1 Innledning

1.1 Fallende fødselstall

I løpet av de siste 15 årene har fødselstallene falt betydelig i store deler av verden. 1 Dersom denne trenden vedvarer, vil den få store konsekvenser for befolkningens størrelse og sammensetning. Befolkningsendringer skjer langsomt, men transformerer samfunnet. På kort sikt – i demografien en generasjon – vil færre barn gjøre at velferdsstaten sparer penger fordi færre går i barnehage og på skole. Når dagens småbarn er godt voksne, vil fallende fødselstall i dag gi færre og eldre mennesker i arbeid, og en mindre befolkning. Institusjoner må vris fra å støtte barnefamilier til å ta vare på eldre, noe som kan gjøre at dagens institusjonelle støtte til barnefamilier blir mer fragmentert.

Spørreundersøkelser viser at et stort flertall av unge menn og kvinner i Norge ser for seg et liv med barn. Foreldre tilbringer mye tid med barna sine og opplever det som en kilde til mening. Å få færre barn enn ønsket, kan også være en sorg for den enkelte. For par og kvinner som ikke lykkes med assistert befruktning, kan det å ikke få de barna man ønsket seg, være en stor sorg som man lever med over lang tid (se kapittel 5.2.1).

Nedgangen i fødselstallene i Norge de siste 15 årene har vært særlig sterk blant unge voksne i 20-årene. Gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende har økt fra 28 til 30 år for kvinner og fra 31 til 32 år for menn. Spørreundersøkelser tyder på at ønsket alder for førstefødsler er betydelig lavere enn dette. Stadig flere ender også opp med færre barn enn de opprinnelig ønsket seg. Kohortfruktbarheten – målt som endelig barnetall ved 45 år for kvinner og 50 for menn – har falt mindre til nå. På den andre siden vet vi ikke hvor mye dagens 29-åringer vil ønske og kunne «ta igjen» i 30-årene.

Den nordiske modellen kjennetegnes av sterk institusjonell støtte til barnefamilier, særlig i form av foreldrepenger og barnehagetilbud. Disse ordningene støtter opp under at både mødre og fedre kan delta i både lønnsarbeid og omsorg. I Norden har også fedrene brukt stadig mer tid på omsorg for barn. At mange velger å sette barn til verden, har blitt sett på som et tegn på et trygt og stabilt samfunn. De siste 15 årene har fruktbarheten falt bratt i Norden, og det samlede fruktbarhetstallet for Norge er nå 1,44. Om nedgangen ville vært enda større uten den institusjonelle støtten, kan vi ikke vite. Det raske fallet motiverer uansett en gjennomgang av om dagens institusjonelle støtte til barnefamilier er tilstrekkelig, og om den er riktig organisert.

1.1.1 Økt fødealder – årsaker og konsekvenser

Ønske om økonomisk sikkerhet, karriereutvikling og selvrealisering kan bidra til økningen i førstefødselsalder. Å ha en trygg økonomi og et godt sted å bo oppfattes som viktige forutsetningene for å bli forelder. De fleste tjener mer i 30-årene enn i 20-årene, og å få barn senere er også forbundet med bedre karriereutvikling. Også den norske familiepolitikken gir insentiver til å utsette barnefødsler: 40 prosent av unge menn og over 60 prosent av unge kvinner tar høyere utdanning, og de vil få betydelig bedre kompensert permisjon hvis de venter med å få barn til studiene er fullført og de er i jobb. Samtidig kan utsettelse av familiedannelse ha negative helsekonsekvenser for mor og barn: Risikoen for en rekke helsemessige utfordringer for mor og barn øker med foreldrenes alder. For de som ønsker flere barn, kan det å få det første barnet sent gjøre det vanskeligere å få flere barn senere. Forskning fra andre nordiske land viser at mange unge ikke er klar over hvor raskt fruktbarheten synker med alderen.

1.1.2 Årsaker til fallet i fødselstall blant unge voksne

En rekke faktorer kan ha bidratt til fallet i fødselstall blant unge voksne. Dagens unge voksne ønsker seg noe færre barn enn de som er eldre. Nedgang i ønsker om barn kan skyldes endringer i normer, verdier og livsmål. Ønsker om barn, særlig på kort sikt, formes også av muligheter, for eksempel av om en har trygg økonomi og er i et stabilt samliv. Blant unge voksne i 20-årene har fødselstallene falt i alle utdanningsgrupper og inntektskategorier. Fødselstallene blant unge under utdanning har alltid vært lave, og har sunket ytterligere etter siden 2009. Flere studier finner at det mest markerte fallet er blant unge voksne med grunnskole- og videregående utdanning, og blant de som har lavere inntekt. Barnløsheten øker mest blant både menn og kvinner med grunnskole. Det gir grunn til å undersøke betydningen av økonomiske barrierer – som for eksempel økte boligpriser og relativt lav lønn blant unge arbeidstakere. Det er noe færre unge som lever sammen med en partner enn før, og flere unge par går fra hverandre. Også «intensivt foreldreskap», med økt tids- og pengebruk på barn, kan føre til at noen utsetter eller velger bort foreldreskapet. At foreldre bruker mer tid med barna sine, kan være positivt for foreldre og barn, men kan bidra til mindre barneflokker. Denne rapporten gir en kort oppsummering av disse mulige driverne.

1.2 Mandat og avgrensninger

1.2.1 Utvalgets mandat

Det fullstendige mandatet til utvalget er tilgjengelig her . Formålet med utvalget er beskrevet slik:

Føremålet er å greie ut sannsynlege og moglege årsaker og skissere konsekvensar av nedgangen i fødselstala, og vurdere breitt kva som kan vere verksame og effektive tiltak for å snu utviklinga.

Bakgrunnen for å sette ned utvalget er beskrevet slik:

Det samla fruktbarheitstalet i Noreg har falt frå 1,98 barn per kvinne i 2009 til 1,40 barn per kvinne i 2023. Målinga for 2023 var det lågaste målte nivået i Noreg . Kvinnene ved slutten av sin fertile alder hadde i 2023 i gjennomsnitt fått 1,9 barn. Det er usikkert kva kohortfruktbarheita for dei yngre generasjonane vil bli, men trenden er nedgåande . Dei låge fødselstala er ikkje eit særnorsk fenomen. Det har vore ein nedgang i fødselstala i ei rekke andre land. I dag har Noreg lågare fødselstal enn OECD-gjennomsnittet. Noreg er blant landa der fødselstala har falle mest dei siste 10-15 åra.

Å få færre barn enn ønska, kan vere eit tap for den einskilde. Varig låge fødselstal vil og påverke samfunnet og føre til samfunnsendringar på lenger sikt. Utviklinga i fødselstal seier noko om samfunnsorganiseringa og ressursbruken i samfunnet, og kan på sikt svekkje den sosiale modellen og kontrakten mellom generasjonane. Regjeringa meiner det er naudsynt å få meir kunnskap om årsakene til utviklinga i fødselstala og kva for faktiske konsekvensar det kan få for samfunnet. Utvalet skal ut i frå denne kunnskapen vurdere tiltak som kan auke fødselstala og samstundes vere samfunnsøkonomisk effektive.

[…]

Verknader av offentleg politikk retta mot barnefamiliar og nye tiltak som kan påverka val om å få barn.

Regjeringa er oppteken av at staten legg til rette for at den einskilde får dei barna dei ønskjer, og støtter opp om foreldre slik at dei kan ta vare på barna dei får på ein god måte. Norsk velferdspolitikk har ikkje tradisjon for politikk som aktivt forsøker å auke talet barnefødslar. Samstundes blir det i dag nytta betydelege offentlege ressursar retta mot barnefamiliar. I så måte legg velferdsstaten allereie til rette for at ein kan danne familie, og offentleg politikk kan påverke avgjerda om og når ein får barn, og kor mange.

Problemstillingene utvalget skal gjøre rede for er beskrevet slik:

• leggje fram eit fagleg oppdatert kunnskapsgrunnlag om årsaker til nedgangen i fødselstala.
• gjere greie for samanhengar og tiltak i land med særleg avvikande trendar (trendar som kan gå begge vegar).
• identifisere vidare behov for forsking for å tilstrekkeleg forstå utviklinga i fødselstal og kva som driver endringane.
• drøfte og føreslå mål for politikk som fremjar fødslar .
• vurdere verknadane av offentleg politikk som råkar barnefamiliar, også utover den tradisjonelle familiepolitikken, og vurdere korleis politikken påverkar val om å få barn.
• vurdere om dagens politikk svekker insentiva til å få barn eller å få fleire barn enn to, eller gir insentiv til å utsetje det å få barn.
• vurdere moglege og målretta tiltak.
• særleg vurdere om det er tiltak som bør prioriterast for å auke fødselstala blant unge vaksne, t.d. under 30 år.
• greie ut verknadene av tiltaka utvalet føreslår utover verknaden tiltaka har på fødselstala.
• drøfte korleis det offentlege bør prioritere innsatsen retta mot barnefamiliar .

Utvalget skal levere to leveranser, beskrevet slik:

Utvalet skal levere si utgreiing i form av ein NOU innan 18 månader frå oppstart. Utvalet skal levere ein delleveranse innan april 2025. Delleveransen må som eit minimum innehalde einskilde tiltak som kan auke fødselstala og ei vurdering av kostnadane ved tiltaka, eventuelle målkonfliktar og i kva grad tiltaka føreslått kan ha varig effekt.

Denne rapporten utgjør utvalgets delleveranse.

1.2.2 Utvalgets tolkninger og avgrensninger av mandatet

Utvalget ser ikke på tiltak som kan begrense reproduktiv frihet, som for eksempel begrenset tilgang til (noen typer) prevensjon eller abort. Utvalget forstår denne avgrensningen som i tråd med mandatets beskrivelse av å legge «til rette for at den einskilde får dei barna dei ønskjer » . Endringer knyttet til reproduktiv helse, prevensjon og abort er likevel diskutert som mulige årsaker til at fødselstallene har falt.

Mandatet framhever at det å få ønsket antall barn, er positivt for den enkelte, samtidig som det at det fødes barn, kan være positivt for samfunnet som helhet. I mandatet er utvalget bedt om å vurdere tiltak som kan øke fødselstallene. Utvalget forstår mandatet dit hen at tiltakene skal legge til rette for at de som ønsker det, kan få barn. Demografen Trude Lappegård beskriver politikken som rammebetingelse for fruktbarhetsvalg i tråd med Tage Erlander, slik: «[..] å bygge et dansegulv som folket kan danse på, slik at hver enkelt kan danse sitt liv som de vil». Å legge til rette for betyr også at ønsket om barn – heller enn en økonomisk nytte ved å få barn – skal være den sentrale driveren bak valget om å få barn. Det er dermed prinsipielt, og ikke bare samfunnsøkonomisk, viktig at den totale støtten til (vordende) foreldre ikke overstiger den samlede kostnaden ved å oppdra barn.

Samtidig er det ønskelig at de foreslåtte endringene i størst mulig grad skaper målsynergier og unngår målkonflikter. Utvalget legger til grunn at mandatet må tolkes i tråd med relevante rettslige rammer. En rettslig ramme som utvalget har funnet grunn til å framheve særskilt, er hensynet til barnets beste, se boks 1.1.

Fødselstallsutvalget legger videre til grunn at politikk som skal øke fødselstallene, samtidig må sørge for gode oppvekstvilkår for barn. I mandatet beskrives dette som at staten «støtter opp om foreldre slik at dei kan ta vare på barna dei får på ein god måte» . Det er derfor viktig at tiltakene/politikk rettet mot familier legger til rette for god helse for barn og deres foreldre.

Å øke fødselstallene er et mål som kan begrunnes både på individnivå og på samfunnsnivå. På individnivå kan det å få ønsket antall barn, være et mål i seg selv, og det å få færre barn enn ønsket, kan være en sorg. Økte fødselstall kan også ha en verdi på samfunnsnivå, gitt at flere barn tilfører samfunnet utover familien de fødes i, en verdi (positive eksternaliteter). Framskrivinger av fødselstall og forsørgerbrøk samt konsekvenser av fallende fødselstall slik de er beskrevet i offentlige utredninger hittil, er kort omtalt i boks 3.1 i kapittel 3. Utvalget vil komme tilbake til en bredere beskrivelse av konsekvenser i sluttleveransen. En slik beskrivelse inkluderer, men er ikke begrenset til, konsekvenser for forsørgerbyrde og statsfinanser, endrede institusjoner og kultur, regionale konsekvenser, langsiktig aldring i og utenfor arbeidsstokken og solidaritet og støtte mellom generasjoner og aldersgrupper.

Store svingninger i fødselstallene gir fødselskohorter av ujevn størrelse. Dette kan ha mange konsekvenser på kort og lang sikt. På kort sikt vil en nedgang i fødselstallene gi mindre behov for midler og arbeidskraft til helsetjenester, barnehager og skoler. Hvis budsjettmidlene til barnefamilier fryses, kan man gi mer ressurser per barn. En rask nedgang vil gi behov for nedbygging av de samme tjenestene. Dette kan være særlig krevende i distriktene, der nedbygging kan gå ut over tilgjengelighet. Et samfunn med færre barn kan bli et mindre barnevennlig samfunn hvis tjenester og institusjoner rettet mot barn legges ned som en tilpasning.

Belastningene knyttet til krympende fødselskull i dag vil først merkes et godt stykke inn i framtiden, når dagens småbarn er godt voksne. Personer som kommer fra små fødselskull, vil isolert sett ha gode muligheter på arbeidsmarkedet, men små fødselskull vil gjøre det utfordrende for offentlige og private virksomheter å tiltrekke seg ny arbeidskraft. I Norge har stor innvandring dempet mye av effekten av de små fødselskullene fra 1980-tallet. Med global nedgang i fødselskullene kan den internasjonale konkurransen om å tiltrekke seg kvalifisert arbeidskraft bli betydelig skarpere over tid.

Et brått og varig fall i fødselstallene vil bidra til at det på mellomlang og lang sikt (om 50 år og senere) vil være relativt få i arbeidsfør alder sammenlignet med antallet eldre. Dette vil føre til store omstillingsutfordringer når samfunnet må tilpasse seg en ny situasjon. Samtidig blir gjennomsnittsalderen i arbeidsstokken høyere, noe som kan ha konsekvenser for innovasjon og produktivitet. Krympende fødselskull forventes også å gi flere barnløse menn, ettersom menn i gjennomsnitt er noe eldre enn sine partnere. 2

1.2.3 Fødselstall og befolkningseffekter som mål i tidligere utredninger

Utvalget har fått i oppdrag å beskrive hvordan tiltak som diskuteres og foreslås, passer inn i andre mål for familiepolitikken. I motsetning til en del andre politiske områder 3 har ikke familiepolitikken i Norge klart definerte overordnede mål som er vedtatt av Stortinget. Ulike ordninger har ulike formålsparagrafer, og ulike reformer i familiepolitikken har hatt ulike målsetninger ut fra den politiske motivasjonen bak endringen.

I mandatet til utvalget trekkes det fram at målet med norsk familiepolitikk tradisjonelt har vært å gi gode levekår for barn og familier, bidra til likestilling og legge til rette for at foreldre kan ha barn samtidig som de deltar i arbeidslivet. I tillegg har vi vurdert mål med familiepolitikken som er tatt med i tre sentrale familiepolitiske utredninger: Befolkningsutviklingen (Befolkningsutvalget, NOU 1984:26) 4 , Offentlige overføringer til barnefamilier (Longva-utvalget, NOU 1996: 13) 5 og Offentlig støtte til barnefamiliene (Ellingsæter-utvalget, NOU 2017: 6) 6 . Like muligheter for barn var ett av tre normative hovedmål med familiepolitikken, slik Ellingsæter-utvalget vurderte det. Reproduktiv og generell helse har vært et sentralt hensyn i familiepolitikken (se kapittel 7.4).

Befolkningseffekter har også tidligere vært mål for politikk rettet mot familier (se Hart og Holst 2023 7 for en overordnet diskusjon av hvordan den politiske behandlingen av dette målet har variert over tid). Å undersøke konsekvensene av fallende fødselstall var en eksplisitt del av mandatet til Befolkningsutvalget, som slik sett er det utvalget som er mest sammenlignbart med Fødselstallsutvalget. Begge utvalgene ble også satt ned i en periode med fallende fødselstall. Befolkningsutvalget konkluderte, om enn forbeholdent, med at økonomisk og institusjonell støtte til barnefamilier kan motvirke raske endringer i aldersstrukturen. Raske endringer i aldersstrukturen ble vurdert som lite hensiktsmessig for samfunnet. 8

Longva-utvalget vurderte overføringer til barnefamilier, og nevnte «bekymring for befolkningsutviklingen og barnetallet» som en av fem mulige utgangspunkt for utforming av familiepolitikken. 9 Utvalget framhevet særlig at en balansert aldersstruktur kan være hensiktsmessig for samfunnet (kapittel 6.1.5), i likhet med befolkningsutvalget. Fødselstall og aldersstruktur var ikke en del av målene med familiepolitikken som Ellingsæter-utvalget foreslo.

1.2.4 Utvalgets tolkninger av mandatet for delleveransen

Ifølge mandatet er hensikten med delleveransen å legge fram «enkelte tiltak» som kan øke fødselstallene, og vurdere kostnader, målkonflikter og effekter av tiltakene. Valget av fokus for delleveransen er dels begrunnet i utvalgets første analyser og oppsummeringer (i rapportens del 1), som viser at nedgangen i fødselstallene særlig har skjedd blant unge voksne (kapittel 2).

Videre har utvalget per i dag ikke gått nærmere inn på 1) tiltak som naturlig virker sammen med andre tiltak, eller som påvirker flere områder samtidig (for eksempel permisjonssystemet og pensjonssystemet), og 2) svært kostbare tiltak. Slike tiltak bør vurderes opp mot hverandre og samlet i NOU-en og vil derfor ikke vil bli behandlet i delleveransen.

I mandatet er det gjennomgående lagt vekt på at utvalget må være oppmerksom på og vurdere mulige målkonflikter mellom tiltakene som blir foreslått, og politikken ellers. Utvalget har derfor vektlagt dette, også i vurderingen av tiltak til delleveransen. Kapittel 7 i del 2 beskriver fem samfunnsmessige hensyn, eller mål, som kan berøres av tiltak som foreslås i denne rapporten: oppvekstvilkår, fordeling, arbeidstilbud, helse og likestilling. Disse målene danner rammen for diskusjonen av målkonflikter- og synergier i rapportens andre del.

1.3 Utvalgets sammensetning og arbeid

Utvalget har hatt følgende sammensetning:

• Rannveig Kaldager Hart (leder), førsteamanuensis og seniorforsker. Bærum
• Sara Cools, forsker. Oslo
• Heidi Tiller, overlege og professor. Tromsø
• Sylo Taraku, rådgiver. Drammen
• Vegard Fykse Skirbekk, professor og forskningsleder. Oslo
• Kristoffer Chelsom Vogt, instituttleder og professor. Bergen
• Kari Løvendahl Mogstad, lege og forfatter. Trondheim
• Katrine Vellesen Løken, professor. Bergen
• Alexander Berg Erichsen, samfunnsøkonom i Fagforbundet og høgskolelektor. Eidskog
• Eva Victoria Sparrman, samfunnsøkonom i NHO. Oslo
• Erlend Sæther, student. Alstahaug
• Maiken Køien Andersen, studenttillitsvalgt. Engerdal

Utvalgets sekretariat har i løpet av perioden bestått av følgende personer:

• Hans Henrik Bull (leder)
• Lars Thorvaldsen
• Kristine Gran Martinsen (til januar 2025)
• Eirik Rønning Strand
• Taran Grefberg
• Janna Bergsvik (fra januar 2025)

1.3.1 Utvalgets arbeid

Utvalgets møter

Utvalget ble oppnevnt 9. august 2024 og hadde sitt første møte 20. september. Utvalget har til sammen hatt åtte møter – ett todagers møte, fem heldagsmøter og to digitale halvdagsmøter. På møtene har utvalget diskutert utvalgets mandat og viktige temaer i utvalgsarbeidet, årsaker til nedgang i fødselstallene, familiepolitikken, situasjonen til studenter og andre unge voksne og helse før, under og etter svangerskap og fødsel. I 2025 har utvalget i økende grad brukt møtene til å diskutere innhold, tekst og tiltak i delleveransen.

Disse fagpersonene har holdt innledninger på og i tilknytning til utvalgets møter:

• Ane Tømmerås, forsker, SSB. Presentasjon av sentrale mål for å studere utviklingen i fødselstall og hva som har drevet nedgangen i fødselstall.
• Willem Adema, senior OECD economist. Presentasjon av fallende fødselsrater i OECD-land og rapport om fallende fødselstall I Norge.
• Trude Lappegård, professor, Universitetet i Oslo. Presentasjon med tittel: virker ikke lenger den gamle oppskriften for høy fruktbarhet i Norge og de nordiske land?
• Anna Rotkirch, Research Director, Population Research Institute, Finland. Presentasjon av rapport om nedgang i fødselstall i Finland.
• Anne Lise Ellingsæter, professor emeritus, Universitetet i Oslo. Presentasjon av NOU 2017: 6 Offentlig støtte til barnefamilier , inkludert hvilke tiltak utvalget foreslo.
• Martin Flatø, forsker, FHI. Presentasjon av menns perspektiv på familiepolitikk og sammenhengen mellom utdanning og fruktbarhet.
• Lars Dommermuth, forsker, SSB. Presentasjon av forskning om holdninger til og ønsker om barn.
• Malin Eberhard-Gran, seniorforsker og professor, Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning. Presentasjon om mental helse i svangerskapet.
• Lone Schmidt, professor, Institut for Folkesundhedsvidenskab, Københavns Universitet. Presentasjon om unges kunnskap om fekunditet.

I tillegg har flere utvalgsmedlemmer holdt innledninger på utvalgsmøtene:

• Rannveig Kaldager Hart: forskningsoppsummering om tiltak som har vist seg å ha effekt på fødselstallene.
• Vegard Skirbekk og Sara Cools: mulige årsaker til nedgangen i fødselstall.
• Maiken Køien Andersen: studentenes situasjon
• Kristoffer Chelsom Vogt: situasjonen for unge voksne uten høyere utdanning.
• Heidi Tiller: alder og fysisk helse i svangerskap og fødsler.
• Kari Løvendahl Mogstad: fastlegens perspektiv på helse i svangerskap, permisjon og småbarnstid.

Innspill til utvalget og ekstern kommunikasjon

Utvalgslederen har hatt møter med disse organisasjonene og fagpersonene som ønsket å komme med innspill til utvalget:

• Linn Landewall, daglig leder i Medforeldre.
• Lena Yri Engelsen (generalsekretær) og Mette Schjelderup (styremedlem) i Landsforeningen 1001 dager.
• Kristian Ophaug, familieterapeut ved OUS og Cecilie Hoxmark, biolog og grunnlegger av Prosjekt Åpenhet-om ufrivillig barnløshet og initiativtager til ressurssenteret.
• Sara Fugledal Wiik, seniorrådgiver i Jordmorforbundet NSF, og Ann Karin Swang, leder for Helsesykepleierne NSF.
• Eline Skirnisdottir Vik og Katrine Lamo, nestledere i Jordmorforeningen.
• Rida Akram, Henrik Vanvik-Hovstein og Ragnhild B. Bjormyr fra Juridisk rådgivning for kvinner (JURK).
• Sigve Næss Røtvold (velferds- og likestillingsansvarlig) og Jonas Ohlgren Østvik (politisk rådgiver) i Norsk studentorganisasjon (NSO).

Flere av organisasjonene og fagpersonene har også levert skriftlige innspill på utvalgets nettside, se Utvalg om fødselstall og velferdsordninger for barnefamilier .

Utvalget har brukt nettsiden til å kommunisere utvalgets arbeid, med korte referater fra utvalgets møter.

Flere av utvalgets medlemmer har deltatt i offentlige debatter og diskusjoner, dels som fagpersoner og dels som medlemmer av utvalget.

Rådsgruppe

Fødselstallsutvalget har oppnevnt en egen rådsgruppe. Rådsgruppen skal ivareta barnefamiliers og unges vurderinger og perspektiver. Målet er at rådsgruppen skal sikre bred medvirkning fra unge voksne i utvalgets arbeid. Oppnevning av rådsgruppen er foretatt etter innspill fra Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU), Norsk studentorganisasjon (NSO), Distriktssenteret og Foreldreutvalget for barnehager. Medlemmene i rådsgruppen er oppnevnt personlig og representerer seg selv i kraft av sin erfaring og kompetanse. Gruppen er sammensatt av personer i 20- og 30-årene med og uten barn.

Rådsgruppen består av følgende personer:

• Kenneth Tømmermo Reitan, Røyrvik
• Sandra Butoyi, Oslo
• Vilde Coward, Oslo
• André Almås Christiansen, Oslo
• Marthe Bjerke-Enge, Brandbu
• Synne Berteussen-Sandberg, Nord-Odal
• Mari Johansen Aune, Malvik

Utvalgsmedlemmene Erlend Sæther og Maiken Køien Andersen leder møtene og er bindeleddet mellom rådsgruppen og utvalget.

Rådsgruppen har hatt ett møte 7. mars 2025. Da diskuterte rådsgruppen årsaker til nedgangen i fødselstall for unge (i 20-årene), hva som må være på plass før man velger å få barn i dag, og mulige tiltak for å legge til rette for at flere kan få barn.

1.4 Om denne rapporten

Denne rapporten gir en bred beskrivelse av utviklingen i fødselstall i Norge i dette årtusenet, med særlig vekt på fallet etter 2009. Rapporten diskuterer mulige drivere av fallet i fødselstall, med vekt på utviklingen blant unge voksne i 20-årene. Rapporten diskuterer også hvordan ulike medisinske, økonomiske og institusjonelle faktorer kan påvirke valget om når det passer å få barn.

Målet med tiltakene i denne rapporten er å gi unge voksne et bedre kunnskapsgrunnlag for sine fruktbarhetsvalg, og bedre institusjonell støtte til å få barn tidligere hvis de ønsker det. Det er mange grunner til at unge voksne utsetter å få barn, og ikke alle disse grunnene kan eller bør påvirkes gjennom politiske tiltak. Dette står ikke i motsetning til å legge til rette for at de som ønsker det, skal kunne få barn litt tidligere.

Rapporten fokuserer på tiltak som tilrettelegger for at unge voksne kan få barn. Dette er en gruppe som er spesielt framhevet i mandatet. Å fokusere på en tydelig adskilt gruppe gjør det også enklere å peke på konkrete og avgrensede tiltak, og dermed svare ut mandatet for delleveransen, se avsnitt 1.2.4. Utvalgets flertall følger mandatet og setter grensen for unge voksne ved 30 år, men bemerker at en slik aldersgrense til en viss grad vil være vilkårlig.

Rapporten består av to deler. Den første delen gir en situasjonsbeskrivelse. Kapittel 2 beskriver den overordnede utviklingen i fødselstallene. Kapittel 3 ser kort på befolkningsframskrivinger og konsekvenser av lave fødselstall. Kapittel 4 beskriver årsaker til nedgangen i fødselstallene blant unge voksne i 20-årene. En forståelse av hvilke drivere som er viktige, gir et bedre utgangspunkt for å vurdere hvilke tiltak som kan være effektive. Tiltakene i denne rapporten forventes først og fremst å ha effekt på tidspunktet for første barn. Kapittel 5 beskriver hvordan tidspunkt for familieetablering påvirkes av – og påvirker – helse og økonomi. Kapittel 6 gir en kort beskrivelse av kunnskapsstatus for effekten av politikk på fødselstall, med særlig vekt på tiltak som kan være relevante for unge voksne.

Rapportens andre, og siste, del utreder konkrete tiltak som kan gjøre det enklere å få barn i 20-årene. I kapittel 7 skisseres målene med familiepolitikken (i utvidet forstand) og andre områder som berøres av politikk rettet mot barnefamilier, slik at en kan vurdere målkonflikter og -synergier. Kapittel 8 beskriver tiltak og utfall av tiltak relatert til helse og helsetjeneste. Kapittel 9 beskriver tiltak for økt disponibel inntekt for unge foreldre, og kapittel 10 beskriver tiltak som er spesifikt rettet mot unge under utdanning. I begge kapitlene vurderes kostnader og målkonflikter og hvorvidt tiltakene kan ha varig effekt. Kapittel 11 inneholder utvalgets anbefalinger.