Neste kapittel

Forrige kapittel

2 Bakgrunnen for lovforslaget

2.1 Klimaendringer

Funnene fra FNs klimapanel (IPCC) sin sjette hovedrapport viser at den globale menneskeskapte oppvarmingen har oversteget 1,1 grader over førindustrielt nivå (1850–1900). De siste ti årene har vært de varmeste årene som noen gang er observert, der 2024 var varmest og 1,55 grader høyere enn førindustrielt nivå, ifølge Verdens Meteorologiorganisasjon (WMO). I de kommende tiårene forventes det at klimaendringene vil øke og intensiveres i alle verdens regioner. Parisavtalens mål er å holde økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen godt under 2°C sammenlignet med førindustrielt nivå, og tilstrebe å begrense temperaturøkningen til 1,5°C. Den globale menneskeskapte oppvarmingen beregnes ut ifra et gjennomsnitt over en lengre tidsperiode, og hvorvidt Parisavtalens temperaturmål er overholdt kan derfor først med sikkerhet fastsettes når siste år i den anvendte tidsperioden er passert.

Ekstremvær medfører ny risiko og kostnader, og globalt kan klimaendringenes konsekvenser føre til økt uro og migrasjon, samt øke knappheten på vann, mat og andre ressurser. Nasjonal sikkerhetsmyndighet har omtalt klimaendringene som en av de største sikkerhetsutfordringene verden står overfor. Hyppigere og mer langvarige ekstreme hendelser, blant annet styrtregn og hetebølger, fører til tørke, flom og skogbranner. Globalt truer dette liv, helse og matsikkerhet, ødelegger kritisk infrastruktur, sender folk på flukt fra hjemmene sine og kan forsterke og forverre underliggende årsaker til konflikter.

Naturen på land og i havet har egenskaper slik som å ta opp og lagre karbon. I scenarioer med høyere framtidige CO₂-utslipp blir disse egenskapene stadig svekket, mer CO₂ havner i atmosfæren og fører til økende oppvarming.

I tillegg til CO₂ bidrar andre og mer kortlevde klimagasser, hvorav metan bidrar mest med over en halv grad av dagens temperaturøkning, ifølge funnene i IPCC sine rapporter. Da disse har kort levetid i atmosfæren, vil utslippsreduksjoner ha rask effekt for å bremse oppvarmingen. I tillegg har utslipp av kortlevde substanser, særlig aerosoler som bidrar sterkt til luftforurensning, også en kjølende effekt som har bidratt til å maskere en del av den underliggende oppvarmingen.

Hetebølger både på land og i havet har ført til massedød i skog, bleking og massedød av koraller og tap av tareskog. Allerede ved 1,5 grader global oppvarming vil mellom 3 og 14 prosent av artene på land ha høy risiko for å bli utryddet. Utslippsreduksjonene som gjennomføres i dag vil være helt avgjørende for at verden klarer å begrense den globale oppvarmingen.

De siste 50 årene har oppvarmingen i Arktis skjedd tre ganger raskere enn det globale gjennomsnittet. Det er ifølge funnene i FNs klimapanel sin rapport (IPCC 6. hovedrapport, delrapport 1) så godt som sikkert at regionen vil fortsette å varmes opp mer enn dobbelt så raskt som det globale gjennomsnittet. Et varmere Arktis kan få store konsekvenser for globale værsystemer.

I henhold til Klimapanelets rapporter og basert på de utslippsbanene som er i tråd med å overholde Parisavtalens temperaturmål, er det viktig med umiddelbare og kraftige reduksjoner ikke bare av CO₂-utslipp, men også for utslipp av andre klimagasser som metan (CH₄) og lystgass (N₂O).

Nærheten til Arktis gjør at temperaturen i Norge øker raskere enn det globale gjennomsnittet. Rundt Svalbard blir det stadig mindre sjøis. På grunn av havets og innlandsisens lange responstid på et varmere klima, gjør dagens klimagassutslipp at havnivåstigningen vil fortsette i flere hundre til tusener av år. På grunn av global oppvarming er Norge i ferd med å gå fra å være i en situasjon hvor landheving etter istida har ført til at havnivået langs kysten (kystlinjen) gjennomsnittlig har vært fallende eller stabilt, til en situasjon hvor vi også vil merke det stigende havnivået. Jo høyere oppvarming desto raskere havnivåstigning, og mer av landet vil oppleve netto relativ havnivåstigning. Kystbyer og en betydelig mengde infrastruktur er i faresonen, spesielt på Vest- og Sørlandet. Havnivåstigning vil også føre med seg en kraftig økning i flomfrekvens (ekstremt høyvann eller stormflo): En havnivåstigning på eksempelvis 0,1 m vil føre til en tredobling av risikoen for oversvømmelse mange steder.

Med økende global oppvarming øker også sannsynligheten for ekstremvær og sammenfallende værhendelser. Den gjennomsnittlige årsnedbøren i Norge øker, og det blir hyppigere og mer intense episoder med kraftig nedbør. Dette fører til hyppigere flom, skred og overvannhendelser, noe som medfører skade på bygninger og infrastruktur, matjord, friluftsområder og kulturmiljø. Klimaendringene kan også føre til hyppigere perioder med langvarig tørke som blant annet gir utfordringer for landbruket.

2.2 Hva vitenskapen sier om globalt ambisjonsnivå for utslippsreduksjoner

Den viktigste vitenskapelige sammenstillingen av dokumentasjon om og forskning på klimaendringer gjøres av FNs klimapanel, som til nå har sammenstilt seks hovedrapporter og en rekke spesialrapporter om utvalgte tema. En rapport fra 2022 som tar utgangspunkt i det globale utslippsnivået i 2019 finner at for å begrense den globale temperaturøkningen til 1,5 grader må verden nå en utslippstopp innen 2025. De globale utslippene av klimagasser må deretter reduseres med 43 prosent innen 2030 og 60 prosent innen 2035. Det legges da til grunn utslippsbaner som innebærer mer enn 50 prosent sannsynlighet for å begrense oppvarming til 1,5 grader, med ingen eller begrenset overskridelse. I 2050 bør verdens samlede bidrag av CO₂ til atmosfæren være netto null, og videre bør det for alle klimagasser samlet være 84 prosent nedgang globalt innen 2050. Alle tall er sammenlignet med utslippsnivået i 2019. Utslippene globalt har økt vesentlig siden 1990. Dersom FNs klimapanel hadde brukt 1990 som basisår ville det gitt et svært utydelig budskap om hvilke utslippsreduksjoner som trengs for å redusere de globale utslippene i tiden framover. Det er primært industriland som bruker 1990 som basisår for sine nasjonalt fastsatte bidrag, så 2019 oppfattes som mer relevant for mange land. For Norge var utslippene i 2019 vel 50 millioner tonn, bare svakt under 1990-nivå, så globale tallfestede milepælene med 2019 som basisår har god relevans for Norge også om vi setter 1990 som basisår.

Funnene i den sjette hovedrapporten til FNs klimapanel er tydelige på at det er behov for umiddelbare og kraftige utslippsreduksjoner samt tiltak som kan bidra til økt opptak eller permanent fjerning av CO₂fra atmosfæren.

Selv om de globale netto-utslippene av klimagasser skulle falle til null i løpet av kort tid, vil noen negative effekter av klimaendringene fortsette i lang tid. Samtidig er et av hovedfunnene fra FNs klimapanels sjette hovedrapport at hvert tonn med utslipp av CO₂ vil bidra til framtidig oppvarming, og at enhver økning i temperaturen har virkninger på klimasystemet og naturen.

Noen klimagassutslipp vil være svært vanskelig å unngå helt. For å oppnå netto null utslipp av CO₂ globalt i 2050 vil det derfor være nødvendig å sørge for permanent fjerning av CO₂ fra atmosfæren. Dette kan gjøres gjennom tiltak som øker det naturlige opptaket i økosystemer (som skog, etc.), karbonlagring i landbruksjord og ved hjelp av teknologi som fanger biogen CO₂eller CO₂ direkte fra lufta og lagrer den i geologiske strukturer.

Det internasjonale energibyrået (IEA) analyserer i sin rapport «Net Zero Roadmap» et mulig scenario for den globale energisektoren for å nå netto null utslipp for 2050. For å nå netto null i energisektoren globalt peker IEA på at industriland (advanced economies) må forsterke sine nasjonalt fastsatte bidrag, og kutte energirelaterte CO₂-utslipp med 80 prosent innen 2035 sammenlignet med 2022. Fremvoksende økonomier og utviklingsland må redusere tilsvarende utslipp med 60 prosent.

EUs vitenskapelige klimaråd anbefaler at EU reduserer netto-utslipp med 90–95 prosent innen 2040 sammenlignet med 1990, og viser til at dette er vurdert i henhold til en utslippsbane som er i tråd med å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader og et estimat av hva som er EUs rettferdige bidrag av det gjenværende globale karbonbudsjettet. EU-kommisjonen baserte sin melding om et forslag til EUs klimamål for 2040 om 90 prosent reduksjon i netto-utslippene sammenlignet med 1990 på anbefalinger fra EUs vitenskapelige klimaråd.

2.3 Parisavtalen

Parisavtalen er det internasjonale rammeverket for å styrke den globale responsen på trusselen som klimaendringene utgjør.

Avtalen har et globalt temperaturmål om å holde økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen godt under 2 grader sammenlignet med førindustrielt nivå, og tilstrebe å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader over førindustrielt nivå, i anerkjennelsen av at dette vil redusere risikoene og effektene forbundet med klimaendringer betydelig. Partene har i sine beslutninger fra de årlige partsmøtene under Parisavtalen understreket at de vil arbeide for å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader. For å nå det langsiktige temperaturmålet tar partene sikte på at de globale klimagassutslippene skal nå toppunktet snarest mulig, og påta seg raske reduksjoner deretter, for å oppnå en balanse mellom menneskeskapte utslipp fra kilder og opptak av klimagasser i andre halvpart av vårt århundre.

Det følger av Parisavtalens artikkel 4 at land skal utarbeide, melde inn og opprettholde suksessive, nasjonalt fastsatte bidrag (klimamål) som de akter å realisere. Landene skal gjennomføre nasjonale reduksjonstiltak med sikte på å nå målene med slike bidrag. I tillegg vil de nasjonalt fastsatte bidragene utgjøre en progresjon fra forrige mål og være uttrykk for landets høyeste mulige ambisjon i henhold til artikkel 4.3. Bidragene skal gjenspeile partenes felles, men differensierte ansvar og respektive muligheter sett i lys av ulike nasjonale omstendigheter. Norge er et av 194 land og EU som har ratifisert og er part til Parisavtalen. I november 2022 meldte Norge inn et forsterket klimamål for 2030 under Parisavtalen. Det innebærer at vi vil redusere utslippene av klimagasser med minst 55 prosent i 2030 sammenlignet med nivået i 1990.

Parisavtalens artikkel 4.4 sier at parter som er industriland fortsatt bør gå foran ved å påta seg absolutte mål for utslippsreduksjoner som dekker hele økonomien. Det vil si klimamål som inkluderer alle klimagasser og sektorer.

Etter Parisavtalens artikkel 4.9 skal alle land melde inn nasjonalt fastsatte bidrag (klimamål) hvert femte år, og de skal meldes inn i tråd med bestemmelsene om innmelding av mål i paragraf 23–25 i beslutning 1/CP.21. Landene er juridisk forpliktet til å melde inn nasjonalt fastsatte bidrag i 2025. Bidragene skal meldes inn 9–12 måneder før det relevante partsmøtet. Fristen var dermed 10. februar 2025, ettersom det relevante partsmøtet (COP30) avholdes fra 10. november 2025. Å melde inn et klimamål under Parisavtalen hvert femte år, i tråd med artikkel 4.9, er et juridisk bindende krav i avtalen («skal-krav»). I tillegg følger det av artikkel 4.9 at partene skal se hen til resultatet av den globale gjennomgangen under artikkel 14 når klimamål meldes inn. Utfallet av den første globale gjennomgangen ble vedtatt på COP28 i Dubai, se nærmere beskrivelse under.

Partene til Parisavtalen har vedtatt et regelverk for å fremme klarhet, åpenhet og forståelse om sine klimamål (jf. beslutning 4/CMA.1). I dette regelverket er det gitt nærmere veiledning om hvilken informasjon som bør følge målet som meldes inn, slik at det blir forståelig. Blant annet skal partene beskrive hvordan målet deres er rettferdig i lys av nasjonale omstendigheter og hvordan den globale gjennomgangen er sett hen til.

Partene har også blitt enige om en oppfordring til å melde inn mål som har en tidsramme på fem år (jf. beslutning 6/CMA.3). Det innebærer at landene oppfordres til å melde inn mål som gjelder tidsperioden 2031–2035 når de melder inn nye mål i 2025.

For at land skal kunne påta seg høyere ambisjoner åpner Parisavtalens artikkel 6 for at land kan samarbeide om sine nasjonalt fastsatte bidrag. Partsmøtet i Glasgow (COP26) i 2021 fastsatte regler blant annet for hvordan slikt samarbeid – typisk hvor ett land finansierer utslippsreduksjoner i et annet land – skal rapporteres til FN og bokføres mot de nasjonalt fastsatte bidragene. Regelverket omfatter situasjoner hvor land avtaler samarbeid seg imellom (for eksempel samarbeid mellom EU og Norge) under artikkel 6.2, og samarbeid gjennom en særskilt mekanisme under artikkel 6.4, hvor FN er ansvarlig for dokumentasjon av utslippsreduksjoner i et vertsland og å utstede kvoter svarende til reduksjonene. Utfyllende regler for samarbeid under artikkel 6 ble vedtatt på partsmøtene i Sharm el Sheikh (COP 27) i 2022 og i Baku (COP 29) i november 2024. Det er nå et omfattende og detaljert samlet regelverk for samarbeid under Parisavtalens artikkel 6, inklusive for FN-mekanismen i artikkel 6.4. Det favner ellers partenes dokumentasjon, rapportering og bokføring, revisjon av informasjon og hvordan informasjonen lagres og er offentlig tilgjengelig. Dette arbeidet blir ansett som fullført i Baku, men det er lagt opp til en revisjonsprosess som starter i 2028.

2.4 Den første globale gjennomgangen

I tråd med Parisavtalens artikkel 14 ble det vedtatt en beslutning om utfallet av den første globale gjennomgangen på partsmøtet i Dubai (COP28) i 2023, der partene vurderte status for framgangen mot de langsiktige målene i Parisavtalen. Beslutningen understreker at Parisavtalen virker, men at det er behov for dype, raske og varige utslippsreduksjoner. Partene ble enige om en rekke kollektive budskap for arbeidet med å nå Parisavtalens mål framover. Blant annet inneholder beslutningen formuleringer om å omstille energisystemene bort fra fossile brensler, på en rettferdig og ordnet måte, med økt innsats dette tiåret, for å nå netto null utslipp i 2050, i tråd med vitenskapen. Det ble også besluttet kollektive budskap om å tredoble kapasiteten for fornybar energi og doble farten på energieffektivisering globalt innen 2030. Viktigheten av å bevare natur og stoppe avskoging innen 2030 ble også trukket fram i beslutningen. En akselerert teknologiutvikling, blant annet innen fornybar energi, fangst og lagring av CO₂ og hydrogen inngår i budskapene. Raskere utslippsreduksjoner fra andre klimagasser enn CO₂, inkludert metan, og fra veitransport trekkes også fram. De kollektive budskapene partene ble enige om på COP28 viser en internasjonal vilje til å ta opp temaer som tidligere ikke har vært en del av beslutningene i klimaforhandlingene.

Partene erkjente at det for å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader, uten midlertidige overskridelser, kreves dype, raske og vedvarende reduksjoner i globale utslipp av klimagasser. Utslippene må nå toppen innen 2025, deretter reduseres med 43 prosent innen 2030, og med 60 prosent innen 2035, sammenlignet med nivået i 2019 for å nå netto null CO₂-utslipp i 2050.

2.5 Klimaloven

Klimalovens formål er å fremme gjennomføring av Norges klimamål som ledd i omstilling til et lavutslippssamfunn i Norge i 2050. Loven lovfester Norges klimamål for 2030 og 2050. Loven er ikke til hinder for at det fastsettes andre mål eller at mål som er fastsatt i medhold av loven kan gjennomføres i samarbeid med EU. Loven slår også fast at regjeringen skal legge fram for Stortinget oppdaterte klimamål hvert femte år.

Det lovfestede klimamålet for 2030 er at klimagassutslippene reduseres med minst 55 prosent fra utslippsnivået i referanseåret 1990. Dette er også Norges nåværende nasjonalt fastsatte bidrag under Parisavtalen. Målet kan oppfylles i samarbeid med EU. Dette er også beskrevet i klimalovens forarbeider (Prop. 107 L (2022–2023)). I innmeldingen til Parisavtalen kommuniserte Norge et ønske om å fortsette samarbeidet med EU. Dersom EU-samarbeidet ikke tar oss helt til minst 55 prosent utslippsreduksjoner, kan utslippsreduksjoner i andre land under Parisavtalens artikkel 6 (utenfor EØS) brukes til å dekke det som mangler for å oppfylle Norges 2030-mål under Parisavtalen. Skog- og arealbruk er inkludert i det økonomidekkende målet, men det er kun addisjonelle opptak og utslipp i skog- og arealbrukssektoren som regnes inn mot måloppnåelsen. Det vil si effekten av nye tiltak på opptak og utslipp i skog- og arealbrukssektoren. Det gjenstår å avklare den konkrete regnemetoden, men det legges til grunn at det vil benyttes samme tilnærming både for klimamålet for 2030 og for 2035 (se nærmere under proposisjonens punkt 3.5).

Det lovfestede klimamålet for 2050 er at Norge skal bli et lavutslippssamfunn, og at klimagassutslippene reduseres i størrelsesorden 90 til 95 prosent fra utslippsnivået i 1990. Ved vurdering av måloppnåelse skal det tas hensyn til effekten av norsk deltakelse i det europeiske klimakvotesystemet for virksomheter. Utslippsreduksjoner som finner sted i andre land som følge av norske kvotepliktige bedrifters kjøp av klimakvoter skal med andre ord regnes inn i måloppnåelsen. Dette er nærmere forklart i Prop. 77 L (2016–2017) og i proposisjonens punkt 3.4.

I tillegg inneholder loven en bestemmelse som pålegger regjeringen å legge fram for Stortinget en redegjørelse hvert år med status og framdrift i arbeidet med å nå Norges klimamål. I regjeringens seneste rapporteringer (Klimastatus og -plan) vises hvordan Norge ligger an til å nå klimamålene. Regjeringen presenterte en oppdatert Klimastatus og -plan i forbindelse med framleggelsen av Statsbudsjettet for 2025, der det også ble redegjort for styrkingen av klimapolitikken i tråd med planen og lagt fram forslag til ny politikk.

Klimaloven legger ikke føringer for hvordan målene skal nås eller hvilke virkemidler som skal tas i bruk for å nå målene. Klimaloven retter seg mot det øverste beslutningsnivået i samfunnet, det vil si regjering og Storting. Som en konsekvens av denne innretningen, etablerer den ikke rettigheter eller plikter for borgerne som kan håndheves ved søksmål for domstolen. Loven kommer i tillegg til, og ikke til erstatning for, øvrig lovgivning og virkemiddelbruk. Rettigheter og plikter for private vil ivaretas av øvrig lovgivning og de konkrete virkemidler og tiltak som myndighetene iverksetter for å nå de klimapolitiske målsettingene. Loven endrer ikke adgangen til rettslig prøving etter annet lovverk.

2.6 Klimasamarbeidet med EU for å oppfylle Norges klimamål for 2030

Norge har lenge hatt et tett samarbeid med EU i klimapolitikken. Siden 2008 har Norge vært tilsluttet det europeiske klimakvotesystemet for virksomheter gjennom EØS-avtalen. Om lag halvparten av Norges klimagassutslipp er kvotepliktige. EUs klimakvotesystem omfatter kvotepliktige utslipp fra industri, petroleumsutvinning, energiforsyning, luftfart og skipsfart. EUs klimakvoteregelverk er innlemmet i EØS-avtalens forpliktende deler, som omfatter regelverk av betydning for det indre marked og like konkurransevilkår. Det gjør at framtidige versjoner av dette regelverket også forutsettes innlemmet i EØS-avtalen. Selv om det formelt må vurderes om nye rettsakter om dette skal innlemmes i EØS-avtalen vil man normalt formode at de innlemmes. Norsk deltakelse i EUs kvotesystem vil ha betydning for oppfyllelsen av et nytt klimamål for 2035.

Kvotesystemet setter et felleseuropeisk tak på klimagassutslipp fra industri, petroleumsutvinning, kraftproduksjon, skipsfart og luftfart. For å kunne slippe ut klimagasser må de kvotepliktige virksomhetene levere klimakvoter til oppgjør i et klimakvoteregister – én kvote per tonn som slippes ut. Bedrifter får tildelt eller kjøper kvoter som de kan handle med hverandre. Systemet setter en pris på utslippene som fremmer utslippsreduksjoner og investeringer i lav- og nullutslippsteknologier. Det bidrar også til like konkurransevilkår og unngår karbonlekkasje mellom europeiske land. Norske kvotepliktige virksomheter bidrar til utslippsreduksjoner på linje med virksomheter i andre europeiske land. Utslippsreduksjonene vurderes samlet for landene som er med i kvotesystemet. Når Norge deltar i kvotesystemet, får Norge ansvar for en del av kvotene uavhengig av hvor de brukes i Europa. Det er antall kvoter som regnes som norske, ikke de kvotepliktige utslippene fra norsk territorium, som avgjør hvor store kvotepliktige utslipp Norge må ta ansvar for under Parisavtalen og den norske klimaloven, se nærmere redegjørelse i proposisjonens punkt 3.4.

Antallet tilgjengelige kvoter i kvotesystemet strammes gradvis inn over tid i tråd med EUs fastsatte klimamål. I tillegg er det etablert en markedsstabiliserende reserve som også har betydning for samlet antall tilgjengelige kvoter. Denne reserven brukes til å balansere tilbud av og etterspørsel etter kvoter. Det gjøres årlige vurderinger av balansen i kvotemarkedet. Hvis det er et overskudd i markedet og dette overstiger et gitt nivå, blir det satt inn flere kvoter på reserven. Disse kvotene tas fra medlemsstatenes auksjonsvolum. Hvis overskuddet er lavere enn et gitt nivå, blir kvoter hentet fra reserven og auksjonert av medlemsstatene. Det er fra 2023 innført en slettemekanisme som innebærer at beholdningen i reserven ikke skal overstige 400 millioner kvoter – eventuelt overskudd utover dette det enkelte år slettes permanent.

I tillegg til å delta i EUs kvotesystem inngikk Norge, Island og EU i 2019 et samarbeid om å oppfylle sine respektive klimamål for 2030 under Parisavtalen. Samarbeidet går ut på at Island og Norge, i tillegg til EUs kvotesystem, deltar i de to andre pilarene av EUs klimaregelverk:

Innsatsfordelingsforordningen («innsatsfordelingen») etablerer nasjonale mål for utslippsreduksjoner innenfor transport, jordbruk, avfall, bygg og deler av industri- og petroleumssektoren. Utslippene som omfattes av innsatsfordelingen omtales gjerne som ikke-kvotepliktig utslipp, men deler av utslippene fra skipsfart inngår også i kvotesystemet.
Skog- og arealbruksregelverket setter nasjonale mål for netto-opptak fra landarealene.

Innsatsfordelingen og skog- og arealbruksregelverket åpner for ulike former for fleksibel gjennomføring, det vil si at landene blant annet kan oppfylle sine forpliktelser ved å kjøpe utslippsenheter og skogkreditter fra land som har overskudd. Det er også en viss adgang til å overføre kvoter, utslippsenheter og skogkreditter mellom de tre pilarene. Det er nærmere redegjort for fleksibilitet innenfor EUs nåværende regelverk i Regjeringens klimastatus og -plan for 2025. Det er ventet at Kommisjonen sommeren 2026 vil fremme forslag til klimaregelverk som skal bidra til oppfyllelse av EUs klimamål for perioden etter 2030.

Norge, Island og EU har forsterket sine klimamål for 2030 etter at samarbeidet om å nå 2030-målene ble inngått. For å nå sitt forsterkede klimamål har EU vedtatt endringer i sitt klimaregelverk. Endringene i klimakvotedirektivet ble innlemmet i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett i desember 2023. Island og Norge er fremdeles i dialog med EU-kommisjonen om vilkårene for videre deltakelse i innsatsfordelingen og skog- og arealbruksregelverket. Innlemmelse av endringene i EU-regelverket i EØS-avtalen forutsetter samtykke fra Stortinget.

2.7 Høringen av forslaget

Klima- og miljødepartementet sendte 1. oktober 2024 på høring et høringsnotat med forslag til å lovfeste et nytt klimamål for 2035 i klimaloven. Høringsfristen ble satt til 1. januar 2025.

I høringsnotatet fremkommer det at regjeringen ønsket innspill på følgende forslag:

Regjeringen ønsker å lovfeste Norges nye klimamål under Parisavtalen, og foreslår at det fastsettes et klimamål for 2035 med et ambisjonsnivå innenfor spennet 55 prosent – 80 prosent reduksjon i utslipp sammenlignet med utslippsnivået i 1990. Målet skal være økonomidekkende og regjeringen foreslår at målet kan gjennomføres ved utslippsreduksjoner nasjonalt, deltakelse i EUs kvotesystem og kjøp av utslippsreduksjoner utenfor EØS under Parisavtalens artikkel 6. Regjeringen er også åpen for et fortsatt klimasamarbeid med EU, men det er avhengig av innretningen på framtidig EU-regelverk. Det foreslås at addisjonelle opptak og utslipp i skog- og arealbrukssektoren regnes inn mot måloppnåelsen.

For å få belyst grundig kostnads- og nytteeffekter ved ulike ambisjonsnivå ber regjeringen særskilt om synspunkter på hvilket ambisjonsnivå et nytt klimamål bør ha og hvorfor, inkl. om konsekvensene av måltallet, innenfor det brede spennet 55 prosent – 80 prosent utslippsreduksjon innen 2035. Det bes også om høringsinstansenes syn på om målets utforming bør beskrives nærmere i lovteksten for å klargjøre innhold og forutsetninger, for eksempel slik det gjøres for klimamålet for 2050 i lovens § 4.

Regjeringen ber om innspill på hvordan ambisjoner om innenlandske utslippsreduksjoner og omstilling kan rammes inn på en hensiktsmessig og kostnadseffektiv måte. Det bes om innspill på om Norge bør ha et delmål om innenlandske ambisjoner, og hvordan dette eventuelt bør formaliseres, herunder fordeler og ulemper ved et eventuelt delmål og andre ulike løsninger.

Høringsnotatet ble sendt til følgende instanser:

Departementene

Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger
Artsdatabanken
Bioteknologirådet
Digitaliseringsdirektoratet
Direktoratet for Arbeidstilsynet
Direktoratet for byggkvalitet
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap
Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet
Direktoratet for utviklingssamarbeid (NORAD)
Fiskeridirektoratet
Folkehelseinstituttet
Forbrukerklageutvalget
Forbrukerombudet
Forbrukerrådet
Forsvarsbygg
Havforskningsinstituttet
Havindustristilsynet
Høgskolen i Innlandet
Høgskolen i Sørøst-Norge
Jernbanedirektoratet
Klagenemnda for miljøinformasjon
Konkurransetilsynet
Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo
Kulturrådet
Kystvakten
Kystverket
Landbruksdirektoratet
Luftfartstilsynet
Mattilsynet
Meteorologisk institutt
Miljødirektoratet
Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo
Norges forskningsråd
Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU)
Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU)
Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE)
Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO)
Norsk polarinstitutt
NTNU Vitenskapsmuseet
Politidirektoratet
Regelrådet
Riksantikvaren
Sjøfartsdirektoratet
Skattedirektoratet
Sokkeldirektoratet
Statens arbeidsmiljøinstitutt
Statens kartverk
Statens vegvesen Vegdirektoratet
Statistisk sentralbyrå (SSB)
Statsbygg
Statsforvalterne
Sysselmesteren på Svalbard
Tolletaten
Universitetet i Agder
Universitetet i Bergen
Universitetet i Oslo
Universitetet i Stavanger
Universitetet i Tromsø
Universitetsmuseet i Bergen, Universitetet i Bergen
Økokrim

Norges institusjon for menneskerettigheter
Sametinget

Kommunene
Fylkeskommunene

Avinor AS
Bane NOR SF
Enova SF
Innovasjon Norge
Nye Veier AS
SINTEF
Statkraft
Statnett SF
Statskog SF
Svalbards Miljøvernfond

A/S Norske Shell
Abelia
Advokatforeningen
AF-gruppen
Akademikerne
Animalia
Asplan Viak AS
Attac Norge
Avfall Norge
Besteforeldrenes klimaaksjon
Bivdu
Bjerknessenteret for klimaforskning
Boligbyggelaget USBL
Bygg og Bevar
Byggenæringens landsforening
Byggevareindustriens forening
Byggfakta AS
Byggmesterforbundet
Caritas
Changemaker
CICERO Senter for klimaforskning
COWI AS
Den norske Helsingforskomité
Den norske turistforening
Det norske veritas – DNV GL
Drivkraft Norge
Entreprenørforeningen – Bygg og anlegg
Esso Norge AS
Fagpressen
Fellesforbundet
Finans Norge
Fiskebåt
FN-sambandet
Fokus Kvinner
Foreningen fredet
Fornybar Norge
Forskningsstiftelsen Fafo
Fortidsminneforeningen
Fortum Oslo Varme AS
ForUM
Forum for miljøteknologi
Forum for natur og friluftsliv
Forum for utvikling og miljø
Framtiden i våre hender
Fridtjof Nansens Institutt
Friluftsrådenes landsforbund
Gartnerhallen SA
Greenpeace
Hafslund AS
Handel og Kontor i Norge
Handelshøyskolen BI
Hovedorganisasjonen Virke
Hurtigruten AS
Huseierne
Industri Energi
Islamsk Råd Norge
Kirkens bymisjon
Kirkens Nødhjelp
Kjøtt- og fjørfebransjens landsforbund
Klimarealistene
Kornbøndenes interesseorganisasjon
KS – Kommunesektorens organisasjon
Kystrederiene
Kystskogbruket
La humla suse
Landsorganisasjonen i Norge (LO)
Landssamanslutninga av vasskraftkommunar
LNU – Norges barne- og ungdomsorganisasjoner
Maskinentreprenørenes forbund
Matmerk
Mediebedriftenes landsforening
Mellomkirkelig råd/Den norske kirke/Kirkerådet
Miljøstiftelsen Bellona
Miljøagentene
Motvind Norge
Nasjonalforeningen for folkehelsen
Nasjonalt nettverk for botaniske hager, Naturhistorisk museum
Natur og ungdom
Naturvernforbundet
Nelfo
Nettverk for miljørettet folkehelsearbeid
Nettverk for rettferdig gjeldspolitikk
NHO Logistikk og Transport
NHO Luftfart
NHO Mat og drikke
NHO Reiseliv
NHO Sjøfart
NHO Transport
NITO – Norges ingeniør- og teknologorganisasjon
NOAH – for dyrs rettigheter
Nofima AS
Norcem AS
Norconsult AS
Nord universitet
Norges astma- og allergiforbund
Norges Automobil-Forbund (NAF)
Norges bilbransjeforbund
Norges bondelag
Norges bygg- og eiendomsforening
Norges fiskarlag
Norges handelshøyskole
Norges Handikapforbund
Norges jeger- og fiskerforbund
Norges Kristne Råd
Norges kulturvernforbund
Norges Kvinne- og familieforbund
Norges kystfiskarlag
Norges Lastebileier-Forbund
Norges miljøvernforbund
Norges pelsdyralslag
Norges rederiforbund
Norges skogeierforbund
Norsk almenningsforbund
Norsk bioenergiforening (NoBio)
Norsk bonde- og småbrukarlag
Norsk byggtjeneste AS
Norsk eiendom
Norsk elbilforening
Norsk fjernvarme
Norsk forening for fartøyvern
Norsk forening mot støy
Norsk friluftsliv
Norsk gartnerforbund
Norsk gjenvinning AS
Norsk Hydro ASA
Norsk industri
Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU)
Norsk institutt for luftforskning
Norsk institutt for naturforskning
Norsk institutt for vannforskning
Norsk Journalistlag
Norsk Klimastiftelse
Norsk kommunalteknisk forening
Norsk kulturarv
Norsk landbruksrådgiving
Norsk landbrukssamvirke
Norsk maritimt museum
Norsk olje og gass
Norsk ornitologisk forening
Norsk plantevernforening
Norsk presseforbund
Norsk Redaktørforening
Norsk sau og geit
Norsk vann BA
Norsk varme
Norsk varmepumpeforening
Norsk villreinsenter Nord
Norsk villreinsenter Sør
Norsk zoologisk forening
Norske boligbyggelags landsforbund (NBBL)
Norske felleskjøp SA
Norske havner
Norske landbrukstjenester
Norske reindriftsamers landsforbund
Norske sjømatbedrifters landsforening
NORSKOG
Nortura SA
Næringslivets hovedorganisasjon (NHO)
Næringslivets NOx-fond
Odfjell Oceanwind
Oslo katolske bispedømme
OsloMet – storbyuniversitetet
Plan International Norge
Rambøll Norge AS
Redd Barna
Regnskogfondet
Røde Kors
Rådgivende ingeniørers forening
SABIMA – Samarbeidsrådet for biologisk mangfold
Sahara Forest project
Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn
Samerådet
Samfunnsbedriftene
Sjømat Norge
Skattebetalerforeningen
Småkraftforeninga
Spire – Utviklingsfondets ungdom
Standard Norge
Stavanger maritime museum
Stiftelsen Bergens sjøfartsmuseum
Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning
Stiftelsen Miljøfyrtårn
Stiftelsen Miljømerking
TINE SA
Transportøkonomisk institutt
Treindustrien
Tromsø Museum, Universitetsmuseet
TYR Norsk kjøttfeavlslag
Unicef
Unio
Utmarkskommunenes sammenslutning
Utviklingsfondet
Vellenes fellesorganisasjon
Veidekke ASA
Vitenskapskomiteen for mat og miljø
WWF-Norge
Yara Norge AS
YMCA-RGE og KFUK-KFUM
Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund
ZERO – Zero Emission Resource Organisation

Departementet mottok høringssvar med merknader fra 188 instanser:

Fiskeridirektoratet
Havforskningsinstituttet
Helsedirektoratet
Jernbanedirektoratet
Kulturdirektoratet
Kystverket
Miljødirektoratet
Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU)
Norges vassdrags- og energidirektorat
Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO)
SINTEF og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU)
Sokkeldirektoratet
Statens vegvesen
Statistisk sentralbyrå (SSB)
Statsbygg
Statsforvalteren i Agder
Statsforvalteren i Innlandet
Statsforvalteren i Rogaland
Statsforvalteren i Trøndelag
Universitetet i Oslo

Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM)
Sámediggi – Sametinget

Asker kommune
Bergen kommune
Elverum kommune v/formannskapet
Frøya kommune
Færder kommune
Grong kommune
Gulen kommune
Halden kommune
Harstad kommune
Indre Østfold kommune
Kristiansand kommune
Kvinesdal kommune
Larvik kommune
Lillestrøm kommune
Moss kommune
Nannestad kommune
Oslo kommune
Sandefjord kommune
Stavanger kommune
Tromsø kommune
Trondheim kommune
Tønsberg kommune
Ullensaker kommune
Valle kommune

Akershus fylkeskommune
Buskerud fylkeskommune
Innlandet fylkeskommune
Nordland fylkeskommune
Rogaland fylkeskommune
Troms fylkeskommune
Trøndelag fylkeskommune
Østfold fylkeskommune

Lofotenrådet interkommunalt politisk råd
Statkraft AS
Statnett SF

Advokatforeningen
Akademikerne
Amnesty International Norge
Arbeidsgiverforeningen Spekter
Besteforeldrenes klimaaksjon
Biogass Norge
Changemaker
CICERO
Cloudberry Clean Energy ASA
Electric snow scooter AS
Finans Norge
Fornybar Norge
Forum for utvikling og miljø
Framtiden i våre hender
GoV GoV
Greenpeace
Grønn Byggallianse/Norsk Eiendom
Hafslund AS
Helen Hartel Rådgivning AS
Industri- og Næringspartiet
Ingeniører Uten Grenser Norge
Internasjonal kvinneliga for fred og frihet, WILPF Norge
Juridisk klimaforening
KFUK-KFUM Global
Kirkens Nødhjelp
Kirkerådet
Klimapartnere Vestland
Klimarealistene
Kommunenettverk for klimaomstilling
KS – Kommunesektorens organisasjon
Kystrederiene
Lavrentius Holding AS
Liberalistene Rogaland
LO Norge
Maritime CleanTech
Miljøstiftelsen Bellona
Motvind Norge
Naturvernforbundet
NHO Luftfart
NHO Transport
NITO – Norges Ingeniør- og Teknologorganisasjon
NOAH – for dyrs rettigheter
NORCE
Norges Blindeforbund
Norges Bondelag
Norges Fiskarlag
Norges Skogeierforbund
Norscan Partners AS
Norsk Bioenergiforening
Norsk Fjernvarme
Norsk Hydro
Norsk Hydrogenforum
Norsk Industri
Norsk klimastiftelse
Norsk Varme
Norsk Varmepumpeforening
NORSKOG
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)
Offshore Norge
Oil Change International
Opplysningskontoret for egg og kjøtt (MatPrat)
Planet 2030 – Raufoss Industripark
Protect Our Winters Norge
Redd Barna
Regnskogfondet
Røde Kors
Rådgivende Ingeniørers Forening (RIF)
Samfunnsbedriftene
Sirk Norge
Skift – næringslivets klimaledere
Skognæringa Kyst SA (del av Kystskogbruket)
Spire
Standard Norge
Syklistforeningen
Tekna – Teknisk-naturvitenskapelig forening
Treindustrien
Ung bærekraft
UNICEF Norge
Unio
Veidekke ASA
Vestlandsforsking
WoodWorks! Cluster
WWF Verdens naturfond
ZERO
Å Energi AS

46 privatpersoner

Følgende instanser svarte at de ikke hadde merknader:

Justis- og beredskapsdepartementet

Direktoratet for byggkvalitet
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB)

Havtil
Nye Veier AS
Sjøfartsdirektoratet
Statens arbeidsmiljøinstitutt
Statens kartverk

4 privatpersoner