3 Bakgrunnen for lovforslaget

3.1 Endringer i innleiereglene

Fra 1. april 2023 trådte det i kraft endringer i reglene om innleie fra bemanningsforetak, jf. Prop. 131 L (2021–2022). En av endringene var at den tidligere adgangen til innleie ved arbeid av «midlertidig karakter» ble opphevet. Dette medførte spørsmål om hvilken betydning lovendringen har når det gjelder bondens adgang til å kjøpe avløsertjenester. Dette skyldes at jordbruksforetak i mange tilfeller skaffer avløser via innleie, særlig fra avløserlag.

I proposisjonen uttalte departementet (side 34–35) at det finnes enkelte utfordringer knyttet til arbeidsvilkår i landbruksnæringen, herunder for sesongarbeidere, men at det er viktig å sørge for en fortsatt effektiv og velfungerende avløserordning for norske bønder.

Avløserordningene er en del av velferdsordningene i landbruket, og er en viktig del av norsk landbrukspolitikk. De fleste gårdsbruk i Norge drives som enkeltpersonsforetak. For å bidra til at jordbrukere kan få arbeidshjelp slik at de kan ta ut ferie og fritid, samt medvirke til arbeidshjelp ved sykdom, svangerskap og fødsel mv., er det etablert tilskuddsordninger over den årlige jordbruksavtalen for å dekke (deler av) bondens kostnader til kjøp av arbeidskraft (avløser). Det er også etablert en ordning med tilskudd til avløserlag, for at avløserlagene skal ha nødvendig beredskap til å kunne stille med arbeidskraft på kort varsel når jordbrukere på grunn av akutt skade eller sykdom ikke selv kan ta ansvar for dyrehold mv. Ordningene beskrives nærmere i punkt 3.3.

I Prop. 131 L (2021–2022) pekte departementet på at det kan være behov for å vurdere tilpasninger i regelverket for denne næringen særskilt, og dessuten at gjeldende forskriftsverk på området kan fremstå noe uklart. Det ble på denne bakgrunn vedtatt utsatt ikrafttreden for endringen i arbeidsmiljøloven § 14-12 første ledd (opphevingen av adgangen til innleie «når arbeidet er av midlertidig karakter») inntil videre, for innleie til avløsning i jordbruksforetak, jf. forskrift 20. desember 2022 nr. 2301 om overgangsregler til lov om endringer i arbeidsmiljøloven m.m. (inn- og utleie fra bemanningsforetak) og kongelig resolusjon 20. desember 2022.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet følger nå opp dette med forslag som tar sikte på å klargjøre regelverket, og å innføre et hjemmelsgrunnlag for å kunne fastsette særregler for innleie av avløsere i jordbruket.

3.2 Nærmere om bruk av avløsere i jordbruket

Bondens mulighet til å kunne bli avløst ved for eksempel sykdom, fødsel og ferie, og velferdsordningene knyttet til dette, er en viktig del av norsk landbrukspolitikk. Arbeidstakere som utfører avløsning kalles gjerne for avløsere. Staten har tilskuddsordninger som dekker (deler av) kostnadene forbundet med kjøp av slik arbeidskraft. Det vises til nærmere omtale av tilskuddsordningene i punkt 3.3 nedenfor.

Velferdsordningene i landbruket ble innført i løpet av 1970-årene. I St.meld. nr. 80 (1978–79) punkt 1.1 fremgår det at «trygge økonomiske og sosiale vilkår for yrkesutøverne i landbruket er en målsetting i seg selv, men også en forutsetning for at landbruket skal kunne løse de samfunnsmessige oppgaver det blir pålagt». Her står det videre at «det skal føres en landbrukspolitikk som gir yrkesutøverne i landbruket økonomisk og sosialt likeverdige forhold med lønnstakerne i industrien», jf. videre henvisninger til St.meld. nr. 14 (1976–77) og Innst. S. nr. 293 (1976–77).

I Rapport frå partssamansett arbeidsgruppe til Jordbruksoppgjeret 2024, «Vurdering av velferdsordningane i jordbruket» punkt 2.2 fremgår blant annet hvilken betydning velferdsordningene har for landbruket:

I Innst. 462 S (2021–2022) frå stortingsbehandlinga av jordbruksoppgjeret 2022 skreiv næringskomiteen at:

«[Nærings]komiteen viser til at gode velferdsordninger har stor betydning for å bidra til likestilling og rekruttering av nye utøvere til norsk landbruk. Tilskudd til avløsning ved sykdom, fødsel mv. er viktig for jordbruket gjennom å finansiere arbeidshjelp når brukerne pga. sykdom, svangerskap eller andre grunner ikke kan ta del i driften.»

Velferdsordningane spelar ei rolle for rekruttering til landbruket ved å gi bønder høve til å kunne ta ut ferie og fritid, og fordi tilskotet til avløysing ved sjukdom, fødsel mv. er med og sikrar tilgang til arbeidshjelp i slike situasjonar. Velferdsordningane medverkar til å støtte opp under fleire landbrukspolitiske mål jf. Figur 1.

Den enkelte bonde tar på seg eit personleg økonomisk ansvar ved investeringar i landbrukseigedom, bygningar, dyr og maskiner.

Sjølvstendige næringsdrivande i jordbruket har enkelte rettar som andre sjølvstendige næringsdrivande ikkje har. Sidan særleg husdyrproduksjon er i kontinuerleg drift, også for å oppretthalde dyrevelferd, kan ein ikkje vere fråverande frå drifta. Jordbruksføretaka blir i hovudsak driven som enkeltpersonføretak og det er ofte få andre personar som kan gi arbeidshjelp til drifta. Jordbruksavtalepartane har derfor etablert ordningar spesielt retta mot desse yrkesutøvarane.

Velferdsordningane er også viktige for å sikre og auke tal unge bønder og kvinner i jordbruket.

Departementet oppfatter at det er praksis for at jordbruksforetak skaffer avløsertjenester både gjennom direkte ansettelse, avløsning gjennom avløserlag, samt kjøp av avløsertjenester fra andre typer foretak. Departementet viser til ovennevnte rapport side 54–55, samt omtale av denne statistikken i departementets høringsnotat fra 20. september 2024.

3.3 Velferdsordningene i landbruket

Velferdsordningene i landbruket er regulert i særlig tre forskrifter. Den ene knytter seg til avløsning ved ferie og fritid, og gjelder for husdyrprodusenter, jf. forskrift 19. desember 2014 nr. 1817 om produksjonstilskudd og avløsertilskudd i jordbruket. Ifølge denne forskriften kan det gis tilskudd til «avløsning» på visse vilkår, jf. § 6. I Landbruksdirektoratets Rundskriv 2024/29 fremgår hva som etter forskriften menes med «avløsning»:

Med «avløsning» menes de arbeidsoppgaver som det ikke er uvanlig at gårdbrukere selv utfører. Det skal legges et objektivt avløsningsbegrep til grunn. Det vil si at man ikke skal legge til grunn hvilket arbeid den enkelte gårdbruker utfører, men arbeid som det ikke er uvanlig at gårdbrukere generelt utfører i husdyrdriften. Avløsning er ikke avgrenset til tradisjonell fjøsavløsning. Begrepet avløsning omfatter bare selve tjenesten, og ikke varer som eventuelt blir benyttet.

Departementet oppfatter at tilskudd kan gis både for arbeid i bondens fravær, samt til arbeidshjelp ved sesongtopper i onnetider og lignende.

Tilskudd ment for å dekke kostnader for kjøp av avløser ved sykdom, svangerskap mv. er regulert i forskrift 19. desember 2014 nr. 1821 om tilskot til avløysing ved sjukdom og fødsel mv. Denne ordningen er ikke avgrenset til husdyrprodusenter, men gjelder for virksomheter som driver «vanlig jordbruksproduksjon», jf. § 3. Slik avløsning vil typisk være vikarsituasjoner, altså arbeid i stedet for bonden i dennes fravær.

Endelig nevnes landbruksvikarordningen, somer regulert i forskrift 22. oktober 2007 nr. 1167 om tilskot til landbruksvikarordninga. Dette er en beredskapsordning, som skal «sikre at føretak med husdyr- og planteproduksjon får tilgang på kvalifisert hjelp til avløysing ved sjukdom og i krisesituasjonar», jf. § 1. Tilskudd etter denne ordningen mottas av avløserlag jf. § 2: «Avløysarlag som mottek tilskot til landbruksvikarverksemd pliktar innanfor sitt geografiske ansvarsområde, fastsett av statsforvaltaren etter samråd med avløysarlaga, å ha tilstrekkeleg landbruksvikarberedskap tilgjengeleg».

3.4 Gjeldende rett

3.4.1 Arbeidsmiljølovens anvendelse i jordbruket

Arbeidsmiljøloven gjelder for «virksomhet som sysselsetter arbeidstaker, med mindre annet er uttrykkelig fastsatt i loven», jf. § 1-2 første ledd. Dette gjelder som det klare utgangspunkt også for virksomheter i jordbruket.

Lovens § 1-4 første ledd gir dessuten departementet hjemmel til å gi forskrift om at lovens regler helt eller delvis (også) skal gjelde for virksomhet som ikke sysselsetter arbeidstaker. En slik regel er blant annet gitt i forskrift 11. januar 2013 nr. 33 om innleie fra bemanningsforetak § 1. Her er det fastsatt at enkelte av innleiereglene i arbeidsmiljøloven, blant annet § 14-12 første og tredje ledd og § 14-12 a første ledd, gjelder ved innleie til virksomhet som ikke sysselsetter arbeidstaker.

Departementet har videre hjemmel til å «gi forskrift om at virksomhet i landbruket som ikke nytter annen hjelp enn avløserhjelp skal unntas fra loven», jf. arbeidsmiljøloven § 1-4 andre ledd. Slike regler ble fastsatt i forskrift 21. mars 1986 nr. 744:

Med hjemmel i lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. § 2 nr. 5 siste ledd fastsettes at virksomhet i jordbruk som ikke nytter annen leid hjelp enn avløserhjelp i en eller annen form unntas fra arbeidsmiljøloven. Dette gjelder likevel ikke virksomhet som lønner arbeidstaker med avløsertilskott.

Forskriften unntar dermed visse virksomheter i jordbruket fra arbeidsmiljøloven som sådan.

Etter departementets vurdering, kan forskriften fra 1986 og forskriften fra 2013 i sum bidra til å skape uklarhet om innleiereglenes anvendelse i jordbruket for de ulike typene jordbruksforetak. Som det fremgår nedenfor, foreslår departementet å oppheve forskriften fra 1986, samtidig som det fastsettes en egen særregel om innleie til avløsning i jordbruket.

3.4.2 Innleie

Hovedregelen i norsk arbeidsliv er at arbeidstaker skal ansettes fast og direkte i et topartsforhold, jf. § 14-9 første ledd. Innleie av arbeidstaker er tillatt på visse vilkår. I arbeidsmiljøloven skilles det mellom innleie fra bemanningsforetak og innleie fra produksjonsbedrifter. Adgangen til innleie fra bemanningsforetak er regulert i § 14-12. I første ledd fremgår det at innleie fra bemanningsforetak «er tillatt i samme utstrekning som det kan avtales midlertidig ansettelse etter § 14-9 andre ledd bokstav b til e». Med virkning fra 1. april 2023 ble bestemmelsen strammet inn ved at den tidligere adgangen til innleie for arbeid «av midlertidig karakter» (jf. § 14-9 andre ledd bokstav a) ble opphevet, jf. Prop. 131 L (2021–2022).

Dette betyr at innleie fra bemanningsforetak nå er tillatt

• «b. for arbeid i stedet for en annen eller andre (vikariat)

• c. for praksisarbeid

• d. med deltaker i arbeidsmarkedstiltak i regi av eller i samarbeid med arbeids- og velferdsetaten

• e. med idrettsutøvere, idrettstrenere, dommere og andre ledere innen den organiserte idretten».

I tillegg gir § 14-12 andre ledd første punktum adgang til innleie utover det som følger av første ledd: «I virksomhet som er bundet av tariffavtale inngått med fagforening med innstillingsrett etter arbeidstvistloven kan arbeidsgiver og tillitsvalgte som til sammen representerer et flertall av den arbeidstakerkategori innleien gjelder, inngå skriftlig avtale om tidsbegrenset innleie uten hinder av det som er bestemt i første ledd».

Det er også gitt nærmere regler om innleie fra bemanningsforetak i forskrift 11. januar 2013 nr. 33. I § 3 er det gitt særregler som åpner for en noe utvidet adgang til innleie av helsepersonell og arbeidstakere med spesialkompetanse. I forskriften er det også en bestemmelse som innebærer et geografisk avgrenset forbud mot innleie fra bemanningsforetak til bygningsarbeid i byggenæringen, jf. § 4. Videre regulerer forskriften § 1 at flere av lovens bestemmelser også gjelder ved innleie til virksomhet som ikke sysselsetter arbeidstaker (§ 2-2 første ledd, § 14-1, § 14-12 første og tredje ledd, § 14-12a første ledd, 14-12b første, andre og femte ledd, § 14-14 samt reglene i forskriften kapittel II).

I forbindelse med at nye innleieregler ble innført, ble det gitt en særskilt overgangsregel for innleie til avløsning i jordbruksforetak, jf. omtale ovenfor.