Del 2 – Norge: Stat og nasjon

Norge er et gammelt land. Som stat og nasjon er Norge litt nyere. Det norske demokratiet, med flertallsstyre og maktfordeling, har utviklet seg gradvis gjennom de siste 200 årene. Hva det vil si å være «norsk» har også forandret seg. Noen har flyttet ut, andre har flyttet inn.

Mirakelåret 1814. Presten Pavels kalte 1814 for et «mirakelår» ved slutten av 1814 fordi Norge løsrev seg fra underordningen under Danmark, skrev en for sin tid demokratisk grunnlov og valgte en egen konge. Resultatet ble riktignok en union med Sverige under en felles svensk konge, men Grunnloven og det meste av friheten ble beholdt. Maleriet viser riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814.

Foto: Oscar Wergeland: Riksforsamlingen på Eidsvoll. Maleri, 1885/Stortinget/O. Væring Eftf. AS

Overblikk over norsk historie

Jan Eivind Myhre

Norge er et gammelt land. Ikke så gammelt som Egypt eller Hellas, men med godt over tusen år bak seg. Historisk sett er Norge både et landområde, en stat og en nasjon. De tre fant sammen til én først i 1814, som dermed er det viktigste årstallet i norsk historie.

Landet kom først. «Norðvegr» var navnet på skipsleia og vestkysten av mye av det som er dagens Norge. Landet – territoriet – Norge har ikke alltid vært det samme som i dag. Landet ble samlet til et Norge i omtrent år 900 ved at den første kongen, Harald Hårfagre, bekjempet mange lokale høvdinger. Siden har det norske riket vært langt større enn nå, til tider det rene «Norgesveldet». Det omfattet Island, Grønland, Færøyene, øyene nord for Skottland og de senere svenske områdene Bohuslän, Jämtland og Härjedalen. Disse ble tapt før 1814. Grensen mot Sverige og Finland, et område der det lenge bare bodde samer, ble fastlagt i 1755, mot Russland i 1826. Siden da har landet Norge vært det samme.

Norges samling. Snorres kongesagaer, skrevet på 1200-tallet, forteller om dronning Ragnhilds drøm. Hun var småkongen Halvdan Svartes kone og mor til Harald Hårfagre. Drømmen om et tre som vokste og kom til å dekke hele Norge er tolket som en forutsigelse om Norges samling, gjennomført av sønnen.

Illustrasjon: Erik Werenskiold. Fra Snorres kongesagaer

Når ble Norge en stat ? Staten fantes knapt i vikingtiden (ca. 800–1050) og middelalderen (til ca. 1536). Kongene reiste rundt med sin hird (hæravdeling) og bodde på forskjellige steder. Landet ble mer samlet og mer lik en stat med et felles lovverk, blant annet med kong Magnus Lagabøtes landslov fra 1274, som er blant Europas eldste landsdekkende lover. Tidlig på 1300-tallet hadde kongen mer permanent tilhold i Oslo, med begynnelsen på en statsadministrasjon.

I senmiddelalderen, fra 1300-tallet til 1500-tallet, ble staten Norge sterkt svekket. Den store pesten Svartedauden (1349–1350) tok livet av omtrent halvparten av befolkningen. Landet ble tvunget inn i union med nabolandene som en slags juniorpartner. Historikerne snakker om Norges nedgang i senmiddelalderen.

Det ble ikke bedre deretter. Under unionen med Danmark i den lange perioden fra 1380 til 1814 mistet Norge sin selvstendighet, særlig etter reformasjonen i 1536–1537. Norge ble et «lydrike», nesten en koloni , og var ikke lenger noen selvstendig stat. Landet hadde riktignok noen egne institusjoner – et eget lovverk og til tider en egen stattholder (guvernør) – og landet opplevde betydelig økonomisk framgang. Den dansk-norske staten ble stadig sterkere og utviklet seg til et enevelde (fra 1660), med kongen som absolutt hersker av Guds nåde.

Hva med nasjonen , folkefellesskapet, Norge? Det er mer komplisert. Det er ingen tvil om at folk flest i eldre tid både omtalte seg med lokale betegnelser (som trønder, totning og bergenser) og så på seg selv som nordmenn , til forskjell fra dansker eller svensker. Det gjaldt til og med innbyggere med danske og tyske røtter, mange av dem embetsmenn, kjøpmenn og håndverkere. Unntaket var samene, som var innbyggere av Danmark-Norge, men som ikke ble behandlet som nordmenn eller opplevde seg som nordmenn. I dansketiden, fram til 1814, kalte mange nordmenn seg patrioter . I tiden etter 1814 vokste det frem en moderne nasjonalisme. Den forutsatte langt på vei lese- og skrivekyndighet og kunnskap om norsk historie, norsk folkeliv og norsk natur.

«Mirakelåret» 1814

1814 er utvilsomt det viktigste årstallet i norsk historie. Landet forble det samme, men 1814 representerte begynnelsen på både den moderne staten Norge og nasjonen Norge. Det skyldtes ikke minst Grunnloven , som er Europas eldste eksisterende trykte Grunnlov.

Hvordan kom dette «miraklet» til? Den ene forklaringen er tilfeldighetene, det vil si stormaktspolitikken under Napoleonskrigene. Danmark var på Napoleons side og tapte. Sverige var på de andre stormaktenes side og vant. Svenskene fikk Norge i krigsbytte, godkjent av stormaktene som en erstatning for at Russland hadde erobret Finland. Den andre forklaringen var at nordmennene protesterte på å bli gitt bort «som kveg» (som det ble sagt) og gjorde opprør. Patriotismen gikk over til å bli et ønske om nasjonal selvstendighet. Under ledelse av den danske prins Christian Frederik ble det innkalt til grunnlovsforsamling på Eidsvoll våren 1814.

Resultatet ble en grunnlov, som ble vedtatt 17. mai 1814, og Christian Frederik ble valgt som konge i et fritt rike. Grunnloven var inspirert av den amerikanske grunnloven av 1787 og den franske av 1791 (som ble kortvarig), som begge bygget på opplysningstidens ideer. Kongedømmet ble konstitusjonelt, det vil si at kongen hadde lite makt og ble begrenset av Grunnloven. Makten ble fordelt på tre institusjoner:

• nasjonalforsamlingen (Stortinget), som ga lover og bestemte over statsbudsjettet
• kongen og regjeringen , som utøvet makten i det daglige
• rettsvesenet , som uavhengig dømte på grunnlag av lovene

Grunnloven ga utstrakte såkalte borgerlige friheter for næringsvirksomhet, ytringsfrihet og politiske rettigheter, ikke ulikt dagens menneskerettigheter, inspirert av menneskerettighetserklæringen under den franske revolusjonen. Frihetene gikk ikke så langt, men grunnloven var likevel den frieste i Europa i mange tiår og ble en inspirasjon i mange andre land.

Grunnloven ga befolkningen videre politiske rettigheter enn i andre land. Hele 45 prosent av den voksne mannlige befolkningen fikk stemmerett (20–25 prosent av den voksne befolkningen). Det gjaldt embetsmenn og næringsdrivende borgere (kjøpmenn, håndverkere og skippere). At Grunnloven ga alle selveiende (frie) bønder og leilendinger (som leide et gårdsbruk) en stemme på linje med andre som hadde stemmerett, var unikt i Europa på den tiden.

Bestemmelsene om religion var de minst liberale. Grunnloven bestemte at statens religion var lutheranismen, og ifølge paragraf 2 var jødene «fremdeles utelukket fra riket» på lik linje med jesuitter og andre katolske ordener. Denne paragraf 2 var Grunnlovens skamplett. Først noen tiår etter 1814 ble mange religiøse forbud fjernet. Prestenes monopol på å forkynne («konventikkelplakaten») ble fjernet i 1842, en lov om dissentere ble vedtatt i 1845, og jødene fikk adgang til riket i 1851. Det åpnet for fri religionsutøvelse og andre rettigheter for jøder, katolikker og andre kristne menigheter. Norge forble et kristent og lutheransk land med statskirke inntil 2012, heretter kalt Den norske kirke. Selv om Norge fra 1800-tallet og utover ble sekularisert, det vil si at religionen betydde mindre i livet til folk flest, lever arven fra kristendommen fremdeles videre i norsk kultur, menneskeoppfatning og språk.

Grunnloven av 1814. Grunnloven er i dag verdens nest eldste eksisterende grunnlov, vedtatt 17. mai i riksforsamlingen på Eidsvoll, så Norges nasjonaldag er en grunnlovsdag. Med sin bestemmelse om stemmerett til 45 prosent av alle menn, medregnet bønder, og sin liberale holdning til næringsdrift og ytringsfrihet, var den avansert for sin tid. Men paragraf 2 om å utelukke jøder og jesuitter var illiberal. Det originale dokumentet var undertegnet med segl.

Foto: Vidar M. Husby/Stortinget

1800-tallet: det moderne Norge blir til

Sverige aksepterte ikke det norske opprøret våren 1814 og gikk til krig mot Norge. Sverige fikk støtte av de europeiske stormaktene, og etter en kort krig måtte nordmennene godta en union med Sverige. Etter forhandlinger ble imidlertid Grunnloven beholdt, med små forandringer som angikk unionen. Den svenske kong Karl 13 ble også norsk konge, etterfulgt av Karl Johan og hans etterfølgere fram til 1905.

Norge gikk altså inn i unionen som et nesten helt fritt rike, med egen Grunnlov, egen nasjonalforsamling, egen administrasjon, eget rettsvesen og egen hær. Bare kongen og utenrikspolitikken var svensk. Flagget ble en blanding av det svenske og norske flagget, på folkemunne kalt «sildesalaten». Unionen var ikke populær, men ble lenge akseptert fordi den ga store friheter. Svenske forsøk på å knytte de to landene tettere sammen ble motarbeidet av Stortinget.

På praktisk talt alle områder var 1800-tallet en framgangstid, politisk, økonomisk, sosialt og kulturelt. Oppsummert kan vi si at Norge ble mer demokratisk, rikere og mer åpent. Sammenlignet med landet på 2000-tallet var demokratiet rundt 1900 lite utviklet og fattigdommen stor (men kanskje mindre enn i andre land). Stemmeretten forble den samme til 1884, da den ble utvidet. Alle menn fikk stemmerett i 1898. Kvinnene oppnådde stemmerett i etapper fra 1901 til 1913 (full statsborgerlig stemmerett). Bare i New Zealand og Finland fikk kvinnene tidligere stemmerett. Fattige kvinner og menn som hadde mottatt offentlig økonomisk støtte (fattigunderstøttede), fikk først stemmerett i 1919. Demokratiet ble også utviklet på andre områder. Det folkevalgte Stortinget utvidet sin makt da det vedtok å møtes i Storting hvert år fra 1870 (tidligere bare hvert tredje år). I 1884 innførte Stortinget parlamentarisme , noe som betydde at regjeringen måtte ha støtte fra de folkevalgte i Stortinget. Før dette utnevnte kongen selv regjeringen. Parlamentarismen har Norge fremdeles. Denne styreformen finnes i flere demokratiske land, men ikke i alle.

I 1837 tok demokratiet et viktig skritt da det ble innført lokalt selvstyre . Såkalte formannskapskommuner ble opprettet, der bøndene ofte kom til å styre. Stemmerettsreglene var de samme som ved stortingsvalg. Kommunene fikk mange oppgaver, som stadig ble flere. De angikk kirken, skolene, sosiale forhold og kommunikasjonene.

Industrialiseringen. Borregaard fabrikker i Sarpsborg tidlig på 1900-tallet. Her ble produsert cellulose og papir for eksport. Industrialiseringen i Norge startet i 1840-årene med tekstilvarer, skipsverft, varer fra skogen og forbrukerindustri (hermetikk, øl) som de viktigste. I flere tilfeller, som i tekstilindustri og på Borregaard, kom kapital og fagfolk fra utlandet.

Foto: Enerett Sigurd Hansen/Mittet & Co. AS/Nasjonalbiblioteket

Norsk økonomi var i krise etter krigene fram til 1815. Fra 1830-årene skjøt den økonomiske veksten fart, med trelasteksport, fiskeeksport (tørrfisk og klippfisk) og eksport av metaller som drivkraft. Industrialiseringen begynte i 1840-årene i og omkring de største byene, med tekstilindustri og jern- og metallindustri (skipsverft, mekaniske verksteder og støperier) som de første. Forbruksindustri som ølbryggerier og fyrstikkindustri fulgte. Aller viktigst ble skogindustrien, først med sagbruk (en gammel næring) og høvlerier, fulgt av tresliperier og papir- og cellulosefabrikker (råvare for papir og tekstil). I en periode på slutten av 1800-tallet var Norge verdensledende på eksport av papir og cellulose. Både tekstilindustrien og papir- og celluloseindustrien (som Borregaard i Sarpsborg) ble godt hjulpet frem av utenlandske investeringer. Norge var et åpent land, både økonomisk og på andre måter, og fulgte den vesteuropeiske utviklingen.

Ennå tidlig på 1900-tallet var landbruket den viktigste næringsveien målt i antall sysselsatte. Den typiske nordmann var bonde. Fra andre halvdel av 1800-tallet og videre på 1900-tallet skjedde det en stor teknisk utvikling i landbruket, med innføring av alle slags maskiner. Næringen utviklet seg til et handelsjordbruk. Denne utviklingen kalles også «det store hamskiftet i bondesamfunnet». Men jordbruket kunne ikke forsyne alle nordmenn med matvarer, og en god del ble importert.

Norge var et land av småbrukere . Det vil si at de satt på gårder som var for små til å gi nok inntekt til å dekke livsoppholdet. Fremdeles kan vi langt på vei si at Norge er et småbrukerland. Folk i landbruket hadde mange ulike virksomheter på gang som gjorde levebrødet tryggere, som fiske, skogsarbeid, håndverk, sjøfart, transport, anleggsarbeid eller ansettelse i det offentlige. På 1800-tallet fantes mange såkalte husmenn, en slags jordbruksarbeidere som leide hus og litt jord av bonden. De var delvis avhengige av bonden for arbeid, men var ellers frie, til forskjell fra jordbruksarbeidere mange steder i Europa. På 1900-tallet ble jordbruket mer spesialisert, men ble fortsatt stort sett drevet som små gårdsbruk.

Et symbol på Norges åpenhet og velstand var den store handelsflåten. Allerede i 1870 hadde landet verdens tredje største handelsflåte, etter Storbritannia og USA, og fraktet varer og mennesker på skip jorden rundt, ikke bare til og fra Norge. Uttrykket «verdens fraktemenn» ble brukt.

Tidlig på 1900-tallet var Norge et av verdens rikeste land, om enn ikke aller rikest. Teknologien var kommet langt, med telegraf og telefon, elektrisk sporvei og forstadsbane i Oslo (kalt Kristiania til 1925), vannkraft med turbiner, kino, elektrisk belysning noen steder, et omfattende jernbanenett og dampskip i rute langs hele kysten.

Hva var forklaringen på denne utviklingen? Et stykke på vei skyldtes den en tidlig utvikling av det som senere ble kalt den norske modellen (se kapittelet Den norske samfunnsmodellen ). Staten la til rette for infrastruktur (grunnlagsinvesteringer). Landet hadde et stabilt styre , med lite opprør og vold. De sosiale forskjellene var relativt små og kvinnenes yrkesdeltakelse nokså høy. På bygdene hadde norske kvinner en relativt sterk og uavhengig stilling, mens gifte kvinner i byene var mer underlagt ektemannen. Norge hadde spesielt mange frivillige organisasjoner (se kapittelet Frivilligheten ), og befolkningen hadde i stor grad samme etnisitet, religion og kultur. Minoritetene var unntaket som bekreftet regelen.

Bondesamfunnet. Helt fram til omtrent 1950 bodde halvparten av befolkningen på landet. De fleste var bønder, men siden gårdsbrukene var små, hadde de fleste en virksomhet på si, som fiskere, i skogen, på anlegg, i gruver og industri eller offentlig tjeneste. Norske bønder eide jorda selv, men hadde fram til tidlig 1900-tall husmenn, eiendomsløse som leide hus og jord av bonden, som arbeidshjelp.

Foto: Anders Beer Wilse/Norsk Folkemuseum

Hvem var norske?

Etter 1814 fulgte en bølge av nasjonalisme. Nordmennene forsøkte å finne sin identitet , og de fant den i historie, i folkeviser og -eventyr, i klesdrakt og bygningsskikk og i geografien: landskap, dyreliv og planter. Dette var nasjonalromantikkens tid. I historiefaget lengtet man tilbake til vikingetid og høymiddelalder, den gang Norge hadde vært et selvstendig rike.

Men hvem var nordmennene, egentlig, de snaut én million i 1814 og to millioner i 1890? Grunnloven sa ingenting om statsborgerskap. Den brukte betegnelser som innbygger , borger eller undersått . I praksis var alle som hadde bodd i Norge en tid, norske innbyggere; det gjaldt altså også innvandrere. Fram til første verdenskrig innvandret mange svensker, men også dansker, tyskere, briter, finner, russere (mest jøder, etter 1851) og andre. Man kunne også støte på en og annen afrikaner eller afro-amerikaner, brakt til Norge av misjonærer eller strandet som sjøfolk. I 1900 var snaut tre prosent av befolkningen født i utlandet. Innvandrerne ble som regel raskt integrert, til dels assimilert. Først i 1888 ble det vedtatt en statsborgerlov, som sa at man måtte være født i landet for å være statsborger. Borgerskap var lett å oppnå etter søknad.

Samene var norsk urbefolkning (som det senere kom til å hete), men ikke en del av det nasjonale fellesskapet, med et annet språk og til dels en annen kulturform enn majoritetsbefolkningen. De var innbyggere av Norge, og reindriftssamene hadde oppnådd stemmerett allerede i 1821. Som en del av byggingen av en felles nasjonal identitet ble samene fra midten av 1800-tallet utsatt for en hardhendt fornorskingspolitikk, som særlig gikk ut over språket. Den varte til et stykke etter andre verdenskrig. Også kvenene (innvandrere fra Finland) i nord, skogfinnene på Østlandet (innvandret på 1600-tallet), de omvandrende romani (tatere) og rom (sigøynere) ble utsatt for fornorskingspolitikken. Jødene ble nokså godt integrert i det norske samfunnet, men beholdt sin religion.

Norge var altså på 1800-tallet fremdeles på mange måter et bondeland, selv om bybefolkningen økte sterkt, særlig i annen halvdel av århundret. I 1914 bodde 40 prosent av befolkningen i byer og tettsteder. Det var få godsdannelser, og bøndene eide selv jorda, noe som var uvanlig i Europa. Gruppen av husmenn ble sterkt redusert mot slutten av århundret. Husmennene ble selveiere, reiste til byene eller dro til Amerika. Utvandringen til Amerika, der også folk fra byene og bønder dro, var stor. Utvandringen fra Norge var den nest største i Europa etter folketallet. Utvandrerne dro på grunn av dårlige økonomiske og sosiale utsikter. Men slik var det overalt i Europa, så grunnen til at så mange flere nordmenn reiste, var snarere de gode mulighetene: De var vestvendte, hadde skipsfarten, kunne lese og skrive og hadde, tross alt, midler nok til å dra.

Et tidlig moderne land

Til forskjell fra hva mange tror, ble altså Norge allerede i løpet av 1800-tallet et ganske moderne og avansert samfunn for sin tid. Det gjaldt både styreform og utdanning.

Den norske eliten som styrte på 1800-tallet, var embetsmennene, ikke adelen eller de rike kjøpmenn og industrieiere som i andre land. Embetsmennene, med sin høyere utdanning, kunne framstå bedrevitende, men de var valgt, var forholdsvis ukorrupte og skodde seg ikke økonomisk på folkets bekostning. Deres tid som styrende elite tok slutt da parlamentarismen kom i 1884 og stemmeretten ble utvidet i årene som fulgte. De næringsdrivende fikk større innflytelse og middelklassen (som lærerne) mer makt, og ved århundreskiftet begynte arbeiderbevegelsen å gjøre seg gjeldende.

I kjølvannet av at parlamentarismen ble innført, fulgte en serie med sosiale reformer , fra regulering av fabrikkarbeid og arbeidsformidling til støtte ved sykdom og arbeidsløshet. Men rettighetene nådde langt fra alle, og mange var fremdeles fattige (se kapittelet Velferdsstaten ). Ved århundreskiftet hadde Norge likevel verdens laveste dødelighet og høyeste forventede levealder, selv om den bare var 50–55 år.

At Norge var et nokså moderne og avansert land rundt 1900, skyldtes også utdanningen , som for det meste var offentlig finansiert. Både jenter og gutter hadde skoleplikt allerede fra 1739. Opplæringen til å lese og skrive var først og fremst religiøst motivert. Da skolevesenet ble sterkt utbygget utover 1800-tallet, ble den også mer sekulær. Den videregående og høyere utdanningen var også sekulær, men det var bare et lite mindretall som fikk slik utdanning. Norge fikk sitt første universitet i 1811, og utover i århundret ble det grunnlagt en rekke fagskoler for lærere, ingeniører, sykepleiere, sjøfolk, folk i handel og andre. At befolkningen hadde god utdanning, var et viktig grunnlag for både den økonomiske og den demokratiske utviklingen.

Lese- og skrivekunnskap var både en forutsetning for og et resultat av den mengden frivillige organisasjoner og såkalte folkebevegelser som ble dannet fra 1840-årene av, og som skapte et av verdens livligste sivilsamfunn. Det forutsatte også en ytrings- og organisasjonsfrihet som var vid, kanskje verdens videste, men ikke ubegrenset. De fire store folkebevegelsene omfattet misjon, avhold, de nasjonale bevegelser og arbeiderbevegelsen. I tillegg kom en rekke økonomiske, politiske og sosiale organisasjoner, politiske partier, næringsorganisasjoner, yrkesforeninger, idrettsklubber, kvinneforeninger og rent sosiale klubber. De var bygd opp på demokratisk måte og fungerte som pressmiddel mot stat og kommuner, i tillegg til at de skapte sosial sammenheng. Det er sagt at folkebevegelsene demokratiserte Norge (se kapittelet Frivilligheten ).

Nasjonalromantikken. Nasjonalromantikken var en bevegelse i samfunnets eliter som dyrket norsk bygdeliv og -kultur. Et høydepunkt var maleriet «Brudeferden i Hardanger» av Adolph Tidemand og Hans Gude, presentert i 1849 sammen med et dikt av Andreas Munch og musikk av Halfdan Kjerulf. Den politiske nasjonalismen kom senere i århundret og var et langt mer folkelig fenomen.

Foto: Hans Gude og Adolph Tidemand: Brudeferd i Hardanger. Maleri, 1848/Nasjonalmuseet

Unionsoppløsningen 1905 og det nye Norge

Unionen med Sverige var en løs union, der Norge hadde selvstendige institusjoner på nesten alle områder. Men sett fra norsk side var det flere problemer med unionen. Kongen var svensk og hadde for eksempel makt til å godkjenne lover. Flagget var ikke «rent», men hadde et unionssymbol i hjørnet. Det største problemet for nordmennene var at utenrikspolitikken og utenrikstjenesten ble styrt fra Sverige. Norge hadde en stor utenrikshandel og en svært stor handelsflåte, og mangelen på egen utenrikstjeneste var et praktisk problem. Det såret den stadig sterkere norske nasjonalfølelsen.

Mange års politiske stridigheter endte med at Stortinget erklærte unionen for oppløst i 1905, til svenske protester. Krig mellom partene kunne ha brutt ut, men etter forhandlinger vant moderate krefter fram, og unionen ble fredelig oppløst. Dette ble i mange land sett på som en modell for fredelig løsning av internasjonale konflikter. Det ble avholdt folkeavstemning med overveldende flertall for oppløsning. Kvinnene, som ikke hadde stemmerett, arrangerte en uoffisiell avstemning med samme resultat. Regjeringen fant en kandidat til kongetronen, Prins Carl av Danmark, med svensk mor og britisk ektefelle. I en folkeavstemning om styreformen valgte flertallet av befolkningen at Norge skulle være et kongedømme og ikke en republikk. Dermed ble også Europas stormakter fornøyde – bare Frankrike og Sveits var republikker. Carl ble konge under navnet Haakon 7. Kongen mistet riktignok nesten all makt og ble først og fremst et symbolsk samlingspunkt. Dette viste seg å være viktig nok, ikke minst under andre verdenskrig, da kongen markerte motstand mot tyske okkupanter.

Unionen med Sverige var bare ett av to nasjonale problemer. Det andre problemet var det mange anså som den uformelle kulturelle unionen med Danmark. Skriftspråket i Norge var dansk, og en nasjonal bevegelse ønsket et norsk språk bygget på norske dialekter. Oppgaven med å forme dette skriftspråket påtok Ivar Aasen seg. Skriftspråket, kalt landsmål (senere nynorsk), ble sidestilt med det danske riksmålet (senere kalt bokmål) allerede i 1885. Norge har hatt mye språkstrid siden, ikke minst med forsøkene på å smelte de to språkene sammen til samnorsk. Språkene har likevel nærmet seg hverandre, og mellom dagens skriftlige nynorsk og bokmål er avstanden liten. Avstanden mellom dialektene kan være atskillig større.

«Den nye arbeidsdagen» og den nye politikken

Unionsoppløsningen også økonomiske konsekvenser. Selvstendigheten førte til nasjonal begeistring, og sammen med gode konjunkturer, ga det et økonomisk oppsving, ofte kalt «den nye arbeidsdagen». Det skjedde storstilt utbygging av fossekraft til industri i norske fjell- og fjordstrøk, som Norsk Hydro i Telemark og i mange vestlandsfjorder. Til dette trengtes kapital, også utenlandsk. For å beholde en viss nasjonal kontroll ble de såkalte konsesjonslovene vedtatt. De regulerte og begrenset utenlandsk oppkjøp av norske fosser og sikret «hjemfall», det vil at staten fikk tilbake rettighetene etter en viss tid. Slike bestemmelser finnes fortsatt.

Det var i de første årene etter 1905 at Norge ble et virkelig industriland. I tillegg til den kraftkrevende industrien fantes hermetikkindustrien, som ga Stavanger tilnavnet «Norges Manchester». Treforedlingsindustrien var fremdeles viktig. Norge var stadig et framtredende skipsfartsland. En ny næring var hvalfangsten i Arktis, drevet fra byene i Vestfold. Fram til første verdenskrig var den økonomiske veksten i landet formidabel.

Den første verdenskrigen forandret mye. Skipsfarten, som hadde tjent store penger på spekulasjon under krigen, gikk på en smell. Det skyldtes delvis tapet av skip under krigen, men også at verdenshandelen ble redusert etterpå. Hele den vestlige verden gikk inn i en krise, enten i 1920-årene (Tyskland) eller i 1930-årene (USA) eller begge deler. Arbeidsledigheten var stor også i Norge. Likevel klarte landet seg brukbart gjennom det som er kalt «vekst gjennom krise». Småindustri vokste fram lokalt, med møbelindustri på Sunnmøre og konfeksjonsindustri i Romsdal som eksempler. Andre eksempler var ny forbrukerindustri, som produksjon av sykler og radioer. Fiskeriene ble hjulpet fram av ny teknologi, statlig regulering og en revolusjon i meteorologien, en vitenskap der Norge ble verdensledende. Selv med høy arbeidsledighet var det også stor økonomisk vekst, og det store flertallet som hadde arbeid, opplevde høyere levestandard, med mer fritid og større forbruk.

At Norge ble et industrialisert samfunn, betydde at det vokste fram en industriarbeiderklasse og en arbeiderbevegelse. Fra 1880-årene ble mange fagforeninger dannet, og Landsorganisasjonen (LO) kom til i 1899. Motsatsen, arbeidsgivernes forening, senere NHO, ble grunnlagt året etter. Arbeiderpartiet ble stiftet i 1887, bare tre år etter Venstre og Høyre, som var de første politiske partiene. Arbeiderpartiet fikk også tilslutning av anleggsarbeidere (ofte svenske, kalt rallare ), fiskere, mange håndverkere og småbrukere. Mange tok del i de mange arbeidskonfliktene mot slutten av 1800-tallet og inn i det nye århundret.

Fra 1884 til 1935 var det partiet Venstre som dominerte norsk politikk. Partiet satt store deler av tiden i regjering, avbrutt av kortere perioder med Høyre-styrte regjeringer. Partiene inngikk i koalisjoner med mindre partier, som Bondepartiet (Senterpartiet). Til tross for mange regjeringsskifter forble likevel Norge et av de relativt få landene i Europa som opprettholdt et parlamentarisk demokrati, med utstrakt ytrings- og organisasjonsfrihet. Politikk på den ytre høyresiden, inspirert fra Italia og Tyskland, fikk nokså liten innflytelse i Norge. På venstre side av politikken var innflytelsen større, spesielt fra den russiske revolusjon i 1917. Både Arbeiderpartiet og fagbevegelsen førte rundt 1920 en revolusjonær språkbruk, men i midten av 1930-årene var partiet blitt sosialdemokratisk. Kommunistene dannet sitt eget parti i 1923.

1935 ble et vannskille i norsk politikk og fagbevegelse. I 1935 gikk Arbeiderpartiet i regjering etter en avtale med Bondepartiet, det såkalte kriseforliket . Samme år ble en avtale mellom arbeidstakere og arbeidsgivere inngått, den såkalte hovedavtalen , som fremdeles gjelder.

Lovgivning om sosiale spørsmål fram til 1935 ble særlig fremmet av Venstre, med støtte av det sosialliberale småpartiet Arbeiderdemokratene og Arbeiderpartiet, iblant støttet av Høyre. Åtte timers arbeidsdag ble vedtatt allerede i 1919 (se kapittelet Velferdsstaten ).

Mellomkrigstiden ble også et unntak fra den lange perioden med åpenhet mot verden som startet på 1800-tallet, både for økonomien og for befolkningen. Allerede i 1901 kom en fattiglov som forpliktet innvandrere til å søke arbeid. Passplikten, som var blitt opphevet i 1860, ble gjeninnført i 1917. Plikten ble strengere i mellomkrigstidens urolige politiske klima. Det ble vanskeligere å komme inn i landet, og rom ble stengt helt ute i 1927. Jødiske flyktninger i 1930-årene måtte gjennom et trangt nåløye. Andelen innvandrere sank og nådde et bunnpunkt i 1950, da bare halvannen prosent av befolkningen var født utenfor landet.

Den nye elektriske arbeidsdagen. «Den nye arbeidsdagen» kalles ofte årene etter 1905, både fordi Norge ble helt selvstendig da unionen med Sverige opphørte, og fordi elektrisiteten ga kraft til mye ny industri og til lys og varme i mange husholdninger. Den elektriske kraften kom fra landets mange fosser og bandt industrien til der fossene lå. Etter hvert kunne strømmen fraktes over lange strekninger, som på bildet.

Foto: Statkraft

Andre verdenskrig – «krigen»

Det har vært en del av Norges historiske hell at landet i over 200 år har stått utenfor krigene i Europa. Unntaket er tyskernes okkupasjon av Norge mellom 9. april 1940 og 8. mai 1945. Norge holdt seg i prinsippet nøytralt under første verdenskrig og fram til 1940, men er blitt betraktet som en «nøytral alliert», på parti med vestmaktene. Nazi-Tyskland betraktet Norge, med sin lange kyst, som et strategisk viktig land. Ikke minst var den svenske jernmalmen som ble skipet ut fra Narvik, viktig for den tyske krigsmakten. Tyskland ønsket også Norge som alliert, fordi landet ble betraktet som germansk og «arisk». På det meste var 400 000 tyske soldater og administratorer stasjonert i Norge under krigen.

I okkupasjonen allierte tyskerne seg med det norske nasjonalsosialistiske partiet Nasjonal Samling (NS), ledet av Vidkun Quisling. Partiet hadde vært et miniparti, redusert til en sekt, før krigen, men okkupantene gjorde det til det eneste lovlige partiet, og medlemstallet steg betydelig. NS fikk etter hvert betydelig innflytelse på styringen av landet, men var alltid under sterk kontroll av de tyske okkupantene.

Okkupasjonen. 9. april 1940 ble Norge okkupert av det nazistiske Tyskland. Her er tyske soldater som marsjerer i Oslo hovedgate, Karl Johans gate. Den norske hæren ytte motstand i bare to måneder, men sivil og militær motstand fortsatte i det skjulte.

Foto: Henriksen & Steen/Nasjonalbiblioteket

Den norske militære motstanden etter 9. april varte bare et par måneder. Kongen og regjeringen flyktet, og det ble etablert en eksilregjering i England. I Norge ble motstanden organisert i en militær del (Milorg) og en sivil del (Sivorg). Sabotasjer ble vanlig mot slutten av krigen, mens passiv motstand ble organisert blant annet av lærere og prester. Vanlige nordmenn protesterte gjerne i det små, men de fleste hadde nok med sitt i et samfunn preget av rasjonering på varer og en sterk tysk tilstedeværelse.

Mest utsatt var de norske jødene. De ble gradvis fratatt eiendom og rettigheter, og høsten 1942 ble hele den jødiske befolkningen forsøkt arrestert for at de skulle ende sitt liv i gasskamrene. Vel en tredel av den jødiske befolkningen på om lag 2100 personer ble drept. De fleste øvrige flyktet til det nøytrale Sverige ved hjelp av motstandsbevegelsen. Også tusener av motstandsfolk klarte å rømme. Det har blitt diskutert om den øvrige norske befolkningen støttet de norske jødene godt nok under krigen, om jødene var en del av det norske «vi» på linje med andre.

Sammenlignet med andre okkuperte land ble Norge moderat rammet under krigen. 10 000 nordmenn omkom, og relativt lite bebyggelse ble bombet eller brent. Unntaket var Finnmark og Nord-Troms, der tyskerne brente all bebyggelse da de trakk seg tilbake fra de framrykkende sovjetiske styrkene i 1944. Okkupantene hadde bygget ut betydelig infrastruktur i Norge – veier, jernbaner, flyplasser og industri – som kom landet til gode etter krigen.

Rettsoppgjøret etter krigen ble hardt. Medlemskap i NS ble i seg selv regnet som et lovbrudd. Dødsstraff var egentlig avskaffet i straffeloven av 1902, men ble gjeninnført av eksilregjeringen under krigen. 25 nordmenn og 12 tyskere ble henrettet. Siden er dødsstraffen igjen fjernet.

Frigjøringen. 8. mai 1945 overga Tyskland seg til de allierte og Norge gjenvant friheten. 13. mai kom kronprins Olav tilbake etter å ha vært i eksil i England. I forsetet på bilen sitter motstandsmannen Max Manus.

Foto: ukjent fotograf/NTB

Det stabile «vi» – den første etterkrigstiden

Landet kom økonomisk raskt på fote etter krigen, selv om rasjonering på enkelte varer varte helt til 1960. Arbeiderpartiet hadde rent flertall på Stortinget fram til 1961 og førte en streng reguleringspolitikk, som ble løsere etter hvert. Fram til 1970-årene var den økonomiske veksten formidabel, med en voksende industri. Norge ble et land av boligeiere og bileiere og et stykke på vei av hytteeiere, noe som særlig ble tydelig i tiårene etter 1970. Andelen av inntekten som norske husholdninger brukte på mat, sank drastisk, et sikkert tegn på velstandsøkning.

Etter 1961 har ingen partier hatt absolutt flertall i Stortinget. Regjeringsmakten har ligget hos mindretallsregjeringer (Arbeiderpartiet eller Høyre) eller hos koalisjoner. Regjeringene har bestått enten av partier på høyresiden (Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet, Senterpartiet) eller partier på venstresiden (Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet). Venstre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet omtales gjerne som sentrumspartier, og derfor kunne det siste delta i koalisjoner på begge sider. Sammenlignet med mange andre land har Norge gjennomgått få store politiske kriser og ingen kriser som kan kalles demokratiske.

Det stabile «vi». Hva betydde det norske «vi» i den første generasjonen etter 2. verdenskrig? Befolkningen og politikerne var samlet om oppbyggingen etter krigen, de sosiale forskjeller ble mindre og stemningen var optimistisk. Den typiske familie var far, hjemmeværende mor og to barn. Norge var et nokså homogent land, men noen falt utenfor, ikke minst samene.

Foto: Per Svensson/Aktuell/NTB

En av grunnene til at Norge har vært politisk stabilt i 200 år, er at militærvesenet stort sett har opptrådt upolitisk, og ikke vært en stat i staten, som i mange andre land. Det betyr ikke at det ikke har hersket uenighet om hva slags – og hvor stort – militærvesen landet skal ha. Men det har vært et politisk, og dermed demokratisk, spørsmål.

Et viktig mål for politikken, delt av alle partier, var arbeid og velstandsøkning for alle. I 1967 vedtok Stortinget folketrygden, en forsikring som skulle dekke alle typer tap av inntekt. Oslo kommune reklamerte for seg selv som «the welfare capital of the world» i 1960-årene. Mange politiske saker splittet likevel politikerne og befolkningen. Det gjaldt hvor langt statens rolle strakk seg, skattleggingen og utenrikspolitikken. Norge ble medlem av NATO i 1949.

Antallet barn i familiene hadde sunket drastisk i mellomkrigstiden, men steg igjen i etterkrigsårene. Folketallet passerte tre millioner under krigen og fire millioner tidlig i 1970-årene. Byveksten var sterk, men mye av fortetningen av befolkningen foregikk som lokal konsentrasjon ved at små tettsteder og byer vokste. Befolkningen fortsatte å bo spredt, som landbruksbefolkningen, til rundt 1960. Det var et politisk mål i hele etterkrigstiden å drive distriktspolitikk. En spredt befolkning ble ansett som viktig av hensyn til både næringspolitikk, kultur og forsvar (Nord-Norge). Likevel begynte nordmennene å bli et folk av by- og tettstedsbeboere.

Hvem var nordmennene? Innvandringen var lav i de første tiårene etter krigen og bestod hovedsakelig av arbeidsinnvandrere fra nabolandene, særlig Sverige. De nordiske landene vedtok passfrihet seg imellom i 1954. I 1950 var bare halvannen prosent av befolkningen født utenfor landet, den laveste andelen på over 100 år. Fra 1970 begynte en ny innvandring (se kapittelet Menneskene som bor her ).

I etterkrigstiden skjedde det et stort løft av utdanningen. Norge hadde lenge ligget i teten på verdensbasis når det gjaldt lese- og skrivekyndighet. Den syvårige folkeskolen var blitt en nasjonal enhetsskole. Fra 1950-årene ble denne grunnskolen utvidet med en obligatorisk ungdomsskole etter en 6 + 3-modell, ni år totalt. I 1997 ble grunnskolen økt til ti år, og barnas alder ved skolestart ble senket fra syv til seks år. Å gå på videregående skole (tidligere kalt gymnas, normalt for ungdom mellom 16 og 19 år) ble en rettighet, men er ikke obligatorisk. De aller fleste gjennomfører videregående.

Høyere utdanning i universiteter og vitenskapelige høyskoler var lenge i praksis forbeholdt en liten del av årskullene. Statens lånekasse for utdanning fra 1947 gjorde studier tilgjengelig for alle samfunnslag. Mot slutten av 1950-årene begynte tallet på studenter å vokse, og antallet steg fra 7500 i 1950 til rundt 35 000 i midten av 70-årene. Dette var en revolusjon som bare fortsatte. I 1970- og 80-årene ble fagskolene (for lærere, sykepleiere, ingeniører osv.) omgjort til høyskoler, og i 2021 var tallet på universitets- og høyskolestudenter 318 000. Studentene utgjorde 38,4 prosent av alle 19–24-åringer. Kvinnene fikk adgang til universitetet i 1882, og utgjorde i 2021 60 prosent av alle studenter.

Velferd, rikdom og mangfold

Siden tidlig på 1900-tallet hadde gifte kvinner i middelklassen og blant bedrestilte arbeidere vært hjemmeværende husmødre, også de med utdanning. Et av de viktigste utviklingstrekkene i Norge fra rundt 1970 var at andelen kvinner som tjente lønn eller studerte, økte voldsomt (se kapittelet Kvinner i Norge) . Kvinnene inntok også viktige poster i politikken: Gro Harlem Brundtland ble den første kvinnelige statsministeren i 1981, og i hennes andre regjering i 1986 var det nesten like mange kvinner som menn blant statsrådene. I de siste tiårene har kvinner inntatt de alle fleste stillinger innen offentlig forvaltning, fra leder i bispekollegiet og høyesterettsjustitiarius til sentralbanksjef og politidirektør, og også til topposisjoner i private organisasjoner som LO, NHO og Norges største bank. I næringslivet er imidlertid kvinnenes posisjon svakere enn i det offentlige. Det er gjennomført lik lønn for like stillinger, men kvinnene tjener i gjennomsnitt mindre enn menn, blant annet fordi de arbeider i yrker med lavere lønn.

Velferdsstaten. Det var allmenn enighet blant de politiske partiene om å bygge ut det som kom til å hete «velferdsstaten», det vil si offentlige ytelser til alle eldre som hadde sluttet i arbeid, syke personer og arbeidsløse. Folketrygdloven som skulle dekke alt dette, ble vedtatt enstemmig i Stortinget i 1967. Bildet til venstre viser arbeiderpartiregjeringen til Odvar Nordli i 1981.

Foto: ukjent fotograf/NTB

Den økonomiske utviklingen siden 1970-årene skilte seg fra generasjonen før på flere måter. Industrien gikk noe tilbake. Nye næringer krevde mer utdanning. En stor næring med oppdrett av fisk vokste fram, som en fortsettelse av en århundrelang tradisjon med fiskeeksport. Ikke minst ble produksjon av olje og gass en næring med stor innflytelse på norsk økonomi, både med stor sysselsetting og med store eksportinntekter. Norsk økonomi var fremdeles åpen og kanskje mer knyttet til internasjonal økonomi enn noensinne (se kapittelet Hva lever vi av? ).

Stortinget og regjeringen sørget for at olje- og gassinntektene fløt tilbake til statskassen, noe som ga rom for stor offentlig tjenesteyting, eller sagt med et annet ord: velferdsstaten. Både utdanning, helsevesen og sosiale tjenester har blitt mye mer omfattende de siste tiårene. Den teknologiske utviklingen har gjort framstillingen av varer svært produktiv, og derfor har samfunnet råd til en stor sektor med «mellommenn». Dette er folk som driver med for eksempel administrasjon, informasjon og forskning og en stor gruppe som drev med personlige tjenester, helse- og omsorg, hotell- og restaurantvirksomhet og underholdning.

Den norske befolkningen har endret seg mye siden 1970-årene. Den er for det første blitt eldre, som følge av bedre levekår, bedre helse og bedre helsestell sammen med lavere fødselstall. Det at det bor så mange gamle mennesker i landet, gjør at det trengs stor kapasitet til helsestell, mye sosialvesen og store pensjonsutgifter. I tillegg har utgiftene steget til den stadig større gruppen mennesker som står utenfor arbeidslivet før pensjonsalder, grupper som faller utenfor blant annet på grunn av høyere krav til kompetanse.

Kvinnenes tur. På bildet (til høyre) av Nordlis regjering i 1981 ser vi to kvinner. I Gro Harlem Brundtlands regjering bare fem år etter utgjorde de nesten halvparten, åtte i alt. Fra om lag 1970 begynte stadig flere gifte kvinner (og mødre) med lønnet arbeid. Det krevde barnehager, som gradvis ble bygd ut. En viktig kvinnesak var selvbestemt abort, som ble vedtatt av Stortinget i 1978.

Foto: Erik Thorberg/NTB

Den store innvandringen er den andre store forandringen i den norske befolkningen. Den tok startet omkring 1970 først med tilflyttere fra Pakistan, siden fra Midtøsten og Afrika, etter hvert fra Øst-Europa (se kapittelet Menneskene som bor her ). Også innvandringen fra Sverige har vært betydelig. Innvandringen har gjort Norge mer religiøst mangfoldig. Etter at statskirken ble opphevet i 2012, er religionene i landet likestilt.

Oppfatningen av det homogene Norge fra tidlig etterkrigstid er også blitt utfordret av andre minoritetsgrupper. Samenes kamp for rettigheter til å bruke sitt eget språk og utøve kulturen sin resulterte i at det ble opprettet et eget sameting og en samisk høyskole i 1989. De nasjonale minoritetene – kvener, skogfinner, rom, roma og jøder – har vunnet aksept for egen kultur og fått unnskyldninger for overgrep fra regjeringen.

EU-motstand. Demonstranter i Ullensvang protesterer mot norsk EU-medlemskap i båter på fjorden. Den siste folkeavstemningen ble holdt i november 1994, men mobiliseringen mot norsk medlemskap startet lenge før. Dette bildet er fra april 1992.

Foto: John Myhre/Aftenposten/NTB

Norges forhold til omverdenen har vært preget av tre viktige saker, foruten innvandringen: spørsmålet om tilknytning til Den europeiske union (EU), saker som angår den nasjonale sikkerhet, og utfordringen med klima- og miljøspørsmål. Den norske befolkningen valgte ved to anledninger, i 1972 og 1994, å si nei til medlemskap i EU ved folkeavstemning. Begge folkeavstemningene var jevne, og nei-siden vant fram hovedsakelig fordi man ville bevare nasjonal selvråderett. Som medlem av EØS, Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet, må imidlertid Norge følge mange av vedtakene som gjøres i EU. I saker som gjelder forsvars- og sikkerhetspolitikk, er Norge fast knyttet til NATO. Enigheten i landet er stor når det gjelder situasjonen i Europa, men mindre når det angår NATOS virksomhet utenfor verdensdelen.

Et av de store temaene i norsk politikk og i norsk samfunnsdebatt overhodet er spørsmålet om utviklingen i klimaet og det naturlige miljøet. Både Norge og verden trues av global oppvarming og overbruk av naturen (se kapittelet Den vanskelige oljen ).

Forandringene i mediene har vært et av de synligste og viktigste trekkene ved det norske samfunnet de siste par tiårene. Svært mye kommunikasjon har blitt digital . Det gjelder både i det offentliges kommunikasjon med befolkningen (som i skattemeldingen eller offentlig transport), i den privateide offentligheten (som aviser og tv) og i kommunikasjonen folk imellom (via mobiltelefoner og på ulike «apper»). Hva dette gjør med det norske samfunnet, er ikke lett å si sikkert.

Moderne arkitektur. Rekken av kontorbygg i Bjørvika i Oslo fikk navn etter et digitalt fenomen: Barcode.

Foto: Jens Sølvberg/Samfoto/NTB

Styringen av Norge

Benedikte Moltumyr Høgberg

Hvis du står på Egertorget på toppen av Karl Johansgate i Oslo, kan du se bort til Slottet i den ene enden og ned til Oslo sentralstasjon i den andre enden. Snur du deg 360 grader rundt, ligger bygningene tett i tett. Herfra er det kort vei til de som styrer Norge, de store mediehusene, næringsliv, universiteter og kulturliv. Rundt hjørnet fra Egertorget ligger Stortinget. Oppover Akersgata kommer du raskt til Høyesterett, Finansdepartementet og det gamle regjeringskvartalet med Høyblokken. Går du nedover Akersgata, kommer du til Akershus festning, hvor Statsministerens kontor i dag ligger i den sørlige enden. Innenfor få kvadratkilometer, styres mye av dagens Norge.

Den øverste styringen i de fleste land skjer etter regler og prinsipper som myndighetene må forholde seg til når de gir lover og treffer beslutninger for landet. I Norge er styreformen demokratisk og monarkisk, og de viktigste reglene om hvordan landet skal styres, står i Grunnloven. Den ble vedtatt 17. mai 1814 på Eidsvoll, men har blitt endret flere ganger. Det er likevel vanskeligere og tar lengre tid å endre Grunnloven enn andre lover. Denne tregheten skal sikre at statsstyret er stabilt over tid.

Grunnloven bygger på fem prinsipper (eller verdier). Reglene i Grunnloven og andre lover skal ta vare på disse prinsippene. Den som styrer landet må derfor styre etter disse prinsippene. Det første av disse prinsippene er at Norge er et suverent , altså uavhengig, land. Da dette ble skrevet inn i Grunnloven, i den aller første paragrafen i 1814, hadde Norge vært i forening med Danmark i nesten 400 år. Grunnlovsparagrafen ble et forsøk på å unngå å komme i union med Sverige. Historien forteller oss likevel at Norge ikke ble helt uavhengig av Sverige før i 1905. Selv om Norge i dag er et suverent og uavhengig land, er det viktig for Norge og for de fleste land i verden at de har et større samarbeid med andre land på flere områder.

Det andre prinsippet for styringen av landet er at den skal være demokratisk . I 1814 var det riktignok ikke så mange som hadde stemmerett som i dag, men prinsippet om at det skulle holdes valg til Stortinget ble slått fast allerede den gang. Det tredje prinsippet for styringen av landet er at makten skal være fordelt på flere hender ( maktfordeling ). Det fjerde prinsippet er at landet skal styres gjennom lovgivning som kan håndheves av uavhengige domstoler. Dette er det som kalles for rettsstat . Flere land i verden har utfordringer med å bygge opp en god rettsstat, og selv om Norge er et av de landene i verden som er mest rettssikkert, så er det også ting som kunne vært bedre. Det femte prinsippet for styringen er at statsborgerne og andre personer som befinner seg i Norge, har visse grunnleggende menneskerettigheter som setter grenser for hvordan flertallet kan styre, og hvordan lovene kan være.

For bedre å forstå hvordan myndighetene styrer landet fra sentrum av Oslo, skal vi dykke litt ned i disse grunnprinsippene.

Stortinget. Til Stortinget velges 169 representanter fra forskjellige politiske partier. Representantene har sine faste plasser i stortingssalen. Her møtes de til debatter og voteringer.

Foto: Javad Parsa/NTB

Folk og flertallsstyre

Vi kan påvirke samfunnet vi lever i, på mange måter, enten nasjonalt eller lokalt, i smått eller stort. Selv de minste ting kan påvirke mennesker rundt oss i positiv eller negativ retning. Små ting som et hyggelig «hei» på butikken eller en prat ved felles postkasser kan bidra til å spre glede.

Ikke alle nordmenn er like flinke til småprat, men det er lang tradisjon i Norge for at folk jobber for lokalsamfunnet eller i frivillige organisasjoner. Storsamfunnet kan det være vanskeligere å påvirke. Hvilken politikk myndighetene skal styre etter – lokalt, regionalt og nasjonalt – holdes det valg om. I Norge sies det ofte at det er en «borgerplikt» å stemme ved valg. Med dette menes ikke at alle må stemme ved valg. Men for at de valgte politikerne skal representere hele folket, er det viktig at så mange som mulig prøver å finne frem til et politisk parti som de er mest mulig enig med, eller som er opptatt av en sak som er viktig for en selv.

Ved valget stemmer man på politiske partier. Disse har en valgliste med navn på personene som stiller til valg for det aktuelle partiet. Alle kan melde seg inn i et politisk parti for å prøve å påvirke politikken og samfunnet. Om du ikke finner et parti som passer for deg, er det også mulig å danne et nytt politisk parti.

I Norge holdes det valg til Stortinget, fylkeskommunene og kommunene. På Stortinget er det 169 plasser. Disse plassene fordeles på de politiske partiene, slik at de personene som står øverst på partilistene, mottar plass på Stortinget etter valget. Valgene holdes hvert fjerde år, men stortingsvalget holdes ikke samme år som kommunestyre- og fylkestingsvalget, og de holdes i stedet om hverandre med to års mellomrom. I Norge er det ikke mulighet til å utsette valg eller skrive ut nyvalg. Valg i Norge holdes i midten av september i oddetallsår (2021, 2023 osv.), men det skal være enkelt å levere inn en forhåndsstemme hvis man er bortreist på valgdagen.

Å delta i valg er ikke den eneste måten man kan påvirke storsamfunnet på. Det er også mulig å påvirke gjennom offentlige høringer, enten statlige eller lokale. Myndighetene inviterer som regel til høringer når de har et forslag til noe og vil ha folks meninger om saken før de tar en beslutning. Hvis du har meninger om hvordan lokalsamfunnet bør se ut, kan det være verdt å følge med på om kommunen du bor i, legger ut noe på høring på sine nettsider. Kommunen kan legge ut forslag til hvordan området du bor i, skal reguleres. En oversikt over reguleringen i området kalles for «reguleringsplan». Her vil det være tegnet inn hvor det planlegges veier, skoler, boliger, butikker eller annet. Hvis det er noe du synes ser bra eller dårlig ut, kan du sende inn dine synspunkter når slike forslag til planer legges ut til offentlig høring. Mange kommunale reguleringsplaner er blitt justert etter at det er kommet innspill og ideer fra de som bor i kommunen.

På nasjonalt nivå legger regjeringen ofte ut sine forslag til lovendringer på høring før forslagene sendes til Stortinget, som må vedta lovene. De fleste lovforslagene får få høringsinnspill. Saker som har fått stor oppmerksomhet i mediene, eller saker som berører mange, får gjerne flere innspill. Verken regjeringen eller Stortinget har plikt til å høre på det som kommer frem i høringsrunden. Det finnes derfor eksempler på at forslag som får mye motstand, likevel vedtas i Stortinget. Det er også flere eksempler på at lovforslag har blitt justert etter høringsrunden. Og noen lovforslag har fått så mye motstand at regjeringen legger det bort og ikke tar det videre til Stortinget. Det er derfor mulig å påvirke de som bestemmer, gjennom slike høringsrunder.

Makt og maktfordeling

I alle land er det myndighetene som sitter med makten til å bestemme over landets innbyggere. I de fleste land i verden er makten i dag fordelt mellom flere. Dette skyldes at man er redd for at hvis en eller få personer får for mye makt, vil det bli for lett å misbruke makten.

Tredeling av makt mellom den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt er vanlig i de fleste land. Slik er det også i Norge. Grunnloven bestemmer at Stortinget har myndigheten til å gi lover (den lovgivende makt). Men siden det trengs stadig flere lover og regler i samfunnet, kan Stortinget gi regjeringen, dens underliggende etater eller kommunene adgang til å gi utfyllende lover. Slike utfyllende lover kalles gjerne «forskrifter». Den dømmende makt dømmer på grunnlag av både lover og forskrifter.

Grunnloven bestemmer at den utøvende makt i Norge ligger hos regjeringen og kongen. I dag har kongen mest bare symbolsk betydning, men Grunnloven bestemmer at kongen må skrive under når regjeringen treffer sine beslutninger på Slottet. Etter 1905 har kongen nesten alltid skrevet under på det regjeringen vil han skal skrive under på.

Det ligger i uttrykket «den utøvende makt» at det er denne statsmakten som bruker myndighet overfor innbyggerne. Den utøvende makt håndterer alle de praktiske gjøremålene, som for eksempel søknader om statsborgerskap, utstedelse av pass, etablering og styring av offentlige institusjoner som departementene, Mattilsynet, universitetene og sykehusene. Den utøvende makt kan også bruke fysisk makt overfor befolkningen. Bruk av fysisk makt er i all hovedsak lagt til politiet, men også helsevesenet kan bruke fysisk makt overfor personer i noen akuttsituasjoner. Vi andre kan også det, men bare i nødverge, det vil si i situasjoner hvor makt er absolutt nødvendig for å stoppe noen fra å skade personer eller ting.

Det meste av forvaltningen i Norge er underlagt regjeringen. Det betyr at regjeringen har øverste myndighet over de beslutninger som forvaltningen treffer. Et eksempel er Nav, som er den etaten som blant annet treffer beslutninger om og utbetaler sykepenger, arbeidsavklaringspenger, barnetrygd, uføretrygd og alderspensjon. Nav er et forvaltningsorgan som er underlagt Arbeids- og inkluderingsdepartementet, som igjen ledes av arbeids- og inkluderingsministeren i regjeringen. Det er det samme departementet som også har det øverste ansvaret for stasborgerprøven og innvilgelse av nye statsborgerskap. Søknader og prøvene til statsborgerskap gjennomføres imidlertid av andre forvaltningsorganer, men disse er underlagt departementets styring.

Forvaltningen er altså organisert som et hierarki, der all myndighet som utøves fra et forvaltningsorgan, ligger under ansvarsområdet til én av statsrådene i regjeringen. Statsrådene (også kalt ministre) er som regel politikere. De pekes ut av statsministeren. Til sammen utgjør statsministeren og de andre ministrene/statsrådene regjeringen. De siste tiårene har det vært vanlig i Norge at regjeringen består av 15–20 personer. Disse har altså ansvar for hvert sitt fagområde.

Stortinget og domstolene har ingen egen forvaltning. Kommunene og fylkeskommunene har noe forvaltning som er underlagt dem. Noen av forvaltningsområdene som er underlagt kommunene, er barnehage, skole og eldreomsorg.

Høyesterett. I landets øverste domstol avklares prinsipielt viktige saker. I Norge utnevnes dommerne på bakgrunn av sin juridiske kompetanse, ikke politiske synspunkter.

Foto: Rizwana Yedicam/Høyesterett

Helt siden Stortinget ble etablert i 1814, har det vært verbale kamper mellom regjeringen og Stortinget om hvem som skal bestemme i viktige saker. Selv om Grunnloven setter noen rammer for hvem om skal bestemme hva og hvordan, er det mye som ikke har vært helt klart gjennom årenes løp. I siste halvdel av 1800-tallet var de verbale kampene mellom Stortinget og regjeringen særlig fremtredende. Daværende leder for partiet Venstre, Johan Sverdrup, kom med de berømte ord fra stortingssalen: «All makt i denne sal». Han mente nok ikke at de to andre statsmaktene skulle nedlegges, men at regjeringen skulle svare på spørsmål og la seg kontrollere av Stortinget. På slutten av 1800-tallet innførte Stortinget derfor parlamentarisme i Norge etter mønster fra Storbritannia. Det betyr at stortingsflertallet kan fjerne regjeringen eller en statsråd når det passer Stortinget.

Hvem som blir statsminister i Norge, velges indirekte gjennom stortingsvalgene. Det partiet eller den koalisjonen mellom flere partier som får størst oppslutning i Stortinget, blir utpekt av kongen til å danne regjering. Da vil tilbudet om å bli statsminister gå til den som er partileder i det største partiet eller i det største partiet i den partikoalisjonen som sammen ønsker å danne regjering. Selv om kongen peker ut statsministeren, så velger han altså ikke statsminister etter eget ønske, i stedet følger han disse reglene når han utnevner regjering.

Rettsstaten og lovene

«Med lov skal landet bygges, ikke med ulov ødes». Dette sto skrevet i den gamle Frostatingsloven. Den gjaldt for deler av Trøndelag fra omkring år 1000 og frem til år 1274. I dag er det reist en bautastein med denne inskripsjonen i Frosta i Trøndelag, som alle kan besøke. At Frostatingsloven bestemte at landet skal bygges av lover, har vært viktig for den rettsstaten vi har i dag.

Den første felles landsloven for hele Norge kom så tidlig som i år 1274. Arbeidet med landsloven var en videreføring av ideen om at landet skulle styres av lover, og arbeidet ble ledet av daværende kong Magnus 6. For ettertiden har han fått tilnavnet Magnus Lagabøte – «den som forbedrer loven». Magnus Lagabøtes landslov gjaldt i Norge frem den ble erstattet av den dansk-norske kong Christian 5.s Norske Lov i 1687.

Landsloven. Allerede i år 1274 fikk Norge en felles lov for landet, også kalt Magnus Lagabøtes landslov.

Foto: Prolog til Landslova, Codex Hardenbergianus / Det Kongelige Bibliotek, København

I 1814 ble kong Christian 5.s Norske Lov erstattet av Grunnloven. Sammenlignet med de tidligere landslovene er Grunnloven bare en lov som regulerer styringen av landet, ikke forholdet mellom innbyggerne eller hvem som kan straffes. Grunnloven bestemmer i stedet at nye lover om forholdet mellom innbyggerne og statens forhold til innbyggerne skal gis løpende av det folkevalgte Stortinget. Et Storting som var valgt av folket og hadde myndighet til å gi lovene i landet, var en revolusjonær idé i 1814.

Ingen av reglene fra den gamle landsloven av 1274 er bevart i dag, men fra Norske Lov av 1687 er det fortsatt én regel som gjelder den dag i dag, og som domstolene og alle andre fortsatt bruker. Det er regelen om at avtaler skal holdes.

Den moderne ideen om rettsstaten, som den norske Grunnloven av 1814 bygger på, har også røtter i opplysningstiden i Europa på 1700-tallet. I Europa har de aller fleste land en rettsstat, men det varierer noe hvordan rettsstaten fungerer i de ulike landene. Et kjennetegn ved de fleste rettsstater er at mye i samfunnet er nokså grundig regulert gjennom lovgivning. Kort fortalt går en rettsstat ut på at myndighetene skal styre gjennom lover, og at politisk uavhengige domstoler skal dømme etter lovene, ikke etter hva myndighetene måtte finne på der og da. Slike politisk uavhengige domstoler har Norge i dag. Laveste instans kalles tingretter. Derfra kan man anke en sak til lagmannsrettene, og derfra igjen til Høyesterett.

Gjennom lovene gir Stortinget regler som vi alle må rette oss etter. Mange lover gjelder forholdet mellom innbyggerne selv, for eksempel regler om inngåelse av ekteskap, arv, lån og kjøp. Det er også mange lover om rettigheter og plikter mellom innbyggerne og offentlige myndigheter, for eksempel regler om opphold og statsborgerskap, skatt og avgifter, ytelser fra Nav, skoleplikt og barnevernstjenester.

De mest inngripende lovene er de som bestemmer at noen handlinger er straffbare. I straffeloven finner vi de allmenne reglene om blant annet straff for drap, voldtekt, tvangsekteskap, hatefulle ytringer og landsforræderi. Men også andre lover har straffebestemmelser. Den som ikke oppgir riktig inntekt til myndighetene i skattemeldingen hvert år, kan få tilleggsskatt eller straff. Den som ikke har gitt riktig opplysninger i en søknad om statsborgerskap, kan miste statsborgerskapet. Foreldre som nekter barna å gå på skole, kan bli straffet. Og den som mottar ytelser fra Nav uten å ha rett til det, kan miste ytelsene, måtte tilbakebetale det man har fått, eller straffes. Dette er bare noen eksempler på lover som myndighetene har gitt, og som kan føre til straff.

Domstolene er politisk uavhengige når de dømmer etter lover og forskrifter i landet. Det betyr at dommerne ikke kan styres politisk. Verken Stortinget eller regjeringen kan fortelle dommere hvordan de skal dømme i en sak. Stortinget må nøye seg med å gi lover som skal gjelde for alle, og som bare kan brukes av domstolene for handlinger vi gjør etter at lovene ble til. I Norge kan domstolene også vurdere om Stortingets lover er i overensstemmelse med Grunnloven og med de internasjonale menneskerettighetene. Det betyr at domstolene noen ganger overprøver lover som Stortinget og regjeringen gir. Domstolene kan altså komme til den konklusjonen at Stortinget og regjeringen har gjort feil.

I Norge kan verken Stortinget eller regjeringen bestemme hvem som skal tiltales for et straffbart forhold. Politiet jobber riktignok for regjeringen, men også politiet må følge lovene. Politiet kan gi deg en bot hvis de mener at du har gjort noe mindre straffbart, som for eksempel å kjøre for fort. Men hvis politiet mener du skal tiltales for et straffbart forhold – eller du ikke vil betale boten du fikk – er det påtalemyndigheten som bestemmer om du skal stilles for domstolene. Selv om påtalemyndigheten på et lavere nivå jobber side om side med politiet, består påtalemyndigheten av personer som er utdannet jurister, ikke politi. Påtalemyndigheten i Norge ledes av Riksadvokaten og treffer sine beslutninger om tiltale uavhengig av både politiet og politikerne. Derfor kan personer i påtalemyndigheten også tiltale personer i politiet og regjeringsmedlemmer uten å risikere å miste jobben.

I tillegg til lovene finnes det i alle samfunn også sosiale normer, retningslinjer eller vaner som mange følger. Når man er ny i et land kan det noen ganger være vanskelig å skjønne hva som står i lovene, og hva som bare er sosiale normer. Vi hører ofte at noen sier «det er forbudt å snike i køen», men dette står ikke i lovene. Forbudet mot å snike er en sosial norm som gjør at noen kan bli sinte hvis de ser at andre sniker, men man kan ikke straffes eller møte andre rettslige reaksjoner på sniking. Under pandemien styrte regjeringen noen ganger med lover og andre ganger bare gjennom «anbefalinger». Slike anbefalinger måtte man ikke følge, men mange forsto nok ikke dette helt, og mange gikk trolig i surr på hva som var lov og ikke lov. Myndighetene vil nok gjerne at vi gjør slik de anbefaler, men poenget med en rettsstat er at vi bare har plikt til å rette oss etter det som følger av lovene. Domstolene skal bare dømme etter lover og forskrifter, ikke etter sosiale normer eller meninger hos politikere eller dommere.

Menneskerettigheter som grenser for makt

Valg til Stortinget sikrer at de som styrer har flertallet i befolkningen bak seg når de gir lover. Vanligvis betyr dette at alle, også mindretall og minoriteter i samfunnet, må følge lovene gitt av flertallet. Men menneskerettigheter, enten disse står i Grunnloven eller i internasjonale konvensjoner som er tatt inn i norsk lovgivning, skal sikre at flertallet og myndighetene ikke begår overgrep mot mindretall og minoriteter.

Menneskerettigheter er overordnet andre lover og regler. Også Stortinget, regjeringen og andre myndigheter må følge menneskerettighetene. Gjør de ikke det, kan domstolene slå fast at myndighetene bryter menneskerettighetene. I Europa finnes også en egen europeisk menneskerettighetsdomstol (European Court of Human Rights) i Strasbourg i Frankrike hvor man kan klage hvis man mener at også de nasjonale domstolene gjør feil. Menneskerettigheter gjør altså at de som har makt, ikke kan krenke eller bryte rettighetene selv om de er lovlige myndigheter i et land, og selv om krenkelsen skjer gjennom lovgivning. Det er likevel ikke nok at man føler seg litt urettferdig behandlet, det må gjerne noe mer til før menneskerettighetene er brutt.

Stort sett følger norske myndigheter menneskerettighetene. Men slik har det ikke alltid vært. I Europa på 1600- og 1700-tallet sto det dårlig til med menneskerettighetene. De første menneskerettighetene i Norge kom inn i Grunnloven i 1814. Dette var en god begynnelse, men mange sentrale menneskerettigheter manglet. Folk fikk ytringsfrihet først, i hvert fall på papiret, men gjennom hele 1800-tallet førte staten likevel flere rettssaker for domstolene for å få folk straffet for deres ytringer og demonstrasjoner.

Religionsfrihet kom ikke inn i Grunnloven før ved 150-årsjubileet i 1964. Og de siste rettighetene ble skrevet inn i forbindelse med 200-årsjubileet i 2014. Først da kom det grunnlovsforbud mot dødsstraff, selv om dødsstraff var blitt avskaffet i Norge for ordinære forbrytelser allerede i 1902 og for landsforræderi i krigstid i 1979. Det var også først i 2014 at forsamlings- og demonstrasjonsfriheten ble skrevet inn i Grunnloven, selv om man hadde hatt slike friheter helt siden arbeiderbevegelsen kjempet frem slike rettigheter på slutten av 1800-tallet. Det samme gjaldt diskrimineringsvernet, som først ble gitt grunnlovsvern i 2014, selv om diskrimineringsvern gradvis kom på plass i vanlig lovgivning fra slutten av 1970-tallet.

FNs generalforsamling. Norge deltar aktivt i internasjonalt arbeid gjennom FN. I FNs generalforsamling er alle medlemslandene representert. Her markeres 75 års jubileet til Verdenserklæringen for menneskerettigheter av 1948 i FN-bygningen i New York 15. desember 2023.

Foto: Sarah Yenesel/EPA/NTB

Internasjonalt samarbeid

En av Norges tidligere statsministre, Lars Korvald, gikk i 1973 opp på Stortingets talerstol, så på stortingspresidenten som ledet forsamlingen av stortingsrepresentanter, og begynte sin tale slik: «Norge er et lite land i verden, herr president.»

I Norge trekker vi litt på smilebåndet av dette sitatet. Men Korvalds poeng var nok ikke å fortelle stortingspresidenten og resten av Stortinget at Norge er et lite land i verden, men å fortelle Stortinget hvor viktig det er for små land som Norge å ha gode avtaler og gode samarbeid med andre land i verden. Siden Norge er et uavhengig land med demokratiske beslutningsprosesser, er det opp til de folkevalgte i regjeringen og Stortinget å bestemme hvilke land Norge skal samarbeide med, og hvordan.

Som et langstrakt land i nord med en ganske liten befolkning er Norge avhengig av gode relasjoner til sine naboland. De nordiske landene samarbeider godt, både gjennom Nordisk råd og gjennom andre nordiske avtaler. Norge har også vært med i forsvarsalliansen NATO helt siden opprettelsen i 1949. Også i FN-samarbeidet har Norge spilt en viktig rolle og har ved flere anledninger hatt sete i Sikkerhetsrådet.

Norge er imidlertid ikke medlem av EU. Det norske folk har ved to anledninger, i 1972 og 1994, stemt «nei» til medlemskap i EU. Folkeavstemningene har bare vært rådgivende for Stortinget, men flertallet i Stortinget har valgt å følge flertallsviljen i befolkningen. Norge har derfor inngått en økonomisk samarbeidsavtale med EU, kalt EØS, som gjør at Norge på mange områder deler det samme regelverket som EU. Gjennom Schengen-samarbeidet som Norge har med de fleste land i EU, kan norske statsborgere fritt reise til de andre Schengen-landene så lenge de har med seg gyldig ID-kort med reiserett.

Selv om de store internasjonale avtalene med andre land er viktige for Norge, er Norge kanskje likevel mest kjent i utlandet for utdelingen av Nobels fredspris. Den deles ut hver høst av Nobelkomiteen. Dette regnes for å være den gjeveste prisen man kan få i verden. Mange viktige fredsforkjempere har mottatt prisen opp gjennom tiårene. Men det er også slik at noen av prisene har vært kontroversielle og har skapt debatt om de personene som har mottatt prisen, virkelig har fortjent den.

Slike debatter er imidlertid viktige. I Norge anerkjenner de fleste at ulike syn, også på fredsprisen og på Norges internasjonale samarbeid, er en del av det å ivareta et levende demokrati. Folk tenker ikke alltid likt, og vi kommer med ulik kunnskap og erfaring. For at vi skal opprettholde og videreføre det gode samfunn, må vi våge å si vår mening og bidra med våre perspektiver i samfunnet uten forakt for den som tenker annerledes enn oss. Det er en del av vårt folkestyre å tåle uenighet, og det er en del av vårt samfunn å lytte til andre. På den måten kan vi sammen finne gode løsninger på vanskelige samfunnsproblemer. For problemene, de finnes, i alle samfunn.

Fredsprisen. Hvert år deles Nobels fredspris ut av Den norske Nobelkomité. Narges Mohammadi fikk prisen i 2023 for sin kamp for frihet og menneskerettigheter i Iran. Hennes barn mottok prisen på vegne av moren i Oslo Rådhus.

Foto: Fredrik Varfjell/NTB

Lovfestet norskhet?

Marta Bivand Erdal

Som norsk statsborger er man i grunnen «lovfestet norsk». Men kan tilhørighet bestemmes ved lov?

Blir man automatisk en del av «vi-et» i Norge som norsk statsborger? Juridisk sett kan man nesten si det. Loven regulerer forholdet mellom staten og borgerne, og på en del områder også borgerne imellom. Samtidig er det andre sider ved tilhørighet som også kan være viktige, for eksempel din egen opplevelse av hvor du hører til, andres syn på din tilhørighet, og hva du tror at andre tenker om din tilhørighet.

For noen er statsborgerskapet sterkt knyttet til identitet og opplevelse av tilhørighet, for andre i mindre grad. Uansett er spørsmål om å høre til, om å være en del av et felles «vi» der man lever, betydningsfullt. Som statsborger er din juridiske status likeverdig alle andre statsborgeres. Hvordan tilhørigheten oppleves, vil likevel være forskjellig fra person til person. Både historien og lovgivningen betyr noe for hvordan vi opplever det å være statsborger. I denne teksten skal vi se på hvordan slike rammer, som er ovenfra-og-ned, kan ha noe å si for hvordan vi erfarer tilhørighet i det norske samfunnet i dag.

Kan lovfestet norskhet bety noe for hvordan vi forstår det norske fellesskapet, som nye statsborgere? Også når tilhørighet kanskje ikke kan «lovfestes»? Og hva betyr statsborgerskapet for hvordan vi forstår det norske som nasjon? Er ikke nasjonalisme alltid ekskluderende? Eller: Hvordan kan nasjoner være inkluderende? Og kan man som ny statsborger finne sin plass i «nasjonen»? Eller, må man egentlig det? Og hva med forskjellige nasjonale, etniske, språklige og andre tilhørigheter og identiteter, finnes det rom for at vi har slike?

Hva gjør man for eksempel når det er fotballkamp og det er Norge som spiller mot ens eget fødeland? Hvem heier man på da? Har man lov til å glede seg litt uansett hvem som vinner? Og hva om man likevel kanskje er skuffet hvis Norge går av med seieren? For mange er cricket, tennis, eller friidrett viktigere, men spørsmålene er de samme. Selv om slike spørsmål kan virke litt uviktige, så handler dette om tilhørighet, om medlemskap i nasjoner, og om lojalitet til slike nasjonale grupper.

Anti-rasisme. Markering ved Benjamin Hermansen minnesmerke, 20 år etter det rasistisk motiverte drapet på den unge gutten. Lokalmiljøet markerer dagen årlig, med blant annet lystenning ved minnestatuen på Åsbråten.

Foto: Håkon Mosvold Larsen/NTB

Kan jeg være «en av dere» (norske) når jeg også er «en av dem» (fra ett eller flere «utland»)? Kanskje jeg allerede opplever at jeg er en av «oss» her i Norge? Eller kanskje det kommer an på akkurat hvem jeg er sammen med, og hvor jeg er: på jobben, på bussen, med barnas venner, hjemme hos meg selv eller i andre mer formelle eller uformelle situasjoner? Hva med når jeg er på reise? Opplever jeg meg som norsk i passkontrollen? Eller sammen med familie og venner som snakker mitt morsmål? Hvilket «vi» er jeg en del av da?

Denne teksten handler om tilhørighet og om sammensatte nasjonale, språklige og kulturelle tilhørigheter. Teksten trekker på min egen og andres forskning på migrasjon og tilhørighet, internasjonalt og her i Norge. Samtidig er jeg som menneske også formet av min flernasjonale bakgrunn. Jeg som skriver dette kapittelet, fikk selv norsk statsborgerskap for noen år siden, i voksen alder. Da hadde jeg bodd i Norge siden jeg kom hit som barn med mine foreldre som opprinnelig er fra to ulike land.

Noen ganger handler erfaringer med sammensatt tilhørighet også om mangelen på rom for sammensatte tilhørigheter. Om at det istedenfor er opplevelser av diskriminering, fremmedfiendtlighet og rasisme. Disse erfaringene er en del av en verden som både blir stadig mer sammenvevd, og der de som insisterer på vanntette grenser mellom grupper av mennesker, roper veldig høyt. Nye norske statsborgere vet at egne liv og barnas liv ofte har en flerstemthet. Dette kan man omtale som en norskhet i flertall, hvor det går an å være norsk på mange ulike måter. Denne virkeligheten rommer for eksempel virkeligheten der mange har to statsborgerskap, mange har tilhørigheter ulike steder i verden, og også i Norge. Men det finnes også noen som vil tviholde på det enstemte, motsatt av det flerstemte, hvor alt må passe inn i snevre og rigide forståelser av grupper, og hvor man ikke kan være del av flere nasjonale grupper samtidig. For noen handler dette også om hva «det å være norsk» kan få lov til å innebære.

Nasjoner er både ekskluderende og inkluderende

Mennesker klynger seg ofte sammen i grupper. Slik har det alltid vært, både fordi man får til mer sammen, og fordi man lettere kan beskytte seg i grupper. Menneskelige grupper kjennetegnes av at de har grenser. Grensene kan være geografiske og symbolske, og de kan avgrense store grupper (som nasjoner) og mindre grupper (som en familie eller et idrettslag). Grensene skal beskytte det som er av verdi «hos oss», og forsvare «oss» mot «de andre». Denne dynamikken er lett synlig veldig mange steder i verden – både det at menneskelige grupper har grenser, og at disse grensene betyr noe.

Hvordan gruppers grenser oppfattes, og om de merkes i hverdagen, kommer an på hvem man er. Som ny norsk statsborger – og litt avhengig av hvor lenge du har bodd i Norge – vil du helt sikkert erfare dette både likt og ulikt fra andre nye statsborgere. Antakelig formes disse erfaringene også av hvor i Norge man bor.

Men det er likevel slik at de fleste som bosetter seg i et land som ikke er det landet de er født og oppvokst i, som ikke er der hvor de ble voksne, vil oppleve at det finnes både synlige og usynlige grenser for fellesskap. Språket er en slik grense: Forstår man ikke hva folk sier, og hva som står på skilt eller i nyhetsoppslag, så havner man lett utenfor. Hvis man lærer seg språket, viskes grensene gradvis ut, men ikke helt og ikke med en gang. Etter hvert forstår man ordene, mer av sammenhengen, og mer av den sosiale, kulturelle, historiske, geografiske og politiske konteksten som ofte er helt avgjørende. Slik kan hverdagserfaringene gjøre grenser tydelige, både som noe som man kan overskride, der man kan «flytte på en grense» og lage seg litt plass, og når grenser ekskluderer.

En samisk mor. Formidling av samiske tradisjoner, kultur og klesdrakt – fra mor til datter – i Kautokeino.

Foto: Berit Roald/NTB

Nasjoner er del av nasjonalstatssystemet i verden, men de fleste nasjonalstater i dag har ikke et eksakt en-til-en-forhold mellom geografisk territorium, folk og stat. I stedet er det et forhold mellom staten og det landområdet den har suverenitet over, og den befolkningen som faktisk bor der. I et idealscenario er denne befolkningen både statsborgerne og et nasjonalt fellesskap som utgjør det politiske fellesskapet som staten bygger på. Men i stater verden over finnes det minoriteter, også dessverre minoriteter som noen ganger ikke blir sett på som likeverdige statsborgere. Mange lands geografiske grenser ble trukket opp på kart av koloniherrer og imperier, og derfor gjenspeilte grensene i liten grad hvordan språk, gruppetilhørigheter og eksisterende hierarkier fordelte seg i virkeligheten.

Også her i Norge er dette relevant med vår urbefolkning. Samene opplevde en lang og smertefull historie med «fornorsking», som man fortsatt merker følgene av. Vi har også nasjonale minoriteter, kvener/norskfinner, jøder, skogfinner, romer og romanifolk/tatere, som staten heller ikke har inkludert og behandlet som likeverdige borgere. Den norske nasjonalstaten var opptatt av en ensrettet nasjonalisering, der det språklige, kulturelle og religiøse mangfoldet som fantes, ikke ble anerkjent. Istedenfor ble det sett på som noe som skulle ensrettes. I nyere tid har nasjonalstaten fått en annen innstilling, men den historiske arven lever i dagens Norge.

Nasjonalismen kunne og kan fortsatt være ekskluderende, også i Norge. Men samtidig kan den også være – og er ofte – inkluderende . Det at man kan bli norsk statsborger hvis man oppfyller en rekke krav om botid og kunnskap i språk og om samfunn, er et uttrykk for en inkluderende nasjonalstatlig tenkning.

Er et forestilt fellesskap et innbilt fellesskap?

Man kan tenke på nasjoner, eller nasjonale fellesskap som «forestilte fellesskap». Det gjorde den britisk-irske historikeren og statsviteren Benedict Anderson. Han undersøkte hvordan nasjonalisme oppstår. I tiden siden boken hans om forestilte fellesskap kom ut i 1983, har mange undret seg over om ikke nasjonenes tid er forbi. Men menneskers behov for fellesskap, både de små fellesskapene og de større, forsvinner ikke. Foreløpig ser nasjonalstaten ut til å være ganske seiglivet, selv om ulike gruppetilhørigheter – nasjonalt, etnisk, språklig eller religiøst – stadig fører til gnisninger mellom stater, og ikke minst innad i stater.

Hva ligger det i at man kan beskrive en nasjon som et «forestilt fellesskap»? Betyr det at fellesskapet og nasjonen er en fantasi, at de ikke egentlig finnes? Dette er et spørsmål mange mennesker har stilt seg, ikke minst mennesker som har flyttet mellom land. Hvor absolutte er egentlig slike «nasjonale» fellesskap? Og hvis man er del av et nasjonalt fellesskap, er man nødvendigvis utelukket fra å være del av et annet? Dette er spørsmålene som er naturlige å stille, siden grupper har grenser som både kan markeres og forsvares, men også i noen grad overskrides, og justeres på.

Tar vi det norske fellesskapet som utgangspunkt, ser vi en fortelling som har vokst frem om en nasjon, særlig fra 1814 til i dag. Det er en fortelling som bygger på det konkrete og det erfarte – men som også har å gjøre med det visjonære, følelser, håp for fremtiden så vel som minner om fortiden. Det forestilte fellesskapet i Norge, det «norske vi-et», kommer til syne ikke bare ved landskamp eller ski-VM, og ikke kun i det stereotype med Kvikklunsj på tur, vafler, pizza Grandiosa og taco-fredag, men også i mer alvorlige sammenhenger.

Markeringene landet rundt etter terrorangrepene 22. juli 2011 er ett eksempel på at fellesskapet blant folk var et implisitt nasjonalt «vi». Det var også et «vi» som ville si at gjerningsmannens synspunkter ikke ble delt av dem som tok til gatene i «rosetogene». De offentlige markeringene og mediedekningen formidlet en fortelling om et større «vi», der mangfoldet av innbyggere i Norge – statsborgere eller ei – med bakgrunn fra hele verden er ett fellesskap. Dette mangfoldet utgjorde det forestilte norske fellesskapet, der vi ikke kan kjenne alle personlig, men sammen er et meningsbærende nasjonalt fellesskap.

Samtidig er det klokt å ta på alvor at nasjoners «symbolske» grenser kan brukes ekskluderende. I Norge, som andre steder, finnes det et fåtall personer som mener at nasjoner er objektive historiske størrelser, og at røttene kan spores genetisk. Det finnes ikke noe overbevisende grunnlag i arkeologi eller biologisk forskning på genetisk sporing som støtter dette. Tvert imot. Men det finnes nok av eksempler verden over på politiske bevegelser som mobiliserer ved å splitte, og som bygger gruppeidentitet ved å skape og opprettholde fiendebilder av «de andre» – gjerne av «de andre» som truer «oss».

Rosetog. Markering på Rådhusplassen til minne om ofrene for terroraksjonene i Oslo og på Utøya fredag 22. juli 2011. Fellesskapsfølelsen var sterk.

Foto: Erlend Aas/NTB

Det viser seg også at forestilte fellesskap har stor kraft. Forestilte fellesskap er rett og slett fellesskap som man velger å tro på, som skapes sammen med andre, og som oppleves som virkelige i eget liv. Slike fellesskap er avhengige av at det indre mangfoldet anerkjennes som en ressurs og mulighet, også der hvor det finnes uenighet. I stater med demokratisk styresett prøver man å finne gode måter å legge til rette for beskyttelse av minoriteter på. Man prøver samtidig å skape en felles ramme om fortellingen om det forestilte fellesskap, der man også verdsetter «uenighetsfellesskapet» som finnes og trengs.

Nasjonsbygging i demokratiske stater er i grunnen avhengig av en inkluderende og pluralistisk tilnærming til nasjoner, der en felles fremtid er det avgjørende perspektivet. Dette gir muligheter for at mennesker kan «bli norske» som konsekvens av at de flytter, samtidig som deres røtter andre steder også kan anerkjennes. Dette er én av mange måter å forstå norskhet på.

Hvor kommer du fra, egentlig?

Spørsmålet «hvor kommer du fra?» eller «hvor er du fra?» dukker ofte opp. Det var vanlig lenge før den moderne innvandringen. Spørsmålet kan komme på grunn av noens dialekt eller at man har nevnt at man har foreldre eller slektninger som bor andre steder. Ofte handler spørsmålet om at den som spør, lurer på om de har noen felles bekjente. Når spørsmålet får et «egentlig» bak seg, kan det oppleves på en helt annen måte. Blikket flytter seg fort ut av landet, og til spørsmål om røtter og om tilhørighet.

Mens noen opplever spørsmålet «hvor kommer du fra, egentlig?» som en «interesse i min bakgrunn», kan andre oppleve det som en antakelse om at «du hører jo egentlig ikke til her». Folk har ulike grunner til å stille slike spørsmål. Innvandrere som har kommet til Norge som voksne, kan oppleve spørsmålet annerledes enn sine barn som enten kom til Norge da de var barn eller er født i Norge.

Spørsmålet bygger ofte på et førsteinntrykk som noen danner seg av et annet menneske basert på hvordan de ser ut, og hvordan de snakker. Navn, klær og hvor man er, kan også virke inn.

Hvordan handler dette om norskhet? Kan man egentlig «se norsk ut»? Dette spørsmålet ligger i kjernen av ulike måter å forstå hva et nasjonalt fellesskap er. Hvis nasjoner var grupper man ble medlem av på grunnlag av genetikk, så kunne svaret være «ja». Men slik er det altså ikke, selv om nasjoner har en forankring, en historie og en geografi som betyr noe. Likevel er det åpenbart at «folk flest» i Norge fram til 1970-tallet hadde hudfargen som vi oftest beskriver som hvit. Faktisk beskrev man i barnehager i Norge fargeblyanter med en lys, ferskenaktig farge som «hudfarge» inntil nokså nylig. Dette ble gjort med selvfølgelighet, antakelig fordi det stort sett beskrev den hudfarge de aller fleste mennesker i Norge hadde da dette uttrykket ble til. Kanskje det stemte mer etter sydenferien, enn på en mørk vinterdag?

I dag finnes det helt selvfølgelig mange ulike hudfarger blant barn i norske barnehager. Hvordan barn i Norge ser ut, det forandret seg særlig på 1980- og 1990- tallet, noe man kan se på klassebilder, noen steder i landet mer enn andre. Dermed begynte også samtaler om fargerike fellesskap. Det oppstod også anti-rasistiske kampanjer som «Ikke mobb kameraten min». Behovet for anti-rasistisk innsats ble ikke minst klart etter det rasistisk motiverte drapet på Benjamin Hermansen på Holmlia i Oslo den 26. januar 2001.

Spørsmålet om hvordan man ser ut hvis man er norsk, er noe som fortsetter å skape et visst ubehag. Det kan føre til pinlig stillhet, direkte ubehagelige kommentarer eller mer åpent rasistiske utsagn, men det kan også gi en usikkerhet om hvordan man kan eller bør beskrive folk i Norge i dag (se kapittelet Menneskene som bor her ). Media og Statistisk sentralbyrå har i flere årtier forsøkt å treffe spikeren på hodet: Kan man skrive «etnisk norsk»? Men hva betyr det? Skriver man «nordmann opprinnelig fra …»? Eller skriver man «norsk statsborger», og betyr det da at personen kan være mer eller mindre «norsk» selv om vedkommende er «norsk statsborger»?

Mange mennesker – både med og uten innvandrerbakgrunn i Norge – tenker noe om nasjonale bakgrunner basert på folks utseende. Det er naturlig fordi alle danner seg førsteinntrykk av dem man møter. Men det er også nødvendig å reflektere over hva slags båser man plasserer andre mennesker i – ofte uten å tenke gjennom det. Det kan være barn og ungdom, voksne eller gamle, som kanskje hadde en bestefar fra Punjab, eller en mamma som ble adoptert fra Sør-Korea, eller som selv kom til Norge enten for en livstid siden – eller i fjor. Kanskje var pappa sjømann fra Nord-Norge og mamma fra Filippinene. Eller det kan være noen med en amerikansk pappa med forfedre som ble tvangsforflyttet under slavehandelen fra Vest-Afrika for flere århundrer siden.

At mennesker lett kan ha fordommer og dømme andre ut fra førsteinntrykk, er universelt. Dette har også konsekvenser for det mindre synlige mangfoldet. Ofte «ser» man ikke noens samiske røtter, eller kvenske eller jødiske, og heller ikke de polske, nederlandske eller svenske, men det betyr jo ikke at de ikke er der. Det kan dermed være en risiko også for at noen typer mangfold blir usynlige i det sammensatte nasjonale fellesskapet.

Norskhet i flertall

Befolkningen i Norge er mangfoldig. Det har den på mange måter alltid vært, men i dag er den mer mangfoldig enn tidligere, særlig med tanke på hvor sammensatte røttene til norske statsborgere er. Det viser seg i alt fra de språkene som snakkes, og de matrettene som lages, til de trospraksisene som utøves på ulike høytidsdager. Norskhet i flertall betyr ikke bare en «flerkulturell» eller «mangfoldig» norskhet der man verdsetter det vi som innvandrere har tilført Norge av forskjellighet. Den speiler også det flerstemte som finnes i dag, og som også var der historisk.

Likeverd har vært et viktig ord i den norske fortellingen. Det betyr og et egalitært blikk, der det er et ideal at det ikke skal være for stor avstand fra topp til bunn, fra de med mest ressurser til de med minst. Likevel brukes ofte ordet likhet – og ikke likeverd – også når man skal beskrive den franske revolusjonens idealer om «frihet, likhet og brorskap». Likeverd forutsetter kanskje noe likhet, i alle fall som grunnlag for solidaritet, og kanskje en tilstrekkelig toleranse. Likhet har likevel også noen skyggesider. Et kjent uttrykk for dette i Norge er «janteloven», som innebærer at det å skille seg ut, blir slått hardt ned på. Forfatteren Aksel Sandemose forteller om janteloven i romanen «En flyktning krysser sitt spor».

Norskheten, slik den oppfattes i dag, er et begrep som rommer forskjellighet, slik også kongens nyttårstaler viser. For noen er den nasjonale identiteten viktig – for andre ikke. For noen handler den om historie, for andre om sport, for andre igjen om mat, eller om naturen, eller om musikken eller litteraturen. En norskhet i flertall dreier seg om at det finnes flere måter man kan tenke på om hva det vil si å være norsk, om hva som er viktig og mindre viktig, og hvorfor. Mye tyder på at stadig flere anerkjenner en slik flerstemthet, der nordmenn ser forskjellig ut og i ulik grad har et forhold til Amalie Skram og Nidarosdomen, til Karpe og Martin Ødegaard, til Nordkapp og sveler.

«Norsk nok»

Hvis nasjonale grupper er både inkluderende og ekskluderende og kriteriene for medlemskap i praksis er litt tøyelige, hva betyr da lojalitet, medlemskap og tilhørighet? Du som har blitt norsk statsborger, har nok egne tanker om dette. Hvilken plass kan dine refleksjoner få i fortellingen om det norske som du selv er en del av?

I boken «Norsk nok» har redaktør Mala Wang-Naveen samlet tekster fra skribenter med ulike migrasjonshistorier i sin familiebakgrunn. Boken speiler også en norskhet i flertall i synet på hvor viktig det er å føle seg, vise eller skulle bevise at man er norsk – eller «norsk nok». Tekstene handler også om hvordan enkeltmennesker håndterer den utfordringen dette kan være i sitt eget liv.

Tilhørighet er sammensatt for mennesker som selv har flyttet over landegrenser eller har foreldre som har gjort det, og som dermed har røtter og familiemedlemmer i ulike land. Beskrivelsen av en «norskhet i flertall» fremhever at mennesker kan ha tilknytning til flere nasjonale fellesskap samtidig: et «både-og», et «norsk og noe annet». Man kan altså være norsk og samtidig ha med seg sine utenlandske røtter inn i sin norske identitet.

Norsk nok. Norges kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery iført bunad på Nobelbanketten, her sammen med den svenske statsministeren, Ulf Kristersson.

Foto: Christine Olsson/TT/NTB

Men tilhørighet, og særlig sammensatt tilhørighet, kan også være ambivalent. For med muligheten for et «både – og» kommer også potensialet for et «hverken – eller». Aldri helt norsk, og ikke lengre helt noe annet. Eller, ikke norsk, og ikke noe annet. I dette ligger både fornuft og følelser. Det er ofte helt konkret kroppslig i den man er , og i hvordan man er i verden: hvordan man tenker, beveger seg og snakker. Og det vil variere for den enkelte om og hvordan statsborgerskap – ett eller flere – betyr noe her.

Hverdagserfaringer kan både bekrefte og sette spørsmålstegn ved medlemskap og tilhørighet – enten det er i nabolaget, på jobben, blant bekjente eller i samfunnet. Hva betyr et smil, og hva betyr fraværet av et «hei»? Hva mumlet den mannen på bussen, og var det rettet mot meg? Hvorfor hilste jeg ikke på mammaen til klassekameraten til barnet mitt – og hvorfor sa heller ikke hun «hei»? Hvorfor fikk jeg avslag på jobbsøknaden når intervjuet gikk så bra? Har dette noe med navnet mitt å gjøre? Er det en fremmed kvalifikasjon som gjør at jeg blir rangert som nummer tre? Hvordan skal jeg tolke spørsmålet om jeg skal «reise hjem» snart, når Norge har vært mitt hjem i så mange år?

Hver av oss har selvsagt ulike opplevelser av hverdagssituasjoner der spørsmål som disse kan dukke opp. Noe som kan fremstå som en mindre floke for noen, vil for en annen være en krise. Noe som er en stor seier for én, kan for noen andre virke banalt.

Hver enkelt statsborger påvirker sitt medlemskap i det politiske fellesskapet Norge, passivt eller aktivt, noen ganger med en følelse av medvind, andre ganger i storm. Men også den ambivalente og delvise, den nølende og gryende, tilhørigheten har sin plass i en norskhet i flertall. Kanskje den oppleves på 17. mai eller gjennom barna, i samtaler med bekjente, venner og familie, eller kanskje den er nokså privat, i det stille.

Dette gjelder alle statsborgere, enten man fikk statsborgerskapet ved å søke eller fikk det gjennom sine foreldre da man ble født. Denne variasjonen i erfaringer og tilnærminger speiler både en norskhet i flertall og det uenighetsfellesskapet som finnes, og som må forvaltes klokt.

Tilhørighet kan nok ikke lovfestes. Likevel har vi som medlemmer av det politiske fellesskapet i Norge sammen et ansvar for at fremtidens uenighetsfellesskap i demokratiet vårt skal stå støtt. Demokrati bygger på tanken om at uenigheter kan håndteres samtidig som minoriteter beskyttes, og fellesskapet vårt er en nødvendig forutsetning for å sikre dette.

Tanker om det å bli norsk statsborger

ANNE, opprinnelig fra Filippinene

Foto: Privat

Mitt valg om å søke norsk statsborgerskap bygger på en dyp forbindelse til Norge, et land som jeg har kalt mitt hjem i mange år. Jeg har en genuin respekt for de fundamentale demokratiske prinsippene og det velferdssystemet som Norge så stolt tilbyr sine innbyggere. Min intensjon var også å engasjere meg aktivt i samfunnet ved å sikre retten til å delta i valg og bidra til å forme politiske beslutninger.

Øyeblikket jeg mottok beskjeden om at jeg hadde blitt tildelt norsk statsborgerskap av UDI, var en uforglemmelig og rørende opplevelse. En overveldende følelse av glede, stolthet og lettelse fylte meg. Tankene mine vandret til de dyrebare minnene jeg har skapt i Norge, og jeg erkjente fullt ut min ubrytelige tilhørighet til det norske samfunnet – et samfunn som omfavner mangfold og samtidig gir rom for bevaring av ens opprinnelige identitet.

En av de mest betydningsfulle endringene som har inntruffet etter at jeg ble norsk statsborger, er følelsen av å være en fullverdig deltaker i det norske samfunnet. Jeg har nå retten til å uttrykke min stemme i valg, en mulighet og et privilegium som fordyper min tilhørighet til Norge. Videre gir statsborgerskapet meg en sterkere følelse av sikkerhet og beskyttelse under den norske rettsorden.

Dersom jeg skulle formidle en hilsen til nye norske statsborgere, ville mine ord være som følger: «Ærede nye landsmenn og -kvinner, det er med ydmykhet og glede jeg ønsker dere velkommen til Norge, et land som er beriket av en mangfoldig kultur, enestående natur og grunnleggende demokratiske verdier. Vi kommer fra ulike hjørner av verden, men i dag er vi alle en del av dette storslåtte landet. La oss sammen feire vår mangfoldighet og forene krefter for å bygge et enda bedre Norge. Jeg oppfordrer dere alltid til å respektere og følge norsk lov, og vær stolte av deres tilhørighet til dette vidunderlige samfunnet. Gratulerer nok en gang, og hjertelig velkommen til Norge!»

ATIQ, opprinnelig fra Bangladesh

Foto: Privat

Jeg kom til Norge som student. I løpet av min studietid skjønte jeg at dette landet er trygt, har god livskvalitet og har gode utviklingsmuligheter, best for barnas oppvekst. Dette var hovedgrunnlaget for å bli i Norge.

Da jeg fikk beskjeden fra UDI om at jeg hadde fått norsk statsborgerskap, så ble jeg utrolig glad. Det var som en drøm som gikk i oppfyllelse, et mål som ble realisert. Det første jeg tenkte, var at «nå er usikkerheten borte».

Det som har endret seg siden jeg ble norsk statsborger, er at jeg kan tenke på meg selv også som norsk. Jeg kan planlegge for min egen og min families fremtid i Norge. Jeg får muligheten til å stemme i stortingsvalget, og jeg kan tenke på meg som en del av Norge.

Jeg vil si til alle nye norske statsborgere at Norge er et av verdens beste land å bo i. Dette landet er ikke bare det beste, men også vakreste land i hele verden. Du trenger ikke å være redd for din fremtid, du trenger ikke å tenke på barnas oppvekst, utdanning, helse og livskvalitet. Dere får de beste tjenester i Norge. Og en av de aller beste tingene som dere kan få – det er muligheten til å utvikle seg. Både for deg selv og for din familie. Barna skal vokse opp i et samfunn der de får det som de trenger. Alt i alt vil jeg si at du har tatt den beste avgjørelsen ved å bli norsk statsborger!

AUDREY, opprinnelig fra Burundi

Foto: Privat

Jeg valgte å bli norsk statsborger fordi det åpner for muligheter, særlig når man reiser utenlands. Når du reiser med norsk statsborgerskap og norsk pass til utlandet, så blir du behandlet annerledes på en positiv måte. Jeg har kommet for å bo her i Norge, og derfor er det har naturlig for meg å søke om norsk statsborgerskap. Det handler også om en følelse av tilhørighet for meg.

Da jeg fikk beskjed fra UDI om at jeg hadde fått norsk statsborgerskap, så ble jeg glad. Det var viktig for meg fordi jeg likte de fordelene som fulgte med statsborgerskapet, særlig en følelse av tilhørighet og mulighet til å stemme ved stortingsvalg – og dermed bidra til endringer i det norske samfunnet også.

Det som var litt annerledes etter å ha fått norsk statsborgerskap, var at jeg fikk jeg en følelse av trygghet. Jeg følte at Norge kunne beskytte meg på samme måten som andre nordmenn.

Det jeg gjerne vil fortelle til nye statsborgere, er at jeg ønsker alle sammen velkommen til et trygt land som er fullt av muligheter. Og skulle du havne i en krisesituasjon, så finnes det sikkerhetsnett, og du kan få hjelp hos Nav. Men jeg vil også nevne muligheten til å stemme og å ha mulighet til å jobbe hvor som helst i dette langstrakte landet.

ERIKA, opprinnelig ungarer fra Romania

Foto: Privat

Da det ble mulig å søke om dobbelt statsborgerskap her i Norge, så søkte jeg om norsk statsborgerskap med det samme. Jeg hadde da bodd i Norge i 8 år, og det var naturlig å søke om statsborgerskap siden vi skal bo og drive næringsvirksomhet videre i Norge. Jeg er glad for å kunne bli en fullintegrert del av det norske samfunnet. 

Da jeg fikk beskjeden fra UDI om at jeg hadde fått norsk statsborgerskap, så tenkte jeg: Yes! Endelig!

Noe som var litt annerledes etter at jeg fikk norsk statsborgerskap, var at jeg etter en lang ventetid ble veldig glad og følte meg fullt ut som del av det norske samfunnet. Det var alltid noe som hadde manglet, men nå er jeg norsk! Jeg kan også stemme ved fylkestings- og stortingsvalg.

Til nye norske statsborgere vil jeg si: Nå når vi får norsk statsborgerskap, blir vi både norske og fra vårt eget land. Vi legger nå ut på en reise der vi skal bevare vår identitet, men også bli en del av den norske. Det er viktig for meg som mor at mine barn kjenner kulturen fra mitt fødeland. Det er viktig for meg som næringsdrivende å kjenne kulturen helt og fullt i Norge. Vær tålmodig og lær norsk. Gratulerer med dagen!

FRANCISCO, opprinnelig fra Mexico

Foto: Privat

Jeg ville redusere risikoen for å bli tatt bort fra familien min hvis en konflikt (politisk, krig osv.) skulle oppstå. Etter at loven om dobbelt statsborgerskap ble innført, søkte jeg om norsk statsborgerskap. Jeg hørte også at norske myndigheter vurderte å begynne å kreve et mye høyere norsknivå fra søkere om norsk statsborgerskap etter hvert, så da søkte jeg så fort jeg kunne.

Alt var veldig enkelt siden jeg hadde bodd i Norge i så mange år før jeg søkte om statsborgerskapet. Men jeg fikk et brev som bekreftet mitt norske statsborgerskap. Der stod det også at det var det eneste eksemplaret som fantes av dette brevet, og at det ikke ville være mulig å be om en ny kopi, så det gjorde meg litt bekymret for konsekvensene om noe skulle skje med dette brevet, og hvordan jeg skulle klare å ta vare på det resten av livet.

Noen ting er litt annerledes etter at jeg er blitt norsk statsborger, selv om jeg hadde bodd lenge i Norge før det. Det er blant annet at jeg kan stemme i de nasjonale valgene til Stortinget og i lokale valg. Jeg føler meg også tryggere på å reise verden rundt under beskyttelse av den norske stat. Det blir også en mindre grad av «segregering» siden jeg nå har de samme rettighetene som alle andre nordmenn. Jeg trenger ikke å tenke over om jeg har rett til ditt eller datt.

Til nye norske statsborgere vil jeg si velkommen! Vær forberedt på å være åpen for å lære og tilpasse deg den kulturen du befinner deg i, med en positiv innstilling, og aksepter at dette av og til vil bety at du må prioritere det norske foran det du kjente fra før. Dette er veldig vanskelig fordi det er ingen som viser deg hvordan du kan eller bør gjøre dette. Så her er noen råd fra meg som jeg skulle ønske at jeg fikk:

Lær norsk. Aksepter situasjonen du er i, og fokuser heller på det gode som landet har å tilby, enn det du savner fra din tidligere kultur og gamle bosted. Ikke prøv å endre det norske samfunnet før du føler deg godt kjent med kulturen og språket. Tillit, ærlighet og omsorg er sentrale verdier i den norske kulturen, lær deg om betydningen av disse og hvordan du kan omfavne dette i ditt eget liv.

Benytt deg av så mange muligheter du kan, til å ta på deg frivillige verv. Dette vil hjelpe deg med å bli integrert i det norske samfunnet. Nyt landskapene, den fantastiske sjømaten og alt sånt. Og få deg mange nye venner. Lykke til!

HENNING, opprinnelig fra Tyskland

Foto: Privat

For meg var hovedargumentet for å søke om norsk statsborgerskap at vi som familie har bodd så lenge i Norge nå at det var en naturlig del av utviklingen og integrasjonen at jeg også blir norsk statsborger. Dessuten har dessverre den politiske situasjonen i verden endret seg, og noe som vi tok som en selvfølge for noen år tilbake, er ikke slik lenger. Stabiliteten og sikkerheten er mer uforutsigbar for tiden. Da vil det norske statsborgerskapet gi meg mer trygghet. Med jobb, hus og familie i Norge er det viktig for meg å vite at jeg kan bli boende her og være en del av landet også i fremtiden.

Da jeg fikk beskjeden fra UDI, så var «YES!» min første tanke. Selv om jeg hadde regnet med å få godkjent søknaden, var jeg overrasket over at det gikk så raskt. Jeg var også fornøyd med at det kapittelet var avsluttet, og at jeg nå definitivt og offisielt er en del av Norge. Mitt inntrykk var at jeg nå virkelig har min plass her. Selv om jeg er godt integrert fra før og det ikke spilte så stor rolle at jeg var «utlending», så var nå dette det siste skrittet for å «være hjemme i Norge». Jeg syntes det var hyggelig å lese «Vi ønsker deg velkommen som norsk statsborger!» i brevet fra UDI.

Siden det er ganske kort tid siden jeg har blitt norsk, har jeg nok ikke opplevd så mange situasjoner som var annerledes. Men å skrive «norsk» som nasjonalitet i et spørreskjema var litt rart, men samtidig riktig.

Til deg som ny norsk statsborger vil jeg si:

Kjære norske medborger! Jeg ønsker deg hjertelig velkommen! Jeg ønsker deg velkommen og at du føler deg velkommen her i landet! Jeg håper at du kan ta med noe av dine tradisjoner og vaner fra ditt gamle hjemland til ditt nye. Jeg vil også at du utfordrer den norske kulturen, og håper at du blir møtt med nysgjerrighet og åpenhet. Samtidig er det viktig at vi forstår og tar vare på de fundamentale grunnverdiene og samfunnsgodene Norge står for, at vi pleier og bevarer de tingene her i landet som var avgjørende for at vi har valgt nettopp Norge som vårt nye hjemland, og at Norge har blitt vårt nye hjemland.

LAURA, opprinnelig fra USA

Foto: Privat

Jeg søkte om norsk statsborgerskap fordi det blir mindre stress rundt oppholdstillatelse og fornying av kortet, som krever mye oppmerksomhet og tid. Dessuten er det viktig å kunne stemme i nasjonale valg og få fulle rettigheter og fordeler av velferdsstaten. Det var en viktig motivasjon å kunne få mest mulig fleksibilitet med reising. Og siden jeg har norske røtter 150 år tilbake på min fars side, så er det fint å tenke på at nå er sirkelen på en måte sluttet i min familiehistorie.

Da jeg fikk brevet fra UDI, så tenkte jeg «wow, det var lett og raskt!» Jeg fikk beskjed bare noen uker etter jeg leverte dokumentene mine til UDI, som betyr at min søknad havnet i «fast-track»-køen hvor datamaskinene behandler dem. Jeg var ekstremt heldig. Andre fortsetter å vente i 18–24 måneder, som er synd.

Til nye norske statsborgere vil jeg si at nå har vi flere plikter og rettigheter. Dette er jo et ordpar som nordmenn elsker! Men det er spesielt en ting jeg tenker på, som handler om både pliktene og rettighetene, og som vi må ta på alvor, og som vi kanskje har unngått før. Det er nemlig nå både vår plikt og rettighet å også være kritiske til Norge, fordi vi tror på Norge og ser landets potensial.

Hvis vi nekter å si fra om hvordan Norge kan bli bedre, så svikter vi vårt eget ansvar som statsborgere. Nå har vi en trygghet som betyr at vi kan være modige og si fra om ting som ikke fungerer, og hvordan disse kanskje kan fikses. Hvis vi tror på landet og ønsker det beste for oss, vår familie og hele vårt fellesskap, så må vi kreve at politikerne, regjeringen og Stortinget alle sammen gjør en så god jobb som mulig. Vi må ikke bare «tåle det» når systemet ikke fungerer og det svikter oss. Vi må forvente mer fra alle systemene i det norske samfunnet fordi vi tror på Norge som et stolt land og som en god idé som vi har investert i. Vi som statsborgere må finne vår egen stemme som vi kan bruke, fordi vi har viktige innsikter som internasjonale mennesker, som også vet at Norge kan bli bedre, og fordi vi elsker dette landet!

MOHAMED, opprinnelig fra Somalia

Jeg søkte om norsk statsborgerskap fordi det gir rettigheter – muligheter til å reise til flere land, og det gir muligheten til å bo i Norge og stemme ved stortingsvalg. Det er et slags sikkerhetspass som gjør at du har tilgang til Norge og til å reise til andre land og å få hjelp fra UD dersom du er i utlandet og trenger konsulær bistand.

Da jeg fikk beskjeden fra UDI, så tenkte jeg at det lå i kortene, det var ikke en stor overraskelse. Men jeg søkte og ventet lenge, og jeg husker ikke helt akkurat hva jeg følte, men jeg tenkte at jeg hadde gjort meg fortjent til dette. Jeg tenkte på alt som jeg hadde gjort, som var krav for å kunne søke: Jeg hadde lært språket, jeg hadde studert her i Norge, og så hadde jeg jobbet. Så på en måte så var statsborgerskapet et konkret resultat av et langt arbeid. Derfor kom det ikke så overraskende. Det var noe som man måtte jobbe hardt for å gjøre seg fortjent til det. Det er jo ikke så lett å bli statsborger i Norge, du må ha bodd lenge i Norge, og du må ha rent rulleblad. Det er noen krav for å få dette til. Så når du får den beskjeden fra UDI, så føler du at du har oppfylt kravene, tatt testen, fylt inntektskravet og alt mulig, og da er opplevelsen kanskje litt sånn: yes, jeg fortjener dette!

Det er ikke så mye som er blitt annerledes som norsk statsborger. Men det er kanskje at du kan identifisere deg i Norge. For med utenlandsk pass som ID er det krevende i Norge. Og så er det mye lettere å reise til andre land i Europa. Man slipper å stå i kø og sånt. Når du har utenlandsk pass, må du sjekke alt helt riktig, masse stress og ting med visum og alt. Du kan reise til USA enklere og til Storbritannia og Europa med norsk pass. Og så vet du at hvis noe skjer, så har du norsk UD i ryggen. Særlig hvis du kommer fra et land med svakt statlig system, så gir dette en følelse av trygghet.

Til nye norske statsborgere ville jeg ha ønsket å fortelle om hvordan både dere og deres barn har et tryggere liv foran dere, siden dere har valgt å bli statsborgere i et stabilt og trygt land. Og jeg håper at livene deres blir enklere fremover!

NDIRANGU, opprinnelig fra Kenya

Foto: Privat

Da det ble tillatt med dobbelt statsborgerskap i Norge, så følte jeg at jeg fikk anledning til å høre til i mer enn ett av landene som jeg har en tilknytning til. Det ville også gjøre reisene mine i forbindelse med jobben mye enklere. Barna mine har vokst opp her i Norge, og jeg følte at ved å også gi dem tilgang til det norske statsborgerskapet, så ville det være muliggjørende for deres identitet.

Søknaden min var inne i over to år, til jeg skulle fornye oppholdstillatelsen min. Utlendingspolitiet var usikre på hvorfor UDI hadde sittet på søknaden min om statsborgerskap så lenge. De anbefalte meg å snarest ta kontakt med UDI. Jeg ringte UDI like etterpå, og de fortalte at søknaden min om norsk statsborgerskap hadde «falt mellom to stoler». Like etter sendte saksbehandleren en melding og gratulerte meg med å ha blitt norsk statsborger! Så spøken blir at jeg ringte UDI om norsk statsborgerskap og fikk det innvilget noen minutter senere!

En ting som umiddelbart var annerledes var at datteren min straks fikk sitt norske statsborgerskap, fordi mitt hadde blitt innvilget. Jeg tenker at hun er mer norsk enn meg på så mange måter, ikke minst siden hun er oppvokst her.

Jeg vil gjerne si til nye norske statsborgere at den nye rollen som statsborger også kommer med nytt ansvar – et ansvar for å ta vare på, forvalte, men også å forbedre det som vi har kommet og funnet her i Norge. Det er også et privilegium å kunne bidra og tilhøre i mer enn ett land, og det er et privilegium som man bør forsøke å bruke etter beste evne.

PAULINA, opprinnelig fra Polen

Foto: Privat

Da det ble mulig å ha dobbelt statsborgerskap i Norge, så ønsket jeg å søke med en gang. Selv om jeg har følt meg som en del av det norske samfunnet ganske lenge, så ville jeg være det på en ordentlig måte. Jeg søkte også om norsk statsborgerskap for mine barn, slik at de føler seg mer norske, til tross for sin polske opprinnelse.

Saksbehandlingstiden for statsborgerskapssøknaden min hos UDI var ganske lang, så gleden var veldig stor da jeg fikk brevet fra UDI. Først fikk min 16 år gamle sønn beskjed fra UDI, mens jeg og min datter måtte vente noen dager til. Vi følte oss glade og stolte og som verdifulle norske statsborgere.

Noen ting som er litt annerledes siden jeg ble norsk statsborger, er at jeg kan skrive «norsk» når jeg booker billetter på fergen og slikt. Men først og fremst det at jeg føler at jeg står på lik linje med alle andre nordmenn nå.

Til nye norske statsborgere vil jeg si: Gratulerer! Gratulerer med at alt det harde arbeidet for å oppfylle alle kravene er overstått! Gratulerer til deg som brukte tid og krefter på å lære et nytt språk! Spesielt gratulerer til deg som er eldre, for at du prøver å lære et nytt språk! Gratulerer med at du klarte å bli vant til en ofte annerledes kultur! Og gratulerer med at du våget å gå ut i et fremmed samfunn, som jo nå også er ditt, deres og vårt samfunn!

TEKIE, opprinnelig fra Eritrea

Foto: Privat

Jeg kommer fra et land som er et diktatur. Jeg flyttet til Norge uten å ville det – jeg hadde ikke noe valg. Jeg var i militæret der uten lønn i 10 år, jeg kunne ikke bestemme noe selv, jeg kunne ikke gjøre det jeg ville. Jeg tok en stor risiko for å flykte til Norge, men jeg hadde ikke noe valg. Derfor kom jeg til Norge i 2015, og jeg kunne søke om norsk statsborgerskap etter rundt seks år. Jeg hadde ikke noe eritreisk pass på den tiden, så det var best å søke om norsk statsborgerskap. Jeg søkte om statsborgerskap i 2022, og det tok rundt 2 måneder – ikke så lang tid altså. Jeg trodde ikke jeg skulle få det så fort.

Jeg fikk statsborgerskapet i april 2022 og startlån fra Husbanken samtidig – jeg var kjempeglad da. Da sa jeg til mine venner at april er min måned. Det var også i april 2016 jeg fikk min oppholdstillatelse. Jeg var så utrolig glad. Etter at jeg fikk norsk pass, har jeg besøkt moren min i Etiopia. Da hadde jeg ikke sett henne på syv år. Vi er to søsken som bor her i Norge, og en storesøster som bor i Italia. Vi kan ikke reise på besøk til Eritrea, da blir vi satt i fengsel siden jeg flyktet derfra ulovlig.

I Eritrea har jeg aldri valgt noen politiker eller statsminister, men etter at jeg fikk norsk statsborgerskap, så kunne jeg stemme i stortingsvalget, selv om jeg også kunne stemme ved lokalvalg før det. Det gjorde jeg fra første gang jeg kunne – det var veldig viktig for meg. Man kan være med på å bestemme og påvirke, man har frihet til å påvirke.

Til nye norske statsborgere vil jeg si: Gratulerer! Bruk friheten din her i det norske samfunnet!

WALAA, opprinnelig fra Egypt

Foto: Privat

Jeg ønsket opprinnelig å få norsk statsborgerskap for å ha samme nasjonalitet som mine barn. De fikk norsk statsborgerskap før meg, fordi mannen fikk norsk statsborgerskap før meg. Selv kom jeg til Norge gjennom familiegjenforening. Etter hvert har det norske statsborgerskapet bidratt til at jeg føler meg ferdig vandret. Det er Norge jeg kaller «hjemme» nå, og det er her jeg har falt til ro.

Jeg husker ikke så veldig godt nå akkurat hvordan det var å få den beskjeden, det er litt tilbake i tid, men det var kanskje litt blandede følelser. Jeg ble lettet og glad den gangen for å være ferdig med fornying av oppholdstillatelser.

En ting som er litt annerledes nå etter at jeg ble norsk statsborger, er friheten til å reise, og at alt dette er mye enklere i jobbsammenheng. Men rettighetsmessig så er det ikke egentlig mer enn da jeg hadde permanent opphold, så det var ikke så forskjellig. Og det er jo også ganske fint at man har mange av disse mulighetene allerede med oppholdstillatelse. Men at jeg kunne bruke min stemme i nasjonale valg og ikke bare i lokale valg, det er en veldig givende og god følelse.

Hvis jeg skulle forberede en tale til nye norske statsborgere, så hadde jeg tenkt meg godt om. Det er jo ofte folk som har vært i Norge en stund, så man må balansere talen så det ikke blir banalt, det er ikke bra. Man må tilpasse språket. De som snakker, burde anerkjenne annerledeshet som en styrke. Man bør også være ærlig om det som fungerer, og det som ikke fungerer. Jeg ville anbefalt nye norske statsborgere å være mer nysgjerrig på det lokale – dugnad og politisk engasjement er fremmed for mange som kanskje kommer fra land der det er mye korrupsjon og tillitsproblemer.

Jeg ville tenkt at man må si «Velkommen som ny statsborger» – men også tenke mer på hva det betyr. Hvilket ansvar har du som ny statsborger? For deg selv og din familie? Fire hovedpoeng kunne være økonomisk selvstendighet og utdanning, arbeid og deltakelse i samfunnet.

Jeg ville oppfordret nye statsborgere til å være seg selv, være autentiske. Og jeg ville ikke brukt ordet integrering, men inkludering, at ansvaret er felles for at det norske samfunnet er inkluderende, mellom alle oss som lever her.

YVONNE, opprinnelig fra Burundi

Foto: Privat

Jeg søkte med glede om norsk statsborgerskap etter å ha bodd i Norge i 12 år, men jeg fikk avslag på den første søknaden. Så fikk jeg norsk statsborgerskap etter å ha bodd her i 14 år.

Da jeg fikk beskjeden fra UDI, ble jeg kjempeglad. Det er fordi Norge er et land som er spesielt med tanke på menneskerettigheter og barnerettigheter, når man har fått «ja» til å bo her.

Det er noen ting som har endret seg etter at jeg har fikk norsk statsborgerskap. Det norske statsborgerskapet gir meg noen åpenbare fordeler, inkludert retten til å stemme, til å utøve offisielle funksjoner på lik linje med andre etniske norske. I tillegg gir statsborgerskapet meg rett til å stille til valg og delta i politiske aktiviteter. Mens jeg nyter disse privilegiene, har jeg også noen forpliktelser. Dette er hvordan jeg, samtidig som jeg respekterer samfunnsverdiene, har til hensikt å bli mer involvert i å beskytte rettighetene og frihetene til alle borgere i Norge, spesielt barn og kvinner. En annen ambisjon som driver meg, er samfunnsengasjement gjennom å være frivillig for å beskytte miljøet vårt, samt å ta vare på kulturarven i alle ledd. Ikke minst så vil bekjempelse av diskriminering, urettferdighet og det å fremme fred i dette landet, og i Europa og i hele verden være en del av mitt arbeid som norsk statsborger! Til slutt så tenker jeg på at det norske passet gir masse makt når noen reiser fra Norge til de fattigste landene, det henger sammen med maktfordeling i verden, og er verdt å tenke over.

Til nye norske statsborgere vil jeg si dette: 

Vi må være med på å bidra! Det er viktig at samfunnet opplever oss som en ressurs og ikke som et problem. Norske lover er viktige og må opprettholdes. Det er kjempebra at man kan bli statsborger her i Norge, og det er noe vi må verne om.

For dem av oss som har barn, så er det viktig å tenke over at barna våre ikke har valgt hvor vi har bosatt oss – de er ofte født her i Norge, de er oppvokst i Norge. Da er de kanskje norsk-burundiske, eller en annen blanding, men de er også norske. Samtidig vet vi at de ute i samfunnet kan møte på mennesker som ikke ser på dem som norske, men som utlendinger. Da må vi støtte dem i å være en del av det norske, men også i å kunne ta vare på språk, kultur og tilhørighet fra våre opprinnelsesland. Da bidrar vi aktivt til inkludering – og vi har en viktig rolle å spille som foreldre.

Som ny statsborger har du sikkert allerede feiret 17. mai en del ganger i Norge. Jeg vil oppfordre deg til å fortsette med det. Jeg ferier alltid 17. mai i mine afrikanske klær. 

Norge er et selvstendig land, som kan ta imot flyktninger. Det setter jeg stor pris på, og jeg oppfordrer alle nye statsborgere til å bidra i samfunnet vårt.

Gratulerer med statsborgerskapet.