Del I Situasjonsbeskrivelse

2 Fødselstall

2.1 Utviklingen i fødselstall

Fødselstall måles ofte gjennom to hovedindikatorer: samlet fruktbarhetstall (SFT) og kohortfruktbarhet, se boks 2.1 for nærmere forklaring. Disse indikatorene gir innsikt i hvor mange barn kvinner og menn får i løpet av livet, og hvordan fruktbarhetsmønstre endrer seg over tid.

Samlet fruktbarhetstall gir et kortsiktig bilde av fødselstall i ett enkelt år, mens kohortfruktbarhet viser de langsiktige trendene. Når kvinner og menn utsetter barnefødsler, kan samlet fruktbarhetstall synke i en periode, og dersom de får barna senere, vil kohortfruktbarheten kunne bli høyere enn samlet fruktbarhetstall i samme periode.

Samlet fruktbarhetstall har falt mye de senere årene, og i dette kapittelet ser vi nærmere på hvilke aldersgrupper som bidrar til nedgangen. Vi supplerer utviklingen i samlet fruktbarhetstall og kohortfruktbarhet med en rekke andre indikatorer for fødselstall.

2.1.1 Historisk lave fødselstall de siste årene

Samlet fruktbarhetstall for Norge har falt til 1,44 barn per kvinne i 2024, se figur 2.1. Andre nordiske land og flere OECD-land har også hatt en nedgang, men nedgangen i Norge har likevel vært blant de sterkeste. Samlet fruktbarhetstall i Norge var i 2023 på nivå med gjennomsnittet i EU, etter å ha ligget klart høyere i flere tiår. Antallet barn født i Norge har vært mer stabilt de siste 50 årene, men falt fra 62 000 barn i 2009 til 52 000 barn i 2023 og var i 2024 på 54 000 barn. Nedgangen i antall fødte er den sterkeste siden 1970-tallet, se figur 2.2.

Figur 2.1 Samlet fruktbarhetstall (SFT) kvinner* 1990–2024**

*alle bosatte **Finland, Island og EU til 2023. OECD til 2022.

Kilde: Nordic statistics (tabell CHIL02), Eurostat og data.worldbank.org

Figur 2.2 Antall levendefødte i Norge 1870–2024

Kilde: SSB (tabell 05803).

Boks 2.1 Ulike mål på fødselstall

Aldersspesifikke fødselsrater (ASFR) : antallet barn som blir født av mødre (fedre) i en aldersgruppe, i forhold til antallet kvinner (menn) i denne aldersgruppen.

Eksempelvis blir ASFR for aldersgruppen 25–29 år beregnet slik:

ASFR presenteres ofte, også her, som antall fødsler per 1000 kvinner.

• Samlet fruktbarhetstall (SFT) : Samlet fruktbarhetstall beregnes som summen av de aldersspesifikke fødselsratene over hele den fruktbare alderen – vanligvis avgrenset til den perioden i livet da kvinner er fysiologisk i stand til å få barn. I rapporten beregnes samlet fruktbarhetstall for både kvinner og menn i alderen 15–49 år. Samlet fruktbarhetstall for et gitt kalenderår (= periode) kalles også periodefruktbarhet.
• Kohortfruktbarhet: gjennomsnittlig antall barn per mann/kvinne født i samme år (fødselskull = kohort) når de er ferdige med å få barn. For kvinner beregnes kohortfruktbarheten typisk ved 45 år, for menn typisk ved 50 år.
• Paritet: nummer i rekkefølgen av barn. Paritetsspesifikke fødselsrater beregner for eksempel antall førstefødsler per kvinne (mann) som ikke har barn fra før.

Kilde: (Gjefsen & Hart) og SSB

Figur 2.3 Samlet fruktbarhetstall for alle bosatte og norskfødte kvinner og menn. 1990–2023

Kilde: SSB – leveranse til utvalget. Beregninger er foretatt av sekretariatet. Se vedlagt statistikkhefte.

Inn- og utflytting til og fra Norge kan bidra til at samlet fruktbarhetstall endrer seg mer enn hvis vi bare ser på de som er født i Norge. Tall fordelt på norsk- og utenlandsfødte viser imidlertid at utviklingen er lik for begge grupper, selv om fallet blant utenlandsfødte har vært noe større, se figur 2.3. Figuren viser også at samlet fruktbarhetstall for alle bosatte kvinner hele tiden har vært høyere enn for kun norskfødte, og flere utenlandsfødte har dermed bidratt til å trekke samlet fruktbarhetstall opp. Dette bidraget er likevel relativt beskjedent. I 2009 var samlet fruktbarhetstall for norskfødte kvinner på 1,91 barn per kvinne, mens samlet fruktbarhetstall for alle kvinner var på 1,98. Etter 2009 har samlet fruktbarhetstall falt mer for utenlandsfødte enn norskfødte kvinner, slik at samlet fruktbarhetstall for norskfødte og for alle kvinner er lik, på 1,41 barn per kvinne i 2023.

2.1.2 Særlig sterk nedgang i fødselsratene blant kvinner og menn i 20-årene

Nedgangen i samlet fruktbarhetstall skyldes særlig at fødselsratene har falt blant menn og kvinner i 20-årene, se figur 2.4. Nedgangen i fødselsratene i aldersgruppene 20–24 år og 25–29 år forklarer over 75 prosent av nedgangen i samlet fruktbarhetstall for kvinner og 60 prosent av nedgangen for menn. Av figuren ser vi også at nedgangen i fødselsratene i 20-årene er del av en langsiktig trend helt tilbake fra 1990, som ble avbrutt av en midlertidig utflating (og til dels økning) på 2000-tallet. Det har også vært en markant nedgang i fødselsratene blant tenåringsmødre og -fedre. Men andelen tenåringsmødre er lav, og lavere fødselsrater i denne gruppen bidrar i liten grad til den samlede endringen i samlet fruktbarhetstall.

Fødselsratene er nå høyest i aldersgruppen 30–34 år. Men også her bidro fall i fødselsratene mellom 2009 og 2023 til nedgangen i samlet fruktbarhetstall for både menn og kvinner.

Kvinner over 40 år har hatt en liten økning i fødselsratene etter 2009. Det er likevel svært sjeldent at kvinner i den eldste aldersgruppen, over 45 år, blir mødre. Bare 200 barn ble født av kvinner over 45 år i 2023. Også blant menn over 45 år er det få som blir fedre. For menn har det vært en nedgang i fødselsratene i alle aldersgrupper.

Økningen i samlet fruktbarhetstall fra 2023 til 2024 skyldes særlig økningen i fødselsratene i aldersgruppen 30–34 år og til dels gruppen 35–39 år. Samtidig flatet ratene for kvinner og menn i 20-årene ut.

Figur 2.4 Aldersspesifikke fødselsrater (ASFR). Antall barn per 1000 henholdsvis kvinner og menn. 1990–2023

Kilde: SSB (tabell 08452) og SSB – leveranse til utvalget. Beregninger er foretatt av sekretariatet. Se vedlagt statistikkhefte.

2.1.3 Høyere gjennomsnittsalder for førstegangsfødende

I takt med at fødselstallene har falt de siste årene, har gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende gått opp. I løpet av de siste 15 årene har gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende økt med mer enn to år, til 30,4 år for kvinner i 2024 og 32,3 år for menn (se figur 2.5). 10 Økningen har vært noe sterkere blant kvinner enn blant menn de siste 15 årene. Beregninger fra Øystein Kravdal viser også at sannsynligheten for å få et første barn har falt over tid (se boks 2.2).

Figur 2.5 Mors og fars gjennomsnittsalder ved førstegangsfødsel. 1961–2024

Kilde: SSB (tabell 07872)

Gjennomsnittlig alder for førstegangsfødende har økt jevnt siden 1970-tallet og fram til 2000. I begynnelsen av 2000-tallet var den gjennomsnittlige alderen uendret, men den fortsatte å øke igjen etter 2009. En høyere gjennomsnittlig alder på førstegangsfødende kan innebære at hver enkelt utsetter omsorgsarbeidet til en senere tid i livet, eller at enkelte får færre barn samlet sett.

Gjennomsnittlig alder for førstegangsfødende har steget mer enn i Danmark og Sverige siden 2009. 11 I 2022 var alderen ved første fødsel om lag lik i de nordiske landene, rundt 30 år, med unntak av Island, hvor den var 29 år. 12

Boks 2.2 Beregninger av sannsynlighet for å få et (neste) barn

Figur 2.6 viser oddsen for å få et første, andre, tredje og fjerde barn etter kalenderår. Referanseåret er 2009. Alle modeller har kontroll for alder, og (med unntak av for førstefødsler) tid siden forrige fødsel. Oddsrater over 1 betyr at oddsen er høyere enn i 2009, oddsrater under 1 betyr at oddsen er lavere enn i 2009. Siden 2009 har oddsen for å få et (neste) barn falt for alle pariteter. Fallet er størst for førstefødsler.

Figur 2.6 Beregninger av odds for å få et (neste) barn, kontrollert for alder og tid siden forrige fødsel

Kilde: Øystein Kravdal, Senter for fruktbarhet og helse, Folkehelseinstituttet. REK NO 2018/434 og 9220.

2.1.4 Sannsynlighet for å få et (ekstra) barn

Nedgangen i fødselsratene blant personer i 20-årene er i stor grad drevet av færre førstegangsfødende. Figur 2.7 viser sannsynligheten for å få et (ekstra) barn avhengig av hvor mange barn en har fra før. Førstefødselsraten (antall førstefødte barn per 1000 barnløse kvinner og menn) har falt med om lag 30 prosent for både menn og kvinner mellom 2009 og 2023. Førstefødselsraten har gått ned for alle aldersgrupper bortsett fra de eldste aldersgruppene (se statistikkvedlegg).

Figur 2.7 Fødselsrater for å få et (ekstra) barn per 1000 kvinner og menn etter barnets rekkefølge. 1990–2023

Kilde: SSB – leveranse til utvalget. Beregninger er foretatt av sekretariatet. Se vedlagt statistikkhefte.

Figur 2.7 viser også at foreldre som har fått sitt første barn, i nesten like stor grad som tidligere også får et barn nummer 2. Det er stor grad av stabilitet i ratene for andrefødsler i alle aldersgruppene. Særlig i aldersgruppene 25–29 år og 30–34 år får mange et barn nummer 2 når de først har fått det første barnet (se statistikkvedlegg).

Det har derimot vært en nedgang på 25 prosent i ratene for tredjefødsler, blant både tobarnsmødre og -fedre. Det er relativt høye rater for tredjefødsler for kvinner i 20-årene og kvinner 30–34 år (for menn er ratene høyest i aldersgruppene 25–29 år og 30–34 år). Ratene har falt noe i de fleste aldersgruppene etter 2009, men i mindre grad enn førstefødselsratene.

2.2 Kohortfruktbarhet

Vi har til nå sett på periodemål for fødselstall. I dette delkapittelet skal vi se på kohortfruktbarhet, dvs. hvor mange barn kvinner og menn født samme år har fått i snitt når de er ferdige med å få barn, ved en alder på henholdsvis 45 og 50 år.

Figur 2.8 viser kohortfruktbarheten for kvinner og menn i perioden 1990–2024. Sammenlignet med periodemålet samlet fruktbarhetstall i figur 2.3 ser vi at kohortfruktbarheten varierer mindre over tid. Den lå på over 2 barn for kvinner fram til 2014, dvs. kohortene født etter krigen og fram til 1960-tallet. Men også kohortfruktbarheten har falt etter 2009. I 2009 var kvinner på 45 år, dvs. fra 1963-kohorten, i gjennomsnitt registrert med 2,05 barn, mens kvinnene fra 1978-kohorten var i 2024 registrert 13 med 1,87 barn i snitt.

Menn kan i utgangspunktet få barn lenger enn kvinner, men det er likevel få barn som blir født av menn over 50 år. Da 1973-kohorten av menn var 50 var de i 2024 i gjennomsnitt registrert med 1,72 barn. Dette var en nedgang fra 1,93 for 1958-kohorten i 2009.

Figur 2.8 Kohortfruktbarhet. Gjennomsnittlig antall barn kvinner ved alder 45 og menn ved alder 50 har (alle og kun norskfødte). 1990–2024

Kilde: SSB – leveranse til utvalget. Beregninger er foretatt av sekretariatet. Se vedlagt statistikkhefte.

I motsetning til periodefruktbarheten er utenlandsfødtes beregnede kohortfruktbarhet lavere enn norskfødtes både for menn og kvinner. Dette skyldes antakelig at særlig mange menn, men også mange kvinner, har barn som ikke er registrert i Norge. Hvis vi bare ser på norskfødte, har kohortfruktbarheten falt mindre etter 2009 enn hvis vi ser på alle kvinner, fra 2,07 i 2009 til 1,95 i 2024, se figur 2.8. For norskfødte menn har det vært en nedgang fra 1,96 i 2009 til 1,81 i 2024.

2.2.1 Flere barnløse

En grunn til nedgangen i kohortfruktbarheten er at flere er registrert uten barn. Figur 2.9 viser at 23 prosent av alle menn ved alder 50 og 15 prosent av alle kvinner ved alder 45 var registrert uten barn i 2024. Disse tallene har økt fra henholdsvis 19 og 12 prosent i 2009. Men mye av økningen er knyttet til økt innvandring og en økning i antallet utenlandsfødte som er registrert uten barn. For norskfødte menn var andelen barnløse 50-åringer ved utgangen av 2023 på 19 prosent – en økning fra 17 prosent i 2009. Andelen 45-årige barnløse kvinner født i Norge var lenge rundt 11 prosent, men har de siste fem årene økt til 13 prosent.

Figur 2.9 Andel kvinner ved alder 45 og menn ved alder 50 registrert uten barn (alle og kun norskfødte). 1990–2024

Kilde: SSB – leveranse til utvalget. Beregninger er foretatt av sekretariatet. Se vedlagt statistikkhefte.

2.2.2 Antall barn for ulike alderskohorter

Mennene og kvinnene i 20-årene som har fått færre barn etter 2009, er kullene som er født på slutten av 1980-tallet og på 1990-tallet. Figur 2.10 viser det gjennomsnittlige antallet barn norskfødte har fått ved ulike aldre, etter fødselskull. Vi ser et tydelig fall i det gjennomsnittlige antallet barn kullene som er født fra slutten av 1980-tallet, har fått ved alder 25 og alder 30, sammenlignet med eldre fødselskull. 1978-kullet av kvinner hadde i gjennomsnitt fått 1,05 barn ved alder 30 i 2009, mens 1993-kullet hadde fått 0,71 barn ved alder 30 i 2024. For 1978-kohorten, som i gjennomsnitt fikk 1,95 barn, var altså over halvparten av barna født før kvinnen var 30 år. Over 85 prosent av barna var født innen kvinnen var 35 år. For menn er tilsvarende tall for 1973-kohorten 40 prosent og 70 prosent. Til nå har menn som er født i 1993, i gjennomsnitt fått 0,44 barn når de er 30 år. For å nå det samme barnetallet ved 40 års alder som tidligere kohorter må menn og kvinner få betydelig flere barn i 30-årene enn tidligere kohorter har fått.

Figur 2.10 Gjennomsnittlig antall barn ved ulike aldre for norskfødte kvinner og menn. Kohortene født 1944–1998

Kilde: SSB – leveranse til utvalget. Beregninger er foretatt av sekretariatet. Se vedlagt statistikkhefte.

2.2.3 Oppsummering av nedgangen i fødselstall

Den store driveren av fallet i periodefruktbarheten er at unge voksne i 20-årene får færre barn. Også i aldersgruppen 30–34 år har det vært et fall i fødselsratene. Nedgangen i fødselsratene blant personer i 20-årene er i stor grad drevet av at det er færre førstegangsfødende, og at gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende har gått opp. Foreldre som har fått sitt første barn, får i stor grad også et barn nummer 2. Det er derimot færre enn før som får tre og fire barn.

Kohortfruktbarheten er mer stabil over tid, men også denne har falt de siste 15 årene. En del av fallet skyldes en økning i antall utenlandsfødte som er registrert uten barn, men også blant norskfødte har kohortfruktbarheten falt. Samlet tyder tallene på at det store fallet i fødselsrater blant unge i 20-årene ikke bare blir en utsettelse av fødsler, men også vil føre til at kvinner og menn får færre barn i løpet av livet.

3 Befolkningsframskrivinger og konsekvenser

3.1 Framskrivinger av fødselstall

Lavere fødselstall i en periode påvirker alderssammensetningen i befolkningen. Det vil i første omgang føre til færre barn og unge og på sikt føre til at det blir færre personer i yrkesaktiv alder.

I befolkningsframskrivinger fra 2024 forventer SSB at fødselstallene (SFT) gradvis vil øke fra de siste historisk lave tallene, dvs. fra 1,4 barn per kvinne, til om lag 1,6 i 2030, se figur 3.1.

Figur 3.1 Samlet fruktbarhetstall i Norge, registrerte tall 1990–2023 og framskrevne tall 2024–2060, i tre alternativer

Kilde: SSB (tabell 14285)

Årsakene til forventningen om økte fødselstall er for det første at SSB antar at alderen ved første fødsel ikke kommer til å øke stort mer enn vi har sett til nå, og for det andre at SSB venter at kvinner som har vært i 20-årene og utsatt å få det første barnet, vil begynne å realisere sine barneønsker (se omtale om barneønsker i kapittel 4.1). Etter hvert som vi beveger oss videre i framskrivingsperioden, vil den framskrevne periodefruktbarheten nærme seg kohortfruktbarheten og stabilisere seg på om lag 1,7. 14 Det er lavere enn den registrerte kohortfruktbarheten blant kvinner som har nådd 45-årsalderen i dag.

SSB lager også lav- og høyalternativer for fødselstallene, og spennet mellom disse alternativene illustrerer ifølge SSB den antatte graden av usikkerhet om framtidige fødselstall. Samlet fruktbarhetstall på lang sikt ligger i lavalternativet på 1,21 og i høyalternativet på 1,91 barn per kvinne.

3.2 Konsekvenser for samfunnet av lave fødselstall

Mandatet for Fødselstallsutvalget sier at utvalget skal skissere hvilke konsekvenser ulike fødselstallsnivå vil ha for samfunnet på sikt og for ulike deler av landet, også effekter utover de samfunnsøkonomiske virkningene. Utvalget vil gå nærmere inn på vurderingen av konsekvenser i NOU-en. Her beskriver vi kort hvordan konsekvenser av fødselstall er omtalt i tidligere norske utredninger, rapporter og meldinger. Boks 3.1 redegjør for hovedinnholdet i noen av disse utredningene. Kort fortalt viser utredningene at flere eldre vil gi økende forsørgerbyrde framover, men at lavere fødselstall isolert sett vil gi mindre utgifter og offentlig arbeidskraftsbehov for tjenester til barn og unge på kort og mellomlang sikt. Uansett hvordan fødselstallene utvikler seg, vil samfunnet måtte tilpasse seg at store fødselskull nå går inn i pensjonisttilværelse og alderdom.

Fødselstallsutvalget bemerker at fødselstallene har stor betydning for samfunnsutviklingen på lang sikt, og da ofte i et tidsperspektiv som går ut over det som utredningene beskrevet i boks 3.1 fokuserer på. Fødselstallsutvalget bemerker også, i tråd med SSBs rapport fra 2019, at samfunnsøkonomiske og samfunnsmessige konsekvenser må forstås bredere enn fiskale konsekvenser. Endringer i befolkningsstørrelsen, i gjennomsnittsalderen i arbeidsstyrken og i sammensetningen av eldre vs. yngre i den ikke-yrkesaktive befolkningen er alle faktorer som kan ha betydning for samfunnsutviklingen utover de rent fiskale effektene. Noen av disse endringene er beskrevet kort i det følgende med utgangspunkt i SSBs befolkningsframskrivinger.

Boks 3.1 Eksisterende analyser av konsekvenser av lavere fødselstall på offentlige finanser og tilgang på arbeidskraft

I Perspektivmeldingen fra 2024 er det gjort analyser av SSBs befolkningsframskrivinger som viser at veksten i befolkningen framover nærmest utelukkende ventes å skje i de eldste aldersgruppene. Det er dels fordi fødselskullene i de første tiårene etter andre verdenskrig var store, men også fordi levealderen øker betydelig. I løpet av de neste 40 årene ventes det å bli 700 000 flere over 67 år. Mens antallet personer i alderen 20–66 år er mer enn doblet de siste 100 årene, til 3,3 millioner, er det ventet at antallet vil være tilnærmet stabilt de neste 40 årene. I Perspektivmeldingen 2024 sies følgende:

Barn, unge, eldre og andre som står utenfor arbeidsmarkedet, forsørges av dem som er i jobb. Endringer i alderssammensetning gir derfor utslag i det som kalles forsørgerbyrden. Selv om økte fødselstall vil bidra til en bedre aldersmessig balanse i befolkningen på sikt, vil det ikke lette forsørgerbyrden før om lang tid. Høy fruktbarhet vil øke andelen barn og unge i tiårene fremover og føre til at andelen av befolkningen som ikke er yrkesaktiv, øker raskere frem mot 2060, se grå linje i [Figur 3.2]. Flere barn vil forsterke behovet for forsørgere og dermed kampen om arbeidskraften fremover. Skulle derimot de lave fødselstallene holde seg, vil det kunne føre til at det vil være 400 000 færre personer i Norge i 2100 enn i dag.

Figur 3.2 Forsørgerbyrde i befolkningen. Andel av befolkningen som ikke er yrkesaktive* ved alternative forutsetninger. Prosent

*Ikke-yrkesaktive i figuren inkluderer personer i alderen 0–14 år og 75+, samt personer i alderen 15–74 år som ikke er yrkesaktive.

Kilde: (Finansdepartementet, 2024)

3.2.1 Forsørgerbyrde for eldre og yngre

I Figur 3.3 ser vi hvordan ulike nivåer av fødselstall vil påvirke forsørgerbyrden for hhv. unge og eldre. I panelet til venstre ser vi at økte fødselstall relativt raskt vil øke forsørgerbyrden for unge, mens ytterligere nedgang i fødselstallene vil redusere forsørgerbyrden. I panelet til høyre ser vi at det vil ta lang tid før ulike nivåer av fødselstall vil påvirke forsørgerbyrden for eldre. Det skyldes at det tar relativt mange år før de som blir født de kommende årene, vil komme opp i 20-årene og påvirke antallet personer i yrkesaktiv alder. På lang sikt vil forsørgerbyrden for eldre bli betydelig høyere med et svært lavt fødselstall.

Figur 3.3 Framskrevet forsørgerbyrde for unge og eldre ved ulike alternativer for fruktbarhet. 2024–2100

Kilde: SSB (tabell 14282)

3.2.2 Befolkningens alderssammensetning

Endring i fødselstallene har stor betydning for befolkningens alderssammensetning. Befolkningspyramiden i figur 3.4 viser befolkningens sammensetning etter kjønn i 5-års aldersgrupper. De lyse fargene viser befolkningen som er født i Norge av hhv. norskfødte og innvandrerforeldre, mens de mørke fargene viser innvandrere til Norge. I alderspyramiden for 2024 ser vi effektene av endring i fødselstall over tid. For det første ser vi at gruppene av eldre som er over 85 år, er relativt små, sammenlignet med gruppene som er yngre enn 75 år. Dette skyldes selvfølgelig hovedsakelig høy dødelighet i så høye aldre, men også at de over 85 år kom fra de relativt små fødselskullene på 1930-tallet. Fødselskullene i tiåret etter krigen var derimot 45 prosent større. Disse er nå i ferd med å runde 80 år. Relativt sett store kohorter i kombinasjon med økt levealder utgjør det som blir kalt eldrebølgen.

Det andre vi kan legge merke til, er effekten av nedgangen i antall fødte på 1970-tallet og de lave fødselskullene fra slutten av 1970-tallet til slutten av 1980-tallet. Samtidig ser vi at effekten av denne nedgangen på antallet personer i yrkesaktiv alder ville vært mye større uten innvandring. Innvandring har i stor grad jevnet ut forskjellen mellom aldersgruppene som nå er i 40- og 50-årene. Nederst i pyramiden ser vi at fallende fødselstall har gitt færre barn under 10 år, sammenlignet med eldre aldersgrupper.

I pyramiden med framskrevet befolkning for 2060 ser vi at dagens lave fødselstall gir seg utslag i relativt få personer i 30-årene og begynnelsen av 40-årene. Figuren illustrerer også at fortsatt innvandring vil være sentralt for å opprettholde befolkningen i yrkesaktiv alder gitt dette fruktbarhetsnivået. I forhold til fordelingen i lavalternativet har de ulike alderskategoriene (med unntak av de aller eldste, som naturlig nok er få) relativt jevn størrelse. Aldersstrukturen er også relativt stabil når scenariet trekkes fram til 2100 (se statistikkvedlegg).

Pyramiden med alternativet med lav fruktbarhet viser effekten på befolkningssammensetningen av en videre nedgang i fødselstallene, som stabiliserer seg på 1,2 barn per kvinne. I dette alternativet vil vi få en stadig nedgang i antallet personer i yngre aldersgrupper. Pyramiden illustrerer samtidig hvorfor lave fødselstall reduserer den samlede forsørgerbyrden, slik det er illustrert i figur 3.2, og forsørgerbyrden for unge, som vist i figur 3.3. Antallet personer i yrkesaktiv alder er klart større enn de som skal forsørges i yngre aldersgrupper. Samtidig har bare de første kullene kommet i 20-årene, slik at de inngår i den yrkesaktive befolkningsgruppen. Når dette scenariet trekkes fram til 2100, er aldringen ytterligere forsterket (se statistikkvedlegg). De yngste aldersgruppene vil i 2100 være betydelig mindre enn gruppene i yrkesaktiv alder, og de eldste aldersgruppene vil være størst. Befolkningen vil også ha krympet betydelig i størrelse.

Figur 3.4 Alderspyramide. Befolkningens sammensetning etter kjønn, 5-årsaldergrupper og innvandrerstatus. Faktisk 2024 og framskrevet 2060 (hovedalternativ og alternativ med lav fruktbarhet)

Kilde: SSB (tabell 14282)

3.2.3 Økt fødealder gir økende generasjonslengder

Økende alder ved første fødsel og senere fødsler vil også påvirke lengden mellom generasjonene. Det vil gjøre at kvinner og menn ikke bare er eldre når de får barn, men også er eldre når de får barnebarn. Kullene som ble født under krigen, var tidlig ute med å få barn sammenlignet med dagens unge. 52 år gamle hadde halvparten av kvinnene i dette alderskullet blitt besteforeldre, mens halvparten av mennene var blitt besteforeldre ved alder 55. 15 Dette er en alder der mange fremdeles er i arbeid. Med økende fødealder vil gjennomsnittlig alder for når man blir besteforelder, nærme seg pensjonsalder. Dette gir færre år for eldre med barnebarn og færre år for barn med besteforeldre. En økt lengde mellom generasjonene kan også føre til økt pårørendeansvar for eldre (syke) foreldre for foreldre med unge barn og som kan gi en ekstra tidskostnad.

4 Mulige årsaker til nedgangen i fødselstall blant unge voksne

Hvor mange barn vi får, og når vi får dem, er i stor grad et resultat av valg som treffes mer eller mindre bevisst, og innenfor ulike rammer. De som ikke (lenger) er biologisk i stand til å få barn – selv ved hjelp av medisinsk teknologi – kan derimot sies å ikke ha et valg. Om og når den enkelte får barn, og hvor mange, påvirkes av en rekke personlige, sosiale og økonomiske forhold, som for eksempel sosiale normer, samlivsstatus og helse, bekymring for framtiden, utdannings- og arbeidsmarkedssituasjonen, økonomisk sikkerhet, kostnadene og gleden ved å oppdra barn og det familiepolitiske rammeverket. 16

Et valg om å ikke få (flere) barn kan skyldes at man heller vil ha personlig frihet og bruke tid på andre livsmål, som fritidsinteresser eller karrieren. Men valget kan også være en respons på usikkerhet og begrensninger. For eksempel kan enkelte velge å ikke få (flere) barn fordi de er for syke til å ta vare på dem, ikke har råd til å kjøpe en egnet bolig, eller ikke er i et stabilt samliv.

I dette kapittelet kartlegger vi først endringer i personlige preferanser og begrensninger ved å belyse ønsker om barn, verdiendringer, samlivsmønstre, helseutfordringer og fekunditet. Deretter gjennomgår vi endringer i økonomiske faktorer som kan ha betydning for utviklingen i unge voksnes fødselstall og økningen i fødealderen, slik som utdanning, arbeid og kostnader med å oppdra barn.

Gary Beckers mikroøkonomiske teori om fruktbarhetsvalg 17 gir en forenklet beskrivelse av faktorer som spiller inn i avgjørelsen om å få barn, og er nyttig for å strukturere tankene om hvordan ulike samfunnsendringer – og politikk – kan gi endringer i barnetall. Teorien er nærmere beskrevet i boks 4.1 og boks 4.3.

4.1 Idealer, ønsker og planer om barn

Kunnskap om hvorvidt unge voksne ønsker færre barn enn før, og om de ønsker å få dem senere i livet, er avgjørende for vårt formål av flere grunner. Utvalgets mandat framhever det å legge til rette for at de som ønsker barn, kan få det. I lys av dette er det viktig å forstå om det i løpet av de siste 15 årene har blitt vanskeligere å få så mange barn man ønsker seg, eller om det snarere er slik at færre ønsker å få mange barn eller å få barn tidlig, og om færre ønsker barn i det hele tatt.

Det er store forskjeller mellom ønskede, planlagte og faktiske fødselstall i Norge. Studier viser at norske kvinner og i noen grad også menn får færre barn enn de ønsker seg, og at denne forskjellen kan komme til å øke spesielt sterkt i Norge. I tråd med fallende fødselstall har andelen som «ikke regner med å få barn» på kort eller lang sikt økt over tid. Studiene i dette kapittelet kan tyde på at norske kvinner og menn kommer i gang med familielivet senere enn ønsket. På sikt kan dette bidra til at de får færre barn enn de ideelt sett ønsker seg. En sammenligning av barneønsker mellom fødselskohorter tyder samtidig på at eldre respondenter, eller tidligere fødselskohorter, ønsket seg noen flere barn, og ønsket å få dem litt tidligere enn de som er yngre. Her mangler vi sammenlignbare tall over tid. Fortsatt er ønsket barnetall betydelig høyere enn faktisk barnetall.

4.1.1 Ulike mål på ønsker om barn

Avstanden mellom ideelt, ønsket, planlagt og faktisk barnetall kan beskrives som et «mulighetsrom for politikk». 18 I liberale demokratier som det norske anses det gjerne som illegitimt at staten forsøker å påvirke borgerne til å ønske seg flere barn gjennom for eksempel holdningskampanjer. Å fjerne hindringer slik at alle kan få så mange barn som de ønsker seg, er derimot ofte ansett som legitimt og har i tider med relativt høye fødselstall blitt sett på som en indikator på et velfungerende samfunn, der det oppleves som trygt og meningsfylt å sette nye borgere til verden. Det å fjerne hindringer kan også påvirke narrativet om livet med barn og dermed øke ønsket om å få barn framfor å bruke tid og penger på andre formål. Hvis det er tilfelle, kan man tenke seg at det å bedre vilkårene for barnefamilier påvirker barnetallet enda mer enn «mulighetsrommet for politikk» peker mot. 19

Det finnes mange ulike måter å måle barneønsker blant unge voksne på. I spørreundersøkelser stilles ofte spørsmål om 1) hva som anses som ideelt antall barn i en familie, 2) hvor mange barn respondenten ønsker seg, og 3) om respondenten regner med å få barn i løpet av nærmeste framtid. Mens det første spørsmålet reflekterer hva unge voksne oppfatter som idealet i samfunnet, forteller svaret på det andre spørsmålet mer om personlige ønsker og preferanser. Det siste spørsmålet, om konkrete planer for barn i nærmeste framtid, innebærer i tillegg en viss vurdering av mulighetsrommet i den nåværende livssituasjonen.

Tolkningene av spørsmålene kan variere ved bare mindre forskjeller i formuleringene. For eksempel kan det å regne med å få barn innen tre år bety noe helt annet enn å ønske seg barn innen tre år. En kan ønske seg barn, men ikke regne med at det er realistisk innen tre år – for eksempel på grunn av at en mangler en partner eller har økonomiske problemer eller dårlig helse.

4.1.2 De fleste ønsker seg to barn

I en omfattende undersøkelse om barneønsker i 2019 ble kvinner og menn mellom 24 og 46 år blant annet spurt om følgende: «Hvis du kunne velge, hvor mange barn skulle du ideelt sett ønske deg ?». 20 I alle aldersgrupper blant begge kjønn var det flest som ønsket seg to barn (omtrent 40–50 prosent). Nest vanligst var det å ønske seg tre barn, men med betydelige kjønnsforskjeller: Blant kvinner i alle aldersgrupper lå andelen over 30 prosent, mens det blant menn i alle aldersgrupper var færre, og større variasjon etter alder. Blant de yngste mennene, i aldersgruppen 24–29 år, ønsket kun 21 prosent seg tre barn, og det var like mange som ikke ønsket seg barn. Kun 12 prosent av kvinnene mellom 24 og 29 år svarte at de ikke ønsket seg barn. Totalt var kjønnsforskjellen i ønsket barnetall på 0,27 barn i gjennomsnitt. Menn ønsket seg i snitt 2,09 barn og kvinner 2,36 barn.

At menn gjennomgående ønsker seg færre barn enn kvinner, er viktig å ha med seg. Studier av planer om barn blant par tyder på at den parten som ikke ønsker (flere) barn, pleier å ha en «vetorett» – altså at paret ender med å ikke få (flere) barn. 21

Hvor mange barn respondenter personlig ideelt sett vil ha (eller ville hatt) ble det også spurt om i Generations and Gender Survey 2020. I 2020 lå gjennomsnittlig ønsket barnetall blant norske kvinner på rundt 2,25, som altså ligger nærme tallet fra undersøkelsen fra 2019 ovenfor. Dette var relativt likt for alle kohortene født fra 1980 til rett etter 2000, som altså er kvinner som var mellom 20 og 40 år på intervjutidspunktet. 22 Undersøkelsen antyder at kohortene født i 1970-årene, altså kvinner mellom 40 og 50 år, ønsket seg flere barn enn de yngre kvinnene. I en undersøkelse gjennomført 3 år tidligere, i 2017, pekte kvinner på 50 år seg ut med et klart høyere ønsket barnetall enn yngre kvinner. 23 Også en tredje undersøkelse, Tromsø-undersøkelsen, tyder på kohortforskjeller i barneønsker. Denne undersøkelsen finner en økning i andelen frivillig barnløse kvinner fra 5–6 prosent for generasjonene født i perioden 1916–1955 til mellom 9 og 10 prosent for de som er født i perioden 1956–1975. 24 Hvor mye av disse forskjellene vi kan tilskrive en nedgang i barneønsker fra de eldste til de yngste fødselskohortene, og hvor mye som skyldes endringer i barneønsker gjennom livsløpet, kan vi ikke si med sikkerhet.

4.1.3 De aller fleste regner med å få barn

I tidlige norske spørreundersøkelser har spørsmål om ideelt antall barn og forventet eget barnetall vært mer vanlig enn spørsmål om personlige ønsker. For å se på endringer over tid trekker vi derfor fram intensjoner.

I undersøkelsen «Fremtidsplaner, familie og samliv 2003» svarte 90 prosent av unge kvinner (20–25 år) og i overkant av 80 prosent av unge menn (23–28 år) at de regnet med å få barn i framtiden . 25 Dette omtales som fruktbarhetsintensjoner. Denne undersøkelsen kan fungere som et nyttig referansepunkt for å forstå hvordan unges tanker om familie har endret seg over tid. En sammenligning av fem norske tverrsnittsundersøkelser fra 1977, 1988, 2003, 2007 og 2020 viser at andelen unge kvinner (18–24 år) som ikke regner med å få barn, aldri har vært så høy som i 2020. 26 Selv om veldig få respondenter i denne gruppen hadde barn fra før av, regnet over 20 prosent med å ikke få barn, verken «i løpet av de neste tre årene» eller «i framtiden».

Foreløpige resultater fra en analyse som justerer for alder, antall barn, partnerskapsstatus, hovedaktivitet og høyeste utdanningsnivå, viser at 2020 skiller seg ut med signifikant lavere kortsiktige og langsiktige fruktbarhetsintensjoner blant spurte kvinner i alderen 18–45 år. 27 Analysen viser en tydelig aldersforskyvning i planer om barn over tid, der særlig kortsiktige fruktbarhetsintensjoner har blitt mer vanlig i høyere aldersgrupper enn blant de yngste. Det ser allikevel ut til at aldersforskyvningen bare delvis kompenserer for nedgangen blant de yngste.

Analysen tyder også på en nedgang i tidsspesifikke intensjoner («de neste tre årene») allerede mellom 2003 og 2007, spesielt blant unge kvinner, barnløse kvinner, kvinner under utdanning og kvinner uten samliv. Fallet i fødselstall fra 2010 knyttes blant annet til disse gruppene i tidligere empirisk forskning. Generelt regnet færrest med å få barn «i framtiden» i 1977 og 2020, som begge var år med en nedgang i samlet fruktbarhetstall (SFT).

4.1.4 Planer om barn utsettes

Et annet mål på om menn og kvinner får barn når de ønsker det, er om de realiserer («holder») tidsbestemte fruktbarhetsintensjoner (altså at de som regner med å få barn i løpet av de neste tre årene, får det) – og om dette eventuelt har endret seg over tid. Sammenholdes dataene på aggregert nivå, viser de gjennomgående at kvinner i snitt får færre barn enn de regner med, og dette har vært tilfellet så lenge slike spørreundersøkelser har blitt gjennomført. 28 Det er selvsagt mange grunner til at planer endrer seg. Samlivsbrudd er et av de vanligste hindrene for å realisere fruktbarhetsintensjoner. I den grad det er færre over tid som realiserer sine barneønsker, kan det være verdt å undersøke om det er knyttet til strukturelle forhold som det er mulig og ønskelig å påvirke gjennom politikk.

4.1.5 De fleste ønsker å få sitt første barn når de blir 27–28 år

Fallet i fødselstall fra 2010 er mest markert i de yngste aldersgruppene. Derfor er det spesielt interessant å undersøke når dagens unge voksne ønsker å få sitt første barn. På spørsmålet «Hvis du kunne velge, ved hvilken alder skulle du ideelt sett ønsket deg å få ditt første barn?» oppga norske menn og kvinner i alderen 24–46 år i 2019 en ideell alder som i gjennomsnitt var 28 år blant menn og 26,7 år blant kvinner. 29 I begge tilfeller lå ideell alder under faktisk gjennomsnittlig fødealder både i befolkningen og i utvalget. Et stort flertall av respondentene over 30 år hadde enten ikke rukket eller regnet ikke med å rekke å få sitt første barn før alderen de hadde oppgitt som ideell. Det var en liten tendens til at eldre respondenter oppga en lavere ideell alder for første fødsel enn de yngre respondentene, men forskjellen var mindre enn endringen i gjennomsnittlig fødealder de siste tiårene. 30

4.1.6 Avstanden mellom ideelt og faktisk barnetall øker

Respondentene under 35 år i den samme undersøkelsen hadde relativt høye forventninger til hvor mange barn de kom til å ha når de var 35 år. 31 Disse lå over det 35-åringer hadde i snitt, både blant de som deltok i spørreundersøkelsen, og i befolkningen generelt. Respondentenes faktiske fødselstall viste at det var liten sannsynlighet for å nå idealene med tanke på når de ønsket å få barn. Svarene på hvor mange barn de regnet med å ha når de var 35, kunne tyde på at de hadde høye forventninger om hvor fort det ville gå å ta igjen det tapte. (Se også omtalen av utsettelse av første fødsel og redusert evne til å få barn med alderen i kapittel 5.1.1).

En lignende konklusjon trekker også Fallesen mfl. (2022) på bakgrunn av analyser av avstanden mellom faktisk og ideelt personlig barnetall i Norge basert på svar fra Generations and Gender Survey 2020. Det relativt sterke fallet i fødselstall i Norge gjør at avstanden mellom personlig ideelt og faktisk barnetall vil øke betydelig framover. De framhever at dette kan være en indikasjon på at unge mennesker i Norge ikke kommer til å få det antall barn de har oppgitt at de ønsker seg. 32

4.2 Verdiendringer og ønsker om barn

Teorien om den andre demografiske overgangen framhever hvordan verdiendringer som sekularisering og individualisering har bidratt til at færre ønsker (mange) barn (se også boks 4.2). 33 Selv om teorien ble lansert for flere tiår siden, kan noen av mekanismene knyttet til individualisering og verdiendringer være enda mer relevante i dag. Disse endringene kan påvirke selve preferansen for barn – enten ved at ønsket om barn svekkes, eller ved at verdien av alternative goder, som tid til selvrealisering og økonomisk frihet, øker. Som vist i kapittel 4.1.2 er det ønskede barnetallet i Norge fortsatt relativt høyt (2,09 for menn og 2,36 for kvinner i 2019), noe som tyder på at verdiendringer primært påvirker prioriteringen mellom barneønsker og andre livsmål, snarere enn ønsket om barn i seg selv.

Både et økt fokus på selvrealisering og en nedgang i religiøsitet kan knyttes til lavere fødselstall, både globalt og i Norge. Studier viser at religiøse personer får flere barn, og den gradvise nedgangen i religiøsitet kan dermed være en medvirkende faktor til fallende fødselstall. Samtidig varierer oppfatningen av foreldreskap som en kilde til eller barriere mot selvrealisering mellom ulike land, noe som kommer tydelig fram i en sammenligning av Norge og Italia. I tillegg har miljøhensyn og bekymringer knyttet til klima og overbefolkning fått økt oppmerksomhet, særlig blant unge. En svensk studie viser imidlertid at selv om slike hensyn påvirker holdninger til barnefødsler og befolkningsvekst, har de foreløpig liten innvirkning på individuelle planer om barn. 34

4.2.1 I Norge ser flere på barn som hinder for selvrealisering

En analyse av hva som fremmer og hindrer barneplaner i Norge og Italia, viser hvordan kultur og kontekst påvirker forholdet mellom selvrealisering og barneønsker. 35 Norske respondenter trakk fram postmaterialistiske verdier og fokus på personlig utvikling som barrierer for å få barn i 2019, mens økonomisk sikkerhet og familiepolitikken ble sett som positive faktorer. Høye boligpriser ble allikevel nevnt som en utfordring av noen respondenter i Norge, bestående av par som var bosatt i Oslo og omegn.

I Norge var respondentene i større grad opptatt av hvordan barn kunne begrense ambisjoner og karriere enn i Italia, der økonomisk usikkerhet og svake familiepolitiske ordninger ble sett som de største hindrene for å få barn. Studien utfordrer likevel ideen om at selvrealisering og foreldreskap er motsetninger. I Norge opprettholder mange idealet om en tobarnsfamilie som en milepæl i et meningsfylt liv, mens barn anses som en kilde til selvrealisering, identitet og mening i Italia, til tross for økonomisk usikkerhet. 36

4.2.2 Nedgang i religiøsitet i Norge

Flere studier viser at religiøsitet henger sammen med fødselstall, blant annet fordi religiøse individer ser større verdi i det å få barn og opplever kostnadene som lavere enn mindre religiøse. 37 Både i Norge og andre land gifter religiøse seg i større grad, får barn i yngre alder og får flere barn.

En rekke internasjonale studier viser en samvariasjon mellom religiøsitet og fødselstall, for eksempel i USA, Israel og Saudi-Arabia. 38 I Norge har det vært en betydelig nedgang i religiøsitet over mange år. Etter 2009 har fødselstallene falt i hele Norden, men i regionene i Norge med høyere religiøsitet har fødselstallene jevnt over holdt seg høyere enn i regionene med lavere grad av religiøsitet – et mønster vi også ser i andre deler av Norden og internasjonalt. 39 Samfunn som har en høyere grad av religiøsitet, tenderer mot å ha høyere fødselstall, også når faktorer som inntekt, utdanning og region er tatt hensyn til.

Globalt sett domineres land med høyere grad av religiøsitet og fertilitet av mer tradisjonelle familiesyn og kjønnsroller, selv om andre faktorer som utdanning og inntektsnivå ofte spiller en rolle. 40 Siden 1970-tallet har flere land hatt en samfunnsutvikling fra tradisjonelle kjønnsroller og høye fødselstall til lavere fødselstall etter hvert som kjønnsroller har endret seg og likestillingen har økt. Flere teorier har beskrevet hvordan fødselsratene kan stabiliseres eller øke igjen etter hvert som samfunn tilpasser seg nye likestillingsnormer, med mer deling av omsorgsoppgaver og bedre tilrettelegging for familieliv (se også kapittel 4.7.3). 41

4.3 Endringer i samlivsmønstre

I de fleste undersøkelser nevnes et stabilt parforhold som den viktigste forutsetningen for å få et første barn. 42 At færre inngår samliv, har blitt foreslått som en av de store driverne av fallet i fødselstall globalt. Sosiale medier og nettdating har endret måten vi søker etter og velger partnere på. Nye norske data viser at over halvparten av enslige søker partner digitalt, og nesten 40 prosent har møtt sin nåværende partner på denne måten. 43 Nettdating har utvidet partnermarkedet og svekket betydningen av lokale møteplasser. Samtidig kan algoritmestyrte apper ha skapt et mer overfladisk og uforpliktende partnermarked, preget av kontinuerlig søken og flere enslige. Utvalget vil arbeide videre med kunnskap om hvordan endringer i datingmønstre og -teknologi henger sammen med fødselstall, i den endelige NOU-en.

Uansett årsak viser dette delkapittelet at det har blitt mindre vanlig for unge i 20-årene å leve i samliv. Det kan skyldes endrede verdier og et ønske om å utsette forpliktelser som familiedannelse, barn og samliv, eller det kan bety at det er vanskeligere og tar lengre tid å etablere en trygg følelsesmessig og økonomisk basis for familielivet. Et senere tidspunkt for inngåelse av samliv – og mer ustabile samliv blant unge voksne – vil for de fleste bidra til å utsette tidspunktet for første barn. På den måten kan utsatte og ustabile samliv være til hinder for å realisere barneønsker.

4.3.1 Færre i 20-årene lever i samliv

Unge i 20-årene utsetter i økende grad å etablere seg i samliv. 44 Figur 4.1 viser at kun 22 prosent av personer mellom 20 og 24 år bodde med en partner i 2020–2022, en nedgang fra 34 prosent i 2005–2007. Også blant 25–34-åringer har andelen som lever i samliv, sunket i denne perioden, fra 60 til 53 prosent for 25–29-åringer, og fra 74 til 71 prosent for 30–34-åringer. I aldersgruppene 35–39 år og 40–44 år lever omtrent 3 av 4 personer i samliv, en andel som har holdt seg forholdsvis stabil. Det er uklart om denne utviklingen blant de yngre vil føre til en høyere andel som aldri etablerer samliv. Tidligere studier av generasjoner født før 1960-tallet viser at kun 8 prosent av menn og 5 prosent av kvinner aldri hadde levd i samliv når de var 40 år. 45

Figur 4.1 Andel som er enten gifte eller samboere* etter aldersgrupper. 1993–2022. Prosent

Kilde: SSB (tabell 06854)

* Samboere er definert som par som er i samliv uten å ha inngått ekteskap eller registrert partnerskap. For å regnes som samboere må personene i tillegg til å være bosatt i samme bolig være av ulike kjønn (mann og kvinne).

4.3.2 Vanligere å være samboere

Siden 2009 har det vært en viss forskyvning, der flere av de som lever i samliv, lever i samboerskap og ikke i ekteskap. Samboerskap er generelt mindre forpliktende og stabile enn ekteskap og medfører flere samlivsbrudd. 46 Det har likevel blitt den dominerende samlivsformen i Norge blant de yngre. Over 90 prosent er samboere før et eventuelt ekteskap, og de fleste barn fødes også av samboende foreldre. 47 Særlig i aldersgruppene 25–29 år og 30–34 år finner vi mange flere samboere og færre gifte i perioden 2020–2022 sammenlignet med 2005–2007. 48 Andelen gifte i de to aldersgruppene har falt fra henholdsvis 20 til 11 prosent og 43 til 31 prosent. I 2023 var gjennomsnittsalderen for første ekteskap 35 år for kvinner og 37 år for menn. 49

4.3.3 De fleste er samboere når de får sitt første barn

De aller fleste barn blir født i samliv, og det har blitt enda vanligere de siste 15 årene, særlig blant unge i 20-årene. I 2023 ble kun 10 prosent av barn født av mødre som ikke var i samboerskap eller gift, og denne andelen har falt fra 14 prosent siden 2009 (se statistikkvedlegg). Om lag halvparten får sine førstefødte mens de er samboere. 50 Etter endringer i bioteknologiloven i 2020 har kvinner i Norge nå fått rett til å få assistert befruktning for å få barn alene, men dette utgjør fortsatt en svært liten del av fødselstallene. Menn er per i dag avhengig av en partner for å få barn.

4.3.4 Utsatte og oppløste samliv medfører færre fødsler

Det å inngå partnerskap sent og ha en relativt kort lengde på samliv er assosiert med lavere fødselstall. 51 Betydningen av samlivsdynamikk på fødselstall er analysert i flere studier fra Finland, som har hatt en tilsvarende utvikling som Norge når det gjelder familiedannelse. En studie basert på finske tall finner at det å være gift og ha bodd med samme partner i minst ti år er den sterkeste indikatoren for å bli forelder innen fylte 45 år, både for menn og kvinner. Samboerskap og kortere samlivsvarighet er forbundet med en kraftig økning i sannsynligheten for å forbli barnløs. 52 En annen studie viser at hovedgrunnen til nedgangen i fødselstall i Finland var at parene fikk færre barn (3/4 av nedgangen), og at flere samlivsbrudd var en viktigere forklaring enn at færre inngikk samliv. 53 Vi har ikke tilsvarende studier i Norge, men tall fra SSB bekrefter at også yngre personer som lever i parforhold sjeldnere har barn enn tidligere: 70 prosent av personer under 30 år som levde i et parforhold i 2024 hadde ikke barn. 54

4.3.5 Flerpartnerfertilitet og økt barnløshet

Det har vært diskutert i hvilken grad høyere barnløshet blant menn enn kvinner kan forklares med at enkelte menn får barn med flere kvinner, mens andre menn forblir barnløse. Denne hypotesen finner ikke støtte i forskning på norske data. Det har ikke vært en økende tendens til at noen menn får barn med flere kvinner. 55 Tvert imot har trenden gått i motsatt retning, med en liten økning i andelen kvinner som får barn med flere menn.

Analyser viser at økningen i andelen barnløse menn kan framstå som relativt beskjeden dersom man ser bort fra utenlandskfødte menn, og at den delvis kan tilskrives demografiske forhold. 56 Naturlig fødes det flere gutter enn jenter, og med relativt lav dødelighet fører dette over tid til en høyere andel barnløse menn enn kvinner. De siste 15 årene har økningen i mannsoverskudd særlig vært knyttet til aldersforskjeller i parforhold, der menn ofte er et par år eldre enn sine partnere. Menn som i dag er rundt 50 år, tilhører fødselskull fra en periode med kraftig fall i fødselstallene (1965–1985). Denne aldersforskjellen mellom kjønnene forsterker derfor overskuddet av menn i den aktuelle aldersgruppen. ⁴⁷

4.3.6 Likekjønnede par

Likekjønnede par har de siste 15 årene opplevd en styrking av sine rettigheter til å stifte familie, og kan sånn sett ha bidratt til å dempe fallet i fødselstall. Det finnes ikke gode tall på hvor mange som lever i likekjønnede samliv, og det er vanskelig å anslå hvorvidt dette påvirker statistikk over samboerskap. I 2020 beregnet SSB at 6,9 prosent av befolkningen mellom 18 og 79 år var ikke-heterofile. Denne andelen var langt større enn sist gang SSB forsøkte å måle mangfoldet av seksuelle orienteringer i befolkningen. SSBs levekårsundersøkelse i 2008 viste at 1,2 prosent av befolkningen over 16 år identifiserte seg som lesbiske, homofile eller bifile. 57

Av 1,1 millioner barn under 17 år i Norge bor 1 693 sammen med likekjønnede foreldre som er registrerte partnere eller gift. Av disse er det 165 som har foreldre som er menn, mens 1 528 har foreldre som er kvinner. 58 Tallene gir ikke en fullstendig oversikt siden de er basert på registrert bostedsadresse til barnet. Inntil nylig var det kun mulig å ha barn registrert på en adresse. I tilfeller der foreldreskapet deles mellom to husholdninger, er det husholdningssammensetningen på den registrerte adressen som gjelder. Barn som bor med likekjønnede foreldre annenhver uke og er registrert bosatt med den andre av de biologiske foreldrene, er for eksempel ikke medregnet.

4.4 Helse og helsetjenester

Helse og helsetjenester påvirker muligheten både til å få barn når man ønsker, og til å unngå å få barn når det ikke passer. Helsetjenester og helsetjenestebruk knyttet til både psykisk helse, prevensjon og selvbestemt abort, ufrivillig barnløshet og assistert befruktning og svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen kan være av betydning for fallende fødselstall og omtales i dette delkapittelet.

Økt bruk av langtidsvirkende prevensjon og færre aborter blant unge peker mot at nedgangen i antall fødsler særlig blant de yngste har sammenheng med økende bruk av sikker prevensjon. Dette delkapittelet viser at det har vært en økning i psykiske helseplager blant unge voksne som kan ha påvirket deres planer om barn. Utsettelse av første fødsel gjør at flere begynner å få barn i en alder der sannsynligheten for å realisere ønsket fødselstall blir redusert. I tråd med dette har både bruken av assistert befruktning og barnløsheten økt. Vi kommer også nærmere inn på foreldrenes alder og helseutfall for mor og barn i kapittel 5.2.

4.4.1 Endret prevensjonsbruk og færre aborter

I Norge har det vært god tilgang til prevensjonsmidler og selvbestemt abort gjennom flere tiår. De såkalte reguleringskostnadene for å unngå å få barn når man ikke ønsker det, er relativt lave i Norge. Likevel er det fremdeles en relativt stor andel av fødslene som ikke er direkte planlagt. I 2020 oppga nesten 30 prosent av personer mellom 25 og 44 år i Norge at de ikke hadde planlagt å få barn da de fikk sitt yngste barn, og bare litt over halvparten hadde aktivt planlagt å få et barn (til). 59

Figur 4.2 Antall aborter per 1000 kvinner etter aldersgruppe. 1990–2023

Kilde: FHI (statistikkbank A3: Svangerskapsavbrot fordelt på alder og type begjæring)

Ifølge Kvinnehelseutvalget har bruken av reseptbelagt prevensjon endret seg siden 2014. Det har vært en nedgang i bruken av korttidsvirkende prevensjon, som p-piller, p-plaster, p-ring og p-sprøyte, blant jenter og kvinner i alderen 15–25 år. Samtidig har det vært en markant økning i antallet brukere av langtidsvirkende prevensjon, som p-stav og spiral, i alderen 15–35 år, men særlig i aldersgruppen 15–24 år. Langtidsvirkende prevensjonsmidler er mer effektivt enn kortidsvirkende prevensjon i å hindre uplanlagte svangerskap. 60 Til tross for at nødprevensjon har blitt mer tilgjengelig de siste 15 årene, har bruken av det gått ned mellom 2009 og 2019. 61 Også antallet aborter har gått ned i samme periode, før antallet steg igjen i 2022 og 2023 (Figur 4.2). Blant kvinner i alderen 15–19 år har antallet aborter per 1000 kvinner falt i samme takt som antallet fødsler (se statistikkvedlegg). Denne utviklingen indikerer at nordmenn i økende grad unngår uønskede graviditeter.

4.4.2 Barnløshet og fekunditet

Begrepet ufrivillig barnløshet brukes på flere ulike måter. På den ene siden bruker helsevesenet begrepet som en betegnelse på par som har forsøkt å få barn i ett år uten å oppnå graviditet. De oppgir at ufrivillig barnløshet (infertilitet) er noe som rammer hvert syvende par. 62

Begrepet brukes også i forbindelse med par eller personer som ved slutten av den reproduktive alderen aldri har lykkes med å få egne barn. Dette kalles også primær ufrivillig barnløshet. Funn fra Tromsø-undersøkelsen antyder at denne andelen er på rundt 6 prosent for de som er født i årene 1956–1975. Undersøkelsen antyder også at andelen har økt noe over tid. I tidligere generasjoner (født 1916–1955) var det rundt 4 prosent som ønsket å bli gravide, men aldri fikk barn. 63

Sekundær ufrivillig barnløshet betegner kvinner eller par som har fått barn, men ikke lyktes i å få flere selv om de har prøvd. Tromsø-undersøkelsen antyder at andelen var på om lag 10 prosent for kvinner for kohortene mellom 1956 og 1975, mens den for de tidligere kohortene lå på mellom 6 og 7 prosent. 64

Det har vært bekymringer for at nedgangen i fødselstall i den vestlige verden kan skyldes redusert fekunditet, altså redusert evne til å få barn, blant annet på grunn av nedgang i sædkvalitet. Vegard Skirbekk (2022) ser på forskning knyttet til dette og oppsummerer med at de fleste menn fremdeles har god nok sædkvalitet, og at det ikke er noen bevis for at parenes fertilitet er redusert. 65 Det pågår vitenskapelige diskusjoner og undersøkelser om dette. Samtidig virker det tydelig at problemer med fekunditet først og fremst gir utfordringer i stor skala mot slutten av reproduktiv alder. Når fallet i fødselstall er brattest i 20-årene, er det motsatt av hva man skulle forvente hvis fekunditet var hovedårsaken. Hvis stadig flere utsetter å få barn stadig lenger, kan fekunditet derimot bli en utfordring (se også kapittel 5.1.1).

Fordi befruktningsevnen faller med økende alder, øker høy alder før første svangerskap behovet for assistert befruktning. 66 De fleste kvinner som får behandling med assistert befruktning, er mellom 30 og 39 år. Assistert befruktning tilbys kvinner opp til de er 46 år gamle, men på grunn av manglende kapasitet opererer de offentlige klinikkene med interne retningslinjer der kvinner over en viss alder ikke kan regne med å få tilbud om assistert befruktning (se også kapittel 6.2.2). Kvinnehelseutvalget skriver at infertilitet fortsatt er tabubelagt for mange, og mye tyder på at par kommer sent til behandling. Dette har betydning fordi alder er den viktigste av faktorene som påvirker utfallet av behandlingen. 67

4.4.3 Økt psykisk uhelse som hindring?

For de fleste vil det oppfattes som en forutsetning å ha tilstrekkelig god fysisk og psykisk helse til å kunne ta seg av barna sine. 68 Forskning fra Finland viser en sammenheng mellom depresjon og barnløshet. 69 En studie der det er brukt finske registerdata for kohortene født i 1977–1980, finner at bruk av antidepressiva henger sammen med barnløshet. Kvinner med depresjon hadde 1,9 prosentpoeng lavere sannsynlighet for å få barn etter kontroll for utdanning og andre bakgrunnsfaktorer, mens menn hadde 0,3 prosentpoeng lavere sannsynlighet. Totalt var 41 prosent av menn og 26 prosent av kvinner som hadde brukt antidepressiva når de var mellom 18 og 38 år, fortsatt barnløse når de var 39 år, sammenlignet med henholdsvis 30 prosent og 22 prosent blant dem uten bruk av antidepressiva. Studien viser også at en partners depresjon øker sannsynligheten for barnløshet, spesielt når begge i forholdet er rammet.

Psykiske plager er utbredt i befolkningen, men rammer særlig unge voksne. Mellom én av seks og én av fire vil oppleve en psykisk lidelse i løpet av et år. 70 Lidelsene kan variere i alvorlighetsgrad, fra milde og forbigående plager til mer langvarige og alvorlige tilstander som krever behandling. Psykiske lidelser forekommer ofte sammen med rusmiddelproblematikk, noe som kan gjøre situasjonen mer utfordrende. 71

Flere undersøkelser viser en tydelig økning i psykiske plager blant unge voksne de siste tiårene, spesielt blant kvinner. Mange opplever symptomer som angst, depresjon, stress og søvnproblemer, noe som kan påvirke både utdanning, arbeid, sosiale relasjoner og planer om barn.

Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at andelen unge kvinner (16–24 år) med psykiske plager økte fra 14 prosent i 2015 til 23 prosent i 2019. Blant kvinner i alderen 25–44 år økte andelen fra 10 til 16 prosent i samme periode. Blant unge menn har det også vært en økning, men svakere enn for kvinner. 72

HUNT-studien bekrefter denne trenden og viser at andelen unge voksne med symptomer på angst og depresjon har økt kraftig fra 1995 til 2019, spesielt mellom 2006 og 2019. I aldersgruppen 20–29 år hadde 15 prosent av kvinnene og 12 prosent av mennene symptomer på angst i 1995–1997, mens tallene i 2017–2019 hadde steget til 32 prosent av kvinnene og 19 prosent av mennene. 73

Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT) viser også en kraftig økning i psykiske plager blant studenter mellom 2010 og 2022. Blant kvinnelige studenter økte andelen som rapporterte om psykiske plager, fra 23 prosent i 2010 til 40 prosent i 2022. For menn steg andelen fra 12 til 24 prosent i samme periode. Pandemien forsterket denne utviklingen midlertidig i 2021, før nivåene sank noe igjen i 2022, men de er fortsatt høyere enn tidligere. 74

Samlet sett viser funnene at psykiske plager har økt betydelig blant unge voksne, særlig unge kvinner, i Norge. Utviklingen blant eldre aldersgrupper har vært mer stabil eller til dels positiv. 75 I den grad en stadig større andel av nye foreldre har psykiske lidelser før de får barn, må helsetjenesten være rigget for å støtte denne økende gruppen i (overgangen til) foreldreskapet.

4.5 Utdanning

En del av forklaringen på økende fødealder er at flere enn tidligere velger å ta lange utdanningsløp, og at fødselsraten for unge under utdanning har holdt seg stabilt lav. Det er få som får barn under utdanning, særlig i første del av 20-årene. I spørreundersøkelser svarer mange unge at de ønsker å fullføre utdanning før de får barn.

Tiden unge i dag bruker på å gjennomføre utdanning, er en funksjon av hvordan systemet for de ulike fasene av utdanningsløpet er satt opp, og insentivene som ligger i dette systemet. Noen endringer som har skjedd over tid har også bidratt til at utdanningsløpet i dag er lengre enn før, for eksempel har grunnskolen blitt utvidet fra 9 til 10 år. Samtidig har kompetansekravene i arbeidslivet og behovet for gjennomført videregående opplæring og høyere utdanning økt. 76 I boks 4.4 omtales andre utvalg som arbeider med utdanningslengde og opptakssystemet. I den endelige NOU-en vil dette utvalget vurdere tiltak som kan gjøre overgangen til arbeidslivet enklere, for eksempel ved mer sømløse overganger i utdanningssystemet og mellom førstegangstjeneste og utdanning.

Blant unge voksne i 20-årene er det et markert fall i fødselstall i alle utdanningsgrupper. Flere studier finner et brattere fall blant menn og kvinner med kun grunnskoleutdanning. Det er komplekse mekanismer som knytter sammen utdanningsnivå og fødselstall (se Boks 4.3). Mens fødselstallene tidligere var høyest blant kvinner med lav utdanning er de nå høyest blant kvinner med høy utdanning. Denne tendensen er særlig tydelig for norskfødte kvinner. Menn med lav utdanning har lenge fått færre barn enn menn med høyere utdanning.

4.5.1 Effekter av utdanningslengde på fødselstall og alder ved første fødsel

Flere forskningsartikler har vist at tiden brukt på utdanning har en effekt på når individer kommer i gang med familiestiftelse. To studier som har forsøkt å estimere denne effekten tar utgangspunkt i at grunnskolen i Norge og Sverige har oppstart basert på kalenderår. Dermed kan man sammenligne barn født i desember og januar for å undersøke om januar-barna kommer raskere i gang med småbarnslivet. Beck mfl. (2024) bruker denne strategien på norske registerdata, og finner at kvinner og menn som starter tidligere på skolen, i gjennomsnitt får sitt første barn 3 og 4 måneder før gruppen som starter senere på skolen. 77 Skirbekk mfl. (2004) bruker svenske registerdata, og finner at desember-barna i gjennomsnitt bruker 5 måneder mer på å komme i gang med småbarnslivet. 78

Flere skolereformer har også blitt benyttet for å analysere effekten av lenger skolegang på fødselstall og alder ved første fødsel. Analyser av en norsk skolereform på 1960-tallet som forlenget skoleplikten med to år viste at førstefødsler ble utsatt, og at reformen medførte spesielt en nedgang i tenåringsgraviditeter. 79 Sammenlignbare effekter ble funnet etter en reform i USA. 80 Ingen av disse studiene finner en effekt på det totale antallet barn i gruppen som er tidligere ferdig med utdanningen. Samtidig er det verdt å merke seg at settingen i disse studiene er noe annerledes enn dagens situasjon i Norge der en relativt høy gjennomsnittsalder for førstegangsfødende gjør at evnen til reproduksjon kan bli satt på prøve dersom man ønsker å få mer enn to barn.

Forlengelser i skoleplikten i England og kontinentaleuropeiske land mellom 1936 og 1975 ble også benyttet for å identifisere effekter av utdanning på fødselstall. Studien finner negative effekter av lenger utdanning på fødselstall i England, men ikke i de kontinentaleuropeiske landene. 81 I kontrast til de andre studiene førte en et-års utvidelse av skoleplikten i Tyskland mellom 1946 og 1969 til lavere barnetall og høyere barnløshet. 82 I Canada derimot medførte endringer i skolepliktslengden til en jevnere fordeling av hvor mange barn kvinner fikk – de var sjeldnere barnløse, men fikk også sjeldnere flere barn. 83 Innføringen av 9-års skoleplikt i Kina i 1986 reduserte barnetallet til kinesiske kvinner med 0,24 per år med lenger utdanning. 84

4.5.2 Lave fødselstall blant unge under utdanning

Tidligere studier har vist at kvinner som er under utdanning har lave fødselstall. 85 Tall i vedlagt statistikkhefte viser at fødselstallene blant studenter i 20-årene har falt ytterligere siden 2010.

4.5.3 Sammenhengen mellom utdanningsnivå og endelig barnetall har snudd

Da kvinner for alvor gjorde sitt inntog i høyere utdanning, var høyere utdanning lenge forbundet med høyere barnløshet og mindre barneflokker for kvinner. 86 Denne sammenhengen var imidlertid utjevnet allerede før fallet i fødselstall i 2010.

For kohortene født fra 1940 til 1964 fant Kravdal og Rindfuss (2008) at den negative sammenhengen mellom utdanningsnivå og kvinners fødselstall snudde for kohortene født mot slutten av 1940-tallet. Den endrede trenden var drevet av at de med lav utdanning hadde hatt et skarpt fall i fødselstallene, mens mellomnivået hadde hatt en relativt flat utvikling og de med høyest utdanning hadde hatt noe økning i fødselstallene. 87 Den norske trenden med relativt høye fødselstall blant de med høyest utdanning står i kontrast til den generelle globale trenden med negativ relasjon mellom høyere utdanning og lavere fødselstall. Utjevningen mellom grupper med ulikt utdanningsnivå var i stor grad knyttet til institusjonelle endringer som gjorde det enklere å kombinere lønnsarbeid og barneoppdragelse, jf. Boks 4.3. Fortsatt får allikevel kvinner og menn med høyere utdanning barn senere enn kvinner og menn med lavere utdanning. 88 Dette skyldes i stor grad de lave fødselstallene under utdanning.

4.5.4 Fødselstallene har falt i alle utdanningsgrupper

Flere studier har undersøkt hvordan fallet i fødselstall etter 2009 har variert etter utdanningsnivå. Dommermuth og Lappegård (2017) undersøkte hvordan fallet i første- og tredjefødselsrater mellom 2010 og 2015 fordelte seg på utdanningstyper- og nivåer. Forskerne konkluderte med at den reduserte sannsynligheten for å få et første barn i perioden 2010–2015 ikke i særlig grad varierte med utdanningsnivå. For tredjefødsler var fallet raskere for kvinner med videregående utdanning sammenlignet med de med kun grunnskoleutdanning, mens tredjefødselsratene økte blant kvinner med lang høyere utdanning. 89

Comolli mfl. (2021) fant også at fallet i førstefødselsratene i Norge og de andre nordiske landene var relativt likt på tvers av utdanningsnivåer fram til 2014. Dette endret seg derimot etter 2014, da forskjellene økte etter utdanning. Sammenlignet med 2008 hadde kvinner med kun grunnskoleutdanning redusert sin risiko for å få et første barn med 25 prosent relativt til utviklingen blant kvinner med høyere utdanning. Et lignende mønster finner de i mange nordiske land, men den sosiale gradienten i fallet i fødselstall i Norge er blant de mest markerte. 90

Beck mfl. (2024) beskriver aldersspesifikke fødselsrater i Norge separat for kvinner og menn, etter kohort og utdanningsnivå. De finner en nedgang i alle utdanningsnivåer, men mest blant kvinner med grunnskoleutdanning. 91

4.5.5 Kvinner og menn med grunnskoleutdanning får færrest barn i dag

Figur 4.3 viser at andelen barn for kvinner født i Norge med bare grunnskoleutdanning ved alder 45 i utgangspunktet lå klart høyere enn for andre utdanningsgrupper, men falt markant på 1990-tallet (kvinner født i tiåret etter krigen). Samtidig var fødselstallene for kvinner med lang høyere utdanning lave, men har økt over tid. Etter en periode med stabilitet, ser vi at nedgangen i fødselstall for kvinner med grunnskoleutdanning har fortsatt etter 2009 (særlig for kohorter født på 1970-tallet), og denne gruppen ligger nå klart under de øvrige utdanningsgruppene. Kvinner med høyere utdanning har nå i snitt flere barn når de er 45 år (høyere kohortfruktbarhet) enn kvinner med utdanning på videregående nivå. Det største prosentvise fallet er for kvinner med grunnskole og videregående utdanning.

I hele perioden er det menn med kun grunnskoleutdanning som har hatt færrest barn i gjennomsnitt når de er 50 år. Menn med lang høyere utdanning har hatt flest barn i gjennomsnitt gjennom perioden. Alle gruppene har hatt fall i antall barn (i tråd med tallene vi så i kapittel 2.2), men nedgangen har vært særlig markant for menn med bare grunnutdanning. Forskjellene mellom utdanningsgruppene har også økt i tidsperioden.

Nedgangen i gjennomsnittlig antall barn kan skyldes at det er flere kvinner og menn som ikke får barn (forblir barnløse), eller at de som har barn får færre barn enn tidligere. Endringene vi ser for personer med kun grunnskoleutdanning skyldes hovedsakelig at en økende andel av disse forblir barnløse. Figur 4.4 viser at andelen barnløse menn født i Norge med kun grunnskoleutdanning har vært høy i alle årene etter 1990, men at denne andelen også har økt over tid og nå er på 30 prosent. For kvinner med grunnskoleutdanning født i Norge er det først de senere årene at andelen som er barnløse når de er 45, har blitt mye høyere enn for andre utdanningsgrupper, og andelen var i 2024 på 22 prosent.

Figur 4.3 Gjennomsnittlig antall barn per kvinne ved alder 45 og mann ved alder 50 etter utdanningsnivå. 1990–2024

Kilde: SSB – leveranse til utvalget. Beregninger er foretatt av sekretariatet. Se vedlagt statistikkhefte.

Figur 4.4 Andel barnløse kvinner ved alder 45 og menn ved alder 50 etter utdanningsnivå. 1990–2024

Kilde: SSB – leveranse til utvalget. Beregninger er foretatt av sekretariatet. Se vedlagt statistikkhefte.

4.6 Inntekt og økonomisk sikkerhet

Fødselstallene har falt i alle inntektsgrupper, men noe mer blant unge voksne med lavere inntekt. Flere studier peker på at jobbsikkerhet og økonomisk sikkerhet er viktig for fødselstall.

I denne delleveransen har utvalget lagt vekt på utviklingen i fødselstall blant unge voksne i 20-årene. Vi har derfor forsøkt å finne offentlig tilgjengelige datagrunnlag eller analyser av lønnsutviklingen blant unge voksne over tid, men uten å lykkes. Se Boks 4.5 for omtale av reallønn og lavlønn.

Boks 4.5 Reallønn og lavlønn

Siden begynnelsen av 1990-tallet og fram til ca. 2016 har det vært en høy vekst i reallønnen i Norge. Reallønnen er et mål på mengden varer og tjenester man har råd til med en gitt lønn, altså nominell lønn justert for inflasjon. I perioden etter 2016 har det vært en flatere utvikling i reallønnen og noen år med fall i reallønnen. Dette skyldes blant annet enkelte år med høy prisvekst som har ført til noen år med reallønnsnedgang. Figur 4.5 er hentet fra Det tekniske beregningsutvalg for inntektsoppgjørene (Teknisk Beregningsutvalg, 2025) og illustrerer utviklingen i reallønnen over tid.

Figur 4.5 Lønnsutviklingen 1970–2024

Kilde: Teknisk Beregningsutvalg (2025) Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2025. Grunnlagsdata: Statistisk sentralbyrå og nasjonalregnskapet

Den samlede utviklingen i reallønnen beregnes med bruk av en gjennomsnittlig prisvekst for økonomien. På grunn av at ulike inntektsgrupper ofte har ulikt forbruksmønster, gir ikke denne beregningen et helt korrekt bilde av utviklingen for alle grupper. For eksempel bruker lavinntektshusholdninger som regel en større andel av sin inntekt på mat og oppvarming, enn husholdninger med høyere inntekt gjør. Lian og Nygård (2024) har derfor beregnet prisindekser for de ulike inntektsgruppene som kan brukes til å illustrere gruppens faktiske endring i reallønn. Figur 4.6 er hentet fra Lavlønnsutvalgets (NOU 2024: 11, 2024) beregninger med disse indeksene, og de viser at husholdningene med lavere inntekt i stor grad har hatt en svakere vekst i reallønnen siden 1997. Figuren er beregnet med data for de som kun er i jobb, og ekskluderer derfor blant annet studenter, lærlinger og uføre.

Figur 4.6 Gjennomsnittlig desilfordelt reallønnsvekst. Alle jobber. Prosent. 1997–2023

Kilde: NOU 2024: 11 (2024) Lavlønnsutvalget. Grunnlagsdata: Statistisk sentralbyrå

Lavlønnsutvalget undersøkte omfanget av lavlønn i Norge. Én av flere definisjoner på lavlønn er lønn som ligger under 2/3 av medianlønnen. Figur 4.7 er hentet fra utvalgets rapport og viser at andelen årsverk med lavlønn har steget fra rundt 2 prosent i 1998 til 7,5 prosent i 2022. Dette nivået er ifølge utvalget vesentlig lavere enn nivået i andre nordiske land og snittet i OECD-land. Utviklingen for andelen med lavlønn har vært stabil siden 2015.

Figur 4.7 Andel årsverk under 2/3 av medianlønn (2/3M). Alle og kun i jobb. Prosent. 1997–2023

Kilde: NOU 2024: 11 (2024) Lavlønnsutvalget. Grunnlagsdata: Statistisk sentralbyrå

Utvalget undersøkte videre omfanget av varig lavlønn, altså personer som har lønn under 2/3 av medianlønnen over flere år. En analyse av én kohort fra 2017 til 2022 viste at 77 prosent av de som hadde lavlønn i 2017 hadde bevegd seg oppover i lønnsfordelingen i 2022. En tilsvarende analyse utført av Svarstad og Dapi (2022) fant også at omfanget av varig lavlønn er lavere enn årlig lavlønn.

4.6.1 Fødselstall og inntektsnivå

Flere studier har vist en positiv sammenheng mellom inntektsnivå og sannsynligheten for å få et første barn for både kvinner og menn. Cools og Strøm (2018) finner at betydningen av lønnsinntekt er ganske lik på tvers av utdanningsgrupper. 92 Hart (2015) finner at sammenhengen mellom lønnsinntekt og førstefødselssannsynlighet blir sterkere over tid, både før og etter 2010. 93 Baranowska-Rataj mfl. (2025) finner at førstefødselsratene har falt i alle inntektskvintiler blant både menn og kvinner. Blant menn har fallet etter 2010 vært brattest blant gruppene med lavere inntekt. 94

Sammenhengen mellom inntekt og fødselstall i forløpsmodellene kan drives både av at menn og kvinner med høyere livsløpsinntekt er mer tilbøyelige til å få barn, og av at menn og kvinner får barn i år som følger etter en inntektsøkning. Baranowska-Rataj mfl. (2025) 95 estimerer effekten av disse komponentene separat, og finner at begge deler bidrar til sammenhengen: Over tid har sannsynligheten for å få et første barn falt brattest blant menn som har lavere gjennomsnittsinntekt over flere år. For kvinner er det en positiv sammenheng mellom inntektsutvikling og sannsynlighet for førstefødsel gjennom hele perioden. For menn oppstår det en slik sammenheng mot slutten av perioden.

Bratsberg mfl. (2022) 96 finner at forskjellen i fødselstall mellom menn med høyere og lavere inntekt har økt med nesten 20 prosent over 30 år. De viser at menn som opplever konkurs har større sannsynlighet for å forbli barnløse og ikke finne en partner.

4.6.2 Økonomisk usikkerhet og fallet i fødselstall

Ettersom fallet i fødselstall fra 2010 kom rett etter finanskrisen i 2008, har økt økonomisk usikkerhet blitt diskutert som en av forklaringene på fallende fødselstall. Fra tidligere er det en lang rekke forskningsartikler som finner en viss grad av samvariasjon mellom konjunktursvingningene innad i et land og fødselstallene. Ulike studier har brukt ulike tilnærmingsmåter for å fange opp økonomisk usikkerhet.

Dommermuth og Lappegård (2017) fant at fallet etter 2010 var brattere i kommuner med høy enn med lavere arbeidsledighet. Sammenhengen mellom egen arbeidsledighet og førstefødselsrater ble også mer negativ etter 2010. 97 Comolli mfl. (2021) analyserer sannsynligheten for å få første, andre og tredje barn etter to økonomiske kriser; begynnelsen av 1990-årene og finanskrisen i 2008. De finner betydelig variasjon i hvordan fødselstallene samvarierer med konjunkturene i de nordiske landene. På bakgrunn av dette, samt at fallet i fødselstallene på tvers av landene har fortsatt gjennom perioder med bedre tider, argumenterer forskerne for at det er mer enn konjunkturer som har drevet det seneste og brede fallet i fødselstall.

En finsk studie finner at fallet i fødselstallene er konsentrert i utdanningssektorer med høyere arbeidsledighet og lavere inntektsnivåer, og der en lavere andel arbeider i offentlig sektor. De tolker dette som at økonomisk usikkerhet har betydning for fallet i fødselstall. 98

4.6.3 Deltidsarbeid og fødselstall

Tidlig på 2000-tallet ble de høye norske fødselstallene beskrevet som et resultat av blant annet «likestilling light»: Det at en relativt stor andel kvinner i omsorgsyrker jobbet deltid og fikk mer enn to barn ga et viktig bidrag til det samlet relativt høye fruktbarhetsnivået. 99 Fra 2006 til 2024 har andelen som jobber heltid økt. 100 Utvalget skal se nærmere på mulige sammenhenger mellom heltidsarbeid og sannsynligheten for å få flere enn to barn i NOU-en. Her beskriver vi sammenhengen mellom deltidsarbeid og sannsynligheten for å få et første barn.

Dommermuth mfl. (2019) ser på hvordan deltid henger sammen med fødselstall blant lærere, leger og sykepleiere. For førstefødsler finner de ingen signifikante forskjeller mellom heltids- og deltidsarbeidende kvinner, og heller ikke signifikante endringer i forskjellen over tid. Cools og Strøm (2018) undersøkte hvordan ulike avtalte arbeidstider hang sammen med førstefødselsraten under perioden med fall i samlet fruktbarhetstall. For menn var sammenhengen mellom deltidsarbeid og førstefødselsrater konsistent negativ. 101 Kvinnene som arbeidet kort deltid, hadde lavere førstefødselsrater enn kvinnene som jobbet heltid. Når de sammenlignet kvinner med samme inntektsnivå, var sammenhengen mellom deltid og sannsynligheten for å få et første barn positiv. Den positive sammenhengen drives av kvinner med videregående utdanning eller lavere, eller bachelorgrad og tilsvarende. 102 Blant kvinner med mastergrad eller tilsvarende, var sannsynligheten for å få et første barn noe lavere i år der de arbeidet mindre enn 20 timer per uke.

4.7 Endringer i kostnader ved å få barn

Kostnadene ved å oppdra barn deles litt forenklet inn i tidskostnader og pengekostnader (se Boks 4.3). Hvis kostnadene øker, kan det bidra til lavere fødselstall. Både menn og kvinner bruker mer tid på barn. Økningen er størst blant fedre, men mødre bruker fortsatt mest tid.

4.7.1 Løpende utgifter varierer med barnets alder

Forbruksforskningsinstituttet SIFO har siden 1990 årlig beregnet et referansebudsjett for forbruksutgifter. Dette budsjettet illustrerer kostnadene for å opprettholde et «rimelig forbruksnivå» for husholdninger av ulik størrelse. Et rimelig forbruksnivå defineres som et nivå som oppfyller kravene til helse- og ernæringsstandarder, og som gjør det mulig å delta på de mest vanlige fritidsaktivitetene på en fullverdig måte. 103 Det er verdt å merke seg at et par viktige utgiftsposter som for eksempel bolig, strøm og andre boutgifter, helsetjenester og utstyrskrevende fritidsaktiviteter ikke er tatt med på grunn av at de varierer i betydelig grad mellom husholdningene. For større husholdninger legges det til en stordriftsfordel der utgiftene knyttet til ett ekstra individ ikke er like store som til det forrige. Størrelsen på budsjettet er altså en funksjon av en rekke variabler, som antall medlemmer av husholdningen og deres alder.

Figur 4.8 Kostnader knyttet til barn, per måned. 2023

Kilde: (SIFO, 2023)

Én framgangsmåte for å illustrere kostnadene ved å ha barn på er å beregne kostnadene i dette budsjettet etter hvert som størrelsen på en tenkt husholdning øker. Figur 4.8 illustrerer hvordan kostnadene for et par under 30 utvikler seg når de velger å få ett barn, basert på SIFOs referansebudsjett. Tallene viser differansen mellom husholdningens budsjett før barn og ved de ulike fasene i barnets oppvekst, per måned.

Figuren illustrerer at månedlige kostnader går en del opp før fødselen, på grunn av utstyr som må kjøpes i denne perioden. Deretter avtar kostnadene noe, før de stiger når barnet begynner i barnehage og senere SFO. I beregningene av kostnadene har vi lagt til grunn at husholdningen har såpass høy inntekt at den må betale makspris.

4.7.2 Boligmarked og boligkostnader

Om lag 8 av 10 nordmenn eier egen bolig, og utviklingen i både boligpriser og boliglånsrenter er derfor viktig for privatøkonomien. Utviklingen i boligpriser og kjøpekraft er kartlagt en rekke ganger i løpet av de siste tiårene og senest i boligmeldingen i september 2023. 104 Utviklingen i leieprisene er også viktig for en stadig større gruppe som bor i leid bolig, og som nå er på over en million nordmenn. 105 Bolig og boligkostnader står for en større andel av forbruket for forskjellige grupper. For lavinntektsgrupper 106 eller husholdninger som har barn eller er i etableringsfasen 107 står boligkostnadene for en høyere andel av samlet forbruk eller er en høyere sum, enn for andre grupper.

Figur 4.9 Utvikling i boligpriser, i nominelle kroner og korrigert for utvikling i byggekostnader, disponibel inntekt per innbygger* og konsumprisindeks (KPI). 2010–2024, 2010 = 100.

*Anslag for 4. kvartal 2024.

Kilde: Meld. St. 13 (2023–2024) Boligmeldingen. Grunnlagsdata: Statistisk sentralbyrå, Eiendom Norge, Eiendomsverdi, finn.no og Finanstilsynet. Oppdaterte tall for 2024 fra Kommunal- og distriktsdepartementet.

I løpet av de siste tiårene har boligprisene steget relativt jevnt og trutt, særlig i de største byene. Figur 4.9 illustrerer utviklingen i prisene fra 2010, først i nominelle priser og deretter etter at endring i KPI, inntektsvekst og utvikling i byggekostnader er trukket fra. Figuren illustrerer at boligprisene har økt raskere enn de andre størrelsene.

Ved boligkjøp i dag er bankene pålagt å følge utlånsforskriften som har en hovedregel om at maks lån skal tilsvare fem ganger husholdningens inntekt. I tillegg må husholdningene ha en disponibel inntekt som tåler en renteøkning på minst 3 prosentpoeng. For å beregne disponibel inntekt i husholdningene er det i dag vanlig å legge til grunn nettopp SIFOs referansebudsjett. Som nevnt ovenfor, øker kostnadene i dette budsjettet for hvert barn, slik at størrelsen på lånet en bank er villig til å gi til etablerende vil avta med antallet barn i husholdningen. Denne mekanismen nevnes fra tid til annen i den offentlige debatten som et hinder for den enkelte husholdning for å få flere barn. 108 Veksten i boligpriser er i stor grad drevet av utviklingen i sentrale strøk. Statistisk sentralbyrå skiller mellom seks kommunegrupper basert på en sentralitetsindeks, der gruppe én har høyest grad av sentralitet. Prisøkningen i de mest sentrale kommunene har vært langt høyere enn i de øvrige gruppene. 109

For de som allerede eier bolig, kan økte boligpriser gi en bedret økonomisk situasjon. Det gjelder særlig for de som ikke går med planer om å flytte til en større bolig, for eksempel på grunn av familieforøkelse, som kan ha økt enda mer i pris. En økning i husholdningsbudsjettet kan bidra til flere barn. 110 For unge voksne som står utenfor boligmarkedet, og/eller som ikke har foreldre som har mulighet til eller ønske om å hjelpe voksne barn med boligkjøp, kan økte boligpriser være en særlig barriere for familieetablering.

4.7.3 Tid med barn og intensivt foreldreskap

Vi bruker mer tid på hvert barn. Dette kan ha påvirket fødselstallene på to måter: Større investeringer i barn kan gjøre at unge voksne tenker at stadig mer må være på plass før de får det første barnet, og venter lenger med å bli foreldre. Større investeringer i hvert barn kan også kobles til at færre får flere enn to barn. Teoretiske perspektiver på fødselstall har framhevet at det å bruke mer tid på hvert barn kan være et alternativ til å få mange barn. 111

Det at foreldre bruker mer aktiv tid sammen med barna sine, har vært en trend over flere tiår. Å bruke mer tid sammen med barna kan gi foreldre glede og mening, bidra til barnas utvikling og trygghet, og tilrettelegge for sterke bånd mellom generasjonene. Å oppfordre til og styrke slikt samspill inngår for eksempel i alle konsultasjoner i helsestasjonsprogrammet for foreldre og barn mellom 0 og 5 år. 112 Samtidig har det også vært omdiskutert om «profesjonaliseringen» av foreldreskapet, der ekspertråd inngår på stadig flere områder, også kan gå på bekostning av barns frie lek og autonomi, og autentisitet i relasjonen mellom foreldre og barn. Begrepet «intensivt foreldreskap» peker mot at en slikt «intensivering» av foreldreskapet også kan ha ulemper. 113 Doepke og Zilibotti (2019) knytter det intensiverte foreldreskapet i USA til økende sosioøkonomisk ulikhet, og dermed økende behov for å «investere» i barnas humankapital for å unngå at de mislykkes i en stadig skarpere konkurranse. Hvorvidt denne mekanismen er like relevant i Norge, med mindre sosial ulikhet og også mindre privatisert risiko, er ikke opplagt. 114

Samtidig som det har vært rettet mer oppmerksomhet mot likestilling, kvinners «doble byrde» og det tredje skiftet, 115 har den offentlige samtalen om livet med barn i Norge de siste tiårene tatt en vending mot økt åpenhet om problemer i barseltiden og «tidsklemma» mellom arbeidsliv og familieliv.

SSB har gjennomført en tidsbruksundersøkelse hvert tiende år siden 1971. Det betyr at vi kan se hvordan kvinner og menns tidsbruk har endret seg gjennom de siste 50 årene. De største endringene i hva vi bruker tiden vår på siden 1970-tallet, ser vi hos kvinner. Kvinner har brukt stadig mindre tid på husarbeid og mer tid på inntektsgivende arbeid. Tid foreldrene bruker på barn blir i undersøkelsen kalt omsorgsoppgaver, og det er i stor grad bare barnefamilier som utfører omsorgsoppgaver gjennom tid med barn. For de som utførte omsorgsoppgaver, har tidsbruken økt med 25 minutter siden 2010. 116

Vanhuysse et al. (2023) oppsummerer hvordan foreldre og ikke-foreldre i Europa bidrar med ressurser på tvers av generasjoner, gjennom både skatter, pengebruk (på andre enn seg selv) og ubetalt arbeid hjemme. Ifølge deres beregninger bidrar ikke-foreldre mest via skatter, mens foreldre i tillegg gir store private bidrag til felleskapet – mødre mest i form av tid, og fedre mest i form av penger. Når man ser på hele innsatsen, bidrar foreldre totalt sett nesten tre ganger mer enn ikke-foreldre (et forhold på 2,66), mens ikke-foreldre bidrar mest hvis man kun ser på skatter (et forhold på 0,73). Sverige og Finland skiller seg ut med de største forskjellene. Studien viser at det å oppdra barn i Europa innebærer en stor «skjult skatt» som er mye høyere enn merverdiavgiften på forbruksvarer, selv i land med familievennlig politikk. 117

Figur 4.10 Tid brukt på omsorgsoppgaver blant de som utførte aktiviteten, etter kjønn. 25–44 år. 1970– 2022. Timer

Kilde: SSB (tabell 14320)

Figur 4.10 viser at tidsbruken blant de som utførte en omsorgsoppgave i 2022, er den høyeste som er målt i tidsbruksundersøkelsen, for både kvinner og menn. Det var en nedgang i kvinners tidsbruk på omsorgsoppgaver mellom 1990 og 2000, men den har økt i både 2010 og 2022. Økningen ser vi også blant menn. Mellom 1971 og 2000 brukte menn som utførte en omsorgsoppgave rundt 1,5 timer i gjennomsnitt. I 2022 har tidsbruken økt til rett over 2 timer. Det er verdt å merke seg at dette skjer samtidig som at mødre i større grad arbeider heltid og at barna i større grad er i barnehage og skolefritidsordninger. Vi trenger kunnskap om hvorvidt småbarnsforeldre i større grad enn før har et fritidsunderskudd, sammenlignet med voksne i andre livsfaser.

Over tid har fars bidrag til omsorgsoppgavene økt, og det har også blitt en likere fordeling av omsorgsarbeid mellom mor og far. En likere fordeling av tid brukt på omsorgsarbeid har vært et viktig mål med norsk familiepolitikk. 118 En mer likestilt fordeling av omsorgsarbeid har vært sett på som en viktig forutsetning for å øke mødres arbeidsmarkedsdeltakelse og heltidsarbeid. I tillegg kan et sterkere bånd mellom fedre og barn ha positive konsekvenser for begge generasjoner.

Det er ikke opplagt hvilken effekt man skal forvente at den økte tiden fedre bruker med barn, skal ha på fødselstall. I den grad fars økte innsats på hjemmebane reduserer mors alternativkostnad ved å få barn, kan den tenkes å øke fødselstallene. Teorier som «the gender revolution» framhever at økt likedeling i privatsfæren gjør «likestillingsrevolusjonen» «fullendt», og kan bidra til høyere fødselstall. 119 Samtidig gjør fars økte innsats at hans alternativkostnad øker. Cools og Strøm (2016) finner at det også for menn har oppstått en «lønnsstraff» av å få barn, selv om de negative konsekvensene for kvinners lønn forblir betydelig større. 120 Kitterød og Rønsen (2017) finner at summen av betalt og ubetalt arbeid for småbarnsforeldre nå er relativt jevn for kvinner og menn. I par der kvinnen arbeider deltid, finner de en tendens til at hennes samlede arbeidsmengde fra ubetalt og betalt arbeid er mindre. 121 Siden menn i gjennomsnitt ønsker seg litt færre barn enn kvinner, kan denne økte tidskostnaden også ha bidratt til fallende fødselstall.

4.8 Oppsummering av årsaker

Dette kapittelet har gitt en bred og overordnet gjennomgang av mulige årsaker til nedgangen i fødselstallet de siste 15 årene, med hovedvekt på årsaker som er viktige for unge voksne (under 30 år). Spørreundersøkelser viser at et stort flertall av unge menn og kvinner i Norge ser for seg et liv med barn og at de fleste ideelt sett ønsker å få barna sine tidligere enn dagens gjennomsnittlige fødealder i befolkningen. Det er store forskjeller mellom ønskede, planlagte og faktiske fødselstall i Norge. Over tid har andelen som oppgir å ha konkrete planer om å få barn falt, og studier viser at gapet mellom ønsket og faktisk barnetall kan komme til å øke spesielt mye i Norge.

Om og når den enkelte får barn, og hvor mange, påvirkes av en rekke personlige, sosiale og økonomiske forhold, som for eksempel verdiendringer, samlivsstabilitet, helse, bekymring for framtiden, utdannings- og arbeidsmarkedssituasjonen, kostnadene og gleden ved å oppdra barn og det familiepolitiske rammeverket. Over tid har religiøsiteten i Norge falt, og andre prosjekter knyttet til selvrealisering har fått større betydning. Materielle faktorer og det å ikke ha en partner kan også gjøre at ønsker og planer om barn ikke realiseres. At færre lever i samliv har blitt framhevet som en mulig forklaring på fallet i fødselstall internasjonalt. Tall fra Norge viser en nedgang i andelen unge voksne som lever i samliv, og flere studier peker på at flere samlivsbrudd blant unge voksne kan bidra til fallende fødselstall. Utvalget vurderer at vi trenger mer kunnskap om dette i norsk sammenheng.

Blant unge voksne i 20-årene har fødselstallene falt i alle utdanningsgrupper og inntektskategorier. Fødselstallene blant studenter har alltid vært lave, og de har falt videre blant studenter i 20-årene siden 2009. Flere studier finner det mest markerte fallet blant unge voksne uten høyere utdanning, og blant de som har lavere inntekt. For både menn og kvinner øker barnløsheten mest blant dem med kun grunnskoleutdanning. Utvalget vil arbeide videre med å kartlegge hvilke spesifikke hindringer denne gruppen møter.

Foreldre tilbringer mer tid med barna sine enn før og opplever det som en kilde til mening. Forventninger om en travel familiehverdag kan bidra til at noen ønsker å utsette å få barn og/eller få færre barn enn de ellers ville fått.

Som denne gjennomgangen viser, er årsakene til fallet i fødselstall mange og sammensatte. Verdier og normer formes i stor grad gjennom langsiktige kulturelle prosesser og samfunnsdebatt – som på sin side påvirker og påvirkes indirekte gjennom politikken. Myndighetene bør være varsomme med å forsøke å påvirke personlige livsvalg direkte. Det de derimot kan og bør gjøre, er å legge til rette for informerte valg og gode rammevilkår som gjør det enklere å få barn. Slik kan de støtte opp under ønsket om barn. Derfor velger utvalget å fokusere på tiltak knyttet til kunnskap, økonomi og institusjonell støtte.

5 Tidspunkt for familieetablering

Gjennomsnittlig alder for mødre ved første fødsel har økt med mer enn to år i løpet av de siste 15 årene. I dette kapittelet beskriver vi viktige økonomiske mekanismer som påvirker valget av tidspunkt for å få barn, hvordan helsefaktorer kan påvirke tidspunktet for å få barn, samt hvordan mors fødealder påvirker helsen til mor og barn. Vi legger i dette kapittelet mindre vekt på andre typer mekanismer, for eksempel innen normer og kultur, på grunn av at disse i mindre grad kan formes gjennom tiltak. Noen slike mekanismer er også omtalt i kapittel 4, slik som pardannelse, selvrealisering og religiøsitet.

Kapittelet begynner med en gjennomgang av helsemessige mekanismer som kan påvirke tidspunktet for familieetablering, samt hvordan alder ved fødsel kan påvirke helsen til mor og barn. I den andre delen ser vi nærmere på hvordan de økonomiske aspektene ved utdanning, yrkesliv og boligmarkedet kan påvirke valget av tidspunkt for å få barn.

5.1 Alder og sannsynligheten for å bli gravid

5.1.1 Fekunditeten faller med alderen

Kvinnens fruktbare periode er i alderen mellom 15 og 50 år. Evnen til å få barn (fekunditeten) avtar med alderen, særlig fra kvinnen er i begynnelsen av 30-årene. Fra 35-årsalderen er fallet i fekunditet brattere og det er få barn som blir født av mødre over 45 år. 122 For menn øker risikoen for nedsatt fruktbarhet fra rundt 40–45-års alderen. 123

Habbema mfl. (2015) har anslått tidspunktet for når en kvinne seinest bør begynne å prøve å bli gravid for å kunne få et visst antall barn. Anslagene er basert på en modell der de har simulert utviklingen for 10 000 par. Anslagene for reproduksjonsstart for å få ett, to eller tre barn med 90 prosent sannsynlighet var henholdsvis 35, 31 og 28 år. Resultatet var betinget av at parene var villige til å forsøke IVF dersom de ikke lyktes med å bli gravide. Alderen ved reproduksjonsstart for å få tilsvarende antall barn uten hjelp fra IVF var noe lavere.

Det er mange faktorer i tillegg til alder som kan påvirke fekunditeten. For eksempel har kvinner med endometriose eller tidligere gjennomgått seksuelt overførbar sykdom økt sannsynlighet for å oppleve infertilitet. 124 Evnen til å få barn kan også reduseres av sykdom og fedme. 125 Sannsynligheten for flere sykdommer, f.eks. kreft, øker med alderen. 126

Utsettelse av barnefødsler kan dermed føre til at flere prøver å bli gravide i en alder der fekunditeten er lavere. Konsekvensen kan dermed bli at flere blir ufrivillig barnløse, eller får færre barn enn ønsket. 127

5.1.2 Kunnskap om sammenhengen mellom fekunditet og alder

Kunnskap om sammenhengen mellom evnen til å få barn og alder er viktig for å kunne planlegge i best mulig grad for å få de barna man ønsker seg, gitt at forholdene ellers ligger til rette for å få barn.

Både i Norge og i andre skandinaviske land er det utført en rekke spørreundersøkelser for å kartlegge det generelle kunnskapsnivået om fekunditet. I flere av studiene kommer det fram at mange ikke er klar over at kvinnens evne til å få barn faller betydelig fra rundt 35-års-alderen. I tillegg er det en tendens til at respondentene overvurderer sannsynligheten for å lykkes med IVF.

Lampic mfl. (2006), Ekelin mfl. (2012) og Sørensen mfl. (2016) kartlegger kunnskapsnivået blant studenter i Sverige og Danmark, og i alle studiene blir deltakerne bedt om å peke på fra hvilken alder de tror kvinnens fekunditet avtar betydelig. Ifølge forskerne bak disse studiene er det riktige svaret på dette spørsmålet en alder i intervallet 35–39 år. Svarene i undersøkelsene illustrerer at mange kvinner og menn mangler kunnskap på dette feltet. For eksempel svarer de kvinnelige respondentene i Ekelin mfl. (2012) i gjennomsnitt 44 år på dette spørsmålet, og menn svarer i gjennosmnitt 47,5 år. I Sørensen mfl. (2016) svarer 36 prosent av kvinnene og 34 prosent av mennene et aldersintervall som er for høyt.

Generelt finner disse studiene også en tendens til at respondentene overvurderer sannsynligheten for å lykkes med IVF. Ifølge forskerne bak studiene er det riktige intervallet 20–29 prosent, mens respondentene i Ekelin mfl. (2012) i gjennomsnitt tror det riktige tallet ligger et sted mellom 45 og 49 prosent, og 40 prosent av mennene og 59 prosent av kvinnene i Sørensen mfl. (2016) svarer en for høy sannsynlighet.

Resultatene fra denne delen av forskningslitteraturen er imidlertid ikke helt entydige, og det finnes også studier med respondenter fra Belgia, Hellas, Sverige og Danmark der deltakerne viser bedre kunnskap om disse spørsmålene. 128

I Norge er det utført noen få spørreundersøkelser som indikerer at kvinner og menn mangler kunnskap om fekunditet. I 2019 utførte Institutt for samfunnsforskning en spørreundersøkelse blant nærmere 8000 kvinner og menn født mellom 1973 og 1995. 129 Svarene på spørsmål om hva respondentene anså som ideell alder for førstefødte og sistefødte var godt innenfor de biologiske begrensningene. I tillegg viste svarene at respondentene forsto at fekunditeten avtar utover 30-årene. På den andre siden viste undersøkelsen at respondentene hadde noe urealistiske forventninger til hvor mange (flere) barn de regnet med å få innen de var 35 år.

I en masteroppgave ved Høgskolen på Vestlandet ble 1200 studenter bedt om å vurdere i hvilke aldersintervaller kvinnen er mest fruktbar, når nedgangen i fekunditet begynner, og når en betydelig nedgang i fekunditeten inntreffer. 69 prosent traff godt på kvinnens mest fruktbare periode (20–24 år). På spørsmål om når kvinnen opplever en betydelig nedgang i evnen til å bli gravid, var imidlertid respondentene delt: 30 prosent svarte 35–39 og 37 prosent svarte 40–44 år. 130

I en spørreundersøkelse fra 2020 blant 1100 menn mellom 20–50, svarte 46 prosent at alder «i stor grad» kan påvirke fertiliteten. Videre svarte 69 prosent at livsstil i stor grad hadde påvirkning på fertilitet. 131

Svarene i disse forskningsartiklene og spørreundersøkelsene indikerer at det mangler en del kunnskap om fekunditet blant både norske og skandinaviske personer. Ut fra studiene kan vi ikke vite om respondentene selv ville agert annerledes om de hadde hatt bedre kunnskap om hvordan fekunditeten utvikler seg med alder og sykdom.

5.2 Foreldrenes alder og helse

5.2.1 Alder og helse i svangerskapet

Økende alder hos mor medfører økt risiko for uheldige helseutfall for både mor og barn, på både kort og lang sikt. Alder over 35 år defineres som regel som høy alder 132 , men risikoen for mor og foster/barn øker ikke nødvendigvis lineært eller likt for de ulike faktorene, og risikoen anses typisk som vesentlig høyere dersom mor er 45 år eller eldre. 133 I 2023 hadde 1 av 4 nyfødte barn i Norge mødre som var 35 år eller eldre (i Oslo var mer enn 1 av 3 over 35 år). 134 Det mest kjente eksempelet er at høy alder for mor er assosiert med økt risiko for visse kromosomavvik. 135 For eksempel er sannsynligheten for at en 30-årig kvinne som kommer til tidlig ultralyd i uke 12, har et foster med trisomi 21 (Downs syndrom) 1:626, mens dersom hun er 42 år, er sannsynligheten 1:38. 136 Andelen svangerskap der det blir påvist ett eller flere kromosomavvik har økt jevnt over de siste ti årene, fra 0,38 prosent av alle svangerskap i 2013 til 0,52 prosent i 2022. For trisomi 21 (Downs syndrom) var det en økning fra 0,21 prosent til 0,33 prosent. Dette er en trend som har pågått over flere tiår. Ifølge FHI henger økningen i svangerskap med påvist trisomi hos fosteret sammen med stigende gjennomsnittsalder hos gravide.

I tillegg øker sjansen for spontanabort markant med alderen. Andelen svangerskap som ender i spontanabort, er lavest blant kvinner mellom 25 og 29 år (10 prosent), og øker kraftig etter 30 års alder. 137 Blant kvinner som er 45 år og eldre, ender minst halvparten av svangerskapene med spontanabort. Det er en sammenheng mellom kromosomfeil og spontanabort, ved at et foster med kromosomfeil oftere fører til spontanabort.

Høyere gjennomsnittlig alder øker også sannsynligheten for at mødre har andre bakenforliggende sykdommer som for eksempel overvekt, høyt blodtrykk eller diabetes. Selv om en gravid kvinne er frisk, vil en høyere alder øke risikoen for komplikasjoner under svangerskapet, som for eksempel svangerskapsforgiftning, hjertekarsykdom, svangerskapsdiabetes eller høyt blodtrykk. 138 Svangerskapsforgiftning oppstår som oftest i siste halvdel av svangerskapet og rammer 2,6 prosent av gravide i Norge. Frem til 2005 var diagnosen svangerskapsdiabetes registrert i under 1 prosent av svangerskapene, men denne andelen har nå steget til 5,9 prosent. Risikoen for å få svangerskapsdiabetes øker med mors alder. 139 Likeledes er det økt risiko for et veksthemmet foster/ barn ved høy alder hos mor. 140 Mors alder påvirker også risiko for fosterdød: Kvinner på 40 år har samme risiko for fosterdød i svangerskapsuke 39 som en 25–29 åring har i svangerskapsuke 41. 141 I tillegg er risikoen for fosterdød ved termin 2,8 ganger høyere for kvinner på 40–44 år enn for kvinner 20–24 år. 142 Det bør påpekes at den absolutte risikoen for fosterdød omkring termin er lav uavhengig av mødrenes alder. I Norge anbefaler det obstetriske fagmiljøet at fødselen igangsettes i svangerskapsuke 41 hos kvinner som er 38 år eller eldre, mens anbefalingen for yngre uten andre kjente risikofaktorer er én uke senere. 143

Risikoen for at fødselen tar lengre tid, og for at barnet må forløses med keisersnitt, øker også med mødrenes alder. Til tross for at det relativt sett er flere førstegangsfødende og at det er en økende grad av sykdom hos gravide på grunn av både mer overvekt og høyere alder, ser vi ikke en økende keisersnittrate. Den økte innsatsen fra helsepersonell og ressursbruken i helsevesenet i forbindelse med en vaginal fødsel der mor har flere risikofaktorer, er imidlertid ikke like synlig eller lett å telle. 144

Både mors og barnets helse påvirkes også på lang sikt av forhold i svangerskapet, og enkelte svangerskapskomplikasjoner regnes derfor som markører for framtidig helse. Kvinner som har hatt svangerskapsforgiftning, har omtrent dobbelt så høy risiko for å få livsvarig hjerte-kar-sykdom og dø av hjerte-kar-sykdom. 145 Mødre med høyt blodtrykk i svangerskapet (svangerskapshypertensjon) har fire ganger økt risiko for å utvikle kronisk økt blodtrykk og hjertesvikt senere, samt økt risiko for hjerneslag. Gravide med svangerskapsdiabetes har betydelig økt risiko for å utvikle diabetes type 2 senere, men også økt risiko for å få høyt blodtrykk og hjerte-kar-sykdom senere. I et normalt svangerskap foregår det betydelige endringer i hjerte-kar-systemet. Jo eldre den gravide er, jo dårligere er denne tilpasningen. Forskere tror derfor at årsaken til at eldre gravide har økt risiko for flere svangerskapskomplikasjoner og senere sykdom er at kroppen i mindre grad evner å gjøre disse tilpasningene under graviditeten. Andre forskere finner derimot at eldre kvinner har lavere risiko for senere hjertekar sykdom, men at det sannsynligvis kan forklares med at eldre gravide kvinner har sunnere helseatferd og høyere utdanningsnivå og inntekt enn kvinner som får barn i yngre alder. Alternativt mener de at kvinner som får barn i høyere alder, kan være selektert på dem som eldes saktere og dermed har en bedre helse og blir gravide. 146 Her mangler vi fremdeles kunnskap, men sannsynligvis spiller både biologiske og sosiale faktorer inn.

Fars alder har også betydning for barnets helse. Gjennomsnittsalderen hos fedre har økt tilsvarende som hos mødre. Risikoen for genetisk sykdom hos barnet øker med økende alder hos far, fordi menn akkumulerer genetiske mutasjoner i kjønnscellene når de blir eldre. 147 Sannsynligheten for suksess ved IVF er også lavere ved økende alder hos far. Betydningen av dette for folkehelsen er imidlertid lite studert. 148 Noen studier viser også sammenheng mellom høyere alder hos far og lavere fødselsvekt, for tidlig fødsel og fosterdød. I tillegg er det studier som viser sammenheng mellom høy alder hos far og risiko for visse typer barnekreft. Det er videre vist en sterk assosiasjon med schizofreni og autisme.

I Norge var mor under 20 år i 0,5 prosent av fødslene i 2023. 149 Graviditet i tenårene regnes som ugunstig, av både sosiale og medisinske årsaker. Det er vanskelig for en tenåring å skulle ta ansvar for et barn og gjennomføre skolegang samtidig. 150 I tillegg er det beskrevet høyere forekomst av svangerskapsforgiftning, for tidlig fødsel, og høyere forekomst av lav fødselsvekt ved tenåringssvangerskap. 151

Å ikke få så mange barn man ønsker seg kan ha alvorlige psykososiale konsekvenser for individet og paret. Ifølge det danske Videnråd for forebyggelse er en stor del av forskningen på konsekvensene av ufrivillig barnløshet gjennomført blant kvinner og menn som har søkt om fertilitetsbehandling. Ifølge denne litteraturen medfører infertilitet ofte en eksistensiell livskrise, hvor man kan bli i tvil om selve meningen med livet. Infertile kvinner og menn har hhv. et høyere nivå av angstlidelser og lavere livskvalitet enn personer som får barn. Infertile kvinner rapporterer dessuten om lavere livskvalitet enn infertile menn.

Par som er rammet av infertilitet, deler i liten grad disse problemene med venner og familie. Forekomsten av depresjon blant både kvinner og menn er høy, henholdsvis 15 prosent og 6 prosent. Parene rapporterer også økt fare for seksuelle problemer og samlivsbrudd. Selv om infertiliteten kan være psykisk belastende for parforholdet, opplever omkring en fjerdedel at infertiliteten på samme tid medfører at parforholdet blir styrket og partnerne kommer nærmere hverandre. 152 Nyere forskning har også funnet at både kvinnen og partneren opplever en negativ effekt på inntekt av å ikke kunne få barn. En mulig årsak til dette kan være den psykiske belastningen av å ikke lykkes. 153

5.2.2 Mors alder og sykefravær i svangerskapet

Flere studier har forsøkt å se nærmere på sammenhengen mellom sykefravær og den gravides alder. Siden midten av 1990-tallet har de norske tallene vist at sykefraværet blant gravide kvinner har vært høyere enn for øvrige kvinner og menn. Økningen i sykefravær inntreffer spesielt under graviditeten, men i noen grad også etter fødselen. En analyse av registerdata for årene 1995–2005 fant at andelen sykmeldte i gruppen kvinner som fikk sitt første barn, økte fra 3 prosent i tiden rundt unnfangelsen til nærmere 50 prosent i syvende måned. 154 Den samme tendensen ble illustrert med norske data for 2012 i en artikkel av Cools mfl. fra 2015, som finner at andelen sykmeldte kvinner går kraftig opp i året de blir gravide. 155

Noen få studier har forsøkt å bryte tallene ned på mors alder, for å analysere sammenhengen mellom morens helse og alder ved graviditet. En analyse av sykmeldingsdata for norske førstegangsgravide kvinner fra 1993 til 2007 fant at det var den yngste aldersgruppen (20–24 år) som hadde høyest sykefravær i løpet av graviditeten. 156 I gjennomsnitt var kvinnene i denne gruppen sykmeldte i over 30 prosent av de 280 dagene fram til fødsel mot slutten av måleperioden. Dette nivået var en god del høyere enn hos øvrige aldersgrupper, der nivået lå et sted mellom 20 og 23 prosent mot slutten av perioden. Mens kvinner i alderen 40–44 år hadde noe høyere sykefravær enn øvrige kvinner over 24 år i begynnelsen av perioden, var det kvinner i alderen 25–29 år som lå høyest blant kvinner over 24 år mot slutten av perioden. I Sverige har bildet vært motsatt, og statistikk har vist at det er kvinner på 35 år og eldre som har høyest sykefravær under og etter graviditet. 157

Forskerne bak disse studiene bemerker imidlertid at effekten på morens helse av alder ved graviditet er svært uklar, ettersom det sannsynligvis foregår en seleksjon inn i graviditet ved ulike aldre. Med andre ord kan det være mange observerte og uobserverte forskjeller mellom gravide kvinner i begynnelsen av 20-årene og begynnelsen av 30-årene som driver forskjellene man ser i statistikken, og vi kan derfor ikke uten videre si at forskjellene i statistikken skyldes alder ved graviditeten.

5.2.3 Foreldrenes alder og belastning av helsetjenestene

Landskapet for gravide og fødende i Norge er i rask endring. Helsedirektoratet leverte i 2020 rapporten Endring i fødepopulasjon og konsekvenser for bemanning og finansieringssystem . 158 Der skriver de at en større andel av de fødende er eldre, og at stadig flere av de fødende har kompliserende faktorer og tilleggskomplikasjoner. Dette medfører en økt arbeidsmengde per fødsel. Endringen i fødepopulasjonen har særlig medført at en større andel av de fødende selekteres til kvinneklinikkene, i medhold av kvalitetskravene for fødeinstitusjonene. Arbeidsmengden har derfor økt mest ved kvinneklinikkene.

Rapporten gir ikke noen direkte vurdering av økte kostnader ved økt alder, men viser likevel at økt alder (kvinnens alder er over 35 år) er blant risikofaktorene som er assosiert med flere opphold, lengre liggetid og økt ISF-refusjon (poeng). Alder er den faktoren som i seg selv påvirker minst, men vil ofte være assosiert med andre risikofaktorer. 159

5.3 Økonomiske og institusjonelle faktorer

5.3.1 Inntektsprofil over livsløpet

De fleste unge vil entre arbeidsmarkedet i løpet av 20-årene. I mange yrker øker inntekten i den første halvdelen av yrkeskarrieren, etter hvert som den enkelte opparbeider seg mer erfaring. Empiriske undersøkelser av inntekten over et livsløp viser at inntekten typisk stiger i første del av yrkeslivet og når en topp i 50-årene, før den avtar noe mot slutten. Med andre ord opplever mange en brattere vekst i inntekt i begynnelsen av karrieren.

Denne mekanismen har betydning for valget av tidspunkt for å få barn. Mens utgiftene knyttet til å forsørge barn stort sett er de samme uansett hva foreldrene tjener, vil disponibel inntekt som regel være høyere senere i yrkeskarrieren enn tidlig i karrieren. Isolert sett trekker dette i retning av å vente med å få barn.

I tillegg finnes det en stor forskningslitteratur som viser at kvinners inntekt går ned når de får sitt første barn, mens menns inntekt i liten grad påvirkes. Dette inntektsfallet, kalt «child penalty» i forskningslitteraturen, er påvist i en rekke land, som Norge, USA, Sverige, Danmark og Storbritannia, og vedvarer i mange år. Innad i litteraturen er det uenighet om hvor stort fallet er. To relativt ferske studier på norske data estimerer fallet til henholdsvis 15 og 23 prosent. 160 Nøyaktig hva som forårsaker inntektsfallet er ikke helt etablert i forskningslitteraturen, men de to nevnte studiene peker på forklaringer som forskjell i preferanser, diskriminering, kjønnsnormer og at fedrene opplever en positiv effekt på inntekt av å få barn. En studie på danske mødre har funnet at forskjeller i produktivitet også kan være årsak til inntektsfallet. 161 Studien analyserte hvordan bedriftenes produksjon varierte med de ansattes kjønn og foreldrestatus, og fant at 2/3 av lønnsstraffen knyttet til fødsel kunne forklares med produktivitetsforskjeller.

Forskningslitteraturen har heller ikke konkludert med tanke på hvor langvarig effekten på inntekt ser ut til å være. Den første av de to studiene, Leuven mfl. (2024), bruker data for en lengre periode slik at de kan undersøke hvorvidt lønnsstraffen hentes inn igjen over tid. De finner at effekten vedvarer over de 11 årene etter fødselen som de data for. En fersk studie på danske data, som spesifikt analyserer hvor lenge inntektsfallet varer, finner imidlertid at effekten ser ut til å være nullet ut etter om lag 10 år, for så å bli positiv etter om lag 15 år, altså en inntektsøkning på veldig lang sikt som effekt av å få barn. 162

En studie på tyske data undersøker sammenhengen mellom inntektsfallet og morens alder, og finner at størrelsen på inntektsfallet ser ut til å være avhengig av kvinnens alder når hun får barn. 163 En årsak til dette er at kvinner i siste halvdel av 20-årene normalt opplever en stigende trend i lønnsinntekt, før den begynner å flate ut i begynnelsen av 30-årene. Etter at kvinnen har vært i fødselspermisjon faller hun som regel tilbake i inntektssporet hun var på før fødselen. Dette betyr at kvinner som hadde en brattere utvikling foran seg før fødselen typisk vil kunne ta del i denne bratte utviklingen når de kommer tilbake til yrkeslivet, men nivået på inntekten er lavere enn hos kvinner som ikke fikk barn. Isolert sett gir denne mekanismen et insentiv til å vente med å få barn til inntektsutviklingen flater ut noe. Leuven mfl. (2024), som ble omtalt i avsnittet ovenfor, finner nettopp at kvinnene i norske data i større grad får barn når inntektsutviklingen begynner å flate ut. 164 En studie av effekten av uplanlagte graviditeter i Sverige underbygger ideen om at timingen av familiestiftelsen kan ha betydning for størrelsen på inntektsfallet. 165 Studien finner at kvinnene som blir uplanlagt gravid opplever et inntektsfall på 20 prosent fem år senere. Effekten er enda mer uttalt for yngre kvinner.

Verken den tyske eller de norske studiene ser nærmere på hvordan effekten virker for kvinner i ulike sektorer. Særlig for kvinner som jobber i sektorer med en relativt lik lønnsutvikling for de fleste uavhengig av bakgrunn, eksempelvis førskolelærer og barnehageassistent, kan det være grunn til å tro at effekten vil være mindre uttalt. En studie på norske data som sammenlignet størrelsen på lønnsstraffen i yrker som har høye poengkrav for å komme inn på utdanningen, fant indikasjoner på at lønnsstraffen var høyere i bransjene med en bratt lønnsutvikling enn i yrker med lineær lønnsutvikling. 166

En konsekvens av å få et større inntektsfall på grunn av valget om å få barn tidlig i yrkeskarrieren, er at pensjonsoppsparingen også vil rammes tilsvarende hardere.

Som diskutert tidligere i dette delkapittelet opplever langt de fleste en bedring av den personlige økonomien når de kommer ut i yrkeslivet, sammenlignet med tiden under utdanning. For samfunnet kan dette ha betydning i form av at en husholdning vil være mer robust i møte med negative økonomiske sjokk.

Fordi inntekten stiger brattere i begynnelsen av yrkeslivet, vil mange oppleve å få større mulighet til å kjøpe bolig etter noen år i jobb – både fordi høyere inntekt gir større lånekapasitet, og fordi det kan ta tid å spare egenkapital. Utvalget kommer tilbake til sammenhengen mellom endringer i boligmarkedet og fødselstall i den endelige NOU-en.

5.3.2 Utdanning

Et utdanningsløp kan påvirke valget av tidspunkt for familiestiftelse på flere måter, og det er flere mekanismer som kan trekke i retning av å vente med å få barn til etter denne perioden. For det første er det usikkert hvor studenter får jobb etter studietiden. For det andre kan flere oppleve at småbarnsliv kan være en hindring for å fullføre studiene og for studielivet generelt. En mulig normdannende mekanisme kan også spille inn. Siden det over tid har vært relativt få studenter som får barn under studiene kan dette påvirke hva man anser som et naturlig valg. For mange kan studietiden være forbundet med frihet og selvrealisering, og et ønske om å «finne seg selv» og en plass i voksenlivet før man eventuelt stifter familie. For unge voksne som ønsker å få barn tidlig, kan de økonomiske insentivene til å få barn under studiene versus seinere være viktige. I dette avsnittet vil vi se nærmere på de økonomiske insentivene knyttet til utdanning, jobb og fertilitet.

En student under fulltidsutdanning som får barn vil motta engangsstønad, barnetrygd, foreldrestipend og potensielt barnestipend (dersom vilkår oppfylles). Totalt vil en student som får sitt første barn og har krav på fullt barnestipend motta om lag 288 000 i løpet av det første året med barn (henholdsvis 92 000 kr+32 000 kr+142 000 kr+22 000 kr).

Velferdsordningene i Norge er i stor grad basert på individers lønnsinntekt, men siden studenter i mer begrenset grad har lønnsinntekt, finnes det andre støtteordninger for studenter. Sammenlignet med foreldrepenger som utbetales basert på tidligere lønnsinntekt, er det særlig engangsstønad og foreldrestipend som reduserer ytelsene overfor studenter sammenlignet med lønnsmottakere. De to ordningene summerer seg til om lag 250 000 kroner i løpet av barnets første år. Barnetrygden kommer i tillegg og er lik for studenter og lønnsmottakere.

Selv om studenter har tilgang på en del subsidierte tjenester, slik som studentbolig, rimeligere kollektivtransport og rimeligere treningssenter, viser summeringen av støtteordningene ovenfor at det samlede støttebeløpet ikke er høyt, og den enkelte vil stort sett ha en romsligere økonomi ved først å delta i lønnet arbeid.

5.4 Oppsummering

I dette kapittelet har vi gjennomgått en rekke argumenter for å få barn tidlig og for å få barn sent. I den første kategorien finner vi argumenter som i stor grad baserer seg på foreldres og barnas helse. I den andre kategorien finner vi først og fremst argumenter som handler om livsløpsinntekt og trygge rammer før man stifter familie.

I den grad vi kan planlegge og velge når det gjelder svangerskap, velger vi ikke bare hvor mange barn vi vil ha, men også når vi ønsker å få dem. Noen faktorer – særlig det å finne en partner – påvirker indirekte valget om tidspunkt for å få barn. Det at den biologiske muligheten til å få barn (fekunditet) faller med alderen, særlig bratt for kvinner, setter også rammer for valget. På den andre siden viser flere studier at det å utsette å få barn henger sammen med mindre «lønnsstraff» – altså at eldre mødre taper mindre lønnsinntekt på å få barn enn yngre mødre. Det kan være fordi man allerede er veletablert i arbeidslivet, og fordi lønnsutviklingen– – og dermed muligheten til å «falle bakpå» i lønnsutviklingen – i mange yrker er størst tidlig i karrieren. Etter noen år i arbeidslivet har mange også opparbeidet seg noe kapital, gjerne i form av en bolig de eier, og har dermed bedre kapasitet til å dekke de økonomiske kostnadene ved å oppdra barn. Noen teorier om fruktbarhetstiming predikerer derfor at kvinner og menn får barn så sent i livet som det er biologisk mulig (se for eksempel Happel mfl. (1984). 167

Institusjonelle ordninger kan forsterke eller svekke insentivene til å få barn. For eksempel gir foreldrepengeordningen et sterkt insentiv til å vente med å få barn til man er i betalt arbeid, fordi foreldrepengene for de fleste vil være betydelig høyere enn engangsstønaden som mødre uten slike rettigheter får.

Et aspekt som i liten grad er dekket av teorier om timing av barnefødsler, er at evnen til å få barn reduseres gradvis, slik at risikoen for å ikke få de barna man ønsker seg øker. Den fysiske belastningen som graviditet og fødsel utgjør, og risikoen for noen sykdommer, skader og utviklingsvariasjoner øker også med foreldrenes og særlig mors alder. Sånn sett kan man tenke på timing-valg som en avveining mellom å utsette og få bedre økonomiske utfall, og å framskynde (til et punkt) og få bedre helseutfall.

6 Institusjonelle rammer, familiepolitikk og fødselstall

Norge og de andre nordiske velferdsstatene regnes som pionerer i moderne familiepolitikk. Kombinasjonen av relativt høy kvinnelig yrkesdeltakelse og relativt høy fruktbarhet på 1990- og 2000-tallet gjorde at de nordiske landene skilte seg ut internasjonalt. Velferdsordningene har blitt trukket fram som grunnlaget for dette, og mange andre land har reformert sin familiepolitikk med Norden som forbilde. 168 Siden 2010 har imidlertid samlet fruktbarhetstall sunket i hele Norden, og fødselstallene i Norge er nå nærme gjennomsnittet i Europa ellers. 169 Selv om familiepolitikken i Norge per i dag ikke har hatt som uttalt mål å påvirke fødselstallene, har familiepolitikken og fødselstallene tydelig blitt sett i sammenheng både i den offentlige debatten og i forskningslitteraturen. 170

I dette kapittelet skisserer vi hovedelementer og nylige endringer i familiepolitikken og det offentlige helsetjenestetilbudet i Norge før vi går nærmere inn på forskningslitteraturen om effekten av politiske tiltak og reformer på fødsler i Norge og sammenlignbare land. Velferdsordninger rettet mot barnefamilier kan påvirke både hvor mange barn hver kvinne og mann ender opp med totalt (kohortfruktbarhet), og når i livet menn og kvinner får barn («timing»). Vi ser først på effekter av politikk på fødselstall generelt. Deretter drøfter vi hvordan politiske tiltak kan påvirke alder ved første fødsel i Norge, ved å se på sammenhengen mellom effekter av politiske virkemidler på timing og dagens familiepolitikk og helsetjenestetilbud i Norge.

6.1 Innhold i den norske familiepolitikken

Norge er blant landene i OECD som bruker mest offentlige ressurser på familieytelser. 171 Offentlige ytelser og tjenester rettet mot barnefamilier bidrar til å støtte opp om foreldrenes forsørgeransvar. De er med på å trygge den økonomiske rammen rundt familier og å gi barn og foreldre tilstrekkelig gode levekår. 172 Hele samfunnet er tjent med at barn har en god oppvekst som på sikt gjør at de kan bidra i samfunnet.

De siste tjue årene har det vært en utvikling i tilsynsordningene for barn. Barnehagetilbudet og skolefritidsordningen har blitt tilgjengelig for alle og relativt billigere. Barnehageforliket i Stortinget i 2003 innebar at alle familier som ønsket det, skulle få tilbud om barnehageplass, og det skulle innføres en maksimalpris for foreldrebetaling. 173 Storstilt utbygging av barnehager de påfølgende årene la til rette for den lovfestede retten til barnehageplass som ble innført i 2009. Etter 2009 har det vært noen mindre utvidelser av barnehagetilbudet og en reduksjon i prisen på både barnehageplass og plass i SFO, i tillegg til at det er innført tiltak som bemanningsnorm for å heve kvaliteten i barnehagene. I 2024 hadde 94 prosent av barna i alderen 1–5 år plass i barnehage. 174

De fleste som er bosatt i Norge, har rett på økonomiske ytelser når de får barn. Den første tiden kan foreldre få enten engangsstønad eller foreldrepenger, og studenter og andre under utdanning kan få foreldrestipend og barnestipend.

Engangsstønaden er på 92 648 kroner i 2024. Realverdien av engangsstønaden har variert fra år 2000 til 2024, den sank noe fram til 2014 for deretter å øke. Samlet for perioden har engangsstønaden økt vesentlig mer enn prisveksten.

Det er likevel stor forskjell på beløpet foreldre kan få i engangsstønad og foreldrepenger. For å ha rett på foreldrepenger må foreldre ha vært i inntektsgivende arbeid før fødselen. Foreldre kan få dekket inntekten de vanligvis har, opptil 6 G (744 168 kroner i 2024), i perioden de er i permisjon. I de fleste tilfeller ligger inntekten de siste 3 månedene før foreldrepengeperiodens start til grunn for størrelsen av utbetalingen, og både statlige, kommunale og mange private arbeidsgivere betaler ut lønn også utover 6 G. Lengden på den kompenserte foreldrepermisjonen har økt gradvis fra 42 uker med 100 prosent lønnskompensasjon i 1993 til 49 uker i 2012 – som også er dagens ordning. Samtidig har permisjonsordningen endret innretning slik at far gradvis har fått en større andel av foreldrepermisjonen.

Foreldre med barn mellom 13 og 19 måneder kan få kontantstøtte dersom de ikke benytter offentlig finansiert barnehage. Det har vært flere endringer i kontantstøtten de siste tjue årene. De største endringene er at den i 2012 ble avskaffet for toåringer, og fra august 2024 kan foreldre kun få kontantstøtte fram til barnet er 19 måneder. De siste ti årene har antallet kontantstøttemottakere gått ned med 11 000 personer, som tilsvarer en reduksjon på 40 prosent. 175 Kontantstøtten økte vesentlig i 2014 og 2017, mens den i en del av årene før og etter ble nominelt videreført. Samlet har kontantstøtten økt mer enn prisveksten fra år 2000 til i dag, men antallet mottakere er altså betydelig redusert.

Foreldre med barn under 18 år får barnetrygd, en skattefri månedlig utbetaling som skal bidra til å dekke utgifter til forsørgelse av barn. Barnetrygden ble bare nominelt videreført mellom 2000 og 2019, men har de senere årene økt slik at realverdien nå er høyere enn i år 2000. Barnetrygden er i dag på 1 766 kroner per barn per måned for barn uansett alder. Fra 1. mai 2025 vil den månedlige barnetrygdsatsen være 1 968 kroner per barn.

Flere av ytelsene fra Nav, blant annet uføretrygd, har et barnetillegg foreldre kan få dersom de har barn boende hos seg. Fra 2016 til 2022 var det en øvre grense i ytelsen for uføretrygdede som mottok barnetillegg, noe som førte til en betydelig reduksjon i barnetillegget for uføre. 176 Siden 2009 har det også vært flere innstramminger i overgangsstønaden. 177 Overgangsstønaden kan gis til personer med aleneomsorg for små barn og som på grunn av omsorg for barn er midlertidig ute av stand til å forsørge seg selv ved eget arbeid, eller først etter en tid med omstilling eller utdanning kan få et arbeid. Det har vært en kraftig nedgang i antall mottakere av overgangsstønad, fra om lag 45 000 på midten av 1990-tallet til i underkant av 9 500 mottakere i 2024. Innstrammingene har også ført til at enslige småbarnsmødre benytter andre former for inntektssikring, som for eksempel sosialhjelp. 178

6.2 Offentlige helsetjenester

Alle som får barn i Norge, får støtte av det offentlige under svangerskapet og fødselen og i barseltiden. I tillegg får noen støtte til unnfangelse gjennom assistert befruktning.

6.2.1 Helsetjenesten som støtte under svangerskap og fødsel og i barseltid

«En god svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg er viktig for kvinners helse, for familien og for å gi barn en god start på livet», står det i Meld. St. 9 (2023–2024) Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024–2027: Vår felles helsetjeneste . Det regnes som trygt å være gravid og føde i Norge i dag. Å bære fram og føde barn kan likevel være både belastende og helsebringende – det har kroppslige konsekvenser. Gode helsetjenester til mor og barn under svangerskap og fødsel kan redusere risiko og belastning knyttet til fødsler og svangerskap.

Fødepopulasjonen er i endring. En større andel av de fødende er eldre, og stadig flere av de fødende har kompliserende faktorer og tilleggskomplikasjoner. 179 Dette medfører en økt arbeidsmengde per fødsel. 180 Som beskrevet i kapittel 4.4.3 har en økende andel unge voksne psykiske plager eller lidelser, og kan som følge av det trenge styrket oppfølging både under svangerskapet og i barseltiden.

Svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen står overfor betydelige utfordringer, særlig i Distrikts-Norge. 181 Kvinnehelseutvalget påpekte at det var nødvendig å sikre at alle kvinner i Norge, uavhengig av bosted, ble godt ivaretatt under graviditet og fødsel, og at det også var helt nødvendig å styrke oppfølgingen av mor i barselomsorgen. Utvalget mente det måtte på plass en systematisk satsing for å sikre trygg og god svangerskaps-, fødsels- og barseloppfølging med god geografisk balanse.

I nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024–2027 pekes det på at det er nødvendig å øke kunnskapen om opplevelsen av svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen blant mødre og familiene. Regjeringen varsler derfor at det skal gjennomføres en undersøkelse om brukererfaringer i svangerskaps-, fødsel- og barselomsorgen, som skal omfatte tilbudet som gis både i sykehus og i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. 182

Med økende grad av psykiske og fysiske helseutfordringer i den gravide populasjonen er det stadig viktigere å kartlegge behov for medisinsk oppfølging og behandling i svangerskapet. Slik kartlegging bør gjøres tidlig i svangerskapet og av helsepersonell med rett kompetanse, og gjerne i kontinuitet med oppfølging før og etter svangerskapet. I NOU-en vil Fødselstallsutvalget komme tilbake til vurderinger av slik kartlegging, inkludert fastlegenes rolle og samarbeid med jordmødre i slike vurderinger.

De fleste kvinner gjør egne erfaringer med helsetjenesten for gravide og fødende først når de selv får barn. God oppfølging og behandling i svangerskapet og gjennom fødsel og barseltid legger grunnlag for bedre mødrehelse og for at vi føder friskere barn. Som beskrevet i kapittel 1.2.2 mener Fødselstallsutvalget derfor at man bør ta hensyn til foreldres og barns helse ved alle tiltak som har som mål å øke fødselstallene. Økt innsats for bedre mødre- og barnehelse vil også i seg selv kunne stimulere til å få flere barn. Tiltak som har som mål å bedre mødre- og/eller barnehelse, vil derfor kunne gi dobbel gevinst – bedre folkehelse og flere barn.

Svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen vil i hovedsak henge direkte sammen med sannsynligheten for å få et neste barn og med tiden fra fødsel til neste barn. Dette faller utenfor avgrensningen av denne rapporten, og utvalget vil derfor behandle det i den endelige NOU-en. Fødselstallsutvalget er klar over at oppfatninger om kvalitet i svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen også kan tenkes å påvirke tanker om når man skal ha barn, og om man skal ha barn i det hele tatt, og vil drøfte dette i NOU-en.

6.2.2 Assistert befruktning

Bruken av assistert befruktning har økt over tid. I 2021 ble det utført om lag 11 500 behandlinger med assistert befruktning i Norge, som ga opphav til 3 279 barn. 183 Dette utgjør om lag 5 prosent av alle barn som blir født i løpet av et år.

Det var en spesielt stor økning i tallet på kvinner eller par som fikk behandling med donorsæd i 2020 og 2021. Dette er særlig knyttet til lovendringen i 2020 som åpnet for at enslige kvinner kan få assistert befruktning. 184 Mange enslige har tidligere dratt ut av landet for å få behandling, så det er ikke gitt at den reelle økningen er så stor når vi tar dette i betraktning. Det var også en økning i bruk av donorsæd i Norge etter 2009, da det ble åpnet for at likekjønnede par kunne få assistert befruktning.

Det finnes offentlige tilbud om assistert befruktning i alle helseregioner i Norge. Assistert befruktning tilbys i utgangspunktet kvinner opp til de er 46 år gamle, men på grunn av manglende kapasitet opererer de offentlige klinikkene med interne retningslinjer som gjør at kvinner over en viss alder ikke kan regne med å få tilbud om assistert befruktning. 185

Ved assistert befruktning gjennom det offentlige får kvinner dekket inntil tre forsøk per par eller som enslig. Pasientbetalingen ligger på 1 500 kroner per fullført forsøk, i tillegg til egenandelen for hver konsultasjon. I utgangspunktet betaler både kvinnen og partneren egenandel ved oppmøte. I tillegg kommer utgifter til medisiner som i gjennomsnitt koster omtrent 10 000 kroner per forsøk. Kvinnen eller paret legger selv ut for innkjøp av medikamenter og søker i etterkant om refusjon for medisinutgifter som overstiger egenandelen. I 2024 er egenandelen for legemidler til infertilitetsbehandling på 20 176 kroner. Infertilitetsbehandling gir ikke rett til sykemelding.

Mange par som har brukt opp sine tre forsøk, fortsetter behandling ved private klinikker. Private klinikker opplyser at en IVF-behandling koster om lag 45 000 kroner.

I hvilken grad det offentlige skal dekke kostnader til assistert befruktning i Norge, har vært diskutert helt siden rammene for dagens praksis ble etablert for over 20 år siden. 186 Grensen på tre forsøk har vært vanlig også i de andre nordiske landene. I Danmark har antall forsøk blitt utvidet i 2024. 187 I Sverige ser egenandelen for medisinutgifter ut til å følge ordinære frikortgrenser for legemidler (om lag 2 850 kroner per år).

6.3 Effekter av politikk på fødselstall

Å oppdra barn tar tid og koster penger, noe man kan referere til som tidskostnaden og pengekostnaden ved barn (jf. omtale i boks 4.3 i kapittel 4). Velferdsordninger kan påvirke valget om å få barn ved å gjøre det mindre tidkrevende eller mindre kostbart å oppdra barn. Endringer i slike rammevilkår kan påvirke både når kvinner og menn får barn, og hvor mange barn de får. Det kan variere mellom grupper, for eksempel mellom lavtlønte og høytlønte og mellom kvinner og menn, i hvilken grad de har nytte av tiltak som reduserer tids- og pengekostnaden ved å oppdra barn. 188

6.3.1 Effekter av overføringer til barnefamilier

Overføringer til barnefamilier kan påvirke fruktbarhetsvalg ved at personer som får bedre råd, velger å bruke pengene på å få (flere) barn. Mer penger kan gi husholdningene større rom til å håndtere utgifter knyttet til barn, eller til å kjøpe seg mer tid med barnet. Økte overføringer kan imidlertid også føre til at foreldre investerer mer i hvert enkelt barn framfor å få flere. Studier fra en rekke land finner at overføringer til barnefamilier har hatt positive effekter på fruktbarheten både på kort og lengre sikt (Tabell 6.1). 189

Historisk har det vært begrenset med forskningslitteratur som undersøker effekten av økonomiske overføringer på fødselstall. Etter hvert som fødselstallene har begynt å falle i mange land, har imidlertid interessen for dette spørsmålet blitt større. I tillegg har en rekke land begynt å benytte kontantoverføringer som virkemiddel for å øke fødselstallene. Slike endringer skaper variasjon i data som kan brukes av forskere til å gi svar på hvorvidt økonomiske overføringer påvirker fødselstall. Den mest relevante forskningen her gjelder økonomiske overføringer som er betinget av at individer får barn. I forskningslitteraturen finner vi slike betingede overføringer i form av babybonus, barnetrygd og skattefradrag.

Studier av effekten av barnebonus er utført i Spania, Sveits og Sør-Korea, og i alle tilfellene er det funnet en økning i fødselstallene, fra et nedre estimat på rundt 3,5 prosent i Spania 190 til det høyeste estimatet på 5,5 prosent i Sveits 191 .

Tabell 6.1 Utvalg av studier om effekter av økonomiske overføringer på fødselstall

6.3.2 Effekter av endringer i barnehagedekning og -priser

Offentlig finansierte institusjoner som barnehage og skolefritidsordning (SFO) påvirker både tids- og pengekostnaden ved å ha barn. Et godt og ikke for dyrt tilbud om barnetilsyn gjør at foreldre kan være i jobb selv om de har små barn, og arbeide fulltid selv om de har barn med korte skoledager.

Flere studier i både nordiske og sentraleuropeiske land tyder på varige positive effekter på fruktbarhet som følge av barnehageutbygginger. 192

I Norge estimerte Rindfuss mfl. (2010) 193 at en 1 prosentpoengs økning i barnehagedekning for førskolebarn førte til 0,7 prosent økning i antall barn blant kvinner ved 35 års alder. En studie av en tysk reform viste en økning i fruktbarhet på 0,3 prosent per prosentpoengs økning i barnehageplasser for barn under tre år. 194 Begge studiene fant de største effektene for andrefødte og påfølgende barn.

Videre fant Schuss og Azaouagh (2023) 195 at utvidelsen av barnehagetilbudet for småbarn i Vest-Tyskland økte sannsynligheten for førstefødsler blant yrkesaktive barnløse par uten innvandrerbakgrunn, særlig blant høyt utdannede kvinner. Huber (2019) 196 viste at effekten var sterkest for kvinner i yrker, der det å få barn vanligvis medfører større karrierekostnader.

I en belgisk studie ble det funnet en økning i førstegangsfødsler på 2,3 prosent per prosentpoengs økning i barnehagedekning, mens effekten på andre- og tredjegangsfødsler var mindre, men fortsatt betydelig. 197

Sammenligningen av estimerte effekter forenkles ved å skalere effektstørrelser per prosentpoengs økning i barnehagetilbudet, men det skjuler det faktum at utvidelsene har vært omfattende, og at den samlede effekten av barnehageutbygginger kan ha vært betydelig. I Norge skjedde utvidelsen over flere tiår og resulterte i en økning i barnehagetilbudet fra 0 prosent til 94 prosent, noe som vil gi en betydelig kumulativ reformeffekt.

Reduserte og standardiserte barnehagekostnader ble innført med en svensk reform fra 2002 som ble kunngjort i 1998. Allerede i 2000 hadde førstegangsfødsler blant gifte par økt med 9,8 prosent, noe som tyder på en sterk kunngjøringseffekt. 198 Effektene var mest uttalt i lavinntektshusholdninger.

6.3.3 Effekter av foreldrepermisjonsreformer

Foreldrepermisjon gir foreldre rett til permisjon fra lønnsarbeid for å ta vare på små barn. Som nevnt i kapittel 6.1 er denne permisjonen i Norge lønnskompensert gjennom foreldrepengeordningen, slik at foreldre som regel kan beholde samme lønn som tidligere. Likevel kan de fortsatt tape økonomisk på det ved at tid borte fra arbeid kan føre til lavere lønn og svekkede karrieremuligheter senere (jf. kapittel 5.3).

Flere studier har analysert hvordan utvidelser eller endringer i foreldrepermisjon påvirker fruktbarheten. Samlet sett viser studiene at innføring av, eller betydelige forbedringer i, foreldrepermisjon ofte øker fruktbarheten på kort og lang sikt, særlig når det gis større økonomisk støtte. 199 Effektene av fedrekvoter er mer usikre og varierer etter kontekst.

I Norden har permisjonsutvidelsene skjedd gradvis, og hver enkel av dem har vist begrenset effekt. Av seks utvidelser på 2 til 4 uker som ble gjort i Norge mellom 1987 og 1992, førte én til at antall barn hadde økt – med kun 1,6 prosent – hos mødre 14 år senere. 200 En svensk reform i 1989 som forlenget betalt permisjon fra 12 til 15 måneder, hadde ingen signifikant effekt. 201

I Østerrike viste en 2-ukers utvidelse av fødselspermisjonen i 1974 heller ingen effekt, 202 mens en reform i 1990 som forlenget permisjonen fra 12 til 24 måneder, økte sannsynligheten for et nytt barn med 5,7 prosent innen 10 år og 14 prosent innen 3 år. 203 En reduksjon fra 24 til 18 måneder seks år senere påvirket ikke fødselstallene de neste ti årene, men førte til at folk fikk barn tidligere. 204

Tyskland gjennomførte i 2007 en reform hvor permisjonen gikk fra et behovsprøvd fast beløp i 24 måneder til en inntektsbasert kompensasjon i 12 måneder. Studier estimerte at dette førte til en liten nedgang i fødsler blant mødre med lav inntekt, 205 men også en 16 prosent økning i årlig fødselsrate for høyt utdannede kvinner. 206

I Sveits økte andelen førstegangsmødre som fikk et andre barn med 3 prosentpoeng etter innføringen av 14 ukers betalt fødselspermisjon i 2005. Effekten var sterkest for kvinner i bedrifter som allerede tilbød permisjon, og i områder med god barnehagedekning. 207

USA innførte i 1993 12 ukers ubetalt foreldrepermisjon, noe som økte sannsynligheten for første- og andrefødsler med hhv. 1,5 og 0,6 prosent. 208 Senere innførte flere delstater betalt permisjon, og i California førte dette til en 3 prosent økning i fødsler, særlig blant kvinner i 30-årene og lavt utdannede. 209

En rumensk studie finner at forbedringer i fødselspermisjon førte til økt fødselsrate, hovedsakelig ved å redusere antallet induserte aborter. 210

Teoretisk vil menn og kvinner med høyere lønn ha større utbytte av ordninger som enten frigjør tid til å jobbe (som barnehage) eller gir lønnskompensasjon for å være hjemme og ta seg av barn (som foreldrepermisjon). Dette ser ut til å stemme empirisk 211 .

Fedrekvote

Det er i teorien uklart hvordan ordninger som endrer arbeidsfordelingen i familien, som å reservere en del av foreldrepermisjonen for fedre, vil påvirke fruktbarheten. Når fedre tar lengre permisjon, kan det å få barn i større grad bremse karrieren også for menn. Fordi menn i gjennomsnitt tjener mer enn kvinner og oftere arbeider i privat sektor, vil også en del familier tape noe økonomisk på at permisjon reserveres far. På den andre siden kan fedrekvote gi et sterkere bånd mellom far og barn, og mer involverte fedre kan tenkes å ha større glede av foreldreskapet og ønske seg flere barn.

Nordiske studier av foreldrepermisjon til far fant ingen effekt på fruktbarheten, 212 mens studier fra Sør-Europa fant at innføringen av permisjon for fedre hadde signifikante negative effekter på fruktbarheten på både kort og lang sikt. 213 Fedres økte alternativkostnad når de har permisjon med barnet, kan forklare hvorfor permisjon til fedre kan ha negativ effekt på fruktbarheten. Det er verdt å merke seg at de nordiske studiene ser på relativt små endringer, og at større endringer i fedrekvoten kan tenkes å ha målbare effekter.

Ved siden av målbare effekter av reformer på fødsler blant kvinner og menn som er direkte berørt av reformene, er det en voksende litteratur som framhever mulige ringvirkninger i samfunnet. 214 For eksempel er det vist at en reform av fedrekvoten førte til mer uttak av permisjon også blant mannlige kollegaer og brødre av de berørte fedrene. 215 Slike ringvirkninger og normative effekter har potensial til å forsterke reformeffekter utover de direkte berørte gruppene og i et lengre tidsperspektiv.

6.3.4 Effekter av helsetjenester på fruktbarhet

Det offentlige helsevesenet i Norge sørger for at mesteparten av helsetjenestebruken knyttet til å være gravid, føde og ha barn er gratis eller relativt rimelig. Billige helsetjenester reduserer både kostnadene ved barn og reguleringskostnader, og effekter av dette på fødselstall avhenger i stor grad av hvilken aldersgruppe en studerer. Internasjonale studier av helsetjenesters påvirkning på fødselstall viser at et godt og rimelig helsetilbud generelt kan øke fødselstallene, og at subsidier til assistert befruktning for kvinner over 35 år kan øke deres fruktbarhet spesielt. 216

Helseforsikringsreformer har blitt mye studert i USA. Studiene viser for eksempel at dekning av infertilitetsbehandling økte fødselsratene med 32 prosent blant hvite kvinner over 35 år. 217 Derimot førte en utvidelse av helseforsikringer for unge voksne gjennom Affordable Care Act (ACA, «Obamacare») til reduserte fødselstall, mest sannsynlig på grunn av enklere tilgang til prevensjon. 218

En helseforsikringsreform i Massachusetts i 2006 reduserte fertiliteten med 8 prosent blant ugifte kvinner, men førte til en beskjeden økning på 1 prosent blant gifte kvinner. 219 Full dekning av helseutgifter i et randomisert eksperiment fra 1970-tallet førte til en midlertidig økning i fertilitet på 29 prosent. 220

I Europa førte lettere tilgjengelighet til nødprevensjon uventet til en økning i fødselstallene på 5,4 prosent, uten effekt på aborttallene. 221 Evidens fra en randomisert kontrollert studie av et hjemmebesøksprogram i Tyskland, hvor jordmødre besøkte førstegangsmødre, tyder på en økning i andrefødselsrate på 6,4 prosentpoeng. 222

Det finnes også politiske vedtak og ordninger som påvirker fruktbarheten på andre måter, for eksempel ved å innskrenke kvinners reproduktive frihet. Slike innskrenkende tiltak er ikke relevante for utvalgets problemstilling gitt utvalgets tolkning av mandatet, og utdypes ikke her.

6.4 Familiepolitikkens påvirkning på timingen av fødsler

Mange studier viser at innføringen av velferdsordninger i ulike land, eller reformer av velferdsordningene, umiddelbart har medført at folk har fått barn tidligere og dermed påvirket tidspunktet kvinner og menn får barn. 223

Om slike umiddelbare reformeffekter også medfører varige endringer i endelig barnetall, er vanskeligere å fastslå. Å identifisere varige reformeffekter krever at det finnes gode sammenligningsgrupper som ikke har hatt, og heller ikke kommer til å få, samme nytte av en ytelse. I tillegg må fruktbarheten studeres over en lengre tidsperiode, som vanskeliggjør en presis måling da det kan ha skjedd andre endringer som påvirker fruktbarheten samtidig. 224

Studiene vi nevnte i kapittel 6.3, har kunnet identifisere varige reformeffekter på fødselstall, men har allikevel ofte ikke inkludert førstefødsler, og konklusjonene om økt fruktbarhet er i stor grad basert på fødselstall blant kvinner som nærmer seg slutten av sin reproduktive fase. I disse gruppene kan en raskere påfølgende fødsel lettere kobles til et høyere samlet barnetall, noe som indikerer en varig effekt på fødselstallene.

Tidligere har gjennomsnittsalderen for første fødsel heller ikke vært like høy som i dag (se kapittel 2.1.3), noe som har begrenset interessen for hvordan reformer påvirker alderen ved første fødsel. Likevel finnes det enkelte studier, både fra Norge og andre land, som peker på at spesielt kontantoverføringer kan ha en betydelig innvirkning på unge menneskers fødselstiming. En økning i barnetrygden i Nord-Troms førte til økt fødselsrate, spesielt blant kvinner tidlig i 20-årene. 225 På samme vis viste en tysk simuleringsstudie at de langsiktige effektene av en kontantoverføring for å stimulere fødselstall var konsentrert blant yngre kvinner. 226

Effekten andre ytelser, som barnetilsyn og foreldrepermisjon, har på alderen ved første fødsel, er uviss. Men slik ytelsene er innrettet i Norge i dag, har unge mennesker insentiver til å vente med å få barn til de har hatt nok inntektsgivende arbeid til å få foreldrepenger. Dette gir et insentiv til å ha en relativt godt betalt jobb før man får barn, og dermed – for de fleste – til å få barn noe senere. Samtidig har det kun vært mindre endringer i foreldrepermisjonsordningen de siste årene, så endringer i permisjonsordningen har neppe i seg selv bidratt til at fruktbarheten har falt (jf. kapittel 6.1). Økende muligheter til å få assistert befruktning kan i tillegg ha bidratt til å endre oppfatningen av når man kan og bør få barn, og kan slik ha bidratt til en utsettelse av fødsler.

6.5 Oppsummert om familiepolitikk som ramme for fødsler

Litteraturgjennomgangen viser at politiske virkemidler som foreldrepermisjon, barnehager, helsetjenetilbudet og kontantoverføringer kan påvirke både tidspunktet for fødsler og det endelige barnetallet, og at ulike virkemidler treffer ulike grupper i samfunnet – ofte i tråd med insentivene som gis, men ikke alltid. 227 Mange av tiltakene som er evaluert i tidligere studier og i andre land, eksisterer allerede i Norge.

I kombinasjon gir foreldrepermisjonen i Norge, den lovfestede retten til barnehageplass for ettåringer og et relativt rimelig SFO-tilbud et godt grunnlag for begge foreldrene til å fortsette i jobb selv om de får barn. Denne innretningen har ført til at Norge lenge framsto som en pioner i å muliggjøre et relativt høyt fruktbarhetsnivå i kombinasjon med høy kvinnelig yrkesdeltakelse – fram til fødselsratene falt i 2010.

I nyere tid har endringene i ordningene som påvirker familienes rammebetingelser, i hovedsak vært endringer som har kommet familiene til gode, med noen unntak, som perioder med nedgang i realverdien av barnetrygden, kutt i kontantstøtteperioden, innskrenking av overgangsstønaden og maksgrense i samlet utbetaling av uføretrygd med barnetillegg (se delkapittel 6.1). I samme tidsperiode har fallet i fruktbarhet vært særlig markant blant kvinner med kun grunnutdanning, 228 se nærmere i kapittel 4.5, og det er personer med lav utdanning som oftest blir uføretrygde. 229 Det kan derfor tenkes at dette, sammen med en nominell videreføring av barnetrygden fram til 2019, kan ha hatt innvirkning på valget om å få barn eller ikke, særlig for familier med lav inntekt. Imidlertid tyder flere empiriske studier på at kontantoverføringers betydning for fertilitet ikke nødvendigvis er størst hos dem med lavest inntekt. 230

Samtidig er det verdt å nevne at fallet i fødselsratene også har vært brattest i de aldersgruppene som har lavest utbytte av en av de viktigste og dyreste familiepolitiske støtteordningene – kompensert foreldrepermisjon. De aller fleste vil få utbetalt mer foreldrepenger ved å få barn når de er etablert i arbeidslivet. Sånn sett kan økningen i fødealder i noen grad sies å være vel så mye i tråd med som på tross av innretningen av den norske familiepolitikken. På samme måte som foreldrepermisjonsordningen kan ha bidratt til en normativ oppfatning om at det er viktig å ha et fotfeste i arbeidslivet før man får barn, kan det tenkes at en øremerket ytelse for yngre foreldre i et lengre tidsperspektiv kan bidra til å endre oppfatninger om når i livsløpet det passer å stifte familie.

En tidligere første fødsel gir et større vindu i den reproduktive perioden til å få flere barn (jf. kapittel 5.1). Gitt at alderen ved første fødsel aldri har vært så høy som den er i Norge i dag, er det rimelig å anta at velferdsordninger som gir insentiver for fødsler også tidligere i livsløpet, kan føre til at det totalt sett blir flere menn og kvinner som rekker å få ønsket antall barn.

Til sist kan det være verdt å nevne at kvinner er i fokus i mange av reformeffekt-studiene. Spørreundersøkelser peker mot at norske menn og kvinner har noe ulikt syn på hva slags institusjonell støtte som er avgjørende for å få barn. Mens kvinner i snitt er mer positive til tiltak som gir dem tid sammen med barn, er menn i snitt mer positive til tiltak som gir bedre økonomi. 231 Samtidig oppgir norske menn at de ønsker seg færre barn enn det kvinner gjør (kapittel 4.1). Hvis menn i større grad enn kvinner benytter seg av en «vetorett» i avgjørelsen om å få et barn (til), kan det være viktig at effektiv politikk tar hensyn til institusjonell støtte som oppfattes som viktig og relevant av menn.