3 Overordnende krav til universell utforming av valglokaler

Valgloven § 6-7 første ledd bestemmer at:

«Valgstyret skal sørge for at valglokalene er universelt utformet, jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 17. Velgerne skal kunne ta seg inn i valglokalene uten hjelp.»

Likestilling- og diskrimineringsloven § 17 andre ledd definerer universell utforming slik:

«Med universell utforming menes utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forholdene, slik at virksomhetens alminnelige funksjoner kan benyttes av flest mulig, uavhengig av funksjonsnedsettelse.»

Hovedregel om universell utforming

Valglokalene skal være universelt utformet. Det er valgstyret som skal sørge for at valglokalene er universelt uformet.

Likestillings- og diskrimineringsloven § 17 presiserer at universell utforming innebærer tilretteleggingen av «hovedløsningen». Virksomhetens alminnelige funksjoner skal kunne benyttes av flest mulig, uavhengig av funksjonsnedsettelse. I praksis innebærer dette at universell utforming ikke skal ivaretas gjennom særløsninger eller individuelle hjelpetiltak, som for eksempel egne trappeheiser spesialtilpasset for rullestoler. En hovedløsning, eksempelvis en heis, som kan brukes av flest mulig velgere er den mest inkluderende og minst stigmatiserende løsningen, jf. Prop. 81 L (2016–2017) s. 200. Tilsvarende skal hovedinngangsdøren tilrettelegges framfor å sikre adgang til bygget via en sidedør. En hovedinngang med både trapper og ramper vil være en likeverdig løsning.

Det følger av forarbeidene at «universell utforming» er en «rettslig standard» der innholdet i plikten endres, og skjerpes, over tid i takt med samfunnsutviklingen og den teknologiske utviklingen, jf. Prop. 45 L (2022–2023) s. 280. Valgstyret er derfor ansvarlig for å løpende vurdere om valglokalet som benyttes tilfredsstiller kravet til universell utforming.

Kravet til universell utforming gjelder både for lokaler der det mottas forhåndsstemmer og lokaler der stemmer mottas på valgtinget. Dersom et valglokale består av flere rom gjelder kravet til universell utforming for alle rommene, se Prop. 45 L (2022–2023) s. 140.

Målgruppen er «flest mulig»

Målgruppen for regelen om universell utforming er «flest mulig». Dette betyr at det skal tas høyde for ulike brukerforutsetninger og behov for tilrettelegging som kan oppstå som en følge av sensoriske, fysiske, psykososiale, kognitive eller intellektuelle funksjonsnedsettelser. Det avgjørende for om tilretteleggingsplikten inntrer er om det er mulig, ved en fysisk tilrettelegging av omgivelsene, å imøtekomme de aktuelle brukerforutsetningene. Det vil derfor ikke være mulig å ivareta alle brukerforutsetninger, som for eksempel å stille krav om at rullestoler som er bredere enn forskriftskrav til bredde på rampe og dør, skal komme inn i valglokalet. Vurderingen av hva som er fysisk mulig kan imidlertid endre seg over tid som følge av teknologisk utvikling.

Unntak fra kravet til universell utforming

Plikten til universell utforming gjelder ikke utforming eller tilrettelegging som innebærer en «uforholdsmessig byrde» for kommunen, jf. valgloven § 6-7 første ledd, jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 17 tredje ledd. Denne unntaksadgangen vil også gjelde for valglokaler i tilfeller der utformingen eller tilretteleggingen vil være uforholdsmessig byrdefullt for en kommune. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på

1. effekten av å fjerne barrierer for personer med funksjonsnedsettelse
2. om virksomhetens alminnelige funksjoner er av offentlig art
3. kostnadene ved tilretteleggingen
4. virksomhetens ressurser
5. sikkerhetshensyn
6. vernehensyn

Disse momentene er ikke uttømmende. Også «uforholdsmessig byrde» er i likhet med universell utforming en såkalt rettslig standard, som innebærer at innholdet kan endre seg over tid i tråd med samfunnsutviklingen, jf. Prop. 81 L (2016–2017) s. 213.

Uforholdsmessighetsvurderingen må gjøres konkret for det enkelte valglokalet. I vurderingen vil «den positive effekten og viktigheten av tilretteleggingen måtte veies mot kostnader og andre former for belastning tilretteleggingen medfører», jf. Prop. 81 L (2016–2017) s. 324. Det skal legges vekt på «hvor mange som vil ha nytte av tiltaket (omfang), og hvor stor betydning tilgjengeligheten vil ha for å sikre likestilling og deltakelse for den enkelte (alvorlighet)». Deltakelse i valg er en sentral rettighet, og universell utforming har stor betydning for å sikre likestilt deltakelse. Departementet legger derfor til grunn at unntaksadgangen er svært snever, slik at det skal mye til for at kostnadsbelastninger og andre former for belastning kan begrunne å avholde valg i et lokale som ikke er universelt utformet.

Hvis universell utforming av hovedløsningen vil være uforholdsmessig byrdefullt, faller likevel ikke plikten til tilrettelegging bort. Da må den beste alternative løsningen, det vil si den mest inkluderende og minst stigmatiserende løsningen, velges innenfor rammen av hva som anses forholdsmessig, jf. Prop. 81. L (2016–2017) s. 323–324.

Velgerne skal komme seg inn i valglokalet «uten hjelp»

Valgloven § 6-7 første ledd andre punktum oppstiller i tillegg et krav om at «[v]elgerne skal kunne ta seg inn i valglokalene uten hjelp». Dette innebærer at velgeren som hovedregel egenhendig skal kunne komme seg inn i valglokalet uten å måtte påkalle assistanse fra valgmedarbeidere eller andre. Bestemmelsen stiller ikke strengere krav til å komme seg inn i valglokalet enn det som følger av valgforskriftens krav til universell utforming. Det innebærer at dersom kommunen har overholdt plikten til universell utforming som er relevant for å komme seg inn i valglokalet, er også kravet i valgloven § 6-7 første ledd andre punktum ivaretatt.

I forarbeidene til valgloven presiseres det at det ikke er adgang til å gjøre unntak fra kravet om at alle velgere skal kunne «komme seg inn» i valglokalet, se Prop. 45 L (2022–2023) s. 154. Når det gjelder muligheten til å komme seg inn i valglokalet er det dermed en snevrere adgang til å gjøre unntak enn etter likestillings- og diskrimineringsloven § 17 tredje ledd. Det innebærer at selv om det er uforholdsmessig byrdefullt å sikre universell utforming av hovedløsningen, må kommunen likevel sørge for at velgerne kan komme seg inn i lokalet, jf. Prop. 45 L (2022–2023) s. 154. Selv om det ikke er anledning til å gjøre unntak fra kravet til at velgerne skal kunne komme seg inn i lokalet, er det likevel en adgang til å gjøre unntak fra øvrige sider av kravet til universell utforming. Dette vil for eksempel omfatte de tilfellene hvor hovedløsningen (for eksempel hovedinngangen) ikke er universelt utformet, men en særløsning (for eksempel en sideinngang) gjør det mulig å komme inn i valglokalet.

Det er ingen plikt i valgloven til å kunngjøre at hovedløsningen ikke oppfyller ett eller flere av kravene til universell utforming.

Unntak hvis «særlige grunner»

Ved «særlige grunner» kan det gjøres unntak fra kravet om at velgeren skal kunne komme seg inn uten hjelp, jf. valgloven § 6-7 andre ledd. I slike tilfeller kan kommunen bruke et valglokale som enkelte velgere må ha hjelp for å komme inn i. Slik hjelp kan for eksempel bestå i at en valgmedarbeider hjelper velgeren med å åpne en tung dør eller låse opp en heis. Valgloven oppstiller en høy terskel for unntak. Det skal mye til for at «særlige grunner» forsvarer å benytte valglokaler der velgerne trenger hjelp for å komme inn. Eksempler på særlige grunner nevnt i forarbeidene er «at det ikke er mulig eller er uforholdsmessig dyrt å sikre at velgerne skal kunne komme seg inn i lokalet uten hjelp», jf. Prop. 45 L (2022–2023) s. 281. Det framgår videre av forarbeidene at unntaksvilkåret ikke vil være oppfylt hvis det er mulig å tilrettelegge et annet lokale innenfor hva som anses forholdsmessig, slik at velgerne kan komme seg inn uten hjelp.

Det er som nevnt ikke adgang til å gjøre unntak fra kravet om at alle velgere skal kunne komme seg inn i lokalet. «Særlige grunner» retter seg kun mot utgangspunktet om at velgeren skal kunne ta seg inn i lokalet uten hjelp . Det vil derfor ikke være anledning til å bruke valglokaler der velgeren ikke kommer seg inn. Dette innebærer en innstramming sammenlignet med valgloven 2002.

Kunngjøringsplikt dersom velgeren ikke kan komme seg inn uten hjelp

Valgstyret skal kunngjøre hvilke valglokaler velgerne ikke kan ta seg inn i uten hjelp, jf. valgloven § 6-7 andre ledd andre punktum.

Valgstyret skal innen 31. mai i valgåret informere Valgdirektoratet om hvilke valglokaler dette gjelder, jf. valgforskriften § 6-3. Dette gjøres ved å registrere opplysningene i valggjennomføringssystemet EVA. Valgdirektoratet publiserer deretter denne informasjonen på nettsiden valglokaler.no. Formålet er å gi velgerne og valgmyndighetene en oversikt over hvilke lokaler velgerne ikke kan ta seg inn i uten hjelp, jf. Prop. 45 L (2022–2023) s. 154.