliknende forhold er et fast etablert samboerforhold», se NOU 2001: 32 B Rett på sak side 962.

3.3 Regler mellom samboere under samlivet

3.3.1 Avtalefrihet og lojalitetsplikt

I utgangspunktet regulerer alminnelig avtale- og formuerett rettsforholdet mellom samboere. Samboere har som andre fysiske personer frihet til å inngå avtaler med hverandre, inklusive om økonomiske forhold. Samboere kan i motsetning til ektefeller også gi hverandre gaver uten at det gjelder noen formkrav for gaveløftet eller avtalen.

Det legges til grunn at det på ulovfestet grunnlag gjelder en viss forsterket lojalitetsplikt for samboere som avtaleparter, når det er tale om en familierettslig avtale, se Rt. 1969 side 901, Rt. 1999 side 718 og Rt. 2001 side 716, se også denne utredningen punkt 13.2.

Avtaler mellom samboere er nærmere behandlet i kapittel 9.

3.3.2 Eierskap og sameie

Samboere eier hver sine eiendeler. Eieren har rett til å råde over sin eiendom både rettslig og faktisk. Å etablere et samboerforhold endrer ikke dette.

Samboere kan eie eiendeler sammen og blir da sameiere. Lov 18. juni 1965 nr. 6 om sameige (sameigelova) regulerer sameiernes rettigheter og plikter over eiendelene.

Hvem som eier eiendelen bestemmes i utgangspunktet av alminnelige formuerettslige prinsipper. Samboere kan i tillegg stifte sameie etter ulovfestede regler, som i det vesentlige tilsvarer reglene for ektefeller etter ekteskapsloven § 31 tredje ledd, ofte kalt «husmorsameie».

Samboeres eierforhold og erverv av eiendomsrett er nærmere behandlet i utredningen kapittel 10 og kapittel 11.

3.3.3 Ansvar for gjeld mv.

Samboere har ansvar for egen gjeld. En samboer kan ikke ta opp gjeld på vegne av den andre, med mindre noe annet er avtalt eller bestemt, for eksempel ved et fullmaktsforhold. På samme måte kan en samboer kun pantsette egne eiendeler.

En kreditor kan bare ta beslag i det som tilhører skyldneren, jf. dekningsloven § 2-2 og tvangsfullbyrdelsesloven § 7-1. Dette gjelder for samboere, ektefeller og andre. Kreditorer har utvidet frist til å begjære omstøtelse av gave gitt mellom samboere, jf. dekningsloven § 5-2 tredje ledd.

Samboeres gjeldsansvar er nærmere behandlet i kapittel 12.

3.3.4 Ingen opplysningsplikt eller forsørgelsesplikt

Samboere har ingen alminnelig rettslig plikt til å gi hverandre opplysninger om økonomiske eller andre forhold.

Samboere har heller ingen eksplisitt plikt til å forsørge hverandre. Plikten til å forsørge egne barn er fastsatt i barnelova kapittel 8.

Reglene skiller seg fra det som gjelder ektefeller, ved at ekteskapsloven §§ 39 og 38 fastsetter både en gjensidig opplysningsplikt om økonomiske forhold og gjensidig underholdsplikt.

Spørsmålet om opplysningsplikt og underholdsplikt mellom samboere er nærmere behandlet i kapittel 13 og kapittel 14.

3.4 Regler ved samlivsbrudd

3.4.1 Ingen regler om rett til deling av samboeres formue

Det gjelder ingen regler om deling av samboernes formue ved et samlivsbrudd. Samboere etablerer ikke en formuesordning som skal fordeles når samlivet opphører, slik ordningen er for ektefeller med felleseie.

Det skjer altså ingen overføring av verdier ved samlivsbrudd, med mindre samboerne avtaler det. Hver av partene beholder det de eier og fortsetter å være ansvarlig for egen gjeld.

Spørsmålet om delingsregler mellom samboere er nærmere behandlet i kapittel 15.

3.4.2 Rett til vederlag

Etter ulovfestet rett kan en samboer etter omstendighetene kreve vederlag fra den andre ved endt samliv. Grunnlaget for et slikt vederlagskrav er basert på alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper samt rimelighetsbetraktninger.

Vederlagsreglene er nærmere behandlet i kapittel 16.

3.4.3 Rett til å overta bolig og innbo. Husstandsfellesskapsloven

Husstandsfellesskapsloven §§ 2 og 3 gir en samboer, på nærmere bestemte vilkår, rett til å overta felles bolig og innbo fra den andre dersom samlivet opphører ved død eller samlivsbrudd. Der samlivet opphører mens begge lever kreves «sterke grunner», jf. § 3 første ledd. Å overta felles bolig eller innbo innebærer at den andre oppgir sin eiendomsrett, mot at den som overtar eiendelen betaler omsetningsverdi.

Ved samlivsbrudd kan en samboer få bruksrett til felles bolig hvis «særlige grunner» taler for det, jf. husstandsfellesskapsloven § 3 andre ledd. En samboer som ikke eier boligen, eller kun delvis eier, kan da fortsette å bo i det som tidligere har vært felles bolig. Interessene til berørte barn vil normalt få stor betydning ved vurderingen. Forarbeidene forutsetter at det skal betales for bruksretten, jf. Ot.prp. nr. 52 (1990–91) Om lov om rett til felles bolig og innbo når husstandsfellesskap opphører side 25.

Spørsmålet om en samboers rett til å overta eiendeler og bruksrett til samboernes felles bolig er behandlet i kapittel 17.

3.4.4 Regler om fremgangsmåten ved oppgjøret

Samboerpar har avtalefrihet ved det økonomiske oppgjøret.

Etter husstandsfellesskapsloven § 3 a kan samboerpar begjære offentlig skifte av deres samtlige eiendeler og gjeld etter reglene ekteskapsloven kapittel 18. Samboerne må oppfylle samboerdefinisjonen i arveloven § 2 tredje ledd. Regelen gjelder kun samboerskap som opphører mens begge lever, og begge parter må kreve at offentlig skifte åpnes.

Fremgangsmåten ved det økonomiske oppgjøret mellom samboere er behandlet i kapittel 19.

3.5 Samboeres rettigheter og plikter etter tilgrensende lovgivning

3.5.1 Samboeres rettigheter og plikter som foreldre

Dagens barnelovgivning likestiller i all hovedsak gifte og samboende foreldre. Det prinsipielle utgangspunktet er at barns rettsstilling ikke skal avhenge av foreldrenes samlivsform eller sivile status.

Fastsettelse av farskap er ett unntak, ved at det kun er fedre som er gift med barnets mor ved fødselen som automatisk blir regnet som barnefar, jf. barnelova § 3 første ledd (pater est-regelen).

Både gifte og ugifte foreldre har som utgangspunkt felles foreldreansvar, jf. barnelova §§ 34 og 35. Alle foreldre har dessuten fostrings- og forsørgelsesplikt ovenfor barnet etter barnelova kapittel 8, men for ektefeller suppleres reglene av ekteskapsloven § 38 om gjensidig underholdsplikt.

Rett til offentlige ytelser som forutsetter at mottakeren er enslig mor eller far faller som hovedregel bort når mottakeren etablerer seg med ny partner, enten det er tale om samboerskap eller ekteskap.18

Ved samlivsbrudd har samboende og gifte foreldre lik plikt til å møte til mekling på familievernkontor, jf. barnelova § 51. Gyldig meklingsattest må legges frem for å reise sak etter barneloven, jf. barnelova § 56 andre ledd. Samboere har ingen plikt til å legge frem meklingsattest for å reise sak i samboertvister. Ektefeller må på sin side fremlegge meklingsattest for å få separasjons- eller skilsmissebevilling, jf. ekteskapsloven § 26.

3.5.2 Samboeres rett til arv og uskifte

Samboeres arverett etter lov og testament fremgår av arveloven kapittel 4. Retten er mer begrenset enn det som gjelder ektefeller. Norge er samtidig det eneste landet i Norden der samboere har rett til arv og uskifte etter loven.

En samboer som oppfyller kriteriene i arveloven § 2 tredje ledd og som har, har hatt eller venter barn med arvelateren har rett til arv tilsvarende fire ganger folketrygdens grunnbeløp, jf. arveloven § 12. Arveretten inntrer automatisk, med mindre avdøde har begrenset den ved testament etter § 12 andre ledd.

Etter arveloven § 13 kan samboere som har bodd sammen i minst fem år før dødsfallet fastsette i testament tilsvarende arverett som etter § 12, uten hensyn til livsarvingenes pliktdelsarv. Samboerens arverett etter §§ 12 og 13 går foran arveretten til andre arvinger, også avdødes barn.

Par som ikke oppfyller arvelovens samboerkrav kan opprette testament som tilgodeser den andre, men kan bare råde over den frie delen av formuen som ikke griper inn i livsarvingers pliktdelsarv. En samboer uten livsarvinger kan fritt fastsette i testament at samboeren skal ha arverett.

En samboer som har, har hatt eller venter barn med arvelateren har rett til uskifte med visse eiendeler, jf. arveloven § 32, jf. § 2 tredje ledd. Rett til uskifte omfatter felles bolig og innbo, bil, samt «fritidsbolig med innbo som tjente til felles bruk for samboerne». Ektefeller som har felleseie kan på sin side overta hele felleseiet uskiftet, mens ektefeller som har særeie i utgangspunktet ikke har rett til uskifte, jf. arveloven § 14.

For både ektefeller og samboere må avdødes særskilte livsarvinger samtykke til uskifte, jf. henholdsvis arveloven §§ 15 og 32 andre ledd. Både ektefeller og samboere kan begrense retten til uskifte ved testament, jf. arveloven §§ 17 og 33. Retten til uskifte faller bort for både ektefeller og samboere dersom lengstlevende gifter seg eller etablerer nytt samboerskap, jf. arveloven §§ 27 og 38.

Gjenlevende samboers rett til å overta avdødes bolig eller innbo reguleres av husstandsfellesskapsloven § 2, jf. arveloven § 114.

Gjennomføringen av dødsboskiftet for samboere skjer i all hovedsak etter de samme reglene som for ektefeller, jf. arvelovens tredje del.

3.5.3 Samboerreguleringen i enkelte andre lover

Både samboeres og ektefellers økonomi vurderes samlet for eksempel ved behandling av søknader om lån fra Lånekassen eller Husbanken, søknad om gjeldsforhandling etter gjeldsordningsloven eller ved søknad om fri rettshjelp.19

I helsesektoren vil en ektefelle og dernest en samboer regnes som nærmeste pårørende, med mindre pasienten har oppgitt noen andre, jf. lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven) § 1-3 bokstav b. Pasientens samboer kan slik få en særskilt rett til medvirkning og informasjon i pasientforløpet. Også etter vergemålsloven har en samboer særskilte rettigheter og plikter på lik linje med en ektefelle.20

Ellers på det privatrettslige området finnes det færre samboerrelevante regler. Innen området finans- og næringsvirksomhet vil en samboer normalt bli regnet som nærstående på linje med ektefeller, se for eksempel lov 13. juni 1997 nr. 44 om aksjeselskaper (aksjeloven) § 1-5 og lov 25. november 2011 nr. 44 om verdipapirfond (verdipapirfondloven) § 1-2 første ledd nr. 9.

Innen forsikringsretten gjelder ingen lovpålagt generell likestilling mellom ektefeller og samboere, men etter lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler (forsikringsavtaleloven) kan samboerskap utløse rettigheter- og plikter for den som er forsikret, se herunder § 4-11 (om identifikasjon mellom den sikredes og samboers handlinger og unnlatelser) og § 7-11 (om begunstigelse av den sikredes samboer).

4 Internasjonale forpliktelser mv.

4.1 Innledning

Utvalgets lovforslag skal ligge innenfor rammen av Norges menneskerettslige forpliktelser.

De økonomiske forholdene mellom samboere gjelder i første rekke forhold mellom to fysiske personer og eventuelle avtaleparter. Lovgivning på dette området berører dermed den privatrettslige sfæren og kan reise spørsmål blant annet knyttet til retten til privatliv- og familieliv, likestillings- og diskrimineringshensyn, rettighetene til berørte barn og eiendomsretten.

I dette kapittelet gis en oversikt over de menneskerettslige rammene som er særlig relevante for Samboerlovutvalgets mandat, se punkt 4.2 til punkt 4.7. Andre internasjonale forpliktelser som har berøringspunkter til utredningen vil omtales i punkt 4.8 og punkt 4.9.

4.2 Grunnloven. Internasjonale konvensjoner

Statens myndigheter har plikt til å respektere menneskerettighetene slik de er nedfelt i Grunnloven og traktater som Norge er bundet av, jf. Grunnloven § 92. Statens plikt til å håndheve menneskerettighetene betyr for det første at staten skal unnlate å handle på en måte som strider mot individets rettigheter. Videre kan statens plikter innebære å sikre at den enkeltes rettigheter blir gjennomført, blant annet ved å beskytte mot krenkelser begått av private.21 Dette kan inkludere å legge til rette for eller innføre tiltak for å forebygge, begrense eller forhindre krenkende handlinger mellom borgerne, som i denne utredningens sammenheng kan være mellom samboerne selv og mellom samboerne og berørte barn. Staten må videre balansere at ulike rettigheter kan komme i konflikt med hverandre og at rettighetene til én person kan kollidere med rettighetene til andre.

Menneskerettighetsbestemmelsene inntatt i Grunnloven kapittel E har grunnlovsrang, og går dermed foran andre lovfestede eller ulovfestede regler. Relevant for denne utredningen er særlig diskrimineringsforbudet i Grunnloven § 98, rett til respekt for privatlivet og familielivet i § 102 og grunnlovfestingen av barns rettigheter i § 104. Grunnlovsparagrafene om menneskerettigheter er i stor grad bygget på internasjonale konvensjoner, og skal i hovedsak tolkes i lys av den korresponderende konvensjonsregelen, se HR-2016-2554-P og Rt. 2015 side 93. Likevel vil ikke innholdet og rekkevidden av bestemmelsene i Grunnloven og konvensjonene alltid være samsvarende.22 I utredningen her vil omtalen ta utgangspunkt i konvensjonsbestemmelsene.

Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK), FNs konvensjon om barnets rettigheter med protokoller (barnekonvensjonen) og FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner med tilleggsprotokoll (FNs kvinnekonvensjon) gjelder, med enkelte tilleggsprotokoller, som norsk lov, jf. lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) § 2. Menneskerettsloven § 3 fastslår at bestemmelsene i de inkorporerte konvensjonene og tilleggsprotokollene ved motstrid går foran andre lovregler.

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) er håndhevelsesorganet for EMK. EMDs praksis skal i utgangspunktet tillegges betydelig vekt. For de andre konvensjonene er det etablert komitéer som har til oppgave å sikre gjennomføring av konvensjonene i medlemsstatene. Medlemslandene rapporterer til komitéene om gjennomføringen, og komitéene avgir på bakgrunn av dette generelle merknader til hvordan konvensjonene skal forstås og i tillegg anbefalinger til den enkelte stat.

FNs barnekomité er en slik komité, opprettet med grunnlag i barnekonvensjonen artikkel 43. Det er også etablert en individuell klageordning for barn, men Norge har ikke sluttet seg til ordningen.

FNs kvinnekomité er på tilsvarende måte opprettet for å overvåke konvensjonens gjennomføring og praktisering i statene, jf. FNs kvinnekonvensjon artikkel 17. Norge har her sluttet seg til den etablerte individklageordningen. Per april 2025 har én norsk individklage blitt fremmet til FNs kvinnekomité. Klagen ble avvist fordi nasjonale rettsmidler ikke var uttømt.23

Uttalelsene og anbefalingene avgitt av FNs barnekomité og FNs kvinnekomité er ikke bindende for Norge, men bør normalt tillegges stor vekt i tolkningen av konvensjonsbestemmelsene. Vekten vil likevel avhenge av en vurdering av blant annet uttalelsens art, innhold, klarhet, overføringsverdi, og om uttalelsen gir uttrykk for en etablert oppfatning.24

4.3 Retten til privatliv, familieliv, hjem og korrespondanse

EMK artikkel 8 lyder slik i offisiell norsk oversettelse:

• 1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.

• 2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.

Begrepet privatliv favner vidt, og omfatter blant menneskets fysiske og psykiske integritet, identitet og personlige autonomi. Blant annet omfattes retten til å etablere og utvikle relasjoner med andre mennesker.25 Som privatliv regnes også personvern. For eksempel er en persons sivile status eller hjemmeadresse personlig informasjon, som i utgangspunktet har vern etter artikkel 8.

Et familieliv i konvensjonens forstand forutsetter at det foreligger en faktisk familietilknytning («existence of close personal ties»).26 Samboerpar i et ugift samliv har et familieliv som omfattes av artikkel 8.27 Både likekjønnede og ulikekjønnede samboerpar er omfattet.28 EMD har videre anerkjent at stabile ugifte par som ikke bor sammen også kan utøve et familieliv i konvensjonens forstand.29 Respekt for familielivet er av EMD forstått slik at det innebærer en plikt for statene å handle slik at det tillater en naturlig utvikling av familiebåndene.30

Et grunnleggende element i et samboerskap er at paret bor sammen. EMK artikkel 8 gir enhver rett til respekt for «sitt hjem». Begrepet hjem gjelder ikke bare boliger, men kan også omfatte hytter, mobile hjem mv. og sekundærboliger.31 Rettigheten forutsetter ikke en eiendomsrett til hjemmet.32 Lovgivning eller tiltak fra myndighetene som kan forstyrre eller påvirke utøvelsen av en etablert bosituasjon, føre til utkastelse mv., kan utgjøre et inngrep i retten til respekt for hjemmet.33 Rett til respekt for sitt hjem gjelder hjem som eksisterer, ikke retten til bolig som sådan.

Et inngrep i retten til privatliv, familieliv, hjem eller korrespondanse etter EMK artikkel 8 første ledd må gjøres innenfor rammen av artikkel 8 andre ledd. Inngrepet må være i samsvar med loven, tjene et legitimt formål og være «nødvendig» i et demokratisk samfunn noe som innebærer en vurdering av inngrepets forholdsmessighet. Staten må balansere hensynet til individet og til de samfunnsbehovene som søkes oppnådd ved inngrepet. Der barn er berørt står barnets interesser sentralt.34

Statene tillates en viss skjønnsmargin i forholdsmessighetsvurderingen, det vil si et visst handlingsrom i sin tolkning og gjennomføring av konvensjonsforpliktelsene. EMD har lagt til grunn at skjønnsmarginen er bredere i saker som gjelder sensitive moralske eller etiske spørsmål hvor det ikke er felles europeisk konsensus. Skjønnsmarginen er normalt også bredere der inngrepet berører det økonomiske-, skattemessige, og sosiale området, eller hvis det er tale om konkurrerende rettigheter.35

4.4 Diskrimineringsforbudet

I dette punktet beskrives rammen for diskrimineringsforbudet i norsk rett med utgangspunkt i EMK artikkel 14, som lyder:

«Utøvelsen av de rettigheter og friheter som er fastlagt i denne konvensjon skal bli sikret uten diskriminering på noe grunnlag slik som kjønn, rase, farge, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, tilknytning til en nasjonal minoritet, eiendom, fødsel eller annen status».

Artikkel 14 forbyr direkte og indirekte diskriminering ved utøvelse av rettighetene i konvensjonen, og er dermed bare aktuell dersom handlingen er av en slik art at den kan rammes av én eller flere av de øvrige bestemmelsene i konvensjonen, jf. EMDs tolkning av begrepet «ambit».36

For utredningen her vil relevante diskrimineringsgrunnlag særlig være «kjønn» eller «annen status», som omfatter ekteskapelig status eller fravær av slik status, det vil si et ugift samliv.37 Lovgivning på familieformuerettens område kan for eksempel reise spørsmål om forskjellsbehandling på bakgrunn av kjønn eller sivil status når det gjelder vern om eiendomsretten eller retten til privatliv og familieliv.

Også rettighetene i barnekonvensjonen skal sikres uten diskriminering av noe slag, verken med grunnlag i sosial opprinnelse, eiendomsforhold eller «annen stilling» mv., jf. barnekonvensjonen artikkel 2. Diskrimineringsforbudet kan dermed utgjøre en skranke for lovgivning som får ulike følger for barn med henholdsvis samboende og gifte foreldre.38

EMK artikkel 14 rammer ikke enhver forskjellsbehandling, men skal sikre lik utøvelse av konvensjonsrettighetene til personer i «analogous or relevantly similar positions».39 EMD har i flere saker påpekt at å inngå ekteskap er grunnleggende ulikt det å leve sammen i et samboerskap.40 Ekteskapet utløser en rekke særlige rettsvirkninger for partene. Samboere og gifte par har ulik rettslig status og er dermed ikke nødvendigvis i en sammenlignbar situasjon. Staten har som utgangspunkt ikke plikt til å behandle samboere og gifte likt. På den andre siden kan vernet om samboeres privatliv og eiendomsrett også tenkes å sette skranker for lovgivningen.

I noen situasjoner vil ulikhetene mellom gifte og ugifte par være mindre relevante, slik at det kan reises spørsmål om en forskjellsbehandling er rettmessig. EMDs avgjørelse Petrov mot Bulgaria gjaldt en innsatt i fengsel som ikke fikk bruke fengselets telefon til å ringe til sin samboer som han hadde barn med, mens gifte fanger fikk ringe til sine ektefeller. EMD anerkjente at situasjonene til gifte og ugifte par i utgangspunktet ikke var fullt ut analoge, men at gifte og etablerte samboende par i denne saken var i sammenlignbare situasjoner:

«However, [the Court] fails to see any difference between the situations of inmates who wish to have telephone conversations with their spouses and inmates who wish to have such conversations with their unmarried partners with whom – like the applicant – they have an established family life. It therefore concludes that their situations are substantially similar in this regard.»41

Etter EMDs praksis er forskjellsbehandling i ellers like tilfeller i strid med EMK artikkel 14 dersom det ikke foreligger en objektiv eller rimelig grunn, forskjellsbehandlingen ikke tjener et legitimt formål eller det ikke er et rimelig forhold mellom tiltaket og formålet som søkes oppnådd.42 Det er altså den usaklige og uforholdsmessige forskjellsbehandlingen som er forbudt. Som ved forholdsmessighetsvurderingen etter EMK artikkel 8 har staten en skjønnsmargin i vurderingen, også når det gjelder å behandle ektefeller og samboere ulikt. EMD har uttalt at dette særlig gjelder in «matters falling within the realm of social and fiscal policy such as taxation, pensions and social security (…).»43 EMD har blant annet ikke ansett det som konvensjonsstridig at en gjenlevende samboende ikke har rett til enkepensjon forbeholdt ektefeller.44

4.5 FNs kvinnekonvensjon

FNs kvinnekonvensjon (KDK) tar sikte på å avskaffe alle former for diskriminering av kvinner. Statens forpliktelser etter konvensjonen omfatter ikke bare at lovgivningen formelt skal være ikke-diskriminerende, men regelverket skal også sikre reell likebehandling. Forpliktelsene kan innebære å avstå fra handlinger og praksis som diskriminerer kvinner, jobbe for å avskaffe kvinnediskriminering, oppheve diskriminerende praksiser, treffe egnede tiltak for å hindre diskriminering og sikre at beskyttelsen blir effektiv, se eksempelvis KDK artiklene 2, 5, 11. Staten plikter også å treffe nødvendige tiltak som hindrer diskriminerende handlinger utført av private aktører, artikkel 2 bokstav e.45 Konvensjonen utgjør på dette generelle grunnlaget en ramme for lovgiver i utforming, tolkning og anvendelse av rettsregler.

Forbudet mot diskriminering gjelder ikke bare mellom kvinner og menn, men også enhver forskjellsbehandling mv. på grunnlag av kjønn, «uavhengig av sivilstatus», jf. KDK artikkel 1. Dette peker i første rekke på forskjellsbehandling mellom gifte kvinner og gifte menn og mellom ugifte menn og ugifte kvinner.46 KDK artikkel 3 fastslår videre at nødvendige tiltak skal gjøres på «alle områder». Dette omfatter tiltak mot diskriminering i den private sfæren og innen familien.47 FNs kvinnekomité har påpekt at en «familie» kommer i ulike former, og har gitt uttrykk for at konvensjonen beskytter mot diskriminering av ugifte kvinner som følge av at de er ugifte.48

KDK artikkel 16 gir uttrykk for prinsippet om likestilling mellom partene under samlivet og når samlivet oppløses, også på det økonomiske og formuerettslige området. Innen familieformueretten er det særlig artikkel 16 nr. 1 bokstavene c og h som er relevante.

Artikkel 16 nr. 1 lyder i sin helhet:

• 1. Konvensjonspartene skal treffe alle tiltak som er nødvendige for å avskaffe diskriminering av kvinner i alle saker som gjelder ekteskap og familieforhold og skal, med likestilling mellom menn og kvinner som utgangspunkt, især sikre

  • a. den samme retten til å inngå ekteskap,

  • b. den samme retten til fritt å velge ektefelle og å inngå ekteskap bare når det skjer på fritt grunnlag og med fullt samtykke,

  • c. de samme rettigheter og det samme ansvar i ekteskapet og ved ekteskapsoppløsning,

  • d. de samme rettigheter og det samme ansvar som foreldre i spørsmål som gjelder barna, uavhengig av sivilstand; hensynet til barna skal i alle tilfeller komme i første rekke,

  • e. de samme rettigheter til på fritt grunnlag å treffe en ansvarlig beslutning om antall barn og avstand mellom barnefødsler, og å ha tilgang til opplysning, opplæring og midler som setter dem i stand til å utøve disse rettighetene,

  • f. de samme rettigheter og det samme ansvar i forbindelse med vergemål, formynderskap, omsorg for og adopsjon av barn, eller liknende institutter når disse begreper finnes i intern lovgivning; hensynet til barna skal i alle tilfeller komme i første rekke,

  • g. de samme personlige rettigheter som ektefeller, herunder retten til å velge familienavn, yrke og stilling,

  • h. de samme rettigheter for begge ektefeller hva angår å inneha, erverve, styre, forvalte, nyte godt av og råde over eiendom, enten det er vederlagsfritt eller mot betaling.

Artikkel 16 omfatter i utgangspunktet saker som gjelder både «ekteskap» og andre «familieforhold» («family relations»). Ordlyden peker dermed mot at samboerskap i utgangspunktet kan omfattes av bestemmelsen.49 Familiebegrepet i EMK artikkel 8 støtter en slik ordlydsfortolkning.

KDK artikkel 16 angir videre at statene «især» skal sikre gjennomføringen av konvensjonen på nærmere angitte områder. Bokstav c og bokstav h, som er mest relevante for økonomisk likestilling i samlivet, retter seg mot ektefeller. Formålet i konvensjonen generelt og i artikkel 16 spesielt er imidlertid å sikre økonomisk og annen likestilling mellom kjønnene, også i samliv utenfor ekteskap, jf. formuleringen «familieforhold».

FNs kvinnekomité uttrykte i sine generelle anbefalinger i 1994 at behandlingen av kvinner uansett familieform «must accord with the principles of equality and justice for all people», samt at rettighetene etter artikkel 16 nr. 1 bokstav h «should be guaranteed regardless of a woman’s marital status».50 Komitéen viste til disse uttalelsene i sine generelle anbefalinger i 2013, og fastholdt at avskaffelse av diskriminering mot kvinner i samboerforhold faller inn under statenes forpliktelser under artikkel 16 nr. 1.51 Komitéen uttrykte at i stater hvor samboerskap er «recognized by law», skal anbefalingene om de økonomiske aspektene ved familiedannelse, samliv og oppløsning av samliv gjelde samboerpar så langt de passer.52 KDK er dermed relevant for lovgivning knyttet til de økonomiske forholdene mellom partene i et samboerskap.

Hvordan samboerbegrepet skal forstås er ikke nærmere omtalt av Kvinnekomitéen.53 Artikkel 16 nr. 1 bokstav h bruker begrepet ektefeller («spouses»), og det er dette begrepet som komitéen har tolket utvidende til å også omfatte samboere. Begrepet ektefelle utgjør dermed utgangspunktet for tolkningen, og gjør det nærliggende at en utvidende tolkning først og fremst inkluderer samboerskap som fremstår ‘ekteskapslike’ og er innrettet mot de mer stabile og gjensidige forpliktende samliv. Kvinnekomitéens uttalelser om at anbefalingene gjelder hvor samboerskap er «recognized by law» støtter en slik tolkning.

I Norge er det først og fremst de etablerte og ‘ekteskapslignende’ samboerskapene som er anerkjent i lovgivningen, særlig hvor paret har barn sammen. Hensynet til barn i samlivet er trukket særskilt frem både i konvensjonsteksten og i komitemerknader.54 Samboerskap med barn vil som oftest være blant de mer integrerte og forpliktende samlivene, og er dermed særlig relevant for regler med formål om å sikre likestilling av partens økonomiske interesser. Formålet med konvensjonen generelt og artikkel 16 spesielt trekker også i retning av at det i første rekke er de mer varige og fellesskapsbaserte samlivene som omfattes. Det er primært disse samlivene som kan skape nettopp en slik økonomisk risiko og sårbarhet som konvensjonen skal beskytte.55

Når det gjelder det nærmere innholdet i KDK artikkel 16 har Kvinnekomitéen i sine generelle anbefalinger særlig gitt uttrykk for at de økonomiske fordelene og ulempene forbundet med samlivet og samlivets opphør bør bæres likt av partene:

«The guiding principle should be that the economic advantages and disadvantages related to the relationship and its dissolution should be borne equally by both parties. The division of roles and functions during the spouses’ life together should not result in detrimental economic consequences for either party.»56

I tillegg til Kvinnekomitéens generelle anbefalinger om tolkning av konvensjonen, gir komitéen uttalelser rettet mot det enkelte medlemsland, på bakgrunn av medlemslandets rapportering om gjennomføring av konvensjonen, se KDK artikkel 18 («Concluding observations»). I sine observasjoner til Norge i 2012, 2017 og 2023 har FNs kvinnekomité uttrykt bekymring for at samboende kvinner i Norge har mangelfulle økonomiske rettigheter og beskyttelse når samboerskapet opphører.57 I de to siste observasjonene uttalte komitéen at økonomiske rettigheter og velferdsytelser («economic rights and social benefits») ikke gir tilstrekkelig sikkerhet for samboende kvinner, med mindre par har barn sammen eller har inngått en konkret avtale.58 Dette kan tyde på at komitéen anser at behovet for sterkere økonomisk sikkerhet i parforholdet særlig består for samboerpar uten felles barn, uten at det fremgår om komitéen her sikter til de økonomiske rettighetene mellom de private partene, velferdsrettighetene mellom borger og stat eller begge deler. Skillet mellom økonomiske rettigheter og velferdsrettigheter er heller ikke synlig i den konkrete anbefalingen. Anbefalingen fremstår derfor som vag, noe som kan påvirke dens vekt ved tolkningen.

Det legges imidlertid til grunn at Kvinnekomitéen i det minste har oppfordret Norge til å treffe rettslige tiltak som styrker de økonomiske rettighetene til alle kvinner i et samboerforhold. Komitéen har spesielt oppfordret til å anerkjenne rettigheter knyttet til verdier som er bygget opp («accumulated») under samlivet.59 Dette behandles nærmere blant annet i utredningen punkt 15.3.

Anvendelsen og rekkevidden av artikkel 16 for samboerforhold er etter det utvalget kjenner til ikke prøvd for norske domstoler eller særskilt behandlet i andre lovforarbeider.

4.6 Barns rettigheter

Hensynet til barnets beste skal være grunnleggende i alle handlinger som berører barn, jf. barnekonvensjonen artikkel 3. Som «handlinger» omfattes for eksempel lovgivning, beslutninger, prosedyrer og andre tiltak. Mangel på tiltak og unnlatelse utgjør også «handlinger».60

Barnekonvensjonen forplikter i utgangspunktet statene. Dels kan statens forpliktelser bety at visse handlinger ovenfor barnet påbys eller forbys. Men forpliktelsene kan også innebære at norske myndigheter må legge til rette for at foreldrene eller andre kan ivareta barnets rettigheter etter konvensjonen. Blant annet har foreldrene hovedansvaret for barnets oppdragelse og utvikling, jf. barnekonvensjonen artikkel 18, og det grunnleggende ansvaret for barnets levevilkår, jf. artikkel 27. Foreldrene har en selvstendig plikt til å la barnet medvirke og bli hørt i beslutninger som gjelder barnet, jf. barnekonvensjonen artikkel 12, jf. også barneloven §§ 31 flg.

En samboerlovgivning vil i hovedsak gjelde forhold mellom de to (voksne) samboerne. Barnet er ikke part. Regler som gjelder mellom samboere kan likevel indirekte berøre barn som har tilknytning til samboerhjemmet. Samboernes rettslige og økonomiske situasjon kan først og fremst prege barns oppvekstsvilkår. Regelverket kan påvirke hvilke beslutninger samboerne tar i økonomiske spørsmål og hvordan familien innretter seg under samlivet. Hvordan det økonomiske oppgjøret gjennomføres og hvordan hver av samboerne stiller økonomisk etter et samlivsbrudd, kan videre påvirke foreldrenes forsørgerevne, muligheten for å opprettholde aktiviteter, medføre flytting fra hjemmet eller skolekretsen mv. Det kan også ha betydning for barnet om en samboerlovgivning virker konfliktdrivende eller konfliktdempende mellom partene.

Utvalget legger dermed til grunn at en lov som gir føringer for de økonomiske forholdene i en samboerrelasjon hvor én eller begge samboere samtidig er foreldre, også kan berøre barnets rettigheter etter barnekonvensjonen. Eksemplene nevnt over kan berøre retten til tilstrekkelige oppvekst- og levevilkår omtalt i barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 2, 6 og 27, retten til å delta i fritidsaktiviteter etter artikkel 31 og barnets rett til privatliv, familieliv og hjem, jf. barnekonvensjonen artikkel 16. Foreldrenes økonomiske situasjon etter et brudd kan i enkelte tilfeller påvirke barnets mulighet til å opprettholde en personlig og direkte kontakt med begge foreldre, se artikkel 9, for eksempel om en forelder på grunn av svekket økonomi blir nødt til å flytte langt.

Barneperspektivet kommer også til uttrykk i andre konvensjoner som Norge er bundet av, blant annet har barn selvstendige rettigheter etter EMK, som eiendomsvern for egne eiendeler, jf. EMK P1-1. FNs kvinnekonvensjon fremhever hensynet til barn i blant annet artikkel 5 og artikkel 16.Mens konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 23 nr. 3 fastslår at barn skal sikres beskyttelse i tilfelle av oppløsning av «ekteskapet».

Hva som er barnets interesser skal identifiseres, fremheves og legges stor vekt på, men skal ikke nødvendigvis være det eneste eller avgjørende hensynet.61 I en utredning om en samboerlovgivning må nødvendigvis hensynet til barn generelt inngå i vurderingen.62 Heller ikke er vurderingen av hva som vil være til barnets beste nødvendigvis den samme for alle grupper barn. Et viktig poeng er at «barn» i samboerfamilier kan ulike interesser og behov. «Barn» kan være barn som samboerne har sammen, en samboers egne barn, barn som bor i hjemmet hele tiden eller barn som ikke bor fast med samboerne. Motstridende hensyn og interesser kan oppstå, også for barn i samme samboerfamilie. Barnets interesser og barnets beste-vurderinger må dermed inngå i vurderingen, ikke bare for den lovgivningen som utvalget foreslår, men også i spørsmålet om et område skal forbli uregulert.

4.7 Eiendomsretten

EMK tilleggsprotokoll 1 artikkel 1 (P1-1) lyder:

«Enhver fysisk eller juridisk person har rett til å få nyte sin eiendom i fred. Ingen skal bli fratatt sin eiendom unntatt i det offentliges interesse og på de betingelser som er hjemlet ved lov og ved folkerettens alminnelige prinsipper.

Bestemmelsene ovenfor skal imidlertid ikke på noen måte svekke en stats rett til å håndheve slike lover som den anser nødvendige for å kontrollere at eiendom blir brukt i samsvar med allmennhetens interesse eller for å sikre betaling av skatter eller andre avgifter eller bøter»

Bestemmelsen kommer til anvendelse der det foreligger et inngrep i eiendomsretten.63 Et inngrep kan for eksempel følge av lovgivning, offentlige vedtak eller andre reguleringer. Staten kan også være ansvarlig for inngrep som er et resultat av handlinger mellom private.64

Eiendomsbegrepet er vidt og omfatter alle typer økonomiske goder, som løsøre og fast eiendom, men også aksjer, gjeldskrav eller andre fordringer, pensjonsrettigheter, bruksretter og immaterielle rettigheter.

Det er kun den etablerte eiendomsretten som EMK beskytter. Bestemmelsen gir ingen rett til å erverve eiendom.65 Mens konvensjonens eiendomsrettsbegrep er autonomt og dermed uavhengig av tolkningen etter nasjonal rett, må eiendomsinteressen ha et tilstrekkelig grunnlag i nasjonal rett.66 Det må altså foreligge et stiftelsesgrunnlag for eiendomsretten etter nasjonale regler. For eksempel vil et såkalt «husmorsameie» etablert etter norsk ulovfestet rett stifte eiendomsrett og dermed ha vern etter konvensjonen.

Det er de urettmessige inngrepene i eiendomsretten som er beskyttet av EMK P1-1. Et inngrep vil være lovlig om det har hjemmel i lov, tjener et legitimt formål og er forholdsmessig.67 Lovskravet innebærer en forutsetning om at reglene er tilstrekkelig synlige, presise og forutsigbare.68 Det offentlige vil i mange tilfeller ha et «behov for og rett til å fastsette regulerende tiltak for å ivareta fellesskapsinteresser», jf. HR-2019-1206-A (avsnitt 97). EMDs praksis viser at et bredt spekter av offentlige interesser kan utgjøre et legitimt formål, herunder sosiale eller økonomiske hensyn, boligpolitikk og beskyttelse av leietakere.

Vurdering av om inngrepet er forholdsmessig innebærer at det må være et rimelig forhold mellom tiltaket og det som søkes oppnådd. Staten har en skjønnsmargin ved vurderingen av om et eiendomsinngrep er forholdsmessig, og i særlig grad der inngrepet er motivert av «social and economic policies».69 Formålet med inngrepet i eiendomsretten vil normalt ha stor betydning. I samboerforhold vil det for eksempel kunne reises spørsmål om hvordan eiendomsvernet skal balanseres mot andre rettigheter. Om det gjelder familieboligen kan hensynet til andre som bor i boligen stå sentralt, ikke minst hensynet til berørte barn. Et moment er videre om eiendomsinngrepet kompenseres økonomisk. Det må gjøres en helhetsvurdering hvor man ser på de samlede konsekvensene av inngrepet, og om disse utgjør en urimelig byrde på den som blir utsatt for det.70

4.8 EØS-retten

Familieformueretten er i utgangspunktet ikke EØS-relevant.71 Utvalget legger til grunn at en privatrettslig samboerlovgivning som regulerer det økonomiske forholdet mellom samboere i hovedsak ikke vil reise særskilte EØS-rettslige spørsmål.

Det kan likevel ikke utelukkes at en tvist mellom samboere kan aktualisere EØS-relevante problemstillinger. Et grunnleggende utgangspunkt er at samboerreglene må tolkes og anvendes slik at de ikke innebærer eller medfører en hindring av fri bevegelighet over landegrensene, for eksempel for personer eller kapital. Bestemmelser som tjener til å oppfylle Norges forpliktelser etter EØS-avtalen, skal i tilfelle konflikt gå foran andre bestemmelser som regulerer samme forhold, jf. lov 27. november 1992 nr. 109 om gjennomføring i norsk rett av hoveddelen i avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) m.v. (EØS-loven) § 2.

Samboerlovutvalget har i kapittel 9 vurdert behovet for regler for registrering av samboeravtaler, og i kapittel 13 vurdert behovet for regler om gjensidig rett til innsyn i samboeres økonomiske opplysninger. Spørsmålet om å etablere en registreringsordning for samboerskap er behandlet i kapittel 18. Eventuelle registreringsordninger og innsynsregler må utformes innenfor rammen av personvernlovgivningen. EU-forordning 2016/679 (personvernforordningen) gjelder som norsk lov, jf. lov 15. juni 2018 nr. 38 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven).

Internasjonal-privatrettslige spørsmål behandles nærmere i punkt 19.4.8.

4.9 Andre internasjonale konvensjoner

Norge er forpliktet etter flere konvensjoner på det familierettslige området, men ingen regulerer samboerforhold særskilt. Blant annet gir Nordisk familierettslig konvensjon av 6. februar 1931 visse internasjonal-privatrettslige bestemmelser om ekteskap og behandling av formuesforholdet mellom ektefeller.72 Konvensjonen gjelder ikke mellom samboere, bortsett fra i relasjon til vergemål.

Konvensjon om domsmyndighet og anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer i sivile og kommersielle saker vedtatt 30. oktober 2007 (Luganokonvensjonen 2007) gir regler for domsmyndighet i saker med internasjonal karakter. Konvensjonen regulerer ikke lovvalg. Luganokonvensjonen 2007 gjelder som norsk lov etter tvisteloven § 4-8, og går foran eventuelle motstridende nasjonale regler, se HR-2018-869-A (avsnitt 70).

Luganokonvensjonen 2007 får anvendelse for sivile og kommersielle saker, men gjelder ikke «formuerettigheter som følge av ekteskap», jf. artikkel 1. Dette innebærer at tvister om det økonomiske oppgjøret etter ekteskap faller utenfor konvensjonen, og nasjonale regler om domstolenes kompetanse får i stedet anvendelse.73

Luganokonvensjonen 2007 svarer til den tidligere Brusselkonvensjonen (EF-forordning 44/2001), som er avløst av Brusselforordningen 2012 (EU-forordning 1215/2012).74 I EU-domstolens avgjørelse 6. juni 2019 C-361/18 Ágnes Weil v. Géza Gulácsi kom domstolen til at ektefelleunntaket i Brusselkonvensjonen ikke gjelder tilsvarende saker mellom samboere. Saker om det økonomiske oppgjøret etter et samboerskap regnes dermed som en sivil sak, med den følge at Brusselkonvensjonen, og dermed også Luganokonvensjonen 2007, vil få anvendelse i slike saker.

EU-domstolens avgjørelse er bindende for EU-land, som utgjør den vesentligste delen av statene som er tilsluttet Luganokonvensjonen. For norske domstoler vil EU-domstolens avgjørelser være en «tungtveiende rettskilde», se HR-2019-2420-A (avsnitt 36).75 Luganokonvensjonens medlemsstater skal dessuten søke å oppnå en ensartet tolking av konvensjonen, jf. konvensjonens protokoll 2. At Luganokonvensjonen 2007 kan anvendes i samboerrettslige tvister ble uten videre lagt til grunn i en avgjørelse fra Hålogaland lagmannsrett 27. januar 2023, se LH-2022-145422.76

Norske samboere har dermed en videre adgang enn ektefeller til å kreve anerkjennelse og fullbyrdelse av rettsavgjørelser om formuesforhold på tvers av landegrensene. For ektefeller vil anerkjennelse og fullbyrdelse av rettsavgjørelser i slike saker være begrenset til de nordiske landene, jf. fellesnordisk lov 10. juni 1977 nr. 71 om anerkjennelse og fullbyrding av nordiske dommer på privatrettens område.

5 Fremmed rett

5.1 Innledning

Den fellesnordiske familielovgivningstradisjonen gjør at en redegjørelse for nordisk rett er spesielt relevant. Ett fellestrekk for de nordiske landene er at samboerskap er en utbredt og sosialt akseptert samlivsform. Kapittelet her vil også omtale enkelte stater som antas å ha en liknende kulturell tilnærming til samboerskap som de nordiske landene. Australia, Belgia, Canada, England og Wales, Frankrike, Irland, New Zealand, Skottland og Tyskland omfattes av fremstillingen. Kapittelet om fremmed rett fokuserer på hovedlinjene i landenes rettslige regulering av det privatrettslige økonomiske forholdet mellom samboerne under samlivet og ved brudd.77

5.2 Norden

5.2.1 Danmark

Danmark har ingen samboerlov og det finnes ingen generell samboerdefinisjon i lovverket. Samboerpar angis eksempelvis som par som bor sammen i ekteskapslignende forhold, som har felles barn eller har bodd sammen en viss tid.78

Samboere kan inngå avtaler med hverandre innenfor rammene av alminnelige formuerettslige- og avtalerettslige regler.79

Det økonomiske forholdet mellom samboere er lite regulert. Forslag gjennom de siste tiårene om å lovfeste rettigheter for samboere har i liten grad blitt gjennomført.80 Ett unntak er innføring av samboeres rett til å opprette et felles testament som gir tilsvarende arverett som for ektefeller med fullstendig særeie («utvidet samlevertestamente»).81

Samboerskapet påvirker i prinsippet ikke eierforholdene eller råderetten over egen eiendom under samlivet. Alminnelige formuerettslige prinsipper får i utgangspunktet anvendelse. Eierskap til eiendelene i samboerforhold fastsettes i første rekke etter hva som er avtalt eller forutsatt mellom partene.82 Sameie mellom samboere i dansk rett omtales nærmere i punkt 11.4.1.

Dansk rett har ikke regler om deling av partenes verdier når et samboerskap opphører. Hver samboer beholder sin eiendom. I rettspraksis er det utviklet en begrenset ulovfestet regel om samboeres rett til vederlag ved samlivsbrudd («kompensation»), ut fra prinsipper om berikelse og partenes forutsetninger, se nærmere i utredningens punkt 16.4.83

5.2.2 Finland

Finland har en lov som regulerer oppløsningen av samboeres felles husholdning. Med visse begrensninger kan loven fravikes ved avtale.84

Loven definerer en samboer som en ugift part i et parforhold der partene bor i en felles husholdning. Paret må enten ha bodd i felles husholdning i minst fem år, eller de må ha eller ha hatt felles barn eller felles foreldreansvar for et barn. Midlertidig atskillelse på grunn av studier, jobb eller liknende avbryter ikke samboerforholdet.85 Loven stiller ingen krav til samboernes alder. Det er ikke uttrykkelig regulert at partene ikke skal være i slekt, men loven omfatter kun parter som er i et parforhold. Loven definerer ikke når et samboerskap opphører, men forarbeidene nevner at opphør typisk vil skje ved inngåelse av ekteskap, samlivsbrudd eller når en samboer dør.86

Samboerskapet endrer i utgangspunktet ikke eierforholdene eller retten til å råde over egen eiendom under samlivet, og eierforholdene mellom samboere avgjøres etter alminnelige formuerettslige prinsipper.87

Loven fastsetter at samboernes løsøre presumeres å være sameie mellom dem, med mindre det er holdepunkter for noe annet, se nærmere i utredningen punkt 11.4.1.

Ved samlivsbrudd kan en samboer ha rett til vederlag («gottgörelse») om samboeren ved sin innsats til det felles husholdet har hjulpet den andre med å øke eller bevare sin eiendom, se punkt 16.4.

Finsk rett gir ingen rett til deling av samboeres verdier ved samlivets opphør. Hver samboer beholder sin eiendom.

5.2.3 Island

Island har ingen samboerlov. Det finnes ikke én samboerdefinisjon i lovverket, men Island har et frivillig nasjonalt register for samboere, se nærmere i utredningens punkt 18.5. To personer som bor sammen og som oppfyller ekteskapsvilkårene kan registrere seg som samboere. Dette innebærer blant annet at begge parter må ha fylt 18 år, ikke være gift eller i nær slekt.88 Registreringen har visse rettsvirkninger, men innebærer ikke en likestilling av ektefeller og registrerte samboere.

Det økonomiske forholdet mellom islandske samboere reguleres i utgangspunktet av alminnelige formuerettslige prinsipper. Samboere har avtalefrihet innenfor rammen av alminnelige regler, for eksempel gjelder visse formkrav ved overdragelse av fast eiendom. Å leve som samboer endrer som utgangspunkt ikke eierforholdene eller råderetten over egen eiendom under samlivet.89 Etter ulovfestet rett kan likevel en samboers direkte eller indirekte bidrag tas i betraktning i vurderingen om sameie er stiftet mellom partene, se nærmere i punkt 11.4.1.

Når et samboerskap opphører, følger det økonomiske oppgjøret i prinsippet eiendomsgrensene. Det er en viss mulighet for å tilkjennes vederlag ved endt samboerskap, men rettsstillingen er uklar, se punkt 16.4.90

5.2.4 Sverige

Sverige har hatt samboerlovgivning siden slutten av 1980-tallet. Dagens samboerlov trådte i kraft i 2003 og regulerer visse privatrettslige forhold mellom samboere.91

Loven definerer samboere som to personer som bor sammen i et varig («stadigvarande») parforhold og som har felles husholdning. En samboer kan ikke være gift eller i partnerskap, og heller ikke i et samboerforhold med noen andre.92 Samboerloven stiller ikke krav til at samboerparet har barn eller krav til forholdets varighet, men minimum seks måneders varighet er regnet som et utgangspunkt.93 Det gjelder ingen uttrykkelig aldersgrense eller forbud mot slektskap mellom samboende. Om det eksisterer et samboerskap etter loven vurderes etter både objektive omstendigheter (som felles barn, felles registrert adresse, felles bankkonto, testament, avtaler mv.) og subjektive faktorer (for eksempel partenes felles oppfatning og intensjon om forholdet).94 Loven regulerer at samboerskapet opphører ved inngåelse av ekteskap, om paret flytter fra hverandre eller ved død, eller hvis en samboer fremsetter krav etter loven om deling eller krever å overta eiendeler.95

Den svenske samboerloven regulerer i hovedsak tre forhold:

Loven pålegger enkelte begrensninger i råderetten over samboernes felles hjem under samlivet, se nærmere i punkt 10.4.

Videre kan en samboer ved samlivsbrudd kreve deling av verdier som utgjør såkalt samboegendom. Slik eiendom omfatter som utgangspunkt felles hjem og innbo, forutsatt at eiendelen er ervervet til samlivet, se nærmere i punkt 15.4.2.

Samboerloven gir også regler for adgangen til å overta fellesboligen ved samlivsbrudd, se punkt 17.2.3.

Kun lovens delingsregler kan fravikes ved avtale mellom samboerne.96

Samboerloven regulerer ikke eierforholdene mellom partene. Ulovfestet svensk rett gir presumsjon for at samboere eier sammen løsøre som er anskaffet til felles bruk, men prinsippet gjelder ikke eierskap til fast eiendom. Sameie mellom svenske samboere omtales nærmere i utredningen punkt 11.4.1.

Verken den svenske samboerloven eller ulovfestet rett gir regler for gjensidig forsørgelse mellom samboere, rett til innsyn i den andres økonomiske forhold eller rett til å pådra gjeld med virkning for den andre samboeren. Svensk rett har heller ikke regler om rett til vederlag eller liknende kompensasjon når samboerskapet opphører.97

5.3 Øvrige land

5.3.1 Australia

Australia har fravikelig lovgivning som regulerer det økonomiske forholdet mellom samboere.98 For samboerpar som omfattes av lovgivningen tilsvarer reglene i hovedsak det som gjelder mellom ektefeller. Loven Family Law Act 1975 gjelder i alle stater bortsett fra Western Australia. Loven definerer samboerskap som to personer i et parforhold som lever sammen («living together on a genuine domestic basis»). Dette innebærer ikke et absolutt krav om felles bosted. Paret kan ikke være i nær slekt eller gift med hverandre, men det kreves ikke at de for øvrig er ugift. Det stilles ikke krav til alder.99 Loven angir en skjønnsmessig vurdering av om et par regnes som samboere, blant annet etter forholdets varighet, om det er barn i forholdet, art og omfang av felles bopel, eller hvordan paret har organisert seg økonomisk. Flere stater har en registreringsordning for samboere. Om samboerskapet er registrert kan være relevant, men er ikke nødvendigvis avgjørende for å bli ansett som samboer etter familielovgivningen.100

For at domstolene skal kunne avgjøre en tvist om det økonomiske oppgjøret kan det gjelde tilleggskriterier til samboerskapet, for eksempel krav til forholdets varighet eller felles barn, om samboerskapet er registrert, eller om en part har gitt et betydelig direkte eller indirekte bidrag og utfallet av saken ellers ville medført «serious injustice» for parten.101

Å leve i et samboerskap har ikke uten videre betydning for eierforholdet mellom partene. Partenes tilpasninger til samlivet kan likevel være relevant for eiendomsretten og det økonomiske oppgjøret ved et samlivsbrudd, se utredningen punkt 11.4.2.

Lovgivningen gir regler for deling av samboeres formue etter endt samliv, se punkt 15.4.3. Landets svært skjønnsmessige regulering og begrensningene i adgangen til rettslig tvisteløsning gjør det vanskelig å vurdere i hvilken utstrekning reglene gir reell beskyttelse for personer som lever sammen.

5.3.2 Belgia

Belgia har ingen samboerlov.102 Landet har konstruksjonen juridisk samboerskap («cohabitation légal»), som tillater ugifte samboere å registrere samboerskapet.103 Ordningen gjelder ikke bare par, men også andre som bor sammen, slik som venner eller søsken i et husstandsfellesskap. Ordningen etablerer noen gjensidige rettigheter og plikter mellom partene, blant andre enkelte begrensninger i rådigheten over det felles hjemmet, plikt til å bidra til bo- og husholdningsutgifter, og regler om felles ansvar for gjeld for husholdningsutgifter og oppfostringen av barn. Men verken et juridisk eller de facto samboerskap danner noe formuesfellesskap mellom partene og påvirker i utgangspunktet ikke eiendomsforholdene.

5.3.3 Canada

Det finnes ingen nasjonal kanadisk samboerregulering. Tilnærmingen til privatrettslige spørsmål mellom samboere varierer mellom de kanadiske provinsene. Flere provinser har imidlertid en familielovgivning som regulerer forholdet mellom samboere, blant annet provinsene Alberta, British Colombia, Manitoba, og Saskatchewan.104 I andre provinser, som Quebec, behandles samboerrettslige spørsmål i hovedsak etter generelle rettsprinsipper.105

Et generelt utgangspunkt i kanadisk rett er likevel at et samboerskap ikke endrer partenes eiendomsforhold, men krav mellom samboere kan ha grunnlag i såkalt trusts law, en sameieliknende konstruksjon, se punkt 11.4.2.106

Samboerlovgivningen i British Columbia vil omtales nærmere her. Provinsen har en fravikelig lovgivning om det økonomiske forholdet mellom samboere. Samboere er definert som to personer som har bodd sammen i et ekteskapslignende forhold i minst to år, eller som har felles barn. Loven gir blant annet regler for deling av samboeres verdier etter samlivsbrudd og rett til økonomisk bidrag.107 Delingsreglene omtales nærmere i punkt 15.4.4.

Både i provinser med og uten samboerlovgivning kan en part etter endt samliv ha rett til vederlag fra den tidligere samboeren, basert på prinsipper om ugrunnet berikelse («unjust enrichment»), se også punkt 16.4.1.108

5.3.4 England og Wales

England og Wales har ingen samboerlov, og lovverket gir ingen generell samboerdefinisjon.109 Et samboerskap i seg selv påvirker ikke formues- eller eiendomsforholdet mellom partene under samlivet eller når det opphører. Alminnelig lovfestet og ulovfestet rett får anvendelse på tvister mellom samboere.

Noen særregler finnes på det privatrettslige området, blant annet kan samboere etter familielovgivningen kreve en begrenset borett i det felles hjemmet («occupation order») eller rett til å overta leieavtalen («tenancy transfer»).110

En fravikelig samboerlovgivning ble foreslått av Law Commission i 2007, men er ikke fulgt opp av lovgiver.111 Kommisjonen har i en ny rapport i 2024 gjentatt anbefalingen om lovreform for samboere ved oppløsning av samboerskap.112

5.3.5 Frankrike

Frankrike har ingen samboerlov, men den franske sivillovboken (Code civil) regulerer ordningen Pacte civil de solidarité (PACS), som gir samboere mulighet til å formalisere forholdet ved en særskilt avtale.113 Partene må være myndige og ikke i nær slekt. De kan heller ikke være gift eller allerede bundet av en PACS. Par som inngår en PACS etablerer enkelte gjensidige rettigheter og plikter, blant annet forplikter de seg til å leve sammen, yte gjensidig bistand («une aide matérielle et une assistance réciproques») og paret får et begrenset felles ansvar for gjeld knyttet til dagliglivets behov («pour les besoins de la vie courante»).114 Det etableres ikke et formuesfellesskap, og paret beholder som utgangspunkt rådighet over egne eiendeler. Partene kan avtale å etablere sameie i eiendeler de anskaffer («régime de l’indivision»).115

Utenfor PACS-ordningen er samboerskap anerkjent i sivillovboken («concubinage»). Samboere har enkelte særretter, blant annet knyttet til beskyttelse av familiehjemmet. Men et samboerskap medfører ikke endringer i formuesforholdet mellom partene, og tvister ved samlivsbrudd reguleres i utgangspunktet etter alminnelig sivilrett.

5.3.6 Irland

Irland har en fravikelig og begrenset samboerlovgivning.116 Loven definerer en samboer som én av to personer over 18 år, som bor sammen som et par i et forpliktende forhold («intimate and committed relationship»).117 Partene må ikke være i slekt eller gift eller registrert partner med hverandre. Om det foreligger et samboerskap vurderes blant annet etter forholdets varighet, om paret har barn som forsørges og økonomiske forhold, som grad av økonomisk fellesskap eller avhengighet mellom partene. For at de vesentligste deler av loven skal få anvendelse gjelder tilleggskriterier: paret må ha vært samboere i minst fem år eller minst to år og ha felles barn som forsørges, og samboerne må heller ikke være gift med andre.118

Et samboerskap har i prinsippet ikke betydning for parets eiendoms- eller formuesforhold. Samboerlovgivningen får i første rekke anvendelse når forholdet tar slutt. Korrigerende virkemidler ved det økonomiske oppgjøret («redress») inkluderer økonomiske bidrag («compensatory maintenance order») eller overføring av eiendom («property adjustment order»).119 Samboeren må først godtgjøre en økonomisk avhengighet av samboeren, som har grunnlag i samlivet eller samlivsbruddet. Domstolen vurderer deretter kravet etter en skjønnsmessig rimelighetsvurdering, se også utredningen punkt 15.4.5.120

5.3.7 New Zealand

New Zealand har en lovgivning som regulerer det økonomiske forholdet mellom samboere når samlivet opphører.121 For samboere som omfattes av loven, gjelder i hovedsak de samme reglene som mellom ektefeller. Samboere kan avtale at loven ikke skal gjelde. Hvor loven ikke kommer til anvendelse vil alminnelige rettsregler gjelde for det økonomiske oppgjøret mellom partene.

Loven definerer samboerskap som et forhold mellom to personer over 18 år, som ikke er gift eller registrerte partnere med hverandre. Personene må bo sammen som et par («live together as a couple»), noe som bestemmes etter en bred, skjønnsmessig vurdering.122 For at de vesentligste delene av loven skal komme til anvendelse gjelder enkelte tilleggskriterier, se punkt 15.4.6.

Samboerskap påvirker i utgangspunktet ikke formuesforholdene under samlivet, se likevel nærmere om sameiekonstruksjoner i punkt 11.4.2.123

Ved samboerskapets opphør gjelder regler for deling av partenes formue, uavhengig av eierskap, se nærmere i punkt 15.4.6.124 En samboer kan etter behovsprøving ha rett til økonomisk bidrag.125

5.3.8 Skottland

Skotsk familielovgivning regulerer visse økonomiske forhold mellom partene når et samboerforhold opphører.126 Loven definerer samboere som to personer i et parforhold som bor sammen som om de var ektefeller eller registrerte partnere («living together as if they were husband and wife» eller «living together as if they were civil partners»).127 Loven angir skjønnsmessige momenter for vurderingen av om det foreligger et ekteskapslignende forhold, blant annet forholdets art og varighet og den økonomiske organiseringen under samlivet. Det kreves ikke felles barn. Loven fastsetter ikke vilkår om alder, heller ikke at partene må oppfylle vilkårene for å inngå ekteskap.

Scottish Law Commission har i en rapport fra 2022 anbefalt lovendringer som innebærer at et samboerforhold må være varig («enduring») istedenfor ekteskapslignende, samt at samboere må være minst 16 år, ugifte og ikke i nær slekt.128

Å leve i et samboerskap påvirker ikke eiendomsforholdene med mindre det uttrykkelig er fastsatt. Loven gir for eksempel presumsjonsregler for sameie mellom samboere i parets innbo («household goods»), se punkt 11.4.2.129 En samboer kan også tilkjennes bruksrett («occupancy rights») til parets felles bolig i en begrenset periode.130

Lovgivningen får i hovedsak anvendelse når samboerskapet opphører. Ved samlivsbrudd kan en samboer tilkjennes økonomisk vederlag eller bidrag etter en bred skjønnsmessig vurdering, hvor domstolen blant annet ser hen til hvilke økonomiske fordeler og ulemper partene har hatt som følge av samlivet.131 Scottish Law Commission har anbefalt lovendringer som blant annet innebærer muligheten til å kreve såkalte «property transfer order», det vil si overføring av eierskapet for boligen til én av samboerne ved samlivsbruddet.132

5.3.9 Tyskland

Tyskland har ingen samboerlov. Samboere anses å ha et minimumsvern som bygger på enkeltregler, analogi fra øvrige regler og anvendelse av generelle rettsprinsipper.133 I hovedsak er samboeres rettsstilling utviklet gjennom rettspraksis. Samboere kan som andre inngå avtaler som regulerer det økonomiske forholdet mellom partene, innenfor rammene av alminnelig avtalerett.

Det finnes ingen generell samboerdefinisjon, men rettspraksis har utviklet begrepet «Nichteheliche Lebensgemeinschaft» (ikke-ekteskapelig livsfellesskap). Kjennetegnene er et eksklusivt og langvarig parforhold, sammenlignbart med ekteskap, hvor sentrale momenter kan være forholdets varighet, om det er barn i forholdet og graden av økonomisk fellesskap.

Å leve i et samboerskap endrer ikke eierforholdene. Privatrettslige lovregler gir likevel en presumsjon for at samboere eier sammen løsøre som er i felles besittelse, som for eksempel innbo i felles hjem.134

Ved opphøret av et samboerskap er utgangspunktet at hver av partene beholder sitt.135 En samboer kan ha en viss rett til kompensasjon på bakgrunn av ekstraordinære bidrag under samlivet, men rettstilstanden er uklar. Slike krav kan ha ulike rettslige forankringer, blant annet prinsipper om privatrettslige sammenslutninger («Gesellschaft bürgerlichen Rechts») eller ugrunnet berikelse («Ungerechtfertigte Bereicherung»).136

6 Om samboerne

6.1 Innledning

Samboerlovutvalget er bedt om å utrede behovet for regler mellom samboere på det økonomiske området, samt utarbeide og begrunne konkrete forslag til lovbestemmelser. Av mandatet fremgår at reglene skal tilpasses samboerskapenes egenart.

Behovet for en samboerregulering og hvordan slike regler bør utformes vil blant annet avhenge av hvem som er samboere og hvordan de opptrer på det økonomiske området. Samboerlovutvalget har kartlagt eksisterende kunnskap om samboere og deres økonomiske forhold, se punkt 2.5.2. Kartleggingen har vist at kunnskapsgrunnlaget om samboere og samboerforhold i Norge er fragmentert og at lite samboerrettet forskning er av nyere dato. Studier om norske husholdninger, familieøkonomi, forbruksvaner mv. skiller videre i liten eller ingen grad mellom gifte og samboende par. Forskningen gir dermed lite kunnskap om samboergruppen eller om samboeres økonomiske atferd.

Utvalget har innhentet oppdatert statistikk fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Statistikken er fremlagt i rapporten «Samboerskap i Norge 2005-2023: antall, kjennetegn og samlivsdynamikk» og er utarbeidet av Kenneth Aarskaug Wiik ved forskningsavdelingen i SSB. Rapporten er inntatt som vedlegg 1 til utredningen og vil heretter omtales som «Samboerrapporten». Samboerrapporten presenterer statistikk og analyse om utbredelse av samboerskap, ulike samboergrupper og samlivsbrudd mellom samboere. Noen viktige punkter gjengis i dette kapittelet.

Kunnskapsgrunnlaget fra SSB suppleres av annet materiale, særlig to kvantitative undersøkelser: «Hvordan lever vi, og hvordan deler vi» («Leve-dele2016») og den svenske undersøkelsen «Att leva som sambo» gjennomført i 2010.137 Studiene undersøkte blant annet forekomsten av ulike samboergrupper, samboeres økonomiske fellesskap og samboernes kunnskap om rettsreglene.

6.2 Samboerne i Norge. Forekomst og kjennetegn

Samboerrapporten baserer seg i hovedsak på registerdata hentet fra Husholdningsstatistikken. Samboere er i rapporten fra SSB definert som par bestående av en mann og en kvinne, registrert bosatt på samme adresse, ikke gift eller i slekt, som har felles barn eller en aldersdifferanse på maksimum 15 år. Tallene er fra perioden 2005 til og med 2023.

I 2023 var det i underkant av 400 000 samboerpar i Norge.138 Nesten 18 prosent av den totale voksne befolkningen i Norge bodde dermed sammen uten å være gift.139 Forekomsten av samboerskap har økt betydelig de to siste tiårene, og i alle aldersgrupper.140 Antallet gifte par har derimot vært relativt stabilt siden 2005.141 Andelen samboerpar øker, og utgjør i dag nærmere en tredjedel av alle par.142 Tendensen til en økende samboerbefolkning finner vi også i Sverige og andre europeiske land.143

Samboerskap er i dag utbredt i hele det norske samfunnet, i alle landsdeler og i ulike deler av befolkningen. Selv om det fortsatt er flest samboere i de yngste aldersgruppene, er det forholdsmessig størst økning i antallet eldre samboere.144 I aldersgruppen 18-29 år utgjør samboerpar over tre fjerdedeler av alle par. I den eldste gruppen mellom 70-80 år er andelen samboerpar ca. 8 prosent, mens i aldersgruppen 60-69 år er andelen nesten 15 prosent.145

Det er visse variasjoner mellom regionene. I samtlige landsdeler har antallet samboerpar økt i perioden 2005 til 2023.146 Andelen samboerpar er høyest i Nord-Norge og Trøndelag (ca. 37 prosent).147 Andelen samboerpar er lavest på Sørlandet, men her har andelen økt fra 15 prosent i 2005 til nærmere 26 prosent i 2023.148

Andelen samboerpar har økt også i innvandrerbefolkningen. Par fra EU/EØS-land utgjør den største samboergruppen blant dem som har innvandret til Norge.149 Blant par hvor én eller begge parter har innvandret til Norge er andelen samboerpar for innvandrergruppen sett under ett noe lavere enn blant norskfødte.150

SSB har videre analysert samboergruppen basert på sosioøkonomiske kjennetegn. Studien viser at gifte par jevnt over har noe høyere inntekt enn samboerpar.151 Når det gjelder utdanningsnivå finnes ikke ett klart mønster. Det er små forskjeller mellom samboere og gifte i andelen som har fullført en universitets- eller høyskoleutdanning.152 Som i befolkningen generelt har andelen samboere og gifte med høyere utdannelse økt siden 2005.153 Samboende og gifte kvinner har i dag jevnt over et høyere utdanningsnivå enn sine mannlige partnere.154

6.3 Barn med samboende foreldre

I alt 53 prosent av alle samboerpar i alderen 18-80 år hadde felles barn pr. 1. januar 2023.155 Dette utgjør om lag 200 000 samboende foreldrepar. Andelen samboende par som har felles barn har holdt seg relativt stabil siden 2005.156 Fortsatt finnes det langt flere gifte par med felles barn (84 prosent).157 Det er betydelig vanligere for samboere å bo sammen uten å ha felles barn enn det er for gifte.158

Av alle barn som ble født i Norge i 2023 hadde 53 prosent samboende foreldre på fødselstidspunktet. Andelen fødte barn med to gifte foreldre var nesten 37 prosent, mens resten, det vil si rundt 10 prosent, hadde enslig mor eller far.159

Andelen samboende foreldre synker når barna blir eldre. I 2023 var det nesten 1,1 millioner barn i alderen 0-17 år i Norge. Omtrent 25 prosent av alle barn, nesten 278 000 barn, bodde med sine samboende foreldre, mens 52 prosent bodde med sine gifte foreldre.160 Nesten 16 prosent av barna bodde bare med mor eller far, mens rett under 7 prosent av barna bodde med mor eller far og en «steforelder». I den siste kategorien kjenner vi ikke til hvor mange av mødrene eller fedrene som er henholdsvis samboer eller gift med «steforelder».

Der et barn er registrert bosatt med én av foreldrene, vil barnet normalt ha samvær med den andre forelderen. Vi kjenner ikke til hvor mange barn som har tilknytning til en samboerfamilie gjennom samværsforelderen.

6.4 Samboerforholdenes varighet. Samlivsbrudd

SSBs analyse viser samlivsforløp for samboerparene og ekteparene over en periode på maksimum 17 år fra 2005 frem til 2022.161 Analysen følger parene frem til et eventuelt samlivsbrudd, eller til paret tas ut av statistikken som følge av utflytting eller død. Samboerpar som gifter seg, regnes som gifte året etter.162 Dette er et meget godt statistikkgrunnlag for å vurdere samlivsstabilitet, sammenlignet med det vi har hatt tilgang til tidligere. Overordnet støttes funnene i Samboerrapporten av annen nyere forskning, se Zahl-Olsen et al., 2023.

Samboerskap oppløses som følge av samlivsbrudd og død, i tillegg videreføres mange samboerforhold i ekteskap. Rundt 15 000 samboerpar giftet seg med hverandre i 2022, dette var ca. 4 prosent av det totale antallet samboerpar dette året. Det er samboerparene i 30- og 40-årene som hyppigst inngår ekteskap.163

Samboerforholdene er mer bruddutsatt enn ekteskapene. Samboerrapporten viser videre at ekteskapene varer lenger før et eventuelt brudd enn samboerskapene. «Overlevelsestiden» til samboerparene var derved gjennomgående lavere enn for gifte, se figur 6.1.164 Etter 17 års samliv besto 42 prosent av alle samboerparene, mot 82 prosent av ekteparene. Halvparten av samboerne bodde fortsatt sammen etter 10 år, mot 87 prosent av ekteparene.165 Felles barn spilte en stor rolle for samlivets varighet: Over halvparten av samboerforeldrene bodde sammen etter 17 år, mot 32 prosent av samboerparene uten felles barn.166

Figur og kilde: Samboerrapporten, 2024. Wiik/Statistisk sentralbyrå.

Tallene viser at samboerskap er betydelig mindre stabile enn ekteskap. Sannsynligheten for samlivsbrudd er tre ganger så høy for samboere som for ektefeller, alle parene sett under ett.167 Det er likevel en nedgang i antall brudd mellom samboere siden 2006. Bruddraten har gått ned i alle aldersgrupper, med unntak av i den yngste samboergruppen 18-29 år.168

For alle aldersgrupper sett under ett ble 80 av 1000 samboerpar oppløst i 2022. Tilsvarende tall for gifte var 11,6 brudd per 1000 par.169 Likevel er det betydelige variasjoner mellom samboergruppene:

Bruddraten er lavest blant de eldste samboerne.170 Blant de eldste parene var det ifølge Samboerrapporten «ingen statistisk signifikant forskjell» i bruddrisikoen blant samboerpar med og uten felles barn.171 Antall samboerbrudd var markant høyere blant de unge. Aller høyest bruddrate hadde de yngste studentsamboerne.172

Samboerforholdets varighet har derved betydning for stabiliteten. Risikoen for samboerbrudd sank i all hovedsak i takt med samlivets varighet, tilsvarende gjaldt for de gifte parene i statistikken. Gjennomgående ser vi høyest bruddrate etter to til fire års samliv, før bruddraten synker mer gradvis for hvert år.173

Felles barn er en vesentlig faktor for forholdets stabilitet. Blant samboerpar med felles barn var bruddraten i snitt 36,4 brudd per 1000 par, mens den for samboere uten felles barn var 129 brudd per 1000 par. Bruddraten er likevel langt høyere enn for ektefeller med og uten barn, hvor det i 2022 var henholdsvis 10,1 og 19,2 oppløste ekteskap per 1000 ektepar.174

6.5 Forpliktelse og fellesskap i samboerforholdene

Hva som er grunnen til at par forblir samboere istedenfor å gifte seg er lite belyst i nyere norsk forskning. I studien «Leve-dele2016» oppga rundt 40 prosent av samboerne at de hadde planer om å gifte seg.175 I den svenske studien «Att leva som sambo» hadde rundt halvparten av de spurte samboerne ekteskapsplaner.176 I en norsk-svensk studie fra 2009 oppga én av fem at de hadde planer om å inngå ekteskap i løpet av de neste to årene.177 Felles barn og planer om barn var blant faktorene som styrket samboernes ekteskapsplaner.178 Parene som oppfattet forholdet som forpliktende og som var mest fornøyd med forholdet, hadde oftere ekteskapsplaner.179 Derimot syntes ekteskapsintensjonene å svekkes jo lengre samboerforholdet har vart uten at samboerne har giftet seg.180

I studien «Leve-dele2016» ble samboere uten ekteskapsplaner spurt hvorfor de ikke planla å gifte seg. Over halvparten oppga at samboerskapet var «best i tråd» med eget verdisyn eller samfunnssyn, mens 16 prosent oppga å ha fordeler ved å være samboer.181 Resten knyttet årsakene til ulike sider ved samlivet. I den svenske studien «Att leva som sambo» ble samboere som oppga at de trodde de kom til å gifte seg spurt om grunnen til at paret ennå ikke var gift. Økonomi ble oppgitt som den hyppigste grunnen, deretter fulgte at man følte seg for ung eller at man ikke hadde vært sammen så lenge.182

Studier har vist at gifte par jevnt over har større grad av felles økonomi enn samboere.183 Analysen i Fredwall, 2020a, tilsier at samboerskap med felles barn er mer varige og at disse samboerne har mer integrert økonomi enn andre samboere. Det samme viser eldre studier.184 82 prosent av samboerne i «Leve-dele2016»-undersøkelsen oppga at paret hadde hovedsakelig eller delvis felles økonomi. De resterende 18 prosentene svarte at de hadde atskilt økonomi. Kun fire prosent av ektefellene svarte at de hadde atskilt økonomi.185 Det økonomiske fellesskapet mellom samboere viste seg ved samarbeid om parets forbrukskostnader, felles investeringer og delt eierskap. Rundt 60 prosent av de spurte samboerne hadde investert i og eide bolig sammen, mot 91 prosent av ektefellene.186 Videre oppfattet 37 prosent av samboerne at de eide sammen alt de hadde skaffet seg under samlivet.187

I undersøkelsen «Arbeidsdeling i hjemmet: Er likestilte par mer fornøyde?» (Arnesen, 2023) var økonomi det eneste feltet der kvinner og menn var uenige om hvem som ‘vanligvis eller alltid’ utførte denne oppgaven. Både kvinner og menn mente at de selv i større grad enn partneren betalte regninger og holdt oversikt over økonomien.188 I rapporten «Finansiell kunnskap i den norske befolkning» (Nyhus, 2023) ble norske kvinner og menn spurt om hvem som tok de daglige avgjørelsene angående penger i husstanden. Ni av ti av kvinner som oppga at de tar slike beslutninger om penger sammen med andre, oppga at de bodde sammen med en ektefelle eller samboer.189 Undersøkelsene kan gi et bilde på hvordan par tar beslutninger om økonomi og kan synes å underbygge pars opplevelse av å leve i et økonomisk interessefellesskap der det er naturlig å avklare økonomiske spørsmål med hverandre.

Hvilken betydning inntekt eller ulikhet i partenes økonomi har for samboeres økonomiske fellesskap er lite kjent.190 Det statistiske utgangspunktet er imidlertid at kvinner fortsatt tjener mindre enn menn, at menn eier flere verdier enn kvinner, men at de også har større gjeld.191 Kvinner utfører fortsatt en større andel av husarbeidet enn menn.192 Ved fødsel tar kvinner ut ulønnet permisjon oftere og i flere uker enn menn.193 Forskjellene mellom kjønnene i formuesoppbyggingen trer særlig inn i midten av 30-årene.194 Dette er en alder hvor mange blir foreldre, og en aldersgruppe hvor nesten halvparten av de som er i et samliv er samboere.195

6.6 Avtaler mellom samboerne. Kunnskap om rettsreglene og økonomi

Det enkelte samboerparet står fritt til å inngå en avtale om sine økonomiske forhold. En gjennomtenkt avtale kan gi en ordning tilpasset det enkelte parets behov. Selv om undersøkelser viser noe sprikende funn knyttet til om par har inngått samboeravtale, er hovedfunnet likevel at samboere i liten grad benytter muligheten til å inngå avtaler om det økonomiske forholdet dem imellom.196 I studien «Leve-dele2016» svarte 21 prosent av samboerne at de har samboeravtale. Flere eldre enn yngre svarte bekreftende. Andelen med samboeravtale var noe større blant par som hadde etablert seg senere i livet, og blant de som hadde gjort en felles investering. Samlivets varighet økte også sannsynligheten for at paret har samboeravtale. I studien ble samboerne spurt om grunnen til at de ikke hadde opprettet en samboeravtale. I alt 29 prosent svarte at de ikke hadde behov for en avtale, mens 54 prosent svarte at de hadde «tenkt på det, men ikke kommet så langt». Samboere med felles barn og par som hadde investert sammen svarte oftere enn andre at de ikke hadde kommet så langt. Dette kan forstås slik at disse samboerne i særlig grad er klar over den manglende reguleringen av de økonomiske forholdene.

I den svenske studien «Att leva som sambo» oppga 14 prosent av samboerne at de hadde inngått en samboeravtale.197 At Sverige har egen samboerlov kan være en årsak til at noe færre svensker enn nordmenn inngår samboeravtaler. Samtidig er samboeres arverettslige stilling sterkere i Norge enn i Sverige. I «Leve-dele2016» oppga 15 prosent av samboerne at de hadde skrevet testament, mens andelen i Sverige var 18 prosent i den svenske undersøkelsen utført i 2010.198 Også her kan forskjellene i regulering bidra til å forklare forskjellene i ønsket om å opprette testament.

Par i samliv har lav kunnskap om rettsreglene om det økonomiske forholdet mellom dem, noe som gjenspeiles i undersøkelser både i Norge, Sverige og Danmark.199 Også en kanadisk studie fra British Columbia viste at flertallet av de intervjuede parene hadde uriktig, lav eller ingen kunnskap om samboerlovgivningen i provinsen.200 «Leve-dele2016»-undersøkelsen viste få signifikante forskjeller mellom kjønnenes juridiske kunnskap.201 Kjønnsforskjeller ble imidlertid påvist i rapporten «Finansiell kunnskap i den norske befolkning» (Nyhus, 2023), hvor deltakere i flere land ble stilt 50 spørsmål om begreper som rente, lån, inflasjon mv. Nordmenns kunnskap totalt sett ble målt høyere enn snittet i OECD-land, men norske kvinner hadde betydelig lavere finansiell kunnskap enn norske menn.202 Om kvinnene var enslige eller i parforhold hadde derimot liten påvirkning på svarene.203

7 Behovet for lovregulering

7.1 Innledning. Om kunnskapsgrunnlaget

Utvalgets overordnede mandat er å vurdere behovet for en nærmere rettslig regulering av samboeres økonomiske plikter og rettigheter underveis i samboerskapet og ved samlivsbrudd.

‘Samboere’ utgjør en mangfoldig og uensartet gruppe som ikke har noen felles eller entydig stemme i det offentlige rom. Det er derfor få, om noen, som med tydelighet målbærer samboergruppens behov eller ønsker for en lovregulering. Synspunkter fra ulike interessegrupper og organer kan likevel være egnet til å belyse ulike sider ved behovet for regulering i samboergruppene.

Med dette utgangspunktet har utvalget søkt å styrke beslutningsgrunnlaget gjennom samtaler med representanter fra sivilt samfunn, representanter for relevante offentlige organer og ved å stille seg tilgjengelig for personer og grupper som har ønsket å ytre seg, se utredningen punkt 2.5. Formålet har vært å innhente innspill som samlet sett er egnet til å romme samboergruppens ønsker og behov for regulering. Utvalget har som ledd i dette innhentet synspunkter fra aktører med ulike perspektiver knyttet til alder, kjønn, minoriteter og urbefolkning, religiøs tilhørighet mv.

Ved vurdering av behovet for lovgivning på dette området har utvalget tatt i betraktning innspillene som er innhentet. Utvalget har også tatt utgangspunkt i kunnskapen om samboere som er beskrevet i utredningen kapittel 6, sammenholdt med erfaringer fra gjeldende norsk rett, internasjonale forpliktelser og fremmed rett, jf. kapitlene 3 til 5. Drøftelsene i dette kapittelet er basert på utvalgets slutninger av det kunnskapsgrunnlaget som er beskrevet.

7.2 Forekomsten av samboerskap som begrunnelse for regulering

Andelen samboerpar i det norske samfunnet er i seg selv et tungtveiende argument i favør av behovet for lovregulering av det økonomiske forholdet mellom samboere. I 2023 var det ifølge det statiske grunnlaget 383 665 samboerpar i Norge. Det vil si at 767 330 personer levde i et samboerskap. Dette utgjorde over 17 prosent av den totale voksne befolkningen samme år.204

Lovregulering av forholdet mellom samboere er ikke en ny tanke. Allerede i NOU 1980: 50 Samliv uten vigsel mv. ble antallet samboende ansett som «ikke … ubetydelig», se side 41. Det ble den gang uttalt at samboeres rettsstilling «allerede av den grunn [måtte] anses som et rettspolitisk spørsmål som har krav på oppmerksomhet». Nærmere 45 år senere er forekomsten av samboere betydelig høyere. Samboerskapet som samlivsform velges, i motsetning til tidligere, dessuten i alle deler av samfunnet: blant alle aldersgrupper, i alle landsdeler, blant norskfødte og i innvandrerbefolkningen og blant par med og uten felles barn, jf. punkt 6.2. Den innhentede statistikken underbygger at samboerskapet har blitt et etablert og akseptert alternativ til ekteskap i tilnærmet alle deler av samfunnet. Utvalget har også forstått de ulike aktørene som har gitt innspill slik at de bekrefter at det er et stort mangfold i samboergruppen, at det er behov for lovgivning og at det kan være forskjeller i synet på den nærmere utformingen av lovgivningen.

For alle personene som lever i et samboerforhold vil dette forholdet ta slutt, enten ved at partene inngår ekteskap, samboerskapet ender i samlivsbrudd eller fordi en av partene dør. Uansett årsak vil det at et samboerskap tar slutt, kunne gi behov for lovgivning.

Den innhentede statistikken tilsier at risikoen for samlivsbrudd er betydelig høyere i samboerskap enn i ekteskap. Risikoen er høyere i alle samboergrupper, se punkt 6.4. Samlet er sannsynligheten for samlivsbrudd tre ganger høyere for samboere enn for ektefeller.205

Samtidig viser statistikken at en vesentlig andel samboere holder sammen lenge, og at de eldre samboerne har de mest stabile samboerforholdene, se punkt 6.4. En del samboerskap varer livet ut. Denne kombinasjonen av betydelig bruddutsatthet, men også stabilitet og langvarighet i mange samliv kan tale for at ulike samboergrupper har ulike behov for regulering.

En samboerlovgivning vil til enhver tid være relevant for svært mange, enten under samlivet eller når samlivet opphører. Statistikken tilsier at gjennom et livsløp er det få som aldri vil ha bodd sammen med en partner uten å være gift. Det er dermed svært høy sannsynlighet for at en borger i Norge i løpet av livet står ovenfor økonomiske og rettslige spørsmål som har oppstått i et samboerforhold. Dette kan i seg selv begrunne lovgivning.

7.3 Behovet for beskyttelse av samboerne og samboerfamilien

FNs verdenserklæring om menneskerettigheter artikkel 16 fastslår at familien er samfunnets grunnleggende enhet. I dag dannes familier både basert på ekteskap og samboerskap. I ekteskap nyter ektefeller godt av ekteskapslovens beskyttende regler.

Underveis i et samliv vil ektefeller beskyttes gjennom regler om gjensidig forsørgelse, innsyn i den andres økonomi, ansvar for gjeld, mulighet for å bli ansett som eier av felles bolig basert på indirekte bidrag og rådighetsbegrensninger knyttet til felles bolig. Ved samlivsbrudd beskytter ekteskapslovgivningen gjennom regler om deling, vederlag og i enkelte tilfeller ektefellebidrag mv.

Dette er et vern som samboere i det vesentlige ikke har. Samboeres økonomiske forhold er i liten grad regulert og lovgivningen gir disse familietypene mindre beskyttelse. Samtidig forventer storsamfunnet i mange sammenhenger at samboerne utgjør en økonomisk enhet som bidrar til gjensidig forsørgelse underveis i samlivet. Ved vurdering av retten til ulike velferdsytelser ses det hen til om det finnes en samboer som kan være med på å dele kostnader og sikre forsørgelse, og det samme legges til grunn om myndighetene skal foreta inndriving av gjeld overfor en av samboerne. På noen områder opplever derved samboerne ulempene ved å være samboere, uten at de også får fordelene. Dette er i seg selv et argument for lovgivning på området.

Samboerskap ender som nevnt med samlivsbrudd tre ganger så ofte som ekteskap. Likevel er de økonomiske konsekvensene av samlivsbrudd mellom samboere tilnærmet uregulert. Det innebærer at lovgivningen i svært liten grad vil komme samboere til unnsetning ved et samlivsbrudd. I lys av samboergruppens omfang i alle lag av befolkningen, er det etter utvalgets syn stadig vanskeligere å skulle begrunne en slik omfattende forskjell i rettslig beskyttelse. Ikke minst gjelder dette for samboere som har barn sammen. Barn i samboerfamilier har det samme kravet på beskyttelse og rett til et menneskerettslig vernet oppvekstmiljø. Behovet for en mer likeartet regulering for samboere og deres barn, tilsier etter utvalgets syn at det er behov for en tilpasset lovgivning på området. Også likestillingshensyn gir grunn til å fremme lovgivning som kan gi beskyttelse av den eventuelt økonomisk sårbare parten i samlivet, se utredningen punkt 4.4 og punkt 4.5.

7.4 Kan en samboerlovgivning bidra til å gjøre samlivene mindre utsatt for brudd?

Behovet for beskyttende regler i samboerskapet og ved samlivsbrudd etter samboerskap, tilsier at det er behov for en samboerregulering, jf. punktet over. Spørsmålet er imidlertid om en samboerlovgivning også kan bidra til å gjøre samlivene mindre utsatt for brudd? Dette spørsmålet er det krevende å besvare.

Parallelt med fremveksten av samboerskap har andelen gifte par gått ned. Samboerpar utgjør nå rundt en tredjedel av parene i samliv, og de utgjør dermed en betydelig del av familiestrukturen i Norge, se punkt 6.2. Stabile familieenheter er som oftest en fordel både for samlivspartene selv, barna og samfunnet. Statistikken utvalget har innhentet viser at ekteskap er betydelig mer stabile enn samboerskap, se punkt 6.4. Det er da naturlig å stille spørsmål ved hvorfor samboerskap er langt mer bruddutsatte enn ekteskap.

Enkelte elementer til forklaringen kan være at samboere gjennomgående er yngre og har færre barn enn ektefeller. Samtidig er ikke slike faktorer tilstrekkelig til å forklare de betydelige forskjellene i bruddutsatthet.

Utvalget har ikke grunnlag for å fullt ut forklare forskjellen, men ser grunn til å fremheve ytterligere to faktorer som fremstår vesentlige for forståelsen av forskjellen. For det første er alle ekteskap basert på et aktivt valg av ektefellene og utveksling av et gjensidig løfte om et varig samliv. Ektefellene har ved vigselen foretatt en offentlig markering av å ha valgt hverandre og beslutningen blir offentlig kunngjort. Det kan ikke utelukkes at et slikt løfte styrker forpliktelsene og har en stabiliserende effekt på forholdet. Forskning utført av Wiik og Noack, 2011, trekker videre i retning av at det ikke bare er selve ekteskapsinngåelsen som stabiliserer et samliv, men at også et samboende pars beslutning om et fremtidig ekteskap har positiv innvirkning på tilfredsheten med samlivet.

Det kan videre reises spørsmål om måten ekteskapene er regulert på, har betydning også for stabiliteten. Rettsreglene krever at de kommende ektefellene tar et aktivt valg, lover hverandre å holde sammen og kunngjør dette løftet. Lovgivningen bidrar derved til å forsterke det eksisterende forpliktende elementet ved ekteskapet. Dette kan være et argument for at lovgivningen for samboere også bør utformes slik at den søker å forsterke de forpliktende elementene ved samboerskapet. Om man legger til grunn at ektefellenes aktive valg av hverandre og et langvarig samliv er stabiliserende, kan dette i seg selv være et argument for å utvikle samboerlovgivningen slik at også samboere oppfordres til å foreta aktive valg knyttet til samlivet og hvilke regler som skal gjelde for paret. Ved å innrette lovgivningen slik, antas det at lovgivningen dels vil være egnet til å avklare samboernes mål for samlivet og dels være egnet til å styrke målet om et varig samliv enten i samboerskap eller ekteskap.

Utvalget foreslår i kapittel 9 at samboerne skal kunne inngå en nærmere regulert avtale om hvilke regler som skal gjelde og om hvordan deres økonomiske forhold bør reguleres. To personer kan velge å avtale at hele loven skal gjelde med én gang de flytter sammen. Om samboere på den andre siden er i tvil om de ønsker reguleringen i loven, gir lovforslaget samboerpar uten barn tre års ‘betenkningstid’ der de kan vurdere å inngå en avtale som trer istedenfor eller som tilpasser bruken av loven for dem. Formålet er å gi samboerne en viss tid til å avklare om samlivet deres skal omfattes av en mer forpliktende samboerregulering eller ikke. Det kan ikke utelukkes at en slik avklaring for noen vil lede til brudd eller til at lovgivningen velges bort. I et større perspektiv antas det likevel at et incitament til avklaring før det har gått for lang tid ofte kan være av det gode. Forklaringsfaktorene beskrevet over støtter at et av formålene med en samboerlovgivning bør være å styrke parets insentiv til å ta en beslutning om samlivet. En fravikelig lovgivning sikrer partenes valgfrihet, samtidig som den indirekte vil føre til at samboere i større grad må ta stilling til samlivet som ledd i å avklare de juridiske og økonomiske forholdene mellom seg. Utvalget anser at også dette taler i favør av å utvikle en fravikelig lovgivning på dette området.

7.5 Særlig om hensynet til barna i samboerfamilien

Hensynet til barna i samboerfamiliene har stått sentralt for utvalgets vurderinger av behovet for lovregulering, se også punkt 4.6. En lovgivning som bidrar til å sikre en viss fordeling av de økonomiske verdiene og som søker å stryke samboerforholdenes stabilitet, jf. punkt 7.4, kan også bidra til bedre oppvekstsvilkår for barna både relasjonelt og økonomisk.

Hensynet til barna i samboerfamiliene kan også tilsi at det er behov for en lovgivning som gir økonomisk beskyttelse utover et minimumsnivå både i samlivet og ved samlivsbrudd. Et samlivsbrudd leder til at én familie blir til to. Samlivsbruddet vil normalt lede til at familien nå trenger to boliger, paret taper stordriftsfordeler og de to nye familieenhetene vil ofte gå fra to inntekter til én. Funn gjort av Onshuus, 2022, underbygger at boligutgiftene øker betydelig ved samlivsbrudd etter ekteskap, mens annet forbruk minsker. Selv om funnene gjelder ektefeller er det grunn til å forvente at det samme gjelder samboere.

Foreldrenes økonomi kan videre spille inn i vurderinger om barnets bosted og samvær etter samlivsbrudd.206 En viss økonomisk fordeling mellom foreldrene kan medvirke til å sikre barns fortsatte kontakt med begge foreldre. Belastningen ved trangere økonomiske kår etter samlivsbrudd blir også trukket frem i rapporten «Vanlig, men vanskelig. Barn og foreldres opplevelse av samlivsbrudd», utarbeidet av organisasjonen Voksne for barn.207 En samboerlovgivning kan bidra til å dempe de negative økonomiske effektene av et samlivsbrudd, blant annet redusere risikoen for at én av partene blir stående på bar bakke.

Det er utvalgets syn at antallet barn i samboerfamilier i særlig grad begrunner behovet for en regulering av det økonomiske forholdet mellom samboerne. Flertallet av barn i Norge har samboende foreldre når de blir født (53 prosent).208 Av alle barn i Norge bor 25 prosent av barna med sine to samboende foreldre, noe som utgjør rundt 277 000 barn, se punkt 6.3. Andelen barn i samboerfamilier kan i tillegg være et selvstendig argument for en regulering utover et minimum og derved en regulering som sikrer en fordeling av de verdiene som partene sammen har skapt underveis i samlivet.

Også for barn i samboerfamiliene som ikke er parets felles barn, kan regler som bidrar til mer stabile og gjensidig forpliktende relasjoner være positivt. Ved et eventuelt samboerbrudd fremstår denne gruppen barn spesielt sårbare for økonomiske omveltninger. Den foreslåtte samboerlovgivningen kan gi samboende foreldre en rettslig ramme om familiefellesskapet, selv om rammen ikke tilsvarer det som gjelder mellom ektefeller etter ekteskapsloven. En samboerlovgivning kan likevel bidra til et mer likestilt foreldreskap for henholdsvis samboende foreldre og gifte foreldre.

Det er anerkjent at høy konflikt mellom foreldre kan være skadelig for barns psykiske helse.209 Et mål med den foreslåtte samboerlovgivningen er å bidra til rettsavklaring, en felles forståelse av rettigheter og plikter i og etter et samliv og derved også å redusere risikoen for høy konflikt om det økonomiske oppgjøret etter samlivsbrudd. Lovregler kan bidra til å øke den rettslige forutsigbarheten og gi samboere en ramme for samarbeid, verktøy for å forebygge uklarheter og uenigheter og bidra til et effektivt og rimelig oppgjør.

7.6 Oppsummerende vurderinger av behovet

I punktene 7.1 til 7.5 redegjør utvalget for behovet for en lovregulering mellom samboere. Utvalget står samlet bak vurderingen av at det er behov for en regulering av det økonomiske forholdet mellom samboere i samliv og ved brudd.

Utvalget står etter mandatet fritt til å foreslå ulike løsninger for lovregulering, herunder vurdere om det bør utarbeides en egen fravikelig samboerlov, eller om en eventuell regulering bør inntas i eksisterende lover.

Utvalget anbefaler at det utarbeides en egen lov om det økonomiske forholdet mellom samboere. En samboerlov vil kunne gi en helhetlig regulering av de rettsspørsmålene som til stadighet vil reise seg på det økonomiske området mellom samboere. En samlet regulering i en lov vil også være mer tilgjengelig og enklere å finne og forstå, enn en regulering spredt i eksisterende lover. Ved å foreslå en egen lov vil også valget av begreper og lovens oppbygging være med å lette forståelsen av den.

Samboerreglene vil bli mer tilgjengelige og synlige om reglene gis i en egen lov. Det er spesielt viktig at reglene om fravikelighet kommer klart frem. En egen samboerlov markerer at et samboerskap er og fortsatt skal være noe annet enn et ekteskap, og at ulike regler gjelder. På samme måte vil regulering i en egen lov bidra til å skille klarere mellom samboerskap og andre typer bofellesskap.

Omfanget av de reglene som utvalget foreslår, underbygger behovet for en egen lov. Utvalget foreslår en heldekkende, men likevel kompakt regulering. Hvert kapittel og hver bestemmelse har overskrifter som gjør det lettere å finne frem. Loven er også systematisk bygd opp slik at strukturen i seg selv bidrar til forståelse.

Utvalget har på den andre siden ikke sett behovet for å foreslå en samboerlovgivning som er felles eller gir en identisk regulering med det gjelder for ektefeller. Det er flere grunner til dette.

For det første har ekteskapet en særstilling både etter norsk rett og etter retten i de fleste land i verden. Ekteskapet er et resultat av ektefellenes aktive og kunngjorte valg. Dette er et valg som gjør det enklere for lovgiver å tillegge ekteskapet en mer omfattende og inngripende lovregulering.

Ekteskap skiller seg også fra samboerskap ved at de er betydelig mer stabile. Ekteskapene varer lenger, ektepar får flere barn enn samboere og ekteskap er mindre utsatt for brudd. Ekteskapet fremstår derfor fortsatt – statistisk sett – som den beste rammen for et stabilt familieliv, slik det også ble fremhevet i St.meld. nr. 29 (2002–2003) Om familien – forpliktende samliv og foreldreskap, se punkt 2.1.7.

Ekteskapet fremstår videre som kulturelt samlende. Ekteskapet har en plass i alle verdensreligionene.210 Historisk har ekteskapet utgjort rammene for familien i Norge og verden. Den sentrale rollen på tvers av tid og sted forsvarer at ekteskapet fortsatt bør ha en særskilt plass i et moderne flerreligiøst samfunn.

Samboergruppen er mangfoldig. Samboere innretter seg samlet sett likevel annerledes enn ektefeller, blant annet er graden av økonomisk fellesskap lavere enn mellom ektefeller, se punkt 6.5. Det er av betydning når nettopp det økonomiske forholdet mellom samboere skal reguleres. Samboerne vil på gruppenivå neppe være tjent med den samme lovgivningen som ektefeller. På individnivå kan det være annerledes og en ønsket regulering kan da avtales.

Mangfoldet innad i samboergruppen kan samtidig begrunne ulike regler for ulike grupper samboere. Samboere med felles barn opptrer mer forpliktende og har en mer integrert økonomi enn andre samboere. Dette bør etter utvalgets syn også ha betydning for den lovgivningen som foreslås. Utvalget kommer tilbake til vurderinger av det nærmere behovet for en fravikelig lovgivning tilpasset ulike samboergrupper i kapittel 8 flg.