6 Merknader til lovforslaget

Til lov om kommunale vass- og avløpsanlegg (vass- og avløpsanleggslova)

Til § 1 Formål

Paragrafen er ny, og fastsetter formålet med loven. Den gjenspeiler de tre hovedtemaene som reguleres i loven; eierskap til vann- og avløpsanlegg, kommunens levering av vann- og avløpstjenester til tilknyttede eiendommer og finansiering av kommunens tjenester gjennom regler om gebyr. Det er gjort enkelte språklige og strukturelle endringer i paragrafen etter høringen. Dette medfører ikke realitetsendringer.

Formålet om å sikre langsiktige og trygge vann- og avløpstjenester er knyttet til reglene om eierskap til vann- og avløpsanlegg i lovens §§ 2 og 3. Om bakgrunnen for innføring av reglene vises det til merknadene til disse paragrafene.

Formålet om å sikre levering av tjenester til eiendommer med tilknytning til kommunale anlegg, gjenspeiles i reglene i §§ 7–10 om levering og bruk av kommunale vann- og avløpstjenester. Reglene skal sikre at tilknyttede eiendommer får de tjenestene de har krav på. Reglene skal videre bidra til god kvalitet på kommunens tjenester, i tillegg til å gjøre tjenestene mest mulig kostnadseffektive ved å redusere behovet for vedlikehold av kommunens anlegg og unngå andre unødvendige kostnader ved å stille krav til brukerne av tjenestene. Reglene skal dessuten sikre at brukernes krav til drikkevann og transport av sanitært avløpsvann prioriteres fremfor andre vann- og avløpstjenester.

Formålet om finansiering av kommunens tjenester fremgår av reglene om kommunale vann- og avløpsgebyr i §§ 4–6. Adgangen til å kreve gebyr skal sikre finansiering av infrastruktur og drift av kommunens anlegg, slik at eiendommer med tilknytning til kommunale anlegg mottar stabile vann- og avløpstjenester av god kvalitet.

Begrepet «vassanlegg» skal forstås på samme måte som begrepet vannforsyningssystem slik dette er definert i § 3 i forskrift 22. desember 2016 nr. 1868 om vannforsyning og drikkevann (drikkevannsforskriften). Drikkevannsforskriften er gitt med hjemmel i lov 24. juni 2011 nr. 29 om folkehelsearbeid (folkehelseloven), lov 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven) og lov 23. juni 2000 nr. 56 om helsemessig og sosial beredskap (helseberedskapsloven).

Begrepet «avløpsanlegg» skal forstås på samme måte som i lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven) § 21.

Videre skal begrepet «drikkevatn» forstås på samme måte som det er definert i drikkevannsforskriften § 3, og «sanitært avløpsvann» skal forstås som i § 11-3 bokstav c i forskrift 1. juni 2004 nr. 931 om begrensning av forurensning (forurensningsforskriften), gitt med hjemmel i forurensningsloven.

Til § 2 Kommunalt eigarskap til vass- og avløpsanlegg

Paragrafens første og andre ledd tilsvarer gjeldende lov § 1 første, andre, fjerde og femte ledd. Omstruktureringen er ikke ment å innebære realitetsendringer. Tredje ledd er tilføyd etter høringen, og er en videreføring av gjeldende lov § 4 andre ledd andre punktum. Det er gjort enkelte språklige endringer i paragrafen etter høringen. Dette medfører ikke realitetsendringer.

Første ledd tilsvarer gjeldende lov § 1 første ledd. Første punktum oppstiller hovedregelen om at alle nye vann- og avløpsanlegg skal være eid av kommunen. Med «eigd» menes at kommunen skal ha kontroll med selskapet, enten direkte eller via annen selskapsform. Dette innebærer for eksempel at organisering i form av et interkommunalt selskap (IKS) etter lov av 29. januar 1999 nr. 6 om interkommunale selskaper (IKS-loven) vil være tillatt. Selskaper opprettet i medhold av lov av 22. juni 2018 nr. 83 om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven), og kommunale og interkommunale aksjeselskaper der kommunen har aksjemajoriteten, er eksempler på andre selskapsformer som sikrer kommunal kontroll og styring. Loven åpner også for delt eierskap mellom kommuner og private andelslag, så lenge kommunen eier over halvparten av andelene.

Private anlegg som var etablert før vass- og avløpsanleggslova kan drives videre.

Andre punktum oppstiller et forbud mot salg av private anlegg til andre enn kommuner. Salgsforbudet gjelder også for kommunale anlegg. Forbudet er imidlertid ikke til hinder for at private andelslag eid av brukerne kan slå seg sammen med andre andelslag. Med «kommunar» skal forstås de selskaps- og eierformer som er tillatt etter første punktum, forutsatt at kommunen er medeier i selskapet. Med uttrykket «eller på annan måte» siktes det til at paragrafen ikke skal kunne omgås ved at man i stedet kaller overdragelsen for bortleie, bortfeste, leasing eller liknende. Kravet om at anleggene bare kan selges til kommunen medfører ingen tilsvarende kjøpeplikt for kommunen.

Etter tredje punktum kan vesentlige utvidelser eller sammenslåinger av eksisterende anlegg bare skje etter tillatelse fra kommunen, se merknader til § 3.

Andre ledd tilsvarer gjeldende lov § 1 andre, fjerde og femte ledd. Disse leddene er nå slått sammen. Paragrafen slår fast at reglene i første ledd om kommunalt eierskap ikke gjelder for mindre vann- og avløpsanlegg, overvannsanlegg, vann- og avløpsanlegg eid av annet offentlig organ enn kommuner eller anlegg som gjelder næringsvirksomhet og liknende som ikke er knyttet til kommunale anlegg. Disse er derfor ikke underlagt salgsforbudet til andre enn kommuner etter første ledd.

Med «mindre vass- og avløpsanlegg» menes separate avløpsanlegg som er mindre enn 50 personekvivalenter (p.e.), og som ikke er tilknyttet offentlig nett jf. forskrift 1. juni 2004 nr. 931 om begrensning av forurensning (forurensningsforskriften) § 12-1. Ordlyden omfatter også behandlingsanlegg for drikkevann der vannforsyningssystemet forsyner mindre enn 20 husstander/hytter, eller mindre enn 50 personer eller tilsvarende. Dersom et eksisterende anlegg utvides, slik at det ikke lenger faller inn under definisjonen av mindre anlegg, må det søkes om tillatelse til utvidelse etter § 3. Departementet viser ellers til nærmere omtale i Prop. 136 L (2010–2011).

Begrepet «overvassanlegg» må sees i sammenheng med definisjonene i lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven) § 21 og reguleringen i lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven), se særlig §§ 18-1 første ledd bokstav d og 28-10. Begrepet «overvassanlegg» skal forstås som anlegg for oppsamling, transport og eventuelt håndtering av overvann. For videre omtale av bakgrunnen for unntaket knyttet til overvannsanlegg viser departementet til Prop. 32 L (2018–2019).

Med «andre offentlege organ enn kommunar» menes blant annet statlige anlegg etablert for Forsvaret og anlegg etablert av fylkeskommunene. Ordlyden «anlegg som gjeld næringsverksemd og liknande som ikkje er knytt til kommunale anlegg» omfatter vann- og avløpsanlegg som er etablert av industrivirksomheter, slik som for eksempel virksomheter innenfor fiskeforedling, campingplasser eller turistbedrifter. Uten denne tilføyelsen ville reglene om kommunalt eierskap også omfatte nyetableringer og vesentlige utvidelser av industrianlegg og lignende som har egen vannforsyning og egne utslippsanordninger, og som ikke er tilknyttet kommunale anlegg. Med formuleringen «og liknande» menes for eksempel ideelle stiftelser som sykehjem og lignende.

Unntaket i andre ledd innebærer at nyetablering og utvidelse av anlegg for annen offentlig myndighet ikke omfattes av søknadsplikten i § 3. Tilsvarende vil gjelde for næringsvirksomhet og lignende. Et anlegg tilknyttet næringsvirksomhet som ikke utelukkende betjener virksomheten, men som også er tilknyttet boliger eller hytter, vil imidlertid omfattes av loven, og må ha tillatelse fra kommunen før vesentlig utvidelse eller ved nyetablering. Søknadsplikten etter § 3 gjelder også dersom et eksisterende anlegg for næringsvirksomhet ønsker å knytte seg til boliger og hytter.

For videre omtale av andre ledd viser departementet til Prop. 136 L (2010–2011).

Etter tredje ledd kan departementet gi forskrifter om eierskap til vann- og avløpsanlegg. Dette er en videreføring av forskriftshjemmelen i gjeldende lov § 4 andre ledd andre punktum, men gir departementet en noe snevrere kompetanse til å fastsette utfyllende bestemmelser i forskrift. Departementet kan for eksempel i forskrift fastsette utdypende og konkrete vilkår for at et anlegg skal være omfattet av kravet om kommunalt eierskap.

Til § 3 Kommunalt løyve til privat vass- og avløpsanlegg

Paragrafen er i hovedsak en videreføring av gjeldende lov § 2. Andre ledd andre punktum er nytt. Det er gjort enkelte strukturelle og språklige endringer i paragrafen etter høringen. Dette medfører ikke realitetsendringer.

Første ledd oppstiller en søknadsplikt til kommunen for nyetableringer av private vann- og avløpsanlegg. Søknadsplikten gjelder også ved sammenslåing eller vesentlig utvidelse av eksisterende private anlegg, også andelslag eid av brukerne. Hva som skal anses som en «vesentleg» utvidelse må vurderes konkret, men departementet legger til grunn at en økning på cirka 25 prosent i antall brukere vil være en veiledende grense. Et mindre vann- og avløpsanlegg etter § 2 andre ledd vil omfattes av søknadsplikten dersom det utvides slik at det ikke lenger omfattes av unntaket i § 2 andre ledd. Dersom det er ønskelig å knytte boliger eller hytter til et anlegg for næringsvirksomhet som omfattes av § 2 andre ledd, må det søkes om tillatelse etter § 3.

Etter andre ledd første punktum skal nye anlegg etter første ledd etableres som andelslag eid av brukerne. Departementet kan etter andre punktum gjøre unntak fra dette kravet i særlige tilfeller. Dette er nytt. Unntak vil stride mot intensjonen bak reguleringen av eierskap i §§ 2 og 3. Bestemmelsen er derfor ment som en sikkerhetsventil som bare skal brukes i særlige tilfeller. Departementet understreker at det skal være høy terskel for å gjøre unntak, og at bestemmelsen må brukes med forsiktighet. Hjemmel til å gjøre unntak er imidlertid i noen tilfeller eneste mulighet for å oppnå at et anlegg etablert i strid med gjeldende lov § 2 kan drives videre og samtidig være lovlig. Et eksempel på tilfelle der det kan være aktuelt å gi unntak, er dersom et avløpsanlegg er etablert i strid med kravet om at brukerne må eie anlegget fordi verken anleggseier eller kommunen kjente til regelverket. I slike tilfeller kan det være vanskelig eller umulig å få omorganisert til et selskap slik at eierskapet kan overtas av brukerne. Myndigheten er lagt til Klima- og miljødepartementet. Departementet kan eventuelt delegere sin myndighet etter alminnelige forvaltningsrettslige regler.

Videre følger det av andre ledd tredje punktum at kommunen, når «særlege omsyn» tilsier det, også ved sammenslåing eller vesentlig utvidelse av anlegg kan kreve at selskapet omdannes til andelslag eid av brukerne. I vurderingen av om «særlege omsyn» foreligger, må kommunen vurdere om det er et reelt behov for å kreve at virksomheten for fremtiden skal være eid av brukerne, eller om den private vann- og avløpsvirksomheten fungerer godt med den eierformen den har. Den private vann- og avløpsvirksomhetens prissetting av sine tjenester overfor brukerne i området vil være et moment i helhetsvurderingen kommunen må foreta i den forbindelse. Er prissettingen svært høy og på grensen til å måtte anses urimelig, vil dette være noe kommunene har anledning til å vektlegge i sin vurdering. Kommunen bør i størst mulig grad forsøke å stille vilkår i tillatelsen som kan avhjelpe problemene fremfor å kreve omdanning til andelslag.

Andre ledd fjerde punktum slår fast at kommunen kan stille særlige vilkår i tillatelsen etter første ledd. Det kan for eksempel være aktuelt å stille vilkår om drift i samsvar med selvkostprinsippet og at andelslaget organiseres i tråd med lov 29. juni 2007 nr. 81 om samvirkeforetak (samvirkelova), herunder blir registrert i Foretaksregisteret. Eventuelle vilkår om tilknytning bør være like for alle brukerne.

Kommunens vedtak etter § 3 vedrørende etablering, sammenslåing eller utvidelse av vann- og avløpsanlegg, kan påklages etter de alminnelige reglene i lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) § 28 andre ledd.

For nærmere omtale av bakgrunnen for paragrafen viser departementet til Prop. L 136 (2010–2011).

Til § 4 Kommunale vass- og avløpsgebyr

Paragrafen er en videreføring av gjeldende lov § 3 første, andre og fjerde ledd, § 4 første ledd og § 5. Tredje ledd i gjeldende lov § 3 er videreført i ny § 17. Det er gjort strukturelle og språklige endringer i paragrafen etter høringen, blant annet ved at høringsforslaget §§ 4, 5 første ledd og 6 er slått sammen. Dette innebærer ikke realitetsendringer.

Paragrafens første ledd første punktum er en videreføring av gjeldende lov § 4 med enkelte språklige endringer. Departementet har tydeliggjort at kommunen må vedta en lokal forskrift for å kunne kreve inn vann- og avløpsgebyrer. Øvrige regler om gebyr i vass- og avløpsanleggslova blir først aktuelle når det er gitt slik forskrift. Andre former for beslutninger om å kreve gebyr, for eksempel et kommunestyrevedtak, vil ikke være juridisk gyldige grunnlag for innkreving av gebyrer etter denne loven. Forskriften kan også regulere størrelsen på kommunens gebyrer, og om innkreving av gebyrene.

Bestemmelser i lokale gebyrforskrifter etter § 4 må være i tråd med sentrale forskrifter (rammeforskrifter) fastsatt av departementet med hjemmel i § 5.

Paragrafens første ledd andre punktum, slår fast at gebyrene er fastsatt i form av tilknytningsavgift og årlig avgift. Tilknytningsavgiften er forutsatt å være en engangsavgift som beregnes og forfaller til betaling ved tilknytning eller eventuelt når byggetillatelse gis av kommunen. Tilknytningsavgift kommer kun på tale for bebygd eiendom.

Etter paragrafens andre ledd retter gebyrplikten seg mot eier av fast eiendom som har tilknytning til kommunal vann- eller avløpsledning. Det samme gjelder dersom kommunen har krevd slik tilknytning etter lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) § 27-1 eller § 27-2. Forholdet mellom eier av eiendom og fester av eiendom er regulert i lovens § 17.

Etter paragrafens tredje ledd første punktum kan det også kreves gebyr for eiendom som det ikke er hus på, når kommunen kunne krevd tilknytning om det hadde vært hus på eiendommen. Det betyr at gebyrplikten etter andre og tredje ledd omfatter både bebygd og ubebygd eiendom. Videre følger det av paragrafens tredje ledd andre punktum at gebyrplikten for eiendom etter første punktum, skal suspenderes dersom det er offentlige restriksjoner eller andre forhold som eieren ikke er ansvarlig for, som er grunnen til at eiendommen er ubebygd. Gebyrplikten suspenderes når eiendommen er rammet av byggeforbud eller liknende. Det samme gjelder når hinderet for å bygge er «ein annan særleg grunn» som eieren ikke har ansvaret for. Det kan for eksempel være flom eller ras på eiendommen. Normalt bør gebyrer for ubebygd eiendom fastsettes som et minimumsgebyr basert på eiendommens tillatte utnyttelse. Dette forutsettes nærmere regulert i forskrift.

Etter fjerde ledd kan det også kreves gebyr for eiendom som slipper ut avløpsvann i vassdrag når kommunen legger vassdraget i en lukket ledning. Formålet er å gi kommunene en mulighet til å kreve gebyr utover de tilfellene som er nevnt i de foregående leddene. Kravet om at det skal være fastsatt forskrift om kommunalt vann- og avløpsgebyr etter første ledd vil gjelde også for tilfeller regulert etter fjerde ledd.

I enkelte tilfeller vil det kunne være i kommunens eller samfunnets interesse at tomtearealer forblir ubebygd i kortere eller lengre tid. I slike tilfeller har kommunen etter femte ledd muligheten til å gi helt eller delvis fritak fra gebyr for ubebygd eiendom. Etter bestemmelsen er det bare eiendom uten hus på som kan fritas for gebyr, og det er ikke adgang til å frafalle eller redusere gebyret av andre grunner, for eksempel av rimelighetshensyn. Gebyrene må anses som ordinær betaling for en ytelse, på linje med for eksempel betaling for strøm. Det er opp til kommunen å avgjøre om fritak bør gis til alle ubebygde eiendommer i kommunen eller kun for enkelte eiendommer etter en individuell vurdering, samt hvilket tidsrom fritaket skal gjelde.

For nærmere omtale av bakgrunnen for bestemmelsen viser departementet til Ot.prp. nr. 58 (1972–73).

Til § 5 Rammene for kommunale vass- og avløpsgebyr

Paragrafen er en videreføring av gjeldende lov § 4 andre ledd første punktum. Det er gjort strukturelle og språklige endringer i paragrafen etter høringen, men dette innebærer ikke realitetsendringer.

Etter bestemmelsen fastsetter departementet i forskrift rammen for gebyrene og hovedreglene om utregning og innkreving av disse. Nærmere regler om kommunale vann- og avløpsgebyrer er fastsatt i forskrift 1. juni 2004 nr. 931 om begrensning av forurensning (forurensningsforskriften) kapittel 16.

For nærmere omtale av bakgrunnen for paragrafen vises det til Prop. 136 L (2010–2011) og Ot.prp. nr. 58 (1972–73).

Til § 6 Lovpant og tvangsgrunnlag for utlegg

Paragrafen er en videreføring av gjeldende lov § 6. Det er gjort mindre språklige endringer, men dette innebærer ikke realitetsendringer.

Til § 7 Krav til levering og bruk av kommunale vasstenester

Paragrafen er ny, og bygger på Overvannsutvalgets forslag til endringer i gjeldende lov § 5. Paragrafen avviker fra utvalgets forslag ved at den har mer omfattende regler for bruk av kommunens tjenester, i tillegg til at den lovfester en plikt for kommunen til å levere vanntjenester. Bestemmelsen tilsvarer den delen av § 8 i høringsforslaget som gjelder levering og bruk av drikkevann. Det er gjort enkelte språklige endringer i paragrafen etter høring. Dette medfører ikke realitetsendringer sammenlignet med høringsforslaget. Departementet viser til punkt 4.7 for omtale av endringene.

Paragrafen regulerer forholdet mellom kommunen, som eier av vannanlegg, og eier av eiendom som er tilknyttet kommunens vannanlegg (abonnent). Med kommunalt anlegg menes anlegg som helt eller delvis er eid av kommunen. Bestemmelsen vil i stor grad kunne erstatte bruk av administrative bestemmelser for vann i Standard abonnementsvilkår.

Første ledd lovfester en plikt for kommunen til å levere tjenester til abonnenter som er tilknyttet et kommunalt vannanlegg. Rett og plikt til tilknytning reguleres etter annet regelverk, først og fremst lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven). Etter ordlyden plikter kommunen også å levere vann til eiendommer med ulovlig tilknytning. Tvister om ulovlig tilknytning må følges opp etter annet regelverk.

Kommunens plikt er etter bestemmelsen begrenset til å levere drikkevann. Bestemmelsen omfatter ikke kommunens plikt til å levere vann til slokking av brann (slokkevann). Kommunens plikt til å levere vann til annen bruk må reguleres gjennom avtaler. I tillegg til levering av slokkevann kan dette for eksempel gjelde levering av vann til vanning i gartnerier. Kommunen kan ikke i avtale innskrenke sin plikt til å tilby vanntjenester nevnt i første ledd.

Begrepet «drikkevatn» skal forstås på samme måte som i forskrift 22. desember 2016 nr. 1868 om vannforsyning og drikkevann (drikkevannsforskriften), se merknader til § 1. Krav til kvaliteten på drikkevannet reguleres etter drikkevannsforskriften.

Andre ledd lovfester en plikt for eier av tilknyttet eiendom til å vedlikeholde sine private vannledninger og -installasjoner og til å bruke kommunen sine vanntjenester på en måte som ikke vanskeliggjør kommunen sin plikt til å levere drikkevann i tråd med første ledd.

Ordlyden «vanskeleggjer» omfatter både tilfeller der abonnentenes manglende vedlikehold eller bruk fullt ut hindrer kommunens levering av vanntjenestene, og tilfeller der manglende vedlikehold eller bruk begrenser eller kompliserer kommunens mulighet til å levere vanntjenester.

Ordlyden er endret etter høringen slik at det fremgår direkte av bestemmelsen at abonnenten for eksempel kan være forpliktet til å utbedre lekkasjer på sine private ledninger og installasjoner. Det følger av ordlyden «mellom anna» at eksempelet ikke er uttømmende. Plikten kan for eksempel også innebære å unngå tilbakestrømming av vann til det kommunale nettet eller å unngå sløsing med drikkevann.

Andre ledd har en selvstendig betydning ved at det oppstiller en plikt for eier av tilknyttet eiendom til å ha en bevissthet rundt eget vedlikehold og bruk av kommunens tjenester, mens det i tredje ledd kan fastsettes mer konkrete krav til bruk av vann fra kommunalt vannanlegg til annet enn drikkevann.

Brudd på abonnentens plikter etter andre ledd kan følges opp og sanksjoneres i tråd med reglene i lovens §§ 11–16.

Tredje ledd gir kommunen hjemmel til å stille krav om restriksjoner til bruk av vann til andre formål enn som drikkevann. Dette innebærer en lovfesting av Standard abonnementsvilkår som inneholder en lignende mulighet for kommunen. Bruk av vann til andre formål enn som drikkevann vil typisk være bruk som ikke krever like god kvalitet på vannet som det drikkevann krever. Formålet med bestemmelsen er å sikre at kommunen, gjennom å styre vannforbruket i kommunen og på den måten prioritere bruk som drikkevann, kan oppfylle sin forpliktelse til å levere drikkevann etter første ledd. Dette vil først og fremst være aktuelt ved vannmangel eller dersom høyt forbruk påvirker tekniske forhold som for eksempel trykket på ledningsnettet. Eksempler på bruk som kan reguleres er vanning, oppfylling av basseng, testing av sprinkleranlegg, vann til klimakjøling, jordvanning eller oppfylling av tanker. Kommunen kan ikke bruke bestemmelsen til å regulere bruk av vann som ikke leveres av kommunen.

Kommunen kan fastsette generelle krav i forskrift eller fatte enkeltvedtak.

Til § 8 Krav til levering og bruk av kommunale avløpstenester

Paragrafen er ny, og bygger på Overvannsutvalgets forslag til endringer i gjeldende lov § 5. Paragrafen avviker fra utvalgets forslag ved at den har mer omfattende regler for bruk av kommunens tjenester, i tillegg til at den lovfester en plikt for kommunen til å levere avløpstjenester. Bestemmelsen tilsvarer den delen av § 8 i høringsforslaget som gjelder mottak av sanitært avløpsvann. Det er gjort enkelte endringer i paragrafen sammenlignet med høringsforslaget. Departementet viser til punkt 4.7 for omtale av endringene. I tillegg er det gjort enkelte språklige endringer i paragrafen etter høring. Dette medfører ikke realitetsendringer.

Bestemmelsen regulerer forholdet mellom kommunen som eier av avløpsanlegg og eier av eiendom som er tilknyttet kommunens avløpsanlegg (abonnent). Med kommunalt avløpsanlegg menes anlegg som helt eller delvis er eid av kommunen. Bestemmelsen vil i stor grad erstatte bruk av administrative bestemmelser for avløp i Standard abonnementsvilkår.

Første ledd lovfester en plikt for kommunen til å levere tjenester til abonnenter som er tilknyttet kommunalt avløpsanlegg. Retten og plikten til tilknytning reguleres i annet regelverk, først og fremst lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven). Kommunens plikt er begrenset til å ta imot sanitært avløpsvann. Kommunens plikt til å ta imot andre typer avløpsvann enn sanitært avløpsvann må reguleres gjennom avtaler. Dette kan for eksempel gjelde mottak av prosessavløpsvann fra industri. Kommunen kan ikke i avtale innskrenke sin plikt til å tilby tjenester nevnt i første ledd. Etter ordlyden plikter kommunen også å ta imot sanitært avløpsvann fra eiendommer med ulovlig tilknytning. Tvister om ulovlig tilknytning må følges opp etter annet regelverk.

Begrepet «sanitært avløpsvatn» skal forstås på samme måte som i forskrift 1. juni 2004 nr. 931 om begrensning av forurensning (forurensningsforskriften) § 11-3.

Andre ledd lovfester en plikt for eier av tilknyttet eiendom til å vedlikeholde og bruke sine private avløpsledninger og avløpsinstallasjoner på en måte som ikke vanskeliggjør kommunen sin plikt til å ta imot sanitært avløpsvann i tråd med første ledd.

Ordlyden «vanskeleggjer» omfatter både tilfeller der abonnentenes manglende vedlikehold eller bruk fullt ut hindrer at kommunen kan ta imot sanitært avløpsvann, og tilfeller der manglende vedlikehold eller bruk begrenser eller kompliserer kommunens mulighet til å ta imot sanitært avløpsvann.

Ordlyden er endret etter høringen slik at det fremgår direkte av bestemmelsen at abonnenten for eksempel kan være forpliktet til å utbedre lekkasjer på sine private ledninger og installasjoner. Det følger av ordlyden «mellom anna» at eksempelet ikke er uttømmende. Krav til bruk kan også innebære at avløpstjenestene skal brukes slik at kommunens anlegg ikke skades, rensing av avløpsvannet blir vanskelig eller ekstra kostbart, eller at driften vanskeliggjøres eller medfører fare for personellet ved anlegget. Plikten kan for eksempel innebære å unngå at utslipp av fett fra privat fettavskiller som ikke driftes på riktig måte, eller at gjenstander som kluter, bleier eller liknende fra husholdning, slippes på nettet og tilstopper hovedledningen. Utslipp av farlige kjemikalier som skader anlegget eller reduserer renseeffekten, vil også kunne vanskeliggjøre kommunens plikt til å ta imot avløpsvann.

Det kan være nødvendig for kommunen å fastsette mer konkrete krav i forskrift eller enkeltvedtak etter bestemmelsens tredje ledd. Samtidig har andre ledd en selvstendig betydning ved at det oppstiller en plikt for eier av tilknyttet eiendom til å ha en bevissthet rundt eget vedlikehold og bruk av kommunens tjenester.

Brudd på abonnentens plikter etter andre ledd kan følges opp og sanksjoneres i tråd med reglene i lovens §§ 11–16.

Tredje ledd gir kommunen hjemmel til å stille krav om tiltak ved påslipp av avløpsvann til kommunens avløpsanlegg. Kravene kan stilles i enkeltvedtak eller i forskrift. Bestemmelsen erstatter hjemmelen til å regulere påslipp fra virksomheter i forurensningsforskriften § 15A-4.

Hensikten med bestemmelsen er å gi kommunen mulighet til å hindre tilførsel av avløpsvann som på grunn av mengde eller sammensetning kan skape problemer for kommunen. Krav kan stilles både til eksisterende og nye påslipp, og både ved påslipp til anlegg for sanitært og/eller industrielt avløpsvann og til anlegg for overvann. Med avløpsvann menes her både sanitært avløpsvann, industrielt avløpsvann og overvann, jf. lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven) § 21. Krav kan stilles overfor både virksomheter og husholdninger. Krav om tiltak etter tredje ledd må begrunnes i ett eller flere av hensynene som er listet opp i bokstav a–e.

Videre er det i tredje ledd andre punktum gitt eksempler på krav til tiltak som kan stilles ved påslipp av avløpsvann til det kommunale avløpsanlegget. Eksemplene er ikke uttømmende. Andre eksempler på krav som kan stilles er begrensninger i mengden overvann som kan tilføres, krav om installasjon av fettutskiller, oljeutskiller eller sandfang før påslipp. Det kan også være behov for å forby påslipp av enkelte stoffer for at kommunen skal kunne overholde utslippskrav som er stilt til kommunes renseanlegg, eller for å unngå at kommunen får problemer med å disponere avløpsslam fra renseanleggene. Kommunen kan også stille krav til oppholdstid eller regulere tidspunkt for påslipp til kommunens anlegg dersom det er nødvendig av kapasitetshensyn, for eksempel ved tilførsel av store mengder organisk stoff fra industrivirksomhet. Det avgjørende for hvilke krav kommunen kan stille er først og fremst om de er nødvendige for å ivareta hensynene i bokstav a–e.

Kommunens myndighet etter tredje ledd vil gjelde i tillegg til statlige myndigheters regulering av forurensende utslipp etter forurensningsloven. Etter tredje ledd kan kommunen bare stille krav for å ivareta hensynene som fremgår av tredje ledd bokstav a–e. Kommunen kan derfor ikke uten videre stille krav til påslipp av eksempelvis legemidler eller miljøgifter. Et slikt krav må begrunnes i konkrete behov. For eksempel dersom det i utslippstillatelsen til kommunens renseanlegg, gitt etter forurensningsloven, er stilt krav til utslipp av slike stoffer, kan krav etter § 8 tredje ledd begrunnes i at påslipp av slike stoffer kan skape problemer for driften av kommunens renseanlegg eller at innholdet av miljøgifter kan vanskeliggjøre bruken av avløpsslam fra kommunens anlegg. Kommunens og forurensningsmyndighetens myndighet til å regulere påslippet kan være overlappende. Kommunen bør derfor i forkant av et nytt påslipp fra industrivirksomhet ha dialog med forurensningsmyndigheten for virksomheten for å unngå dobbeltregulering av samme utslipp.

Kommunen kan ikke i medhold av § 10 kreve frakobling av avløpsvann fra ledningsnettet.

Til § 9 Forbod mot å sleppe kverna matavfall på kommunalt avløpsanlegg

Paragrafen er ny, og slår fast at ingen kan slippe kvernet matavfall på kommunalt avløpsanlegg med mindre kommunen har tillatt det i forskrift. Bestemmelsen erstatter § 15A-4 femte ledd i forskrift 1. juni 2004 nr. 931 om begrensning av forurensning (forurensningsforskriften). Dersom det er behov for det ut fra hensynene nevnt i § 8 tredje ledd, kan kommunen regulere påslipp av annet avfall i enkeltvedtak eller forskrift etter § 8 tredje ledd.

Til § 10 Kortvarig stans i levering av kommunale vass- og avløpstenester

Paragrafen er ny, og ble tatt inn etter innspill i høringen. Paragrafen regulerer kommunens rett til å la være å levere vann- og avløpstjenester i tråd med §§ 7 og 8 i korte perioder som følge av nødvendig vedlikehold på ledningsnettet eller andre deler av kommunens anlegg.

Første ledd gir kommunen adgang til å kortvarig stanse levering av drikkevann og stans i mottak av sanitært avløpsvann på grunn av nødvendig vedlikehold av kommunalt vann- og avløpsanlegg. Med «nødvendig vedlikehald» menes både planlagt vedlikehold og vedlikehold på grunn av akutte hendelser, som brudd på ledninger og lekkasjer. Vilkåret om at stansen i leveransen av tjenester må være «kortvarig», innebærer at kommunen ved mer omfattende vedlikeholdsarbeid må sørge for å levere alternative vann- og avløpstjenester, selv om vedlikeholdet er nødvendig.

Bestemmelsen regulerer kun levering av kommunens tjenester, og ikke kvaliteten på tjenestene ved oppstart av levering av tjenestene etter avsluttet arbeid. For eksempel reguleres ikke kvalitetsavvik som kan oppstå i en overgangsperiode etter reparasjoner og annet vedlikeholdsarbeid, etter denne bestemmelsen. Kvalitetskrav til drikkevann reguleres i forskrift 22. desember 2016 nr. 1868 om vannforsyning og drikkevann (drikkevannsforskriften).

Av andre ledd følger det et krav om at kommunen skal begrense ulempene ved stansen så langt det lar seg gjøre. Vilkåret «så langt det lar seg gjere» innebærer at kommunen må anstrenge seg for å begrense de ulempene som en stans vil medføre. Ulempene kan først og fremst begrenses ved valg av tidspunkt og varighet for gjennomføringen.

Tredje ledd oppstiller en plikt for kommunen om å varsle eier av eiendom med tilknytning til kommunale vann- eller avløpsanlegg om vedlikehold og stans i levering av tjenestene. Ved planlagt vedlikehold skal varsel skje i «god tid» på forhånd, slik at abonnentene får mulighet til å forberede seg. Ved akutte hendelser skal varsel gis så raskt som mulig. Kommunen bør også angi når det er forventet at tjenesten vil bli levert igjen.

Til § 11 Pålegg om opplysningar

Paragrafen er ny, og gir kommunen rett til å kreve at eier av eiendom som er tilknyttet et kommunalt vann- og avløpsanlegg legger frem opplysninger som er nødvendige for at kommunen skal kunne finne ut om kravene gitt i, eller i vedtak i medhold av, §§ 7 eller 8 er overholdt.

Bestemmelsen må sees i sammenheng med pliktene som oppstilles for eier av eiendom med tilknytning til kommunalt vann- eller avløpsanlegg i §§ 7 og 8.

Hvilke opplysninger det er aktuelt å kreve, vil bero på omstendighetene i den enkelte sak. Kommunen kan for eksempel ha behov for opplysninger om forhold knyttet til privat ledningsnett og installasjoner samt forhold knyttet til bruk av kommunens tjenester, som for eksempel påslipp av avløpsvann til det kommunale avløpsanlegget. Kommunen kan bare kreve fremlagt opplysninger som eier av eiendom innehar på tidspunktet for forespørselen, og som det normalt kan legges til grunn at en eier av en eiendom har, men som kommunen ikke har tilgang til. Dersom det er behov for å få gjennomført undersøkelser for å få opplysningene som kommunen har behov for, må dette pålegges i medhold av § 12.

Paragrafen må også forstås slik at kommunen kan kreve å bli løpende oppdatert med nye opplysninger av eier dersom det er nødvendig for å få oversikt over om kravene gitt i, eller i vedtak i medhold av, §§ 7 eller 8 er overholdt.

Departementet bemerker at et pålegg om å gi opplysninger kan påklages innen tre dager etter særregelen i lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) § 14.

Til § 12 Pålegg om undersøkelser

Paragrafen er ny, og gir kommunen adgang til å pålegge eier av eiendom som er tilknyttet kommunalt vann- eller avløpsanlegg å sørge for eller betale for undersøkelser som det er rimelig og nødvendig å kreve for å finne ut om det foreligger brudd på krav gitt i eller i medhold av §§ 7 eller 8, eller om det er behov for tiltak. Undersøkelser kan bare kreves dersom det er grunn til å tro at eier av eiendom bryter krav gitt i eller i medhold av §§ 7 eller 8.

Vilkåret «grunn til å tru» er nytt i forslaget etter høring. Til tross for at det allerede kan tolkes ut fra kravet til rimelighet, mener departementet at vilkåret bør synliggjøres i selve lovteksten. Med «grunn til å tru» menes at det må foreligge en kvalifisert mistanke. Det er ikke krav om sannsynlighetsovervekt. Vilkåret oppstiller derfor en terskel for når det er tilstrekkelig grunnlag for at kommunen kan gi et pålegg om undersøkelser. Dette betyr at det for eksempel ikke kan gis pålegg til alle eiendommer som er tilknyttet en privat stikkledning dersom kommunen har en klar mistanke om hvor feilen ligger. Samtidig må ikke kommunen være helt sikker. Det må heller ikke være overveiende sannsynlig at feilen ligger på en eiendom for å kunne gi pålegg.

Med «rimelege» undersøkelser menes at kommunen ikke kan gi pålegg om undersøkelser som er urimelig kostbare eller vanskelig å gjennomføre. Undersøkelsene må dessuten være «nødvendige» for å finne ut om det foreligger brudd på krav gitt i eller i medhold av §§ 7 eller 8, eller er behov for tiltak. Det kan kreves undersøkelser både på og utenfor eiendommen.

Kommunen kan velge mellom å pålegge eieren å sørge for undersøkelsene eller å pålegge eieren å betale for undersøkelser som kommunen eller andre iverksetter. Det siste kan for eksempel være aktuelt dersom det er flere eiendommer som har tilknytning til samme ledningsnett. Kommunen kan i så fall pålegge en av eierne av tilknyttet eiendom hovedansvaret for gjennomføring av undersøkelsene, og samtidig sikre at alle eiendommene bidrar til å dekke utgiftene. Kretsen av mulige ansvarlige er eiere som det er grunn til å tro at bryter krav gitt i eller i medhold av §§ 7 og 8. Kommunens valg av eier vil være underlagt alminnelige forvaltningsrettslige skranker.

Kommunen kan også selv gjennomføre undersøkelser på eiernes regning. Dette alternativet gir kommunen mulighet til å få refundert sine kostnader i etterkant fra eieren av den eiendommen det avdekkes at det foreligger brudd på. Om kommunen i slike tilfeller kan kreve full eller delvis dekning av sine kostnader, vil avhenge av en rimelighetsvurdering.

Etter departementets vurdering bør det vurderes konkret ut fra forholdene i den enkelte sak hvorvidt en eier bør pålegges å gjennomføre undersøkelsene, eller om kommunen selv vil gjennomføre undersøkelser med mulighet for regress i etterkant.

At det også kan gis pålegg om undersøkelser for å finne ut om det er «behov for tiltak» er nytt i forslaget etter høring. Bakgrunnen for tillegget, er at det etter departementets vurdering i mange tilfeller vil være viktigere å få undersøkt behovet for tiltak og ikke bare undersøkelser for å konstatere et brudd. Tillegget er i tråd med tilsvarende bestemmelse i lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven) § 51. Undersøkelser for å finne ut om det er behov for tiltak må også være rimelig og nødvendige. Det vil først og fremst være undersøkelser for å fastslå hvilke tiltak som er nødvendige for å rette opp eventuelle brudd på §§ 7 eller 8. Et pålegg om retting må gis etter § 14.

Paragrafen må sees i sammenheng med forslagets § 11 om pålegg om opplysninger. Pålegg om undersøkelser kan gis for å innhente ny kunnskap eller nye opplysninger som ikke allerede foreligger. Bestemmelsen går derfor lenger enn § 11 ved at eier av eiendom også kan pålegges konkrete undersøkelser, eller å betale for slike, for å finne ut om det foreligger brudd på krav gitt i eller i medhold av §§ 7 eller 8.

Til § 13 Tilgang til eigedomar med tilknyting til kommunalt vass- eller avløpsanlegg

Paragrafen er ny.

Første ledd gir kommunen rett til å gjennomføre stedlig kontroll på en eiendom. Vilkåret om at adkomst til eiendommen må være «nødvendig» for å føre tilsyn med om kravene i eller i medhold av §§ 7 eller 8 er overholdt, skal ikke tolkes strengt. Tilgang til eiendommer med tilknytning til kommunalt vass- eller avløpsanlegg er sentralt for at kommunen skal kunne drifte tjenesten på en tilfredsstillende måte. Det er derfor ikke et vilkår om at det foreligger noen konkret mistanke om brudd for at kommunen skal kunne kreve adkomst til eiendommen. Retten til adkomst gjelder også til bygninger.

Andre ledd gir kommunen tilsvarende rett som i første ledd til adkomst til eiendom dersom det er nødvendig for kommunen å utføre installasjon av tekniske innretninger eller liknende. Adgangen til å kreve adkomst er begrenset til tilfeller der det er nødvendig for at kommunen skal kunne oppfylle sin forpliktelse til å levere vann- eller avløpstjenester. Et eksempel på tiltak som kan kreves gjennomført etter bestemmelsen er installering av tilbakeslagsventil. Bestemmelsen gir bare rett til å gjennomføre tiltak av teknisk karakter. Større anleggsarbeid som for eksempel graving faller utenfor bestemmelsen.

Tredje ledd er nytt etter høring. Etter tredje ledd skal kommunen som hovedregel varsle eieren på forhånd om at det er behov for befaring på eiendommen. Varsling ivaretar både hensynet til eier av eiendommen, og sikrer at eieren kan være til stede og legge til rette for kommunen.

Paragrafen oppstiller bare et krav om varsling dersom det er mulig. Varsling er imidlertid ment å være den klare hovedregelen, og bør bare utelates dersom det ikke er praktisk mulig. Kommunen skal derfor så langt som mulig varsle eieren på forhånd før tilsyn eller gjennomføring av tiltak etter paragrafen. Dersom kommunen må ha adgang til eiendommen for å gjennomføre tiltak etter § 15, vil det av naturlige årsaker være mindre grunn til å ta hensyn til eierens behov for varsling. Kommunen bør likevel forsøke å få tak i eieren eller gi beskjed på egnet måte så raskt som mulig, slik at eieren får mulighet til å ivareta sine interesser.

Til § 14 Pålegg om retting

Paragrafen er ny, og gir kommunen mulighet til å pålegge eier av eiendom som har tilknytning til kommunalt vann- og avløpsanlegg, å rette forhold som er i strid med krav gitt i eller i medhold av §§ 7 eller 8 innen en nærmere angitt frist. Hvorvidt det i et pålegg om retting er behov for å stille konkrete krav til hva som skal gjennomføres eller hvordan det skal gjennomføres, og med hvilken frist et tiltak skal gjennomføres, vil avhenge av hvilket brudd som foreligger og hva som skal til for å rette det. Etter ordlyden skal det alltid angis en frist for når forholdet skal være rettet. Fristens lengde kan blant annet variere med hvor mye det haster med å treffe tiltak, hvor omfattende forberedelser som trengs, og omfanget av tiltakene. Et pålegg kan i noen tilfeller gå ut på å stanse noe, for eksempel ulovlig bruk av vann eller ulovlige påslipp. I andre tilfeller må det gjøres konkrete og til dels omfattende tiltak, for eksempel ved lekkasjer på rør. Da vil det både være behov for en lengre frist og i noen tilfeller konkrete krav til utførelsen.

Pålegg etter paragrafen er et alternativt vilkår for å kunne ilegge tvangsmulkt ved brudd på §§ 7 eller 8, jf. § 16. Videre er det som hovedregel et vilkår at det er gitt et pålegg etter § 14 og at dette ikke er etterkommet, for at kommunen selv skal kunne gjennomføre tiltak etter § 15.

Til § 15 Direkte gjennomføring ved kommunen

Paragrafen er ny.

Første ledd gir kommunen rett til selv å sørge for gjennomføring av tiltak dersom eier av tilknyttet eiendom ikke gjennomfører pålegg om retting av ulovlige forhold innenfor gitt frist, eller dersom det haster så mye å få gjennomført rettingen at kommunen ikke kan følge vanlig saksbehandling med pålegg om retting. Umiddelbar gjennomføring ved kommunen er et forholdsvis inngripende tiltak. Det bør derfor bare skje der det er stort behov for å få forholdene rettet. Det er en forutsetning for bruk av paragrafen at det foreligger brudd på loven eller et vedtak fra kommunen. Departementet har gjort visse språklige endringer etter høring for å presisere dette. Videre må de tiltakene som kommunen gjennomfører etter første punktum ligge innenfor rammen av det pålegget som ikke er fulgt av eieren av eiendommen.

I andre punktum har departementet tatt inn vilkåret «nødvendig» for å synliggjøre at det er en viss terskel for bruk av hjemmelen. Det er et vilkår for bruk av hjemmelen i andre punktum at gjennomføring av tiltak haster så mye at kommunen ikke kan følge vanlige saksbehandlingsregler om forhåndsvarsling eller liknende. Kommunen bør alltid forsøke å få eieren til selv å gjennomføre tiltak dersom det er tid til det.

Eksempler på forhold som kommunen selv må gjennomføre tiltak for å rette, kan være store lekkasjer eller ulovlig vannforbruk i perioder med begrenset tilgang på vann. I det siste tilfellet kan kommunen strupe vannkraner slik at vanntilførselen begrenses, eventuelt koble fra utekraner. Det vil ikke være adgang for kommunen til å stanse tilførselen av drikkevann helt.

Etter andre ledd kan kommunen kreve sine nødvendige utgifter etter første ledd dekket av eier av eiendommen. Departementet understreker at bestemmelsen kun gjelder dekning av utgifter til tiltak som står i et rimelig forhold til de skader og ulemper som skal unngås.

Til § 16 Tvangsmulkt

Paragrafen er ny.

Første ledd gir kommunen mulighet til å fatte vedtak om tvangsmulkt for å sikre at bestemmelsene i loven eller vedtak i medhold av loven blir overholdt. Med tvangsmulkt forstås en plikt til å betale et pengebeløp ved overtredelse av loven eller et lovhjemlet vedtak. Et forvaltningsorgan kan bare ilegge tvangsmulkt dersom det har uttrykkelig hjemmel til det. Kommunen er mottaker av tvangsmulkten. Vedtak om tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg.

Tvangsmulkt er ikke straff, og skiller seg fra straff på flere måter. Mens straff er en reaksjon på et konstatert ulovlig forhold, er formålet med tvangsgebyr å unngå et ulovlig forhold. Gebyret har virket etter sin hensikt om den ansvarlige innretter seg slik at gebyr ikke lenger er nødvendig. Bestemmelsen har derfor et forebyggende formål, og skal sikre at abonnentene oppfyller sine plikter etter §§ 7 og 8 og følger opp pålegg etter denne loven ved brudd på disse pliktene. Plikten til å betale tvangsmulkt er ikke avhengig av skyld, men utløses når et objektivt ulovlig forhold inntrer.

Det er ikke et generelt vilkår for å vedta tvangsmulkt etter første ledd at det i forkant er gitt et pålegg om retting av et ulovlig forhold. Det vil derfor være tilstrekkelig at vedtaket om tvangsmulkt er forhåndsvarslet etter lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven), og at det i varselet pekes på hvilke krav i lov, forskrift eller enkeltvedtak kommunen mener at det foreligger brudd på. I vedtaket om tvangsmulkt skal det gis en frist for retting av forholdet. Tvangsmulkten begynner først å gjelde når denne fristen har utløpt.

Paragrafen åpner ikke for å vedta forhåndsfastsatt tvangsmulkt. Det er altså ikke adgang til å fastsette tvangsmulkt før en overtredelse er oppdaget eller konstatert. Forfalt tvangsmulkt skal tilfalle kommunen.

Beviskravet før sanksjoner om tvangsmulkt iverksettes, følger alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper der utgangspunktet er alminnelig sannsynlighetsovervekt.

Andre ledd fastslår at før et vedtak om tvangsmulkt for brudd på krav gitt i eller i medhold av §§ 7 eller 8, må det være fattet et enkeltvedtak etter § 7 tredje ledd eller § 8 tredje ledd som konkretiserer pliktene etter disse bestemmelsene. Alternativt må det være gitt et pålegg om retting etter § 14. Vilkåret skal sikre at det blir tydelig overfor den tvangsmulkten retter seg mot hvilke krav kommunen vurderer at det foreligger brudd på. I saker etter andre ledd vil saksgangen innebære at det først må varsles et vedtak etter §§ 7, 8 eller 14. Deretter må vedtaket fattes. Ved pålegg etter § 14 må det settes en frist for retting av forholdet i vedtaket. Først når fristen er utløpt kan det varsles tvangsmulkt etter første ledd.

Ellers gjelder reglene om tvangsmulkt i forvaltningsloven § 51, herunder adgangen til å frafalle påløpt tvangsmulkt.

Av tredje ledd følger det at vedtak om tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg slik det er regulert i lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse (tvangsfullbyrdelsesloven) kapittel 7. At vedtaket om tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg, innebærer at kommunen kan begjære utlegg hos namsmannen i stedet for å reise søksmål for å få inndrevet kravet.

Til § 17 Når krav skal rettast mot festaren av grunnen

Paragrafen er en videreføring av gjeldende lov § 3 tredje ledd, som regulerer hvem som skal være gebyrpliktig dersom en eiendom er festet bort. Det er gjort enkelte strukturelle og språklige endringer i paragrafen. Dette medfører ikke realitetsendringer.

Paragrafen har betydning for alle krav og plikter som er rettet mot eier av eiendom, inkludert bestemmelser som gir kommunen myndighet til å ilegge sanksjoner. Til tross for at rettsforholdet mellom eier og fester normalt vil være regulert i de enkelte festekontrakter, finner departementet det hensiktsmessig å videreføre paragrafen som lovfester forholdet mellom grunneieren og festeren. De samme hensynene som ligger bak bestemmelsen i dagens lov § 3 vil gjelde for de øvrige bestemmelsene som er listet opp i § 17.

Departementet viser ellers til omtale i Ot.prp. nr. 58 (1972–73).

Til § 18 Forskrifter om nærare reglar om kommunale vass- og avløpstenester

Paragrafen er en videreføring av gjeldende lov § 4 andre ledd andre punktum, men departementet har etter høringen presisert ordlyden slik at bestemmelsen gir en noe snevrere kompetanse til å fastsette utfyllende bestemmelser i forskrift sammenlignet med gjeldende lov.

Bestemmelsen gir departementet hjemmel til å fastsette nærmere regler om levering og bruk av kommunale vann- og avløpstjenester. Dette kan for eksempel være behov for å fastsette nærmere regler om innholdet i kommunens plikt til å levere vann- og avløpstjenester, herunder for eksempel mer konkrete plikter for kommunen ved kortvarig stans i levering av tjenestene. Forskrift kan også være aktuelt for å utdype abonnentenes plikter, for eksempel plikten til å vedlikeholde private ledninger og installasjoner.

Til § 19 Ikraftsetjing

Paragrafen bygger på gjeldende lov § 7. Etter høringen er paragrafen justert noe slik at det kun er forskrifter som er fastsatt etter gjeldende lov (lov 16. mars 2012 nr. 16 om kommunale vass- og avløpsanlegg) som fortsatt vil være gjeldende etter at ny vass- og avløpsanleggslov har trådt i kraft. Departementet mener det er lite hensiktsmessig å videreføre forskrifter etter lov 31. mai 1974 nr. 17 om kommunale vass- og kloakkavgifter (vass- og kloakkavgiftslova) og at kommunene heller bør fastsette oppdaterte forskrifter etter gjeldende regelverk.

Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Departementet mener det ikke er behov for overgangsbestemmelser i loven.

Det vises ellers til Prop. 136 L (2010–2011).

Til § 20 Endringar i andre lover

Paragrafen gjør endringer i lov 8. februar 1980 nr. 2 om pant (panteloven) § 6-1, lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven) §§ 21 og 23, samt innfører en ny bestemmelse i forurensningsloven § 22 a.

Endringer i panteloven § 6-1

Panteloven § 6-1 andre ledd bokstav c endres slik at denne henviser til ny vass- og avløpsanleggslov.

Endringer i forurensningsloven § 21

Forurensningsloven § 21 definerer sentrale utrykk som brukes i loven. Definisjonen i første ledd er presisert, og definisjonen i tredje ledd er ny. Endringene innebærer en klargjøring og videreføring av gjeldende rett. Definisjonen i andre ledd videreføres uendret. Endringene bygger på forslag til endringer i forurensningsloven § 21 fra Overvannsutvalget i NOU 2015: 16 Overvann i byer og tettsteder – Som problem og ressurs.

Første ledd definerer hva som menes med avløpsanlegg. Definisjonen av avløpsanlegg er en samlebetegnelse for anlegg som håndterer sanitært avløpsvann, industrielt avløpsvann og overvann. Anlegg som er etablert for å håndtere én type eller kombinasjoner av de tre ulike vann-typene vil regnes som avløpsanlegg etter definisjonen.

Presiseringen i første ledd tydeliggjør at avløpsanlegg må være «etablert» for transport og behandling av overvann. Det innebærer at overvannsanlegg, herunder åpne anlegg, kun vil omfattes av definisjonen av avløpsanlegg dersom det enkelte anlegg er særskilt etablert for å samle opp og avlede (transportere) og eventuelt behandle overvann. Dermed vil naturlige fordrøyningsområder og avrenningsveier for overvann, herunder gressplen og vassdrag, i utgangspunktet falle utenfor definisjonen. Dersom det er gjort vesentlige fysiske tiltak på hele eller deler av fordrøyningsområdet eller avrenningsveien i den hensikt å sikre trygg avledning (transport) og eventuelt behandling av tilførte mengder overvann, vil disse delene likevel være å anse som et avløpsanlegg etter definisjonen. Tilførte mengder overvann betyr den økningen av avrenningen som følger av endret arealbruk eller andre menneskelige inngrep.

Videre innebærer presiseringen at anlegg som primært er etablert for andre formål enn transport og behandling av avløpsvann (herunder overvann), for eksempel veitrafikk eller bymiljø, i utgangspunktet faller utenfor definisjonen. Dersom det er gjort særskilte tiltak på anlegget for å samle opp, transportere og eventuelt behandle avløpsvann slik at anlegget eller deler av anlegget må anses å være etablert også til dette formålet, kan anlegget likevel anses som et avløpsanlegg etter bestemmelsen.

Grøfter, herunder veigrøfter med rister og kummer som er etablert for å samle opp eller avlede overvann, vil være et avløpsanlegg etter definisjonen.

Stikkrenner som samler opp og transporterer overvann vil regnes som et avløpsanlegg etter bestemmelsen. Dersom stikkrennen samler opp og transporterer vann fra en bekk i tråd med lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann (vannressursloven) § 2 regnes den ikke som et avløpsanlegg etter bestemmelsen.

Anlegg som er etablert for å transportere og eventuelt behandle både overvann og drensvann regnes som avløpsanlegg. Anlegg, herunder ledninger, som utelukkende er etablert for å håndtere drensvann er ikke å anse som et avløpsanlegg etter definisjonen.

Andre ledd videreføres uendret.

Tredje ledd definerer hva som menes med overvann. Overvann er definert som vann som renner av på overflaten som følge av regn og smeltevann. Dette er for eksempel vann som renner på og av takflater, veier og gårdsplasser, men inkluderer all avrenning på overflaten.

At definisjonen er avgrenset til vann som «renner av på overflaten» innebærer en avgrensning mot vann som er infiltrert i grunnen eller som blir bortledet etter infiltrasjon i grunnen, herunder drensvann. Definisjonen av overvann inkluderer alle typer overvann, enten vannet er forurenset eller ikke. Videre ekskluderer ikke definisjonen vann som tidligere har vært drensvann eller andre typer vann, og som senere samles i grøfter ol. for overvann.

Avgrensningen om at vannet må komme som følge av «regn og smeltevann» skaper et tydelig skille mot vann som renner av overflaten som følge av menneskelig aktivitet og virksomheter, som for eksempel vasking av tunneler og vann fra slukkeinnsats.

Departementet viser for øvrig til omtalen av bestemmelsen i punkt 3.1.

Endringer i forurensningsloven § 22 a

Forurensningsloven § 22 a er ny og gir kommunen hjemmel til å kreve frakobling og fordrøyning av overvann som er koblet på kommunalt avløpsanlegg, samt gi pålegg om tiltak for å håndtere overvannet som kobles fra det kommunale avløpsanlegget eller fordrøyes før det slippes på det kommunale avløpsanlegget. Paragrafen er dels en videreføring av forurensningsloven § 22 andre ledd og forurensningsloven § 23, og dels ny for det som gjelder adgangen til å pålegge fordrøyning og tiltak for å håndtere overvannet som kobles fra eller fordrøyes. Paragrafen bygger på forslag til ny § 22 a i forurensningsloven fra Overvannsutvalget i NOU 2015: 16 Overvann i byer og tettsteder – Som problem og ressurs.  Første ledd gir kommunen anledning til å pålegge eier av eiendom som er tilknyttet kommunalt avløpsanlegg å koble overvann helt eller delvis fra avløpsanlegget eller fordrøye (forsinke) overvann før påslipp på avløpsanlegget.

«Overvann» skal forstås som i forurensningsloven § 21 tredje ledd.

Det er et vilkår for å pålegge frakobling av overvann eller fordrøyning etter paragrafens første ledd at dette er «nødvendig for å avlaste» kommunalt avløpsanlegg. Vilkåret innebærer at det må være fare for skade på bygninger eller infrastruktur, eller fare for forurensning i strid med forurensningsloven, som følge av at anlegget er eller står i fare for å bli overbelastet. Behov for å frigi kapasitet på offentlig avløpsledning og avløpsrenseanlegg for å kunne ta imot sanitært avløpsvann fra ny bebyggelse ved fortetting eller ombygging av eksisterende bebygde områder, kan også begrunne et pålegg etter paragrafens første ledd. Med «kommunalt avløpsanlegg» menes anlegg som er helt eller delvis eid av kommunen.

Nødvendighetsvilkåret inneholder også et krav om årsakssammenheng. Kommunen må kunne påvise årsakssammenheng mellom behovet for å avlaste det kommunale renseanlegget og overvannet som er koblet til det kommunale avløpsrenseanlegget. Når overvannsproblemet skyldes flere eiendommer, må pålegget mot den enkelte eiendom avgrenses til den delen av overvannet fra den enkelte eiendom som er koblet til offentlig avløpsledning. Kommunen kan heller ikke pålegge frakobling eller fordrøyning av større mengder overvann enn det som er nødvendig for å avlaste det kommunale avløpsanlegget.

Det er videre et vilkår for å gi pålegg etter første ledd at overvannet kan håndteres på «annen forsvarlig måte». Det innebærer at pålegg om frakobling eller fordrøyning ikke skaper fare for skade på byggverk eller infrastruktur, eller fare for forurensning. Det kan for eksempel innebære at overvann som er forurenset kun kan frakobles dersom det også renses eller håndteres på en annen trygg måte.

Behovet for å avlaste kommunalt avløpsanlegg må vurderes i den enkelte sak. I praksis vil det være kommunen som vurderer behovet for å avlaste kommunalt avløpsanlegg, og som vurderer om frakobling eller fordrøyning vil være tiltak som kan bidra til å avlaste kommunens anlegg. For å kunne gjøre en slik vurdering må kommunen ha nødvendig kunnskapsgrunnlag lokalt. Det innebærer at kommunen må foreta nødvendige kost-nytte beregninger for området, inkludert analyse av behovet for å avlaste avløpsanlegget, herunder unngått skadeomfang og behov for bedre kapasitet, samt aktuelle tiltak for å avlaste avløpsanlegget og kostnader for gjennomføring av tiltakene. Kommunen må vurdere og dokumentere behovet for avlasting og tiltak konkret i hver enkelt sak.

Andre ledd gir kommunen hjemmel til å pålegge eier av eiendom å sørge for tiltak på egen eiendom for å håndtere overvannet som er koblet fra det kommunale avløpsanlegget eller fordrøyet før det slippes på det kommunale avløpsanlegget, eller å lede overvannet til annet avløpsanlegg eller alternativ avrenningsvei. Det kan kun pålegges tiltak som med rimelighet kan kreves, og det er en forutsetning at tiltak er nødvendig for å sikre forsvarlig håndtering av overvannet.

Vilkåret om at tiltak må være «nødvendig for å sikre forsvarlig håndtering av overvannet» innebærer at forsvarlig håndtering ikke kan sikres gjennom naturlig infiltrasjon på egen eiendom, og at det er behov for ytterligere tiltak. Videre innebærer nødvendighetsvilkåret at kommunen ikke kan pålegge større tiltak enn det som er nødvendig for å sikre forsvarlig håndtering av vannet som skal kobles fra. Å sikre «forsvarlig håndtering» vil normalt kreve både fordrøyningstiltak på den enkelte eiendom, og tiltak som sikrer trygg avledning av overvannet til annet avløpsanlegg eller alternativ avrenningsvei. Før kommunen kan gi pålegg om å frakoble eller fordrøye overvann etter paragrafens første ledd må kommunen avklare om det er behov for å lede overvannet til annet avløpsanlegg eller avrenningsvei, og at dette er trygt. Både bortledningen til annet avløpsanlegg eller alternativ avrenningsvei, og bortledningen i selve avløpsanlegget eller i den alternative avrenningsveien må være trygg. Det innebærer at avløpsanlegget og den alternative avrenningsveien må ha kapasitet til å motta overvannet. Det kan for eksempel være nødvendig å tilpasse en gate til å samle opp og transportere overvann, utvide bekkeløp eller å gjennomføre sikringstiltak i et vassdrag for å sikre forsvarlig håndtering av overvannet. Dersom det er nødvendig med slike tiltak utenfor den privates eiendom, må kommunen sikre at dette gjennomføres. Kommunen kan etter bestemmelsen ikke pålegge private å utføre slike tiltak utenfor egen eiendom. Kommunen må også avklare at pålegget ikke kommer i konflikt med annet regelverk. Det kan for eksempel være nødvendig å avklare med vannressursmyndigheten at et pålegg om tiltak er i tråd med vannressursloven.

Med «tiltak» menes tiltak for å infiltrere, fordrøye, rense og avlede overvannet. Overvannet kan fordrøyes og avledes for eksempel gjennom etablering av permeable flater, grønne tak, regnbed, og bruk av regntønner, magasiner og grøfter. Det kan også skje gjennom kontrollert avrenning til kommunalt overvannsanlegg for trygg avledning. Paragrafen overlapper til en viss grad med forurensningsloven § 23 og lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) § 27-2 som gir hjemmel til å kreve tilkobling til avløpsanlegg og avløpsledninger.

Pålegget vil også kunne spesifisere nærmere hva som skal foretas og hvordan tiltakene skal utføres. Det vil bero på situasjonen i hvert enkelt tilfelle hvor konkret et pålegg må være.

Eier av eiendom er bare ansvarlig for håndtering av eget overvann på egen eiendom. Det følger av ordlyden «på egen eiendom». Det betyr at kommunen ikke kan pålegge eier av eiendom å bekoste tiltak på andres eiendom. Videre er det kun tiltak for håndtering av overvann som ellers ville vært tilført kommunalt avløpsanlegg som kan pålegges av kommunen i medhold av andre ledd. Dersom det er behov for tiltak for håndtering av overvann som i utgangspunktet ikke er koblet på kommunalt avløpsanlegg, må dette skje gjennom pålegg etter § 31-14 i plan- og bygningsloven om tiltak mot overvann på bebygd eiendom eller etter annet regelverk.

Det følger videre av andre ledd at det kun kan gis pålegg om tiltak som med «rimelighet kan kreves». Vilkåret legger opp til en bred forholdsmessighetsvurdering mellom kommunens behov for å avlaste det kommunale avløpsanlegget for å avverge fare for skade på bygninger og infrastruktur eller fare for forurensning, vurdert opp mot ulempen og kostnaden som eier av privat eiendom påføres. Behovet for å avlaste kommunalt avløpsanlegg og overordnede samfunnsmessige hensyn kan tilsi at tiltaket bør gjennomføres, selv om det kan medføre store kostnader og ulemper for eier av den enkelte eiendom. Kommunen må gjøre en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle, men det vil blant annet være relevant å se hen til faren for skade eller forurensning, arealbeslaget og kostnaden for tiltaket, samt hvilke alternative løsninger for trygg håndtering av overvannet som finnes. I vurderingen av hva som er en forholdsmessig kostnad vil det være relevant å se hen til hva slags type eiendom det er tale om, for eksempel om det er boligeiendom eller næringseiendom, og hvilke tiltak en eier av en slik eiendom må kunne forvente å bekoste. I vurderingen må blant annet kostnaden for tiltaket sammenlignes med kostnaden for tilsvarende tiltak på andre eiendommer i området. Alle kostnader som er nødvendige for å gjennomføre pålegget skal inngå i vurderingen.

At det kun er tiltak som med rimelighet kan kreves innebærer også en begrensing for hvor omfattende tiltak kommunen kan pålegge. Selv om formålet med overvannstiltakene er å redusere fare for skader og forurensning, kan ikke kommunen kreve tiltak som skal dimensjoneres for enhver mulig nedbørshendelse. Kommunen kan ikke kreve at tiltak skal dimensjoneres ut over den mengden overvann som ellers ville vært påkoblet kommunalt avløpsanlegg og de føringer eller allmenne normer som legges til grunn for overvannshåndtering i kommunens planlegging etter plan- og bygningsloven. Departementet viser her til plan- og bygningsloven § 28-10 og forskrift 19. juni 2017 nr. 840 om tekniske krav til byggverk (byggteknisk forskrift) § 15-8.

Tredje ledd regulerer forholdet mellom eier av eiendommen og fester av grunnen ved langvarige festeavtaler, og innebærer dels en samordning med forslaget til ny § 17 i vass- og avløpsanlegglova som regulerer hvem som skal være gebyrpliktig dersom en eiendom som er tilknyttet kommunalt avløpsanlegg er festet bort.

Endringer i forurensningsloven § 23

Forurensningsloven § 23 tredje ledd endres slik at den henviser til ny vass- og avløpsanleggslov.