12 Merknader til lovforslaget
Til § 1-1
Lovens formål sammenfaller med Avtalens formål, som er å sikre bevaring og bærekraftig bruk av marint naturmangfold i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon, i dag og på lang sikt, gjennom effektiv gjennomføring av Avtalens bestemmelser. Begrepet «biologisk mangfold», som gjennomgående brukes i Avtalen, er i lovforslaget oversatt med «naturmangfold». Dette begrepet er definert i naturmangfoldloven § 3 bokstav i som «biologisk mangfold, landskapsmessig mangfold og geologisk mangfold, som ikke i det alt vesentlige er et resultat av menneskers påvirkning». Dette samsvarer med at Avtalen også omfatter slike forhold.
Til § 1-2
Bestemmelsen i § 1-2 angir lovens stedlige og saklige virkeområde.
Bestemmelsens første ledd angir at loven gjelder for aktivitet under norsk jurisdiksjon eller kontroll i områder utenfor Norges eller andre staters jurisdiksjon, slik dette følger av Avtalen og så langt dette ikke strider mot en annen stats jurisdiksjon. Med områder utenfor Norges eller andre staters nasjonale jurisdiksjon menes havbunnsområdet utenfor nasjonale kontinentalsokler og vannsøylen som utgjør internasjonalt farvann utenfor kyststatenes økonomiske soner, også kalt det åpne hav.
Med «aktivitet under norsk jurisdiksjon eller kontroll» menes all aktivitet, iverksatt i privat eller offentlig regi, som staten utøver en form for myndighet over. På det åpne hav vil norske borgere om bord på norskflaggede fartøy eksempelvis være underlagt full norsk jurisdiksjon. Begrepet kommer fra Havrettskonvensjonens artikkel 194 nr. 2 og formuleringen må forstås i kontekst av Havrettskonvensjonen og tilsvarende begrepsbruk benyttet der. Se nærmere omtalen av rekkevidden av statens plikter etter Avtalen i punkt 2.3. Formuleringen «slik dette følger av Avtalen» viser tilbake til «Avtale under De forente nasjoners havrettskonvensjon om bevaring og bærekraftig bruk av marint biologisk mangfold i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon», og at loven må forstås i lys av Avtalens begrepsbruk og de rammer den setter.
Loven gjelder for aktiviteter under norsk jurisdiksjon eller kontroll så langt dette ikke strider mot jurisdiksjonen til en annen stat. Det kan tenkes tilfeller med overlappende jurisdiksjon eller kontroll, altså der to stater kan utøve myndighet over samme virksomhet. Dette innebærer ikke nødvendigvis at utøvelse av norsk myndighet vil være i strid med den andre partens jurisdiksjon, men rekkevidden av Norges myndighet vil i slike tilfeller måtte avklares konkret. Loven regulerer ikke tilfeller der to stater kan utøve myndighet eller om det er mest nærliggende at ansvaret for oppfølgning ligger til den andre staten. Det siste kan eksempelvis være tilfelle der den ene staten har sterkere tilknytning til virksomheten. At det må være en kobling mellom staten og aktiviteten i form av at staten må ha jurisdiksjon eller kontroll, innebærer at det også eksisterer en nedre grense for hvilken aktivitet staten med rimelighet kan forventes å være ansvarlig for at skjer innenfor Avtalens rammer. Staten må ha folkerettslig kompetanse til å utøve myndighet over eller føre kontroll med aktiviteten – regulatorisk, økonomisk eller på andre måter.
Bestemmelsens andre ledd klargjør at loven gjelder norsk territorium. Med «norsk territorium» menes geografiske områder hvor Norge utøver full suverenitet. Det omfatter landterritorium, sjøterritorium og luftterritorium. Etter lov 27. juni 2003 nr. 57 § 2 er norsk territorialfarvann (sjøterritoriet) 12 nautiske mil regnet fra grunnlinjene. Luftterritoriet er ikke på samme måte legaldefinert, men følger den grense som til enhver tid måtte være fastlagt som gjeldende fra statens side.
Med den norske kontinentalsokkelen menes havbunnen og undergrunnen i de undersjøiske områdene som strekker seg utover norsk sjøterritorium gjennom hele den naturlige forlengelsen av landterritoriet til ytterkanten av kontinentalmarginen, men ikke kortere enn 200 nautiske mil fra grunnlinjene, likevel ikke utover midtlinjen i forhold til annen stat. Yttergrensen av kontinentalsokkelen blir fastsatt etter en særlig folkerettslig prosedyre etter Havrettskonvensjonen artikkel 76.
Loven gjelder i områder etablert med hjemmel i lov 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone (økonomiske soneloven) §§ 1 og 5. Med hjemmel i økonomisk soneloven § 1 er det opprettet særskilte havsoner etter havrettskonvensjonens kapittel V på 200 nautiske mil utenfor grunnlinjene utenfor fastlandet, Jan Mayen og Svalbard. Sonene er opprettet ved forskrift 17. desember 1976 nr. 15 om iverksettelse av Norges økonomiske sone, forskrift 23. mai 1980 nr. 4 om opprettelse av fiskerisonen ved Jan Mayen og forskrift 3. juni 1977 om fiskevernsonen ved Svalbard.
Tredje ledd slår fast at loven ikke gjelder for Dronning Maud Land og Peter I Øy, med mindre det er fastsatt av Kongen jf. lov 27. februar 1930 nr. 3 om Bouvet-øya, Peter I's øy og Dronning Maud Land m.m. (bilandsloven) § 2.
Fjerde ledd slår fast at loven ikke gjelder for Forsvarets aktiviteter.
Femte ledd viser til at nærmere angivelse av virkeområdet til lovens ulike kapitler fremgår av disse.
Til § 1-3
Det er nødvendig å peke ut en ansvarlig myndighet etter loven. Bestemmelsen i § 1-3 angir at departementet er ansvarlig myndighet etter loven, med mindre annet er fastsatt i lov eller i medhold av lov. Det vises i den forbindelse til at det er en egen bestemmelse i § 4-2 som angir hvem som er ansvarlig myndighet etter kapittel 4 om konsekvensutredninger.
Til § 1-4
Avtalens artikkel 1 definerer en rekke begreper som anvendes i Avtalen og som skal forstås på tilsvarende måte i lovforslaget. Lovforslagets § 1-4 inneholder definisjon av sentrale begreper i loven.
Bokstav a definerer Avtalen slik at tittelen ikke trenger å skrives helt ut senere i loven.
Definisjonen av bærekraftig bruk i bokstav b er basert på definisjonen i Avtalens artikkel 1 nr. 13, og skal forstås i lys av denne.
Definisjonen av områdebaserte forvaltningsverktøy i bokstav c er basert på Avtalens artikkel 1 nr. 1. Ordlyden er tilpasset norsk lovspråk, men innholdet er ikke ment å avvike fra Avtalens meningsinnhold.
Definisjonen av marint verneområde i bokstav d er basert på Avtalens artikkel 1 nr. 9, og må forstås i lys av denne.
Definisjonen av konsekvensutredning i bokstav e er basert på Avtalens artikkel 1 nr. 7, og må forstås i lys av denne.
Definisjonen av samlede virkninger i bokstav f er basert på Avtalens artikkel 1 nr. 6. Ordlyden er tilpasset norsk lovspråk, men bestemmelsen har samme meningsinnhold som Avtalens artikkel 1 nr. 6. I forslaget defineres samlede virkninger som «de samlede og gradvis økende virkningene av forskjellige aktiviteter over tid, sett i sammenheng med konsekvenser av klimaendringer og havforsuring og tilknyttede virkninger». I formuleringen «virkningene av forskjellige aktiviteter over tid» ligger det at man må hensynta tidligere og nåværende aktiviteter, samt fremtidige aktiviteter som med rimelighet kan forutses og virkningene av at liknende aktiviteter gjentas over tid. Samlede virkinger er en direkte oversettelse av Avtalens uttrykk. «Samlede virkninger» omfatter det som omtales som samlet belastning i naturmangfoldloven.
Definisjonen av bioteknologi i bokstav g er basert på Avtalens artikkel 1 nr. 3. Ordlyden er tilpasset norsk lovspråk, men har samme meningsinnhold som Avtalens artikkel 1 nr. 3. Det engelske ordet «make» i Avtalen vil omfatte både «lage» og «fremstille», og begge er derfor inntatt i definisjonen i bokstav g.
Definisjonen av uttak i bokstav h er basert på Avtalens artikkel 1 nr. 4. Ordlyden avviker noe fra formuleringen i Avtalen. Endringene er forenklinger og tilpasninger til norsk lovspråk, og er ikke ment å avvike materielt fra Avtalens artikkel 1 nr. 6.
Definisjonen av marine genetiske ressurser i bokstav i er basert på Avtalens artikkel 1 nr. 8, og må forstås i lys av denne. Marine genetiske ressurser omfatter ethvert materiale av marine planter, animalsk, mikrobielt eller annet opphav som inneholder funksjonelle arvelighetsenheter av faktisk eller potensiell verdi. Uttrykket marine planter omfatter alger og andre marine planter. Det engelske uttrykket «marine plant» kan oversettes med «sjøplante» eller «marin plante», som er synonymer. Sistnevnte brukes oftere i tekniske sammenhenger og benyttes derfor i loven.
Definisjonen av utnyttelse av marine genetiske ressurser i bokstav j er basert på Avtalens artikkel 1 nr. 14, og må forstås i lys av denne.
Definisjonen av offentlig samling i bokstav k er basert på definisjonen i naturmangfoldloven kapittel VII § 59 andre ledd. Formuleringen er tilpasset til de norske mekanismene for forvaltning av genetisk materiale.
Definisjonen av mekanismen for informasjonsutveksling i bokstav l viser til opprettelsen av denne i Avtalens artikkel 51. Avtalens artikkel 51 oppretter «Clearing-House Mechanism» under Avtalen, og begrepet «Mekanismen for informasjonsutveksling» viser til denne.
Til § 1-5
Avtalens artikkel 7 inneholder flere overordnede prinsipper og tilnærminger for oppfyllelse av Avtalens formål. Disse prinsippene og tilnærmingene skal være styrende for hvordan Norge følger opp Avtalen. Loven skal tolkes i samsvar med Avtalen, og bestemmelsen i § 1-5 presiserer at dette innebærer at loven må tolkes i samsvar med Avtalens artikkel 7.
Til § 2-1
Paragraf 2-1 om virkeområde slår fast at kapitlet gjelder enhver aktivitet vedrørende uttak eller utnyttelse av genressurser eller digital sekvensinformasjon uavhengig av hvilket framkomstmiddel eller innretning som benyttes. Det finnes ingen legaldefinisjon av digital sekvensinformasjon. Kapitlet gjelder ikke høsting av viltlevende marine ressurser (fiske og andre høstingsaktiviteter), og heller ikke forsvarets aktiviteter. Merk likevel at genressurser og digital sekvensinformasjon i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon kun skal brukes til fredelige formål, se § 2-2, noe som setter begrensninger for hvilke kommersielle formål genressursene og sekvensinformasjonen kan brukes til.
Avtalen artikkel 10 gir den tilbakevirkende kraft for utnyttelse av marine genetiske ressurser og digital sekvensinformasjon om marine genetiske ressurser i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon innsamlet eller generert før ikrafttredelse, med mindre det uttrykkes en reservasjon mot dette i forbindelse med ratifikasjonen. For genetisk materiale og digital sekvensinformasjon fra Norges jurisdiksjonsområder som omfattes av Antraktistraktaten, setter traktaten de rettslige rammene for virksomhet. En slik tilbakevirkende kraft vil ikke berøre private parter. Plikten innebærer i hovedsak tilgjengeliggjøring av genetiske ressurser ved å legge dette inn i mekanismen for informasjonsutveksling under Avtalen. I praksis vil dette derfor kun ha virkning for registreringsrutiner i Markbank under Havforskningsinstituttet.
For genetisk materiale har Marbank allerede registreringsrutiner for innsamlet genetisk materiale som omfatter genetisk materiale fra områder innenfor nasjonal jurisdiksjon. Per nå stammer de fleste av prøvene fra åpne arktiske havområder og fjorder innenfor norsk jurisdiksjon. Marbank genererer ikke gensekvenser.
Loven kapittel 2 omfatter utnyttelse av marine genetiske ressurser og digital sekvensinformasjon om marine genetiske ressurser i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon innsamlet eller generert før ikrafttredelse i den grad dette framstår som praktisk.
Til § 2-2
Paragraf 2-2 sier at genressurser og digital sekvensinformasjon i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon kun skal brukes til fredelige formål. Denne bestemmelsen tilsvarer Avtalens artikkel 11 nr. 7. Merk likevel at forsvarets aktiviteter ellers er unntatt fra kravene i dette kapitlet, se § 1-1. Bestemmelsen er tatt med i loven fordi den vil omfatte kommersiell aktivitet med militært formål som ikke utføres av en stat.
Til § 2-3
Paragraf 2-3 angir hvilken informasjon som skal meldes inn til mekanismen for informasjonsutveksling før tokt. En slik mekanisme eksisterer foreløpig ikke, men antas å komme på plass om noen år etter at Avtalen er trådt i kraft. Det legges opp til at informasjonen i henhold til listen i a–j skal meldes inn direkte til mekanismen fra den som er ansvarlig for uttaket og ikke via departementet. Listen er innholdsmessig lik listen i Avtalen, art 12 nr. 2 a–j. Departementet foreslår en anledning for Kongen til å gi nærmere bestemmelser i forskrift som også kan omfatte plikt til å orientere departementet om informasjon som meldes til informasjonsdelingsmekanismen. Videre vil departementet vurdere å utvikle en egen veileder til kapittel 2 i loven, primært for å gi tilstrekkelig praktisk informasjon til berørte aktører.
Til § 2-4
Paragraf 2-4 oppstiller et krav til endring av informasjon dersom det er vesentlige endringer i de opplysningene som er meddelt informasjonsdelingsmekanismen forut for det planlagte uttaket. Av hensyn til at informasjonen skal være mest mulig riktig skal ajourførte opplysninger meldes inn til mekanismen. Det er ingen særlige frister, men det bør gjøres så raskt som mulig. I noen tilfeller vil det ikke la seg gjøre i praksis og da gjelder ikke kravet.
Til § 2-5
Denne bestemmelsen gjelder etter at uttaket er gjort, det vil si når toktet er avsluttet. Merk at et prosjekt kan ha flere tokt og plikten til å levere duplikat av genmaterialet gjelder for hvert tokt, jf. «så snart som mulig» i første ledd. Det er ikke anledning til å samle opp genetisk materiale over flere måneder eller flere år og deretter levere duplikater. Loven oppstiller ingen plikt til å generere digital sekvensinformasjon av det innsamlede genmaterialet. Men dersom dette gjøres skal informasjonen deles.
Med den som står ansvarlig for uttaket siktes det til den ansvarlig for prosjektet i forskningsinstitusjonen ettersom det i de fleste tilfeller vil være tale om forskningsaktivitet. Dette i motsetning til den som faktisk utfører selve uttaket på toktet. Ordlyden må ses i sammenheng med § 2-3, da det kreves at det er samme person som er ansvarlig for planlegging, utføring, og etterarbeidet i § 2-5. Det gjelder en absolutt frist for innmelding av informasjon på ett år etter uttaket.
Til § 2-6
Denne bestemmelsen gjelder det første steget i verdikjeden på vei mot et eventuelt ferdig produkt som kan selges i et marked. Merk at oppbevaring også anses som utnyttelse, ikke kun forskning og utvikling på den genetiske og/eller biokjemiske sammensetningen av marine genetiske ressurser. At oppbevaring omfattes betyr i praksis at privat oppbevaring må meldes inn. Offentlige samlinger vil være underlagt egne regler og omfattes ikke av dette kravet. Miljødirektoratet er etter loven registreringsmyndighet. Dette gir muligheter for synergieffekter med oppfølgningen av Nagoya-protokollen om genressurser der Miljødirektoratet er kompetent myndighet og nasjonalt kontaktpunkt. Det kan lages en elektronisk løsning med utgangspunkt i Miljødirektoratet eksisterende søknadssenter under fanen «Innmelding om utnytting av genetisk materiale under Nagoyaprotokollen». Meningen med registreringsplikten er å holde oversikt over de forskjellige måtene genetisk materiale fra områder utenfor nasjonal jurisdiksjon utnyttes på. Derfor omfatter plikten et bredt spekter av utnyttelsesmåter slik som produkter, publikasjoner og patenter. Registreringsplikten gjelder også for digital sekvensinformasjon og standardisert BBNJ-batchidentifikator, men kun i den grad de er tilgjengelige og registering er praktisk mulig.
Til § 2-7
Deling av fysisk materiale og digital sekvensinformasjon (dersom slik foreligger) er en sentral del av fordelsdelingssystemet i Avtalen. Det særskilte regimet for fordelsdeling for genetisk materiale og sekvensinformasjon utenfor nasjonal jurisdiksjon nødvendiggjør at slikt materiale og sekvensinformasjon registreres særskilt. I Norge vil de nye registreringsreglene i første rekke gjelde Marbank i den grad de har materiale fra områder utenfor nasjonal jurisdiksjon. Omfanget av registreringen skal følge internasjonal praksis og skal være praktisk gjennomførbar. Det er satt en maksimumsfrist på tre år for levering av fysisk genmateriale og opplasting av gensekvenser til internasjonale offentlige databaser målt fra da utnyttelsen tok til. Enhver kan kreve tilgang til det fysiske genmaterialet eller sekvensinformasjonen, men det kan stilles rimelige vilkår.
Til § 2-8
Paragraf 2-8 er en forskriftshjemmel som gir anledning til å gi bestemmelser etter loven om fordeling av pengemessige fordeler fra utnyttelsen av marine genetiske ressurser og digital sekvensinformasjon om marine genetiske ressurser i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon i norsk rett, dersom partsmøtet etablerer et pengemessig fordelsdelingssystem.
Til § 3-1
Paragraf 3-1 angir virkeområdet til kapittelet. Kapittelet gjelder for områder hvor det er etablert områdebaserte forvaltningsverktøy, herunder marine verneområder, og nødtiltak i norsk rett, i tråd med artiklene 22 og 24 i Avtalen. Kapittelet skal gjelde for aktiviteter under norsk jurisdiksjon eller kontroll fra skip, fartøy, luftfartøy, farkoster, innretninger eller lignende. Det vises i denne forbindelse til forklaringen av «jurisdiksjon eller kontroll» under § 1-2.
Til § 3-2
Paragrafen regulerer forskriftshjemmel for å gjennomføre partsmøtevedtak etter artiklene 22 og 24 i Avtalen i norsk rett. Avtalen gir partsmøtet kompetanse til å fatte vedtak om tiltak som områdebaserte forvaltningsverktøy, herunder marine verneområder, og til å treffe nødtiltak på bakgrunn av naturfenomener og menneskeskapte naturkatastrofer. Paragraf 3-2 første ledd første punktum gir Kongen kompetanse til å gi forskrift for å gjennomføre partsmøtevedtak, slik at denne kan delegeres til relevant myndighet. Første ledd andre punktum fastslår at slike forskrifter kan omfatte forbud mot all aktivitet og forurensning, samt vilkår for tiltak og bruk. Partsmøtevedtakene kan variere i innhold basert på tiltaket som skal gjennomføres, og bestemmelsen må forstås som en vid hjemmelsadgang til å gjennomføre de nødvendige tiltakene for å følge opp partsmøtevedtakene.
Bestemmelsens andre ledd sier at dersom partsmøtets vedtak kun retter seg mot utøving av fiske, skal gjennomføringen av vedtaket i norsk rett skje etter reglene i havressurslova.
Til § 4-1
Paragrafen regulerer virkeområdet til lovens kapittel 4, og gjennomfører Avtalens artikkel 28 nr. 1 og 2.
Av første ledd følger det at kapittelet gjelder konsekvensutredning og etterfølgende overvåking og oppfølging av planlagte aktiviteter som skal gjennomføres i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon. Hva som ligger i «områder utenfor nasjonal jurisdiksjon» er nærmere beskrevet i merknadene til § 1-2.
Kapittelet gjelder for aktiviteter som er under «norsk jurisdiksjon eller kontroll». Dette omfatter aktiviteter Norge har myndighet til å regulere, for eksempel på grunnlag av flaggstasjurisdiksjon, men også aktiviteter som nasjonalstaten de facto har kontroll over. Se nærmere omtale av hva som ligger i «jurisdiksjon og kontroll» i merknadene til § 1-2.
Betegnelsen «aktiviteter» omfatter alle typer virksomhet og tiltak som er under nasjonal jurisdiksjon eller kontroll. Kravet om konsekvensutredning gjelder for «planlagte» aktiviteter. Det innebærer at uplanlagte hendelser, ulykker og så videre faller utenfor regelverkets virkeområde.
Av andre ledd følger det at kapittelet også gjelder for planlagte aktiviteter som gjennomføres i marine områder innenfor nasjonal jurisdiksjon, dersom aktiviteten kan forårsake virkninger over en angitt terskel i marine områder utenfor nasjonal jurisdiksjon og dersom aktiviteten ikke er omfattet av andre konsekvensutredningsregler gitt i eller i medhold av norsk lov.
Med «marine områder innenfor nasjonal jurisdiksjon» menes norsk territorialfarvann (indre farvann og sjøterritoriet), norsk kontinentalsokkel og områder etablert med hjemmel i lov 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone. Av formuleringen «marine» følger det at andre ledd bare omfatter aktivitet i marine områder, og ikke aktiviteter gjennomført på land. Bestemmelsen gjelder aktivitet i områder innenfor nasjonalstatens egen jurisdiksjon, og omfatter ikke aktivitet innenfor andre staters jurisdiksjon.
En planlagt aktivitet i marine områder innenfor nasjonal jurisdiksjon omfattes av kapittelet dersom den kan forårsake betydelig forurensning av eller vesentlige og skadelige forandringer i det marine miljøet utenfor nasjonal jurisdiksjon.
Kapittelet får bare anvendelse for aktiviteter i marine områder innenfor nasjonal jurisdiksjon dersom aktiviteten ikke er omfattet av andre konsekvensutredningsregler gitt i eller i medhold av norsk lov. Med «andre konsekvensutredningsregler gitt i eller i medhold av norsk lov» menes bestemmelser i norske lover og forskrifter som regulerer konsekvensutredninger. Eventuelle fremtidige nasjonale bestemmelser om konsekvensutredninger gitt i eller i medhold av lov vil også være omfattet.
Til § 4-2
Paragrafen regulerer hvem som er ansvarlig myndighet for konsekvensutredninger etter loven og definerer tiltakshaver.
Av første ledd første punktum følger det at ansvarlig myndighet etter kapittel 4 er den som i medhold av lov er gitt myndighet til å tillate en aktivitet. Med dette menes den myndigheten som etter det relevante regelverket, har kompetanse til å tillate aktiviteten.
Av første ledd andre punktum følger det at departementet er ansvarlig myndighet for aktiviteter som ikke er omfattet av annet regelverk. Dette innebærer at departementet vil være ansvarlig myndighet etter loven der en aktivitet ikke er regulert i nasjonalt regelverk eller faller utenfor virkeområdet til eksisterende regelverk.
I andre ledd defineres «tiltakshaver». Tiltakshaver er den som skal gjennomføre en aktivitet.
Til § 4-3
Paragrafen regulerer i hvilke tilfeller det skal foretas en vurdering av om en aktivitet er konsekvensutredningspliktig, samt i hvilke tilfeller det skal gjennomføres en konsekvensutredning.
Første ledd oppstiller terskelen for når det skal vurderes om en planlagt aktivitet krever konsekvensutredning, og gjennomfører Avtalen artikkel 30 nr. 1. Det skal foretas en slik vurdering dersom aktiviteten kan ha mer enn en ubetydelig eller kortvarig virkning på det marine miljøet, dersom virkningene av aktiviteten ikke er kjent eller dersom det mangler tilstrekkelig kunnskap om virkningene. En slik vurdering skal altså foretas både dersom de antatte virkningene overstiger det ubetydelige eller forbigående, og dersom man har utilstrekkelig kunnskap om virkningene. Dersom virkningene av aktiviteten når terskelen, skal det foretas en vurdering av om at aktiviteten krever konsekvensutredning etter loven § 4-5.
Bestemmelsen skal sammen med § 4-5 gjennomføre Avtalen artikkel 30 og artikkel 31 nr. 1 bokstav a, og bestemmelsen må tolkes og anvendes i lys av avtalebestemmelsene. Ordlyden «vurdere» må derfor her forstås slik at den omfatter krav til å innhente relevant informasjon og foreta nødvendige undersøkelser.
Andre ledd første punktum oppstiller terskelen for når det skal gjennomføres konsekvensutredning av planlagte aktiviteter omfattet av loven. Bestemmelsen innebærer en lovfesting av terskelen som følger av Avtalen artikkel 30 nr. 2. Det skal gjennomføres en konsekvensutredning dersom det er rimelig grunn til å tro at aktiviteten kan forårsake betydelig forurensning av eller vesentlige og skadelige forandringer i det marine miljøet.
Andre punktum presiserer at for planlagte aktiviteter i områder innenfor nasjonal jurisdiksjon vil det kun være krav om konsekvensutredning etter loven dersom de antatte virkningene i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon overstiger terskelen. Det er kun slike aktiviteter som omfattes av kapittel 4, jf. § 4-1. Departementet finner det hensiktsmessig å presisere dette også i § 4-3, for å unngå tolkningstvil.
Terskelen for konsekvensutredning er formulert likt som i Avtalen. Kravet om at en aktivitet må kunne forårsake «betydelig forurensning av eller vesentlige og skadelige endringer i det marine miljøet» innebærer at ikke enhver negativ virkning på miljøet vil utløse konsekvensutredningsplikt. Akkurat hvor terskelen ligger vil måtte klarlegges gjennom praksis. Ordlyden avviker noe fra den som benyttes i andre nasjonale konsekvensutredningsregler, men innslagspunktet må antas å tilsvare formuleringen «vesentlige virkninger for miljø og samfunn», som benyttes i plan- og bygningsloven § 14-1. Uttrykket «betydelig forurensning» skal ikke forstås som at det indikerer en høyere terskel enn «vesentlige virkninger».
Til § 4-4
Paragrafen, som gjennomfører Avtalens artikkel 29 nr. 4, oppstiller unntak fra kravet om konsekvensutredning i tilfeller der aktiviteten er tilfredsstillende utredet etter annet internasjonalt regelverk eller der slikt regelverk er utformet med sikte på å holde virkningene av den aktuelle aktiviteten under terskelverdien for konsekvensutredning.
Av første ledd følger det at det hverken er nødvendig å gjennomføre en vurdering av om det kreves konsekvensutredning (§ 4-5) eller en konsekvensutredning (§ 4-7) av aktiviteter som skal gjennomføres i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon, dersom ansvarlig myndighet finner at vilkårene i bestemmelsen er oppfylt. Det første vilkåret er at den planlagte aktiviteten har blitt vurdert i tråd med kravene oppstilt i andre relevante rettslige instrumenter eller rammeverk, eller av et relevant internasjonalt organ. I tillegg må ett av det to alternative vilkårene angitt i første ledd bokstav a og b, være oppfylt. Etter bokstav a må den gjennomførte vurderingen av aktiviteten være tilsvarende den som kreves etter loven her, og resultatet av vurderingen må være tatt i betraktning. Etter bokstav b må reguleringene eller standardene i de relevante rettslige instrumentene eller rammeverkene eller for de internasjonale organene være utviklet for å forebygge, begrense eller håndtere potensielle virkninger slik at de holdes under terskelverdien for konsekvensutredning, og reguleringene eller standardene må være etterlevd. Sistnevnte alternativ innebærer et unntak der internasjonale regler skal sikre at virkningen av aktiviteten holder seg under terskelverdien for å kreve konsekvensutredning og disse reglene er fulgt.
Av andre ledd følger det at for aktiviteter som er unntatt fra konsekvensutredningsplikt etter bokstav a, skal ansvarlig myndighet sørge for at aktiviteten overvåkes og evalueres etter loven her, dersom aktiviteten ikke er gjenstand for overvåkning og evaluering etter annet relevant regelverk.
Av tredje ledd følger det at ansvarlig myndighet skal sørge for offentliggjøring av eventuelle konsekvensutredningsrapporter, samt overvåkings- og evalueringsrapporter etter andre ledd. Dette omfatter konsekvensutredninger som er gjennomført etter annet regelverk, jf. bokstav a.
Til § 4-5
Paragrafen regulerer vurderingen av om en aktivitet krever konsekvensutredning. En slik vurdering skal gjennomføres dersom terskelen i § 4-3 første ledd er overskredet.
Av første ledd følger det at tiltakshaveren skal sende sin vurdering av om aktiviteten krever konsekvensutredning til ansvarlig myndighet, og at ansvarlig myndighet innen rimelig tid skal vurdere og avgjøre om aktiviteten krever konsekvensutredning. I ordlyden «vurdere» ligger det at det må foretas en bedømming av den aktuelle aktiviteten og mulige virkninger av den. Dette omfatter at relevant informasjon må innhentes og nødvendige undersøkelser må foretas. Se også omtale i punkt 8.4.3.
Andre ledd gjennomfører Avtalens artikkel 30 nr. 1 bokstav a og fastsetter krav til innholdet i vurderingene av om aktiviteten krever konsekvensutredning. Etter bokstav a skal vurderingen inneholde en beskrivelse av den planlagte aktiviteten, inkludert aktivitetens formål, lokalisering, varighet og intensitet. Etter bokstav b skal vurderingen også inneholde en foreløpig vurdering av de mulige virkningene av aktiviteten, inkludert samlede virkninger. I tillegg skal alternativer til den planlagte aktiviteten vurderes der det er hensiktsmessig.
Tredje ledd angir hvilke faktorer som i det minste skal inngå i vurderingen av om aktiviteten krever konsekvensutredning. Leddet gjennomfører Avtalens artikkel 30 nr. 2 første punktum.
Av fjerde ledd følger det at ansvarlig myndighet skal offentliggjøre avgjørelsen av om det kreves konsekvensutredning. Bestemmelsen gjennomfører Avtalens artikkel 31 nr. 1 bokstav a om at avgjørelsen av om det kreves konsekvensutredning skal offentliggjøres, og artikkel 32 nr. 1 første punktum om at avtaleparten skal sørge for offentlig varsling av en planlagt aktivitet innen rimelig tid.
Til § 4-6
Paragrafen regulerer fastsettelsen av et program for konsekvensutredningen, såkalt «scoping», og gjennomfører Avtalens artikkel 31 nr. 1 bokstav b.
Det følger av første ledd at ansvarlig myndighet, på bakgrunn av informasjon og forslag fra tiltakshaver, skal fastsette et program for konsekvensutredningen. Med informasjon fra tiltakshaver siktes det særlig til informasjon sendt i henhold til § 4-5, men ansvarlig myndighet kan også be om ytterligere informasjon. Programmet skal fastsette hva som skal inngå i konsekvensutredningen, herunder hvilke temaer som skal utredes og hvordan utredningene skal gjennomføres.
Andre ledd angir forhold som alltid skal inngå i programmet for konsekvensutredning, og gjennomfører Avtalen artikkel 31 nr. 1 bokstav b og d. Av bokstav a følger det at sentrale miljøvirkninger og eventuelle tilknyttede virkninger skal identifiseres. Tilknyttede virkninger kan for eksempel være økonomiske, sosiale og kulturelle virkninger og virkninger for menneskers helse. Av bokstav a følger det også at mulige samlede virkninger og virkninger av aktiviteten i områder innenfor nasjonal jurisdiksjon skal identifiseres. Det følger av bokstav b at også eventuelle alternativer til den planlagte aktiviteten som skal inngå i konsekvensutredningen skal identifiseres.
Av tredje ledd følger det at programmet for konsekvensutredning skal fastsettes ved bruk av beste tilgjengelige vitenskapelig metode og kunnskap og, hvis tilgjengelig, relevant tradisjonell kunnskap hos urfolk og lokalsamfunn.
Det følger av fjerde ledd at ansvarlig myndighet skal sørge for nødvendige konsultasjoner med relevante stater og interessenter under utarbeidelsen av programmet. Konsultasjonene må som et minimum oppfylle kravene i Avtalens artikkel 32. Ansvarlig myndighet skal også sørge for nødvendig offentliggjøring. Offentliggjøring kan være nødvendig både under utarbeidelse av programmet og når det endelige programmet er fastsatt.
Til § 4-7
Paragrafen regulerer gjennomføring av konsekvensutredningen.
Det følger av første ledd at konsekvensutredning skal gjennomføres i henhold til programmet for konsekvensutredning som er fastsatt etter § 4-6 og øvrige krav som følger av kapittel 4 i loven.
I andre ledd fastsettes det at utredningen skal gjennomføres ved bruk av beste tilgjengelige vitenskapelig metode og kunnskap og, hvis tilgjengelig, relevant tradisjonell kunnskap hos urfolk og lokalsamfunn. Det stilles krav både til metodebruk og til hva slags kunnskap som skal benyttes. Bestemmelsen omfatter hele konsekvensutredningsprosessen og fastsetter en sentral ramme for hvordan virkningsvurderinger skal gjennomføres. Bestemmelsen gjennomfører artikkel 31 nr. 1 bokstav c, men går noe lengre enn denne, idet lovbestemmelsen ikke bare regulerer virkningsvurderinger, men hele utredningen.
Til § 4-8
Paragrafen stiller krav om at det utarbeides en konsekvensutredningsrapport og til innholdet i og prosessen for utarbeidelse av rapporten.
I første ledd første punktum fastsettes det at det skal utarbeides en konsekvensutredningsrapport. I andre punktum bokstav a til j angis minstekrav til rapportens innhold. Bestemmelsen gjennomfører Avtalens artikkel 31 nr. 1 bokstav f, samt artikkel 31 nr. 1 bokstav d.
Av andre ledd følger det at utkast til konsekvensutredningsrapport skal sendes til ansvarlig myndighet, og at ansvarlig myndighet skal sørge for nødvendig offentliggjøring og konsultasjoner med relevante stater og interessenter. Betegnelsen interessenter inkluderer urfolk og lokalsamfunn med relevant tradisjonell kunnskap, relevante globale, regionale, subregionale og sektorielle organer, sivilsamfunnet, vitenskapsmiljøet og offentligheten. Bestemmelsen gjennomfører Avtalens artikkel 33 nr. 3 til 5 og artikkel 32.
Av tredje ledd følger det at ansvarlig myndighet kan pålegge tiltakshaver nødvendige oppdatering av konsekvensutredningsrapporten og nødvendige tilleggsutredninger.
Til § 4-9
Paragrafen regulerer sluttbehandling av saken og legger føringer for vurderingen av om aktiviteten skal tillates etter relevant sektorregelverk. Bestemmelsen gjennomfører Avtalens artikkel 34.
Første ledd fastsetter at ansvarlig myndighet ved vurderingen av om den planlagte aktiviteten kan gjennomføres, fullt ut skal ta hensyn til konsekvensutredningen. Bestemmelsen gjennomfører Avtalens artikkel 34 nr. 1 og nr. 2 første punktum, og må tolkes og anvendes i lys av denne bestemmelsen. Bestemmelsen innebærer at konsekvensutredningen skal være en integrert del av tillatelsesregimet, og at alle funnene i konsekvensutredningen må vurderes og hensyntas i vurderingen av om aktiviteten skal tillates.
Andre ledd fastsetter at ansvarlig myndighet bare kan tillate en aktivitet dersom alle rimelige foranstaltninger er tatt for å sikre at aktiviteten kan gjennomføres på en måte som forebygger vesentlige negative virkninger på det marine miljøet. Dette innebærer at man må vurdere tiltak for å begrense eller håndtere virkningene, og at det bare kan gis tillatelse dersom rimelige foranstaltninger gjøres. Bestemmelsen oppstiller en skranke for når aktivitet kan tillates etter sektorregelverket. Bestemmelsen gjennomfører Avtalens artikkel 34 nr. 2.
Av tredje ledd følger at eventuelle avbøtende tiltak og oppfølgingskrav som er en forutsetning for å tillate aktiviteten, tydelig skal angis i beslutningsdokumentene. Dette innebærer at beslutningsdokumenter klart skal beskrive vilkår for godkjenning relatert til avbøtende tiltak og oppfølgingskrav. Bestemmelsen gjennomfører Avtalens artikkel 34 nr. 2 og 3.
Det følger av fjerde ledd at ansvarlig myndighet skal offentliggjøre vedtaket. Avtalens artikkel 34 nr. 2 andre punktum krever at beslutningsdokumenter gjøres offentlig tilgjengelig, inkludert gjennom mekanismen for informasjonsutveksling.
Til § 4-10
Paragrafen stiller krav om at tiltakshaver overvåker og rapporterer om virkningene av aktiviteter som gjennomføres. Bestemmelsen gjennomfører Avtalens artikler 35 og 36.
Etter første ledd skal tiltakshaver overvåke virkningene av aktiviteter for å avdekke om det er sannsynlig at aktiviteten vil forurense eller ha negative skadevirkninger på det marine miljøet. Overvåkningen skal omfatte miljøvirkninger og eventuelle tilknyttede virkninger, slik som økonomiske, sosiale og kulturelle virkninger og virkninger for menneskers helse.
Av andre ledd følger det at overvåkningen skal skje ved hjelp av beste tilgjengelige vitenskapelig metode og kunnskap. Der det er tilgjengelig, skal relevant kunnskap hos urfolk og lokalsamfunn tas i betraktning.
Av tredje ledd følger det at tiltakshaver jevnlig skal utarbeide overvåkingsrapporter som beskriver virkningene av den tillatte aktiviteten og resultatene av overvåkingen, og at overvåkingsrapportene skal leveres til ansvarlig myndighet. Det er nærliggende at det i selve tillatelsen angis hvor hyppig slik rapportering skal skje, og eventuelt nærmere kriterier for rapporteringen. Av tredje ledd andre punktum følger det at ansvarlig myndighet skal sørge for offentliggjøring. Ansvarlig myndighet skal i henhold til artikkel 36 nr. 2 sikre at rapporten offentliggjøres, blant annet gjennom mekanismen for informasjonsutveksling.
Bestemmelsens fjerde ledd slår fast at tiltakshaver skal melde fra til ansvarlig myndighet dersom det avdekkes vesentlige negative virkninger. Bestemmelsen legger til rette for at ansvarlig myndighet skal kunne ivareta sine forpliktelser etter § 4-11.
Til § 4-11
Paragrafen regulerer ansvarlig myndighet sin oppfølging av tillatte aktiviteter og gjennomfører Avtalens artikkel 37.
Første ledd angir hvilke forpliktelser ansvarlig myndighet har i tilfeller der det avdekkes at en aktivitet har vesentlige negative virkninger som enten ikke var forutsett i konsekvensutredningen eller som har oppstått som følge av brudd på noen av vilkårene stilt i tillatelsen. Ved vurderingen av om virkningen var forutsett, skal både virkningens art og virkningens alvorlighetsgrad inngå. Tilfeller der en virkning er forutsett, men virkningen blir langt mer alvorlig enn antatt vil altså omfattes av bestemmelsen.
Av første ledd bokstav a følger det at ansvarlig myndighet skal vurdere beslutningen om å tillate aktiviteten. Dette er en plikt til å vurdere omgjøring av tillatelsen. Omgjøringen kan bestå i et fullstendig tilbakekall av tillatelsen, eller en endring av tillatelsens innhold, for eksempel endring av vilkår. Bestemmelsen oppstiller bare en plikt til å vurdere omgjøring, men utgjør ikke en selvstendig omgjøringshjemmel. Hjemmel for omgjøring av vedtaket må dermed følge av et annet rettsgrunnlag, typisk regelverket en eventuell tillatelse er tildelt etter, tillatelsen selv eller eventuelt av forvaltningsloven § 35 eller den alminnelige ulovfestede omgjøringsadgangen.
Etter bokstav b skal ansvarlig myndighet sørge for nødvendig varsling av berørte stater og offentligheten. Bestemmelsen skal bidra til overholdelse av varslingsplikten i Avtalen artikkel 37 nr. 2. Som et minimum bør partsmøtet til Avtalen, andre stater og offentligheten varsles. Hvordan varslingen skjer er opp til ansvarlig myndighet, men det skal som et minimum skje gjennom mekanismen for informasjonsutveksling.
Bestemmelsens første ledd bokstav c gjennomfører artikkel 37 nr. 2 bokstav a. Etter bestemmelsen skal ansvarlig myndighet sørge for at nødvendige tiltak for å forebygge, begrense eller på annen måte håndtere de negative virkningene av aktiviteten. Dette kan enten innebære at ansvarlig myndighet selv iverksetter tiltak, eller at tiltakshaver pålegges å foreslå eller iverksette tiltak. I tilfeller der det er hensiktsmessig, bør ansvarlig myndighet vurdere å pålegge stans av aktiviteten. Bestemmelsen gir selvstendig hjemmel for ansvarlig myndighet til å gi pålegg om å iverksette tiltak eller stans. Hjemmel for slike pålegg kan også følge av blant annet sektorlovgivningen, vedtaket selv og loven her § 5-1. Pålegg etter denne bestemmelsen vil anses som enkeltvedtak som kan påklages, jf. også § 4-12 andre punktum.
Etter bokstav d skal myndighetene sikre at tiltak iverksatt etter bokstav c evalueres innen rimelig tid.
Av andre ledd følger det at ansvarlig myndighet skal sørge for at stater og interessenter holdes informert gjennom oppfølgingsprosessen. Særlig skal tilstøtende kyststater og andre særlig berørte stater holdes informert. Ansvarlig myndighet skal også sørge for nødvendige konsultasjoner med relevante stater og interessenter. Andre stater har adgang til å gi uttrykk for bekymringer i løpet av oppfølgingsprosessen, og Vitenskapelig og teknisk organ kan gi varsler eller komme med anbefalinger som ansvarlig myndighet må hensynta, se Avtalen artikkel 37 nr. 3 og nr. 4.
Ansvarlig myndighet skal også sørge for offentliggjøring av relevante dokumenter. Dette omfatter som et minimum rapporter om virkningene av den tillatte aktiviteten og eventuelle beslutningsdokumenter, inkludert begrunnelse for eventuell endring av avgjørelsen om å tillate aktiviteten.
Til § 4-12
Paragrafen regulerer hvorvidt vedtak etter loven er å anse som enkeltvedtak etter forvaltningsloven.
I første punktum oppstilles det en hovedregel om at ansvarlig myndighets beslutninger etter loven kapittel 4 ikke skal være å anse som enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Med beslutninger etter kapittel 4 menes beslutninger som er hjemlet i dette kapittelet, herunder beslutninger om hvorvidt det kreves konsekvensutredning og fastsettelsen av utredningsprogram. Bestemmelsen omfatter ikke beslutninger som er hjemlet i annet regelverk, herunder selve beslutningen om å tillate en aktivitet eller eventuelle avgjørelser om omgjøring av en tillatelse.
Virkningen av at beslutningene ikke anses som enkeltvedtak er at saksbehandlingsreglene for enkeltvedtak etter forvaltningsloven ikke vil få direkte anvendelse, og at det ikke vil være klageadgang på beslutningene. Isteden vil saksbehandlingsreglene i loven her gjelde.
Andre punktum oppstiller unntak for beslutninger i medhold av § 4-11 første ledd bokstav c og beslutninger om tildeling av tillatelser i medhold av forskrift etter § 4-14 andre ledd. Det vil si at beslutninger fattet i medhold av disse bestemmelsene vil anses som enkeltvedtak, der kriteriene for at en beslutning anses som et enkeltvedtak i forvaltningsloven er oppfylt.
Til § 4-13
Paragrafen regulerer kostnadsdekning og ansvarlig myndighet sin adgang til å pålegge tiltakshaver å oversette eller å på annen måte tilrettelegge dokumenter for offentliggjøring.
Av første ledd følger det at kostnadene forbundet med utarbeiding av konsekvensutredninger, samt overvåking og oppfølging av aktiviteten skal bæres av tiltakshaver. Dette vil omfatte alle kostnader forbundet med prosessen for konsekvensutredninger frem til sluttbehandling av saken, inkludert kostnader knyttet til eventuelt behov for tilleggsutredninger, offentliggjøring og konsultasjoner. Bestemmelsen omfatter også kostnader forbundet med overvåking og overvåkingsrapporter etter lovens § 4-10. Bestemmelsen er i tråd med prinsippet om at forurenser betaler.
Etter andre ledd kan ansvarlig myndighet pålegge tiltakshaver å besørge nødvendig oversettelse av relevante dokumenter, eller å på annen måte tilrettelegge relevante dokumenter for offentliggjøring.
Til § 4-14
Paragrafen gir Kongen myndighet til å fastsette utfyllende bestemmelser om konsekvensutredninger etter loven og til å gi forskrift om tildeling av tillatelser til aktiviteter som skal konsekvensutredes etter loven.
Etter første ledd kan Kongen i forskrift gi utfyllende bestemmelser om når konsekvensutredninger skal gjennomføres og om innholdet i og prosessen for konsekvensutredninger som gjennomføres etter kapittel 4 i loven.
Etter andre ledd kan Kongen gi forskrift om tildeling av tillatelse til aktiviteter som skal konsekvensutredes etter loven. Dette omfatter å innføre krav om tillatelse, å fastsette hvilken myndighet som kan gi slik tillatelse og å gi bestemmelser om saksbehandlingen. Å innføre krav om tillatelse vil primært være aktuelt der en aktivitet som krever konsekvensutredning etter loven her ikke er omfattet av et eksisterende tillatelsessystem.
Til § 5-1
Lovens § 5-1 omhandler retting og avbøtende tiltak. Myndigheten etter loven kan pålegge den ansvarlige å rette eller stanse forhold som er i strid med loven eller vedtak med hjemmel i loven. Bestemmelsen tilsvarer naturmangfoldloven § 69 første ledd.
Adgangen til å kreve retting eller stans etter lovforslaget omfatter alle tiltak for å hindre, stanse, fjerne og begrense virkningene av overtredelsen, samt avbøtende tiltak for å gjenopprette tilstanden før overtredelsen skjedde. Pålegget må rettes mot den ansvarlige for overtredelsen. Hvis det er en arbeidstaker som har begått overtredelsen som ledd i sin tjeneste for arbeidsgiveren, skal pålegg på vanlig måte rettes mot arbeidsgiveren.
I pålegget kan det settes en frist for å etterkomme pålegget. Er det ikke satt noen frist, beror det på en tolking når det må være etterkommet, men utgangspunktet vil være at rettingen skal skje omgående.
Til § 5-2
Det følger av forvaltningsloven av 1967 § 44 at forvaltningsorganer kan ilegge overtredelsesgebyr når dette er fastsatt i lov. Videre kan det ilegges administrative sanksjoner overfor et foretak, jf. forvaltningsloven § 46. Hensikten med å innføre slike bestemmelser er at forvaltningen selv skal kunne sanksjonere de overtredelsene som er betydelige nok til at de bør medføre en sanksjon, men som samtidig ikke er så alvorlige at de bør politianmeldes.
Forvaltningsloven av 1967 kapittel IX om administrative sanksjoner inneholder videre generelle regler som gjelder på tvers av ulike forvaltningsområder, herunder regler om samordningsplikt, informasjonsplikt om taushetsrett, utmåling av overtredelsesgebyr, oppfyllelsesfrist og domstolskontroll.
Overtredelsesgebyr er å anse som straff etter den europeiske menneskerettskonvensjonen. Samme forhold kan ikke forfølges både med overtredelsesgebyr i forvaltningen og med straff i det ordinære straffesporet, med mindre det faller innenfor rammene for parallell forfølgning. Overtredelsesgebyr kan imidlertid ilegges i kombinasjon med ulike virkemidler for håndheving, eksempelvis pålegg om retting og avbøtende tiltak, som ikke er straff etter den europeiske menneskerettskonvensjonen.
Første ledd gir ansvarlig myndighet kompetanse til å ilegge overtredelsesgebyr for overtredelser av bestemmelser gitt i eller i medhold av §§ 2-3, 2-4, 2-5, 2-6, 4-4, 4-5, 4-7, 4-8, 4-10, 4-11 og 4-13 eller bestemmelser i forskrifter gitt i medhold av §§ 2-3, 2-6, 2-8, 3-2 og 4-14. Før overtredelsesgebyr kan ilegges må det, for å overholde kravet i forvaltningsloven av 1967 § 44 andre ledd, fastsettes nærmere regler om gebyrets størrelse i forskrift, siden dette ikke fremkommer av loven. Hjemmel for en slik forskrift finnes i bestemmelsens fjerde ledd. På det nåværende tidspunkt er det usikkerhet omkring hvilken type virksomhet som vil kunne skje i medhold av loven, og det vil derfor være hensiktsmessig at det først gis nærmere bestemmelser om gebyrets størrelse på et senere tidspunkt.
Det følger av første ledd at myndigheten etter loven kan ilegge den ansvarlige for aktiviteten overtredelsesgebyr hvis vedkommende, eller noen under vedkommendes kontroll, ikke overholder bestemmelser gitt i eller i medhold av loven. Kravet til skyld er ikke nærmere angitt og vil dermed følge av hovedregelen i den alminnelige forvaltningsretten, som stiller krav til uaktsomhet. For administrativ foretakssanksjon, jf. forvaltningsloven av 1967 § 46, er det særskilt angitt at skyldkravet er uaktsomhet dersom ikke annet er bestemt. Forvaltningsloven av 1967 § 44 tredje ledd og § 46 andre ledd angir videre momenter som er aktuelle ved vurderingen av om overtredelsesgebyr skal ilegges og ved utmåling av gebyr, og som også skal legges til grunn etter denne loven.
Andre ledd angir at overtredelsesgebyret forfaller til betaling to måneder fra vedtak er fattet. Endelig vedtak om overtredelsesgebyr er tvangsgrunnlag for utlegg. Dersom den ansvarlige for aktiviteten går til søksmål mot staten for å prøve vedtaket, suspenderes tvangskraften.
Adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr foreldes to år etter at overtredelsen er opphørt, jf. tredje ledd. Fristen avbrytes ved at myndigheten etter loven gir forhåndsvarsel eller fatter vedtak om overtredelsesgebyr.
Fjerde ledd gir hjemmel for at departementet kan fastsette forskrift om nærmere utmåling av overtredelsesgebyr og om saksbehandlingen. I en slik forskrift kan man angi en øvre rammer for overtredelsesgebyr eller fastsatte satser for angitte overtredelser, slik at kravet i forvaltningsloven av 1967 § 44 andre ledd overholdes.
En avgjørelse om å ilegge overtredelsesgebyr vil være et enkeltvedtak, noe som betyr at reglene etter forvaltningsloven om blant annet forhåndsvarsel, partsinnsyn, begrunnelse og klagerett kommer til anvendelse.
Til § 5-3
Paragrafen regulerer adgangen til å ilegge straff.
Det fremgår av første ledd at den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelsene i eller i medhold av §§ 2-3, 2-4, 2-5, 2-6, 4-4, 4-5, 4-7, 4-8, 4-10 og 4-11, eller bestemmelser i forskrifter gitt i medhold av §§ 2-3, 2-6, 2-8, 3-2 og 4-14 kan straffes med bøter eller fengsel inntil ett år.
Grov overtredelse av bestemmelser nevnt i første ledd straffes med bøter eller fengsel inntil fem år, jf. andre ledd. Ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov, skal det legges særlig vekt på om den har medført eller voldt fare for betydelig skade på naturmangfoldet, om skaden på naturmangfoldet må anses uopprettelig, graden av skyld, og om overtrederen har truffet forebyggende eller avbøtende tiltak. Bestemmelsen har på dette punktet samme ordlyd som blant annet naturmangfoldloven § 75 andre ledd.
I tillegg kommer straffeloven § 240 til anvendelse på forhold som oppfyller kriteriene for grov miljøkriminalitet. Skyldkravet etter straffeloven § 240 er forsett eller grov uaktsomhet.
Til § 5-4
Lovforslaget § 5-4 inneholder regler om tvangsmulkt. Naturmangfoldloven § 73 oppstiller regler om tvangsmulkt, og lignende bestemmelser om tvangsmulkt finnes eksempelvis i forurensingsloven § 73 og svalbardmiljøloven § 96. Tvangsmulkt innebærer at den som har unnlatt å oppfylle en plikt eller et pålegg, skal betale et beløp til det offentlige frem til pålegget er etterkommet, og er et virkemiddel til å tvinge frem oppfyllelse av en plikt som følge av lov, forskrift eller av et pålegg fra myndighetene. Tvangsmulkt er ikke en straffesanksjon, slik som overtredelsesgebyr og straff. Dette betyr at tvangsmulkt kan komme i tillegg til disse sanksjonene. Bestemmelsens ordlyd er i stor grad likelydende med tvangsmulktbestemmelsene i naturmangfoldloven og forurensningsloven, dog med noe forenklet språk.
Første ledd gir hjemmel for å pålegge tvangsmulkt.
Andre ledd gir regler om når tvangsmulkt begynner å løpe. Er det særlig viktig å sikre at en plikt blir overholdt, og mener myndighetene allerede på forhånd at denne plikten på grunn av særlige forhold bør sikres, kan tvangsmulkten fastsettes på forhånd, jf. andre punktum. Etter tredje punktum løper tvangsmulkten enten så lenge overtredelsen varer, for eksempel ved et fast beløp per dag, eller den forfaller for hver overtredelse. Hvilken form for tvangsmulkt myndighetene velger, vil avhenge av de konkrete forhold. Tvangsmulkten løper etter fjerde punktum ikke dersom etterlevelse er umulig på grunn av forhold som ikke skyldes den ansvarlige. Det presiseres i femte punktum at tvangsmulkt fastsettes enten som løpende mulkt eller som engangsmulkt. Vanligvis bør det fastsettes løpende mulkt, men det er grunn til å benytte den formen som antas å være mest effektiv i det enkelte tilfellet. Formålet med tvangsmulkt skal være å sikre etterlevelse. En tvangsmulkt må fastsettes slik at den ansvarlige har mulighet for å unngå den ved å oppfylle den aktuelle plikten
Tredje ledd første punktum fastslår at tvangsmulkt pålegges den ansvarlige for overtredelsen. I selskapsforhold med videre skal tvangsmulkt vanligvis rettes mot den juridiske person, ikke mot enkeltpersonen som har stått for overtredelsen, jf. andre punktum. I tredje punktum fastsettes det at en tvangsmulkt i konsernforhold ikke bare kan inndrives hos det selskap som tvangsmulkten er rettet mot, men også hos et morselskap. Dette øker sikkerheten for at tvangsmulkten kan virke som et effektivt pressmiddel, idet manglende midler i datterselskapet ikke behøver å hindre inndriving. Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav d at vedtak om tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg. Dette er derfor ikke gjentatt i § 5-4. Påløpt tvangsmulkt kan dermed inndrives uten søksmål og dom.
Fjerde ledd første punktum gir ansvarlig myndighet hjemmel til å frafalle en påløpt tvangsmulkt. Uten en bestemmelse om dette vil det være Stortinget selv som må avgjøre om tvangsmulkten skal frafalles, jf. Grunnloven § 75 d om Stortingets bevilgende myndighet. I andre punktum slås fast at en avgjørelse om hvorvidt påløpt tvangsmulkt frafalles, ikke er å regne som enkeltvedtak etter forvaltningsloven og derfor ikke kan påklages.
Endring i plan- og bygningsloven
Til § 14-4
Bestemmelsens første ledd regulerer tiltak og planer som kan få vesentlige miljøvirkninger i andre stater. Uttrykket «disse bestemmelser» må forstås dithen at det sikter til øvrige bestemmelser i plan- og bygningsloven kapittel 14 og ikke til andre ledd.
Andre ledd regulerer aktiviteter som kan få virkning i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon. Leddet gjennomfører artikkel 28 nr. 2 i Avtale om bevaring og bærekraftig bruk av marint biologisk mangfold i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon under Havrettskonvensjonen. Av første punktum følger det at dersom et tiltak som gjennomføres i marine områder kan forårsake betydelig forurensning av, eller vesentlige og skadelige forandringer i, det marine miljøet i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon, skal ansvarlig myndighet sørge for deling av nødvendig informasjon. Av andre punktum følger det at delingen skal skje gjennom mekanismen for informasjonsutveksling som er opprettet i medhold av nevnte avtale. Av tredje punktum følger det at første og andre punktum ikke gjelder for Forsvarets aktiviteter, herunder Forsvarets aktiviteter utført av statlige fartøy og luftfartøy i ikke-kommersiell tjeneste.