2 Teknologi, medier, valg og demokrati – situasjonsbildet for Norge

I dette kapitlet går vi gjennom viktige rammeverk for det norske demokratiet, og gir et grunnlag for vurderinger av sikkerhet, valg, medielandskap, demokrati, tillit og infrastruktur i norsk kontekst. Videre gir vi også en kortfattet oversikt over relevant EU-regelverk. Denne gjennomgangen er ekspertgruppens utgangspunkt for å kunne gjøre vurderinger av hvordan KI kan få betydning for valg og demokrati i Norge.

2.1 Sikkerhetspolitisk situasjon

Etterretnings- og sikkerhetstjenestene gir årlig ut trussel- og risikovurderinger. Over flere år har vurderingene pekt på utenlandsk påvirkning – særlig fra russiske og kinesiske aktører – som en trussel. Valg er viktige hendelser som trusselaktører kan forsøke å utnytte og rette påvirkningsoperasjoner mot.

Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) viser i sin risikovurdering for 2024 8 til at resultatene fra valgåret 2024 kan få mye å si for den sikkerhetspolitiske utviklingen for demokratier globalt. De peker på at trusselaktørers bruk av teknologi kan utvikle seg raskere enn åpne demokratiers evne til å beskytte seg. Informasjonsteknologi og sammensatt virkemiddelbruk kan utnyttes for å ramme demokratier med åpne informasjonsmiljøer, som for eksempel Norge. NSM trekker også frem KI, og risikoen for at denne teknologien kan benyttes til å undergrave og påvirke demokratiske valg. De viser til at KI muliggjør spredning og fabrikkering av feil- og desinformasjon på en måte som kan utfordre grunnmuren i demokratier. Samtidig kan også KI benyttes for å skille mellom ondsinnet og legitim aktivitet, og KI vil trolig bli viktig for å analysere og avdekke operasjoner rettet mot norske mål.

En rekke globale og nasjonale myndigheter og organisasjoner har identifisert (mis)bruk av KI som en viktig del av trusselbildet i 2024. World Economic Forum la i januar 2024 frem sin rapport «Global Risks Report 2024». Rapporten trekker frem at KI som kan misbrukes for å spre falsk og usann informasjon utgjør en av de største globale risikoene de neste årene. 9 Også rapporten fra FNs høynivåorgan om KI fra september 2024 peker på valg som et område hvor KI kan utgjøre en risiko. 10

2.2 Valggjennomføring i Norge

2.2.1 Roller og ansvar

Grunnloven gir enkelte overordnede rammer for hvordan stortingsvalg gjennomføres. Valgloven og den tilhørende valgforskriften regulerer gjennomføringen av både stortings-, kommunestyre og fylkestingsvalg. Egne bestemmelser i sameloven og forskrift om valg til Sametinget regulerer gjennomføringen av sametingsvalg.

Kommunal- og distriktsdepartementet har det overordnede nasjonale ansvaret for gjennomføringen av valg i Norge og forvalter regelverket knyttet til valg. Dette innebærer også at departementet koordinerer arbeidet med sikkerhet og beredskap knyttet til valggjennomføringen.

Valgdirektoratets hovedoppgave er å tilby kommuner og fylkeskommuner verktøy og støtte som gjør dem i stand til å gjennomføre valget. De utvikler og drifter det elektroniske valggjennomføringssystemet EVA, som brukes av alle kommuner og fylkeskommuner. Valgdirektoratet gir kommunene opplæring og brukerstøtte i systemet. Videre har de ansvar for den statlige informasjonen til befolkningen om valg.

Ved den praktiske gjennomføringen av valg i Norge er det valgstyret i den enkelte kommune som har det overordnede ansvaret. Kommunene bestemmer tid og sted for stemming, rekrutterer og lærer opp valgmedarbeidere, står for den praktiske gjennomføringen av stemming og er ansvarlig for opptelling og protokollering av valget. Dette innebærer også at den enkelte kommune har et ansvar for sikkerhet og beredskap knyttet til den praktiske valggjennomføringen lokalt. Fylkesvalgstyret i fylkeskommunene har oppgaver knyttet til godkjenning av listeforslag og opptelling av stemmer ved fylkestingsvalg og stortingsvalg.

2.2.2 Bruk av teknologi i valggjennomføringen

Valgdirektoratets tjenester er i stor grad digitale. Det elektroniske valgadministrasjonssystemet EVA brukes av alle kommuner og fylkeskommuner i valgforberedelser, under stemming, opptelling og valgoppgjør. Valglovutvalget påpekte at Norge i større grad enn våre naboland bruker teknologi i valggjennomføringen. Utvalget foreslo blant annet at bruken av EVA skulle lovfestes. 11 Stortinget vedtok lovfesting av EVA som en del av ny valglov i 2023, jf. valgloven § 20-1. Den nye valgloven trådte i kraft i mai 2024, og stortingsvalget i 2025 vil derfor være det første valget som gjennomføres etter ny lov.

Velgerne selv benytter ikke elektroniske løsninger for å stemme. All stemmegivning i norske valg skjer med papirstemmesedler, inkludert forhåndsstemming og stemmer fra nordmenn bosatt i utlandet (forhåndsstemming er nærmere omtalt under 2.2.4). Dersom det skulle oppstå tekniske problemer med systemet eller manglende tilgang til internett under valget, som for eksempel hindrer tilgang til elektronisk manntall, finnes det manuelle beredskapsrutiner.

Alle stemmesedler skal telles minst to ganger. Den første opptellingen av stemmesedler skal gjøres for hånd av valgmedarbeidere, mens kommunene kan velge å benytte maskinell opptelling ved hjelp av skannere i den andre opptellingen.

I 2011 og 2013 ble det gjennomført forsøk med elektronisk stemming over internett i utvalgte kommuner, men disse forsøkene ble avsluttet før valget i 2015. På grunn av manglende politisk enighet ble ikke forsøkene videreført. I senere vurderinger av elektronisk stemming trekkes særlig sikkerhetsutfordringene ved elektroniske løsninger frem som et problem. 12

2.2.3 Sikkerhetsarbeid i forbindelse med valg

Før kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2019 nedsatte regjeringen en tverrdepartemental arbeidsgruppe som jobber med å øke motstandsdyktigheten mot uønsket påvirkning i forbindelse med valg. 13 Arbeidsgruppen ledes av Kommunal- og distriktsdepartementet og består av relevante departementer og underliggende etater, herunder etterretnings- og sikkerhetstjenestene. Arbeidsgruppen ble gjenoppnevnt før valgene i 2021 og 2023, og har nå et mandat som strekker seg frem til valget i 2025. I forkant av de siste valgene har regjeringen lagt frem en tiltaksplan basert på arbeidet i arbeidsgruppen, med tiltak som skal bidra til økt motstandsdyktighet mot uønsket påvirkning av valg, og vil gjøre det samme før stortingsvalget i 2025. Tiltakene har vært rettet mot velgere, politiske partier og kandidater, kommuner og valgmyndigheter. Tiltakene før kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2023 var blant annet en tverrsektoriell samvirkekonferanse om uønsket valgpåvirkning, et undervisningsopplegg for å styrke skoleelevers kritiske medieforståelse og utsendelse av en informasjonsbrosjyre med gode sikkerhetsråd til alle kandidatene som stilte til valg. 14

Valgdirektoratet gjennomfører grundig testing av de elektroniske systemene som brukes i valggjennomføringen. De gir også kommunene veiledning og utgir blant annet en sikkerhetsveileder som skal bidra til at kommunene gjennomfører sikre valg. Veilederen gir råd om fysisk sikring, organisatoriske og menneskelige sikkerhetstiltak, og om informasjonssikkerhet knyttet til bruken av EVA.

2.2.4 Stemmemønstre og variasjoner i valgdeltakelse

Norge har en lang forhåndsstemmeperiode. Ordinær forhåndsstemmegivning starter 10. august og strekker seg frem til siste fredag før valgdagen, som alltid faller på en mandag i september. 15

Stadig flere velger å forhåndsstemme, og en økende del av selve stemmegivningen er derfor gjennomført før valgdagen. Kommunene har også i større grad gjort det enklere å forhåndsstemme. Under stortingsvalget i 2021 stemte for første gang over halvparten av velgerne (58 prosent) på forhånd. Det var en kraftig økning fra 2017, da 36 prosent av velgerne forhåndsstemte. At valget ble gjennomført under koronapandemien hadde trolig betydning for denne kraftige økningen. Likevel fortsatte andelen forhåndsstemmer å være høy også ved kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2023, da 49 prosent av velgerne forhåndsstemte. 16

Det er variasjoner i hvem som deltar i valg. Gjennom valgforskningsprogrammet har det vært mulig å følge velgere over flere valg. Ved å gjøre det, har man funnet ut at det er en gruppe på i underkant av 10 prosent av de stemmeberettigede som aldri stemmer. Personer med lav utdanning, unge menn og velgere med innvandrerbakgrunn er overrepresentert blant disse såkalte «permanente hjemmesitterne». 17

Ved forrige stortingsvalg i 2021, var deltakelsen høyest i aldersgruppen 60–79 år, mens de med lavest deltakelse var såkalte «andregangsvelgere», det vil si velgerne i alderen 22–25 år. I de yngre aldersgruppene er også kjønnsforskjellene klare, og blant alle velgere under 30 år er deltakelsen blant kvinnene 12 prosentpoeng høyere enn blant mennene. I denne aldersgruppen økte også forskjellene i deltakelse mellom kjønnene fra 2017 til 2021. 18

2.2.5 Valgkamp

Valgkampen i Norge er i stor grad sentrert rundt partiene. Partiene innehar ofte en mer sentral rolle enn de enkelte kandidatene. Velgerne er interesserte og følger med på valgkampen både gjennom redaktørstyrte medier og sosiale medier. Et flertall av velgerne bestemmer seg for hva de skal stemme i løpet av valgkampen, og rundt en fjerdedel endrer partipreferanse underveis i valgkampen. 19 Det understreker at valgkampen har en viktig funksjon for velgernes partivalg – og dermed også for resultatet av valg.

Det er ingen reguleringer for hvordan partiene driver valgkamp i Norge, ut over et forbud mot TV-reklame for politiske budskap, jf. kringkastingsloven § 3-1. Det er ikke et tilsvarende forbud på andre plattformer. Norge har heller ingen reguleringer for når partier kan starte eller avslutte valgkampaktiviteter, slik en del andre land har.

Norge har en raus statlig partifinansiering, som er den største finansieringskilden for de fleste politiske partier, også under valgkamp. Offentlig støtte gis til alle registrerte politiske partier som har stilt til valg og fått stemmer. Det er ikke en forutsetning at partiet har oppnådd representasjon. I tillegg kan partier få støtte fra andre, men det er ikke lov å ta imot bidrag fra givere som er ukjent for partiet eller utenlandske givere, jf. partiloven § 17 a. Bidrag over visse terskelverdier satt i partiloven identifiseres og offentliggjøres. I valgår skal alle bidrag over 10 000 kroner innrapporteres fortløpende, og blir offentliggjort på nettsiden Partifinansiering.no. Med bidrag menes også ikke-monetære bidrag. Partilovnemnda, som har i oppgave å tolke regelverket og kontrollere at finansieringsreglene i loven overholdes, har påpekt at det er enkelte svakheter ved partiloven, og at det er behov for endringer. Disse svakhetene handler blant annet om at påvirkning kan skje gjennom indirekte bidrag fra en aksjonsgruppe eller gjennom støtte til uregistrerte partier/lister og deres enkeltkandidater (som ikke er omfattet av rapporteringsplikten). 20 Altså kan den faktiske bidragsyteren være anonym fra offentligheten, selv om navnet og verdien av bidraget blir kjent, ved at bidrag kanaliseres gjennom tredjepartsaktører.

2.3 Medie- og teknologibruk i Norge

Sett under ett har nordmenns mediebruk vært i rask endring i takt med den teknologiske utviklingen de siste tiårene. I det følgende gis det en kort gjennomgang av nordmenns bruk av redaktørstyrte medier, sosiale medier og bruk av teknologi.

2.3.1 Redaktørstyrte medier og bruken av disse

Frie, uavhengige og sannhetssøkende medier er en demokratisk infrastruktur som ivaretar viktige oppgaver innen informasjonsdistribusjon, debatt og samfunnskritikk. De redaktørstyrte mediene jobber etter journalistfaglige metoder basert på presseetiske prinsipper, og har en ansvarlig redaktør som står til ansvar for det som publiseres. I Norge sikres den redaksjonelle uavhengigheten gjennom redaktørplakaten og medieansvarsloven. Gjennom «Vær Varsom-plakaten» har norske redaktørstyrte medier forpliktet seg til å følge pressens etiske regelverk, og medier som er tilknyttet Norsk Presseforbund kan klages inn til selvdømmeordningen Pressens Faglige Utvalg.

Mediereguleringen understøtter mediemangfoldet gjennom virkemidler som direkte pressestøtte, momsfritak og støtte til allmennkringkasting som er ment å sikre medier i hele landet, konkurranse og ivaretakelse av daglige nyheter og mangfoldige interesser. Mediemangfold er dermed ment å både støtte representasjonsprinsippet i demokratiet og forhindre at grupper føler at de ikke gjenspeiles i samfunnets politiske prosesser.

Nyhetsbruken blant nordmenn preges av en stabil og høy tillit til de redaktørstyrte journalistiske mediene. Ifølge Medietilsynet har 73 prosent av befolkningen ganske høy eller svært høy tillit til norske nyhetsmedier generelt. 21 I Innbyggerundersøkelsen 2024, gjennomført av Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ), ble befolkningen spurt om deres medievaner. Der svarer 8 av 10 at de vanligvis bruker redaktørstyrte medier som aviser og nettaviser som kilde til nyheter og politikk, nærmere 7 av 10 bruker TV som kilde og 4 av 10 radio. 22 Enkelte grupper i samfunnet har imidlertid vesentlig mindre bruk av de redaktørstyrte mediene enn andre, slik som yngre og innvandrere. Særlig hos yngre brukere har man de senere årene sett redusert bruk av de redaktørstyrte medienes plattformer og økende bruk av sosiale medier.

Sammenlignet med mange andre land har nordmenn en sterk betalingsvilje for nettaviser og nyhetsapplikasjoner, høyest i verden, ifølge Reuters News Report. 23 Nordmenn går også langt oftere direkte til kilden, medienes egne nettsider og apper, og benytter i mindre grad sosiale medier og søkemotorer som kilder til nyheter. 24

Medietilsynet peker på at norske medier er inne i en mer økonomisk usikker tid, og at lønnsomheten for avisene er på det laveste nivået siden finanskrisen i 2022 og 2023. De redaktørstyrte medienes samfunnsrolle er også under økende press fra de globale plattformene, både i bruk og inntekter. 25

2.3.2 Sosiale medier og bruken av disse

Sosiale medier har ikke redaktører som kuraterer innholdet, men er i stedet drevet av algoritmer som styrer hva brukerne ser. Hva slags innhold brukere eksponeres for er basert på det sosiale mediets anbefalingssystem og selskapenes forretningsmodeller.

En utfordring med sosiale medier, som er trukket frem av blant annet totalforsvarskommisjonen, er at de bidrar til å endre hvordan folk kommuniserer, deler informasjon og samhandler med hverandre. Algoritmene i sosiale medier kan bidra til at brukere i stor grad kun eksponeres for innhold eller likesinnede som bidrar til å bekrefte og forsterke deres eksisterende oppfatninger, og med det skånes fra innhold som kan bidra til å utfordre oppfatningene deres. Det kan lede til økt polarisering og til å sette tilliten i samfunnet under press. 26

Måten flere sosiale medier fungerer på har endret seg over tid. Fra å være basert på vennskap brukerne aktivt selv bekreftet, er de nå i større grad drevet av KI og algoritmer. I tillegg har de gått fra å være tekstbaserte, til å fokusere mer på bilder og videoer.

Internasjonalt har man de siste årene sett større fragmentering i bruk av sosiale medier. Valg av hvilke sosiale medier man benytter kan knyttes til alder, men også politisk ståsted. 27 I Norge er valg av sosiale medier i mindre grad basert på politisk ståsted, men det er store generasjonsskiller i bruk av sosiale medier. Facebook/Messenger er det største sosiale mediet i Norge, og 63 prosent oppga i 2023 å bruke Facebook på en gjennomsnittsdag. Videre fulgte Snapchat (56 prosent), Instagram (46 prosent) og TikTok (22 prosent). Det er imidlertid betydelige variasjoner i bruk mellom ulike aldersgrupper, og særlig TikTok og Snapchat peker seg ut med å ha klart høyest bruk blant de yngste aldersgruppene. 28 Internasjonalt vokser «hybrider», slik som WhatsApp og Telegram. Disse anses primært som plattformer for meldinger, men grupper kan ha svært mange følgere, i noen tilfeller millioner. Disse plattformene spiller foreløpig en langt mindre rolle i Norge enn internasjonalt.

Som kilde til nyheter har sosiale medier blitt stadig vanligere. 57 prosent av befolkningen oppga i 2023 at de finner og leser nyheter på sosiale medier på en gjennomsnittsdag. 79 prosent av unge mellom 16 og 24 år konsumerer nyheter gjennom sosiale medier. Også blant eldre aldersgrupper er det en betydelig andel som finner og leser nyheter på sosiale medier. 29

I sosiale medier er det vanskelig å skille ulike avsendere fra hverandre, og plattformene presenterer som oftest innhold fra redaktørstyrte medier på samme måte som reklame og innhold fra influensere. De fleste mediehusene er til stede på de største sosiale mediene for å dele sine saker og forsøke å få lesere inn på egne sider. Over tid har man imidlertid sett en utvikling i retning av at innhold fra redaktørstyrte medier nedprioriteres i de sosiale mediene, blant annet på Facebook, til fordel for annet innhold som kan skape mer engasjement. 30 ^, 31 I stedet har man sett en fremvekst av influensere. Reuters Institute peker i sin rapport for 2024 på en fremvekst av nyhetsprofiler som gjerne kan ha større rekkevidde enn redaktørstyrte medier og deres profiler, særlig i USA. 32

2.3.3 Nordmenns kjennskap til og bruk av KI

Statistisk Sentralbyrå (SSB) har sett på norske husholdningers bruk av IKT generelt, deriblant KI. SSB fant i starten av 2024 at bruken av KI varierer mellom kjønn, alder og fylke. Samlet sett er det flere menn enn kvinner som bruker KI, hvor vi finner 42 prosent menn mot 30 prosent kvinner. Unntaket er kvinner i alderen 16-24 år, hvor 68 prosent av kvinner bruker KI mot 62 prosent menn. 33

Videre finner SSB at 65 prosent av nordmenn mellom 16 og 24 år har brukt generativ KI. Deretter avtar bruken med alderen: 53 prosent for personer mellom 25 år og 34 år, og 9-10 prosent for de over 65 år. 64 prosent av befolkningen benytter seg ikke av generativ KI. De aller fleste av disse oppgir at de ikke har behov. Andre oppgir at de ikke vet hvordan teknologien skal brukes, er bekymret for personvern eller ikke visste at slike verktøy fantes.

Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor har også undersøkt nordmenns bruk av KI, og finner at kjennskapen og bruken til KI-verktøy er utbredt, men at tilliten til KI er lav. Den lave tilliten skyldes hovedsakelig samfunnsmessige konsekvenser knyttet til både «problematisk bruk» og «uintenderte konsekvenser». Dette skiller seg fra de positive effektene, som at KI kan bidra til økt produktivitet og effektivisering, som er gunstig for samfunnet, men som også kan påvirke arbeidsledigheten. 34

De finner videre klare sammenhenger i bruk, holdninger og kjennskap til KI mellom ulike sosioøkonomiske grupper. Nordmenn med høyere utdanning tar i større grad i bruk KI, har færre bekymringer for konsekvenser for arbeidslivet og er positive til mulighetene KI fører med seg. Denne gruppens fremste bekymringer ser ut til å være de bredere samfunnsmessige konsekvensene, som politisk manipulasjon og økt makt til teknologiselskaper. Den største brukergruppen av KI er unge (under 45 år), utdannede menn med høy inntekt (over 700 000). Kvinner over 45 år med lav utdanning og inntekt, bruker KI i mindre grad. Denne gruppen møter flere brukerutfordringer, er mer bekymret for negative konsekvenser, og har mindre tro på positive effekter, både i jobbsammenheng og på fritiden. På samme måte som det er skiller i bruk av IT-verktøy, kan det se ut til at vi får et liknende skille mellom de som bruker og ikke bruker KI. Når det gjelder bruk av KI, benytter nordmenn KI-verktøy hovedsakelig til tekstarbeid, men også til underholdning, undervisning og inspirasjon. 35

Reuters News Report finner at 37 prosent av nordmenn oppgir å ha hørt eller lest ganske eller veldig mye om KI. Sammenlignet med andre land er Norge under snittet, som er 45 prosent. De konkluderer derfor med at nordmenn fremstår som lite opplest på KI. 36

Medietilsynet har gjennomført en undersøkelse av kritisk medieforståelse i den norske befolkningen. 37 Her peker de på hvordan teknologisk utvikling – og spesielt fremveksten av generativ KI – har forsterket skillet mellom pålitelige og upålitelige informasjonskilder. Rapporten viser at det er store forskjeller i troen på egne evner til å vurdere hva som er generert innhold, og hva som ikke er det.

Mange av respondentene i denne undersøkelsen har brukt KI-tjenester for å finne informasjon (53 prosent) og for å få hjelp til skrivearbeid (45 prosent). Det er også en del har oppsøkt slike verktøy av nysgjerrighet for å se hvordan KI fungerer (41 prosent). Blant dem som har benyttet seg av KI-tjenester viser det seg at 40 prosent har i «svært stor» og «stor» grad anser informasjonen som korrekt og troverdig, mot 13 prosent som vurderer informasjonen i «liten» eller «svært liten» grad som korrekt eller troverdig. Det er samtidig store forskjeller mellom yngre og eldre målgrupper når det gjelder overbevisning av sannhetsverdien i KI-generert innhold. Den yngre delen av befolkningen bruker KI mest og har størst tillit til at informasjonen er korrekt og troverdig. Mange i denne gruppen synes dessuten det er lett å vurdere om informasjonen de finner på nett er sann eller usann. 38 Eldre aldersgrupper er i større grad bekymret for at KI gjør det vanskeligere å skille sann informasjon fra usann informasjon på nett. Blant de over 35 år er 81 prosent enten «veldig bekymret» eller «noe bekymret», mot 62 prosent av de yngre. Dette kan ha en sammenheng med at eldre grupper har mindre kjennskap til nye digitale verktøy, benytter KI-tjenester i mindre grad og har flere bekymringer knyttet til KI. 39

Det er også tegn på at KI-verktøy blir viktigere som informasjonskilde. Kantars undersøkelse av medietrender blant unge viser at bruken av tradisjonelle søkemotorer som Google er fallende blant de unge, og at mange i denne aldersgruppen foretrekker tjenester som ChatGPT, men også TikTok, som informasjonskilder. 40

2.3.4 Medienes rolle i valgkamp

De redaktørstyrte mediene spiller en svært viktig rolle i demokratiet, og særlig i forbindelse med valg ved å være en troverdig og kvalitetssikret informasjonskilde for befolkningen og gjennom å drive kritisk journalistikk og være en arena for debatt. Valgforskningen har vist at nordmenn er storforbrukere av nyheter fra redaktørstyrte medier i valgkamp, og at andelen som daglig får med seg nyheter om valget øker frem mot valgdagen, også for de minst politisk interesserte. 41 I stortingsvalgundersøkelsen for stortingsvalget i 2021, finner man at flest velgere har lest, sett eller hørt nyheter om politikk og samfunnsspørsmål fra NRK TV. Også lokalaviser og radio når mange. Bruken av Facebook som nyhetskilde var stabil fra stortingsvalget i 2017 til 2021, med rundt 20 prosent som oppga å bruke det som nyhetskilde daglig. 42

Også gjennom lokalvalgundersøkelsene som gjennomføres i forbindelse med hvert kommunestyre- og fylkestingsvalg, har man sett at velgerne benytter seg av både lokale, regionale og nasjonale medier for å få nyheter om valget. Samtidig er det forskjeller mellom grupper i samfunnet. Bruken av redaktørstyrte medier øker jo høyere utdanning velgerne har, mens det ikke er noen slik effekt for bruk av sosiale medier. I 2019 fant man at sosiale medier er viktigere for yngre og for kvinner enn for andre grupper. 43

2.4 Demokrati og tillit

Norge er et solid, velfungerende og stabilt demokrati. Det underbygges av at Norge over lang tid har vært i toppsjiktet i ulike globale demokratimålinger, som The Economist Democracy Index 44 og Varieties of Democracy 45 .

Også den norske tilstandsanalysen av det norske demokratiet, gjennomført av forskere ved Universitetet i Oslo, konkluderer med at Norge er et av verdens mest demokratiske land. Det norske demokratiet holder gjennomgående høyt nivå på tvers av de ulike dimensjonene som er undersøkt, men det finnes også rom for forbedringer. 46 Forskerne bak tilstandsanalysen har spurt over 100 eksperter på norsk politikk og demokrati. De finner at det norske demokratiet sannsynligvis er ganske motstandsdyktig i møte med såkalte «autoritære utfordringer». Det betyr likevel ikke at det norske demokratiet er immunt mot demokratisk tilbakegang. Blant utfordringene som trekkes frem i undersøkelsen, er at innbyggere oppfatter at maktmisbruk og korrupsjon er utbredt. I Innbyggerundersøkelsen, som gjennomføres av Direktoratet for økonomistyring og forvaltning (DFØ), kommer det også frem at det har vært en nedgang i tilliten til at stortingspolitikere arbeider for folks beste, og en økning i andelen som svarer at de tror korrupsjon forekommer i staten og kommunen. 47 Andre områder tilstandsanalysen peker på er en tilsynelatende økning i trusler og trakassering av politikere. Som konsekvens av dette kan politikere «selvsensurere» seg ved å ikke delta i debatter om visse temaer, eller trekke seg ut av politikken. Det pekes også på en skjevfordeling av politisk innflytelse på gruppenivå.

Det høye tillitsnivået har blitt pekt på som en forklaringsfaktor for hvorfor det norske demokratiet står sterkt. I en internasjonal målestokk har nordmenn høy tillit til hverandre, mediene, myndigheter og politiske aktører både på nasjonalt og lokalt nivå. Men tillit er ikke jevnt fordelt i samfunnet. I en undersøkelse om lokalpolitisk tillit, fant forskerne at grupper som kan regnes som «politisk ressurssterke», enkelt sagt middelaldrende, yrkesaktive personer med høyere utdanning, i snitt har høyest tillit til de lokalpolitiske aktørene og institusjonene. I samme undersøkelse så de også at det var et større tillitsfall i de gruppene som i utgangspunktet hadde lavere politisk tillit, noe som kan tyde på økende forskjeller i tillit. 48 Også når det gjelder tilliten til selve valget er det forskjeller, særlig mellom de som stemmer og de som ikke stemmer. I Velgerundersøkelsen for 2023 ble velgerne spurt om de stolte på at valget hadde gått riktig for seg, og kunne svare på en skala fra 0 til 10, hvor 10 betyr at velgeren stoler fullt og helt på at valget hadde gått riktig for seg. Undersøkelsen fant at over halvparten av de som stemte i 2023 svarte at de hadde full tillit til at valget hadde gått rett for seg, det vil si at de ga høyest mulige score. Selv om et flertall av de som ikke stemte også svarte at de hadde tillit, plasserte 17 prosent av disse seg under midtkategorien, mot 6 prosent blant gruppen som stemte. 49

Selv om det norske demokratiet vurderes som sannsynligvis ganske motstandsdyktig mot autoritære krefter, er det likevel noen utviklingstrekk som synliggjør sårbarheter på dette området. Undersøkelser gjort blant norske 9. klassinger har vist at norske elever i mindre grad enn elever på tilsvarende trinn i Sverige og Danmark gjenkjenner trusler mot demokratiet når de får slike presentert. 50 I en foreløpig upublisert studie som er gjengitt i et innlegg i VG, peker norske forskere på at udemokratisk atferd fra politikere straffes av norske velgere, men i mindre grad enn man kunne håpet på. Det vil si at holdninger til konkrete saker tillegges større vekt enn hvorvidt kandidaten oppfører seg i tråd med demokratiske prinsipper. I den yngste velgergruppen (18–29 år) synes tilbøyeligheten til å tolerere udemokratisk adferd fra politikere å være høyest. 51

Ytringsfriheten er en forutsetning for demokratiet. I 2022 slo Ytringsfrihetskommisjonen fast at ytringsfriheten står sterkt i Norge. De konkluderte også med at internett har styrket ytringsfriheten. Likevel pekte de på en rekke utfordringer, blant annet knyttet til en digital offentlighet kontrollert av globale teknologiplattformer og økende risiko for feil- og desinformasjon. 52 Norges institusjon for menneskerettigheter og Teknologirådet har i forlengelsen av dette pekt på at fremveksten av generativ KI forsterker Ytringsfrihetskommisjonens analyse av den nye digitale offentlighetens negative virkninger. 53

2.5 Norges digitale infrastruktur

Den digitale infrastrukturen i Norge består av en grunnmur av funksjoner som sikrer distribusjon av informasjon. Bak sosiale medier og andre applikasjoner og plattformer som gir tilgang til innhold, ligger et fysisk lag som består av kabler, servere og knutepunkter som igjen administreres av algoritmer og andre protokoller for datatrafikk. Fiberkabler som går under vann og over land kobler Norge sammen med utlandet og muliggjør kommunikasjon mellom landsdelene.

Robusthet i denne infrastrukturens verdikjeder er viktig for å opprettholde en robust kommunikasjonsinfrastruktur. Norge har foreløpig relativt god redundans og transparens i kabel- og knutepunkt-infrastrukturen gjennom offentlig eierskap, men rundt halvparten av fiberinfrastrukturen i Norge er eid av utenlandske aktører. Mellomlagringsnettverk og skytjenester domineres nærmest i sin helhet av amerikanske teknologiselskaper. 54 Datasenterindustrien er i sterk vekst, hvorav flere norske aktører har blitt kjøpt opp av utenlandske investeringsselskaper de siste par årene.

Flere av aktørene i denne grunnstrukturen opererer også på plattformnivå, som Google og Meta. Makten i den digitale infrastrukturen ligger hos amerikanske teknologiselskaper. Den fysiske og plattformmessige infrastrukturen har stor betydning for å nå ut med informasjon, samt for befolkningens mulighet til å kommunisere, søke informasjon og delta i demokratiet.

KI spiller en viktig rolle i hvordan data administreres innad i den digitale infrastrukturen. Skytjenester og mellomlagringsnettverk flytter data rundt i sine globale nettverk basert på automatiserte analyser av pris, trafikk og kapasitet. Over halvparten av helt vanlig kommunikasjonsdata som søk, e-poster og nettsidebesøk krysser grensene ut av Norge. 55 Når data krysser grenser, utløses digital overvåkning. Dataprotokollene som administrerer dataflyten i den digitale infrastrukturen er slik sett et uttrykk for hvordan KI, utover generativ KI, er med på å forme informasjonsflyten i samfunnet, og dermed kan ha konsekvenser for demokratiet.

2.6 Regelverk og regulering av KI

Vi har i dag ingen dedikert KI-lov i Norge, men regelverk som allerede finnes er med på å sette visse rammer for KI. EU-lovgivning som er EØS-relevant skal også implementeres i Norge og vil bli norsk lov. Det finnes også andre internasjonale avtaler og initiativer, blant annet gjennom Europarådet og OECD. Dette er et landskap i endring hvor det er mye regelverksarbeid som pågår. I det følgende omtaler vi viktige EU-regelverk.

Forordningen om digitale tjenester (DSA)

DSA skal bidra til å styrke det indre markedet ved å modernisere og presisere internettbaserte plattformers plikter ved fjerning av ulovlig innhold, og adressere nye problemsstillinger som har kommet frem i forbindelse med plattformøkonomien. Forordningen vil dermed erstatte dagens praksis hvor plattformeierne selv regulerer hvilke innhold som tolereres. Reguleringen vil gi større demokratisk kontroll og tilsyn med plattformene, og redusere risiko for manipulasjon og ulovlig innhold der målet er et tryggere internett for forbrukerne, med mer åpne, gjennomsiktige og pålitelige plattformer. 56

Hva som er lovlige og ulovlige ytringer reguleres ikke av DSA, men av medlemslandenes lovgivning og både feil- og desinformasjon er beskyttet av ytringsfriheten.

Kommisjonen får gjennom DSA, fullmakt til å føre tilsyn med veldig store internettplattformer (VLOP-er) eller veldig store søkemotorer (VLOSE-er). Dette gjelder selskaper som når ut til over 10 prosent av befolkningen i EU. Det stilles et årlig minimumskrav til VLOP-er og VLOSE-er om gjennomføring av uavhengig revisjon, og identifisere, analysere og vurdere risiko ved plattformbruk. Det sistnevnte kravet innebærer blant annet en risikovurdering som innrettes mot risikoen for den offentlige debatten og valgprosesser. I tillegg må det føres tilsyn av en nasjonal koordinator, utpekes tilsynsansvarlige og deles rapporter om transparens.

De nasjonale koordinatorene og Kommisjonen vil samarbeide gjennom det europeiske rådet for digitale tjenester (European Board for Digital Services – EBDS), og skal fungere som et rådgivende organ. EBDS valgte i 2024 å prioritere tiltak mot uønsket påvirkning av valg. 57

Bransjenormen mot desinformasjon (The Code of Practice on Disinformation)

Bransjenormen mot desinformasjon er en veiledning fra Europakommisjonen, etablert i 2018 og revidert i 2022. De 44 tilsluttede aktørene har forplikter seg til å begrense desinformasjon ved å støtte forpliktelser og iverksette tiltak som er relevante for deres virkeområder. Blant dem som har signert finner vi aktører innen plattformtjenester, reklame, faktasjekking, sivilsamfunn, forskning og andre. 58

KI-forordningen (EU Artificial Intelligence Act)

KI-forordningen er en forordning for regulering av KI. Den trådte i kraft 1. august 2024 og skal implementeres over 24 måneder. Gjennom EØS-avtalen vil KI-forordningen bli norsk lov. Den vil derfor legge føringer for hvordan Norge skal føre tilsyn med KI. 59 Bakgrunnen for regelverket er å sikre trygg, pålitelig og menneskesentrert KI . 60

KI-forordningen tar utgangspunkt i ulike anvendelser av KI-teknologier med inndeling i risikokategorier. Dette innebærer at jo høyere risiko bruken av KI utgjør, desto strengere bør bruken reguleres. 61 Noen anvendelser av KI forbys , for eksempel påvirkningsteknikker for å manipulere menneskers underbevissthet og oppførsel, systemer som utnytter menneskelig sårbarhet knyttet til alder eller fysiske eller psykiske funksjonsnedsettelser, systemer brukt av myndigheter for å evaluere eller klassifisere personers troverdighet og – med visse unntak – bruk av identifiseringssystemer på offentlige steder som tar i bruk biometriske identitetsmarkører. Anvendelser av KI i klassifiseringen høyrisiko , må reguleres med krav knyttet til risikohåndtering, styring av data, teknisk dokumentasjon, menneskelig tilsyn med mer. I tillegg er det et transparenskrav som innebærer krav om merking av KI-generert innhold som deepfakes og manipulerte bilder.

Forordningen gjelder for:

• Leverandører som leverer KI-verktøy eller setter KI-verktøyer eller grunnmodeller på markedet.
• Brukere av KI-verktøy etablert eller lokalisert i EU.
• Leverandører og brukere utenfor EU, hvis deres KI-verktøy brukes innenfor EU.
• Importører og distributører av KI-verktøy.
• Produktprodusenter som integrerer KI-verktøy i/med sine produkter under sitt eget navn eller varemerke.
• Autoriserte representanter i EU for leverandører som ikke er etablert i EU.
• Personer i EU som er berørt av disse KI-verktøyene. 62

Forordningen om mediefrihet (European Media Freedom Act – EMFA)

Forordningen om mediefrihet ble vedtatt 11. april 2024, og trådte i kraft 7. mai 2024. Gjennom EØS-avtalen vil forordningen bli implementert i norsk lov. EMFA skal blant annet sikre mediemangfold og medienes uavhengighet, og stiller krav til tilbydere, aktører og medlemsstater som opererer i mediemarkedet. Forordningen stiller for eksempel krav om redaksjonell uavhengighet, beskyttelse av journalistiske kilder, krav om allmennkringkasternes redaksjonelle uavhengighet og åpenhet om eierskap i medieforetak. Den inneholder også bestemmelser som skal beskytte redaktørstyrte medier mot urettmessig fjerning av innhold på de store internettplattformene. Det vil også etableres et teknisk og praktisk rådgivende organ som styrker samarbeidet mellom tilsynsmyndigheter innen mediefeltet. 63