8 Konsekvensutredninger

8.1 Overordnet om lovforslaget

8.1.1 Forslaget i høringsnotatet

Innledning

Avtalens del IV regulerer konsekvensutredning av planlagte aktiviteter som skal gjennomføres i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon. Avtalen legger også føringer for konsekvensutredning av planlagte aktiviteter som gjennomføres i marine områder innenfor nasjonal jurisdiksjon, dersom aktivitetene kan få virkninger i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon.

For aktiviteter som gjennomføres i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon, oppstiller Avtalen krav til utredningsprosessen og innholdet i konsekvensutredningen, samt til etterfølgende overvåking og oppfølging av aktiviteten og dens virkninger. Dersom virkningene er tilfredsstillende vurdert eller håndtert etter et annet internasjonalt regelverk, kan konsekvensutredning etter Avtalen unnlates. I høringsnotatet var forslaget at konsekvensutredning av aktiviteter i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon skal reguleres i lovforslagets kapittel 4.

For aktiviteter som gjennomføres i marine områder innenfor nasjonal jurisdiksjon, skal det i henhold til Avtalen gjennomføres en konsekvensutredning dersom aktiviteten kan forårsake betydelig forurensning av eller vesentlige og skadelige endringer i det marine miljøet i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon. Kyststaten kan selv velge om Avtalens system eller egne nasjonale konsekvensutredningsregler skal følges i slike tilfeller. I høringsnotatet var forslaget at nasjonale konsekvensutredningsregler skal gjelde der slike finnes, og at eventuelle aktiviteter som ikke er omfattet av andre nasjonale konsekvensutredningsregler skal omfattes av lovforslaget kapittel 4.

Oversikt over lovforslaget

I høringsnotatet foreslo departementet at lovforslaget kapittel 4 skal oppstille et rammeverk for og krav til prosessen for konsekvensutredning.

For konsekvensutredning av aktiviteter som er omfattet av kapittelets virkeområde (artikkel 28 nr. 1 og 2, se lovforslaget § 4-1) og ikke er omfattet av unntaket fra plikten til å gjennomføre konsekvensutredninger (artikkel 29 nr. 4, se lovforslaget § 4-4) ble følgende prosessledd foreslått:

• det skal gjennomføres «screening», det vil si en vurdering av om aktiviteten krever konsekvensutredning (jf. artikkel 31 nr. 1 bokstav a, jf. artikkel 30, se lovforslaget § 4-3 første ledd og § 4-5)

• det skal gjennomføres «scoping», det vil si fastsettelse av konsekvensutredningens innhold (jf. artikkel 31 nr. 1 bokstav b, se lovforslaget § 4-6)

• det skal gjennomføres en konsekvensutredning (jf. artikkel 31 nr. 1 bokstav c, se lovforslaget § 4-3 andre ledd og § 4-7)

• det skal utarbeides og publiseres en konsekvensutredningsrapport (jf. artikkel 31 nr. 1 bokstav f, jf. artiklene 32 og 33, se lovforslaget § 4-8)

• det skal avgjøres om den planlagte aktiviteten kan gjennomføres (jf. artikkel 34, se lovforslaget § 4-9)

• aktiviteten og dens virkninger skal overvåkes og overvåkingen skal rapporteres (jf. artikkel 35 og 36, se lovforslaget § 4-10)

• overvåkningen skal følges opp med tiltak, dersom det avdekkes forhold som tilsier det (jf. artikkel 37, se lovforslaget § 4-11).

Tillatelse til en aktivitet

Departementet vurderte i høringsnotatet ulike måter å regulere tildeling av tillatelse til aktiviteter som er omfattet av Avtalen. Avtalen regulerer når og hvordan konsekvensutredninger av planlagte aktiviteter skal skje, men etablerer ikke et eget tillatelsessystem for slike aktiviteter. Avtalen legger imidlertid opp til at konsekvensutredninger skal være grunnlag for beslutningstaking, og at gjennomføring av aktiviteten forutsetter en form for myndighetsgodkjenning eller tillatelse.

Departementet vurderte i høringsnotatet ulike måter å ivareta forutsetningen om myndighetsgodkjenning på. En mulighet som ble skissert var å lage et nytt tillatelsessystem som vil gjelde for all aktivitet som er konsekvensutredningspliktig etter den nye loven. Fordelen med en slik løsning ble vurdert å være at det ville innebære at samme godkjenningsordning ville gjelde for alle aktiviteter som ble omfattet av loven. Samtidig ble det sett som en ulempe at løsningen ville kreve etablering av et nytt tillatelsessystem som måtte omfatte svært ulike aktiviteter. Det ble også vurdert som uklart hvor myndigheten til godkjenning burde plasseres og hvordan systemet burde bygges opp. Departementet vurderte løsningen som lite hensiktsmessig.

I høringsnotatet foreslo departementet isteden en løsning der godkjenning av aktiviteten ble regulert i relevant sektorregelverk, mens den nye loven kun skulle regulerer selve prosessen for konsekvensutredning og etterfølgende overvåking og oppfølging. Løsningen tilsvarer den som benyttes i forskrift om konsekvensutredninger.

I høringsnotatet pekte departementet på at en utfordring med å forutsette at aktiviteter skal godkjennes etter relevant sektorregelverk, er at virkeområdet til enkelte sektorregelverk ikke omfatter områder utenfor nasjonal jurisdiksjon og at det kan finnes eller oppstå nye aktiviteter som ikke er omfattet av et eksisterende sektorregelverk. Å justere virkeområdet til det aktuelle sektorregelverket, eller ved behov å innføre nytt regelverk ble pekt på som mulige løsninger på denne utfordringen.

Slik departementet vurderte det kan det være hensiktsmessig at virkeområdet til relevant sektorregelverk justeres, slik at tillatelse til aktiviteten kan gis etter etablerte systemer. Siden det foreløpig er uklart hvilke aktiviteter det vil bli aktuelt å gjennomføre i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon, vurderte departementet at det ikke er hensiktsmessig å vurdere virkeområdeendringer i konkrete lover på det nåværende stadiet. Departementet la til grunn at virkeområdeendringer bør vurderes konkret for det enkelte regelverk, og vurderte det derfor ikke som aktuelt å innta en generell hjemmel i den nye loven som justerer virkeområdet til annet regelverk.

For å sikre at den forutsatte myndighetsgodkjenningen skal kunne gis også der en aktivitet ikke er omfattet av et sektorregleverk, foreslo departementet at Kongen skulle gis adgang til å gi bestemmelser i forskrift om tildeling av tillatelse til aktiviteter som er omfattet av kapittelet, inkludert å innføre krav om tillatelse. En slik hjemmel vil kunne fungere som en sikkerhetsventil og sikre myndighetene mulighet til å godkjenne aktiviteter som faller utenfor det saklige eller geografiske virkeområdet til annet sektorregelverk. Kompetansen ble foreslått lagt til Kongen, slik at kompetansen der det er hensiktsmessig kunne delegeres til relevant myndighet.

Offentlig varsling og konsultasjon

Avtalens artikkel 32 nr. 1 fastsetter at statene skal sørge for at offentligheten varsles om en planlagt aktivitet innen rimelig tid, og at det i størst mulig grad gis muligheter for deltakelse for alle stater og interessenter i konsekvensutredningsprosessen. Med interessenter menes urfolk og lokalsamfunn med relevant tradisjonell kunnskap, relevante globale, regionale, subregionale og sektorielle organer, sivilsamfunnet, vitenskapsmiljøet og offentligheten, jf. Avtalens artikkel 32 nr. 3. Varsling og muligheter for deltakelse skal finne sted gjennom hele konsekvensutredningsprosessen.

Offentlig varsling og deltakelse skal være inkluderende og transparent, skje innen rimelig tid og være målrettet og proaktiv når små utviklingsøystater er involvert, jf. Avtalens artikkel 32 nr. 4, jf. artikkel 48. Av Avtalens artikkel 32 nr. 5 følger det at statene skal ta hensyn til materielle innspill, herunder særlig innspill vedrørende mulige virkninger på områder innenfor nasjonal jurisdiksjon. Staten skal offentliggjøre mottatte innspill og svar på disse eller beskrivelser av hvordan inspillene er håndtert.

Kravene til varsling og konsultasjon etter Avtalens artikkel 32 er nokså overordnede, og statene gis stor grad av frihet til å velge hvordan dette skal løses nasjonalt. Departementet ga derfor i høringsnotatet uttrykk for at det vil være mest hensiktsmessig at det vurderes konkret i den enkelte sak hvordan varsling og konsultasjoner bør skje, innenfor rammene artikkel 32 oppstiller. Dette bør vurderes ut fra sakens konkrete omstendigheter, herunder typen aktivitet og hvem som er interessenter. Departementet foreslo derfor ikke en egen bestemmelse om varsling og konsultasjon i loven. Departementet vurderte at kravene i Avtalens artikkel 32 ivaretas gjennom høringsforslagets §§ 4-5 og 4-8, og at det ut over det som dekkes av disse bestemmelsene bør være opp til ansvarlig myndighet å sørge for at varsling og konsultasjon skjer på egnet måte.

Departementet bemerket at det under Avtalen er ment utarbeidet standarder eller retningslinjer for blant annet prosessen for offentlig varsling og deltakelse og at disse forventes å bidra til klargjøring av kravene. Departementet ga også uttrykk for at de vil vurdere behovet for klargjøring i nasjonal rett, gjennom for eksempel forskrift eller veileder.

8.1.2 Høringsinstansenes syn

Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet viser i sitt høringsinnspill til at radioaktiv forurensning og avfall vil være aktuelle problemstillinger ved inngrep på havbunnen, og støtter gjennomføringsmetoden for konsekvensutredningen som foreslått.

Norsk senter for havrett påpeker at lovforslaget ikke oppstiller rettslige plikter knyttet til strategiske konsekvensutredninger. De peker på at staten etter Avtalens artikkel 39 nr. 1 har en plikt til å vurdere gjennomføringen av strategiske konsekvensutredninger både individuelt og gjennom samarbeid med andre medlemsland, og anbefaler at denne bestemmelsen gjennomføres i loven. Norsk senter for havrett etterlyser også en lovfesting av plikten til å fremme bruken av konsekvensutredninger og til å vedta og iverksette standarder og retningslinjer utviklet under Avtalen.

Havforskningsinstituttet har stilt spørsmål ved at man i lovforslaget ikke skiller mellom strategiske og prosjektspesifikke konsekvensutredninger, samt at det ikke er noen omtale av strategiske konsekvensutredninger. De trekker frem marin karbonfjerning som et eksempel på en aktivitet der det kan være naturlig med en strategisk konsekvensutredning, før man eventuelt åpner for prosjektspesifikke utredninger.

Havforskningsinstituttet tar også til orde for at det bør gjennomføres samlede konsekvensutredninger dersom et havområde skal brukes av flere næringer. De gir uttrykk for at dersom det eksempelvis blir interesse for flytende havvind koplet til produksjon og tanking av hydrogenbasert drivstoff for maritim transport, koplet sammen med taredyrking for deponering i dyphavet som klimatiltak, synes det mest hensiktsmessig å gjennomføre samlet konsekvensutredning for hele infrastrukturen heller enn parallelt etter flere lovverk. Havforskningsinstituttet etterlyser en avklaring av egnete juridiske virkemidler i lover og forskrifter for å sikre slik samlet konsekvensvurdering.

WWF anbefaler norske myndigheter å anlegge en vid forståelse av hvem som anses som berørte parter og stater, og å legge til grunn en praksis som bygger på bred involvering og informasjonsdeling. Også NOAH har pekt på viktigheten av at det gjennomføres konsultasjoner med alle interessenter.

Naturvernforbundet og Handelskampanjen gir uttrykk for at de savner et punkt om praktisk involvering, varsel, samtykke og konsultasjoner med berørte parter, samt omtale av Avtalens krav knyttet til urfolk, utviklingsland og små utviklingsøystater. Naturvernforbundet gir også uttrykk for at de forventer at innsynsretten og høringsretten ikke vil praktiseres noe svakere enn etter norsk forvaltningslov, offentlighetslov, miljøinformasjonslov med mer, samt at norsk praksis om nødvendig blir styrket i tråd med konvensjonen.

8.1.3 Departementets vurdering

Som enkelte høringsinstanser har påpekt, har departementet kun foreslått å lovfeste regler om prosjektspesifikke konsekvensutredninger. Departementet har vurdert å fastsette egne bestemmelse for strategiske konsekvensutredninger for å gjennomføre Avtalen artikkel 39, men foreslår ikke dette nå. Som omtalt i punkt 1 i proposisjonen foreslår departementet hovedsakelig å lovfeste de bestemmelsene i Avtalen som det er nødvendig å forankre i norsk lov for å ivareta legalitetsprinsippet. Det vil si at det primært er de bestemmelser som påvirker rettsstillingen til private aktører som lovfestes. Plikten til å gjennomføre strategiske konsekvensutredninger hviler på staten. I tillegg er Avtalens regulering av strategiske konsekvensutredninger relativt begrenset, og det forutsettes i artikkel 39 nr. 4 at partsmøtet skal utarbeide retningslinjer for utførelsen av slike utredninger. Departementet vurderer på bakgrunn av dette at det ikke er hensiktsmessig å fastsette nærmere bestemmelser om strategiske konsekvensutredninger etter Avtalen nå.

Departementet støtter Havforskningsinstituttet i at det i noen tilfeller kan være ønskelig med samlede konsekvensutredninger for flere aktiviteter. Når det ikke er fastsatt særskilte regler for dette, er det fordi det ikke er nærmere regulert i Avtalen, og loven i første rekke tar sikte på å gjennomføre avtalebestemmelsene. Departementet vil imidlertid peke på at det ikke er noe i veien for at det gjennomføres felles utredninger for flere aktiviteter, så lenge konsekvensutredningen dekker det samlede utredningsbehovet. I et slikt tilfelle vil det være nødvendig med samordning mellom de ansvarlige myndighetene, og det vil være nødvendig med tillatelse for hver aktivitet. Når man har fått erfaring med konsekvensutredninger etter Avtalen, kan det være aktuelt å fastsette nærmere regler for samlede konsekvensutredninger.

Departementet støtter innspillene om at det må gjennomføres konsultasjoner med alle interessenter og at det i tråd med Avtalen bør praktiseres bred involvering og informasjonsdeling. Departementet foreslår likevel ikke å innta en egen bestemmelse om dette nå. Som nevnt foreslås det primært å lovfeste pliktene som påhviler private aktører, og plikten til å sikre konsultasjoner i tråd med Avtalen påhviler ansvarlig myndighet. Departementet vil også peke på at det etter Avtalens artikkel 38 er ment utarbeidet standarder eller retningslinjer for blant annet prosessen for offentlig varsling og deltakelse etter Avtalens artikkel 32. Dette forventes å bidra til klargjøring av hvordan offentlig varsling og konsultasjon bør skje. Departementet vil, ettersom man får mer erfaring med konsekvensutredning etter Avtalen, vurdere behovet for klargjøring gjennom for eksempel forskrift eller veileder.

Departementet legger til grunn at innsyns- og høringsrett vil praktiserer i tråd med norsk lov og kravene i Avtalen.

8.2 Virkeområde § 4-1

8.2.1 Forslaget i høringsnotatet

Innledning

I høringsnotatet foreslo departementet å fastsette en egen virkeområdebestemmelse for kapittel 4 i lovforslaget, siden det ble foreslått at kapittelet skulle gjelde både for aktiviteter som gjennomføres i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon og for aktiviteter som gjennomføres i marine områder innenfor nasjonal jurisdiksjon.

Aktiviteter utenfor nasjonal jurisdiksjon

Etter Avtalens artikkel 28 nr. 1 har staten en plikt til å sikre at planlagte aktiviteter under statens jurisdiksjon eller kontroll som gjennomføres i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon behandles i tråd med kravene til konsekvensutredning i Avtalen. Denne plikten foreslo departementet i høringsnotatet å fastsette i § 4-1 første ledd.

Bakgrunnen for at man foreslo å regulere dette i en ny lov og ikke i eksisterende konsekvensutredningsregelverk var blant annet at en del av Avtalens regler skiller seg fra kravene i dagens konsekvensutredningsregelverk, slik at det både faktisk og lovteknisk ville være krevende å integrere Avtalens bestemmelser i gjeldende regelverk. Departementet pekte også på at mange aktiviteter i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon vil reguleres av annet internasjonalt regelverk og at en del aktiviteter ikke antas å nå opp til terskelen for konsekvensutredning. Siden relativt få aktiviteter ble forventet å være omfattet av regelverket, vurderte departementet det som lite hensiktsmessig å gjøre omfattende endringer for å tilpasse nasjonale konsekvensutredningsregler til Avtalens system. Departementet vurderte også at en egen lov ville gi bedre oversikt for brukere av regelverket.

Aktiviteter innenfor nasjonal jurisdiksjon

Avtalens artikkel 28 nr. 2 stiller krav om at aktivitet som skjer i marine områder innenfor nasjonal jurisdiksjon skal konsekvensutredes dersom aktiviteten kan forårsake betydelig forurensning av eller vesentlige og skadelige endringer i det marine miljøet i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon. Departementet la i høringsnotatet til grunn at bestemmelsen skal forstås slik at den gjelder aktivitet i områder innenfor kyststatens egen jurisdiksjon, og ikke omfatter aktivitet innenfor andre staters jurisdiksjon. Denne forståelsen er i samsvar med det som ble forutsatt under forhandlingene.

Etter Avtalen kan staten velge om konsekvensutredninger av aktiviteter som gjennomføres i marine områder innenfor nasjonal jurisdiksjon skal følge Avtalens system eller nasjonale regler. I høringsnotatet foreslo departementet at aktiviteter som skjer i marine områder innenfor nasjonal jurisdiksjon skal behandles etter nasjonalt konsekvensutredningsregelverk, der slikt regelverk finnes. Det ble ansett som en fordel at aktiviteter som er omfattet av gjeldende nasjonalt regelverk behandles etter slikt regelverket, også dersom aktiviteten kan få virkninger i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon.

Departementet la i høringsnotatet til grunn at terskelen for å kreve konsekvensutredning etter gjeldende nasjonalt konsekvensutredningsregelverk gjennomgående vil tilsvare eller være lavere enn terskelen etter Avtalen, slik at Avtalens krav om konsekvensutredning vil overholdes dersom aktiviteten er omfattet av gjeldende nasjonale konsekvensutredningsregler.

Departementet la videre til grunn at gjeldende regelverk vil omfatte de fleste av aktivitetene Avtalen oppstiller en plikt til å konsekvensutrede. Departementet kunne imidlertid ikke utelukke at det finnes eller kan oppstå nye aktiviteter som vil være omfattet av Avtalen, men som faller utenfor det nasjonale konsekvensutredningsregelverket. Departementet foreslo derfor at slike aktiviteter skal omfattes av den nye loven, slik at det sikres at det finnes konsekvensutredningsregelverk for alle aktiviteter omfattet av Avtalen.

I høringsnotatet foreslo departementet at § 4-1 andre ledd skulle angi virkeområdet til kapittel 4 for aktiviteter som gjennomføres i marine områder innenfor nasjonal jurisdiksjon, og at det her skulle fremkomme at kapittelet bare får anvendelse for aktiviteter i områder innenfor nasjonal jurisdiksjon dersom aktiviteten ikke er omfattet av andre konsekvensutredningsregler gitt i eller i medhold av norsk lov.

Aktiviteter som omfattes

I høringsnotatet ble det foreslått at kapittelet skulle gjelde for «planlagte aktiviteter» som er under «norsk jurisdiksjon eller kontroll». Det ble lagt til grunn at betegnelsen «aktiviteter» omfatter alle typer virksomhet og tiltak, men at kravet om at aktiviteten er «planlagt» innebærer at uplanlagte hendelser, ulykker og så videre faller utenfor regelverkets virkeområde. Aktiviteter under «norsk jurisdiksjon og kontroll» omfatter aktiviteter Norge har myndighet til å regulere, for eksempel på grunnlag av flaggstasjurisdiksjon, men også aktiviteter som nasjonalstaten de facto har kontroll over. En nærmere omtale av hva som ligger i «jurisdiksjon og kontroll» inngikk i høringsforslaget punkt 1.3.1.

8.2.2 Høringsinstansenes syn

Alle høringsinstansene som har uttalt seg, er positive til lovreguleringen av konsekvensutredning av aktiviteter som gjennomføres i eller har vesentlig virkning i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon.

Havforskningsinstituttet gir i sitt høringsinnspill uttrykk for at det bør være like kriterier for utredning av aktiviteter i områder innenfor nasjonal jurisdiksjon som for aktiviteter i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon. Havforskningsinstituttet gir videre uttrykk for at det i høringsnotatet synes å ligge en antakelse om at lovens bestemmelser om konsekvensutredninger bare i liten grad vil komme til faktisk anvendelse i nær fremtid. Havforskningsinstituttet stiller spørsmål ved denne antakelsen og peker på at det er økende interesse for soldimming og karbonfjerningstiltak for reduksjon av klimaendringer.

Norges Fiskarlag uttrykker bekymring for at det kan bli overlapp mellom eksisterende strukturer som havressurslova og RFMO-reguleringer. De anbefaler derfor at man etablerer tydelige ansvarslinjer for å unngå dobbeltarbeid.

8.2.3 Departementets vurdering

Departementet støtter Havforskningsinstituttet i at det er ønskelig med konsekvente konsekvensutredningsregler. Departementet vil imidlertid påpeke at skillet mellom reguleringer innenfor og utenfor nasjonal jurisdiksjon bygger på systemet etter havretten. Departementet vil også peke på at Avtalen kun omfatter aktiviteter i områder innenfor nasjonal jurisdiksjon dersom aktiviteten kan forårsake betydelig forurensning av eller vesentlige og skadelige endringer i det marine miljøet utenfor nasjonal jurisdiksjon. Departementet finner at det er ønskelig at aktiviteter som gjennomføres i områder innenfor nasjonal jurisdiksjon følger nasjonale regler der slike finnes, slik at aktiviteten reguleres likt uavhengig av om virkningen utenfor nasjonal jurisdiksjon overskrider terskelen i Avtalen eller ikke.

På bakgrunn av dette foreslår departementet å gå videre med løsningen som ble presentert i høringsnotatet. Det vil si at konsekvensutredning av planlagte aktiviteter i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon vil reguleres av den nye loven, mens konsekvensutredning av aktiviteter i marine områder innenfor nasjonal jurisdiksjon skal følge nasjonale regler der slike finnes. Dersom en aktivitet innenfor nasjonal jurisdiksjon er over terskelen for konsekvensutredning etter Avtalen, men ikke omfattes av andre nasjonale konsekvensutredningsregler, vil den nye loven komme til anvendelse.

Departementet er enig med Norges Fiskarlag i at det er ønskelig å unngå overlappende strukturer. Departementet vil peke på at for virksomhet i områder innenfor nasjonal jurisdiksjon vil kapittelet bare få anvendelse i tilfeller der virkningene utenfor nasjonal jurisdiksjon er over terskelen for konsekvensutredningsplikt og aktiviteten ikke er omfattet av andre nasjonale konsekvensutredningsregler. Når det gjelder aktivitet i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon er Avtalens og lovens system at utredning bare skal gjennomføres dersom aktiviteten ikke er tilfredsstillende utredet etter et annet internasjonalt regelverk.

Departementet foreslår å presisere i ordlyden til § 4-1 andre ledd at kapittelet bare får anvendelse for virksomhet i marine områder innenfor nasjonal jurisdiksjon dersom aktiviteten kan forårsake betydelig forurensning av eller vesentlige og skadelige endringer i det marine miljøet. Terskelen foreslås tatt inn i virkeområdebestemmelsen for å tydeliggjøre i hvilke tilfeller kapittelet får anvendelse for virksomhet i områder innenfor nasjonal jurisdiksjon.

For tilfeller der nasjonale regler følges, stiller Avtalens artikkel 28 nr. 2 enkelte prosessuelle krav. Behovet for å endre gjeldende regelverk for å sikre at disse kravene overholdes, vurderes i punkt 10.

Når det gjelder Havforskingsinstituttets merknad om at det i høringsnotatet antas at lovens bestemmelser om konsekvensutredning i liten grad vil komme til anvendelse, så er det riktig at departementet antar at loven bare i få tilfeller vil få anvendelse for virksomhet i områder innenfor nasjonal jurisdiksjon. Dette er fordi norske farvann i all hovedsak grenser til andre lands farvann, og kun unntaksvis områder utenfor nasjonal jurisdiksjon. Det antas også at de fleste aktiviteter innenfor nasjonal jurisdiksjon vil fanges opp av andre nasjonale regler, og da får ikke loven anvendelse. Når departementet likevel har valgt å inkludere aktiviteter i områder innenfor nasjonal jurisdiksjon i loven er det nettopp fordi departementet holder muligheten åpen for at enkelte aktiviteter vil kunne falle utenfor andre nasjonale regler. Når det gjelder virksomhet i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon, antas det at noe mer vil omfattes, men det antas ikke å være snakk om et stort antall saker per år. Dette er blant annet fordi Avtalen og loven ikke får anvendelse der andre internasjonale regelverk dekker kravet om konsekvensutredning, se Avtalen artikkel 29 nr. 4 og punkt 8.5.

8.3 Ansvarlig myndighet og tiltakshaver § 4-2

8.3.1 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at ansvar og plikter dels skal legges på den som skal gjennomføre en aktivitet, og dels på myndigheten som avgjør om aktiviteten kan gjennomføres. Dette er etter inspirasjon fra reguleringen i for eksempel plan- og bygningsloven og tilhørende forskrift om konsekvensutredninger.

I høringsnotatet foreslo departementet at ansvarlig myndighet etter kapittel 4 i loven skal være den den myndigheten som i lov eller i medhold av lov er gitt myndighet til å tillate aktiviteten. Det vil si den myndigheten som etter sektorregelverket som regulerer den aktuelle aktiviteten har kompetanse til å tillate aktiviteten. Videre foreslo departementet at departementet skulle være ansvarlig myndighet for eventuelle aktiviteter som ikke er omfattet av noe annet sektorregelverk. Slik kan man sikre at det alltid finnes en ansvarlig myndighet.

Det ble også foreslått å innta en definisjon av tiltakshaver.

8.3.2 Høringsinstansenes syn

Naturvernforbundet og Handelskampanjen har gitt uttrykk for at Miljødirektoratet bør være ansvarlig myndighet for konsekvensutredningene etter loven.

8.3.3 Departementets vurdering

Departementet har vurdert innspillet om at Miljødirektoratet bør være ansvarlig for alle konsekvensutredninger etter loven. En fordel ved å legge kompetansen til ett organ, er at det vil gi større mulighet til å bygge opp et fagmiljø enn dersom ulike myndigheter skal være ansvarlig myndighet. Departementet vurderer også Miljødirektoratet med sin særlige miljøkompetanse kunne vært egnet til å ha en slik rolle.

På den andre siden vil loven omfatte en lang rekke ulike aktiviteter, som andre myndigheter har spesialisert kompetanse på. Departementet mener at det fremstår som mest hensiktsmessig at den myndigheten som skal behandle en søknad om tillatelse også er den myndigheten som er ansvarlig for konsekvensutredningen. Denne løsningen er også vanlig i nasjonale konsekvensutredningsregler. For å få en konsekvent tilnærming til konsekvensutredninger i norsk lovgivning, bør samme myndighet som tildeler tillatelse til aktiviteten være ansvarlig for konsekvensutredningen. Departementet foreslår derfor at den myndigheten som er ansvarlig for tildeling av tillatelse til aktiviteten også skal være ansvarlig myndighet for konsekvensutredningen.

For aktiviteter som ikke er omfattet av noe annet regelverk, vurderer departementet at det er mest hensiktsmessig at departementet er ansvarlig myndighet.

8.4 Terskel for vurdering av konsekvensutredningsplikt og krav om konsekvensutredning § 4-3

8.4.1 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet var forslaget at § 3-4 skulle fastsette terskelen for når det skal vurderes om en aktivitet krever konsekvensutredning og terskelen for når det skal gjennomføres en konsekvensutredning. Av første ledd fremkom det at det skulle foretas en vurdering av om det skulle gjennomføres en konsekvensutredning dersom en aktivitet kan ha mer enn en ubetydelig eller kortvarig virkning på det marine miljøet, eller dersom virkningene av aktiviteten ikke er kjent eller det mangler tilstrekkelig kunnskap om virkningene. Det nærmere innholdet i vurderingen av om det skal gjennomføres en konsekvensutredning ble foreslått regulert i § 4-5.

I andre og tredje ledd ble det foreslått å regulere når det skal gjennomføres en konsekvensutredning i henholdsvis områder innenfor og utenfor nasjonal jurisdiksjon. Etter begge ledd skulle det gjennomføres en konsekvensutredning dersom en aktivitet kunne forårsake betydelig forurensning av eller vesentlige og skadelige endringer i det marine miljøet. For virksomhet i områder innenfor nasjonal jurisdiksjon var det fastsatt at denne virkningen måtte inntre i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon, i tråd med Avtalen artikkel 28 nr. 2.

8.4.2 Høringsinstansenes syn

Miljødirektoratet er i sitt høringsinnspill kritiske til utformingen av bestemmelsen, og gir uttrykk for at forholdet mellom denne bestemmelsen og § 4-5 er uklart, samt at Avtalen ikke opererer med ulike terskler for konsekvensutredning av virksomhet i områder innenfor og utenfor nasjonal jurisdiksjon.

WWF har pekt på at innslagspunktet for krav om konsekvensutredning i den nye loven er formulert annerledes enn i plan- og bygningsloven. De peker på at forskjellige formuleringer fra lov til lov om temaer som er nærmest identiske er uheldige, og tar til orde for at departementet bør omtale i hvilken grad dette innebærer en realitetsforskjell.

Havforskningsinstituttet har i sitt høringsinnspill gitt uttrykk for at kriteriet «betydelig forurensning» er uklart, og kan tolkes dit hen at terskelen for gjennomføring av en konsekvensutredning er høy. De har også pekt på at det ikke fremkommer av bestemmelsen hvem som skal foreta vurderingen av om terskelen er overskredet.

Norsk senter for havrett gir uttrykk for at ordet «vurdering» som benyttes i § 4-3 første ledd ikke i tilstrekkelig grad fanger opp innholdet i begrepet «screening», som benyttes i Avtalen. De gir uttrykk for at Avtalen referer til en mer utførlig kunnskapsinnhenting enn begrepet «vurdere» peker mot.

8.4.3 Departementets vurdering

Departementet har på bakgrunn av høringsinnspillene justert bestemmelsen noe i den hensikt å gjøre bestemmelsen lettere tilgjengelig, men uten å endre det materielle innholdet i loven. Departementet foreslår at terskelen for når det skal vurderes om det skal fortas en konsekvensutredning skal fremkomme av første ledd, og at andre ledd skal angi terskelen for når det skal gjennomføres en konsekvensutredning.

I stedet for å regulere konsekvensutredning av virksomhet i områder utenfor og innenfor nasjonal jurisdiksjon i ulike ledd, foreslår departementet en felles regulering, og at terskelen for når loven får anvendelse for virksomhet i områder innenfor nasjonal jurisdiksjon skal fremkomme av virkeområdebestemmelsen i § 4-1. Det presiseres i tillegg i bestemmelsen at for planlagte aktiviteter innenfor nasjonal jurisdiksjon, vil terskelen kun være nådd dersom virkningene inntreffer i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon, med henvisning til § 4-1 andre ledd.

Departementet opprettholder forslaget om at bestemmelsen bare skal angi terskelen for krav om vurdering av konsekvensutredningsplikt (screening) og krav om konsekvensutredning, og at innholdet i vurderingene samt hvem som er ansvarlig for å gjennomføre dem skal reguleres av andre bestemmelser. Mens § 4-3 oppstiller terskelen for når screening og konsekvensutredning skal foretas, inneholder § 4-5 de prosessuelle bestemmelsene for vurderingen av om aktiviteten krever konsekvensutredning.

Departementet foreslår at terskelen for konsekvensutredning skal formuleres likt som i Avtalen for å sikre en lojal gjennomføring av denne. Kravet om at en aktivitet må kunne forårsake «betydelig forurensning av eller vesentlige og skadelige endringer i det marine miljøet» innebærer at ikke enhver negativ virkning på miljøet vil utløse konsekvensutredningsplikt. Akkurat hvor terskelen ligger vil måtte klarlegges gjennom praksis. Ordlyden avviker noe fra den som benyttes i nasjonale konsekvensutredningsregler, men departementet legger til grunn at innslagspunktet må antas å tilsvare formuleringen «vesentlige virkninger for miljø og samfunn», som benyttes i plan- og bygningsloven § 14-1. Departementet kan ikke se at ordlyden «betydelig forurensning» indikerer en høyere terskel enn «vesentlige virkninger».

Departementet har merket seg innspillet fra Norsk senter for havrett om at uttrykket «vurdering» i § 4-3 ikke i tilstrekkelig grad fanger opp innholdet i begrepet screening. Departementet foreslår likevel å beholde den foreslåtte ordlyden, siden dette er terminologien som benyttes i nasjonale konsekvensutredningsregler. Departementet bemerker at bestemmelsen sammen med § 4-5 skal gjennomføre Avtalens artikkel 30 og artikkel 31 nr. 1 bokstav a, og at bestemmelsene i loven må tolkes og anvendes i lys av avtalebestemmelsene. Uttrykket «vurdere» må derfor her tolkes dit hen at det også omfatter krav til å innhente relevant informasjon og foreta nødvendige undersøkelser.

Til Havforskningsinstituttets innspill om at det ikke fremgår hvem som skal foreta vurderingen av om terskelen er overskredet, viser departementet til at dette følger av lovens system, som også fremgår av § 4-5, som bestemmelsen henviser til. Det vil være tiltakshaver som foretar den initielle vurderingen av om terskelen er overskredet, men dette vil også den ansvarlige myndighet vurdere ved vurderingen av tillatelse eller godkjenning av aktiviteten. Departementet ser derfor ikke behov for å presisere dette nærmere i bestemmelsen.

8.5 Unntak fra krav om konsekvensutredning § 4-4

8.5.1 Forslaget i høringsnotatet

Departementet forslo i høringsnotatet å regulere unntak fra krav om konsekvensutredning i § 4-4. Bestemmelsen skulle gjennomføre Avtalens artikkel 29 nr. 4, som oppstiller et praktisk viktig unntak fra plikten til å vurdere om det skal gjennomføres en konsekvensutredning og fra plikten til å gjennomføre en konsekvensutredning. Unntaket gjelder for aktiviteter som skjer i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon, og innebærer at dersom aktiviteten er tilfredsstillende utredet etter annet internasjonalt regelverk, eller slikt regelverk er utformet med sikte på å holde virkningene av den aktuelle aktiviteten under terskelverdien for konsekvensutredning, kan utredning etter Avtalen unnlates. Fiskeri er et eksempel på en aktivitet som vil kunne være omfattet av unntaket, slik at konsekvensutredning etter den nye loven ikke vil være nødvendig.

8.5.2 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene hadde merknader til lovforslaget § 4-4 om unntak fra krav om konsekvensutredning.

8.5.3 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget til § 4-4 om unntak fra krav om konsekvensutredning fra høringsnotatet.

8.6 Vurdering av om aktiviteten krever konsekvensutredning § 4-5

8.6.1 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at gjennomføringen av vurderingen av om en aktivitet skal konsekvensutredes, såkalt «screening», reguleres i § 4-5. Bestemmelsen skulle gjennomføre Avtalens artikler 30 og 31 nr. 1 bokstav b.

Begrepet «screening» har ikke en klar parallell i norsk fagterminologi, og departementet foreslo at «screening» i lovforslaget skulle omtales som «vurdering av om aktiviteten krever konsekvensutredning». Dette er i tråd med ordlyden i forskrift om konsekvensutredninger kapittel 3.

Departementet foreslo at tiltakshaver skal gjøre en foreløpig vurdering av om det kreves konsekvensutredning og at denne skal oversendes til ansvarlig myndighet, som fatter den endelige beslutningen av om det kreves konsekvensutredning. Forslaget fulgte den generelle ansvarfordelingen det legges opp til i loven, der plikter dels legges til tiltakshaver og dels til ansvarlig myndighet.

I andre og tredje ledd ble det foreslått å lovfeste krav til innholdet i vurderingene av om aktiviteten krever konsekvensutredning, og hvilke faktorer som i det minste skal inngå i vurderingen. Departementet foreslo videre å fastsette at ansvarlig myndighet skal offentliggjøre avgjørelsen av om det kreves konsekvensutredning i fjerde ledd.

Departementet fremhevet at en avgjørelse om at en aktivitet ikke krever konsekvensutredning, må være i samsvar med prosessen fastsatt i Avtalens artikkel 31 nr. 1 bokstav a. Her stilles det krav om at avgjørelsen, med vurdering, offentliggjøres gjennom mekanismen for informasjonsutveksling. Andre stater kan komme med innspill, og Vitenskapelig og teknisk organ kan komme med anbefalinger. Slike innspill og anbefalinger skal vurderes og offentliggjøres, herunder gjennom mekanismen for informasjonsutveksling. Departementet la til grunn at det vil være opp til ansvarlig myndighet å sørge for at dette blir gjort og at Avtalens krav ivaretas i den enkelte saken. Departementet anså det ikke som nødvendig å lovfeste ytterligere regler om denne prosessen, men ga uttrykk for at det kan bli aktuelt å fastsette nærmere regler om dette i forskrift eller veileder.

8.6.2 Høringsinstansenes syn

Miljødirektoratet gir uttrykk for at forholdet mellom denne bestemmelsen og § 4-3 er uklart, at det bør fremkomme først i bestemmelsen at det er ansvarlig myndighet som avgjør om et tiltak er konsekvensutredningspliktig og at det ikke er noen kobling mellom kriteriene til vurdering av konsekvensutredningsplikt og den vurderingen tiltakshaver skal gjøre. Direktoratet foreslår i tillegg at begrepet «lokalitetens karakteristikk» i andre ledd bokstav d endres til «lokalitetens egenskaper/særegenheter/karaktertrekk» eller lignende, som gir en riktigere gjengivelse av begrepet brukt i Avtalen («characteristics»).

8.6.3 Departementets vurdering

Departementet vurderer det som hensiktsmessig at terskelen for vurdering av konsekvensutredningsplikt og krav om konsekvensutredning fremkommer av § 4-3, mens innholdet i selve vurderingen reguleres i § 4-5, for at ikke bestemmelsen skal bli for lang. Det vurderes som hensiktsmessig å skille regelen om terskelen for når en vurdering skal gjennomføres fra reglene om hvordan vurderingen skal gjennomføres. Departementet har ikke funnet grunn til å endre oppbyggingen av bestemmelsen, og legger til grunn at det fremkommer at kravene til innholdet i vurderingen om konsekvensutredningsplikt som er angitt i andre og tredje ledd, vil gjelde både for tiltakshavers og ansvarlig myndighets vurdering. Når det gjelder innholdet i begrepet «screening» og hvorvidt den foreslåtte begrepsbruken «vurdere» i tilstrekkelig grad gjennomfører det, vises det til omtale i punkt 8.4.3 over.

Departementet har i tråd med Miljødirektoratets forslag endret ordlyden i § 4-3 andre ledd bokstav d til «egenskaper», siden dette vurderes å gi en riktigere gjengivelse av Avtalen.

8.7 Program for konsekvensutredningen § 4-6

8.7.1 Forslaget i høringsnotatet

Avtalens artikkel 31 nr. 1 bokstav b som regulerer såkalt «scoping», ble i høringsnotatet foreslått gjennomført i lovforslaget § 4-6. Med «scoping» menes avklaring og avgrensning av hvilke temaer som skal utredes og hvordan utredningene skal gjennomføres, herunder metode og detaljeringsnivå for utredningene. Begrepet «scoping» har ikke et tilsvarende begrep i norsk rett, og departementet foreslo at dette i lovforslagets kapittel 4 omtales som «fastsettelse av konsekvensutredningens innhold».

Departementet foreslo at ansvarlig myndighet, på bakgrunn av informasjon og forslag fra tiltakshaver, skulle avklare hva som skal inngå i konsekvensutredningen, herunder hvilke temaer som skal utredes og hvordan utredningene skal gjennomføres. Forslaget innebar en deling av plikter mellom tiltakshaver og ansvarlig myndighet, og var inspirert av systemet i forskrift om konsekvensutredninger. Departementet ga uttrykk for at ansvarlig myndighet i den enkelte saken burde vurdere hva som var hensiktsmessig prosess.

I høringsnotatet ble det foreslått å lovfeste krav om at enkelte temaer skal identifiseres i «scopingen». Dette gjaldt for det første sentrale miljøvirkninger og eventuelle tilknyttede virkninger som skal inngå i konsekvensutredningen, jf. Avtalens artikkel 30 nr. 1 bokstav b. I tillegg ble det foreslått å lovfeste at eventuelle alternativer til den planlagte aktiviteten som skal inngå i konsekvensutredningen skulle identifiseres for å bidra til gjennomføring av Avtalens artikkel 31 nr. 1 bokstav d.

Det ble foreslått å lovfeste at fastsettelsen av konsekvensutredningens innhold skulle skje ved bruk av beste tilgjengelige vitenskapelig metode og kunnskap og, hvis tilgjengelig, relevant tradisjonell kunnskap hos urfolk og lokalsamfunn. Bestemmelsen skulle gjennomføre Avtalens artikkel 31 nr. 1 bokstav b.

I fjerde ledd foreslo departementet å fastsette at ansvarlig myndighet skal sørge for nødvendig offentliggjøring og konsultasjoner med relevante stater og interessenter. Bestemmelsen var ment å bidra til gjennomføring av Avtalens artikkel 32 om offentlig varsling og konsultasjon, som stiller krav til hvordan dette skal gjøres i forbindelse med «scoping». Departementet ga uttrykk for at lovforslagets § 4-6 fjerde ledd må tolkes i lys av kravene i artikkel 32, og at det vil være opp til ansvarlig myndighet å sørge for at kravene i artikkel 32 ivaretas i forbindelse med fastsettelsen av konsekvensutredningens innhold etter lovforslagets § 4-6. Departementet ga også uttrykk for at det kan bli aktuelt å fastsette nærmere regler om dette i forskrift eller veileder.

8.7.2 Høringsinstansenes syn

Miljødirektoratet vurderer ordlyden «fastsettelse av konsekvensutredningens innhold» som uheldig, fordi den gjør at bestemmelsen kan oppfattes som snevrere enn den er, og foreslår å isteden bruke betegnelsen utredningsprogram. Miljødirektoratet stiller i tillegg spørsmål ved om den foreslåtte formuleringen i fjerde ledd om konsultasjon og offentliggjøring oppfylte kravene i Avtalen artikkel 32 nr. 1.

WWF gir i sitt høringsinnspill uttrykk for at det bør vurderes å kreve at signifikante indirekte virkninger skal utredes. I en juridisk betenkning WWF har innhentet fra Advokatfirmaet Wikborg Rein og lagt ved sitt høringsinnspill, pekes det på at indirekte virkninger ikke er adressert i Avtalens bestemmelser om konsekvensutredninger, men at problemstillingen berøres i Avtalens artikkel 7 om «Alminnelige prinsipper og tilnærminger» bokstav l. Det foreslås at man kan innta et krav om å identifisere indirekte miljøvirkninger i § 4-6 andre ledd bokstav a, og vise til at EUs prosjektdirektiv krever at både direkte og indirekte effekter skal vurderes, dersom de er «significant». Det pekes på at indirekte effekter kan være vanskeligere å forutsi og kan påvirke økosystemer og miljøforhold på mer uventede måter. Et eksempel kan være plassering av en innretning (eksempelvis en flytende eller bunnfast forskningsinstallasjon som innhenter informasjon om økosystemer) som over tid forstyrrer migrasjonsruter for bestemte pattedyr og som derfor kan bidra til å endre balansen i økosystemet.

NOAH mener at lovforslaget bør inkludere et eksplisitt fokus på dyrevelferd, og at det bør tas inn spesifikke bestemmelser som sikrer ivaretakelse av dyrevelferd i alle aktiviteter som påvirker marine dyr. NOAH tar til orde for at loven bør inneholde krav om vurdering av dyrevelferd i konsekvensutredninger. Dette kan inkludere vurderinger av stress, skader og død som følge av fiske, havbruk, seismiske undersøkelser og annen menneskelig aktivitet.

Handelskampanjen tar i sitt høringsinnspill til orde for at kumulative belastninger av aktive fiskeredskap, for eksempel bunntrål, bør være med i konsekvensutredningene.

8.7.3 Departementets vurdering

Departementet er enig i Miljødirektoratets innspill om at begrepsbruken knyttet til «scoping» i § 4-6 kan være uklar, og foreslår å endre begrepsbruken slik at dette isteden omtales som program for konsekvensutredning. Dette er et begrep som i likhet med utredningsprogram benyttes i nasjonale konsekvensutredningsregler. Departementet foreslår å lovfeste at ansvarlig myndighet skal fastsette programmet for konsekvensutredningen, og at dette skal gjøres basert på informasjon og forslag fra tiltakshaver. Departementet ser videre at formuleringen i fjerde ledd ikke tydelig nok ga uttrykk for avtaleforpliktelsen knyttet til varsling og konsultasjoner og foreslår derfor å omformulere bestemmelsen, slik at det klart kommer frem at det skal tilrettelegges for medvirkning under utarbeidelsen av programmet for konsekvensutredningen.

Når det gjelder innholdet i krav til hva som skal vurderes i konsekvensutredningen, foreslår ikke departementet å fastsette ytterligere detaljering av kravene. Departementet legger til grunn at dette bør vurderes konkret i det enkelte prosjekt opp mot kravene til utredning, og at mer detaljerte krav om utredning av virkninger for eksempelvis dyreliv eventuelt er mer nærliggende å regulere i forskrift eller veileder enn i loven. Når det gjelder Handelskampanjens innspill om at kumulative belastninger av fiskeredskap bør utredes, vil departementet peke på at Avtalen stiller krav om at samlede virkninger skal vurderes.

Når det gjelder utredning av indirekte virkninger, viser departementet til at ordlyden i bestemmelsen ikke utelukker at indirekte virkninger skal vurderes og viser også her til at samlede virkninger skal vurderes. Sentrale miljøvirkninger og eventuelle tilknyttede virkninger skal identifiseres. Dersom de indirekte virkningene er av et visst omfang, vil de måtte anses omfattet av kravet til konsekvensutredning. Departementet har i tillegg, som omtalt i punkt 5.1.3, foreslått å innta en bestemmelse som henviser til de generelle prinsipper fra Avtalen. Prinsippene i avtalen omfatter prinsippet om at skade og risiko ikke direkte eller indirekte skal overføres fra et område til et annet.

8.8 Gjennomføring av konsekvensutredningen § 4-7

8.8.1 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo å regulere gjennomføringen av konsekvensutredninger i § 4-7. Bestemmelsen fastsatte at utredningen skulle gjennomføres i henhold til fastsettelsen av konsekvensutredningens innhold etter § 4-6. Det ble i andre ledd foreslått å lovfeste at utredningen skulle omfatte en beskrivelse og vurdering av virkningene av den planlagte aktiviteten og at tiltak for å forebygge, begrense og håndtere mulige negative virkninger av den planlagte aktiviteten, inkludert alternativer til den planlagte aktiviteten, skulle identifiseres og vurderes med sikte på å unngå vesentlige negative virkninger. I tredje ledd foreslo departementet å fastsette at utredningen skulle gjennomføres ved bruk av beste tilgjengelige vitenskapelig metode og kunnskap og, hvis tilgjengelig, relevant tradisjonell kunnskap hos urfolk og lokalsamfunn.

8.8.2 Høringsinstansenes syn

Miljødirektoratet foreslår at første ledd suppleres med krav om at konsekvensutredningen også skal tilfredsstille kravene i denne loven. De peker videre på at det er betydelig overlapp mellom § 4-7 andre ledd og § 4-8, og foreslår å fjerne § 4-7 andre ledd.

Handelskampanjen gir i sitt høringsinnspill uttrykk for at konsekvensutredningen bør gjennomføres av en uavhengig aktør.

8.8.3 Departementets vurdering

Departementet har i tråd med Miljødirektoratets forslag inntatt et krav om at konsekvensutredningen tilfredsstiller kravene i loven i bestemmelsens første ledd.

Departementet slutter seg også til Miljødirektoratets vurdering av at det er betydelig overlapp mellom § 4-7 andre ledd og § 4-8, og foreslår derfor å slette § 4-7 andre ledd. For å sikre at Avtalens krav overholdes, foreslås det enkelte mindre endringer i § 4-8 for å ivareta innholdet som før fremkom i andre ledd.

Departementet vil ikke på nåværende tidspunkt innføre krav om at utredningen skal gjennomføres av en uavhengig aktør. Et slikt krav fremkommer ikke av Avtalen. Departementet vurderer det som mer nærliggende at et slikt krav vurderes når Avtalen har virket over noe tid og man har fått erfaring med gjennomføring av konsekvensutredninger etter den.

8.9 Konsekvensutredningsrapport § 4-8

8.9.1 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å stille krav om at det utarbeides en konsekvensutredningsrapport i § 4-8. Bestemmelsen skulle gjennomføre Avtalens artikkel 31 nr. 1 bokstav f og artikkel 33. Første ledd i bestemmelsen slo fast at tiltakshaver skal utarbeide en konsekvensutredningsrapport, og stilte minstekrav til rapportens innhold. Minstekravene tilsvarte minstekravene oppstilt i Avtalens artikkel 31 nr. 1 bokstav f, men slik at ordlyden i lovbestemmelsen er tilpasset norsk språkbruk og fagterminologi.

I andre ledd ble det foreslått å fastsette at utkast til konsekvensutredningsrapport skal sendes til ansvarlig myndighet, og at ansvarlig myndighet skal sørge for nødvendig offentliggjøring og konsultasjoner med relevante stater og interessenter og at ansvarlig myndighet kan pålegge tiltakshaver å gjøre nødvendig oppdatering av konsekvensutredningsrapporten, herunder nødvendige tilleggsutredninger. Forslaget skulle gjennomføre Avtalens artikkel 33 nr. 3 til 5 og artikkel 32. Avtalens artikkel 33 nr. 3 til 5 stiller krav til offentliggjøring av konsekvensutredningsrapporter, herunder krav til offentliggjøring av utkast til konsekvensutredningsrapport gjennom mekanismen for informasjonsutveksling og hensyntagen til eventuelle kommentarer fra Vitenskapelig og teknisk organ. Avtalens artikkel 32, jf. artikkel 33 nr. 3, fastsetter at utkast til konsekvensutredningsrapport skal underlegges konsultasjonsprosessen regulert i Avtalens artikkel 32. I høringsnotatet ble det lagt til grunn at det vil være opp til ansvarlig myndighet å sørge for at kravene i artiklene 32 og 33 nr. 3 til 5 ivaretas i den enkelte saken. Dette omfatter å vurdere om det er behov for oppdateringer i konsekvensutredningsrapporten, herunder tilleggsutredninger, og ved behov å pålegge tiltakshaver å gjennomføre dette. Det ble i høringsnotatet lagt til grunn at det ikke er nødvendig å lovfeste prosess og krav til dette nærmere, men at det kan bli aktuelt å fastsette nærmere regler i forskrift eller veileder.

8.9.2 Høringsinstansenes syn

NOAH gir i sitt høringsinnspill uttrykk for at det er viktig å sikre konsultasjon med alle interesserte parter om konsekvensutredningsrapporten. De peker på at Avtalens artikkel 32 presiserer hvilke interessenter som minimum bør være inkludert og at dette omfatter «Indigenous Peoples and local communities with relevant traditional knowledge, relevant global, regional, subregional and sectoral bodies, civil society, the scientific community and the public», og gir uttrykk for at dette bør tas med i lovforslaget § 4-8.

Som nevnt i punkt 8.8, peker Miljødirektoratet på at det er noe overlapp mellom forslaget til § 4-7 og § 4-8. Direktoratet stiller også spørsmål ved om miljøforvaltningsplaner bør omtales i § 4-8 bokstav i.

8.9.3 Departementets vurdering

Departementet har, som redegjort for under punkt 8.8.3, foreslått å fjerne det som i høringsnotatet var § 4-7 andre ledd. For å sikre ivaretakelse av Avtalen artikkel 31 nr. 1 bokstav d, har departementet derfor foreslått å justere ordlyden i § 4-8 første ledd bokstav e slik at det fremkommer av denne bestemmelsen at mulige tiltak for å forebygge begrense og håndtere negative virkninger av den planlagte aktiviteten skal vurderes, og at tiltakene skal ta sikte på å unngå vesentlige negative virkninger.

Departementet har i tråd med innspillet fra Miljødirektoratet tatt inn omtale av planer for ivaretakelse av miljø i bestemmelsens første ledd bokstav i. Departementet foreslår å ikke bruke betegnelsen miljøforvaltningsplaner, men isteden «planer for ivaretakelse av miljø» fordi departementet forstår Avtalen artikkel 33 dithen at den også kan omfatte andre miljøplaner enn forvaltningsplaner.

Departementet har i tillegg, av pedagogiske grunner, foreslått enkelte språklige oppdateringer i bestemmelsen, samt å justere rekkefølgen på kravene til rapporten og å dele andre ledd i to. Ingen av disse endringene vurderes å ha materielle konsekvenser.

Departementet støtter NOAH i at det er viktig at det gjennomføres konsultasjoner med alle interesserte parter om konsekvensutredningsrapporten. Departementet foreslår likevel ikke å lovfeste angivelsen av interessenter, men foreslår isteden at dette tas inn i merknadsteksten til bestemmelsen. Som nevnt i punkt 1 ovenfor foreslås det primært å lovfeste pliktene som påhviler private aktører. Plikten til å sikre konsultasjoner i tråd med Avtalen påhviler ansvarlig myndighet.

8.10 Sluttbehandling § 4-9

8.10.1 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å gjennomføre Avtalens artikkel 34 om beslutningen av om en aktivitet skal tillates i lovens § 4-9. Bestemmelsen legger føringer for vurderingen av om aktiviteten skal tillates etter relevant sektorregelverk. Departementet foreslo å fastsette at ansvarlig myndighet ved vurderingen av om den planlagte aktiviteten skulle tillates, skulle ta tilbørlig hensyn til konsekvensutredningen, samt å fastsette at ansvarlig myndighet bare kunne tillate en aktivitet dersom alle rimelige foranstaltninger er tatt for å sikre at aktiviteten kan gjennomføres på en måte som forebygger vesentlige skadevirkninger på det marine miljøet. Eventuelle avbøtende tiltak og oppfølgingskrav som var en forutsetning for å tillate aktiviteten, skulle angis i beslutningsdokumentene.

8.10.2 Høringsinstansenes syn

Handelskampanjen, Miljødirektoratet og Naturvernforbundet gir uttrykk for tvil om hvorvidt den foreslåtte ordlyden i § 4-9, om at ansvarlig myndighet skal ta «tilbørlig hensyn» til konsekvensutredningen, i tilstrekkelig grad reflekterer Avtalens formulering om at ansvarlig myndighet skal «take full account of» konsekvensutredningen.

NOAH gir uttrykk for at ordlyden i § 4-9 andre ledd er for tvetydig, og ikke gir et tilstrekkelig tydelig grunnlag for å avslå søknader. De peker på at hva som ligger i «rimelige foranstaltninger» og «forenelig med forebygging» kommer an på den konkrete vurderingen ut ifra de konkrete omstendighetene, og at det må være rom for å avslå søknaden selv med tiltak som er «rimelige» og «forenelig med forebygging» dersom det er mangel på kunnskap rundt de faktiske forholdene, eller tvil om hvorvidt de foreslåtte tiltakene er tilstrekkelige. NOAH mener at reguleringen fremstår som utilstrekkelig, og at det er viktig at det listes opp uttømmende når ansvarlig myndighet skal nekte en tillatelse til aktiviteter enten i lovforslaget eller i sektorlovgivningen. I denne sammenheng peker også NOAH på at prinsippet om integrert havforvaltning og kravet om at den samlede belastningen, både på enkelte arter og på økosystemet som helhet, skal vurderes og vektlegges, bør nevnes uttrykkelig som i lovforslaget.

8.10.3 Departementets vurdering

Departementet støtter innspillene om at den foreslåtte ordlyden i § 4-9 om sluttbehandling, der det sto at ansvarlig myndighet skulle ta «tilbørlig hensyn til» konsekvensutredningen, ikke i sterk nok grad reflekterer Avtalens ordlyd. Departementet foreslår derfor isteden å bruke formuleringen fra Avtalen, som er at «ansvarlig myndighet fullt ut skal ta hensyn til konsekvensutredningen».

NOAH har tatt til orde for at § 4-9 bør gi en klarere hjemmel for å avslå søknader. Departementet vil ikke foreslå en slik endring. Den foreslåtte bestemmelsen i § 4-9 andre ledd gjennomfører Avtalens 34 nr. 2 direkte, og departementet vurderer at det har selvstendig verdi at bestemmelsen tilsvarer den i Avtalen. Videre vil departementet peke på at kravet om at ansvarlig myndighet bare kan tillate en aktivitet dersom alle rimelige foranstaltninger er tatt for å sikre at aktiviteten kan gjennomføres på en måte som forebygger vesentlige skadevirkninger på det marine miljøet er et minstevilkår for å tillate aktiviteten. Det er ikke slik at man har rettskrav på tillatelse dersom dette kriteriet er oppfylt. Departementet bemerker i tillegg at det er den enkelte lov som regulerer tildeling av tillatelsene, og departementet vurderer derfor at vilkår for å gi tillatelse fortrinnsvis bør fremkommer av denne lovgivningen. Departementet viser videre til at den samlede virkningen av aktiviteten skal vurderes i tråd med Avtalen, og at dette omfatter den samlede belastningen for arter og økosystemet som helhet.

8.11 Overvåking og rapportering § 4-10

8.11.1 Forslaget i høringsnotatet

Avtalens artikler 35 og 36, som henholdsvis regulerer plikten til å overvåke virkningene av tillatte aktiviteter og plikten til å rapportere om overvåkningsfunnene, ble i høringsnotatet foreslått gjennomført i lovforslagets § 4-10. Plikten til å gjennomføre og rapportere om overvåkningen ble foreslått lagt på tiltakshaver, og det ble trukket frem som nærliggende at det i selve tillatelsen angis hvor hyppig slik rapportering skal skje, og eventuelt nærmere kriterier for rapporteringen. I høringsnotatet ble det pekt på at det følger av Avtalen artikkel 36 nr. 2 at ansvarlig myndighet skal sikre at rapporten offentliggjøres, blant annet gjennom mekanismen for informasjonsutveksling, og at Vitenskapelig og teknisk organ har adgang til å vurdere og evaluere rapportene. Departementet foreslo at tiltakshaver skal ha plikt til å melde fra til ansvarlig myndighet dersom det avdekkes vesentlige negative virkninger, for å legge til rette for at ansvarlig myndighet skal kunne ivareta sine forpliktelser etter § 4-11.

8.11.2 Høringsinstansenes syn

Miljødirektoratet foreslår i sitt høringsinnspill at det skal fastsettes i bestemmelsen at overvåkningen skal omfatte «environmental and any associated impacts, such as economic, social, cultural and human health impacts» i tråd med Avtalens artikkel 35.

Havforskningsinstituttet tar i sitt høringsinnspill til orde for å styrke fokus på samlede virkninger og tversektorielle aspekter i lovforslaget. Et virkemiddel de foreslår for å oppnå dette, er å inkludere konsekvenser av planlagte aktiviteter for marint miljø også som bidrag til samlede virkninger ved overvåkning av virkninger av planlagte aktiviteter. I tillegg foreslår de at konsekvenser for andre næringer eller aktiviteter bør omfattes.

8.11.3 Departementets vurdering

Departementet har, slik Miljødirektoratet foreslår, foreslått å fastsette i § 4-10 første ledd at overvåkningen skal omfatte miljøvirkninger og eventuelle tilknyttede virkninger, slik som økonomiske, sosiale og kulturelle virkninger og virkninger for menneskers helse. Departementet vurderer at det er pedagogisk at dette fremkommer av selve bestemmelsen.

Departementet er enig med Havforskningsinstituttet i at det ofte vil være ønskelig at samlede virkninger og virkninger for andre næringer vurderes. Departementet legger også til grunn at formuleringen «miljøvirkninger og eventuelle tilknyttede virkninger» kan omfatte både samlede virkninger og virkninger for andre næringer. Departementet foreslår imidlertid ikke å fastsette et selvstendig krav om overvåkning av samlede virkninger og virkninger for andre næringer, siden departementet vurderer det som nærliggende at det vurderes konkret i den enkelte tillatelse hvilke virkninger som skal utredes. Departementet legger også til grunn at dette er spørsmål det kan være aktuelt å regulere i standarder eller retningslinjer etter Avtalen artikkel 38.

Departementet foreslår å fjerne henvisningen til «områder utenfor nasjonal jurisdiksjon» i første ledd, siden bestemmelsen også skal omfatte aktiviteter i områder innenfor nasjonal jurisdiksjon som er omfattet av kapittelet etter § 4-1 andre ledd.

8.12 Oppfølging av aktiviteten og dens virkninger § 4-11

8.12.1 Forslaget i høringsnotatet

Avtalens artikkel 37, som regulerer oppfølging av tillatte aktiviteter, ble i høringsnotatet foreslått gjennomført i lovforslaget § 4-11. Bestemmelsen angir forpliktelsene til ansvarlig myndighet i tilfeller der det avdekkes at en aktivitet har vesentlige negative virkninger som enten ikke var forutsett i konsekvensutredningen, eller som har oppstått som følge av brudd på noen av vilkårene stilt i tillatelsen.

Forslaget i høringsnotatet var for det første at ansvarlig myndighet skulle ha en plikt til å revurdere beslutningen om å tillate aktiviteten, altså en plikt til å vurdere omgjøring av tillatelsen. Omgjøring kan bestå i et fullstendig tilbakekall av tillatelsen, eller en endring av tillatelsens innhold, for eksempel endring av vilkår. Departementet foreslo at bestemmelsen bare skulle oppstille en plikt til å vurdere omgjøring, og ikke skulle utgjøre en selvstendig omgjøringshjemmel. Hjemmel for omgjøring av vedtaket måtte dermed følge av et annet rettsgrunnlag, typisk det regelverket en eventuell tillatelse er tildelt etter, av tillatelsen selv, av forvaltningsloven § 35 eller den alminnelige ulovfestede omgjøringsadgangen.

For det andre foreslo departementet at ansvarlig myndighet skulle sørge for nødvendig varsling av berørte stater og offentligheten. Bestemmelsen skal bidra til overholdelse av varslingsplikten i Avtalen artikkel 37 nr. 2.

For det tredje foreslo departementet at ansvarlig myndighet skulle ha plikt til å sørge for at nødvendige tiltak for å forebygge, begrense eller på annen måte håndtere de negative virkningene av aktiviteten iverksettes. Forslaget gikk ut på ansvarlig myndighet enten selv kunne iverksette tiltak, eller at tiltakshaver kunne pålegges å foreslå eller iverksette tiltak. Det ble lagt til grunn at ansvarlig myndighet burde vurdere å pålegge stans av aktiviteten i tilfeller der det fremsto som hensiktsmessig. Departementet la til grunn at bestemmelsen ga en selvstendig hjemmel for å gi pålegg om å iverksette tiltak eller stans, men at slik hjemmel også kan følge av annen lovgivning, vedtaket selv og lovforslagets § 5-1. Departementet la til grunn at pålegg etter bestemmelsen vil anses som enkeltvedtak som kan påklages, jf. også lovforslaget § 4-12 andre punktum.

Til sist foreslo departementet at myndighetene skulle ha plikt til å sikre at tiltak iverksatt etter bokstav c evalueres innen rimelig tid.

Det ble videre foreslått å fastsette at ansvarlig myndighet skulle sørge for at stater og interessenter holdes informert gjennom oppfølgingsprosessen, samt at Ansvarlig myndighet skulle sørge for offentliggjøring av relevante dokumenter. Det ble lagt til grunn at dette som et minimum omfatter rapporter om gjennomgang av virkningene av den tillatte aktiviteten og eventuelle beslutningsdokumenter, inkludert begrunnelse for eventuell endring av avgjørelsen om å tillate aktiviteten.

8.12.2 Høringsinstansenes syn

Handelskampanjen og Naturvernforbundet har etterlyst regulering av hvorvidt en konsesjonstillatelse kan oppheves ved alvorlige brudd på betingelsene i tillatelsen.

8.12.3 Departementets vurdering

Departementet har vurdert om det bør inntas en egen omgjøringsbestemmelse som gir adgang til å endre eller oppheve en tillatelse loven, men har kommet til at dette ikke er hensiktsmessig. Departementet vurderer at endring eller oppheving av et vedtak fortrinnsvis bør reguleres av regelverket som regulerer tildeling av tillatelsen. Departementet opprettholder derfor forslaget om at § 4-11 første ledd bokstav a bare skal inneholde en plikt til å vurdere omgjøring og ikke skal være en selvstendig omgjøringshjemmel. Departementet vil peke på at omgjøring kan reguleres i selve vedtaket. I tillegg har ansvarlig myndighet adgang til å pålegge stans både etter § 4-11 bokstav c og til å pålegge retting og avbøtende tiltak etter § 5-1.

8.13 Beslutninger etter loven skal ikke anses som enkeltvedtak § 4-12

8.13.1 Forslaget i høringsnotatet

I høringsforslaget § 4-12 foreslo departementet at ansvarlig myndighets beslutninger etter lovforslagets kapittel 4 ikke skulle være å anse som enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Med beslutninger etter kapittel 4 mentes beslutninger som er hjemlet i kapittelet, herunder beslutninger om hvorvidt det kreves konsekvensutredning og fastsettelsen av konsekvensutredningens innhold. Virkningen av at en beslutning ikke anses som et enkeltvedtak er at saksbehandlingsreglene for enkeltvedtak etter forvaltningsloven ikke får direkte anvendelse, og at det derfor ikke er klageadgang på beslutningene. Isteden vil saksbehandlingsreglene i den nye loven gjelde. Tilsvarende reguleringer finnes i dag i forskrift om konsekvensutredninger § 3 andre ledd.

Det ble i høringsnotatet presisert at bestemmelsen ikke omfatter beslutninger som er hjemlet i annet regelverk, slik som selve beslutningen om å tillate aktiviteten eller eventuelle avgjørelser om omgjøring av tillatelsen. For disse beslutningene vil det altså fortsatt være klageadgang.

I høringsforslaget § 4-12 andre punktum ble det foreslått å fastsette at beslutninger i medhold av § 4-11 første ledd bokstav c om tiltak for å forebygge, begrense eller på annen måte håndtere de negative virkningene av aktiviteten ikke skulle omfattes av første punktum. Det vil si at beslutninger fattet i medhold av § 4-11 første ledd bokstav c skulle anses som enkeltvedtak, dersom kriteriene for at en beslutning anses som et enkeltvedtak i forvaltningsloven var oppfylt.

8.13.2 Høringsinstansenes syn

WWF og NOAH har tatt til orde for at beslutninger etter lovens kapittel 4 bør anses som enkeltvedtak. De argumentere for at miljøorganisasjoner bør ha klageadgang på myndighetenes beslutninger angående konsekvensutredninger, herunder beslutninger om konsekvensutredninger skal gjennomføres og beslutninger om hva som skal være innholdet i konsekvensutredningen. De peker på at det er tidlig i en prosess det er enklest å legge et godt løp for utredninger, og at myndighetene sent i en prosess kanskje vil ha en høyere terskel for å avslå en søknad som følge av mangler ved den forutgående saksbehandlingen. Ved å sikre klageadgang reduseres også risikoen for at det endelige vedtaket om tillatelse blir gjenstand for et søksmål i domstolen. Det blir også pekt på at det ikke nødvendigvis vil være så mange saker som omfattes av loven, og at hensynet til effektiv saksbehandlingen bør tillegges mindre vekt. Prosjektene vil også finne sted utenfor nasjonal jurisdiksjon, det vil si i et område hvor det er grunn til å anta at det er store mangler i kunnskapsgrunnlaget. Dette taler for en skrittvis prosess der det gis anledning til å komme med innsigelser og dermed grundigere vurderinger fra myndighetenes side underveis i prosessen.

NOAH foreslår at det i § 4-9 fastsettes at beslutningen om å tillate aktiviteten er et enkeltvedtak, og at forvaltningslovens saksbehandlingsregler får anvendelse.

NOAH stiller i tillegg spørsmål ved at tiltakshaver gis adgang til å påklage pålegg gitt etter § 4-11 første ledd bokstav c, når det ikke ellers er klageadgang på beslutninger etter kapittelet. Det uttrykkes bekymring for at klageadgang kan begrense myndighetenes handlekraft betydelig i så alvorlige situasjoner, herunder ved brudd på vilkår for aktiviteten. NOAH peker på at dersom man opprettholder en slik klagemulighet, er det viktig at nødvendige tiltak for å forebygge, begrense eller håndtere de vesentlige negative virkningene iverksettes, at aktiviteten stanses mens klagen behandles, og at aktører som representerer den offentlige interessen av bevaring av havmiljø må likebehandles og gis klageadgang i § 4-12.

8.13.3 Departementets vurdering

Departementet ser at hensynet både til tiltakshavere og miljøinteresser kan tilsi at det bør være klageadgang blant annet på beslutningen om hvorvidt det kreves konsekvensutredning, innholdet i programmet for konsekvensutredningen og eventuelle krav om tilleggsutredning. Departementet vil likevel ikke foreslå at disse beslutningene skal anses som enkeltvedtak med tilhørende klageadgang. Beslutningene om konsekvensutredning er prosessledende, og departementet vurderer at hensynet til de berørte interessene langt på vei kan ivaretas gjennom adgangen til å klage over selve vedtaket om å tillate aktiviteten og gjennom adgang til medvirkning. Dette sikrer en effektiv saksbehandling og at reglene prosessuelt er så like nasjonale konsekvensutredningsregler som mulig.

Departementet vurderer i likhet med WWF og NOAH at tidlig medvirkning er viktig for å tilrettelegge for en god prosess og gode konsekvensutredninger. Departementet mener imidlertid at dette kan oppnås på andre måter enn ved klageadgang. Avtalen og loven legger opp til muligheter for medvirkning på flere stadier i prosessen, herunder ved utarbeidelsen av programmet for konsekvensutredningen. Gjennom å komme med innspill blant annet til utforming av programmet for konsekvensutredningen, vil man kunne legge til rette for at prosjektet fra et tidlig stadium kommer inn i et gunstig spor der nødvendige utredninger blir foretatt.

Departementet vurderer det ikke som hensiktsmessig å fastslå i § 4-9 at beslutningen om å tillate en aktivitet anses som et enkeltvedtak. Dette vil reguleres av den loven som regulerer tillatelse til aktiviteten, og det fremstår som lovteknisk lite heldig å regulere dette i loven her. Beslutninger om eventuelle tildelinger av tillatelser til aktiviteter i medhold av forskrift etter § 4-14 vil anses som enkeltvedtak. Departementet vil presisere dette i § 4-12. Departementet vil også i merknadsteksten til § 4-12 fremheve at bestemmelsen ikke gjelder for beslutninger etter annet regelverk.

Når det gjelder beslutninger etter § 4-11 første ledd bokstav c, mener departementet at disse bør anses som enkeltvedtak. Bestemmelsen gir en vid hjemmel for å pålegge private parter byrder. Departementet legger til grunn at alle med rettslig klageinteresse vil kunne klage over slike vedtak. Dette vil i mange tilfelle omfatte miljøorganisasjoner. Departementet støtter NOAH i at klagebehandling ikke må være til hinder for at viktige tiltak iverksettes, men vurderer at dette kan løses både ved rask klagebehandling i akutte situasjoner og ved at klager ikke gis oppsettende virkning.

8.14 Kostnader og nødvendig medvirkning fra tiltakshaver § 4-13

8.14.1 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo at det inntas en bestemmelse i lovforslaget knyttet til kostnader og nødvending medvirkning fra tiltakshaver. Forslaget hadde ikke sin bakgrunn i Avtalen, men i betraktninger om at den som ønsker å gjennomføre en aktivitet som krever konsekvensutredning bør dekke kostnadene ved dette og bør kunne pålegges å medvirke til prosessen for konsekvensutredning.

8.14.2 Høringsinstansenes syn

Departementet har ikke mottatt innspill knyttet til dette forslaget.

8.14.3 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet.

8.15 Forskriftshjemmel § 4-14

8.15.1 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at det skulle fastsettes en forskriftshjemmel som ga Kongen adgang til å gi utfyllende bestemmelser om når konsekvensutredninger skal gjennomføres og om innholdet i og prosessen for konsekvensutredninger som gjennomføres etter kapittel 4 i den nye loven.

Departementet vurderte at det er behov for en hjemmel for å kunne fastsette utfyllende bestemmelser i forskrift. Det ble vist til at Avtalen ble inngått i juni 2023, og at det dermed dreier seg om en relativt ny avtale der det ikke foreligger noe praksis ennå, og at det etter Avtalen er en forutsetning at det skal utvikles standarder og retningslinjer for flere av bestemmelsene i Avtalens del IV, se Avtalens artikkel 38. Det ble også vist til at enkelte av bestemmelsene i Avtalen er nokså detaljerte, og at det i tråd med norsk lovgivningsteknikk vil passe bedre med slik regulering i forskrift enn i lov. Kompetansen ble foreslått lagt til Kongen, fordi det ble vurdert som hensiktsmessig at kompetansen kan delegeres.

Departementet foreslo også å fastsette at Kongen kan gi forskrift om tildeling av tillatelse til aktiviteter som skal konsekvensutredes etter den nye loven, herunder å innføre krav om tillatelse, fastsette hvilken myndighet som kan gi slik tillatelse og å gi bestemmelser om saksbehandlingen. Bestemmelsen ble foreslått for å sikre at Avtalens forutsetning om myndighetsgodkjenning av aktiviteter som skal konsekvensutredes etter loven, kan ivaretas også i tilfeller der aktiviteten ikke er regulert av annet regelverk. Lovens system er at tillatelse til aktivitetene som konsekvensutredes etter loven i utgangspunktet skal gis av relevant myndighet etter relevant regelverk. Den foreslåtte hjemmelen skal gi en sikkerhetsventil som åpner for tildeling av tillatelse etter nærmere regulering i forskrift, i tilfeller der tillatelse til aktiviteten ikke er regulert i annet regelverk.

8.15.2 Høringsinstansenes syn

Det har ikke kommet innvendinger mot forslaget i høringen.

8.15.3 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet.