1 Opplysningsplikt for digitale plattformer

1.1 Innledning og sammendrag

Departementet foreslår nye regler i skatteforvaltningsloven om opplysningsplikt for digitale plattformer som formidler utleie av fast eiendom, utleie av transportmidler og salg av tjenester.

Bakgrunnen for lovforslaget er OECDs internasjonale standard for automatisk utveksling av opplysninger om inntekter opptjent gjennom digitale plattformer, «Digital Platform Information» (DPI). Standarden har en obligatorisk og en frivillig del. Departementet foreslår å gjennomføre den obligatoriske delen av standarden i norsk rett. Etter standarden skal norske digitale plattformer rapportere tredjepartsopplysninger til skattemyndighetene om utenlandske skattepliktiges utleie av fast eiendom og salg av tjenester som formidles gjennom plattformen. Departementet foreslår videre å gjennomføre den delen av standardens frivillige del som gjelder utleie av transportmidler. Dette innebærer at digitale plattformer skal rapportere opplysninger om utenlandske skattepliktiges utleie av transportmidler som formidles gjennom plattformen. Opplysninger om skattepliktige som er bosatt i andre land, vil deretter utveksles med det aktuelle landet. Tilsvarende vil Norge få opplysninger om norske skattepliktige som benytter plattformer i andre land. Forslaget vil dermed styrke skattemyndighetenes kontrollmuligheter.

I høringsnotatet foreslo departementet å gjennomføre både den obligatoriske og den frivillige delen av DPI-standarden i norsk rett. På bakgrunn av innspill i høringen foreslår departementet ikke å gjennomføre den delen av standardens frivillige del som gjelder salg av varer. Departementet foreslår å følge utviklingen og vurdere dette på et senere tidspunkt.

Forslagene i proposisjonen her er ment å gjennomføre DPI med tilhørende kommentarer og retningslinjer. Standarden med kommentarer og retningslinjer vil derfor være sentrale momenter ved tolkningen av de norske bestemmelsene.

I tillegg til å gjennomføre standarden i norsk rett, foreslår departementet at digitale plattformer skal rapportere om norske skattepliktige etter tilsvarende regler som følger av standarden. For formidlere av drosjetjenester og ikke-digitale formidlere av utleie av fast eiendom foreslås det å videreføre gjeldende opplysningsplikt.

Departementet foreslår at endringene trer i kraft 1. januar 2026, med første rapportering til skattemyndighetene og utveksling av opplysninger med andre land i 2027.

1.2 Gjeldende rett

Digitale plattformer som formidler utleie av fast eiendom eller drosjetjenester, har i dag plikt til å gi tredjepartsopplysninger til skattemyndighetene. Tredjepartsopplysninger innebærer en plikt til å gi opplysninger om andre enn selskapet selv. Opplysningsplikten gjelder ikke bare for norske selskaper, men også aktører i utlandet som formidler drosjetjenester som utføres i Norge, eller utleie av fast eiendom som ligger i Norge, jf. Prop. 1 LS (2018–2019) Skatter, avgifter og toll 2019 punkt 19.5.1 og Prop. 17 L (2020–2021) Endringer i yrkestransportlova og skatteforvaltningsloven (tilsyn med kontrollutrustninger og tredjepartsrapportering til skattemyndighetene i drosjenæringen) punkt 4.4.3.

Etter skatteforvaltningsloven § 7-5 syvende ledd skal formidlere av drosjetjenester gi opplysninger fra skiftlappen for løyvehavere som er tilknyttet virksomheten. Skiftlappen kan hentes ut av taksameteret i drosjen. Formidlere av drosjetjenester omfatter både tradisjonelle drosjesentraler og andre formidlere, herunder digitale plattformer. Det skal blant annet gis opplysninger om løyvehaverens organisasjonsnummer og navn, løyvenummer og akkumulerte tall fra skiftlappene for kontant- og kredittomsetning, kjørte kilometer og besatte kilometer, jf. skatteforvaltningsforskriften § 7-5-21. Fristen for å gi opplysninger til skattemyndighetene er 31. januar i året etter inntektsåret.

Skatteforvaltningsloven § 7-5 åttende ledd bestemmer hva den som formidler tjenester eller utleie av kapitalobjekter gjennom en digital formidlingstjeneste, skal gi opplysninger om. Vedkommende skal opplyse om hva formidlingen gjelder, og om det som er betalt. Det er bare formidlere som tar seg betalt basert på gjennomførte transaksjoner, som er opplysningspliktige. Vilkåret er ment å fange opp formidlere som har sikre opplysninger om selve transaksjonene, jf. Prop. 1 LS (2018–2019) punkt 19.5.1. Opplysningsplikten etter § 7-5 åttende ledd er begrenset til å gjelde den som formidler utleie av fast eiendom, jf. skatteforvaltningsforskriften §§ 7-5-2 flg. Det skal blant annet gis nærmere opplysninger om den som mottar betalingen, beløp per utleieforhold, eventuelt gebyr leietakeren har betalt til formidleren, provisjon utleieren har betalt til formidleren, antall utleiedøgn per utleieforhold og eiendommens adresse. Fristen for å gi opplysninger til skattemyndighetene er 1. februar i året etter inntektsåret. For den som formidler utleie av fast eiendom, gjelder opplysningsplikten også når formidlingen skjer ikke-digitalt, jf. skatteforvaltningsloven § 7-5 niende ledd. Den som inngår kontrakt om utleie av fast eiendom på vegne av utleier, har også opplysningsplikt når betaling for tjenesten er knyttet til gjennomførte transaksjoner.

1.3 Bakgrunn

Deling av eiendeler og tjenester har blitt enklere og mer utbredt de senere årene. Den digitale økonomien åpner for nye forretningsmodeller. Digitaliseringen og fremveksten av delingsøkonomien er en internasjonal utvikling som ikke er særegen for Norge. De digitale plattformene er sentrale i utviklingen. Plattformene er ofte flernasjonale, og nye tjenester sprer seg raskt fra land til land. Markedet for digitale plattformer som tilrettelegger for transaksjoner mellom brukere i delingsøkonomien, har vokst raskt. Fremveksten av disse plattformene endrer mange forretningsområder.

For skattemyndighetene gir på den ene siden veksten i bruk av plattformer i delingsøkonomien betydelige muligheter. Det kan bringe aktiviteter som før ble utført i den uformelle kontantøkonomien, over på digitale plattformer. Transaksjoner og betalinger registreres dermed elektronisk. Nyttiggjøres dette på en hensiktsmessig måte, kan det føre til større gjennomsiktighet og bedre etterlevelse av skatteregelverket.

Samtidig er de ulike aktivitetene som utføres via digitale plattformer, ikke nødvendigvis synlige for skattemyndighetene. Utviklingen av den digitale økonomien innebærer et skifte fra tradisjonelle arbeidsforhold med arbeidskontrakter, til levering av tjenester fra uavhengige enkeltpersoner. Disse dekkes tradisjonelt ikke av tredjepartsrapportering til skattemyndighetene. Denne utviklingen representerer en risiko for konkurransevridning vekk fra tradisjonelle virksomheter.

Flere land har de siste årene innført ulike nasjonale rapporteringsregler for digitale plattformer. Siden flere plattformer gjennomfører transaksjoner i et globalt omfang, er det begrenset hvor effektivt det er å ha ulike nasjonale regler. Myndighetene kan ha vansker med å håndheve nasjonale rapporteringskrav når plattformen er hjemmehørende i et annet land. Plattformer som gjennomfører transaksjoner i flere land, kan i tillegg bli møtt med en lang rekke ulike rapporteringsregler. Dette kan medføre økte kostnader og potensielt skade virksomhetenes utvikling.

Det kan være krevende for skattemyndighetene å få informasjon om inntekter som selgere opptjener gjennom digitale plattformer. Samarbeid mellom skattemyndigheter i ulike land er et viktig virkemiddel for å hindre skatteunndragelser, og for å gjøre det enklere for skattepliktige å handle rett.

Det siste tiåret har det vært en omfattende utvikling innen utveksling av skatteinformasjon mellom land. Med dette som bakgrunn har OECD utviklet en internasjonal standard for automatisk utveksling av opplysninger fra digitale plattformer, «Model Rules for Reporting by Platform Operators with respect to Sellers in the Sharing and Gig Economy». Standarden er kjent som «Model Reporting Rules for Digital Platforms» (MRDP) eller «Digital Platform Information» (DPI). I proposisjonen her brukes forkortelsen DPI. Formålet med DPI er å styrke reglene om automatisk utveksling av opplysninger på skatteområdet, og å møte de skattemessige utfordringene som er forbundet med en stadig økende grad av digitalisering av økonomien. Like regler i flere land minsker rapporteringsbyrdene for plattformene og gjør det enklere å utveksle informasjon automatisk mellom landene.

Den 9. november 2022 signerte Norge en multilateral kompetent-myndighetsavtale om å gjennomføre OECDs DPI-standard. Den multilaterale kompetent-myndighetsavtalen er inngått med hjemmel i artikkel 6 i OECDs og Europarådets multilaterale konvensjon om gjensidig administrativ bistand i skattesaker. Avtalen er åpen for undertegning av alle land som har tiltrådt konvensjonen, og utgjør et rammeverk for utveksling av opplysninger mellom skattemyndighetene. Hittil har 29 land undertegnet avtalen. Det er antatt at flere land vil slutte seg til etter hvert. Omfanget er likevel vesentlig lavere enn for avtaler om for eksempel utveksling av bankinformasjon. Før avtalen trer i kraft og får virkning, må myndighetene i de aktuelle landene bli enige om å utveksle opplysningene. Selve informasjonsutvekslingen mellom de enkelte landene vil skje bilateralt.

EU har innført lignende regler om opplysningsplikt for plattformoperatører gjennom rådsdirektiv (EU) 2021/514 av 22. mars 2021 (DAC7). Det opprinnelige direktivet, rådsdirektiv 2011/16 av 15. februar 2011 om administrativt samarbeid på skatteområdet, kalles også for «DAC» etter direktivets engelske tittel (Directive on administrative cooperation in the field of taxation). Direktivet er endret flere ganger, og DAC7 er det sjette substansielle endringsdirektivet. DAC7 omhandler flere endringer til DAC, blant annet opplysningsplikt for digitale plattformer. I tillegg inneholder direktivet en obligatorisk automatisk utveksling av disse opplysningene mellom EU-land. I EU trådte reglene i kraft 1. januar 2023. Første utveksling mellom EU-land skjedde i 2024.

EUs regler i DAC7 kan ha fått betydning for norske digitale plattformer allerede fra 2023. DAC7 har regler om registrerings- og rapporteringsplikt også for digitale plattformer utenfor EU. Dette gjelder plattformer som formidler utførelsen av en relevant aktivitet for selgere som er skattemessig bosatt i et EU-land, eller formidler utleie av fast eiendom som ligger i et EU-land. Plattformen må i disse tilfellene registrere seg hos myndighetene i et EU-land og rapportere informasjon etter reglene i direktivet.

DAC7 inneholder regler om at plattformer utenfor EU kan oppnå status som «kvalifisert plattformoperatør utenfor EU» og dermed unngå registrering og rapportering til et EU-land. Vilkårene er at plattformens hjemland har inngått en avtale med EU-land om automatisk utveksling av opplysninger som svarer til de opplysningene som skal utveksles i medhold av direktivet («ekvivalens»), jf. DAC7 vedlegg V del I A nr. 5 til 7.

1.4 Hovedtrekk i modellreglene

DPI-standarden har en obligatorisk og en frivillig del. Den obligatoriske delen omfatter plattformer som formidler utleie av fast eiendom og salg av tjenester, inkludert transport- og leveringstjenester. Denne delen ble godkjent av OECD/G20 Inclusive Framework on BEPS 29. juni 2020, og følger av dokumentet «Model Rules for Reporting by Platforms Operators with respect to Sellers in the Sharing and Gig Economy». Den frivillige delen av standarden omfatter plattformer som formidler salg av varer og utleie av transportmidler. Denne delen ble godkjent av OECD Committee on Fiscal Affairs 17. juni 2021, og er inntatt som del II i dokumentet «Model Reporting Rules for Digital Platforms: International Exchange Framework and Optional Module for Sale of Goods». Den frivillige delen inneholder tillegg og endringer i den obligatoriske delen. I omtalen her inkluderes endringene som følger av den frivillige delen av standarden.

Modellreglene regulerer digitale plattformer, jf. del I A nr. 1 til 4. Med «plattform» menes programvare og applikasjoner som er tilgjengelige og gjør det mulig for selgere å koble seg til andre brukere for å utføre tjenester eller selge varer. Plattformer som krever inn vederlag fra kjøperen og utbetaler dette til selgeren, er også omfattet. Noen typer virksomhet er uttrykkelig unntatt fra plattformdefinisjonen. Dette gjelder virksomheter som bare behandler betalinger, annonserer eller reklamerer for en aktivitet eller omdirigerer eller overfører brukere til en plattform. Rene betalingsformidlere, annonsetjenester eller søkemotorer er dermed unntatt.

Opplysningsplikten påhviler «plattformoperatøren». Dette er den juridiske enheten som eier plattformen og som formidler kontakten mellom selgere og kjøpere på plattformen. Det er plattformoperatøren som inngår avtale med en selger om tilgang til plattformen. Plattformoperatøren kan kreve at selgeren gir opplysninger som er relevante etter modellreglene, og er dermed godt egnet som pliktsubjekt for opplysningsplikten. For enkelthets skyld bruker departementet i hovedsak uttrykket «plattform» om plattformoperatører i proposisjonen her.

For å bli opplysningspliktig må plattformen være kjent med, eller med rimelighet kunne forventes å være kjent med, vederlaget som er betalt mellom kjøper og selger, jf. modellreglene del I A nr. 6. Dette omtales nærmere i punkt 1.6.3 nedenfor.

Enkelte plattformer kan unntas fra opplysningsplikten, jf. del I A nr. 3. Landene som innfører modellreglene, kan velge å ta inn ett eller flere av unntakene. For det første kan plattformer som formidler aktiviteter for et samlet vederlag under EUR 1 million, unntas. Innføres et slikt unntak, kan oppstartsselskaper velge om de ønsker å være omfattet av opplysningsplikten fra starten av. For det andre kan det gjøres unntak for plattformer som godtgjør overfor myndighetene at forretningsmodellen deres er slik at den ikke tillater selgere å oppnå overskudd fra vederlaget. Dette inkluderer tjenester hvor brukerne deler kostnadene og ingen går med overskudd. For det tredje kan plattformer med en forretningsmodell som gjør at den ikke har selgere som det skal rapporteres om, unntas. Plattformer som bare har store hotellkjeder eller offentlige virksomheter som brukere, kan for eksempel unntas fra opplysningsplikt. Som departementet vil komme nærmere tilbake til, åpner EUs regelverk, DAC7, for færre unntak fra opplysningsplikten enn DPI.

Plattformen er opplysningspliktig til det landet hvor den er skattemessig hjemmehørende. Hvis plattformen ikke er hjemmehørende i noe land, skal den rapportere til det landet plattformen ledes fra eller reguleres av lovgivningen i, jf. modellreglene del I A nr. 4. Dette skal favne plattformer som har tilstrekkelig tilknytning til det aktuelle landet til at myndighetene kan håndheve etterlevelsen av regelverket.

Det er bare plattformer som formidler «relevante aktiviteter» som er opplysningspliktige. Etter den obligatoriske delen av DPI er relevante aktiviteter utleie av fast eiendom og salg av tjenester, jf. del I A nr. 5 til 7. Den frivillige delen av standarden omfatter utleie av transportmidler og salg av varer, jf. del I A nr. 5 og 8. Aktivitetene må skje mot et «vederlag», som omfatter enhver form for kompensasjon.

Utleie av «fast eiendom» omfatter både bolig- og næringseiendom, andre typer fast eiendom og parkeringsplasser, jf. kommentaren til modellreglene del I avsnitt 16. Både kort- og langtidsutleie er omfattet.

Med «tjenester» menes tids- eller oppgavebasert arbeid som utføres på anmodning fra en bruker, med mindre arbeidselementet bare utgjør en liten del av den samlede transaksjonen. Med «varer» menes enhver type fysiske eiendeler, jf. modellreglene del I C nr. 10.

Plattformen skal gi opplysninger om «rapporteringspliktige selgere» som formidler relevante aktiviteter gjennom plattformen. Dette er personer eller virksomheter som er registrert hos plattformen, og som har utført eller mottatt vederlag for aktiviteter i løpet av det aktuelle kalenderåret, jf. del I B nr. 1 til 3. Det skal ikke gis opplysninger om kundene, altså de som kjøper varer eller tjenester eller leier fast eiendom eller transportmidler gjennom plattformen.

Det skal bare rapporteres om selgere som er skattemessig bosatt i, eller leide ut fast eiendom i, et land som har en avtale om automatisk informasjonsutveksling med plattformens hjemland. I tillegg er enkelte selgere direkte unntatt fra opplysningsplikten, jf. modellreglene del I B nr. 4. Dette gjelder blant annet offentlige enheter, børsnoterte selskaper og hoteller. For slike aktører regnes risikoen for manglende etterlevelse av skatteregelverket som liten. Selgere av varer som har hatt færre enn 30 salg gjennom plattformen i løpet av året og mottatt inntil EUR 2 000 i vederlag, er også unntatt.

Plattformoperatøren skal gi opplysninger om eget navn, adresse og skatteregistreringsnummer («Tax Identification Number» – TIN) og om plattformens forretningsnavn, jf. modellreglene del III B. Om selgeren skal det gis opplysninger om navn, primæradresse, fødselsdato eller organisasjonsnummer, TIN og hvilket land som har utstedt dette. Det skal gis opplysninger om selgerens bankkonto eller annen konto som brukes til å motta vederlag. Videre skal det gis opplysninger om i hvilket land selgeren er bosatt.

Plattformen skal også gi opplysninger om vederlaget, hvor mange relevante aktiviteter selgeren har utført og om eventuelle gebyrer, provisjoner og lignende.

Ved utleie av fast eiendom skal plattformen i tillegg gi nærmere identitetsopplysninger om eiendommen og, hvis det er tilgjengelig, opplysninger om antall dager eiendommen ble utleid og om eiendomstypen.

Fristen for å rapportere er 31. januar i året etter det kalenderåret selgeren ble identifisert som en rapporteringspliktig selger, jf. modellreglene del III A nr. 1. Opplysningene skal gis elektronisk. Utvekslingen av opplysninger mellom landene skal i utgangspunktet skje innen utløpet av februar, og ikke senere enn utløpet av april.

Opplysningspliktige plattformer skal videre gjennomføre bestemte tiltak for å identifisere selgerne og hvor de er skattemessig bosatt, såkalt selgergjennomgang. Plattformen skal innhente bestemte opplysninger om selgere og verifisere disse opplysningene.

Plattformen kan velge å kun gjennomgå såkalte aktive selgere, jf. modellreglene del II G. Dette er selgere som enten har levert relevante aktiviteter, eller mottatt vederlag for slike aktiviteter, i løpet av det aktuelle kalenderåret, jf. del I B nr. 2. Det er bare slike selgere som skal rapporteres til skattemyndighetene.

Plikten til å gjennomgå selgere er noe forskjellig avhengig av om det er snakk om nye selgere eller eksisterende selgere. Avgjørende for skillet er det tidspunktet plattformen ble opplysningspliktig, enten fordi reglene trådte i kraft i plattformens hjemland, eller fordi plattformen endret sin virksomhet slik at den falt inn under opplysningsplikten. Eksisterende selgere er selgere som allerede var registrert hos plattformen på dette tidspunktet, mens alle selgere som registreres senere, betraktes som nye selgere.

Nye selgere skal gjennomgås senest 31. desember det første året plattformen blir opplysningspliktig. Plattformen skal benytte all tilgjengelig informasjon for å verifisere opplysningene om selgeren.

Eksisterende selgere skal gjennomgås senest 31. desember det andre året plattformen er opplysningspliktig. Dette skal redusere byrdene for plattformene i en overgangsperiode. For eksisterende selgere kan plattformen nøye seg med å bruke all elektronisk søkbar informasjon for å verifisere de innhentede opplysningene.

Modellreglene del IV inneholder krav om at landene som gjennomfører standarden, må ha et rammeverk for effektiv gjennomføring og håndheving på plass. Dersom et land ikke har et effektivt rammeverk, kan andre land som har gjennomført standarden, velge å ikke inkludere dette landet i sin liste over land som det skal utveksles med.

1.5 Høringen

Departementet sendte 28. juni 2024 på høring et forslag om plikt for digitale plattformer til å gi opplysninger til skattemyndighetene. Etter forslaget skal digitale plattformer som formidler utleie av fast eiendom, utleie av transportmidler, salg av tjenester eller salg av varer, pålegges en plikt til å gi opplysninger om norske og utenlandske skattepliktige som bruker plattformen. Forslaget er ment å gjennomføre OECDs DPI-standard i norsk rett. Høringsfristen var 1. oktober 2024.

Høringsnotatet ble sendt til 54 høringsinstanser, og departementet mottok 20 høringssvar. Følgende instanser har merknader til forslagene:

• Datatilsynet

• Entur AS

• ITF AS

• Landsorganisasjonen i Norge (LO)

• Leieboerforeningen i Norge

• Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)

• NHO Transport

• Norges Taxiforbund

• Regelrådet

• Regnskap Norge

• Schibsted Marketplaces

• Skattedirektoratet

• Statistisk sentralbyrå

• Stiftelsen Norstella

• I tillegg har én privatperson gitt høringssvar.

LO, NHO, NHO Transport, Regnskap Norge og Skattedirektoratet er positive til forslaget.

Regnskap Norge uttaler:

«Regnskap Norge stiller seg overordnet støttende til høringsforslaget. Vi vurderer forslaget som positivt som ledd i å få kontroll på den grenseoverskridende økonomien, og ser det samtidig som viktig med regelverk som samsvarer mellom de ulike landene slik det her er lagt opp til.»

Datatilsynet anerkjenner behovet for samordnet bekjempelse av skatteunndragelser, også på internasjonalt nivå. Tilsynets kommentarer gjelder først og fremst regelverksteknikken som foreslås, og hvilke overordnede rammer som settes for behandlingen av personopplysninger.

Regelrådet mener at forslaget ikke er tilstrekkelig utredet. Etter Regelrådets syn vurderer ikke utredningen grundig nok hvordan problemstillingen gjelder for norske digitale plattformer eller hvilke alternative implementeringsmetoder som er aktuelle. Regelrådet uttaler blant annet at det savner en detaljert beskrivelse av berørt næringsliv, og at dette gjør det vanskelig å vurdere de samlede økonomiske virkningene for norske aktører.

Leieboerforeningen i Norge er positive til forslaget, men mener at forslaget ikke går langt nok. Foreningen har merknader som gjelder plan- og bygningsregelverket og regelverket for utleie av bolig. Etter departementets syn gjelder disse merknadene forhold som ligger utenfor forslagene i høringsnotatet. Disse merknadene vil derfor ikke kommenteres nærmere.

Domstolsadministrasjonen, Forsvarsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, Klima- og miljødepartementet og Samferdselsdepartementet har ingen merknader til forslaget.

Flere høringsinstanser har konkrete merknader til forslagene. Disse høringsmerknadene drøftes løpende i tilknytning til de enkelte forslagene nedenfor.

1.6 Vurderinger og forslag

1.6.1 Innledning

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om å innføre en plikt for digitale plattformer til å gi tredjepartsopplysninger til skattemyndighetene, men foreslår et snevrere virkeområde for reglene enn i høringen. Plattformer som formidler utleie av fast eiendom, utleie av transportmidler og salg av tjenester, herunder transporttjenester, foreslås omfattet av opplysningsplikten. Departementet foreslår at plattformer som formidler salg av varer, ikke skal omfattes av opplysningsplikten. Her foreslår departementet å følge utviklingen i markedet og i internasjonalt regelverk, slik at opplysningsplikt om salg av varer vurderes gjennomført på et senere tidspunkt.

Forslaget innebærer at den obligatoriske delen av DPI gjennomføres i norsk rett. I tillegg foreslås det regler som omfatter deler av DPIs frivillige del. Med en slik delvis gjennomføring av den frivillige delen kan man ikke med sikkerhet vite om andre land vil velge å utveksle opplysninger med Norge om utleie av transportmidler. Departementet vil likevel legge til rette for at slik utveksling skal kunne skje.

I tillegg til å gjennomføre standarden i norsk rett, foreslår departementet at digitale plattformer skal rapportere om norske skattepliktige etter tilsvarende regler som følger av standarden. For formidlere av drosjetjenester og ikke-digital formidling av utleie av fast eiendom foreslås det å videreføre gjeldende opplysningsplikt.

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om en overordnet bestemmelse i skatteforvaltningsloven, og at detaljene i pliktene reguleres i skatteforvaltningsforskriften. Skattedirektoratet har hatt forslag til forskriftsendringer på egen høring.

1.6.2 Reglenes virkeområde – hvem som skal være opplysningspliktige

I høringsnotatet foreslo departementet å gjennomføre både den obligatoriske og den frivillige delen av DPI. Slik ville opplysningsplikten omfatte plattformer som formidler utleie av fast eiendom, salg av tjenester, utleie av transportmidler og salg av varer. Bakgrunnen var særlig hensynet til plattformer som opererer i flere land. NHO kommenterer dette slik i sitt høringssvar:

«Etter NHOs syn er det positivt at Norge innfører rapporteringsregler som er i samsvar med OECDs DPI-standard, og som også utformes slik at de vil anses ekvivalente med reglene i EUs DAC7. Selv om reglene pålegger omfattende rapporteringsforpliktelser på plattformselskaper, noe som kan være byrdefullt, er det en stor fordel at reglene er harmonisert på tvers av land. På den måten kan man – forutsatt at de enkelte landene ikke legger til en rekke særkrav i rapporteringen – unngå et lappeteppe av rapporteringsregler som ville vært vesentlig mer krevende for selskapene å overholde.»

Schibsted Marketplaces har merknader til forslaget om opplysningsplikt om salg av varer. Høringsinstansen viser til at fungerende bruktmarkeder gir privatpersoner muligheten til å handle miljøvennlig og billigere. Schibsted Marketplaces uttaler at Classifieds Marketplaces Europe, en koalisjon av EU-baserte teknologiselskaper, har gjort seg erfaringer med EUs DAC7 og virkningene for bruktmarkedet:

«Selv om CME støtter målene til DAC7 og anser det som et viktig skritt mot forenkling og transparens, ser koalisjonen negative konsekvenser for bruktmarkedet mellom privatpersoner i de markedene hvor loven innføres. Det er lite sannsynlig at privatpersoner som selger brukte eiendeler på CME-medlemmenes markedsplasser vil ha noen reell skatteforpliktelse. De fleste privatpersoner som selger på CME-medlemmenes markedsplasser, selger kun ting de og familien ikke lenger bruker uten å selge med gevinst. CME har fått utallige tilbakemeldinger fra brukere som uttrykker bekymring og misforståelser knyttet til DAC7, noe som har ført til en nedgang i bruktomsetningen i Europa. Usikkerheten har vært spesielt stor etter misvisende medieoppslag rundt det nye regelverket.»

Schibsted Marketplaces mener på denne bakgrunn at det bør gjøres unntak fra rapporteringsplikten for bruktsalg fra privatpersoner. Høringsinstansen uttaler:

«Som beskrevet overfor skjer salg av brukte varer systematisk med tap, da privatpersoner selger private eiendeler som har vært brukt av familien og som de ikke lenger trenger. Salgene skjer derfor til en pris som er lavere enn den familien kjøper varen for. I det store og hele selger privatpersoner verken brukte sofaer, jakker eller biler med gevinst. Det virker totalt unødvendig for alle parter å pålegge innsamling av data og rapportering av transaksjoner i disse kategoriene. Som CME har dokumentert kan rapporteringsplikten hindre sirkulærøkonomien både gjennom økte transaksjonskostnader og endret selgeradferd.»

Også NHO uttaler det har lite for seg at privatpersoners salg av brukte varer omfattes av opplysningsplikten. I den grad det er mulig innenfor det internasjonale rammeverket, bør tersklene (verdi og antall salg) etter NHOs syn settes høyt nok til at privatpersoners bruktsalg i praksis ikke omfattes av rapporteringsplikten.

Regelrådet viser til at det er større handlingsrom ved gjennomføringen når det kommer til den frivillige delen av DPI, og mener at utredningen burde inneholdt flere vurderinger av hvilke alternativer som er aktuelle. Regelrådet uttaler videre:

«Slik Regelrådet forstår det vil plattformer som bidrar til sirkulær økonomi ved å muliggjøre salg, kjøp og leie av brukte ting omfattes av den nye rapporteringsplikten. Slike plattformer har ofte et stort antall brukere som tjener begrensede summer på salg. På bruktsalg er det normalt ikke skatteplikt så lenge varen selges med tap. Det er videre en vanlig løsning at betaling går gjennom plattformene, og det gir bedre sikkerhet for brukerne av plattformene. Plattformene tjener ofte penger på betalingsformidlingen. Slik vi oppfatter det må slike plattformer holde oversikt over alt salg som går gjennom plattformen for å identifisere mulige rapporteringspliktige. Det er viktig for det grønne skiftet at tjenester som bidrar til sirkulær økonomi ikke pålegges unødvendige byrder. Regelverket bør heller ikke gjøre det mindre lønnsomt å benytte sikre betalingsløsninger som er til fordel for forbrukere. Regelrådet mener disse momentene burde vært nærmere vurdert i utredningen.»

Departementet ser utfordringene en opplysningsplikt om salg av varer kan medføre for markedet for salg av brukte varer fra privatpersoner. Etter det departementet kjenner til er lignende innspill som Schibsted Marketplaces har gitt i høringen, også gitt internasjonalt, blant annet i forbindelse med EU-kommisjonens evaluering av direktiv 2011/16 om administrativt samarbeid på skatteområdet (DAC) høsten 2024.

Bakgrunnen for at departementet i høringsnotatet foreslo å gjennomføre både den obligatoriske og den frivillige delen av DPI, var særlig fordelene med like regler på tvers av landegrenser og hensynet til at de norske reglene skulle anses ekvivalente med DAC7. NHO fremhever dette i sin høringsuttalelse. Som påpekt i høringsnotatet, vil det kunne redusere byrdene for norske plattformer som har selgere i EU-land, dersom norske regler anses ekvivalente med DAC7. En norsk plattform som er opplysningspliktig til et EU-land gjennom DAC7, vil da under nærmere forutsetninger kunne rapportere til norske skattemyndigheter i stedet for til utenlandske skattemyndigheter.

Når det gjelder norske plattformer som formidler salg av varer på en slik måte at de ville omfattes av opplysningsplikten etter DPI, antar departementet etter en ny vurdering likevel at forretningsmodellen deres innebærer at disse har få utenlandske selgere. Hensynet til ekvivalens synes derfor ikke å veie tungt på dette området.

Videre vurderer departementet det som lite aktuelt å innføre særregler om unntak eller terskler for opplysningsplikt om salg av varer fra norske skattepliktige.

På denne bakgrunn foreslår departementet at den delen av DPI som gjelder opplysningsplikt om salg av varer, ikke gjennomføres nå. Departementet foreslår å følge utviklingen i markedet og i internasjonalt regelverk. Slik kan opplysningsplikt om salg av varer vurderes gjennomført på et senere tidspunkt.

I høringsnotatet ble det også foreslått opplysningsplikt for digitale plattformer som formidler utleie av transportmidler. Dette gjelder plattformer som kobler sammen personer som ønsker å leie for eksempel bil, motorsykkel eller båt, og utleiere av slike. Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til forslaget.

Skattemyndighetenes erfaring tilsier at utleie av transportmidler, spesielt utleie av biler, er økende i Norge. Opplysninger om slik utleie vil være nyttige for skattemyndighetene, for eksempel til bruk ved veiledning i forkant av levering av skattemeldingen. Dette vil også være forenklende for skattepliktige. På denne bakgrunn opprettholder departementet forslaget om at opplysningsplikten skal gjelde også for plattformer som formidler utleie av transportmidler.

Forslaget om å innføre opplysningsplikt om utleie av transportmidler, men ikke om salg av varer, innebærer at bare deler av DPIs frivillige del foreslås gjennomført i norsk rett. Avtalen Norge har undertegnet med andre land om utveksling av opplysninger, legger i utgangspunktet opp til at landene enten innfører bare den obligatoriske delen av DPI, eller både den obligatoriske og hele den frivillige delen. Med den løsningen departementet foreslår, kan man ikke med sikkerhet vite om andre land vil velge å utveksle opplysninger med Norge om norske skattepliktige som leier ut transportmidler gjennom utenlandske plattformer. Norske skattemyndigheter vil ellers bare få opplysninger om utleie av transportmidler fra norske digitale plattformer. Departementet vil likevel legge til rette for utveksling av slike opplysninger med andre land.

I proposisjonen her brukes i stor grad samlebetegnelsen «selgere» selv om det er snakk om utleiere og tjenesteytere.

DPI åpner for at plattformer som formidler aktiviteter for et samlet vederlag under EUR 1 million, unntas fra opplysningsplikt. EUs regelverk DAC7 åpner ikke for dette unntaket. Regelrådet mener at muligheten for å ta med unntaket i norsk rett burde vært vurdert. Schibsted Marketplaces mener at unntaket bør tas med i norsk rett, slik at oppstartsselskaper får muligheten til å teste og bygge opp en tjeneste uten rapporteringsbyrden. Etter Schibsted Marketplaces’ syn vil en opplysningsplikt fra første dag bidra til å legge et etableringshinder som vil hindre innovasjon og konkurranse.

Departementet viser til at høringsforslaget gikk ut på at kretsen av hvem som skal være opplysningspliktige, skulle være den samme etter de norske reglene som etter DAC7. Bakgrunnen var at dette ville lette byrden for norske opplysningspliktige som har selgere i EU-land.

Departementet har vurdert å innføre en terskel på EUR 1 million for opplysningsplikt.

Opplysningsplikter innebærer relativt sett en større byrde for små selskaper enn for større selskaper. Å innføre terskler for opplysningsplikt, for eksempel basert på selskapets omsetning, er et tiltak som kan bøte på dette. Samtidig kan slike terskler gjøre det mindre attraktivt for digitale plattformer å skalere opp virksomheten. Det kan også oppstå utfordringer hvis et selskap veksler mellom å komme over og under terskelen i ulike år. Videre antar departementet at det er enklere å innhente opplysninger fra selgeren når denne registrerer seg hos plattformen, enn på et senere tidspunkt. Med en terskel vil plattformer som overstiger terskelbeløpet, måtte innhente opplysninger fra selgere som allerede er registrert hos dem.

Departementet viser også til at flere norske plattformer som vil omfattes av forslaget i proposisjonen her, allerede har opplysningsplikt overfor skattemyndighetene. Plattformer som formidler utleie av fast eiendom, har i dag opplysningsplikt til skattemyndighetene etter skatteforvaltningsloven § 7-5 åttende ledd, jf. punkt 1.2. Terskelen for at denne opplysningsplikten inntreffer, er lav og går ut på at formidleren må drive virksomhet, jf. skatteforvaltningsforskriften § 7-5-2 tredje ledd. Formidlere av drosjetjenester har opplysningsplikt etter skatteforvaltningsloven § 7-5 syvende ledd.

Hvis det innføres en terskel på EUR 1 million i norsk rett, ville norske plattformer som ble omfattet av unntaket, etter departementets forståelse likevel få opplysningsplikt til et EU-land dersom de hadde selgere i EU-land, jf. gjennomføringsforordning (EU) 2023/823 av 13. april 2023 artikkel 2 nr. 2 og artikkel 8 nr. 2.

Etter en samlet vurdering foreslår departementet ikke å innføre et unntak fra opplysningsplikt for plattformer som formidler aktiviteter for et samlet vederlag på under EUR 1 million. Departementet understreker at det er viktig at skattemyndighetene gir god veiledning til plattformene både før og etter innføringen, og legger til rette for at byrden ved å oppfylle pliktene blir lavest mulig.

Entur AS uttaler at det er uklart hvilke offentlige virksomheter som omfattes av Skattedirektoratets forslag til forskriftsendringer, som har vært på egen høring. Departementet forutsetter at disse merknadene følges opp av Skatteetaten i arbeidet med forskriftsendringer og veiledning.

1.6.3 Nærmere om hvem som er opplysningspliktige

For at en digital plattform skal være opplysningspliktig, må plattformen være kjent med, eller med rimelighet kunne forventes å være kjent med, det som er betalt, jf. definisjonen av vederlag i DPI del I A nr. 6. Dette innebærer at plattformens forretningsmodell avgjør om den er opplysningspliktig eller ikke. I tilfeller hvor plattformen tar seg betalt basert på hvor mye som betales i vederlag mellom kjøperen og selgeren, er plattformen opplysningspliktig, jf. kommentaren til modellreglene del I avsnitt 40. Dette svarer til vilkåret i den gjeldende opplysningsplikten for digitale formidlingstjenester etter skatteforvaltningsloven § 7-5 åttende ledd.

Dersom kjøperen må ta kontakt med selgeren direkte, og både avtaleinngåelsen og betalingen skjer uten at plattformen er involvert, vil plattformen ikke ha opplysningsplikt. Dette gjelder selv om det er angitt en pris i annonsen. Det er betalingsstrømmen som er interessant for skatteformål. En plattform som legger til rette for både avtaleinngåelsen og betalingen, har opplysningsplikt. Dette gjelder også hvis plattformen bruker en tredjepart til å formidle betalingen.

Bare plattformer som lar selgere koble seg til andre brukere for å levere tjenester, er omfattet. Plattformer som for eksempel selger egne tjenester, faller utenfor. Også den som inngår kontrakt om utleie av fast eiendom på vegne av utleier, hvor betaling for tjenesten er knyttet til gjennomførte transaksjoner, er omfattet av opplysningsplikten, jf. del I punkt 15 i «Model Reporting Rules for Digital Platforms: Frequently Asked Questions».

Departementet foreslår at det tas inn i skatteforvaltningsloven § 7-11 at «digitale plattformer» skal gi opplysninger til skattemyndighetene. Uttrykket er ment å tolkes i samsvar med modellreglenes definisjon av plattformoperatør. I medhold av skatteforvaltningsloven § 7-13 (med forslaget ny § 7-15) kan det gis nærmere bestemmelser i forskrift om hvem som regnes som opplysningspliktige og om eventuelle unntak fra opplysningsplikten. Departementet vil legge til rette for at plattformer unntas fra opplysningsplikten når de på forhånd og årlig godtgjør overfor skattemyndighetene at de har en forretningsmodell som gjør at de ikke har selgere som det skal rapporteres om, jf. forslaget i høringsnotatet og unntaket i DPI del I A nr. 3 bokstav c. Plattformer som bare har store hotellkjeder eller offentlige virksomheter som brukere, kan for eksempel unntas fra opplysningsplikt. EUs regelverk DAC7 inneholder bare dette unntaket, og ikke de øvrige unntakene modellreglene del I A nr. 3 åpner for.

DPI åpner for at det gjøres unntak for plattformer som godtgjør overfor myndighetene at forretningsmodellen deres er slik at den ikke tillater selgere å oppnå overskudd fra vederlaget, jf. del I A nr. 3 bokstav b. Dette inkluderer tjenester hvor brukerne deler kostnadene og ingen går med overskudd. I høringsnotatet ble dette unntaket ikke foreslått tatt inn i norsk rett. Ingen høringsinstanser har kommentert forslaget. Slik departementet forstår det, er unntaket gjennomført i land som Canada og Storbritannia, som har fått konstatert ekvivalens mellom deres regelverk og DAC7. Departementet kjenner ikke til om unntaket er relevant for norske plattformer, men ser likevel grunn til at unntaket tas med i norsk rett. Det legges opp til at unntaket gjennomføres i forskrift.

De opplysningspliktige aktivitetene er utleie av fast eiendom, utleie av transportmidler og salg av tjenester. Av tjenester omfattes alle typer tids- eller oppgavebasert arbeid som utføres på anmodning fra en bruker, for eksempel drosjetjenester, budtjenester, håndverkertjenester, undervisning, databehandling, juridiske tjenester og regnskapstjenester. For drosjetjenester foreslår departementet en særskilt løsning, se punkt 1.6.5 nedenfor. Både tjenester som utføres med fysisk tilstedeværelse, for eksempel transporttjenester, og tjenester som kan utføres over internett, for eksempel undervisning eller IT-tjenester, er omfattet. Offentlig tilgjengelige transporttjenester som drives i henhold til en forhåndsbestemt tidsplan, for eksempel buss-, tog- og flyreiser, er ikke en personlig tjeneste, jf. kommentaren til modellreglene del I avsnitt 17. Hvis den som utfører tjenesten, er ansatt hos plattformoperatøren eller et nærstående selskap, er tjenesten derimot ikke omfattet av opplysningsplikten, jf. kommentaren til modellreglene del I avsnitt 23.

Etter de gjeldende bestemmelsene i skatteforvaltningsloven påhviler plikten til å rapportere til skattemyndighetene også utenlandske aktører som formidler utleie av fast eiendom eller drosjetjenester i Norge. Hvis en utenlandsk formidler er hjemmehørende i et land som har gjennomført DPI, skal formidleren unntas fra opplysningsplikten overfor norske skattemyndigheter. Formidleren vil ha plikt til å rapportere om norske selgere til skattemyndighetene i sitt hjemland, som så skal utveksle opplysningene med norske skattemyndigheter i samsvar med DPI. Slik som foreslått i høringsnotatet vil departementet legge opp til at unntak fra opplysningsplikten for slike formidlere gis i forskrift i medhold av skatteforvaltningsloven § 7-13 (med forslaget ny § 7-15) første ledd.

For å regulere hvilke aktiviteter som omfattes, foreslår departementet at det tas inn i § 7-11 første ledd at det skal gis opplysninger om «salg av tjenester, utleie av fast eiendom og utleie av transportmidler som formidles gjennom plattformen mot vederlag».

Departementet viser til forslag til endringer i skatteforvaltningsloven § 7-11 første ledd.

1.6.4 Hva det skal gis opplysninger om

Gjennom DPI forplikter Norge seg til å innhente og utveksle opplysninger om skattepliktige bosatt i land det er inngått utvekslingsavtale med. Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om at norske digitale plattformer skal rapportere om norske skattepliktige etter tilsvarende regler som følger av standarden.

For selgere som ikke er bosatt i Norge, legges det opp til at plattformene bare skal rapportere om utleiere og tjenesteytere som er bosatt i, og faste eiendommer som ligger i, land som Norge har avtale om utveksling med. Dette innebærer at omfanget av opplysningsplikten kan utvides i takt med at flere land gjennomfører DPI.

Eier av fast eiendom i Norge er skattepliktig hit for formue i og inntekt av eiendommen, uavhengig av om vedkommende er bosatt her. Norske skattemyndigheter vil derfor ha behov for opplysninger om eiendommer som leies ut i Norge via en norsk plattform, også når utleieren er bosatt i et land Norge ikke har utvekslingsavtale med. Departementet opprettholder derfor forslaget fra høringsnotatet om at digitale plattformer skal gi opplysninger til skattemyndighetene om faste eiendommer i Norge også der utleier er bosatt i et land Norge ikke har utvekslingsavtale med. Forslaget innebærer at plattformene skal gi opplysninger om alle faste eiendommer som leies ut i Norge, uavhengig av hvor utleieren anses skattemessig bosatt. Dette vil reguleres nærmere i forskrift.

I høringsnotatet ble det foreslått at det tas inn i skatteforvaltningsloven § 7-11 første ledd at den digitale plattformen skal gi opplysninger om utleieren eller tjenesteyteren, om det formidlingen gjelder og om det som er betalt.

Datatilsynet uttaler:

«Vi mener at man i loven må sette mer konkrete rammer for hvilken type opplysninger som kan innhentes; dette bør ikke hovedsakelig reguleres i forskrift. Vi har vektlagt at opplysningene skal innhentes til kontrollformål, noe som må anses å være særlig inngripende overfor den registrerte.

Lovens tyngde som rettskilde skyldes først og fremst selve lovgivningsprosessen. Nye lovforslag er gjenstand for en omfattende demokratisk behandling, der forslaget sendes på offentlig høring, behandles i Stortinget og til sist sanksjoneres av Kongen i statsråd. Generelt vil ikke prosessen for vedtakelse av forskrifter være ikke den samme, da forskrifter først og fremst sendes på høring til andre departementer og deres underliggende etater. Endring av lov vil dermed kreve en annen prosess en endring av forskrift.»

Departementet viser til at skattemyndighetene skal bruke opplysningene fra de digitale plattformene til fastsettingsformål, og ikke bare kontroll. Opplysningene kan brukes til veiledning, også i forkant av levering av skattemeldingen, og det er et mål at opplysningene skal kunne forhåndsutfylles i skattemeldingen hvis kvaliteten er god nok. Hvilke opplysninger som skal gis, følger av modellreglene og vil følge direkte av skatteforvaltningsforskriften. Etter departementets syn stiller ikke personvernregelverket krav om at det rettslige grunnlaget utelukkende må følge av lov. For at ikke loven skal måtte endres hver gang det skal gjøres justeringer i hvilke opplysninger som skal gis, er det hensiktsmessig at de nærmere detaljene reguleres i forskrift. Skattedirektoratet har hatt forslag til slike forskriftsendringer på egen høring. Videre vil departementet bemerke at selv om lovendringer krever en annen prosess enn forskriftsendringer, skal også høringer av forskriftsendringer sendes til alle offentlige og private institusjoner og organisasjoner som forskriftene skal gjelde for, eller som har interesser som særlig berøres, jf. forvaltningsloven § 37 første ledd. Alle som ønsker det, kan komme med høringsinnspill.

Departementet opprettholder forslaget om at det tas inn i skatteforvaltningsloven § 7-11 første ledd at det skal gis opplysninger om utleieren eller tjenesteyteren, om det formidlingen gjelder og om det som er betalt.

For utleie av fast eiendom innebærer forslaget noen forskjeller i hvilke opplysningstyper skattemyndighetene mottar sammenlignet med etter gjeldende rett. Blant annet vil skattemyndighetene ikke lenger motta opplysninger om tidspunktene for oppstart og avslutning av hvert utleieforhold.

Statistisk sentralbyrå påpeker at bortfall av enkelte opplysninger vil gjøre datakilden mindre relevant for bruk i offisiell statistikk om utleie av fast eiendom. Også Leieboerforeningen i Norge mener at skattemyndighetene bør få flere typer opplysninger, blant annet opplysninger om tidspunktene for oppstart og avslutning av hvert utleieforhold. Etter departementets syn bør det legges avgjørende vekt på hensynet til like regler over landegrenser, slik at opplysningstypene som skal innhentes, baseres på DPI. Etter DPI skal plattformen gi opplysninger om antall dager eiendommen ble utleid hvis det er tilgjengelig.

Departementet viser til forslag til endringer i skatteforvaltningsloven § 7-11 første ledd.

1.6.5 Særlig om drosjetjenester

Gjennomføring av DPI på drosjeområdet reiser noen særskilte problemstillinger, blant annet på grunn av det pågående arbeidet med den samlede drosjereguleringen.

Tidligere hadde alle innehavere av drosjeløyve plikt til å være tilknyttet en drosjesentral, såkalt sentraltilknytningsplikt. Drosjesentralen hadde plikt til å samle inn opplysninger om løyvehavernes inntjening gjennom taksameteret, og å rapportere dette til skattemyndighetene. Ved endringene i drosjereguleringene i 2020 ble sentraltilknytningsplikten opphevet, slik at løyvehavere kunne velge å være tilknyttet andre typer formidlere eller å ikke være tilknyttet en formidler i det hele tatt. Plikten til å rapportere tredjepartsopplysninger til skattemyndighetene ble på denne bakgrunn lagt på alle formidlere av drosjetjenester, jf. skatteforvaltningsloven § 7-5 syvende ledd og Prop. 17 L (2020–2021) punkt 4.4. Opplysningsplikten omfatter tradisjonelle drosjesentraler og digitale plattformer mv. Opplysningene skal hentes fra taksameteret i drosjen.

Fra 1. september 2024 er det gjeninnført en plikt for alle løyvehavere til å være tilknyttet en drosjesentral. Løyvehavere skal innen 1. april 2025 ha knyttet seg til en drosjesentral med sentralløyve. Forslaget ble innført på bakgrunn av forslag fra Drosjeutvalgets første delutredning.

Departementet viser til at det er utfordringer ved dagens ordning for tredjepartsrapportering til skattemyndighetene, og vil særlig peke på utfordringer med manglende integrasjon mellom taksameteret og de digitale plattformenes systemer. Dette medfører at digitale plattformer er avhengige av medvirkning fra løyvehaveren for å oppfylle opplysningsplikten sin overfor skattemyndighetene. I sin andre delutredning har Drosjeutvalget foreslått at det innføres alternativ til taksameter, såkalte kontrollutrustninger.

I høringsnotatet foreslo departementet å videreføre den gjeldende opplysningsplikten for formidlere av drosjetjenester, og å ikke gjennomføre DPI for nasjonale forhold på drosjeområdet. Bakgrunnen var det pågående arbeidet med drosjereguleringene og at det er usikkert hvordan markedet vil innrette seg etter de allerede gjennomførte endringene i drosjeregelverket.

NHO uttaler:

«NHO mener at digitale plattformer som formidler drosjetjenester i det norske markedet bør omfattes av DPI, fremfor av særnorsk regulering. Hensynet til å ha en standardisert regulering på tvers av land gjør seg ikke mindre gjeldende her enn ellers. Selv om det foregår arbeid med regulering av drosjenæringen, er det ikke grunn til å avvente med innføring av DPI.»

Også NHO Transport er uenig i forslaget i høringsnotatet og mener at digitale plattformer som formidler drosjetjenester i det norske markedet, bør omfattes av DPI. Om mulig bør rapporteringsplikten etter denne høringsinstansens syn gjelde tidligere enn fra 2027. NHO Transport viser til at rapporteringen ikke vil være spesielt byrdefull for selskapene, siden DPI er automatisert og standardisert informasjon som er harmonisert på tvers av land. Videre viser NHO Transport til at de norske drosjereguleringene ikke er endelig utformet, at DPI-rapporteringen ikke vil være til hinder for nasjonale reguleringer, og at det kan få uheldige utslag hvis et plattformselskap har virksomhet innenfor ulike tjenester/områder.

Norges Taxiforbund og Forum for Taxisentraler viser til at drosjesentraler allerede har opplysningsplikt etter skatteforvaltningsloven og at alle løyvehavere fra 1. mars 2025 har plikt til å være tilknyttet en drosjesentral. Høringsinstansene uttaler:

«Vi ber om en klargjøring av hvordan den foreslåtte opplysningsplikten for digitale plattformer vil forholde seg til de eksisterende kravene, og de nye kravene som her fremkommer.

Det er neppe intensjonen å pålegge taxisentraler som både opererer som taxisentral og turformidler et dobbelt sett av rapporteringskrav, mens internasjonale plattformselskaper potensielt kan operere under mindre strenge vilkår i og med at disse da ikke vil trenge å operere som sentral, men kun være tilgjengelig som formidler på en applikasjon.

Vi understreker viktigheten av at alle aktører i drosjenæringen, inkludert plattformselskaper, må være underlagt de samme rapporteringspliktene. Dette er essensielt for å sikre rettferdig konkurranse og forhindre at noen aktører kan utnytte smutthull i regelverket.»

ITF AS mener at opplysningsplikten for formidlere av drosjetjenester bør justeres slik at opplysningene hentes fra formidlerens egne systemer der formidleren ikke er en drosjesentral. Etter ITFs vurdering vil dette føre til at myndighetene får et betydelig bedre kontrollgrunnlag. Hvis dagens opplysningsplikt videreføres, vil det kunne medføre merarbeid for aktørene i drosjebransjen og delvis dobbeltrapportering.

Departementet viser til at alle formidlere av drosjetjenester, også digitale plattformer, er omfattet av den gjeldende opplysningsplikten etter skatteforvaltningsloven. Gjeninnføringen av sentraltilknytningsplikt vil ha konsekvenser for sammensetningen av drosjebransjen. Det er likevel for tidlig å si hvordan markedet innretter seg. På bakgrunn av denne usikkerheten og det pågående arbeidet med drosjereguleringene, opprettholder departementet forslaget om å ikke gjennomføre DPI for nasjonale forhold på drosjeområdet. Dette innebærer at det bare er løyvehavere som er skattemessig bosatt i utlandet, som skal rapporteres etter modellreglene. Departementet foreslår inntil videre å videreføre de gjeldende reglene om tredjepartsrapportering til skattemyndighetene i skatteforvaltningsloven.

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om at formidlere av drosjetjenester, både drosjesentraler og digitale plattformer, skal rapportere opplysninger om løyvehavere til skattemyndighetene etter de samme reglene som i dag, jf. skatteforvaltningsloven § 7-5 syvende ledd og skatteforvaltningsforskriften § 7-5 delkapittel E. Formidlere som bruker digitale løsninger til formidling og er omfattet av opplysningsplikten etter DPI, skal i tillegg gå igjennom løyvehaverne sine for å undersøke om noen av dem er skattemessig bosatt i utlandet. Dette vil gjelde formidlere, både drosjesentraler og digitale plattformer, som omfattes av opplysningsplikten etter DPI, uavhengig av hvordan de øvrige drosjereguleringene innrettes i fremtiden. Formidleren skal innhente bestemte opplysninger om løyvehaverne og verifisere disse opplysningene. Løyvehaveren skal anses å være skattemessig bosatt i landet hvor løyvehaverens primæradresse er, med mindre annen informasjon gir grunn til å tro at dette ikke er riktig.

Etter DPI skal formidleren gi opplysninger om selgeren. Det er den som er registrert hos plattformen og som har utført eller mottatt vederlag for aktiviteter i løpet av det aktuelle kalenderåret, jf. punkt 1.4 ovenfor. Departementet legger til grunn at det er løyvehaveren som anses som selger ved formidling av drosjetjenester. Formidlerens plikt til å gjennomgå selgere og rapportere vil derfor knytte seg til løyvehaveren, og ikke til eventuelle ansatte sjåfører hos denne. Løyvehaverne skal rapportere lønnsopplysninger om sine ansatte etter de alminnelige reglene i skatteforvaltningsloven § 7-2.

Forskjellene mellom rapportering etter de gjeldende reglene i skatteforvaltningsloven og etter DPI består særlig i om opplysningene skal hentes fra taksameteret eller ikke. Det vil også være noen forskjeller i hvilke opplysninger som skal rapporteres.

Hvis formidleren av drosjetjenester ikke har løyvehavere som er skattemessig bosatt i utlandet, kan formidleren rapportere om sine tilknyttede løyvehavere etter skatteforvaltningsloven § 7-5 syvende ledd på samme måte som i dag. Hvis formidleren har selgere som er skattemessig bosatt i utlandet, må opplysninger om disse rapporteres til skattemyndighetene i samsvar med forslaget til skatteforvaltningsloven § 7-11. Dersom det er få opplysninger som skal rapporteres, kan det benyttes en prosess med forenklet rapporterering. Opplysninger om de øvrige løyvehaverne kan rapporteres på samme måte som i dag. Departementet legger opp til at nærmere regler om rapporteringen gis i skatteforvaltningsforskriften.

Departementet vil følge arbeidet med drosjeregelverket og løpende vurdere endringer i regelverket for tredjepartsrapportering til skattemyndighetene.

Det vises til forslag til endringer i skatteforvaltningsloven § 7-5 syvende ledd.

1.6.6 Selgergjennomgang og tidspunkt for rapportering

Etter DPI skal rapporteringen til skattemyndighetene skje innen 31. januar i året etter det året selgeren ble identifisert som en rapporteringspliktig selger. Innen samme frist skal plattformen gi selgeren kopi av de innrapporterte opplysningene.

I høringsnotatet foreslo departementet en hjemmel for å gi forskrifter om digitale plattformers plikt til å identifisere utleiere, tjenesteytere og selgere og om fremgangsmåten ved slik identifisering, herunder om hvilke opplysninger plattformen skal innhente. Det ble også foreslått en overgangsordning for plattformer som er omfattet av den gjeldende opplysningsplikten etter skatteforvaltningsloven § 7-5 åttende ledd.

Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til forslaget.

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om en forskriftshjemmel i skatteforvaltningsloven § 7-11 om digitale plattformers plikt til å identifisere utleiere og tjenesteytere og om fremgangsmåten ved slik identifisering, herunder om hvilke opplysninger plattformen skal innhente. Nærmere bestemmelser vil gis i skatteforvaltningsforskriften. Skattedirektoratet har hatt forslag til slike bestemmelser på egen høring.

Etter modellreglene kan opplysningspliktige plattformer vente med å gjennomgå eksisterende selgere til 31. desember det andre året plattformen er opplysningspliktig. Selgere som først blir identifisert det andre året, skal rapporteres innen 31. januar året etter, jf. kommentaren til modellreglene del III avsnitt 2. Departementets forslag om at endringene skal tre i kraft 1. januar 2026, innebærer i utgangspunktet at plattformene først plikter å rapportere om eksisterende selgere i 2028. I høringsnotatet foreslo departementet en overgangsordning for plattformer som i dag rapporterer etter den gjeldende ordningen med opplysningsplikt om utleie av fast eiendom etter skatteforvaltningsloven § 7-5 åttende ledd. For at man ikke skal miste rapportering om norske skattepliktige for inntektsåret 2026, opprettholder departementet forslaget fra høringsnotatet om at disse plattformene skal omfattes av den gjeldende ordningen også for 2026 (med rapportering i 2027). Det legges opp til at plattformen kan velge om opplysningene for inntektsåret 2026 skal gis etter den gjeldende ordningen eller etter de nye reglene. DPI-reglene vil fases fullt inn fra 2027 (med rapportering i 2028).

Departementet viser til forslag til endringer i skatteforvaltningsloven § 7-11 annet ledd første og annet punktum.

1.6.7 Effektiv gjennomføring og håndheving

Landene som gjennomfører modellreglene, skal pålegge de opplysningspliktige å gjøre tiltak overfor selgere som ikke gir nødvendige opplysninger, jf. del IV. Dette kan for eksempel innebære at plattformen skal blokkere selgerens adgang til å knytte seg til kjøpere gjennom plattformen eller holde tilbake betalingen. Modellreglene del IV forutsetter videre at landene har regelverk som pålegger de opplysningspliktige å føre dokumentasjon over hvilke prosedyrer som er gjennomført og hvilken informasjon som er benyttet ved selgergjennomgangen og opplysningsplikten. Dokumentasjonen skal oppbevares i minst fem år etter utløpet av rapporteringsperioden.

I høringsnotatet foreslo departementet en hjemmel til å gi forskrifter om konsekvensene av at plattformen ikke får opplysninger fra utleieren, tjenesteyteren eller selgeren, herunder om plikt for plattformen til å utelukke denne fra tjenesten eller å holde tilbake vederlag. Det ble også foreslått en hjemmel til å gi forskrifter om at plattformen skal oppbevare opplysninger og dokumentasjon benyttet i forbindelse med identifisering.

Datatilsynet mener at sanksjonsmulighetene og rammer for lagringstid, sletteplikt mv. bør fastsettes direkte i loven for å øke forutsigbarheten for de registrerte.

Departementet viser til at det i høringsnotatet ble foreslått en hjemmel til å gi forskrifter om konsekvensene av at plattformen ikke får opplysninger fra utleieren eller tjenesteyteren, herunder om plikt for plattformen til å utelukke denne fra tjenesten eller å holde tilbake vederlag. Viktige virkemidler fra plattformenes side nevnes dermed i loven. Etter departementets syn er det hensiktsmessig at de nærmere detaljene reguleres i forskrift. Skattedirektoratet har hatt forslag til slike forskriftsendringer på egen høring. Departementet opprettholder på denne bakgrunn forslaget fra høringsnotatet. Det vises til forslag til endringer i skatteforvaltningsloven § 7-11 annet ledd.

Departementet viser videre til at regler om lagringstid, sletteplikt mv. følger av annet regelverk, blant annet personopplysningsregelverket. Departementet ser det ikke som hensiktsmessig å særregulere dette i bestemmelsen i skatteforvaltningsloven.

Etter DPI skal landene også ha regler for å kunne kontrollere de opplysningspliktiges etterlevelse av pliktene og for å håndheve manglende etterlevelse.

Departementet viser til at skattemyndighetene vil kunne kontrollere etterlevelsen av opplysningsplikten i medhold av de alminnelige kontrollbestemmelsene i skatteforvaltningsloven kapittel 10. Skatteforvaltningsloven § 14-1 om tvangsmulkt og § 14-7 om overtredelsesgebyr omfatter tilfeller hvor tredjeparter unnlater å gi pliktige opplysninger etter lovens kapittel 7. Lovens kapittel 14 gir i tillegg regler om straff.

Bestemmelsene om tvangsmulkt og overtredelsesgebyr i skatteforvaltningsloven §§ 14-1 og 14-7 omfatter også manglende etterlevelse av plikten til å gjennomgå selgere. Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om å presisere dette direkte i loven. Det vises til forslag til endringer i §§ 14-1 og 14-7.

Departementet legger til grunn at de internrettslige reglene om kontroll, tvangsmulkt, overtredelsesgebyr og eventuelt straff i all hovedsak er tilstrekkelige til å oppfylle modellreglenes krav til effektiv gjennomføring og håndheving. De gjeldende bestemmelsene om reaksjoner i skatteforvaltningsloven vil likevel ikke ramme manglende etterlevelse av plikten til å dokumentere selgergjennomgangen mv. Disse dokumentasjonsreglene vil ha klare likheter med bokføringsregelverket. Skattemyndighetene kan i dag ilegge bokføringspålegg overfor opplysningspliktige som ikke oppfyller plikten til å oppbevare dokumentasjon i samsvar med bestemmelser gitt i eller i medhold av skatteforvaltningsloven § 7-3, jf. skatteforvaltningsloven § 11-1 første ledd annet punktum. Bestemmelsene gjennomfører Common Reporting Standard (CRS) i norsk rett. Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om at skattemyndighetene skal kunne ilegge et slikt pålegg overfor plattformer som ikke overholder plikten til å oppbevare dokumentasjon etter bestemmelser gitt i medhold av § 7-11 annet ledd siste punktum.

Departementet viser til forslag til endringer i skatteforvaltningsloven § 11-1 første ledd.

1.6.8 Opplysningsplikt for ikke-digitale formidlingstjenester

Skatteforvaltningsloven § 7-5 åttende og niende ledd pålegger i dag opplysningsplikt på den som formidler utleie av fast eiendom, og den som på vegne av utleier inngår kontrakt om utleie av fast eiendom. Opplysningsplikten gjelder hvor betaling for tjenesten er knyttet til gjennomførte transaksjoner. Plikten gjelder uavhengig av om formidlingen skjer digitalt eller ikke-digitalt.

Den som formidler slik utleie eller inngår kontrakt på vegne av andre digitalt, vil omfattes av forslaget om opplysningsplikt for digitale plattformer etter skatteforvaltningsloven § 7-11.

Opplysningsplikt for ikke-digital formidling av utleie av fast eiendom vil falle utenfor DPI. Etter departementets syn kan det være behov for å videreføre dagens opplysningsplikt for ikke-digital formidling av utleie av fast eiendom for å sikre likebehandling og unngå at formidlingen dreier over på ikke-digital formidling. Departementet opprettholder derfor forslaget fra høringsnotatet om å videreføre denne opplysningsplikten. Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til forslaget.

Opplysningsplikten for den som formidler utleie av fast eiendom, hvor formidlingen ikke har skjedd gjennom en digital plattform, foreslås tatt inn i skatteforvaltningsloven § 7-5 åttende ledd. Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om at opplysningspliktens innhold og omfang blir tilsvarende som for digital formidling. Det innebærer at disse formidlerne gir samme opplysninger som i dag, unntatt opplysninger om antall utleiedøgn per utleieforhold (dato fra og til). I stedet for å summere antall transaksjoner (utleietilfeller) per år, summeres disse kvartalsvis.

Opplysningsplikten foreslås regulert ved at det tas inn i skatteforvaltningsloven § 7-5 åttende ledd at den foreslåtte opplysningsplikten i § 7-11 gjelder tilsvarende dersom formidlingen ikke har skjedd gjennom en digital plattform. Nåværende skatteforvaltningsloven § 7-5 niende ledd oppheves.

Det foreslås ingen tilsvarende bestemmelse for ikke-digital formidling av utleie av transportmidler eller salg av tjenester. På disse områdene er det ingen rapporteringsordning i dag.

Skatteetaten vil følge med på utviklingen på området og vurdere om det på sikt bør skje justeringer i reglene for ikke-digital formidling.

Departementet viser til forslag til endringer i skatteforvaltningsloven § 7-5 åttende og niende ledd.

1.7 Økonomiske og administrative konsekvenser

1.7.1 Innledning

Forslaget innebærer en opplysningsplikt for digitale plattformer som formidler utleie av fast eiendom, utleie av transportmidler og salg av tjenester. Flere av de digitale plattformene har opplysningsplikt til skattemyndighetene allerede i dag. Departementet foreslår nå et snevrere virkeområde for reglene enn i høringsnotatet, noe som innebærer at færre opplysningspliktige berøres. Digitale plattformer som formidler salg av varer, berøres ikke av forslaget.

I arbeidet med høringsnotatet ble det gjennomført en kost-nytteanalyse for å vurdere den samfunnsøkonomiske lønnsomheten av forslaget. Funn fra denne analysen er beskrevet i høringsnotatet, men selve analysen var ikke lagt ved høringsnotatet. Regelrådet er kritiske til dette og mener analysen, herunder tall og effekter mv., burde vært inkludert i høringen. Regelrådet mener også at høringsnotatet burde beskrevet berørt næringsliv grundigere. Etter Regelrådets syn gjør dette det vanskelig å vurdere om alternativet som ble foreslått i høringen, er det riktige.

Departementet viser til at markedet for digitale plattformer er uoversiktlig og at det er krevende å få kartlagt aktørene. Som beskrevet i høringsnotatet er estimatene av belastningen for de opplysningspliktige og omfanget av berørte aktører, usikre. EU innførte DAC7 fra 1. januar 2023, med første rapportering i 2024. Erfaringer Skatteetaten har innhentet fra andre skattemyndigheter, tilsier at det er krevende å få oversikt over markedet og å komme i dialog med alle opplysningspliktige. Det er brukt mye ressurser på å gi informasjon på hjemmesider, i dialogmøter og webinarer, i tillegg til en-til-en-oppfølging. Det har også vært behov for flere avklaringer knyttet til regelverket. Særlig mindre plattformer har hatt mye arbeid med å innhente nødvendige kundeopplysninger, utvikle og tilpasse IT-systemene for å samle inn riktige opplysninger og rapportere disse. Flere av utfordringene kan skyldes at regelverket ble innført på kort tid, og at plattformene har startet forberedelsene sent. Større plattformer har derimot vært klar over innføring av DAC7 og har dermed vært bedre forberedt.

Etter høringen er det gjennomført nye analyser av konsekvenser for berørte aktører. Skatteetatens erfaringer tilsier at det kan forventes at ca. 150–200 digitale plattformer blir rapporteringspliktige etter forslaget i proposisjonen her.

1.7.2 Konsekvenser for de opplysningspliktige

Etter forslaget skal plattformene samle inn omsetningsopplysninger mv. knyttet til det som er formidlet, foreta selgergjennomgang og rapportere opplysninger til skattemyndighetene. Forslaget kan føre til likere konkurransevilkår, særlig mellom utenlandske og norske formidlere, ved at norske skattemyndigheter vil motta tilsvarende opplysninger fra andre lands skattemyndigheter. For utleie av transportmidler er det som nevnt usikkerhet knyttet til om andre land vil velge å utveksle opplysninger med Norge.

Skatteetaten arbeider med å kartlegge hvilke digitale plattformer som blir berørt av forslaget. Siden virksomhetene er organisert på ulike måter, omfanget varierer og markedet stadig er i utvikling med nye aktører, er det krevende å få god oversikt over forretningsmodellene. Per nå foreligger det en «kandidatliste» på ca. 150–200 plattformer som kan være rapporteringspliktige etter DPI.

DPI pålegger de digitale plattformene plikter som de må sette seg inn i og etterleve. Hvilke byrder dette vil medføre for den enkelte, vil variere. Blant annet beror det på hvor profesjonelle plattformene er, dialogen deres med selgerne og hvilke aktiviteter som formidles.

Det vil være behov for små tilpasninger for plattformer som allerede rapporterer til EU etter DAC7. Disse har allerede et aktivt forhold til regelverk tilsvarende DPI, og rapporterer samme opplysninger til et valgt EU-land. For plattformer med selgere bosatt i EU-land som har gjennomført DPI, vil forslaget bety at de kun skal gi opplysninger til Skatteetaten, kan forholde seg til et norsk regelverk og kan få oppfølging av Skatteetaten.

Plattformer som ikke er underlagt rapporteringspliktene i DAC7, må derimot gjøre seg kjent med det nye regelverket, gjøre nødvendige systemendringer, identifisere de skattepliktige, samle inn pliktige opplysninger og rapportere disse til skattemyndighetene.

Opplysningspliktige som formidler utleie av fast eiendom, er i dag underlagt en egen rapporteringsplikt. I 2023 var det i underkant av 80 opplysningspliktige som sendte inn meldinger. Opplysningene ble blant annet brukt til forhåndsutfylling av skattemeldingen og utvidet veiledning. Dette omfatter både digital og ikke-digital formidling av utleie av fast eiendom. Ved innføring av DPI vil det skje mindre endringer i hvilke opplysninger som skal rapporteres for denne gruppen. De største endringene er at det skal innhentes utenlandsk TIN, at selgerne skal gjennomgås og at omsetning skal summeres per kvartal og ikke per år som i dag.

Formidlere av drosjetjenester har også en opplysningsplikt til skattemyndighetene i dag, hvor det gis opplysninger fra skiftlappen for den enkelte løyvehaver. Forslaget medfører ingen endringer i denne rapporteringsplikten. Digitale formidlere av drosjetjenester må likevel gjennomgå selgerne sine for å kartlegge om det er opplysninger som skal utveksles til et annet land etter DPI.

For disse gruppene antas det at forslaget ikke vil medføre behov for større systemmessige endringer. Dersom det er få opplysninger som skal rapporteres, vil det legges opp til en prosess med forenklet rapportering.

Forslaget får særlig økonomiske konsekvenser for digitale plattformer som formidler salg av tjenester og utleie av transportmidler, da disse ikke har plikt til å gi tredjepartsopplysninger om selgerne som benytter plattformen i dag. Erfaringsmessig har nye tredjeparter ofte systemer som er lite tilpasset en rapporteringsplikt til skattemyndighetene.

Plattformene må tilrettelegge for at opplysningene om den enkelte selger lagres og bearbeides på en slik måte at de kan rapporteres til Skatteetaten i samsvar med kravene. Forslaget vil normalt medføre både en investeringskostnad og varige rapporteringskostnader. Hvor store disse kostnadene blir, avhenger av hvor profesjonelle aktørene er, hva slags informasjon de har og i hvilke systemer informasjonen allerede eksisterer. Kostnadene vil hovedsakelig være knyttet til å etablere prosesser og systemer for rapportering, i tillegg til å identifisere og innhente informasjon om skattepliktige. Det vil også være kostnader knyttet til kompetanseheving.

For å få en indikasjon på hva en ny rapporteringsordning vil koste, har Skatteetaten innhentet opplysninger fra tredjeparter som har rapportert etter dagens ordning for formidling av utleie av fast eiendom. Deres erfaring tilsier at kostnadene varierer mye, både knyttet til behov for juridisk bistand og systemtilpasninger. Innhenting av informasjon fra selgerne kan også være en omfattende oppgave. Det kan ikke utelukkes at kostnadene for enkelte større aktører med mange kunder kan bli betydelige, mens mindre aktører med et begrenset antall opplysningspliktige kan håndtere rapporteringen med enklere endringer og manuelle oppgaver.

Muligheten til å kjøpe lisenser til nødvendig programvare og rapporteringsløsninger vil også variere og kan utvikle seg positivt over tid. Når samme opplysningsplikt innføres i flere land, kan det bidra til et større marked for å tilrettelegge for innsamling og rapportering fra profesjonelle rådgivere og systemleverandører.

Skatteetaten vil fortsette å kartlegge hvilke digitale plattformer som blir berørt av forslaget. Det vil bli gjennomført dialogmøter med berørte aktører og interesseorganisasjoner for å veilede om forpliktelsene og gi bistand i forbindelse med innføring og rapportering. Det vil også bli utarbeidet veiledninger til støtte i arbeidet med å oppfylle rapporteringspliktene og for å redusere byrden for de opplysningspliktige.

1.7.3 Konsekvenser for de skattepliktige

Omfanget av berørte skattepliktige er usikkert. Det er særlig usikkerhet knyttet til antall selgere som leier ut transportmidler og tilbyr tjenester gjennom digitale plattformer. Det antas likevel at et stort antall skattepliktige vil bli rapportert. Erfaringsmessig vil etterlevelsen av skattereglene bli enklere og bedre.

Det er ikke gjort konkrete undersøkelser av besparelser for den skattepliktige eller samfunnet generelt som følge av forslaget. Det antas likevel at det vil bidra positivt at de skattepliktige får informasjon fra den opplysningspliktige plattformen, som kan brukes i skattefastsettingen. De skattepliktige får kopi av opplysningene som rapporteres til Skatteetaten, noe som gir dem enklere tilgang til opplysninger som er nødvendige for riktig skatterapportering.

Skatteetaten tar sikte på å bruke opplysningene både fra utlandet og fra norske formidlere til risikovurdering og kontroll og, i den grad datakvaliteten er god, til veiledning og forhåndsutfylling av skattemeldingen. Ambisjonen på sikt er at opplysningene i størst mulig grad skal brukes i skatteprosessen, for eksempel gjennom skreddersydd veiledning til støtte i egenfastsettingen, eller forhåndsutfylling av skattemeldingen der regelverket og datakvaliteten legger til rette for det. Skatteetatens erfaring viser også at skattepliktiges evne til å etterleve skatteregelverket øker vesentlig der det gis individuell veiledning om aktuelle forhold direkte i skattemeldingen.

De skattepliktige må gi formidlerne opplysninger om fødsels- og d-nummer, organisasjonsnummer og utenlandsk TIN og adresse dersom dette ikke er registrert tidligere. Dette er normalt en engangsoppgave hvor senere kvalitetssikring blir en del av plattformens oppfølging for å ha riktige opplysninger om selgeren. Erfaringer fra øvrige nordiske land tilsier at ca. 10–15 prosent av opplysningene, inkludert salg av varer, gjelder skattepliktige bosatt i andre land og som skal utveksles dit.

1.7.4 Konsekvenser for skattemyndighetene

Skatteetatens erfaringer tilsier at både etterlevelsen av skattereglene og kvaliteten i skattemeldingene blir bedre ved innføring av en opplysningsplikt for tredjepart. Opplysninger om vederlag selgere har mottatt i forbindelse med omsetning gjennom plattformer både i inn- og utland, vil kunne gi Skatteetaten mulighet til å foreta bedre risikovurderinger og sette inn riktige tiltak.

Skatteetaten må utvikle systemløsninger for å samle inn opplysninger, gjennomføre internasjonal utveksling og sikre at opplysningene tilgjengeliggjøres for saksbehandlere på en effektiv måte. Det vil også gå med ressurser til løpende dialog med de opplysningspliktige for å veilede om forpliktelsene og se på mulighetene for å imøtekomme bransjens behov. Erfaringer fra andre skattemyndigheter viser at det har vært et stort behov for å informere om de nye reglene utad. Videre må Skatteetaten følge opp kvaliteten på mottatte opplysninger og kontrollere etterlevelsen av opplysningsplikten. Det vil også gå med ressurser til dialog og oppfølging av opplysninger som skal utveksles til utenlandske skattemyndigheter og opplysninger som mottas fra disse.

1.8 Personvernkonsekvenser

1.8.1 Krav om rettsgrunnlag etter personvernforordningen, Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8

Skattemyndighetenes behandling av personopplysninger må følge de grunnleggende prinsippene i personvernforordningen artikkel 5 om blant annet formålsbestemthet og dataminimering. Videre er det et grunnleggende krav at all behandling av personopplysninger må ha et behandlingsgrunnlag, jf. personvernforordningen artikkel 6 nr. 1. Det følger av artikkel 6 nr. 1 bokstav c at behandlingen er lovlig dersom «behandlingen er nødvendig for å oppfylle en rettslig forpliktelse som påhviler den behandlingsansvarlige». Etter bokstav e er behandlingen lovlig når den er «nødvendig for å utføre en oppgave i allmennhetens interesse eller utøve offentlig myndighet som den behandlingsansvarlige er pålagt». Det følger videre av artikkel 6 nr. 3 at grunnlaget for behandlingen nevnt i nr. 1 bokstav c og e skal fastsettes i unionsretten eller medlemsstatenes nasjonale rett som den behandlingsansvarlige er underlagt. Det må altså foreligge et såkalt supplerende rettslig grunnlag etter nasjonal rett.

Etter Grunnloven § 102 har enhver «rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon». Bestemmelsen kom inn i Grunnloven som ledd i grunnlovsreformen i 2014. Kontroll- og konstitusjonskomiteen ga i Innst. 186 S (2013–2014) punkt 2.1.9 side 27 uttrykk for at bestemmelsen blant annet omfatter «systematisk innhenting, oppbevaring og bruk av opplysninger om andres personlige forhold». Grunnloven § 102 gir ikke anvisning på noen adgang til eller vilkår for å gjøre inngrep i rettigheten. Høyesterett har lagt til grunn at det kan gjøres inngrep i retten dersom tiltaket har en tilstrekkelig hjemmel, forfølger et legitimt formål og er forholdsmessig, se Rt. 2014 side 1105 avsnitt 28 og Rt. 2015 side 93 avsnitt 60.

EMK artikkel 8 nr. 1 gir enhver «rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse». Det følger av artikkel 8 nr. 2 at det bare kan gjøres inngrep i retten når «dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter».

Behandlingen av opplysningene må dermed ha tilstrekkelig hjemmel, forfølge et legitimt formål og være forholdsmessig. Hjemmelskravet innebærer at rettsgrunnlaget skal være tilgjengelig og forutberegnelig, blant annet at det er formulert med tilstrekkelig presisjon og at det sikrer et vern mot misbruk og vilkårlighet. Grunnlaget må derfor gi tilstrekkelig klare rammer for myndighetenes skjønnsutøvelse. Hvorvidt rettsgrunnlaget tilfredsstiller disse kravene, vil bero på en konkret vurdering av blant annet hvor inngripende den aktuelle behandlingen av personopplysninger er. Kravet om legitimt formål etter EMK artikkel 8 nr. 2 innebærer at inngrepet må være nødvendig av hensyn til «den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter». Kravet om at inngrepet må være «nødvendig i et demokratisk samfunn» er tolket slik at det må foreligge «a pressing social need», og at det må være forholdsmessighet mellom det legitime formålet og inngrepet. Både gjennom hjemmelskravet og kravet om legitimt formål knytter proporsjonalitetskravet seg til en konkret vurdering av det enkelte inngrepet, og i utgangspunktet ikke til lovbestemmelsen som sådan.

1.8.2 Departementets vurderinger

Forslaget om opplysningsplikt for digitale plattformer vil innebære behandling av personopplysninger hos de opplysningspliktige og hos skattemyndighetene. Det vil også innebære et inngrep i retten til privatliv etter Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8. Kravene etter personvernforordningen, Grunnloven og EMK må dermed være oppfylt.

Forslaget i proposisjonen har et snevrere virkeområde enn forslaget i høringsnotatet, ved at færre typer aktiviteter, og dermed færre skattepliktige, omfattes.

Forslaget til lovbestemmelse i skatteforvaltningsloven § 7-11 vil, sammen med forskriftsbestemmelser i skatteforvaltningsforskriften, gi rettslig grunnlag for behandling av personopplysninger hos de opplysningspliktige og hos skattemyndighetene i samsvar med personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav c og e og nr. 3, Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8.

Videre må inngrepet være forholdsmessig, og prinsippet om dataminimering må ivaretas.

Formålet med forslaget er å effektivisere skattefastsettingsprosessen både for den skattepliktige og skattemyndighetene. Forslaget vil bidra til likebehandling og motvirke skatteunndragelser. Departementet legger til grunn at kravene etter personvernforordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav b om formålsbestemthet og kravet etter Grunnloven og EMK om at inngrepet må forfølge et legitimt formål, er oppfylt i denne saken. I EMK artikkel 8 nr. 2 nevnes hensynet til landets økonomiske velferd som et relevant formål.

De foreslåtte reglene innebærer behandling av personopplysninger om utleiere og tjenesteytere. Forslaget innebærer innhenting, bruk og utlevering av personopplysninger hos plattformoperatørene og innhenting, bruk og utveksling av personopplysninger hos skattemyndighetene. Det skal behandles personopplysninger som navn, fødselsdato, norsk fødselsnummer eller utenlandsk identifikasjonsnummer, adresse, bankkontonummer og hjemland. Avhengig av hvilken plattform det gjelder, kan opplysningene også si noe om hvilke tjenester en person har solgt eller hvilke formuesobjekter en person har leid ut. Forslaget innebærer ikke at det skal behandles særlige kategorier av personopplysninger, jf. personvernforordningen artikkel 9. Entur har merknader om at det må behandles personopplysninger om kjøperen av tjenester. Departementet viser til at forslaget ikke innebærer at det skal gis opplysninger om kjøperen. De aktuelle opplysningstypene er etter departementets vurdering nødvendige for at rett skattepliktig skal bli skattlagt for inntektene. Prinsippet om dataminimering anses på denne bakgrunn å være ivaretatt.

Forslaget innebærer en plikt for digitale plattformer til å behandle flere personopplysninger enn det mange gjør i dag, noe som vil utgjøre et større personverninngrep enn det som gjelder i dag. Plattformene er underlagt de samme kravene til behandling av personopplysninger som andre, men det ligger en viss risiko i at opplysningskvaliteten vil kunne variere avhengig av plattformenes profesjonalitet og størrelse. Enhver form for lekkasje eller datainnbrudd vil også ha større konsekvenser når opplysningene er mer detaljerte. Datatilsynet påpeker at tydelige definisjoner og god veiledning om regelverket vil kunne bidra til å sikre lik praktisering hos aktørene. Departementet er enig i dette, og understreker at det er viktig at skattemyndighetene utøver god veiledning overfor de opplysningspliktige. For øvrig viser departementet til omtalen av Datatilsynets høringsmerknader om regelverksteknikken, og departementets merknader til disse, i punkt 1.6.4 ovenfor.

Skattemyndighetene mottar i dag en rekke tredjepartsopplysninger etter skatteforvaltningsloven kapittel 7, blant annet fra arbeidsgivere, banker og digitale plattformer som formidler utleie av fast eiendom. Den som er opplysningspliktig etter disse reglene, må identifisere de skattepliktige det gis opplysninger om. De ansatte i Skatteetaten har en streng taushetsplikt om opplysninger de får kjennskap til i arbeidet sitt, og etatens datasystemer er utformet slik at opplysninger behandles på en sikker måte.

Opplysninger som utveksles i medhold av OECDs og Europarådets multilaterale konvensjon om gjensidig administrativ bistand i skattesaker, er omfattet av taushetsplikt og annen beskyttelse som følger av artikkel 22 i konvensjonen. Etter forslaget i proposisjonen her skal norske skattemyndigheter utveksle informasjon i medhold av denne konvensjonen. Opplysninger som utveksles i medhold av konvensjonen, skal blant annet behandles som hemmelige av mottakeren og skal beskyttes i samme utstrekning som opplysninger innhentet etter mottakerens interne rett. Videre skal opplysningene behandles i samsvar med sikkerhetsmekanismer avsenderen krever i samsvar med sin interne rett. Opplysningene kan uansett bare utleveres til personer eller myndigheter som er involvert i fastsettingen, innkrevingen, håndhevingen eller straffeforfølgning av skatteforhold eller har et tilsynsansvar. Mottakerne kan som hovedregel bare bruke opplysningene for de nevnte formålene. I tillegg kan opplysningene utleveres i offentlige rettssaker eller rettsavgjørelser knyttet til skatt.

I den utstrekning det følger av en gjeldende kompetent-myndighetsavtale om automatisk utveksling av opplysninger, skal norske skattemyndigheter etter forslaget også utveksle opplysninger de mottar fra plattformer, med skattemyndigheter i land utenfor EU/EØS. Bestemmelsene i personvernforordningen kapittel V må da følges.

Selv om forslaget innebærer et inngrep i personvernet, mener departementet at forslaget bør gjennomføres. Opplysningene som skal rapporteres, er nødvendige for skattemyndighetene i deres arbeid med skattefastsettingen. Tredjepartsopplysninger forenkler og effektiviserer skatteprosessen, og er en viktig del av vårt skattesystem. Det er behov for en opplysningsplikt for å forebygge svart økonomi. Forslaget kan bidra til likere konkurransevilkår mellom aktører i de relevante bransjene. For de skattepliktige kan skattefastsettingsprosessen forenkles, og skattemyndighetene kan veilede og kontrollere mer effektivt. Hensynet til internasjonalt samarbeid er også viktig. Som nevnt har EU-landene allerede innført en slik ordning gjennom DAC7, i tillegg til at flere land har signert avtalen om å gjennomføre OECDs standard. Jo flere land som innfører slike rapporteringsregler, desto bedre vil det legge til rette for etterlevelse av skattereglene og likere konkurransevilkår internasjonalt. Etter departementets vurdering veies personvernulempene ved forslaget opp av nytten ved rapportering, slik at tiltaket er forholdsmessig.

De tilnærmet like reglene som er innført i EU-landene i medhold av DAC7, er ansett for å være i samsvar med personvernforordningen og EU-pakten om grunnleggende rettigheter.

Når det gjelder spørsmålet om det finnes mindre inngripende alternative fremgangsmåter, kan departementet vanskelig se at det eksisterer alternativer som ivaretar de aktuelle hensynene i tilstrekkelig grad. Departementet har vurdert andre tiltak knyttet til informasjon og veiledning, men har kommet til at disse ikke vil være tilfredsstillende.

Samlet sett vurderer departementet det slik at inngrepet er nødvendig og forholdsmessig og i samsvar med kravene etter personvernforordningen, Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8.

1.9 Ikrafttredelse

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om at lovendringene trer i kraft 1. januar 2026. Første rapportering til skattemyndighetene skal skje i 2027. Departementet opprettholder forslaget om at plattformer som i dag rapporterer etter den gjeldende ordningen med opplysningsplikt om utleie av fast eiendom etter skatteforvaltningsloven § 7-5 åttende ledd, skal omfattes av den gjeldende ordningen også for 2026 (med rapportering i 2027), jf. omtale i punkt 1.6.6. Det legges opp til at plattformen kan velge om opplysningene for inntektsåret 2026 skal gis etter den gjeldende ordningen eller etter de nye reglene. DPI-reglene vil fases fullt inn fra 2027 (med rapportering i 2028).