Del 3
Etter samlivet

15 Deling av verdien av eiendeler og rettigheter til felles personlig bruk. Adgangen til å trekke fra gjeld før delingen

15.1 Innledning

Ifølge mandatet skal Samboerlovutvalget vurdere behovet for regler ved opphør av samboerskapet, herunder «regler om deling av nærmere angitte verdier eller eiendeler som er akkumulert underveis i samlivet, samt regler om gjeldsavleggelse». Utvalget er også bedt om å ta stilling til om en giver og/eller arvelater bør ha adgang til å fastsette om gave eller arv til en samboer skal deles i et fremtidig samlivsbrudd.

Utvalget er ikke bedt om å vurdere deling av pensjonsrettigheter mellom samboere. Et slikt oppdrag ville heller ikke vært naturlig uten at det også inkluderte ektefeller.

Mandatet peker på at særlig ved langvarige samboerskap «kan samlivet påføre partene fordeler og ulemper av økonomisk art uten at disse nødvendigvis fordeles på en måte som er tilsiktet eller omforent mellom partene». Utvalget antar at konsekvensene av parets tilpasninger til samlivet særlig kan bli synlige eller forsterkes når samlivet tar slutt. Behovet for og utformingen av delingsregler må vurderes i lys av utvalgets øvrige forslag om blant annet erverv av eiendomsrett, rett til vederlag og muligheten til å fravike samboerlovgivningen.

15.2 Gjeldende rett

Mellom samboere gjelder ingen lovregler for deling av verdier når forholdet opphører. Hver av partene beholder det de eier av eiendeler og annen formue. Hver er også ansvarlig for egen gjeld. Som utgangspunkt skjer det dermed ingen overføring av verdier mellom samboerne etter bruddet. Alminnelige avtale- og formuerettslige prinsipper gjelder. Et oppgjør vil i hovedsak bestå i å klargjøre hvem som eier hva. For eiendeler samboerne eier sammen gjelder lov 18. juni 1965 nr. 6 om sameige (sameigelova).

Noen særregler kan få betydning når et samboerskap opphører. Husstandsfellesskapsloven gir regler om retten til å overta felles bolig og innbo og gir en begrenset rett for samboere til å kreve offentlig skifte. Ulovfestet rett regulerer retten til samboervederlag. Disse reglene innebærer likevel ikke at partenes formue skal deles.

Rettstilstanden for samboere skiller seg dermed markant fra det som gjelder for ektefeller. Ekteskapsloven bygger på utgangspunktet om at felleseiemidler skal likedeles mellom ektefellene når ekteskapet opphører. Ektefeller som ønsker en annen ordning enn den ekteskapsloven angir, må avtale dette ved ektepakt.

15.3 Menneskerettslige skranker

Norges forpliktelser etter FNs kvinnekonvensjonen (KDK) kan få betydning for vurderingen av behovet for og utformingen av delingsregler mellom samboere. Etter KDK artikkel 16 nr. 1 bokstav c er statene forpliktet til å sikre kvinner og menn samme rettigheter og ansvar i ekteskapet og ved ekteskapsoppløsning. FNs kvinnekomité har over tid fastholdt at bestemmelsen får anvendelse også for samboere, se utredningen punkt 4.5.

To faktorer har særlig blitt trukket fram i Kvinnekomitéens generelle anbefalinger som en del av statenes forpliktelser for å sikre reell likebehandling mellom kjønnene.1 Det ene er anerkjennelse av både økonomiske og ikke-økonomiske bidrag til erverv foretatt under samlivet, se punkt 11.3. Det andre er å sørge for likestilling ved delingen av midler som er akkumulert under samlivet:

«States parties are obligated to provide, upon divorce and/or separation, for equality between the parties in the division of all property accumulated during the marriage. States parties should recognize the value of indirect, including non-financial, contributions with regard to the acquisition of property acquired during the marriage.» (uthevet her).2

Til grunn ligger det bærende prinsippet om at par bør bære likt de økonomiske byrdene og fordelene som er knyttet til samlivet og dets opphør.3 Regelverket bør altså ikke få ugunstige økonomiske konsekvenser som følge av de samlivstilpasningene paret gjør i fellesskap eller hver for seg. Selv om en lovgivning ellers kan fremstå kjønnsnøytral, påpeker Kvinnekomitéen at oppgjørsreglene ved samlivsbrudd ofte favoriserer menn, blant annet som følge av manglende anerkjennelse av ikke-økonomiske bidrag, sammenholdt med at kvinnen gjerne tar en større andel av ubetalt hjemmearbeid og barneomsorg, og derfor i mindre grad opparbeider (egen) formue.4

Det er kun verdier som er akkumulert under samlivet som ifølge Kvinnekomitéen skal likedeles. Formue som partene eide før samlivet tok til omtales ikke. I anbefalingene uttrykkes imidlertid at det som bør deles er «all property» akkumulert under samlivet. Formuleringen skiller tilsynelatende ikke mellom verdier eller eiendeler som kan ses som et resultat av partenes felles innsats, og det som har kommet til uavhengig av samlivet, for eksempel ved arv eller gave.

Fra et barneperspektiv kan det være til gunst for barnet med regler som har til formål å korrigere økonomiske skjevheter mellom samboerforeldre ved samlivsbrudd og å sikre reell likestilling mellom kjønnene og mellom gifte og ugifte foreldrepar, jf. de generelle utgangspunktene i punkt 4.6. Anerkjennelse av ikke-økonomiske bidrag til samlivet fremmer verdsettelsen av omsorg for barn og annen innsats som kommer familien til gode. Interessene kan likevel se annerledes ut for samboernes felles barn og en samboers egne barn. Hensynet til alle barn taler like fullt for regler som er mest mulig forutsigbare og ikke konfliktdrivende.

Regler som innebærer at verdier skal deles ved et samlivsbrudd, uavhengig av eierforhold, kan medføre et inngrep i partenes eiendomsrett. Lovgiver må i så fall utforme en slik regel innenfor rammen av EMK P1-1, se punkt 4.7. I EMDs avgjørelse Milhau mot Frankrike anså domstolen at et inngrep i eiendomsretten som innebar at klageren måtte overføre en konkret eiendom til ekskonen i forbindelse med et skilsmisseoppgjør, hadde et legitimt formål, som var å få en rask løsning på det økonomiske oppgjøret og minske risikoen for rettstvist.5 Det påklagede forholdet gjaldt ikke selve spørsmålet om at oppgjøret måtte innebære en økonomisk korrigering eller at verdier skulle deles, men klagen gjaldt gjennomføringen av det aktuelle oppgjøret, som innebar å tvangsoverføre den konkrete eiendommen.6

Sentralt i en forholdsmessighetsvurdering er den samlede belastningen tiltaket innebærer for personen som rammes.7 Formålet med og rekkevidden av regelen vil være av betydning, for eksempel om en delingsregel anses nødvendig og egnet for å oppnå reell likestilling mellom kjønnene. Relevante momenter kan videre være hvilke verdier som inngår i delingsgrunnlaget, konsekvensen for den som eier verdiene og hvilke (andre) kompenserende tiltak som er aktuelle. I Milhau-dommen kom EMD til at inngrepet ikke var forholdsmessig, fordi formålet kunne ha blitt oppnådd på en mindre inngripende måte, for eksempel ved å kompensere den tidligere ektefellen med penger eller andre verdier.8

Dommen kan gi veiledning for EMK som skranke ved utforming av delingsregler, men sakstilfellet gjaldt delingsregler mellom ektefeller. I motsetning til ektepar har ikke samboerpar noen særstilling etter EMK, illustrert ved artikkel 12 (rett til å inngå ekteskap) og syvende tilleggsprotokoll artikkel 5 (likhet mellom ektefeller).9 Ved utforming av delingsregler mellom samboere må det tas i betraktning at reglene vil springe ut av den faktiske relasjonen mellom partene, og ikke som en rettsvirkning av ekteskapsinngåelsen. Om og i hvilken grad delingsreglene utfordrer eiendomsretten vil etter utvalgets syn blant annet bero på utformingen av samboerdefinisjonen og hvilke par som omfattes av reglene, reglenes formål og rekkevidde, samt adgangen til å fravike reglene.

Delingsregler mellom samboere i lys av diskrimineringsforbudet i EMK artikkel 14, sammenholdt med vernet om eiendomsretten og hjemmet etter EMK artikkel 8, kan i prinsippet følge utgangspunktene i redegjørelsen i punkt 11.3 om erverv av sameie mellom samboere. Men delingsregler vil normalt utgjøre et større inngrep i partenes private sfære enn det som følger av regler for erverv av eiendomsrett (sameie) basert på samboernes faktiske bidrag under samlivet. Med delingsregler i tankene fremstår forskjellen tydeligere mellom ekteskapet og samboerskapet. Ekteskap er et juridisk fellesskap med klare rettsvirkninger også for formuesforholdene, mens samboerforholdet er et faktisk fellesskap. I lys av EMDs praksis vil ulike regler for samboere og ektefeller på dette punktet neppe reise betenkeligheter etter EMK artikkel 14.

15.4 Fremmed rett

15.4.1 Innledning

Fremmed rett behandles samlet i kapittel 5. I punktet her vil det ses nærmere på de statene som har lovregler for deling av samboeres verdier ved endt samboerskap.

15.4.2 Sverige

Sverige er eneste nordiske land med regler for deling av samboeres verdier når et samboerskap opphører. Retten til å kreve deling kan fravikes ved skriftlig og signert avtale mellom samboerne.10

Den svenske samboerloven gir en samboer rett til å kreve at verdien av såkalt «samboegendom» deles mellom partene, uavhengig av hvem av partene som er eier.11 Som samboereiendom regnes felles bolig og innbo som er ervervet til parets felles bruk («egendomen förvärvats för gemensam användning»).12

Delingsreglene er basert på at det felles hjemmet anses bygget opp av partene i fellesskap.13 Tidspunktet for anskaffelsen er ikke avgjørende, men formålet må ha vært at boligen eller eiendelen skal brukes av begge samboerne. Verdien må være i behold i eiendelen den dagen samboerforholdet opphørte, og verdien inngår i så fall i delingsgrunnlaget selv om eiendelen senere blir solgt. Derimot skal verdien ikke deles om samboereiendommen før skjæringstidspunktet ble solgt eller ombyttet i noe som ikke utgjør samboereiendom.14

Eiendom som er mottatt i arv eller gave fra andre inngår heller ikke i delingsgrunnlaget, forutsatt at det er stilt som vilkår om at eiendommen skal være mottakerens «enskilda», det vil si eiendom som ikke skal deles. Regelen er inspirert av giver og arvelaters adgang etter svensk rett til å fastsette at eiendom skal være særeie. Om dette ikke er fastsatt, inngår også arv og gave som utgjør samboereiendom i delingsgrunnlaget.15 Andre eiendeler enn samboereiendom, slik som fritidsbolig, kontanter eller aksjer, skal uansett ikke deles.

Delingen gjennomføres i hovedsak etter samme prinsipper som i ekteskapsretten. Det er nettoverdien av eiendelene som skal deles, etter fradrag for gjeld mv.16 Regelen kan lempes etter en rimelighetsvurdering, slik at en samboer beholder mer av sin eiendom enn det som er lovens utgangspunkt, blant annet av hensyn til samboerforholdets varighet og samboernes økonomiske forhold.17

Deling skjer kun om én eller begge samboere krever det. Et krav må fremsettes innen ett år etter at samboerforholdet opphørte.18 Der forholdet tar slutt ved at den ene samboeren dør, er det kun lengstlevende som har rett til å kreve deling, ikke dødsboet eller avdødes arvinger.19

15.4.3 Australia

Familielovgivningen som gjelder i de fleste australske stater gir en samboer adgang til å be domstolen avgjøre en fordeling av samboernes eiendom ved samlivsbrudd («alteration of property interests»).20 Domstolens vurdering er skjønnsmessig og basert på rimelighets- og rettferdighetshensyn. Alle partenes eiendeler kan potensielt inngå i delingsgrunnlaget, i enkelte tilfeller også pensjonsrettigheter.21 Partenes bidrag til eiendelen eller til familien, samt fremtidige økonomiske behov, kan ha betydning. Både direkte og indirekte, økonomiske og ikke-økonomiske bidrag kan tas i betraktning.22

Delingsreglene kommer til anvendelse for en nærmere definert gruppe samboere, blant annet der samboerskapet har vart i minst to år eller det er barn i forholdet, se nærmere utredningen punkt 5.3.1. Om en samboer dør etter samlivsbruddet, kan krav gjøres gjeldende på vegne av dødsboet eller mot boet.23 Fristen for å fremsette krav er to år fra samboerforholdets opphør.24

15.4.4 Canada

Flere kanadiske provinser og territorier har de senere årene vedtatt en felles familielovgivning for ektefeller og samboere, som blant annet gir regler for deling av parenes eiendeler og verdier ved samlivsbrudd. Dette gjelder blant annet provinsene Alberta, Manitoba, Saskatchewan og British Colombia. Sistnevnte vil her redegjøres nærmere for.

I British Colombia gjelder i hovedsak lik lovgivning for ektefeller og samboere som har bodd sammen i et ekteskapslignende forhold i minst to år eller har felles barn. Reglene kan fravikes ved avtale.25

Lovens utgangspunkt ved samlivsbrudd er at hver av partene har rett til halvparten av parets formue («family property»).26 Begge parter har i utgangspunktet et felles ansvar for såkalt «family debt», som grovt sett omfatter alle økonomiske forpliktelser som en part har pådratt seg under samlivet.27 I delingsgrunnlaget kan det blant annet inngå fast eiendom og løsøre, finansielle eiendeler og pensjonsrettigheter. Eiendeler som ble anskaffet før samlivet eller som er mottatt som arv eller gave fra en tredjepart omfattes ikke.28 Domstolen har vide fullmakter og tilgjengelige virkemidler for å gjennomføre et økonomisk oppgjør mellom tidligere samboere, og kan unntaksvis fravike lovreglene basert på rimelighetsbetraktninger.29 Krav om deling må fremmes innen to år etter at samlivet opphørte.30

15.4.5 Irland

Irsk familielovgivning gir fravikelige regler for gjennomføring av det økonomiske oppgjøret mellom samboere etter endt samliv. Ved en samboers død kan gjenlevende på angitte vilkår tilkjennes en andel av dødsboet.31 Ved samlivsbrudd kan en samboer kreve at domstolen avsier en såkalt «property adjustment order», som blant annet kan innebære en overføring av eiendeler fra den ene samboeren til den andre. Også pensjonsrettigheter kan etter omstendighetene overføres, ved krav om en «pension adjustment order».32

Reglene kan bare påberopes av såkalte kvalifiserte samboere («qualified cohabitants»), hvor paret har bodd sammen i minst fem år eller bodd sammen i minst to år og har felles barn som forsørges. Parten må videre påvise at han eller hun er økonomisk avhengig av den tidligere samboeren og at dette skyldes samlivet eller samlivsbruddet. Domstolens vurdering er skjønnsmessig og baserer seg på rettferdighets- og rimelighetshensyn. Alle omstendigheter rundt samboerforholdet skal tas i betraktning, blant annet hensyn til de økonomiske omstendighetene og partenes økonomiske behov, partenes barn, forholdets varighet og hver parts bidrag.33 Som bidrag regnes både økonomiske og ikke-økonomiske bidrag, inklusive hjemmearbeid.34 Reglene er ment å være et sikkerhetsnett for den svake part. Terskelen for å avsi en avgjørelse som overfører eller endrer eiendomsinteressene anses høy, og andre tiltak etter loven må vurderes først.35 Fristen for å fremme krav etter loven er som hovedregel innen to år etter samboerforholdets opphør.36

15.4.6 New Zealand

Newzealandsk familielovgivning etablerer et visst formuesfellesskap mellom samboere, som aktualiseres ved samlivsbrudd. Loven gir fravikelige regler for deling av samboeres netto verdier når et samboerforhold opphører, i det vesentlige etter samme regler som for ektefeller.37 Delingsreglene får som hovedregel anvendelse når samboerskapet har vart i tre år. Unntaksvis kan kravet til forholdets varighet lempes etter en rimelighetsvurdering, hvis paret har barn eller en part har gitt et betydelig bidrag til samlivet. Både økonomiske og ikke-økonomiske bidrag, som omsorgs- og hjemmearbeid, kan tas i betraktning.38

Som utgangspunkt skal eiendelene som inngår i delingsgrunnlaget («relationship property») deles likt mellom partene, uavhengig av eierforholdene. Hva som utgjør «relationship property» er bredt definert og omfatter blant annet familiens bolig og løsøre.39 Både eiendeler paret eier sammen, og det som ble anskaffet rett før samlivet og som var ment for felles bruk, kan inngå. Pensjonsrettigheter kan på gitte vilkår kreves delt. En part må som hovedregel fremsette krav til domstolene senest tre år etter at samboerforholdet ble avsluttet.40 Der samboerskapet avsluttes ved at den ene parten dør, kan også gjenlevende samboer kreve deling etter loven.41

15.5 Utvalgets vurderinger

Spørsmålet om hvilket behov vi har for regler om deling av verdier etter endt samboerskap, kan besvares på ulike måter. Svarene vil også kunne avhenge av synet på samboerskapet som samlivsform mer allment og synet på familiens og parrelasjonens betydning i samfunnet.

Samboerlovutvalget tar på den ene siden utgangspunkt i at de fleste land ikke har regler om deling av verdier etter samboerskap. På den andre siden vektlegger utvalget at flere land vi tradisjonelt sammenligner oss med, har slike regler. Som det fremgår av punkt 15.4, gjelder dette blant andre Sverige, Australia, flere delstater i Canada og New Zealand. Utvalget har ikke sett eksempler på at alle parets verdier deles etter endt samboerskap.

Samboerskapet som alternativ eller supplement til ekteskapet spiller en stadig viktigere rolle i det norske samfunnet. Over halvparten av alle barn blir født av samboende foreldre, og et betydelig antall barn vokser opp i samboerfamilier, se punkt 6.3. Mange er samboere mens de etablerer et hjem. Parets etableringsfase innebærer ofte at det bygges opp betydelige verdier og gjeld som begge parter kan være ansvarlige for. Samboere kan velge å avtale hvordan verdier og gjeld skal fordeles etter et eventuelt samlivsbrudd. Erfaringen tilsier likevel at friheten til å inngå forhåndsavtaler i liten grad benyttes, se punkt 6.6. Det er ikke grunn til å tro at bruken av avtaler vil øke betydelig i tiden som kommer. Det er krevende for samboere å ta stilling til hva en avtale bør regulere og hvordan den bør utformes. Det å be samboeren om en avtale kan også oppleves belastende. De færreste søker dessuten bistand fra advokat eller rettshjelper.42 Utvalget legger derfor til grunn at det kan være behov for regulering i lov, som gjelder dersom partene ikke har avtalt noe annet.

Spørsmålet er imidlertid om det vil være behov for delingsregler i tillegg til utvalgets forslag om presumsjonsregler for sameie. Forslaget til § 10 tar utgangspunkt i at felles bolig og løsøre ervervet til felles personlig bruk vil være i sameie mellom partene der det ikke er faktisk eller rettslig grunnlag for noe annet. Forutsatt at denne regelen vedtas, reduseres behovet for delingsregler. Behovet fjernes imidlertid ikke. Mange eiendeler vil fortsatt være i eneeie. Det vesentligste virkeområdet for en delingsregel blir derved deling av verdier som er knyttet til eiendeler som ikke er i sameie med like eierandeler.

Delingsregler kan for det første være praktisk i de tilfellene hvor det er uavklart om eiendeler er i sameie eller ikke. Det kan da være hensiktsmessig å kreve deling, heller enn å foreta en nærmere vurdering av om eiendelene eller rettighetene er i sameie. Dernest vil en rett til å kreve deling være viktig for verdien av andre eiendeler enn de som omfattes av sameiepresumsjonen. En fritidseiendom ervervet til felles personlig bruk vil her være det mest praktiske eksempelet.

Utvalget legger til grunn at regler om deling gir et ønskelig tilleggsvern for de samlivene som er fellesskapsbaserte og har en integrert økonomi. Dette kan være samboere med felles barn og samboere som har avtalt at delingsreglene skal gjelde. Delingsreglene bør utformes slik at de er egnet til å beskytte den som påtar seg mer enn sin andel av de ulønnede oppgavene i hjemmet eller foretar andre samlivstilpasninger. Delingsregler kan også bidra til at foreldre kan tilby sine barn om lag like oppvekstsvilkår etter et samlivsbrudd, noe som igjen kan underlette foreldrenes felles ansvar og omsorg for barna etter bruddet. En delingsregel med formål om å dele likt verdier som er akkumulert under samlivet vil finne støtte i FNs kvinnekonvensjonen artikkel 16, se utredningen punkt 15.3. En fravikelig og avgrenset delingsregel med formål om å sikre likestillingshensyn, og som gjelder for de mest fellesskapsbaserte og gjensidig forpliktende samboerforholdene, vil heller ikke være i strid med vernet om eiendomsretten etter EMK P1-1.

Om det skal gis regler om deling av verdier, må det nødvendigvis også gis regler om adgang til å trekke fra den gjelden partene har pådratt seg for å anskaffe delingsmidlene. Behovet for å håndtere samboernes samlivsrelaterte gjeld, er i seg selv et argument for å foreslå regler om deling. Se nærmere om dette i punkt 15.6.6.

Utvalget har i lys av disse vurderingene valgt å utforme forslag til lovbestemmelser om rett til deling og gjeldsavleggelse ved opphør av samboerskap.

15.6 Utvalgets forslag

15.6.1 Innledning

Utvalget foreslår at samboere som har, har hatt eller venter barn sammen skal ha rett til å kreve deling av verdien av eiendeler og rettigheter til felles personlig bruk, jf. lovforslaget § 14 første ledd første punktum.

Delingsreglene foreslås plassert i samboerloven kapittel 4. Dette kapittelet gjelder automatisk for samboere som har, har hatt eller venter barn sammen, med mindre samboerne har avtalt noe annet, se §§ 1 og 3. Kapittelet gjelder også for samboere uten felles barn, men som har avtalt at reglene skal gjelde for dem. Vurderingen av hvilke samboergrupper som automatisk skal omfattes av reglene og hvilke samboergrupper som må avtale at reglene skal gjelde er behandlet i kapittel 9.

Siden mer enn 70 prosent av ektefellene har innledet samlivet som samboere, er det behov for at delingsreglene i samboerloven og delingsreglene i ekteskapsloven kan knyttes sammen.43 Se forslaget til endringer i ekteskapsloven § 59 i utredningen punkt 21.2.3.

15.6.2 Hvilke verdier som skal deles

Utvalget foreslår at alle eiendeler og rettigheter samboerne eier, bortsett fra det som ikke er ervervet til felles personlig bruk, skal anses som delingsmidler, jf. §§ 14 og 15.

Et forslag om delingsregler for samboere krever at samboerloven definerer hvilke midler som skal lede til deling (delingsmidler), hvilke eiendeler, rettigheter og forpliktelser som skal inngå i beregningsgrunnlaget (delingsgrunnlaget) og hva som da til slutt skal utgjøre netto delingsformue.

Forslaget til delingsregler bygger på det samme prinsipielle utgangspunktet som er gjennomgående i lovforslaget: Det er de midlene og forpliktelsene som hører dette samlivet til, som skal inngå i delingsgrunnlaget og lede til deling ved samlivets opphør. Dette er særlig midler ervervet til felles personlig bruk i samlivet og det er verdiøkninger og avkastning av disse verdiene under samlivet. I tillegg inngår gjeld som er brukt til å finansiere eiendeler og rettigheter som hører samlivet til. Utvalget mener derved at det naturlige utgangspunktet for deling er de netto verdiene som paret har akkumulert underveis i dette samlivet og som samboerne har brukt i fellesskap. Et slikt utgangspunkt er også i tråd med Norges menneskerettslige forpliktelser, jf. punkt 15.3, og det finner gjenklang i reguleringen i andre stater, se punkt 15.4.

I lys av dette foreslår utvalget for det første at delingsregelen tar utgangpunkt i de eiendelene og rettighetene samboerne har når samlivet opphører, jf. § 15 første ledd bokstav a. Utvalget har utformet en særskilt regel om skjæringstidspunktet for eiendeler, gjeld og avkastning i lovforslaget § 13.

Utvalget foreslår dernest at alle eiendelene og rettighetene samboerne eier på dette tidspunktet, bortsett fra det som ikke er ervervet til felles personlig bruk, skal anses som delingsmidler, se § 14 jf. § 15 første ledd bokstav b. Hvilke eiendeler og rettigheter som ikke skal anses ervervet til felles personlig bruk, reguleres av lovforslaget § 12 eller avtale mellom partene, se punkt 11.5.3.

Gjennom § 15 første ledd bokstavene a og b gis forslaget også en tidsmessig avgrensning ved at det som kan kreves delt er verdiene som er skapt og akkumulert i samlivet. Samlivet regnes i utgangspunktet fra det tidspunktet samboerne flyttet sammen til det tidspunktet de flyttet fra hverandre. Midler samboerne hadde fra før eller midler partene har mottatt som arv eller gave, vil etter forslaget ikke inngå i delingsgrunnlaget. Den nærmere avgrensningen følger av beregningsreglene i lovforslaget § 15, se punkt 15.6.6.

Det å inkludere alle eiendeler og rettigheter ervervet til felles personlig bruk gir en mer omfattende delingsregel enn det som for eksempel følger av svensk rett, jf. punkt 15.4.2. I de fleste samboerskap vil anskaffelse av felles bolig være den viktigste og mest kostbare investeringen. Deling av denne verdien har derfor størst interesse i et beskyttelses- og rettferdsperspektiv. Utvalget anbefaler likevel at flere verdier enn felles bolig inngår i delingsgrunnlaget. Forslaget er basert på at et samboerskap med felles barn eller der samboerne selv har avtalt at delingsreglene skal gjelde, som oftest utgjør et økonomisk interessefellesskap, eller et arbeids- og investeringsfellesskap, som gjør det naturlig at det som skal deles er de verdiene som rent faktisk er akkumulert under samlivet. En regel som avgrenser delingsplikten kun til felles bolig med innbo kan skape tilfeldige resultater i tilfeller hvor parets investeringer ikke skjer i felles bolig, men i stedet i en fritidsbolig eller andre kapitalgjenstander.

Man kunne tenkt seg en delingsregel begrenset til verdien av felles bolig med innbo, slik det for eksempel er gjort i Sverige. Ulempen med en snever delingsregel er imidlertid at den oftere vil gi tilfeldige utslag. Om delingsregelen var begrenset til deling av boligens nettoverdi, ville resultatene i eksemplene over blitt at par A delte alt, mens par B ikke delte i det hele tatt. Slike resultater vil lett forstås som tilfeldige og uventede for par som er i omtrent samme livssituasjon. En begrenset og derved mer tilfeldig delingsregel, er det også vanskeligere å argumentere for i lys av vernet om eiendomsretten etter EMK P1-1. En delingsregel som dekker de nettoverdiene som paret har skapt eller akkumulert underveis i samlivet, vil gi den beste gjennomføringen av FNs kvinnekonvensjon artikkel 16, se utredningen punkt 15.3 og punkt 4.5.

Utvalget har på bakgrunn av dette kommet til at en videre delingsregel er best egnet til å hindre tilfeldige og lite rimelige utslag og til å sikre deling av de verdiene som bygges opp underveis i samlivet, uavhengig av hvilken type eiendel det er tale om.

15.6.3 Betydningen av verdiendringer underveis i samlivet

Det fremgår av punkt 15.6.2 at utvalget foreslår at det er de aktuelle verdiene av eiendeler og rettigheter på skjæringstidspunktet som kan kreves delt. Dette innebærer samtidig at betydningen av verdiendringer underveis i samlivet reguleres.

Forslaget i § 15 første ledd innebærer at det er verdiene på skjæringstidspunktet, typisk når partene flytter fra hverandre, som kan kreves delt. Dette fører til at man normalt ikke trenger å ta stilling til hva som er bakgrunnen for nåverdien. Om boligen er ervervet til felles bruk i samlivet, er det verdien av boligen fratrukket gjeld når samboerne flytter fra hverandre, som kan kreves delt. Det har da i utgangspunktet ingen betydning om verdien har steget eller sunket i løpet av samlivet.

Verdiendringer og reinvesteringer kan imidlertid gjøre de økonomiske forholdene mellom samboerne uoversiktlige. Ofte vil et par foreta investeringer sammen i forbindelse med at de flytter sammen. Og ikke sjelden vil eiendeler byttes om. En leilighet blir til en enebolig og en mindre bil blir til en større bil etter hvert som familien vokser. Verdiene kan endres som følge av elde, slitasje eller oppgradering. Og ikke minst kan de endres som følge av markedsutviklingen.

I hvilken grad en fast eiendom stiger eller synker i verdi, vil avhenge av markedsforholdene der den faste eiendommen ligger. Tall fra Statistisk sentralbyrå for 2024 viser at på landsbasis var den gjennomsnittlige kvadratmeterprisen for eneboliger ca. 31 000 kroner.44 Høyest kvadratmeterpris var i Oslo, med et gjennomsnitt på ca. 73 000 kroner, mens i Stor-Elvdal i Østerdalen var snittprisen under 10 000 kroner. Det vil være en sammenheng mellom prisnivå og potensiale også for fremtidig verdivekst eller verdifall. Samlivsbrudd kan lede til at en fast eiendom må selges på et tidspunkt boligverdien har falt. Kostprisen kan også ligge høyere enn markedsprisen. Forskjellene i det norske boligmarkedet kan derfor lede til at regler for samboere om deling og gjeldsfradrag vil kunne få ulik samfunnsmessig betydning i ulike deler av landet. Ofte vil partene ha behov for å reinvestere i det samme markedet og med om lag de samme konjunkturmessige forutsetningene. Det taler også for å la delingsreglene ta utgangspunkt i de aktuelle verdiene på skjæringstidspunktet. Disse verdiene vil kunne inkludere både verdifall og realverdivekst.

Forslaget til delingsregler må ses i sammenheng med lovforslaget § 12. Lovforslaget innebærer at verdien av eiendeler og rettigheter som ikke er ervervet til felles personlig bruk heller ikke kan kreves delt. Det gjelder også verdistigningen av slike eiendeler. Målet er at regelen skal være enkel å anvende.

Et annet spørsmål er hvordan reglene skal forstås dersom eiendelen delvis er finansiert med midler som ikke er knyttet til eiendeler eller rettigheter ervervet til felles personlig bruk. Løsningen etter lovforslaget blir da at den andelen som ikke anses ervervet til felles personlig bruk etter samboerloven § 12, eventuelt som følge av samboeravtale etter § 3 første ledd bokstav c, heller ikke kan kreves delt.

Utvalget vil her beskrive enkelte situasjoner for å belyse ulike sider ved forslaget. Deling av verdiene i felles bolig blir benyttet til illustrasjon, men forslaget vil gi samme løsning også om det som skal deles er verdien av fritidseiendom, kjøretøy, fritidsbåt eller andre eiendeler til felles personlig bruk.

Situasjon 1. Boligen er ervervet til samlivet og er hovedsakelig lånefinansiert

Om et par kjøper en leilighet sammen fordi de er eller ønsker å bli samboere, vil denne leiligheten være anskaffet til samlivet. Verdien av den vil etter utvalgets forslag inngå i delingsgrunnlaget om paret har, har hatt eller venter barn sammen eller om de har avtalt at kapittel 4 om deling skal gjelde. Verdien av leiligheten inkludert en eventuell verdistigning skal deles, uansett om verdistigningen følger av partenes felles innsats i samlivet eller av markedsutviklingen.

Rett til deling avhenger ikke av at paret var samboere i lovens forstand på kjøpstidspunktet. Etter forslaget er det tilstrekkelig at samboerdefinisjonen er oppfylt på skjæringstidspunktet, jf. § 13. På skjæringstidspunktet må partene derfor være samboere enten som følge av avtale, felles barn eller samlivets varighet.

Egenkapitalkravet ved finansiering av bolig har variert over tid. Dagens egenkapitalkrav for opptak av boliglån innebærer at låntakerne normalt må ha en egenkapital som minst tilsvarer 10 prosent av boligens markedsverdi, jf. forskrift 9. desember 2020 nr. 2648 om finansforetakenes utlånspraksis (utlånsforskriften) § 7. I praksis må samboerne sammen eller hver for seg kunne stille den nødvendige egenkapitalen. Om egenkapitalen er oppspart underveis i samboerskapet, innebærer forslaget at hele boligverdien fratrukket gjeld skal deles, om deling kreves. Om egenkapitalen derimot stammer fra verdier som en samboer for eksempel hadde før samlivet eller som er mottatt som arv eller gave underveis i samlivet, skal andelen som springer ut av disse midlene ikke inngå i delingsgrunnlaget. Dette er ikke verdier av eiendeler og rettigheter ervervet til felles personlig bruk, jf. lovforslaget § 15, jf. § 12, om ikke annet er avtalt.

Situasjon 2. Boligen er ikke innkjøpt til samlivet, men den er finansiert med lån som nedbetales under samlivet

Om en av samboerne eide en bolig før paret flyttet sammen vil verdien av denne boligen ikke være ervervet til felles personlig bruk, jf. forslaget til § 12 første ledd bokstav a. Partene har imidlertid frihet til å avtale at boligen skal anses ervervet til felles personlig bruk, jf. § 3 første ledd bokstav c.

Om paret velger å gjøre denne boligen til sin felles bolig, kan det oppstå flere rettslige spørsmål. I eksemplene under belyses for det første den situasjonen der boliggjelden nedbetales direkte eller indirekte basert på begges innsats underveis i samlivet. Dernest belyses den situasjonen der begge samboerne eide bolig fra før, og der den ene selger sin bolig og bruker overskuddet ved boligsalget til nedbetaling av gjelden på den andres bolig.

Situasjon 3. Boligen er ikke innkjøpt til samlivet og den var heller ikke beheftet med gjeld da paret flyttet sammen

Om felles bolig verken er innkjøpt til samlivet eller beheftet med gjeld da samlivet ble etablert, vil verdien av boligen i sin helhet ikke anses som delingsmidler.

Om samboerskapet opphører som følge av samlivsbrudd eller død, vil eieren beholde hele verdien av boligen.

Om samlivet opphører som følge av at paret gifter seg, vil verdien av boligen i sin helhet kunne kreves skjevdelt etter ekteskapsloven § 59 første ledd.

Kanskje vil imidlertid et par som ikke har hatt behov for å investere i felles bolig, investere i andre eiendeler til felles personlig bruk, som vil utgjøre delingsmidler ved et fremtidig brudd. I så fall vil partene kunne kreve deling av disse midlene, jf. eksempelet i punkt 15.6.2. Om parten som ikke eier har medvirket til å øke eller bevare verdien av den andres eiendom kan det i tillegg være grunnlag til å kreve vederlag, se utredningen kapittel 16.

Betydningen av at bruken av eiendelene eller rettighetene endres gjennom samlivet. Lovforslaget innebærer at samboernes delingsmidler består av verdien av eiendeler eller rettigheter ervervet til felles personlig bruk som er i behold på skjæringstidspunktet. I de fleste tilfellene vil det være klart om de eiendelene og rettighetene som samboerne eier på skjæringstidspunktet er til felles personlig bruk. Det er også bare eiendeler av større verdi som vil ha reell betydning i en tvist om dette. I de aller fleste tilfellene vil det være klart hva som for eksempel utgjorde samboernes felles bolig. Om paret kjøpte én bil under samlivet, skal det mye til at den ikke var i felles personlig bruk, og om paret sammen har anskaffet seg en fritidseiendom og en landstedsbåt, vil dette heller ikke invitere til tvil i normaltilfellene.

Reglene slik de er foreslått inviterer ikke til nøye utregning av antall bruksdøgn eller av hvem som har vært til stede mv. Familier må få utvikle sin måte å leve sammen på uten at det skal få direkte rettslige og økonomiske konsekvenser. I de fleste tilfellene vil det avgjørende være om eiendelen eller rettigheten ble anskaffet til samlivet og til bruk i familien, uten at partene har avtalt eller tydelig disponert eiendelen på en måte som tilsier noe annet.

Det kan imidlertid hende at bruken av en eiendel endres i løpet av samlivet. Det vanligste vil være at en bolig selges, for så å erstattes av en ny bolig. I så fall vil det være verdien av den boligen som var til felles personlig bruk ved skjæringstidspunktet, som skal deles. Det kan også hende at partene kjøper en ny bil til felles personlig bruk, men uten at den gamle bilen selges. Normalt vil da begge bilene være til felles personlig bruk. Den som hevder noe annet vil da måtte begrunne det. Kanskje er begrunnelsen at den eldste bilen utelukkende skulle stå til disposisjon for familiens tenåring som nettopp har tatt førerkort, og er samboerne enige om dette, vil det ikke utgjøre noe problem.

Det antas ikke helt upraktisk at bruken av eiendelene kan fremstå mindre «felles» i et samliv som skranter. De siste årene dro kanskje han alene til fjellhytta, mens hun ferierte hos sine foreldre. Om bruken av en eiendel tilsynelatende endres i løpet av samlivet, vektlegges den bruken som har vært dominerende gjennom samlivet. Det vil være lite skjønnsomt å vektlegge endringer som er en følge av et forestående samlivsbrudd. Om verdien av eiendelen skal inngå i delingsgrunnlaget må da vurderes basert på en overordnet vurdering av formålet med anskaffelsen og den faktiske bruken i samlivet. Det bør ved vurderingen ses hen til de i det vesentlige sammenfallende avgrensningene ved anvendelsen av reglene om rett til uskifte for lengstlevende samboer, jf. arveloven § 32 første ledd.

15.6.4 Frist for å kreve deling

Utvalget foreslår at et krav om deling må fremsettes innen ett år etter skjæringstidspunktet, jf. lovforslaget § 14 første ledd tredje punktum.

Om et samboerskap ender med samlivsbrudd, er det vanligvis ønskelig at det økonomiske oppgjøret skjer relativt kort tid etter at bruddet er endelig. Desto lenger oppgjøret utsettes, desto mer komplisert kan beregningen av oppgjøret bli. Utvalget foreslår derfor at fristen for å kreve deling etter loven er senest ett år etter skjæringstidspunktet. I de fleste tilfeller vil dette være ett år etter at partene flyttet fra hverandre, med mindre et annet tidspunkt kan legges til grunn som skjæringstidspunkt, jf. lovforslaget § 13.

En fristlengde på ett år søker å balansere hensynet til å sikre at et økonomisk oppgjør gjennomføres innen rimelig tid, samtidig som fristen ikke settes så kort at den i seg selv gir risiko for tap av delingsretten. Tilsvarende frist på ett år følger av den svenske samboerloven. Også for ektefeller med fullstendig særeie gjelder en frist på ett år for å fremsette krav etter ekteskapsloven kapittel 14, jf. ekteskapsloven § 75 første punktum.

Rettsvirkningen av fristen oversittes, er at retten til å kreve deling etter loven tapes.

Om én eller begge samboere krever deling, men partene deretter velger å utsette gjennomføringen av delingen, for eksempel av hensyn til barn, vil retten til deling ikke gå tapt. Ulovfestet rett knyttet til passivitetsvirkninger ved det økonomiske oppgjøret etter ekteskap antas å gjelde tilsvarende.

Om samlivet opphører som følge av død, foreslår utvalget at krav om deling skal kunne fremsettes av lengstlevende samboer så vel som av førstavdødes arvinger. Regelen suppleres av den beskyttelsen som følger av arvelovens regler om rett til arv og uskifte for samboere.

Etter forslaget inntrer ikke rett til deling om samboerskapet opphører som følge av at samboerne inngår ekteskap med hverandre. Utvalget foreslår i stedet enkelte endringer i ekteskapsloven § 59, se punkt 21.2.3. Endringsforslaget regulerer hvilke midler skapt i et forutgående samboerskap som skal kunne gi grunnlag for skjevdeling i et påfølgende ekteskap.

For eiendeler som er sameie, men som faller utenfor delingsregelen som er foreslått her, gjelder sameigelovas regler om oppløsning mv.

15.6.5 Adgang til å sette delingsretten til side

Utvalget foreslår at retten til å kreve deling skal kunne settes til side etter en konkret vurdering, jf. lovforslaget § 14 andre ledd. Denne regelen skal kunne tas i bruk dersom deling etter § 14 første ledd vil føre til et urimelig resultat.

Det legges til grunn at de foreslåtte reglene om deling i flertallet av tilfellene vil lede til et rimelig økonomisk oppgjør etter samboerskapet. Delingsregler vil normalt også være egnet til å gi en part økonomisk beskyttelse etter forpliktende samliv.

Samboerne kan imidlertid ha innrettet samlivene sine på ulike måter. En regel som gir rimelige utslag i de fleste tilfellene, kan like fullt gi urimelige utslag i noen situasjoner. Et forhold som i enkelte tilfeller kan gjøre deling urimelig, er der den ene samboeren er eier av de midlene som etter loven skal deles, mens den andre primært er eier av de midlene som etter loven ikke skal deles. Den ene eier for eksempel felles bolig, mens den andre eier en større næringsvirksomhet og verdipapirer. Etter loven skal verdien av boligen deles, mens næringsvirksomheten og verdipapirene holdes utenfor deling. Uten adgang til å sette retten til deling til side, ville delingsregelen føre til en delingsplikt bare for den som eier boligen, noe som kan gi et urimelig økonomisk resultat. Ved vurderingen skal det etter forslaget legges særlig vekt på samboerskapets varighet, samboerens innsats for familien, hensynet til barn samboerne skal forsørge videre og partenes økonomiske stilling etter samlivet.

Utover dette bør det ved rimelighetsvurderingen ses hen til terskelen i ekteskapsloven § 59 andre ledd.

15.6.6 Regler om beregning av delingsformuen og rett til fradrag for gjeld mv.

15.6.6.1 Utgangspunkter

Utvalget foreslår regler om den nærmere beregningen av samboernes delingsformue, jf. lovforslaget § 15. Det finnes ikke noen bestemmelse som tilsvarer denne i ekteskapsloven, men bestemmelsens andre ledd har enkelte paralleller i ekteskapsloven § 58.

Formålet med bestemmelsen er å foreta en nærmere regulering av hvordan delingsformuen skal beregnes og delingen gjennomføres. Bestemmelsen skal gjøre det enklere å gjennomføre det økonomiske oppgjøret etter endt samboerskap. Den skal også bidra til forutberegnelighet og gjøre det enklere å vite hva man kan forvente ved et mulig fremtidig oppgjør.

Hva som inngår i delingsgrunnlaget reguleres i lovforslaget § 15. Beregning av delingsformuen tar utgangspunkt i bruttoverdien på skjæringstidspunktet av hver av samboernes eiendeler og rettigheter.

15.6.6.2 Hvilke verdier som skal inngå i delingsgrunnlaget

Forslagets § 15 første ledd fastsetter hva som skal inngå i delingsgrunnlaget og derved hvordan delingsformuen skal beregnes. Forslaget til andre ledd bestemmer hva hver av samboerne kan trekke fra av gjeld og vederlag mv. Etter fradragene er det den samlede positive nettoverdien som utgjør hver av samboernes delingsformue, og det er denne som kan kreves likedelt. Utvalget foreslår å regulere dette i forslaget til § 15 tredje ledd.

Utvalget foreslår at verdien av eiendeler og rettigheter som ikke er ervervet til felles personlig bruk, heller ikke skal inngå i delingsgrunnlaget, jf. forslaget til § 15 første ledd bokstav b. Der en eiendel er ervervet delvis med midler som ikke er ervervet til felles personlig bruk, foreslår utvalget å lovfeste at kun den forholdsmessige andelen ved skjæringstidspunktet av det som er finansiert med delingsmidler skal inngå i delingsgrunnlaget.

Etter mønster av newzealandsk rett foreslår utvalget også en regel for å sikre at verdier som reelt sett er akkumulert av paret i fellesskap, også kan kreves delt, jf. lovforslaget § 15 første ledd bokstav c. Om paret for eksempel har solgt felles bolig med overskudd, og samlivsbruddet kommer før overskuddet er reinvestert i nye eiendeler og rettigheter som deles, så innebærer forslaget at samboerne like fullt kan kreve overskuddet delt. Behovet for spesialregelen følger av samboerloven § 12 første ledd bokstav d, som i utgangspunktet anser finansielle eiendeler, slik som et bankinnskudd, som midler som ikke er til felles personlig bruk. Utvalget foreslår derved at dersom eiendeler og rettigheter som opprinnelig er til felles personlig bruk, er omgjort til midler som i utgangspunktet ikke anses til felles personlig bruk etter § 12, så skal overskuddet likevel deles. Gjennom et langt samliv kan det imidlertid skje mange ombyttinger av verdier, og for å hindre et for komplisert system, foreslår utvalget at regelen skal gjelde for verdier som blir overdratt de siste 12 månedene før skjæringstidspunktet.

Delingskrav etter bokstav c forutsetter at overskuddet fortsatt er i behold ved skjæringstidspunktet i og med at det er verdiene på skjæringstidspunktet som inngår i delingen. Det settes imidlertid ikke krav til at de midlene som eksisterer ved skjæringstidspunktet skal kunne føres tilbake til akkurat de midlene som stammet fra salget av felles bolig. Tilsvarende verdier må imidlertid være i behold på eierens hånd på skjæringstidspunktet.

15.6.6.3 Rett til fradrag for gjeld og vederlag

Utvalget foreslår dessuten at hver av samboerne kan gjøre fradrag i delingsgrunnlaget etter første ledd for den gjelden som har finansiert anskaffelsen av disse verdiene, jf. lovforslaget § 15 andre ledd. Hver av samboerne kan kreve å gjøre fradrag i sine verdier for gjeld som har finansiert eiendeler eller rettigheter som inngår i de verdiene som skal deles (delingsgrunnlaget). Om et samboerpar har kjøpt en leilighet sammen, kan hver av partene trekke fra den delen av boliglånet som den enkelte er ansvarlig for.

Ikke sjelden vil felles bolig også være brukt som sikkerhet for andre lån som ikke har gått til å finansiere boligen eller andre eiendeler til felles personlig bruk. Et par har for eksempel tatt opp rammelån eller fleksilån. Etter hvert som boliglånet nedbetales frigjøres en ramme som kan benyttes til senere opplåning, for eksempel til forbruk, anskaffelse av eiendeler som ikke er til felles personlig bruk, investering i egen fritidseiendom eller næringsvirksomhet mv. Det er heller ikke uvanlig at usikret og kostbar forbruksgjeld refinansieres og samles i et (felles) lån med sikkerhet i boligen. Både senere opplåning av et rammelån og forbrukslån som refinansieres og gis sikkerhet i felles bolig e.l., har det til felles at lånene ikke har finansiert boligen. Den delen av lånet som har finansiert forbruk eller anskaffelser som ikke er delingsmidler, kan en samboer i utgangspunktet ikke gjøre fradrag for etter forslaget § 15 andre ledd.

Utgangspunktet etter forslaget er derved at samboerne ikke kan gjøre fradrag for den gjelden som ikke har finansiert de verdiene som inngår i delingsgrunnlaget. Dette vil typisk være studiegjeld, annen forbruksgjeld, gjeld som er knyttet til eiendeler samboeren hadde fra før eller gjeld som følger av avgiftskrav, gebyrer, erstatningsansvar eller straff. Slik gjeld kan samboeren i utgangspunktet ikke kreve fradrag for ved beregningen av delingsformuen. Utvalget foreslår imidlertid et unntak der de midlene samboeren holder utenfor deling ikke er tilstrekkelig til å dekke gjelden. Forslaget ivaretar kreditorenes interesser. Dekningsprinsippet i norsk familierett tilsier at delingsplikten ikke inntrer der det ikke finnes positive verdier til å dekke gjelden. Noen eksempler vil vise ulike sider av regelen.

Som det også vises gjennom eksempelboks 15.7, innebærer utvalgets forslag at en samboer som har rett til vederlag fra den andre etter § 16, også har rett til å holde tilbake et beløp ved beregningen av delingsformuen, se lovforslaget § 15 andre ledd bokstav c.

Regelen i lovforslaget § 15 andre ledd bokstav c er bare aktuell der den samboeren som har rett til vederlag også har midler som kan holdes tilbake. Bestemmelsen regulerer en form for motregningsadgang, som har til formål å effektivisere bruken av vederlagsreglene. Om en samboer har rett til vederlag og samtidig etter delingsreglene skulle ha avgitt midler til samboeren, kan vedkommende holde igjen de midlene som er nødvendig for å dekke vederlaget. Søksmålsbyrden overføres dermed til den som bestrider retten til vederlag. En slik form for motregning kan også gjennomføres etter et ektefelleskifte, men uten at det kommer klart til uttrykk i ekteskapsloven.

Utvalget foreslår at dersom en samboer er insolvent på skjæringstidspunktet, foretas ingen deling, se lovutkastet § 15 fjerde ledd. Forslaget innebærer at hver tar sitt. Om en delingsregel skulle anvendes der den ene samboeren er insolvent, vil det i praksis lede til at den andre samboeren må gi en halvdel av sin delingsformue til den tidligere samboerens kreditorer uten å kunne ha forventning om å få noe tilbake. En slik løsning ville nok mange samboere finne støtende, og kan i tillegg innebære en tilfeldig fordel for kreditorene. Utvalget foreslår derfor en regel som har til formål å hindre slike uheldige effekter. En tilsvarende regel finnes i den svenske samboerloven.

15.6.7 Bør en giver eller arvelater ha adgang til å fastsette om gave eller arv skal deles i et fremtidig samlivsbrudd?

I mandatet bes utvalget vurdere om det er behov for en regel som gir en giver eller arvelater adgang til å fastsette at en gave eller arv skal eller ikke skal deles i et fremtidig samboerbrudd.

Til sammenligning regulerer ekteskapsloven § 48 at giver eller arvelater kan gi påbud om særeie mv. som vilkår for en gave eller arv når mottakeren er gift. For gaver gjelder ingen formkrav for giverens påbud til ektefellen. For arv må påbud om særeie mv. fastsettes i testament. Etter ekteskapsloven § 49 blir ombytning av særeiemidler fortsatt særeie, hvis ikke annet er fastsatt av giver eller arvelater.

Utvalget mener at det ikke er behov for tilsvarende regulering i samboerloven. Forslaget til samboerloven § 12 første ledd bokstav b innebærer at gave eller arv defineres som verdier «ikke» ervervet til felles personlig bruk. Verdier mottatt som gave eller arv vil etter loven verken omfattes av sameiepresumsjonen i lovforslaget § 10 eller gi grunnlag for deling etter § 14. Det samme utgangspunktet gjelder eiendeler som gaven eller arven er ombyttet til, jf. § 12 første ledd bokstav c. En gave eller arv kan dessuten være eiendeler eller rettigheter som av andre grunner ikke anses til «felles personlig bruk», slik som familieklenodier, kontanter eller aksjer til familiebedriften, jf. forslaget § 12 første ledd bokstavene d til f.

Samboerne kan imidlertid etter § 3 første ledd bokstav c avtale om eiendeler og rettigheter skal anses ervervet til felles personlig bruk etter § 12. Spørsmålet er da om det er behov for en bestemmelse som begrenser samboernes frihet til å avtale at arv og gave skal anses ervervet til felles personlig bruk, selv om det ikke følger av lovens utgangspunkt i § 12. Utvalget har etter noe tvil kommet til at det ikke er behov for dette. Hvis en gave eller arv blir gitt med betingelser i denne retningen, vil det være opp til de private partene å bestride eventuelle senere disposisjoner utført av mottakeren.

Utvalget foreslår ikke en lovregel som gir en giver eller arvelater rett til å bestemme at en samboer ikke skal kunne avtale at mottatt arv eller gave skal kunne deles ved et fremtidig samboerbrudd.

16 Vederlag

16.1 Innledning

Samboerlovutvalget skal ifølge mandatet ta stilling til behovet for «regler om vederlag der samboerskapet har ledet til en tilfeldig økonomisk fordel for én av partene». Dette behandles i kommende kapittel.

Begrepet «vederlag» skal i denne sammenhengen forstås som en sum penger som den ene samboeren betaler til den andre for å utjevne tilfeldige økonomiske konsekvenser etter endt samliv. Mandatet poengterer at langvarige samboerskap kan «påføre partene fordeler og ulemper av økonomisk art uten at disse nødvendigvis fordeles på en måte som er tilsiktet eller omforent mellom partene». Regler om rett til vederlag er ment å kompensere eller utjevne slike tilfeldige økonomiske forskjeller som har oppstått under samlivet.

16.2 Gjeldende rett

16.2.1 Krav mellom samboere etter endt samliv. Utgangspunkter

Økonomiske krav mellom samboere kan ha ulike rettslige grunnlag i alminnelige avtale- og formuerettslige prinsipper:

Samboere kan som andre inngå avtaler om bidrag, betalinger eller annen økonomisk kompensasjon, enten under samlivet eller som del av et økonomisk oppgjør ved samlivsbrudd. Det innebærer at samboere ved endt samliv står fritt til å avtale at den ene skal gi vederlag til den andre. Forskning tilsier imidlertid at det er lite vanlig, se utredningen punkt 6.6.

Gaver mellom samboere kan lede til krav om tilbakebetaling av gaver eller bidrag. Dette kan igjen reise spørsmål om bidraget ble gitt under forutsetning av at samlivet skulle bestå, og om verdien dermed kan kreves tilbake dersom samlivet opphører. De alminnelige ugyldighetsgrunnene for avtaler suppleres her av læren om bristende forutsetninger.45 Nyere underrettspraksis tilsier at det skal en del til for at et tilbakebetalingskrav på slikt grunnlag gis medhold etter endt samliv, se LH-2023-139378, LB-2019-10245, LF-2017-65537 og LB-2009-105299.

En samboer kan også fremme et alminnelige erstatningskrav mot den andre parten, for eksempel etter påført skade eller misbruk av midler. Slike krav vil i utgangspunktet ikke være knyttet til selve samlivet eller være utløst av samlivets opphør.

En særskilt rett til vederlag kan i prinsippet følge av lov 10. april 1969 nr. 17 om hendelege eigedomshøve (hendeleg eigedomshøvelova). Loven regulerer eiendomsretten til sammenblandende eller sammensatte ting der verdiene er tilført fra flere parter, og hvor eierforholdene ikke er avtalt eller fastslått, se Ot.prp. nr. 30 (1967–68) Om lov om hendelege eigedomshøve side 3. Parten som ikke får eiendomsretten kan ha rett til vederlag for sitt bidrag, med mindre noe annet er avtalt eller følger av «serlege rettshøve», jf. etter §§ 10-11, jf. § 1. Særskilte vederlagsregler for ektefeller og samboere kan utgjøre «serlege rettshøve». I teorien er det på prinsipielt grunnlag ikke avvist at samboere kan kreve vederlag etter eigedomshøveloven.46 Men loven gir neppe grunnlag for krav om vederlag mellom ektefeller eller etablerte samboerpar når saken gjelder felles bolig, se Rt. 1984 side 497, HR-2017-2064-A og LB-2024-4595.

16.2.2 Den ulovfestede vederlagsregelen for samboere. Utgangspunkter

Ekteskapsloven §§ 63 og 73 regulerer ektefellers rett til vederlag ved samlivsbrudd. For samboere finnes ikke tilsvarende lovfestede regler. I et samvirke mellom teori og rettspraksis er det imidlertid utviklet en ulovfestet regel om samboeres rett til vederlag ved oppløsning av samboerforhold. Prinsippet bygger ikke på analogi fra ekteskapslovens vederlagsregler, men er basert på alminnelige formuerettslige prinsipper om ugrunnet berikelse og restitusjon (gjenopprettelse) og rimelighetsvurderinger, se Rt. 2011 side 1168 (avsnitt 28).

Allerede i 1980 åpnet Ekteskapslovutvalget for eksistensen av en rett til samboervederlag på ulovfestet grunnlag, jf. NOU 1980: 50 Samliv uten vigsel mv. side 19:

«Den enkelte har krav på å beholde det han/hun selv har ervervet, men det må tas hensyn til om den annen har bidratt til ervervet. Det kan ikke aksepteres at den ene part på en urimelig måte blir beriket på den annens bekostning. Alt etter forholdene vil det kunne bli spørsmål om å gi den ene part et erstatnings- eller berikelseskrav mot den annen eller et krav om etterbetaling av vederlag for utført arbeid.»

Prinsippet ble slått fast av Høyesterett i Rt. 1984 side 497:

«Etter mitt syn må det imidlertid ved oppløsning av samboforhold være rom for vederlagskrav basert på alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper og på rimelighetsbetraktninger.»

De nærmere vilkårene for samboervederlag og prinsippene for utmåling er senere utviklet gjennom rettspraksis, se Rt. 2000 side 1089, Rt. 2011 side 1168 og Rt. 2011 side 1176, og er behandlet både i eldre og nyere teori.47 Den ulovfestede vederlagsregelen har dermed en klar forankring i norsk rett.48 Dette kom også til uttrykk i NOU 1999: 25 Samboerne og samfunnet, hvor det ble foreslått å lovfeste vederlagsregler for samboere.

16.2.3 Den ulovfestede vederlagsregelen for samboere. Nærmere om innholdet i regelen

Etter rettspraksis må to kumulative vilkår være til stede for å kunne tilkjenne en samboer vederlag på ulovfestet grunnlag: Samboeren må ha tilført den andre en betydelig økonomisk fordel i form av en berikelse eller besparelse og det må være rimelig å tilkjenne vederlag, se Rt. 2000 side 1098 (side 1093) og Rt. 2011 side 1168 (avsnitt 32).

Partens ytelser kan bestå av for eksempel økonomiske bidrag til renovering av den andres bolig. Ved betaling av forbruksutgifter har Høyesterett uttalt at slikt bidrag først kan innebære en økonomisk fordel hvis en part har betalt mer enn halvparten av parets felles forbruk, jf. Rt. 2011 side 1168 (avsnitt 30) og Rt. 2011 side 1176 (avsnitt 21). Betydelig innsats i form av hus- og omsorgsarbeid kan også tilføre den andre en økonomisk fordel, se Rt. 2011 side 1168 og Rt. 2000 side 1089.

Terskelen for at et bidrag skal kunne gi grunnlag for vederlag er utviklet gjennom rettspraksis. I Rt. 1984 side 497 fant Høyesterett at et ikke vesentlig kontantinnskudd ikke utløste vederlag, mens Rt. 2000 side 1089 gir anvisning på at fordelen må være ikke uvesentlig. Høyesterettsavgjørelsene fra 2011 presiserer imidlertid at fordelen må være betydelig, jf. Rt. 2011 side 1168 (avsnitt 29) og Rt. 2011 side 1176 (avsnitt 18). Det kan ikke utelukkes at Høyesteretts avgjørelser i 2011 innebar en skjerping av terskelen sammenlignet med tidligere rettspraksis.

Høyesterett har gitt uttrykk for at bedømmelse av den økonomiske fordelen skal skje etter objektive kriterier, Rt. 2000 side 1089 og Rt. 2011 side 1176 (avsnitt 22). Det som skal kompenseres er det en samboer har tilført. Verdistigning som skyldes den alminnelige prisstigningen i markedet skal ikke tas med i beregningen av den økonomiske fordelen, jf. Rt. 2011 side 1168 (avsnitt 37).

Et tilleggsvilkår er at vederlag anses rimelig. I Rt. 2011 side 1168 la Høyesterett opp til en bred rimelighetsvurdering, hvor det tas utgangspunkt i parets samlede økonomiske bidrag under samlivet. Forhold av betydning kan være partenes forutsetninger, bidragets art og omfang, samlivets varighet og partens økonomiske stilling. Et moment kan være om innsatsen har gått på bekostning av bidragsyterens egen inntektsevne, slik tilfelle var i Rt. 2000 side 1089. Det kan videre få betydning om den samboeren som har tilført den andre verdier, selv har fått økonomiske fordeler under samlivet, som for eksempel fri bolig.

Lengstlevende samboer kan rette krav om vederlag mot boet til førstavdøde, se eksempler i Rt. 1989 side 539 og Rt. 2000 side 1098. Med henvisning til sistnevnte dom uttrykte Høyesterett i Rt. 2011 side 1168 (avsnitt 27) at det «antakelig skal mindre til» for at en samboer tilkjennes vederlag ved den andres død enn ved samlivsbrudd i live. Tilsvarende synspunkt er hevdet i juridisk teori.49 Videre er det antatt at boet etter en avdød samboer neppe kan gjøre gjeldende vederlagskrav mot lengstlevende.50

Den øvre rammen for vederlagets størrelse er ifølge rettspraksis verdien av den økonomiske fordelen som er tilført samboeren, se Rt. 2011 side 1168 (avsnitt 29 og 38). Utmålingen må likevel fastsettes konkret og skjønnsmessig. Momentene vil i stor grad være tilsvarende som for rimelighetsvurderingen, se Rt. 2000 side 1089 (side 1095).

Vederlagsregelen er en kan-regel, noe som ble understreket av Høyesterett i Rt. 2011 side 1176 (avsnitt 17). Selv om vilkårene om berikelse og rimelighet er til stede, vil det fortsatt avhenge av en konkret vurdering om vederlag tilkjennes og med hvor stort beløp.

Tilkjennelse av samboervederlag må i lys av gjeldende rettspraksis anses som en unntaksregel. Høyesterett har uttalt at det bare unntaksvis kan bli tale om «å få tilbake noe av det som en samboer har tilført den andre under samlivet», se Rt. 2011 side 1168 (avsnitt 31). I begrunnelsen pekte Høyesterett på livsfellesskapets natur, de praktiske og bevismessige vanskene det innebærer å godtgjøre den enkeltes innsats, og at en «vidtrekkende» vederlagsadgang kan virke prosess- og konfliktskapende.

16.3 Menneskerettslige skranker

Det kan reises spørsmål om gjennomføring av menneskerettighetene i norsk rett i seg selv er et argument for å gi regler om rett til vederlag mellom samboere, og det kan reises spørsmål om menneskerettighetene setter skranker for lovgivers adgang til å gi slike regler. Behandlingen her bygger på utgangspunktene i utredningen kapittel 4, samt punkt 11.3 og punkt 15.3.

FNs kvinnekomité har over tid fastholdt at FNs kvinnekonvensjon (KDK) artikkel 16 gjelder for ektefeller og samboere på lik linje så langt det passer.51 Kvinnekomitéen har understreket betydningen av lik anerkjennelse av «financial and non-financial contributions» under samlivet, slik som hjemmearbeid, omsorg for barn og tilrettelegging for den andres inntjening.52 Synspunktet finner støtte i anbefalingene til Europarådets ministerkomité, som oppfordrer medlemsstatene til å vedta lovgivning som sikrer sosial og økonomisk likestilling under samlivet mellom ektefeller og samboere, herunder at både lønnede og ulønnede bidrag skal vurderes som verdifulle bidrag til erverv underveis i samlivet.53

Kvinnekomitéen har som følge av Høyesteretts avvisning av vederlag blant annet i Rt. 2011 side 1168, kritisert Norge for ikke å gi tilstrekkelig beskyttelse for personer som bor sammen. Komiteen har i denne anledning oppfordret Norge til å treffe tiltak som styrker de økonomiske rettighetene til samboere.54 En styrket rett til samboervederlag kan være et slikt relevant virkemiddel, i den grad regelen bidrar til en likere fordeling av de økonomiske konsekvensene av samlivet mellom partene. Forpliktelsene etter KDK artikkel 16 og likestillingshensyn mer generelt vil kunne legge føringer for regelens innhold, kriterier og terskler, slik at regelen tilstrekkelig effektivt anerkjenner og verdsetter begge parters bidrag til verdiskapningen i samlivet.

En regel om rett til vederlag må også vurderes i lys av skrankene for vernet om eiendomsrett etter EMK tilleggsprotokoll 1 artikkel 1 (EMK P1-1), se punkt 11.3 og punkt 15.3. Betaling av vederlag fra den ene samboeren til den andre vil medføre at samboeren i prinsippet må gi av sine verdier, men elementet av kompensasjon av en tilfeldig fordel tilsier at dette ikke utgjør et eiendomsinngrep.

16.4 Fremmed rett

16.4.1 Innledning

Flere stater har praksiser som innebærer at en samboer kan tilkjennes økonomisk vederlag eller kompensasjon etter et samliv. Grunnlaget for reglene varierer fra land til land, men utvalgets utredning tilsier at en rett til vederlag ofte vil være basert på ulovfestede prinsipper om ugrunnet berikelse, samtidig som reglene kan være supplert med familierettslige hensyn. Dette gjelder for eksempel Canada, Irland og Tyskland.55 Forankringen i den enkelte statens nasjonale ulovfestede rett gjør at slike regler er mindre relevante for denne utredningen.

Her legges vekten på hvordan reguleringen er i de nordiske landene og enkelte andre land som har lovgivning av interesse.

16.4.2 Danmark

Dansk rett har ingen lovregler om vederlag etter endt samboerskap. Etter ulovfestet rett kan en samboer i enkelte tilfeller ha krav på vederlag («kompensation»).56 Prinsippet er utviklet gjennom rettspraksis og supplerer krav mellom samboere med grunnlag i alminnelig formuerett. Samboervederlag bygger på prinsipper om berikelse og partenes forutsetninger, sammenholdt med familierettslige hensyn. Partenes tilpasninger til samlivet kan ha gitt en berettiget forventning om å ta del i verdiene som er skapt i samlivet. Samboervederlag kan kreves både der samboerskapet opphører mens partene lever og ved død.57 Samboere kan under samlivet avtale at kompensasjon ikke skal skje ved et samlivsbrudd.58

Rett til vederlag betinger at samboeren har ytet et bidrag, som har medvirket til å skape eller bevare en ikke ubetydelig formue for den andre. Det er en forutsetning at samboerparet har hatt et flerårig, fast samlivsforhold, normalt rundt tre år eller mer.59 Bidrag som kan tas i betraktning omfatter direkte og indirekte økonomiske bidrag, inklusive betaling av fellesutgifter. Betydningen av ikke-økonomiske bidrag som hus- og omsorgsarbeid er likevel usikker. Retten til vederlag avhenger av en helhetsvurdering, hvor man blant annet vurderer bidragets omfang, graden av partenes fellesskap og rimelighetsbetraktninger.60 I utgangspunktet er det innsatsen som har ført til berikelsen som skal kompenseres. Også størrelsen på vederlaget fastsettes skjønnsmessig, etter blant annet bidragets art og partenes økonomiske situasjon. Rettspraksis viser at vederlagsregelen gir en uforutsigbar rettsstilling for samboere, og kan føre til liten eller ingen økonomisk korreksjon etter samlivsbrudd.61

16.4.3 Finland

Som eneste nordiske land har Finland en lovregel om rett til vederlag («gottgörelse») etter endt samboerskap.62 Samboerlovgivningen gir rett til vederlag dersom en samboer gjennom sin innsats for det felles husholdet har hjulpet den andre samboeren med å berike eller bevare dennes eiendom. Formålet er å fremme et rettferdig økonomisk oppgjør mellom samboere, hvor man anerkjenner at partenes innsats til felleskapet ytes på ulike måter og i ulike perioder.63

Forutsetningen for å bli tilkjent vederlag er at en fordeling etter eiendomsgrensene alene ville ha ført til en ugrunnet berikelse («obehörig vinst») for den ene samboeren på bekostning av den andre. En samboer har ikke rett til vederlag dersom berikelsen etter omstendighetene er lav («ringa»). Det kan tas hensyn til både direkte og indirekte økonomiske bidrag, som tilskudd til oppføring av bolig eller betaling av husholdningsutgifter, i tillegg til ikke-økonomiske bidrag, som husarbeid eller arbeidsinnsats ved oppføring av bolig. Vederlaget fastsettes etter en skjønnsmessig helhetsvurdering av blant annet eierforholdene, samboernes innsats og andre omstendigheter som påvirker samboernes økonomi.64

Vederlag kan kreves av samboere etter et samlivsbrudd, men også av arvingene til en avdød samboer eller av en gjenlevende samboer.65 Fristen for å fremme krav er seks måneder etter gjennomføring av oppgjøret eller oppløsning av parets sameie («åtskiljandet»). Om et oppgjør ikke er foretatt, foreldes vederlagskravet, i tråd med alminnelige foreldelsesregler, tre år etter at paret flyttet fra hverandre eller den ene samboerens død.66

16.4.4 Island

Island har ikke lovfestede vederlagsregler for samboere. En rådende tilnærming ved samboeroppgjør har vært å anvende ulovfestede regler for etablering av sameie, herunder med grunnlag i hus- og omsorgsarbeid, se punkt 11.4.1. En viss rettspraksis finnes hvor vederlagskrav etter samboerskap har blitt anerkjent, men rettsstillingen anses som uklar.67

16.4.5 Sverige

Den svenske samboerloven gir ikke regler om rett til vederlag etter endt samliv. Högsta domstolen har videre avvist kompensasjonskrav mellom samboere basert på prinsipper om ugrunnet berikelse.68 Den sentrale regelen for det økonomiske oppgjøret mellom samboere er isteden deling av såkalt «samboegendom», se punkt 15.4.2.

16.4.6 Skottland

Den skotske familieloven gir en samboer rett til å fremme krav til domstolene om vederlag fra den andre ved samlivsbrudd («an order requiring the other cohabitant (the defender») to pay a capital sum (…) to the applicant»).69 Lovregelen antas ikke å utelukke at vederlagskrav også kan fremmes med grunnlag i ulovfestede prinsipper om ugrunnet berikelse.70

Ved krav om vederlag etter loven skal en samboers bidrag vurderes opp mot økonomiske fordeler og ulemper som bidraget har ført til, og i hvilken grad disse er kompensert. Som bidrag regnes også indirekte og ikke-økonomiske bidrag, for eksempel omsorg for barn og hus.71 I rettspraksis er rimelighets- og rettferdighetshensyn tillagt vekt. Regelen er komplisert og skjønnsmessig, og loven har blitt kritisert for å skape uforutsigbarhet.72

Krav om vederlag etter loven må som hovedregel fremmes for domstolen innen ett år etter samlivsbruddet.73 Der samlivet opphører ved død kan gjenlevende samboer på andre og skjønnsmessige vilkår og innen seks måneder etter dødsfallet fremme krav om økonomisk vederlag fra avdøde samboers dødsbo.74

16.5 Utvalgets vurderinger

Utvalget vurderer her hva som skaper behov for vederlagsregler og hva som eventuelt skaper behov for å lovfeste vederlagsregler som erstatning for de ulovfestede reglene vi har i dag.

Behovet for vederlagsregler kan følge både av rettslige og faktiske forhold.

Rettslige forhold. Utformingen av reglene i forslaget til samboerlov så vel som eksisterende regler kan av og til gi urimelige eller tilfeldige utslag ved det økonomiske oppgjøret etter endt samboerskap. Både alminnelige formuerettslige regler, regler om eierforhold, spesifikke regler om odels- og åsetesrett og utvalgets forslag til mer spesialtilpassede regler om eierskap og deling, vil ofte gi forventede og rimelige resultater, men ikke alltid. Om det motsatte er tilfelle, kan det være behov for regler som korrigerer det økonomiske resultatet i oppgjøret. Både forslaget om skillet mellom delingsmidler og ikke-delingsmidler og retten til å trekke fra gjeld i oppgjøret, se kapittel 15, vil kunne lede til at den ene samboeren får tilfeldige fordeler som følge av samlivet. Slike tilfeldige fordeler bør kunne korrigeres. Vederlag er derved systemets korreksjonsmekanisme som skal søke å redusere utilsiktede eller urimelige konsekvenser av hovedreglene.

Faktiske forhold. Også faktiske forhold kan være årsaken til at formue og gjeld allokeres på en tilfeldig eller lite rimelig måte i et samliv. Et samlivsfelleskap vil ofte redusere partenes oppmerksomhet om de økonomiske og juridiske elementene i samlivet. Dette kan fra partenes side være ønsket. De færreste vil ønske seg et samliv som domineres av økonomisk og juridisk tautrekking. Korreksjonsbehov kan videre oppstå som følge av begrenset likestilling og tradisjonelle valg i samlivet, men det kan også bero på mer tilfeldige forhold, som hvem av partene som rent faktisk fikk tilsagn om et lån og som deretter ble ansvarlig utad for lånet. Også tidspunktet for utbetaling av arv, gave eller en bonusutbetaling fra arbeidsgiver kan indirekte lede til tilfeldige fordeler eller ulemper. I noen faser av livet vil det være enklere å spare eller bevare verdier. Den ene får for eksempel arv samtidig som det første barnet blir født, noe som gjerne vil lede til at arven forbrukes. Mens den andre får kanskje arv på et tidspunkt det er enklere å spare eller investere. Årsakene kan være mange, og det er antakelig bare i de kortvarige og lite integrerte samboerskapene man kan forvente å unngå slike tilfeldige, formuerettslige konsekvenser. På den andre siden kan lange samliv innebære at tilfeldige fordeler for hver av samboerne oppveies over tid, slik at korreksjonsbehovet faller bort eller begrenses.

Vederlagstvister som har blitt behandlet av domstolene underbygger et slikt utgangspunkt. En analyse av norske dommer om vederlag etter samboerforhold avsagt fra 2009 til 2016 tilsier for det første at behovet for å korrigere det økonomiske oppgjøret etter samboerskap er stort, og større enn i ekteskap.75 Funnet kan antakelig forklares av at det ikke finnes en korrigerende lovgivning for samboere. All korreksjon må derved skje med utgangspunkt i de ulovfestede vederlagsreglene. For det andre viser undersøkelsen at domstolene oftest tilkjenner vederlag mellom samboere med felles barn. Det er altså i disse samboerskapene at domstolene synes å finne flest utslag av tilfeldige økonomiske fordeler eller ulemper som krever korreksjon. Dette underbygger at felles barn er en sterk drivkraft for samlivstilpasning og en faktor som forsterker korreksjonsbehovet ved et eventuelt samboerbrudd.

I utvalgets mandat pekes det også på samlivstilpasning i langvarige samboerskap. Tilpasningen i langvarige samboerskap kan særlig gi utslag i ulik tilknytning til arbeidslivet og i arbeidsfordelingen internt i parforholdet, som økonomisk sett er gunstigere for den ene eller den andre. Norge er et samfunn som i stor grad preges av likestilling mellom kjønnene.76 En høy grad av likestilling forventes å redusere samlivstilpasningen i parforhold og derved behovet for å korrigere for slik tilpasning. Likestillingsstatistikk fra 2023 viser imidlertid at det fortsatt er forskjeller mellom menns og kvinner deltakelse i arbeidslivet. Over tid har det skjedd en utjevning av kvinner og menns deltakelse, men fortsatt arbeider langt flere kvinner enn menn deltid.77 Tilpasninger til samlivet skjer imidlertid også der begge arbeider fulltid. En slik tilpasning kan følge av valget mellom å jobbe i privat eller offentlig sektor, prioritering av regulert arbeidstid eller kortere reisevei for å kunne hente og levere i barnehage, eller andre valg som kan føre til lavere lønn eller arbeid som gir svakere lønnsutvikling. Likestillingsstatistikken viser at privat sektor fortsatt domineres av menn (63,4 prosent menn vs. 36,6 prosent kvinner), mens offentlig sektor domineres av kvinner (70 prosent kvinner vs. 30 prosent menn). Tallene har vært ganske stabile i siste tiårsperiode.

Det er heller ikke slik at samfunnet automatisk blir stadig mer likestilt. Ikke alle individer, familier eller samfunnsgrupper etterstreber økt likestilling i arbeidslivet eller i familien. Tendenser som i sosiale medier omtales som «tradwives» eller «soft girls» synes å innebære omfavnelse av mer tradisjonelle verdier, men kan kanskje samtidig ses som en protest mot samfunnets krav om dobbeltarbeid, stressbelastning og atskillelse fra egne barn. Samfunnsutviklingen preges av nyanser også i et land som vårt.

Alt i alt gir dette grunn til å anta at også fremtidens samboere vil ha behov for eller ønske å gjøre samlivstilpasninger, og at dette gir et fortsatt behov for korreksjon av det økonomiske oppgjøret i form av vederlagsregler.

Spørsmålet er dernest om det er behov for å lovfeste regler om vederlag for samboere. Vi har allerede en ulovfestet regel om rett til vederlag etter samboerskap, se punkt 16.2. Bør lovregler supplere eller erstatte den ulovfestede regelen? Utvalget ser særlig fire grunner som taler i favør av en lovfesting.

For det første må forslaget til samboerlov i seg selv forventes å gi nye korreksjonsbehov som ikke dekkes av den ulovfestede regelen som domstolene har utviklet.

For det andre er den ulovfestede regelen skjønnsmessig og vag. I praksis må den som krever vederlag gå til domstolene og belage seg på en utførlig bevisførsel. Dette innebærer at regelen gir begrenset beskyttelse.

For det tredje ligger listen høyt for å få vederlag etter gjeldende rett. Høyesterett har i Rt. 2011 side 1168 (avsnitt 32) formulert vederlagsregelen slik at det må foreligge en «betydelig økonomisk fordel» i favør av én av samboerne, og i tillegg at «rimelighetshensyn samlet sett krever at det skjer en korreksjon i form av vederlag». Vederlagsregelen har blitt forstått slik at den baserer seg på et halvpartsprinsipp, slik at den samboeren som krever vederlag må ha bidratt med «betydelig» mer enn halvparten uavhengig av det økonomiske styrkeforholdet mellom samboerne. En slik regel er lite egnet til å gi beskyttelse der den ene parten står økonomisk svakere enn den andre. En lovfesting av rett til vederlag gir mulighet til økt beskyttelse gjennom å senke terskelen for når vederlag kan tilkjennes.

Det fjerde argumentet er at lovfesting gir en mulighet til å formulere regler som lettere kan anvendes av partene selv uten bruk av domstolene. Dette kan gi grunn til å forsøke å utvikle vederlagsregler som er tydeligere enn det som følger av gjeldende rett.

16.6 Utvalgets forslag

16.6.1 Utgangspunkter for regulering

Utvalget foreslår regler om rett til vederlag etter opphør av samboerskap, jf. lovforslaget § 16. Forslaget gir en firedelt vederlagsregel som er ment å fange opp ulike korreksjonsbehov.

Forslaget innebærer at dagens ulovfestede regel erstattes for samboerpar som omfattes av samboerloven. Samboere som kan kreve vederlag etter samboerloven skal ikke samtidig kunne kreve vederlag etter den ulovfestede regelen. Behov for klarhet og enkelhet tilsier at samboerne ikke bør kunne komplisere oppgjøret gjennom bruk av flere, delvis overlappende vederlagsregler. Den ulovfestede regelen bør imidlertid kunne påberopes av personer som samboerloven ikke gjelder for. Dette kan for eksempel være par som har valgt å fravike loven i sin helhet, par som har bodd sammen for kort tid til å være omfattet av loven eller par som er for nært beslektet eller av andre grunner ikke oppfyller vilkårene i samboerdefinisjonen.

Formålet med de foreslåtte reglene er å korrigere tilfeldige økonomiske konsekvenser av det økonomiske interessefellesskapet partene har hatt under samlivet. Forslaget tar utgangspunkt i tre sentrale prinsipper. For det første skal begge samboerne ha mulighet til å ta del i de verdiene som paret har akkumulert underveis i samlivet, jf. FNs kvinnekonvensjon artikkel 16, se utredningen punkt 16.3. Dernest er forslaget basert på dekningsprinsippet, slik at dekning av samboernes gjeld sikres før midler fordeles eller korrigeres. Til sist er forslaget basert på en «clean break»-tankegang, som innebærer at det tas sikte på et endelig økonomisk oppgjør innenfor rammen av de verdiene paret forvalter ved skjæringstidspunktet.

Hver av de fire reglene er ment å skulle rette opp tilfeldige fordeler eller ulemper, i form av berikelser eller besparelser, som har tilfalt én av samboerne. Tre av de foreslåtte reglene har sine forbilder i ekteskapslovens vederlagsregler, mens den fjerde regelen er utviklet for å hindre urimelige konsekvenser av den foreslåtte samboerloven.

16.6.2 Bidrag som har medvirket til å øke eller bevare den andres verdier

Utvalget foreslår for det første at en samboer som har medvirket til å øke eller bevare verdien av formue som tilhører den andre, kan kreve vederlag, jf. lovforslaget § 16 første ledd bokstav a. Forslaget er et stykke på vei utformet etter mønster av ekteskapsloven § 73. Noen tilpasninger til samboerlovens system er imidlertid nødvendig.

Samboerloven har for eksempel ikke regler om felleseie og særeie, som er en vesentlig forutsetning for å forstå og anvende ekteskapslovens bestemmelse. For en samboer innebærer regelen at det er den andres verdier som er økt eller bevart og at dette er verdier som ikke deles. Det kan være flere grunner til at verdiene ikke deles eller ikke blir i sameie. Det kan enten være fordi det er verdier som ikke er ervervet til felles personlig bruk etter samboerloven § 12 eller fordi lovens kapittel 4 om deling ikke gjelder for dette paret.

Utvalget foreslår at det her, som i ekteskapsloven, bør gis en skjønnsmessig «kan-regel». Ved vurderingen av om vederlag bør tilkjennes er det behov for å ta hensyn til flere forhold. Ikke sjelden vil et samliv preges av mangesidige bidrag fra begge parter og det vil ikke alltid være innlysende at det er rimelig å yte vederlag eller hvordan vederlaget bør beregnes.

Ulike typer bidrag kan gi berikelser eller besparelser i favør av den andres midler. Bidragene kan ha en direkte økonomisk verdi eller en mer indirekte verdi. Den mest åpenbare formen er tilførsel av kapital. Samboer A eier fra før samlivet en leilighet som B flytter inn i, og samboer B bruker sin arv fra foreldrene til å pusse opp baderommet i As leilighet. B tilfører da kapital til As ikke-delingsmidler, jf. § 12 første ledd bokstav a. Bidraget vil normalt lede til en verdistigning på As hånd, som igjen kan utgjøre en ugrunnet berikelse eller tilfeldig fordel for A.

En tilfeldig fordel kan også være et produkt av partenes oppgave- og utgiftsfordeling. Istedenfor at samboer B betaler for oppussingen av badet, påtar B seg en større del av barneomsorgen eller betaler en større andel av parets felles forbrukskostnader, slik at A får frigjort tid og penger til å pusse opp badet selv. I denne situasjonen er det A som foretar den direkte oppgraderingen av leiligheten, men den er muliggjort ved parets fordeling av ansvaret for å betale for felles forbrukskostnader og barneomsorg.

En tilfeldig fordel kan også følge av at den ene utfører arbeid på den andres eiendom. Samboer A har arvet en hytte, mens samboer B er snekkerkyndig. Når det er behov for å skifte kledning på sørveggen, utfører B dette arbeidet. A sparer kostnader og øker sin formue. Denne innsatsen leder derved til både en berikelse og besparelse for eiersamboeren.

En rekke ulike former for bidrag kan dermed lede til å øke eller bevare verdier for eiersamboeren. Barneomsorg, arbeid i hjemmet og stell- og pleie overfor den andre samboeren er praktiske eksempler på indirekte bidrag. Den såkalte Stell- og pleiedommen, Rt. 2000 side 1089, viser at stell og pleie når man trenger det mest, kan utgjøre en betydelig fordel som kan begrunne vederlag.

Som for ektefeller må imidlertid den foreslåtte regelen forstås slik den ikke korrigerer uvesentlige bidrag. Kjernen i et økonomisk interessefellesskap i ekteskap og samboerskap er at man yter hverandre en lang rekke direkte og indirekte bidrag som ledd i samlivet. Det normale er at disse bidragene ikke gir grunnlag for vederlag. Vederlag er først aktuelt der summen av bidrag gjennom samlivet leder til en ikke uvesentlig tilfeldig fordel eller ugrunnet berikelse for en av dem. Om det for eksempel er slik at begge har trukket lasset sammen gjennom samlivet, men bare den ene har økt sin formue, så er det naturlig å gripe til vederlagsreglene for å bidra til korreksjon.

Ytterligere to aspekter bør imidlertid omtales. For det første bør ikke forslaget forstås som et krav om at innsatsen overstiger det som måtte følge av den gjensidige forsørgelsesplikten. Det er skjevheten i resultat som skal korrigeres. Dette innebærer at også innsats innenfor et normalnivå kan lede til vederlag. Utvalgets forslag til vederlagsregel fraviker derved Høyesteretts såkalte «halvpartprinsipp», jf. Rt. 2011 side 1168 (avsnitt 30 til 32). Etter utvalgets forslag vil vederlag kunne være aktuelt selv om en samboer ikke har bidratt med mer enn en halvpart av forbrukskostnadene eller hjemmearbeidet. Vederlag er imidlertid ikke aktuelt der de urimelige eller tilfeldige konsekvensene er kompensert gjennom rett til sameie eller deling.

Dernest kan heller ikke samboere regne med å være friske og arbeidsføre gjennom livet. Både sykdom, skade og alder kan lede til at den ene i liten grad kan bidra til å trekke sin del av lasset. I en slik situasjon er utgangspunktet at den friske samboeren ikke kan kreve vederlag alene som følge av at vedkommende har vært frisk, og derfor har vært nødt til å ta en større del av forsørgelse eller ulønnede oppgaver. På den andre siden vil vederlag være tenkelig der samboer A er den som må ta en større del, samtidig som det er B som kan bevare eller øke sin formue som følge av den underliggende formuesfordelingen mellom partene. I en slik situasjon tilsier Stell- og pleiedommen i Rt. 2000 side 1089 at vederlag fra den som mottar omsorg eller forsørgelse til den som yter, kan være på sin plass.

Det er den urimelige eller tilfeldige fordelen som begrunner retten til vederlag. Om vederlaget allerede er kompensert – gjennom direkte eller indirekte bidrag eller gjennom mottak av andre fordeler, er vederlag ikke aktuelt. Den ene har kanskje medvirket til oppgradering av leiligheten, men har samtidig bodd gratis. I et slikt tilfelle vil den ene ha bidratt med håndverkerferdigheter, mens den andre har bidratt med rimelig bolig. Om det er en rimelig balanse mellom disse bidragene, vil det ikke foreligge noen rett til vederlag.

Alminnelig slitasje og elde kan også påvirke vurderingen av om forslaget gir grunnlag for vederlag. Vi kan tenke oss at samboerne A og B har innrettet seg slik at A passet barna, mens B pusset opp leiligheten som B eide før samlivet og som de alle bodde i. I første omgang ville en slik samlivstilpasning lede til at B som følge av begges bidrag blir tilført en ugrunnet berikelse. Men om det har gått 25 år der hele familien har nytt godt av oppussingen og der bruk og slitasje tilsier at denne innsatsen ikke lenger gir noen merverdi av betydning, vil forslaget neppe gi grunnlag for vederlag basert på den andres innsats.

På samme måte som etter ekteskapsloven § 73, må det etter forslaget til § 16 første ledd bokstav a være en årsakssammenheng mellom bidraget og berikelsen eller besparelsen til fordel for eiersamboeren. En faktisk årsakssammenheng er tilstrekkelig. Det betyr for eksempel at om samboer A har brukt arven sin på 500 000 kroner til å pusse opp Bs fritidsbolig, så er dette en tilførsel av kapital som normalt vil gi grunnlag for vederlag. Om B hevder at As bidrag var unødvendig og at B kunne ha klart seg uten bistand fra A, så er ikke slike hypotetiske forhold av betydning. Det avgjørende er om A faktisk bidro.

Når vederlaget skal utmåles, bør det på samme måte som etter ekteskapsloven § 73 tas utgangspunkt i den fordelen som er tilført den andre. Det kan også kreves vederlag på grunnlag av den verdistigningen som antas å være en konsekvens av bidraget.

Det vil også ha betydning hva slags midler samboeren har bidratt med. Samboerlovens gjennomgående skille mellom verdier som ikke er ervervet til felles personlig bruk og øvrige midler, vil være relevant også her. Om en samboer har tilført kapital og benyttet midler som ikke er til felles personlig bruk etter lovforslaget § 12 eller avtale mellom partene, vil utmålingen av vederlaget normalt ta utgangspunkt i hele beløpet som er brukt til berikelse til fordel for den andre. Om samboeren derimot har benyttet midler som ellers ville ha blitt delt etter kapittel 4, vil det i utmålingen være naturlig å ta utgangspunkt i en halvpart av den fordelen som har kommet den andre til del. Paret selger for eksempel en bil som er ervervet til felles personlig bruk, for å ha råd til å legge nytt tak på hytta som B eier. Samme utgangspunkt bør legges til grunn dersom berikelsen eller besparelsen følger av partenes oppgave- eller kostnadsfordeling.

En gave gitt fra den ene samboeren til den andre, kan ikke etter forslaget ‘trekkes tilbake’ gjennom bruk av vederlagsreglene. Om den ene for eksempel har gitt den andre et verdifullt maleri som 40 års-gave, vil dette ikke utgjøre en slik tilfeldig fordel som kan korrigeres gjennom vederlagsreglene. En gave vil typisk være tiltenkt og ikke tilfeldig.

16.6.3 Midler er brukt til å øke egne verdier som ikke deles

Utvalget foreslår i lovutkastet § 16 første ledd bokstav b at det kan gi grunnlag for vederlag at en samboer har brukt egne verdier ervervet til felles personlig bruk til å øke egne verdier som ikke deles. Forbeholdet om at partene kan fravike delingsreglene ved samboeravtale gjelder også her, se lovforslaget § 3.

Regelen bygger på ekteskapsloven § 63 første ledd, som har hatt begrenset betydning for ektefeller. Utvalget antar at betydningen blir ytterligere begrenset for samboere, og at behovet for en slik regel er lite. Bestemmelsen gjelder for par som har rett til å kreve deling etter samboerloven kapittel 4. Retten kan følge direkte av loven eller av lov og avtale. Samboere har ikke et formuesfellesskap slik som ektefeller. Når samboerne ikke har rett til å kreve deling, er det heller ingen delingsformue som reduseres. Når utvalget likevel velger å foreslå regelen, er det for å vise at det kan oppstå enkelte korreksjonsbehov også her.

Regelen omfatter tilfeller hvor en samboer har brukt verdier som opprinnelig var ervervet til felles personlig bruk til å øke verdier som ikke deles. Samboerparet har for eksempel investert i felles bolig underveis i samlivet, og denne selges med et overskudd. Dersom den ene bruker midlene til renovering av en arvet familiehytte på sin hånd, reduserer dette i utgangspunktet delingsformuen. Om overdragelsen av felles bolig har skjedd inntil ett år før samlivsbruddet, vil overskuddet etter salget fortsatt utgjøre delingsmidler, jf. lovforslaget § 15 første ledd bokstav c. En ikke-avtalt overføring av overskuddet til ikke-delingsmidler, vil normalt gi rett til vederlag etter § 16 første ledd bokstav b, også der det er mer enn ett år siden overføringen skjedde. Dette vil kunne bli annerledes om samboeren har blitt kompensert på annen måte, slik at vedkommende fortsatt sitter igjen med en rimelig andel av de verdiene som er akkumulert underveis i samlivet. Videre vil det kunne gi grunnlag for vederlag om samboeren bruker verdiene til å erverve andre eiendeler som ikke deles. Samboer A benytter for eksempel overskuddet fra salget av felles bolig til å investere i pensjonsrettigheter til seg selv.

16.6.4 Delingsformuen er svekket på en utilbørlig måte

Utvalget foreslår i lovforslaget § 16 første ledd bokstav c at der den ene har utført handlinger som på en utilbørlig måte har ledet til en vesentlig reduksjon av delingsformuen, kan den andre ha rett til vederlag. Bestemmelsen er inspirert av ekteskapsloven § 63 andre ledd og skal i det vesentlige forstås på samme måte. Dette er en regel som har vist seg praktisk i det økonomiske oppgjøret etter ekteskap. Selv om bokstav c bygger på ekteskapslovens regel, vil det ha betydning at samboeres delingsformue beregnes på en annen måte, se lovforslaget § 15. Det fremgår av § 15 at reduksjonen av delingsformuen både kan følge av reduserte delingsmidler (aktiva) og økte forpliktelser (passiva).

Paragraf 16 første ledd bokstav c består av to elementer. For det første et vilkår om en vesentlig reduksjon av de midlene som skulle ha vært delt etter loven eller en samboeravtale. For det andre en markør som indikerer at denne reduksjonen er forårsaket av kritikkverdige forhold. Vilkåret om at svekkelsen har skjedd på en «utilbørlig» måte sikter særlig mot en atferd der samboeren ikke har forvaltet med begges interesser for øye og derved ikke har dradd omsorg for samboerens interesser eller verdier slik man bør kunne forvente i et samliv.

En kritikkverdig svekkelse av samboerens egen delingsformue med 20 prosent eller mer bør normalt utløse vederlag etter forslaget. Svekkelsen kan gi grunnlag for vederlag også der den utgjør mindre enn 20 prosent, men der svekkelsen i kroner og øre likevel er betydelig. Forholdet mellom handlingen og reduksjonen av delingsformuen bør også ses i sammenheng. Jo mer utilbørlig en handling fremstår, jo mindre skal til for at svekkelsen leder til vederlag.

Om en samboer derimot har svekket den andre samboerens verdier, vil dette kunne korrigeres gjennom alminnelige pengekrav eller krav om erstatning. En slik svekkelse kan for eksempel følge av et ikke-avtalt forbruk av den andres midler eller av ødeleggelse av den andres ting.

16.6.5 Den andre samboeren gjør fradrag for annen gjeld i delingsoppgjøret

Utvalget foreslår i § 16 første ledd bokstav d en regel som ikke har forbilder i eksisterende lovgivning. Forslaget gir rett til å kreve vederlag der den andre samboeren ved beregningen av delingsformuen har gjort fradrag for gjeld som ikke er brukt til å finansiere eiendeler eller rettigheter som inngår i delingsgrunnlaget, jf. § 15 andre ledd bokstav b. Det er hensynet til kreditorenes rett til dekning av utestående fordringer som begrunner at den andre samboeren har rett til et utvidet gjeldsfradrag. Formålet med den korresponderende vederlagsregelen er å oppnå et rettferdig oppgjør mellom samboerne. Om den ene får anledning til å redusere sin delingsformue som følge av høy gjeldsbelastning, vil det som oftest være rimelig at den andre samboeren får adgang til å redusere sin delingsformue like mye gjennom vederlagsreglene.

Konsekvensen av forslaget om ny vederlagsregel er at når den ene gis rett til utvidet gjeldsfradrag, gis den andre rett til et vederlagskrav som reduserer plikten til å dele delingsformuen tilsvarende. Regelen sikrer derfor kreditorene fullt oppgjør og hindrer samtidig at den ene samboeren kan velte sine gjeldsforpliktelser over på den andre.

I boks 16.1 og boks 16.2 er det tatt inn to eksempler som kan belyse samvirket mellom de foreslåtte reglene om gjeldsfradrag og vederlag.

16.6.6 Presisering av vederlagsreglene. Når grunnlaget for vederlagskravet må ha oppstått mv.

Utvalget foreslår at det presiseres at vederlagskravet må ha oppstått i løpet av samlivet og senest ved det økonomiske oppgjøret, jf. lovforslaget § 16 andre ledd. Vederlagskrav etter § 16 første ledd bokstavene a til c kan oppstå frem til skjæringstidspunktet, mens vederlagskrav etter bokstav d typisk vil oppstå etter skjæringstidspunktet, og som følge av den andre samboernes krav om utvidet gjeldsfradrag.

Utvalget foreslår at det i § 16 andre ledd andre punktum presiseres at et vederlag kan trekkes fra egne midler før deling. Regelen vil gjøre gjennomføring av et krav om vederlag mer effektiv for samboere som gjennomfører et delingsoppgjør. I praksis innebærer regelen at bevisbyrden og søksmålsbyrden overføres til den samboeren som eventuelt motsetter seg vederlaget.

Videre foreslår utvalget av pedagogiske hensyn å lovfeste det alminnelige dekningsprinsippet ved det økonomiske oppgjøret etter samliv, jf. forslaget til § 16 andre ledd tredje punktum. En samboer har bare rett til vederlag dersom midlene ikke er nødvendige for å dekke gjeld. Bestemmelsen markerer at kreditorenes dekningsrett går foran hensynet til absolutt rimelighet mellom samboerne. Samtidig åpner bestemmelsen for at en samboer kan holde igjen midler i likedelingsrunden, så sant det finnes midler til dette. Samboeren skal derved slippe å bruke sine nettolikedelingsmidler til å betale for den andres gjeld som ikke har finansiert eiendeler og rettigheter til felles personlig bruk.

Vederlag kan imidlertid ikke tilkjennes som et fremtidig gjeldskrav, jf. lovforslaget § 16 andre ledd fjerde punktum. En forutsetning for vederlag er at det eksisterer positive verdier som kan benyttes som vederlag. Dette er løsningen også for ektefeller, men uten at det kan leses direkte ut av ekteskapsloven.

17 Rett til å overta eiendeler ved samboerskapets opphør. Bruksrett til felles bolig

17.1 Innledning

Det er et grunnleggende skille mellom det verdimessige oppgjøret mellom partene – hvor mye den enkelte får i kroner og ører, og fordeling av konkrete eiendeler. I ekteskapsloven er reglene om deling av formuen inntatt i kapittel 12, mens reglene om fordeling av eiendeler fremgår av kapittel 13. Når utvalget har valgt å fremlegge et relativt omfattende forslag til samboerlov, er det også naturlig å vurdere behovet for regler om fordeling av konkrete eiendeler. Videre kan regler om bruksrett til felles bolig ved oppløsning av samlivet være viktige i de tilfellene spørsmålet kommer opp, og da særlig som del av midlertidige ordninger i umiddelbar tilknytning til et samlivsbrudd.

I dette kapittelet vil utvalget først behandle spørsmålet om retten til å overta eiendeler etter at samboerskapet opphører og begrensninger i retten til å overta eiendeler når samboerne har felles gjeld, jf. punkt 17.2, og deretter spørsmålet om bruksrett til bolig, jf. punkt 17.3.

17.2 Rett til å overta eiendeler

17.2.1 Gjeldende rett

Husstandsfelleskapsloven inneholder regler om fordeling av eiendeler når et husstandsfellesskap oppløses på annen måte enn død, se husstandsfellesskapsloven § 3. Bestemmelsen gir ett av husstandsmedlemmene 1) rett til å tre inn i husleiekontrakt, 2) rett til å innløse andel, aksje eller obligasjon som tilhører den andre når retten til bolig er knyttet til den, 3) rett til å overta boligeiendom som tilhører den andre når eiendommen hovedsakelig har tjent til felles bolig, samt 4) rett til å overta vanlig innbo. For rett til å overta boligeiendom er forutsetningen at den andre samboer ikke har odelsrett til eiendommen eller har ervervet den fra sin slekt ved arv eller gave, jf. husstandsfellesskapsloven § 3 første ledd nr. 3.

Forutsetningen for å gi et husstandsmedlem en rett til å overta bolig etter § 3 første ledd, er at «sterke grunner taler for det». Vilkåret «sterke grunner» er det samme som er brukt i ekteskapsloven § 74 første ledd, hvor det er spørsmål om en ektefelle skal gis rett til å overta eiendeler som er den andre ektefelles særeie.

Dersom et husstandsmedlem gis adgang til å overta eiendeler etter husstandsfellesskapsloven § 3 første ledd, får regler om skiftetakst i ekteskapsloven § 69 og oppgjørsregelen i ekteskapsloven § 70 tilsvarende anvendelse i oppgjøret, jf. husstandsfellesskapsloven § 3 fjerde ledd. Dette medfører blant annet at det er eiendelens omsetningsverdi som skal legges til grunn for oppgjøret.

17.2.2 Menneskerettslige skranker

Eiendomsretten er vernet gjennom EMK tilleggsprotokoll 1 artikkel 1 (EMK P1-1). Å overføre eiendomsretten til en eiendel helt eller delvis mellom partene ved et samboeroppgjør, vil medføre et inngrep i eiendomsretten. For at inngrepet skal være rettmessig, må inngrepet ha hjemmel i lov, ha et legitimt formål og ikke være uforholdsmessig, se punkt 4.7. EMD har anerkjent at statene kan ha adgang til å gripe inn i eiendomsretten ved reguleringer som ivaretar samfunnets interesse. Sosiale hensyn, boligregulering og beskyttelse av leietakere er slike legitime hensyn. Statens skjønnsmargin må anses videre på dette området, enn hvor det er tale om inngrep overfor borgernes liv og frihet.

Utvalget legger til grunn at en nøytral regel som åpner for at begge samboere kan ha rett til å overta eiendeler etter en konkret vurdering, med plikt til å betale for eiendelens eller eierandelens verdi, ikke i seg selv er i strid med menneskerettighetskonvensjonen. En «kan»-regel vil gi rom for å foreta en konkret forholdsmessighetsvurdering. Anvendelse av regelen kan videre bidra til å sikre statens forpliktelser etter barnekonvensjonen, for eksempel at hensynet til barn er sentralt i vurderingen om hvem av samboerne som skal overta tidligere felles bolig.

17.2.3 Fremmed rett

Den svenske samboerloven har regler om en samboers rett til å overta eiendeler som er såkalt «samboegendom», det vil si felles bolig og innbo som er ervervet til felles bruk. Ved vurderingen er utgangspunktet at den samboeren som «bäst behöver» eiendelen har rett til å overta.78 En samboer kan bare overta samboereiendom som tilhører den andre etter en konkret rimelighetsvurdering, dersom det «med hänsyn till omständigheterna i övrigt kan anses skäligt». Eiersamboeren kan likevel velge å beholde eiendelen ved å betale ut den andre. I særlige tilfeller kan en samboer overta en borett, som leierett eller andelsrett, når dette ikke utgjør samboereiendom.79 Om samboerne ikke har eller har hatt felles barn, kreves ekstraordinære grunner. Som hovedregel gjelder en frist på ett år for å fremsette slike krav.80

17.2.4 Utvalgets vurderinger og forslag

Utvalget mener at en samboerlov bør ha regler som tar sikte på å løse konflikter som kan oppstå ved fordeling av eiendeler etter samlivsbrudd. Husstandsfellesskapsloven har en slik regel i dag, se punkt 17.2.1 over. Bestemmelsen gjelder for ulike typer husstandsfellesskap og foreslås ikke opphevet. Utvalgets lovforslag innebærer imidlertid at husstandsfellesskapsloven ikke vil få anvendelse for samboere som omfattes av samboerloven, jf. forslag til endringer i husstandsfellesskapsloven § 1, se utredningen punkt 21.3. Det er derfor behov for en egen regel for denne samboergruppen.

Ved utformingen av forslag til regel har utvalget sett hen til reglene i ekteskapsloven. Samme hensyn gjør seg gjeldende for begge samlivsformer, og det er gode grunner til å legge seg tett opp til regler som fungerer og som det etter hvert har utviklet seg praksis om. Utvalget foreslår i lovutkastet § 17 en bestemmelse som bygger på reguleringen i ekteskapsloven §§ 66 og 67.

Ved opphøret av samlivet vil samboerne normalt avtale hvem som skal overta de ulike eiendelene. At dette løses basert på enighet mellom partene, er derfor den praktiske hovedregelen. Strengt tatt er det ikke nødvendig å regulere dette. Utvalget mener imidlertid at lovteksten blir enklere å forstå om også den praktiske hovedregelen fremgår av lovteksten, se forslag til § 17 første ledd.

Behovet for regulering inntrer først og fremst der partene er uenige. Om samboerne ikke kan enes om hvem som skal overta de ulike eiendelene og rettighetene, er det nyttig med en regulering som avklarer de mest praktiske tilfellene som vil oppstå. Dette reguleres i § 17 andre ledd. Forslaget tar utgangspunkt i at den som har rett til å løse en eiendom på odel og dernest at en som eier en eiendel fullt ut eller for det vesentlige, har rett til å overta disse, jf. lovutkastet § 17 andre ledd bokstavene a og b.

Det må likevel være rom for at en samboer kan overta den andres felles bolig og innbo der særlige grunner taler for dette, se forslag til § 17 andre ledd bokstav c. Utvalget foreslår at forutsetningen for å overta bolig og/eller innbo eiendelen der det foreligger «særlige grunner», slik vilkåret også lyder etter ekteskapsloven § 67. Dette innebærer at terskelen er noe lavere enn etter husstandsfellesskapsloven § 3 første ledd, hvor det kreves «sterke grunner». Utvalget foreslår imidlertid at retten til å overta eiendeler etter § 17 ikke skal gjelde for eiendeler og rettigheter som den andre har ervervet fra sin egen slekt ved arv eller gave. Denne regelen gjelder også for ektefeller. Vilkårene for å overta bolig og innbo er nærmere omtalt i merknaden til lovforslaget § 17.

Loven bør gi en frist for parten for å fremsette krav om å overta den andres eiendeler. Utvalget foreslår at fristen settes til ett år etter skjæringstidspunktet, jf. forslaget § 17 tredje ledd første punktum. Fristen balanserer etter utvalgets syn hensynet til relativ rask avklaring, samtidig som den gir samboerne tid etter samlivsbruddet til å områ seg og vurdere behovet for å fremsette et krav. Fristen på ett år samsvarer videre med den foreslåtte fristen for å kreve deling etter samboerloven kapittel 4, se lovforslaget § 14 første ledd tredje punktum. Tilsvarende frist er hovedregelen også etter svensk rett.

Dersom verdiene som en samboer overtar overstiger verdien som samboeren har krav på i oppgjøret, må det overskytende betales til den andre, jf. lovutkastet til § 17 tredje ledd andre punktum. Dette er samme regulering som for ektefeller, jf. ekteskapsloven § 70 første ledd.

Utvalget foreslår at det bør være adgang for hver av samboerne til å kreve salg av eiendeler som ikke overtas av noen av dem etter loven eller etter avtale, se utkastet til § 17 fjerde ledd. Retten til å overta eller kreve salg av eiendeler i tilfeller hvor samboerne har felles gjeld som ikke innfris eller overtas, foreslås regulert i § 18, se punkt 17.2.5.

Utvalget foreslår at ekteskapslovens takseringsregler og oppgjørsregler får anvendelse ved rett til å overta eiendeler, tilsvarende husstandsfellesskapsloven § 3 fjerde ledd. Dette fremgår av forslaget § 17 femte ledd.

17.2.5 Særlig om dekning av felles gjeld før oppgjøret gjennomføres

Problemstilling. Ved kjøp av felles bolig under samlivet vil en långiver ofte stille krav om at begge samboerne er solidarisk ansvarlige for lånebeløpet, samtidig som långiveren sikrer sitt krav med pant i boligen. Solidarisk ansvar medfører at hver av samboerne overfor långiveren hefter for hele beløpet fullt ut. Selv om samboerne seg imellom for eksempel har avtalt at de skal være ansvarlig for halvparten av gjelden hver, kan ikke en slik avtale gjøres gjeldende overfor långiveren dersom partene har påtatt seg et solidarisk ansvar. I dagens boligmarked er det heller ikke uvanlig at foreldre eller besteforeldre stiller sikkerhet for barn eller barnebarns lån. Nærstående påtar seg kanskje et personlig ansvar for lånet eller de stiller egen eiendom som sikkerhet. Om samboerskapet ender med brudd og én av samboerne ønsker å overta boligen alene, så leder ikke dette i seg selv til at den andre samboeren eller nærstående blir fritatt for ansvaret for lånet. Dette kan derved skape en sårbar situasjon for flere personer.

Et eksempel til illustrasjon: Har samboerne solidarisk ansvar for et lån på 900 000 kroner, og samboerne har avtalt med hverandre at de hefter for halvparten hver, vil ikke den ene samboeren bli fritatt for gjeldsansvaret utad ved å betale 450 000 kroner til långiver. Gjeldsansvaret faller først bort når hele gjelden er nedbetalt. Dersom én av samboerne ikke betaler sin andel, vil långiveren kunne kreve at den andre samboeren betaler hele beløpet. Problemstillingen er praktisk. Det må antas at de fleste samboere som under samlivet tar opp lån for å investere i felles bolig eller andre større verdier, har et solidarisk ansvar overfor långiveren.

Spørsmålet blir da for det første om samboerloven bør gi regler som søker å ivareta interessene til hver av samboerne når et solidarisk ansvar overfor kreditor fortsatt består ved samlivsbruddet. Spørsmålet blir dernest om loven bør inneholde en mekanisme som sikrer at personer som har stilt sikkerhet for samboernes lån også blir fritatt fra dette ansvaret.

Reguleringen for ektefeller. For ektefeller søker ekteskapsloven § 64 å ivareta hver av ektefellenes interesser ved delingen når ektefellene er sammen ansvarlig overfor en kreditor. Første punktum slår fast at hver av ektefellene kan kreve at den delen av gjelden som den andre er ansvarlig for, blir betalt før delingen gjennomføres. I praksis vil det ofte være tale om et langsiktig låneforhold, og derfor bestemmer andre punktum at hver av ektefellene isteden kan kreve at det avsettes midler til dekning av gjelden eller at det stilles sikkerhet. Tredje punktum inneholder en regel som gjør at en ektefelle kan holde tilbake midler som ellers skulle tilfalt den andre ved delingen, begrenset til den delen som den andre skal dekke av gjelden som de er felles ansvarlig for.

Vurdering av behovet for regulering i samboerloven. Også samboere og deres kreditorer kan ha behov for en regulering som ivaretar de ulike partenes interesser ved det økonomiske oppgjøret der paret har lån som begge er ansvarlige for. Dette er særlig praktisk for lån som finansierer felles bolig, men kan være aktuelt i mange situasjoner.

Når paret for eksempel har investert i felles bolig sammen, vil denne boligen som oftest være helt eller delvis finansiert med lån, og kreditorene har som oftest sikret kravet gjennom panterett i boligen. Felles gjeld knyttet til felles bolig utgjør ofte store beløp både når det gjelder verdier og gjeld. Ikke sjelden vil ingen av samboerne ha råd til å overta boligen alene. Andre ganger vil én av samboerne ønske å overta boligen alene. I en slik situasjon vil det være urimelig om den samboeren som ikke overtar, fortsatt skal være ansvarlig for boliggjelden. Endringer av ansvarsforholdene på låntakersiden krever imidlertid panthavers medvirkning etter panteloven § 2-7.

Ønsker en samboer å overta boligen, er det etter utvalgets syn rimelig at det etableres ordninger som bidrar til at den andre frigjøres fra ansvaret for lån som har finansiert boligen og som ofte er sikret med pant i eiendommen. Det er etter utvalgets syn også behov for mekanismer som kan sikre at familiemedlemmer og andre som har stilt sikkerhet for samboernes lån, blir fritatt for dette som følge at samboeren overtar eiendommen som utløste behovet for låneopptak og sikkerhetsstillelse. Selv om dette anses rimelig, har mange fått erfare at dette kan vise seg vanskelig i praksis.

Utvalgets forslag. Utvalget foreslår en bestemmelse i samboerloven § 18, delvis inspirert av ekteskapsloven § 64. Utvalget foreslår for det første en regel etter mønster fra ekteskapsloven § 64 første punktum, se lovforslaget § 18 første ledd første punktum. Forslaget innebærer at hver av samboerne kan kreve at felles gjeld nedbetales før det økonomiske oppgjøret gjennomføres. Ingen av samboerne vil da risikere å måtte betale for den andelen av gjelden som den andre samboeren er ansvarlig for etter det interne rettsforholdet mellom dem. Dette alternativet fordrer imidlertid at begge parter har tilstrekkelige midler. Kanskje er gjelden så å si nedbetalt allerede eller kanskje partene har andre objekter som kan tjene som sikkerhet for et nytt lån som kan brukes til nedbetalingen.

Dersom én av samboerne ikke har midler til å dekke sin gjeldsandel, er dette alternativet lite praktisk. Alternativet er heller ikke praktisk dersom en samboer er insolvent. I et slikt tilfelle kan ikke den andre samboeren kreve at felles gjeld prioriteres før krav som andre kreditorer har mot samboeren. Prioritetsrekkefølgen mellom kreditorene må følge alminnelige regler om gjeldsforfølgning og konkurs.

I lys av disse utfordringene foreslår utvalget også en begrensning i retten til å overta eiendeler etter samboerskapets opphør etter samboerloven § 17, for å hindre at den ene samboeren overtar eiendeler som er finansiert av gjeld den andre samboeren fortsatt er ansvarlig for eller har stilt annen sikkerhet for, se lovforslaget § 18 første ledd andre punktum. Forslaget innebærer at den andre samboeren kan kreve at den samboeren som vil overta eiendelen eller rettigheten også må overta alt ansvar for gjeld mv. Den samboeren som vil overta eiendelen eller rettigheten, kan dermed ikke fortsette å basere seg på sikkerhetsstillelse fra samboeren eller noen av dennes nærstående. Om samboeren ikke overtar ansvaret for gjeld eller sikkerhetsstillelse knyttet til eiendelen, kan den andre samboeren kreve eiendelen solgt. Et praktisk eksempel er at A overtar tidligere felles bolig, mens B flytter ut. At B som flytter ut fortsatt er solidarisk ansvarlig for gjelden som er tilknyttet boligen, er en lite betryggende ordning for B. B kan dermed kreve at A samtidig overtar alt ansvar for gjeld eller sikkerhetsstillelse knyttet til boligen.

Overføring av gjeldsansvar til den ene samboeren alene, kan imidlertid ikke skje uten panthaverens medvirkning, jf. panteloven § 2-7. Tilsvarende gjelder som hovedregel annen sikkerhetsstillelse og debitorforpliktelser.81 Den samboeren som ønsker å overta eiendelen eller rettigheten, kan likevel erfare at långiveren (panthaveren) ikke gir sitt samtykke. Utvalget mener i så fall at manglende samtykke fra panthaveren til å frita samboeren for gjeldsansvaret og tilknyttet sikkerhetsstillelse, bør gi den andre samboeren rett til å kreve boligen solgt, se lovforslaget § 18 andre ledd første punktum. Salgssummen kan dermed bidra til innfrielse av lånet, slik at det felles ansvaret for lånet og tilknyttede sikkerhetsstillelser avvikles.

Dersom de økonomiske forutsetningene er til stede, vil nok långiver samtykke til at den ene samboeren overtar hele gjelden. Utvalget foreslår at en långiver bare kan nekte slikt samtykke om det foreligger saklig grunn, se lovutkastet § 18 andre ledd andre punktum. Finanslovgivningen stiller krav blant annet til låntakers egenkapital, og denne kan bli svekket som følge av et samlivsbrudd. Reglene hindrer imidlertid ikke finansinstitusjonene å foreta individuelle vurderinger av gjeldsbetjeningsevne eller av låntakers øvrige utgifter mv. Så fremt den samboeren som ønsker å påta seg gjeldsansvaret alene, etter dette har de nødvendige økonomiske forutsetningene, bør som utgangspunkt slikt samtykke gis. Finansinstitusjonene har også såkalte fleksibilitetskvoter som kan innebære at et lån ytes også der ikke alle vilkårene er oppfylt. Et samlivsbrudd vil ofte gi en midlertidig svekket økonomi og et særlig behov for at det utvises en viss fleksibilitet.

Samboerlovutvalget har ikke sett behov for en tilsvarende regel for samboere som ekteskapsloven § 64 tredje punktum, som gir regler for å sikre ansvaret for felles gjeld. Reglene som utvalget foreslår om plikt til å overta gjeldsansvar alene som vilkår for å overta en eiendel, eventuelt rett til å kreve salg hvor overtakelse av gjeldsansvar ikke er mulig, reduserer eller eliminerer behovet for en slik bestemmelse.

17.3 Bruksrett til felles bolig

17.3.1 Gjeldende rett

Når et husstandsfellesskap oppløses, kan et av hustandsmedlemmene få bruksrett til bolig som har vært felles hjem, jf. husstandsfellesskapsloven § 3 andre ledd. Vilkåret er at «særlige grunner» taler for det. Dette er det samme vilkåret som gjelder for rett til å stifte bruksrett etter ekteskapsloven, se §§ 68 første ledd og 74 andre ledd, som gjelder når ektefellene har henholdsvis felleseie og særeie.

I motsetning til i ekteskapsloven, er det ingen bestemmelser i husstandsfellesskapsloven om at det skal betales leie for bruken, se ekteskapsloven §§ 68 andre ledd og 74 andre ledd. Av forarbeidene til husstandsfellesskapsloven fremgår det imidlertid at det skal betales «vederlag for bruken i tråd med alminnelige prinsipper», se Ot.prp. nr. 52 (1990–91) Om lov om rett til felles bolig og innbo når husstandsfellesskap opphører side 25. Rettstilstanden er derfor den samme for bruksrett etter husstandsfellesskapsloven som etter ekteskapsloven, men slik at ekteskapsloven er mer informativ om den bruksberettigedes rettsstilling.

17.3.2 Menneskerettslige skranker

En bruksrett til en bolig som helt eller delvis tilhører en annen kan medføre et inngrep i eiendomsretten, ved at eierens rådighet begrenses. En slik begrensning av eierrådigheten vil normalt være et mindre inngrep enn at eiendomsretten overføres til en annen, men de samme begrensningene som gjelder ved fordeling av eiendeler ved oppgjøret, gjør seg gjeldende også ved spørsmål om å gi bruksrett, se punkt 17.2.2. Bestemmelsen om bruksrett må derfor utformes på en måte som ikke medfører et uforholdsmessig inngrep over eieren. I vurderingen vil hensynet til barnets beste etter barnekonvensjonen være et relevant moment.

17.3.3 Fremmed rett

Flere land har regler som styrker en samboers rett til å fortsette å bo i familiehjemmet ved et samlivsbrudd. Svensk, dansk og islandsk husleielovgivning gir en samboer sterkere rett enn andre til tre inn i et bestående husleieforhold.82

Etter skotsk, engelsk og newzealandsk lovgivning kan en samboer kreve en tidsbegrenset bruksrett over det felles hjemmet ved samlivets opphør.83 Liknende regler finnes i den kanadiske provinsen British Colombia.84

17.3.4 Utvalgets vurderinger og forslag

Utvalget foreslår at samboerloven regulerer bruksrett til felles bolig ved samboerskapets opphør, se lovforslaget § 19. Husstandsfellesskapsloven § 3 andre ledd vil som følge av utvalgets lovforslag ikke lenger få anvendelse for samboere som omfattes av samboerloven, jf. forslag om endring i husstandsfellesskapsloven § 1, se utredningens punkt 21.3 og punkt 17.2.4.

Problemstillingen kan primært oppstå når én av samboerne overtar den tidligere felles boligen etter lovforslaget §§ 17 og 18, mens den andre har behov for å fortsette å bo i boligen. Spørsmål om bruksrett kan også komme opp i forbindelse med en midlertid løsning umiddelbart i tilknytning til bruddet mellom partene.

En bruksrett til boligen vil medføre at eiendomsretten og bruksretten splittes. Det vil være et inngrep i eiendomsretten om eieren må akseptere at det etableres en bruksrett til boligen vedkommende eier. Inngrepets omfang og intensitet er avhengig av om det er tale om en eiendom han eller hun fullt ut eier, eller om det er tale om å stifte bruksretten i en andel av boligen som han eller hun eier. Dersom eieren av boligen ikke ønsker å beholde den, bør den som krever bruksrett som utgangspunkt ha en plikt til å overta eiendomsretten. Det kan vanskelig forsvares at eierforholdet til boligen skal opprettholdes av hensyn til at den andre skal tilkjennes en bruksrett. Selv om det skal betales vederlag for bruken, vil det likevel være en økonomisk belastning for eieren ikke å kunne benytte sin egen eiendom. Utvalget legger derfor til grunn at det skal en del til før bruksrett til bolig etableres etter § 19.

Når utvalget likevel foreslår en slik regel, er begrunnelsen at en part kan ha et akutt boligbehov i tilknytning til oppløsning av samlivet. Utvalget ser for seg at bruksrett særlig kan være aktuell som en midlertidig løsning, jf. lovforslaget § 24 om midlertidig avgjørelser. I slike tilfeller bør ikke terskelen for å tilkjenne bruksrett ligge veldig høyt.

Er det derimot tale om bruksrett over noe lengre perspektiv, bør terskelen for å tilkjenne bruksrett heves. Rett nok kan det synes som kravet ikke er praktisert veldig strengt etter ekteskapsloven. Denne praksis er etter hvert blitt gammel, se for eksempel Rt. 1977 side 1143. Selv om det også i dag er utfordringer med hensyn til tilgjengelige boliger etter et samlivsbrudd, er det nok en utbredt oppfatning om at hver av samboerne må stå på egne ben etter et brudd og ikke kan belage seg på å bruke den andres eiendom i tiden etter bruddet. Man skal derfor være varsom med å tillegge eldre praksis for stor vekt i vurderingen av om det skal tilkjennes bruksrett.

Det kan imidlertid være forhold som kan begrunne bruksrett for en periode. Dersom den ene av samboerne skal ha barn boende fast hos seg, kan hensynet til å skjerme barn fra miljøskifte etter bruddet være et hensyn som etter omstendighetene kan tilsi at det etableres en bruksrett. Hensynet til barnets beste må da trekkes inn i vurderingen, uavhengig av om barnet er en samboers egne eller felles barn. Se barnekonvensjonen artikkel 3 og utredningen punkt 4.6. Andre relevante hensyn kan være nærhet til arbeid og hvem som har størst problemer med å skaffe seg ny bolig. Dette er momenter som det er lagt vekt på i rettspraksis etter ekteskapsloven, se Rt. 1974 side 849 og Rt. 1965 side 1247.

En bruksrett er bruk av den andre samboerens eiendom, og bør begrenses i tid. Utvalget antar at bruksrett særlig kan være aktuelt i en akutt overgangsperiode. Dersom den som oppnår bruksrett har mulighet til å skaffe seg annet bosted, bør bruksretten falle bort. En tidsbegrensning vil dermed legge opp til at den bruksberettigede pålegges en viss aktivitet med å skaffe annet bosted, slik at eieren igjen kan benytte sin egen eiendom.

Eieren av boligen må kunne kreve vederlag for bruken. Det må derfor være adgang til å kreve vanlig markedsleie fra den som får bruksrett. Er boligen i sameie, må leien fastsettes i samsvar med eierforholdet. Det er bruken av den andres eiendom det skal betales vederlag for.

Etter ekteskapsloven løper først leien fra det tidspunkt det er fremsatt krav, jf. ekteskapsloven § 68 andre ledd tredje punktum. Utvalget foreslår tilsvarende løsning for samboere. Dette kan bidra til at spørsmålet om bruksrett får en rask avklaring, samtidig som det kan være økonomisk belastende for den som har bruksrett å betale leie med ‘tilbakevirkende kraft’.

18 Bør samboerskap registreres?

18.1 Innledning

Samboerlovutvalgets mandat reiser ikke uttrykkelig spørsmålet om forslaget til samboerlovgivning bør omfatte en registreringsordning for samboere. Utvalget er imidlertid bedt om å definere hvilke samboergrupper som bør omfattes av de foreslåtte reglenes virkeområde og om det skal foreslås ulike regler for ulike grupper samboere. I forlengelsen av dette er det naturlig å vurdere behovet for et register som kan gi kunnskap om hvem som er samboere. Utvalget vil behandle spørsmålet i kapittelet her. Utvalget har i arbeidet innhentet innspill fra blant andre Skatteetaten (Folkeregisteret), Kartverket og Arbeids- og velferdsdirektoratet (NAV), se punkt 2.5.2.

18.2 Tidligere utredningers syn på registreringsspørsmålet

18.2.1 Behovet for et samboerregister

Spørsmålet om det bør etableres en registreringsordning for samboere i Norge har blitt vurdert – og forkastet – gjennom 40 år, parallelt med vedtakelse av regler som gir rettigheter og plikter for samboere.

Det primære formålet med et samboerregister har gjennomgående vært at registrering kan være en egnet og objektiv metode for å identifisere hvem som er samboere:

Ekteskapslovutvalget pekte på at avgrensningen av de samboerforholdene som eventuelt skulle omfattes av en lovgivning var utfordrende og reiste vanskelige bevis- og rettsanvendelsesspørsmål, se NOU 1980: 50 Samliv uten vigsel – Om enkelte lovregler i tilknytning til samliv uten vigsel («papirløse ekteskap») side 42.

St.meld. nr. 50 (1984–85) Om familiepolitikken skisserte mulige endringer for å regulere samboeres rettsforhold, spesielt på det offentligrettslige området. Meldingen problematiserte samboerskap som kriterium for å fastsette rettigheter og plikter, og påpekte at registreringsspørsmålet var et viktig moment i diskusjonen.

Husstandsfellesskapsutvalget uttalte at en forutsetning for å kunne knytte rettsvirkninger til husstandsfellesskap må være at fellesskapet «lar seg rimelig godt identifisere», jf. NOU 1988: 12 Husstandsfellesskap side 33 flg. En registreringsordning kunne derfor være hensiktsmessig for å etablere et objektivt kriterium for å identifisere et husstandsfellesskap, særlig for personer i et ugift samliv. Husstandsfellesskapsutvalget anså også at registrering kunne utgjøre et alternativ til krav om boforholdets varighet, ved at rettsvirkninger ble stiftet allerede ved registreringen.

I NOU 1999: 25 Samboerne og samfunnet omfattet mandatet å utrede en frivillig eller tvungen registreringsordning. Utvalget påpekte at det er «nødvendig med en eller annen form for identifisering av samboerskap for at lovregulering skal få den tilsiktede effekt» (side 134).

St.meld. nr. 29 (2002–2003) Om familien – forpliktende samliv og foreldreskap fulgte opp vurderingene fra NOU 1999: 25 Samboerne og samfunnet. Det ble fremhevet at et register ville gi mulighet for kontroll og oversikt over samboergruppen, og lette bevisvurderingen av samboerskapets eksistens og varighet, se side 67 flg.

Avgrensning av samboergruppen er videre behandlet i utredninger om barnelovgivningen, særlig knyttet til spørsmålet om fastsettelse av farskap og foreldreansvar. I NOU 2009: 5 Farskap og annen morskap vurderte Farskapsutvalget om pater est-regelen også bør gjelde for samboende foreldre, se side 75–78. Mangel på et samboerregister ble trukket fram som en «vesentlig praktisk hindring» for å innføre en slik regel. Liknende betraktninger ble fremhevet av Barnelovutvalget i NOU 2020: 14 Ny barnelov side 128–129.

18.2.2 Utfordringer ved å etablere et samboerregister

Ingen tidligere utredninger har kommet med konkrete anbefalinger om å opprette et samboerregister. Noen viktige og gjentatte utfordringer nevnes her.

Kontroll av registreringsvilkår. Gjennomgående har det blitt ansett utfordrende å definere de samboerne som skal registreres på en måte som gjør at vilkårene kan kontrolleres. Særlig har det vært ansett som vanskelig for samboere å dokumentere forholdets karakter, for eksempel et kriterium om ‘ekteskapslignende’ samliv eller liknende. I NOU 1980: 50 Samliv uten vigsel mv. antok Ekteskapsutvalget at et samboerregister uansett ikke ville løse de praktiske problemene med å avgrense samboergruppen, se side 42.

Hensynet til privatlivets fred ble trukket fram blant annet i NOU 1988: 12 Husstandsfellesskap side 33 flg. og i Stortingsmelding nr. 50 (1984–85) Om familiepolitikken, se side 86-89. Familiemeldingen uttalte at man ønsket å unngå «dyneløfterproblemer». Et egenmeldingssystem, kombinert med «maskinell kontrollkjøring» av registerdata, ble angitt som en mulig løsning

I drøftelsen av en mulig registreringsordning i NOU 1999: 25 Samboerne og samfunnet, tok utvalget utgangspunkt i at kun registrerte par skulle kunne regnes som samboere etter lovverket, se side 134-135. En frivillig registreringsordning ble ansett som for lite effektiv, mens en mer effektiv obligatorisk registreringsordning forutsatte omfattende kontrolltiltak «som vanskelig kunne gjennomføres uten å bryte med respekten for folks privatliv» (side 11). Tilsvarende betraktninger ble fremmet i St.meld. nr. 29 (2002–2003) Om familien – forpliktende samliv og foreldreskap side 67 flg.

Et samboerregister blir mangelfullt. En gjentatt problemstilling har vært risikoen for at et register blir mangelfullt dersom mange samboere unnlater å registrere seg. Dette ble trukket frem i blant annet NOU 1999: 25 Samboerne og samfunnet. Også Husstandsfellesskapsutvalget påpekte at partene må være motiverte for å registrere seg og innse betydningen av slik registrering, og skisserte flere utfordringer ved å etablere et «pålitelig» samboerregister, se NOU 1988: 12 Husstandsfellesskap side 9.

Hensiktsmessigheten ved et samboerregister ble problematisert i Ot.prp. nr. 73 (2007–2008) Om lov om endringer i arveloven mv. (arv og uskifte for samboere). Departementet vurderte at det ikke var hensiktsmessig eller ønskelig å stille krav om at samboere etter loven må ha samme folkeregistrerte adresse, fordi det kan være mange grunner til at par ikke er registrert på samme adresse. Departementet anså at de samme innvendingene vil gjelde for et samboerregister, se proposisjonen side 21-22.

Ulik rettsstilling for registrerte og uregistrerte samboere. Et samboerregister hvor registrering er en forutsetning for å bli regnet som samboer etter lovgivningen, vil medføre at registrerte og uregistrerte samboere har ulike rettigheter og plikter. Dette har blitt problematisert i blant annet St.meld. nr. 29 (2002–2003) Om familien – forpliktende samliv og foreldreskap side 68, som pekte på at en slik løsning lett kan ramme «svake grupper».

Ressurskrevende å drive et samboerregister. Etablering av et effektivt samboerregister har videre vært problematisert ved at et slikt register kan bli ressurskrevende, formulert slik i St.meld. nr. 50 (1984–85) Om familiepolitikken side 86:

«Det vil være lite overveid å lage et til dels komplisert regelverk og arbeidskrevende registreringssystem, hvis man likevel risikerer å få en stor gruppe uregistrerte samboere.».

Liknende betraktninger ble gitt i høringsinnspill fra Skattedirektoratet og Rikstrygdeverket, se St.meld. nr. 29 (2002–2003) Om familien – forpliktende samliv og foreldreskap, se side 67. Som i NOU 1999: 25 Samboerne og samfunnet anbefalte regjeringen at kravet til dokumentasjon av samboerskapet tilpasses kontrollbehovene på de enkelte rettsområdene, og at dette vil være mer fleksibelt og mindre ressurskrevende enn å opprette og vedlikeholde et samboerregister, se St.meld. nr. 29 (2002–2003) Om familien – forpliktende samliv og foreldreskap side 69.

18.3 Gjeldende rett

Det finnes ingen generell registrering av samboerskap eller samboere i Norge.

«Samboer» regnes ikke som en «sivilstand» i norsk rett, og en samboende person vil i Folkeregisteret registreres som ugift, gift, skilt, enke/enkemann mv.85 Folkeregisteret vil registrere om to personer bor på samme adresse, uten at dette gir svar på relasjonen mellom partene. At to personer bor sammen og har felles barn, gir riktignok en sterk indikasjon på at det er tale om et samboerskap. Dette utgjør likevel ingen registreringsordning.

I trygde- og skattesammenheng finnes en særskilt ordning for såkalte meldepliktige samboere. Registeret forvaltes av NAV.86 Hvem som regnes som meldepliktige samboere reguleres av folketrygdloven § 25-4. Definisjonen av samboere som er meldepliktige knytter seg dels til kriteriene i folketrygdloven § 1-5, og dels til kriterier i andre bestemmelser, se denne utredningen punkt 3.2.10 og punkt 3.2.11. Om en person regnes som meldepliktig samboer kan påvirke retten til eller fastsettelsen av en ytelse eller skatt.

18.4 Internasjonale forpliktelser

En allmenn registreringsordning for samboere ville gitt offentlige tilgjengelige opplysninger om relasjonen mellom to personer. En frivillig registreringsordning fremstår uproblematisk i en menneskerettslig sammenheng, og kan sammenlignes med ektefellers valg om å kunngjøre sin relasjon offentlig gjennom vigselen.

En tvungen registreringsordning for samboere kan derimot utgjøre et inngrep («interference») i retten til privatliv etter EMK artikkel 8, se punkt 4.3. Utvalget vurderer at det samfunnsmessige behovet for identifisering av samboere ville være et legitimt formål for opprettelse av et samboerregister. Selv om staten antas å ha relativt vid skjønnsmargin i vurderingen av om en registreringsordning er forholdsmessig, legges det til grunn at en obligatorisk registreringsordning krever en nærmere begrunnelse blant annet av om registeret fremstår egnet for å oppnå formålet, som for eksempel å styrke partenes rettsstilling eller likestilling. Det kan også være relevant i vurderingen hvilke samboergrupper som har registreringsplikt og hvilke kontrolltiltak ordningen åpner for.

Opprettelsen og bruken av et samboerregister må i alle tilfelle gjøres innenfor rammen av personvernlovgivningen, hvor EU-forordning 2016/679 (personvernforordningen) gjelder som norsk lov ved lov 15. juni 2018 nr. 38 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven). Utvalget legger til grunn at opprettelse av et samboerregister krever en nærmere regulering i lov eller forskrift, og antar at flere av personvernspørsmålene som ble reist i forarbeidene til folkeregisterloven, vil aktualiseres også her, se for eksempel om utlevering av opplysninger i Prop. 164 L (2015–2016) Lov om folkeregistrering (folkeregisterloven) kapittel 18.

18.5 Fremmed rett

Island har som eneste nordiske land en registreringsordning for samboere. For å registrere seg må samboerne ha samme bosted og oppfylle vilkårene for å inngå ekteskap.87 Registrering av samboerskapet er frivillig, og begge parter må samtykke til registreringen, som gjøres i det islandske folkeregisteret (Þjóðskrá). Registrering er ikke avgjørende for samboeres rettsstilling i alle sammenhenger, men kan likevel gi enkelte rettsvirkninger.88 Mannen i et registrert samboerpar blir som utgangspunkt ansett som far til barn født under samboerskapet, tilsvarende pater est-regelen for ektefeller. Registrerte samboere får felles foreldreansvar for sitt barn, på lik linje med ektefeller.89

Sverige har ingen generell registreringsordning for samboere, men samboerloven regulerer at samboerpar kan melde inn til tinglysingsmyndighetene (Lantmäteriet) at en eiendom som helt eller delvis tilhører den ene samboeren brukes som parets felles bosted.90 En melding til Lantmäteriet skal være skriftlig og undertegnes av begge samboerne.91 Opplysningen føres inn i eiendomsregisteret på den aktuelle eiendommen.92 Innskrivingen påvirker ikke eierforholdet, men har en bevisfunksjon for eiendommens karakter som felles bolig.93 Formålet er å sikre rettigheter etter samboerloven, som pålegger rådighetsbegrensninger over samboernes felles hjem, se punkt 10.4.94 Opplysninger utvalget har innhentet fra Lantmäteriet indikerer at registreringsmuligheten er lite brukt, se punkt 10.7.

Utenfor Norden har flere land etablert registreringsordninger for samboerpar, blant andre Belgia, Frankrike, Hellas, Nederland, enkelte regioner i Spania, og enkelte delstater i Canada og USA.95

Også New Zealand har en registreringsordning for samboere. Det samme gjelder flere delstater i Australia, hvor registrering kan være relevant, men ikke nødvendigvis avgjørende, for samboeres rettsstilling etter familielovgivningen.96 Registrering av samboerskapet har en bevisfunksjon for eksempel ovenfor myndighetene i trygde- og skattespørsmål.

I Skottland ble et forslag om et system for samboerregistrering drøftet, men ikke anbefalt, av Scottish Law Commission i en rapport fra 2022. Kommisjonen henviste blant annet til at registrering i liten grad ble brukt i land som hadde et slikt system, og at å introdusere en slik ordning i Skottland «may not be well used or provide adequate protection for the most vulnerable cohabitants».97

18.6 Utvalgets vurderinger og forslag

18.6.1 Utvalgets vurdering av behovet for registrering av samboerskap

De siste tiårene har regelverket som knytter rettsvirkninger til samboerskap blitt mer omfattende og er utvidet til nye rettsområder og for ulike livsfaser, se denne utredningen kapittel 3. Samtidig øker antallet samboere i befolkningen, og stadig flere barn vokser opp med samboende foreldre, se kapittel 6. I mandatet omtales samboerskap som en «samlivsform av samfunnsmessig betydning», og det er påpekt at en del velger samboerskap som et «livslangt alternativ til ekteskap». Dette danner et bakteppe for vurderingen om det bør etableres en registreringsordning for samboere.

En samboerlovgivning bør være forutsigbar og oversiktlig. Det må vurderes om en registreringsordning vil bidra til dette. Et viktig formål med å etablere en registreringsordning vil være muligheten for å identifisere hvem som er samboere. Samfunnets behov for oversikt over hvem som er samboere øker i takt med at samboere utgjør en stadig større andel av etablerte parforhold, se punkt 6.2.

At en person er registrert som samboer vil gi en sterk presumsjon for at vedkommende er omfattet av et regelverk som stifter rettigheter og plikter. Et tilgjengelig offentlig samboerregister kan gi oversikt og automatisere prosesser hvor det er relevant å innhente informasjon om noen er samboer. For kreditorer kan et samboerregister bidra til å klargjøre samboerforpliktelsene, og dermed påvirke kreditors forventninger til oppfyllelse. Tilgjengelig kunnskap om hvem som er samboere vil styrke forutsigbarheten og ivaretakelsen av rettighetene både for samboerne selv og deres barn, i tillegg til kreditorer og andre tredjeparter.

Et par vil normalt være enige om de er samboere eller ikke. Å registrere samboerforholdet kan like fullt befeste samlivsstatusen, og potensielt være en handling som styrker forpliktelsen og tilhørigheten mellom partene og dermed fremmer stabile parforhold, se redegjørelsen i kapittel 7, særlig punkt 7.3 og punkt 7.4. Samtidig kan en slik felles markering forebygge tvist dersom det senere oppstår uenighet om forholdets karakter, varighet eller liknende. Utvalget vurderer at disse faktorene vil være til fordel for samfunnet, partene selv og berørte barn.

Fraværet av en generell samboerdefinisjon i norsk rett fremstår som den største hindringen mot å etablerere et samboerregister, slik også tidligere utredninger har tatt opp. Om kriteriene for å registrere samboerskapet ikke er omforent med samboerdefinisjoner i annet lovverk, vil registrerte par ikke nødvendigvis bli regnet som «samboere» etter annen lovgivning. Dette kan svekke betydningen og troverdigheten av et samboerregister.

Tidligere utredninger har fremhevet at et samboerregister vil være ressurskrevende å etablere og drifte, særlig dersom det kreves omfattende kontrolltiltak. Samboerlovutvalget peker på at det i dag finnes andre teknologiske muligheter for blant annet digital registrering og automatisert kontroll, enn det som har eksistert tidligere. Samboerlovutvalget har i utredningsarbeidet innhentet innspill fra Folkeregisteret, og har merket seg at en faktor som kan påvirke kostnadene er i hvilken grad det er behov for manuell saksbehandling eller manuell kontroll av vilkårene for registrering. Etter utvalgets syn bør det være overkommelig å fastsette tilstrekkelige tydelige kriterier basert på egenrapportering, slik at et register i stor grad kan benytte automatiserte kontrolltiltak. Også etter dagens ulike regelsett må samboerne selv og offentlige etater ta stilling til og eventuelt kontrollere om samboerkriteriene er oppfylte. Allerede i dag forvalter NAV et register over såkalte meldepliktige samboere, som favner samboere etter ulike definisjoner, se punkt 18.3.

Hvilken nytte og samlede besparelser en registerløsning kan gi, vil videre avhenge av andelen registrerte samboere og i hvilken grad regelverket for øvrig samordnes slik at flest mulig aktører kan dra nytte av oversikten et register gir.

Betydningen av en registreringsordning vil påvirkes av hvor mange samboere som er registrerte. Samboerlovutvalget slutter seg til tidligere synspunkter om at et samboerregister basert på frivillighet risikerer å bli mangelfullt, for eksempel fordi samboere ikke ønsker å registrere seg eller ikke forstår betydningen av det. En mulighet kunne vært å kombinere en adgang til frivillig registrering med insentiver til registrering.

En registreringsplikt kan gjøre ordningen mer effektiv, men reiser andre spørsmål. Tvungen registrering vil innebære at offentlige myndigheter definerer en privat relasjon på en måte som bør vurderes i lys av retten til privat- og familieliv og hensynet til borgernes autonomi, se punkt 18.4. Obligatorisk registrering kan dessuten være vanskelig å gjennomføre i praksis, særlig for par uten felles barn. En tvungen ordning reiser videre spørsmål om hvilke sanksjoner som i så fall er hensiktsmessige ved overtredelse av registreringsplikten.

18.6.2 Utvalgets forslag

Samboerlovutvalget er positiv til etablering av et nasjonalt samboerregister, men anser at det å utforme et konkret forslag til registreringsordning faller utenfor utvalgets mandat. Utvalget er heller ikke gitt i mandat å utvikle en generell samboerdefinisjon. Samboerdefinisjonen som utvalget foreslår gjelder kun samboerloven. Gode grunner kan likevel tale for at denne definisjonen legges til grunn i alle situasjoner der ikke noe annet følger av lov. Å utvikle en samboerdefinisjon også for annen lovgiving vil på den andre siden være en lovgiveroppgave som vil berøre mange departementers arbeidsområder.

Lovreglene som utvalget foreslår er ikke avhengige av at et samboerregister etableres. Utvalget foreslår derfor ingen regulering av et allment samboerregister, men mener at dette bør utredes videre.

Noen synspunkter om en fremtidig registreringsordning for samboere vil formidles her:

De faktiske forholdene bør avgjøre om to personer regnes som samboere etter loven. Utvalget vil derfor ikke anbefale en tvungen ordning som forutsetter registrering for at en person skal anerkjennes som samboer, eller at rettsvirkninger knyttes til selve registreringen. Dette kan særlig slå uheldig ut for sårbare grupper, for eksempel de som ikke har kjennskap til ordningen, de som lever sammen med en person som ikke ønsker registrering eller som ikke ser behovet for å registrere seg. Også hensynet til berørte barn taler imot at samboerstatus avhenger av om forholdet er registrert.

Et eventuelt fremtidig register bør derfor være basert på frivillighet. Formålet med registreringen bør formidles tydelig, fordelene bør være synlige og registrering bør være lett tilgjengelig. Det bør vurderes å knytte insentiver til registrering, som for eksempel fritak for dokumentavgift ved avhendelse av felles bolig mellom registrerte samboere, tilsvarende som for ektefeller. Etter gjeldende rett er samboere bare fritatt for dokumentavgift ved overføring av felles bolig i forbindelse med et samlivsbrudd eller når den ene samboeren dør, jf. dokumentavgiftsloven § 8 andre ledd.

Utvalget mener at et fremtidig samboerregister primært bør ha en bevis- og kunngjøringsfunksjon, som styrker vernet om de rettighetene en samboer til enhver tid har. En effektiv registreringsordning kan bidra til at paret blir behandlet som samboere i enhver sammenheng hvor samboerskapet er relevant. Å samordne samboerdefinisjonene i annet lovverk med registreringskriteriene vil bidra til registerets betydning. For offentlige og andre aktører vil et samboerregister med høy grad av troverdighet bidra til å forenkle og effektivisere en rekke prosesser der det har betydning om noen er samboere, eller ikke.

19 Fremgangsmåten ved det økonomiske oppgjøret

19.1 Innledning

Nesten alle økonomiske oppgjør etter et samboerskap løses privat og uten involvering av domstolene. Også fremover er det et mål at samboeroppgjør skal kunne gjennomføres av partene selv.

Uenighet vil likevel kunne oppstå og gi samboere behov for bistand til å løse tvister. Nye regler om det økonomiske forholdet mellom samboere gjør det nødvendig å se på hvilke mekanismer og prosessuelle regler som kan bidra til at det økonomiske oppgjøret gjennomføres på en hensiktsmessig måte og at tvister kan løses på et så tidlig stadium som mulig. Regler for hvordan det økonomiske oppgjøret etter samboerskap skal gjennomføres, vil behandles i dette kapittelet.

19.2 Gjeldende rett

Avtale om oppgjøret. Samboere som i dag flytter fra hverandre, beholder vanligvis hver sine eiendeler og gjør utover det avtaler med hverandre om fordelingen av det de har anskaffet sammen, samt om gjeld de har tatt opp sammen. Samboerne har avtalefrihet og det gjelder ingen særlige krav til avtalens form, innhold eller gjennomføring.

Adgang til offentlig skifte. Samboere har adgang til offentlig skifte etter samlivsbrudd mens begge lever, jf. husstandsfellesskapsloven § 3 a. Regelen trådte i kraft samtidig med ny arvelov, jf. lov 14. juni 2019 nr. 21 om arv og dødsboskifte (arveloven).

Grunnvilkåret er at paret regnes som samboere etter definisjonen i arveloven § 2 tredje ledd. Begge samboerne må dessuten kreve et offentlig skifte. Tilsvarende vilkår gjelder også for offentlig skifte for ektefeller med fullstendig særeie, jf. ekteskapsloven § 96 andre ledd. For ektefeller med felleseie er det derimot tilstrekkelig at én av partene krever offentlig skifte, jf. § 96 første ledd.

Stedlig kompetanse (verneting). Behandlingen av en sak ved offentlig skifte skal som hovedregel foretas i den rettskretsen paret hadde sitt «siste felles bosted», jf. ekteskapsloven § 97 andre ledd bokstav a, når det er på det rene at norske domstoler har domsmyndighet.

I et ekteskap kan ektefeller for skiftebehandlingen avtale verneting etter at en tvist har oppstått, jf. ekteskapsloven § 97 bokstav e. I lys av henvisningen i husstandsfellesskapsloven § 3 a til ekteskapsloven kapittel 18 er det grunn til å innfortolke en tilsvarende regel for samboere.

Dersom samboerne ikke blir enige om oppgjøret og heller ikke er enige om å begjære offentlig skifte, må én eller begge anlegge søksmål etter de alminnelige reglene i tvisteloven. Det er ikke gitt egne prosessregler for tvister etter samboerskap. I mangel av holdepunkter for noe annet, vil disse tvistene løses i sivilprosessuelle former. Vernetingsreglene i tvisteloven får da anvendelse. Hovedregelen er at saken skal anlegges ved saksøktes alminnelig verneting, som er der vedkommende har bopel, jf. tvisteloven § 4-4 første og andre ledd.

Gjennomføring av offentlig skifte. Et offentlig samboerskifte gjennomføres etter reglene i ekteskapsloven kapittel 18 så langt de passer, jf. husstandsfellesskapsloven § 3 a. Dette inkluderer ekteskapsloven § 101, som regulerer hva skiftebehandlingen omfatter. Bestemmelsen refererer til regler i ekteskapsloven og må derfor tilpasses samboerforhold. Skifteprosessen skal for eksempel kunne bidra til at partene avklarer faktum, eierforholdet til eiendeler og gjeldsansvar, samt bistå med å tolke eller vurdere gyldigheten av en avtale mellom partene, vurdere rett til vederlag eller rett til bolig og innbo etter husstandsfellesskapslovens regler, se Prop. 107 L (2017–2018) Lov om arv og dødsboskifte (arveloven) side 260. Tingretten avgjør om den skal gjennomføre skiftet selv eller oppnevne bostyrer, jf. ekteskapsloven § 100.

Forberedende rettsmøte. Som hovedregel skal tingretten innkalle til et forberedende rettsmøte før det åpnes offentlig skifte, jf. ekteskapsloven § 99. Retten kan unnlate å kalle inn til møte om den vurderer at møtet vil ha «liten hensikt». Dette er ment som en snever unntaksregel, se Prop. 107 L (2017–2018) Lov om arv og dødsboskifte (arveloven) side 364 og NOU 2007: 16 Ny skiftelovgivning side 295.

I det forberedende rettsmøtet skal retten veilede partene om reglene som gjelder for oppgjøret, og eventuelle tvistespørsmål skal avklares. Møtet skal gi partene bedre forutsetninger for å gjennomføre oppgjøret privat, eller legge til rette for en mer effektiv offentlig skiftebehandling, se Prop. 107 L (2017–2018) Lov om arv og dødsboskifte (arveloven) side 208-209.

Dommeren kan mekle mellom partene, jf. ekteskapsloven § 99 første ledd siste punktum. Forarbeidene angir at tvistelovens andre del får anvendelse ved mekling, jf. Prop. 107 L (2017–2018) Lov om arv og dødsboskifte (arveloven) side 209, jf. side 258. Dette omfatter i så fall tvisteloven § 5-3 om partenes plikt til å opplyse om viktige bevis. Denne regelen vil være spesielt relevant for samboere, som i motsetning til ektefeller ikke har gjensidig opplysningsplikt om sine økonomiske forhold, jf. ekteskapsloven § 39. Bevissikringsregelen i ekteskapsloven § 90 gjelder ikke ved offentlige samboerskifter, jf. bestemmelsens plassering i ekteskapsloven kapittel 17, jf. husstandsfellesskapsloven § 3 a.

Partene kan inngå rettsforlik under rettsmøtet, forutsatt at dommeren finner det ubetenkelig, jf. § 99 andre ledd. Dette må som utgangspunkt forutsette at sakens faktum og tvistespørsmål anses tilstrekkelig opplyst og avklart. Ved inngåelse av rettsforlik vil tvisteloven kapittel 19 del IV komme til anvendelse.

Midlertidige avgjørelser og tvister under offentlig skifte. Tingretten kan avsi midlertidige avgjørelser, jf. ekteskapsloven § 104, jf. § 91. Tvisteloven kapittel 32 og 34 gjelder ved behandlingen av midlertidig avgjørelser. Tingretten kan videre avgjøre skiftetvister, jf. ekteskapsloven § 105. Skiftetvister behandles etter nærmere angitte saksbehandlingsregler i arveloven «så langt de passer.»

Et offentlig skifte mellom samboere avsluttes enten ved tilbakelevering, innstilling eller fastsettelse av booppgjøret, se ekteskapsloven §§ 106 til 108.

19.3 Fremmed rett

Alle de nordiske landene har enkelte lovregler for gjennomføringen av det økonomiske oppgjøret (skiftet) mellom samboere.98

Etter dansk rett kan skifteretten, etter de samme reglene som ved ektefelleskifte, behandle saker om oppløsning av et sameie mellom samboere som har flere aktiva.99 Skifteretten kan oppnevne en bostyrer for å ivareta bobehandlingen.100 Videre kan skifteretten avgjøre tvist mellom samboere i saker den har til behandling, herunder tvist om vederlagskrav. Tvister i andre saker mellom samboere avgjøres av alminnelige domstoler, eventuelt namsretten.101

Den finske samboerloven regulerer retten til å kreve oppløsning av partenes sameie.102 Om samboerne ikke blir enige ved avtale kan hver av dem kreve oppnevnt en bostyrer for bistand til å fordele eiendelene («åtskiljande av egendom»).103 Bostyreren kan i tillegg avgjøre tvister om vederlagskrav.104 Avgjørelsen kan overprøves av domstolene.105

Etter islandsk rett kan én eller begge samboere kreve offentlig skifte ved endt samboerskap. Forutsetningen er at samboerskapet er registrert, eller at paret har bodd sammen i minst to år eller har felles barn.106 Skifteloven regulerer blant annet oppløsning av sameie og retten til å overta eiendeler. En bostyrer kan oppnevnes for å bistå, men tvistespørsmål avgjøres av de alminnelige domstolene.107

Etter den svenske samboerloven kan en samboer be domstolen om å oppnevne en bostyrer («bodelningsförrättare») som bistår med deling av boet, i utgangspunktet etter ekteskapslovens regler.108 Bostyreren kan avgjøre tvister som har betydning for delingen. Avgjørelsen kan overprøves av domstolene.109

19.4 Utvalgets vurderinger og forslag

19.4.1 Innledning

Utvalget foreslår at samboerloven gir regler for fremgangsmåten ved det økonomiske oppgjøret ved samboerskapets opphør. Reglene bygger delvis på gjeldende rett, med enkelte endringer.

Utvalget har valgt å bruke den mer selvforklarende formuleringen «det økonomiske oppgjøret» etter samboerskap, istedenfor «skifte». Utvalgets forslag til samboerlov innebærer ikke at samboere har et formuesfellesskap, slik ektefeller har felleseie. Samboere har da heller ikke et felleseie som skal «skiftes». Begrepet «skifte» i denne sammenhengen har dessuten gått ut av dagligtalen. En samboerlov bør kunne leses og forstås av personer uten spesielle forkunnskaper. I utredningen brukes begrepet «skifte» derfor bare i forbindelse med reguleringen av et «offentlige skifte».

Utvalgets vurderinger og forslag vil behandles i de kommende punktene.

19.4.2 Avtale om oppgjøret

Et økonomisk oppgjør etter at et samboerskap avsluttes skjer normalt ved at partene inngår avtale. Utvalget mener at dette utgangspunktet bør reflekteres i loven, ved at det skilles tydelig mellom oppgjør som foretas av partene selv, og et oppgjør som involverer domstolene. Samboerlovens grunnleggende forutsetning om avtalefrihet og fravikelighet gjør det også naturlig å klargjøre at dette omfatter avtaler om det økonomiske oppgjøret, se forslag til § 21 første ledd.

Utvalget foreslår at det ikke skal gjelde formkrav ved oppgjørsavtaler. Dette er i tråd med gjeldende rett for samboere, og tilsvarende det som gjelder for avtaler ved oppgjøret mellom ektefeller, jf. ekteskapsloven § 65. Forutsetningen er at avtalen gjøres i forbindelse med et aktuelt opphør av samboerskapet. Partene står videre fritt til å avtale fremgangsmåten for oppgjørsavtaler og hvordan avtalen skal gjennomføres.

Utvalget anser det ikke nødvendig at lovteksten eksplisitt gir uttrykk for avtalefriheten og formfriheten for oppgjørsavtaler, men foreslår at loven tilbyr en viss veiledning for hvordan en oppgjørsavtale bør utformes, jf. lovutkastet § 21 andre ledd. Bestemmelsen gir bør-regler, som inntas av pedagogiske hensyn, og føringene er ikke vilkår for avtalens gyldighet. Regelen tydeliggjør at en oppgjørsavtale bør være skriftlig og veileder partene om hva avtalen bør inneholde. Siktemålet er å forbygge senere usikkerhet og uenighet om det foreligger en avtale og hva som faktisk er avtalt. Utvalget foreslår ikke å ta inn i bestemmelsen at avtalen bør signeres. Signatur er så klart hensiktsmessig, og en avtale vil ofte signeres, særlig når partene får bistand fra advokat. Det viktigste er likevel at partene for ettertiden nedtegner hva avtalen inneholder, ikke at det blir utført på en bestemt måte. En avtale kan for eksempel inngås per e-post eller andre digitale plattformer, hvor tradisjonell signatur ikke er mulig eller hensiktsmessig.

Utvalget foreslår å presisere i lovteksten at avtaleloven kapittel 3 om ugyldige viljeserklæringer gjelder for avtaler om det økonomiske oppgjøret mellom samboere så langt reglene passer, se lovutkastet § 21 tredje ledd. Det legges til grunn at dette følger av gjeldende rett.

Videre foreslår utvalget en særskilt hjemmel for lemping av oppgjørsavtaler mellom samboere. En avtale om det økonomiske oppgjøret kan helt eller delvis settes ut av kraft hvis den vil virke urimelig overfor en av partene. Regelen skal forstås og anvendes likt som ekteskapsloven § 65. Forslaget er nærmere behandlet i utredningen punkt 9.7, se også merknadene til samboerloven § 21 tredje ledd og § 3 andre ledd.

19.4.3 Adgang til offentlig skifte

Et hovedformål bak husstandsfellesskapsloven § 3 a om samboeres adgang til offentlig skifte var å tilby partene bistand til å løse kompliserte spørsmål og tvister og legge til rette for en «fleksibel og konfliktdempende skiftebehandling», se Prop. 107 L (2017–2018) Lov om arv og dødsboskifte (arveloven) side 260.

Utvalget vurderer at samboere fortsatt bør ha adgang til offentlig skifte etter at samlivet opphører. Selv om partene ikke har et tilsvarende formuesfellesskap som ektefeller, kan det fortsatt oppstå spørsmål knyttet til eierskap, fordeling av eiendeler, spørsmål rundt sameieeiendom, bruksrett til felles bolig, tolkning av avtaler, spørsmål om vederlag mv.

Et stigende antall samboerpar i befolkningen og den relativt hyppige bruddraten, underbygger behovet. Samtidig er mange samboerskap også varige, særlige der partene har felles barn, se punkt 6.4. Lengden på samlivet øker sannsynligheten for at paret har større grad av felles økonomi, at de eier ting sammen og har tatt opp gjeld sammen.110 Samlivets varighet kan dermed føre til at boet både har større verdier og at oppgjøret blir mer komplekst. Utvalgets lovforslag fører til ny og økt regulering av samboernes økonomiske forhold. Selv om utvalget forventer at samboere flest vil gjennomføre oppgjøret etter samboerskap på egenhånd også i fremtiden, antar utvalget at enkelte vil ønske eller ha behov for bistand. Tilgang til en rimelig, fleksibel og fortrinnsvis konfliktdempende gjennomføring av oppgjøret fra domstolene, kan bidra til å dekke et slikt behov.

Når det nå foreslås en ny samboerlov, har utvalget vurdert om det er behov for endringer i de materielle og prosessuelle reglene for gjennomføring av offentlig skifte for samboere etter gjeldende rett, jf. husstandsfellesskapsloven § 3 a. Etter utvalgets syn er det naturlig å vurdere både regelens plassering og om dens innhold er egnet til å ivareta sitt formål.

Utvalget ser for det første behov for å tydeliggjøre utgangspunktene for henholdsvis oppgjør ved avtale mellom partene, oppgjør med bistand fra retten (offentlig skifte) og oppgjøret ved den enes død som både krever en deling av verdier mellom samboerne og dernest en fordeling av avdødes dødsbo (for ektefeller kalt ‘sammensatt skifte’). Dette foreslås regulert ved egne bestemmelser i lovforslaget §§ 21, 22 og 27.

Videre er det grunn til å stille spørsmål om innholdet i husstandsfellesskapsloven § 3 a gir samboere en reell adgang til offentlig skifte. Muligheten til å begjære offentlig skifte for samboere er lite brukt siden regelen trådte i kraft 1. januar 2021.111 Dette skyldes nok dels at bestemmelsen er ny og lite kjent, men årsaken kan også være vilkåret om at samboerne må være enige om å kreve offentlig skifte. Vilkåret om enighet er begrunnet i at samboere, i motsetning til ektefeller med felleseie, ikke har noe egentlig formuesfellesskap, og dermed ikke har noe som skal deles. Åpning av offentlig skifte innebærer potensielt en begrensning av partenes råderett over egne eiendeler. Forarbeidene uttrykte at en ensidig rett til å kreve offentlig skifte gir risiko for at en part fremmer begjæring om skifte uten saklig grunn, for eksempel for å trenere saken, se NOU 2007: 16 Ny skiftelovgivning side 293-294 og Prop. 107 L (2017–2018) Lov om arv og dødsboskifte (arveloven) side 260.

Enighet mellom partene kan riktignok sikre at det er et reelt grunnlag for offentlig skifte. Men vilkåret kan også utgjøre en hindring dersom én av partene ikke ser seg tjent med en skifteprosess. Utvalget vurderer at kravet om enighet gjør ordningen lite praktisk og effektiv. Utvalgets forslag til delingsregler, samt regler om gjeldsavleggelse, vederlag mv., kan dessuten øke behovet for tilpassede konfliktløsningsmekanismer. Lovforslaget bidrar til at det økonomiske fellesskapet mellom samboerpar veves tettere sammen enn i dag. Behovet for en tvisteløsningsmekanisme antas i tillegg sterkere i tilfeller der partene er uenige, enn der de er enige. Det er et generelt mål at partene løser uenighet på et så tidlig stadium som mulig. En regel bør så langt mulig utformes slik at den gir partene en reell adgang til å benytte fordelene som offentlig skifte kan tilby, samtidig som den ikke virker prosessdrivende. En adgang til offentlig skifte etter den enes begjæring, fremstår som en egnet tilpasning.

Utvalget foreslår etter dette at adgangen til offentlig skifte tas inn i samboerloven, se lovutkastet § 22. Regelen vil fortsatt suppleres av ekteskapsloven kapittel 18. Forslaget innebærer at husstandsfellesskapsloven § 3 a oppheves.

For at adgangen til offentlig skifte skal bli reell foreslår utvalget at det ikke lenger skal stilles vilkår om at begge parter krever slik behandling. Om samboerne ikke blir enige om det økonomiske oppgjøret, bør det være tilstrekkelig at én av partene begjærer offentlig skifte. En part kan da ikke lenger hindre adgangen til offentlig skifte, med den følge av at den andre, som kan se et behov for rettslig avklaring, vil ‘tvinges’ til å ta ut alminnelig søksmål etter tvistelovens regler. Terskelen for slikt søksmål er høy, og noe de fleste ønsker å unngå. Et samboeroppgjør, som ellers kunne vært egnet for offentlig skifte, kan slik ende med et uhensiktsmessig utfall for én eller begge parter, ved at en part lar være å ta ut rettslige skritt, eller at bare den økonomisk best stilte av partene har anledning til å gjøre dette.

Lovforslagets øvrige regler underbygger at det er tilstrekkelig at én part ønsker et offentlig skifte. Mange samboere vil få et styrket økonomisk fellesskap. Det etableres ingen formuesordning som tilsvarer ektefellers felleseie, men samboeroppgjøret tar likevel et steg nærmere et ektefelleskifte enn dagens rettstilstand. De prosessuelle reglene bør speile denne dreiningen. Risikoen for at det vil fremmes begjæringer om offentlig skifte som er unødvendige eller uten saklig grunn fremstår ikke spesielt høy. Det lave antallet offentlige ektefelleskifter gir ikke grunn til å tro at det vil bli spesielt vanlig blant samboere å begjære offentlig skifte.112 Tingretten kan dessuten tilpasse gjennomføringen av det offentlig skiftet til sakens faktiske forhold.

Av hensyn til sammenheng i lovverket foreslår utvalget at ekteskapsloven § 96 andre ledd endres tilsvarende, slik at det også for ektefeller med fullstendig særeie er tilstrekkelig at én av partene krever offentlig skifte. Riktignok vil ikke ektefeller med fullstendig særeie ha verdier til deling, men for øvrig antas at denne gruppen har et tilsvarende behov som samboere for tilgang til offentlig skifte.

Utvalget foreslår at det tas inn i samboerloven at samboere som krever offentlig skifte må gjøre dette innen to år, slik fristen er for ektefeller med fullstendig særeie, jf. ekteskapsloven § 96 andre ledd andre punktum. Det fremgår ikke uttrykkelig av forarbeidene at denne bestemmelsen «passer» for samboerskifter etter henvisningen i husstandsfellesskapsloven § 3 a, se Prop. 107 L (2017–2018) Lov om arv og dødsboskifte (arveloven) side 260-261 og NOU 2007: 16 Ny skiftelovgivning side 289-291. Proposisjonen påpeker at en tidsfrist vil være «ryddig». Hensynet til ryddighet og forutsigbarhet gjelder tilsvarende ved samboeroppgjør. Fristen bør synliggjøres i lovteksten.

Som etter gjeldende rett bør samboere ha adgang til offentlig skifte kun når samlivet har opphørt, og mens begge lever. En samboer kan ikke etter forslaget kreve offentlig skifte i Norge om det allerede er åpnet et offentlig skifte i en annen jurisdiksjon. Se til sammenligning LB-2022-158734 i en sak mellom ektefeller. Det at det verserer andre saker mellom partene utenfor Norge, vil ikke alltid være til hinder for å kreve offentlig skifte i Norge, se som eksempel LE-2024-84889.

Utvalget foreslår en ny regel som innebærer at samboere med meklingsplikt etter barneloven må legge frem gyldig attest for gjennomført mekling før offentlig skifte kan åpnes, se lovforslaget § 20 andre ledd. Meklingsattest må også fremlegges før samboere kan reise sak etter samboerloven ved allmennprosess.

Forslaget er begrunnet i at selv om ektefeller og samboere med felles barn under 16 år har lik plikt til å møte til mekling ved samlivsbrudd, jf. barnelova § 51 tredje ledd, finnes det færre kontrollmuligheter for at samboere faktisk gjennomfører meklingen. Både ektefeller og samboere må som hovedregel fremlegge gyldig meklingsattest for å reise sak om foreldreansvar, bosted, samvær mv., jf. barnelova § 56 andre ledd første punktum. I motsetning til samboere må ektefeller i tillegg fremlegge meklingsattest for å få separasjonsbevilling eller skilsmissebevilling fra Statsforvalteren, jf. barnelova § 51 andre ledd og ekteskapsloven § 26. Forslaget tar dermed sikte på å gjøre meklingsplikten mellom samboere mer effektiv, ved å etablere en kontrollmulighet for at pliktig mekling er gjennomført.

19.4.4 Innholdet i og gjennomføringen av et offentlig skifte

Utvalget mener at tingrettens behandling av et offentlig skifte mellom samboere fortsatt skal ta utgangspunkt i ekteskapsloven kapittel 18, og foreslår at samboerloven tar inn en generell henvisning til kapittelet, slik det i dag fremgår av husstandsfellesskapsloven § 3 a. Noen sentrale regler bør likevel fremgå av samboerloven, noe som behandles i punktene 19.4.5 flg.

Gjennomføringen av skiftet bør som i dag omfatte alle eiendeler og rettigheter som har betydning for oppgjøret. Forarbeidene til ekteskapsloven kapittel 18 angir eksempler på hva et offentlig skifte mellom samboere kan omfatte, se Prop. 107 L (2017–2018) Lov om arv og dødsboskifte (arveloven) side 260:

«Det kan for eksempel være behov for å få avklart tolkningen av en samboeravtale, herunder om det er grunn til å lempe på bestemmelser i avtalen på grunn av urimelighet. Det kan også være krevende å fastslå de faktiske eiendomsforholdene og eierandelene i de enkelte formuesobjektene eller hvem som er ansvarlig for ulike gjeldsposter. I tillegg vil en offentlig skiftebehandling kunne bidra til å avklare mer skjønnspregede rettigheter som rett til vederlag etter ulovfestet rett eller rett til bolig eller innbo etter husstandsfellesskapslovens regler.»

Ved Samboerlovutvalgets lovforslag vil avklaring av eierforholdene, retten til vederlag eller til å overta boligen heretter ta utgangspunkt i samboerlovens regler. I tillegg kan det blant annet bli behov for å avklare om det er grunnlag for deling av verdier, hvordan eiendeler skal verdsettes og om det skal gjøres fradrag for gjeld.

Ekteskapsloven § 98 fastslår at et offentlig skifte skal gjennomføres etter saksbehandlingsreglene som er gitt i lovens kapittel 18. Reglene gir tingretten et betydelig rom for skjønn i hvordan saken skal behandles. Hovedhensynet bak ordningen med offentlig skifte er å tilby en «fleksibel og konfliktdempende skiftebehandling, som kan tilpasses forholdene i det enkelte skifteoppgjøret», jf. NOU 2007: 16 Ny skiftelovgivning side 155. Samboerlovutvalget mener at tingretten fortsatt bør ha stor frihet til å legge opp til den mest hensiktsmessige gjennomføringen av saken, jf. Prop. 107 L (2017-2019 Lov om arv og dødsboskifte (arveloven) side 241 og 353. Både gjennomføringen og ressursbruken kan da tilpasses behovene i den enkelte sak.

Samboerlovens henvisning til ekteskapsloven kapittel 18 omfatter bestemmelsen om skiftetvist, jf. ekteskapsloven § 105 mv. Retten bestemmer saksforberedelsen frem til skiftetvisten er avgjort, i tråd med arveloven § 169 første ledd.

Videre vil ekteskapsloven § 100 få anvendelse ved offentlig skifte etter samboerloven. Regelen fastslår at det er opp til tingretten å avgjøre om den gjennomfører skiftet selv eller oppnevner en bostyrer. Retten kan også engasjere en medhjelper til gjennomføringen av skiftet. I forarbeidene er det presisert at i ektefelleskifter bør adgangen til å oppnevne bostyrer brukes med «varsomhet» for å unngå unødige kostnader, se NOU 2007: 16 Ny skiftelovgivning side 160 og Prop. 107 L (2017–2018) Lov om arv og dødsboskifte (arveloven) side 258.

Utvalget foreslår at adgangen til å oppnevne bostyrer snevres ytterligere inn i samboersaker, ved at bostyrer kun oppnevnes i særlige tilfeller, se lovforslaget § 22 tredje ledd andre punktum. Under skiftet har samboerne råderett over sine egne eiendeler, jf. ekteskapsloven § 102. Uten et «bo» å styre vil tingrettens oppgaver være færre, og oppnevning av bostyrer vil normalt være unødvendig. Den klare hovedregel må derfor være at tingretten selv gjennomfører skiftebehandlingen. Å oppnevne bostyrer bør kun gjøres i unntakstilfeller. Adgangen til å oppnevne en medhjelper, for eksempel til taksering eller registering, bør bestå som i dag.

Utvalget foreslår at rettens særlige ansvar for samboere som har verge eller fremtidsfullmektig tydeliggjøres i loven, jf. lovforslaget § 22 andre ledd. En liknende regel fremgår av arveloven § 104 første ledd tredje punktum. Forslaget finner støtte i FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD), som pålegger staten å sikre gjennomføring av konvensjonens rettigheter på lik linje for alle mennesker etter artikkel 12, og tilgang til rettssystemet etter artikkel 13. Utbredelsen av samboerskap som samlivsform i alle deler av befolkningen, også de eldre aldersgruppene, understøtter behovet for en slik presisering også i samboerloven.

19.4.5 Forberedende rettsmøte

En viktig del ved gjennomføringen av et offentlig skifte er muligheten til å avholde et forberedende rettsmøte før skiftet åpnes, jf. ekteskapsloven § 99. I forarbeidene fremheves at forberedende rettsmøter ofte har en konfliktdempende virkning, blant annet fordi møtene gjennomføres på et tidlig tidspunkt. Et viktig formål er at partene får bistand til avklaringer eller at de blir enige eller fortsetter skiftet privat, slik at begjæringen om offentlig skifte trekkes, se Prop. 107 L (2017–2018) Lov om arv og dødsboskifte (arveloven) side 260. Erfaringene som er spilt inn til utvalget tilsier at mange begjæringer om ektefelleskifte trekkes etter at forberedende rettsmøte er gjennomført.

Utvalget mener at en regel som fremmer en slik rimelig, rask og effektiv gjennomføring av partenes økonomiske oppgjør, bør videreføres. Et forberedende rettsmøte bør ta sikte å avklare de faktiske forholdene, partenes standpunkter og tilrettelegge for mekling og eventuelt forlik på et tidlig stadium av saken. Det er derfor sentralt at partene har mulighet til å skaffe relevant kunnskap. Forslaget til samboerloven § 7 første ledd innebærer at samboere har gjensidig opplysningsplikt om økonomiske forhold, og at retten til å kreve innsyn i opplysninger gjelder inntil til det økonomiske oppgjøret er fastsatt eller avtalt. Regelen bidrar til å sikre at opplysninger fremlegges, eventuelt innhentes fra tredjepart, også ved gjennomføring av et offentlig skifte Om en part stiller uforberedt til rettsmøtet eller det er behov for flere opplysninger, kan tingretten gi veiledning om opplysningsplikten og sette frist til å fremlegge opplysninger innen en frist, og eventuelt beramme nytt møte. Tingretten vil også kunne gi veiledning om bevisreglene mv. ved en eventuell senere tvist, og hva som vil kunne kreves av dokumentasjon. Om partene ikke kommer til enighet etter et eller flere saksforberedende møter vil tingretten åpne offentlig skifte, eventuelt sette frist for å reise skiftetvist, jf. ekteskapsloven § 105. Tvistelovens femte del om bevis vil få anvendelse ved skiftetvist, jf. arveloven § 169 andre ledd.

Utvalget foreslår at bestemmelsen om forberedende rettsmøte før åpning av offentlig skifte fremgår av samboerloven, se lovforslaget § 23. Dette fremhever betydningen av møtet og tydeliggjør gangen i en sak om offentlig skifte. Forslaget tilsvarer ekteskapsloven § 99 og skal forstås på samme måte.

Den klare hovedregelen er at tingretten skal innkalle partene til forberedende møte. I NOU 2007: 16 Ny skiftelovgivning side 295–296 la Skiftelovutvalget til grunn at å unnlate innkalling først og fremst ville være aktuelt der det følger av loven at offentlig skifte skal åpnes, jf. ekteskapsloven § 96 første ledd. Slike regler foreslås ikke for samboere. At retten unnlater å kalle inn til rettsmøte fremstår dermed lite relevant ved samboerskifter. Utvalget legger dermed til grunn at det i samboersaker kun unntaksvis kan oppstå situasjoner der det er klart for tingretten at å innkalle til et forberedende møte vil ha liten eller ingen hensikt, for eksempel om det er på det rene at en part er utilgjengelig som følge av sykdom, skade eller utenlandsreise. Fjernmøte bør vurderes der det kan være aktuelt.

Gjennomføringen av rettsmøtet ligger under rettens skjønn, og utvalget ser ikke behov for å regulere dette i lovteksten. Utvalget erfarer imidlertid at det kan være regionale forskjeller i hvordan tingrettene gjennomfører forberedende rettsmøter. Praksisen bør være mest mulig enhetlig, samtidig som gjennomføringen tilpasses behovet i den enkelte sak. Det kan for eksempel være behov for å gjennomføre flere møter i omfattende saker, eller hvis partene bør innhente flere opplysninger. Handlingsrommet som bestemmelsen gir bør utnyttes, slik at formålet om en effektiv og konfliktdempende prosess oppfylles.

19.4.6 Midlertidige avgjørelser

19.4.6.1 Gjeldende rett

Når offentlig skifte er åpnet mellom samboere etter husstandsfellesskapsloven § 3 a kan tingretten som behandler skiftet enten av eget tiltak eller etter begjæring, treffe avgjørelse om midlertidig forføyning, jf. ekteskapsloven §104. Bestemmelsen viser tilbake til ekteskapsloven § 91, som angir de materielle vilkårene. Midlertidig forføyning kan kreves om det er «grunn til å frykte at en ektefelle vil unndra eiendeler fra delingen eller på annen måte gjøre det vanskelig å oppfylle den andre ektefellens rettigheter etter kapitlene 12 til 14».

Siden samboere ikke har et felleseie eller eiendeler som skal deles, må sikringsgrunnen anvendt på samboerforhold forstås som «grunn til å frykte» at en samboer vil gjøre det «vanskelig å oppfylle» hovedkravet. Hovedkravet vil ha grunnlag i lovfestede og ulovfestede regler for samboere, for eksempel retten til å overta felles bolig og innbo etter husstandsfellesskapsloven, eller krav om sameie eller vederlag etter ulovfestet rett.

Ektefeller kan kreve midlertidig forføyning uavhengig av om offentlig skifte er krevd eller åpnet, jf. ekteskapsloven § 91. Plasseringen av § 91 i ekteskapsloven kapittel 17 medfører at denne regelen ikke gjelder ved samboerskifter, jf. husstandsfellesskapsloven § 3 a. Mellom samboere kan en midlertidig avgjørelse etter særreglene i ekteskapsloven kun treffes hvis offentlig skifte er åpnet, jf. § 104. I andre tilfeller må en samboer som frykter for sine rettigheter i oppgjøret, begjære midlertidig sikring etter de alminnelige reglene i tvisteloven.

Ekteskapsloven § 104, jf. § 91, gir ektefeller og samboere hjemmel for å kreve midlertidig forføyning for å oppfylle «rettigheter etter kapitlene 12 til 14» i ekteskapsloven. Bestemmelsene forstås slik at det er adgang til midlertidig forføyning også for å sikre pengekrav, se Rt. 2003 side 750 (avsnitt 22-23) og Holmøy & Lødrup, 2001, side 558. Ellers er tvistelovens ordning at det for sikring av pengekrav må begjæres arrest, jf. tvisteloven § 32-1 (2).

Ordlyden i ekteskapsloven §§ 91 og 104 regulerer imidlertid uttømmende at sikringsmåten bare kan gå ut på midlertidig forføyning, jf. henvisningen til tvisteloven kapittel 32 og 34. Retten kan ikke beslutte arrest etter tvisteloven kapittel 33, jf. Rt. 2003 side 750 og Flock, 2011, side 29. Noen klar begrunnelse for en slik avgrensning fremgår ikke av rettskildene.113 Sikringsreglene var tidligere plassert i den nå opphevede lov 21. februar 1930 om skifte (skifteloven), hvor § 59 ga retten adgang til å treffe «midlertidige forføininger». Etter datidens lovverk omfattet midlertidige forføyninger både «arrest» og «andre midlertidige forføininger», jf. lov 13. august 1915 nr. 7 om tvangsfuldbyrdelse fjerde del, se Ot.prp. nr. 65 (1990–91) Om lov om tvangsfullbyrding og midlertidig sikring (tvangsfullbyrdingsloven) side 289. At arrest i utgangspunktet kunne være anvendelig i et felleseieskifte etter skifteloven § 59, synes å ha bli lagt til grunn i RG 1993 side 216 (Agder) side 219-220.

I senere lovrevisjoner av skiftelovgivningen er avgrensningen mot arrest ikke særskilt behandlet. I LB-2003-2237 antok lagmannsretten at avgrensningen mot arrest har sammenheng med at «rettigheter etter ekteskapsloven kap. 12-14 i seg selv ikke er krav på penger, men et krav om deling».114

19.4.6.2 Utvalgets vurdering av behovet for regulering

Forslaget til samboerlov vil klargjøre samboernes rettsstilling etter endt samliv. Et behov for å kreve midlertidig avgjørelse for å sikre rettigheter etter et samlivsbrudd antas å bestå og eventuelt øke. En midlertidig avgjørelse skal bidra til å sikre oppfyllelsen av de rettighetene som samboerne har, og de verdiene som skal inngå i oppgjøret. Dette kan for eksempel gjelde krav om bruksrett til bolig, uenighet om hvem som skal overta hvilke eiendeler eller avklaring om det foreligger et sameie. En midlertidig avgjørelse vil gi en rask, foreløpig avklaring i påvente av at partene avtaler et endelig oppgjør, eventuelt tar ytterligere rettslige skritt. En foreløpig avgjørelse kan videre bidra til å innstille eller dempe konflikten, foreta nødvendige avklaringer eller hindre videre tvist. Hensynet til barn i husstanden, for eksempel muligheten til fortsatt å bo i familiehjemmet, vil være fremtredende. Utvalget mener at det fortsatt er behov for en særregel om adgang til midlertidig avgjørelse ved samboeroppgjør.

Utvalget ser behov for at den særskilte hjemmelen gjelder uten at det samtidig forutsettes at offentlig skifte er åpnet, slik det følger av gjeldende rett, se punkt 19.4.6.1. Dette vil gjøre ordningen lik som for ektefeller, jf. ekteskapsloven § 91. For det første er det uhensiktsmessig at den særskilte adgangen til å kreve midlertidig avgjørelse kun gjelder samboere som skifter offentlig. En midlertidig avgjørelse tar sikte på en foreløpig sikring av en parts rettigheter og verdier, og har et annen funksjon enn offentlig skifte. Behovet for en midlertidig avgjørelse kan dermed oppstå uavhengig av behovet for å gjennomføre offentlig skifte. For det andre kan det ta noe tid fra en part begjærer offentlig skifte frem til skiftet er åpnet, blant annet fordi det som hovedregel skal innkalles til et forberedende rettsmøte, se punkt 19.4.5. Tidsbruken kan gi fare for tap. For å påskynde sikring av sitt krav kan en samboer se seg nødt til å fremme begjæring om midlertidig avgjørelse etter de alminnelige reglene i tvistelovens sjuende del. I tillegg til at tvistelovens hjemmel for midlertidig avgjørelse har andre vilkår, vil en slik ordning føre til en mer fragmentert lovgivning, og kan gjøre det vanskeligere for samboere å forstå og bruke samboerloven.

Utvalget har vurdert om det er behov for at sikringsregelen i samboerloven også bør innebære adgang til å avgjøre arrest, noe ekteskapsloven §§ 91 og 104 ikke gir hjemmel for i dag. Arrest medfører at skyldneren mister retten til å råde over det arresterte formuesgodet, i tråd med tvisteloven § 33-7. Det synes ikke å være noen prinsipiell grunn til at arrest i formuesgoder ikke skal kunne benyttes for å sikre pengekrav mellom samboere i forbindelse med et økonomisk oppgjør, der vilkårene ellers er oppfylte. Arrest i form av utreiseforbud, slik tvisteloven § 33-1 (1) andre ledd gir adgang til, er imidlertid ikke praktisk.

Det er nærliggende at en midlertidig avgjørelse vil knytte seg til et pengekrav, for eksempel midler som påstås å være i sameie mellom partene eller rene vederlagskrav. Å benytte arrest for å sikre kravet vil bedre harmonere med øvrig lovgivning, hvor arrest er det alminnelige virkemiddelet ved midlertidig sikring av pengekrav, jf. tvisteloven § 32-1 (2).

Samtidig antas at behovet for arrest i praksis er lite, fordi en midlertidig forføyning kan utformes slik at den nødvendige sikringen oppnås. En midlertidig forføyning kan gå ut på at saksøkte skal «unnlate, foreta eller tåle en handling, eller på at et formuesgode skal settes ut av saksøktes besittelse og tas under forvaring eller bestyrelse», jf. tvisteloven § 34-3 (1) første punktum. Dette omfatter en rekke ulike pålegg, noe som gjør forføyningsinstituttet mer fleksibelt enn arrest.

Forføyningen kan blant annet innebære påbud om fraflytting eller tilgang til en eiendom. Et eksempel er kjennelsen i LB-2022-2637, hvor en tidligere samboer ble pålagt å flytte ut av fellesboligen, etter at saksøkeren hadde sannsynliggjort sitt krav om bruksrett etter husstandsfellesskapsloven § 3 andre ledd. En forføyning kan videre gi pålegg om å betale en pengesum, tilbakeføre penger eller stille sikkerhet for et angitt beløp, se Flock, 2011, side 153 flg. med videre henvisninger. En forføyning som innebærer at et formuesgode «settes ut av saksøktes besittelse og tas under forvaring eller bestyrelse» vil kunne utformes slik at det konsumerer arrest som sikringsmåte, illustrert ved kjennelsene RG 1993 side 216 (Agder) og LB-2003-2237. Retten kan videre bestemme for eksempel at forføyningen registreres og slik oppnår rettsvern, jf. tvisteloven § 34-4 (4).

Utvalget vurderer etter dette at det er lite behov for at en regel i samboerloven om midlertidig sikring av krav omfatter adgang til å avgjøre arrest, i tillegg til adgangen til midlertidig forføyning. Regelen i samboerloven bør heller ikke unødig avvike fra dens forbilde i ekteskapsloven.

19.4.6.3 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår å beholde en særregel om rett til midlertidig avgjørelse for å sikre samboeres rettigheter og plikter, og foreslår at regelen tas inn i samboerloven, se forslag til § 24. Midlertidig sikring kan være aktuelt for å hindre at en samboer unndrar eller forringer verdier fra delingsgrunnlaget, eller på annen måte gjør det vanskelig å oppfylle rettighetene etter samboerloven. Etter gjeldende rett utledes sikringsregelen av ekteskapsloven. For å lette forståelsen av og oversikten over samboerreglene foreslår utvalget at den i stedet tas inn i samboerloven.

Utvalget foreslår å utvide regelens anvendelsesområde, slik at samboere kan kreve midlertidig forføyning også før det eventuelt fremmes krav om offentlig skifte. Samboeres krav etter loven vil etter dette kunne sikres ved en midlertidig ordning, uavhengig av om det økonomiske oppgjøret foretas ved avtale mellom partene eller ved gjennomføring av offentlig skifte. Dette vil bringe regelen på linje med det som gjelder for ektefeller, jf. ekteskapsloven § 91.

Utvalget foreslår en sikringsregel som i det vesentlige bygger på ekteskapsloven § 91, både hva gjelder vilkårene for sikringsgrunn og hovedkrav.

Utvalget foreslår å videreføre at kravet skal kunne sikres ved bruk av midlertidig forføyning. Behovet for adgang til sikring ved arrest fremstår i praksis lite, se punkt 19.4.6.2. Utformingen av forføyningen vil bestemme innholdet og virkningen av den. Det foreslås imidlertid at det klargjøres i lovteksten at det som kan sikres er både pengekrav og krav som går ut på noe annet enn betaling av penger. Presiseringen er i tråd med gjeldende rett og tar ikke sikte på å endre rettstilstanden.

Utvalget foreslår ikke en regel som tilsvarer ekteskapsloven § 92, som åpner for å avsi midlertidig avgjørelse før samlivet har opphørt. Det antas heller ikke å være behov for en regel om registrering av partenes eiendeler som i ekteskapsloven § 90.

19.4.7 Hvor en sak etter loven skal reises (stedlig kompetanse)

Stedlig kompetanse handler om på hvilket sted en sak kan reises og dermed hvilken domstol som har myndighet til å behandle en sak, også kalt verneting.

Vernetingsreglene for tvister mellom samboere følger etter gjeldende rett dels av ekteskapsloven og dels av tvisteloven. Tvister vil kunne ha ulikt verneting avhengig av skifteform (privat eller offentlig) og etter hva søksmålet gjelder. Utvalgets forslag til en samboerlov tar sikte på å samle og lovfeste særskilte rettigheter og plikter mellom samboere i økonomiske forhold. Utvalget vurderer at det kan være hensiktsmessig å utforme en egen vernetingsregel for tvister etter samboerloven, noe som vil gjøre loven enklere å anvende.

Utvalget foreslår én felles regel som fastsetter hvor enhver sak etter loven skal anlegges, jf. lovutkastet § 25. Regelen vil dermed gjelde både der en samboer begjærer offentlig skifte etter samboerloven § 22, krever midlertidig avgjørelse etter § 24 eller reiser andre krav etter loven ved alminnelig søksmål, der prosessen ellers følger tvistelovens regler. Regelen som utvalget foreslår er rent internrettslig og forutsetter at norske domstoler har kompetanse til å behandle saken, i tråd med samboerloven § 26 andre ledd.

I lovverk innen familie- og personretten benyttes begrepene «stedlig kompetanse» eller «rettens kompetanse» i paragraftittelen, se ekteskapsloven § 97, arveloven § 84 og vergemålsloven § 68. Av hensyn til en mest mulig lik begrepsbruk som lovgivningen på nærliggende områder foreslås at samboerloven bruker «stedlig kompetanse» i paragrafens tittel. I selve lovteksten anses «verneting» som et tilstrekkelig godt innarbeidet begrep.

Forslaget innebærer at sak etter samboerloven kan reises ved domstolen på det stedet som er eller var samboernes siste felles bopel. Å knytte den stedlige kompetansen til siste felles bopel er naturlig, ettersom det er en forutsetning for samboerskapet at paret har bodd sammen. Det økonomiske oppgjøret vil dessuten i mange tilfeller dreie seg om forhold rundt siste felles bolig. Å tillate saksøkeren å reise sak på stedet for siste felles bopel kan også være en fordel i tilfeller der én av partene og eventuelle barn blir boende i fellesboligen, mens den andre parten flytter ut av rettskretsen. Alternativt kan saksøker velge å anlegge sak ved saksøktes alminnelig verneting etter reglene i tvisteloven § 4-4. Bopelsbegrepet skal forstås som etter tvisteloven § 4-4 andre ledd.

Utvalget har vurdert om det er behov for en særlig vernetingsregel for samboersaker der én eller begge parter er av samisk herkomst, eller der hele eller deler av sakskomplekset berører samiske forhold i en videre forstand. Det kan ikke utelukkes at vernet av samisk språk og kultur vil kunne styrkes om en part gis rett til å kreve behandling av saken i domstoler med særskilt språkkompetanse og forståelse for samiske forhold.

Lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene (domstolloven) § 38 gir i dag domstolene hjemmel for å overføre en sak til en annen domstol «når særlige grunner gjør det påkrevd eller hensiktsmessig». Dette kan for eksempel være overføring av en sak til en domstol i det samiske forvaltningsområdet, hvor aktørene blant annet har utvidet rett til bruk av samisk språk, jf. domstolloven § 136 a og lov 12. juni 1987 nr. 56 om Sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven) § 3-4. Vernet om samisk kultur mv. i Grunnloven § 108 kan gi veiledning i vurderingen om overføring av saken er påkrevd eller hensiktsmessig.

Utvalget vurderer det slik at saker om oppgjør etter samboerskap kan være av ulik art, og at det kan være utfordrende å etablere en generell særregel som gir rimelige utslag i alle situasjoner. Det legges til grunn at domstolene har tilstrekkelige hjemler til å ivareta samiske hensyn på en skjønnsom måte i tråd med Grunnloven og menneskerettighetene. Utvalget foreslår derfor ingen særlig vernetingsregel for samboersaker som berører samiske forhold.

Utvalget ser ikke behov for endringer i tvisteloven § 6-2 første ledd bokstav a. Bestemmelsen fastslår at «familiesaker» er unntatt forliksrådsbehandling. Dette omfatter saker om det økonomiske oppgjøret ved samlivsbrudd, både mellom samboere og ektefeller, jf. Prop. 107 L (2017–2018) Lov om arv og dødsboskifte (arveloven) side 367 og side 261-262. Etter forslaget til ny samboerlov må bestemmelsen forstås slik at også tvistesaker etter samboerloven er unntatt forliksrådsbehandling.

19.4.8 Samboerskap med tilknytning til utlandet. Lovvalg og norske domstolers kompetanse

19.4.8.1 Innledning

I takt med internasjonalisering og økt mobilitet vil stadig flere par ha tilknytning til andre land enn Norge. I samboerskap der en eller begge partene har tilknytning til utlandet kan det oppstå spørsmål som gjelder internasjonal privatrett, for eksempel om hvilket lands regler som skal gjelde (lovvalg), eller hvilket lands domstoler som kan behandle tvister som oppstår (domsmyndighet). Det kan videre oppstå spørsmål om avgjørelser kan anerkjennes og fullbyrdes på tvers av landegrensene.

Utvalgets mandat innebærer å utrede behovet for regler ved opphør av samboerskap. Utvalget vil i dette punktet behandle om det er behov for at en samboerlov regulerer enkelte internasjonal-privatrettslige spørsmål.

19.4.8.2 Gjeldende rett

Det finnes ingen generell regulering i norsk rett av internasjonal-privatrettslige spørsmål. Reglene er fragmenterte og i stor grad ulovfestet. Noen utgangspunkter vil nevnes her.

Samboerretten er ikke ett avgrenset rettsområde. Det kan være uklart om det økonomiske forholdet mellom samboere i internasjonal-privatrettslig sammenheng skal regnes som familierett eller om det hører under formueretten. Tvister mellom samboere kan gjelde gyldigheten av eller tolkningen av en avtale, uenighet om hvem som eier parets bolig og med hvilken andel, ansvar for gjeld, pengekrav mellom partene mv. Det rettslige grunnlaget for krav mellom samboere kan imidlertid ha en særskilt familiær forankring i relasjonen mellom partene, som for eksempel krav om vederlag etter ulovfestede regler eller krav om sameierett etter analogi fra ekteskapsloven § 31 tredje ledd.

I internasjonal-privatrettslig sammenheng har det betydning hvilket rettsområde det aktuelle saksforholdet hører under, for eksempel om det er tale om kontraktsrett, tingsrett eller familierett (kvalifikasjon).115 Lovvalget – det vil si hvilket lands rett som skal brukes for å løse tvisten – varierer mellom rettsområdene. Ved kontraktsrettslige forpliktelser er utgangspunktet at det er reglene i landet der realdebitors bor som skal anvendes, med mindre partene har foretatt et annet lovvalg.116 Lovvalget for tinglige rettigheter er retten på stedet der eiendelen befinner seg.117

I saker om formuesforholdet mellom ektefeller er det etablert sedvanerett at lovvalget for de materielle reglene følger den staten som var ektefellenes første felles vanlige bosted.118 Tilsvarende utgangspunkt gjelder etter EU-retten, jf. EU-forordning 2016/1103 om ektefellers formuesforhold mv.

Ekteskapsloven § 97 første ledd tredje punktum regulerer lovvalget for de prosessuelle reglene ved behandlingen av et offentlig skifte. Skiftebehandling for norsk skiftemyndighet gjennomføres etter norsk lov.119 Bestemmelsen er plassert i ekteskapsloven kapittel 18 og gjelder så langt den «passer» ved samboerskifter, jf. husstandsfellesskapsloven § 3 a.

Norske domstolers kompetanse (domsmyndighet) i skiftesaker med tilknytning til utlandet reguleres også i ekteskapsloven § 97, jf. første ledd første og andre punktum. Hovedregelen er at norske domstoler kan behandle et offentlig skifte dersom én av partene har sitt «vanlige bosted» i Norge. Begrepet «vanlig bosted» skal forstås som det internasjonale begrepet «habitual residence», se Prop. 107 L (2017–2018) Lov om arv og dødsboskifte (arveloven) side 265-266.

Utenom offentlig skifte kan alminnelige tvistesaker behandles i norske domstoler når saksforholdet har «tilstrekkelig tilknytning» til Norge, jf. tvisteloven § 4-3 (1). Annet kan likevel følge av avtale eller særlovgivningen, eller følge av internasjonale forpliktelser: Blant annet får Luganokonvensjonen anvendelse foran eventuelle motstridende nasjonale regler, jf. tvisteloven § 4-8, jf. § 1-2, se Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) Om lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) side 163.

Tvister om formuesforholdet mellom ektefeller faller utenfor Luganokonvensjonen, jf. artikkel 1 nr. 2 bokstav a. Men etter EU-retten regnes tvister om det økonomiske oppgjøret etter opphør av samboerskap som sivilrett i internasjonal-privatrettslig sammenheng, ikke som familierett, jf. EU-domstolens avgjørelse 6. juni 2019 C-361/18 Ágnes Weil vs. Géza Gulácsi, se også denne utredningen punkt 4.9. Tvister om formuesforholdet mellom samboere omfattes dermed av konvensjonens anvendelsesområde. Dommen trekker derved i retning av at en samboer kan kreve anerkjennelse og fullbyrdelses av avgjørelser om samboeroppgjør innenfor hele Lugano-området.120 Ektefellers mulighet til å kreve anerkjennelse og fullbyrdelse av rettsavgjørelser om formuesforhold er derimot begrenset til de nordiske landene, i den utstrekning det følger av fellesnordisk lov 10. juni 1977 nr. 71 om anerkjennelse og fullbyrding av nordiske dommer på privatrettens område.

19.4.8.3 Utvalgets vurdering av behovet for regulering

Det stigende antallet samboere omfatter en ikke ubetydelig andel personer som har røtter eller tilknytning til andre land enn Norge. Statistikk fra 2023 viser at i over 20 prosent av samboerparene var én eller begge av partene født utenfor Norge.121 Andelen samboerpar hvor én eller begge har innvandrerbakgrunn har økt jevnt siden 2005, og høyest økning er i gruppen hvor begge partene er utenlandskfødte. Den største gruppen samboerpar blant innvandrerbefolkningen er par hvor begge er født i EU/EØS-området.122

Utvalgets forslag til samboerlov er relativt vidtgående i global sammenheng, og har få paralleller utenfor Norden. Det er nærliggende at loven kan bli påberopt av parter som har svakere eller ulik tilknytning til Norge, og dermed sannsynlig at internasjonal-privatrettslige spørsmål vil øke i aktualitet.

Rettskildebildet innen norsk internasjonal privatrett er dels uoversiktlig og i stor grad ulovfestet. Bildet kompliseres av at det kan være utfordrende å definere (kvalifisere) hvilket rettsområde en tvist i tilknytning til oppgjøret etter et samboerskap tilhører. Et slikt oppgjør vil ofte ha elementer både av familierettslig, tingsrettslig, kontraktsrettslig og kanskje erstatningsrettslig art. Ved å definere (kvalifisere) en tvist som tilhørende det ene eller det andre, vil dette avgjøre hvilke internasjonal-privatrettslige regler som rettmessig skal anvendes. Eksempler på dette er Rt. 1995 side 1415 (Joint accounts), Rt. 2006 side 1089 og HR-2019-2420-A (sveitsisk ektefellebidrag).

Utvalget vurderer at disse forholdene tilsier et behov for å lovfeste enkelte internasjonal-privatrettslige utgangspunkter også på samboerområdet. Lovfesting er videre gjort på tilgrensende rettsområder innen familie- og personretten. For ektefeller løser riktignok ekteskapsloven § 97 kun spørsmålet om lovvalg og norsk domsmyndighet for skiftebehandlingen. Arveloven kapittel 11 og 12 gir en mer omfattende lovregulering av internasjonal-privatrettslige spørsmål. Barnelova kapittel 9 har regler for lovanvendelsen hvor noen av partene har tilknytning til utlandet. Slike regler er foreslått også av Barnelovutvalget i NOU 2020: 14 Ny barnelov – til barnets beste. Samboerlovutvalgets forslag til regulering ser derfor hen til hvordan dette er behandlet i nærliggende rettsområder.

Både når det gjelder lovvalg og spørsmålet om en sak kan behandles i norske domstoler er tilknytningskriteriet «vanlige bosted» benyttet i blant annet ekteskapsloven og arveloven. Dette er videre et fellesnordisk og internasjonalt innarbeidet begrep. Utvalget anser det som et naturlig utgangspunkt at også samboerloven får anvendelse for parter som har sitt «vanlige bosted» i Norge. Innholdet i begrepet omtales slik i Prop. 107 L (2017–2018) Lov om arv og dødsboskifte (arveloven) side 265:

«Hvor en person har sitt vanlige bosted, vil bero på en konkret og samlet vurdering av flere faktorer. Som et utgangspunkt vil personens vanlige bosted være der han eller hun har sentrum for sine livsinteresser. I motsetning til tilknytningskriteriet «fast bosted» inneholder ikke «sitt vanlige bosted» et krav om at arvelateren må ha hatt til hensikt å bli varig boende i Norge. Et krav om hensikt kan være vanskelig å bevise og derfor utfordrende å praktisere. I tillegg kan kravet om hensikt bli oppfattet som mindre treffende i et moderne samfunn med økt mobilitet.

Tilknytningskriteriet «sitt vanlige bosted»/»habitual residence» er ikke klart definert i nasjonal eller internasjonal rett. Det gir begrepet fleksibilitet og utsikt til å bli utviklet over tid og i tråd med ulike rettskilder. Departementet finner det heller ikke hensiktsmessig å definere begrepet i den nye loven om arv og dødsboskifte.».

Etter norske internasjonal-privatrettslige regler følger lovvalget for de materielle reglene i saker om ektefellers formuesforhold partenes første felles vanlige bosted. Et eksempel kan illustrere regelen. Om et ektepar gifter seg og bosetter seg sammen i Tyrkia, så vil tyrkisk rett gjelde for deres formuesforhold selv om de begge er norske statsborgere og selv om de allerede tre år senere flytter til Norge og bor her i tretti år. Dette tilknytningskriteriet har vunnet bred anerkjennelse i store deler av verden.

Et slikt tilknytningskriterium kan fremstå hensiktsmessig også for samboere, gitt de faktiske likhetene mellom ekteskap og samboerskap. Samtidig er det vesentlige forskjeller i hvordan samboerskap er – eller ikke er – regulert både i Norge og i andre land. Mens alle stater i verden har en eller annen regulering av ekteskap og vi kan forvente at det finnes lovfestede eller ulovfestede regler om lovvalg og jurisdiksjon i tilnærmet alle stater, så vil det store flertallet av stater verken ha noen egen regulering av det økonomiske oppgjøret etter samboerskap eller en egen internasjonal-privatrettslige regulering av spørsmålene. Disse forskjellene kan begrunne behovet for ulik regulering av tilknytningskriteriene for samboerskap og ekteskap. Gitt at den norske samboerreguleringen også vil være mer beskyttende enn nesten alle andre lands reguleringer, kan det være et argument for å la norsk samboerrett få et utvidet anvendelsesområde, sammenlignet med ekteskapsretten. En slik tilpasning til lovområdet vil innebærer at loven også kan gi beskyttelse til samboere som av en eller annen grunn startet sitt ugifte samliv utenfor Norge. Samtidig kan det være grunn til å revurdere det utvidede anvendelsesområdet etter hvert som flere europeiske og andre land får sterkere rettslig regulering av samboerskap.

Om paret har vært bosatt et eller flere steder tidligere, vil de ofte kunne ha inngått avtaler på det økonomiske området eller de kan ha opprettet testament til fordel for hverandre. Om paret har opprettet testament eller inngått avtaler med hverandre før de bosatte seg i Norge, er disse disposisjonen i utgangspunktet gyldige så sant avtalene ble gyldig inngått etter formreglene i landet der avtalen ble inngått eller testamentet ble opprettet. Testament kan også være gyldig opprettet under flere forutsetninger, jf. Haagkonvensjonen 1961. Spørsmål om avtalers materielle gyldighet følger normalt bostedslandets rett da de ble inngått.

Bestemmelser om materiell ugyldighet kan også settes til side som stridende mot ordre public. En regel strider mot ordre public om den anses å stride mot fundamentale prinsipper i det norske samfunnet og der det å håndheve regelen åpenbart og konkret krenker disse grunnleggende prinsippene. I et slikt tilfelle kan en regel fra fremmed rett settes til side. Et ikke helt upraktisk eksempel fra ekteskapsområdet kan illustrere dette. I enkelte land har det vært forbudt for kristne og muslimer å gifte seg. Om et slikt par likevel inngår et gyldig ekteskap i en tredjestat og om én av ektefellene deretter flykter til Norge, får opphold og så krever familiegjenforening, vil norske myndigheter måtte ta stilling til om paret skal anes som gift og ha rett til familiegjenforening på dette grunnlaget. Det vil da være klart at ekteskapet vil være gyldig inngått etter vigselslandets rett, samtidig som det vil være materielt ugyldig basert på deres daværende bostedslands rett. Utgangspunktet er da at ekteskapet er ugyldig. For norske myndigheter må det imidlertid forventes å stride mot ordre public å nekte anerkjennelse av ekteskapet basert på et annet lands forbud mot ekteskap mellom personer med ulik tro. Det vil derfor være riktig etter norsk rett å anerkjenne dette ekteskapet.

19.4.8.4 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår etter dette at reglene i samboerloven får anvendelse for samboere bosatt i Norge under samlivet, også der paret har vært bosatt et eller flere steder tidligere, så sant dette ikke strider mot avtale med fremmed stat. Dette innebærer at paret må ha hatt sitt felles vanlige bosted i Norge under (deler av) samlivet og fram til bruddet, og at paret enten fortsatt har eller har hatt felles vanlig bosted på det tidspunktet rettigheter etter samboerloven påberopes. En slik regel sikrer at loven kommer til anvendelse også der samlivsbruddet fører til at en eller begge parter flytter ut av Norge. Forslaget er inntatt i lovutkastet § 26 første ledd.

Forslaget innebærer at domstolen alltid bruker nasjonale (norske) prosessregler.

Utvalget foreslår videre at norske domstoler skal ha kompetanse til å behandle en sak etter samboerloven dersom begge samboerne har eller hadde sitt vanlige bosted i Norge frem til samboerskapets opphør, eller når saksøkte har vanlig bosted i riket. Domstolenes kompetanse omfatter både fastsettelse av rettighetene i loven og fullbyrdelse av avsagte avgjørelser. Se lovforslaget § 26 andre ledd.

Dersom paret ikke hadde sitt vanlige bosted i Norge under samlivet, og saksøkte heller ikke er bosatt i Norge på tidspunktet for saksanlegget, er man utenfor de foreslåtte reglene i samboerloven. I dette tilfellet kommer de alminnelige reglene i tvisteloven til anvendelse.

Samboerlovens kompetanseregler for domstolene vil bare få anvendelse der ikke annet følger av regler som Norge er bundet av, herunder Luganokonvensjonen. Også etter Luganokonvensjonen er likevel hovedregelen at personer skal saksøkes der de bor, jf. artikkel 2 nr. 1.

20 Ikrafttredelse og overgangsregler

20.1 Innledning

Når nye lovregler vedtas, må det også tas stilling til når og hvordan reglene skal tre i kraft. Dette kan fastsettes direkte i loven eller loven kan gi kompetansen til å bestemme ikrafttredelse til Kongen eller departementet. Om lovregelen krever at det foretas administrative endringer, ulike økonomiske tilpasninger eller der borgerne trenger tid for å tilpasse seg endringen, er det vanlig å gi Kongen kompetanse til å sette loven i kraft. Tidspunktet loven trer i kraft markerer det øyeblikket der loven tas i bruk i samfunnet.

For noen lovendringer vil det også være nødvendig å vurdere særlige overgangsbestemmelser. Når loven griper inn i eksisterende forhold eller rettsposisjoner, er det behov for å tenke igjennom og regulere overgangen fra en tidligere rettstilstand til de reglene som følger av lovforslaget.

Utvalget har valgt å utforme et mer omfattende forslag til regler om ikrafttredelse og overgangsregler enn det som strengt tatt er nødvendig. Fordelen med dette er imidlertid at også disse spørsmålene kan bli underlagt en høring. Særlig hensynet til samboere i bestående samboerskap kan gi grunn til å høre også disse spørsmålene.

20.2 Utvalgets vurderinger

Samboerlovutvalget legger for det første til grunn at loven trenger regler om ikrafttredelse. Dernest legger utvalget til grunn at en fremtidig samboerlov i hvert fall bør gjelde for alle som blir samboere etter at loven har trådt i kraft.

Et vesentlig spørsmål for utvalget har imidlertid vært om forslaget til ny samboerlov også bør gjelde for allerede etablerte samboerskap. Med et etablert samboerskap sikter utvalget til par som er omfattet av samboerdefinisjonen i lovforslaget § 2 første ledd når loven trer i kraft.

På den ene siden kan det fremstå overraskende og inngripende dersom lovgivningen på dette området endres på kort varsel. På den andre siden vil loven få begrenset effekt om den bare skulle gjelde for samboere som flyttet sammen etter lovens ikrafttredelse. Om paret har flyttet sammen før lovens ikrafttredelse, ville den i et slikt tilfelle aldri gjelde for dette paret. Det vil da ta svært lang tid før loven gir noen særlig beskyttende effekt. Ingen av disse alternative fremstår derved som gode.

I lys av at utvalget er bedt om å utrede en fravikelig samboerlov, er det naturlig å ta utgangspunkt i partenes valgfrihet også her. Samboernes valg eller bortvalg av regulering på dette området bør være basert på at samboerne har tilstrekkelig kunnskap til å foreta et informert valg. Det fordrer at paret får tilstrekkelig tid til å tenke seg om. Valgfrihet, eller fravikelighet som er lovforslagets begrep, kan derfor tilsi at samboere i et etablert parforhold skal kunne omfattes av loven, men at de bør gis utvidet tid til å områ seg etter at loven trer i kraft, og før den eventuelt skal gjelde for paret.

Reglene kan gjøres fravikelige for etablerte samboerpar på minst to måter. For det første kan en overgangsregel bestemme at loven etter en viss tid skal gjelde for alle samboere som ikke har avtalt at den ikke skal gjelde. Eller regelen kan gå ut på det motsatte, nemlig at reglene skal gjelde for de samboerparene som aktivt velger at loven skal gjelde for dem. Erfaringen tilsier at disse ulike modellene vil få ulike samfunnsmessige effekter, jf. kapittel 6 og særlig punkt 6.6, som indikerer at par i liten grad kan forventes å inngå avtaler om økonomiske forhold. Dette innebærer at flere par vil bli omfattet av loven dersom man velger den modellen der loven gjelder så sant paret ikke velger den bort. På den andre siden vil en løsning der paret aktivt må velge loven, føre til at færre vil bli omfattet. Gitt at utvalget har lagt til grunn at det er i samboerparenes, barnas og samfunnets interesse å foreslå en samboerlov, jf. kapittel 7, er det også utvalgets vurdering at en regel som lar loven gjelde for pågående samliv så sant paret ikke velger den bort, vil være å foretrekke.

Utvalget ser ikke grunn til å foreslå egne overgangsregler for søskenbarn som bor sammen. Etter en lovendring som trådte i kraft 1. januar 2025 kan søskenbarn ikke lenger inngå ekteskap med hverandre, jf. ekteskapsloven § 3. Dette gjelder uansett om samlivet er etablert i Norge eller i utlandet. Utvalget legger til grunn at det vil være i tråd med lovgiverviljen at heller ikke søskenbarn som bor sammen skal anses som «samboere» og derved gis rettigheter etter dette lovforslaget, se Prop. 99 L (2023–2024) Endringer i ekteskapsloven (forbud mot ekteskap mellom nære slektninger side 39 og denne utredningen punkt 8.6.5. En løsning med et beslektet resultat vil for samboerne allerede følge av forslaget til samboerloven § 2 og kravet om at samboerne lovlig må kunne gifte seg med hverandre for å anses som samboere etter loven. Om to søskenbarn bor sammen i et parforhold, vil de derved ikke omfattes av samboerdefinisjonen i § 2 første ledd. Et slikt samliv vil som i dag reguleres av ulovfestet rett supplert med sameigelovas bestemmelser. I tillegg vil partene ha en begrenset rett til å overta felles bolig og innbo etter bestemmelsene i husstandsfellesskapsloven slik som i dag.

20.3 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår regler om lovens ikrafttredelse og enkelte overgangsregler i lovforslaget § 28. Det legges til grunn at departementet ved behov kan gi nærmere overgangsregler uten at det trenger nærmere regulering.

Utvalget foreslår for det første at loven gis en bestemmelse om et alminnelig ikrafttredelsestidspunkt, jf. lovforslaget § 28 første ledd. Det foreslås at Kongen skal kunne fastsette det nærmere tidspunktet og at loven skal kunne settes i kraft helt eller delvis. Alle som etablerer samboerskap etter dette eller disse tidspunktene, vil bli omfattet av loven om ikke annet avtales, jf. lovforslaget § 28 andre ledd.

For allerede etablerte samboerskap er det særlig viktig å verne om en reell valgfrihet for samboerparene. Utvalget har kommet til at dette sikres best gjennom at bare de av lovens bestemmelser som direkte eller indirekte sikrer fravikelighet, jf. kapitlene 1, 2 og 7, skal gjelde fra det alminnelige ikrafttredelsestidspunktet for disse samboerne. Utvalget foreslår dermed at de delene av loven som gir samboerne rettigheter eller plikter, jf. kapitlene 3, 4, 5 og 6, først skal gjelde etter at partene har fått tid til å områ seg, jf. lovforslaget § 28 tredje ledd. Formålet med forslaget er at samboere i allerede etablerte parforhold skal få tilstrekkelig tid og tilgang til avtaleverktøy, slik at de kan inngå en veloverveid avtale om de ønsker å være omfattet av hele loven, deler av loven eller om de ikke ønsker at loven skal gjelde i det hele tatt.

Utvalget har vært noe i tvil om hvor lang tid allerede etablerte samboerpar bør ha til å områ seg. På den ene siden er det vesentlig at parene får tilstrekkelig tid til å sette seg inn i reglene og til å bli enige om hvordan de ønsker å regulere de økonomiske forholdene i eget samliv. På den andre siden antas det at de færreste par vil være tjent med altfor omfattende eller langdryge prosesser. For noen par kan det ikke utelukkes at spørsmålet vil gi opphav til vanskelige diskusjoner og kanskje kan det da være viktig at denne perioden ikke blir for lang. En lang overgangsperiode kan også gjøre det vanskeligere å få oversikt over rettstilstanden for kreditorer og andre kontraktsparter. Utvalget har kommet til at samboere i allerede etablerte parhold bør ha ett år etter at loven har trådt i kraft til å områ seg og til å komme til enighet om det er lovens løsninger eller en annen løsning som passer dem.

Det neste spørsmålet er gyldigheten av allerede inngåtte avtaler mellom samboere. Mange samboerpar vil ha inngått ulike avtaler med hverandre på det økonomiske området. Dette kan være avtaler om hvem som eier en eiendel, avtaler om ansvar for gjeld eller avtaler om deling mv. De kan også ha opprettet testament som tilgodeser én av dem eller begge. Disposisjoner kan være inngått over hele verden og for flere tiår siden. Utvalget foreslår at gyldigheten av samboerparets disposisjoner knyttet til det økonomiske forholdet dem imellom skal avgjøres etter loven på det stedet og på det tidspunktet disposisjonen ble foretatt, jf. lovforslaget § 28 fjerde ledd. Dette innebærer at avtaler mv. som er gyldig inngått forblir gyldige, selv om loven trer i kraft. Om paret for eksempel har avtalt hvem som eier felles bolig, vil denne avtalen utgjøre et «grunnlag» som normalt vil lede til at regelen om sameiepresumsjon i lovforslaget § 10 viker. Om paret tidligere har inngått en avtale om deling, og de unnlater å avtale at loven eller kapittel 4 ikke skal gjelde etter at samboerloven trer i kraft, vil imidlertid resultatet bli at det er lovens regulering som gjelder. Ordre public-regelen eller de alminnelige reglene om ugyldighet kan imidlertid på vanlig måte tilsi noe annet.

21 Forslag til endringer i andre lover

21.1 Innledning

I mandatet fremgår det at utvalget skal vurdere behovet for endringer i andre lover og utforme forslag til lovendringer.

Utvalget forstår mandatet slik at det som i første rekke skal vurderes er lovendringer som fremstår nødvendige eller nærliggende som følge av den foreslåtte reguleringen i samboerloven. Utvalget har ikke foretatt en uttømmende gjennomgang av mulige behov for endringer i andre lover.

I dette kapittelet legger utvalget frem forslag til endringer i andre lover. Forslagene er inntatt som § 29 i forslaget til samboerlov. Merknadene til de enkelte bestemmelsene fremgår i kapittel 23.

21.2 Ekteskapsloven

21.2.1 Ekteskapsloven § 31

Utvalget foreslår en endring i ekteskapsloven § 31 tredje ledd. Forslaget har til formål å sikre tilsvarende regler for ektefeller som for samboere. Utvalget foreslår i samboerloven § 10 en presumsjonsregel for at felles bolig og løsøre ervervet til felles personlig bruk er i sameie mellom samboerne, om det ikke er grunnlag for noe annet. Forslaget er begrunnet i samboernes antatte gjensidige bidrag underveis i samlivet, samt av behovet for en mer effektiv regel om sameie egnet til å gjenspeile de reelle forholdene i samliv. En likeartet regulering av eierskap til felles bolig og løsøre i samboerskap og ekteskap fremstår hensiktsmessig siden de fleste par i dag begynner samlivet som samboere og fortsetter det som gift.

Forslaget om å endre ekteskapsloven § 31 tredje ledd, slik at også denne regelen baseres på en sameiepresumsjon, innebærer en mer effektiv beskyttelse av en ektefelles rett til sameie som følge av indirekte ervervsbidrag enn det som følger av gjeldende rett. De samme hensynene som begrunner forslaget om en regel der samboere presumeres (antas) å være sameiere om det ikke er grunnlag for en annen forståelse, gjør seg gjeldende i minst like stor grad mellom ektefeller. For en nærmere begrunnelse vises det til punkt 11.5.

Den foreslåtte presumsjonsregelen omfatter «felles bolig» og «løsøre» til felles personlig bruk. Ekteskapsloven § 31 tredje ledd omfatter etter dagens ordlyd i utgangspunktet alle «eiendeler». Likevel tilsier både ordlyden, forarbeidene og rettspraksis at erverv ved indirekte bidrag først og fremst har vært aktuelt for felles bolig og vanlig innbo. Andre eiendeler som fritidseiendom, kjøretøy og fritidsbåt kan i prinsippet falle inn under regelen etter en konkret vurdering, se Ot.prp. nr. 28 (1990–91) Om lov om ekteskap side 104, se også Innst. O nr. 71 (1990–91) Innstilling fra justiskomiteen om lov om ekteskap side 13.

Den foreslåtte endringen i § 31 tredje ledd innebærer at bestemmelsen ikke lenger omfatter fritidseiendom eller andre faste eiendommer enn felles bolig. En ektefelle som påberoper at det er stiftet sameie i slik eiendommer må sannsynliggjøre at sameiet har grunnlag i avtale eller andre bidrag i tråd med alminnelige regler for stiftelse av sameie. Lovforslaget innebærer samtidig en styrket sameiepresumsjon for ektefellenes løsøre utover det som omfattes av begrepet «vanlig innbo» i gjeldende § 31 tredje ledd. Begrepet «løsøre» inkluderer, i tillegg til vanlig innbo i det felles hjemmet, også en eller flere kjøretøy, fritidsbåt, campingvogn, tilhenger og andre eiendeler ervervet til felles personlig bruk i samlivet. Se nærmere punkt 11.5.2 og merknaden til samboerloven § 10.

21.2.2 Ekteskapsloven § 39

Utvalget foreslår at ekteskapsloven § 39 tredje punktum endres slik at regelen samsvarer med forslaget i samboerloven § 7 første ledd bokstav b.

Ektefeller har etter gjeldende rett plikt til å gi hverandre de opplysningene som er nødvendige for å vurdere deres økonomiske stilling, jf. ekteskapsloven § 39 første punktum. En ektefelle kan innhente opplysninger også fra tredjeparter som er definert i andre og tredje punktum.

Utvalget foreslår at retten til å kreve opplysninger fra tredjepart i tillegg skal omfatte inndrivingsvirksomhet, slik det også foreslås for samboere. Det legges til grunn at ektefeller minst har tilsvarende behov for innsyn i slike opplysninger som samboere, og reglene bør derfor være de samme. Se ellers merknadene til samboerloven § 7 første ledd.

21.2.3 Ekteskapsloven § 59

Utvalget foreslår et nytt andre punktum i ekteskapsloven § 59 første ledd, som innebærer at verdien av formue som stammer fra midler ervervet til felles personlig bruk i et direkte forutgående samboerskap, ikke kan gi grunnlag for skjevdeling ved en senere deling av ektefellenes felleseie. Formålet er å sikre en konsistent regulering i overgangen mellom samboerskap og ekteskap uten overraskende elementer, og hvor verdiskapningen i hele samlivsperioden har betydning for det økonomiske oppgjøret mellom ektefellene.

Etter gjeldende rett kan en ektefelle etter ekteskapsloven § 59 første ledd kreve skjevdelt midler vedkommende hadde da ekteskapet ble inngått. Statistikken som utvalget har innhentet, indikerer at over 70 prosent av parene som inngikk ekteskap i 2022 var samboere med hverandre da de giftet seg, se punkt 15.6.1. Flertallet av samboerne vil ha investert i fast eiendom og løsøre i samboerperioden.123 Allerede i dag opplever mange par det som urimelig om den ene ektefellen krever skjevdeling av verdier som reelt sett er skapt i samboerperioden.

Utvalgets forslag til samboerlov innebærer en regulering av verdiene som er skapt i samboerskapet. Lovforslagets regler om presumsjon for sameie i § 10 og rett til deling om samlivet tar slutt, jf. samboerlovens kapittel 4, vil lede til deling av verdiene dersom samboerskapet ender med brudd. Par som avslutter samboerskapet ved å gifte seg med hverandre, bør ikke stilles dårligere. Samboere som gifter seg med hverandre, bringer verdier ervervet til felles personlig bruk i det forutgående samboerskapet videre inn i ekteskapet. Etter utvalgets syn gir lovforslaget dermed ytterligere behov for tilpasninger i ekteskapslovens regler om skjevdeling.

Verdier ervervet til felles personlig bruk i samboerperioden skal etter forslaget derfor ikke gi grunnlag for skjevdeling om samboerparet gifter seg og senere skiller seg. Utvalget foreslår at samboerlovens grunnleggende skillelinje mellom eiendeler og rettigheter som er ikke ervervet til felles personlig bruk på den ene siden, og øvrige midler, jf. samboerloven § 12, skal danne utgangspunktet også for hvilke verdier som kan skjevdeles når et samboerskap har gått over i et ekteskap. Om midlene er ervervet til felles personlig bruk i et forutgående samboerskap eller ikke, må avgjøres på grunnlag av samboerloven § 12 eller en samboeravtale etter samboerloven § 3 første ledd bokstav c.

Eiendeler som ikke anses ervervet til felles personlig bruk i et forutgående samboerskap stenger imidlertid ikke for skjevdeling i et påfølgende ekteskap. Om én av samboerne for eksempel etablerte næringsvirksomhet i samboerperioden, vil nettoverdien av den næringsvirksomheten som ble brakt inn i ekteskapet på vanlig måte kunne gi grunnlag for et senere krav om skjevdeling. Og hvor parets felles bolig delvis er finansiert med midler som ikke er ervervet til felles personlig bruk, jf. § 12, kan denne andelen av boligverdien skjevdeles hvis et senere ekteskap tar slutt. Noen eksempler kan illustrere betydningen av den foreslåtte regelen. Først to eksempler som viser regelens begrensninger.

Dersom A eide en nedbetalt bolig da paret ble samboere, paret giftet seg etter 5 års samboerskap og de deretter ble skilt etter 20 år, vil A fortsatt kunne holde verdien av boligen utenfor delingen i tråd med § 59 første ledd andre punktum. Denne boligen har ikke blitt ervervet til samboernes felles personlige bruk, jf. forslaget til samboerlov § 12 første ledd bokstav a.

Resultatet blir tilsvarende hvis A under samboerskapet arvet 5 millioner kroner og brukte midlene til å kjøpe en hytte. Ombyttede midler fra før samlivet eller arv/gave regnes ikke som ervervet til felles personlig bruk, se § 12 første ledd bokstavene a, b og c.

Om midlene derimot er skapt under samboerskapet, vil forslaget til § 59 første ledd nytt andre punktum stenge for en senere skjevdeling av disse verdiene. Situasjonen under gir et mer detaljert eksempel på et økonomisk oppgjør der paret først var samboere og deretter gift.

Forslaget til § 59 første ledd nytt andre punktum foretar derved en nærmere regulering av betydningen av et forutgående samboerskap når retten til skjevdeling skal fastsettes. Ekteskapslovutvalget ble opprettet i 1971 og ekteskapsloven § 59 ble dermed forberedt på et tidspunkt der samboerskap var mindre utbredt. Det er derfor ikke overraskende at retten til skjevdeling tar utgangspunkt i tidspunktet «da» ektefellene giftet seg, det vil si på vigselstidspunktet. De nettoverdiene hver av partene eide på dette tidspunktet, vil de etter nærmere regler ha mulighet til å kreve skjevdelt ved en eventuell skilsmisse.

Når samfunnet har endret seg og mer enn 70 prosent av dagens ektefeller har startet samlivet som samboere, og mange av dem vil ha investert i felles bolig og vesentlige kapitalgjenstander i samboerperioden, vil en skjevdelingsregel som tar utgangspunkt i vigselstidspunktet kunne gi tilfeldige eller urimelige resultater.

For ektefeller som begynte samlivet som samboere, vil skjevdelingsretten etter lovforslaget langt på vei bestemmes av om de aktuelle verdiene ved et skifte stammer fra eiendeler eller rettigheter som var ervervet til et tidligere samboerskap. Om de aktuelle eiendelene eller rettighetene ikke var ervervet til felles personlig bruk, jf. samboerloven § 12, vil en ektefelle på vanlig måte kunne kreve å holde den beholdne verdien på vigselstidspunktet utenfor deling etter ekteskapsloven § 59 første ledd. Vurderingen av retten til skjevdeling vil da skje på vanlig måte og ta utgangspunkt i hvilke verdier ektefellen brakte inn i felleseiet «da» ekteskapet ble inngått. Om de aktuelle eiendelene eller rettighetene derimot besto av øvrige midler som ikke omfattes av samboerloven § 12, vil verdien av disse eiendelene eller rettighetene ikke gi grunnlag for å kreve skjevdeling ved en senere skilsmisse.

Retten til å kreve skjevdeling etter endt ekteskap vil som nå forutsette at det bringes positive nettoverdier inn i ekteskapet.

Ytterligere et spørsmål reiser seg dersom to personer som verken har, har hatt eller venter barn flytter sammen som samboere og gifter seg før det har gått tre år. Med mindre det er avtalt, har dette paret ikke vært «samboere» i samboerlovens forstand før de giftet seg, jf. forslaget til samboerlov § 2 første ledd. Utvalget har kommet til at skjevdelingsadgangen bør vurderes på bakgrunn av § 59 første ledd nytt andre punktum også i denne situasjonen. Det innebærer at grensen for skjevdelingsretten trekkes etter samboerloven § 12 også for personer som ikke ble omfattet av samboerloven mens de bodde sammen før ekteskapet. Dette sikrer en konsistent grense og hindrer tilfeldige utslag basert på relasjonelle valg og om samboerskapet går over i et ekteskap før eller etter samlivet har vart i tre år. Det at paret velger å gifte seg trekker i retning at dette er et forpliktende samliv som naturlig bør omfattes av lovgivningen. Tilnærmingen er også konsistent med utvalgets forslag til overgangsbestemmelser, som tar utgangspunkt i at samboerloven vil gjelde også for etablerte samboerpar som ikke aktivt velger den bort, se forslaget til § 28.

Lovforslaget bygger også her på at lovgivingen skal være fravikelig. Dersom samboerne i det forutgående samboerskapet har inngått en samboeravtale som fraviker samboerlovens bestemmelser, anses det på den andre siden ikke naturlig å vurdere skjevdelingsretten etter reglene i samboerloven. I et slikt tilfelle skal retten til skjevdeling dermed vurderes etter ekteskapsloven § 59 første ledd første punktum. Den positive nettoverdien hver av partene brakte inn i ekteskapet ved inngåelsen, legges da til grunn for en senere vurdering av rett til skjevdeling.

Vurderingen i avsnittet over vil gjelde både der samboerne har avtalt at loven i sin helhet ikke skal gjelde, at delingsreglene i kapittel 4 ikke skal gjelde og der det er avtalt at de eiendelene eller rettighetene som er relevante for skjevdelingsretten, ikke anses «ervervet til felles personlig bruk», jf. samboerloven § 3 første ledd, jf. andre ledd. I slike tilfeller vil retten til skjevdeling avgjøres etter § 59 første ledd første punktum for de eiendelene og rettighetene som omfattes av samboeravtalen.

Urimelige resultater som eventuelt oppstår som følge av samliv før ekteskapet, kan som tidligere avhjelpes ved anvendelse av § 59 andre eller tredje ledd. Dette vil også gjelde der urimeligheten kan sies å følge av partenes avtale.

Utvalget foreslår en endring i § 59 andre ledd som innebærer å likestille betydningen av innsatsen for familien i et forutgående samboerskap og i et ekteskap. Gjeldende § 59 andre ledd gir en skjønnsmessig adgang til å begrense skjevdelingskravet der skjevdeling etter første ledd ville føre til et åpenbart urimelig resultat. Det er ikke upraktisk at de vesentligste bidragene fra partene kommer i parets etableringsfase som samboere. Om man skulle se bort fra denne innsatsen, vil regelen kunne gi uheldige eller urimelige resultater. Utvalget foreslår derfor at det ved vurderingen av om kravet om skjevdeling er åpenbart urimelig, skal legges vekt på «samlivets varighet» og ikke bare ekteskapets varighet. Det bør legges vekt på den totale varigheten av samlivet, inkludert perioden paret bodde sammen før de giftet seg, samt partenes innsats for familien i hele perioden. Dette er en løsning som også sporadisk har vært lagt til grunn i rettspraksis, om enn i strid med lovens ordlyd. Forslaget er egnet til å gjennomføre Norges forpliktelser etter FNs kvinnekonvensjon artikkel 16 og Kvinnekomitéens anbefalinger om å anerkjenne både økonomiske og ikke-økonomiske bidrag som partene har gitt under samlivet, se punkt 4.5 og punkt 15.3.

21.2.4 Ekteskapsloven § 96

Utvalget foreslår en endring i ekteskapsloven § 96 andre ledd, slik at det for ektefeller med fullstendig særeie er tilstrekkelig at én av ektefellene krever at offentlig skifte åpnes.

Forslaget er begrunnet i at utvalget foreslår en tilsvarende utvidelse i samboeres adgang til å kreve offentlig skifte, se punkt 19.4.3. Vilkårene for samboeres adgang til offentlig skifte fremgår i dag av husstandsfellesskapsloven § 3 a, som foreslås opphevet. Retten til å kreve offentlig skifte foreslås regulert av samboerloven § 22, som fastslår at hver av samboerne har rett til å kreve offentlig skifte der samlivet opphører mens begge lever. Det vil altså ikke lenger kreves enighet for at offentlig skifte skal åpnes. Det er ønskelig at ektefeller med fullstendig særeie og samboere likebehandles på dette punktet.

21.3 Husstandsfellesskapsloven

Utvalget foreslår å endre husstandsfellesskapsloven § 1, samt å oppheve loven § 3 a. Samboeres adgang til offentlig skifte foreslås istedenfor regulert i samboerloven § 22. Forslaget er behandlet i punkt 19.4.3.

Det foreslås presisert i husstandsfellesskapsloven § 1 at loven gjelder når to eller flere personer som «verken er gift eller samboere» har bodd sammen i samme husstand. Et formål med presiseringen er å sikre at det enkelte paret bare omfattes av én lov som regulerer det økonomiske forholdet dem imellom.

Forslaget om å oppheve husstandsfellesskapsloven § 3 a innebærer en viss innskrenking i den personkretsen som har adgang til å kreve offentlig skifte, sammenlignet med det som følger av gjeldende rett, siden samboerdefinisjonen i samboerloven er snevrere enn den gruppen som i dag omfattes av husstandsfellesskapsloven § 3 a, jf. arveloven § 2 tredje ledd. På den andre siden innebærer forslaget til § 22 at det blir tilstrekkelig at én av samboerne krever offentlig skifte. Etter gjeldende rett må samboerne derimot være enige om dette.

Utvalget har vurdert om forslaget til samboerlov gjør at det ikke lenger er behov for en egen lov for husstandsfellesskap, eller om det er behov for ytterligere endringer i husstandsfellesskapsloven. Utvalget har kommet til at husstandsfellesskapsloven fortsatt forsvarer sin plass. Loven gjelder for en større personkrets enn den foreslåtte samboerloven, for eksempel par som har bodd sammen kortere tid enn tre år, og for personer som ikke kan inngå ekteskap eller etablere samboerskap etter loven. Dette er for eksempel søsken, venner eller foreldre som bor sammen med sine voksne barn. Disse gruppene bør fortsatt kunne påberope seg vernet etter husstandsfellesskapslovens regler. Disse gruppene vil også står fritt til å inngå en avtale som gir ytterligere trygghet på det økonomiske området.

21.4 Arveloven

Utvalget foreslår endringer i arveloven §§ 84, 109, 112 og 114. Formålet er dels å sikre at arveloven så langt det passer viser til ny samboerlov på lik linje med ekteskapsloven, dels å foreslå de endringene som er nødvendig som følge av lovutkastet.

Utvalget foreslår et nytt andre ledd i arveloven § 109 som presiserer at det verdimessige oppgjøret mellom samboerne må gjennomføres før dødsboet skiftes. Forslaget klargjør at det for samboere, som for ektefeller, må tas stilling til hvilke økonomiske verdier som tilkommer lengstlevende samboer og hvilke som tilkommer dødsboet etter førstavdøde. Det er først når dette er gjort, at man vil være i stand til å ta stilling til hva som inngår i dødsboet. Tilsvarende fremgår av forslaget til samboerloven § 27. Endringsforslaget i arveloven er primært begrunnet i pedagogiske hensyn.

Utvalget foreslår videre et nytt andre ledd i arveloven § 114. Leddet regulerer retten til å overta eiendeler og rettigheter der samboerskapet ender med den enes død, jf. samboerloven § 27. Forslaget bygger delvis på samboerlovens forslag til § 17 og delvis på arvelovens regler for ektefeller i arveloven §§ 113 og 114. Både om samlivet ender i levende live eller ved død, er utgangspunktet at en samboer overtar det vedkommende fullt ut eller for det vesentlige eier. Forslaget innebærer imidlertid at lengstlevende samboer får en utvidet rett til å overta felles bolig med innbo, sammenlignet med det som gjelder etter samboerloven § 17 når begge samboerne er i live ved opphøret. Så sant ikke særlige grunner tilsier noe annet, gis lengstlevende etter forslaget rett til å overta felles bolig, uansett hvem som eier den. På samme vilkår kan lengstlevende samboer overta innboet i det felles hjemmet. Innboet er her ikke begrenset til «vanlig» innbo slik det er om samboerskapet eller ekteskapet oppløses mens begge partene lever, se samboerloven § 17 andre ledd bokstav c og ekteskapsloven § 67 første ledd bokstav d. Forslaget om å gi lengstlevende samboer rett til å overta innbo i det felles hjemmet, som helt eller delvis var eid av avdøde samboer, harmonerer med den lengstlevendes rett til å overta innbo i uskifte, jf. arveloven § 32 første ledd bokstav a. Omfanget av hva som faller inn under begrepet «innbo» skal derved være det samme i disse to situasjonene.

Forslaget til de øvrige endringer i arveloven er kommentert i merknadene til de enkelte bestemmelsene, se kapittel 23.

21.5 Tinglysingsloven

Utvalget foreslår å endre tinglysingsloven § 13 femte ledd, slik at regelen gjelder tilsvarende for samboere. Forslaget er omtalt i punkt 10.7.

En ektefelle som ønsker å disponere over parets felles bolig på en måte som krever samtykke eller tillatelse etter ekteskapsloven, må fremlegge slikt samtykke eller tillatelse før registreringsmyndigheten kan foreta den ønskede registreringen (tinglysingen), jf. tinglysingsloven § 13 femte ledd.

Tinglysingsloven § 13 femte ledd bidrar derved til å sikre at rådighetsbegrensningene over ekteparets felles bolig og innbo i ekteskapsloven etterleves, jf. ekteskapsloven § 32.

Endringsforslaget er begrunnet i forslaget til samboerlov § 11, hvor det foreslås at samboere pålegges tilsvarende rådighetsbegrensninger over felles bolig, som etter ekteskapsloven. Behovet for ordninger som sikrer at reglene etterleves, antas å være de samme for samboere som for ektefeller. Formålet med endringen er å sikre samboernes rettigheter og plikter etter samboerloven.

21.6 Rettshjelpsloven

Utvalget foreslår at rettshjelploven § 11 andre ledd nr. 1 endres slik at en sak etter samboerloven gir rett til fritt rettsråd til den som har inntekt og formue under bestemte grenser. Dette vil gi rett til fri rettshjelp på samme vilkår som i saker etter ekteskapsloven og husstandsfellesskapsloven, jf. rettshjelploven § 11 andre ledd nr. 1 og nr. 2.

Adgangen til fritt rettsråd bør være den samme uavhengig av hvilken av lovene som får anvendelse. Dette vil bidra til at samboere som har behov for det, kan få tilgang til juridisk bistand. I rettshjelpsammenheng har saker etter samboerloven sterke likhetstrekk med saker etter ekteskapsloven, og partenes behov for rettshjelp anses å være tilsvarende. Liknende synspunkt ble lagt til grunn for at saker etter husstandsfellesskapsloven ble inntatt i rettshjelploven § 11 andre ledd, jf. Ot.prp. nr. 91 (2002–2003) Om lov om endringer i lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp m.m side 31.

Verken en sak etter husstandsfellesskapsloven eller en sak om formuesforholdet mellom ektefeller etter ekteskapsloven gir rett til fri sakførsel i domstolene etter § 16 første eller andre ledd. Utvalget foreslår her ingen endringer.

21.7 Rettsgebyrloven

21.7.1 Tvister mellom samboere

Utvalget foreslår ingen endring i lov 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr (rettsgebyrloven) § 10 nr. 6. Bestemmelsen ble endret med virkning fra 1. juli 2024, slik at det nå ikke betales rettsgebyr i sak mellom «samboere og tidligere samboere» om «opphevelse av formuesfellesskap, formuens fordeling, pensjon, bruksrett til løsøre og fast eiendom og om lignende økonomiske forhold». Lovendringen medfører at ektefeller og samboere likestilles, og endringen ble ansett å bringe regelen i samsvar med gjeldende rett, jf. Prop. 80 L (2023–2024) Endringar i rettsgebyrloven mv. side 12.

Utvalget legger til grunn at bestemmelsen etter vedtakelsen av en ny samboerlov må forstås slik at den gir gebyrfritak både i saker hvor en part påberoper samboerlovens regler, og i andre saker om det økonomiske oppgjøret etter et ugift samliv, men hvor det rettslige grunnlaget for kravet er avtale eller annen ulovfestet eller lovfestet rett. Dette kan for eksempel være aktuelt for par som har avtalt at samboerloven ikke skal gjelde, eller for samliv som faller utenfor samboerbegrepet i samboerloven § 2.

21.7.2 Skifte- og konkursbehandling mv.

Utvalget foreslår endringer i rettsgebyrloven § 16 nr. 1 tredje punktum og § 16 nr. 3 første punktum, slik at henvisningene til husstandsfellesskapsloven erstattes med en henvisning til samboerloven. Forslaget er begrunnet i at husstandsfelleskapsloven § 3 a foreslås opphevet.

Tilsvarende endring foreslås i rettsgebyrloven § 18 andre ledd andre punktum og § 18 tredje ledd.

21.8 Behovet for øvrige endringer

I tillegg til endringsforslagene som er beskrevet i punkt 21.2 til 21.7 har utvalget vurdert om forslaget til samboerlov gir behov for lovendringer også på andre rettsområder.

Behovet for endringer kan særlig være til stede som følge av lovutkastet § 11 om rådighetsbegrensninger over samboernes felles bolig, §§ 17 og 18 om rett til å beholde, overta eller kreve eiendeler solgt etter opphør av samboerskap og § 19 om bruksrett til felles bolig. Formålet vil både være å sikre samboerrettighetene som samboerloven etablerer og sørge for et konsekvent regelverk. Behovet for endringer kan være særlig aktuelt i boliglovgivningen. Noen eksempler for mulige endringer inntas her:

• lov 9. desember 1994 nr. 64 om løysingsrettar § 8 første ledd andre punktum.

• lov 6. juni 2003 nr. 38 om bustadbyggjelag (bustadbyggjelagslova) § 4-4 første ledd tredje punktum.

• lov 6. juni 2003 nr. 39 om burettslag (burettslagslova) § 5-2 tredje ledd andre punktum, § 5-6 første ledd, § 5-10 andre ledd første punktum og § 6-13 fjerde ledd.

Ved siden av forslaget om en samboers rett til å overta bolig mv. og bruksrett ved samlivsbrudd gir også forslaget til samboerloven § 8 andre ledd andre punktum om ansvar for gjeld grunn til å vurdere å styrke rettigheter for samboere i husleieloven. Forslaget innebærer at én samboer kan ha rett til å inngå en husleieavtale som forplikter begge samboerne overfor utleier. Utleier kan dermed holde begge samboerne ansvarlige for husleie mv. En sterkere rett til å tre inn i leieforholdet mv. for samboeren som blir holdt ansvarlig for leie uten å være leietaker, vil gi en bedre balanse i styrkeforholdet mellom utleier og samboerne og mellom samboerne. Endringer bør derfor vurderes i husleieloven § 8-2 og § 8-3, ved oppfølgingen av NOU 2024: 19 Ny boligleielov.

Et lovforslag som styrker de økonomiske forpliktelsene mellom samboere kan også ha betydning for tredjeparter, og særlig samboernes kreditorer. Forslaget til samboerlov gir særlig grunn til å se nærmere på behovet for endringer i gjelds-, konkurs-, og tvangslovgivningen. Det kan være behov for både å styrke samboerrettighetene overfor den andres kreditorer, og for å forebygge annen utilsiktet ulempe eller risiko for samboernes kreditorer.

To eksempler inntas her:

Forslaget om rådighetsbegrensninger ved disposisjoner over samboernes felles bolig, jf. § 11, kan gi foranledning til endring i dekningsloven § 2-1 femte ledd første punktum (retten for skyldnerens nærstående til å gjøre gjeldende unntak fra beslagsretten).

Forslaget om gjensidig forsørgelsesplikt mellom samboere, jf. § 7 andre ledd, kan gi foranledning til endring i gjeldsordningsloven § 4-5 fjerde ledd (skyldnerens rett til å beholde personlige eiendeler mv. ved frivillig gjeldsordning).

Videre kan det være behov for lovendringer som følge av lovforslaget § 7 første ledd om samboeres plikt til å gi hverandre opplysninger om deres økonomiske stilling, basert på ekteskapsloven § 39. For eksempel kan finanslovgivningen og skattelovgivningen gi bestemmelser som omhandler ektefellenes rett til innsyn i eller utlevering av opplysninger, og hvor det bør vurderes å innta henvisning også til samboerlovens bestemmelse om innsynsrett. To eksempler er lov 27. mai 2016 nr. 14 om skatteforvaltning (skatteforvaltningsloven) § 3-10 og § 9-7 sjette ledd.

Samboerlovutvalget nøyer seg her med å peke på fremtidige endringsbehov som kan sikre konsistens i lovgivningen. Utvalget formulerer ikke konkrete endringsforslag i lovene som er nevnt i dette punktet, gitt at de tematisk ligger utenfor kjernen av utvalgets mandat.

22 Økonomiske og administrative konsekvenser

22.1 Innledning

Samboerlovutvalget skal i tråd med mandatet redegjøre for økonomiske og administrative konsekvenser av forslaget.

Utvalget vil i dette kapittelet omtale de delene av lovforslaget som kan gi økonomiske eller administrative konsekvenser for offentlige eller private parter.

22.2 Konsekvenser for samboerne

Forslaget til samboerlov gjelder i hovedsak rettsforholdet mellom to private parter. Samboerloven vil først og fremst ha rettsvirkning for par som omfattes av loven, men indirekte kan loven også få betydning for deres barn. Lovforslaget verken tilfører eller tar bort verdier for samboerparet sett under ett, men reglene kan få betydning for partenes interne økonomiske forhold. Noen bestemmelser vil kreve enkelte tiltak fra samboerne, som plikten til å innhente samtykke fra den andre ved disposisjoner over felles bolig og formkrav for samboeravtaler. Mulige konsekvenser av etablering av en registreringsordning for samboeravtaler er omtalt i punkt 22.4.

I samboerloven kapittel 6 foreslår utvalget regler for fremgangsmåten ved det økonomiske oppgjøret. Samboerloven søker å gi samboere større klarhet og forutsigbarhet om sin rettslige og økonomiske stilling under samlivet og når samlivet opphører. Formålet er at samboere flest selv skal kunne avtale og gjennomføre det økonomiske oppgjøret etter et samlivsbrudd.

I en overgangsfase etter at loven trer i kraft antas det likevel at det vil være behov for økt informasjon og også økt juridisk veiledning. En rettighetsfesting kan lede til at noen flere søker juridisk rådgivning eller bistand til tvisteløsning. Dette kan i første omgang lede til en økt kostnad, men vil antakelig også lede til rettslige og økonomiske valg og avklaringer som vil tjene partene på sikt. Utvalget legger til grunn at forslaget samlet sett ikke har økonomiske konsekvenser av betydning for ektefeller eller samboere.

22.3 Konsekvenser for kreditorer og andre tredjeparter

Lovforslaget gir få rettsvirkninger for tredjeparter. Et unntak er forslaget om at en samboer i visse tilfeller kan pådra gjeld med ansvar for begge samboerne. Dette kan styrke den enkelte kreditors dekningsmulighet.

Forslaget om gjensidig innsynsrett i økonomiske opplysninger kan gi en begrenset økning i antallet henvendelser fra samboere til banker eller andre virksomheter som etter loven har plikt til å utlevere slike opplysninger. Gitt at dette er regler som allerede gjelder for samboere på arvelovens område og ellers for ektefeller, antas at endringen ikke har økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning. I tråd med den parallelle regelen i ekteskapsloven kan det imidlertid ikke kreves betalt for oppfyllelse av opplysningsplikten, jf. Ot.prp. nr. 28 (1990–91) Om lov om ekteskap side 108.

22.4 Konsekvenser for det offentlige

Forslaget til ny samboerlov inneholder primært en privatrettslig lovgivning som ikke har økonomiske eller administrative konsekvenser for det offentlige. Enkelte forslag kan imidlertid gi begrensede konsekvenser. Disse omtales her.

Etablering av et samboeravtaleregister i Brønnøysundregistrene etter modell fra Ektepaktregisteret, jf. lovforslaget § 5, vil ha enkelte økonomiske og administrative konsekvenser. Utvalget har imidlertid søkt å velge løsninger som holder kostnadene på et minimumsnivå. Utvalgets forslag til registreringsmodell er utformet slik at behovet for tekniske plattformer, rutiner for saksbehandling mv. i det vesentlige bør kunne bygge på eksisterende løsninger.

Utvalget har anmodet Brønnøysundregistrene om å anslå kostnader til etablering og drift av et samboeravtaleregister, basert på lovforslaget. Brønnøysundregistrene har gitt et foreløpig anslag for at engangskostnadene for etablering av et register, med en mulighet for en tilpasset digital avtaleinngåelsesmekanisme, kan beløpe seg til om lag 13-15 millioner kroner. Årlige kostnader knyttet til drift og forvaltning, inkludert saksbehandling, er anslagsvis estimert til 4-5 millioner kroner per år. Anslagene har tatt utgangspunkt i et tilsvarende transaksjonsvolum som ektepakter, og har tatt høyde for en løsning for digital innrapportering, og estimatene er ellers gitt med forbehold om at nærmere kostnadsberegninger må gjennomføres på et senere stadium i prosessen.

Utvalget legger til grunn at likhetshensyn tilsier at tjenesten for å registrere samboeravtaler gjøres brukerfinansiert ved hjelp av gebyrer på samme måte som for ektefeller, se forslag til samboerlov § 5 andre ledd. Et gebyr for å registrere en samboeravtale vil i så fall bli en kostnad for de private partene, se punkt 22.2.

Videre vil lovforslaget om endringer i tinglysingsloven § 13, sammenholdt med forslaget til samboerlov § 11, kreve enkelte tilpasninger for registermyndighetene for fast eiendom (Kartverket). Utvalget har anmodet Kartverket om innspill til mulige økonomiske og administrative konsekvenser. Kartverket har anslått at implementering av forslagene vil medføre kostnader på mellom 100 000 kroner og 170 000 kroner for etaten selv. Kartverket har anslått at egne driftskostnader vil være begrensede. Kartverket har videre forutsatt at kostnader som påløper til drift og implementering vil kunne dekkes av tinglysingsgebyret.

Forslaget om endringer i rettshjelpsloven vil gi rett til behovsprøvd fritt rettsråd i saker etter samboerloven, noe som formelt sett innebærer en utvidelse av rettshjelpsordningen. Samtidig innebærer endringen primært at personer som i dag har rett til fritt rettsråd i sak etter husstandsfellesskapsloven, isteden vil kunne kreve fritt rettsråd i sak etter samboerloven. En viss endring kan følge av at samboerloven gir flere rettigheter, slik at noen flere vil ha incitament til å søke fritt rettsråd. Det er vanskelig å estimere om og i hvilken grad dette vil være tilfelle. En økning i antall bevillinger til fritt rettsråd i saker etter samboerloven kan øke det offentliges utgifter til advokatsalær og eventuelt saksbehandlingsressurser hos rettshjelpsmyndighetene mv. Det kan også gi en viss økning i utgifter til ulike former for tolketjenester.

Forslaget om endringer i vilkårene for å kreve offentlig skifte for samboere og ektefeller med fullstendig særeie gir i prinsippet en større adgang til offentlig skifte etter samlivsbrudd eller separasjon. Erfaringen tilsier imidlertid at bruken av offentlig skifte er meget begrenset både for ektefeller og samboere, og åpning av offentlig skifte krever videre at de private partene stiller sikkerhet for skifteomkostningene. Denne endringen forventes derved ikke å gi økte kostnader.

Som omtalt i punkt 22.2 legger utvalget til grunn at forslaget til samboerlov ikke vil føre til at samboerne får økt behov for tvisteløsning i domstolene. Det kan imidlertid ikke utelukkes at enkelte av de foreslåtte bestemmelsene kan gi et noe høyere antall samboertvister de første årene etter at loven trer i kraft. Utvalget antar imidlertid at en slik økning på noen områder oppveies av at loven for andre samboere vil være mer rettsavklarende, slik at behovet for tvisteløsning reduseres på andre områder. Samlet sett legger utvalget til grunn at antall samboertvister vil holde seg omtrent på dagens nivå.

Utvalget foreslår at det etter departementets skjønn bør settes av midler til et bredt informasjonsarbeid ved en eventuell ikrafttredelse av en samboerlov. Et viktig innsatsområde vil være å sikre at samboere som eventuelt inngår samboeravtaler får tilstrekkelig og tilpasset informasjon som ledd i en offentlig digital avtaleinngåelsesprosess. En digital ordning vil gi mulighet til å gi tilpasset informasjon til brukerne på det tidspunktet de har behov for informasjonen. Dette er i seg selv en fordel ved å etablere en offentlig digital løsning, jf. lovforslaget § 4 tredje ledd.

Informasjonsarbeidet bør videre søke å bidra til økt kunnskap om lovgivningen både blant samboerne selv og hos dem som i praksis vil gi samboerne råd i økonomiske og rettslige spørsmål. Dette kan gi behov for å vurdere informasjonsbehovet også hos enkelte offentlige organer, offentlige og private foretak, dommere og andre rettsanvendere mv. Dette kan for eksempler være organer og foretak som driver inn pengekrav, finansnæringen som håndterer informasjon, gjeld og sikkerhet og andre som gjennom tilstrekkelig kunnskap naturlig vil bidra til gjennomføring av loven og økt rettssikkerhet for samboere.

23 Merknader til de enkelte bestemmelsene

Kapittel 1. Lovens virkeområde, definisjoner mv.

Til § 1 Hva loven gjelder

Bestemmelsen fastsetter samboerlovens saklige virkeområde.

Første ledd fastsetter at loven gjelder rettigheter og plikter på det økonomiske området mellom samboere, jf. § 2. Hva som utgjør «det økonomiske området» må forstås i lys av de enkelte bestemmelsene i loven.

Bestemmelsene i samboerloven kapittel 1 til 3 får anvendelse i forbindelse med etableringen av samlivet og under samlivet. Hvem som regnes som «samboere» bestemmes av vilkårene i § 2 første ledd. Lovforslaget innebærer at en samboer kan kreve oppfyllelse av rettighetene eller pliktene i loven først etter det tidspunktet lovens bestemmelser kommer til anvendelse for det enkelte samboerparet. Partene kan først påberope rettighetene etter at de regnes som samboere etter loven. For samboere som har, har hatt eller venter barn og for samboere som har avtalt det, vil dette skje fra den dagen samboerne flytter sammen. Med unntak av § 6, vil øvrige samboere først kunne påberope rettigheter etter loven etter at de har bodd sammen i tre år, jf. § 2 første ledd.

Loven gjelder også det økonomiske oppgjøret ved samboerskapets opphør. Et samboerskap opphører som oftest ved at partene flytter fra hverandre, paret gifter seg eller fordi én av dem dør. For det økonomiske oppgjøret når en samboer dør, se § 27. Reglene som kan påberopes ved opphør finnes i lovens kapitler 4 til 6. Reglene kommer bare til anvendelse om paret var samboere etter loven på det tidspunktet samboerforholdet opphørte, jf. § 2 andre ledd.

Samboerloven forplikter i utgangspunktet kun samboerparet selv, men kan ha enkelte rettsvirkninger for tredjepart, se lovforslaget § 7 (opplysningsplikt om økonomiske forhold mv.), § 8 (ansvar for gjeld), § 11 (begrensninger i råderetten over felles bolig) og § 18 (felles gjeld mv.).

Andre ledd fastsetter at loven kapittel 4 i utgangspunktet gjelder for samboere som «har, har hatt eller venter barn sammen». For samboere som verken har, har hatt eller venter barn sammen gjelder loven dermed med unntak av kapittel 4 om deling og gjeldsavleggelse. Formuleringen «med mindre annet er avtalt» innebærer at alle samboerpar som er enige om det, kan fravike lovens utgangspunkt. Ethvert samboerpar kan avtale at kapittel 4 skal gjelde eller at kapittelet ikke skal gjelde for dem, jf. § 3.

Til § 2 Etablering og opphør av samboerskap

Paragrafen regulerer hvem som anses som samboere etter loven og når et slikt samboerskap anses opphørt. Forslaget er behandlet i utredningen kapittel 8.

Første ledd første punktum definerer at samboere er to personer som lever sammen i et parforhold. Definisjonen er kjønnsnøytral, og omfatter to fysiske personer uavhengig av kjønn eller opplevd kjønnsidentitet.

Flere enn to personer kan ikke opparbeide seg rettigheter etter loven samtidig. Tre eller flere som lever sammen kan regulere sine økonomiske forhold ved avtale og de kan være omfattet av husstandsfellesskapslovens regler.

Hva som utgjør et «parforhold» vil variere fra par til par, men innebærer normalt en intim, emosjonell og ofte en seksuell relasjon. Om personene har helt eller delvis felles økonomi, om de har investert sammen og om de tar sikte på et varig samliv, er omstendigheter som understøtter at personene lever i et parforhold, men det kreves ikke. Partenes forståelse av om de er samboere er ikke avgjørende. Om to personer er samboere er et rettsspørsmål som må avgjøres konkret. Momenter som kan ha betydning for om det foreligger et «parforhold» er blant annet forholdets eksklusivitet, varighet, grad av fellesskap mellom partene, hvordan de har innrettet seg i samlivet og om de utad opptrer og oppfattes som et par.

Paret må bo sammen, det vil si at de i utgangspunktet forventes å dele både bolig og husholdning. Å dele bolig vil normalt innebære at begge parter anvender hele boenheten sammen, i motsetning til personer som lever atskilt i hver sin del av boligen eller i ulike boenheter.

Det er ikke et vilkår at paret har felles adresse i Folkeregisteret. Det er de reelle forholdene som avgjør om paret bor sammen eller ikke. Om paret har felles registrert adresse kan det likevel være et moment i tvilstilfeller. Felles folkeregistrert adresse er dessuten egnet til å sannsynliggjøre samboerskapet overfor tredjepart.

Kravet om at partene må bo sammen tar sikte på en etablert bosituasjon. Med de unntakene som følger av § 2 første ledd andre punktum, innebærer bokravet blant annet at kjærester som ikke bor sammen (særboere) ikke regnes som samboere, selv om de har felles barn. Par som har hver sin bolig og hver sin husholdning, vil normalt falle utenfor samboerdefinisjonen. Et praktisk eksempel er hvor en part bor med egne barn én uke, mens kjæresten, som har sin egen bolig og husholdning, flytter inn i ukene uten barn. Par kan likevel regnes som samboere etter loven om de har to eller flere boliger som de veksler mellom, forutsatt at det er tale om en felles husholdning. Et eksempel er par som bor sammen i Norge om sommeren, mens vinterhalvåret tilbringes i Spania. Rene pendlerarrangementer, som for eksempel ukependling eller opphold på plattform som følge av en offshore turnus, vil regnes som at paret «bor» sammen, forutsatt at de har et felles hjem som samlivet deres springer ut fra de dagene og ukene arbeidet ikke krever fravær. Det samme gjelder der for eksempel reindrift eller fiske krever lengre opphold utenfor hjemmet.

Lovforslaget har tre alternative tilleggsvilkår for å regnes som samboere: Alternativene i første ledd fastsetter vilkår om at samboerne enten har, har hatt eller venter barn sammen, at paret har bodd sammen i minst tre år eller at paret har avtalt at samboerloven skal gjelde for dem.

Første ledd første punktum bokstav a krever som første alternativ at paret enten «har, har hatt eller venter barn sammen». Formuleringen skal forstås på samme måte som i arveloven §§ 12 første ledd og 32 første ledd.

Bestemmelsen innebærer at paret fullt ut vil være omfattet av loven om de har flyttet sammen og «venter barn sammen». Det er tilstrekkelig at barnet er unnfanget. For samboende adoptivforeldre legges det til grunn at grensen normalt bør trekkes fra det tidspunktet foreldreskapet overføres til adoptivforeldrene, alternativt fra det tidspunktet adopsjonen av et barn er endelig besluttet, selv om barnet ikke har rukket å ta bolig hos adoptivforeldrene.

Formuleringen «har» barn omfatter alle samboere som har barn sammen, selv om barnet har nådd myndighetsalder. Det er ikke et vilkår at barnet bor i husstanden sammen med samboerne. Om paret har barn «sammen» avgjøres ved fastsettelsen av foreldreskap etter reglene i barnelova. Par som er fosterforeldre, uten at de samtidig har biologiske barn eller adoptivbarn sammen, vil dermed ikke bli regnet som «samboere» etter dette alternativet.

At paret «har hatt» barn omfatter barn som er født levende og deretter dør. Det vil også omfatte par som har fått barn sammen, men hvor barnet har blitt adoptert av andre.

Par som ikke har felles barn etter bokstav a regnes som samboere når paret har bodd sammen i minst tre år, jf. første ledd første punktum bokstav b. Formålet med det deklaratoriske vilkåret om en botid på tre år er dels at samboerloven bør omfatte de mer gjensidige forpliktende og stabile parforholdene, og dels at partene skal ha tilstrekkelig tid til å vurdere behovet for regulering i lov eller avtale.

Tidsperioden på tre år regnes fra det tidspunktet partene flytter sammen, frem til samboerskapet eventuelt opphører etter § 2 andre ledd. I utgangspunktet må samboerforholdet ha vært sammenhengende i tre år. Unntaket er der midlertidige avbrudd skyldes omstendigheter som nevnt i første ledd andre punktum.

Par som verken har barn sammen eller har bodd sammen i minst tre år, vil anses som samboere bare om de har avtalt det, jf. første ledd første punktum bokstav c. Par uten barn sammen som oppfyller samboerdefinisjonens øvrige vilkår, bortsett fra kravet til botid, vil ved en slik avtale regnes som «samboere» fra avtaletidspunktet. For at en slik avtale skal være gyldig må den være inngått i tråd med vilkårene i samboerloven §§ 3 og 4.

Første ledd andre punktum presiserer at to personer forblir samboere etter loven selv om de bor midlertidig fra hverandre. Regelen er formulert likt som i arveloven § 2 tredje ledd andre punktum og skal forstås på samme måte, jf. Prop. 107 L (2017–2018) Lov om arv og dødsboskifte (arveloven) side 281.

Partenes behov for å bo fra hverandre må etter andre punktum være begrunnet i «utdanning, arbeid, sykdom, institusjonsopphold eller liknende». Det er en forutsetning at partenes intensjon er at samboerskapet består. Om avbruddet i botid ikke er begrunnet i brudd eller vansker i parrelasjonen, men der andre grunner tilsier at partene har behov for å bo forskjellige steder for en tid, vil partene fortsatt bli ansett som samboere etter loven.

Det er de midlertidige ordningene som unntaksregelen i andre punktum først og fremst retter seg mot, jf. formuleringen «for en tid». I visse tilfeller aksepteres også antatt permanente adskillelser, for eksempel der en eldre samboer får fast plass på et sykehjem, jf. Ot.prp. nr. 73 (2007–2008) Om lov om endringer i arveloven mv. (arv og uskifte for samboere) side 22.

I tvilstilfeller kan momenter av betydning være hva som er grunnen til at paret bor fra hverandre, om de fortsetter å utvikle eller betrakte den tidligere boligen som det felles hjemmet, eller motsatt – om livsfellesskapet anses som brutt. Vilkåret «for en tid» innebærer at paret må ha en intensjon om å fortsette å bo sammen igjen som par når eller dersom årsaken til det situasjonsbetingede fraværet går over. For arvelovens del er det lagt til grunn at et «kortvarig avbrudd» i samlivet ikke leder til at samboerskapet anses opphørt eller påvirker beregningen av botiden, se Ot.prp. nr. 73 (2007–2008) Om lov om endringer i arveloven mv. (arv og uskifte for samboere) side 47. Det samme må være tilfelle etter samboerloven.

Virkningen av unntaksregelen i første ledd andre punktum er derved at samboerskapet ikke opphører selv om partene midlertidig bor fra hverandre.

Første ledd tredje punktum fastslår at personer som ikke kan inngå ekteskap med hverandre etter ekteskapsloven § 3 første ledd første og andre punktum og § 3 andre ledd første punktum, heller ikke kan regnes som samboere etter samboerloven. Liknende formulering fremgår i arveloven § 2 tredje ledd tredje punktum.

Samboerlovens regel innebærer at søskenbarn eller andre nære slektninger som innleder et parforhold og bor sammen, ikke vil kunne opparbeide seg rettigheter etter loven. Ordlyden henviser ikke til § 3 første ledd tredje punktum eller § 3 andre ledd andre punktum, hvilket innebærer at Statsforvalterens dispensasjonsadgang ikke får anvendelse i samboertilfellene.

Partene kan ikke være samboere etter loven hvis én eller begge på samme tid er gift. Som «gift» omfattes også registrerte partnere. Separerte regnes som gifte. Heller ikke kan en part være «samboer» med en annen. Også her menes samboer etter samboerlovens definisjon. Par eller andre som bor sammen uten å oppfylle samboerlovens definisjon kan innenfor lovens rammer og øvrige regler regulere sine økonomiske forhold ved avtale, i tillegg til at de kan være omfattet av husstandsfellesskapslovens regler.

Samboerdefinisjonen inneholder ikke krav til samboernes alder. Personer under 18 år kan i utgangspunktet regnes som samboere. Lovligheten av samboerskapet må likevel vurderes innenfor rammene av annet lovverk, herunder straffeloven. Den seksuelle lavalderen gjør at samboerskap normalt ikke vil forekomme blant de under 16 år.

Kravet om tre års botid vil i praksis føre til at to 16-åringer uten barn som bor sammen, tidligst vil bli regnet som samboere etter loven når de er 19 år. Mindreårige som selv får barn vil derimot kunne regnes som samboere etter loven hvis de flytter sammen. Mindreårige samboerpar med barn vil dermed tilbys den samme rettslige rammen for sine økonomiske forhold som voksne. Den mindreårige samboerens egne foresatte forblir verge(r) inntil myndighetsalder. For mindreårige samboere vil inngåelse av en samboeravtale etter samboerloven § 3 kreve bistand fra verge. Ettersom barnet vil nærme seg myndighetsalder, tilsier hensynet til den mindreåriges autonomi at barnets mening om å fravike eller ikke fravike lovgivningen må tillegges stor vekt, jf. barnekonvensjonen artikkel 12, barnelova §§ 31 og 33 og vergemålsloven § 17 fjerde og femte ledd.

Andre ledd regulerer opphør av samboerskap. Regelen har sitt forbilde i den svenske samboerloven.

Samboerskapet opphører for det første når de to som er samboere, inngår ekteskap med hverandre, jf. bokstav a. Men et samboerskap etter loven opphører også der én av samboerne inngår ekteskap med en annen. Opphørstidspunktet vil være tidspunktet det foreligger en gyldig vigsel.

Et samboerskap opphører dernest når samboerne «flytter fra hverandre», jf. bokstav b. Det siktes her til at minst én av partene fysisk flytter ut av felles bolig slik at paret ikke lenger kan anses å bo i samme husstand. Med formuleringen «flytter fra hverandre» siktes det til en mer permanent utflytting som normalt også innebærer at eiendeler fordeles og at den som flytter ut mister tilgang til den tidligere boligen. Ordlyden «flytter fra hverandre» må dermed leses i sammenheng med samboerdefinisjonen i § 2 første ledd andre punktum om midlertidig atskillelse. Vurderingen må nødvendigvis gi rom for et visst skjønn.

Bokstav c presiserer at samboerskapet opphører ved død. Lovforslaget § 27 avklarer forholdet mellom samboerloven og arveloven dersom samboerskapet avsluttes som følge av den ene samboerens død.

Bokstav d innebærer at samboerskapet regnes som opphørt hvor en samboer krever offentlig skifte etter lovforslaget § 22 eller reiser sak om oppgjøret. Med «reist sak om oppgjøret» menes enhver rettslig tvist der en part påberoper rett til deling eller krav om vederlag mv. etter samboerlovens bestemmelser i kapittel 4 eller 5. Å kreve deling etter § 14 eller vederlag etter § 16 antas særlig praktisk. Tidspunktet for opphør blir senest den dagen begjæringen om offentlig skifte eller stevningen kommer inn til retten, med mindre et tidligere opphørstidspunkt gjelder. Tidspunktene i § 2 andre ledd bokstav d viser i det vesentlige til de samme tidspunktene som følger av § 13 første ledd bokstavene c og d.

Bokstav d har ingen klar parallell i ekteskapsloven. Samboerskapet er ikke registrert i offentlige registre, og det finnes heller ikke et institutt for separasjon som i ekteskapsloven § 20. Forslaget gir dermed en samboer mulighet til å bringe samboerskapet til opphør ved å bruke rettslige skritt. Dette antas praktisk for eksempel hvis paret fortsetter å bo på samme adresse av hensyn til barn, slik at det å flytte fra hverandre ikke er en ønskelig måte å bringe samboerskapet til opphør på. I andre tilfeller kan partene være uenige om samlivet er brutt eller ikke, for eksempel om paret midlertidig har bodd fra hverandre på grunn av jobb eller studier, og det kan være tvilsomt om parforholdet er varig avsluttet eller ikke.

Når det fremsettes krav om offentlig skifte eller reises sak etter samboerloven, må samboere med meklingsplikt etter barnelova fremlegge gyldig meklingsattest, jf. lovforslaget § 20 andre ledd, se merknaden til denne bestemmelsen.

Kapittel 2. Avtaler mellom samboere. Fravikelighet

Til § 3 Samboeravtaler. Fravikelighet

Bestemmelsen regulerer adgangen til å fravike samboerloven. En avtale som fraviker lovens regler omtales som «samboeravtale». Bestemmelsen regulerer også lemping av samboeravtaler. Paragraf 3 må ses i sammenheng med § 4, som stiller krav til hvordan samboeravtaler må inngås for å være gyldige. Fravikelighetsreglene er behandlet i utredningen kapittel 9.

I første ledd fremgår det innledningsvis hva samboerne kan inngå avtale «om». Reguleringen er uttømmende. Bruken av begrepet «om» klargjør at avtalefriheten går begge veier. For eksempel har partene etter første ledd bokstav a anledning til å avtale at loven skal gjelde for dem så vel som at loven ikke skal gjelde for dem. Bokstav b skal forstås på samme måte. Begrepet «om» innebærer videre at samboerne med hjemmel i bokstav c både kan avtale at eiendeler og rettigheter skal være omfattet av § 12, og det motsatte.

Første ledd første punktum bokstav a gir hovedregelen at paret kan avtale om samboerloven skal gjelde for dem. Samboere kan avtale at loven i sin helhet ikke skal gjelde. Rettsforholdet mellom samboere som fraviker samboerloven i sin helhet vil reguleres av partenes avtale så langt den rekker, samt ulovfestet samboerrett og alminnelige formuerettslige regler, som i dag. I tillegg vil husstandsfellesskapslovens regler gjelde.

Bokstav b gir samboerparet adgang til å avtale om lovens kapittel 4 om deling mv. skal gjelde for dem. Kapittel 4 gjelder i utgangspunktet kun for samboere som har, har hatt eller venter barn sammen, jf. § 1 andre ledd. Bestemmelsen innebærer at også samboerpar uten felles barn kan avtalte at kapittel 4 skal gjelde for dem. Bokstav b gir dermed et «opt-in»-alternativ for delingsreglene i loven. Lovens øvrige regler vil fortsatt gjelde selv om kapittel 4 velges eller fravikes.

Bokstav c gir samboerne adgang til å avtale om enkelte eiendeler og rettigheter skal anses «ervervet til felles personlig bruk etter § 12». Om en eiendel anses ervervet til felles personlig bruk eller ikke har betydning for om eiendelen inngår i delingsgrunnlaget, jf. § 14. Alternativet gir paret større valgfrihet og mulighet til å tilpasse regelverket til sin situasjon. En slik avtale kan blant annet være aktuell for par som i utgangspunktet ønsker at samboerloven skal få anvendelse fullt ut, men som likevel ønsker å holde for eksempel familiens fritidsbåt eller et kunstverk som er anskaffet under samlivet, utenfor deling. En avtale kan også klargjøre at eiendeler skal regnes som ervervet til felles personlig bruk. Det kan blant annet være praktisk for å bringe klarhet i ellers uklare ervervsforhold. I prinsippet kan paret avtale at felles bolig ikke anses ervervet til felles personlig bruk, slik at et eventuelt økonomisk oppgjør i stedet vil følge eierforholdene. Paret kan også avtale om en andel i sameie anses ervervet til felles personlig bruk. En avtale etter § 3 har imidlertid ingen betydning for rekkevidden av rådighetsbegrensningene over felles bolig etter samboerloven § 11.

Bestemmelsen i § 3 retter seg i utgangspunktet mot «samboere» i samboerlovens forstand. I første ledd andre punktum presiseres det imidlertid at par også kan inngå samboeravtale etter første punktum med sikte på et forestående samboerskap. Avtalen kan inngås før paret flytter sammen så vel som før de har bodd sammen i minst tre år. Regelen har en parallell i adgangen til å opprette en ektepakt før ekteskapsinngåelsen, jf. ekteskapsloven § 42 første ledd andre punktum.

Med «forestående samboerskap» menes et samboerskap som vil oppfylle kravene etter loven så snart de flytter sammen eller vilkårene ellers er oppfylt som følge av varighet eller avtale. Paret må dermed kunne oppfylle vilkårene for å bli samboere i lovens forstand på et senere tidspunkt. Eksempelvis kan ikke to søskenbarn eller to gifte personer inngå en gyldig «samboeravtale» etter § 3.

Mens samboeravtalen kan inngås før paret er samboere etter loven, vil samboeravtalen likevel ikke få virkning før paret flytter sammen og ellers oppfyller vilkårene i samboerdefinisjonen. For det som samboerloven ikke regulerer har paret alminnelig avtalefrihet.

Å opprette en samboeravtale med sikte på et forestående samboerskap kan være aktuelt for par som er i ferd med å flytte sammen eller som har flyttet sammen, uten at vilkåret om varighet eller barn er oppfylt. Par kan blant annet se behov for å inngå en samboeravtale etter at de har investert i bolig, men før de har flyttet inn sammen, eller når de planlegger å få barn. Ved å inngå avtale om at loven skal gjelde, kan paret sikre en mer forutsigbar økonomisk og rettslig situasjon.

Andre ledd gir en særskilt hjemmel for å sette samboeravtaler helt eller delvis til side (lempe) dersom avtalen får en urimelig virkning overfor en av partene. Forslaget er behandlet i utredningen punkt 9.7. Regelen trer istedenfor avtaleloven § 36 som lempingsregel for samboeravtaler, mens samboerloven § 21 tredje ledd regulerer lemping av oppgjørsavtaler. Der et samboerskap opphører ved en samboers død, kan lempingsregelen i § 3 andre ledd ikke gjøres gjeldende av førstavdødes arvinger, jf. samboerloven § 27 første ledd andre punktum.

Gyldige samboeravtaler er bindende. Andre ledd første punktum fastsetter likevel at en samboeravtale helt eller delvis kan settes ut av kraft hvis den vil virke urimelig overfor en av partene. Ordlyden tilsvarer ekteskapsloven § 46 andre ledd første punktum, og regelen skal forstås på samme måte.

Om avtalen er urimelig eller ikke skal i utgangspunktet vurderes i lys av hva som ville ha vært resultatet etter samboerloven dersom avtalen ikke var inngått eller dersom en avtale partene hadde innrettet seg etter, ikke var endret. Det å avtale at samboerloven ikke skal gjelde kan i seg selv etter omstendighetene settes til side som urimelig. Men ikke enhver økonomisk skjevhet i oppgjøret som følger av at valgfriheten er benyttet, vil gi grunnlag for å sette samboeravtalen ut av kraft. Som for ektefeller vil det avgjørende være om det ut fra en «totalvurdering» vil virke urimelig å gjøre samboeravtalen gjeldende, se Rt. 2006 side 833.

I samboerforhold kan det være noen situasjoner som i særlig grad kan være egnet til å reise spørsmål om urimelighet. Om den alminnelige tolkningen av avtalen strider mot det som var partenes felles forutsetninger enten da avtalen ble opprettet eller da partene valgte å innrette seg mer fellesskapsbasert under samlivet, kan det trekke i retning av urimelighet. Ved avtaler mellom samboere bør det stilles særlige krav til partenes lojalitet og informasjonsdeling, slik at partene inngår avtale basert på om lag den samme kunnskapen og de samme forutsetningene.

Ulike forutsetninger og disposisjoner preget av sviktende lojalitet kan aktualisere spørsmålet om urimelighet etter bestemmelsen. Et mulig eksempel er der partene har vært omfattet av lovgivningen gjennom et langt samliv, men der den ene initierer en samboeravtale og der det viser seg at det blir et samlivsbrudd litt senere. Den andre kan oppleve seg presset til å akseptere avtalen, for eksempel knyttet til et ønske om å redde samlivet, ikke bli forlatt, få en tilstrekkelig god avtale om barna etter bruddet eller kanskje av redsel for å bli utestengt fra barna. Ulik kunnskap eller ressurser, eller sviktende lojalitet, kan lede til en ubalansert avtale. Om emosjonelle forhold på slike måter utnyttes til å oppnå en avtale som klart begunstiger den ene samboeren, vil avtalen lett forstås som urimelig.

Andre ledd andre punktum bestemmer at retten, i stedet for å sette en urimelig samboeravtale ut av kraft, kan bestemme at samboeren som blir urimelig dårlig stilt skal få et beløp fra den andre. Regelen tilsvarer med en mindre språklig endring ekteskapsloven § 46 andre ledd andre punktum, og skal forstås på samme måte.

For formuerettslige avtaler og andre typer avtaler mellom samboere som ikke omfattes av samboerlovens regler, vil avtaleloven § 36 fortsatt få anvendelse. Hensynet til konsekvens i regelverket tilsier likevel at det ses hen til terskelen for lemping etter samboerloven ved eventuell revisjon av andre avtaler mellom samboere etter avtaleloven § 36.

Tredje ledd presiserer at reglene i avtaleloven kapittel 3 gjelder så langt de passer. Regelen lovfester gjeldende ulovfestet rett. Lovforslaget tilsier imidlertid at avtaleloven § 36 ikke «passer» for samboeravtaler etter loven og ikke kan brukes i tillegg til lempingsregelen i § 3 andre ledd.

Til § 4 Formkrav for samboeravtaler

Paragrafen regulerer kravene til samboeravtalers form og når en slik avtale er bindende. Forslaget er nærmere behandlet i punkt 9.6. Bestemmelsen tilsvarer i det vesentlige formkravene til ektepakter.

Første ledd fastsetter formkravene for samboeravtaler slik de er definert i lovforslaget § 3. Det stilles ikke formkrav til avtaler mellom samboere om det økonomiske oppgjøret, jf. § 21, eller andre typer avtaler mellom samboere. Utvalget foreslår ikke regler om formkrav for ensidige disposisjoner mellom samboer, som for eksempel gaver.

Formkravene i første ledd skal forstås på samme måte som i ekteskapsloven § 54. Dette omfatter vilkår om at vitnene er til stede samtidig, et krav man har gått bort i fra ved inngåelse av testament, jf. arveloven § 42. Kravet om at vitnene er til stede samtidig ved signering av en samboeravtale foreslås beholdt med tanke på en mulig fremtid digital ordning for avtaleinngåelse. Regelen er på dette punktet også i tråd med det som gjelder fremtidsfullmakter.

Andre ledd første punktum bestemmer at en samboeravtale som oppfyller formkravene er bindende for samboerne selv og for deres arvinger. Om formkravene ikke er fulgt, er avtalen ikke gyldig inngått. Regelen tilsvarer i det vesentlige ekteskapsloven § 54 tredje ledd. Andre ledd må ses i sammenheng med samboerloven § 3 andre ledd, som innebærer at reglene i avtaleloven kapittel 3 om ugyldige viljeserklæringer gjelder så langt de passer, med unntak av avtaleloven § 36, som erstattes av samboerlovens lempingsregel. En gyldig samboeravtale kan registreres i Samboeravtaleregisteret, se lovforslaget § 5.

En gyldig samboeravtale kan endres eller oppheves ved en ny samboeravtale. Andre ledd andre punktum angir at den nye avtalen må inngås etter de samme formkravene som den første. Regelen har sin parallell i ekteskapsloven § 46 første ledd.

Tredje ledd første punktum åpner for at samboeravtaler etter §§ 3 og 4 kan inngås digitalt. En forutsetning for digital inngåelse av samboeravtaler etter loven er at det er fastsatt regler for en offentlig ordning for digital avtaleinngåelse, og at denne ordningen er etablert. Lovteksten krever at det etableres en «offentlig» ordning. Det siktes her til en ordning under offentlig eierskap og regulering. Offentlig kontroll og regulering er nødvendig blant annet for å etablere en ordning som med sikkerhet vil bestå og være tilgjengelig for alle samboere i hele deres livsløp og uavhengig av kommersielle vurderinger.

I tredje ledd andre og tredje punktum gis hjemmel for at Kongen kan gi nærmere regler om to ulike forhold. For det første gis det hjemmel for å gi nærmere regler om den digitale ordningen. Det vil blant annet være behov for å regulere mekanismer som hindrer misbruk av ordningen til skade for partene. Forskriftshjemmelen omfatter adgang til å gi regler som fraviker de formkravene i bestemmelsens første ledd som ellers krever manuell inngåelse og fysisk tilstedeværelse, slik som krav til skriftlighet, vitner og partenes fysiske og samtidige tilstedeværelse mv. Derogasjonshjemmelen må imidlertid forstås slik at hensynene bak de alminnelige formkravene, slik som å sikre korrekte opplysninger, hindre misbruk, notoritet, sollenitet og at partene er klar over og forstår hva avtalen går ut på, også må sikres gjennom den digitale ordningen for inngåelse av samboeravtaler. En samboeravtale som er opprettet gjennom en offentlig godkjent digital løsning skal anses gyldig inngått og bindende for partene.

Til § 5 Registrering av samboeravtaler mv.

Bestemmelsen gir regler for registrering av samboeravtaler. Utvalgets forslag er basert på at det etableres et samboeravtaleregister ved Registerenheten i Brønnøysund, etter samme modell som Ektepaktregisteret. Forslaget er behandlet i utredningen punkt 9.8.

Første ledd første punktum fastslår at en samboeravtale kan registreres i et Samboeravtaleregister. Forslaget innebærer en registrering og kunngjøring omtrent på samme nivå som for ektepakter. Det er kun en gyldig «samboeravtale» etter §§ 3 og 4 som kan registreres. Det er avtalens reelle innhold, og ikke hvordan den betegnes, som avgjør om den regnes som en samboeravtale etter loven.

Forslaget innebærer en adgang til å registrere samboeravtaler, men registrering er ikke et vilkår for avtalens gyldighet.

En samboeravtale etter § 3 regulerer bare om og i hvilken utstrekning samboerloven får anvendelse. Eventuelle avtaler om overføring av eiendomsrett mv. vil i utgangspunktet ikke reguleres i samboeravtalen. For overdragelser og rettsvern for eiendomsoverføringer mv. vil alminnelige regler gjelde. Samboerlovens regel skiller seg her fra ekteskapsloven § 55, som krever registrering av ektepakten for at innholdet skal få rettsvern mot ektefellenes kreditorer.

Første ledd andre punktum presiserer at avtaler om endring og opphør av en samboeravtale kan registreres i Samboeravtaleregisteret på samme måte som etter første punktum. Regelen må ses i sammenheng med at en samboeravtale kan endres eller oppheves ved ny formriktig samboeravtale mellom partene, jf. § 4 andre ledd andre punktum. Ekteskapsloven gir tilsvarende ordning.

Det kreves ikke at den første samboeravtalen allerede er registrert for at endringsavtalen skal kunne registreres. Av hensyn til kreditorene bør imidlertid endringsavtalen registreres dersom den første avtalen allerede er registrert.

Andre ledd gir forskriftshjemmel for å fastsette nærmere regler om etablering av en registreringsordning for samboeravtaler. Dette vil også omfatte en digital registerløsning, som må inkludere eller interagere med en offentlig ordning for digital opprettelse av samboeravtaler, jf. § 4 tredje ledd. Videre inkluderer forskriftshjemmelen regulering av adgangen til å dele opplysninger. Adgangen til å dele registrerte opplysninger må vurderes på to nivåer: deling av opplysninger med allmennheten og deling av opplysninger med den som har en legitim interesse.

Til § 6 Opplysningsplikt i forbindelse med at partene flytter sammen. Dokumentasjon

Bestemmelsen gir par som flytter sammen rett til å kreve at den andre dokumenterer eiendeler og rettigheter, samt gjeld og forpliktelser. Forslaget er omtalt i punkt 13.5.3.

Bestemmelsen har ingen klar parallell i ekteskapsloven. Formålet med bestemmelsen er å legge til rette for at paret avklarer de økonomiske forholdene ved starten av samlivet. Informasjonen kan få betydning for hvordan paret organiserer seg ved å avklare hvilke eiendeler, rettigheter og forpliktelser hver av partene har ved etableringen av samlivet. Dokumentasjon innsamlet når paret flytter sammen kan derved lette gjennomføringen av det økonomiske oppgjøret dersom samlivet tar slutt.

Regelen i første punktum supplerer opplysningsplikten i lovutkastet § 7 første ledd, men gjelder fra samlivets start. At opplysningsplikten gjelder på tidspunktet «partene flytter sammen» innebærer at det ikke kreves at paret er samboere i den forstand at de har bodd sammen i minst tre år eller at de har, har hatt eller venter barn sammen, eller har avtalt at samboerloven skal få anvendelse, jf. § 2 første ledd bokstavene a til c. Imidlertid må de øvrige vilkårene i § 2 være oppfylte, slik at paret senere vil kunne bli samboere etter loven.

Opplysningsplikten er mer begrenset enn det som følger av forslaget til § 7. Det som kan kreves er en oversikt over hvilke eiendeler, rettigheter, gjeld eller andre forpliktelser den andre parten har, på det tidspunktet paret flytter sammen.

At verdiene må «dokumenteres» omfatter at man må kunne kreve at den andre legger frem fullstendige, men ikke detaljerte, opplysninger fra for eksempel skattemelding, årsoppgave eller andre dokumenter hvor verdiene fremgår. Det oppfyller ikke uten videre plikten at parten selv gjengir opplysningene muntlig.

I motsetning til opplysningsplikten etter § 7 første ledd gjelder plikten kun mellom partene selv. Regelen gir ikke rett til innsyn i opplysninger fra en ekstern tredjepart. Slikt innsyn vil kreve samtykke eller fullmakt fra den som eier opplysningene.

Andre punktum angir at partene bør ta vare på dokumentasjon som viser hver parts eiendeler og forpliktelser når samlivet tar til. Dette er en bør-regel, men må forstås som en sterk oppfordring. Fremlagt dokumentasjon vil gjøre det lettere for paret å skille mellom midler som ikke er ervervet til felles personlig bruk og øvrige midler, jf. lovforslaget §§ 10, 12, 14, 15 og 16.

Kapittel 3. Rettigheter og plikter under samboerskapet

Til § 7 Opplysningsplikt om økonomiske forhold. Plikt til gjensidig forsørgelse

Bestemmelsen regulerer samboeres gjensidige opplysningsplikt om økonomiske forhold og deres plikt til gjensidig forsørgelse. Paragrafen bygger på prinsippene i ekteskapsloven §§ 39 og 38. Forslaget er behandlet i kapitlene 13 og 14.

Første ledd første punktum gir hovedregelen om samboeres gjensidige plikt til å gi hverandre de opplysningene som er nødvendige for å vurdere deres økonomiske stilling. Forslaget skal i hovedsak forstås likt som ekteskapsloven § 39.

Samboerne har kun plikt til å gi de opplysningene som er «nødvendige» for å vurdere deres økonomiske stilling. Bestemmelsen forplikter ikke partene til en fullstendig åpenhet om økonomiske forhold. For å vurdere sin økonomiske stilling vil det normalt være nødvendig å kjenne omfanget av den andres inntekter og utgifter og det samlede omfanget av eiendeler og gjeld. Hva som anses «nødvendig» kan avhenge av parets situasjon. Om økonomien er svak, kan enhver saldoopplysning anses som en nødvendig opplysning. Om økonomien er sterk, vil opplysningsplikten først og fremst omfatte opplysninger om de midlene som anvendes eller pådras i forbindelse med samboernes liv sammen. Praksis til ekteskapsloven § 39 kan belyse hva som anses som «nødvendige» opplysninger, men den konkrete vurderingen kan være ulik fordi samboere har en annen økonomisk regulering av sine økonomiske og rettslige forhold enn det ektefeller har.

Mens første ledd første punktum regulerer samboernes plikt til å gi opplysninger til hverandre, gir andre punktum en part rett til å kreve opplysningene av den andre samboeren eller av en nærmere angitt tredjepart. Bestemmelsen bygger på ekteskapsloven § 39 andre og tredje punktum, men innebærer en viss utvidelse og er formulert ulikt av pedagogiske hensyn. Retten til å kreve opplysninger utløser en tilsvarende rett og plikt for de nevnte foretakene til å gi ut opplysningene, uavhengig av lovbestemt taushetsplikt. Dette er tilsvarende etter ekteskapsloven.

Første ledd andre punktum bokstav a gir rett til opplysninger fra skattemyndighetene. Dette omfatter innsyn i samboerens skattemelding og fastsatt formues- og inntektsskatt. For at innsynsretten i skatteopplysninger skal ha realitet må den omfatte hele skatteåret, også for året samlivet opphørte. Tilsvarende forståelse av ekteskapsloven § 39 er gjort i tolkningsuttalelse fra Lovavdelingen 11. desember 1997.

Første ledd andre punktum bokstav b gir for det første samboeren rett til å kreve opplysninger fra «selskaper, foretak eller andre institusjoner som driver finansieringsvirksomhet og forsikringsvirksomhet». Også dette alternativet tilsvarer ekteskapslovens bestemmelse og skal forstå på samme måte.

Utvalget foreslår videre at en samboer skal ha rett til å kreve opplysninger om den andres økonomiske stilling fra institusjoner som utfører «inndrivingsvirksomhet». Inndrivingsvirksomheter vil omfatte både inkassoselskaper og offentlige innkrevingsmyndigheter, som Statens innkrevingssentral og namsmyndighetene. Regelen utvider innsynsretten sammenlignet med gjeldende rett for ektefeller. Opplysningene som det kan kreves innsyn i omfatter gjeld som inndrives via inkassoforetak, namsmyndighetene eller andre. Regelen gir for eksempel samboeren rett til innsyn i pågående inndriving knyttet til parets felles hjem. Formålet er å gi partene mulighet til å innhente kunnskap om det samlede gjeldsansvaret og eventuelt avdekke at økonomien er under press på et tidligere tidspunkt. Utvalget foreslår en tilsvarende regel for ektefeller, se forslag om endring til ekteskapsloven § 39 i punkt 21.2.2.

Alternativet «andre som har midler til forvaltning» i bokstav b tilsvarer formuleringen i ekteskapsloven og skal forstås på samme måte, se Ot.prp. nr. 28 (1990–91) Om lov om ekteskap side 42 og side 108.

Bestemmelsen regulerer ikke eksplisitt hvordan krav om opplysninger skal fremsettes eller på hvilken måte opplysningene skal gis. Det kan ikke kreves betalt for å gi opplysninger som omfattes av innsynsretten, jf. Ot.prp. nr. 28 (1990–91) Om lov om ekteskap side 108. Den som gir opplysningene må kunne kreve at samboeren godtgjør samboerskapet. Ved tvil bør den som gir innsyn, varsle den som eier opplysningene om at innsynsretten er gjort gjeldende, og i alle tilfelle etter at opplysningene er utlevert.

Første ledd tredje punktum bestemmer at retten til innsyn omfatter saldo på konti mv. Med betegnelsen «saldo» siktes det til noe som utrykker samboerens samlede verdier eller samlede forpliktelser hos foretaket. Dette inkluderer i tillegg til beløpet samboeren har til gode eller skylder, forfallsdato for gjeld, rentebetingelser, kausjonsansvar og sikkerhetsstillelse for tredjepersoner osv. Dette er i tråd med gjeldende rett for ektefeller, jf. Ot.prp. nr. 28 (1990–91) Om lov om ekteskap side 108. Hvilke opplysninger som omfattes av opplysningsplikten kan være ulik etter hva slags foretak det er tale om. Innsynsretten omfatter ulike innskuddskonti i bank eller andre som forvalter innskudd, for eksempel aksjekonto eller fondskonto. Med forkortelsen «mv.» søkes det klargjort at innsynsretten gjelder uansett hva det samboeren har til gode eller skylder, kalles.

Innsynsretten gjelder i utgangspunktet saldoen eller tilsvarende på tidspunktet for begjæringen om innsyn. Første ledd fjerde punktum gir imidlertid hjemmel til utvidet innsynsrett i visse tilfeller. En slik regel fremgår ikke av ordlyden i ekteskapsloven § 39, men kan finne støtte i rettspraksis og juridisk teori knyttet til bestemmelsen, se punkt 13.5.2. Den har også en viss parallell i arveloven § 92 første ledd tredje til femte punktum.

Tilleggsvilkåret for retten til innsyn i transaksjonsdata er at «særlige grunner» tilsier det. Lovteksten setter ingen fast grense for hvor langt tilbake i tid det kan gis innsyn i transaksjonene, dette må vurderes konkret. Jo eldre transaksjonen er, jo sterkere begrunnelse kreves.

Vilkåret «særlige grunner» kan knytte seg til forhold rundt samboeren selv eller handle om omstendigheter rundt enkelttransaksjoner som gir behov for innsyn. Særlige grunner kan blant annet foreligge ved mistanke om misbruk av identitet eller der samboeren har blitt syk eller av andre grunner ikke lenger kan ivareta sin økonomi i samme grad som tidligere. Den andre samboeren kan da ha behov for opplysninger om konkrete fakturaer er betalt, om samboeren har betalt husleien, forsikringspremien, strømabonnementet mv. Særlige grunner kan også foreligge dersom en samboer av en eller annen grunn holder tilbake slike opplysninger i strid med opplysningsplikten. Bestemmelsen kan også anvendes i sammenheng med samboerens rett til legalrepresentasjon etter vergemålsloven § 94.

Første ledd femte punktum bestemmer at retten til innsyn gjelder inntil det økonomiske oppgjøret etter samboerskapet er «fastsatt eller avtalt». En tilsvarende regel fremgår ikke av ordlyden i ekteskapsloven § 39, men er forutsatt i forarbeidene, jf. NOU 1987: 30 Innstilling til ny ekteskapslov del II side 105. Åpenhet om partenes økonomiske forhold er grunnleggende for at partene skal kunne vurdere innholdet og virkningen av en oppgjørsavtale, eventuelt et rettsforlik eller en rettsavgjørelse. Innsynsretten strekker seg dermed utover samlivsbruddet, men ikke lenger enn til det økonomiske oppgjøret er gjennomført. Nødvendighetskriteriet må være oppfylt, jf. første ledd første punktum, for eksempel kan opplysningene være nødvendige for å kunne beregne delingsformuen korrekt, jf. lovforslaget § 15. Opplysningsplikten gjelder uavhengig av om oppgjøret skjer ved avtale mellom partene eller ved offentlig skifte. Når endelig avtale eller endelig beslutning om oppgjøret foreligger, opphører retten til innsyn etter samboerloven.

Selv om kravet om innsyn etter femte punktum kan fremmes etter samlivsbruddet, må opplysningene det kreves innsyn i stamme fra perioden paret var samboere. Det er den økonomiske aktiviteten frem til skjæringstidspunktet som er relevant for det økonomiske oppgjøret, jf. lovforslaget § 13. Opplysningene i skattemeldingen står i en særstilling siden opplysningene der ikke gir et nåtidsbilde, men gjenspeiler den økonomiske situasjonen året før. Innsynsretten må dermed omfatte opplysninger for hele skatteåret i det året som samlivet opphørte, jf. merknaden til bokstav a.

Andre ledd fastsetter en plikt til gjensidig forsørgelse mellom samboere. Ordlyden tilsvarer ekteskapsloven § 38 første ledd og skal forstås på samme måte, se Ot.prp. nr. 28 (1990–91) Om lov om ekteskap side 107 og NOU 1987: 30 Innstilling til ny ekteskapslov – del II side 104. Forslaget er omtalt i punkt 14.5.

Den rettslige plikten til gjensidig forsørgelse gjelder kun mellom samboerne selv. Bestemmelsen gir ikke tredjepart rett til å kreve dekning hos en samboer for den andres forpliktelser. Samboeres ansvar for gjeld reguleres i lovforslaget § 8.

Andre ledd første punktum beskriver hva forsørgelsesplikten gjelder. Samboerne har sammen ansvaret for «de utgiftene og det arbeidet som kreves for det felles hushold, til dekning av andre felles behov, oppfostringen av barna, samt hver samboers særlige behov». Regelen tilsvarer ekteskapsloven § 38 første ledd første punktum.

Samboerne kan oppfylle underholdsplikten ved «tilskudd av penger, ved arbeid i hjemmet eller på annen måte», jf. andre punktum. Bestemmelsen tilsvarer med en språklig endring ekteskapsloven § 38 første ledd andre punktum. Som etter ekteskapsloven innebærer regelen en likestilling av økonomisk tilskudd og arbeid i hjemmet, jf. NOU 1987: 30 Innstilling til ny ekteskapslov – del II side 104. «Arbeid i hjemmet» må forstås bredt i tråd med gjeldende familierett.

Til § 8 Ansvar for gjeld

Bestemmelsen omhandler samboernes gjeldsansvar. Forslaget er nærmere omtalt i kapittel 12.

Første ledd slår fast det grunnleggende prinsippet om at en samboer ikke kan stifte gjeld med virkning for den andre med mindre det foreligger særskilt hjemmel for det i lov eller avtale. Bestemmelsen svarer til ekteskapsloven § 40 første ledd og skal forstås på samme måte. For at en samboer skal være ansvarlig for gjeld, må det foreliggende et selvstendig forpliktelsesgrunnlag etter alminnelige privatrettslige regler. Et slik forpliktelsesgrunnlag kan for eksempel være avtalebasert, eller begrunnet i erstatningsbetingede handlinger.

Bestemmelsen medfører ikke noe inngrep i avtalefriheten, jf. at det kan foreligge avtale som fraviker lovens utgangspunkt. Samboere kan derfor avtale at den ene skal kunne stifte gjeld med virkning for begge gjennom en fullmakt. Det er heller ikke noe til hinder for at samboerne sammen påtar seg ansvar for samme gjeld, for eksempel ved kjøp av bolig.

Det må skilles mellom ansvaret i det interne rettsforholdet mellom samboerne og forholdet utad overfor en kreditor. Opptar den ene samboeren et lån som kommer begge til gode, er det bare den som har tatt opp lånet som er ansvarlig overfor långiveren. Men i det interne rettsforholdet mellom samboerne kan det være avtalt eller forutsatt at samboerne skal være ansvarlig for hver sin halvpart eller en annen brøk. Bestemmelsen bygger derfor på rettstilstanden som ble lagt til grunn for ektefeller i Rt. 1996 side 1666.

Andre ledd angir unntak fra hovedregelen i første ledd, og utgjør dermed «særskilt hjemmel» for at samboerne kan stifte gjelde med virkning for den andre. Regelen tilsvarer ekteskapsloven § 41 første ledd og skal forstås på samme måte. For at en disposisjon skal omfattes av bestemmelsen, må kredittyteren og yteren av varen eller tjenesten være samme person. Opptar en samboer lån for å anskaffe varer eller tjenester som ellers omfattes av bestemmelsen, vil ikke den andre samboeren være ansvarlig overfor långiveren. Det er kontrollbehovet som tilsier denne avgrensningen. Ved bruk av kredittkort, er det bare den som er ansvarlig overfor kortselskapet som hefter, selv om kortet er brukt til å skaffe varer eller tjenester som faller inn under andre ledd. Hvem som er ansvarlig overfor kortselskapet må derfor avgjøres ut fra den avtalen som foreligger mellom kortinnehaveren og selskapet.

I andre ledd første punktum fremkommer begrensninger i adgangen til å stifte gjeld med virkning for den andre samboer både gjennom uttrykkene «vanlige avtaler», «det daglige husholdet», «oppfostringen av barna» og «den enkelte samboerens nødvendige behov». Med «oppfostring av barna» forstås alle barn som bor sammen med samboerparet, enten det er tale om felles barn eller en samboers egne barn. I vurderingen av om en avtale er «vanlig», må det legges vekt på den enkeltes og parets økonomiske stilling.

Andre punktum medfører at en samboer kan inngå avtale om leie av felles bolig, som medfører at begge samboere blir ansvarlig for husleien. I dag er det forskjell mellom ektefeller og samboere. Mens utleier kan holde begge ektefeller ansvarlig for leien, er det bare samboeren som har inngått leiekontrakten som er ansvarlig. Det er vanskelig å se hvorfor ektefeller og samboere bør behandles ulikt når det gjelder nødvendige utgifter til husrom. Med andre punktum blir ektefeller og samboere likestilt hva gjelder ansvar for husleie.

Tredje punktum har en direkte parallell i ekteskapsloven § 41 første ledd tredje punktum. Den kan for eksempel være på det rene at en samboer inngår avtale som omfattes av § 8 andre ledd første eller andre punktum, men gjør det klart at bare vedkommende skal være ansvarlig overfor leverandøren av varen eller tjenesten.

Tredje ledd tilsvarer regelen i ekteskapsloven § 41 andre ledd, og skal tolkes på samme måte.

Fjerde ledd viser til ekteskapsloven §§ 51 til 53, og fastslår at reglene gjelder tilsvarende «så langt de passer for samboere». Vurderingen av hvor langt det passer er generell og må blant annet tilpasses det at samboere ikke har en formuesordning, slik ektefeller har. Eksempelvis vil ekteskapsloven § 52 kun være aktuell for samboere med delingsplikt etter samboerloven kapittel 4.

Til § 9 Hovedregelen om samboeres rett til å råde over egne eiendeler

Paragrafen omhandler eierskap til egne eiendeler og rettigheter i samboerskap. Bestemmelsen har til hensikt å kodifisere det som allerede følger av ulovfestet rett. Forslaget er ment å dekke det samme som ekteskapsloven § 31 første ledd, men er språklig forenklet. Forslaget er nærmere behandlet i punkt 10.5.

Paragrafen bestemmer for det første at hver av samboerne eier «det vedkommende hadde da de flyttet sammen og det de senere erverver». På samme måte som for ektefeller vil ikke etableringen av samboerskapet påvirke partenes eierposisjoner. De vil eie og erverve på samme måte som før samboerskapet. Erverv omfatter alle typer anskaffelser som kjøp, gave eller arv mv.

Forslaget til § 9 regulerer ikke hvem som er eier eller med hvilken eierandel, men tar utgangspunkt i det reelle eierforholdet til eiendelen da samboerne flyttet sammen. Lovteksten benytter seg av dagligtalens begrep «eier». Ordlyden sikter til de ulike eierbeføyelsene som samlet sett gir eiendomsretten innhold. Disse beføyelsene kan inndeles på ulike måter. Ordlyden skal forstås slik at den både dekker eierens faktiske og rettslige rådighet over en eiendel eller rettighet. Eieren har rett til å utnytte tingen og rett til å hindre andres utnyttelse. Ordlyden dekker også eierens positive rett til å disponere rettslig over eiendelen eller rettigheten. Eieren kan for eksempel selge, pantsette og stifte bruks- eller forkjøpsrettigheter. Eiendomsretten omfatter dernest eierens negative rett til å hindre andre i å disponere over eiendelen eller rettigheten. Bestemmelsen avgrenser ikke hvilke typer eiendeler eller rettigheter eiersamboeren råder over.

Av bestemmelsen fremgår det også at unntak fra hovedregelen kan være avtalt eller bestemt. Alternativet «bestemt» dekker for det første bestemmelser fra giver eller arvelater. En giver kan sette vilkår for en gave og presisere om gaven skal utgjøre mottakernes eneeie, være fullt ut eller delvis i sameie mv. En arvelater kan på samme måte gi bestemmelser i testament om arven skal mottas som eneeie, sameie og med hvilken sameieandel.

Alternativet «bestemt» omfatter bestemmelser i lov, også det som kan følge av samboerloven selv, se forslaget § 10 om sameiepresumsjon og § 11 om begrensninger i en samboers rådighet over felles bolig og innbo.

Lovteksten inneholder i motsetning til ekteskapsloven § 31 første ledd en presisering av at unntak fra råderetten kan være «avtalt». En del samboere vil ved lovens ikrafttredelse allerede ha avtaler om eierforhold. Siden avtaler om eierforhold antas å være vanligere mellom samboere enn mellom ektefeller, vil en eksplisitt regulering klargjøre at en avtale om eierforholdene som ble inngått før loven trådte i kraft, vil gå foran loven, uansett avtalens form. En samboer som hevder at det foreligger en slik avtale, har imidlertid bevisbyrden for at dette er tilfelle og for avtalens innhold. Se også forslaget til overgangsregler i lovutkastet § 28 fjerde ledd.

Etter at loven har trådt i kraft må såkalte samboeravtaler som fraviker samboerlovens regler mv. følge lovens krav til form og innhold, jf. lovforslaget §§ 3 og 4. Utvalgets lovforslag innebærer at avtaler mellom samboere som utelukkende klargjør eiendomsgrensene, eventuelt som innebærer en formuesoverføring mellom partene, fortsatt vil kunne inngås uten krav til avtalens form.

Til § 10 Presumsjon for sameie basert på bidrag under samlivet

Paragrafen gir en regel om sameie mellom samboere, som bygger på forutsetningen om at det partene anskaffer til felles personlig bruk i samlivet er et resultat av direkte og indirekte bidrag fra begge. Forslaget går lenger enn det som i dag følger av ulovfestet rett mellom samboere, og delvis lenger enn det som følger av ekteskapsloven § 31 tredje ledd. Forslaget er nærmere behandlet i punkt 11.5. Utvalget foreslår tilsvarende endring i ekteskapsloven § 31 tredje ledd, se punkt 21.2.1.

Presumsjonsregelen innebærer at det antas at det partene har ervervet til felles personlig bruk, eies sammen. Sameiepresumsjonen i § 10 utgjør dermed et unntak fra samboerloven § 9, jf. formuleringen der annet er «bestemt».

Det følger av § 10 første ledd at løsøre samboerne har ervervet til felles personlig bruk i forbindelse med at de flytter sammen og under samlivet antas å være i sameie mellom dem. For vanlig innbo i samboernes felles hjem taler mye for at det eksisterer en sameiepresumsjon etter ulovfestet norsk og nordisk rett. Den foreslåtte regelen går lenger ved at den omfatter alt løsøre.

Begrepet «ervervet» dekker ulike former for eiendomsovergang. Det vanligste vil være erverv i betydningen kjøp. Ervervet kan også følge av gave, arv, bytte, hevd, okkupasjon eller ulike former for godtroerverv (ekstinksjon) mv. Ved gave og arv vil det imidlertid sjelden oppstå sameie, med mindre gaven eller arven er mottatt av paret i fellesskap.

Ervervet må videre være «til» felles personlig bruk. Det innebærer at om paret kjøper en sofa til det felles hjemmet eller inngår en kontrakt om kjøp av leiligheten før de flytter sammen, så vil disse eiendelene anses ervervet «til» samlivet. En annen regel ville invitert til uheldige tilpasninger eller tilfeldige resultater. Noen samboere vil være omfattet av samboerdefinisjonen i § 2 første ledd med én gang de flytter sammen, mens andre blir det først etter tre år. Forutsatt at samboerskapet varer minst tre år og noe annet ikke følger av avtale, så skal reglene om sameiepresumsjon gjelde fra samlivet etableres. Alle eiendeler som rent faktisk er ervervet til felles personlig bruk i det aktuelle samlivet, skal omfattes av presumsjonsregelen.

Løsøret skal videre være ervervet til samboernes «felles personlig bruk». Dette begrepet anvendes i ekteskapsloven § 31 tredje ledd og delvis også i arveloven § 32. Begrepet i samboerloven skal i det vesentlige forstås på samme måte. Rettspraksis til bestemmelsene i ekteskapsloven og arveloven knyttet til forståelse av begrepet kan være relevant.

Presumsjonsregelen gjelder dermed ikke eiendeler til en samboers rent personlige bruk. Erverv av klær, smykker, vesker, mobiltelefoner, personlig tilpasset sportsutstyr mv. til personlig bruk, faller utenfor bestemmelsen. Det samme gjør eiendeler som verken anses til felles eller personlig bruk, for eksempel erverv til den ene samboerens næringsvirksomhet.

I kjernen av begrepet «løsøre» til felles personlig bruk finner vi innbo til felles hjem og øvrige eiendeler knyttet til parets liv sammen. Dette kan være utstyr eller verktøy til bruk i samlivet, herunder hageredskap som gressklipper og utstyr til snørydding mv. Også større løsøreting som kjøretøy med tilhenger og takboks, campingvogn og fritidsbåt mv. omfattes av begrepet løsøre, og uavhengig av om bruken er tilknyttet parets felles hjem. Det er ikke et vilkår at løsøretingen benyttes aktivt av begge samboerne. Det avgjørende er om tingen er til felles personlig bruk og derved direkte eller indirekte tjener felles interesser. Om bare den ene samboeren klipper gresset, mens den andre er alene om å bake brød til familien, kan både gressklipper og kjøkkenmaskin likevel være løsøre til felles personlig bruk. Bestemmelsen kan videre dekke flere løsøreting av samme art, som for eksempel to biler og to kajakker, så fremt begge tingene er til felles personlig bruk, se også arveloven § 32 og Ot.prp. nr. 72 (2007–2008) Om lov om endringer i arveloven mv. (arv og uskifte for samboere) side 48-49.

Tvilstilfeller kan oppstå der bruken har endret seg under samlivet, eller det er uklart hva som var den egentlige begrunnelsen for anskaffelsen. Der den dominerende bruken av eiendelen har vært felles bør presumsjonsregelen få anvendelse, med mindre det er grunnlag for noe annet. Om paret under samlivet anskaffer en fritidsbåt som familien bruker i helger og ferier, vil eiendelen som utgangpunkt omfattes av presumsjonsregelen selv om den ene samboeren og barna etter hvert slutter å være med på båttur fordi de foretrekker sydenferie.

Tingen anses å være sameie bare dersom det ikke er «grunnlag» for noe annet. Vurderingen baseres på alminnelig sannsynlighetsovervekt. Sammenlignet med gjeldende rett snus bevisbyrden, slik at det er samboeren som hevder at eiendelen ikke er i sameie med like andeler, som må sannsynliggjøre et annet eierforhold.

Grunnlag for at eiendelen ikke er sameie kan følge av «lov, avtale eller forholdene ellers». En avtale mellom partene om eierforholdet kan gi grunnlag for at en eiendelen er i eneeie eller i sameie med en annen sameieandel enn 50/50. En slik avtale kan være skriftlig eller muntlig. Også en stilltiende eller forutsetningsvis avtale kan gi grunnlag for at sameiepresumsjonen skal vike. En samboeravtale etter § 3 første ledd bokstav c som regulerer at enkelte eiendeler ikke skal anses ervervet til felles personlig bruk, gir et klart «grunnlag» for at sameiepresumsjonen ikke skal anvendes.

Formuleringen «forholdene ellers» peker på både faktiske og juridiske forhold, som hvem som har bidratt direkte til anskaffelsen, partenes samlede bidrag gjennom samlivet, hvem som er registrert som eier, hvem som disponerer tingen og hvem som tillater eller hindrer andre i å disponere mv. Om bare én av partene utøver disse rettighetene, er spørsmålet om den utøves på vegne av den handlende personen selv, på vegne av den andre eller på vegne av begge. Slike omstendigheter kan gi holdepunkter for at tingen ikke er i sameie med like andeler.

Hvordan løsøretingen er finansiert kan gi ytterligere grunnlag. Om tingen er lånefinansiert vil et vesentlig holdepunkt være hvem som er ansvarlig for lånet innad mellom samboerne. Om begge samboere anses ansvarlige for lånet som har finansiert eiendelen, vil dette være et holdepunkt for sameie, mens eneansvar for tilbakebetaling av lånet også innad kan gi grunnlag for at eiendelen er i eneeie. Partene har for eksempel avtalt at de skal finansiere hver sin bil, istedenfor at begge bilene skal finansieres samlet for så å være i sameie. Om eiendelen er gitt fra den ene samboeren til den andre som gave eller lån, gir dette normalt grunnlag for at den er i eneeie, med mindre det er grunn til å tolke disposisjonen slik at det er en sameieandel som gis i gave.

I andre ledd foreslår utvalget en tilsvarende presumsjonsregel for sameie i samboernes felles bolig. Om paret har ervervet boligen til felles personlig bruk, legges det til grunn at samboerne eier boligen sammen, med mindre lov, avtale eller forholdene ellers gir grunnlag for noe annet.

Begrepet «bolig» dekker både en enebolig eller flermannsbolig, en eierseksjon og retten til en andel, aksje eller obligasjon mv., som leieretten til felles bolig er knyttet til. Med begrepet bolig siktes det til et bosted som fyller samboernes funksjonelle behov for en bolig. Begrepet omfatter også mindre tradisjonelle boliger som for eksempel en husbåt, brakke eller hytte som fungerer som parets felles bolig. Boligen anses omfattet av presumsjonsregelen dersom boligen er anskaffet til samboernes felles personlige bruk. Den må derfor være anskaffet til det aktuelle samlivet.

Om et ideelt sameie er etablert i boligeiendom, påvirker det i utgangspunktet ikke negative eller positive servitutter som tilligger eiendommen (realservitutt). Dette er annerledes der en servitutt tilligger en av sameierne (personlig servitutt).

Det foreslås i tredje ledd en presumsjonsregel for at eiendeler etter første og andre ledd eies med en halvpart hver om det ikke er grunnlag for en annen sameieandel. Vurderingen av sameieandel skal i utgangspunktet skje på samme måte som etter sameigelova § 2 første ledd. Rettspraksis knyttet til sameigelova § 2 første ledd i saker om sameie mellom ektefeller og samboere anses fortsatt relevant for tolkningen, så langt ikke annet følger av samboerlovens regler. Særegent for samboerforhold er imidlertid at om en andel av eiendelen er ervervet med midler som ikke er til felles personlig bruk, gjelder ikke sameiepresumsjonen i § 10 for denne andelen.

Et eksempel kan illustrere slike tilfeller. Samboerpar A og B kjøper en bolig sammen til 5 millioner kroner, hvor 1 million av kjøpesummen dekkes av As egenkapital opptjent før samlivet, mens resten finansieres ved felles lån på 4 millioner kroner. Sameiepresumsjonen i § 10 tilsier som utgangspunkt at andelen som er finansiert ved felles lån er sameie mellom partene. At en del av boligen er finansiert ved As egenkapital gir imidlertid «grunnlag» for at denne andelen er As eneeie. As eierandel utgjør dermed 60 prosent (2+1 millioner), mens Bs eierandel utgjør 40 prosent (2 millioner).

I forslagets fjerde ledd presiseres det at reglene i sameigelova gjelder så langt de passer for eiendeler som samboerne eier sammen. Det antas at særlig bestemmelsene i sameigelova § 3 om bruk og utnytting av tingen, § 8 om stell og vedlikehold, § 9 om utgiftsfordeling og § 11 om sameierens forkjøpsrett ved salg av sameieandel, er praktiske også i samboerforhold. På den andre siden anses reglene i sameigelova §§ 4 til 7 om flertallsvedtak i utgangspunktet som mindre egnet. Dette kan være annerledes om samboerne samtidig er sameiere med andre enn hverandre, for eksempel at paret eier boligen sammen med den ene samboerens foreldre.

Til § 11 Begrensninger i råderetten over felles bolig

Bestemmelsen regulerer begrensninger i råderetten over samboernes felles bolig. Regelen tilsvarer i det vesentlige ekteskapsloven §§ 32, 34 og 35, men er noe ulikt formulert. Forslaget er behandlet i punkt 10.6.

Lovens hovedregel er at samboere har fri råderett over egen eiendom, slik det kommer til uttrykk i samboerloven § 9. I § 11 fastsettes enkelte unntak. Rådighetsbegrensningene legges på den samboeren som eier eller leier eiendommen som brukes som felles bolig. Dersom boligen er i sameie vil begrensningene gjelde begge samboerne for hver parts eierandel. Formålet er å verne om hjemmet og gi en forutsigbar boligsituasjon for paret og andre med tilhørighet til husstanden, uavhengig av hvem av samboerne som er eier eller leietaker.

Første ledd tilsvarer i det vesentlige ekteskapsloven § 32, og skal forstås på samme måte. Rådighetsbegrensningen gjelder uavhengig av eierform. Regelen innebærer at enkelte disposisjoner over en eiendom som er samboerparets felles bolig, krever skriftlig samtykke fra den andre samboeren.

Handlingene som krever forhåndssamtykke er overdragelse og pantsettelse av eiendommen, å forpakte bort eiendommen, samt det å si opp en leie- eller framleieavtale for boligen, jf. første ledd bokstav a. Med overdragelse menes alle former for overføring av eiendomsrett, borett, eller andre rettigheter som knytter seg til bruk av eiendommen som felles bolig. Dette inkluderer gavesalg og andre gaveoverføringer, se Ot.prp. nr. 28 (1990–91) Om lov om ekteskap side 104.

Første ledd bokstav b tar sikte på tilfellene der boligens eierform ikke er selveierbolig, som borettslag eller aksjeleilighet. Rådighetsbegrensningen knytter seg da til disposisjoner over andelen, aksjen eller obligasjonen som boretten er knyttet til.

Paret vil vanligvis bare ha én felles bolig som omfattes av rådighetsbegrensningene. Sekundærboliger og fritidseiendommer mv. kan disponeres over uten samtykke, med mindre en slik eiendom rent faktisk fungerer som parets faste felles bolig på tidspunktet disposisjonen foretas.

Som regel vil «felles bolig» være en fast eiendom. Om bolig med tilhørende tomteareal utgjør en fast eiendom, vil rådighetsbegrensningene gjelde det gårds- og bruksnummeret der boligen ligger. Det har ingen betydning om den faste eiendommen i tillegg anvendes til næringsvirksomhet eller til fritidsbebyggelse. I prinsippet kan også løsøre, som en bobil, husbåt eller et mobilt minihus, utgjøre felles bolig, som i så fall vil omfattes av rådighetsbegrensningen.

Samtykket må gis skriftlig. Samboerloven stiller ingen ytterligere krav til hvordan samtykket skal gis. Dette utelukker ikke at registermyndighetene kan kreve at samtykket har en viss form, se tinglysingsloven § 13 femte ledd og utvalgets forslag til endringer i denne bestemmelsen, omtalt i punkt 21.5.

Første ledd andre punktum bestemmer at rådighetsbegrensningene gjelder inntil det økonomiske oppgjøret etter et samboerskap er avtalt eller fastsatt. Regelen bygger delvis på ekteskapsloven § 34 og har til formål å sikre samboernes rettigheter ved samboerskapets opphør. Dette medfører at regelen i prinsippet kan påberopes også etter det tidspunktet samboerskapet har opphørt etter lovforslaget § 2.

At oppgjøret må være «avtalt eller fastsatt» omfatter for det første en skriftlig avtale mellom partene, jf. samboerloven § 21, men oppgjøret kan også være avtalt stilltiende og forutsetningsvis. Om en slik avtale har nedfelt seg i partenes handlinger, knyttet til ansvar for eiendeler, gjeld eller retten til å overta eiendeler, skal det forstås slik at endelig avtale er inngått. Det samme gjelder der en ordning er «fastsatt» gjennom et offentlig skifte. Partene kan ha gått til tvist om deler av oppgjøret, men en slik tvist vil regelmessig bare løse enkelte tvistepunkter. Det vil derfor fortsatt være behov for at det resterende oppgjøret avtales eller fastsettes.

Andre ledd regulerer adgangen til å be retten om å avgjøre om disposisjonen skal tillates. Bestemmelsen tilsvarer ekteskapsloven § 32 andre ledd og skal forstås på samme måte. Praksis etter ekteskapsloven vil være relevant.

Tredje ledd gir regler for omstøtelse av disposisjoner foretatt i strid med rådighetsbegrensningene. Tredje ledd første punktum tilsvarer ekteskapsloven § 35 første ledd første punktum. Andre punktum gir frister for å reise søksmål med krav om omstøtelse, og tilsvarer i hovedsak ekteskapsloven § 35 andre ledd. Bestemmelsen gir en relativ frist på seks måneder og en absolutt frist på ett år. Ordlyden er tilpasset utvalgets forslag, som ikke omfatter rådighetsbegrensninger over andre eiendeler enn samboernes felles bolig. Bestemmelsen skal for øvrig forstås på samme måte som ekteskapslovens omstøtelsesregel.

Til § 12 Eiendeler og rettigheter som ikke anses ervervet til felles personlig bruk

Bestemmelsen har til formål å trekke grensen mellom eiendeler og rettigheter som ikke anses ervervet til felles personlig bruk i samlivet, og øvrige midler som normalt er de som er skapt av partene i fellesskap under samlivet. Denne skillelinjen er gjennomgående i samboerloven og har betydning for forståelsen av lovens sentrale bestemmelser, slik som reglene om sameiepresumsjon i § 10, deling og gjeldsavleggelse i §§ 14 og 15 og vederlag i § 16. Formålet med grensedragningen er å sikre at begge parter får ta del i de midlene som er akkumulert underveis i samlivet, jf. FNs kvinnekonvensjon artikkel 16. Bestemmelsen er omtalt i kapittel 11.5.3.

Første ledd regulerer hvilke eiendeler og rettigheter som etter samboerloven ikke anses «ervervet til felles personlig bruk». Opplistingen i bokstavene a til f om hvilke eiendeler og rettigheter dette gjelder må leses med forbeholdet om at «ikke annet er avtalt», jf. første punktum. Bestemmelsen er fravikelig og er samtidig den eneste enkeltbestemmelsen i loven der reguleringen kan fravikes gjennom en samboeravtale. Kravene til en slik avtale er nærmere regulert i andre ledd.

Begrepet «eiendeler og rettigheter» skal forstås som noe som har eller kan ha økonomisk verdi og som i praksis er realiserbart. Hvilken formue som inngår i det ekteskapelige felleseiet, forstås i det vesentlige på den samme måten. Det er naturlig å legge til grunn en tilsvarende forståelse av begrepene «eiendeler og rettigheter» i samboerloven.

Med begrepet «eiendeler» siktes det først og fremst til samboerens aktiva. Dette er eiendeler eller aktivaposter som normalt kunne vært tatt direkte inn i et regnskap. Med begrepet «rettigheter» siktes det til enhver øvrig rettighet som tilkommer en person. Dette kan være immaterielle rettigheter, en forkjøpsrett eller tilbakekjøpsrett, rettigheter til digitalt innhold oppbevart hos en tjenesteleverandør eller retten til å eie og ha omsorgen for et kjæledyr mv. Motstykket til begrepet «eiendeler og rettigheter» er gjeld og øvrige forpliktelser. Gjeld omfatter passivaposter som normalt ville vært inntatt i et regnskap, mens øvrige forpliktelser kan for eksempel være forpliktelsen til å yte fremtidig og ikke forfalt barnebidrag.

Det antas at begrepet «eiendeler» er enklere å forstå enn det vagere begrepet «rettigheter». Skillet mellom eiendeler og rettigheter kan være flytende eller overlappende, særlig når det gjelder virtuelle eiendeler eller andre rettigheter til digitalt innhold. Lovens formulering innebærer at det ikke er nødvendig å foreta en skarp grensedragning mellom begrepene eiendeler og rettigheter.

Selv om «eiendeler og rettigheter» i utgangspunktet tolkes bredt, må den faktiske rekkevidden og betydningen av begrepet for samboerpar ses i sammenheng med den videre avgrensningen i § 12.

Bestemmelsen angir hvilke eiendeler og rettigheter som «ikke» er til felles personlig bruk og gir derved en negativ avgrensning. For den nærmere forståelsen av begrepet «til felles personlig bruk», se merknaden til § 10.

Det som faller utenfor alternativene i § 12 første ledd bokstavene a til f, anses ervervet til felles personlig bruk om ikke annet er avtalt. Konsekvensen er at disse eiendelene og rettighetene gir grunnlag for deling og gjeldsavleggelse, jf. samboerloven kapittel 4.

I første ledd bokstav a presiseres det at eiendeler og rettigheter en samboer eide da partene flyttet sammen, ikke anses ervervet til felles personlig bruk. Dette er ikke verdier som er akkumulert underveis i samlivet. Eiendeler og rettigheter som er ervervet til et tidligere samliv eller til et liv som enslig, er ikke ervervet til felles personlig bruk i det senere samboerskapet.

Formuleringen «da partene flyttet sammen» knytter seg ikke nødvendigvis til en bestemt flyttedato, men til en avgrenset periode hvor paret etablerer én felles husholdning. Om paret inngår en avtale om kjøp eller leie av bolig hvor de skal bo sammen eller om de kjøper innbo til et konkret felles hjem, regnes eiendelene de anskaffer til dette hjemmet «til felles personlig bruk», selv om dette skjer i forkant av at partene faktisk flytter sammen. Om eiendeler eller rettigheter erverves idet paret flytter sammen eller har til formål å muliggjøre samlivet, er vi dermed utenfor unntaket i bokstav a.

I bokstav b reguleres det at eiendeler og rettigheter som en samboer har fått som arv eller gave fra andre enn samboeren, ikke anses ervervet til felles personlig bruk. Dette gjelder uansett om arven eller gaven ble mottatt før eller etter at partene flyttet sammen.

I bokstav c presiseres det at om eiendeler eller rettigheter omtalt i bokstav a eller b har blitt ombyttet til noe annet, skal heller ikke det som eiendelene eller rettighetene har blitt ombyttet til, anses ervervet til felles personlig bruk. Dette gjelder også om ombyttingen skjer i løpet av samlivet. Om en samboer for eksempel eide en leilighet da paret flyttet sammen og denne leiligheten senere selges, er lovens utgangspunkt at den egenkapitalen som stammer fra den opprinnelige leiligheten ikke regnes som midler «ervervet til felles personlig bruk». Om disse midlene deretter benyttes som egenkapital i ny bolig, vil den andelen av boligen som er finansiert med denne egenkapitalen heller ikke anses ervervet til felles personlig bruk. Om resten av boligen er finansiert ved lån tatt opp under samlivet, vil imidlertid den lånefinansierte andelen av boligens verdi falle utenfor § 12 og derved anses ervervet til felles personlig bruk. Eiendeler og rettigheter som faller inn under bokstavene a og b kommer slik i en særstilling. Dette er annerledes for eiendeler og rettigheter etter bokstavene d til f. Om slike eiendeler og rettigheter ombyttes til noe som ikke nevnt i § 12 eller i avtale med hjemmel i § 12, vil eiendelene miste sin karakter av § 12-midler.

I bokstav d vises det til ekteskapsloven § 61. De eiendelene eller rettighetene som kan uttas forlodds etter ekteskapsloven § 61 skal heller ikke anses ervervet til felles personlig bruk etter bestemmelsen her. Formuleringen eiendeler og rettigheter «av personlig karakter eller som ikke kan overdras», skal i utgangspunktet forstås på samme måte som etter ekteskapsloven § 61 bokstav c. Bestemmelsen er nylig tolket av Høyesterett, jf. HR-2024-814-A, og utvalget legger her til grunn mindretallets tolkning av grensen for det som etter loven skal anses som personlig eller uoverdragelig, jf. dommens avsnitt 103 flg. Dommens resultat antas ikke ha direkte relevans i tvister etter samboerloven.

Eiendeler som er til bruk for parets barn, regnes i utgangspunktet ikke til samboernes felles personlige bruk. Utvalgets henvisning til ekteskapsloven § 61 skal derfor ikke omfatte den særlige naturalutleggsregelen i § 61 bokstav e andre punktum.

I første ledd bokstav e presiseres det at finansielle eiendeler som kontanter, bankinnskudd, andre pengekrav, livspoliser og finansielle instrumenter ikke anses som eiendeler eller rettigheter ervervet til felles personlig bruk, uansett når ervervet skjer. Formuleringen «som» indikerer at oppregningen ikke er uttømmende. Blant annet vil andeler i selskap med begrenset ansvar i utgangspunktet omfattes av ordlyden. Både en andel, aksje og obligasjon kan imidlertid også gi rett til bruk av bolig mv. Denne type rettigheter faller utenfor bokstav e dersom de gir rett til bruk av den felles boligen eller til annen fast eiendom «til felles personlig bruk». En aksjeleilighet, en andelsleilighet eller en obligasjonsleilighet mv. ervervet til partenes felles personlige bruk, faller derved utenfor avgrensningen i bokstav e. Virtuelle eiendeler, som for eksempel kryptovaluta, vil imidlertid falle inn under bokstav e.

Finansielle eiendeler og rettigheter anses etter sin art ikke som eiendeler eller rettigheter som er til felles personlig bruk i samlivet. Mens bolig, innbo og kjøretøy typisk vil være til parets felles bruk på daglig basis, vil ikke finansielle eiendeler «brukes» på samme måte. Finansielle eiendeler som opptjenes og spares underveis i samlivet anses «ikke til felles personlig bruk», så lenge midlene fortsatt utgjør finansielle eiendeler. Der slike midler derimot ombyttes og finansierer en eiendel eller rettighet som er til felles personlig bruk, for eksempel en bolig eller et kjøretøy, vil eiendelen skifte kategori og bli regnet som ervervet til felles personlig bruk. Dette til forskjell fra arv, gave og midler samboeren hadde før samlivet, jf. bokstavene a og b, jf. bokstav c.

Første ledd bokstav f presiserer at eiendeler og rettigheter som «hovedsakelig er knyttet til en samboers næringsvirksomhet» ikke anses ervervet til felles personlig bruk. Slike eiendeler er regelmessig verken til parets felles bruk eller parets personlige bruk. I de aller fleste tilfeller antas at det grensedragningen vil være enkel å trekke. En næringsvirksomhet vil neppe kunne karakteriseres som «personlig».

På den andre siden regulerer bokstav f bare «næringsvirksomhet». Om paret velger å investere i en fritidseiendom, vil ikke eiendommen falle inn under bokstav f bare fordi eierforholdet organiseres som et aksjeselskap eller lignende. Unntaket i bokstav f vil først være relevant der det for eksempel startes en virksomhet som har til formål å drive utleie eller oppføring av fritidseiendommer. Det må i så fall trekkes en grense mellom bruk i næring og parets eller familiens egen bruk. Om fritidseiendommen hovedsakelig er til felles personlig bruk, faller den utenfor bokstav f, og motsatt, om utleie i næring er den dominerende bruken, faller fritidseiendommen innenfor bokstav f. Om eiendommen dels er til felles personlig bruk og dels inngår i en utleievirksomhet, bør den dominerende bruken frem til skjæringstidspunktet legges til grunn. Reguleringen avviker her fra den som gjelder for ektefeller.

Andre ledd presiserer at for avtaler som fraviker utgangspunktene i § 12, gjelder samboerloven §§ 3, 4 og 5. Bestemmelsen må derved fravikes i en samboeravtales form. Formuleringen «[o]m ikke annet er avtalt» i § 12 første ledd henviser til retten til å avtale hvilke bestemte eiendeler og rettigheter som skal anses ervervet til felles personlig bruk, jf. lovforslaget § 3 første ledd bokstav c. En slik samboeravtale går foran lovens regel.

I en gyldig inngått samboeravtale kan partene derved avtale om eiendeler og rettigheter som i utgangspunktet faller inn under første ledd bokstavene a til f, likevel skal anses ervervet til felles personlig bruk. Samboerne kan også avtale det motsatte, nemlig at flere eiendeler og rettigheter enn de som reguleres av § 12 ikke skal anses ervervet til felles personlig bruk. I en slik avtale kan rettighetene til alt fra fritidseiendommen, til kryptovaluta og parets kjæledyr avtales nærmere. En samboeravtale kan anses urimelig etter loven § 3. Om et samboerpar ikke har inngått en samboeravtale gjelder reglene i § 12 fullt ut.

Kapittel 4. Rett til deling og fradrag for gjeld ved opphør av samboerskap

Til § 13 Skjæringstidspunktet for eiendeler og rettigheter, avkastning og gjeld som omfattes av delingen

Bestemmelsen gir de nærmere reglene om skjæringstidspunktet for eiendeler og rettigheter, gjeld og avkastning som omfattes av delingen etter samboerloven kapittel 4 ved samboerskapets opphør. Bestemmelsen tar utgangspunkt i den reguleringsmåten som er valgt i ekteskapsloven § 60, men er tilpasset samboerlovens system. Forslaget er nærmere omtalt i utredningen kapittel 15.

Lovens kapittel 4 om deling av verdier ved samboerskapets opphør gjelder for det første for samboere som har, har hatt eller venter barn sammen og som ikke har fraveket kapittelet ved avtale. Kapittelet gjelder i tillegg for alle samboere som har avtalt at kapittelet skal gjelde, jf. lovforslaget § 3 første ledd bokstav b.

Første ledd første punktum gir hovedbestemmelsen om skjæringstidspunktet for delingen etter samboerskap etter kapittel 4. Retten til å kreve deling følger av § 14. Hvilke verdier og gjeldsfradrag mv. som inngår i delingsgrunnlaget og beregningen av delingsformuen reguleres av § 15.

Bestemmelsen gir i første ledd bokstavene a til e ulike skjæringstidspunkt. Skjæringstidspunktet vil ofte, men ikke alltid, falle sammen med tidspunktet for opphør av samboerskapet, jf. § 2 andre ledd. Paragraf 13 første ledd bokstav a angir det ordinære skjæringstidspunktet ved samboerskap, nemlig tidspunktet da samboerne flytter fra hverandre. Dette kan skje ved at den ene flytter ut eller ved at begge gjør det.

Samboerne kan ved enighet avtale et tidligere skjæringstidspunkt. Om det avtales et tidspunkt før samboerne flytter fra hverandre mv., skal det avtalte tidspunktet utgjøre skjæringstidspunktet etter loven, jf. første ledd bokstav b. Det avtalte tidspunktet får bare betydning om det er tidligere enn de tidspunktene som ellers vil følge av bokstavene a til e. Om det er uklart om skjæringstidspunkt er avtalt, er det den som hevder at slik avtale er inngått, som har bevisbyrden for dette og for hvilket tidspunkt som er avtalt. Å bringe det økonomiske fellesskapet til opphør gjennom en avtale kan være praktisk når samlivet er over, men der hensynet til barna, boligsituasjonen eller andre hensyn tilsier at partene likevel venter med å flytte fra hverandre.

I bokstav c fremgår det at også tidspunktet da en stevning med krav om deling eller vederlag kom inn til retten, jf. §§ 14 og 16, kan utgjøre skjæringstidspunktet. Om konfliktnivået mellom partene er høyt, kan det være vanskelig å bli enige om en avtale, samtidig som begge parter kan ha gode grunner for ikke å ville flytte ut.

En samboer har også anledning til å kreve åpning av offentlig skifte, jf. lovforslagslaget § 22. I et slikt tilfelle vil skjæringstidspunktet være da krav om offentlig skifte kom inn til retten, jf. første ledd bokstav d.

Dersom samboerskapet ender med død, er det dødsfallstidspunktet som utgjør skjæringstidspunktet, jf. første ledd bokstav e. Dette tidspunktet vil også utgjøre tidspunktet for opphør av samboerskapet, jf. § 2 andre ledd bokstav c. Erverv, avkastning og gjeldsopptak dagen etter samboerens dødsdag eller senere, faller utenfor det som skal deles.

Første ledd andre punktum presiserer at det tidspunktet som inntrer først av alternativene i første punktum bokstavene a til e, skal legges til grunn som skjæringstidspunkt for oppgjøret.

I bestemmelsens andre ledd reguleres skjæringstidspunktet for avkastning. Bare avkastning som reelt sett er opptjent før eller på dagen for skjæringstidspunktet, skal deles. Eiendeler og rettigheter kan gi ulike former for avkastning. De fleste former for avkastning vil bestå av ulike finansielle eiendeler, renter på bankinnskudd, innbetalt husleie om kjelleretasjen i felles bolig leies ut etc. Dette er imidlertid eiendeler som ofte ikke utgjør delingsmidler, jf. samboerloven § 12. Men om samboerparet for eksempel har solgt felles bolig og plassert overskuddet som innskudd på konto i påvente av en mulig reinvestering, vil renteinntekter frem til og med skjæringstidspunktet inngå i det økonomiske oppgjøret, se § 15 første ledd bokstav c. Verdistigningen av en eiendel regnes imidlertid ikke som avkastning, men inngår i eiendelens aktuelle verdi på skjæringstidspunktet etter § 13 første ledd.

Bestemmelsens tredje ledd regulerer skjæringstidspunktet for å kunne kreve fradrag for gjeld. Det er bare gjeld pådratt før skjæringstidspunktet, jf. første ledd, som det kan kreves gjeldsfradrag for. Bestemmelsen har til formål å trekke en grense mellom gjeld som naturlig hører samlivet til og gjeld som er tatt opp for å muliggjøre et videre liv etter samboerskapet. Den nærmere adgangen til å kreve gjeldsfradrag reguleres av samboerloven § 15 andre ledd.

Det vil ikke sjelden påløpe kostnader knyttet til eiendeler eller rettigheter som er i sameie mellom samboerne i tiden mellom skjæringstidspunktet og tidspunktet for det økonomiske oppgjøret, eventuelt tidspunktet partene har avtalt hvem som skal overta eiendelen. Det kan for eksempel påløpe offentlige avgifter, eiendomsskatt, nødvendige vedlikeholdsutgifter, og i tillegg må påheftet gjeld betjenes. I denne fasen har samboerne plikt til å dra omsorg for tingen og til å fordele kostnader mv. i tråd med sameigelovas alminnelige regler, se særlig sameigelova §§ 3, 8 og 9. Dette kan være aktuelt både for midler som inngår i delingen etter samboerloven kapittel 4 og midler som ikke inngår i delingen.

Til § 14 Rett til deling av eiendeler og rettigheter til felles personlig bruk

Bestemmelsen gir lovens fravikelige hovedregel om rett til å kreve deling av verdier ved samboerskapets opphør. Forslaget er behandlet i kapittel 15.

Retten til å kreve deling etter samboerloven gjelder for det første for samboere som har, har hatt eller venter barn sammen. Retten til å kreve deling kan fravikes. Retten til å kreve deling gjelder dernest alle samboere som har avtalt at kapittelet skal gjelde, se § 1 andre ledd og § 3.

Formålet med bestemmelsen er å sikre at begge parter kan få ta del i de midlene som er akkumulert underveis i samlivet, jf. FNs kvinnekonvensjon artikkel 16. På samme måte vil det normalt også fremstå som rimelig at begge parter bærer det økonomiske tapet som har oppstått underveis i samlivet. Dette kan være annerledes om partene er svært ulikt stilt eller dersom tapet klart kan bebreides den ene. Vederlagsreglene i lovforslaget § 16 tilbyr korreksjonsmekanismer der deling eller manglende delingsplikt gir tilfeldige eller urimelige utfall.

Første ledd første punktum innebærer at hver av samboerne har rett til å kreve deling når samboerskapet «opphører». Dette omfatter typisk at paret flytter fra hverandre eller at en av samboerne dør, se § 2 andre ledd. Ved død kan deling kreves av gjenlevende samboer overfor dødsboet, eller av førstavdødes arvinger overfor gjenlevende samboer. Som for ektefeller må oppgjøret mellom de tidligere samboerne gjennomføres før dødsboet kan skiftes, se lovforslaget § 27 og forslag til endringer i arveloven § 109. Delingsreglene kommer ikke til anvendelse om samboerskapet opphører som følge av samboerparet inngår ekteskap med hverandre.

Om ingen av samboerne krever deling, vil utgangspunktet være at hver samboer beholder egne verdier. Samboere som kun eier felles bolig og løsøre ervervet til felles personlig bruk i samlivet, kan oppnå en faktisk likedeling gjennom reglene om sameie, og vil normalt ikke ha behov for å kreve deling.

Delingsregelen er en verdiregel og den gir ikke rett til å få utlagt konkrete eiendeler eller rettigheter. Retten til å overta eller bruke eiendeler reguleres av samboerloven §§ 17 til 19. Retten til å overta eiendeler ved en samboers død foreslås regulert i arveloven § 114 nytt andre ledd.

Det som kan kreves delt, er verdien av eiendeler og rettigheter «til felles personlig bruk». Hvilke eiendeler og rettigheter dette er, følger av den negative avgrensningen i samboerloven § 12 eller avtale mellom partene, jf. § 3 første ledd bokstav c. Formuleringen «til felles personlig bruk» er valgt for å understreke at det avgjørende er den faktiske bruken av eiendelene eller rettighetene under samlivet.

Første ledd andre punktum informerer om at delingsformuen beregnes etter § 15. Retten til å kreve deling følger derved av § 14 første ledd, mens det nærmere omfanget av delingsplikten (delingsformuen) beregnes etter § 15.

Første ledd tredje punktum gir en tidsfrist for å fremsette krav om deling. Fristen er senest ett år fra det aktuelle skjæringstidspunktet i § 13. Det er tilstrekkelig at kravet fremsettes overfor motparten, det kreves ikke at det tas rettslige skritt. Av bevishensyn bør kravet likevel fremsettes skriftlig. Den som hevder å ha fremsatt krav om deling har bevisbyrden for at dette er gjort innen tidsfristen.

I andre ledd første punktum er det gitt hjemmel for å sette retten til å kreve deling helt eller delvis til side, hvis deling vil gi et urimelig resultat for en av partene. Leddet er delvis inspirert av ekteskapsloven § 59 andre ledd. To forskjeller bør påpekes. Bestemmelsen i samboerloven gir mulighet til å korrigere en regel om (like)deling, mens ekteskapsloven § 59 andre ledd gir anledning til å korrigere en regel om skjevdeling. Dette gir reglene ulik funksjon og gjør at praksis etter § 59 andre ledd må brukes med en viss varsomhet. Dernest er terskelen for korreksjon i forslagets ordlyd «urimelig», mens terskelen etter ekteskapsloven § 59 andre ledd er «åpenbart urimelig». Til tross for bruk av ulike betegnelser, legges det til grunn at begrepsinnholdet bør lede til om lag samme terskel for korreksjon.

Andre ledd gir i utgangspunktet en snever unntaksregel. Det antas at det mest praktiske bruksområdet for bestemmelsen vil være der anvendelse av loven leder til at den ene samboerens midler i stor grad kan holdes utenfor deling, mens den andres midler deles. A er for eksempel eneeier av felles bolig som er delingsmidler, mens B har betydelige finansielle eiendeler som ikke er delingsmidler. Etter omstendighetene kan bestemmelsen da gi anledning til å sette til side et krav om deling fra B, for å hindre at regelen gir et urimelig resultat. Rimelighetsvurderingen må foretas i lys av partenes eventuelle avtaler på det økonomiske området.

I vurderingen av om deling vil lede til et urimelig resultat, skal det videre legges vekt på samlivets varighet og innsatsen for familien underveis i samlivet, hvem som har bidratt til å finansiere delingsformuen, samboernes økonomiske situasjon og fordelingen av omsorgsoppgaver etter bruddet, jf. andre ledd andre punktum. Det skal derved legges vekt på hver av partenes økonomiske stilling etter bruddet, hvordan samlivet har påvirket evnen til selvforsørgelse og hvilket ansvar for forsørgelse av egne og felles barn hver av partene har også etter samlivet.

Et krav om deling kan settes til side helt eller delvis. Settes kravet helt til side, vinner samboeren ikke frem med sitt krav om deling. Om kravet settes delvis til side, blir delingskravet beløpsmessig redusert. Regelen er skjønnsmessig og har som siktemål å unngå urimelige resultater.

Til § 15 Beregning av delingsformuen. Fradrag for gjeld og vederlag

Bestemmelsen gir de nærmere reglene for beregning av delingsformuen og rett til likedeling av denne. Bestemmelsen er nærmere behandlet i utredningen punkt 15.6.6.

Bestemmelsens første ledd bestemmer hvilke verdier (aktiva) som inngår i delingsgrunnlaget, mens andre ledd regulerer deretter hvilke fradrag (passiva mv.) som inngår. Verdiene i første ledd fratrukket fradragene i andre ledd utgjør deretter hver av samboernes delingsformue.

Første ledd første punktum gir hovedregelen om beregning av delingsformuen ved opphør av samboerskap. Det er denne økonomiske verdien av hver av samboernes eiendeler og rettigheter fratrukket gjeld og vederlag på skjæringstidspunktet, som inngår i delingsgrunnlaget.

Første ledd bokstavene a til c gir nærmere beregningsregler. I første ledd bokstav a presiseres det at det er verdiene ved skjæringstidspunktet etter § 13 som legges til grunn. Det er de aktuelle verdiene som skal legges til grunn for delingen, uansett om verdien har steget, sunket eller eventuelt blitt tillagt avkastning i løpet av samlivet. Regelen er utformet slik at det ikke vil være behov for å ta eksplisitt stilling til verdiendringer underveis i samlivet. Om det ikke finnes noen positiv nåverdi, eksisterer det på den andre siden ikke verdier som skal inngå i delingsgrunnlaget.

Første ledd bokstav b gir nærmere beregningsregler der eiendeler eller rettigheter helt eller delvis er finansiert med midler som ikke er ervervet til felles personlig bruk. Det er de midlene samboeren eier på skjæringstidspunktet, fratrukket de midlene som ikke er ervervet til felles personlig bruk, som utgjør delingsmidlene etter loven. Verdien på skjæringstidspunktet av eiendeler og rettigheter som fullt ut er finansiert med midler som ikke er ervervet til felles personlig bruk, inngår ikke i delingsgrunnlaget, jf. bokstav b. Om en eiendel eller rettighet er delvis finansiert med midler som kan holdes utenfor deling etter § 12, så er det den forholdsmessige andelen (brøk/prosent) som er finansiert med § 12-midler som kan trekkes fra delingsgrunnlaget etter bokstav b. Resten inngår i delingsgrunnlaget. Regelen kan være særlig praktisk ved erverv av større kapitalgjenstander, som bolig eller kjøretøy.

Eksempler. Da A og B bestemte seg for å bli samboere, flyttet A inn i Bs eneeide og nedbetalte leilighet. A og B fikk to barn, delte på felles forbrukskostnader og kjøpte en bil og innbo sammen til det felles hjemmet. Verdien av boligen holdes her utenfor delingsgrunnlaget etter bokstav b, mens verdien av løsøret (bilen og innboet) anskaffet under samlivet likedeles uavhengig av hvem som eier det. A kan etter omstendighetene kreve vederlag etter § 16. Vederlag etter § 16 bokstav a kan være praktisk i denne situasjonen.

Samboerne C og D erverver felles bolig under samlivet, og C anvender egenkapital oppspart før de flyttet sammen, jf. § 12 første ledd bokstavene a og c. Andelen som denne verdien utgjør skal trekkes fra ved beregningen av delingsformuen ved samboerskapets opphør. Om boligen ved ervervet var verdt 4 millioner kroner, bidro Cs egenkapital på 1 million til ¼ av ervervet. Den resterende kjøpesummen ble finansiert ved lån (¾). På skjæringstidspunktet vil ¼ av boligens verdi være ervervet med midler som ikke anses ervervet til felles personlig bruk. En fjerdedel av boligverdien ved skjæringstidspunktet kan da trekkes fra delingsgrunnlaget etter § 15 første ledd bokstav b.

Første ledd bokstav c gir en regel om plikt til deling av overskuddet fra salget av en eiendel eller rettighet til felles personlig bruk. Bestemmelsen gjelder typisk der en bolig ervervet til felles personlig bruk selges før et samlivsbrudd, og der overskuddet plasseres på en bankkonto. Utgangspunktet etter lovforslaget er at bolig med innbo ervervet til felles personlig bruk utgjør delingsmidler, mens finansielle eiendeler ikke er delingsmidler, jf. § 12 bokstav e. Formålet med § 15 første ledd bokstav c er å sikre deling av overskuddet ved salg av felles bolig mv. også der felles bolig selges før samlivets opphør. Der verdiene ombyttes fra felles bolig til finansielle eiendeler og dette har skjedd kort tid før samlivsbruddet, innebærer bokstav c at overskuddet skapt under samlivet fortsatt skal deles. Regelen skal gjelde for overdragelser inntil ett år før skjæringstidspunktet. Overdragelsen regnes i utgangspunktet fra det tidspunktet overdragelsen av eiendommen ble registrert. For fast eiendom vil dette være tidspunktet da skjøtet ble tinglyst hos Kartverket. Om overdragelsen ikke har blitt registrert innen skjæringstidspunktet, kan det i tillegg ses hen til tidspunktet for undertegning av kjøpekontrakten. For at midlene skal inngå i delingsgrunnlaget, må de være i behold på skjæringstidspunktet. Bokstav c må forstås i lys av bokstav a, slik at det er de verdiene som eksisterer på skjæringstidspunktet som inngår i delingen.

Hvis eiendelene eller rettighetene dels var ervervet med midler som ikke var til felles personlig bruk etter § 12, er det den øvrige andelen (som ikke faller inn under § 12), som omfattes av bokstav c.

Bestemmelsens andre ledd regulerer hvilken gjeld og hvilke krav på vederlag som kan trekkes fra verdien beregnet etter første ledd. Andre ledd bokstav a innebærer at samboeren kan kreve å trekke fra gjeld som har finansiert eiendeler eller rettigheter som inngår i delingsgrunnlaget etter første ledd. Gjeld som er benyttet til finansiering av eiendeler og rettigheter til felles personlig bruk, kan typisk være boliglån og billån. Regelen sikrer kreditorenes interesser før delingsformuen beregnes endelig. Det er den samboeren som etter det interne forholdet mellom samboerne er ansvarlig for å betale restlånet, som kan trekke det fra etter bokstav a.

Noen samboere vil ha tatt opp såkalte rammelån eller samlelån. Slike lån kan dels være benyttet til å finansiere eiendeler som er delingsmidler, og dels benyttet til andre eiendeler eller forbruk. I utgangspunktet vil det kun være det opprinnelige boliglånet, eller den gjelden som har finansiert verdien av eiendeler og rettigheter som går inn i delingsgrunnlaget etter første ledd, som kan trekkes fra med hjemmel i bokstav a. Dette må vurderes konkret.

Andre ledd bokstav b regulerer retten til gjeldsfradrag for all «annen gjeld». Gjeld som ikke er benyttet til å finansiere eiendeler eller rettigheter nevnt i bokstav a, kan det i utgangspunktet ikke kreves gjeldsfradrag for. «Annen gjeld» inkluderer blant annet gjeld som er benyttet til å finansiere forbruk eller verdien av eiendeler som holdes utenfor deling, herunder gjeld knyttet til samboerens næringsdrift, gjeld benyttet til å finansiere forbruk, studielån og andre gjeldsposter. Det siste kan for eksempel være gjeld som følger av straff, erstatningskrav, skatt, avgift, gebyr eller bidragsplikt mv. Gjeldsforpliktelser kan videre følge av en kausjonsforpliktelse, en midlertidig forføyning eller saksomkostninger i en tvist mv. Slike gjeldsposter kan bare trekkes fra dersom de midlene samboeren holder utenfor deling, ikke er tilstrekkelig til å dekke den gjelden samboeren er ansvarlig for. Det er da bare den overskytende andelen av gjelden som det kan kreves fradrag for i samboerens delingsmidler. Hensynet til å ivareta kreditorinteressene tilsier at en samboer må gis rett til gjeldsfradrag om verdien av de midlene som ikke deles, ikke er tilstrekkelig til å dekke gjelden.

I bestemmelsens andre ledd bokstav c gis det adgang til å gjøre fradrag for beregnet vederlag etter § 16. Det antas at bestemmelsen er aktuell i et mindretall av samboeroppgjørene. Formålet med bestemmelsen er å legge til rette for en oppgjørsmåte som samboerne kan håndtere selv. Om partene har kommet til enighet om et vederlag i lys av § 16, så kan dette beløpet trekkes fra delingsmidlene hos den som har rett til å motta vederlaget. Rett til vederlag som følge av at den andre samboeren har trukket fra gjeld etter § 15 andre ledd bokstav b, bør om mulig trekkes fra etter denne bestemmelsen. Se omtale i punkt 16.6.5 og merknaden til § 16 første ledd bokstav d.

Bestemmelsen presiserer at samboeren bare har rett til å gjøre fradrag for vederlag dersom det er midler til dette etter at gjelden er dekket. Regelen vil i praksis bare være anvendbar for en samboer som har en positiv delingsformue etter at egen gjeld er trukket fra. Retten til å trekke fra vederlagsbeløpet viker for kreditorenes dekningsrett.

I tredje ledd første punktum presiseres det at det er hver av samboernes verdier beregnet etter første ledd og med fradrag etter andre ledd, som inngår i delingsgrunnlaget. Den nærmere verdien av eiendeler eller rettigheter til felles personlig bruk, beregnes etter § 15 første ledd bokstavene a til c. Dernest reguleres adgangen til gjeldsfradrag etter andre ledd bokstavene a og b. Og til sist reguleres samboerens adgang til å holde igjen midler for å dekke krav på vederlag etter § 15 andre ledd bokstav c. Verdien som beregnes på denne måten, er samboernes delingsformue. Hver av samboernes positive delingsformue deles likt, jf. andre punktum.

Om én eller begge samboere er insolvente på skjæringstidspunktet, foretas ingen deling, jf. fjerde ledd. Hver av samboerne beholder i stedet sine eiendeler og sin gjeld. Ved insolvens beholder hver samboer sitt etter eiendoms- og ansvarsgrensene, slik de forstås i lys av reglene om ansvar for gjeld og eierskap, jf. §§ 9, 10 og 12. Fjerde ledd skal i det vesentligste forstås på samme måte som insolvensregelen i arveloven § 109.

Kapittel 5 Rett til vederlag, rett til å overta felles bolig med innbo og bruksrett til felles bolig ved opphør av samboerskap

Til § 16 Rett til vederlag ved opphør av samboerskap

Bestemmelsen gir regler om rett til å kreve vederlag ved det økonomiske oppgjøret når samboerskapet opphører. Bestemmelsen har hentet inspirasjon fra ekteskapsloven §§ 63 og 73 og de ulovfestede reglene om rett til vederlag etter samboerskap, men er tilpasset utvalgets øvrige lovforslag. Bestemmelsen er nærmere behandlet i kapittel 16.

Første ledd gir hjemmel for å kreve vederlag i fire ulike situasjoner. Formålet er å sikre korreksjonsmekanismer ved det økonomiske oppgjøret der enten samboerloven i seg selv ikke gir et rimelig økonomisk resultat eller der samboernes tilpasning til reglene eller samlivet leder til et tilfeldig eller lite rimelig resultat.

Hva som anses som et rimelig resultat ved det økonomiske oppgjøret skal vurderes i lys av den grunnleggende normen i FNs kvinnekonvensjon, der begge parter skal sikres del i de verdiene som er akkumulert i løpet av samlivet, se nærmere utredningen punkt 4.5 og punkt 16.3. I en slik vurdering skal både økonomiske og ikke-økonomiske bidrag tas hensyn til. Vederlagsreglene tar sikte på en romslig rimelighet, samt å hindre klart ubalanserte oppgjør. På den andre siden er formålet ikke å sikre en detaljert matematisk fordeling mellom samboerne. I et samliv vil det ofte være en lang rekke bidrag av ulik art fra begge parter, og en eksakt verdivurdering av bidragenes omfang og betydning vil verken være ønskelig eller mulig.

Retten til vederlag gjelder ved opphør av samboerskapet. Eventuelle krav mellom partene underveis i samboerskapet vil ved fravær av en spesifikk regulering følge alminnelige regler om pengekrav eller erstatning.

En samboer «kan kreve» vederlag. Det vil ikke bli utmålt noe vederlag uten at samboeren eksplisitt krever det. Ordet «kan» markerer at vurderingen av retten til vederlag er basert på et rimelighetsskjønn. Terskelen for å oppnå vederlag etter bokstavene a til c skal ligge på samme nivå som terskelen for vederlag etter ekteskapsloven § 73. Terskelen er derved lavere enn etter gjeldende ulovfestet rett, der vederlag i samboerforhold bare skal fastsettes der «rimelighetshensyn» krever korreksjon, jf. Rt. 2011 side 1168.

En samboer kan etter forslaget bare kreve vederlag «fra den andre samboeren». Vederlagsinstituttet er derved i utgangspunktet begrenset til korreksjon mellom partene. Om et krav om vederlag ønskes fremmet mot andre enn samboeren, er vi i utgangspunktet utenfor vederlagsreglene, men det er tenkelig at de alminnelige reglene om erstatning (culpa) eller condictio indebiti vil kunne gi grunnlag for korreksjon i noen tilfeller. Det er også tenkelig at parter som står hverandre nær identifiseres. Om økonomiske verdier som er akkumulert underveis i samlivet for eksempel har blitt brukt til å oppgradere en eiendom som eies av den enes foreldre, bør en identifikasjon mellom samboeren og dennes foreldre kunne være mulig. At vederlag kun kan kreves mellom samboerne selv gjenspeiles også i samboerloven § 27, hvor det fremgår at førstavdødes arvinger ikke kan kreve vederlag etter § 16 første ledd bokstavene a til c, se merknaden til § 27.

Første ledd bokstav a har paralleller til ekteskapsloven § 73 og skal i utgangspunktet forstås på samme måte. Det antas at bokstav a vil gi den mest praktiske regelen for vederlag etter samboerskap.

Den samboeren som gjennom finansielle eller ikke-finansielle bidrag har medvirket til å øke eller bevare verdier den andre beholder udelt etter loven § 12, kan kreve vederlag.

Formuleringen bidrag til «familiens underhold, ved arbeid eller på annen måte», dekker alle former for bidrag. Bidragene kan ha bestått i omsorg for felles barn, omsorg for andre barn eller slektninger mv. som paret har ytt omsorg overfor, arbeid i hjemmet inkludert vedlikeholdstjenester, betaling av forbrukskostnader, investering i den andres eiendeler mv. Bestemmelsen må forstås slik at det kun kan være grunnlag for vederlag om den enes bidrag eller innsats ikke har vært uvesentlig. Formuleringen «medvirket» innebærer at det kreves en faktisk årsakssammenheng mellom bidraget og verdiøkningen eller besparelsen.

Vederlagskrav etter bokstav a kan påberopes av alle samboere som omfattes av loven på oppgjørstidspunktet. Regelen kan være spesielt praktisk i oppgjørene hvor samboere ikke har rett til å kreve deling eller der samboerne ikke anses som sameiere, men hvor behovet for korreksjon likevel gjør seg gjeldende.

Behov for korreksjon antas særlig å kunne oppstå der parets bolig utgjør § 12-midler og paret ikke gjennom avtale eller på annen måte har sikret at den samboeren som ikke eier boligen, får ta del i de midlene som er akkumulert i samlivet. Der samboerne gjennom finansielle eller ikke-finansielle bidrag har nedbetalt eller muliggjort nedbetaling av gjeld som har finansiert en slik bolig, vil den andres bidrag under samlivet ofte gi rett til vederlag etter et konkret skjønn. I et samliv der begge har dratt lasset sammen, vil et naturlig utgangspunkt for utmålingen av vederlaget være likedeling av den verdien som er akkumulert underveis i samlivet som følge av direkte og indirekte bidrag fra samboerne.

Første ledd bokstav b har en viss parallell i ekteskapsloven § 63 første ledd. Regelen er ment å korrigere en situasjon der en samboer har brukt delingsmidler til å øke verdier eller erverve eiendeler som ikke deles. At samboeren har brukt delingsmidler innebærer at vederlagskrav etter bokstav b forutsetter at paret har delingsplikt etter lov eller samboeravtale. Forslaget må forstås slik at vederlag forutsetter at midlene som har blitt brukt ikke er uvesentlige. Den nærmere grensen må trekkes gjennom praksis. Vederlag i dette tilfellet kan særlig tenkes der ettårsfristen etter § 15 første ledd bokstav c er overskredet, samtidig som overskuddet etter salg av eiendeler eller rettigheter til felles personlig bruk fortsatt er i behold på skjæringstidspunktet.

Første ledd bokstav c har en parallell i ekteskapsloven § 63 andre ledd, og skal så langt det passer forstås på samme måte. Som etter bokstav b kan vederlagskrav etter bokstav c påberopes av samboerpar som har delingsplikt. Regelen er behandlet i punkt 16.6.4.

Første ledd bokstav d har ingen parallell i ekteskapsloven, men gir en samboer adgang til å holde midler tilbake som vederlag ved et delingsoppgjør, dersom den andre samboeren har gjort fradrag for gjeld etter § 15 andre ledd bokstav b. Et slikt fradrag vil ha redusert den andres delingsformue. Ved å holde tilbake tilsvarende midler som vederlag ved delingen, gjenopprettes den økonomiske balansen mellom samboerne. I utgangspunktet vil terskelen for vederlag være oppfylt der den andre samboeren velger å redusere sin delingsformue ved å foreta gjeldsfradrag etter § 15 andre ledd bokstav c.

Forslaget antas praktisk mellom samboere. Dersom samboer As fradrag for gjeld etter § 15 andre ledd bokstav b ikke korrigeres, vil det få den effekten at B rent faktisk vil bidra til å dekke As gjeld. Regelen i § 16 første ledd bokstav d sikrer derved en effektiv korreksjon gjennom vederlag der dekningsprinsippet ellers ville lede til at gjeldsbyrden veltes over på samboeren. B kan da kreve å holde tilbake ved delingen et beløp som tilsvarer gjelden. Tvilstilfeller kan imidlertid oppstå. Om gjelden for eksempel har gått til dekning av et omforent og felles forbruk, vil det som oftest ikke være urimelig at B bidrar til å dekke gjelden. A og B kan ha vært enige om å finansiere forbruket sitt på denne måten. I et slikt tilfelle kan det være nærliggende å anse begge som ansvarlige for gjelden i forholdet innad mellom samboerne. Om B på den andre siden ikke har vært klar over at forbruksgjelden ble tatt opp, eller der det ikke har vært enighet om bruken eller der bruken primært har gagnet A, bør B i utgangspunktet vinne frem med sitt vederlagskrav. Om A finner et slik vederlag urimelig basert på de samlede bidragene i samlivet, må A bestride retten til vederlag.

Andre ledd presiserer vederlagsreglene etter første ledd. I andre ledd første punktum presiseres det at grunnlaget for krav om vederlag må ha oppstått i løpet av samlivet og senest ved det økonomiske oppgjøret. Med «i løpet av samlivet» siktes til hele samlivsperioden, selv om paret på tidspunktet kravet oppsto ikke oppfylte vilkårene i lovens samboerdefinisjon. En part som nedbetaler 300 000 kroner på den andres boliglån idet paret flytter sammen, kan kreve vederlag på dette grunnlaget hvis paret etter fem år går fra hverandre.

Det kan vanskelig tenkes rett til vederlag som følge av § 16 første ledd bokstavene a til c for tilfeldige fordeler eller ulemper oppstått etter skjæringstidspunktet. Krav om vederlag som følge av den andres utvidede gjeldsfradrag etter bokstav d, vil på den andre siden regelmessig oppstå i forbindelse med oppgjøret og utløses av den andres krav om utvidet gjeldsfradrag. Om en samboer fremsetter krav etter disse tidspunktene, må en eventuell korreksjon skje med hjemmel i erstatningsretten.

I andre ledd andre punktum presiseres det at et vederlag etter første ledd kan trekkes fra egne midler før deling. Bestemmelsen henviser til lovforslaget § 15 andre ledd bokstav c om fradrag ved beregning av delingsformuen, som gir uttrykk for det samme. Regelen har til formål å effektivisere gjennomføringen av et krav om vederlag.

I andre ledd tredje punktum presiseres det at krav etter første ledd bare kan gjøres gjeldende i den utstrekning midlene ikke er nødvendig for dekning av gjeld. Bestemmelsen har en parallell i ekteskapsloven § 63 tredje ledd. Regelen er et utslag av dekningsprinsippet i norsk familierett og sikrer at midler ikke går til økonomisk korreksjon til samboeren før kreditorenes interesser er sikret. Bruken av bestemmelsen fordrer derved at det er positive verdier tilgjengelig.

Et vederlagskrav som det ikke er dekning for ved oppgjøret, kan ikke gjøres gjeldende senere, jf. andre ledd fjerde punktum. Dette er en kodifisering av gjeldende ulovfestet rett for samboere og har en parallell i ekteskapsloven § 63 fjerde ledd. Det økonomiske oppgjøret etter et samliv må finne rom innenfor de midlene partene har på skjæringstidspunktet. En samboer er derved ikke pliktig til å ta opp gjeld for å dekke den andres krav ved oppgjøret. En samboer kan heller ikke kreve å få oppgjør i fremtidig inntekt eller fremtidig formue, herunder arv eller gave. Det er imidlertid tenkelig at eksistensen av slike inntekts- eller formuesposter kan påvirke ulike rimelighetsvurderinger etter loven.

Til § 17 Retten til å overta eiendeler og rettigheter ved opphør av samboerskap. Retten til å kreve salg

Bestemmelsen omhandler det gjenstandsmessige oppgjøret etter samboerskap. Den regulerer samboeres rett til å beholde, overta eller kreve eiendeler og rettigheter solgt ved opphør av samboerskap. Regelen er nærmere behandlet i punkt 17.2.4.

Første ledd tar utgangspunkt i betydningen av partenes enighet og presiserer at partenes avtalefrihet ved oppgjøret også gjelder avtale om hvem som skal overta parets eiendeler eller rettigheter, jf. samboerloven § 21.

Andre ledd regulerer retten til å overta eiendelene der partene ikke blir enige. Bokstav a slår fast at en samboer alltid kan kreve å overta eiendom som vedkommende vil kunne løse på odel. Bestemmelsen svarer til ekteskapsloven § 66 andre ledd.

Andre ledd bokstav b regulerer eierens rett til å beholde egne eiendeler eller rettigheter. Bestemmelsen er delvis utformet etter mønster av ekteskapsloven § 66 første ledd. Loven krever ikke at den aktuelle eiendelen er i eneeie, da retten til å beholde eiendeler og rettigheter også omfatter det som en samboer «for det vesentlige eier». I praksis etter ekteskapsloven har man ansett at en eierandel på 75-80 prosent vil oppfylle dette kravet. Det samme må gjelde etter samboerloven. Retten til bolig vil være av særlig interesse og bestemmelsen omfatter både selveid bolig og rettigheter til bolig gjennom for eksempel andeler, obligasjoner eller aksjer.

Etter andre ledd bokstav c kan en samboer kreve å overta felles bolig og vanlig innbo uansett hvem av samboerne som eier den, mot å yte vederlag i form av omsetningsverdien av det som overtas. Forutsetningen er at «særlige grunner» tilsier det. Bestemmelsen bygger på ekteskapsloven § 67, men er formulert slik at den ikke skiller eksplisitt mellom ulike måter eierforholdet kan være juridisk organisert, se ekteskapsloven § 67 første ledd bokstavene a til d. Samboerloven § 17 andre ledd bokstavene c vil likevel omfatte alle alternativene i ekteskapsloven § 67 første ledd.

Kravet til «særlige grunner» skal tolkes som i ekteskapsloven § 67. Vilkåret er ikke tolket særlig strengt, se Rt. 2013 side 1630. Hvor begge ønsker å beholde boligen eller innboet, legges det i praksis opp til å vurdere hvem som er nærmest til å overta. Det må foretas en helhetlig vurdering i det enkelte tilfellet. Selv om ikke bestemmelsen i ekteskapsloven § 67 andre ledd foreslås inntatt i selve lovteksten, vil naturlig nok behovene til den enkelte samboer og berørte barn måtte tillegges betydelig vekt. Det kan være tale om å vektlegge samboerens alder, helse, økonomi mv., samt barns ønske om og behov for å bo i sitt vante miljø.

Den som overtar eiendelen eller rettigheten skal yte vederlag tilsvarende «omsetningsverdien». Omsetningsverdi forstås som markedspris justert for innsparte realisasjonskostnader, som for eksempel kostnader for annonsering og gjennomføring av oppgjøret. Ved å knytte overdragelsen til omsetningsverdien vil ikke verdsettelsen være et argument for å motsette seg at en av samboerne overtar eiendelen, se Rt. 2013 side 1630.

Uttrykket «yte» er valgt fremfor «betale». Verdien av de eiendelene og rettighetene en samboer overtar etter § 17 vil ofte inngå i et større oppgjør, hvor verdier kan motregnes mot andre krav, som gjeld, vederlag mv.

Andre ledd bokstav c andre punktum presiserer at retten til å overta ikke gjelder for eiendeler og rettigheter som den andre har ervervet fra egen slekt ved arv eller gave. Regelen er i tråd med det som gjelder for ektefeller og skal forstås på samme måte. Det antas at unntaket vil få noe mer begrenset betydning for samboere som følge av samboerloven § 12 første ledd bokstav b. Pedagogiske grunner taler likevel for å presisere unntaket i lovforslaget.

Tredje ledd første punktum fastsetter en frist på senest ett år for å fremme krav om å overta eiendeler eller rettigheter etter § 17. Fristen løper fra skjæringstidspunktet, jf. § 13.

Tredje ledd andre punktum regulerer tilfeller der de eiendelene en samboer overtar overstiger verdien som vedkommende har krav på i oppgjøret. Bestemmelsen er utformet etter mønster av ekteskapsloven § 70 første ledd, men er formulert på en noe annen måte, uten at dette medfører noen realitetsforskjell. Utgangspunktet er at man først fordeler hvilke verdier den enkelte samboeren har krav på etter oppgjøret. Deretter foretas en fordeling av eiendelene. Har en samboer rett til 700 000 kroner i oppgjøret, men overtar eiendeler for 900 000 kroner, medfører andre punktum at vedkommende må betale den andre samboeren 200 000 kroner.

Etter fjerde ledd kan en samboer kreve at eiendeler eller rettigheter som ikke blir overtatt etter første eller andre ledd, blir solgt. Bestemmelsen bygger på ekteskapsloven § 71 første ledd første punktum, men er gitt en noe annen utforming. Den gir imidlertid ikke uttrykk for noe annet enn det som følger av bestemmelsen i ekteskapsloven. For eiendeler som er i sameie, vil for øvrig den samme regelen langt på vei framgå av sameigelova § 15 om oppløsning av sameie. Begrensninger i retten til å overta eiendeler eller rettigheter som tjener til sikkerhet for samboernes felles gjeld er regulert i samboerloven § 18.

Femte ledd gir ekteskapsloven §§ 69 til 72 tilsvarende anvendelse så langt reglene passer. Dette omfatter blant annet verdsettelsen av eiendeler etter ekteskapsloven § 69 og gjennomføring av salg av eiendelene, jf. § 70 andre til femte ledd.

Til § 18 Felles gjeld. Retten til å overta eiendeler og rettigheter som tjener til sikkerhet for felles gjeld

Bestemmelsen regulerer tilfellene hvor samboerne sammen er ansvarlig for gjeld overfor en långiver når det økonomiske oppgjøret skal foretas. Regelen begrenser retten til å overta eiendeler etter samboerloven § 17, der den samboeren som vil overta ikke har sørget for å innfri eller overta ansvaret for gjeld eller sikkerhetsstillelse knyttet til eiendelen eller rettigheten. Regelen er praktisk der eiendeler skal overtas i forbindelse med deling etter samboerloven kapittel 4 og ved overføring av eiendeler fra sameie til eneeie mv. Forslaget er nærmere omtalt i punkt 17.2.5.

Formålet med bestemmelsen er først og fremst å ivareta hver av partenes interesser ved oppgjøret, slik at de tidligere samboerne ikke må forbli ansvarlige for gjeld som de har tatt opp sammen under samlivet.

Første ledd første punktum innebærer at hver av samboerne kan kreve at den delen av gjelden som faller på den andre samboeren, blir betalt før delingen. Der begge betaler vil dette sikre at lånet kan innfris i sin helhet før det økonomiske oppgjøret gjennomføres. Dette vil også innebære at ulike tredjeparter som kan ha stilt sikkerhet for lånet, blir fritatt for sitt ansvar. Forslaget bygger på regelen i ekteskapsloven § 64 første punktum. Bestemmelsen omfatter all gjeld partene sammen er ansvarlig for overfor långivere (ansvaret utad), men antas mest praktisk ved gjeld knyttet til felles bolig. Det samboeren kan kreve etter første punktum er at den andre betaler den delen av gjelden vedkommende er ansvarlig for etter partenes interne forhold. Om paret utad hefter for et lån på 500 000 kroner, og de innad er ansvarlig for en halvpart hver, kan hver av partene kreve at den andre betaler 250 000 kroner til långiver og derved innfrir hver sin del av lånet.

Første ledd andre punktum regulerer tilfellene der en samboer krever å overta eiendeler eller rettigheter som tjener som sikkerhet for gjeld de sammen er ansvarlig for, men der oppgjørsmåten etter første punktum ikke er ønskelig eller mulig. Den andre samboeren kan da kreve at samboeren som vil overta eiendelen eller rettigheten, også overtar alt ansvaret i forbindelse med gjeld og sikkerhetsstillelse knyttet til eiendelen eller rettigheten. Dette vil først og fremst omfatte lån begge samboerne er ansvarlige for, men det vil også kunne omfatte ulike former for sikkerhetsstillelse fra samboerens side eller fra tredjepart. Dette kan for eksempel være en slektning som har stilt sin egen eiendom som sikkerhet for lånet eller som har påtatt seg et personlig kausjonsansvar. Bestemmelsen innebærer at den som overtar eiendelen også må ha de økonomiske forutsetningene for å håndtere gjeldsforpliktelsen uten den tidligere samboerens bistand. Se imidlertid også reglene om bruksrett til boligen i loven § 19.

Gjeldsovertakelse etter første ledd andre punktum og avvikling av sikkerhetsstillelsen, krever samtykke fra långiveren (panthaveren). Andre ledd første punktum angir at dersom en långiver ikke samtykker til at den ene samboeren pådrar seg gjeldsansvaret alene eller bidrar til å avvikle sikkerhetsstillelse fra den andre samboeren eller tredjeparter, kan den andre samboeren kreve eiendelen solgt. Salgssummen vil så langt den rekker gå til dekning av felles gjeld. Siktemålet med bestemmelsen i andre ledd er å sikre en effektiv gjennomføring av bestemmelsen i første ledd. Regelen i § 18 begrenser indirekte retten til å overta eiendeler etter § 17 første og andre ledd, i to tilfeller: Retten begrenses dersom den samboeren som vil overta ikke kan sikre at den andre samboeren fritas for gjeldsansvaret og/eller at tredjeparter som har stilt sikkerhet, ikke fritas for plikten til fortsatt sikkerhetsstillelse for det lånet de tidligere samboerne tok opp sammen. Den andre samboeren gis etter bestemmelsen rett til å kreve salg både for selv å bli fritatt for gjeldsansvaret og for at tredjeparter gjennom salg og innfrielse av lånet blir fritatt fra sin sikkerhetsstillelse.

Når en samboer krever eiendelen solgt, gjelder reglene i ekteskapsloven §§ 69 til 72 tilsvarende så langt de passer, jf. henvisningen til samboerloven § 17 fjerde og femte ledd i § 18 andre ledd andre punktum. Samboerloven vil innenfor sitt virkeområde gå foran sameigelova. I sameietilfeller vil en samboer kunne kreve sameietingen solgt uten å måtte gå veien om oppløsning etter sameigelova § 15.

Andre ledd tredje punktum fastsetter at en långiver bare kan nekte å samtykke til gjeldsovertakelse mv. etter første ledd om det foreligger «saklig grunn». Formålet er å styrke en samboers mulighet til å overta eiendelen. Eiendelen eller rettigheten kan for eksempel være en tidligere felles bolig hvor samboeren ønsker å fortsette å bo sammen med barna. Forutsetningen er at samboeren som ønsker å overta boligen og gjeldsansvaret har økonomiske forutsetninger for å bære gjeldsansvaret alene, eventuelt sammen en annen debitor, for eksempel egne foreldre eller en ny partner. Det vil i seg selv ikke være «saklig grunn» at långiveren som følge av samlivsbruddet får en noe lavere sikkerhet for lånet, dersom sikkerheten er tilstrekkelig innenfor de rammene institusjonen må opptre innenfor. Se omtale av långiverens adgang til å foreta individuelle vurderinger mv. i punkt 17.2.5.

Til § 19 Bruksrett til felles bolig

Bestemmelsen omhandler bruksrett til felles bolig ved opphør av samboerskap. Regelen bygger på de samme hensynene som begrunner husstandsfellesskapsloven § 3 andre ledd og ekteskapsloven §§ 68 og 74 andre ledd, men er utformet på en annen måte. Forslaget er nærmere behandlet i punkt 17.3.

Første ledd angir vilkårene for at en samboer kan gis bruksrett til en felles bolig som helt eller delvis blir tatt over av den andre samboeren. Bruksretten aktualiseres bare hvor den ene helt eller delvis beholder eller har overtatt eiendomsretten til boligen, jf. lovforslaget § 17 første eller andre ledd.

Første punktum understreker at det er samboerens eller barns behov som er det sentrale i vurderingen av om det skal gis bruksrett. Det bør legges særlig vekt på at spørsmål om bruksrett til bolig kan kreve en rask avgjørelse. Hensynet til barns behov må veie tungt i denne vurderingen.

Adgang til å gi en samboer bruksrett forutsetter at det foreligger «særlige behov». Vurderingen skiller seg fra vurderingen i samboerloven § 17 om rett til å overta eiendeler og vilkåret om «særlige grunner», hvor overvekt av grunner til fordel for den ene gjerne er nok. Økonomisk kan det være tungt for eieren å eie en bolig man ikke kan benytte på grunn av at tidligere samboer er gitt bruksrett. Selv om den økonomiske byrden avhjelpes ved at det kan kreves leie, er kapitalen i eiendommen bundet så lenge bruksretten består. Utvalget mener derfor at det bør være en viss terskel før det gis bruksrett, i hvert fall når man kommer ut over den akutte tidsfasen i tilknytning til samlivsbruddet.

Første ledd andre punktum fastsetter at det kan bestemmes at bruksretten skal være tidsbegrenset. Hensynet til at eieren skal kunne bruke egen eiendom tilsier at bruksretten alltid tidsbegrenses. Det er nok primært i en overgangsperiode etter et samlivsbrudd at behovet for bruksrett er størst. Men i særlige tilfeller kan det være aktuelt ikke å fastsette noen tidsbegrensning. Behovet for bruksretten må imidlertid fortløpende være oppfylt jf. første ledd tredje punktum. Dersom forholdene endrer seg, for eksempel at bruksretten i sin tid var begrunnet ut fra hensynet til barns bomiljø, og barnet senere har flyttet hjemmefra, kan eieren ta opp spørsmålet om bruksretten på nytt. Men også endringer på eierens side kan tilsi at bruksretten opphører, som at eieren er blitt pensjonert og ønsker å flytte tilbake til boligen.

Andre ledd første punktum angir at eiersamboeren kan kreve vanlig markedsleie for bruksretten. Regelen er utformet etter mønster av ekteskapsloven § 68 andre ledd. Etter andre punktum reduseres leien forholdsmessig etter eierbrøken, dersom deler av eiendommen tilhører den som har fått bruksrett. Tredje punktum fastsetter at leien først løper fra det tidspunktet kravet er framsatt. Dette tilsvarer ekteskapsloven § 68 andre ledd tredje punktum.

Kapittel 6. Fremgangsmåten ved det økonomiske oppgjøret

Til § 20 Virkeområde

Paragrafen angir kapittelets virkeområde og regulerer plikten til å fremlegge meklingsattest før det kan tas rettslig skritt.

Første ledd fastslår at reglene i samboerloven kapittel 6 gjelder for fremgangsmåten ved oppgjøret når samboerskapet opphører når begge samboerne lever. Bestemmelsen har en delvis parallell i ekteskapsloven § 94 første ledd. Reglene for fremgangsmåten suppleres av ekteskapsloven kapittel 18, jf. henvisningen i samboerloven § 22 tredje ledd. Utgangspunktet er at samboerloven gjelder om ikke annet er gyldig avtalt, jf. §§ 3 og 4.

Samboerlovens anvendelse når samboerskapet opphører ved død reguleres av § 27.

Andre ledd pålegger samboere å fremlegge meklingsattest før offentlig skifte eller tvist. Bestemmelsen er omtalt i punkt 19.4.3. Formålet er å gjøre meklingsplikten mer effektiv. Formuleringen «samboere med meklingsplikt etter barnelova» henviser til at det er bestemmelsene i barnelova med supplerende forskrifter som avgjør hvem som har meklingsplikt, når det kan gjøres unntak og om innholdet i meklingen, jf. barnelova kapittel II og § 56 andre ledd andre og tredje punktum. Gyldig dokumentasjon må fremlegges før offentlig skifte kan åpnes eller sak etter samboerloven kan reises. Saken kan ellers avvises. Partene bør likevel få anledning til å rette feilen dersom attesten ved en forglemmelse eller tilsvarende ikke er fremlagt, slik det også er lagt til grunn etter barnelova, se Backer, 2008, side 498-499.

Plikten til å fremlegge meklingsattest gjelder ikke dersom det kreves en midlertidig avgjørelse etter samboerloven § 24. Om en midlertidig avgjørelse skal tjene sin hensikt, kreves det som oftest at partene har anledning til å agere raskt og uavhengig av hverandres medvirkning.

Til § 21 Avtale om det økonomiske oppgjøret ved opphør

Bestemmelsen gjelder adgangen til å inngå avtaler om det økonomiske oppgjøret etter opphør av et samboerskap, og er behandlet i utredningen punkt 19.4.2.

I motsetning til i ekteskapsloven benytter ikke samboerloven begrepet «privat skifte», men isteden «det økonomiske oppgjøret». Etter et samboerskap vil det ikke være en formue som skal «skiftes», slik det er etter et ekteskap med felleseie. Samboerne kan imidlertid ha behov for å inngå en eller flere avtaler som regulerer det økonomiske oppgjøret etter samlivet.

Første ledd tar utgangspunkt i gjeldende rett. Første punktum gir uttrykk for lovens hovedregel om at det økonomiske oppgjøret skjer ved avtale mellom samboerne. Det er avtalefrihet både med hensyn til avtalens form og innhold. Bestemmelsen gjelder kun avtaler som er inngått i forbindelse med et aktuelt samlivsbrudd, og har derved en parallell i ekteskapsloven § 65 om avtaler om ektefelleoppgjør, se også NOU 1987: 30 Innstilling til ny ekteskapslov – del II side 135.

Første ledd andre punktum presiserer hovedregelen om at to samboere som inngår avtale om oppgjøret, i utgangspunktet også gjennomfører den praktiske fordelingen av verdier, eiendeler og fastsetter det fremtidige ansvaret for gjelden. Samboerne kan engasjere en eller flere medhjelpere til å sørge for gjennomføringen. I mange oppgjør vil det være aktuelt å overføre eiendomsretten til fast eiendom, gjennomføre salg av fast eiendom eller andre eiendeler, overføre ansvaret for gjeld fra begge til den ene eller sikre en hensiktsmessig refinansiering. Regelen har en delvis parallell i ekteskapsloven § 95.

Til tross for at det gjelder formfrihet ved avtale om det økonomiske oppgjøret, anbefaler bestemmelsens andre ledd hvordan en avtale bør utformes og hva den bør inneholde, uten at dette er vilkår for avtalens gyldighet. Formålet er å veilede partene, særlig der de ikke blir bistått av advokat.

Av bevishensyn bør avtalen være skriftlig, jf. andre ledd første punktum.

Andre ledd andre punktum anbefaler videre at en oppgjørsavtale bør «inneholde en oppstilling av hva hver av partene skal eie etter samlivet, hvilke forpliktelser som hver av partene skal være ansvarlig for». Det bør videre fremgå om oppgjøret er ment å være endelig og fullstendig. En slik utforming kan bidra til å unngå senere uklarhet eller uenighet om hva som faktisk er avtalt.

Videre foreslår utvalget å understreke at dokumentasjonen bør oppbevares for ettertiden, jf. tredje punktum. Med dokumentasjon menes både avtalen med vedlegg og relevante dokumenter som partene har lagt til grunn for avtalen.

Tredje ledd første punktum gir en særskilt lempingsregel for oppgjørsavtaler mellom samboere, se omtale i punkt 9.7. Vilkårene og terskelen for å sette samboeravtaler til side skal forstås på samme måte som ekteskapsloven § 65 første ledd andre punktum. Bestemmelsen endrer rettstilstanden etter Høyesteretts avgjørelse i Rt. 2011 side 1168. Rettspraksis knyttet til lemping av oppgjørsavtaler etter ekteskap er dermed relevant for tolkningen. Referansen for rimelighetsvurderingen vil normalt være de fravikelige reglene i samboerloven. I den enkelte sak kan også en tidligere avtale som partene har innrettet seg etter, utgjøre en relevant referanse. Rimelighetsvurderingen må i alle tilfelle være konkret. For veiledning om terskelen for rimelighetssensur, se også § 3 andre ledd om lemping av samboeravtaler og merknadene til denne regelen.

Tredje ledd andre punktum presiserer at avtalelovens regler om tilblivelsesmangler og ugyldighet gjelder analogisk for avtaler om det økonomiske oppgjøret mellom samboere. Dette antas å følge av ulovfestet rett, men klargjøres ved at det tas inn i lovteksten at avtaleloven kapittel 3 gjelder for oppgjørsavtaler mellom samboere så langt reglene «passer». Presiseringen av at reglene bare gjelder så langt de passer, må særlig ses i sammenheng med tredje ledd første punktum, som erstatter avtaleloven § 36 for lemping av oppgjørsavtaler mellom samboere.

Til § 22 Åpning av offentlig skifte

Bestemmelsen regulerer samboernes adgang til å kreve offentlig skifte. Paragrafen erstatter husstandsfellesskapsloven § 3 a for samboere, men innholdet er delvis endret. Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 19.4.3.

Første ledd første punktum gir hver av samboerne rett til å kreve åpning av offentlig skifte når samboerskapet opphører mens begge lever. Til forskjell fra gjeldende rett, som krever enighet mellom partene, vil det istedenfor være tilstrekkelig for å åpne offentlig skifte at én av samboerne krever det. Et krav om enighet for å åpne offentlig skifte har til nå gjort regelen lite praktisk. Utvalget foreslår tilsvarende endring i adgangen til offentlig skifte for ektefeller med fullstendig særeie, jf. ekteskapsloven § 96 andre ledd, se punkt 21.2.4.

Gjennom det offentlige skiftet skal samboer-boets eiendeler og forpliktelser klarlegges i tråd med samboerlovens regler. Som i dag kan ikke det offentlige skiftet omfatte kun deler av formuen. Første ledd andre punktum fastslår derfor at skiftet omfatter «alle eiendeler og rettigheter som har betydning for oppgjøret etter loven». Skiftet omfatter eiendeler og gjeld som samboerne har ved skjæringstidspunktet, jf. § 13.

Skiftet kan blant annet omfatte klarlegging av partenes eierforhold, og verdien av deres eiendeler og gjeld. Det må også klargjøres om det er behov for insolvensbehandling. Det kan videre være behov for å avklare retten til deling, hva som i så fall inngår i delingsgrunnlaget og hvordan delingsformuen skal beregnes. Andre ganger må det klarlegges om en part har rett til vederlag, hvem som skal overta hvilke eiendeler, eller om en part skal gis bruksrett til felles bolig. Partene kan videre ha behov for bistand til å tolke eller avklare innholdet i avtaler mellom dem.

Gjennomføring av et offentlig skifte forutsetter at oppgjøret skal skje etter samboerloven. Gyldige samboeravtaler etter §§ 3 og 4, vil være bindende for partene ved gjennomføringen av et offentlig skifte. Om partene etter § 3 første ledd bokstav a har avtalt at loven i sin helhet ikke skal gjelde, kan det ikke kreves offentlig skifte etter samboerloven.

Første ledd tredje punktum fastsetter en frist på to år for å kreve offentlig skifte. Tilsvarende frist gjelder for ektefeller med fullstendig særeie, jf. ekteskapsloven § 96 tredje ledd andre punktum. En begjæring om offentlig skifte må dermed fremsettes innen to år etter det aktuelle skjæringstidspunktet i § 13 første ledd. Det er verdt å merke seg at fristen for å kreve deling er ett år, se § 14 første ledd tredje punktum. Dersom deling ikke er krevd innen ettårsfristen, vil en samboer fortsatt kunne kreve offentlig skifte innen to år, men da uten å kunne kreve behandling av delingsspørsmålet.

Andre ledd klargjør at retten må være særlig oppmerksom under et offentlig skifte der en samboer har verge eller fremtidsfullmektig. Retten gis etter andre ledd et særlig ansvar for å sikre at skiftebehandlingen ikke blir til skade for en samboer som har verge eller fremtidsfullmektig, se punkt 19.4.4. Bestemmelsen er inspirert av arveloven § 104 første ledd tredje punktum, som igjen bygger på den nå opphevede skifteloven § 61, jf. Prop. 107 L (2017–2018) Lov om arv og dødsboskifte (arveloven) side 326, se NUT 1962:2 Utkast til lov om arv side 152. Statens organer har et særlig ansvar for å legge til rette for at personer med nedsatt funksjonsevne kan utøve sin rettslige handleevne i tråd med egne ønsker og preferanser, jf. FNs konvensjon om personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) artikkel 12 mv.

Tredje ledd første punktum tilsvarer husstandsfellesskapsloven § 3 a siste punktum, og angir at reglene i ekteskapsloven kapittel 18 gjelder tilsvarende «så langt de passer». Ekteskapslovens regler om skiftebehandlingen supplerer dermed bestemmelsene inntatt i samboerloven kapittel 6.

Henvisningen til ekteskapsloven kapittel 18 innebærer at ekteskapsloven § 100 om gjennomføring av skiftet får anvendelse. Regelen gir retten kompetanse til å avgjøre om retten skal gjennomføre skiftet selv eller oppnevnte en bostyrer. Ved samboeroppgjør vil det imidlertid sjelden være behov for å oppnevne bostyrer. Samboere råder selv over egne midler, jf. ekteskapsloven § 102, med mindre noe annet fremgår av en midlertidig avgjørelse. Samboerloven § 22 tredje ledd andre punktum presiserer derfor at bostyrer bare oppnevnes i «særlige tilfeller». Den klare hovedregel skal være at tingretten selv gjennomfører skiftebehandlingen. «Særlige tilfeller» som kan gi behov for å oppnevne bostyrer kan eksempelvis være at partene er enige om at bostyrer oppnevnes og forstår hva dette innebærer, om partene som følge av bosted eller helse har vansker med å forestå forvaltningen av boet, om boet er særlig komplisert eller det har vesentlige verdier som ikke begge parter kontrollerer eller har innsikt i, eller en kombinasjon av slike faktorer. Behov for oppnevning av en bostyrer kan også oppstå der en eller begge parter har verge eller fremtidsfullmektig på et område som er relevant for skiftet, se blant annet vergemålsloven §§ 20, 21, 22 og 83. Om det oppnevnes bostyrer kan bostyreren gis i oppgave å forvalte hele eller deler av boet. En slik forvaltning vil normalt innebære et ansvar for å sikre avkastning, vedlikehold, forsikringsdekning mv.

Bestemmelsene i ekteskapsloven kapittel 18 som ellers antas å passe for samboeroppgjør er plikten til å stille sikkerhet for skifteomkostninger, jf. ekteskapsloven § 96 siste ledd, samt §§ 101 til 103 og §§ 105 til 109. Regelen i ekteskapsloven § 101 kan være aktuell i tilfeller der det er behov for behandling av «andre krav som er nødvendige for gjennomføringen av skiftet», jf. ekteskapsloven § 101 andre ledd bokstav d.

Til § 23 Forberedende rettsmøte

Bestemmelsen omhandler gjennomføringen av forberedende rettsmøte før offentlig skifte åpnes, og er nærmere behandlet i punkt 19.4.5. Regelen viderefører gjeldende rett, jf. husstandsfellesskapsloven § 3 a og dens henvisning til ekteskapsloven kapittel 18. Paragrafen svarer fullt ut til ekteskapsloven § 99, og forarbeidene til denne bestemmelsen er relevante, se Prop. 107 L (2017–2018) Lov om arv og dødsboskifte (arveloven) side 364–365.

Første ledd tilsvarer ekteskapsloven § 99 første ledd og skal forstås på samme måte. Domstolen skal som den klare hovedregel innkalle partene til et forberedende rettsmøte. Å unnlate slik innkalling skal fortsatt være et «snevert unntak», se NOU 2007: 16 Ny skiftelovgivning side 295-296. I rettsmøtet kan dommeren kan mekle mellom partene. Det legges til grunn at ved mekling får tvistelovens andre del anvendelse, se Prop. 107 L (2017–2018) Lov om arv og dødsboskifte (arveloven) side 209, jf. side 258. Dette omfatter tvisteloven § 5-3 om partenes plikt til å opplyse om viktige bevis. Den gjensidige opplysningsplikten etter samboerloven § 7 første ledd gjelder dessuten under det offentlige skiftet og frem til oppgjøret er fastsatt eller avtalt.

Samboerlovutvalget forutsetter at tingretten ved behov kan innkalle til mer enn ett forberedende rettsmøte, for eksempel dersom et nytt møte er nødvendig for å opplyse saken eller partene trenger tid til å fremskaffe dokumentasjon eller avklare tvistepunkter.

Andre og tredje ledd tilsvarer ekteskapsloven § 99 andre og tredje ledd, og skal forstås på samme måte.

Til § 24 Midlertidige avgjørelser

Bestemmelsen regulerer samboeres særskilte adgang til å kreve midlertidig avgjørelse i forbindelse med et samboeroppgjør. Bestemmelsen bygger på gjeldende rett, men med enkelte endringer og presiseringer. Forslaget er behandlet i punkt 19.4.6.

Første ledd bygger på ekteskapsloven § 91 første punktum. Forarbeidene til ekteskapsloven gir veiledning for tolkningen, se Ot.prp. nr. 28 (1990–91) Om lov om ekteskap side 140 og NOU 1987: 30 Innstilling til ny ekteskapslov – del II side 158.

I motsetning til etter gjeldende rett for samboere gir regelen mulighet til å kreve midlertidig avgjørelse uten å måtte gå veien om offentlig skifte. En midlertidig avgjørelse kan gi rask og foreløpig avklaring og sikring av partens rettigheter og plikter etter samboerloven. Behovet for en slik avgjørelse kan oppstå uten at det samtidig er behov for offentlig skifte.

Krav om midlertidig avgjørelse etter samboerloven kan fremmes etter «opphør av samboerskapet». I praksis vil det kun være aktuelt ved samlivsbrudd som følge av flytting, jf. samboerloven § 2 andre ledd bokstav b, eller at fremsettelsen av kravet i seg selv markerer samboerskapets opphør etter bokstav d. Midlertidig avgjørelse etter samboerloven er ikke aktuelt ved opphør som følge av at samboerne inngår ekteskap med hverandre, eller der samlivet tar slutt ved død, jf. § 20 første ledd.

Første ledd første punktum angir sikringsgrunnen, som skal forstås likt som i ekteskapsloven § 91. En midlertidig avgjørelse kan gis når det er «grunn til å frykte» at en samboer vil unndra eiendeler fra delingen eller på annen måte gjøre det vanskelig å oppfylle «rettighetene etter loven». Hovedkravet må altså knytte seg til samboernes rettigheter og plikter etter samboerloven.

Som etter gjeldende rett gir bestemmelsen kun adgang til midlertidig forføyning etter tvisteloven kapittel 34, se punkt 19.4.6.1. Arrest etter tvisteloven kapittel 33 kan etter lovteksten ikke gis, men en midlertidig forføyning kan utformes slik at den i praksis får tilsvarende innhold og virkning som arrest i formuesgoder, se punkt 19.4.6.2.

Første ledd andre punktum presiserer at kravet som skal sikres både kan være et pengekrav eller gå ut på noe annet enn betaling av penger. Tilsvarende fremgår ikke av ekteskapsloven § 91, men det legges til grunn at ekteskapslovens bestemmelse skal tolkes slik.

Andre ledd fastslår at når offentlig skifte er åpnet, er det retten som behandler boet som også avgjør eventuelle krav fra partene om midlertidig avgjørelse. Bestemmelsen viderefører gjeldende rett, som i dag fremgår av husstandsfellesskapsloven § 3 a med henvisning til ekteskapsloven kapittel 18. Regelen har sin parallell i ekteskapsloven § 104. Regelen foreslås inntatt i samboerloven og plassert i § 24 andre ledd for å lette forståelsen av loven og av prosessens forløp. Systematikken i § 24 blir dermed slik at mens første ledd fastsetter vilkårene for å avsi en midlertidig avgjørelse, angir andre ledd behandlingen av kravet når det fremsettes etter at offentlig skifte er åpnet. Andre ledd regulerer rettens kompetanse til å behandle saken og til å treffe midlertidig avgjørelse av eget tiltak. Krav om midlertid forføyning uten at offentlig skifte er åpnet fremsettes for den tingretten som er rett verneting etter samboerloven § 25.

Til § 25 Stedlig kompetanse. Verneting

Bestemmelsen regulerer hvor i riket en sak etter loven skal reises. Bestemmelsen gjelder alle tvister som påberopes med grunnlag i samboerloven. Forslaget er behandlet i punkt 19.4.7.

Første ledd gir hovedregelen om hvilken domstol som skal behandle en sak etter loven. Som «sak» omfattes alle typer søksmål og begjæringer, inklusive krav om offentlig skifte eller krav om midlertidig avgjørelse. Regelen får også anvendelse ved tvister som behandles i sivilprosessuelle former, det vil si utenom offentlig skifte. Prosessreglene i samboerloven vil utgjøre spesielle prosessregler for området og vil her gå foran tvistelovens vernetingsregler.

Bestemmelsen gir to alternative verneting, som kan velges av saksøker:

Første ledd første alternativ gir en part mulighet til å reise sak ved domstolen i den rettskretsen som var samboernes siste felles bopel. Alternativet tilsvarer i det vesentlige ekteskapsloven § 97 andre ledd bokstav a. «Bopel» skal forstås på samme måte som begrepet bopel i tvisteloven § 4-4 andre ledd. Med «siste felles» bopel menes stedet hvor samboerparet bodde sammen da samboerskapet opphørte

Første ledd andre alternativ viser til de alminnelige vernetingsreglene i tvisteloven § 4-4. En part kan velge å reise sak der saksøkte bor, jf. § 4-4 første og andre ledd. Partene i en samboertvist vil være fysiske personer, og tvisteloven § 4-4 tredje til femte ledd er ikke relevante. Unntaket er hvor saksøkte er konkurs, hvor § 4-4 sjette ledd kan påberopes.

Andre ledd gir regler for verneting i tilfeller hvor norske domstoler har kompetanse til å behandle saken, men der saksøkte ikke har alminnelig verneting i Norge, og saksøker heller ikke kan påberope vernetingsreglene i første ledd. Saksøkeren kan for det første velge å reise sak i rettskretsen hvor samboerne hadde «siste felles vanlig bosted», jf. første alternativ. Det siktes her til partenes felles vanlige bosted på tidspunktet da samboerforholdet opphørte. Eller saksøkeren kan reise sak i den rettskretsen hvor saksøkeren har vanlig bosted, jf. andre alternativ. Det avgjørende er da saksøkerens vanlige bosted på det tidspunktet saken reises.

For begge alternativene i andre ledd tilsvarer tilknytningskriteriet «vanlig bosted» det internasjonale begrepet «habitual residence», og skal forstås på samme måte som i ekteskapsloven § 97 første ledd første punktum og arveloven § 85, se Prop. 107 L (2017–2018) Lov om arv og dødsboskifte (arveloven) side 265-266 og side 314, jf. side 312.

Til § 26 Samboerskap med tilknytning til utlandet. Lovvalg og internasjonalt verneting

Bestemmelsen regulerer visse internasjonal-privatrettslige spørsmål i samboersaker med tilknytning til utlandet. Første ledd regulerer når samboerloven kan anvendes i saker med tilknytning til utlandet, mens andre ledd regulerer når slike saker har verneting i Norge, slik at en tvist kan løses av norske domstoler. Regelen er behandlet i punkt 19.4.8.

Første ledd første punktum gir hovedregelen om lovvalg. Regelen fastsetter lovvalget både for materielle og prosessuelle regler, og rekker dermed videre enn ekteskapsloven § 97 første ledd, som kun gjelder lovvalget for prosessuelle regler (skiftebehandlingen).

Første ledd første punktum fastslår at loven får anvendelse for samboere som har sitt «vanlige bosted» i Norge. Begrepet vanlig bosted skal forstås som det internasjonale begrepet «habitual residence», se merknaden til samboerloven § 25 andre ledd. Det er bostedet til samboerne på tidspunktet når en rettighet blir påberopt som er avgjørende for vurderingen. Det er tilstrekkelig at rettigheten er påberopt overfor motparten, det kreves ikke at det er foretatt formelle eller rettslige skritt. Bevishensyn tilsier likevel at kravet bør fremsettes skriftlig.

Mens første ledd første punktum gjelder saker mellom samboere uansett om tvisten oppstår under samlivet eller ved samlivets opphør, regulerer første ledd andre punktum tilfeller der samboerskapet har opphørt. Samboerloven får da anvendelse dersom samboerne hadde «felles vanlige bosted» i Norge frem til samlivet opphørte, jf. samboerloven § 2 andre ledd. Dette gjelder selv om én eller begge parter har flyttet til utlandet etter bruddet. En slik forståelse vil være i tråd med ekteskapsloven § 97 første ledd første punktum. At tilknytningsfaktoren er samboernes «felles» vanlige bosted er naturlig, ettersom paret må bo sammen for å regnes som samboere etter loven, jf. § 2 første ledd.

At det er samboernes bosted på opphørstidspunktet som er avgjørende, skiller seg fra kriteriet «første» felles vanlige bosted, som er bestemmende for lovvalget ved skifte av ektefellers felleseie. Samboerlovens regel innebærer at utenlandske samboerpar som flytter sammen til Norge omfattes av loven, selv om de ikke hadde noen tilknytning til Norge da samlivet ble etablert. Dette forutsetter imidlertid at paret hadde lovlig adgang til bosetting i riket.

Første ledd tredje punktum gir uttrykk for enhetsprinsippet (universalprinsippet) i norsk rett. Om én eller begge samboere har eiendeler i utlandet, endrer ikke dette vurderingen av lovvalget, som avgjøres etter første eller andre punktum. Der samboerloven gjelder, vil et eventuelt oppgjør også kunne omfatte formuesgoder som befinner seg i utlandet, se også Rt. 1995 side 1415 (side 1420).

Andre ledd bestemmer når en sak etter samboerloven kan reises i Norge, det vil si når en norsk domstol har kompetanse til å behandle saken (internasjonalt verneting). Regelen går foran tvisteloven § 4-3, men viker dersom annet følger av internasjonale forpliktelser. Andre ledd bruker tilknytningsfaktoren «vanlig bosted», som skal forstås som i første ledd.

Hovedregelen fremgår av bokstav a. Saken kan reises ved norsk domstol når begge samboerne har eller hadde «vanlig bosted» i riket frem til samboerskapets opphør. Hva som er opphørstidspunktet avgjøres av kriteriene i samboerloven § 2 andre ledd.

Bokstav b gir som alternativ at en norsk domstol kan behandle saken når saksøkte har vanlig bosted i riket.

Bokstav c er en sikkerhetsventil for norske borgere og EØS-borgere som ikke kan påberope norsk verneting etter bokstav a eller b. Bestemmelsen omfatter enhver sak som reises etter samboerloven, jf. § 26 andre ledd første punktum, herunder spørsmålet om loven kommer til anvendelse. Bokstav c regulerer ikke norsk domsmyndighet i tvister mellom samboere som har annet rettslig grunnlag enn samboerloven.

Bestemmelsen gir en saksøker mulighet til å reise sak etter samboerloven for norsk domstol, dersom det godtgjøres at vedkommende på grunn av sitt statsborgerskap ikke vil kunne reise sak i det landet hvor vedkommende har vanlig bosted. Dette er kumulative vilkår. Det må være statsborgerskapet, eventuelt at borgeren har dobbelt statsborgerskap, som er årsaken til manglende tilgang til utenlandsk domstol der samboerne har sitt vanlige bosted mv.

Som følge av EU/EØS-reglene om fri bevegelse skal ordlyden tolkes utvidende. Om et samboerpar med statsborgerskap i en EØS-stat flytter til Norge for en periode og omfattes av samboerlovens regler og dernest flytter til et annet EØS-land, skal EØS-borgere behandles som norske borgere, dersom sak etter samboerloven reises og vilkårene ellers er til stede. Om et par som har statsborgerskap i et EØS-land ikke lenger er bosatt i Norge når samlivet opphører, antas det lite praktisk for paret å prøve saken for norske domstoler. Gitt at samtlige EØS-stater må anses som velutviklede rettsstater, antas det heller ikke praktisk at paret vil kunne godtgjøre at vedkommende på grunn av sitt statsborgerskap ikke vil kunne reise sak i det landet hvor vedkommende har vanlig bosted. De få sakene dette måtte gjelde, skal da løses gjennom en utvidende tolking av bokstav c.

Til § 27 Oppgjøret ved den enes død

Bestemmelsen gjelder oppgjøret når samboerskapet opphører ved den ene samboerens død. Når samboerskapet ender med død, vil lengstlevende ofte ha valget mellom å overta sentrale eiendeler i boet i uskifte eller kreve arv. Forslaget i § 27 har en viss parallell i ekteskapsloven §§ 76 og 77, og gjelder når lengstlevende ikke krever uskifte. Reglene om eierskap, sameie, deling og vederlag mv. i samboerloven vil avklare hvilke verdier som tilkommer lengstlevende og hvilke verdier som skal inngå i avdødes dødsbo.

Første ledd første punktum presiserer at bestemmelsen ikke gjelder der lengstlevende samboer krever uskifte etter arveloven § 32 flg. Bestemmelsen gjelder derved når avdødes verdier skal fordeles mellom lengstlevende samboer og arvingene etter avdøde. Et oppgjør ved død må gjennomføres i to trinn, slik som for ektefeller. Først må det foretas et verdimessig oppgjør mellom samboerne, for å klargjøre hvilke verdier som tilkommer lengstlevende og hvilke verdier som inngår i avdødes dødsbo. Første punktum presiserer at for det verdimessige oppgjøret ved den ene samboerens død gjelder reglene i samboerloven, med enkelte unntak.

Hovedregelen er at både lengstlevende samboer og førstavdødes arvinger kan påberope samboerlovens regler. Det presiseres i første ledd andre punktum at førstavdødes arvinger likevel ikke kan kreve lemping av en samboeravtale etter § 3 andre ledd eller kreve vederlag etter § 16 første ledd bokstavene a til c. Dette er skjønnsmessige bestemmelser som tar sikte på å skape et rimelig oppgjør mellom samboerne. Arvingene i et dødsbo vil sjelden ha den nyanserte og detaljerte innsikten i samboernes felles økonomi, som bruken av bestemmelsen krever. Hvordan partene har innrettet seg faktisk og økonomisk under samlivet vil være vanskelig å belyse for dødsboet i etterkant. Unntaket gjelder ikke vederlag etter § 16 første ledd bokstav d, som knytter seg til gjeld den andre parten har gjort fradrag for ved det økonomiske oppgjøret etter § 15 andre ledd bokstav b. Også førstavdødes arvinger kan dermed påberope vederlag etter bokstav d, der dette er aktuelt.

Om lengstlevende samboer senere skulle velge å skifte formue overtatt i uskifte, gjelder reglene i arveloven § 39 mv., som viderefører tidligere arvelov 1972 § 28 bokstav e.

Andre ledd gjelder retten til å overta de enkelte eiendelene og rettighetene ved en samboers død. I slike tilfeller gjelder arvelovens bestemmelser, se arveloven kapittel 15 del IV, inklusive utvalgets forslag til endring av § 114. Arveloven regulerer det øvrige forholdet mellom lengstlevende samboer og arvingene. Ved det økonomiske oppgjøret etter førstavdøde, kan den lengstlevende samboeren i tillegg til sin del av de midlene i samboeroppgjøret, ha rett til arv etter den avdøde samboeren med grunnlag enten i lov eller testament, jf. arveloven §§ 12-13.

Kapittel 7. Avsluttende bestemmelser

Til § 28 Ikrafttredelse. Overgangsregler

Bestemmelsen gir regler om ikrafttredelse og enkelte sentrale overgangsregler. Se kapittel 20 for omtale av forslaget.

Første ledd fastslår at loven skal gjelde fra den tid Kongen bestemmer, jf. første punktum. Loven kan settes i kraft helt eller delvis, jf. andre punktum.

Andre ledd bestemmer at loven gjelder for alle som flytter sammen og dermed blir samboere etter at loven er satt i kraft. Selv om loven gjelder, vil ikke alle bestemmelser gjelde for alle samboere, jf. lovutkastet §§ 1 til 3.

For samboerskap som er etablert før loven trer i kraft, foreslås det enkelte overgangsregler, jf. tredje ledd. Regelen gjelder samboere som på lovens ikrafttredelsestidspunkt enten har, har hatt eller venter barn sammen og for samboere som har bodd sammen i minst tre år.

Tredje ledd første punktum angir at samboerlovens kapittel 1 med virkeområde og samboerdefinisjon, lovens kapittel 2 om fravikelighet, registrering av samboeravtaler og rett til informasjon om den andres økonomi, samt lovens kapittel 7 med regler om ikrafttredelse og overgangsordninger, gjelder med én gang loven trer i kraft. Formålet med regelen er å sikre valgfrihet for samboere i etablerte samboerrelasjoner og sikre at par som ønsker det, kan inngå avtaler som gir en regulering som passer for dem, jf. § 3.

Tredje ledd andre punktum regulerer at samboerlovens kapitler 3, 4, 5 og 6 skal gjelde etter ett år regnet fra lovens ikrafttredelsestidspunkt, med mindre noe annet følger av loven eller er avtalt innen utløpet av ettårsfristen. Forbeholdet i ordlyden om at annet kan følge av lov sikter særlig til at samboerloven kapittel 4 gjelder automatisk bare for samboere med felles barn. Bestemmelsene i kapitlene 3 til 6 inneholder rettigheter og plikter for samboere både i samlivet og ved samlivets opphør. Formålet med forslaget er å gi etablerte samboerpar tid til å områ seg før loven får betydning for dem. Om paret ikke inngår noen avtale, vil loven gjelde for dem ett år etter ikrafttredelsestidspunktet. Dette stenger ikke for at paret på et senere tidspunkt kan inngå samboeravtaler med hjemmel i samboerloven § 3. Utgangspunktet for en senere inngått samboeravtale kan imidlertid ha blitt et annet, som følge av de rettighetene og pliktene som i mellomtiden kan være opparbeidet etter samboerloven.

En del samboere vil antakelig ha inngått avtaler om eierforhold, ansvar for gjeld mv. før lovens ikrafttredelse. Slike avtaler forblir gyldige selv om loven trer i kraft, jf. fjerde ledd. Avtaler om eierforhold kan for eksempel gi grunnlag for unntak fra den foreslåtte sameiepresumsjonen i lovforslaget § 10. Eventuelle avtaler om delingen vil imidlertid bare være bindende så langt de ikke strider mot samboerloven. Om samboerne ønsker å fravike loven, må de inngå en avtale i tråd med reglene i §§ 3 og 4 der dette kreves.

Ordre public-forbeholdet i fjerde ledd antas særlig praktisk dersom ulike avtalemodeller kjent fra fremmed rett, kan fremstå krenkende eller i strid med grunnleggende prinsipper om likeverd mellom kjønnene mv.

Femte ledd presiserer at eiendeler og rettigheter ervervet til felles personlig bruk før ikrafttredelsen vektlegges så sant samlivsbruddet kommer minst ett år etter lovens ikrafttredelse. Det innebærer for eksempel at dersom et samboerpar flyttet sammen, fikk barn og investerte i felles bolig i 2015, loven trer i kraft i 2027 og samlivet opphører i 2030, så kan hver av partene kreve deling av boligens nettoverdi i 2030, med mindre de har avtalt noe annet.

For at loven skal komme til anvendelse for et konkret samboerpar, må samboerskapet bestå på lovens ikrafttredelsestidspunkt, jf. sjette ledd. Dersom partene flytter fra hverandre eller en av dem dør før loven trer i kraft, gjelder ikke loven for det økonomiske oppgjøret. Om samboerskapet opphørte som følge av at partene flyttet fra hverandre, kommer normalt ulovfestet rett og husstandsfellesskapsloven til anvendelse. Om samboerskapet opphørte som følge av at en av dem eller begge døde, vil arveloven komme til anvendelse.

I syvende ledd foreslås det at departementet kan gi nærmere overgangsregler. Slike regler trenger derfor ikke gis av Kongen.

Til § 29 Endringer i andre lover

Loven § 29 inneholder forslag til enkelte endringer i andre lover som følge av utvalgets forslag til samboerlov. Bestemmelsen gir ikke et uttømmende forslag om endringer i lover hvor det kan være grunn til å vurdere enten materielle eller lovtekniske endringer. Endringsforslagene tar først og fremst sikte på å sikre de rettighetene og forpliktelsene som samboerloven fastsetter.

Til nr. 1 (endringer i tinglysingsloven)

Utvalget foreslår at tinglysingsloven § 13 femte ledd endres slik at en rettshandel som gjelder fast eiendom og som krever samtykke eller tillatelse etter samboerloven må foreligge før rettshandelen kan registreres (tinglyses). Forslaget er nærmere omtalt i punkt 10.7 og punkt 21.5. Bakgrunnen for forslaget er at samboerloven § 11 gir enkelte innskrenkninger i eierrådigheten over eiendom som brukes som samboerparets felles bolig, etter mønster fra ekteskapsloven § 32.

Egenerklæring fra samboeren om vedkommende er i en samboerrelasjon og om det er tale om felles bolig eller ikke, bør i utgangspunktet være tilstrekkelig for at registermyndigheten oppfyller undersøkelsesplikten som § 13 femte ledd innebærer. Dette er også forutsatt i forarbeidene til tinglysingsloven, se Ot.prp. nr. 66 (1968–69) Om lov om endringer i lov av 20. mai 1927 nr. 1 om ektefellers formuesforhold m.m side 38, hvor det også påpekes at det kan være straffbart bevisst å oppgi uriktige opplysninger til myndighetene.

Til nr. 2 (endringer i rettshjelploven)

Utvalget foreslår at det i rettshjelploven § 11 andre ledd nr. 1 tilføyes at saker etter samboerloven gir rett til fritt rettsråd når de øvrige vilkårene er oppfylte. Formålet er å styrke en samboers mulighet til å ivareta sine rettigheter etter samboerloven. Endringen vil likestille adgangen for fritt rettsråd for saker etter samboerloven, ekteskapsloven og husstandsfellesskapsloven. Forslaget er behandlet i punkt 21.6.

Til nr. 3 (endringer i rettsgebyrloven)

Til § 16

Rettsgebyrloven § 16 nr. 1 tredje punktum foreslås endret slik at henvisningen til husstandsfellesskapsloven § 3 a erstattes av samboerloven § 22. Forslaget er behandlet i punkt 21.7.

Bakgrunnen er at husstandsfellesskapsloven § 3 a foreslås opphevet, slik at samboeres adgang til offentlig skifte vil reguleres av samboerloven § 22.

Tilsvarende endring foreslås i § 16 nr. 3 første punktum.

Til § 18

Rettsgebyrloven § 18 andre ledd andre punktum foreslås endret på samme måte som rettsgebyrloven § 16. Endringen innebærer at samboerloven § 22 erstatter gjeldende henvisning til husstandsfellesskapsloven § 3 a.

Tilsvarende endring foreslås i § 18 tredje ledd.

Til nr. 4 (endringer i husstandsfellesskapsloven)

Til § 1

Utvalget foreslår å endre husstandsfellesskapsloven § 1 slik at husstandsfellesskapsloven kun får anvendelse for husstandsmedlemmer som verken er gift eller samboere. Forslaget er omtalt i punkt 21.3. Formålet er at det enkelte paret kun skal omfattes av én av lovene: husstandsfellesskapsloven, ekteskapsloven eller samboerloven. Hvem som anses som gift, følger av ekteskapslovens regler. Som «samboere» regnes par som omfattes av samboerloven.

Til nr. 3 a

Utvalget foreslår å oppheve husstandsfellesskapsloven § 3 a. Samboernes adgang til å kreve offentlig skifte foreslås regulert i samboerloven § 22. Forslaget er behandlet i punkt 21.3 og punkt 19.4.3.

Til nr. 5 (endringer i ekteskapsloven)

Til § 31

Utvalget foreslår å endre ekteskapsloven § 31 tredje ledd slik at den samsvarer med forslaget til samboerloven § 10. Forslagene er behandlet i punkt 21.2.1 og punkt 11.5, og det vises til begge redegjørelsene også for forståelsen av forslaget om å endre regelen i ekteskapsloven.

Bestemmelsen gir en presumsjonsregel for at ektefeller eier sammen felles bolig og løsøre som har tjent til ektefellenes felles personlige bruk. Endringen innebærer at felles bolig og løsøre antas å være i sameie, med mindre det er grunnlag for noe annet. Dette vil styrke retten til sameie i felles bolig og i løsøre ervervet til felles personlig bruk under ekteskapet.

Selv om endringsforslaget kan fremstå som en innskrenking av ordlyden gjennom å avgrense eiendelene til «felles bolig og løsøre», legges det til grunn at ny ordlyd er dekkende for hvilke eiendeler som i realiteten vil anses ervervet til felles personlig bruk gjennom indirekte bidrag etter gjeldende rett.

Presumsjonen for sameie i parets løsøre styrkes ved at alt av løsøre omfattes og at eierpresumsjonen ikke avgrenses til «vanlig innbo» slik som i dag. «Løsøre» skal forstås på samme måte som etter samboerloven § 10, se merknaden til denne bestemmelsen.

Sameiepresumsjonen gjelder kun felles bolig og løsøre som «har tjent til ektefellenes felles personlige bruk». Ordlyden «har tjent til» avviker fra samboerlovens begrepsbruk «ervervet til», jf. § 10. Utvalget foreslår at § 31 tredje ledd beholder det innarbeidede begrepet «har tjent til», men det legges til grunn at anvendelsen i all hovedsak vil sammenfalle med «ervervet til», slik sistnevnte begrep skal forstås etter samboerloven § 10.

Til § 39

Utvalget foreslår å endre ekteskapsloven § 39 tredje punktum slik at ektefellers gjensidige opplysningsplikt om økonomiske forhold omfatter en parts rett til å kreve slike opplysninger fra «inndrivingsvirksomhet». Begrunnelsen er at en tilsvarende regel foreslås for samboere, jf. lovforslaget § 7 første ledd bokstav b. Endringen i ekteskapsloven skal forstås på samme måte. Forslaget er behandlet i punkt 13.5.2 og punkt 21.2.2.

Til § 59

Utvalget foreslår at det i ekteskapsloven § 59 første ledd om skjevdeling tilføyes et nytt andre punktum. Regelen presiserer hvilke midler en ektefelle kan holde utenfor delingen i tilfeller hvor ektefellene var samboere før de giftet seg. Formålet er at ekteskapsloven og samboerloven skal gi en konsistent regulering, og bidra til en rimelig fordeling av de verdiene som er skapt i samlivet. Forslaget er behandlet i punkt 21.2.3.

Regelen er relevant for ektefeller som har bodd sammen før de giftet seg. Andre punktum innebærer at bare midler som «ikke anses ervervet til felles personlig bruk i et forutgående samboerskap etter samboerloven § 12» kan gi grunnlag for skjevdeling etter § 59 første ledd første punktum. Forslaget medfører samtidig at øvrige verdier som er akkumulert i et forutgående samboerskap, som utgangspunkt ikke kan holdes utenfor delingen av felleseiet etter § 59 første ledd første punktum. Formålet med regelen er å fjerne adgangen til skjevdeling etter første ledd av midler som paret reelt sett har skapt under samlivet og uavhengig av om de har vært samboere eller ektefeller.

Andre punktum viser til samboerloven § 12, som definerer hvilke eiendeler og rettigheter som ikke anses ervervet til felles personlig bruk under samboerskapet. Samboerlovens forståelse av denne formuleringen skal ligge til grunn. Avgrensningen følger både av lov og av avtale siden partene i en samboeravtale bestemme om en eiendel eller rettighet skal anses ervervet til felles personlig bruk eller ikke, jf. samboerloven § 3 første ledd bokstav c.

Med formuleringen «samboerskap» i nytt andre punktum siktes det i utgangspunktet til samboerskap som var omfattet av samboerloven § 2 da paret inngikk ekteskap. Par som har barn sammen vil omfattes av samboerloven fra det tidspunktet de flytter sammen, uten at kravet om tre års botid gjelder, jf. § 2 første ledd bokstav a. Andre punktum skal imidlertid også gjelde om et samboerpar uten barn sammen gifter seg før det har gått tre år.

Om paret derimot har valgt å fravike samboerloven helt eller delvis, eller har definert enkelte eiendeler som § 12-midler, jf. samboerloven § 3 første ledd, bør verdier som samboeravtalen bidrar til å holde utenfor deling, lede til at ektefellen på vanlig måte kan kreve skjevdeling av disse verdiene etter § 59 første ledd.

Utvalget foreslår videre en endring i § 59 andre ledd andre punktum. I vurderingen om en ektefelles rett til å holde midler utenfor deling etter første ledd helt eller delvis kan settes til side, skal det etter forslaget særlig legges vekt på «samlivets» varighet og «partenes» innsats for familien. Den samlede varigheten av samboerskapet og ekteskapet skal altså ses under ett. Tilsvarende skal rimelighetsvurderingen vektlegge den samlede innsatsen for familien, uavhengig av om innsatsen skjedde i samboerskapet eller i ekteskapet.

Til § 96

Utvalget foreslår at ekteskapsloven § 96 andre ledd endres slik at det blir tilstrekkelig at én av ektefellene kan kreve offentlig skifte også når ektefellene har fullstendig særeie. Det vil dermed ikke lenger kreves enighet mellom ektefeller med fullstendig særeie for å åpne offentlig skifte. Bakgrunnen er forslaget til samboerloven § 22, hvor en tilsvarende adgang til offentlig skifte foreslås for samboere. Forslaget har til formål å likebehandle ektefeller med fullstendig særeie og samboere, se punkt 19.4.3 og punkt 21.2.4.

Til nr. 6 (endringer i arveloven)

Til § 84

Utvalget foreslår å endre arveloven § 84 første ledd tredje punktum slik at særregelen om verneting for de sammensatte skiftene mellom ektefeller også gjelder der en arvelater etterlater seg en samboer og det skal foretas deling av samboernes verdier etter samboerloven kapittel 4.

Til § 109

Utvalget foreslår å endre overskriften i arveloven § 109, tilføye et nytt andre ledd, og la nåværende andre ledd bli et nytt og endret tredje ledd. Forslaget er omtalt i punkt 21.4.

Bestemmelsens overskrift foreslås endret for å reflektere at arveloven § 109 nå regulerer både det beløpsmessige oppgjøret etter ekteskap og etter samboerskap. Betegnelsen «beløpsmessig» foreslås istedenfor «verdimessig», siden begrepet allerede er benyttet i første ledd.

Nytt andre ledd presiserer at det også etter et samboerskap som er regulert av samboerloven, er behov for å avklare hvilke verdier som etter lov og avtale tilkommer lengstlevende samboer og hvilke verdier som på samme måte tilkommer førstavdøde. Slik som for ektefeller må det også mellom samboere avklares hvilke verdier avdøde hadde før man kjenner dødsboets størrelse, jf. Prop. 107 L (2017–2018) Lov om arv og dødsboskifte (arveloven) side 328.

Det er de verdiene og forpliktelsene som etter samboerloven tilkommer førstavdøde samboer, som inngår i skiftet av dødsboet. Avdødes dødsbo vil i utgangspunktet bestå av de eiendelene, rettighetene og forpliktelsene avdøde hadde etter lov og avtale ved dødsfallet. Det er særlig samboerloven §§ 8 til 10 og slik disse er korrigert gjennom reglene om deling, gjeldsfradrag og vederlag etter samboerloven §§ 13 til 16, som vil avgrense avdødes dødsbo.

Når samboerskapet opphører ved død presiserer også samboerloven § 27 at det verdimessige oppgjøret skal skje etter samboerlovens regler, mens det gjenstandsmessige oppgjøret skal skje etter arvelovens regler, jf. arveloven §§ 104 følgende og utvalgets forslag til arveloven § 114 nytt andre ledd.

Gjeldende § 109 andre ledd blir nytt tredje ledd, og det foreslås at bestemmelsen endres for å sikre at regelen for insolvente arvelatere kommer til anvendelse uansett om arvelateren etterlater seg ektefelle eller samboer. Dersom arvelateren etterlater seg en samboer, er det bare de eiendelene og rettighetene som den avdøde samboeren rådet over og de forpliktelsene som avdøde var ansvarlig for på dødsfallstidspunktet, som inngår i dødsboet, jf. samboerloven §§ 8, 9 og 10. Det innebærer samtidig at dødsboet i et slikt tilfelle ikke blir tilført midler fra lengstlevende samboer gjennom reglene om deling eller vederlag, jf. samboerloven §§ 14, 15 og 16.

Til § 112

Utvalget foreslår at arveloven § 112 endres slik at den også omfatter samboere. Første punktum klargjør at kreditorene til en gjenlevende samboer kan kreve dekning i hans eller hennes eiendeler frem til det økonomiske oppgjøret er avsluttet. I tilfeller der det skal foretas deling etter samboerloven kapittel 4 vil en samboer kunne kreve fradrag for gjeld som er pådratt i samlivet etter reglene i samboerloven § 15. Som for ektefeller vil dødsboet dermed ikke lide noe tap ved at kreditorene kan søke dekning i gjenlevende sin formue.

Utvalget foreslår at det som for ektefeller presiseres i andre punktum at for forpliktelser som en samboer har pådratt seg etter at arvelateren døde, kan det ikke tas utlegg i eiendeler som skal deles. Formålet er som for ektefeller å sikre at den gjenlevende ikke reduserer dødsboets andel ved å pådra seg gjeld etter at samboeren gikk bort, men før delingen er gjennomført, jf. Prop. 107 L (2017–2018) Om lov om arv og dødsboskifte (arveloven) side 329. Hver av samboernes delingsformue beregnes med utgangspunkt i verdiene på skjæringstidspunktet, som her vil si dødsfallstidspunktet, jf. samboerloven § 15, jf. § 13 første ledd bokstav e. Gjeld som en samboer har pådratt etter dødsfallstidspunktet vil dermed ikke kunne komme til fradrag ved beregning av delingsformuen.

Til § 114

I arveloven § 114 nytt andre ledd foreslås regler om rett til å overta eiendeler og rettigheter når samlivet opphører som følge av den ene samboerens død. Forslaget er behandlet i punkt 21.4.

Det følger av samboerloven § 27 andre ledd at arveloven gjelder for retten til å overta eiendeler og rettigheter der samboerskapet opphører som følge av den ene samboerens død. Arveloven § 114 andre ledd gir noen særlige regler for samboere. I tillegg vil de øvrige reglene om rett til å overta eiendeler og rettigheter i arveloven gjelde.

Det fremgår av § 114 andre ledd første punktum at lengstlevende samboer, hvis det ikke er åpenbart urimelig, har rett til å overta eiendeler og rettigheter som samboeren eier fullt ut eller for det vesentlige. Formuleringen sikter i praksis til eiendeler og rettigheter som enten er i eneeie eller som er i sameie, men der den som ønsker å overta eier minst 75 prosent av verdien. I tillegg foreslås det i andre ledd andre punktum at lengstlevende samboer skal ha rett til å overta felles bolig og innbo så sant ikke særlige grunner tilsier noen annet. Utgangspunktet er derved at lengstlevende skal ha rett til å overta felles bolig med innbo også der eiendelene tilhører førstavdøde. Om arvingene ønsker å motsette seg dette, må de kunne påvise «særlige grunner». Vilkåret «særlige grunner» skal forstås på samme måte som etter arveloven § 114 første ledd. Forslaget gir derved lengstlevende en noe videre adgang til å overta eiendeler og rettigheter enn det som vil gjelde etter samboerloven § 17. Om samboerne har, har hatt eller venter barn sammen, vil lengstlevende samboer uansett kunne kreve å overta felles bolig og innbo i uskifte, jf. arveloven § 32 første ledd bokstav a.

Det fremgår av andre ledd tredje punktum at arveloven § 113 fjerde og femte ledd gjelder tilsvarende. Henvisningen til femte ledd innebærer at lengstlevende samboer ved salg til andre enn arvingene, får forkjøpsrett under ellers like vilkår. Om arvingene vinner frem med et krav om salg, vil derved lengstlevende ha rett til å tre inn i høyeste bud eller tilsvarende.

Gjeldende § 114 andre ledd blir nytt tredje ledd. Det antas at bestemmelsen i tredje ledd vil få beskjeden betydning, men det er mulig den kan ha få en viss betydning for kortvarige samliv eller der de som bor sammen ikke oppfyller samboerlovens krav for å anses som samboere. Det kan for eksempel gjelde søskenbarn som bor sammen.

24 Forslag til lov om det økonomiske forholdet mellom samboere (samboerloven)

• 1. i saker etter ekteskapsloven, samboerloven eller barneloven kap. 5, 6, 7 og 8, herunder saker om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring.

• 3. For forberedende rettsmøte etter arveloven, ekteskapsloven eller samboerloven betales 2 ganger rettsgebyret.