Del 3 – Det norske samfunnet

Hva er det som holder Norge sammen? Hva gjør at vi kan snakke om «det norske samfunnet»? Vi deler noen verdier. De viktigste verdiene er demokrati, likestilling, frivillighet og tillit til hverandre.

Demonstrasjon. Fosen-aksjonistene demonstrerer inne på Stortinget. 11. oktober 2021 slo Høyesterett fast at vindturbinene på Fosen strider med urfolks rettigheter og menneskerettighetene.

Foto: Cornelius Poppe/NTB

Den norske samfunnsmodellen

Jan Eivind Myhre

Ordet samfunn kan bety mye forskjellig. Vi snakker om lokalsamfunnet eller verdenssamfunnet. Den viktige forstavelsen sam - står for noe som medlemmene i samfunnet har felles. Her skal vi snakke om det norske samfunnet. Hva er det som gjør Norge til et samfunn?

De tidligere kapitlene beskriver Norge som stat, Norges befolkning og landets historie. I de neste kapitlene skal vi se på sentrale trekk ved landet, som hva vi lever av , kvinner og likestilling, frivilligheten og velferdsstaten .

Det norske samfunn heter en lærebok i samfunnsfag (sosiologi) for universitetet. Boka er en artikkelsamling som kom ut første gang i 1968 og i åttende utgave i 2022. I kapittelet «Norge i verdenssamfunnet» fra 1968 sto det at «Norge er et meget homogent land», og at Norge er et «ekstremt anti-pluralistisk land». Forklaringen var blant annet at veldig få innbyggere var født utenfor landet, at nesten hele befolkningen var medlem av samme kirkesamfunn, at det bare fantes ett kringkastingsselskap (radio og tv), og at nesten alle elever gikk i offentlig skole. Norge var i denne framstillingen ett samfunn, med små unntak. Eller kanskje var de ikke så små: Det sies gjerne at den norske stat er bygget på landet til to nasjoner: den norske og den samiske. Nordmenn og samer er forskjellige, men lever de i to forskjellige samfunn eller i ett? Finnes det flere folk (og samfunn) i Norge enn nordmenn og samer?

I løpet av de mer enn 50 årene som er gått siden 1968, har både Norge og Det norske samfunn forandret seg mye. Norge har blitt langt mindre homogent og mer pluralistisk ved at befolkningen har ulike fødested og religion, og det finnes flere offentlige medier. Samene er for eksempel blitt langt mer offentlige. Men innvandring, forskjellig religiøsitet og bruken av radio, tv og internett er naturligvis bare noen av de mange måter å beskrive et samfunn på.

Selv om Norge er «et lite land i verden», som en statsminister en gang sa, er selv et samfunn som det norske for stort og allsidig til å behandles under ett. Vi må dele det opp. En vanlig inndeling har vært etter aktivitetsområder, av og til kalt «sfærer». Slike sfærer kan være politikken, økonomien og religionen. I Norge for mer enn 200 år siden kunne ikke religion skilles fra politikk eller økonomi. Religionen gjennomsyret alt man foretok seg. I dag er religion for de fleste en privatsak.

Pride . De siste tiårene har det norske samfunnet endret seg fra det mer homogene «vi» til et land med et stort mangfold i etnisitet, geografisk herkomst, religion og seksuell legning. Bildet viser Pride-paraden i Bergen i 2023, der seksuelt mangfold er symbolisert ved regnbueflagget.

Foto: Tuva Åserud/NTB

I dagens samfunn er de forskjellige sidene av livet vårt, ja av samfunnet i det hele, grundig institusjonalisert . Det vil si at aktivitetsområdene er organisert, styrt av lover og regler og langt på vei atskilt fra hverandre. I Det norske samfunn fra 1968 var framstillingen delt i tolv kapitler, der for eksempel familien, økonomien, utdanningen, politikken («de politiske institusjonene»), religionen, helsevesenet, mediene og rettsvesenet har fått hvert sitt kapittel. Et av kapitlene heter «Norge i verdenssamfunnet». Det slående er at inndelingen svarer nesten til inndelingen i regjeringens departementer, som Justisdepartementet, Næringsdepartementet og Utenriksdepartementet. Tre av kapitlene beskrev samfunnet på en annen måte. «Norges befolkning» undersøkte alder og kjønn, fruktbarhet og dødelighet samt flyttinger innenfor landet og mellom Norge og utlandet. «Lagdeling» handlet om sosial ulikhet. «Fritid og rekreasjon» ble analysert også som institusjon, men ikke på samme måte som når for eksempel utdanningen styres av det som het Kirke- og undervisningsdepartementet. «Fritid er samfunnets ferie fra samfunnet», het det.

De nyere utgavene av Det norske samfunn har langt flere kapitler, og de nye temaene omfatter nye institusjoner. «Oljelandet», ett av kapitlene i 2010-utgaven, omfatter Olje- og energidepartementet, likestilling har fått et departement, og det samme har temaet helse. Naturresurser og miljø har et departement, og innvandring er inkludert i Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Andre kapitler handler om makt, forbruk og livsløp. Den voksende velferdsstaten har fått flere kapitler og ses fra flere ulike sider, som fattigdom, familie eller «velferdsstaten under press».

I denne gaveboka til nye statsborgere tar vi for oss noen temaer som er karakteristiske for det norske samfunnet, uten at vi forsøker å dekke alle sider av samfunnet. Et tema er likestilling , som legger vekt på likestilling mellom kjønnene, men vi ser også temaet i sammenheng med etnisitet og religion (se kapittelet Kvinner i Norge ). Likestilling som fenomen er ikke minst interessant når man studerer den i utdanningen og i (det norske) fenomenet statsfeminismen , den lovbestemte og institusjonaliserte likestillingen. Vi trenger å bli minnet på at tanker om likestilling gjelder mer enn kjønn, som seksuell orientering og funksjonshemming.

Norge har kanskje det største sivilsamfunnet i verden, målt i antall medlemskap i frivillige organisasjoner, lag, foreninger og klubber (se kapittelet Frivilligheten ). Likestillingen har fått sitt departement, men det har ikke frivilligheten, selv om de frivillige organisasjonene får mye offentlig støtte og slik sett ligger under ansvarsområdet til et og annet kontor i departementene. Men frivilligheten er en viktig del av samfunnet og naturlig nok fått et eget kapittel i de siste utgavene av Det norske samfunn.

Velferdsstaten er også noe som omgir alle innbyggere i Norge, nesten som luften vi puster i, og er noe som mange (de unge og friske) knapt ofrer en tanke (se kapittelet Velferdsstaten ). Forfatterne i Det norske samfunn er også opptatt av institusjonene som ikke er formelle og juridiske, og de trekker derfor tydelig fram velferdsstaten gjennom flere kapitler i boka. Velferdsstaten – eller velferdssamfunnet – er også en del av den norske identiteten, måten nordmenn karakteriserer seg selv på.

Men hva er det nordmenn faktisk lever av ? (se kapittelet Hva lever vi av? ). Det handler selvsagt om landets økonomi, om olje, fisk, industri, landbruk og tjenester, men også om de yrkene nordmenn har, altså hva de lever av. Noen lever av pensjon eller trygd – faktisk ganske mange. Men ingen i 1968 ville funnet på å lage et eget kapittel i  Det norske samfunn om fattigdom, slik de gjorde i 2010 og i 2022.

Populærkultur – og populærmusikk – er ikke noe forfatterne av de siste utgavene av Det norske samfunn var opptatt av, selv om det finnes et kapittel om forbrukersamfunnet (det var heller ikke aktuelt i 1968). Men temaet er aktuelt for befolkningen i 2024, ikke minst for landets nye og relativt nye innbyggere. Ikke minst er det viktig fordi populærkultur er noe som samler og bidrar til å gjøre Norge til et samfunn. Rapduoen Karpe er populær blant unge mennesker på tvers av geografisk bakgrunn, bosted og sosial stilling (se kapittelet Fargerevolusjon i storstua ).

Det samme kan sies om andre kulturuttrykk, som mat, litteratur, musikk og kunst, og det står lite om mat i Det norske samfunn . Derimot er forbrukersamfunnets mange sider blitt godt dekket, men det på et mer abstrakt eller vitenskapelig plan. Det som nordmenn faktisk møter i hverdagen, er for eksempel mat og tekst. Tekst kommer i form av bøker, aviser, reklame, brosjyrer og lignende, på papir eller på nett.

Noe annet nordmenn møter hver dag, er de fysiske omgivelsene: natur, miljø og klima. Er friluftsliv en egen sfære, et eget område, i det norske samfunnet (se kapittelet Friluftsliv )? Noe eget departement har det ikke. Derimot har friluftslivet mange organisasjoner, og det er i høy grad institusjonalisert, gjennom for eksempel Den Norske Turistforening. Akkurat som andre deler av det norske sivilsamfunnet får disse organisasjonene ofte støtte av staten gjennom departementene. Det gjelder ikke minst idretten, landets største frivillige sektor, som omsider fikk et eget kapittel i  Det norske samfunn i 2022-utgaven.

Et område som imidlertid har et eget departement, er klima- og miljøspørsmål: Klima- og miljødepartementet. Det er et eksempel på at et viktig samfunnsspørsmål følges opp politisk og administrativt. Dermed får det også en plass i samfunnsforskningen (se kapittelet Oljelandet ).

Den siste utgaven av Det norske samfunn (2022) har ikke minst en rekke kapitler om innvandringen og dens konsekvenser, blant annet et kapittel om rasisme og diskriminering. I tillegg til at innvandringen er et særdeles synlig og viktig trekk ved dagens norske samfunn, er det viktig å ta opp samfunnsproblemer som rasisme, rusproblemer, psykisk uhelse, kriminalitet, klimakrise og naturkrise, sosial og økonomisk ulikhet når man skal beskrive samfunnet i Norge.

Den siste utgaven av Det norske samfunn inneholder 50 kapitler fordelt på tre bind som dekker et stort antall temaer. De er ikke organisert i grupper, og man kan få inntrykk av et sterkt oppsplittet samfunn, forsterket av vekten på sosiale og økonomiske problemer. Men når vi beskriver et samfunn, kan vi selvsagt dele det opp i et nesten uendelig antall temaer. Likevel må vi spørre: Kan vi si noe generelt om Norge som samfunn? Da må vi søke etter noe som holder Norge sammen.

Et samhold som det norske samfunnet består av verdier. Verdiene kommer ofte til uttrykk gjennom institusjoner av ulike slag. Og institusjoner gir mulighet til å handle i fellesskap. Nedenfor skal vi se på noen slike. Mange av dem er knyttet til det som ofte er kalt den norske modellen (eller den nordiske modellen).

Disse verdiene stammer i hovedsak fra to kilder. Den ene er kristendommen med dens vekt på individet (heller enn slekt og klan) og vekt på likhet framfor Gud. Kristendommen har vært praktisert i Norge i tusen år. Den andre kilden er opplysningstiden fra 1700- og 1800-tallet, da man tok til seg verdier som demokrati, toleranse og likeverd, som i dag er uttrykt i menneskerettighetene.

Staten spiller en sterk rolle i det norske samfunnet (se kapittelet Styringen av Norge ). Det har den gjort lenge. I mange land opplever befolkningen staten som en fiende, en stat som tar folks penger og begrenser deres frihet for å kunne gjøre seg selv rikere og mektigere. I Norge har folk stort sett tillit til staten fordi den er demokratisk styrt, og fordi de ansatte i staten ikke beriker seg selv. Et eksempel på slik tillit er statens rolle som megler i forhandlinger mellom arbeidsgivere og arbeidstakere.

Det betyr ikke at ikke staten, dens institusjoner og dens ansatte ikke får kritikk. Den får særlig kritikk for hvordan den styrer velferdsordninger. Samtidig er velferdsstaten et nokså sjenerøst system av sosial støtte som de aller fleste partier og individer er nokså enige om. «Vi er alle sosialdemokrater», uttalte en (sosialdemokratisk) politiker. Uttalelsen var ikke bokstavelig ment, men pekte på den allmenne støtten til velferdsordningene.

De utallige frivillige organisasjonene, gjerne kalt frivilligheten , er en viktig del av samfunnet. De opererer ved siden av staten både som en korreks og som en pådriver for viktige saker. De er demokratisk bygget opp, nesten som små lokaldemokratier, og er bevis på ytringsfrihet og organisasjonsfrihet. De fleste nordmenn er medlem av en eller flere foreninger.

Frivilligheten kan ses på som et utslag av en sosial forståelse av frihet . Friheten er både negativ – (relativt) fri fra statlig styring og innblanding gjennom sin ytringsfrihet – og positiv på den måten at organisasjonene har offentlig støtte til sin virksomhet. Dette er i tråd med Grunnlovens paragraf 100 om ytringsfrihet, der det står at «[d]et påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst samtale». Frihet til å ytre seg åpner for at man kan være uenige, men den norske offentligheten er blitt omtalt som et «uenighetsfellesskap».

En vanlig oppfatning om den norske modellen (og som derfor binder innbyggerne sammen) er at Norge er et land med stor likhet . Sammenlignet med de fleste andre land er dette sant. Likheten viser seg i både økonomi og likestilling for kjønn, religion og etnisitet. Men alle som følger med i samfunnsdebatten i Norge, vil se at det er en sannhet med modifikasjoner. De økonomiske forskjellene er voksende. Noen blir utsatt for diskriminering. Den lutherske statskirken finnes ikke lenger, men Den norske kirke står fremdeles i en særstilling. Spørsmålet er om ulikhetene er mindre eller større enn i andre land.

Det norske systemet for utdanning er hovedsakelig offentlig finansiert og organisert. Skolen er på mange måter en enhetsskole. Det skiller det norske skolesystemet fra ordningen i mange andre land. Systemet gir mange muligheten til å ta utdanning, og det fører til en slags enhet i forståelsen av samfunnet. Det sørger altså for en viss grad av sosial likhet og sosial sammenheng, ikke minst gjennom et felles språk – selv om det finnes i to varianter.

Språket er en kulturbærer for det norske, men kan også gi uttrykk for de ulikhetene og den mangfoldigheten som finnes i det 21. århundrets Norge. Vi lærer engelsk for å bli internasjonale – Norge har alltid hatt stor økonomisk og kulturell utveksling med andre land – men vi lærer norsk for å bli norske.

Skal det finnes noe felles norsk i vår tid, må det finnes i de verdiene som handler om frihet og demokrati, og som viser seg i offentligheten, i sivilsamfunnet (frivilligheten), i politikken, i rettssystemet og i folks daglige liv. Det er ingen liten sak å knytte det at vi er forskjellige, sammen med det at vi skal leve godt sammen, i ett samfunn. Men det er verdt å prøve.

Frivillige organisasjoner. Selv om gode offentlige tjenester er en sentral del av den norske samfunnsmodellen, er frivillige organisasjoner også viktige for den norske velferden. Bildet viser Norsk Folkehjelp som øver på å hjelpe en uheldig skiløper.

Foto: Ludvig Gundersen/Norsk Folkehjelp

Hva lever vi av?

Jan Eivind Myhre

Å spørre hva nordmenn lever av, er det samme som å spørre hva de gjør, eller hva de driver med. Det enkle svaret er at vi er renholdsarbeidere, lærere, bussjåfører, statsråder, kebabselgere, bønder, forskere, reindriftssamer, bankansatte, rørleggere, førskoleassistenter, pensjonister og andre trygdede pluss hundrevis av andre yrker.

Levebrød er et gammelt ord som betyr hva man lever av. I dag snakker vi om sysselsatte : folk som har jobb. Mange kan velge sitt yrke og sitt levebrød, men slettes ikke alle. Inngangsporten til mange yrker er trang. Langt fra alle stillinger gir et godt levebrød. Heller ikke de som går på trygd, har mye å leve av. Selv folk i landets elite for noen generasjoner siden kunne ofte ikke studere det som interesserte dem mest. De valgte derfor det som ble kalt brødstudier , gjerne teologi eller jus. De fikk noe å leve av , men kanskje ikke å leve for .

Hva lever de av, disse fem og en halv millionene nordmenn i 2020-årene? Enkelt sagt lever vi av olje- og gassutvinning, av industri og håndverk, av landbruk og fiske og av de utallige og mangfoldige tjenestene som folk yter for hverandre. Blant disse tjenestene er offentlig sektor den største. Offentlig sektor er større i Norge enn i de fleste andre land.

Norge har en åpen økonomi

Kan vi si at noen næring eller yrke er viktigst? Spørsmålet har mange mulige svar. Ett svar er samfunnsøkonomisk. Siden Norge ikke lever i isolasjon, men handler mye med utlandet, kan man kanskje hevde at eksportnæringene er viktigst. Inntektene fra disse gjør at landet kan importere varer og tjenester vi ikke produserer selv. I teorien kunne man kanskje tenke seg at Norge klarer seg uten å handle med utlandet, men slik er det ikke i praksis. Vi må i alle fall importere noe mat, siden fiskefangsten og jordbruksproduksjonen i Norge ikke gir nok mat til alle i landet. Men vi importerer mye mer: klær, biler, teknologi og mye annet. Nordmenn med innvandrerbakgrunn importerer ofte matvarer – mange av matvarene var lenge nærmest ukjente i Norge. Det viser at Norge er en del av det internasjonale kretsløpet av varer. Disse nye nordmennene kan leve av å selge denne maten, og de tradisjonelle hvite nordmennene kan kjøpe og spise denne maten og bokstavelig talt leve på den.

Fiskeriene. Fiske har i århundrer vært den viktigste næringsveien langs kysten, både som daglig fiske og i sesongfiskerier. Det største sesongfisket finner sted i Lofoten fra januar til april, der det fiskes skrei (torsk). Fiskere kommer fra store deler av kysten, Fiskerne på bildet befinner seg utenfor Senja i Troms. Det meste av fisken eksporteres, der den i Spania og Portugal blir til retten Bacalao.

Foto: Cornelius Poppe/NTB

Men sett fra et samfunnsøkonomisk synspunkt er altså eksportnæringene viktigst. Norge får størst inntekter fra salg av olje og gass, men også industrien bidrar mye gjennom salg av produkter fra skog, aluminium og høyteknologiske varer. Skipsfarten bidrar også mye, og det samme gjør fiskeeksporten. Ettersom eksportnæringene (internasjonalt konkurranseutsatte næringer, de såkalte «frontfagene») ses på som så viktige, får de ansatte i disse næringene forhandle først i lønnsoppgjørene. Eksportnæringene er avgjørende for en god nasjonaløkonomi.

Men de fleste nordmenn lever ikke av å produsere ting som skal selges til utlandet. De arbeider for å tilfredsstille ønskene og behovene til dem som bor i landet, i form av varer og tjenester. Likevel er det langt fra alle som produserer noe i økonomisk forstand. Barn flest gjør det ikke, og folk på pensjon eller trygd gjør det sjelden. Faktisk var bare litt over halvparten av den voksne befolkningen sysselsatt ved utgangen av 2022. Hvilke områder av samfunnet arbeidet disse 2 818 175 personene innenfor? Statistisk sentralbyrå har delt samfunnet inn i 16 næringer.

Private og offentlige næringer

Dette er noen av de største næringene i Norge:

• 21 prosent av de sysselsatte jobber i helse- og sosialtjenester (ansatte på sykehus og i kommunene). Dette er den største næringen i Norge.
• 13 prosent av de sysselsatte jobber i varehandel (som folk i butikk).
• 9 prosent jobber i bygge- og anleggsvirksomhet (anleggsarbeidere for eksempel).
• 8 prosent jobber i undervisning (lærere).
• 8 prosent jobber i industrien, men i tillegg jobber 2 prosent i bergverk (gruvearbeidere).

Helsearbeiderne. Den største enkelte yrkesgruppen i Norge er ansatte i helse- og sosialtjenester. De fleste er kvinner. Bildet viser en pleier som morer seg sammen med en eldre mann i rullestol.

Foto: Maskot/NTB

I tillegg består mange næringer av det vi kan kalle mellommenn og -kvinner : teknisk tjenesteyting og eiendomsdrift (ingeniører for eksempel), forretningsmessig tjenesteyting, informasjon og kommunikasjon (ansatte i IT-bransjen), finans og forsikring (som bankfolk), transport (bussjåfører). Hver av næringene har bare en andel på mellom 2 og 7 prosent, men utgjør til sammen 22 prosent. Omtrent 6 prosent er ansatt i offentlig administrasjon og forsvar. Bare vel 2 prosent driver i dag med jordbruk, skogbruk og fiske.

Næringslivet har forandret seg voldsomt fra det landet som for fire–fem generasjoner siden levde av jordbruk, skogbruk og fiske. Landet er til og med temmelig forskjellig fra bare en eller to generasjoner siden. Som det står i et tidligere kapittel, nådde industrien sitt toppunkt i 1970-årene og har siden gått sterkt tilbake – men det gjelder antall ansatte, og ikke produksjonen. Produktiviteten , det som hver person produserer, har økt kolossalt. Den er blant verdens høyeste. Det har gitt økonomisk rom for alle næringene som ikke lager fysiske varer, altså alle mellommenn og kvinner som på et vis smører den økonomiske virksomheten. Og det gjelder alle tjenestene som samfunnet har råd til, som helse og utdanning. I tillegg kommer tjenestene som skyldes økt forbruk, for eksempel det statistikken kaller «overnattings- og serveringsvirksomhet» (hoteller, restauranter og puber). Her arbeider over 100 000 mennesker (4 prosent). Noen sier spøkefullt at vi nå lever av «å klippe håret på hverandre». Det er ikke sant, men vi har råd til langt flere frisører enn før. Dessuten må vi huske at frisører og andre som produserer varer og yter tjenester til befolkningen innenlands, også er produktive i økonomisk forstand.

Mange av næringene og yrkene er offentlige , det vil si at folk er ansatt i staten eller en kommune. Det gjelder særlig helse- og sosialvesen, undervisning, forsvar og offentlig administrasjon. De øvrige næringene er dominert av private . Nesten en firedel av de ansatte finnes i offentlig sektor. Det er et høyt tall sammenlignet med andre land. Enda høyere blir det om vi legger til alle som mottar trygd eller pensjon, som hovedsakelig er betalt av det offentlige.

Kvinner og menn i arbeid

Et interessant trekk ved sysselsettingen i Norge er at nesten like mange kvinner som menn er i lønnet arbeid: 47,2 prosent av kvinner er sysselsatt. Det er en kolossal økning i løpet av 40–50 år. Den høye kvinneandelen skiller Norge fra mange andre land, der det er færre kvinner i yrkeslivet, og regnes som en viktig del av « den norske modellen ». Men langt flere kvinner enn menn jobber deltid, og kvinnenes andel av det totale antallet årsverk i landet er derfor lavere enn 47 prosent.

Kjønnene er langt fra likt fordelt på næringene. Bare i offentlig administrasjon/forsvar, i finans/forsikring og i varehandel er det omtrent like mange kvinner som menn. Alle de andre næringene har mange flere menn enn kvinner, spesielt i transport og bygg- og anlegg. Men forskjellen er mindre enn før. Nå er 19 prosent av de ansatte i transport og 9 prosent av de ansatte i bygg og anlegg kvinner. På disse arbeidsplassene fantes det knapt kvinner for noen år siden. Kvinnene er derimot i stort overtall i de store næringene undervisning (66 prosent) og helse- og sosialtjenester (80 prosent). Om vi ser på enkeltyrker, er forskjellen på kvinner og menn enda tydeligere. Sykepleie og førskole er helt dominert av kvinner, verksteder og anleggsarbeid av menn. På den måten har Norge et kjønnsdelt arbeidsmarked.

Kvinner og menn i arbeid. I bygningsbransjen finner vi flest menn. På dette bildet av et trelastlager finner vi også en kvinnelig truckfører. Mannen i forgrunnen viser at også funksjonshemmede kan finne sin plass i arbeidslivet.

Foto: Maskot/NTB

Hvor arbeider nordmennene?

Yrkene er ikke jevnt fordelt over det norske landskapet. Noen yrker er avhengige av naturen. Fiskere finnes langs kysten, særlig fra Lindesnes i sør til grensen mot Russland i nord. Men heller ikke blant fiskerne er geografien helt avgjørende. Store fartøyer, for eksempel fra Møre, drar langt nordover for å fiske. Bøndene er mer bundet til jorda. De bor nesten overalt, men er flest på Østlandets jordbruksområder (rundt Oslofjorden, Toten, Hedmarken, Hadeland og Ringerike), på Jæren og rundt Trondheimsfjorden.

Også oljenæringen knytter folk til bestemte steder, og ansatte i oljenæringen bosetter seg spesielt i Rogaland og andre steder på Vestlandet. Stavanger er den eneste byen utenfor Oslo som er sentrum for landets store næringsorganisasjoner. Oslo er også sentrum for alle slags andre organisasjoner og virksomheter, innenfor politikk, medier og sivilsamfunn («frivilligheten»). Siden Oslo er landets politiske og administrative tyngdepunkt, tror mange at byen er befolket av offentlige byråkrater. På mange måter er Oslo «byråkratienes by», men i virkeligheten er Oslo det av de norske fylkene med relativt færrest offentlig ansatte. «Byråkratene» er mest private.

En god del av næringsvirksomheten befinner seg der det finnes lokale ressurser. For store bedrifter betyr det ofte at mye av produksjonen foregår lokalt, mens administrasjonen er plassert sentralt, spesielt i hovedstaden. Siden så mye av politikken, mediebransjen og de riksdekkende organisasjonene innen frivilligheten ligger i Oslo, får hovedstaden ofte kritikk. Det er et fenomen som også er godt kjent fra andre land. Likevel blomstrer næringslivet i mange deler av landet, for eksempel i Møre og Romsdal. I Norge, som i andre land, har sentrale strøk stor tiltrekningskraft. Men her i landet forsøker politikerne å motvirke dette gjennom en politikk for desentralisering . Staten har for eksempel bestemt at noe av industrien og den offentlige administrasjonen skal flytte ut av Oslo.

Distriktsnæringer. Oppdrett av fisk i innhegninger (mærer) har vokst til å bli en gigantnæring langs nesten hele kysten. Her et anlegg for laks, ørret og regnbueørret i Aukra i Møre og Romsdal.

Foto: Gorm Kallestad/NTB

Fordi Norge er et land med en stor offentlig sektor, arbeider det mange statlig og kommunalt ansatte i norske kommuner, spredt over hele landet. Disse er politifolk, lærere, leger, sykepleiere, hjemmehjelper og sosionomer og folk ansatt i kultursektoren, i bygg- og anlegg, i vann og renovasjon, i kommunale transportselskaper og i kommune- og fylkesadministrasjon. I tillegg kommer yrker og næringer som blir støttet økonomisk av det offentlige, som tros- og livssynssamfunn, idrett og kulturaktiviteter. Staten og kommunen, og deres ansatte, er overalt. Jo mindre kommunene er, og jo lenger unna de store byene de er, desto synligere er de offentlig ansatte. Det skyldes blant annet det økonomiske overføringssystemet, som fordeler penger fra kommuner med store inntekter til kommuner med små. Staten gir også ekstra midler og andre fordeler (som lavere skatt) til kommuner med svak skatteinntekt, spesielt i deler av Nord-Norge.

Dette forhindrer ikke at mange av Norges fattigste kommuner ligger i landets geografiske periferi – altså i distriktene, på landet eller i utkanten av Norge. Men mange kommuner har gode økonomiske kort i ermet. Et slikt kort er oppdrettsnæringen (laks). Den har skapt rikdom for mange enkeltpersoner og velstand for mange kommuner langs store deler av kysten. En annen inntektskilde for mange kommuner er utbyggingen av fossekraft i enkelte dal- og fjordbygder på Vestlandet og Østlandet. Turistnæringen gir også inntekter til mange bygdelag med tiltrekkende natur, men også til mange byer.

Likhet og ulikhet

Norge er et rikt land som ligger helt i toppen internasjonalt når vi ser på bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger. I tillegg er Norge et land med avansert teknologi og høy produktivitet. På toppen av det hele kommer oljefondet (Statens pensjonsfond utland) med store pengereserver. Men langt fra alle nordmenn er velstående.

I løpet av 1900-tallet ble Norge et av landene med minst sosiale og økonomiske forskjeller. Hva skyldtes det? Innbyggerne fikk tidlig politiske rettigheter i form av stemmerett for begge kjønn. I motsetning til andre europeiske land hadde Norge ingen adel. Bøndene eide selv sine gårder, og det var få godseiere. Norge hadde også relativt få virkelig store økonomiske bedrifter og konserner. Arbeiderbevegelsen fikk stor innflytelse, og Arbeiderpartiet hadde regjeringsmakten i lange perioder fra 1935. Skattesystemet omfordelte inntekter og formue. Alle politiske partier var mer eller mindre enige om å bygge ut velferdsstaten etter andre verdenskrig. Omkring 1980 var Norge mer økonomisk og sosialt likt enn det noen gang hadde vært.

Siden den gang har ulikhetene blitt større igjen. Særlig har forskjellene i inntekt og formue mellom folk blitt større, selv om forskjellene på rik og fattig er mindre enn i de fleste andre land. Hvorfor vokste ulikheten? Det skjedde samtidig med at økonomien ble liberalisert fra 1980-årene, da skatten ble lavere for høytlønte og på formuer. Utviklingen har også med internasjonaliseringen av økonomien å gjøre. I byene, særlig de større byene, har boligprisene økt mye mer enn prisstigningen ellers, noe som har rammet de lavest lønte mest.

Men sosiale forskjeller har også en spesielt norsk versjon: Folk med lav utdanning og andre lavtlønte tjener bedre enn i andre land. Velferdsstaten bidrar også til utjevning. Den økonomiske fordelen folk har av (nesten) gratis helsevesen og skolevesen og rimelige barnehager er ikke med i lønnsstatistikken. Derimot lønnes middelklassen relativt dårligere enn i andre land. Folk med høyere utdanning i Norge får mindre igjen for dette økonomisk. Det er først og fremst mellom den rikeste eliten og resten av befolkningen i Norge at forskjellen har blitt større de siste 30 årene.

Modernæringen landbruket. Selv om dyrket mark utgjør bare tre prosent av Norges areal, er landbruket fremdeles viktig. De største jordbruksområdene finnes på det sentrale Østlandet, i Rogaland og i Trøndelag, men dyrket mark finnes nesten overalt. Jordbruket er teknologisk avansert, her med traktorer med fôrhøster som sanker gras i en høyvogn.

Foto: Steinar Haugberg/Samfoto/NTB

Ny fattigdom?

Da folketrygden ble innført i 1967, tenkte man seg at sosialhjelp var et tilbakelagt stadium. Sosialhjelp er det som tidligere ble kalt fattighjelp. De ulike trygdene som skulle sikre folk i alderdommen, i tilfelle sykdom og mot arbeidsløshet, var ment å dekke folks behov for livsopphold. Det har vist seg å ikke holde stikk, noe som har forbauset og skuffet mange (se kapittelet Velferdsstaten ). Utgiftene har steget mer enn inntektene, og fortsatt må mange søke både sosialhjelp og private veldighetsformer, fra ulike kirkesamfunn, Røde Kors og andre. Mange nordmenn blir i 2020-årene definert som «fattige».

Hvordan kom vi dit i det norske samfunnet? Først må det sies at definisjonen av «fattig» bygger på EUs definisjon, som er en inntekt på under 60 prosent av medianinntekten (den midterste inntekten). I Norge, som har høy medianinntekt, er derfor fattigdomsgrensen ganske høy. Fattigdommen kan kanskje også sies å være en forventningskrise, skapt av allmenn rikdom. Det er dyrt å ha barn, og samfunnet har forventninger om høyt forbruk. Derfor rammer stramme økonomiske kår spesielt enslige foreldre, især kvinner. De høye boligkostnadene gjør levekårene vanskeligst i de større byene. De rammer spesielt offentlig ansatte, fordi lønnene til offentlig ansatte er de samme over hele landet, enten boligutgiftene er høye eller lave. Ikke minst er mange med innvandrerbakgrunn ille ute fordi mange av dem tjener mindre, har større familier og arbeider mindre enn andre. Barnefattigdommen er særlig stor i familier med innvandrerbakgrunn.

Hva lever vi av?

Hva lever så nordmenn av? Norge er et land rikt på ressurser: olje og gass, vannkraft, ferskvann, kystlinje, fisk, skog og mineraler. Landet har en høyt utdannet befolkning og høy produktivitet. Landet er mer politisk og sosialt stabilt enn mange andre land. Det gjør at de fleste nordmenn har et levebrød, selv de som er utenfor arbeidsmarkedet. Det kan være illustrerende å sammenligne med Italia. I Italia er en lavere andel av befolkningen i arbeid enn i Norge. Da har vel Italia en større andel trygdede? Svaret er nei. Italia har en betydelig andel personer som hverken er i lønnet arbeid eller får offentlige ytelser. De lever av ektefeller, annen familie eller private midler. Slik er det ikke i Norge. Her lever vi av arbeidsinntekt, eller vi tas vare på av det offentlige, av samfunnet. Vi lever av vårt arbeid, men også av velferdsstaten.

Oljå . Etter funnet av olje på bunnen av Nordsjøen i 1969, forandret det norske næringslivet og den norske økonomien seg. Landet ble rikere enn før og mange jobbet etter hvert i «oljå», som de sier i Stavanger, sentrum for oljenæringen. Bildet på neste side viser en plattform på Oseberg-feltet. Oseberg er navnet på et berømt vikingskip, utstilt i Oslo. Slik knytter man sammen fortid og nåtid.

Foto: Manfred Jarisch/Equinor

Kvinner i Norge – før, nå og i fremtiden

Shazia Majid

Norske kvinner er frie kvinner. Det er slik min mor så på det i 1973 da hun som 22-åring innvandret til Norge fra Pakistan som kona til en «fremmedarbeider». Hun gikk rett ut i lønnet arbeid i en veskefabrikk i Oslo. Jeg, som er født i Oslo og oppvokst på Romsås i Groruddalen, har tenkt at norske kvinner både er helt frie og likestilte og ikke minst er veldig heldige.

Da min mor kom til Norge, var hun en tilskuer til denne friheten. For i motsetning til de fleste norske kvinner på den tiden var det ikke min mor som tok de viktige avgjørelsene i sitt liv, det var min far, og før ham min morfar. Som norskfødt fikk jeg derimot snuse litt på friheten Norge hadde å tilby. Men mest kunne jeg misunne den på avstand, slik mange innvandrerkvinner og deres døtre gjerne gjør. Først som voksen innså jeg at mulighetene og friheten var der også for meg, om jeg ville og turte. Jeg sto fritt til å høste fruktene av alle de kampene som er kjempet frem av norske kvinner.

Min mor og norske kvinner

Norske kvinner (og menn) har kjempet målrettet for de frihetene vi har. Det har tatt nærmere 150 år med kvinnekamp, og de siste 50 årene har også innvandrerkvinner og deres døtre deltatt. Mange innvandrerkvinner i Norge har kjempet i egne hjem om egen plass og myndiggjøring. Slik kjempet mange norske kvinner om det samme på 1800-tallet. Men på 1970-tallet, da min mor kom, var den norske kvinnekampen på sitt aller mest intense. Kvinner kjempet politisk fordi formelle rettigheter ikke var nok. Det var i dette tiåret de største endringene ble kjempet frem – endringer som sikret norske kvinner rettferdig tilgang til makt, innflytelse og ressurser. Min mor så noe av den rivende utviklingen, men hun så ikke kvinnene og kampen som sto bak utviklingen. 

Jeg er barn av 70-tallet, så jeg så ikke endringene; jeg ble født inn i et endret samfunn. Derfor tok jeg mulighetene for gitt. Men allerede som ganske ung forsto jeg at jeg hadde muligheter min mor aldri hadde hatt. Derfor skulle jeg utdanne meg og bli advokat – ikke jobbe i fabrikk slik min mor og far gjorde. Gratis utdanning var alle muligheters mor. Jeg hadde sterke kvinner å se opp til – først og fremst min mor, som kom fra et typisk pakistansk hjem hvor alle familiens kvinner delte på arbeidsoppgaver slik at det ble lite på hver. I Norge hadde hun både to jobber utenfor hjemmet og ansvaret for hus og fem døtre hjemme. Hun gikk etter hvert fra å jobbe på en veskefabrikk til å jobbe på et sykehjem, deretter til å jobbe langs samlebåndet på Fellesmeieriene. Så jobbet hun i en vindusfabrikk, og siden vasket hun gulv. Og alt dette uten at hun i starten kunne ett ord norsk. Mor gikk aldri på noen norskkurs, fordi det ikke fantes mange norskkurs for innvandrerkvinner på den tiden. Det var heller ikke etablerte innvandrermiljøer som besto av mange innvandrerfamilier, innvandrerbutikker og kulturarrangementer, slik det er i dag.

Kvinner i arbeidslivet. Det er viktig å snakke om hvordan samfunnet kan få flest mulig i arbeid, både kvinner og menn, yngre og eldre. Bildet er fra den første festivalen for innvandrerkvinner i Oslo i 1982.

Foto: Rolf Øhman/Aftenposten/NTB

Men jeg hadde både en mor å se opp til og mange norske kvinner som forbilder. Både min lærer Else Marie Hoff Bakk på Rommen skole og statsminister Gro Harlem Brundtland var kvinner jeg strakk meg etter. Et av de første og sterkeste minnene jeg har, er av Brundtland som kommer gående ut på Slottsplassen med det som ble omtalt som verdens første kvinneregjering i 1986. I hennes regjering var 8 av 18 statsråder kvinner. Det var et uttrykk for et samfunn hvor kvinner kunne jobbe seg til topps i makthierarkiet, om det var det de ønsket. 

Gjennom oppveksten trodde jeg at det alltid hadde vært slik. Jeg trodde norske kvinner alltid hadde vært i lønnet arbeid, alltid styrt over egne penger, alltid bestemt hvem de skulle gifte seg med – eller skille seg om de ønsket – alltid delt husarbeidet likt med sin partner, vært høyt utdannet, født få barn og hatt tilgang til gode lønninger og lederstillinger. Etter hvert skjønte jeg at det ikke var sant. Det forsto jeg sent, men det ble desto viktigere for mitt forhold til Norge og de norske kvinnene. Våre kvinnehistorier er nemlig ikke så ulike som jeg har trodd. Det som var livet til min mor, var nemlig livet til mange norske kvinner om vi går et par generasjoner eller mer tilbake i tid.

Den lange kvinnekampen

Da de tidlige feministene i Norge begynte likestillingskampen på 1800-tallet, var det ikke stemmerett de krevde, men retten til å ha en stemme overhodet. På samme måte husker jeg at jeg og mange døtre av innvandrere på 1990-tallet ønsket å bli hørt og tatt på alvor da vi ble gamle nok. Men så ble vi fortalt at jenter og kvinner ikke skal snakke i forsamlinger, og at det er de voksne som bestemmer, særlig voksne menn. Menn var familiens overhode i pakistanske, indiske, marokkanske og tyrkiske miljøer i Norge. Og det var mennene som tok de viktigste avgjørelsene. Jo eldre jeg ble, desto mer forsto jeg hva det handlet om. Det handlet om at man i et patriarkat og en storfamilie ikke ser på kvinner som smarte nok til å ta gode avgjørelser. 

Omtrent slik var det også i Norge helt frem til starten av 1900-tallet, særlig for kvinnene i borgerskapet. Og det ville kvinnene ha en slutt på. De ville bli sett på som hele, tenkende mennesker – på linje med menn. Men mange menn og samfunnet rundt dem mente at kvinner var utilregnelige, og at kvinner var styrt av følelser, mens menn var styrt av fornuft. Derfor mente mennene at menn skulle herske over kvinner, familie og samfunn. 

Stortingsvalg. Alle kvinner fikk for første gang stemmerett ved stortingsvalget i 1913.

Foto: Anders Beer Wilse/Norsk Folkemuseum

Kvinners såkalte utilregnelighet var også et av argumentene mot at kvinner skulle få allmenn stemmerett i Norge. Den retten fikk de i 1913 etter 30 års kamp, startet av Gina Krog i 1884. Et annet argument mot stemmerett for kvinner var at de ikke hadde kunnskap nok til å ta politiske beslutninger. De var ikke utdannet nok, smarte nok og erfarne nok. Men hvordan kunne kvinner få kunnskap når de bevisst ble nektet tilgang til kunnskap? Norske kvinner hadde på denne tiden ikke rett til høyere utdanning, og de var utestengt fra de fleste yrker og offentlige verv. Særlig gjaldt dette gifte kvinner som den gang ikke hadde rett til å bestemme over seg selv, men levde under ektemannens formynderskap. Dette er ikke så ulikt en del innvandrerkvinners livserfaringer.

Utdanning står helt sentralt i enhver frihetskamp. Om det er kvinnekamp eller en kamp om grunnleggende menneskerettigheter uansett kjønn, funksjonsevne, legning, bakgrunn, religion eller alder. Det er utdanning som gjør et menneske i stand til å sortere og ordlegge tankene sine. Utdanning gjør det enklere å gjenkjenne urett, og den gir oss en stemme til å tale imot den. Det var derfor Nobels fredsprisvinner Malala ble skutt av terrorister i Swat i Pakistan i 2012, selv om hun bare var en 15 år gammel jente. Hun snakket om kvinners rett og plikt til utdanning. Og det var skremmende for enkelte av patriarkatets menn. 

Begrunnelsen for at jenter ble nektet utdanning utover barneskolen i Swat i Pakistan der Malala bodde, var noe av det samme som begrunnelsen i Norge på 1800-tallet. Kvinner måtte ikke lese for mye, for da kunne de få usunne tanker. Det var selvsagt bare en unnskyldning. Menn var redde for å bli motsagt av taleføre kvinner, og for at de skulle se urettferdigheten de ble utsatt for og kreve sin rett til lik behandling, status og rang. Jo høyere utdanning kvinner hadde, desto vanskeligere ble det å styre over dem og å få dem gift. Men kvinner ga seg ikke, de ble mye mer likestilte med tiden. Og det første skrittet fremover var altså utdanning. 

I 1882 var kvinnesakskvinnen Cecilie Thoresen den aller første norske kvinnen som ble universitetsstudent, da hun ble ønsket velkommen inn på det Kongelige Frederiks Universitet, i dag Universitetet i Oslo. Senere inntok de flere mannsbastioner. Den første norske kvinnelige professoren ble Kristine Bonnevie i 1912.

En konsekvens av utdanning er bedre tilgang til jobber, og lønnet arbeid betyr økonomisk uavhengighet. En person som er økonomisk uavhengig, er et friere menneske. Om kvinner utdanner seg og får jobb, vil menn og familier miste herredømmet over dem. Derfor ble kvinners utdanning motarbeidet, slik deres krav om allmenn stemmerett ble motarbeidet i Norge for over 100 år siden. 

Pionerene

Erkjennelsen av kvinners iboende menneskeverd og kampen for utdanning og lønnet arbeid går hånd i hånd. Det startet med mennene i hjemmet og utvidet seg til hele samfunnet. Det holder ikke å overbevise ektemannen eller faren når samfunnet ikke er tilrettelagt for at kvinner skal kunne lykkes. Noen må gå først og utfordre samfunnet. Det betyr at de må snakke offentlig om det som frem til da er privat familieanliggende.

En annen kamp handlet om retten til egen kropp og reproduksjon. Katti Anker Møller var den som gikk først og startet kampen for ugifte mødre, deres barn og for tilgang til prevensjon. I 1913 var hun den første til å kjempe for kvinners rett til selvbestemt abort. Frem til da var det fengselsstraff for provosert abort. Det tok hele 65 års utrettelig arbeid for å oppnå det vi i dag tar for gitt. Gro Harlem Brundtland, som selv var lege og hadde blitt statsråd, ble tungen på vektskålen da selvbestemt abort ble tillatt i Norge i 1978. 

Like viktig som Katti Anker Møller var de som banet vei for henne, slik som forfatterne Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Amalie Skram og Camilla Collett. Disse var noen av de første som våget å snakke om kvinneundertrykkingen i Norge. I 1854–1855 skrev Collett romanen «Amtmannens døtre». Den ga hun ut anonymt fordi det ikke sømmet seg for kvinner å skrive bøker den gang.

Kvinnekamp. Det første styret i Norske Kvinners Nasjonalråd holder møte i 1904. Fra venstre: Karen Grude Koht, Fredrikke Marie Qvam, Gina Krog, Betzy Kjelsberg og Katti Anker Møller. Kvinnene var sentrale skikkelser i blant annet kampen for likestilling mellom kjønnene, like rettigheter for barn født i og utenfor ekteskap og for tilgang til prevensjonsmidler.

Foto: ukjent fotograf/Nasjonalbiblioteket

«Amtmannens døtre» satte i gang en bredere samtale om kvinners stilling. Boken kritiserte kvinneundertrykkingen, særlig i overklassen i Norge. En «amtmann» den gangen tilsvarer det som i dag er «statsforvaltere» – statens representant i fylkene i Norge. Boken viste hvordan fornuftsekteskap sto over kjærlighetsekteskap, og hva det gjorde med kvinner. Det var en bok som fremhevet ønsket om kvinners frigjøring.

«Amtmannens døtre» handler om en mor som vil ha sine døtre godt gift, som om det er det eneste målet i en kvinnes liv. Og det var det også for mange på den tiden. For gifte kvinner tjente ikke sine egne penger, i hvert fall ikke kvinner i borgerskapet i byene. For kvinner på landet og langs kysten var virkeligheten en annen. Men kvinnene i byene var avhengig av å bli forsørget av familiens menn – først faren og siden ektemannen. Fedre ville gifte bort døtrene så fort som mulig for å sikre dem økonomisk og å ha færre munner å mette. Mødrene hadde ansvaret for å oppdra døtrene til å bli attraktive kone-emner for velstående menn. De måtte altså være gode husmødre som var til behag for mannen. Men den opprørske datteren i romanen, Sofie, ville heller gå på skole og gifte seg av kjærlighet. Sofie endte likevel opp med å gjøre slik foreldrene ville. 

Døtrenes triumf 

Denne fortellingen kjenner jeg igjen. Den kunne også ha vært en fortelling fra et hjem i Groruddalen i Oslo i 1994, eller 2023, der foreldrene hadde innvandret til Norge fra for eksempel land som Pakistan, India eller Irak. For det som skjedde med Sofie i «Amtmannens døtre» og hennes søstre, og mange i min generasjon, skjer fortsatt. Mange av oss fikk ikke fortsette utdanningen etter videregående skole. Flere ble giftet bort svært unge til en ektemann foreldrene hadde valgt. Mange ofret kjærligheten for sin kjærlighet og forpliktelse overfor sine foreldre. Mange giftet seg med en fetter fra opprinnelseslandet. Nå skjer dette langt sjeldnere. Blant pakistanske nordmenn er det i 2023 nesten ingen som gifter seg i ung alder (under 23 år), og det er langt færre henteekteskap og søskenbarnekteskap enn før. Men problemet med at kvinner blir undertrykket og utsatt for negativ sosial kontroll i familier, er ikke borte. Vi får nye innvandrere, kvinner og menn, til Norge hver eneste dag. Noen av disse kommer fra patriarkalske kulturer og familier, hvor døtre fortsatt må ofre sine drømmer for foreldrene. 

Så hvordan bryter man lenker? Man starter fra bunnen av, slik Camilla Collett og hennes generasjon gjorde lenge før oss. Det gjelder selv i verdens mest likestilte land, med et hav av velferdsordninger, kvoter, lover og tiltak for å likestille kvinner. Frigjøringen går også raskere for svært mange fordi rammeverket allerede er på plass. Alt er tilgjengelig, det er bare å gripe tak i mulighetene. 

Det har veldig mange av de første innvandrerkvinnene og døtrene deres gjort. Det er en kjent sak i Norge at døtre av innvandrere gjør det veldig bra på skolen, nærmest uansett hvor foreldrene kommer fra. Særlig ser man en utdanningsrevolusjon blant barn av innvandrere fra Asia og Afrika. Der mødrene som kom på 70- og 80-tallet, hadde ingen eller lav utdanning, er døtrene i en særklasse. De tar universitetsutdanning og høyere utdanning i større grad enn selv etnisk norske kvinner gjør.

Forskere mener de har større motivasjon enn andre, særlig enn sine egne brødre. Det tror jeg stemmer, og det skyldes at mødrene har større kontroll på jentene, og at døtrene har et ønske om frigjøring. Døtre er motivert av mødrene, som i en god del tilfeller selv har levd sine liv isolert fra det norske samfunnet og den norske likestillingen. Mødrene har motivert, ja, nesten presset døtrene til utdanning. Jo høyere, desto bedre.

Min mor ville at jeg og mine søstre skulle «bli noen». Vi skulle ikke vaske gulv som henne. Derfor var hun beinhard fra vi var små. Hun kunne ikke hjelpe oss med lekser, men hun krevde at vi gjorde dem foran henne. Hver ettermiddag satt vi ved spisebordet, alle oss fem, og gjorde skolearbeid. I tillegg lærte mor oss å skrive og lese morsmålet urdu. Selv i tiende klasse husker jeg at hun ba meg skrive minst en A4-side på urdu om et vilkårlig tema. For mor handlet det ikke utelukkende om at vi skulle få gode jobber, det handlet like mye om at vi skulle bli gagns mennesker. Vi skulle kunne forsvare oss i et samfunn styrt av menn. Dannelse var like viktig som utdanning. Mor ville selv gå på skole da hun var liten, og det fikk hun lov til frem til 8. klasse. Det var en triumf i et land som Pakistan på 1950- og 1960-tallet. Mor var skoleflink, og hun var min morfars yndling. Han sto på og kjempet for henne mot resten av storfamilien. Hun var den første jenta i sin storfamilie som fikk gå på skole så lenge. Og jeg var den første jenta i min familie som tok høyere utdanning. 

Døtrenes triumf. Medisinstudenter ved Universietet i Oslo, engasjerte i «Medhum», medisinstudentenes humanitæraksjon, ved Åpen dag 23. april 2016.

Foto: Yngve Vogt/UiO

Resultatet av utdanningsrevolusjonen er en klasserevolusjon. Mange barn av innvandrere har foretatt en formidabel klassereise. Foreldrene våre som kom på 1960- og 1970-tallet, jobbet i fabrikker, tok oppvasken på hoteller og gjorde tungt arbeid i byggebransjen. Mange arbeidet under elendige arbeidsforhold i jobber ingen andre ville ha fordi de var dårlig betalt og fysisk krevende og hadde ubekvem arbeidstid. I tillegg bodde de trangt i de verste boligene under forhold som særlig rammet kvinnene. Trekkfulle, kalde hus ga mødrene våre hyppige urinveisinfeksjoner, og mange led av mangelsykdommer, for ikke å snakke om psykiske problemer. Menn dro på jobb, hvor de både skaffet seg nettverk, tilegnet seg språket og lærte seg de sosiale kodene. Mange kvinner ble isolert i hjemmene sine. Altfor mange har levd i en slik isolasjon de siste 50 årene. 

Bare én generasjon senere seiler døtrene opp som vinnere, i alle fall om man tar utgangspunkt i hvor denne reisen startet. Mødrene var lavt utdannet, utenfor arbeidslivet og isolerte – mens døtrene topper utdanningsstatistikkene og er i jobb i nesten like stor grad som sønnene. 37 prosent av de opprinnelige innvandrerkvinner fra Pakistan er i arbeid, mens hele 70 prosent av deres døtre er yrkesaktive. Det er noe lavere enn kvinner ellers, og de tjener også dårligere enn kvinner ellers, men det er likevel en klassereise for veldig mange. I den andre enden av skalaen finner vi døtre av indiske innvandrere. Én av fem er utdannet leger, mot en av 100 i befolkningen ellers. Unge indisk-norske kvinner er mest yrkesaktive og tjener best av alle i Norge, uansett kjønn og etnisitet. Også norskfødte kvinner med bakgrunn fra Sri Lanka og Vietnam gjør det svært bra både på skolen og i yrkeslivet. 

Hvorfor er det forskjell på kvinner, særlig mellom indiske og pakistanske kvinner, når de kom omtrent på samme tid og har bakgrunn fra like patriarkalske opprinnelsesland? Det skyldes at de første indiske kvinnene som innvandret til Norge, hadde betydelig høyere utdanning enn de pakistanske og tyrkiske kvinnene. De kom gjerne fra storbyer og forholdsvis velstående familier. Igjen kan vi trekke paralleller til Camilla Collett. Hun kom fra en ressurssterk, velkjent familie på Østlandet. Hun hadde fått dannelse, og hun brukte den til å si fra. For kvinner som ikke får en slik mulighet, tar det lengre tid å forme et opprør. 

Paradokset

De fleste kvinnene i den første bølgen av innvandrerkvinner, på 1970-tallet, kom seg aldri ut i lønnet arbeid i Norge, slik min mor gjorde. Det betyr at de aldri ble ordentlig kjent med det Norge de hadde flyttet til. Med et liv i isolasjon, uten å kunne språket og uten familie og nettverk, ble de værende i skyggene. De hadde ingen stemme og ble ikke sett og anerkjent verken i egen familie eller av storsamfunnet. De ble derfor mindre likestilte enn de var i opprinnelseslandet. Det er kanskje vanskelig å tro. Men selv i patriarkalske land har kvinner en form for makt. Selv om det er mennene som styrer, hadde kvinnene støtte og makt gjennom kvinnefellesskapet. Og de kunne mobilisere familien om de trengte hjelp, for eksempel i saker om familievold, eller når de fikk barn. Uten dette kvinnefellesskapet ble det vanskelig for kvinner som ikke kunne norsk og ikke kjente det norske samfunnet. Mange ble helt alene, de var prisgitt en eneste person, ektemannen. Han fikk enorm makt over dem. Og slik ble undertrykte kvinner enda mer undertrykt. 

Samtidig raste den norske likestillingskampen rett utenfor døren. Det viktigste slagordet for de norske kvinnene på 70-tallet var at «det personlige er politisk». De kjempet frem flere barnehageplasser, krisesentre, retten til selvbestemt abort, kjønnskvotering i offentlig institusjoner, flere kvinner i politikken, lengre svangerskapspermisjon, adgang til effektiv prevensjon og økonomisk og juridisk uavhengighet.

Det er et paradoks at disse to tingene, innvandrerkvinnenes undertrykking og de etnisk norske kvinnenes frigjøring, skjedde samtidig. Men frigjøring tar tid. Man skulle tro det hjelper å hoppe over noen steg og komme rett til et land hvor det meste er tilrettelagt for kvinner. Men det gjør det ikke nødvendigvis. Frihetsønsket må komme innenfra. Man må ta stegene som individ når man tilhører en patriarkalsk kultur, slik mange innvandrerkvinner fra Asia og Afrika gjorde. Det er også verdt å nevne at ikke alle kvinner ønsker å oppheve tradisjonelle kjønnsroller. Det gjelder både noen innvandrerkvinner og enkelte norske kvinner i kristenkonservative miljøer. For noen vil det å ha lønnet arbeid bety å ha dobbeltarbeid, både ha hele ansvaret hjemme og jobbe utenfor hjemmet. De kan i tillegg oppleve at ektemannen tar hele lønnen de har tjent inn. Slik var det for mange i min mors generasjon, og slik vet jeg det fortsatt er for noen.

Men der frihet er ønsket og kamper kjempes på hjemmebane, har Norge tilrettelagt for et fullverdig og likestilt liv for begge kjønn.

Å stå i krysspresset

Å bli verdensmester i likestilling har vært et sant slit for norske kvinner. Men de siste tiårene har mange av oss kommet til dekket bord. Det er bare det at noen av oss er bundet på hendene, ute av stand til å forsyne oss. Derfor må hver ny bølge av innvandrerkvinner ha sine egne pionerer som bryter lenker i sin egen familie og sitt eget miljø og dermed i det norske samfunnet. Slik hadde min generasjon sine pionerer: kvinner som gikk foran og gjorde Norge oppmerksom på at det ble begått tvangsekteskap, æresvold og æresdrap. Blant de som fortalte, var 18 år gamle Nasim Karim, som i 1992 var den første til å fortelle om sitt tvangsekteskap. Hennes sak bidro til at norsk lov mot denne typen overgrep ble skjerpet. Siden kom en rekke modige kvinner som tok opp kampen mot det vi i dag kaller negativ sosial kontroll, men som egentlig er den samme undertrykkingen Camilla Collett og min mors generasjon har opplevd. Som våre mødre og formødre har våre søstre betalt en høy pris. Mange døtre av innvandrere som talte imot volden, mistet kontakten med sine familier og venner og ble fryst ut sine respektive miljøer. 

1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet var en periode preget av omveltning for min generasjon. Vi var de første barna som vokste opp i krysspresset mellom to kulturer. På den ene siden følte vi en plikt til å ivareta våre røtter fra utlandet. På den andre siden fristet friheten. Kontrastene mellom livet hjemme og livet ute ble opprivende for mange. Noen betalte den høyeste prisen. På den tiden ble det begått en rekke brutale æresdrap, som førte til en bred debatt om kvinneundertrykking i innvandrermiljøene. Noen av disse æresdrapene ble begått her i landet, og i noen av sakene ble unge kvinner lurt til opprinnelseslandet og drept. Overgriperne var ektefeller, brødre, fedre eller andre mannlige slektninger. Det som skiller æresdrap fra partnerdrap, er at førstnevnte gjerne blir beordret eller støttet av familiens menn. Dette er en type kvinnedrap som ikke møter like sterk fordømmelse i egne miljøer. «Hva hadde hun gjort?» spør man gjerne og antyder at offeret har skyld i overgrepet. Hun brøt antakelig patriarkatets regler.

Kvinnene som har talt imot og brutt patriarkatets regler, har ført til debatt og påfølgende endringer. Slik ble det også da Kadra Yusuf i 2000 avslørte hvordan kvinner i visse miljøer ble utsatt for kjønnslemlestelse. Døtrenes pågående kvinnekamp har ledet til en rekke offentlige utredninger, handlingsplaner og aktiv politikk for å motarbeide negativ sosial kontroll. I dag finnes det mangfoldsrådgivere utplassert ved ungdomsskoler og videregående skoler over hele landet som jobber med å hindre at ungdommer, gutter som jenter, blir tvunget inn i ekteskap, eller blir tvunget til å bo i foreldrenes hjemland. Det finnes i tillegg fire spesialutsendinger for integreringssaker ved utenriksstasjonene i Ankara, Amman, Islamabad og Nairobi, som blant annet hjelper norske ungdommer som er etterlatt i utlandet. I tillegg finnes det en rekke fagteam og ressurser, og det brukes titalls millioner kroner på holdningsendrende arbeid.

Kampen fortsetter

I dagens Norge er negativ sosial kontroll og æresvold det mest brutale uttrykket for kvinneundertrykking. Dette er undertrykking som rammer innvandrerkvinner, særlig fra noen land. Men det finnes overgrep og diskriminering som kan ramme alle kvinner uansett bakgrunn. Vold mot kvinner er utbredt og økende. Det er for eksempel nedslående at nærmere én av fire kvinner i Norge forteller at de er blitt voldtatt. Én av ti er blitt utsatt for alvorlig partnervold. Det betyr at de er blitt slått «med knyttneve eller hard gjenstand, sparket, tatt kvelertak, banket opp, truet med våpen (…) ». Her er likestillingen kommet til kort fordi det er så vanskelig å få gjerningspersoner dømt i saker som gjelder seksuelle forbrytelser eller vold i nære relasjoner. De fleste anmeldelser til politiet blir henlagt, og blant sakene som kommer opp for retten, er det få som fører til fellende dom. 

Det finnes også andre, mindre ekstreme uttrykk for at ikke alle norske kvinner er likestilte. Heller ikke alle etnisk norske kvinner er likestilt, for eksempel i mange miljøer på Sørlandet hvor tradisjonelle kjønnsroller fortsatt er vanlig: Mannen jobber, kvinnen er hjemmeværende. Her er det betydelig færre kvinner som jobber heltid sammenlignet med ellers i landet. I mange kommuner på Sørlandet har barn skolefri på onsdager, og det er mor som blir hjemme og passer på barna. Forskere mener at det skyldes «grunnleggende verdier» og «nedarvet kultur». Det er de verdiene og den kulturen Amalie Skram, Camilla Collett og så mange andre har jobbet mot i over hundre år. Et resultat av dette er at kvinnene i disse områdene tjener minst blant landets kvinner og mottar mest i kontantstøtte. 

I tillegg viser offentlige undersøkelser at kvinnesykdommer og kvinnehelse er blitt systematisk nedprioritert i Norge over flere tiår. Kvinner har dårligere pasientsikkerhet, de blir ikke trodd når de forteller om smerter, barseltilbudet bygges ned, de får ikke god nok behandling, og deres sykdommer blir forsket mindre på. På samme tid viser forskningen at guttene gjør det dårligere på skolen enn jentene, i stadig større grad dropper ut av videregående skole og sliter med psykisk helse. Det er alvorlig. For hvis ikke mennene i det norske samfunnet lykkes, har det direkte innvirkning på hvordan de behandler kvinnene, også i innvandrermiljøene.

Det vi kan slå fast, er at også en verdensmester kan bli bedre. Kvinnekampen i Norge er ikke vunnet en gang for alle. Enkelte kvinner blir fortsatt utsatt for vold, noen kvinner blir fortsatt diskriminert, og noen får fortsatt høre at det de sier, er et resultat av følelser og ikke fornuft. Men det er også riktig som min mor tenkte allerede i 1973, nemlig at norske kvinner er frie kvinner. Det stemmer for de fleste kvinnene i Norge. Mindre rett hadde jeg da jeg tenkte at norske kvinner var veldig heldige. Den norske likestillingen er ikke et resultat av hell og lykke, det er et resultat av hardt arbeid. Og det harde arbeidet må fortsette, for vår generasjon og for de kommende. Alt er tilgjengelig, og alt er mulig, det er bare å gripe tak i mulighetene. 

Kvinnedagen. Den 8. mars hvert år markeres kvinnedagen over hele verden. På Youngstorget i Oslo i 2024 bar mange plakater der man kunne lese oppfordringen om å stanse vold mot kvinner.

Foto: Stian Lysberg Solum/NTB

Frivillig arbeid i det mangfoldige Norge

Ingrid Rosendorf Joys

Hvor lenge hadde du vært i Norge før du for første gang hørte ordet «dugnad»? Norge er et land hvor flertallet av befolkningen utfører frivillig arbeid, og sannsynligheten er stor for at du har gjort det samme. Har du for eksempel bidratt til å organisere et treff med andre fra opprinnelseslandet ditt? Har du bakt kake til barnehageavslutningen? Da har du bidratt med frivillig arbeid.

Norge er også et trygt og velstående land. Kan det være en sammenheng mellom frivilligheten og den store tilliten og velstanden i Norge? Og er frivillig arbeid like viktig i et mer mangfoldig samfunn, som Norge er blitt?

Det er noen av spørsmålene vi skal reflektere over i dette kapittelet. Frivilligheten er av kritisk betydning for mange organisasjoner, blant annet innenfor breddeidretten og kulturlivet, men her skal vi se særlig nøye på frivillig innsats i tros- og livssynssamfunn. Trossamfunnene i Norge er avhengig av frivillig arbeid. I en rekke mindre trossamfunn er selv viktige administrative oppgaver utført av frivillige så vel som den daglige driften og kjerneoppgavene knyttet til religionsutøvelsen. I tillegg kommer en mengde ekstratilbud som varierer fra trossamfunn til trossamfunn, alt fra korøvelse og babysang til språkopplæring, leksehjelp, eldretreff og mye mer.

Ett av de største trossamfunnene i Norge er Den katolske kirke. St. Olav menighet i Oslo er særdeles mangfoldig og har medlemmer med bakgrunn fra hele verden. Noen har nylig ankommet, mens andre har vært i Norge i generasjoner. Vi skal følge én familie fra denne menigheten, Abramović-familien, på deres reise gjennom Frivillighets-Norge. Familien er fiktiv, men eksemplene er basert på reelle erfaringer og bør derfor være gjenkjennelig for mange.

Men aller først må vi ha klart for oss hva vi mener når vi snakker om frivillig arbeid. I en manual utarbeidet av International Labour Organization (ILO) blir frivillig arbeid definert slik: «Aktiviteter eller arbeid som noen mennesker gjør frivillig, uten betaling, for å fremme en sak, eller hjelpe noen utenfor egen husholdning eller nær familie». Det er en god definisjon ettersom den får med to hovedaspekter ved frivillig innsats: at denne typen arbeid er ulønnet, og at det er ideelle motiver som driver folk til å bidra med frivillig arbeid.

De fleste frivillige gjør en innsats for å dekke et behov som det ikke finnes ressurser til å møte gjennom betalte tjenester, ut fra et ønske om å hjelpe andre mennesker eller for å fremme en sak de engasjerer seg sterkt i. Det kan de gjøre uorganisert på egen hånd eller gjennom en frivillig organisasjon. I paraplyorganisasjonen Frivillighet Norge er det 350 medlemsorganisasjoner med mer enn 50 000 lokallag over hele Norge. Mange av disse organisasjonene har deltids- eller heltidsansatte som mottar lønn for å administrere virksomheten og koordinere det frivillige arbeidet. Spennvidden er enorm. Frivillige organisasjoner driver med alt fra å plukke søppel i strandsonen og bekjempe ensomhet til å bedre kårene for pollinerende insekter.

Hjelper du din aldrende nabo med å klippe plenen hennes, er dette uorganisert frivillig arbeid. Trener du håndballaget datteren din går på, er dette organisert frivillig arbeid.

Hvor viktig er frivillig arbeid?

«Uten frivilligheten stopper Norge». Dette utsagnet har du kanskje hørt, gjerne av en politiker på jakt etter stemmer. Er det noe mer enn en floskel? Stopper Norge virkelig opp uten frivillig arbeid?

Ifølge Frivillighetsbarometeret 2020 bidro 66 prosent av befolkningen med frivillig arbeid. Statistisk sentralbyrå anslår at verdien av frivillig arbeid utført i 2018 var 78 milliarder kroner. Det er store tall, men den anslåtte verdien av frivillig arbeid i 2018 tilsvarer likevel «bare» 2,7 prosent av BNP for Fastlands-Norge det året.

Det må naturligvis slås fast at statistikken kun fanger opp organisert frivillig arbeid, og at mye frivillighet derfor ikke blir registrert. Like fullt er det klart at Norge ikke stopper fullstendig opp dersom frivilligheten opphører. Utvalget av tilbud i det norske samfunnet ville derimot blitt kraftig redusert. Norge har en omfattende velferdsstat, men den kan ikke dekke alle behovene som frivilligheten ivaretar. Til dels skyldes det ressursbegrensninger, for selv en rik stat må prioritere, men vel så viktig er det nok at frivilligheten gjør veien kortere fra å identifisere et behov til å dekke det. Dersom et fotballag trenger penger for å reise til en turnering utenbys, arrangerer man loddsalg eller panteinnsamling for å kunne dra på tur. Hvis man måtte søke om midler til dette fra det offentlige eller fra en privat stiftelse, ville man først bruke tid på å skrive søknaden, så ville man måtte vente på svar, og kanskje ville man få avslag og turen må avlyses.

Når det er sagt, gjør det offentlige svært mye for å stimulere til frivillig innsats, i første rekke ved å ivareta ytrings- og organisasjonsfriheten. Med mindre disse rettighetene blir respektert og vernet om, er det ikke mulig å ha et aktivt sivilsamfunn. Det offentlige gir også vesentlige økonomiske bidrag. I 2020 kom 27 prosent av inntektene til ideelle og frivillige organisasjoner fra staten, og ytterligere 17 prosent kom fra kommuner og fylkeskommuner. At det offentlige gir så omfattende støtte til private virksomheter, er ingen selvfølge – ikke minst ettersom flere ideelle og frivillige organisasjoner, eksempelvis miljø- eller menneskerettighetsorganisasjoner, kritiserer den samme staten som finansierer mye av driften deres. Det samme gjelder organisasjoner i tros- og livssynssektoren. For eksempel mottar Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) støtte fra myndighetene, men like fullt retter rådet kritikk mot myndighetene når de gjør noe som STL oppfatter som galt eller uheldig på tros- og livssynsfeltet. Dette er eksempler på en annen viktig funksjon frivilligheten har i Norge: at den fungerer som et kritisk korrektiv til lokale og nasjonale myndigheter.

Pakking av gaver. Frivillige pakker gaver som er samlet inn til de som trenger litt ekstra omtanke ved juletider. Bildet er fra desemberaksjonen 2023.

Foto: STL Oslo

Dette samarbeidet mellom sivilsamfunn og myndigheter er en sentral del av den såkalte norske modellen. Gjennom ulike støtteordninger og tilskudd bidrar myndighetene til å gi frivilligheten, med dens engasjement og spisskompetanse på sine (ofte smale) felt, en dytt i ryggen. Offentlig støtte bidrar til at den økonomiske terskelen for frivillig engasjement er lavere enn den ellers ville vært.

Hvordan ville det sett ut i Abramović-familiens trossamfunn uten frivilligheten? I St. Olav menighet ville det fremdeles blitt avholdt gudstjenester uten frivillige, men mange av de øvrige tilbudene i menigheten, som ungdomssamlinger, kirkekaffe, lekse- og språkhjelp og mye mer, ville forsvunnet. Dessuten ville det blitt dyrere å holde gudstjenester dersom alle bidragsyterne skulle motta lønn. Denne økte kostnaden ville blitt flyttet over på brukerne i form av høyere medlemskontingent og dyrere tjenester, som dåp, bryllup, begravelser og første kommunion.

Frivilligheten og sosial kapital

Frivilligheten kan ses på som en slags fugemasse som tetter igjen en mengde «små» hull i velferdsstaten. Det er også en annen måte å betrakte frivillighetens betydning på: som noe som skaper sosial kapital.

Økonomisk kapital betyr penger, fysisk kapital betyr ting som verktøy og maskiner, og humankapital handler om utdanningsnivå og ferdigheter. Sosial kapital viser derimot til normer for tillit, gjensidighet og vilje til å hjelpe hverandre i en befolkning. Sosial kapital deles gjerne opp i to ulike typer: bindende sosial kapital og brobyggende sosial kapital.

Bindende sosial kapital skaper svært sterke relasjoner innenfor ett miljø. Et bilde på det kan være superlim. Det kan være givende for individet på mange vis, men trenger ikke være entydig positivt for samfunnet. Ekstreme politiske miljøer er ett eksempel på det, selvisolerende trossamfunn et annet. For at bindende sosial kapital skal være konstruktiv, også for samfunnet, må den kombineres med brobyggende sosial kapital, som bygger relasjoner til mennesker utenfor ens kjernemiljø. Båndene til mennesker utenfor miljøet er vanligvis ikke like tette og sterke, men de er svært verdifulle. De bidrar til å øke tilliten borgerne har til hverandre, også til de som har en annen tro eller en annen levemåte. Et bilde på denne typen sosial kapital kan være smøreolje.

På samfunnsnivå er nok sosial kapital det viktigste bidraget frivilligheten gir det norske samfunnet. Uten frivilligheten ville det ikke bare vært færre tilbud til innbyggerne. Det ville også blitt færre sosiale møteplasser som skaper den sosiale kapital som gjør samfunnet vårt tryggere og mer tillitsfullt, styrker demokratiet vårt og gjør oss bedre rustet til å håndtere felles utfordringer.

Familien Abramović hadde ikke vært lenge i Norge før de fikk sitt første møte med frivilligheten, først som mottagere. Gjennom de ulike aktivitetene i menigheten, utført av frivillige, fant de seg raskere til rette i sitt nye land. De voksne fikk hjelp til å lære seg språket, sønnen begynte med organisert fotballtrening og fant seg et sosialt nettverk der, datteren oppnådde det samme ved å begynne med håndball. Nokså snart begynte familien selv å bidra med frivillig arbeid og fikk opplevelsen av å gi verdifulle bidrag til lokalsamfunnet, noe som ga dem en følelse av mening og tilhørighet til sitt nye hjemland.

Turbandag. Hvert år arrangeres turbandagen på Rådhusplassen i Oslo. Frivillige sikher deler ut turban til barn og voksne som kommer innom teltet.

Foto: Håkon Mosvold Larsen/NTB

Frivillighet i det mangfoldige Norge

De siste tiårene har Norge gjennomgått store demografiske endringer. Vi er blitt flere, eldre og ikke minst mer mangfoldige. Denne utviklingen merker vi svært godt i tros- og livssynssektoren. Fra å ha ett akseptert trossamfunn for bare to hundre år siden har vi i dag flere hundre offentlig registrerte tros- og livssynssamfunn.

Samfunnet har endret seg også på andre måter. Eksempelvis er det blitt færre familier hvor én av foreldre står utenfor arbeidslivet for å passe på hjem og barn. Dette er én av årsakene til at hverdagen oppleves som mer hektisk for mange, noe som folkelig omtales som «tidsklemmen». Naturlig nok er rammene for frivilligheten annerledes i dag enn tidligere. Det finnes flere steder i Norge hvor «alt» i sin tid ble bygd på dugnad, både skole, kirke og samfunnshus. Det er flere grunner til at det ikke er slik i dag, men fremfor alt er det fordi det simpelthen ikke er tid å oppdrive til slike store, dugnadsbaserte fellesprosjekter.

Betyr det at frivilligheten er mindre viktig i det moderne og mangfoldige Norge? Eller kan det tenkes at frivillig arbeid er viktigere enn noen gang, selv om det foregår i mindre skala enn tidligere tiders store dugnadsprosjekter? Trolig er det viktigere, men kanskje også mer krevende.

På engelsk har man et uttrykk som lyder slik: «Birds of a feather flocks together.» Et tilsvarende uttrykk på norsk er «like barn leker best». Det er ment å illustrere at vi pleier å søke sammen med mennesker vi har mye til felles med. Men fra et samfunnsperspektiv er det kanskje bedre å si «like barn leker mest». Det er enklere å forholde seg til folk som ligner en selv. Men det er likevel ikke gunstig, «best», om man dermed avstår fra å «leke» med dem som ikke gjør det.

Å skape relasjoner på tvers av sosiale miljøer er vanskeligere enn innenfor grupper, men det er minst to måter å gjøre det på. Den ene er ved å finne sammen for å løse praktiske utfordringer eller fremme en sak på tvers av sosiale miljøer, noe som frivilligheten gir en rekke gode eksempler på. Man kan fint enes om at å plukke plast fra den lokale stranden er en god ting, uavhengig om man er sikh eller katolikk, og man trenger ikke enes om de samme politiske hjertesakene for å samarbeide om å gi samfunnshuset, som er viktig for hele bygden, et malingsstrøk.

En annen måte å kombinere bindende sosial kapital med brobyggende sosial kapital på, er ved å omslutte kjernemiljøene med større, men løsere, organisasjonsstrukturer. Norske trossamfunn er gode eksempler på det. Mange menigheter er å regne som et hjem utenfor hjemmet, de møtes jevnlig og gjerne ganske hyppig. Flertallet av norske tros- og livssynssamfunn er imidlertid også med i minst ett, og som regel flere, paraplyorganisasjoner hvor de samhandler med andre tros- og livssynssamfunn. Buddhistforbundet, Muslimsk Dialognettverk, Islamsk Råd Norge og Norges Kristne Råd er eksempler på paraplyorganisasjoner som samler de aller fleste buddhistiske, muslimske og kristne menigheter i Norge. Videre er de aller fleste representert i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL), og dessuten i de lokale dialoggruppene som er tilknyttet STL, og som samler tros- og livssynssamfunn i byene rundt omkring i Norge. Mye av aktiviteten i disse omsluttende organisasjonene foregår på lederplan, og de aktivitetene de har for vanlige medlemmer, er adskillig færre og foregår langt sjeldnere enn i de tette fellesskapene i trossamfunnene. Like fullt er det viktig at disse forbindelsene finnes. De skaper en opplevelse av å være del av noe større og bidrar til tillit og solidaritetsfølelse mellom medlemmer av tros- og livssynssamfunn som i utgangspunktet er ytterst forskjellige.

Det er ikke kun i tros- og livssynssektoren man finner denne lagmessige organiseringen. I Norge er det tradisjon for at ideelle organisasjoner samarbeider med hverandre, både innenfor eget felt og på tvers.

Mennesker har føtter, frivilligheten gir røtter

Å flytte til en annen by, for ikke å snakke om et annet land, er krevende. Man forlater venner, familiemedlemmer, kolleger og alt det kjære og kjente. På mange måter må man starte på nytt.

Slik var det for Abramović-familien da de ankom Norge. Hvor skal man begynne når man må bygge opp et nytt liv i et land hvor man kjenner få eller ingen mennesker? Abramović-familien er katolikker og valgte å starte denne prosessen ved å oppsøke den nærmeste menigheten, St. Olav. Her møtte de folk fra store deler av verden, inkludert andre kroater. Abramović-familien nøyde seg ikke med å dekke sine åndelige behov ved å feire messen og dra hjem, men deltok også på kirkekaffe. Sønnen begynte i koret og datteren som ministrant i kirken. Slik kom de raskt inn i et rikt sosialt miljø. De oppdaget snart at, akkurat som hjemme i Kroatia, er veldig mye av arbeidet som foregår i menigheten, utført av frivillige. Alt fra kaffekoking, kakebaking og matlaging til korundervisning og mye mer. Det tok ikke så lang tid før de selv begynte å bidra. De erfarte at jo mer av sin tid de investerte i menigheten, desto mer fikk de tilbake. Å få nye venner og bekjentskaper er i seg selv en berikelse, men gjennom dette nye nettverket fikk de også hjelp og tips om alt fra ledige jobber og leiligheter til hvordan navigere i det norske byråkratiet og det norske samfunnet for øvrig. Hele familien benyttet seg dessuten av språkopplæringen menigheten tilbyr, og straks barna begynte på skolen, benyttet de seg av leksehjelpen, alt utført av frivillige.

Abramović-familien har blitt del av et tett miljø av aktive bidragsytere i St. Olav menighet. Det gir dem tilgang på en rekke ressurser og fungerer som en landingsplattform som gjør det lettere å forstå seg på, finne seg til rette i og knekke de kulturelle kodene i det nye samfunnet. Mange som ankommer Norge, har det på samme måte. Det samme gjelder for så vidt også om man flytter fra en by i Norge til en annen. Trossamfunn er ikke de eneste eksemplene på slike miljøer. Man kan også finne tilsvarende tette fellesskap gjennom ideelle organisasjoner som kjemper for en politisk sak, eksempelvis miljøvern, og mange migranter finner sammen i såkalte kulturforeninger.

Mangfoldsfest . Frivillighet Norge arrangerer mangfoldsfest i Tønsberg.

Foto: Kai Erik Westergaard/STL

Det er bra å finne seg et slikt «superlimmiljø», hvor man har folk man stoler på og kan søke støtte fra i hverdagen. Men dersom dette er det eneste sosiale miljøet man har, er ikke det nødvendigvis udelt positivt. I tros- og livssynssektoren finnes det en egen betegnelse for trossamfunn som selvsentrerte, og som holder både andre tros- og livssynssamfunn og storsamfunnet på en armlengdes avstand: lukkede menigheter. Denne typen miljøer kan være en trygg havn i en komplisert og vanskelig verden, men slike tette, ensrettende fellesskap kan også være belastende for individet. For at medlemmenes adferd skal være i tråd med menighetens verdier, normer og regler, har disse gruppene sterk sosial kontroll, noe som iblant kan bli skadelig. Det omtales som «negativ sosial kontroll». Man kjenner også til eksempler på at det stilles såpass sterke krav til ulønnet arbeid på vegne av menigheten at det er naturlig å spørre seg om det lenger kvalifiserer til betegnelsen frivillig arbeid.

Slik er det heldigvis ikke i de fleste tros- og livssynssamfunn. Norske trossamfunn er åpne og ønsker storsamfunnet velkommen inn, eksempelvis i form av skoleelever på ekskursjon. Abramović-familien deltar selv i slik utadrettet virksomhet ved å stå på katolikkenes stand på Mangfoldsfesten i Tønsberg, hvor frivillige fra tros- og livssynssamfunn over hele landet samles. Her kan man smake på mat fra hele verden, prøve ut ulike aktiviteter og bli kjent med forskjellige kulturuttrykk. Her blir familien kjent med mennesker utenfor sitt eget kjernemiljø, som sikher, hinduer, baptister, lutheranere, muslimer, buddhister, jøder, bahaier, ahmadiyyaer og livssynshumanister.

Dette er brobyggende sosial kapital. Selv om disse båndene ofte er mindre sterke enn båndene til medlemmer av egen menighet, åpner de vinduer og dører inn til andre deler av samfunnet. Basert på erfaringene fra Mangfoldsfesten og menneskene de blir kjent med der, oppsøker Abramović-familien iblant andre arrangementer som de ikke selv bidrar til. Hele familien besøker Turbandagen, arrangert av sikhene, far får med seg et interessant foredrag på Litteraturhuset i regi av Human-Etisk Forbund, og datteren deltar på Id for alle, sammen med en muslimsk venninne fra skolen.

Frivilligheten byr på mange muligheter til å bygge relasjoner på tvers av grupper. Da Abramović-familien deltok i dugnad i barnehagen, møtte de også folk med ulike bakgrunner og fra ulike sosiale miljøer. Når de melder seg frivillige til å selge vafler utenfor lokalbutikken til inntekt for håndballaget, gjør de det sammen med andre foreldre, hvorav ingen er katolikker. Når far i huset gjenopptar sin interesse for myntsamling og bidrar til å arrangere numismatikertreff, blir han kjent med mennesker som deler hans interesse for mynter, men som han ellers har lite til felles med, siden de er av alle aldre, kommer fra forskjellige bydeler og har ulik kulturbakgrunn.

Jo flere slike bånd som finnes mellom innbyggerne i Norge, desto bedre er det for samfunnet vårt, men hvorfor er det særlig viktig i et mangfoldig samfunn?

Tillit i et mangfoldig samfunn

Den fremste grunnen til at det er viktig med interaksjon på tvers av grupper, er at det bygger tillit. Tillit er et svært positivt ladet ord, men i virkeligheten kan tillit være både bra og dårlig. Det samme gjelder motsatsen, mistillit, som ikke trenger å være uheldig, men tvert om kan være sunt og nødvendig.

Et eksempel på noe som kalles institusjonell mistillit, er at frivillige organisasjoner som mottar støtte de har søkt på, enten fra en stiftelse eller fra det offentlige, må dokumentere at de har brukt midlene de har mottatt, i tråd med det de søkte om. At det er en slik kontrollmekanisme på plass, gjør at man kan være noenlunde trygg på at støtteordningen ikke blir misbrukt. Denne typen mistillit kan dermed, paradoksalt nok, skape tillit. For at en slik mistillit skal skape tillit, er det viktig at kontrollkravene er like for alle og ikke er rettet mot spesielle grupper. Et krav om at kun muslimer må dokumentere at de har brukt midlene på riktig måte, ville ikke hatt en tillitsstyrkende effekt, da det signaliserer at muslimer er mindre pålitelige enn eksempelvis livssynshumanister eller hinduer.

Norge blir ofte omtalt som et tillitssamfunn, og undersøkelser viser at tillitsnivået i Norge og resten av Norden er høyt sammenlignet med andre land i Europa. Det gjelder tillit til institusjoner, men også såkalt generalisert tillit, som betyr tillit til andre innbyggere utenfor egen bekjentskapskrets. Tillit er kostnadsreduserende i den forstand at man ikke trenger å bruke like mye ressurser om man stoler på at folk gjør det de skal, og at systemer virker slik de er ment å virke.

Tillit sparer tid og penger og gjør livet enklere, både for individer, for organisasjoner og for storsamfunnet. Det er likevel slik at det er lettere å gi tillit til noen som ligner en selv. Betyr det at et mer mangfoldig samfunn blir et mindre tillitsfullt samfunn?

Svaret er at mangfold kan resultere i et mer fragmentert samfunn, hvor folk stoler mindre på hverandre. I Norge er vi imidlertid allerede blitt et mangfoldig samfunn, hvor en betydelig del av befolkningen enten selv er født i utlandet eller har to utenlandskfødte foreldre, med forskjellige religioner og livssyn, kulturbakgrunner og mye mer. Likevel er tilliten fremdeles høy. Folk i Norge har både tillit til hverandre, inkludert fremmede, og tillit til samfunnsinstitusjonene våre som rettsvesenet, politiet, helsevesenet og skolen.

Frivilligheten er viktig for å bevare høy tillit i samfunnet, slik vi allerede har sett. Og alt henger sammen med alt. Høy generalisert tillit gjør det enklere å delta i frivilligheten, og motsatt. Dersom mor og far Abramović eksempelvis mangler tilstrekkelig tillit til andre foreldre, slik at de ikke våger å dele på å kjøre hverandres barn til fotball- og håndballtrening, blir det vanskelig å få tiden til å strekke til.

Tillit. Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn er en arena der ulike tros- og livssynssamfunn i Norge møtes til dialog og politisk arbeid for likebehandling.

Foto: Kai Erik Westergaard/STL

Frivillig arbeid er viktigere enn vi tror

Frivillig arbeid beriker Norge. Man kan gjerne forsøke å tallfeste verdien av frivillig arbeid, og det gjøres, men regnestykket vil aldri helt kunne beskrive hvor viktig frivillighet er. På samfunnsplan gjør frivilligheten Norge til et tryggere, varmere, rikere land som er mer robust i møte med kriser. På organisasjonsnivået er frivilligheten en absolutt forutsetning for at mange virksomheter i det hele tatt kan eksistere. På individplan gir frivilligheten både flere tilbud for dem som nyter godt av resultatene av frivillig arbeid, og et rikere sosialt liv, en følelse av mening, samt andre goder for dem som bidrar i frivilligheten.

Folk bidrar med frivillig innsats av en lang rekke grunner og med mange ulike mål for øyet. Man gjør det ikke fordi det skal se bedre ut på statistikken, og man gjør det så visst ikke for å bygge sosial kapital i samfunnet. Likevel kan det kanskje være greit å være klar over at frivilligheten har noen gunstige følger utover å dekke de behovene man i utgangspunktet har tenkt seg. Det gjør neppe noen skade å reflektere, i hvert fall en gang iblant, over at den ulønnede ideelle innsatsen man bidrar med, også styrker samfunnet man er blitt en del av, og at den medvirker til at vi forblir et land med et robust demokrati hvor vi stoler på hverandre og vil hverandre vel.

Friluftsliv. Frivillige organisasjoner i Norge bidrar til turaktiviteter i skog og mark, til sjøs og til fjells. På bildet ser vi et turfølge på vei til Norges høyeste fjell, Galdhøpiggen (2469 m.o.h.), i regi av Røde Kors. Åpen dag 23. april 2016.

Foto: Røde Kors

Velferdsstaten

Jonas Bals

Den norske velferdsstaten ble utviklet i tiårene etter andre verdenskrig. Den forbedret forholdene for mesteparten av befolkningen, og utryddet mye av fattigdommen som det norske samfunnet hadde vært preget av.

Velferdsstaten blir ofte beskrevet som et «sikkerhetsnett», som tar imot deg dersom du faller. Det bildet stemmer ganske godt: Den gir økonomisk trygghet for dem som blir syke og gamle. I tillegg har den omfordelt både rikdom og risiko. Med velferdsstaten var det ikke lenger prinsippet «klar deg selv» som gjaldt, men et prinsipp om at alle hjelper hverandre. Det gjør vi ved å betale skatt, og ved å bruke de offentlige tjenestene hvis og når vi trenger det.

For det norske samfunnet har velferdsstaten vært en billig og effektiv måte å sikre gode tjenester på. I tillegg har velferdsstaten støttet menneskene som bor her, ved å utvide demokratiet. Velferdsstaten ga folk muligheter som det tidligere bare var noen få som hadde. Folk som før ikke hadde råd til det, fikk endelig tilgang til utdanning og helsetjenester.

Velferdsstaten var og er (med enkelte unntak) universell: Ordningene gjelder ikke noen, men alle . Når vi tenker på velferdsstaten, tenker vi nok allikevel ofte på den som et sikkerhetsnett for «de svakeste»: De fattige, de syke og de gamle. Men velferdsstaten er virkelig for alle. Vi går alle gjennom faser og perioder av livet der vi lener oss på den: når vi er barn, når vi blir syke eller uføre, når vi får barn, og når vi blir gamle. Men hvordan ble velferdsstaten utviklet?

Er fattigdom «naturlig»?

På slutten av 1800-tallet begynte man å diskutere fattigdom på nye måter. Norge ble industrialisert og byene vokste, og derfor oppsto det også en arbeiderklasse. Den var kjennetegnet av at den både var eiendomsløs og uten stemmerett. Det skilte arbeiderne fra både borgerskapet og bøndene, som eide kapital, bedrifter eller jord, og som tidlig fikk demokratiske rettigheter. Det nye klassesamfunnet skapte mer fattigdom, og flere ble overlatt til seg selv. Tidligere hadde bedriftseiere og storbønder hatt et sosialt ansvar for «sine» ansatte, men i det nye samfunnet var det gamle ansvaret borte. I både by og bygd var det tungt å være fattig. I byene vokste fattighusene fram, og i bygdene kunne de fattige bli satt bort på legd, der de ble tatt vare på av dem med eiendom og penger mot betaling.

Lenge tenkte man at fattigdommen var noe «naturlig». Den kunne være knyttet til livsfaser. De eldre sto utsatt til, men for mange mennesker varierte fattigdommen og nøden også med årstidene: Om vinteren stengte teglverkene, byggeprosjekter ventet på våren, jorda frøs til, og mange ble arbeidsløse.

Da myndighetene begynte å kartlegge fattigdomsproblemet, fant de ut at barnefattigdommen var stor. Om barna kunne man ikke si det man gjerne sa om de voksne fattige: at de selv var skyld i elendigheten. Men hva kunne man gjøre for å hjelpe dem?

Fattigdom. Den organiserte velferdsstaten er et fenomen fra etter 2. verdenskrig. Før dette måtte fattige mennesker ty til ulike offentlige og private tilbud. Bildet viser barn som står i kø ved det kommunale Christiania Dampkjøkken i 1903.

Foto: Anders Beer Wilse/Oslo Museum

Da det moderne lønnsarbeidet vokste fram, der man arbeidet for penger men ellers var fri, ble det etablert både velgjørenhetsforeninger og ulike offentlige støtteordninger. Støtten kom imidlertid med en pris, for eksempel at man måtte være kristen for å få støtte. Helt fram til 1919 sto mennesker som hadde mottatt sosialhjelp («fattigforsorg»), oppført med en stjerne i margen i folkeregisterets stemmemanntall, noe som gjorde at de ikke fikk stemme ved valg.

Det var også mye skam forbundet med det å måtte komme med lua i handa og be om hjelp. Man kunne få kuponger til å kjøpe mat med, men mange opplevde skam ved å bruke disse.

Fattigdommen blir politisk: «arbeiderspørsmålet»

Det å behandle fattigdom og nød som et politisk problem satt langt inne, særlig dersom det innebar å omfordele makt og rikdom. Men på midten av 1800-tallet vokste det fram en arbeiderbevegelse i Norge. Bevegelsen så fattigdommen i sammenheng med hvordan landet ble styrt, og av hvem . Arbeiderbevegelsen som ble satt i gang av Marcus og Josephine Thrane rundt 1850, krevde stemmerett og generelt bedre kår for eiendomsløse. Men bevegelsen ble kriminalisert av myndighetene.

I de tre siste tiårene av 1800-tallet forsøkte en ny generasjon arbeidere å organisere seg. De dannet fagforeninger, og våren 1885 etablerte de det som to år seinere skulle bli deres eget politiske parti, Det norske Arbeiderparti. Forgjengeren Den Socialdemokratiske Forening skrev inn i sitt program at de ville utrydde «alle sosiale og politiske ulikheter». Med disse to redskapene, et politisk parti og en fagforeningsbevegelse, reiste de krav om å bli behandlet som noe mer enn bare arbeidskraft. De ønsket kortere arbeidsdager slik at de kunne engasjere seg i styre og stell, og de ville ha stemmerett for alle kvinner og menn. Første gang stemmeretten ble utvidet sterkt, var i 1884. Da fikk mange arbeidere og funksjonærer med en viss skattbar inntekt stemmerett – men fremdeles bare menn.

Da arbeiderbevegelsen vokste fram, ble fattigdommen og fattigdomsbekjempelsen for alvor satt på dagsordenen i det norske samfunnet. « Arbeiderspørsmålet », som det raskt ble døpt, kom til å være selve hovedspørsmålet både i Norge og andre vestlige land i lang tid, etter hvert som den eiendomsløse arbeiderklassen fortsatte å vokse.

Utgangspunktet for velferdsstaten var drømmen om et samfunn der man kunne rette ryggen og ikke stå med lua i hånda. Men den ble også til ved at de som styrte samfunnet, tok initiativ til den. Noen gjorde det fordi de var bekymret for sosial uro og revolusjon, andre fordi de var motivert av medmenneskelighet og rettferdighetshensyn. En rekke folkelige bevegelser vokste fram, knyttet til religion, kvinnesak, språkpolitikk, avhold fra alkohol og andre spørsmål. Disse sosiale bevegelsene virket sammen med, og var noen ganger i konflikt med, initiativene som kom ovenfra i samfunnet.

De folkelige bevegelsene satte nye spørsmål på dagsordenen: Hvordan kan man skaffe befolkningen hygieniske og sunne boliger? Hvordan kan man organisere barnas utdanning og skolegang? Hvordan kan man ta vare på de eldre og andre som av ulike grunner ikke kunne livnære seg ved lønnsarbeid? Forslagene til hvordan problemene skulle løses, varierte veldig.

«Arbeiderspørsmålet». På slutten av 1800-tallet ble fattigdom og dårlige levekår forbundet kalt «arbeiderspørsmålet». Det var arbeidere fra by og land som hadde det dårligst. Alle politiske partier (Venstre, Høyre og Arbeiderpartiet ble stiftet på 1880-tallet) tok spørsmålet opp, men arbeiderbevegelsen med sine fagforeninger snakket kraftigst.

Foto: ukjent fotograf/ Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Hvem skulle få hjelp?

Før slutten av 1800-tallet fantes en mengde hjelpe- og straffetiltak. Grovt sagt fantes det to former for offentlig fattigvesen å bygge videre på. I byene fantes en kombinasjon av naturalytelser (som mat), kontantytelser (altså penger) og pleie på institusjon. På bygdene var det mindre planmessig. Der handlet det gjerne om ulike naturalytelser som varer og husvære, ofte i bytte mot arbeid.

Med dette utgangspunktet begynte det etter hvert å bli formulert en sosial politikk, og det ble opprettet et sosial departement (1913). Det ble stilt særlig to sentrale spørsmål: Hvem skulle få hjelp, og hva slags hjelp skulle de få? Også de fattige selv hadde meninger om disse spørsmålene.

Da arbeiderne begynte å organisere seg, gjorde de det ikke bare for å få orden på sin egen arbeidsplass, men også for å ha beskyttelse dersom de skadet seg og ble uføre. De ville også ha inntektssikring om de mistet jobben eller ble syke. Selv om det tidlig dukket opp ideer om at slikt burde være et offentlig ansvar, innså de at det var best å sette i gang selv. «Hjelp til selvhjelp» var konkret og øyeblikkelig, noe som kunne ordnes her og nå, gjennom lokale spleiselag, egne hjelpekasser. Dessuten ble de ofte oppmuntret av myndighetene og arbeidsgiverne.

Folkehelse, sykdomsbekjempelse og eldreomsorg ville nok ha blitt diskutert selv uten denne arbeiderbevegelsen, men det ville sannsynligvis skjedd på helt andre premisser og med andre løsninger. Ville det blitt en «sosialstat» heller enn en velferdsstat?

Hva skal bekjempes – fattigdom eller ulikhet?

Mens sosialstaten først og fremst tok sikte på å løse fattigdomsproblemet, var problemet for velferdsstaten som tok form utover 1900-tallet, ulikhet . Det var ikke gitt at ulikhet var et onde som skulle bekjempes. Tvert imot mente mange at ulikhet var en forutsetning for en sunn økonomi, og at ulikhet mellom mennesker var naturlig.

Å bryte med en tenkemåte der «naturlig» ulikhet var et premiss for politikken, var ikke gjort over natta. Det tok tid og krevde betraktninger om rettferdighet og politiske teorier om hva som var mulig. Debattene om slike spørsmål fulgte flere ganger de partipolitiske grensene, men ofte gikk de også på kryss og tvers innad i partiene.

Det klareste eksempelet på det var partiet Venstre, der det vokste fram en sosialliberal opposisjon innad i partiet. Deres fremste talsmann var Johan Castberg, som rett etter 1900 spådde at «de sosiale spørgsmaal blir hovedsaken i norsk politikk». Et drøyt tiår seinere ble han Norges første sosialminister og ledet arbeidet med å gjennomføre viktige reformer, særlig rettet mot kvinner og barn. Selv om mange av disse lovene ble drevet fram av aktivister som Katti Anker Møller, ble lovene kjent som de «castbergske barnelover».

Velferdsreformene ble ikke bare drevet fram av kvinnesaksaktivister, folkelige bevegelser og politikere, men også av fagfolk. Ikke minst spilte radikale leger tidlig en viktig rolle. Radikale leger drev ernæringsundersøkelser og andre kartlegginger, noe som ga politikerne et sikrere beslutningsgrunnlag. De framhevet levekår og sosiale forhold og skapte et grunnlag for en familiepolitikk i moderne forstand, der man ikke minst så på boligforhold og ernæring, særlig for barnefamiliene. Her lå byene foran.

«Et middagsselskap» heter dette maleriet av Erik Werenskiold fra 1930-årene. Hva er det de velstående gjestene ser ut til å være redd for? Det er å måtte se fattigdom og sult i øynene. Ekstra sterkt blir det når det gjelder barn. I «de harde trettiåra», som perioden ble kalt, var sosiale motsetninger ekstra store.

Foto: Erik Werenskiold: Middagsselskapet. 1930/Privat/O. Væring Eftf. AS

Byene: tidlige velferdsstater i miniatyr

Rundt om i Europa utviklet flere storbyer små «kommunale velferdsstater», med sosiale boligprosjekter, barne- og eldreomsorg og andre offentlige tjenester, dels gjennom filantropi, dels organisert nedenfra.

Det fantes også blandingsformer. Et eksempel var Frelsesarmeen, som samlet «fattige og rike, høye og lave», deriblant mange kvinner, til felles sosialt arbeid. Mange arbeiderkvinner utdannet seg på Krigsskolen deres, og der lærte de seg både å levere velferdstjenester og å misjonere.

Religionen og arbeiderbevegelsen var noen ganger fiender, men oftere venner. Mange mennesker fløt fram og tilbake mellom de tre store sosiale bevegelsene som langt på vei skapte velferdsstatens grunnmur nedenfra: avholdsbevegelsen, arbeiderbevegelsen og lekmannskristendommen. Ideen om avhold fra rusgift ble av mange sett som en forutsetning for å kunne skape et bedre samfunn på jorden.

Byene ledet an i dette reformarbeidet. De hadde det største skattegrunnlaget og de synligste problemene. Dessuten var det på lokalt nivå at arbeiderklassen først fikk stemmerett og dermed kunne begynne å eksperimentere med det de kalte «kommunalsosialisme». De sosiale reformatorene valfartet til de europeiske byene som ledet an. I den østerrikske hovedstaden Wien, som var sosialdemokratisk styrt og fikk tilnavnet «Røde Wien», bygde byregjeringen blant annet gode arbeiderboliger, badeanstalter, biblioteker, idrettsanlegg, barnehager og barnehjem og vedtok en lang rekke andre velferdsreformer. I Norge kom Oslo seinere til å gjøre et ærlig forsøk på å overta stafettpinnen og bli det de selv i 1960-årene kalte «the welfare capital of the world». Ett av de områdene der den norske hovedstaden ledet an, var det første mødrehygienekontoret, som ble etablert av Katti Anker Møller og hennes allierte.

Arbeidsledighetsproblemet

En velferdsstat må kunne finansieres. I tillegg måtte man passe på at den ikke bare erstattet de gamle problemene med nye problemer. Da man bygde ut «grunnmuren» i de første ordningene, handlet derfor et prinsipielt viktig spørsmål om de arbeidsløse.

Noen diskusjoner handlet om årsakene til arbeidsløsheten. Skyldtes den arbeiderne selv (latskap og fyll), eller var de rammet av økonomiske konjunkturer og strukturell arbeidsløshet? Og burde man stille motkrav for støtten, for eksempel i form av obligatorisk nødsarbeid? En annen diskusjon gikk internt i arbeiderbevegelsen, som hadde bygd opp sine egne arbeidsledighetskasser for dårlige tider. Flere var skeptiske til at staten overtok denne rollen, fordi det kunne svekke solidariteten.

Da arbeidsledigheten var høy i 1920-årene, ble uansett de første lovforslagene lagt bort – først og fremst fordi det ikke var økonomi til dem. Men det endte til slutt med en statlig arbeidsløshetstrygd, under sosialminister Oscar Torp i andre halvdel av 1930-årene.

Å lære av andre – og hverandre

Sosialmedisineren Per Fugelli har sagt at velferdsstaten ikke var en mild gave fra oven, men et «krigsbytte». Med det mente han at mange av framskrittene i Norge var et produkt av harde og prinsipielle kamper. Det var de ofte. Men bildet er også preget av en viss harmoni: Etter en del år med debatt endte selve vedtakene opp i brede forlik når «tida var moden».

At Fugelli bruker «krigen» som et språklig bilde, gir mening også på annet vis. Den andre verdenskrigen skapte nemlig et nytt handlingsrom og nye muligheter for å tenke visjonært og planmessig om samfunnsbygging. Det var ikke en tilfeldighet at det nettopp var under krigen at velferdsstaten fikk sitt navn.

Velferdsstaten ble døpt av erkebiskop William Temple i Storbritannia og gjort kjent gjennom politikeren William Beveridges rapport fra 1942. Temple satte opp noen kristne prinsipper, som stemte overens med verdslige verdier: Ethvert barn må være medlem av en familie der de får oppleve anstendighet og verdighet; ethvert barn burde ha mulighet til utdanning; enhver borger burde ha en inntekt som er tilstrekkelig til å skape et hjem og oppdra barna; enhver arbeidstaker bør få være med å påvirke virksomheten eller industrien hen arbeider i; enhver innbygger må ha tilstrekkelig fritid, i form av to dagers ukentlig hvile og årlig ferie med lønn; og enhver borger må sikres friheten til å tro, ytre seg, samle seg og organisere seg.

Denne «ånden» preget mange av menneskene som forberedte seg på å bygge opp et annet og bedre samfunn i Norge etter at krigen var vunnet. Allerede mens krigen pågikk, ble det tatt flere viktige skritt i retning av etterkrigstidas velferdsstat. Velferdsstaten fikk stor påvirkningskraft langt utenfor Storbritannia og la blant annet grunnlaget for en offentlig alderstrygd, syketrygd, arbeidsløshetstrygd, ulykkestrygd og barnebidrag.

Selv om enkelte slike reformer hadde blitt påbegynt før krigen, skjedde det noe avgjørende i løpet av krigsårene: Fellesskapstanken fikk et tverrpolitisk fundament som den før hadde manglet. Både i motstandskampen og i konsentrasjons- og fangeleirene møttes mange tidligere politiske fiender. For å holde håpet levende diskuterte de hvordan framtidas Norge skulle se ut. I fangenskap snakket kommunister med sosialdemokrater, arbeidere med arbeidsgivere, religiøse med irreligiøse, sosialister med borgerlige.

Et godt samarbeid var likevel ikke opplagt. Hjemmefrontens (motstandsbevegelsens) ledelse tok derfor initiativ til et fellesprogram, som ble formulert mens krigen fortsatt pågikk. De som ble satt på jobben, var en Venstre-mann, en mann fra Bondepartiet, en fra Høyre og en fra Arbeiderpartiet, alle menn. LO og Arbeidsgiverforeningen hadde også gitt viktige innspill, og man kan si at fellesprogrammet var et tidlig eksempel på det vi i dag kaller trepartssamarbeidet: at staten og hovedorganisasjonene i arbeidslivet samarbeider og forhandler om politiske løsninger og økonomisk politikk.

Krigen skapte også en felles lærdom om at nød, arbeidsløshet og bitter sosial strid kunne bety demokratiets død. Det oppsto derfor også en tverrpolitisk enighet om at fagforeninger, tariffavtaler og retten til å organisere seg fritt og streike ikke bare var en fin glasur på toppen av et demokrati, men en helt nødvendig hovedingrediens. Det holdt ikke med et politisk demokrati, det var også nødvendig med et sosialt demokrati. Staten gikk i gang med å utdanne sosialarbeidere og gjenåpne mødrehygienekontorene, og det ble innført ordninger for grupper som tidligere hadde stått helt uten beskyttelse – som å gi retten til ferie for utslitte og syke husmødre.

Husmorferie . Husmorferie kan høres rart ut i dag. Men i mange tiår fram til 1970-årene var mødre som regel hjemmeværende. Arbeidet var krevende nok, med to-tre barn, uten mange av de moderne hjelpemidlene (vaskemaskin, støvsuger, WC) og med lite hjelp fra mannen. Både offentlige og private tilbød ferieopphold for husmødre og skaffet vikarer.

Foto: Thor Wiborg/Arbeiderbevegelsens Arkiv- og Bibliotek

Den universelle velferdsstaten

Etter mye strid, nøling og prøving fikk vi i etterkrigstida det vi gjerne kaller den universelle velferdsstaten . Der skulle det ikke skilles mellom uverdige og verdige fattige, og trygdeordningene skulle være en rettighet alle hadde. Man skulle «yte etter evne og få etter behov». Da Norge til slutt fikk en folketrygd i 1967, stemte alle partiene for. Noe slikt ville neppe vært mulig uten mellomkrigstidas og krigsårenes erfaringer.

I årene etter krigen ble det utviklet politikk både for arbeid, bolig, forsvarlig kosthold, helsevesen, skole, og trygghet «for ikke å lide nød» under sykdom, arbeidsløshet eller alderdom. Enstemmigheten betydde imidlertid ikke at striden helt hadde opphørt. Ett eksempel på det var barnetrygdloven. Da den ble vedtatt, etter 30 års diskusjon, skjedde det enstemmig. Men forut for både den og de andre familietrygdlovene lå det mye strid. Ikke minst var det mye uenighet om ordningen skulle være universell eller ikke. En universell ordning ble dyr, men at den enkeltes behov for støtte skulle vurderes, minnet mye om almisser, og det kunne være byråkratisk og tungvint å administrere.

Vel så viktig var det å sikre bred oppslutning om virkemidlene. En ordning som omfattet alle, var både enklere å administrere og enklere å sikre et folkeflertall bak. For ordningene ble finansiert ved hjelp av skatter, og ville folk betale skatt for noe de ikke selv hadde rett til? Tanken var at dersom man bare ga velferd til de fattigste, ville det bli en fattig velferd . Velferd til alle var derimot noe alle kunne se – og ikke minst oppleve – nytten av.

Folketrygden. Folketrygden ble vedtatt av et enstemmig Storting i 1967. Da hadde de forskjellig ytelsene som gjaldt alderdom, sykdom og arbeidsløshet gradvis blitt forbedret gjennom flere tiår. Det viktigste med folketrygden var at den er universell, ikke vurdert etter behov. Alle har rett til alderspensjon, lønn under sykdom og støtte ved arbeidsløshet.

Foto: ukjent fotograf/Arbeiderbevegelsens Arkiv- og Bibliotek

Kritikk av velferdsstaten

Først var det politikere, fagforeningsfolk og velgjørere som utformet løsninger, men etter hvert fikk også fagfolkene som arbeidet i velferdsstatens førstelinje, viktige roller: Sosionomer, helsepersonell og andre, noen ganger sammen med de som var velferdsstatens brukere. Det gjaldt for eksempel i barne- og eldreomsorgen.

I 1969 kom sykehusloven, som ga fylkene ansvar for å planlegge, bygge og drive institusjonene og avsluttet delingen av ansvaret mellom private og det offentlige. Mot slutten av 1960-årene ble det også gjort viktige endringer på andre områder, ikke minst for alkoholikerne og i fengselsvesenet, som etter hvert kom til å hete kriminalomsorgen . Man skulle ikke lenger bare straffe folk, men også hjelpe dem med å komme tilbake til samfunnet. Tvangsarbeid i løsgjengerloven ble også opphevet (i 1970, av et enstemmig Storting), og en ny type institusjoner ble etablert, som siktet på vern og utvikling.

Fra andre halvdel av 1960-årene begynte også aktivister, forskere og fagfolk å bruke menneskerettighetserklæringen når de kjempet for reformer. Det ble stadig mer vanlig å argumentere med at de hadde rettigheter som brukere og borgere, og flere skjønte at også de var omfattet av menneskerettighetene. Dette gjaldt også de som hadde blitt kalt «vanføre» eller «åndssvake», og en av de siste, virkelig store reformene i Norge handlet om å få de «psykisk utviklingshemmede» ut av institusjonene og inn i samfunnet. Det skjedde først på 1980- og 1990-tallet.

Det var ikke alle som opplevde statens omsorg som velferd. I mange tiår, helt fram til 1980-årene, opplevde for eksempel romanifolket, taterne, at staten førte en målrettet politikk mot kulturen og livsformen deres. Den statlige politikken var nok i stor grad motivert av et ønske om å ta vare på barna deres. I realiteten betydde den at mange ble fjernet med tvang, og påført psykiske og noen ganger fysiske skader for livet. Den nasjonale minoriteten ble forsøkt assimilert inn i det norske majoritetssamfunnet, slik også samene opplevde, og det ble ofte gjort med sterke tvangsmidler. Mange av disse menneskene opplevde ikke «velferdsstaten» som en velsignelse, men som et redskap for undertrykkelse.

Etter hvert som velferdsstaten ble utvidet til å omfatte nye grupper og inneholde nye funksjoner, møtte den også mer kritikk. Noe av dette handlet om at folk fikk høyere forventninger til den. Men det handlet også om at manglene ble synligere etter hvert som noen oppgaver ble løst. Noe av denne kritikken var rettet mot den makta som ligger innvevd i enhver form for omsorg: Saksbehandlerne og byråkratene ble en ny form for autoritet, slik romanifolket hadde opplevd hardere enn noen andre.

1970-årene bød på mye krass kritikk av velferdsstaten. Kritikken handlet først og fremst om at målet om likhet ikke var nådd. Noe av den handlet blant annet om (den manglende) innsatsen for den samiske befolkningen. Og mens den vanligste innvendingen mot velferdsstaten tidligere hadde vært frykt for misbruk av trygdeordningene, viste forskerne at det var et større problem med underforbruk av trygd. Folk brukte ikke rettighetene sine, enten fordi de ikke kjente dem, eller fordi de ikke visste hvordan de skulle benytte seg av dem.

Disse diskusjonene har fortsatt inn i vår egen tid. I 2006 ble mange av velferdsrettighetene lagt inn under Nav («Ny Arbeids- og Velferdsforvaltning»), som samlet det som før het Aetat og trygdeetaten. Det ble gjort i et forsøk på å lage én dør inn til velferdsstaten. Hvor godt det har fungert, er det delte meninger om. Under koronapandemien viste den norske velferdsstaten ekstremt stor omstillingsevne, og mange fikk for første gang oppleve at sikkerhetsnettet var der. På den andre siden har mange brukere sagt at de synes systemet er utilgjengelig og komplisert. Både det å finne fram til og det å søke på mange ytelser er vanskelig, og dyrtida har gjort at mange opplever at sikkerhetsnettet ikke dekker behovene.

I 2023 konkluderte en ekspertgruppe at flere av de universelle rettighetene ikke ivaretar behovene til barn i fattige familier godt nok. Mer enn hvert tiende norske barn vokser opp i en familie med vedvarende lav inntekt, så dette er ikke noe lite problem. Ekspertgruppen pekte blant annet på at altfor få av disse barna går i barnehage, og at mange ordninger forsvinner eller svekkes ved bare små endringer i inntekt. Forslagene til gruppen handlet blant annet om å styrke og forenkle rammebetingelsene for fattige familier med barn og å bryte ned barrierer for at barn skal kunne delta i barnehage og i organiserte fritidsaktiviteter. Hva Norge skal gjøre med velferdsstaten, også med tanke på at befolkningen raskt blir eldre, vil sannsynligvis bli en stor debatt i årene og tiårene som følger.

Velferdsstatens framtid

I dag er det bred oppslutning om velferdsstaten, men samtidig en utbredt uro om at den kanskje ikke er tilpasset alle de utfordringene den møter. Noe av denne uroen handler om Nav, om nivået på ytelsene og om avmakten den enkelte kan føle når man blir «klient» og står overfor et stort og ansiktsløst system.

En annen politisk strid handler om private løsninger skal få lov til å fylle stadig mer i det samlede velferdstilbudet. Et visst innslag av private og ideelle aktører har det alltid vært. Men hva skjer dersom mange kan betale seg forbi ventelista, for eksempel ved å ha private helseforsikringer, for helt grunnleggende helsetjenester som alle andre må stå i lange køer for? Slike politiske reformer for privatisering og kommersialisering, der tjenestene betales av egen eller arbeidsgivers lomme, presenteres sjelden som tiltak mot den offentlig finansierte velferden, men snarere som noe positivt, som en rett til valgfrihet og private løsninger. Men de fører til at både ressurser, kunnskap og arbeidskraft overføres fra velferdsstaten til et privat marked, der det er lommeboka og ventetiden eller hvor akutt situasjonen er, som veier tyngst. Dersom slike løsninger fortsetter å bre om seg, vil det på sikt skape et todelt helsevesen, der man ikke lenger snakker om uverdig og verdig trengende, men om betalingsdyktige og ikke-betalingsdyktige kunder på et helsemarked.

I et slikt system vil også det offentlige framstå som dyrt og komplisert ettersom det fortsatt må ta seg av alt det som ikke er lønnsomt på markedet, og som private forsikringer ikke vil dekke. Et privat parallelt helsevesen som bare behandler de ukompliserte lidelsene, og som får godt betalt for å gjøre det, vil fort framstå som bedre og mer moderne.

Den kollektive kulturen som lå til grunn for velferdsstaten, tok om lag hundre år å skape. Til grunn for den lå et positivt frihetsbegrep, «der frihet var mulighet for utfoldelse, ikke bare frihet fra inngrep. Slik frihet kunne bare realiseres hvor samfunnet, kollektivet, skapte trygghet» (Anne-Lise Seip). Resultatet har stått seg godt, selv om det fremdeles er mye strid om hvordan velferdsstaten skal finansieres og organiseres.

Vi har fortsatt et gratis helsevesen i verdensklasse og en skole som er tilgjengelig for alle. I Norge er helse og kunnskap en rett du har, ikke en vare du kan kjøpe på et marked. En cellegiftbehandling mot kreft, en nyretransplantasjon eller en pacemaker som skal hjelpe hjertet ditt å slå, er ikke noe du må kjøpe eller få gjennom forsikringsselskapet ditt, selv om de koster mange hundre tusen kroner: Det er noe du har rett på fordi du er statsborger i det norske samfunnsfellesskapet. Ordningen er finansiert gjennom et spleiselag, i form av direkte, progressiv skatt og felles kontroll over den store norske petroleumsformuen.

At vi klarte å få til noe sånt, er et lite under – men det kom ikke av seg selv. Og det kommer ikke til å fortsette å være sånn av seg selv heller.