2 Begreper og sammenhenger i sikkerhets- og beredskapsarbeidet

2.1 Begrepsdefinisjoner

Nedenfor defineres begreper som er mye brukt i dokumentet. Definisjonene er i stor grad hentet fra Meld. St. 5 (2020–2021) Samfunnssikkerhet i en usikker verden .

Sektor er innenfor sikkerhetsarbeidet å forstå som et departements samlede politikkområde. Det omfatter områder som kan styres direkte av departementet, og som ivaretas av underlagte etater og virksomheter, samt de områdene hvor styringsmulighetene er mer begrensede. Sistnevnte er for eksempel områder som ivaretas av kommuner og private virksomheter. 2 Se ellers kapittel 3 om hvordan kunnskapssektoren er definert og KDs sektoransvar for sikkerhet og beredskap.

Samfunnssikkerhet er samfunnets evne til å verne seg mot og håndtere hendelser som truer grunnleggende verdier og funksjoner og setter liv og helse i fare. Slike hendelser kan være utløst av naturen, være utslag av tekniske eller menneskelige feil eller bevisste handlinger. Justis- og beredskapsdepartementet (JD) bruker begrepene «samfunnssikkerhetsfeltet» og «samfunnssikkerhetsarbeidet» når samfunnssikkerhet omtales i sin helhet eller overordnet. Samfunnssikkerhetsarbeid omfatter forebygging, beredskap og krisehåndtering. KD benytter samme terminologi som JD. Arbeidsmiljørelatert HMS-arbeid er i utgangspunktet ikke en del av samfunnssikkerhetsarbeidet, men det er viktig å se områdene i sammenheng.

Statssikkerhet er ivaretagelse av statens eksistens, suverenitet, territorielle integritet og politiske handlefrihet. Statssikkerhet har tradisjonelt vært knyttet til forsvaret av territoriet mot væpnede angrep, men den kan også utfordres ved påvirkning med ulike former for pressmidler mot norske myndigheter og samfunnsaktører.

Nasjonal sikkerhet er definert som statssikkerhet pluss den delen av samfunnssikkerhetsområdet, som er av vesentlig betydning for statens evne til å ivareta nasjonale sikkerhetsinteresser, ref. sikkerhetsloven punkt 1, § 1-3. bokstav e.

Informasjonssikkerhet handler om å beskytte informasjonsverdiers konfidensialitet, integritet og tilgjengelighet, uavhengig av informasjonens karakter og lagringsmedium, gjennom en risikostyringsprosess. 3

Personopplysningssikkerhet inngår i arbeidet med informasjonssikkerhet, og handler om å beskytte personopplysninger mot utilsiktet eller ulovlig tilintetgjøring, tap, endring, ulovlig spredning av eller tilgang til personopplysninger som er overført, lagret eller på annen måte behandlet. 4 Dette inkluderer tiltak for å sikre konfidensialitet, integritet og tilgjengelighet, og inngår som en del av den overordnede informasjonssikkerheten. I dette dokumentet brukes derfor i hovedsak begrepet informasjonssikkerhet, unntaket er der personopplysninger er særskilt omtalt.

Personvern kan forstås som vern av den personlige integriteten i utvidet forstand. Et vesentlig element i personvernet er at den enkelte skal ha kontroll over, og i størst mulig grad kunne bestemme over, egne personopplysninger. Dette innebærer en rett til å få vite hvilke opplysninger andre kjenner til om en selv og hva opplysningene brukes til. Dette omtales ofte som personopplysningsvern, og det er primært denne dimensjonen som er underlagt omfattende lovregulering gjennom blant annet personopplysningsloven, og regler om taushetsplikt. 5 Personvern er en rettighet som blant annet er nedfelt i Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), og som strekker seg utover kun beskyttelse av personopplysninger. 6

Nasjonale sikkerhetsinteresser er i sikkerhetsloven definert som landets suverenitet, territorielle integritet og demokratiske styreform og overordnede sikkerhetspolitiske interesser knyttet til; (a) de øverste statsorganers virksomhet, sikkerhet og handlefrihet, (b) forsvar, sikkerhet og beredskap, (c) forholdet til andre stater og internasjonale organisasjoner, (d) økonomisk stabilitet og handlefrihet, og (e) samfunnets grunnleggende funksjonalitet og befolkningens grunnleggende sikkerhet. 7

Forebyggende sikkerhet benyttes i sikkerhetsloven og omfatter både tiltak som reduserer sannsynligheten for at en hendelse inntreffer og tiltak som reduserer virkningene ved en slik hendelse. Forebyggende sikkerhetsarbeid er planlegging, tilrettelegging, gjennomføring og kontroll av forebyggende tiltak mot sikkerhetstruende virksomhet og følger av slik virksomhet. 8

En krise er en uønsket situasjon med høy grad av usikkerhet og potensielt uakseptable konsekvenser for de enkeltpersoner, organisasjoner eller stater som rammes.

Sammensatte trusler er situasjoner der en aktør bruker et spekter av virkemidler for å påvirke oss. Begrepet brukes om strategier for konkurranse og konfrontasjon under terskelen for direkte væpnet konflikt som kan kombinere diplomatiske, informasjonsmessige, militære, økonomiske, finansielle, etterretningsmessige og juridiske virkemidler for å nå strategiske målsettinger. 9 Virkemidlene kan brukes hver for seg eller settes sammen og koordineres slik at de understøtter og forsterker hverandre. De kan også brukes over en lang tidsperiode. Norske borgere, politikere og offentlige og private virksomheter kan være utsatt for slik virkemiddelbruk.

Totalforsvar er en fellesbetegnelse for det militære forsvaret og den sivile beredskapen. Begrepet innbefatter den gjensidige støtten og samarbeidet mellom Forsvaret og det sivile samfunnet om forebygging, beredskapsplanlegging og operative forhold i fred, krise og krig.

Totalberedskap er samfunnets evne til, på en planmessig, forberedt og koordinert måte, å mobilisere dets samlede ressurser for å stå best mulig rustet overfor et sammensatt risiko- og trusselbilde.

2.2 Sammenhenger mellom sikkerhetsdomenene

Definisjonen av samfunnssikkerhet i 2.1 viser til grunnleggende verdier . Med dette forstås Grunnloven, beskyttelse av befolkningen, demokratisk styreform, menneskerettigheter, rettssikkerhet og rikets selvstendighet. 10 Med grunnleggende funksjoner menes funksjoner som er nødvendige for å ivareta befolkningens og samfunnets grunnleggende behov, for eksempel tilgang på livsnødvendigheter som mat, vann og varme, og vern mot uønskede hendelser. Verdiene det er vist til over, overlapper til en viss grad med verdier som statssikkerheten skal ivareta, jf. definisjonen over, men der samfunnssikkerheten i størst grad er rettet inn mot befolkningen og de samfunnene de lever i, retter statssikkerhet seg i større grad mot de øverste statsorganene, territoriet og vår nasjonale suverenitet. Noen vil si at statssikkerheten er en del av samfunnssikkerheten, mens andre vil si at statssikkerheten hviler på samfunnssikkerheten. En synes å være enig i at den gjensidige avhengigheten mellom disse sikkerhetsdomenene øker.

Norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk skal sikre statssikkerheten, og har tradisjonelt sett vært knyttet til forsvaret av territoriet mot væpnede angrep. Gjennom sammensatt virkemiddelbruk trues på den ene siden statssikkerheten av andre former for pressmidler enn militære, og på den andre siden kan andre aktører enn sentrale myndigheter bli truet.

Desinformasjon, påvirkningsoperasjoner, fordekte investeringer i strategisk næringsvirksomhet, forstyrrelser i forsyningskjeder, innsidere i kommersielle eller offentlige virksomheter, hyppigere digitale angrep og sabotasjeaksjoner er blitt en alminnelig del av trusselbildet. Tradisjonelt er fred, krise og krig betraktet som steg på en linje mot det stadig mer alvorlige. 11 Slike steg er i stadig større grad upresise størrelser for å forstå den nye sikkerhetssituasjonen. Overgangene mellom fred, krise og krig blir mindre tydelige.

Bruken av sammensatte trusler utfordrer det tradisjonelle skillet mellom statssikkerhet og samfunnssikkerhet. Aktiviteten pågår ofte over lang tid og omfatter både lovlige og ulovlige virkemidler. Aktiviteten foregår ofte fordekt ved bruk av mellomledd, og i økende grad bruker statlige aktører profittmotiverte kriminelle til å gjennomføre aksjoner. Videre kan aktiviteten være krevende å forstå, oppdage, håndtere og motvirke, og den treffer oss alle.

Både samfunnssikkerhet og statssikkerhet er kollektive goder og en offentlig oppgave, men dette må bygges i fellesskap av blant annet befolkningen og private og frivillige aktører. Kunnskapssektoren har en viktig rolle i dette arbeidet.

Samfunnssikkerhetsinstruksen slår fast at arbeidet med informasjonssikkerhet er en integrert del av arbeidet med samfunnssikkerhet. 12 Samtidig finner statssikkerhetshendelser ofte sted i den digitale sfæren. Informasjonssikkerhet er altså omfattet av de to øvrige domenene, men samtidig foreligger det en rekke krav og anbefalinger som gjelder særskilt for informasjonssikkerhet. Dette gjør at det ofte kan være hensiktsmessig å skille ut informasjonssikkerhet som et eget domene, slik vi gjør i dette dokumentet. I tidligere versjoner av dette dokumentet er begrepet «informasjonssikkerhet og personvern» brukt. «Personvern» har i tidligere versjoner blitt brukt synonymt med «personopplysningssikkerhet», noe flere har opplevd som forvirrende. I denne nye versjonen brukes derfor «informasjonssikkerhet» alene. Dette skyldes at dokumentet primært handler om krav og anbefalinger til sikkerhetsstyring, mens «personvern» er et begrep som gjerne benyttes til å beskrive rettigheter og plikter med et videre formål enn kun sikkerhetshensyn. Det er fremdeles anbefalt å se arbeidet med informasjonssikkerhet og personvern i sammenheng.

2.3 Systematisk arbeid med sikkerhet og beredskap

Arbeidet med sikkerhet og beredskap er en kontinuerlig prosess der forebygging, beredskap, håndtering, gjenoppretting og læring kan ses på som en sammenhengende kjede, jf. figur 1. Kjeden har vært kjent som «samfunnssikkerhetskjeden», men illustrerer også arbeidet med de øvrige sikkerhetsdomenene. I Totalberedskapsmeldingen er undertittelen til kjeden «Arbeidet med sikkerhet og beredskap». I alle leddene av kjeden er kunnskapsoppbygging og tilpasning til endringer i trussel-, risiko- og sårbarhetsbildet en integrert del av arbeidet. Kjeden illustrerer de ulike fasene i sikkerhets- og beredskapsarbeidet, men også at dette arbeidet krever kontinuerlig oppmerksomhet om forbedring.

Figur 1 Arbeidet med sikkerhet og beredskap – et kontinuerlig forbedringsarbeid 13

2.4 Kunnskapssektorens bidrag til totalforsvaret og totalberedskapen

På bakgrunn av den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen Europa har opplevd siden andre verdenskrig kom regjeringen våren 2025 med en melding til Stortinget om totalberedskap. Totalberedskapsmeldingen setter kursen for arbeidet med totalforsvaret og det sivile samfunnets motstandskraft i situasjoner der det verst tenkelige skulle skje, og Norge igjen skulle oppleve væpnet konflikt eller krig. 14

Regjeringen har satt tre hovedmål for arbeidet med å styrke det sivile samfunnets motstandskraft:

1. Et sivilt samfunn som er forberedt på krise og krig
2. Et sivilt samfunn som motstår sammensatte trusler
3. Et sivilt samfunn som understøtter militær innsats

Totalberedskapsmeldingen slår fast at kunnskapssektoren spiller en avgjørende rolle i arbeidet med å styrke sivil motstandskraft og totalforsvaret. 15 Herunder har sektoren flere viktige oppgaver som del av sitt samfunnsoppdrag. Blant disse er:

• Å satse på forskning og kunnskapsutvikling innen samfunnssikkerhet og beredskap. I Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning 2023–2032 (Meld. St. 5 (2022–2023)), jf. Innst. 170 S (2022–2023)) vil Regjeringen styrke arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap gjennom forskning, innovasjon og utdanning.
• Å drive studier innen samfunnssikkerhet, i tillegg til andre relevante studieretninger, blant annet innen digital sikkerhet.
• Å legge til rette for bedre samordning av FoU-systemene på sivil og militær side gjennom å utvikle et helhetlig forskningssystem for åpen, skjermet og gradert forskning
• Læreplanverket i skolen som legger godt til rette for at elevene lærer om kritisk tenkning og demokrati og blir aktive samfunnsborgere.
• Å styrke motstandskraften mot desinformasjon. Kunnskapssektoren spiller en særskilt rolle i dette arbeidet og er samtidig særlig utsatt ved at barn og unge er påvirkelige og ofte baserer seg på sosiale medier som nyhetskanaler. Samtidig er tilliten til forskning under press, en tillit som er avgjørende for et velfungerende demokrati. 16

Punktene over omhandler hvordan virksomhetene i kunnskapssektoren bidrar til sivil motstandskraft gjennom sitt samfunnsoppdrag. Virksomhetenes evne til å ivareta sin egen sikkerhet og beredskap en viktig forutsetning for dette. Herunder ser vi at forsyningssikkerhet blir stadig viktigere, blant annet gjennom virksomhetenes egenberedskap og deres evne til å håndtere forstyrrelser i forsyningskjeder.

I Totalberedskapmeldingen pekes det på at alle har et ansvar for å styrke den sivile motstandskraften i samfunnet og at den enkelte virksomhet kan bidra blant annet gjennom å:

• Tenke gjennom hvordan virksomheten kan opprettholde produksjon av varer og tjenester ved alvorlige hendelser som rammer samfunnet eller virksomheten.
• Lage beredskapsplaner for ulike typer hendelser som kan ramme virksomheten og virksomhetens drift.
• Lage rutiner for kollegastøtte og praktisere dette ved hendelser.
• Gjennomføre øvelser som kan sette virksomheten under press eller ut av drift.
• Følge NSMs grunnprinsipper for IKT-sikkerhet.
• Gjennomføre opplæring i råd om digital sikkerhet.
• Gjennomføre opplæring i kildekritikk.
• Peke ut en beredskapsansvarlig i virksomheten. 17

KD oppfordrer virksomhetene til å forholde seg til listen. Flere av punktene følges også opp i senere kapitler, og noen av dem faller inn under eksisterende krav.

2.5 Sikkerhetsledelse, organisering og kompetanse

Sikkerhetskultur i en virksomhet er summen av kunnskap, handlinger og holdninger til sikkerhet. Alle virksomheter har en sikkerhetskultur, og kvaliteten på denne kulturen påvirker evnen til å styre sikkerheten og håndtere uønskede hendelser. En god sikkerhetskultur kjennetegnes ved at sikkerhetstiltak ivaretas, sikkerhetstruende hendelser rapporteres og læring prioriteres. Det er et lederansvar å legge til rette for å følge opp utviklingen av virksomhetens sikkerhetskultur.

Lederansvaret innebærer å gi nødvendige rammebetingelser og strukturer for sikkerhets- og beredskapsarbeidet. Det innebærer også ansvaret for å motivere medarbeidere til å handle på måter som ivaretar sikkerhet og beredskap. Medarbeidere må vite hva som forventes av dem og forstå hvorfor sikkerhetstiltakene eksisterer. Det krever opplæring, ansvarliggjøring og trygghet til å melde fra om sikkerhetstruende hendelser. For å lykkes med å lage en god sikkerhetskultur, må ledere gå foran som gode eksempler.

God sikkerhet og beredskap krever velfungerende samvirke på tvers av aktører og sektorer. En god sikkerhetskultur på virksomhets- og sektornivå innebærer da også respekt for hverandres roller og ansvar, samt forståelse for at ulike aktører har forskjellige oppgaver og perspektiver som må hensyntas og sees i sammenheng.

Riktig kompetanse til å jobbe med sikkerhet og beredskap fordrer planmessig opplæring, kvalifisering og vedlikehold. § 7c i forskrift til sikkerhetsloven, virksomhetssikkerhetsforskriften, stiller krav til tilstrekkelig kompetanse om sikkerhet blant de som har tilgang til skjermingsverdige verdier. 18 Tilstrekkelig kompetanse er grunnleggende for alt arbeid med sikkerhet og beredskap.