Del 2
Under samlivet

8 Samboerdefinisjonen og lovens virkeområde

8.1 Innledning

En lovgivning om samboeres økonomiske forhold krever at loven definerer hvilke samboere som omfattes av loven. Samboerdefinisjonen må utformes i lys av de spørsmålene som utvalget er bedt om å utrede. Reglene som utvalget foreslår, skal etter mandatet «tilpasses samboerskapenes egenart». Samboerdefinisjonen vil behandles i kapittelet her. Adgangen til å avtale om samboerloven skal gjelde er behandlet i kapittel 9.

8.2 Gjeldende rett

Det finnes ikke en generell samboerdefinisjon i norsk rett. I utredningen punkt 3.2 er det redegjort for hvordan samboerskap er definert på ulike rettsområder. Begrepsbruken er ikke enhetlig. Kriteriene for å regnes som samboere avhenger av hvilket rettsområde det er tale om, hvilke rettigheter og plikter regelen fastsetter og hvilke hensyn regelen skal ivareta.

8.3 Menneskerettslige skranker

Utvalget anser ikke at menneskerettslige eller internasjonale forpliktelser setter relevante skranker for utforming av samboerdefinisjonen i seg selv. Om og i hvilken utstrekning lovgivningen griper inn i enkeltpersoners privatrettslige forhold vil primært avhenge av reglenes virkeområde og adgangen til å fravike lovgivningen. En lovregulering som fastsetter vidtrekkende rettigheter og plikter for mindre forpliktende parforhold vil imidlertid kunne utfordre statens adgang til å gripe inn i retten til privatliv og familieliv etter EMK artikkel 8 og vernet om eiendomsretten etter EMK P1-1.

8.4 Fremmed rett

Hvem som regnes som samboere i fremmed rett er nærmere omtalt i kapittel 5.

Danmark og Island har ingen egen lov om de økonomiske forholdene mellom samboere og heller ingen generell samboerdefinisjon i lovverket.

Finland og Sverige har egne samboerlover som definerer hvem som omfattes av loven. Etter den finske loven består et samboerforhold av to ugifte parter i et parforhold, som bor i et «gemensamt hushåll». Partene må ha bodd sammen i minst fem år eller ha eller ha hatt felles barn eller felles foreldreansvar for et barn.1

Den svenske samboerloven definerer samboere som to ugifte personer, som «bor tillsammans i ett parförhållande och har gemensamt hushåll».2 Loven stiller ikke konkrete vilkår om forholdets varighet eller at paret har felles barn, men forholdet må være «stadigvarande». Definisjonen skal legges til grunn også i annen lovgivning som omtaler samboere, personer som bor sammen i et ekteskapslignende forhold eller liknende betegnelser. Sentralt for forståelsen av den svenske samboerloven er likevel at lovens mest vidtgående regel om deling av verdier («bodelning») kun er aktuell der paret har såkalt samboegendom, som er felles bolig eller innbo som er ervervet til bruk i samlivet, se punkt 15.4.2.

Verken finsk eller svensk lovgivning stiller krav til samboeres alder.

Andre europeiske land med samboerlovgivning er Irland og Skottland.

Etter den irske loven er samboere i utgangspunktet definert som to personer over 18 år som ikke er gift med hverandre og som bor sammen som et par i et «intimate and committed relationship».3 For at deler av lovgivningen skal få anvendelse kreves i tillegg at paret er ugift og har vært samboere i minst fem år eller minst to år og ha felles barn som forsørges.4

Den skotske loven angir samboere som to personer i et parforhold som bor sammen som ektefeller. Videre gir loven flere skjønnsmessige momenter for vurderingen.5 Forholdets varighet eller om paret har felles barn er relevante momenter, men de er ikke avgjørende.6 Scottish Law Commission har i en rapport fra 2022 anbefalt lovendringer som blant annet innebærer at samboerforholdet må være varig («enduring») istedenfor ekteskapslignende, at samboere må være minst 16 år, ugifte og ikke i nær slekt.7

Utenfor Europa finner vi samboerlovgivning særlig i stater som har eller har hatt common law-regulering. Lovgivningen i disse statene kjennetegnes ved bruk av mer skjønnsmessige bestemmelser og større grad av tvisteløsning i egne domstoler for familiesaker.

Newzealandsk familielovgivning definerer i utgangspunktet samboere som to ugifte personer over 18 år som bor sammen som et par («as a couple»).8 Deler av lovgivningen kommer som hovedregel ikke til anvendelse for kortvarige og/eller lite forpliktende samboerforhold hvor samboerskapet har vart mindre enn tre år, men det kan også legges vekt på om paret har barn.9 Loven angir skjønnsmessige kriterier for samboervurderingen.10

Australsk samboerlovgivning gir vesentlige rettigheter for samboere, men samboerdefinisjonen er utpreget skjønnsmessig, se punkt 5.3.1.

8.5 Utvalgets vurderinger

8.5.1 Hvilke samboere bør omfattes av loven?

En lovgivning om samboeres økonomiske forhold vil ikke fungere uten at det også reguleres hvilke samboere som skal være omfattet av lovgivningen. At det er behov for en samboerdefinisjon, trenger ikke ytterligere begrunnelse.

Spørsmålet er likevel hvordan definisjonen skal utformes og dermed hvilke parforhold som bør omfattes av lovgivningen. Vurderingen er mer kompleks enn det som er tilfelle for ektefeller. Ektefeller har inngått ekteskap og dette valget gir også et naturlig grunnlag for å avgrense ekteskapslovgivningen. Dette er annerledes i samboerforhold.

En utfordring er videre at lovgiver ikke har kunnskap om det enkelte samboerparet. Ektefeller har valgt ekteskapet og har avgitt et løfte om et livsvarig fellesskap. Ekteskapsløftet innebærer at partene også har valgt en formuesordning, enten felleseie eller helt eller delvis særeie. Samboere har ikke nødvendigvis en slik relasjonell begrunnelse for å flytte sammen, tatt stilling til om de tar sikte på et varig samliv sammen eller besluttet at de ønsker økonomisk integrasjon i parforholdet.

Nyere kanadisk forskning underbygger at det kan være en vesensforskjell mellom ekteskap og samboerskap også i begrunnelsen for å flytte sammen.11 Flertallet av samboerne i den kanadiske undersøkelsen flyttet sammen av mer praktiske årsaker eller for å forbedre eller forenkle bosituasjonen. Bare et mindretall av samboerne oppga relasjonelle grunner for at de bodde sammen. Ingen av de intervjuede i undersøkelsen ga uttrykk for at de hadde lovet hverandre et varig samliv. Funnene indikerer dermed at parforholdene hadde en noe mindre grad av beslutning, forpliktelse og fellesskap.

Også norske funn støtter slike konklusjoner. Studien «Leve-dele2016» underbygger at samboere utgjør en sammensatt gruppe.12 Vi ser dette blant annet i bredden av svarene på spørsmål om hvorfor respondentene ikke planla å gifte seg med samboeren og graden av felles økonomi i samlivet, se punkt 6.5. Respondentene pekte ikke bare på samboerskapet som et godt alternativ til ekteskap, men også på faktorer som usikkerhet knyttet til «om dette blir et varig samliv» og at det var «fordeler ved å være samboer». Begrunnelsene for å ikke gifte seg indikerte ofte at paret bodde sammen uten å ha tatt stilling til samlivets varighet og uten å ha lovet hverandre et livslangt samliv. Andre samboere svarte at de ikke hadde vært sammen så lenge og at det derfor ikke var aktuelt å gifte seg. Resultatene kan tilsi at paret var i ferd med å prøve ut forholdet og det var usikkert hva dette ville resultere i. Om lag halvparten av samboerskapene i studien fremsto imidlertid som mulige livslange alternativ til ekteskap.

Funnene i «Leve-dele2016» knyttet til parenes grad av felles økonomi underbygger mangfoldet.13 Ingen av samboergruppene var like fellesskapspreget som ektefellene på det økonomiske området. Samtidig viste funnene at samboere med felles barn skilte seg klart fra andre samboergrupper, ved å ha en sterkere fellesskapsorientert økonomiorganisering. Unge samboerpar, samboere uten felles barn og samboere som hadde etablert seg sent i livet, var på gruppenivå kjennetegnet ved en mer individuell og mindre fellesskapsorientert økonomihåndtering.

Samboerskapene er preget av en høyere risiko for samlivsbrudd enn ekteskapene, se punkt 6.4. Dette gjelder også samboere med felles barn, selv om disse samlivene er mer stabile. Spørsmålet om hvorfor samboere, også de med felles barn, er mer utsatt for brudd enn ektefeller, er behandlet i punkt 7.4. De to faktorene som særlig skiller ekteskap fra samboerskap er for det første beslutningen som alle ektefeller har tatt om å inngå ekteskap, og for det andre det offentlige kunngjorte løftet som ektefellene har gitt hverandre i vitners nærvær om å forbli hos hverandre livet ut. Selv om også samboerpar kan ha gitt hverandre løfter og markert samboerskapet utad, er det likevel vesentlig at samtlige ektefeller har gjort dette. I lys av statistikken fremstår det som sannsynlig at parets avgitte og kunngjorte beslutning er egnet til å påvirke samlivets stabilitet. Når man omtaler et ugift samliv som ‘ekteskapslignende’, er det nærliggende å ha i tankene de parene som man antar har bestemt seg for hverandre og for å holde sammen. Ved utforming av en samboerdefinisjon som gir grunnlag for parets gjensidige rettigheter og plikter, bør definisjonen først og fremst ta sikte på å omfatte de antatt mer stabile og forpliktende parforholdene.

Funnene gir samlet sett viktig kunnskap for lovgiver. Selv om likhetene mellom ekteskap og samboerskap er store, er også forskjellene vesentlige. Og ikke minst er forskjellene mellom ulike samboergrupper store. Funnene utfordrer likevel lovgiver ved at det blir vanskelig å argumentere for at alle som bor sammen i et parforhold skal omfattes av de samme reglene.

8.5.2 Bør alle samboere som omfattes av definisjonen også omfattes av de samme reglene?

Resonnementet i forrige punkt har betydning for utforming av samboerdefinisjonen og reiser dessuten spørsmålet om alle samboere bør omfattes av de samme reglene. Det kan være en betydelig forskjell mellom et samboerpar bestående av to studenter som synes det er hyggelig å dele «bord og seng» og to samboere som har valgt å få barn sammen og som har investert i bolig, bil og andre eiendeler som hører familielivet til. Forskjellene kan være tydelige også mellom samboere som har flyttet sammen tidlig og har satset på et liv sammen og et par som har truffet hverandre sent i livet og som ønsker å skape hyggelige dager, men uten at de nødvendigvis ønsker en integrert økonomi.

En lovgivning som går for langt i å inkludere de mindre gjensidig forpliktende parforholdene skaper risiko for at par avstår fra å flytte sammen eller at en høy andel ønsker å avtale seg ut av ordningen, og at de slik påføres kostnader eller ulemper. En for omfattende samboerdefinisjon kan også føre til at personer som ikke har kunnskap eller ressurser til å fravike loven, påføres utilsiktede eller urimelige økonomiske forpliktelser i strid med det som er lovens formål.

Dette er vurderinger som også er foretatt i andre land, for eksempel i New Zealand. De vesentlige deler av samboerlovgivningen i New Zealand gjelder som hovedregel ikke ‘kortvarige’ samboerskap med under tre års varighet («de facto relationships of short duration»).14 Loven åpner videre for at også samliv som har vart lengre enn tre år behandles som et såkalt kortvarig samboerforhold.15 Dette skjer når samlivet ikke fremstår som forpliktende og derved som et samliv som ikke er egnet for regler om deling av økonomiske verdier ved et samlivsbrudd. Regelen viser at man har vært bevisst på at det finnes mange ulike samboerskap og at lovens ordning ikke passer for alle.

Også i Irland får sentrale deler av samboerlovgivningen kun anvendelse for de mer langvarige samboerskapene eller der paret har barn sammen. I irsk rett betegnes slike samboere som «qualified cohabitants».16

De samme hensynene gjør seg gjeldende i Norge, men et annerledes rettssystem gir grunn til å velge andre løsninger. I norsk rett, med andre rettstradisjoner og mindre forventninger til domstolenes skjønnsutøvelse i private forhold, fremstår ikke slike skjønnsmessige unntaksbestemmelser egnet. Dette dels fordi avgrensningen vil være ressurskrevende for partene og domstolene, og dels fordi det å praktisere regelen vil kreve en relativt inngående vurdering av hvert enkelt parforhold fra domstolenes side. Dette kan oppleves inngripende i samboernes privatliv, noe det er grunn til å vike tilbake for. Grunnutfordringen, nemlig at ulike samboerpar har behov for ulik regulering, fremstår imidlertid som den samme både i Norge og andre stater. Etter norsk rett vil det etter utvalgets syn være bedre å løse denne utfordringen ved å gradere lovgivningen slik at lovgivningen fullt ut kommer til anvendelse bare for de antatt mest forpliktende samlivene.

Det neste spørsmålet er da hvilke omstendigheter som utgjør gode indikatorer for hvilke grupper par som lever et forpliktende samliv som bør omfattes av lovgivningen. En utfordring er åpenbart at alle par er forskjellige og deres grad av gjensidig forpliktelse og behov for lovgivning kan avvike på et individuelt nivå. Dette er en realitet som lovforslaget forsøker å møte gjennom at lovgivningen gjøres fravikelig. Paret kan tilpasse reguleringen gjennom å inngå en avtale. Hvordan det enkelte paret har innrettet seg økonomisk, hva partene har lovet hverandre og hva de tenker om samlivets varighet, er og skal være ukjent for lovgiver, men paret står stort sett fritt til å inngå den avtalen som passer dem.

For par som ikke inngår avtale om de økonomiske forholdene, trenger vi imidlertid objektive indikatorer som lovgivningen kan innrettes etter. Målsetningen må så være å finne indikatorer som gir en relevant avgrensning for flertallet. At det kan være individuelle forskjeller slik at lovgivningen ikke treffer for alle, er vanskelig å utelukke og må som nevnt løses ved partenes avtaler.

Det er særlig tre forhold som er synbare og relevante indikatorer for lovgiver i lys av det empiriske og statistiske materialet vi har tilgjengelig. Det første forholdet er om samboerne har barn sammen. Dette er registrert og offentlig tilgjengelig informasjon, samtidig som vi vet at samboere med felles barn opptrer mer fellesskapsbasert på det økonomiske området enn andre samboere. Samboerne med felles barn eller planer om felles barn er også mest tilbøyelige til å ha ekteskapsplaner, se punkt 6.5. Det kan derfor være rimelig å anta at samboere som har barn sammen vil være de som er mest tjent med en lovgivning som beskytter et økonomisk fellesskap. Felles barn er allerede brukt som indikator for lovningen i arveloven, der samboere med felles barn har mer omfattende rettigheter til arv og uskifte enn samboere som ikke har barn sammen.

En annen indikator er om paret har foretatt større investeringer sammen og da typisk investeringer i felles bolig. I svensk samboerlov gir loven i utgangspunktet en romslig samboerdefinisjon, men i praksis er anvendelsen av de vesentligste reglene om deling av verdier avgrenset til samboerskap der det er investert i felles bolig til samlivet. Også i norsk rett vil en slik ordning kunne gi en synbar og klar avgrensning for en samboerlovgivning, ikke minst der paret eier boligen, og rettighetene til den er registrert. Det å knytte lovgivningen til eierskap og fordeling av de eiendelene og rettighetene som paret erverver sammen til felles personlig bruk, fremstår derfor egnet.

Samlivets varighet brukes også ofte som avgrensning for lovgivning, for eksempel ved at reglene får virkning først etter tre eller fem års samboerskap. Samlivets varighet er riktignok ikke nødvendigvis noen sikker indikator på en felles og integrert økonomi. Funnene i «LeveDele2016» tilsier at om paret verken har felles barn eller har investert i bolig sammen, beholder de som oftest en atskilt økonomiorganisering, selv om de har bodd sammen over tid.17 Samtidig vil kombinasjonen av kort varighet, fravær av felles barn og felles investering, samlet sett være gode indikatorer for et samliv som preges av en mindre integrert økonomi.

Indikatorene felles barn og felles investering i bolig peker seg i særlig grad ut. Begge indikatorene treffer de samboerne som i undersøkelser oppgir å ha høyest grad av felles og integrert økonomi. Videre er det gjerne parene som har barn sammen som også dekker boligbehovet sitt gjennom å investere i felles bolig sammen. En fordel ved å vektlegge om paret har barn sammen, er at det også vil gi økt beskyttelse for samboere med barn som foreløpig ikke har investert i felles bolig til samlivet. Dette er kanskje gruppen med størst behov for lovens beskyttelse. Dette er også den tyngste innvendingen mot den svenske samboerlovgivningen, siden den i liten grad beskytter samboere med barn som ikke har midler til å investere i felles bolig.

Utvalget legger etter en samlet vurdering til grunn at det ved utforming av lovforslaget er gode grunner til å vektlegge om paret har barn sammen, om samlivet har bestått mer enn kortvarig og om paret har foretatt en større investering sammen. Ved å styre etter disse tre synbare indikatorene vil lovgivningen gis større treffsikkerhet for de hovedgruppene den er ment å gjelde for. Ulik regulering for samboere med og uten barn vil samtidig være i tråd med systemet etter den norske arveloven. For samboerne vil det være en fordel at de samme prinsippene legges til grunn på tvers av lovområdene.

8.6 Utvalgets forslag. Elementene i samboerdefinisjonen

8.6.1 Innledning

Utvalget foreslår en samboerdefinisjon som gir tre likestilte alternativer, jf. lovforslaget § 2. Det foreslås at definisjonen skal omfatte par som bor sammen og som har, har hatt eller venter barn sammen. Videre foreslås det at par som har bodd sammen i minst tre år skal omfattes. I tillegg foreslås at loven skal gjelde om paret har avtalt dette. De enkelte kriteriene behandles nærmere i punktene under.

Utvalget foreslår at samboerloven som helhet i utgangspunktet får anvendelse for samboere som har, har hatt eller venter barn sammen. For andre samboere foreslås det at loven skal gjelde med unntak av kapittel 4, som gjelder deling av verdier etter endt samliv. Adgang til å fravike samboerloven behandles i kapittel 9. Det foreslås enkelte overgangsbestemmelser for samboerskap som eksisterer når loven trer i kraft, jf. lovutkastet § 28.

8.6.2 To personer i et parforhold

Utvalget foreslår at samboerdefinisjonen gjelder to personer som bor sammen i et parforhold. Samboerdefinisjonen er kjønnsnøytral.

At loven bare gjelder samboerforhold med to personer er i samsvar med samboerbegrepet i annen norsk lovgivning og er i tråd med det som er vanlig både i Norden og i all hovedsak ellers i verden. Forslaget innebærer at en person bare kan være samboer med én person om gangen. Det er disse to personene som kan påberope seg rettighetene og pliktene i loven.

Forslaget stenger ikke for at to personer regnes som samboere selv om de deler bolig med andre personer, for eksempel foreldre eller andre slektninger. De ulike virkemidlene i loven er imidlertid rettet inn mot beskyttelsesbehovene i et samliv med to personer. Samliv mellom flere kan innebære andre behov for regulering, noe som ikke er utredet av utvalget. Husstandsfellesskapsloven vil fortsatt gjelde boformer som faller utenfor samboerloven, for eksempel hvor tre eller flere personer lever sammen i et kjærlighetsforhold eller livsfellesskap, i et bofellesskap som ikke har utspring i et parforhold, som venner, søsken eller foreldre med voksne barn. Parter i slike fellesskap kan også inngå avtaler om sine økonomiske forhold.

Samboere må etter lovforslaget leve sammen i et parforhold. Betegnelsen anses bedre egnet til å beskrive relasjonen mellom samboere enn begrepet ‘ekteskapslignende’, som er bredt benyttet i annet lovverk. For det første er ekteskap ulike og det er ingen allmenn forståelse av hva som anses som ekteskapslignende. For det andre vil det å benytte begrepet «parforhold» anerkjenne at samboerskap nettopp er noe annet enn ekteskap. Selv om parforhold ofte vil ha et fremtidsperspektiv, vil ikke partene i et samboerskap nødvendigvis ha lovet hverandre et livsvarig samliv, slik ektefeller har gjort. Et parforhold mellom to som bor sammen uten å være gift, kan være ‘ekteskapslignende’ på mange punkter, men ikke nødvendigvis alle. Oppfyllelsen av kriteriet «parforhold» vil fortsatt bero på en helhetsvurdering, slik også arveloven forutsetter, se Ot.prp. nr. 73 (2007–2008) Om lov om endringer i arveloven mv. (arv og uskifte for samboere) side 46.

Spørsmålet er dermed hva som kreves for å være i et «parforhold» i lovens forstand. Det er ikke nok å bo i samme husholdning. Når utvalget bruker begrepet parforhold siktes det til flere faktorer som vanligvis vil være til stede. Parforholdet innebærer en relasjon utover det praktiske bofellesskapet. Paret er gjerne bundet sammen gjennom en emosjonell, vennskapelig og ofte seksuell relasjon. Det sentrale er det gjensidige livsfellesskapet som er etablert mellom partene ved samlivet. Et rent ‘omsorgsfellesskap’, der formålet for eksempel er å utføre pleie- eller omsorgsoppgaver, vil falle utenfor. Om par som bor sammen også har barn sammen, vil dette være en sterk indikator for at de lever i et parforhold i samboerlovens forstand. De relasjonelle momentene vil da ofte være oppfylt.

I et parforhold hvor partene deler husstand vil det vanligvis være en form for økonomisk fellesskap, en viss gjensidig økonomisk ivaretakelse og en fordeling av de oppgavene som husholdningen krever. Samtidig må det være rom for ulike måter å innrette seg på. Det er kombinasjonen av et relasjonelt og økonomisk interessefellesskap, ofte med intensjonen om et livsfellesskap, som skaper risiko for økonomisk sårbarhet og behov for beskyttende regler. Dette er derfor sentrale elementer i forståelsen av hva som utgjør et parforhold.

8.6.3 Kravet om å bo sammen. Midlertidig atskillelse

Et sentralt krav for at paret skal omfattes av lovgivningen er at de «bor sammen».

Samboerdefinisjonen i arveloven 1972 § 28 a brukte begrepet «lever saman», mens arveloven 2019 § 2 tredje ledd bruker «bor sammen», uten at det var tilsiktet noen realitetsforskjell, jf. Prop. 107 L (2017–2018) Lov om arv og dødsboskifte (arveloven) side 281. Øvrig lovgivning er ikke konsekvent i sin ordbruk, se oversikten i punkt 3.2. Utvalget anser ikke at begrepene «lever saman» eller «bor sammen» har ulike terskler, men mener at å «bo» sammen mer presist formulerer det praktiske og faktiske elementet i vilkåret, og foreslår at denne formuleringen brukes.

Å bo sammen som samboere innebærer normalt noe mer enn å bo i samme bolig. Det forventes at paret har et felles hjem og en felles husholdning.

Utvalget har vurdert om det bør være et vilkår at samboere er folkeregistrert på samme adresse. Et formelt krav om felles folkeregistrert adresse vil gjøre det enklere å fastslå om det er etablert et samboerskap etter loven. Enhver har dessuten plikt til å melde flytting når man endrer bosted, jf. folkeregisterloven § 6-1. Felles adresseregistrering innebærer en aktiv handling som kunne medføre rettsvirkninger i form av at samboerlovgivningen gjelder. Tilsvarende spørsmål ble drøftet i forarbeidene til arveloven, se Ot.prp. nr. 73 (2007–2008) Om lov om endringer i arveloven mv. (arv og uskifte for samboere) side 21:

«Etter departementets vurdering er det ikke hensiktsmessig eller ønskelig å stille krav om at samboerne må ha samme folkeregistrerte adresse. Det kan være mange grunner til at samboerne ikke er registrert på samme adresse. Selv om det i utgangspunktet gjelder en plikt til å registrere riktig adresse i folkeregisteret, kan det i gitte situasjoner være grunnlag for en annen folkeregistrert adresse enn det faktiske bostedet. Barne- og likestillingsdepartementet har som eksempel pekt på studenter som lovlig kan ha en annen folkeregistrert adresse enn den adressen de faktisk bor på mens de studerer. Departementet er videre enig i at bortfall av rettigheter etter arveloven ikke er et egnet sanksjonsmiddel mot brudd på plikter etter folkeregisterloven.»

Utvalget slutter seg til disse vurderingene og foreslår ikke å stille vilkår om felles folkeregistrert adresse. Felles folkeregistrert adresse vil likevel gi en sterk indikasjon på at paret bor sammen og bidrar til å sannsynliggjøre at det foreligger et samboerskap etter loven.

Utenfor samboerbegrepet faller par som er kjærester eller har en tilsvarende nær relasjon, men som ikke bor sammen, for eksempel ‘særboere’. Disse kan ha et emosjonelt og intimt fellesskap og et stabilt parforhold, men mangler et felles bosted. Paret har valgt å bo fra hverandre og vil som følge av det ha svakere grad av et praktisk og økonomisk fellesskap eller sammenblandet økonomi, enn det som er typisk for par som deler husholdning.

En særlig problemstilling kan oppstå der par oppholder seg sammen i mer enn én bolig. Partene eier for eksempel hver sin bolig, og bytter på å bo sammen i hver sine respektive boliger. Dette kan for eksempel være et eldre par der begge ønsker å beholde egen bolig. Et annet eksempel er hvor en part bor alene med egne barn halvparten av tiden, mens den andre halvparten tilbringes med (ny) kjæreste. Et vesentlig moment vil være om det er paret som veksler mellom to felles boliger, og at de forblir i en felles husholdning, eller om hver av partene veksler på å besøke den andres bolig uten at det foreligger en felles og kontinuerlig husholdning. I det første tilfellet er det nærliggende å betrakte paret som samboere, i det andre ikke. Grensetilfeller kan oppstå og vurderingen må nødvendigvis gjøres basert på et visst skjønn. Sentrale momenter kan være hvor mye av tiden paret bor i samme husholdning, årsaken til at de har innrettet seg slik, hvor de er folkeregistrerte, om paret har felles eller sammenblandet økonomi og om paret har investert i bolig eller andre eiendeler til felles bruk.

Utvalget foreslår at samboere som lever midlertidig atskilt på grunn av utdanning, arbeid, sykdom, institusjonsopphold eller liknende fortsatt skal regnes som samboere. Dette er i samsvar med den tilsvarende regelen i arveloven § 2 tredje ledd andre punktum, se Ot.prp. nr. 73 (2007–2008) Om lov om endringer i arveloven mv. (arv og uskifte for samboere) side 22.

Atskillelsen må i prinsippet være midlertidig for at paret fortsatt skal regnes som samboere. Det kan ikke stilles opp noen klar tidsgrense. Det kan heller ikke kreves at paret vet hvor lenge atskillelsen skal vare. Hvor grensen går vil avhenge av årsaken til atskillelsen og parets livssituasjon for øvrig. Et praktisk eksempel er eldre samboere der én av partene har en langtidsplass på en institusjon. En langvarig eller permanent utflytting begrunnet i samboerens alder eller helse avbryter ikke samboerskapet. Det er imidlertid en forutsetning at parforholdet består mens paret bor fra hverandre. Der parforholdet opphører mens partene bor fra hverandre, må det foretas en konkret vurdering om hvilket tidspunkt samboerskapet opphørte.

8.6.4 Alternative tilleggsvilkår. Krav til avtale, barn eller varighet

For at par som bor sammen skal regnes som samboere etter loven foreslår utvalget at det i tillegg stilles tre alternative tilleggsvilkår. For at loven skal gjelde krever forslaget at samboerne enten har, har hatt eller venter barn sammen, at samboerforholdet har vart i minst tre år eller at paret har avtalt at samboerloven skal gjelde for dem. Det vises til lovforslaget § 2 første ledd bokstavene a, b og c.

Utvalget foreslår for det første at samboerpar som har, har hatt eller venter barn sammen omfattes av loven. Disse parene er unntatt kravet til botid, og loven vil gjelde så snart de flytter sammen, dersom de øvrige vilkårene er oppfylt.

Forslaget er begrunnet med at samboerpar som har barn sammen er naturlig knyttet sammen i et fellesskap som både er av praktisk, økonomisk og følelsesmessig art. Begge foreldrene har oppfostringsplikt ovenfor barnet etter barnelova § 66 flg. Videre har samboende foreldre normalt også foreldreansvaret sammen for felles barn, jf. barnelova § 35. Betydningen av at paret har barn sammen ble fremhevet allerede i NOU 1999: 25 Samboerne og samfunnet:

«Samboerpar med felles barn har mange felles trekk med ektepar med barn. Det er da også for samboere med felles barn at det hittil er gjort flest tilnærminger til ektepar i lovgivningen. Når et par får barn, øker forpliktelsene som de har tatt på seg. De får felles plikter overfor barnet. Hjem og eiendeler kan ikke lenger holdes adskilt, de danner nå også et hjem for barnet. Ansvaret for barnet gjør det også nødvendig å planlegge for fremtiden i fellesskap. Når et par får barn sammen, er det også mer legitimt for staten å regulere familiemedlemmenes plikter og rettigheter gjennom forpliktende lovgivning. Utvalget ser det som særlig viktig at staten gjennom sin lovgivning søker å fremme stabile familieforhold for barn.» (side 132).

Utvalget er enig i disse vurderingene og tar utgangspunkt i at det er i barnets interesse at staten gjennom sin lovgivning søker å fremme stabile familieforhold for barn.

Utvalget mener at samboerpar som har hatt barn sammen skal likestilles med par som fortsatt har barn. Dette følger allerede av arveloven og folketrygdloven § 1-5. Det vil oppleves som urimelig om samboerskapets rettsvirkninger endres hvis barnet dør.

Utvalget foreslår at også samboerpar som venter barn sammen omfattes av samboerdefinisjonen. Loven vil dermed gjelde fra unnfangelsen, dersom de øvrige vilkårene er oppfylte. Dette er tilsvarende som etter arveloven § 12 og husstandsfellesskapsloven § 1, og har linjer tilbake til Ekteskapsutvalgets delinnstilling i NOU 1980: 50 Samliv uten vigsel mv. (se blant annet side 50).

I vurderingen har utvalget sett hen til at en del samboere i denne kategorien vil være unge og kanskje også svært unge par som flytter sammen fordi de venter barn, hvor graden av livsfellesskap eller intensjon om dette kan variere. Utvalget antar imidlertid at par som venter barn, uavhengig av alder, normalt vil preges av et slikt forpliktende samliv som lovgivningen retter seg mot. I mange tilfeller vil paret foreta økonomiske disposisjoner sammen, for eksempel anskaffe felles bolig, bil, flytte eller gå til innkjøp av ting til barnet. Forpliktelsene mellom paret øker fordi de venter barn.

For par som verken har, har hatt eller venter barn, foreslår utvalget at loven skal komme til anvendelse om paret har bodd sammen i minst tre år. Partenes og samfunnets behov for forutsigbare, enkle og anvendelig regler gjør at det bør oppstilles klare kriterier for hvem som defineres som samboere. Et skjønnsmessig vilkår om at forholdet er ‘varig’ eller ‘stabilt’, slik som i den svenske samboerloven («stadigvarande»), kan være vanskelig å håndheve.

Botiden bør samtidig reflektere at samboerlovgivningens formål er å omfatte de gjensidig forpliktende og stabile parforholdene. Statistikken som utvalget har innhentet, viser at risikoen for samlivsbrudd var høyest i starten av samboerskapene, men at bruddraten deretter sank for hvert år samlivet varte, se punkt 6.4. Krav om kortere botid enn tre år vil etter utvalgets oppfatning kunne føre til at for mange par i mer flyktige eller uavklarte livssituasjoner omfattes av lovgivningen. Det vil de færreste par være tjent med.

Om treårsgrensen er oppfylt skal loven omfatte de økonomiske forholdene og disposisjonene mellom samboerne i hele samlivsfasen, det vil si fra paret flyttet sammen til samboerforholdet opphørte. Men paret kan likevel ikke påberope lovens regler før de har bodd sammen i minst tre år, med mindre noe annet er avtalt. Lovens treårskrav vil på den andre siden fungere som en frist for å kunne avtale at loven heller ikke skal gjelde i fremtiden. Se nærmere punkt 9.5.2.

Utvalget har vurdert om kravet til botid bør settes høyere, for eksempel til fem år, slik regelen er etter arveloven § 13 (arverett etter testament for samboere med minst fem års samboerskap). Fem år er også bokravet etter finsk rett og for anvendelse av de vesentligste delene av irsk samboerlovgivning.

Formålet med samboeres arverett er å styrke vernet til gjenlevende, hvor det særlig er ved de «langvarige samboerskapene at samboerne kan bli gjensidig avhengige av hverandres økonomi», jf. St.meld. nr. 29 (2002–2003) Om familien – forpliktende samliv og foreldreskap side 70. Derimot vil det fremtredende for samboerskap som består være hensynet til innrettelse under samlivet og hensynet til et riktig og rimelig oppgjør for begge parter ved et samlivsbrudd mens begge lever.

Etter tre år antas det at de fleste par som bor sammen, vil ha en viss form for økonomisk fellesskap som de innretter seg etter. Tre år bør også være tilstrekkelig tid til at partene kan vurdere en annen ordning enn det som følger av samboerloven og inngå en samboeravtale som helt eller delvis fraviker lovens regler, jf. lovforslaget § 3. Et femårig krav til botid vil kunne føre til at en rekke stabile samboerpar som for eksempel har investert i felles bolig, løsøre eller på annen måte har sammenblandet økonomi, ikke omfattes av loven. Tre års botid fremstår etter utvalgets syn som et godt balansepunkt som avveier hensynene til beskyttelse og autonomi.

Utvalget foreslår et tredje alternativt vilkår for å regnes som samboer etter loven. Par kan etter forslaget inngå en samboeravtale hvor de bestemmer om loven skal gjelde. Å inngå en samboeravtale kan for eksempel være aktuelt for samboere som planlegger å få barn, som har investert i felles bolig sammen eller par som av andre grunner ønsker mer forutsigbare rettslige rammer rundt samlivet. Paret kan avtale at loven skal gjelde før det har gått tre år eller at den ikke skal gjelde mv. Forslaget er nærmere omtalt i kapittel 9 om fravikelighet, se punkt 9.5.2.

8.6.5 Samboere må kunne inngå ekteskap med hverandre

Forslaget til ny samboerlov hviler på en forutsetning om at to personer som ikke kan inngå ekteskap med hverandre, heller ikke kan være samboere i lovens forstand.

Paret kan dermed ikke være i nær slekt. Dette omfatter nå også søskenbarn, jf. lovendring i ekteskapsloven § 3 første ledd, som trådte i kraft 1. januar 2025. Formålet med endringen i ekteskapsloven er å forebygge at nære slektninger får barn med helseskader mv., se Prop. 99 L (2023–2024) Endringer i ekteskapsloven (forbud mot ekteskap mellom nære slektninger) side 24-25. Utvalget legger til grunn at risikoen for å få barn med helseskader er den samme uansett om paret er gift eller samboere. Som påpekt i proposisjonen forbys ikke søskenbarn eller nærere relasjoner å leve sammen eller få barn sammen. Utvalget viser videre til at søskenbarn eller andre slektninger som velger å bo sammen har alminnelig adgang til å inngå avtaler som regulerer deres økonomiske forhold. Hensynet til et konsistent og forståelig lovverk støtter at samboerloven følger ekteskapslovens regel på dette punktet.

Utvalget har kommet til at det som ledd i samboerdefinisjonen ikke er ønskelig med en dispensasjonsadgang slik som det følger av ekteskapsloven § 3 første ledd tredje punktum og § 3 andre ledd andre punktum. Samboerforholdet har grunnlag i partenes faktiske handlinger, og avhenger ikke av et myndighetsvedtak, slik ekteskapsinngåelsen forutsetter offentlige myndigheters prøving av ekteskapsvilkårene. Om ekteskapslovens dispensasjonsadgang her skulle gjøres anvendelig for samboerloven, ville den gjøre lovens definisjon av samboerskap avhengig av et forvaltningsvedtak. En slik løsning ville vanskeliggjort bruken av loven.

Ingen kan inngå ekteskap så lenge et annet ekteskap består, jf. ekteskapsloven § 4. Tilsvarende bigamiforbud gjaldt ved inngåelse av partnerskap etter den nå opphevede lov 30. april 1993 nr. 40 om registrert partnerskap (partnerskapsloven) § 2. Utvalget mener at parforholdets rettslige eksklusivitet også bør være et sentralt element i et samboerskap som stifter rettigheter og plikter etter samboerloven. Om lovgiver skulle anerkjenne rettigheter etter flere, samtidige relasjoner, ville rettstilstanden lett bli vanskelig å få oversikt over og fastsettelse av eierskap, oppgjør og fordeling av eiendeler kunne både bli komplisert og lede til uønskede konsekvenser. Lovgivningens evne til å gi beskyttelse vil svekkes.

Et samboerskap i lovens forstand forutsetter dermed at partene skal være ugifte på hver sin kant og heller ikke være samboere med noen andre. En person kan bare påberope seg rettigheter etter ett samboerskap om gangen. Tilsvarende følger av arveloven § 2 tredje ledd, se Ot.prp. nr. 73 (2007–2008) Om lov om endringer i arveloven mv. (arv og uskifte for samboere) side 46.

Utvalget ser ikke behov for å presisere i lovteksten at samboeren ikke kan være «registrert partner» med en annen, siden nye partnerskap ikke lenger kan registreres etter norsk rett. Fra 1. januar 2009 kan to personer av samme kjønn inngå ekteskap etter ekteskapsloven § 1. Alternativet «registrert partner» er i dag også sløyfet i arveloven, se Prop. 107 L (2017–2018) Lov om arv og dødsboskifte (arveloven) side 281. Etter Samboerlovutvalgets lovforslag skal personer av samme kjønn som er registrert som partnere i henhold til den opphevede partnerskapsloven og som ikke har omgjort partnerskapet til ekteskap, jf. ekteskapsloven § 111 femte ledd, i denne sammenhengen likevel behandles som ektefeller, slik at et partnerskap fortsatt stenger for samboerskap med en annen person. På samme måte som et bestående ekteskap vil derfor et bestående registrert partnerskap utelukke at en part samtidig anses som «samboer».

Lovforslaget innebærer at et par ikke kan anses som samboere etter loven før et tidligere ekteskap er opphørt ved skilsmisse. Separasjon er ikke tilstrekkelig. En samboer vil heller ikke kunne påberope seg rettigheter etter loven ved å hevde å være i aktsom god tro om opphøret av den andres tidligere samliv. Realitetene avgjør.

8.6.6 Ingen aldersgrense for samboerskap

Utvalget har vurdert om det skal stilles et alderskrav for en person kan regnes som samboer etter loven. Det foreslås ikke noe alderskrav.

I lovverket ellers varierer det om lovgiver har knyttet samboerbegrepet til et vilkår om at samboerne må ha fylt 18 år, se punkt 3.2. Husstandsfellesskapsloven og arveloven er blant lovene som stiller et slikt alderskrav.

I husstandsfellesskapsloven var 18-årskravet særlig begrunnet med at det var voksne personers «varige bobehov» loven skulle ivareta, jf. NOU 1988: 12 Husstandsfellesskap side 43. De voksne i husstanden vil ofte ha omsorgsforpliktelser for barn i samme husstand, men barn fikk ikke egne rettigheter etter loven. Departementet sluttet seg til utvalgets syn, jf. Ot.prp. nr. 52 (1990–91) Om lov om rett til felles bolig og innbo når husstandsfellesskap opphører side 12. At husstandsfellesskapsloven ikke gjelder for mindreårige kan i seg selv være et argument for å unnlate et alderskrav i samboerloven.

Ved innføring av arverett for samboere, ble aldersgrensen spesielt knyttet til vilkårene for å inngå ekteskap, se Ot.prp. nr. 73 (2007–2008) Om lov om endringer i arveloven mv. (arv og uskifte for samboere) side 46. Ekteskapsloven § 1 a er senere endret slik at mindreårige ikke lenger har noen mulighet inngå ekteskap i Norge. Bakgrunnen var blant annet en anbefaling fra FNs barnekomité, se Prop. 49 L (2017–2018) Endringer i ekteskapsloven (absolutt 18-årsgrense for å inngå ekteskap i Norge) side 9. Også muligheten til å anerkjenne ekteskap som er inngått etter utenlandsk rett hvor én eller begge parter var mindreårige, er innskrenket, jf. ekteskapsloven § 18 a til § 18 c, som trådte i kraft 1. januar 2025.18 Lovgiver har dermed utarbeidet og satt i kraft flere lovendringer for å hindre barneekteskap.

Andre hensyn kan likevel gjøre seg gjeldende ved samboerskap der én eller begge parter er under 18 år.

Utvalget legger til grunn at internasjonale menneskerettigheter ikke hindrer at samboerloven kan gis anvendelse også for par under 18 år som frivillig bor sammen. Personer under 18 år kan lovlig bo sammen innenfor grensen av annen lovgivning. Utvalget konstaterer videre at verken Sverige eller Finland har aldersgrenser i sine respektive samboerlover. Heller ikke skotsk samboerlovgivning har et alderskrav, men her har en lovkommisjon anbefalt 16 års aldersgrense, se punkt 8.4 over. Mens formålet med forbudet mot barneekteskap er å beskytte barn mot den tvangen som kan ligge i et ekteskap, er et hovedmål med samboerlovgivningen å beskytte den svakeste parten i et faktisk samliv. Det antas at det økonomiske beskyttelsesbehovet kan være til stede også hos yngre samboere.

Utvalgets forslag til samboerdefinisjon stiller ikke vilkår om at samboerparet har en seksuell relasjon. At en samboer under 18 år omfattes av samboerlovgivningen hindrer heller ikke at straffelovens bestemmelser kan få anvendelse der dette er aktuelt. Forbudet mot å inngå en «ekteskapsliknende forbindelse» med noen som er under 16 år, jf. straffeloven § 262, kan nevnes som eksempel.

Samboerskap fremstår lite praktisk for personer under 16 år. Kravet om tre års samboertid vil som oftest innebære at samboere som har fylt 19 år vil være de yngste som kan påberope seg lovens regler ved opphør av et samboerskap. Noen samboerforhold vil imidlertid oppstå mellom mindreårige samboere fordi paret får barn sammen. For disse parene vil loven få virkning fra det tidspunktet de har flyttet sammen og venter barn, jf. forslaget til § 2 første ledd bokstav a. Samboerpar der én eller begge er under 18 år og hvor paret har barn sammen, antas å ha behov for regulering og beskyttelse på lik linje med andre par med barn. For eksempel kan det være behov for innsyn i samboerens økonomiske forhold og behov for gjensidig forsørgelsesplikt. Hensynet til parets barn tilsier at foreldrenes alder ikke bør være avgjørende for hvilke rettigheter og plikter samboerskapet utløser. Foreldreansvaret etter barnelova § 30, herunder plikten til underhold og omsorg, gjelder uavhengig av foreldrenes alder, jf. også barnekonvensjonen artikler 18 og 27. FNs barnekomité har uttrykt at unge foreldre og omsorgspersoner må få «appropriate support» for å oppfylle pliktene sine overfor barna de er ansvarlige for.19

Selv om en mindreårig i utgangspunktet ikke har full rettslig handleevne, jf. vergemålsloven § 9, modifiseres dette utgangspunktet etter hvert som barnet blir eldre. Mindreårige med egen husholdning har videre en utvidet rett til å foreta disposisjoner som er vanlige i en husholdning eller for oppfostring av egne barn, se vergemålsloven § 13. Denne bestemmelsen vil gjelde ved samboerskap hvor én av eller begge partene er under 18 år. En felles husholdning, felles økonomiske disposisjoner og sammenblanding av økonomiske midler er nettopp blant momentene som begrunner behovet for en samboerlovgivning. Å utelukke mindreårige samboere fra vernet som samboerlovgivningen er ment å gi, kan etter utvalgets syn få lite rimelige konsekvenser og snarere føre til en svakere beskyttelse av samboere under 18 år. Mindreårige samboere er selv barn, og hensynet til barnets selvbestemmelsesrett, ytringsfrihet og privatliv- og familieliv trekker etter utvalgets syn i samme retning, se barnekonvensjonen artikler 12, 13 og 16.

Utvalget har etter dette kommet til at det ikke er behov for at samboerloven stiller et eksplisitt krav til samboernes alder.

8.7 Utvalgets forslag. Opphør av samboerskap

8.7.1 Når opphører et samboerskap?

Om et samboerskap skal utløse rettigheter eller plikter etter loven, er det ikke bare behov for å definere hvilket tidspunkt samboerskapet oppstår, men også når det opphører. Det siste behandles her.

Samboerskapet er i utgangspunktet en faktisk relasjon, i motsetning til ekteskapet, som er en rettslig relasjon. Reglene i ekteskapsloven som er knyttet til opphør kan i liten grad brukes som forbilde i en samboerlov. Utvalget har imidlertid sett hen til reguleringen i den svenske samboerloven, se punkt 5.2.4.

Et samboerskap vil for det første opphøre ved en samboers død. Utvalget foreslår å regulere dette i lovens ordlyd, se § 2 andre ledd bokstav c. En samboers død vil aktualisere et økonomisk oppgjør av parets verdier, mens arveloven regulerer de arverettslige spørsmålene som reises. Det vises til lovutkastet § 27 andre ledd.

Utvalget foreslår dernest å lovfeste at et samboerskap opphører om en samboer inngår ekteskap, se § 2 andre ledd bokstav a. Samboerskapet opphører både om samboerne inngår ekteskap med hverandre og om én av dem inngår ekteskap med en annen. Om samboerskapet ikke har opphørt i lovens forstand før et ekteskap inngås, vil vigselsdatoen gi opphørstidspunktet.

Et samboerskap som opphører på annen måte i levende live er vanskeligere å definere. Et samboerskap kjennetegnes særlig av to faktorer: Det eksisterer et parforhold og paret bor sammen. Dette tilsier at et samboerskap anses opphørt om én eller begge faktorer faller bort. Utvalget foreslår at et samboerskap etter loven opphører ved at partene flytter fra hverandre mer enn rent midlertidig, jf. forslaget til § 2 andre ledd bokstav b. Å bo sammen er så nært knyttet til samboerdefinisjonen og er selve kjennetegnet på hva som utløser behov for regulering av fellesskapet og fellesskapsverdiene. Forslaget innebærer at samboerskap i lovens forstand opphører om paret flytter fra hverandre, selv om de fortsetter å være kjærester. Hensynet til tredjeparter, som kreditorer eller offentlige myndigheter, støtter en annen regel for samboere enn for gifte, fordi særboende ‘samboere’ ikke lenger vil ha noen klare ytre kjennetegn. Gifte særboere vil derimot fortsatt være gift.

Et samboerskap hvor partene bor fra hverandre midlertidig mens de fortsatt er i et parforhold opphører likevel ikke som følge av atskillelsen, se lovforslaget § 2 første ledd andre punktum og punkt 8.6.3.

Utvalget har vurdert om partene bør ha en ensidig mulighet til å avslutte samboerskap på annen måte enn gjennom utflytting. Det er for eksempel tenkelig at partene fortsetter å bo på samme adresse selv om parrelasjonen er over, men uten at de reelt sett deler husholdning eller lever i et økonomisk interessefellesskap. Svak økonomi, et krevende boligmarked eller ønske om en skånsom overgang for barna, vil kunne begrunne en slik utsatt utflytting. En opphørsgrunn som ikke kommer til uttrykk ved at paret ikke lenger bor sammen bør imidlertid etter utvalgets vurdering kreve en formalisert juridisk handling. Dette vil være rettsavklarende for partene selv og ulike tredjeparter mv.

Utvalget foreslår derfor at samboerskap også skal anses opphørt om en eller begge samboerne krever offentlig skifte eller reiser sak om det økonomiske oppgjøret etter lovforslaget § 14 (deling) eller § 16 (vederlag), se forslag til § 2 andre ledd bokstav d. En liknende regel finnes i den svenske samboerloven. Regelen må ses i sammenheng med utvalgets forslag til § 22 om at det skal være tilstrekkelig for å åpne offentlig skifte at én av samboerne krever det.

Begjæring om rettslige skritt for å fordele de økonomiske verdiene vil normalt representere en faktisk avslutning av parforholdet og samboerskapet. En slik begjæring er også egnet til å markere et rettslig opphør. Dette tillater at en part ensidig kan bringe samboerskapet til opphør, på annen måte enn gjennom å flytte ut.

Et eksempel kan belyse behovet for en slik regel: Et samboerpar er uenige om de skal avslutte forholdet. Samboer A ønsker at samboerskapet skal opphøre, men ønsker verken å flytte ut uten barna eller å flytte med barna til et nytt sted. Dette kan være godt begrunnet i hensyn til økonomi, nærhet og kontinuitet i barnas skolegang og fritidsaktiviteter, forholdet til venner mv. B vil heller ikke flytte. A kan da bringe samboerskapet til rettslig opphør uten å flytte ut av fellesboligen, og slik også avklare en eventuell uenighet om parrelasjonen består eller ikke.

Hvis begjæring om offentlig skifte eller stevning med krav etter samboerloven fremsettes når samboerne allerede har flyttet fra hverandre på en måte som ender samboerskapet, er det likevel utflyttingstidspunktet som avgjør tidspunktet for opphør av samboerskapet, jf. lovforslaget § 2 andre ledd bokstav b.

8.7.2 Virkninger av at et samboerskap opphører

Forslaget til samboerlov vil gi regler om det økonomiske forholdet mellom to personer som bor sammen i et parforhold fra samlivet etableres, underveis i samboerskapet og når samboerskapet opphører.

Parter i et opphørt samboerskap kan ikke lenger påberope seg rettigheter eller plikter som samboerloven etablerer for et bestående samboerskap i lovens kapittel 3. Et unntak er samboernes gjensidige plikt til å gi hverandre de opplysningene som er nødvendige for å vurdere deres økonomiske stilling. Utvalget foreslår at opplysningsplikten skal gjelde inntil oppgjøret er fastsatt eller avtalt, jf. lovutkastet § 7 første ledd femte punktum, se punkt 13.5.3.

Ved opphør av samboerskapet kan en part påberope reglene i samboerloven som gjelder opphør. Om ikke annet er avtalt, vil dette særlig gjelde reglene i lovens kapittel 5 om rett til vederlag, rett til å overta felles bolig, bruksrett til felles bolig og reglene om fremgangsmåten for oppgjøret etter lovens kapittel 6. Samboere som har barn sammen og de som har avtalt det, kan i tillegg påberope seg reglene i lovens kapittel 4 om rett til deling og fradrag for gjeld mv.

9 Fravikelighet. Avtaler om at loven ikke skal gjelde mv.

9.1 Innledning

Utvalget er gitt i oppdrag å foreslå en fravikelig samboerlovgivning. Med fravikelig siktes det til en lovgivning der partene kan avtale om reglene skal gjelde for dem.

Mandatet påpeker at en fravikelig lovregulering kan sikres på ulike måter og ber utvalget ta stilling til de nærmere prinsippene for fravikelighet.

I dette kapittelet vil utvalget vurdere på hvilken måte lovgivningen for samboere bør gjøres fravikelig og skissere fire hovedmodeller for fravikelighet, se punkt 9.5.

Kapittelet behandler også hvilke regler som bør gjelde for avtaleinngåelsen, og om det bør opprettes et register for samboeravtaler, se punkt 9.6 og punkt 9.7.

9.2 Gjeldende rett. Avtaler mellom samboere

Samboere har ikke som ektefeller en formuesordning regulert ved lov. En samboer eier sine egne eiendeler og er ansvarlig for sine egne forpliktelser. Samboere har frihet til å inngå avtaler om for eksempel eierskap, fordeling av eiendeler eller andre formuerettslige forhold. For ektefeller setter ekteskapsloven skranker for adgangen til å inngå avtaler som fraviker loven.

Samboere kan i utgangspunktet inngå avtaler som fraviker reglene i husstandsfellesskapsloven om rett til å overta bolig og innbo ved samboerskapets opphør, jf. husstandsfellesskapsloven § 4. Forarbeidene uttrykker imidlertid at hensynet til å beskytte den svake part gjør at forhåndsavtaler som fraviker loven ikke nødvendigvis bør legges ubetinget til grunn, dersom en part kommer urimelig dårlig ut, jf. Ot.prp. nr. 52 (1990–91) Om lov om rett til felles bolig og innbo når husstandsfellesskap opphører side 15 og Innst.O nr. 72 (1990–91) Innstilling fra justiskomiteen om lov om rett til felles bolig og innbo når husstandsfellesskap opphører side 4-5.

Det gjelder ingen formkrav for avtaler mellom samboere. Også muntlige avtaler er bindende. Ektepakter må derimot oppfylle formkravene som fremgår av ekteskapsloven § 54. En avtale som i realiteten er en dødsdisposisjon må følge arvelovens formkrav for testament, jf. arveloven §§ 40 flg.

Det finnes ingen registreringsmulighet for samboeravtaler, slik Ektepaktregisteret tilbyr, jf. ekteskapsloven § 55.

Samboeres avtalefrihet begrenses av alminnelige avtalerettslige regler. Avtaleloven kapittel 3 om ugyldige avtaler antas å gjelde analogisk for avtaler om formuesforhold mellom samboere, jf. avtaleloven § 41, se Ot.prp. nr. 63 (1917) Om utfærdigelse av en lov om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer side 20–21, NOU 1979: 32 Formuerettslig lempningsregel side 42-43 og Ot.prp. nr. 5 (1982–83) Om lov om endringer i avtaleloven 31 mai 1918 nr. 4, m.m. side 18.

Den alminnelige regelen i avtaleloven § 36 kan anvendes for revisjon av familieformuerettslige- og andre avtaler mellom samboere. Etter avtaleloven § 36 kan en avtale helt eller delvis settes til side eller endres hvis «det ville virke urimelig» å gjøre den gjeldende. Det skal gjøres en bred helhetsvurdering av om avtalen vil virke urimelig, og momenter som skal vektlegges er blant annet avtalens innhold, partenes stilling og forholdene ved avtalens inngåelse, senere inntrådte forhold og omstendighetene for øvrig, jf. § 36 andre ledd. Høyesterett har i Rt. 2011 side 1168 behandlet en sak hvor avtaleloven § 36 ble påberopt for en oppgjørsavtale etter samboerskap. Høyesterett uttalte i avsnitt 19 at det var naturlig å se hen til praktiseringen av lempingsregelen i ekteskapsloven § 65, men at samboerskap i motsetning til ekteskap er «uregulert», og at det i utgangspunktet er de alminnelige formuerettslige regler som får anvendelse i økonomiske forhold:

«Utgangspunktene for rimelighetssensuren kan derfor bli ganske andre enn for skifteavtaler ved opphør av ekteskap. Selv om ekteskapsloven § 65 er utformet etter mønster fra avtaleloven § 36, bør det etter mitt syn kreves noe større grad av urimelighet for at en oppgjørsavtale mellom tidligere samboere skal settes til side som stridende mot avtaleloven § 36, enn tilfellet er for lemping av skifteavtaler mellom ektefeller etter ekteskapsloven § 65.»

Dommen tilsier at listen ligger noe høyere for å sette til side en avtale om det økonomiske oppgjøret mellom samboere enn mellom ektefeller.

Spørsmålet om anvendelse av avtaleloven § 36 for avtaler om økonomiske forhold som blir inngått mellom samboere under samlivet har ikke vært behandlet i Høyesterett, og det er uklart om tilsvarende forhøyet terskel skal anvendes for slike avtaler. Underrettspraksis i etterkant av Rt. 2011 side 1168 antyder at tilsvarende utgangspunkter er lagt til grunn, se for eksempel LB-2023-186820, LH-2021-86177 og LB-2019-48543.

9.3 Menneskerettslige skranker

En regulering av samboeres økonomiske forhold befinner seg i kjernen av partenes privatliv. Individets kompetanse til selvstendig eierskap og til å inngå avtaler på egne vegne står sentralt. Staten plikter etter EMK artikkel 8 å respektere borgernes privatliv og familieliv, og ikke gjøre større inngrep enn det som er «nødvendig i et demokratisk samfunn». En fullt ut ufravikelig samboerlovgivning fremstår derfor verken ønskelig eller mulig på dette livsområdet. En ufravikelig samboerlovgivning som begrenser handlefriheten over egne eiendeler, vil også være vanskelig å forene med vernet om eiendomsretten etter EMK P1-1.

Men også en fravikelig lovgivning må balansere eventuelle inngrep som lovgivningen medfører i den private sfæren, mot andre tungtveiende hensyn som likestilling, beskyttelse av samboerfamilien og barnets økonomiske oppvekstmiljø.

FNs kvinnekonvensjon (KDK) legger ikke bånd på partenes avtalefrihet under samlivet eller ved samlivsbrudd, for eksempel om en økonomisk ordning, eiendomsoverdragelse eller et delingsoppgjør, med mindre en avtale tar sikte på å begrense kvinners «rettslige handleevne», se artikkel 15 nr. 3.

KDK forutsetter at kvinner og menn er likestilte i muligheten til å inngå avtaler og forvalte eiendom, se artikkel 15 nr. 2 og artikkel 16 nr. 1 bokstav h. FNs kvinnekomité uttrykte i sine generelle anbefalinger fra 2013 at statene må gjøre tiltak for å sikre reell likestilling rundt avtaleinngåelsen og forhindre utnytting som følge av et skjevt styrkeforhold mellom partene, som for eksempel formkrav til avtalen og adgang til revisjon eller korreksjon «if the contract is found to be abusive».20

Diskrimineringsforbudet i EMK artikkel 14 kan sette skranker for utformingen og anvendelsen av regler om avtaleinngåelse og revisjon, men også for tolkningen av den enkelte avtale. EMD har åpnet for å gripe inn i nasjonale domstolers tolkning av privatrettslige dokumenter og avtaler, dersom tolkningen ikke er i samsvar med diskrimineringsforbudet i artikkel 14 og konvensjonens prinsipper.21 Selv om EMK ikke krever at statene behandler samboere og ektefeller likt på det økonomiske området, kan regler som innebærer forskjellsbehandling av ellers sammenlignbare situasjoner, likevel kreve en nærmere begrunnelse, se punkt 4.4.

9.4 Fremmed rett

Stater med samboerlovgivning har til felles at reglene gjelder for lovens definerte samboergruppe, med mindre paret har avtalt noe annet. Dette er tilfelle i Sverige, Finland, Irland, Skottland, Australia og New Zealand, samt provinsen British Colombia i Canada.22 I England ble en fravikelig samboerlovgivning foreslått av Law Commission i 2007, men uten å bli vedtatt.23 Kommisjonen gjentok anbefalingene i en ny rapport i 2024.24

Etter den svenske samboerloven kan samboerpar som omfattes av loven fravike reglene om «bodelning», det vil si deling av såkalt «samboegendom», som er felles bolig og innbo ervervet for samboernes felles bruk. Slik avtale må inngås skriftlig og undertegnes av begge samboerne. Loven regulerer lemping av slike avtaler.25 Enkelte bestemmelser i samboerloven er ufravikelige. Partene kan ikke avtale at begrensningene i råderetten over samboereiendom ikke skal gjelde. Retten til å overta felles bolig etter endt samboerskap kan heller ikke fravikes ved avtale.26

Den finske samboerlovgivningen kan i utgangspunktet fravikes ved avtale, med unntak av enkelte regler om gjennomføringen av det økonomiske oppgjøret.27 Loven stiller ikke krav til avtaleinngåelsens form.

9.5 Adgangen til å avtale om samboerloven skal gjelde

9.5.1 Utvalgets vurderinger

9.5.1.1 Innledning

Det følger av utvalgets mandat at regler om de økonomiske forholdende i et samboerskap må kunne fravikes av partene. Dette har gode grunner for seg. Fravikelige regler vil gi lovgivningen karakter av et tilbud til samboerne om egnede rettslige rammer rundt samlivet. Lovgivning bør samtidig utformes med tanke på å fremme beskyttelse av samboerfamilien og barns oppvekstmiljø.

9.5.1.2 Fire måter lovgivningen kan gjøres fravikelig på. Konsekvenser av valget

Lovgivningen kan gjøres fravikelig på flere ulike måter. Fire hovedmodeller beskrives her.

Den første hovedmåten innebærer at loven gjøres fravikelig ved at samboerne kan avtale at loven skal gjelde eller ikke skal gjelde for dem. Her kan loven innrettes på to måter.

Et alternativ er at loven gjelder bare dersom partene er enige om det. I forskningslitteraturen omtales dette ofte som en «opt-in»-løsning. Partene må selv avtale at de skal omfattes av loven. Loven «aktiveres» gjennom samboernes frivillige avtale. Dette kan sies å være løsningen for ekteskap. Ekteskapsloven gjelder bare for ektefeller som har valgt å inngå ekteskap etter lovens regler.

Det andre alternativet er å la loven gjelde automatisk dersom lovens kriterier er oppfylt. Fravikeligheten sikres da ved at samboerne kan avtale at loven ikke skal gjelde for dem. Dette omtales ofte som en «opt-out»-løsning. Også denne modellen anvendes i ekteskapsloven. Ektefeller som har valgt å gifte seg, har anledning til å avtale særeie og derved at lovens delingsregler ikke skal gjelde. I både «opt-in» og «opt-out»-tilfellene krever endring fra lovens utgangspunkt at samboerne er enige om dette og inngår en avtale.

Den andre mulige modellen for fravikelighet tar utgangspunkt i ulike samboergrupper, for eksempel samboere med eller uten felles barn. Begrunnelsen bak en slik regulering vil være et ønske om en mest mulig treffsikker lovgivning. Dette bygger på en antakelse om at ulike samboergrupper har ulikt ønske om og behov for regulering. Ved å tilpasse modellen til ulike samboergrupper kan man anta at behovet for å inngå avtaler reduseres, fordi flere par tilbys en ordning i tråd med egen rettsoppfatning. Flere land har elementer fra en slik modell, hvor lovens virkeområde begrenser hvilke samboerpar som reelt omfattes. I Australia og New Zealand stilles det for eksempel eksplisitte krav til samboernes grad av forpliktelse. Og selv om den svenske samboerloven ved første øyekast har en bred samboerdefinisjon, gjelder loven der én eller begge samboere har kjøpt en bolig til samlivet, se punkt 5.2.4 og punkt 15.4.2.

Den tredje modellen tillater ikke bare samboerne å velge om loven skal gjelde i sin helhet, men åpner for at samboerne også kan velge på et mer detaljert nivå hvilke deler av lovgivningen som skal få anvendelse. Fordelen med en slik modell kan være en økt valgfrihet og at samboere tilpasser reguleringen til sin situasjon. Det kan styrke lovens betydning og partenes rettigheter at samboerpar i hovedsak kan slutte seg til regelverket, og velge bort kun enkelte elementer.

En slik valgfrihet har også mothensyn. Det kan kreve betydelig juridisk kunnskap å overskue livstidseffektene av de rettslige valgene man tar. Det er en betydelig forskjell mellom det å forstå en lovbestemmelse rent språklig, sammenholdt med det å forstå virkningene av rettsreglene over tid i et samliv. Åpnes det for en adgang til å velge enkeltregler kan det være vanskelig for paret å se hvilke bestemmelser som er avhengige av hverandre, og paret risikerer å avtale noe annet enn det de kanskje hadde ønsket. Tilsvarende vurderinger gjorde at man i sin tid begrenset ektefellers avtalefrihet etter ekteskapsloven, jf. Ot.prp. nr. 28 (1990–91) Om lov om ekteskap side 78-79. Mens friheten til å inngå eller avstå fra å inngå ekteskap er en av ekteskapsrettens grunnpilarer, begrenser ekteskapsloven likevel ektefellenes avtalefrihet når de først har valgt å gifte seg. Ektefeller kan ikke avtale at ekteskapsloven ikke skal gjelde, og ektefellenes rett til å inngå avtaler om de økonomiske forholdene underveis i ekteskapet er begrenset.

Den fjerde måten reguleringen kan gjøres fravikelig på, er at samboerne gis rett til å avtale hvilke eiendeler og rettigheter som skal omfattes av reglene. Det antas at avtalefrihet på dette punktet er enklere å forstå rekkevidden av.

Det neste spørsmålet er hvilken betydning utformingen av lovens fravikelighetsbestemmelser bør ha.

Vi vet at bruken av formelle avtaler i samliv er lav. Dette kan ha mange årsaker, men det antas at livsfellesskapets natur med et mylder av store og små faktiske og økonomiske bidrag mellom samlivspartene ikke innbyr til for mange formelle avtaler. Relativt stabile tall i Norden tilsier at bare 15 til 20 prosent av samboerne inngår samboeravtaler. Vi vet videre at kunnskapen om rettsreglene i Norden er lav, jf. punkt 6.6. Tilsvarende funn er gjort i provinsen British Columbia, Canada. Den kanadiske erfaringen viser at heller ikke samboere som i liten grad er tjent med lovgivningen, inngår avtaler som fraviker loven.28

Det fremstår derfor sannsynlig at selv om en samboerlovgivning er basert på valgfrihet, vil de færreste samboerpar inngå en avtale som fraviker lovens ordning. Måten avtalefriheten reguleres på, vil derfor ha betydning i praksis. Om loven gjelder dersom ikke annet er avtalt, må det forventes at loven får virkning i langt flere tilfeller enn om man velger å regulere slik at loven bare skal gjelde om partene avtaler dette. Hvordan fravikeligheten reguleres, må derfor overveies grundig.

9.5.1.3 Hensyn ved utformingen av reguleringen

Fravikelighet og stabilitet. I kapittel 7 reises spørsmålet om en samboerlovgivning kan ha en stabiliserende effekt på samboerforholdene og om en lovgivning kan bidra til å understøtte varige parrelasjoner mellom samboere. Samfunnet så vel som enkeltindividene må i utgangspunktet være tjent med en lovgivning som bidrar til robuste parrelasjoner.

Den refererte statistikken viser at ekteskapet er langt mer stabilt enn det ikke-regulerte samboerskapet, jf. punkt 6.4. Antakelig er det ikke graden av lovgivning som i seg selv utgjør forskjellen. Det antas likevel at utformingen av lovgivningen kan ha betydning. Ekteskapslovgivningen har for eksempel regler som innebærer at partene må tenke igjennom om de vil inngå ekteskap. Ved ekteskapsinngåelsen gis et høytidelig løfte om et varig samliv, som deretter kunngjøres offentlig.29 Videre har lovgivningen elementer som bremser oppløsningen av ekteskap gjennom en lovfestet separasjonstid og regler om et økonomisk oppgjør. Lovgivningen legger dermed til rette for at paret tar en gjennomtenkt og forpliktende beslutning om samlivet sitt.

Det kan være argumenter for at også en samboerregulering bør utformes slik at den legger til rette for at paret treffer en gjennomtenkt beslutning om samlivet. Adgangen til å ta stilling til graden av regulering av det økonomiske forholdet mellom samboerne, er egnet til å sikre at paret aktivt tar stilling til de økonomiske og juridiske rammene for samlivet. Et aktivt valg i favør av å velge en forpliktende regulering av det økonomiske forholdet antas egnet også til å virke stabiliserende på relasjonen. Det er i lys av tilgjengelig forskning nærliggende å anta at et slikt valg kan påvirke tryggheten og tilfredsheten i samlivet positivt, se punkt 7.4. Dette fremstår derfor som et selvstendig argument i favør av å utarbeide en fravikelig regulering med utgangspunkt i den første hovedmodellen beskrevet i punkt 9.5.1.2.

Ulike samboergrupper og ulike behov for regulering. Vi vet imidlertid at det er betydelige forskjeller mellom ulike samboergrupper og samboerpars ønske om regulering. Ikke alle samboerforhold er fellesskapsorienterte eller varige. Dette reiser spørsmål om reguleringen bør tilpasses behovene i ulike hovedtyper av samboerskap.

Den innhentede statistikken, jf. vedlegg 1, viser at det særlig er samboerskap uten felles barn som preges av hyppige brudd. Bruddstatistikken er videre særlig høy mellom unge personer som bor sammen i studietiden, se utredningen punkt 6.4. Studentbefolkningen vil regelmessig bestå av unge samboere, de vil ofte være uten barn og fremtiden vil fremstå som usikker for mange. Om vi trekker veksler på kanadiske funn, er det mulig at en del av disse bofellesskapene ikke nødvendigvis indikerer at paret har tatt stilling til livet sammen på lang sikt, men at de i større grad preges av å ha løst et boligbehov på kort sikt.30

Heller ikke alle samboerskap er preget av en integrert økonomi og et forpliktende fellesskap. I tillegg til de unge samboerne, kan det også gjelde samboere som finner hverandre sent i livet og som ofte har hatt et «hovedsamliv» med felles barn tidligere i livet. Dette kan igjen tilsi at parenes behov for lovgivning er mindre enn i mer etablerte og økonomisk integrerte samboerforhold. Det bør være en målsetting at omfanget av regulering er tilpasset reguleringsbehovet. Det er ikke ønskelig å utforme regler som griper inn i samboernes privatliv i større grad enn det beskyttelsesbehovet krever.

En forståelse for samboergruppenes ulikhet og samboeres ulike mål med samlivet har derfor betydning for vurderingen av hvordan lovens fravikelighet bør utformes. Mens de fellesskapsbaserte og forpliktende samboerforholdene kan være tjent med en regulering som gjelder uten at det kreves handling fra partene selv, kan det motsatte utgangspunktet fremstå som en naturlig forventing i de mindre integrerte samlivene. Ikke minst gjelder dette for regler om deling av samboernes verdier. Det er derfor argumenter for at loven bør regulere forskjellige samboergrupper ulikt, slik som skissert i den andre hovedmodellen i punkt 9.5.1.2.

Vi har forskningsmessig støtte for at samliv med felles barn og felles investering i bolig, har større grad av felles økonomi enn andre samboere, se kapittel 6, særlig punkt 6.5. Statistikken fra Statistisk sentralbyrå viser videre at samboergruppen med felles barn er mindre utsatt for samlivsbrudd enn øvrige samboergrupper, se punkt 6.4. For gruppen samboere med felles barn har vi derfor det sikreste grunnlaget for å foreslå en regulering som gjelder automatisk når kriteriene er oppfylte. For en samboerlovgivning som gjelder for par som har, har hatt eller venter barn sammen, vil lovens avgrensning dermed ligge fast uansett barnets alder og hvor barnet bor. Dette antas også å være best i tråd barnets beste over tid.

Behovet for avtalefrihet og forutsigbarhet. Lovgivningen vil få økonomiske konsekvenser for samboerne som omfattes. Dette kan underbygge at parene selv bør kunne velge hvor omfattende reguleringen mellom dem skal være. Dette er et argument for at parene bør ha anledning til selv å velge også hvilke av lovens regler som skal gjelde og hvilke eiendeler som skal omfattes, slik den tredje og den fjerde hovedmodellen skisserer. Behovet for slik valgfrihet kan være spesielt stor i de mindre forpliktende og integrerte samboerskapene.

En lovgivning som krever samboerparets aktive tilslutning, risikerer på den andre siden å bli en lovgivning for de få og velorganiserte. Antakelig kan denne utfordringen til dels avhjelpes ved et regelverk hvor det legges til rette for gode og oversiktlige valg og hvor beslutningsprosessen er enkelt tilgjengelig og brukervennlig. Dette kan for eksempel oppnås ved å legge til rette for en digital avtaleinngåelse der partene gis informasjon gjennom å benytte den digitale ordningen i avtaleslutningsprosessen.

9.5.2 Utvalgets forslag

Utvalget har i tråd med mandatet utarbeidet et forslag til hvordan samboerloven skal kunne fravikes, jf. lovforslaget § 3. Om paret velger å ikke avtale noe, blir resultatet det som følger av lovens fravikelige regler.

Forslaget bygger på at hoveddelen av samboerloven gjelder for alle samboere som er omfattet av samboerdefinisjonen i § 2, med mindre de har avtalt noe annet. Hoveddelen omfatter lovens kapitler 1, 2, 3, 5 og 6. Det betyr at lovforslagets regler om underholdsplikt, presumsjon om sameie i felles bolig og løsøre samt vederlag mv. vil gjelde for alle samboerpar som omfattes av definisjonen, så sant de ikke har avtalt noe annet.

Utvalget foreslår dernest at reglene om rett til deling av verdier i lovens kapittel 4 skal få automatisk anvendelse bare for samboere som har, har hatt eller venter barn sammen, jf. lovforslaget § 1 andre ledd og § 3 første ledd bokstav b. For samboergruppen som har barn sammen skal dermed loven gjelde i sin helhet om partene ikke har avtalt noe annet.

Samboerparet kan videre avtale om enkelte eiendeler og rettigheter skal anses ervervet til felles personlig bruk, noe som vil ha betydning for om eiendelen inngår i delingsgrunnlaget ved et senere økonomisk oppgjør, jf. forslaget § 3 første ledd bokstav c. Loven er ellers utarbeidet som en sammenhengende helhet. Utover adgangen til å fravike delingsreglene, gir lovforslaget ikke rett til å velge enkeltbestemmelser.

Utvalgets forslag innebærer at valgfriheten kan utøves på ulike måter. De ulike variantene skisseres her:

Loven fravikes i sin helhet. Forslaget innebærer at samboere kan avtale at loven som helhet ikke skal gjelde for dem, jf. lovforslaget § 3 første ledd bokstav a. Samboerne trenger ikke å grunngi valget, men begge må være enige. Om samboerne er uenige, vil det ikke bli inngått noen avtale. Ordningen kan derfor sies å være i favør av den som ønsker lovens løsning.

Loven fravikes delvis (kapittel 4). Samboere som har barn sammen omfattes i utgangspunktet av hele samboerloven. Utvalget foreslår at samboerforeldre som ikke ønsker en omfattende regulering, kan avtale at reglene om rett til deling og gjeldsavleggelse i lovens kapittel 4 ikke skal gjelde for dem, jf. forslaget til § 3 første ledd bokstav b. Loven gir dermed et «opt-out»- alternativ for delvis fravikelse av loven for par som har barn sammen. Samboere som ikke har barn sammen, kan på sin side avtale at lovens kapittel 4 skal gjelde for dem, og har med det en «opt-in»-mulighet for lovens mest omfattende regler.

For begge gruppene kan dermed lovens utgangspunkt fravikes delvis slik de kan få en regulering mer tilpasset eget behov. Noen samboerpar kan være tjent med å fravike lovens ordning delvis, for eksempel for å ivareta hensynet til egne barn.

Loven velges helt eller delvis. Utvalget foreslår videre at par skal kunne avtale at samboerloven skal gjelde for dem, på et tidligere tidspunkt enn det som er lovens hovedregel, jf. lovforslaget § 3 første ledd andre punktum, jf. § 2 første ledd bokstav c.

Par som har flyttet sammen eller planlegger å flytte sammen, kan dermed avtale at loven skal gjelde før det har gått tre år. Par kan se behov for den beskyttelsen som lovgivningen gir, for eksempel når paret har investert i bolig sammen, planlegger å få barn, eller av hensyn til egne mindreårige barn. En samboeravtale etter § 3 første ledd andre punktum kan omfatte at paret velger at loven i sin helhet skal gjelde for dem, jf. bokstav a, eller at den delvis skal gjelde, jf. bokstavene b og c.

Adgang til å avtale om enkelte eiendeler og rettigheter skal holdes utenfor deling mv. Utvalget foreslår en regel som gir samboere adgang til å fravike lovens ordning om hvilke eiendeler og rettigheter som skal inngå i et senere delingsgrunnlag ved et eventuelt oppgjør, se lovforslaget § 3 første ledd bokstav c, jf. § 12, jf. lovens kapittel 4. Forslaget må ses i sammenheng med lovens grunnleggende skille mellom samboeres eiendeler og rettigheter som ikke anses ervervet til felles personlig bruk, og øvrige midler. Eiendeler og rettigheter som ikke anses ervervet til felles personlig bruk etter § 12, inngår heller ikke i delingsgrunnlaget, jf. lovens kapittel 4.

Adgangen til å avtale om særskilte eiendeler eller rettigheter skal omfattes av delingsreglene, er en avtalefrihet som ektefeller langt på vei har gjennom adgangen til å avtale delvis særeie. Regelen gir samboerpar adgang til å tilpasse reguleringen, og kan også gjøre det mindre interessant å velge bort loven i sin helhet. Ved å gjøre reguleringen fravikelig på denne måten, reduseres risikoen for uheldige resultater av samboerlovens regler. En avtale kan også bidra til å øke forutberegneligheten for partene i tilfeller hvor det ellers hadde vært uklart om en eiendel var ervervet til felles personlig bruk eller ikke.

Ulempen ved den foreslåtte avtalefriheten er at adgangen gjør rettstilstanden mer komplisert og kan redusere beskyttelsen som loven er ment å gi. Utvalget vurderer imidlertid at krav til avtalens form og adgangen til å lempe urimelige avtaler vil gi tilstrekkelig beskyttelse, jf. lovforslaget § 4 og § 3 andre ledd.

En samboeravtale etter § 3 første ledd første punktum bokstav c kan begrenses til å gjelde den ene samboerens eiendeler eller rettigheter. En avtale om at enkelte eiendeler «ikke» anses ervervet til felles personlig bruk, vil også innebære at lovens sameiepresumsjon ikke får anvendelse for denne eiendelen. Sameiepresumsjonen viker for «avtale» mellom partene, jf. lovforslaget § 10.

Utvalget har vurdert om det i tillegg er behov for at samboeravtaler kan gjøres tidsbestemt eller betinget av at paret ikke får barn sammen. Utvalget har kommet til at slike regler kan virke kompliserende og være egnet til å skape sårbarhet for en part. Parets behov for valgfrihet anses godt ivaretatt ved alternativene i lovforslaget § 3.

Lovforslaget er etter dette basert på elementer i alle de fire modellene for fravikelighet som er skissert i punkt 9.5.1.2. Utvalget mener at utformingen kan bidra til å redusere den sårbarheten som følger av samlivsbrudd. Behovet for beskyttelse vil være størst i fellesskapsorienterte samliv av lengre varighet og hvor samboere har barn sammen. Forslaget søker å balansere hensynet til valgfrihet mot hensynet til rettslig forutberegnelighet. Samtidig vet vi at et mindretall av samboere i dag inngår avtaler om sine økonomiske forhold. En fullt ut «opt-in» løsning hvor par ikke omfattes av lovgivningen med mindre de uttrykkelig avtaler dette, vil etter utvalgets syn ikke gi tilstrekkelig beskyttelse til den parten som økonomisk eller juridisk stiller svakest. Muligheten til å fravike lovgivningen bør heller ikke føre til en uoversiktlig og uforutsigbar rettstilstand for partene eller andre berørte. Utvalget foreslår derfor ikke en lovgivning der borgerne fritt kan velge hvilke deler av loven som skal gjelde. På samme måte som for ektefeller, fremstår det ønskelig at alternativene det kan velges mellom er begrensede og fremgår klart av lovgivningen.

Loven hindrer ikke at parter som velger å fravike loven i sin helhet, deretter skal kunne avtale en annen regulering. Dette sikrer partenes avtalefrihet og muligheten til å organisere sine økonomiske og rettslige forpliktelser slik det passer for det enkelte paret. Lovforslaget innebærer at samboere som i utgangspunktet omfattes av loven først må inngå en gyldig avtale hvor det fremgår at loven i sin helhet ikke gjelder («samboeravtale»), jf. §§ 3 og 4. Par som står utenfor samboerlovgivningen kan deretter avtale sine økonomiske forhold i tråd med alminnelige avtalerettslige og formuerettslige regler. Dette kan i prinsippet gjøres i én og samme avtale, så lenge samboeravtalen som fraviker loven er gyldig inngått.

For å legge til rette for at samboerparene får veiledning som sikrer at de inngår de avtalene de ønsker, foreslår utvalget at det etableres en brukervennlig, offentlig løsning for digital inngåelse av samboeravtaler, jf. lovforslaget § 4 tredje ledd. En slik løsning kan basere seg på forhåndsdefinerte alternativer og kombineres med digital veiledning om reglene. Utvalget anbefaler også at en slik løsning utformes slik at den gir rom for et fritekstfelt e.l., som gjør det mulig for samboere som velger bort lovens regler å inngå en annen avtale om sine økonomiske forhold i samme digitale løsning, se nærmere punkt 9.8.2.

9.6 Krav til samboeravtalens form

9.6.1 Utvalgets vurderinger

Samboerlovens utgangspunkt om fravikelighet innebærer at avtaler fortsatt vil spille en sentral rolle mellom samboere. Lovforslaget antas å lede til at avtaler mellom samboere kan bli viktigere enn i dag, fordi lovforslaget bygger på at par som omfattes av loven må ta stilling til og være enige dersom lovens ordning skal fravikes.

Avtaler mellom samboere vil kunne ha stor økonomisk betydning for partene, slik tilfellet også er for ektefeller som inngår ektepakt. I vurderingen av om det er behov for å stille formelle krav til avtaleinngåelsen mellom samboere er det nærliggende å se hen til hva som gjelder for ektefeller.

Avtaler om formuesordningen må for ektefeller inngås i ektepakts form, jf. ekteskapsloven kapittel 9. En ektepakt må inngås skriftlig, signeres av begge ektefellene og av to vitner i tråd med kravene i ekteskapsloven § 54. Formkravene er dels begrunnet i hensynet til partene selv, og dels av hensynet til kreditorer, se NOU 1987: 30 Innstilling til ny ekteskapslov – del II side 122. Formelle krav markerer betydningen av disposisjonen. Krav til skriftlighet bidrar til avtalens notoritet, det vil si at avtalens innhold kan påvises og kontrolleres. Det betyr at man skal kunne finne ut når disposisjonen er foretatt, hva den gikk ut på og hvem som foretok den. Uten krav til skriftlighet vil det lettere oppstå vanskelige bevisspørsmål om partene har inngått avtalen og i så fall om hva. Tilsvarende hensyn begrunner formkravene til testament, se Prop. 107 L (2017–2018) Lov om arv og dødsboskifte (arveloven) side 113. Formkravene og krav til vitner bidrar også til å vekke den juridiske bevisstheten og tydeliggjøre betydningen av avtalen som inngås (sollenitetshensynet).

Den nære relasjonen mellom ektefeller og mellom samboere gjør at det er en særegen risiko for konflikt om de økonomiske forholdene etter et samlivsbrudd, sammenlignet med hva som gjelder mellom andre avtaleparter. Dette styrker behovet for en ramme rundt avtaler mellom samboere, som er sammenlignbart med ektepars behov. Dette understøttes også av at FNs kvinnekomité har fremhevet blant annet krav til skriftlighet og formalia som tiltak for å sikre reell likestilling og forhandlingsrett ved inngåelse av økonomiske avtaler i samlivet, se punkt 9.3.31

Behovet for formkrav anses størst når samboere avtaler om loven helt eller delvis skal gjelde for dem, i loven kalt «samboeravtaler», jf. lovutkastet § 3. Dette er avtaler som inngås før eller under samlivet, hvor paret uttrykkelig fraviker eller velger lovens rettigheter og plikter. En slik beslutning kan påvirke parets økonomiske situasjon betydelig under og etter samlivet. Krav til avtalens form søker å bidra til at beslutningen er gjennomtenkt (solennitetshensynet).

Behovet for formelle krav er ikke det samme ved avtaler om det økonomiske oppgjøret i forbindelse med samlivsbrudd. Det stilles heller ikke formkrav til ektefellers oppgjørsavtaler, se ekteskapsloven § 65. Mens partene på tidspunktet for en forhåndsavtale må bli enige om noe som skal gjelde i fremtiden, vil en oppgjørsavtale forhandles og inngås ved et faktisk brudd. Paret antas da å ha bedre oversikt over sin økonomiske stilling og konsekvensene av den avtalen som inngås. Dette vil være tilfelle både for ektefeller og samboere.

Samboerpar som ved en gyldig avtale har bestemt at samboerloven ikke skal gjelde vil deretter ha alminnelig avtalefrihet til å regulere sine økonomiske forhold, for eksempel hvordan det økonomiske oppgjøret skal være ved et fremtidig brudd. Utvalget anser at behovet for formkrav for slike etterfølgende avtaler er lavere.

Utvalget ser heller ikke behov for at det skal gjelde spesielle krav til form der samboere inngår alminnelige formuerettslige avtaler med hverandre, for eksempel kjøp og salg av eiendom, leieavtaler mv. Heller ikke ektefeller er ved slike avtaleinngåelser bundet av formkrav.

Ekteskapsloven kapittel 10 gir særlige regler for gaver mellom ektefeller. Gaver mellom ektefeller må som hovedregel skje ved ektepakt for å være gyldige, jf. ekteskapsloven § 50. Spørsmålet er om det er tilsvarende behov for å stille krav til form også for gaver mellom samboere. Behovet for notoritet ved gaver av større økonomisk verdi kan særlig oppstå når det er tale om overdragelse av fast eiendom. En overføring av fast eiendom vil normalt sikres notoritet gjennom registrering (tinglysing). Om disposisjonen har oppnådd rettsvern, vil avgjøres av de alminnelige rettsvernsreglene. Kreditorer vil dessuten ha særskilt vern ved illojale disposisjoner ved at gaver mellom samboere er omfattet av regelen om utvidet omstøtelsesfrist i dekningsloven § 5-2 tredje ledd. I tillegg kan dekningsloven § 5-9 gi grunnlag for omstøtelse av en disposisjon hvor den andre parten ikke var i god tro. Utvalget foreslår dessuten at reglene for kreditorbeskyttelse i ekteskapsloven §§ 51 til 53 skal gjelde tilsvarende for samboere, se lovforslaget § 8 fjerde ledd og punkt 12.5.3. Utvalget vurderer etter dette at det er mindre behov for formkrav ved avtaler som innebærer en gave mellom samboerne.

9.6.2 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at alle avtaler definert som «samboeravtaler» etter lovforslaget § 3 må følge bestemte formkrav for at samboeravtalen skal være gyldig.

Utvalget foreslår at de samme formkravene skal gjelde for opprettelse av samboeravtale, som for opprettelse av ektepakt etter ekteskapsloven § 54. Det er for det første ikke grunn til at formkravene til samboeravtaler skal stille mer omfattende krav enn det ekteskapsloven gjør til ektepakter. Å fastsette særegne formkrav for samboeravtaler vil videre gjøre lovverket mer uoversiktlig og øke risikoen for å gjøre feil. Krav til skriftlighet, underskrift og vitner er kjent også fra andre rettsområder, som ved opprettelse av testament og fremtidsfullmakt, samt ved pantsettelse og registrering (tinglysing).

Formkravene foreslås inntatt i samboerloven § 4. Vilkårene skal forstås på samme måte som formkravene etter ekteskapsloven. Det betyr samtidig at kravene vil avvike noe fra formkravene til testament etter arveloven § 42.

Utvalget foreslår at det ikke pålegges formkrav til andre avtaler mellom samboere, heller ikke ved gaver eller andre ensidige disposisjoner. Samboerloven utgjør likevel ingen hindring for at samboerne i ett og samme dokument kan fravike lovgivningen, og deretter fastsette hvordan samboerne skal fordele sine verdier ved et eventuelt samlivsbrudd. I et slikt tilfelle vil formkravene gjelde for hele avtalen.

Formkravene gjelder bare for samboeravtaler mellom kommende eller nåværende samboere. Forslaget innebærer på samme måte som for ektefeller at avtaler om det økonomiske oppgjøret ved et aktuelt samlivsbrudd, kan gjøres formløst. Se lovforslaget § 21.

Av pedagogiske hensyn foreslår utvalget at det fremgår av loven at en samboeravtale som oppfyller formkravene skal være bindende for samboerne selv og deres arvinger, se lovutkastet § 4 andre ledd. En samboeravtale som ikke oppfyller de nødvendige formkravene vil ikke være bindende mellom partene eller medføre rettsvirkninger ovenfor tredjepart, for eksempel kreditorer. Konsekvensen av en ugyldig avtale vil være at samboerparet omfattes av lovens normalordning i den utstrekning vilkårene ellers er oppfylte.

Om samboerne ønsker å endre eller oppheve samboeravtalen, står de fritt til dette så sant de kan bli enige om endringen. Utvalget foreslår at endring eller opphevelse av en samboeravtale må følge de samme formkravene som første avtaleinngåelse. Dette er i tråd med det som gjelder for ektepakter, jf. ekteskapsloven § 46 første ledd første punktum.

Samboerlovutvalget foreslår en forskriftshjemmel for å etablere en offentlig ordning for digital inngåelse av samboeravtaler, jf. utkastet til § 4 tredje ledd. Fremgangsmåten ved en slik fastsatt digital ordning forutsettes da å oppfylle formkravene. En digital løsning for avtaleinngåelsen vil både forenkle prosessen og gjøre det enklere å nå frem med tilpasset informasjon til samboerparene om betydningen av avtalen de inngår eller vurderer å inngå. Opprettelse av en digital ordning for avtaleinngåelse er imidlertid ikke en forutsetning for at loven skal kunne settes i kraft.

9.7 Ugyldighet. Særlig om å sette avtalen helt eller delvis til side (lemping)

9.7.1 Utvalgets vurderinger

Etter gjeldende rett får avtaleloven § 36 anvendelse ved spørsmål om gyldigheten av avtaler mellom samboere. Det er i dag ingen egne regler for avtalerevisjon av samboeravtaler, slik som for ektepakter i ekteskapsloven § 46 eller avtaler om oppgjøret i ekteskapsloven § 65. Ekteskapslovens bestemmelser var dels motivert av usikkerhet rundt anvendelsen av avtaleloven § 36 for slike avtaler, og dels begrunnet i informasjonshensyn, jf. NOU 1987: 30 Innstilling til ny ekteskapslov – del II side 146 og Ot.prp. nr. 28 (1990–91) Om lov om ekteskap side 75.

Samme hensyn vil i stor grad gjelde avtaler mellom samboere. Vi befinner oss her på familieformuerettens område. Behovet for forutsigbare sikkerhetsmekanismer for å beskytte den svakere part i avtaleforholdet fremstår ikke mindre for samboere enn for ektefeller. Det emosjonelle og faktiske fellesskapet mellom samboere gjør at samboeravtaler skiller seg fra andre avtaler. Å ta inn en egen lempingsregel i samboerloven vil synliggjøre dette. En særskilt adgang til å lempe samboeravtaler kan dessuten finne støtte i uttalelsene fra FNs kvinnekomité, se utredningen punkt 9.3.

Utvalget viser videre til at utviklingen i rettspraksis, særlig Høyesteretts avgjørelse i Rt. 2011 side 1168, gir behov for å klargjøre terskelen for å sette til side avtaler mellom samboere, jf. redegjørelsen i punkt 9.2. Utvalgets lovforslag innebærer for det første at samboerskapet ikke lenger vil være «uregulert», slik Høyesterett hadde som utgangspunkt for rimelighetsvurderingen (avsnitt 19). Samboerloven vil regulere sentrale økonomiske forhold mellom samboere, inklusive parenes adgang til å inngå avtaler som fraviker lovgivningen. Videre er det etter gjeldende rett usikkert om rimelighetsvurderingen for avtaler inngått under samlivet skal følge de samme utgangspunktene som Høyesterett skisserte i 2011, hvor saken gjaldt en oppgjørsavtale. Dette tilsier et behov for å lovfeste en regel om avtalerevisjon både for avtaler som handler om å fravike samboerloven («samboeravtaler») og avtaler om et konkret økonomisk oppgjør. Også dette vil være i tråd med ekteskapslovens ordning.

Utvalget ser ikke grunn til at samboere skal «tåle» en mer urimelig virkning av avtaler om økonomiske forhold enn ektefeller, slik Høyesterett ga uttrykk for i Rt. 2011 side 1168 (avsnitt 19). Likhetstrekkene mellom samlivsformene og det som typisk reguleres ved avtaler om økonomiske forhold er sterke. Felles for både ektefeller og samboere er at en avtale vil kunne få vesentlig betydning for partenes økonomiske forhold etter samlivsbrudd, for eksempel påvirke evnen til å etablere seg på nytt og forsørge seg selv og familien, muligheten til å beholde familiehjemmet eller til å fortsette å bo i skolekretsen, opprettholde fritidsaktiviteter mv. En avtale som virker urimelig for én av partene kan bidra til å forsterke en økonomisk skjevhet mellom samboere. Også barneperspektivet taler dermed for at det skal være like terskler for rimelighetssensur for formuerettslige avtaler mellom henholdsvis samboende og gifte. Avtalerevisjon som følge av urimelighet kan blant annet være et utslag av forholdene rundt avtaleinngåelsen, for eksempel hvilken informasjon som har vært tilgjengelig for partene, forholdene i samlivet eller styrkeforholdet mellom partene. Heller ikke her fremstår det naturlig å videreføre et prinsipielt skille mellom samboere og ektefeller. Avhengighetsforholdet mellom samboere kan være fremtredende, slik det også kan være mellom gifte par. Disse forholdene begrunner en lovfestet lempingsregel for avtaler mellom samboere.

9.7.2 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at en samboeravtale opprettet i tråd med formkravene i § 4 er gyldig inngått og bindende for partene, med mindre noen av lovgivningens ugyldighetsbestemmelser skulle få anvendelse. Dette foreslås regulert i to trinn:

I § 3 andre ledd foreslår utvalget å lovfeste en særskilt regel for lemping av samboeravtaler etter mønster fra ekteskapsloven § 46 andre ledd.

I tillegg skal avtaleloven kapittel 3 regler om ugyldige viljeserklæringer gis tilsvarende anvendelse for samboernes avtaler, jf. lovforslaget § 3 tredje ledd. Det betyr blant annet at avtaler som er i strid med redelighet og god tro, avtaler som har kommet til ved utøvelse av vold eller avtaler som innebærer en utnyttelse av den andres avhengighet, ikke skal anses gyldige. Regelen gir uttrykk for gjeldende rett, og tas av pedagogiske hensyn inn i lovteksten.

Utvalget foreslår også en regel om lemping av avtaler om det økonomiske oppgjøret ved et aktuelt samlivsbrudd med forbilde i ekteskapsloven § 65, se lovutkastet § 21 tredje ledd. Det foreslås at også denne bestemmelsen klargjør at reglene i avtaleloven kapittel 3 gjelder så langt de passer.

For formuerettslige avtaler og andre typer avtaler mellom samboere som ikke omfattes av samboerlovens regler, vil avtaleloven § 36 fortsatt få anvendelse. Hensynet til konsekvens i regelverket tilsier likevel at det ses hen til terskelen for lemping etter samboerloven ved eventuell revisjon av andre avtaler mellom samboere etter avtaleloven § 36.

Forslaget om særskilte lempingsregler for samboeravtaler og oppgjørsavtaler innebærer at reglene skal forstås og anvendes på samme måte som de parallelle reglene i ekteskapsloven. Forslaget vil dermed medføre en endring i rettstilstanden som er etablert ved Rt. 2011 side 1168. Referansen for rimelighetsvurderingen vil for en samboeravtale være samboerlovens fravikelige regler og den ordningen som samboerne ville ha vært bundet av om avtale ikke hadde blitt inngått. Dersom paret senere inngår en ny samboeravtale som opphever eller endrer den første samboeravtalen, kan det være et argument for at referansen for rimelighetsvurderingen i et slikt tilfelle bør være den ordningen paret har innrettet seg etter, nemlig det som fulgte av den første samboeravtalen. Dette må imidlertid vurderes konkret basert på omstendighetene i saken. Men terskelen for rimelighet skal i utgangspunktet ligge på samme nivå og vurderes etter de samme momentene som etter ekteskapsloven.

Terskelen for å sette til side en ellers gyldig avtale mellom samboere bør fortsatt være høy. Det må gjøres en konkret vurdering av de faktiske omstendighetene og hvordan avtalen virker for hver av partene. Vurderingen av om en avtale virker urimelig vil også mellom samboere avhenge av en totalvurdering av avtalens innhold, forholdene ved avtalens inngåelse, partenes stilling, senere inntrådte forhold og omstendighetene for øvrig, se for eksempel Rt. 2001 side 716 (oppgjørsavtale) og Rt. 1999 side 718 (ektepakt).

9.8 Registreringsordning for samboeravtaler

9.8.1 Innledning

Utvalgets lovforslag regulerer i §§ 3 og 4 hvilke avtaler som skal regnes som en «samboeravtale» etter loven, og hvilke formkrav som da skal gjelde. I forlengelsen av dette. vurderer utvalget her om det er behov for registrering av slike avtaler. Til sammenligning kan ektepakter registreres i Ektepaktregisteret, jf. ekteskapsloven § 55.

9.8.2 Utvalgets vurderinger og forslag

Utvalget har vurdert om det bør etableres en offentlig registreringsordning for samboeravtaler. En slik ordning kan bidra til å klargjøre for partene selv om samboerlovgivningen gjelder eller ikke, og hva som ellers er bestemt mellom dem. Det vil også gi en sikker oppbevaring for dokumentet og unngå at avtalen blir glemt, gjemt, mistet eller ødelagt.

Som for ektepakter er det spesielt hensynet til kreditorer og andre tredjeparter som kan gi behov for en registreringsordning. Samboere som helt eller delvis fraviker samboerloven tar en beslutning som vil kunne påvirke deres økonomiske og rettslige stilling med virkning for tredjeparter. Et register over samboeravtaler vil kunne gi kreditorer og samfunnet for øvrig nyttig informasjon om samboerskapets eksistens og hvordan det er regulert.

Utvalget har vurdert en ordning hvor samboere kan deponere en samboeravtale i tingrettene, etter mønster fra ordningen for testamenter, jf. arveloven § 63. Dette vil kunne gi samboerne et trygt oppbevaringssted for avtalen, men deponering vil ellers ha begrenset betydning. Tredjepartsvernet vil ikke bli ivaretatt, siden kreditorer eller andre tredjeparter ikke vil få innsyn i avtalen dersom den deponeres i lukket konvolutt, slik ordningen er for testament. Det fremstår også mindre naturlig at tingrettene oppbevarer samboeravtaler enn testamenter. Ved dødsfall har tingrettene en fremtredende rolle, men de færreste samboere har behov for kontakt med tingrettene når et samboerskap opphører. Utvalget foreslår derfor ingen ordning for deponering av samboeravtaler i tingrettene.

Utvalget foreslår imidlertid at det etableres et samboeravtaleregister med forbilde i Ektepaktregisteret. Registrering vil gjøre at informasjon om samboeravtalen blir offentlig tilgjengelig. For samboerne selv, kan registrering av samboeravtalen gi ytterligere notoritet for det som er avtalt, og sikre en trygg oppbevaring av avtalen. At avtalen er registrert kan forhindre tvist om at avtalen eksisterer. Videre vil registrering gjøre at kreditorer og andre avtaleparter kan skaffe informasjon om forhold som kan ha betydning. På mange måter vil avtaleparter og mulige tredjeparter ha et større behov for at en samboeravtale kunngjøres enn det som er tilfelle for ektepakter. Om en person er gift er tilgjengelig informasjon i Folkeregisteret, og kunnskapen vil gi en tredjepart indikasjon på at det kan foreligge forhold som påvirker ektefellens formuesforhold. Samboerskap vil i utgangspunktet ikke være registrert noe sted, med mindre det etableres et fremtidig samboerregister, se kapittel 18.

Utvalget foreslår at registrering av samboeravtaler skal være frivillig, og at registrering ikke skal gjøres til et vilkår for samboeravtalens gyldighet. Dette er i tråd med ordningen i ekteskapsloven. Heller ikke gyldigheten av testamenter eller fremtidsfullmakter er knyttet til et krav om registrering eller tilsvarende. Selv om en plikt til å registrere samboeravtalen kan gjøre ordningen mer effektiv, vil det samtidig gjøre det vanskeligere for samboere å inngå gyldige avtaler. Loven bør ikke utformes slik at samboere som har behov for å inngå en samboeravtale lar være å gjøre det. Personvernhensyn taler også mot en plikt til å registrere, og dermed offentliggjøre, at det er inngått en samboeravtale.

En ektepakt får ikke rettsvern ovenfor ektefellenes kreditorer før den er tinglyst i Ektepaktregisteret, jf. ekteskapsloven § 55 andre ledd. Samboerlovutvalget foreslår ikke en tilsvarende regel. Samboeravtaler etter lovforslaget § 3 er begrenset til å gjelde om loven eller deler av den skal gjelde eller ikke, og inneholder i utgangspunktet ikke bestemmelser om overføring av eierskap eller liknende.

At registrering av samboeravtaler er frivillig innebærer at den som hevder at det finnes en samboeravtale har bevisbyrden for dette, også ovenfor kreditorene. Men når en samboeravtale er registrert og derved kunngjort, er det kreditorene som må sørge for å være informert om den etablerte ordningen.

Utvalget legger til grunn at det ikke er behov for at registermyndigheten kontrollerer at avtalepartene faktisk er samboere. En registrert avtale vil ikke føre til at avtalen får andre rettsvirkninger enn det som følger av lovens ordning. Utvalgets forslag forutsetter at kun gyldige samboeravtaler kan registreres. Skriftlighet, underskrift og tilstedeværelse av vitner i tråd med formkravene, i tillegg til parets egenerklæring om samboerskapet, bør være tilstrekkelig for at myndigheten skal kunne prøve om vilkårene for registrering er til stede.

Innholdet i registreringen bør i det vesentlige ha samme detaljnivå som ektepakter. Kunngjøringen bør inneholde informasjon om at to personer har opprettet en samboeravtale etter et eller flere alternativer i samboerloven. Etter forslaget til § 3 kan en samboeravtale gå ut på om loven skal gjelde for paret, om kapittel 4 om deling skal gjelde, og om bestemte eiendeler eller rettigheter skal anses ervervet til felles personlig bruk. Det er disse standardiserte opplysninger som det er aktuelt å registrere og derved gjøre offentlige.

Hvilket alternativ som skal gjelde for paret kan for eksempel avtales ved avkryssing i en utarbeidet blankett eller i et digitalt skjema – avhengig av om etableres en digital eller manuell ordning for samboeravtaler. Adgangen til å avtale om konkrete eiendeler eller rettigheter anses å være til felles personlig bruk, vil imidlertid kreve at skjemaet eller den digitale registreringsordningen også har et fritekstfelt eller tilsvarende der samboerne kan spesifisere hvilke eiendeler og rettigheter dette gjelder.

Dersom partene avtaler at loven ikke skal gjelde, foreslår utvalget at partene i samme dokument skal kunne fastsette en avtale mellom dem som trer istedenfor loven. Også av denne grunn trenger skjemaet eller ordningen fritekstfelt e.l., eventuelt en opplastningsmulighet for denne type avtaler. Et hovedformål med å tillate dette er å gi partene den beskyttelsen som følger av det avtalerettslige samtidighetsprinsippet. Om den ene samboeren for eksempel krever at loven ikke skal gjelde for paret, kan den andre kreve at det inntas i samboeravtalen at vedkommende for eksempel skal ha rett til å motta 1 million kroner ved samlivsbruddet til reetablering om samlivet har vart mer enn 7 år. Den foreslåtte lempingsregelen i § 3 andre ledd skal gjelde også for slike avtaler inntatt i samboeravtalen. Referansen for urimelighet vil normalt være det som ville blitt resultatet dersom lovens fravikelige regler ble lagt til grunn. Utvalget foreslår imidlertid at opplysningene i denne type erstatningsavtaler ikke omfattes av det som kunngjøres utover at det finnes en avtale.

En samboeravtale som endrer eller opphever en eksisterende samboeravtale kan registreres på samme måte som den opprinnelige avtalen, jf. lovforslaget § 5 første ledd andre punktum.

Ektepaktregisteret ligger under Brønnøysundregistrene. Utvalgets forslag om et samboeravtaleregister tar utgangspunkt i at et slikt register i hovedsak bør kunne etableres etter samme modell, tekniske løsninger, saksbehandling og rutiner som gjelder for ektepakter i Ektepaktregisteret. Utvalget foreslår at en samboeravtale skal kunne registreres ved Registerenheten i Brønnøysund, og foreslår samtidig en forskriftshjemmel hvor nærmere regler om registrering og etablering av en registreringsordning for samboeravtaler, herunder fastsettelse av registreringsgebyr, kan gis av Kongen, se lovforslaget § 5.

10 Samboeres eierrådighet og begrensninger i denne

10.1 Innledning

I kapittelet her vil utvalget behandle spørsmål om samboeres eierrådighet over egne eiendeler. Utvalget er særlig bedt om å ta stilling til om det er et behov for rådighetsbegrensninger for felles bolig og innbo, tilsvarende det som gjelder etter ekteskapsloven.

10.2 Gjeldende rett

Eiendomsretten innebærer retten til å bestemme (råde) over egen eiendom. Eierrådigheten består av flere elementer, slik som retten til å selge tingen, pantsette den, leie den ut, bruke den og gi den bort. Et samboerskap påvirker ikke i seg selv eierforholdet eller råderetten, verken for det samboeren brakte med seg inn i samlivet eller det samboeren senere har skaffet seg. Dette er i tråd med alminnelig ulovfestet formuerett og forutsettes også for samboere.

Faktisk og rettslig råderett over eiendeler som samboerne eier sammen reguleres av lov 18. juni 1965 nr. 6 om sameige (sameigelova), eller følger av avtale eller andre rettsforhold. Sameie mellom samboere omtales nærmere i utredningens kapittel 11.

Også for ektefeller gjelder prinsippet om selvstendig eierrådighet over egen eiendom. Ekteskapsloven § 31 fastslår at ekteskapet ikke medfører noen begrensning i en ektefelles rett til å råde over det han eller hun eier når ekteskapet blir inngått eller senere erverver, dersom ikke noe annet er bestemt. Ekteskapsloven §§ 32 flg. gir enkelte begrensninger i råderetten. En ektefelle kan ikke uten den andre ektefellens samtykke, overdra, pantsette eller leie ut mv. felles bolig eller innbo.

Tilsvarende rådighetsbegrensninger gjelder ikke for samboere. I samboerskapet råder eieren fritt over sine eiendeler, også det som brukes som parets felles bolig og innbo. Eventuelle begrensninger i råderetten må være avtalt eller bestemt på annen måte.

Husstandsfelleskapsloven gir ingen begrensninger i en samboers råderett over egen bolig eller innbo under samlivet. Men ved samlivets opphør kan ikke-eieren få rett til å overta felles bolig og innbo, med den følge at eiersamboeren mister sin eiendomsrett mot vederlag, se nærmere i punkt 3.4.3 og punkt 17.2.1.

10.3 Menneskerettslige skranker

EMK tilleggsprotokoll 1 artikkel 1 (EMK P1-1) gir eieren av et formuesgode i utgangspunktet full råderett over egen eiendom, for eksempel ved salg, utleie, utnyttelse eller bruk. Retten til å råde over egen eiendom fremgår også av FNs kvinnekonvensjon artikkel 16 nr. 1 bokstav h. Utgangspunktet i norsk rett om fri råderett over egne eiendeler er i tråd med prinsippene konvensjonene gir uttrykk for.

Konsekvenser av lovgivning, offentlige vedtak eller andre reguleringer kan gripe inn i retten til å «nyte sin eiendom i fred» etter EMK P1-1. En eventuell lovgivning om samboeres råderett over egne eiendeler må dermed være innenfor rammen av bestemmelsen. Om lovgivningen innebærer et inngrep i eiendomsretten må tiltaket ha tilstrekkelig klar hjemmel, tjene et legitimt formål og være forholdsmessig, se punkt 4.7. Begrensninger i råderetten krever dermed en særlig begrunnelse.

Utvalget tar utgangspunkt i at rådighetsbegrensningene som følger av ekteskapsloven §§ 32 flg. er i samsvar med EMK. Regelen er begrunnet med behovet for å beskytte felles bolig og innbo mot disposisjoner den andre ektefellen er uenig i, jf. NOU 1987: 30 Innstilling til ny ekteskapslov – del II side 58-59. Utvalget legger til grunn at konvensjonen ikke sperrer for en liknende regel mellom samboere. Hensynet til vern om familiehjemmet, ikke minst hensynet til barn som er tilknyttet boligen, fremstår som et legitimt formål også i samboerfamilier, og i tråd med EMDs praksis, jf. punkt 4.7. Utvalget forutsetter videre at en lovgivning som er motivert av slike sosiale og økonomiske hensyn, gir staten en relativt vid skjønnsmargin i vurderingen av forholdsmessigheten av tiltaket.32 Inngrepets samlede konsekvenser må likevel tas i betraktning. Jo større rådighetsbegrensninger som pålegges over samboerens egne eiendeler, og jo flere eiendeler som er underlagt begrensningene, jo sterkere begrunnelse kreves.

10.4 Fremmed rett

I alle de nordiske landene gjelder utgangspunktet om at samboere eier hvert sitt og kan råde fritt over egne eiendeler.33 Prinsippene om eiendomsforhold og råderett vil ta utgangspunkt i alminnelig formuerett.34 Begrensninger i selvstendig eierrådighet kan følge av avtale, enkelte lovregler eller ulovfestet rett, eller være bestemt på annen måte. Det samme utgangspunktet gjelder for ektefeller i de nordiske landene, likevel med en rekke unntak.35

Svensk rett gir et viktig lovfestet unntak fra samboeres frie rådighet over egen eiendom Den svenske samboerloven fastsetter at eiersamboeren må ha den andre samboerens samtykke for å selge, leie ut, pantsette mv. en eiendom som er parets felles hjem. Rådighetsbegrensningene forutsetter at boligen er såkalt «samboegendom» som inngår i delingsgrunnlaget («bodelning»), eller er bolig som samboeren kan ha rett til å overta etter andre bestemmelser i loven.36

I de nordiske landene er hovedregelen at samboere råder fritt over sin ideelle andel av en eiendel som eies i sameie. Reglene i den svenske samboerloven, herunder rådighetsbegrensningene, går imidlertid foran de alminnelige bestemmelsene i sameielovgivningen.

10.5 Lovfesting av prinsippet om eierrådighet

10.5.1 Utvalgets vurderinger

Prinsippet om selvstendig eierrådighet følger allerede av norsk ulovfestet rett. En lovfesting er derfor i utgangspunktet ikke nødvendig. Likevel er selvstendig eierrådighet på mange måter samboerrettens mest grunnleggende kjennetegn. En samboerlov skal kunne leses av samboere flest. Å lovfeste områdets hovedregel vil bidra til at reguleringen blir enklere å forstå. Det vil synliggjøre at samboere i utgangspunktet eier hvert sitt og at samboerskapet ikke i seg selv påvirker eiendomsretten.

For ektefeller fremgår hovedregelen om selvstendig eierrådighet i ekteskapsloven. Ettersom utvalget nå foreslår en lov for samboere, er det klargjørende at prinsippet kommer til uttrykk også i samboerloven.

Videre foreslår utvalget blant annet en presumsjonsregel for sameie basert på bidrag under samlivet, jf. lovforslaget § 10, samt enkelte rådighetsbegrensninger over samboeres eiendom, jf. lovforslaget § 11. Dette styrker behovet for å klargjøre at hovedregelen fortsatt er at eiersamboeren har råderett over egen eiendom. At eiendomsinteressen har menneskerettslig vern etter EMK P1-1 underbygger at prinsippet bør nedfelles i lovs form.

10.5.2 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår en regel der det fremgår at samboere eier hvert sitt, og dermed har rådighet over egne eiendeler, se lovutkastet § 9. Regelen kodifiserer gjeldende ulovfestet rett. Utvalget har vurdert om samboerlovens bestemmelse bør ha lik ordlyd som ekteskapsloven § 31 første ledd, men har ønsket å formulere en regel som er enklere å forstå. Etter sitt innhold tilsvarer forslaget likevel ekteskapslovens regel.

Utvalgets forslag baserer seg på at samboerne eier sine egne ting, selv om de blir samboere. Dette gjelder både det de eide før de startet samlivet, og det de senere erverver.

Regelen sier ikke noe om erverv av eiendomsrett. Bestemmelsen forutsetter at eierforholdet til eiendelen eller rettigheten er etablert.

Utvalget foreslår at regelen klargjør at rådigheten kan begrenses ved avtale mellom partene eller være bestemt på annen måte. Slik bestemmelse kan for eksempel følge av samboerloven selv, sameigelova eller annen lovgivning, inklusive offentligrettslige reguleringer. Begrensninger i rådigheten kan dessuten være bestemt av tredjeperson, som en arvelater, gavegiver eller långiver/kreditor.

10.6 Behovet for begrensninger i eierens rådighet

10.6.1 Innledning. Problemstilling

Utvalget har i tråd med mandatet vurdert om det er behov for regler som begrenser eierens frie rådighet som følge av samboerskapet. Spørsmål som reises er om det er behov for begrensninger i eierrådigheten til en samboer, hvilke eiendeler dette i så fall bør gjelde, og hvilke begrensninger i rådigheten som bør fastsettes.

10.6.2 Utvalgets vurderinger. Bør det stilles krav til samboerens samtykke?

Rådighetsbegrensninger knyttet til felles bolig. Samboerparets felles bolig står i en særstilling. At samboerne bor sammen og deler husstand er samboernes grunnleggende kjennetegn. Fellesskapet og familielivet vil bygges opp med utgangspunkt i samboernes felles hjem. I studien «Leve-dele2016» oppga nærmere 60 prosent av de spurte samboerne at de hadde investert i og eide boligen sammen, se utredningen punkt 6.5.37 Dette innebærer samtidig at om lag 40 prosent av samboerne ikke eide bolig sammen, med andre ord eide én av partene boligen alene, paret leide bolig eller de hadde en annen ordning. Uavhengig av eierforhold er det grunnleggende for enhver å ha en trygg bolig og forutsigbarhet om egen boligsituasjon. Vernet om samboernes felles hjem har også en økonomisk side. Samboernes felles bolig vil ofte være den største verdimessige eiendelen i husstanden. En stor del av partenes investeringer og løpende utgifter vil normalt være knyttet til boligen.

Likhetstrekkene mellom ektefeller og samboere støtter etter utvalgets syn en regel for samboende par som gir et tilsvarende minimumsvern for det felles hjemmet, som det som allerede følger av reglene i ekteskapsloven §§ 32 flg.

Lovgivning som innebærer et inngrep i eiendomsretten krever en særskilt begrunnelse. Å styrke vernet om familiehjemmet og familiemedlemmenes boligsikkerhet forutsettes å være et legitimt formål, som også finner støtte i statens positive forpliktelse til vern om borgernes hjem etter EMK artikkel 8. Forholdsmessigheten av rådighetsinnskrenkningene vil avhenge av regelens utforming og rekkevidde.

Å gi særskilte rettigheter til samboere i boligspørsmål finner dessuten støtte i annet lovverk. Husstandsfellesskapsloven gir husstandsmedlemmer et særskilt vern om hjemmet ved en rett til å overta felles bolig og innbo og bruksrett til felles bolig. Husleieloven og burettslagslova er andre eksempler på lovgivning som tar sikte på å ivareta samboeres boligsituasjon, se punkt 3.2.8.

Dagens lovgivning gir likevel et begrenset vern om samboeres borett, og regulerer heller ikke en rett til informasjon om den andres kommende eller planlagte disposisjoner over den felles boligen. Både salg, utleie og opptak av lån med pant i eiendommen kan lede til tap eller skape risiko for tap av familiehjemmet. Slike disposisjoner kan også få konsekvenser for familiens samlede økonomi på kort og lang sikt.

I praksis vil nok mange par snakke sammen i forkant av store avgjørelser om felles bolig som kan påvirke fellesøkonomien eller bosituasjonen. Hvor samboere har felles lån må begge låntakere samtykke til å utvide lånet. Behovet for en lovregel vil i slike tilfeller være mindre.

En regel med forbilde i ekteskapsloven § 32 vil likevel sikre at den andre samboeren er kjent med handlingen i forkant og har fått muligheten til å uttale seg. Begge parter vil slik få mulighet til å gjøre de nødvendige tilpasningene eller forberedelsene, for eksempel kutte i forbruket eller intensivere sparing. For ikke-eieren vil det være viktig å få tilstrekkelig og tidlig kunnskap om en fremtidig handling som kan påvirke bosituasjonen. Partene vil da få anledning til å områ seg og gjøre tiltak, for eksempel finne et nytt sted å bo.

Hensynet til barn i samboerfamiliene står sentralt. Omtrent 25 prosent av alle barn i Norge bor med sine to samboende foreldre. Antallet suppleres av et ukjent antall barn som bor med én av sine foreldre og en ny samboer, se punkt 6.3. Barns rett til vern om sitt hjem er forankret i barnekonvensjonen artikkel 16. Disposisjoner som salg eller pantsettelse kan medføre flytting med påfølgende brudd med skole og venner eller påvirke familiens økonomiske situasjon. Barnet har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder barnet selv, jf. Grunnloven § 104, barnekonvensjonen artiklene 12 og 16 og barnelova § 30. En viss begrensning i eiersamboerens rådighet ved enkelte disposisjoner kan etter utvalgets syn styrke barnets interesser ved beslutninger som gjelder barnets eget hjem, siden disposisjonen krever enighet mellom samboerne. Regelen styrker rettighetene til alle barn som har tilhørighet til husstanden, ikke kun eiersamboerens barn eller samboernes felles barn. Barn som bor med to gifte voksne vil allerede ha et slikt styrket vern, jf. ekteskapsloven § 32. Ikke-diskrimineringsprinsippet i barnekonvensjonen artikkel 2 støtter en tilsvarende regulering for samboende foreldre.

En regel om rådighetsbegrensninger over samboernes felles bolig kan videre bidra til å realisere samboernes rettigheter ved samlivets opphør. Også flertallet NOU 1999: 25 Samboerne og samfunnet viste til dette i begrunnelsen for sitt forslag til en regel om rådighetsbegrensninger, se side 138:

«Uten en rådighetsbegrensning kan en av partene selge unna bolig og innbo når forholdet begynner å skrante, og dermed frata den andre hans eller hennes rett etter husstandsfellesskapsloven.»

Også den svenske samboerloven knytter rådighetsbegrensninger til felles bolig og innbo som enten skal deles («samboegendom»), eller som en samboer kan ha rett til å overta fra den andre ved brudd.

Utvalget vurderer etter dette at det er behov for lovregler som begrenser en samboers eierrådighet over felles bolig. Hensynet til tredjeparter er vurdert, men har etter utvalgets syn begrenset vekt. En tredjeparts eventuelle tap som følge av en samboers ulovlige disposisjon kan begrenses etter alminnelige erstatningsrettslige regler. Se også utvalgets forslag om omstøtelse av ulovlige disposisjoner i punkt 10.6.3.

Behov for rådighetsbegrensninger over andre eiendeler? Utvalget har vurdert om det er behov for rådighetsbegrensninger over andre eiendeler enn samboernes felles bolig.

Ekteskapsloven § 33 fastsetter at en ektefelle ikke uten samtykke fra den andre kan overdra, leie bort eller pantsette «vanlig innbo i det felles hjemmet». Utvalget legger til grunn at denne bestemmelsen i dag har liten betydning for ektefeller og at det heller ikke foreligger vektige grunner for å innføre den for samboere. Behovet for lovregulering fremstår også lite i lys av at slike eiendeler ofte har begrenset økonomisk verdi. Utvalgets foreslår dessuten en presumsjonsregel om sameie i løsøre ervervet til samboernes felles personlige bruk, jf. lovutkastet § 10. «Vanlig innbo» vil være løsøre som i utgangspunktet omfattes av sameiepresumsjonen. For eiendeler som er i sameie er råderetten over eiendeler begrenset til egen eierandel, og råderetten vil i utgangspunktet være regulert i sameigelova. En sameierett vil derfor gi et sterkere vern enn en rådighetsbegrensning.

Utvalget ser heller ikke behov for en regel for samboere som tilsvarer alternativet i ekteskapsloven § 33 om plikt til å innhente den andres samtykke for å selge mv. «gjenstander som er bestemt til bruk for barna». Tingene som barnet bruker vil ofte tilhøre barnet selv, for eksempel klær eller leker gitt i gave. Barnet rår i utgangpunktet over sine egne eiendeler. Hvis tingene likevel tilhører en av samboerne, fremstår ikke behovet for rådighetsbegrensninger større enn for øvrig løsøre, jf. forrige avsnitt. Utvalget har kommet til at det ikke er behov for særskilt regulering av dette i samboerloven. Barnets rett til å bli hørt i saker som gjelder barnet følger allerede av norsk lov, jf. Grunnloven § 104.

Hvilke handlinger bør underlegges rådighetsbegrensninger? I spørsmålet om hvilke handlinger som bør underlegges rådighetsbegrensninger mener utvalget at ekteskapsloven § 32 er et naturlig utgangspunkt. Behovet er først og fremst knyttet til handlinger som kan ha stor økonomisk rekkevidde eller føre til at familien mister retten til å bo i boligen. Dette inkluderer enhver form for overdragelse, som salg, gave eller gavesalg, pantsettelse, å forpakte bort eiendommen, bortleie eller fremleie.

Samboerlovutvalget tar også utgangspunkt i ekteskapsloven § 32 første ledd i vurderingen av hva rådighetsbegrensningene skal bestå i. Etter ekteskapsloven er hovedregelen at parten som ønsker å gjennomføre disposisjonen må innhente skriftlig samtykke fra den andre ektefellen. Krav om skriftlighet «bidrar til å understreke viktigheten av avgjørelsen, det gir notoritet og er videre nødvendig for at overdragelsen e.l. kan bli tinglyst jfr. tinglysingsloven § 13 femte ledd», jf. NOU 1987: 30 Innstilling til ny ekteskapslov – del II side 106. Behovet for at samtykket har tilstrekkelig notoritet fremstår tilsvarende for samboere.

En ubetinget rett til å hindre at eiersamboeren disponerer over boligen kan imidlertid utfordre kravet til forholdsmessighet etter EMK P1-1 om vern om eiendomsretten. Som i ekteskapsloven er det dermed behov for enkelte forbehold. Utvalget legger til grunn at det vil være tilstrekkelig å formulere en regel tilsvarende ekteskapsloven § 32 andre ledd. Dersom den andre samboeren ikke kan eller vil gi sitt samtykke til disposisjonen, kan tingretten avgjøre spørsmålet om disposisjonen skal tillates.

Utvalget vurderer videre at behovet for rådighetsbegrensninger gir behov for endringer i tinglysingsloven § 13 femte ledd, se punkt 10.7 og punkt 21.5.

10.6.3 Utvalgets vurderinger. Bør urettmessige disposisjoner kunne omstøtes?

Utvalget vurderer at en regel om rådighetsbegrensninger på samme måte som mellom ektefeller gir behov for en omstøtelsesregel.

Alternativet til adgang til omstøtelse kunne være at samboeren som hevder at en urettmessig disposisjon er utført, istedenfor krever erstatning etter alminnelige erstatningsrettslige regler. En slik ordning fremstår lite praktisk i et samliv. Økonomisk kompensasjon i ettertid vil heller ikke beskytte familiens aktuelle bosituasjon, noe som er et hovedformål med regelen. Dessuten vil det ikke alltid være mulig å påvise et økonomisk tap.

Behovet for en effektiv regel innebærer etter utvalgets syn at krav om omstøtelse også bør kunne gjøres gjeldende selv om en tredjepart og eventuelle etterfølgere har vært i god tro, slik også ekteskapsloven § 35 skal forstås, jf. NOU 1987: 30 Innstilling til ny ekteskapslov – del II side 107 og Holmøy et al., 2013, side 343-344. I motsatt fall vil vernet for den ikke-eiende samboeren reduseres betydelig. I forarbeidene til ekteskapsloven vurderte Ekteskapslovutvalget at en omstøtelsesadgang normalt ikke vil føre til urimelige resultater ovenfor en tredjepart, for eksempel en boligkjøper, siden en avtalepart lett kan forsikre seg om at nødvendig samtykke er innhentet, se NOU 1987: 30 Innstilling til ny ekteskapslov – del II side 107–108.

Tilsvarende synspunkt legges til grunn i samboerforhold. De sosiale og økonomiske interessene til den andre samboeren og berørte barn bør her veie tyngst. Hensynet til forutsigbarhet og innrettelse for godtroende tredjepart kan dessuten ivaretas ved å sette en tidsfrist for å kreve omstøtelse, slik det er gjort i ekteskapsloven § 35.

10.6.4 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår en bestemmelse i samboerloven som gir enkelte begrensninger i eierrådigheten over samboernes felles bolig etter mønster fra ekteskapsloven §§ 32 og 35, se lovforslaget § 11. Formålet er å styrke vernet om hjemmet og bosituasjonen for samboerne og berørte barn og gi større økonomisk forutsigbarhet for alle parter.

Regelen gir et unntak fra lovens utgangspunkt om selvstendig eierrådighet, jf. lovforslaget § 9. Forslaget om rådighetsbegrensninger innebærer at en samboer som eier en fast eiendom eller er rettighetshaver til en borett som utgjør parets felles bolig må ha den andre samboerens samtykke eller tillatelse fra tingretten for å foreta enkelte handlinger.

Disse handlingene tilsvarer det som følger av ekteskapsloven § 32 første ledd, og omfatter salg, pantsettelse og andre disposisjoner som kan innebære at familien mister retten til å bo i boligen. Som i ekteskapsloven bør regelen utformes slik at det ikke skilles mellom eierskap, eierformer eller boligtyper. Formålet er å gi samme vern uavhengig av om samboerne eier eller leier bolig, bor i selveierleilighet eller borettslag mv. For samboere som eier boligen sammen vil rådighetsbegrensningen gjelde egen eierandel.

Utvalget foreslår at rådighetsbegrensningene gjelder mellom samboere og tidligere samboere inntil det økonomiske oppgjøret etter samboerskapet er avtalt eller fastsatt. Formålet er å ivareta partenes rettigheter under oppgjøret, som retten til å overta eiendeler eller bruksrett til felles bolig, jf. lovforslaget §§ 17 til 19.

Utvalget foreslår at det kun er eiendom som brukes som parets felles bolig som omfattes av rådighetsbegrensningene. Regelen avgrenses mot fritidseiendom eller annen fast eiendom som ikke er felles bolig. Heller ikke ekteskapslovens regel omfatter slike eiendommer.

Utvalget foreslår ikke en ordning som i svensk rett, hvor rådighetsbegrensningene mellom samboere er begrenset til eiendeler som skal deles etter et eventuelt samlivsbrudd eller som den andre samboeren kan ha rett til å overta. Samboerloven bør etter utvalgets syn ha den samme regelen som ekteskapsloven.

Utvalget legger til grunn at forslaget ikke utfordrer EMK P1-1, jf. punkt 10.3. Rådighetsinnskrenkningen er konkret angitt og avgrenset i omfang og rekkevidde, og regelen balanserer hensynet mellom eierens råderett og ikke-eierens behov for en trygg bosituasjon. Hensynet til barn som er tilknyttet husstanden er tungtveiende. Samtykkekravet innebærer at én samboer ikke alene kan ta avgjørelser som potensielt påvirker barnets interesser.

Den andre samboeren har ingen ubetinget rett til å nekte disposisjonen. Utvalget foreslår at eiersamboeren som vil selge eller pantsette boligen mv., kan kreve at domstolen avgjør spørsmålet, tilsvarende ekteskapsloven § 32 andre ledd. Tingretten skal tillate disposisjonen hvis det ikke foreligger rimelig grunn for den andre samboeren til å nekte samtykke.

Utvalget foreslår at den andre samboeren kan kreve omstøtelse av en urettmessig disposisjon etter mønster fra ekteskapsloven § 35. Formålet er å sikre at rådighetsbegrensningen har realitet og er tilstrekkelig effektiv. Utvalgets forslag om endringer i tinglysingsloven § 13 femte ledd innebærer at registrering av dokumenter som gjelder en fast eiendom forutsetter at et nødvendig skriftlig samtykke eller tillatelse er innhentet. Dette vil utgjøre en praktisk viktig beskyttelse mot ulovlige disposisjoner. Hensynet til kreditor eller andre tredjeparter ivaretas videre ved at utvalget foreslår at den andre samboeren må reise krav om omstøtelse innen en frist på seks måneder, og senest innen ett år etter tinglysing dersom avtalen gjelder fast eiendom. Fristene er tilsvarende som i ekteskapsloven § 35 andre ledd.

10.7 Behovet for regler som sikrer gjennomføringen av rådighets- begrensningene over felles bolig. Utvalgets vurderinger og forslag

Forslaget om rådighetsbegrensninger over samboernes felles bolig gir behov for å vurdere regler som kan sikre en effektiv gjennomføring av rettighetene og pliktene dette innebærer.

Utvalget har foretatt en nærmere vurdering av behovet for en ordning etter mønster fra svensk rett, som innebærer at samboerskapet eller rådighetsbegrensningene registreres (tinglyses) i eiendomsregisteret på det som er samboernes felles bolig, se punkt 18.5. Formålet med en slik registreringsordning ville være å sikre gjennomføringen av rådighetsbegrensningene i Samboerlovutvalgets forslag til § 11. En slik registreringsadgang kunne tenkes å bidra til å sikre eierandelen til en samboer hvor eierskapet ikke er formalisert eller registrert. Kreditorer og andre tredjeparter ville ikke kunne påberope god tro ved disposisjoner foretatt i strid med den registrerte rådighetsbegrensningen.

Erfaringer fra Sverige tilser imidlertid at ordningen etter svensk samboerlov knapt benyttes. Svenske registreringsmyndigheter (Lantmäteriet) har til utvalget anslått at det gjøres 2-4 slike registreringer i året. Selv om det er vanligere å eie egen bolig i Norge enn i Sverige, indikerer tallene at ordningen knapt brukes. Gitt at den svenske befolkningen er omtrent det dobbelte av den norske og sett hen til at regelen har virket siden 2003, tilser den høyst beskjedne bruken at det ikke er behov for ordningen.

På bakgrunn av innspill fra Kartverket i Norge viser utvalget videre til at en ordning som legger til rette for registrering av personopplysninger eller relasjoner mellom private parter, ikke er i samsvar med tinglysingslovens ordning. Gjeldende regelverk gir allerede adgang til å registrere alminnelige urådighetserklæringer. Utvalget foreslår derfor ikke en adgang til å registrere samboerskapet eller samboeres rådighetsbegrensninger i eiendomsregisteret.

Behovet for å sikre samboeres rettigheter etter lovforslaget § 11 kan etter utvalgets syn langt på vei ivaretas ved enklere tiltak. Tinglysingsloven § 13 femte ledd innebærer i dag at ektefeller må fremlegge ektefellens skriftlige samtykke for registreringsmyndighetene der krav om slikt samtykke følger av ekteskapsloven. Samboerlovutvalget vurderer at det er hensiktsmessig med tilsvarende ordning for samboernes disposisjoner. For samboerne kan behovet også være større enn for ektefeller, fordi relasjonen mellom samboere ikke er kunngjort og registrert på samme måte som relasjonen mellom ektefeller. Utvalget foreslår derfor at tinglysingsloven § 13 femte ledd endres slik at den gjelder tilsvarende for samboere, se punkt 21.5.

11 Presumsjon for sameie i felles bolig og løsøre anskaffet til samlivet

11.1 Innledning

Samboerlovutvalget skal vurdere behovet for regler underveis i samboerskapet. Mandatet presiserer at utvalget særlig skal ta stilling til behovet for å lovfeste samboeres rett til erverv av eiendomsrett gjennom indirekte bidrag. Spørsmålet er svært praktisk. I et samliv vil begge parter anskaffe eiendeler, som de eier sammen eller hver for seg. Utvalget vil i dette kapittelet vurdere om det er behov for lovregler om hvordan eierskapet til tingene skal klarlegges i det interne forholdet dem imellom.

11.2 Gjeldende rett

11.2.1 Utgangspunkter

Det å flytte sammen endrer ikke eierforholdene mellom partene eller fører til at paret eier ting sammen. Hver samboer eier det han eller hun brakte inn i samlivet og senere skaffer seg. Tilsvarende utgangspunkt gjelder ektefeller.

Som andre kan samboere eie eiendeler sammen. Eiendomsretten stiftes ved for eksempel kjøp, gave eller arv mv. Det er de reelle eierforholdene som er avgjørende i norsk rett.

Vi har flere stiftelsesgrunnlag for sameie. Sameie kan for det første være avtalt mellom samboerne. En avtale kan være skriftlig, muntlig, stilltiende eller forutsetningsvis.38 Partenes direkte bidrag til ervervet kan også gi uttrykk for en avtale om at tingen skal eies sammen. Slike avtaler eller bidrag må tolkes i lys av samboerskapets egenart og det livsfellesskapet som er mellom partene.

Sameie kan være bestemt av en giver eller arvelater ved at en eiendom for eksempel er gitt til begge samboerne.

Videre kan et sameie etableres ved at partene har en sammenblandet økonomi, slik at det ikke er mulig å avgjøre hva den enkelte har anskaffet eller hvem som eier hva, se Ot.prp. nr. 28 (1990–91) Om lov om ekteskap side 58, Rt. 1982 side 1102 og Rt. 1984 side 497.

Det særegne forholdet mellom samboere og ektefeller innebærer at de alminnelige formuerettslige utgangspunktene for å stifte sameie og dermed eiendomsrett suppleres av særskilte prinsipper:

Avtale som stiftelsesgrunnlag suppleres av lovfestet eller ulovfestet representasjonsrett (fullmaktsforhold), som det nære fellesskapet mellom samboerne kan gi grunnlag for.39

Sameie mellom samboere og ektefeller kan dessuten etableres med grunnlag i parets felles innsats og bidrag til ervervet (ervervsbidrag). Prinsippet er utviklet av domstolene og juridisk teori. Regelen innebærer at partenes direkte eller indirekte bidrag til anskaffelsen av eiendelen kan inngå som del av vurderingen av hvem som er eier, uten at eierskapet er uttrykkelig avtalt. Dette behandles nærmere i de neste punktene.

De ulovfestede reglene for stiftelse av sameie mellom samboere og mellom ektefeller er deklaratoriske, slik at avtale eller annet stiftelsesgrunnlag går foran. Paret kan for eksempel avtale at en bestemt eiendel ikke skal være sameie, selv om begge har bidratt til anskaffelsen. Samboere har full avtalefrihet og ingen formkrav gjelder for avtaleinngåelsen. Ektefeller må derimot inngå ektepakt dersom avtalen inneholder et gaveelement, for eksempel at den ene ektefellen gir sin eierandel til den andre, jf. ekteskapsloven § 50.

11.2.2 Utviklingen av den ulovfestede regelen om sameie basert på direkte og indirekte ervervsbidrag i samlivet

Særskilte stiftelsesgrunnlag for sameie utviklet seg for ektefeller og samboere gjennom rettspraksis på 1960- og 1970-tallet. Den økonomiske verdien av kvinners arbeid i hjemmet ble mer anerkjent og verdsatt. Bidrag og innsats under samlivet ble gitt selvstendig rettslig betydning i spørsmålet om erverv av eiendeler og eierforhold.40

I Rt. 1975 side 220 (Husmordommen) slo Høyesterett fast at en ektefelles hus- og omsorgsoppgaver alene kunne danne grunnlag for erverv av eiendom. Saken gjaldt en bolig som mannen i stor grad hadde bygget selv og betalt med sin arbeidsinntekt, i tillegg til at han hadde forsørget familien med den samme arbeidsinntekten. Kvinnen hadde på sin side hatt ansvaret for husarbeidet og tre små barn på fulltid. Høyesteretts flertall kom til at hennes innsats hadde medvirket til anskaffelsen av boligen og at den var innbrakt «av begge ektefeller i fellesskap». Tilsvarende prinsipper for indirekte ervervsbidrag ble senere anerkjent mellom samboere, jf. Rt. 1978 side 1352, Rt. 1982 side 1102 og Rt. 1984 side 497.

Ved vedtakelsen av ekteskapsloven i 1991 ble den domstolskapte rettstilstanden delvis lovfestet mellom ektefeller ved ekteskapsloven § 31 tredje ledd:41

«Ved vurderingen av hvem som har ervervet eiendeler som har tjent til ektefellenes felles personlige bruk, som felles bolig og vanlig innbo, skal det legges vekt på en ektefelles arbeid i hjemmet.»

I NOU 1988: 12 Husstandsfellesskap hadde Husstandsfellesskapsutvalget vurdert en tilsvarende regel for partene i et husstandsfellesskap. Husstandsfellesskapsutvalget foreslo imidlertid ikke å lovfeste en slik regel, og henviste blant annet til at husstandsmedlemmer ville kunne stifte slikt sameie etter ulovfestet rett, se også denne utredningen punkt 2.1.4.

Ekteskapsloven § 31 tredje ledd gjelder etter sin ordlyd kun indirekte bidrag til anskaffelsen som følge av «arbeid i hjemmet». For samboere reguleres stiftelse av sameie som følge av indirekte ervervsbidrag utelukkende av ulovfestet rett, jf. neste punkt.

11.2.3 Sameie basert på direkte og indirekte bidrag i samlivet. Kort om innholdet av den ulovfestede regelen

I litteraturen er det ulike syn på hvordan stiftelsesgrunnlaget for sameie basert på direkte og indirekte bidrag i samlivet bør karakteriseres og plasseres i det juridiske landskapet.42 Utvalget anser det ikke nødvendig å gå inn i denne diskusjonen. Det sentrale er at samboere og ektefeller etter norsk rett kan etablere eiendomsrett i eiendeler på andre måter enn gjennom direkte bidrag og eksplisitte avtaler. Det at det kan oppstå sameie også i fast eiendom som følge av indirekte bidrag eller ikke-eksplisitte avtaler, er langt på vei en rettslig konstruksjon som norsk rett er alene om. Den ulovfestede retten på området har vokst frem som følge av rettspraksis og har blir videreutviklet i et samspill mellom rettspraksis og teori. Bidragene til ervervet kan etter den ulovfestede retten være av økonomisk og ikke-økonomisk art. Prinsippet har grunnlag i det nære fellesskapet mellom partene og at anskaffelsen av tingen anses som parets felles prosjekt og bygger på bidrag fra begge.

Eksempler på direkte bidrag til anskaffelsen er for eksempel kontantbidrag ved kjøp, nedbetaling av lån, å stille en tomt til disposisjon eller egeninnsats ved bygging.

Indirekte bidrag omfatter arbeid i hjemmet, som husarbeid, vedlikehold og omsorg for barn. Også en parts dekning av forbruksutgifter kan på ulovfestet grunnlag utgjøre indirekte bidrag til anskaffelsen, se Rt. 1984 side 497 og Ot.prp. nr. 28 (1990–91) Om lov om ekteskap side 62. Slike utgifter kan ha dekket betaling av mat og husholdningsartikler til familien, strøm, internett, klær og ting til barna, barnehage/skolefritidsordning, fritidsaktiviteter mv. Indirekte bidrag kan etter omstendighetene gi grunnlag for eiendomsrett selv om arbeidet ikke har vært en nødvendig betingelse for anskaffelsen, se Ot.prp. nr. 28 (1990–91) Om lov om ekteskap side 104 og Innst. O nr. 71 (1990–91) Innstilling fra justiskomiteen om lov om ekteskap side 13.

Sameie basert på indirekte bidrag kan bare oppstå i eiendeler som har tjent til ekteparets «felles personlige bruk», jf. ekteskapsloven § 31 tredje ledd. For samboere er regelen ulovfestet, men tilsvarende avgrensning gjelder. Næringsvirksomhet og andre eiendeler som ikke er ervervet til felles personlig bruk faller utenfor.

Spørsmålet om sameie som følge av indirekte ervervbidrag underveis i samlivet, reises som oftest i samliv der bare den ene samboeren ble registrert som eier og der den samme har bidratt direkte til anskaffelsen gjennom egenkapital eller nedbetaling av lån. Utgangspunktet vil da være at eiendelen, typisk boligen, er i den registrerte eierens eneeie. Om den andre samboeren gjennom samlivet har bidratt på andre måter og da typisk ved arbeid i hjemmet eller ved betaling av forbruksutgifter, tilsier imidlertid ulovfestet rett at det kan være stiftet et sameie i boligen gjennom disse indirekte ervervsbidragene, Om sameie er stiftet, må fastsettes etter en skjønnsmessig, retrospektiv vurdering.

Rettspraksis viser at utfallet er lite forutsigbart. Ikke ethvert bidrag til anskaffelsen stifter eiendomsrett. Bidragene må være av et visst omfang både med hensyn til tid og intensitet. Graden av medvirkning og graden av fellesprosjekt spiller inn, se blant annet Lødrup & Sverdrup, 2021, side 146. Eksempler fra eldre rettspraksis hvor bolig ble ansett anskaffet ved begges innsats er Rt. 1975 side 220 (ektefeller), Rt. 1978 side 1352 (samboere), Rt. 1979 side 1463 (ektefeller) og Rt. 1980 side 1403 (ektefeller med særeie). Men verken direkte eller indirekte bidrag til anskaffelsen ble ansett tilstrekkelig i Rt. 1983 side 1146 (ektefeller/hytte) eller Rt. 1984 side 497 (samboere). Nyere lagmannsrettspraksis tilsier at sentrale momenter for å konstatere at et sameie har oppstått er blant annet hvilken type eiendel det er tale om (felles bolig og innbo), hva slags innsats som er ytet, innsatsens omfang (for eksempel antall barn) og samlivets varighet.43 Rettspraksis tilsier videre at indirekte bidrag sjelden fører til sameie i andre eiendeler enn felles bolig med innbo.

Om eiendelen er anskaffet før samlivet eller uavhengig av samlivet, vil sameie normalt ikke stiftes. I alle fall er terskelen for å etablere sameie i slike tilfeller høy, se Rt.1999 side 177, bekreftet av senere lagmannsrettspraksis.44

Bidrag fra en samboer som ikke etablerer eiendomsrett i eiendelen kan etter omstendighetene gi grunnlag for vederlag etter ulovfestede regler. Vederlag behandles i kapittel 16.

11.2.4 Regulering av sameie mellom samboere. Eierandel

For samboere som eier noe sammen gjelder sameigelova, om ikke annet er avtalt eller følger av særlig rettsgrunnlag, jf. sameigelova § 1.

Sameierne anses som utgangspunkt å ha lik eierandel i det de eier sammen, jf. sameigelova § 2. Denne bestemmelsen gir derved en presumsjonsregel for lik eierandel der det er klarlagt at en eiendel er i sameie. Dette gjelder også der sameie har oppstått ved direkte og indirekte ervervsbidrag, hvis det ikke er «klare holdepunkter» for noe annet, jf. Ot.prp. nr. 28 (1990–91) Om lov om ekteskap side 62. For å fastsette eierandelen i sameiet må det gjøres en konkret vurdering, hvor andelen vurderes ut fra partenes respektive bidrag, jf. se Rt. 1978 side 1352.

Tvangsfullbyrdelsesloven § 7-13 tredje ledd fastsetter en særskilt eierpresumsjonsregel for ektefeller og samboere i utleggssituasjoner:

«(…) utlegg [kan] tas i en ideell halvdel av felles bolig ervervet under samlivet, hvis ikke et annet eierforhold blir sannsynliggjort. At bare den ene part er registrert eller meldt som eier, er ikke i seg selv tilstrekkelig til å sannsynliggjøre partens enerett.»

Regelen presiserer at formelle forhold ikke er tilstrekkelig for å avgjøre hvem som er eier. De reelle eierforholdene vil være styrende for kreditors beslagsrett etter dekningsloven § 2-2 og tvangsfullbyrdelsesloven § 7-1, se Rt. 1978 side 871 og Rt. 1990 side 240.

11.3 Menneskerettslige skranker

FNs kvinnekonvensjon (KDK) artikkel 16 forplikter Norge å «treffe alle tiltak som er nødvendige for å avskaffe diskriminering av kvinner i alle saker som gjelder ekteskap og familieforhold». FNs kvinnekomité har tolket bestemmelsen slik at den også gjelder kvinner i samboerforhold, se utredningen punkt 4.5.

En samboerlovgivning som behandler eierforholdet til samboeres eiendeler må blant annet ta i betraktning KDK artikkel 16 nr. 1 bokstav h, som fastslår at statene skal sikre at begge partene i samlivet har de samme rettighetene når det gjelder å «erverve» eiendom og til å «råde» over eiendom («acquisition (…) and disposition of property»). FNs kvinnekomité har fremhevet at kvinner og menn ofte bidrar på ulike måter til den verdiskapningen som skjer under samlivet, og at både økonomiske og ikke-økonomiske bidrag må anerkjennes.45 Rollefordelingen i samlivet skal ikke føre til ugunstige økonomiske konsekvenser. Regler for å stifte sameie under samboerskapet bør dermed utformes på en slik måte at det ikke resulterer i urettmessig forskjellsbehandling, verken på bakgrunn av kjønn eller samlivsform.

Barn med tilknytning til samboerhjemmet vil kunne påvirkes av regler om erverv av eiendomsrett og andre eierforhold, se punkt 4.6. Lovgiver må se hen til at konsekvensene av reglene kan få ulike utfall ettersom barna er samboernes fellesbarn eller en samboers egne barn. Normalt vil det likevel gagne alle barn at hver av samboernes eierforhold er forutsigbare, både under samlivet og ved samlivsbrudd. Ulik rettstilstand for henholdsvis gifte og samboende foreldre på dette punktet, for eksempel om krav til innsatsen i hjemmet eller terskler for å stifte eiendomsrett, kan kreve en særskilt begrunnelse etter diskrimineringsforbudet i barnekonvensjonen artikkel 2, se punkt 4.4.

Også EMK artikkel 14 innebærer at regler som kan påvirke rettighetene etter EMK må utformes og anvendes på en ikke-diskriminerende måte. Det vil kreve tungtveiende grunner å akseptere en statspraksis som innebærer usaklig forskjellsbehandling på grunnlag av kjønn.46 Men EMD har samtidig avvist at statene har plikt til å behandle gifte og ugifte par likt, fordi det ikke er tale om analoge situasjoner. jf. punkt 4.4. EMDs praksis viser at vurderingen først og fremst avhenger av om den aktuelle situasjonen fremstår som en følge av ekteskapets særskilte rettsvirkninger, eller om den er en konsekvens av den faktiske relasjonen mellom partene.47 Stiftelse av sameie basert på ervervsbidrag i norsk rett knytter seg blant annet til parets faktiske fellesskap, deres faktiske bidrag og arbeid i hjemmet. EMK kan dermed utgjøre en skranke for regler som legger til rette for at ellers lik innsats til familien verdsettes ulikt mellom henholdsvis samboere og ektefeller. Dette kan ha en side mot vernet om eiendomsretten etter EMKs tilleggsprotokoll 1 artikkel 1. Bestemmelsen omfatter ikke retten til å erverve eiendom, men retten til å utøve en allerede etablert eiendomsrett. Lovgiver må utforme regler som gir den etablerte eiendomsretten et tilstrekkelig effektivt vern, uavhengig av ervervsform. Hensynet aktualiseres særlig hvor eiendomsrett (sameie) påberopes basert på indirekte bidrag under samlivet, slik norsk ulovfestet rett gir grunnlag for.

11.4 Fremmed rett

11.4.1 Nordisk rett

Utgangspunktet i de nordiske landene er at samboeres eiendomsrett til eiendeler fastsettes etter alminnelige formuerettslige regler. Et felles nordisk prinsipp er at samboerne eier det hver av dem hadde da samlivet ble etablert og det de senere skaffer seg. Samboere kan inngå avtaler med hverandre om sameie, eierandel mv.48 I varierende grad spiller familierettslige betraktninger i inn i vurderingen om hvem som eier det som er anskaffet i samlivet. Et fellestrekk for Norden er imidlertid at vurderingen i hovedsak vil være lik for samboere og ektefeller. Noen kjennetegn for hvert land nevnes her:

Blant de nordiske landene er det kun Finland som har en lovfestet presumsjonsregel om eierskap for samboere. Den finske regelen tar utgangspunkt i at løsøre anses ervervet av samboerne i fellesskap og eies med lik andel hver. Presumsjonen viker for avtale og der omstendighetene tilsier et annet eierforhold.49 Regelen gjelder ikke fast eiendom. For fast eiendom stilles det krav om at overdragelsen følger av et skriftlig dokument undertegnet av både selger og kjøper. Overdragelsen skal også registreres i eiendomsregisteret. I utgangspunktet vil samboere derfor ikke kunne stifte eiendomsrett i fast eiendom basert på indirekte bidrag.50

I Danmark gjelder ingen fast presumsjonsregel for at eiendeler er i sameie mellom samboere, verken for løsøre eller fast eiendom.51Eierskap fastsettes først og fremst etter hva som er avtalt eller forutsatt mellom partene. For løsøre, som for eksempel vanlig innbo, skal det likevel mindre til å konstatere sameie dersom samboerne har sammenblandet økonomi og det er vanskelig å påvise kun én eier. Eiendomsretten til fast eiendom vil, uten en klar eller uttrykkelig avtale, i utgangspunktet avgjøres av formelle forhold, som hvem av partene som er registrert som eier og hvem som har tatt opp eller betalt ned på lån. I vurderingen om sameie er stiftet kan det legges vekt på direkte bidrag til anskaffelsen. Indirekte bidrag, enten i form av betaling av utgifter eller husarbeid og omsorgsarbeid, har ingen betydning.52

I islandsk rett gjelder ingen fast presumsjonsregel for sameie i samboeres eiendeler, verken for løsøre eller fast eiendom.53 Om en eiendel er i sameie fastslås med utgangspunkt i hva som er avtalt eller forutsatt mellom partene. Ved overdragelse av fast eiendom gjelder dessuten enkelte formkrav. Etter ulovfestet rett må det likevel gjøres en helhetsvurdering. Formelle forhold og direkte bidrag kan gi indikasjon på hva som er avtalt. I vurderingen om sameie er stiftet kan det tas hensyn til indirekte bidrag, både økonomiske (for eksempel betaling av forbruksutgifter) og ikke-økonomiske (arbeid i hjemmet mv.).54

Etter svensk ulovfestet rett er det presumsjon for at samboere eier sammen løsøre som er anskaffet til felles bruk. Prinsippet gjelder ikke eierskap til fast eiendom, der det sentrale grunnlaget for å stifte sameie er avtale. Avtalesporet utfylles av det ulovfestede prinsippet om «dold samägenderätt» (skjult sameierett), som primært anvendes innen familieretten.55 Prinsippet bygger på at partene forutsetningsvis har avtalt at en eiendom skal være sameie, selv om kun den ene fremstår som eier utad. Eiendommen må ha vært anskaffet til parets felles bruk, og den «skjulte» eieren må ha muliggjort anskaffelsen ved å bidra økonomisk. Det direkte bidraget må ha vært gitt eller forutsatt på ervervstidspunktet.56 Etterfølgende bidrag eller arbeid i hjemmet kan ikke alene stifte sameierett. Der disse forutsetningene er til stede, er presumsjonen at partene har hatt felles vilje om at eiendommen er sameie. Ved påvist «dold samägenderätt» har den «skjulte» eieren rett til å bli registrert som formell eier.57

Hvor et sameie er etablert er det i nordisk rett en presumsjon for at sameierne har like andeler i sameietingen. Dette fremgår av svensk og finsk sameielov, og av ulovfestet rett i Danmark og Island.58

11.4.2 Øvrige land

Skotsk familierett gir en lovfestet presumsjonsregel for at samboere eier lik andel av innbo («household goods») som er anskaffet under samlivet, med mindre tingen er gave eller arv fra tredjepart.59 Presumsjonen gjelder eiendeler som befinner seg i eller brukes i parets felles bolig, men ikke penger, verdipapirer, kjøretøy eller husdyr. Presumsjonen viker for andre bevis, og det er antatt at regelen gir en svakere sameiepresumsjon enn den sammenlignbare regelen for ektefeller.60

Flere land med common law-tradisjoner, som Australia,61Canada,62New Zealand,63 og Storbritannia,64 har ulovfestede eierkonstruksjoner basert på såkalt trusts law, betegnet blant annet som implied trust, resulting trust eller constructive trust. Trusts law bygger på landenes alminnelige rettsprinsipper, og suppleres i ulik grad med familierettslige hensyn når partene er ektefeller eller samboere. Ved slike eiersammenslutninger vil formelle forhold ikke nødvendigvis gjenspeile det reelle eierforholdet til eiendelen, og eiendomsrett kan være stiftet stilltiende eller forutsetningsvis, uten en uttrykkelig avtale. Stiftelsesgrunnlaget for en trust varierer mellom jurisdiksjonene, og kan være basert på partenes handlinger, bidrag, forutsetninger, intensjoner eller en kombinasjon av faktorer.65

11.5 Utvalgets vurderinger og forslag

11.5.1 Utvalgets vurderinger

Etter gjeldende rett har vi flere ulovfestede rettslige grunnlag som kan gi rett til sameie i det som er ervervet av samboerne til felles personlig bruk under samlivet, se punkt 11.2. Både avtaler, direkte og indirekte bidrag til erverv av eiendeler, sammenblanding av mitt og ditt og ulike ulovfestede fullmaktsvirkninger kan lede til at sameie oppstår i løpet av samlivet.

I dag må derfor sameie mellom samboere anses som et sannsynlig rettslig resultat i mange situasjoner. At stiftelse av sameie under samlivet er sannsynlig, er imidlertid ikke det samme som at det er lett å avgjøre om det er stiftet sameie i den enkelte eiendelen. De fleste samboere og deres kreditorer må derfor leve med usikkerhet om eierskap under samlivet. Spørsmålet er om denne rettstilstanden er nødvendig, eller om lovfesting kan bidra til å avklare situasjonen for flertallet.

I flere nordiske land er det som nevnt i punkt 11.4 en presumsjon for at løsøre er i sameie mellom samboere. Menneskerettighetene kan både gjennom vernet av eiendomsretten og gjennom vernet av forventningen om å bli eier av det som akkumuleres underveis i et samliv, gi enkelte rammer for den lovgivningen som kan utvikles på dette området, se punkt 11.3. Vernet etter FNs kvinnekonvensjon artikkel 16 gir et særlig incitament til å styrke sameiepresumsjonen for eiendeler og rettigheter ervervet underveis i samlivet. Samtidig tilsier vernet om eiendomsretten i EMK P1-1 at dette bør gjøres med en viss forsiktighet. Hensynet til å sikre begge samboerne eierskap til det de har skapt under samlivet må balanseres mot den enkelte samboers vern av egen eiendomsrett. Samtidig kan hensynet til likebehandling av kvinner og menn og hensynet til barn og barns oppvekstmiljø begrunne en regulering som sikrer begge foreldrene rett til de midlene som skapes under samlivet.

En lovregulering kan også bidra til å minske gapet mellom samboernes juridiske rettigheter og deres oppfatning av rett og rettferdighet. I studien «Leve-dele2016» svarte 72 prosent av samboerne i undersøkelsen at de var av den oppfatning at de helt eller delvis ble eiere sammen med sin samboer av det de sparte og investerte underveis i samlivet.66 En lovregulering kan bidra til å avklare hvilke rettigheter samboerne har og redusere forskjellen mellom det å ha rett og det å få rett. En tydeligere regulering kan også være avklarende for samboernes kreditorer og sette dem bedre i stand til å sikre egne interesser.

En samlet vurdering tilsier derfor at dagens ulovfestede regler om sameie bør erstattes med regler i lov. Slike regler bør ha som siktemål å bidra til økt forutberegnelighet, rettsavklaring og være enklere å anvende for samboere enn dagens ulovfestede regler. En slik regulering kan utformes på ulike måter.

For det første kan man nøye seg med å presisere hovedregelen, nemlig det selvstendige eierskapet. Lovfesting av en slik regel er foreslått i lovforslaget § 9. Denne regelen kan kombineres med delingsregler som sikrer partene ved et mulig fremtidig samlivsbrudd, se kapittel 15 om deling etter samboerskap. Disse forslagene vil være i tråd med prinsippene foreslått i Asland et al., 2014, Nordisk samboerrett, side 299-301.

En annen og supplerende løsning kan være å foreslå den samme regelen for samboere som den som allerede gjelder for ektefeller, jf. ekteskapsloven § 31 tredje ledd. Regelen i ekteskapsloven innebærer at det ved vurderingen av om sameie er stiftet underveis i ekteskapet, skal legges vekt på arbeid i hjemmet. Fra et lovgiverståsted kan det være fordeler ved å velge denne løsningen fordi den allerede gjelder for ektefeller. Men regelen klargjør i liten grad hvordan hjemmearbeidet skal vektlegges eller når et hjemmearbeid leder til sameie. Regelen i § 31 tredje ledd gir heller ingen nærmere avklaring om betydningen av betaling av forbruksutgifter eller andre indirekte bidrag under samlivet. Rettspraksis tilsier imidlertid at bruk av regelen ofte vil lede til at felles bolig med innbo anses i sameie der partene kan sies å ha ‘trukket lasset sammen’ gjennom et samliv av en viss lengde.

Det er likevel argumenter for å vurdere en tredje reguleringsmåte både for samboere og for ektefeller. Bestemmelsen i ekteskapsloven § 31 tredje ledd er vag og skjønnsmessig, og den bringer i liten grad forutberegnelighet og rettsavklaring for private parter. Den er utviklet gjennom rettspraksis og teori fra 1960-tallet og fremover, og regelen har langt på vei hatt den hjemmearbeidende husmoren for øye. I dag er det få samboere som innretter seg på denne måten. Men selv om flertallet av dagens samboere opptrer mer likestilt, trenger verken deltakelsen i arbeidslivet (‘det første skiftet’) eller de ulønnede oppgavene i hjemmet (‘det andre skiftet’) være likt fordelt mellom partene. I samliv der det foreligger omsorgsforpliktelser som følge av ansvar for hjemmet, omsorg for barn, ansvar som følge av sykdom hos en av samlivspartene eller ansvar for andre slektninger, vil partene fortsatt foreta samlivstilpasninger og en fordeling av lønnede og ulønnede oppgaver. Dette gjelder ikke minst for barnefamilier. Forskning viser også at selv om begge foreldrene er utearbeidende og sørger for å fordele de ulønnede oppgavene i hjemmet, så er det fortsatt kvinnene som hovedsakelig tar ansvaret for det ofte usynlige og kontinuerlige emosjonelle planleggings- og koordineringsarbeidet i familien, det såkalte ‘tredje skiftet’.67

Også i dag vil ulønnede bidrag ofte være forventet av storsamfunnet. Foreldres omsorg for egne barn står i en særstilling. En forventning om betydelige bidrag mellom samboere uten barn er lagt til grunn i juridisk teori så vel som av Høyesterett i Rt. 2011 side 1168.68 En tilsvarende forventning om forsørgelse og gjensidige bidrag mellom samboere fremgår av praksisen til innkrevingsmyndighetene, se også utredningen punkt 14.5.69 Vergemålsloven formidler på sin side en forventning om at nærstående påtar seg ansvaret som verger både overfor barn, foreldre og andre nære slektninger, uten vederlag. Det offentlige forventer også at foreldre ikke bare ivaretar den direkte omsorgen for barnet, men at de er aktive bidragsytere også på mer tilgrensende områder som deltakelse i dugnader, styrer og råd mv. i tilknytning til skole, barnehage og fritidssysler mv.

Bildet er komplekst og samlivstilpasningen i det enkelte samboerskapet eller ekteskapet kan skje på mange måter og i større eller mindre grad. Utvalget legger imidlertid til grunn at det fortsatt skjer en lovgivningsrelevant samlivstilpasning i de fleste samliv og at partene i et samliv som oftest både yter direkte og indirekte bidrag til det som erverves i samlivet. Bidragenes art, fordelingen av de ulønnede oppgavene og samspillet mellom partene kan imidlertid være mer sammensatt enn tidligere. Denne nye kompleksiteten medfører at de eksisterende lovfestede og ulovfestede reglene om stiftelse av sameie i samliv blir vanskeligere å anvende. Om formålet med lovreguleringen skal oppnås, bør det derfor utvikles regler som tar sikte på økt rettsavklaring, forutberegnelighet og brukervennlighet tilpasset den tiden vi lever i.

11.5.2 Utvalgets forslag. Presumsjon for sameie

Utvalget foreslår at felles bolig og løsøre ervervet til felles personlig bruk under samlivet skal anses å være i sameie mellom samboerne, om det ikke er grunnlag for noe annet, jf. lovforslaget § 10 første og andre ledd.

For eiendeler som er i sameie, foreslår utvalget videre at det skal legges til grunn at samboerne eier tingen med en halvpart hver, om det ikke er grunnlag for noe annet, jf. forslaget til § 10 tredje ledd.

Utvalget foreslår her en presumsjonsregel for sameie. Det innebærer at enkelte eiendeler antas å være i sameie, så sant det ikke foreligger grunnlag for noe annet. Presumsjonsregelen søker å balansere hensynene til individenes økonomiske selvstendighet, familielivets økonomiske interessefellesskap og partenes samlivstilpasning. En presumsjonsregel er egnet til å gi rettsavklaring, forutberegnelighet og brukervennlighet, samtidig som også vernet om samboernes individuelle eiendomsrett ivaretas.

Presumsjonsreglen bygger på to grunnleggende forutsetninger. Den ene forutsetningen er at de fleste samliv er basert på et økonomisk fellesskap der begge bidrar. Den andre forutsetningen er at den aktuelle eiendelen er ervervet til partenes felles personlige bruk under samlivet. Disse forutsetningene vil ikke alltid slå til, og derfor kan det være grunnlag enten for at eiendelen ikke er i sameie i det hele tatt, eller at eiendelen er i sameie, men med ulike eierandeler.

Forslaget til presumsjonsregel snur utgangspunktet sammenlignet med gjeldende rett. I dag vil utgangspunktet være at en eiendel er i en samboers eneeie, og at det er den som krever sameie som må bevise at en sameierett er stiftet. Lovforslagets utgangspunkt vil derimot være at samboerne eier eiendelen sammen med like andeler dersom den er ervervet til felles personlig bruk under samlivet. Presumsjonen vil vike der det er rettslige eller faktiske holdepunkter for at tingen ikke er i sameie. Denne begrensningen i regelens rekkevidde er blant annet begrunnet i vernet om individets eiendomsrett, jf. EMK P1-1.

Det første hovedspørsmålet som oppstår er hvilke eiendeler eller rettigheter en slik presumsjonsregel bør omfatte. Utvalget foreslår for det første at løsøre ervervet til felles personlig bruk skal omfattes. Begrepet «felles personlig bruk» er sentralt i lovutkastet og anvendes i utvalgets forslag til § 12, se punkt 11.5.3 under. Begrepet er tidligere anvendt både i ekteskapsloven § 31 tredje ledd og i arveloven § 32 første ledd bokstav b, og er presisert gjennom forarbeider og rettspraksis. I Ot.prp. nr. 73 (2007–2008) Om lov om endringer i arveloven mv. (arv og uskifte for samboere) side 48-49 fremgår at man med eiendeler til felles personlig bruk særlig har i tankene eiendeler som er i bruk «til gjøremål i familien». Det at eiendeler anskaffes av partene i samlivet for å brukes sammen eller for å understøtte et pågående familieliv gjør presumsjon om sameie i eiendelen nærliggende.

Løsøre anskaffet til felles personlig bruk er typisk de eiendelene som samboerparet eller samboerfamilien bruker sammen som ledd i sitt familieliv eller parliv. I norsk og nordisk rett er det naturlig at innbo i det felles hjemmet omfattes av en sameiepresumsjon. Både i Norge, Finland og Sverige vil sameie i slike eiendeler som oftest legges til grunn også etter gjeldende rett. Dette vil gjelde både vanlig innbo og noe mer kostbart innbo, forutsatt at det etter sin art er til parets eller familiens felles personlige bruk. Noe mer usikkert er det om presumsjonen også bør omfatte annet løsøre i felles personlig bruk. I mange samliv vil verdifulle løsøregjenstander som kjøretøy, fritidsbåter, campingvogner, snøfresere, gressklippere etc. være anskaffet til felles personlig bruk. Ofte er det nettopp parlivet eller familielivet som har begrunnet behovet for akkurat den bilen eller som har underbygget ønske om en fritidsbåt til bruk for familien. Utvalget foreslår derfor at også annet løsøre ervervet til felles personlig bruk skal omfattes av sameiepresumsjonen. Om anskaffelsen på den andre siden er til den enkelte samboers bruk – og ikke til felles bruk – eller der ervervet mer har karakter av en kapitalplassering, er vi utenfor presumsjonsregelen.

En felles bolig anskaffet i samlivet vil nesten alltid være til samboernes felles personlige bruk. Utvalget foreslår derfor at en felles bolig anskaffet til samlivet eller anskaffet i samboerperioden, skal anses i sameie om det ikke er grunnlag for noe annet. Forslaget er mer vidtgående enn forslaget om en presumsjonsregel for sameie i løsøre. Det er mulig å foreslå en presumsjonsregel for løsøre uten å foreslå en tilsvarende regel for felles bolig. Det er løsningen etter finsk rett.

Det som taler for at en presumsjonsregel om sameie også bør omfatte felles bolig, er likevel at felles bolig allerede i dag ofte vil være i sameie mellom samboerne, basert på de ulovfestede reglene om sameie stiftet ved direkte og indirekte bidrag til anskaffelsen. En presumsjonsregel vil derfor i begrenset grad lede til et nytt rettslig resultat, men kan være egnet til å skape økt forutberegnelighet.

Den foreslåtte regelen kan dernest bidra til konsistens i regelverket. Tvangsfullbyrdelsesloven § 7-13 har allerede en presumsjonsregel som innebærer at ektefeller og samboere anses som sameiere i felles bolig ervervet under samlivet, med mindre et annet eierforhold blir sannsynliggjort. Dekningsloven § 2-2 innebærer på sin side at fordringshaverne har «rett til dekning i ethvert formuesgode som tilhører skyldneren på beslagstiden». Når det allerede gjelder presumsjonsregler for kreditorene med betydning for pantsettelse og tvangsfullbyrdelse av felles bolig, vil det gi bedre sammenheng i regelverket om man har tilsvarende presumsjonsregler for eierforholdet mellom samboere og ektefeller.

Forslaget om presumsjon for sameie i felles bolig skal forstås slik at det gjelder både selveierbolig og bolig i eierseksjon, samt andelsleilighet, aksjeleilighet og obligasjonsleilighet o.l. Øvrige bruksretter i fast eiendom faller utenfor bestemmelsen. En rett til en husleieavtale vil derfor reguleres av husleieloven eller av avtalen selv.

En generell presumsjonsregel for sameie i fast eiendom er ikke aktuell ellers i Norden. Heller ikke etter ulovfestet norsk rett har vi eksempler av betydning på at det er etablert sameie mellom samboere basert på indirekte bidrag i andre faste eiendommer enn felles bolig. Utvalgets forslag begrenses derfor til en presumsjonsregel for sameie i parets felles bolig. Om paret eier andre faste eiendommer skal disse ikke omfattes av den foreslåtte presumsjonsregelen. Andre faste eiendommer som fritidsboliger kan være ervervet av partene i fellesskap, men de kan også være mottatt som arv eller gave fra andre. Det gjør sameiepresumsjonen mindre sikker.

Selv om samboere ofte vil anskaffe eiendeler sammen i løpet av samlivet, så vil de også anskaffe eiendeler hver for seg. Det andre hovedspørsmålet blir da hvilke omstendigheter som bør gi «grunnlag» for at eiendelen ikke skal anses i sameie, selv om den er ervervet til felles personlig bruk i samlivet. Slike grunnlag kan i prinsippet være av enhver rettslig eller faktisk art.

Et «grunnlag» kan følge av lov, en alminnelig avtale eller av stilltiende eller forutsetningsvise avtaler mellom partene. Grunnlagene kan være skriftlige, muntlige eller basere seg på samboeres felles forutsetninger. En «avtale» eller annet grunnlag som fraviker sameiepresumsjonen i § 10 krever ingen spesiell form. En nedskrevet fortegnelse over hva den enkelte samboeren eier, kan gi uttrykk for partens forståelse av eierskapet. Om listen i tillegg er felles og undertegnet, vil den gi et godt grunnlag for å vurdere partenes felles forutsetninger om eierskap. Samtidig kan etterfølgende forhold ha gitt grunnlag for endrede forutsetninger.

Som «avtale» etter presumsjonsregelen i § 10 regnes også samboeravtale etter utvalgets lovforslag. Etter § 3 første ledd bokstav c kan paret avtale om eiendeler og rettigheter skal anses ervervet til felles personlig bruk etter § 12. Om samboerne har fastsatt at en eiendel eller rettighet, for eksempel en fritidsbåt eller bobil, ikke skal anses ervervet «til felles personlig bruk» gir dette grunnlag for at sameiepresumsjonsregelen etter § 10 ikke gjelder for disse eiendelene. Det kan derimot ikke trekkes en like sikker konklusjon motsatt vei. En samboeravtale som fastsetter at en bestemt eiendel skal anses ervervet til felles personlig bruk etter lovforslaget § 12, vil medføre at eiendelens verdi vil utgjøre delingsmidler, jf. § 14. Det medfører ikke uten videre at eiendelen samtidig er i sameie. Dette må vurderes konkret.

Eierskap og gjeldsansvar må som i dag ses i sammenheng. Hver av partenes ansvar for gjelden som har finansiert eiendelen kan utgjøre et «grunnlag» for å vurdere eierforholdet. Om bare én av samboerne er ansvarlig innad og utad for den gjelden som har finansiert eiendommen, vil dette normalt tilsi at samboeren er eneeier for den andelen som gjelden finansierer.

Om et beløp eller en eiendel er gitt som gave fra den ene samboeren til den andre, vil dette som oftest tilsi at tingen er mottakerens eneeie. At den ene samboeren gir den andre et lån og dette kan dokumenteres, kan også gi et grunnlag for at eiendelen som lånet finansierer er lånemottakerens eneeie. Arv og gave som en samboer i sin helhet har mottatt fra andre, faller utenfor bestemmelsen, fordi eiendelen ikke er ervervet til felles personlig bruk, se lovforslaget § 12 bokstav b.

Også faktiske handlinger kan underbygge at en eiendel ikke er i sameie eller ikke er i sameie med like eierandeler. En presumsjon om sameie basert på parets økonomiorganisering, indirekte bidrag til ervervet eller arbeidsdeling, bygger på en antakelse om at begge parter har bidratt under samlivet. Fordelingen av disse oppgavene sammenholdt med fordelingen av ansvaret for forsørgelse, kan gi grunnlag for vurderingen av sameiespørsmålet. Partene kan imidlertid også organisere seg slik at de gjennomfører en atskilt økonomi. Om parets oppgavefordeling eller andre indirekte bidrag heller ikke trekker i noen annen retning, kan økonomiorganiseringen etter en konkret vurdering gi grunnlag for et annet eierforhold enn det som følger av presumsjonsregelen.

Avsnittene over underbygger at det også kan være tilfeller hvor et utgangspunkt om sameie verken er rimelig eller naturlig. Samboerne kan eie eiendeler som paret reelt sett ikke har ervervet sammen, selv om tingene brukes i fellesskap. Forslaget innebærer at det vil være opp til den enkelte samboeren å påvise at løsøretingen eller den felles boligen ikke er i sameie med en lik andel på hver. Samboeren må påvise rettslige eller faktiske grunnlag for at det er et annet eierforhold, og har bevisbyrden for sitt krav. Det er imidlertid tilstrekkelig at samboeren kan påvise at eneeie eller et annet eierforhold er mest sannsynlig i det enkelte tilfellet.

Forslaget til § 10 må imidlertid også ses i sammenheng med forslaget til § 12, som regulerer hvilke eiendeler og rettigheter som uansett ikke anses ervervet til felles personlig bruk. Her gjelder ikke sameiepresumsjonen, se punkt 11.5.3. Det samme gjelder hvor samboerne har avtalt at en eiendel eller rettighet ikke anses «ervervet til felles personlig bruk» etter lovforslaget § 3 første ledd bokstav c. Utvalgets forslag innebærer en styrket rett til sameie i felles bolig og løsøre ervervet til felles personlig bruk. Forslaget til regler vil tre istedenfor ulovfestet rett på området.

Utvalgets forslag innebærer en regel som gir en mer effektiv sameieregel i samboerforhold enn den som i dag gjelder for ektefeller. Statens menneskerettslige forpliktelse til å sørge for at midler som skapes underveis i samlivet blir begge samlivspartene til del, er imidlertid minst like sterk i ekteskap som i samboerskap. Utvalget foreslår derfor en tilsvarende presumsjonsregel for ektefeller, ved endring av ekteskapsloven § 31 tredje ledd, se punkt 21.2.1.

11.5.3 Utvalgets forslag. Eiendeler og rettigheter som ikke anses ervervet til felles personlig bruk. En gjennomgående avgrensing

Mange staters familierett er basert på et grunnleggende skille mellom eiendeler og rettigheter som hører familielivet til – og eiendeler og rettigheter som ikke gjør det. I flere lands rett er dette omtalt henholdsvis som relationship property eller family property og separate property. Eiendeler som hører samlivet til er typisk felles bolig og andre eiendeler og rettigheter som tjener til parets eller familiens felles personlige bruk i samlivet. Eiendeler som på den andre siden ikke er til felles personlig bruk, er typisk eiendeler personen hadde fra tiden før samlivet tok til, mottatt arv eller gave eller en næringsvirksomhet som drives av personen.

Også forslaget til samboerlov er bygd opp rundt et slikt grunnleggende skille. Grensedragningen mellom eiendeler og rettigheter som ikke er ervervet til felles personlig bruk – og øvrige eiendeler og rettigheter, har betydning for forståelse av loven som helhet. I tillegg gjelder lovens sentrale beskyttelsesregler bare for eiendeler og rettigheter til felles personlig bruk. Reglene om sameiepresumsjon og reglene om deling er av særlig interesse her.

Grensen mellom eiendeler og rettigheter som ikke anses ervervet til felles personlig bruk og øvrige midler, utgjør et prinsipielt viktig skille i forslaget til samboerlov. Lovforslaget gir derfor behov for å regulere grensen mellom de eiendelene som kan sies å høre samlivet til og de eiendelene som er samlivet uvedkomment.

Utvalget foreslår i lovutkastet § 12 en regel om hvilke eiendeler og rettigheter som ikke anses ervervet til felles personlig bruk. Bestemmelsen gir en negativ avgrensning. Alt som ikke er nevnt i § 12, skal inngå i den formuen som anses å høre samlivet til. Regelen kan imidlertid fravikes ved samboeravtale mellom partene, jf. forslaget § 3 første ledd bokstav c. Samboerne kan avtale om en eiendel eller rettighet skal anses å være ervervet til felles personlig bruk eller ikke.

Konsekvensen av at en eiendel eller rettighet anses «til felles personlig bruk» etter loven eller avtale mellom samboerne er at eiendelen vil inngå i delingsgrunnlaget der samboere har rett til å kreve deling etter samboerloven kapittel 4.

Lovforslaget § 12 avgrenser negativt hvilke eiendeler og rettigheter som ikke regnes som «ervervet til felles personlig bruk». Dette omfatter for det første eiendeler og rettigheter en samboer eide da paret flyttet sammen, jf. § 12 første ledd bokstav a. Det samme gjelder midler én eller begge har fått i arv eller gave fra andre enn samboeren, jf. bokstav b. Likestilt med midler mottatt som arv eller gave i samlivet er fast eiendom som er overtatt til redusert pris på bakgrunn av odels- eller åsetesrett. Heller ikke eiendeler eller rettigheter som slike midler er ombyttet til, skal anses ervervet til samlivet, jf. bokstav c.

Også eiendeler som er av personlig karakter eller som ikke kan overdras, anses ikke til felles personlig bruk, jf. forslaget til bokstav d. Dette omfatter en lang rekke eiendeler og rettigheter av svært ulik karakter. I denne kategorien vil løsøre som partenes personlige klær, smykker, personlig tilpasset sportsutstyr mv. befinne seg. Det samme vil ulike hjelpemidler tilpasset den enkelte, for eksempel som følge av nedsatt funksjonsevne. Utvalget har for ordens skyld også valgt å presisere at rett til pensjon, forsikringsutbetalinger, erstatninger, sluttpakke fra arbeidsgiver mv., som er ment å dekke fremtidig inntekt eller fremtidige utgifter, heller ikke skal anses å være til felles personlig bruk. Avgrensningen som foreslås i bokstav d vil for praktiske formål være den samme som gjelder for ektefeller etter ekteskapsloven § 61. Når det gjelder grensedragningen for hvilke eiendeler og rettigheter som ikke anses til felles personlig bruk, skal lovforslagets § 12 bokstav d tolkes på samme måte som ekteskapsloven § 61.

For ektefeller omtales reglene i ekteskapsloven § 61 som regler om retten til forlodds uttak. Disse reglene har gjennomgått mange endringer de siste hundre årene, uten at det er foretatt en samlet revisjon og vurdering. Det er for ektefeller videre behov for å avveie rekkevidden av reglene om forlodds uttak etter ekteskapsloven § 61 med rekkevidden av retten til skjevdeling etter ekteskapsloven § 59. Disse utfordringene tilsier at ekteskapsloven kapittel 12 er moden for revisjon. Et slikt revisjonsarbeid er imidlertid ikke igangsatt, og utvalget har da valgt å ta utgangspunkt i at de eksisterende reglene. Til tross for reglenes svakheter, vil det ligge en fordel i å gi de samme reglene for samboere som for ektefeller. Ekteskapsloven § 61 gir blant annet regler om at rettigheter til trygd, pensjon, erstatning mv. holdes utenfor deling etter ekteskap. Dette er komplekse systemer som bare bør underlegges få og gjennomtenkte endringer. Utvalget foreslår derved en regel i § 12 første ledd bokstav d som sikrer at samboere og ektefeller på dette området kan holde de samme midlene utenfor deling. Dette er praktisk også fordi mange par først er samboere og deretter ektefeller. Skulle reglene i ekteskapsloven endres på et senere tidspunkt, vil det antakelig være naturlig å gjøre tilsvarende endringer i en fremtidig samboerlov.

Utvalget foreslår nærmest av pedagogiske grunner å lovfeste at rene finansielle eiendeler som kontanter, bankinnskudd, livspoliser, andre pengekrav og liknende ikke skal regnes som eiendeler og rettigheter til felles personlig bruk, se lovforslaget § 12 første ledd bokstav e. Slik finansielle eiendeler vil sjelden være i samboernes felles «bruk». Betalingsmidler er selvsagt anvendelige for enhver, men det er noe annet enn eiendeler som selv tjener til parets eller familiens bruk. Heller ikke eiendeler og rettigheter som i hovedsak er knyttet til en samboers næringsvirksomhet, skal anses være til partenes felles personlige bruk, jf. lovforslaget § 12 første ledd bokstav f. Dette gjelder selv om næringen for eksempel utgjør familiens inntektsgrunnlag. Andre bruks- eller eierforhold kan likevel følge av avtale mellom partene. Se ellers merknaden til § 12 i utredningens kapittel 23.

Forslaget baseres på en etablert forståelse av begrepet «eiendeler og rettigheter». Enhver eiendel eller rettighet som i praksis kan realiseres og som har eller kan ha en økonomisk verdi, omfattes. Begrepet «eiendeler og rettigheter» omfatter i utgangspunktet både fast eiendom, løsøre, bruksrettigheter og andre rettigheter til fast eiendom, finansielle eiendeler, immaterielle rettigheter og digitale rettigheter mv.

12 Samboeres gjeldsansvar

12.1 Innledning

Ansvaret for felles gjeld er viktig i de fleste samliv. Selv om mandatet ikke eksplisitt nevner gjeldsansvar, mener utvalget at en regulering av slike spørsmål må inngå i et lovforslag som er så omfattende som det utvalget har foreslått. I dette kapittelet vil derfor utvalget behandle samboernes gjeldsansvar.

12.2 Gjeldende rett

Som det fremgår av punkt 3.3.3 er det ingen spesifikk lovregulering av rettsforholdet mellom samboere om gjeldsansvar. Utgangspunktet er derfor at den enkelte samboer vurderes selvstendig, og bare er ansvarlig for de forpliktelsene som vedkommende har pådratt seg etter privatrettens alminnelige regler. Dette kan for eksempel være gjennom avtale med långiver eller vare/tjenesteyter, eller ved å ha voldt en skade overfor en tredjeperson.

Ansvar for gjeld kan imidlertid være regulert i avtale mellom samboerne, enten det er tale om særgjeld som en samboer hefter alene for, eller det er tale om felles gjeld som de begge er ansvarlig for. På samme måte som mellom ektefeller kan det tenkes at samboere kan ha et felles gjeldsansvar utad overfor en kreditor, men at det i forholdet innad mellom partene er avtalt at bare den ene skal være ansvarlig. Det kan også forekomme at bare den ene samboeren er ansvarlig overfor kreditoren, men at de i det interne rettsforholdet mellom seg har avtalt at de skal være sammen ansvarlig for gjelden. Den ene samboeren har for eksempel tatt opp et lån som skal brukes til en ferie for hele familien, og de er enige om at de seg imellom skal være ansvarlig for halvparten hver.

I høyesterettspraksis er det lagt til grunn at en ektefelle i enkelte tilfeller kan bli ansvarlig innad for et lån der den andre ektefellen er ansvarlig utad, jf. Rt. 1996 side 1666 (lån til modernisering av bolig) og Rt. 1990 side 1226 (forbruksgjeld). At samme prinsipp gjelder samboere er lagt til grunn i NOU 1999: 25 Samboerne og samfunnet side 216-218 og Lødrup & Sverdrup, 2021, side 364, og er antatt i LA-2016-100488.

Samboere kan også bli ansvarlig for gjeld pådratt av den andre på grunnlag av en såkalt kombinasjonsfullmakt.70 En kombinasjonsfullmakt, eller toleransefullmakt, foreligger hvor en person har representasjonsevne ovenfor tredjepart på ulovfestet grunnlag, se HR-2016-476-A og Rt. 2011 side 410. Det sentrale vil være om tredjeparten har en berettiget forventning om at den ene samboeren representerer den andre når ansvaret pådras. Det kan være glidende overganger mellom en kombinasjonsfullmakt og en stilltiende- og forutsetningsvis avtale om felles gjeldsansvar. Det første vil normalt gjelde forholdet utad (overfor en kreditor), mens det andre vil gjelde det interne ansvaret for gjelden mellom samboerne.

12.3 Menneskerettslige skranker

En regel som innebærer at en samboer er forpliktet til å avgi egne midler for å betale gjeld pådratt av den andre, kan i prinsippet reise spørsmål om det er tale om et inngrep i eiendomsretten, jf. EMK P1-1, omtalt i punkt 4.7. Utvalget legger imidlertid til grunn at en nøytral og fravikelig unntaksregel som gir et begrenset felles gjeldsansvar mellom etablerte samboere ikke synes å reise menneskerettslige problemstillinger i praksis. Forutsetningen er likevel at det foreligger en klar lovhjemmel, regelen er begrunnet i legitime formål, og anvendelsen av regelen ikke er uforholdsmessig eller pålegger samboeren som blir ansvarlig en urimelig byrde.

12.4 Fremmed rett

I de nordiske landene medfører ikke samboerskap noe felles gjeldsansvar mellom samboerne. Samme utgangspunkt gjelder i andre land med samboerlovgivning.

Frankrike og Belgia har frivillige ordninger for registrering eller formalisering av samboerskap eller husstandsfellesskap, noe som blant annet kan medføre et begrenset felles ansvar for gjeld knyttet til dagligdagse utgifter, se punkt 5.3.

12.5 Utvalgets vurderinger og forslag

12.5.1 Selvstendig ansvar for gjeld

Utvalget mener at en samboerlovgivning bør inneholde en bestemmelse om gjeldsansvar. En regel som fastslår det rettslige utgangspunktet om at hver part er ansvarlig for egen gjeld vil ha en pedagogisk verdi, samtidig som fraværet av en slik regel er egnet til å skape usikkerhet. Det tas dermed ikke sikte på å foreta noen endring i de grunnleggende prinsippene om gjeldsansvar.

Utvalget foreslår i lovutkastet § 8 første ledd en regel som bygger på ekteskapsloven § 40, som nedfeller det grunnleggende prinsippet om at en ektefelle ikke kan stifte gjeld med virkning for den andre uten at det er særlig hjemmel for det. Et tilsvarende prinsipp bør inntas i en samboerlov. Regelen bekrefter at samboere på lik linje med ektefeller formelt sett er økonomisk selvstendige.

Samboere kan imidlertid, som ektefeller og andre, påta seg ansvar for samme gjeld, for eksempel ved kjøp av felles bolig. Utvalgets forslag begrenser ikke avtalefriheten om partenes gjeldsansvar. Det er heller ikke noe til hinder for at en samboer får fullmakt av den andre til å stifte gjeld som begge hefter for. Eventuelle begrensninger i avtalefriheten vil i tilfelle utledes av avtalerettens ugyldighetsregler, inkludert at avtaler som er kvalifisert urimelige kan tilsidesettes etter avtaleloven § 36.

Prinsippet om selvstendig ansvar for egen gjeld gjelder både under samboerskapet og ved samboerskapets opphør. For tilfeller der samboerne har felles gjeld når samboerskapet opphører, foreslår utvalget en bestemmelse som gir rett til å kreve at gjelden dekkes før det økonomiske oppgjøret gjennomføres, og regler som begrenser retten til å overta eiendeler eller rettigheter som tjener til sikkerhet for gjeld samboerne er ansvarlig for sammen, jf. lovforslaget § 18. Forslaget er omtalt i punkt 17.2.5.

12.5.2 Begrenset adgang til å pådra ansvar for gjeld på vegne av begge

På bakgrunn av det tette økonomiske fellesskapet som ofte oppstår mellom samboere, ser utvalget videre behov for en regel om representasjonsrett, etter mønster av ekteskapsloven § 41. Forløperen til ekteskapslovens bestemmelse ble vedtatt i en tid hvor man «handlet på kreditt hos kjøpmannen på hjørnet». Etter hvert løp nok tiden fra bestemmelsen. Men regelen har fått ny aktualitet gjennom nye betalingstjenester og tjenesteytelser.71 Inngår for eksempel en ektefelle vanlige avtaler, som en avtale om SFO-plass, abonnement på strøm, internett eller ‘matkasse levert på døren’, kan begge ektefellene være ansvarlig for å betale leverandøren etter ekteskapsloven § 41.

Utvalget foreslår etter dette en regel som gir en begrenset adgang til å pådra gjeld på vegne av begge samboerne, se lovutkastet § 8 andre og tredje ledd. Forslaget tilsvarer ekteskapsloven § 41. Behovet for regulering av felles ansvar for tilsvarende vanlige utgifter til det daglige husholdet vil gjøre seg gjeldende også mellom samboere. En regel om representasjonsrett må ses i sammenheng med og som en forlengelse av den gjensidige forsørgelsesplikten som foreslås i samboerloven § 7 andre ledd. Både mellom ektefeller og samboere er det lagt til grunn at det kan foreligge en representasjonsrett basert på alminnelige rettsgrunnsetninger, jf. punkt 12.2. En lovfesting av representasjonsretten mellom samboere kan medføre at behovet for å bygge på ulovfestet representasjon blir mindre. Uansett vil ikke utvalgets forslag medføre noen endring i den ulovfestede representasjonsretten i den utstrekning den går lenger enn den foreslåtte regelen i samboerloven.

12.5.3 Kreditorenes dekningsrett

Så lenge samboere holder sammen, vil eierforholdet til de ulike eiendelene gjerne ha begrenset betydning for dem. Eiendeler brukes ofte av samboerne i fellesskap, uavhengig av hvem som eier. Eierforholdet har imidlertid stor betydning for kreditorer, som bare kan ta utlegg eller beslag i eiendeler som debitor eier, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-1 andre ledd og dekningsloven § 2-2. En part som har stor gjeld og opplever utfordringer med å betjene gjelden, kan for eksempel ønske å overføre eiendeler til den andre og slik hindre at kreditorer tar beslag i de aktuelle eiendelene.

Slike forhold har medført at det for ektefeller er gitt særlige regler som skal ivareta kreditorenes interesser. Krav om ektepakt for gaveoverføringer etter ekteskapsloven § 50 første ledd og krav om tinglysing for at ektepakten skal få rettsvern mot ektefellenes kreditorer, jf. § 55 første ledd, gir kreditorene et visst vern mot ektefellenes disposisjoner som begrenser beslagsadgangen.

Dekningsloven §§ 5-2 og 5-9 gir dessuten regler om omstøtelse ved gaver mellom nærstående og omstøtelse når mottakeren kjenner til debitors vanskelige økonomiske stilling. Reglene om omstøtelse får imidlertid bare anvendelse ved tvangsakkord og konkurs, se dekningsloven § 5-1. Det er en omstendelig prosess å begjære en person konkurs, og det er ikke gitt at en kreditor ser seg tjent med en slik fremgangsmåte for å inndrive sitt krav overfor en samboer eller ektefelle. Ekteskapsloven § 51 har derfor en særregel ved gaveoverføringer mellom ektefeller. En kreditor som hadde krav mot giveren på gavetidspunktet, kan gjøre kravet gjeldende overfor mottakeren dersom giveren ikke har midler til dekning av kravet. Mottakerens ansvar er begrenset til verdien av det overførte.

Overføringer mellom ektefeller til skade for kreditor kan også skje ved delingen av formuen. Etter ekteskapsloven § 58 første ledd første punktum skal felleseie deles likt. Dersom ektefelle A overfører mer enn halvparten av sin nettoformue til ektefelle B, kan dette redusere formuen som As kreditorer kan ta utlegg i. I slike tilfeller har ekteskapsloven § 52 en særregel som gjør at kreditor kan kreve ektefelle B for verdien av det som overstiger det vedkommende har krav på etter loven.

Utvalget vurderer at i samboerforhold som omfattes av samboerloven vil det ofte være et tilsvarende tett økonomisk fellesskap som mellom ektefeller. Hensynet til kreditorene tilsier at det er behov for regler som ivaretar kreditorenes dekningsrett også her. Kreditorene bør beskyttes mot samboernes disposisjoner som kan medføre at utsikten til dekning av krav mot giversamboeren svekkes. Mottakersamboerens interesser av ikke å bli ansvarlig overfor den andre samboerens kreditorer står ikke sterkt. Samboerlovutvalget foreslår derfor en tilsvarende regel som ekteskapsloven § 51 i samboerloven. Regelen innebærer at mottakerens ansvar er begrenset til verdien av det som er overført fra giveren, og vil ikke medføre noe generelt ansvar overfor den andre samboerens kreditorer.

Bestemmelsen i ekteskapsloven § 52 knytter seg særlig til likedelingsregelen ved oppløsning av ekteskap. Utvalgets forslag til samboerlov gir ikke like omfattende delingsregler som ekteskapsloven. Det kan derfor anføres at en regel som i ekteskapsloven § 52 vil ha mindre betydning i samboerforhold. Likevel skal samboere med delingsplikt dele likt netto delingsformue, jf. lovforslaget § 15. Etter omstendighetene kan det være tale om betydelige verdier som deles. Muligheten for å gjennomføre en deling til skade for kreditorene gjør seg gjeldende ved delingen også ved oppløsning av et samboerforhold. Også her bør kreditorenes interesser ivaretas, og mottakersamboerens interesser er i liten grad beskyttelsesverdig, så lenge ansvaret begrenses til det som vedkommende har fått for mye. Utvalget foreslår etter dette en tilsvarende regel som ekteskapsloven § 52 for samboere.

Spørsmålet blir da hvordan reglene lovteknisk skal innarbeides i samboerloven. Et alternativ er å omskrive reglene slik at de blir en del av selve lovteksten. Hensynet til oversikt og tilgjengelighet kan tilsi en slik løsning. Loven vil imidlertid bli mer omfattende, noe som vil komme på tvers av ønsket om at samboerloven skal være oversiktlig og kort for samboere selv og andre som bruker loven. Samtidig kan det være en fordel for kreditorer og andre brukere av loven at reguleringen i de to lovene er identisk. Det oppnår man gjennom en henvisning.

Problemstillingene som ekteskapsloven §§ 51 og 52 regulerer, oppstår heller ikke veldig ofte i praksis. Dette tilsier at det er tilstrekkelig å innta en henvisningsbestemmelse som viser til de aktuelle reglene i ekteskapsloven, som gis tilsvarende anvendelse for samboere så langt de passer. Ekteskapsloven § 53 om prioritet av krav etter §§ 51 og 52 når giveren er insolvent og er under offentlig insolvensbehandling, må også omfattes av henvisningen.

Samboerlovutvalget foreslår etter dette at reglene inntas i samboerloven ved henvisning til ekteskapslovens §§ 51 til 53, jf. lovforslaget § 8 fjerde ledd.

13 Opplysningsplikt. Rett til innsyn i samboerens økonomi

13.1 Innledning

I mandatet er utvalget bedt om å vurdere behovet for regler om gjensidig opplysningsplikt mellom samboere om økonomiske forhold. Mange samboerpar vil være åpne om sine økonomiske forhold. Spørsmålet som vil behandles i dette kapittelet er om samboerlovgivningen bør pålegge en opplysningsplikt mellom partene og for tredjepart, og hvordan en slik regel i så fall bør utformes.

13.2 Gjeldende rett

Det gjelder ingen alminnelig opplysningsplikt mellom samboere om økonomiske forhold, verken under samlivet eller ved samlivsbrudd. Ektefeller har på sin side plikt til å gi hverandre de opplysningene som er nødvendige for å vurdere deres økonomiske stilling, jf. ekteskapsloven § 39. En ektefelle kan videre innhente opplysningene direkte fra en tredjepart, for eksempel en bank.

Mellom kontraktsparter gjelder en alminnelig lojalitetsplikt. Noen avtaler mellom samboere vil være familierettslige, fordi avtalen er foranlediget av deres forhold som samboere, se også NOU 1979: 32 Formuerettslig lempningsregel side 42-43 og Ot.prp. nr. 5 (1982–83) Om lov om endringer i avtaleloven 31 mai 1918 nr 4, m.m. side 18. Dette kan for eksempel gjelde avtaler om eierforhold til felles bolig eller avtaler om hvordan eiendeler skal fordeles ved brudd. Høyesterett har i flere avgjørelser lagt til grunn at det ved «inngåelse av familierettslige avtaler stilles strengere krav til lojalitet og oppriktighet enn ved inngåelsen av vanlige formuerettslige avtaler», jf. Rt. 2001 side 716 (side 723), se også Rt. 1969 side 901 og Rt. 1999 side 718. I familierettslige avtaler mellom samboer må den samme forsterkede lojalitetsplikten legges til grunn. En slik lojalitetsplikt vil naturlig kunne inkludere plikten til å gi hverandre korrekte opplysninger som er relevante for partenes økonomiske interessefellesskap. Men denne ulovfestede plikten vil ikke være tilstrekkelig til å kreve opplysninger fra tredjeparter som har taushetsplikt.

Disse generelle utgangspunktene suppleres av enkelte lovfestede regler:

Samboerpar som etter et samlivsbrudd gjennomfører et offentlig skifte etter husstandsfellesskapsloven § 3 a er forpliktet til å opplyse saken i samsvar med de prosessuelle reglene som gjelder på ethvert tidspunkt av saken, se punkt 19.2.

Ved dødsfall kan en samboer ha en særskilt rett til innsyn i den avdøde samboerens økonomiske forhold. En samboer som er arving kan gis såkalt formuesfullmakt, det vil si en fullmakt som gir innsyn i avdødes formues- og gjeldsforhold, jf. arveloven § 92. Formuesfullmakten gir rett til innsyn i avdødes saldo på bankkonti på dødsfallstidspunktet, samt transaksjonsdata (spesifisert kontoutskrift) de tre siste månedene før dødsfallet. Når særlige grunner tilsier det kan innsyn gis lenger tilbake i tid. Innsyn i data eldre enn 12 måneder krever «ekstraordinære omstendigheter». Innsynsretten omfatter opplysninger om fastsetting av skatt. En samboer med formuesfullmakt kan kreve opplysningene direkte fra finansinstitusjoner og skattemyndigheter, uavhengig av lovbestemt taushetsplikt.

Gjenlevende samboere med felles barn har tilsvarende innsynsrett også uten formuesfullmakt, jf. arveloven § 92 andre ledd. Samboere med arverett i kraft av loven har dermed innsynsrett på lik linje som gjenlevende ektefelle.

Ved vedtakelsen av ny innkrevingslov har Stortinget samtidig vedtatt endringer i tvangsfullbyrdelsesloven, blant annet § 7-18 nytt andre ledd, hvor det fremgår at namsmannen har plikt til å underrette saksøktes ektefelle eller samboer om beslutning om utleggspant som er tatt i felles bolig, se lov 25. april 2025 nr. 12 om innkreving av statlige krav mv. (innkrevingsloven) § 41 (i kraft fra den tid Kongen bestemmer). Underretning skal også gjøres når utlegg er tatt i partenes tidligere felles bolig der tidligere ektefelle eller tidligere samboer fortsatt bor. Endringen er begrunnet i Prop. 37 L (2024–2025) Lov om innkreving av statlige krav mv. (innkrevingsloven), se side 215.

13.3 Menneskerettslige skranker

EMK artikkel 8 gir enhver rett til respekt for sitt privatliv og sin «korrespondanse». En lovregel som legger til rette for at en person kan få innsyn i andres private økonomiske forhold må utformes innenfor rammen av EMK. En regel som gir plikt til å gi slike opplysninger må ha tilstrekkelig klar hjemmel, forfølge et legitimt formål og være forholdsmessig, se punkt 4.3.

Lovgiver bør begrunne hva som er formålet med en eventuell innsynsrett og hvilken utstrekning regelen har, balansert mot hensynet til personvern og privatliv. En regel som har til formål å forebygge økonomisk sårbarhet hos samboere og deres barn, kan finne støtte i blant annet FNs kvinnekonvensjon artikkel 16, se utredningen punkt 4.5. FNs kvinnekomité har blant annet påpekt at fravær av et rettslig rammeverk for samboere kan utsette samboende kvinner og deres barn for økonomisk risiko når samlivet opphører.72

13.4 Fremmed rett

Ingen nordiske land eller andre land som utvalget har undersøkt pålegger samboere en alminnelig opplysningsplikt ovenfor hverandre om økonomiske forhold.

Særregler kan likevel gjelde ved det økonomiske oppgjøret og ved rettergang. Den svenske samboerloven gir regler om deling av verdier ved samlivsbrudd («bodelning»), hvor hver samboer har plikt til å gjøre rede for sin samboereiendom mv.73 En liknende opplysningsplikt finnes i den irske samboerlovgivningen.74

13.5 Utvalgets vurderinger og forslag

13.5.1 Utvalgets vurdering av behovet for regulering

Utvalgets mandat fremhever at samboerskapet er en fleksibel samlivsform, særlig for par som «ønsker mindre grad av rettslige eller økonomiske forpliktelser enn det som følger av å inngå ekteskap.» Én særskilt virkning av ekteskapet er at ektefellene plikter å gi hverandre de opplysningene som er nødvendige for å vurdere deres økonomiske stilling, jf. ekteskapsloven § 39. En sterkere privatrettslig regulering mellom samboere gjør det naturlig å vurdere om også samboerlovgivningen bør fastsette en rettslig opplysningsplikt.

Formålet med opplysningsplikten mellom ektefeller er å sikre åpenhet om økonomiske forhold, jf. NOU 1987: 30 Innstilling til ny ekteskapslov – del II side 105. Riktignok har ektefeller med felleseie en formuesordning som samboere ikke har, og som heller ikke foreslås av Samboerlovutvalget. Men opplysningsplikten gjelder også ektefeller med særeie. Regelen tjener først og fremst sitt formål under samlivet, men den også har en viktig funksjon ved et økonomisk oppgjør etter samlivsbrudd.

Den faktiske situasjonen vil her være sammenlignbar for ektepar og mange samboerpar. Også samboere deler husstand og har et økonomisk interessefellesskap, gjerne også en felles forbruksøkonomi. Det er livsfellesskapet, og ikke om paret er gift, som utløser mange av parets økonomiske forpliktelser til bolig og andre utgifter. Særlig vil det å få barn utløse en rekke forbrukskostnader og andre husholdningsutgifter, og ofte gi økt investeringsbehov, for eksempel anskaffe en større bolig. Par som får barn sammen tvinges i realiteten til et økonomisk fellesskap. Paret må ta valg som kan påvirke familieøkonomien på kort og lang sikt, for eksempel hvordan foreldrepermisjonen skal fordeles eller om en part skal jobbe redusert.

Kunnskap om familiens økonomiske stilling er viktig for å kunne vurdere eget og familiens forbruk, gjeldsbelastning og investeringer. Om paret tar opp felles lån for å kjøpe bolig, og den ene parten ikke klarer å betjene sin del av lånet, vil dette åpenbart påvirke familieøkonomien. Et velfungerende fellesskap krever dermed samarbeid og informasjonsflyt. Likhetstrekkene mellom ekteskap og i alle fall de mer etablerte samboerskapene underbygger at samlivet gir et sammenlignbart behov for å sikre åpenhet om parets økonomi.

En rettslig opplysningsplikt som styrker begge samboeres mulighet for å ta velbegrunnede økonomiske valg vil særlig være en fordel der det økonomiske forholdet mellom partene er skjevt. Om samboerne planlegger en ferietur for familien, skal partene dele de opplysningene som er nødvendig for å vurdere om paret har tilstrekkelig midler til å gjennomføre en slik reise, eller om den vil måtte finansieres på kreditt. Åpenhet vil også gagne barn i husstanden, fordi det er parets samlede økonomiske rammer som normalt former barnets oppvekstmiljø.

Ekteskapslovens bestemmelse om opplysningsplikt var motivert blant annet av at en opplysningsplikt kan gjøre partenes underholdsplikt mer effektiv, ved at den forutsetter åpenhet om økonomiske forhold som kreves til bedømmelse av underholdsplikten, jf. Ot.prp. nr. 66 (1968–69) Om lov om endringer i lov av 20. mai 1927 nr. 1 om ektefellers formuesforhold m.m. side 6. Samboerlovutvalgets forslag om en gjensidig forsørgelsesplikt mellom samboere, se kapittel 14, støtter en regel om opplysningsplikt også for samboerpar.

Som for ektefeller vil en opplysningsplikt mellom samboere være viktig ved et samlivsbrudd hvor det skal foretas et økonomisk oppgjør. Utvalgets lovforslag om delingsregler mv. forsterker behovet. Økonomisk åpenhet under samlivet og i forbindelse med oppgjøret kan bidra til å forebygge mistillit og konflikt mellom partene, noe som ikke minst er viktig når barn er berørt. En part som ikke har tillit til at den tidligere samboeren fremlegger riktige eller fullstendige opplysninger, vil ellers være henvist til å begjære offentlig skifte eller reise alminnelig søksmål for å kreve innsyn, se også Ot.prp. nr. 28 (1990–91) Om lov om ekteskap side 41-42.

Behovet for en regel om opplysningsplikt om økonomiske forhold må avveies mot hensynet til personvern og privatlivets fred, jf. punkt 13.3. Personvernhensyn ble problematisert i forarbeidene til arveloven § 92 nytt andre ledd, se Prop. 86 L (2022–2023) Endringer i arveloven mv. (ansvaret for arvelaterens forpliktelser) side 18-19. Innsynsretten i avdødes økonomi ble begrenset til personkretsen som har behov for informasjon før valg av skifteform, det vil si en samboer med arverett etter loven eller testament. Heller ikke reguleringen etter samboerloven bør være mer inngripende i et personvernperspektiv enn det som er nødvendig for å ivareta formålet, og kun i den utstrekning det er begrunnet i samboerens legitime behov for å ivareta egne og berørte barns økonomiske interesser i og etter livsfellesskapet.

13.5.2 Utvalgets forslag. Gjensidig opplysningsplikt mellom samboere

Forslag om en gjensidig opplysningsplikt. Utvalget foreslår en regel om gjensidig opplysningsplikt mellom samboere om økonomiske forhold, jf. lovutkastet 7 første ledd. Forslaget er i det vesentlige bygget på ekteskapsloven § 39 og skal forstås på samme måte. Utvalget foreslår i tillegg at en samboer skal kunne kreve innsyn i opplysninger hos organer som driver innkrevingsvirksomhet. Tilsvarende regel foreslås inntatt i ekteskapsloven § 39.

Formålet med regelen er å sikre åpenhet om samboeres økonomiske forhold. Under samlivet vil opplysningene kunne bidra til oversikt og mulighet for å planlegge egen og familiens økonomi. Ved samlivsbrudd kan kunnskapen bidra til at partene tar informerte beslutninger og slik styrke samboernes rettigheter etter samboerloven.

Grunnvilkåret er at samboerne har «plikt til å gi hverandre de opplysningene som er nødvendige for å vurdere deres økonomiske stilling», og er likt som i ekteskapsloven. Formuleringen «nødvendig» utgjør en begrensning i hvilke opplysninger som kan kreves. Den konkrete vurderingen av hvilke opplysninger som er nødvendige kan likevel være forskjellig for samboere og ektefeller, fordi det er ulik regulering av partenes underliggende rettslige og økonomiske forhold.

Som mellom ektefeller retter opplysningsplikten seg i første omgang mot partene selv – det er samboeren som har plikt til å gi opplysningene. For at regelen skal være tilstrekkelig effektiv foreslår utvalget at samboere, som ektefeller, skal kunne innhente opplysninger direkte fra en tredjepart. Uten en slik mulighet vil en samboer som ikke ønsker å dele informasjon enkelt kunne omgå opplysningsplikten.

I den grad opplysningsplikten medfører et inngrep i privatlivets fred, mener utvalget at den foreslåtte regelen er tilstrekkelig klar, har et legitimt formål og balanserer samboernes interesser. Utvalget har vurdert om regelen bare bør gjelde mellom samboere som har barn sammen, siden disse parene ofte vil ha det mest omfattende økonomiske fellesskapet. Formålsbegrensningen innebærer imidlertid at det kun er «nødvendige» opplysninger som innsynsretten gjelder. Blant par med lav eller ingen grad av økonomisk fellesskap, vil det normalt heller ikke være noe berettiget behov for kunnskap om den andres økonomi for å vurdere egen økonomisk stilling. Innsynsretten har grunnlag i livsfellesskapet paret har valgt å leve i, og gjelder bare samboere som oppfyller samboerlovens kriterier. Taushetsplikten til banker og andre virksomheter er primært ment å ivareta «bankkundenes behov for at uvedkommende ikke får innsyn i deres økonomiske forhold», se Ot.prp. nr. 28 (1990–91) Om lov om ekteskap side 42. En «samboer» etter samboerloven kan vanskelig regnes som en uvedkommende i denne sammenheng. Samboerloven er dessuten fravikelig, slik at partene kan avtale at loven ikke skal gjelde for dem.

Utvalgets forslag til regel er utformet noe annerledes og mer detaljert enn ekteskapsloven § 39. For banker eller andre tredjeparter kan en tydeligere ramme gjøre behandlingen av innsynsanmodninger enklere. Personvernhensyn taler for at lovteksten er mindre skjønnsmessig og klarere definerer innsynsrettens utstrekning. Dette kan forebygge at øvrige taushetsbelagte opplysninger blir gitt ut.

Det nærmere innholdet av opplysningsplikten. Utvalgets forslag til regel omfatter på samme måte som ekteskapsloven § 39 samboeres rett til å innhente opplysninger fra tredjepart, formulert som skattemyndigheter, selskaper, foretak eller andre institusjoner som driver finansieringsvirksomhet eller forsikringsvirksomhet, i tillegg til «andre som har midler til forvaltning». Der vilkårene for innsyn er oppfylt vil innsynsretten gå foran taushetsplikten som organet ellers har etter lov, forskrift, interne retningslinjer mv.

Samboerlovutvalget foreslår videre at en samboer skal kunne kreve innsyn i opplysninger hos organer som driver inndrivingsvirksomhet. Slike virksomheter kan omfatte inkassoselskaper og innkrevingsmyndigheter. Innsynsretten vil da omfatte forfalte krav som inndrives av en privat eller offentlig aktør. Dette alternativet fremgår ikke av ekteskapsloven, og slike virksomheter regnes heller ikke å ha «midler til forvaltning».

Forslaget er begrunnet i at vanlige opplysninger som er «nødvendige» for å vurdere egen økonomiske stilling kan være informasjon om den andres eiendeler, formue, skatt og gjeldsansvar. En parts inkassogjeld og betalingsforpliktelser mv. inngår i den totale gjeldsbelastningen, og informasjon om dette kan dermed være nødvendig for å få et riktig bilde av samboerens forpliktelser. Utvalget finner en viss støtte for sitt forslag i vedtatt endring i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-18 nytt andre ledd, se Prop. 37 L (2024–2025) Lov om innkreving av statlige krav mv. (innkrevingsloven) og endringer i tvangsfullbyrdelsesloven mv. side 215. Regelen innebærer at skyldnerens ektefelle eller samboer skal underrettes om det blir tatt utlegg i parets felles bolig, og underbygger at parter i et etablert samliv kan ha behov for informasjon om innkrevingsprosesser. Lovendringen trer i kraft når Kongen bestemmer, se punkt 13.2.

Utvalget legger til grunn at ektefeller har tilsvarende behov som samboere for slike opplysninger, og foreslår endringer i ekteskapsloven § 39 som gir ektefeller tilsvarende rett til å kreve innsyn i opplysninger om innkrevingsvirksomhet. Forslaget behandles i punkt 21.2.2.

Utvalget foreslår at lovregelen klargjør hvilke opplysninger det kan kreves innsyn i. Ekteskapsloven regulerer ikke dette eksplisitt, men forarbeidene nevner at det blant annet kan kreves opplysninger om «innestående på konti, gjeldsansvar, kausjonsansvar og sikkerhetsstillelse for tredjepersoner, og for vilkår, blant annet om renter og terminer, for slike forhold», jf. Ot.prp. nr. 28 (1990–91) Om lov om ekteskap side 108. Underrettspraksis, forvaltningspraksis og juridisk teori peker i retning av at ekteskapsloven ikke gir noen alminnelig adgang til innsyn i kontoutskrifter eller tilsvarende transaksjonslister, men at opplysninger om slike bevegelser etter omstendighetene kan omfattes.75

Utvalget vurderer at innestående saldo på bankkonto mv., normalt vil gi en samboer tilstrekkelig informasjon for å vurdere egen økonomisk stilling. Som hovedregel gjelder derfor innsynsretten innestående saldo på det tidspunktet innsynet kreves. Utvalget foreslår at samboerne i utgangspunktet ikke skal ha rett til innsyn i transaksjonsdata, for eksempel kontoutskrifter. Som regel vil det ikke være «nødvendig» med slike opplysninger for å oppnå formålet om åpenhet om økonomiske forhold.

Unntakstilfeller kan likevel tenkes. Behovet for ytterligere informasjon enn innestående på konto kan være å skaffe kunnskap om større enkelttransaksjoner eller gjentatte overføringer som over tid kumuleres til vesentlige beløp, eller å vite om forsikring, strøm, etc. er betalt. Utvalget foreslår derfor at særlige grunner kan tilsi at en samboer får innsyn i eldre transaksjonsdata. Bestemmelsen har en viss parallell i arveloven § 92 første ledd fjerde punktum. «Særlige grunner» kan blant annet være mistanke om transaksjoner som er foretatt av samboeren under påvirkning av svekket helse, for eksempel begynnende demens eller psykisk sykdom, mistanke om at samboeren blir utnyttet av andre eller selv misbruker felles midler.

Opplysningsplikten etter lovforslaget § 7 første ledd inntrer først når samboerloven kommer til anvendelse etter § 2. Siden innsynsretten i første rekke gjelder saldo mv. på innsynstidspunktet, vil det som hovedregel være tale om opplysninger fra den lovbeskyttede samboerperioden. I den grad det er «særlige grunner» for å gi innsyn i transaksjonsdata tilbake i tid, vil det sjelden være behov for innsyn i opplysninger før samboerskapet tok til. Unntak kan tenkes der eldre opplysninger har betydning for å vurdere egen økonomisk situasjon på tidspunktet innsynet kreves. Tilsvarende gjelder for ektefeller, se NOU 1987: 30 Innstilling til ny ekteskapslov – del II side 105. Utvalget foreslår videre en særskilt regel om opplysningsplikt i enkelte økonomiske forhold på det tidspunktet samboerne flytter sammen, se lovforslaget § 6, som er behandlet i punkt 13.5.3.

Utvalget foreslår å lovfeste at en samboers rett til å kreve innsyn også gjelder etter samlivsbruddet, frem til det økonomiske oppgjøret er fastsatt eller avtalt. Dette er gjeldende rett mellom ektefeller, uten at det fremgår av ordlyden i ekteskapsloven § 39, se NOU 1987: 30 Innstilling til ny ekteskapslov – del II side 105. Dette er en praktisk viktig regel, som bør inntas i lovteksten. Formålet er å styrke partenes mulighet til å ivareta sine interesser og rettigheter ved det økonomiske oppgjøret.

En finansinstitusjon eller annen virksomhet som mottar et innsynskrav etter samboerloven må kunne kreve at samboeren legitimerer seg og viser sin tilknytning til den andre, for eksempel ved henvisning til felles folkeregistrert adresse, felles barn og/eller fremleggelse av kjøpekontrakt, en begjæring av offentlig skifte eller andre dokumenter som gir tilstrekkelig sikkerhet for at paret har en slik relasjon som gir innsynsrett. Relasjonen kan også dokumenteres ved at samboeren som eier opplysningene gir sitt samtykke eller fullmakt til at opplysningene utleveres til den andre.

Foretaket bør ha anledning til å varsle samboeren som eier opplysningene om at innsynsretten er gjort gjeldende og av hvem. Behovet for varsling kan oppstå for eksempel ved tvil om vedkommende som ber om opplysninger faktisk er samboeren, eller om det etterspørres opplysninger som etter sin art vanligvis ikke er nødvendige for å vurdere egen økonomisk stilling. Utvalget kan ikke se noen beskyttelsesverdige hensyn som taler imot en slik varsling, men ser heller ikke behov for å regulere en egen varslingsplikt i loven.

13.5.3 Utvalgets forslag. Plikt til å gi opplysninger når paret flytter sammen

Utvalget vurderer at behovet for en regel om gjensidig opplysningsplikt om økonomiske forhold i mange tilfeller vil være aktuelt for par allerede når samlivet er i ferd med å etableres. Det økonomiske fellesskapet vil for mange par starte allerede når de flytter sammen, ved at de forbruker sammen, investerer i bolig sammen eller går til innkjøp av ulike eiendeler til fellesskapet. Underveis i samlivet kan en oversikt over parets formue og gjeld ved samlivets start sikre at parets økonomiske beslutninger blir truffet på et korrekt grunnlag.

Behovet for kunnskap om den andres økonomiske forhold allerede fra de flytter sammen, må ses i sammenheng med utvalgets forslag til regler om det økonomiske oppgjøret, jf. lovutkastet kapittel 4 og 5. Sentralt i det økonomiske oppgjøret mellom samboere er å skille mellom hvilke eiendeler og rettigheter som ikke anses ervervet til felles personlig bruk etter § 12, og øvrige midler. Blant eiendeler eller rettigheter som ikke anses ervervet til felles personlig bruk, og som dermed ikke inngår i et eventuelt delingsgrunnlag etter samboerloven kapittel 4, omfattes blant annet de verdiene en samboer eide da partene flyttet sammen, eller som slike verdier er ombyttet til. Samboerne kan dermed ha behov for å dokumentere hvilke eiendeler og rettigheter og hvilke forpliktelser de hadde da de flyttet sammen. Forslaget til § 6 gir samboerne plikt til å dele slik informasjon og en oppfordring om å ta vare på en slik dokumentasjon som grunnlag for ulike disposisjoner under samlivet og med tanke på et mulig fremtidig samlivsbrudd.

Lovforslaget gir derved en samboer rett til opplysninger før paret blir samboere i lovens forstand etter lovforslaget § 2. Utvalget foreslår en regel som gjør at en person allerede på det tidspunktet paret flytter sammen kan kreve at den andre gir en overordnet oversikt over sin økonomi ved å dokumentere formue og gjeld. Formålet er å støtte parets mulighet til å avklare de økonomiske forholdene fra starten av samlivet.

Utvalget foreslår at regelen plasseres i samboerloven kapittel 2 og inntas som § 6. Omfanget av denne opplysningsplikten er mer begrenset enn det som foreslås i § 7. Plikten gjelder også kun mellom partene.

14 Gjensidig forsørgelsesplikt

14.1 Innledning

I mandatet er utvalget bedt om særlig å ta stilling til behovet for regler under samboerskapet, herunder regler om gjensidig forsørgelse. Dette behandles i kapittelet her.

14.2 Gjeldende rett

Samboere har ikke noen uttrykkelig plikt til å forsørge hverandre. Samboerforeldre har i likhet med andre foreldre en plikt til å forsørge sine barn etter reglene i barnelova kapittel 8. En samboer har imidlertid ikke plikt til å bidra til forsørgelsen av den andre samboerens særskilte livsarvinger.

Ektefeller har på sin side en gjensidig forsørgelsesplikt, jf. ekteskapsloven § 38. Plikten innebærer både et felles ansvar for familiens underhold, og en forsørgerplikt ovenfor den andre ektefellen, jf. NOU 1987: 30 Innstilling til ny ekteskapslov – del II side 34. Bidrag til det felles underholdet kan gjøres ved pengetilskudd, virksomhet i hjemmet eller på annen måte. Penger og husarbeid anses dermed som likeverdige bidrag. Hvis en ektefelle ikke oppfyller underholdsplikten kan vedkommende pålegges å betale et bestemt beløp, jf. ekteskapsloven § 38 andre ledd. Denne bestemmelsen er i liten grad håndhevet i dag.

14.3 Menneskerettslige skranker

Utvalget ser ikke at det foreligger relevante menneskerettslige skranker som hindrer lovgiver å vedta en regel som gir samboere en begrenset, generell og gjensidig forsørgelsesplikt etter modell fra ekteskapsloven. Om inngrepet i personenes privatliv mv. er forholdsmessig vil blant annet avhenge av hvem regelen skal gjelde for og forpliktelsens omfang.

Utvalget legger samtidig til grunn at det ikke foreligger noen internasjonale regler som krever at Norge vedtar regler om gjensidig forsørgelse mellom samboere. En regel om gjensidig forsørgelse kan imidlertid finne støtte i et menneskerettslig barneperspektiv. Grunnloven § 104 tredje ledd andre punktum fastsetter at myndighetene skal legge forholdene til rette for barnets utvikling, herunder «sikre at barnet får den nødvendige økonomiske, sosiale og helsemessige trygghet». Barnekonvensjonen artikkel 27 nr. 2 fastsetter at foreldrene har det «grunnleggende ansvaret for å sikre, innen sine evner og økonomiske muligheter, de levevilkår som er nødvendige for barnets utvikling.» Staten har videre plikt til å treffe «egnede tiltak» for å hjelpe foreldrene til å virkeliggjøre denne rettigheten, jf. barnekonvensjonen artikkel 27 nr. 3. Det må derfor vurderes om en regel om plikt til gjensidig forsørgelse mellom samboere kan være et slikt egnet tiltak.

14.4 Fremmed rett

Ingen land i Norden har regler om plikt til gjensidig forsørgelse mellom samboere. Myndighetene i de nordiske statene vil likevel ofte ta i betraktning samboerskapet når det vurderes å tildele offentlige ytelser.76

Utvalget kjenner ikke til lovgivning i annen fremmed rett som fastsetter en formell gjensidig forsørgelsesplikt mellom samboere under samlivet.

I noen land finnes lovgivning eller praksis som kan gi en samboer bidragsplikt til den andre ved samlivets opphør. Slike regler finnes i Australia,77 New Zealand,78 Irland,79 Skottland,80 Belgia81 og den kanadiske provinsen British Colombia.82 En slik bidragsplikt er ingen forsørgelsesplikt under samlivet, men ligner ektefellebidrag og supplerer ofte reglene for barnebidrag. Slike bidrag har derved karakter av en ensidig forsørgerplikt etter samlivets opphør.

14.5 Utvalgets vurderinger og forslag

14.5.1 Utvalgets vurdering av behovet for regulering

Samboerlovutvalgets mandat uttaler at samboerskap er en «fleksibel» samlivsform, ikke minst for par som ønsker «mindre grad av rettslige eller økonomiske forpliktelser» enn det som følger av å inngå ekteskap. Utvalgets forslag til samboerlov søker å ivareta fleksibiliteten til de samboerne som ønsker en mindre rettslig forpliktende relasjon, samtidig som loven skal gi tilstrekkelig beskyttelse til de samboerne som har behov for det. Samme utgangspunkt legges til grunn ved vurderingen om behovet for en regel om forsørgelsesplikt.

Ektefellers forsørgelsesplikt bygger på et prinsipp om solidaritet mellom ektefellene, jf. NOU 1987: 30 Innstilling til ny ekteskapslov – del II side 32-33. I proposisjonen uttrykte departementet at «gjensidig underholdsplikt [er] en naturlig følge av det nære fellesskapet som på mange områder forutsettes å være mellom ektefeller», jf. Ot.prp. nr. 28 (1990–91) Om lov om ekteskap side 41.

Samboergruppen er mangfoldig, og det er langt fra alle samboere som verken praktiserer eller ønsker å ha en økonomisk forpliktelse overfor den andre. Dette kan særlig gjelde de yngste samboerne og samboerparene i sent etablerte samliv. Videre kan den høye bruddraten mellom samboere, se punkt 6.4, gi uttrykk for at samboerskapene ofte er mindre fellesskapsbaserte enn ekteskap, noe som kan tale imot en omfattende forsørgelsesplikt under samlivet.

Samtidig bygger lovforslaget på kunnskap om at etablerte samboere har et faktisk økonomisk fellesskap, som i større eller mindre grad fører til en integrasjon av parets økonomi og økonomiske forpliktelser, for eksempel ved at de investerer i bolig sammen, se punkt 6.5. Mer enn halvparten av samboere har dessuten barn sammen (53 prosent).83 Dette gjør det naturlig å vurdere en regel om forsørgelsesplikt også mellom samboere.

Forsørgelsesregelen i ekteskapsloven har blitt kritisert i et likestillingsperspektiv.84 Regelen kan i dag fremstå ‘gammeldags’ og fra en tid hvor den hjemmeværende husmoren var økonomisk avhengig av ektemannen. Samtidig understreker ekteskapsloven § 38 parets felles ansvar for underholdet av familien. Plikten kan oppfylles ved «tilskudd av penger, ved virksomhet i hjemmet eller på annen måte», jf. § 38 første ledd andre punktum. I forarbeidene understrekes at «innsats i hjemmet og pengetilskudd er likeverdige bidrag til familiens underhold», se Ot.prp. nr. 28 (1990–91) Om lov om ekteskap side 41. Forsørgelsesplikten gir dermed uttrykk for et prinsipp om likestilling av partenes ulike bidrag i samlivet. Dette finner gjenklang i uttalelser fra FNs kvinnekomité om at både økonomiske og ikke-økonomiske bidrag til parets verdiskapning bør anerkjennes.85

En regel om gjensidig forsørgelse etter en slik modell anses dermed i tråd med samboerlovens formål om å styrke samboernes økonomiske stilling uavhengig av partenes bidragsmåte i samlivet, et prinsipp som kommer til uttrykk i lovforslaget § 10 om presumsjon for sameie basert på bidrag under samlivet, forslaget til delingsregler i lovens kapittel 4 og i § 16 om rett til vederlag etter opphør av samboerskap.

Det er videre et vesentlig hensyn at offentlige myndigheter i mange ulike situasjoner legger til grunn at samboere lever i et økonomisk fellesskap og forsørger hverandre. Noen eksempler nevnes her. Etter folketrygdloven regnes ikke en enslig mor eller far lenger som enslig om hun eller han etablerer seg med ny samboer, og retten til stønader kan da falle bort, se blant annet folketrygdloven § 15-4 tredje ledd første og andre punktum og § 15-5. Dette bortfallet synes å bygge på en forutsetning om at samboerskapet gir forsørgelse og økonomisk trygghet for den tidligere aleneforsørgeren og baseres på en forventning om at paret deler utgiftene til husholdningen. Liknende forutsetninger finner vi i barnetrygdloven § 9 sjette ledd om retten til utvidet barnetrygd. Andre eksempler hvor søkerens økonomi vurderes i sammenheng med samboerens er ved søknad om støtte fra Lånekassen eller ved søknad om fri rettshjelp.86 Om søknadene skal innvilges baseres da på begge samboernes økonomiske forhold.

Et annet sentralt eksempel finner vi ved beslutning om utleggstrekk. Ved utleggstrekk i lønnskrav mv. etter dekningsloven § 2-7 kan utlegg tas i skyldnerens lønn «i den utstrekning lønnen overstiger det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand». Selv om samboere ikke har en lovfestet gjensidig forsørgelsesplikt slik som ektefeller, gir forvaltningspraksis uttrykk for at ektefeller og samboere likestilles ved beregningen av husstandens inntekter, se Skatteetatens retningslinje for utleggstrekk (2020) punkt 5.2. Det forutsettes dermed at skyldnerens samboer bidrar økonomisk til underhold av skyldnerens husstand, slik at en større andel av samboerens midler kan gå til trekk til kreditorene.

Utvalget anser at behovet for å lovfeste en forsørgelsesplikt er størst der samboerne har barn sammen, fordi samboere med felles barn gjerne har størst grad av økonomisk og faktisk fellesskap, se utredningen punkt 6.5. Familielivet skifter karakter når paret får felles barn. Barn fører i mange familier til nye og flere utgifter som samtidig knytter seg til den felles husstanden og husholdningen, og økonomien blir som regel mer sammenblandet. Samboerforeldre har samme forsørgeransvar ovenfor sine barn som gifte foreldre har. Likefullt kan en regel om gjensidig forsørgelse mellom samboere være egnet til å understøtte den enkelte forelders egen underholdsplikt ovenfor barnet, og bidra til en mer fellesskapsbasert, stabil og forutsigbar familieøkonomi. En slik regel kan dermed finne støtte i barnekonvensjonen artikkel 27, se punkt 14.3.

En regel om gjensidig forsørgelsesplikt mellom samboere på lik linje som for ektefeller vil videre bidra til å likestille rettstilstanden for barn som har samboerforeldre og barn som har gifte foreldre. Foreldre vil da ha lik underholdsplikt ovenfor hverandre og husstanden uavhengig av deres sivile status, noe som finner gjenklang i diskrimineringsforbudet i barnekonvensjonen artikkel 2, jf. punkt 4.4.

Selv om utvalget anser at behovet for regulering fremstår sterkest i de familiene der samboerne har barn sammen, vektlegges den klare tendensen i samfunnet om at det forutsettes forsørgelse mellom samboere allerede i dag og uavhengig av om samboerne har felles barn. Dette gir etter utvalgets syn grunn til å vurdere en regel om gjensidig forsørgelse for alle samboere som omfattes av samboerloven. En regel om felles ansvar for familiens underhold vil synliggjøre samboernes felles forpliktelser og ansvar for husstanden som begge har valgt å være en del av, og som kan inkluder egne barn og felles barn.

Også hensynet til eldre par kan begrunne behovet for en lovfestet underholdsplikt for alle samboere. Mellom eldre samboere kan gjensidige praktiske bidrag og annen innsats være spesielt viktig, ikke bare for den enkelte, men også i et samfunnsperspektiv, hvor et mål er at eldre skal bo hjemme så lenge som mulig, se for eksempel Meld. St. 24 (2022–2023) Felleskap og meistring. Bu trygt heime.

Statistikken viser at stadig flere eldre er samboere, og indikerer dessuten at de eldste samboergruppene ofte har vært samboere lenge og har lav hyppighet av samlivsbrudd, uavhengig av om parene har barn sammen eller ikke, se kapittel 6. At denne gruppen samboere er mer stabile, understøtter nytten av en underholdsplikt, også mellom samboere uten felles barn.

Å lovfeste en gjensidig plikt til forsørgelse mellom samboere vil bidra til at samboernes rettslige forpliktelser samsvarer bedre med de faktiske forventningene om forsørgelse mellom samboere som allerede legges til grunn gjennom eksisterende lovgivning og forvaltningspraksis.

14.5.2 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår en regel om plikt til gjensidig forsørgelse mellom samboere, se lovutkastet § 7 andre ledd. Regelen tilsvarer ekteskapsloven § 38 første ledd og skal forstås på samme måte. Formuleringen om at samboerne har sammen ansvaret for «oppfostringen av barna» er som i ekteskapsloven inntatt av pedagogiske grunner, og etablerer ikke en annen fostringsplikt ovenfor barn enn det som følger av barnelova kapittel 8.

Regelen likestiller bidrag som går ut på tilskudd av penger, arbeid i hjemmet eller andre bidrag. Utvalget vurderer at en slik regel kan bidra til å styrke samboerfellesskapet.

Utvalget foreslår at regelen skal gjelde alle samboere som omfattes av samboerdefinisjonen i lovforslaget § 2. Forslaget tar utgangspunkt i det faktiske økonomiske interessefellesskapet samboerne antas å ha, og etablerer først og fremst et felles ansvar for utgiftene og arbeidet som oppstår ved at det er etablert en felles husholdning. Forslaget bygger på de forventningene om forsørgelse som møter samboerne gjennom annen lovgivning og forvaltnings- og inndrivingspraksis. Disse forventningene gjelder uavhengig av om paret har barn eller ikke. Om det er menn eller kvinner som beskyttes av en forsørgelsesregel vil variere. Kvinner vil oftere være enslige forsørgere før et samboerskap, mens menn har mer gjeld enn kvinner og er dermed i utgangspunktet mer utsatt for innkreving.87

Utvalget foreslår ikke en regel som i ekteskapsloven § 38 andre ledd, som gir en part rett til å «kreve penger» av den andre for å dekke bestemte utgifter, og hvor retten kan pålegge den andre å betale bestemte beløp. Selv om Samboerlovutvalgets forslag om gjensidig forsørgelsesplikt i samboerloven § 7 andre ledd ikke kan håndheves av domstolene gjennom pålegg om direkte pengebidrag, kan regelen likevel være viktig for den uformelle normdannelsen i samfunnet.