Neste kapittel

Forrige kapittel

2 Bakgrunnen for lovforslaget

2.1 Innlandet fylkeskommune

2.1.1 Initiativ til sørsamisk navn

Initiativet i saken ble tatt av fylkestinget i Innlandet fylkeskommune, som i møte 12. desember 2023 vedtok at det offisielle sørsamiske navnet på Innlandet fylkeskommune skal være Sisdajven fylhkentjïelte. Vedtaket lyder slik:

1. Fylkestinget vedtar følgende sørsamiske navn på Innlandet og fylkeskommunen:

Norsk navn	Sørsamisk navn
Innlandet	Sisdajve
Innlandet fylke	Sisdajven fylhke
Innlandet fylkeskommune	Sisdajven fylhkentjïelte

2. Søknad sendes Kommunal- og distriktsdepartementet med anmodning om at nødvendig lovendring kan behandles av Stortinget så snart som mulig.
3. Fylkeskommunedirektøren bes om å innarbeide nødvendige kostnader til profileringstiltak i årsbudsjett 2025 og økonomiplan 2025–2028.

Innlandet fylkeskommune søkte i brev 19. desember 2023 til Kommunal- og distriktsdepartementet om et offisielt sørsamisk navn på fylket. Fylkeskommunen viser i søknaden til saksdokumentene hvor det framgår følgende:

Innlandet fylkeskommune har to samarbeidsavtaler med Sametinget: En overordnet avtale og en egen avtale om kulturminnevern. Den overordnede avtalen ble signert i november 2021. Den har som hovedformål om å styrke og synliggjøre samisk kultur, språk og samfunnsliv. I avtalen står det at «Innlandet fylkeskommune har et særskilt ansvar for sørsamisk, og vil sammen med Sametinget ta et aktivt ansvar for styrking og utvikling av sørsamisk språk.»

I tillegg vises det i saksdokumentene til at det i april 2022 ble signert en egen avtale om kulturminnevern, som blant annet regulerer arbeidsfordelingen mellom partene. Videre vises det til at det i mars 2023 ble det gjennomført et dialogmøte mellom ledelsen i Innlandet fylkeskommune og Sametinget. Her ble samisk navn på Innlandet og fylkeskommunen framhevet som et viktig tiltak for å følge opp den overordnede samarbeidsavtalen.

I saksframlegget viste fylkeskommunedirektøren videre til FNs omtale av bærekraftsmålene der urfolk nevnes spesielt som en sårbar gruppe som må ha særskilt fokus. Å løfte samisk språk og kultur vil ha betydning for flere av målene, blant annet bærekraftsmål 3 om god helse og livskvalitet, bærekraftsmål 4 om god utdanning og bærekraftsmål 17 om samarbeid for å nå målene. Det framgår videre at Innlandet fylkeskommune har et ansvar knyttet til samene som urfolk, og det vil etter fylkeskommunedirektørens mening være positivt for fylket å få på plass et samisk navn.

2.1.2 Høring av forslaget til sørsamisk navn

Sametinget, ved samisk stedsnavntjeneste, svarte i brev av 1. desember 2021 på spørsmål fra Innlandet fylkeskommune om samisk navn på Innlandet fylke og/eller Innlandet fylkeskommune.

Stedsnavntjenesten understreket innledningsvis at de vanligvis gir tilrådninger til skrivemåten av samiske stedsnavn som har historisk forankring og at deres anliggende ikke er å konstruere samiske stedsnavn.

Det står følgende i brevet om navnevalget:

[…] det norske navnet Innlandet (fylke/fylkeskommune) er et konstruert administrativt navn (som et resultat av fylkessammenslåing), og navnesaken er et unntak i forhold til andre navnesaker. Det vil si at når det norske navnet på fylket ble vedtatt, ble ikke normen om å bruke navn med historisk forankring fulgt. Stedsnavntjenesten har i denne saken vært i kontakt med både Statens Kartverk og Språkrådet, og har kommet til en beslutning at siden det norske navnet er et såkalt «konstruert administrativt navn» (uten historisk forankring), kan samisk stedsnavntjeneste komme med tilrådning om et samisk parallellnavn.

Stedsnavntjenesten har fulgt opp saken, og foreslår at det vedtas et sørsamisk navn på fylket, siden fylkets nordlige del ligger innenfor det sørsamiske området.

Stedsnavntjenesten foreslår at det norske navnet på Innlandet på sørsamisk skal være Sisdajve, Innlandet fylke blir Sisdajven fylhke og Innlandet fylkeskommune Sisdajven fylhkentjïelte.

Videre heter det:

Når det samiske navnet brukes uten betegnelsen fylke (sørsamisk fylhke) og/eller fylkeskommune (sørsamisk fylhkentjïelte), skrives navnet i nominativ Sisdajve. Når navnet brukes med betegnelsen fylke/fylkeskommune, skrives navnet i genitiv Sisdajven fylhke, med genitivsendelse -n. Det første leddet i navnet Sisdajve Sis- betyr ‘inn; indre’, mens andre ledd – dajve betyr ‘område; strekning; areal’ på sørsamisk.

Stedsnavntjenesten avslutter med at de anser at det ikke er nødvendig med høring av det samiske navnet og viser til at det ikke ble gjennomført høring da Innlandet ble fastsatt. Kommunal- og distriktsdepartementet ble kontaktet av administrasjonen i Innlandet fylkeskommune og anbefalte at det skulle holdes en høring av Stedsnavntjenestens forslag om samiske navn.

Fylkesutvalget vedtok i møte 6. juni 2023 å sende på høring forslag til valg av samisk navn på Innlandet, Innlandet fylke og Innlandet fylkeskommune. Høringsfristen var 15. september 2023.

2.2 Nordland fylkeskommune

2.2.1 Initiativ til nordsamisk og sørsamiske navn

Initiativet i saken ble tatt av fylkestinget i Nordland fylkeskommune, som i møte 13. juni 2022 fattet følgende vedtak:

1. Stortinget har vedtatt endringer i inndelingslova, jf. Prop. 88 L (2020–2021) Endringer i inndelingslova (innføring av tospråklig navn på Nordland fylke, norsk og lulesamisk) og Innst. 329 L (2020–2021).
2. Med utgangspunkt i vedtak i FT-sak 154/18, ber Nordland fylkeskommune Kommunal- og distriktsdepartementet følge opp saken på nytt og vedta endring til også å gjelde nordsamisk og sørsamisk navn på Nordland fylke.
3. Nordland fylkesting vedtar at nordsamisk og sørsamisk navn på Nordland fylke kan brukes i grenseområder mellom nord- og lulesamisk område og mellom lulesamisk og sørsamisk område, der de respektive språkene er naturlig brukt.

I vedtaket vises det til den tidligere søknaden fra fylkeskommunen og Stortingets vedtak om lulesamisk parallellnavn på fylket, jf. Prop. 88 L (2020–2021) Endringer i inndelingslova (innføring av tospråklig navn på Nordland fylke, norsk og lulesamisk). Fylkestinget i Nordland vedtok 4. desember 2018 at det offisielle samiske navnet på Nordland fylkeskommune skulle være det lulesamiske Nordlánda fylkkasuohkan. Navn på Nordland på nordsamisk og sørsamisk ble utelatt i vedtaket. Det ble samtidig framhevet at også nordsamisk og sørsamisk språkområde var representert innenfor Nordland, og at dette skulle komme til uttrykk gjennom fylkeskommunens informasjon, skilting, logoer mv. der det var hensiktsmessig og naturlig.

Fylkeskommunen opplyser at det imidlertid har vist seg at nord- og sørsamisk navn på Nordland ikke er klarert for bruk, og at navnene ikke kan benyttes etter stedsnavnforskriften. Fylkeskommunen mener dette nå gir grunnlag for en ny sak der disse språkene inngår. Begrunnelsen er at vedtaket om bare ett parallellnavn har gitt utfordringer for nasjonale, regionale og kommunale veimyndigheter samt kommunenes bruk av skilting på de samiske språkene som naturlig brukes i ulike deler av fylket.

Videre framgår det at Nordland er et langstrakt fylke som i tillegg til lulesamisk også har nord- og sørsamisk naturlig innenfor sine fylkesgrenser. I saksframlegget vises det til at det derfor er behov for å sidestille nordsamisk og sørsamisk skrivemåte for bruk til veiskilting for veimyndighetene. Kommunenes bruk av logoer, hjemmesider, brevpapir, skilting av bygninger etc. er også blitt vanskelig. Dersom fylkeskommunen får to nye parallellnavn betyr det at nordsamisk og sørsamisk navn på Nordland fylke kan brukes i grenseområder mellom nord- og lulesamisk område og mellom lulesamisk og sørsamisk område, der de respektive språkene er naturlig brukt.

Nordland fylkeskommune understreker at lulesamisk fortsatt som hovedregel skal være det formelle samiske språket i fylket.

Fylkeskommunen viser til at sameloven i § 5-1 fastsetter at samisk og norsk er likeverdige språk og at sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk er likestilt med norsk. Etter § 3-2 i sameloven skal kunngjøringer fra offentlige organer som særlig retter seg mot hele eller deler av befolkningen i forvaltningsområdet, skje både på samisk og norsk.

Nordland fylkeskommune viser videre til at bestemmelsene i samelovens språkkapittel er minimumskrav og at alle offentlige organer oppfordres til å ta hensyn til brukere av samisk språk, også utover lovens regler og avgrensningen av forvaltningsområdet. På denne bakgrunn mener fylkeskommunen at inndelingsloven bør endres slik fylkeskommunen får tre likestilte parallellnavn.

2.2.2 Høring av forslagene til nordsamisk og sørsamiske navn

Etter fylkestingets vedtak i 2018 henvendte fylkeskommunen seg, etter departementets anmodning, til Sametinget i brev av 13. august 2019 og ba om en tilrådning om valget av samisk navn på fylket. Sametinget ga sin foreløpige tilrådning om parallellnavn for Nordland fylke på tre offisielle samiske språk i brev av 21. august 2019.

Nordland fylkeskommune sendte Sametingets foreløpige tilrådning ut på høring i 2019. Sametingets endelige tilrådning i brev 6. april 2020 om samiske parallellnavn var den samme som de ga i sin foreløpige tilrådning, uten at det ble konkludert hvilket av disse navnene som burde velges.

2.3 Gjeldende rett

2.3.1 Innledning

Norges forpliktelser overfor den samiske befolkningen følger av både nasjonal rett og internasjonale konvensjoner.

Grunnloven § 108 og sameloven utgjør grunnlaget for regjeringens mål om å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppen kan sikre og utvikle språket, kulturen og sitt samfunnsliv. Forpliktelsene overfor den samiske befolkningen følger også av internasjonale konvensjoner, særlig FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27, og ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater.

2.3.2 Grunnloven

Det følger av Grunnloven § 108 at:

Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at det samiske folk, som urfolk, kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.

Bestemmelsen pålegger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at det samiske folk, som urfolk, kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Selv om det i formuleringen «sitt språk» brukes entall, går det fram av samerettsutvalgets kommentar til lovparagrafen at den gjelder for de ulike samiske språkene.

Statens plikt etter Grunnloven er fulgt opp og konkretisert i sameloven § 1-5, se punkt 2.3.5 nedenfor.

Fylkeskommunene er selvstendige forvaltningsorganer som utøver sitt selvstyre innenfor nasjonale rammer. Begrensninger i det kommunale og fylkeskommunale selvstyret må ha hjemmel i lov. Kommunene og fylkeskommunene er ikke underlagt statlige organer, kun Stortinget som lovgiver og bevilgningsmyndighet, så lenge ikke andre underordningsforhold følger av lov. Regjeringen og departementene har dermed ingen generell styrings-, instruksjons- eller overprøvingsmyndighet over fylkeskommunene. Det kommunale selvstyret ble grunnlovfestet i 2016 i § 49, og i 2018 presisert i kommuneloven § 2-1.

Grunnloven § 49 andre ledd lyder:

Innbyggerne har rett til å styre lokale anliggender gjennom lokale folkevalgte organer. Nærmere bestemmelser om det lokale folkevalgte nivå fastsettes ved lov.

2.3.3 Kommuneloven

Etter lov 22. juni 2018 nr. 83 om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven) § 3-1 tredje ledd skal «Vedtak om endring av kommunenavn fattes av Kongen.» Det følger av fjerde ledd at «Fylkeskommunen skal ha samme navn som fylket.» En endring av navnet til en eller flere fylkeskommuner forutsetter derfor at det administrative inndelingsnavnet for vedkommende fylke også blir endret. Navnet på landets fylker følger av lov 15. juni 2001 nr. 70 om fastsetjing og endring av kommune- og fylkesgrenser (inndelingsloven) § 29.

Kommuneloven § 3-1 er en videreføring av § 3 nr. 1-4 i kommuneloven av 1992, jf. Prop. 46 L (2017–2018) Lov om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven) s. 356. Når det gjelder samiske navn, heter det i Ot.prp. nr. 42 (1991–92) Om lov om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven) følgende:

Bestemmelsen innebærer ingen endring i gjeldende praksis om at det i alminnelighet søkes unngått å gi en kommune et dobbeltnavn, med mindre det gjelder kommuner med stor samisk befolkning. I de sistnevnte tilfelle vil det være kurant at kommunen får dobbeltnavn norsk/samisk.

2.3.4 Inndelingsloven

Inndelingsloven § 29 slår fast fylkesinndelingen og fylkesnavnene. Bestemmelsen kom inn i inndelingsloven ved Stortingets vedtak 11. juni 2018, og var en videreføring av den tilsvarende reguleringen i den tidligere lov 14. august 1918 nr. 1 om forandring av rikets inddelingsnavn (bispedømme- og fylkesloven).

Inndelingsloven § 29 nr. 4 slår fast at navnet på Innlandet fylke er Innlandet. Nr. 13 slår fast at navnet på Nordland fylke er Nordland eller Nordlánnda.

2.3.5 Sameloven

Etter lov 12. juni 1987 nr. 56 om Sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven) § 1-1 første ledd skal forholdene legges til rette for at den samiske folkegruppen i Norge kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.

Paragrafen fikk i 2021 et nytt andre ledd hvor forholdet mellom samelovens regler og folkeretten reguleres. Andre ledd første punktum innebærer at ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater vil gå foran loven dersom bestemmelser i loven skulle vise seg å være i strid med bestemmelser i konvensjonen.

Etter sameloven § 1-5 er samisk og norsk likeverdige språk, og sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk skal være likestilte med norsk etter bestemmelsene i sameloven kapittel 3 om samisk språk. Hovedhensikten med flerspråklige kommunenavn er å likestille navneformene.

Samelovens språkregler gir samiske språkbrukere, i bestemte sammenhenger og områder, rett til å bruke samisk i møte med det offentlige.

Det følger av sameloven at de samiske språkene og norsk er likeverdige språk, og at sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk er likestilte med norsk i forvaltningsområdet for samiske språk slik det følger av bestemmelsene i kapittel 3. Flere bestemmelser gjelder særlig for kommunene i forvaltningsområdet, mens andre gjelder også fylkeskommuner og statlige myndigheter.

Grunnloven § 108 etablerer en plikt for statlige styresmakter til å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppen, som urfolk, kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Dette dannet blant annet bakgrunnen for at sameloven fikk et nytt kapittel 3 om språk i 1992. Formålet med språkreglene er å bevare og utvikle samiske språk ved særlig å styrke bruken av språkene i offentlig sammenheng.

Samelovens språkregler er minimumsregler. Alle offentlige virksomheter er oppfordret til å ta hensyn til brukere av samiske språk også ut over lovens regler.

Kommuner og fylkeskommuner spiller en sentral rolle i arbeidet med å bruke og styrke samiske språk. De kommunene som er innlemmet i forvaltningsområdet for samisk språk har et særskilt ansvar for å tilby informasjon og tjenester til den samiske befolkningen. Oppbygging av kompetanse i samisk språk og samisk kultur er viktig for at kommunene skal kunne tilby gode tjenester til den samiske befolkningen.

Fylkeskommunene har en rolle som pådrivere i arbeidet med samisk språk i fylket. De bør sørge for kompetanse i samisk språk og kultur både i administrasjonen og i tjenestene de har ansvar for. Videregående skoler er fylkeskommunens ansvar, og det er viktig at de elevene som har krav på det får tilbud om samiskundervisning.

Etter forskrift av 17. juni 2005 nr. 657 om forvaltningsområdet for samiske språk § 1 består forvaltningsområdet for samiske språk av alle språkutviklingskommuner, språkvitaliseringskommuner og språkstimuleringskommuner. Kommunene Karasjok, Kautokeino, Nesseby og Tana er språkutviklingskommuner. Porsanger, Kåfjord, Lavangen, Tjeldsund, Hattfjelldal, Hamarøy, Røyrvik, Røros og Snåsa er språkvitaliseringskommuner. Forvaltningsområdet for samiske språk består i tillegg av Troms fylkeskommune, Finnmark fylkeskommune, Nordland fylkeskommune og Trøndelag fylkeskommune. Per 1. januar 2025 er det ingen språkstimuleringskommuner.

Innenfor dette området er befolkningen sikret utvidet rett til bruk av samisk overfor offentlige organer, jf. sameloven § 3-3. Etter § 3-2 første ledd skal lover og forskrifter av særlig interesse for hele eller deler av den samiske befolkningen oversettes til samisk. Kunngjøringer fra offentlige organ som særlig retter seg mot hele eller deler av den samiske befolkningen i forvaltningsområdet, skal skje både på samisk og norsk, jf. § 3-2 andre ledd.

Sameloven har ikke direkte betydning for spørsmålet om to- eller trespråklige navn på fylkeskommuner, men lovens formålsbestemmelse og Norges internasjonale forpliktelser gjennom folkeretten kan likevel sies å gi støtte til en slik løsning.

Sameloven gir fylkeskommuner og kommuner plikt til å konsultere representanter for berørte samiske interesser i saker som vil kunne påvirke samiske interesser direkte, jf. § 4-4.

2.3.6 Stedsnavnloven

Formålet med lov 18. mai 1990 nr. 11 om stadnamn (stadnamnlova) er «å ta vare på stadnamn som språklege kulturminne, gi dei ei skriftform som er praktisk, og som ikkje skyggjer for meiningsinnhaldet i namnet, og medverke til kjennskap til og aktiv bruk av namna», jf. § 1 første ledd. Loven skal videre sikre hensynet til samiske og kvenske stedsnavn i samsvar med nasjonalt lovverk og internasjonale avtaler og konvensjoner, jf. § 1 andre ledd.

Loven gjelder når organ for stat, fylkeskommune og kommune skal fastsette stedsnavn eller skrivemåten av disse, eller bruke dem i tjenesten. Loven gjelder også bruk av stedsnavn i selskap som det offentlige eier fullt ut, og i læremidler som skal brukes i skolen, jf. § 1 tredje ledd.

I lovens § 2 bokstav a er stedsnavn definert som «namn på terrengformasjonar som fjell og vatn, kulturformasjonar som gardsområde, gardsbruk, vegar og bruer, administrative område som kommunar og sokn, institusjonar og adresser». Administrative enheter som kommuner og fylkeskommuner regnes derfor som navneobjekter etter loven.

Det står i § 11 i stedsnavnloven at når skrivemåten av et stedsnavn er fastsatt etter stedsnavnloven og ført inn i stedsnavnregisteret, skal det brukes av eget tiltak av de som er nevnt i § 1 tredje ledd. Det følger av § 11 andre ledd at «Samiske og kvenske stadnamn som blir nytta blant folk som bur fast på eller har næringsmessig tilknyting til staden, skal til vanleg brukast av det offentlege t.d. på kart, skilt, i register saman med eventuelt norsk namn.»

Når det foreligger en offisiell samisk eller kvensk versjon av fylkeskommunenavnet, taler dette for at det er et navn som benyttes på stedet, og at det foreligger en plikt til å benytte dette navnet parallelt med det norske navnet.

Der det av praktiske grunner er særskilt vanskelig å bruke flere navn, skal det i valget mellom norsk, samisk og kvensk legges vekt på hvilket navn som har lengst tradisjon og er best kjent på stedet. Det norske navnet trenger ikke å være med «dersom det er ei lydleg tilpassa form av det samiske eller kvenske namnet, skil seg lite frå det og ikkje er i vanleg bruk i den norske forma», jf. forskrift 23. mai 2017 nr. 638 om stadnamn § 7 fjerde ledd. Om rekkefølgen for flerspråklige navn heter det følgende i forskriften § 7 tredje ledd:

På skilt eller på kart o.l. der det blir brukt meir enn eitt namn, skal vedtaksorganet fastsetje rekkefølgja av namna. Ved fastsetjing av rekkjefølgja skal ein ta omsyn til språkbruken på staden. I forvaltningsområdet for samisk språk skal rekkefølgja vere samisk, norsk, kvensk.

2.3.7 Internasjonale forpliktelser

Samene har status som urfolk i Norge. Norges internasjonale forpliktelser på området følger særlig av FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter av 16. desember 1966 artikkel 27, som sikrer urfolk retten til å bruke sitt eget språk, ILO konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, som inneholder regler til vern om urfolks språk, og Den europeiske pakt for regions- og minoritetsspråk (Minoritetsspråkpakten).

Norge ratifiserte Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter i 1999, og denne er en del av grunnlaget for politikken regjeringen fører overfor denne gruppen. Det daværende Kommunal- og regionaldepartementet lanserte i 2000 St.meld. nr. 15 (2000–2001) Nasjonale minoritetar i Noreg. Her heter det:

Regjeringa stiller seg bak målsetjinga om at Noreg ikkje bør nøye seg med å leggje seg opp mot minstekrava i dei internasjonale konvensjonane. Når det gjeld minoritetspolitikken, vil Regjeringa leggje vekt på dei målsetjingane som er nedfelte i Rammekonvensjonen om vern av nasjonale minoritetar og i Den europeiske pakta om regions- og minoritetsspråk.

Samisk er omfattet av vernet i de nevnte konvensjonene. Det følger av rammekonvensjonen artikkel 11 nr. 3 at «I områder som tradisjonelt er bebodd av et betydelig antall personer som tilhører en nasjonal minoritet, skal Partene innenfor rammen av sitt rettssystem, herunder avtaler med andre stater der det er aktuelt, og under hensyn til sine særegne forhold, søke å fremvise tradisjonelle stedsnavn, gatenavn og andre topografiske angivelser beregnet på allmennheten, også på minoritetsspråket når det er tilstrekkelig etterspørsel etter slike angivelser.»

Når et land ratifiserer minoritetsspråkpakten, skal del II av pakten gjelde for alle regions- eller minoritetsspråk i landet. I tillegg kan staten velge å forplikte seg til bestemmelser under del III. Disse bestemmelsene er mer omfattende og har mer detaljerte regler for blant annet utdanning, rettsvesen, offentlig forvaltning, media og kultur. Norge ratifiserte minoritetsspråkpakten i 1993 og den trådte i kraft 1. mars 1998. Nordsamisk har vært omfattet av del III fra Norge ratifiserte minoritetsspråkpakten. Norske myndigheter sendte 14. oktober 2021 en erklæring til Europarådet om at Norge forplikter seg også under del III for sørsamisk og lulesamisk. Den europeiske pakt om regions- eller minoritetsspråk del III artikkel 10 har særlige regler om forvaltningsmyndigheter og offentlige tjenester.

Selv om det ikke kan utledes en direkte plikt av folkeretten om to- eller firespråklige administrative inndelingsnavn, vil nok et sørsamisk parallellnavn for Innlandet fylke og nordsamisk og sørsamiske parallellnavn for Nordland fylke kunne ses på som en lojal oppfølging av Norges internasjonale forpliktelser på dette området.

Norge ratifiserte i 2006 UNESCOs konvensjon av 17. oktober 2003 om vern av den immaterielle kulturarven, jf. St.prp. nr. 73 (2005–2006). I tilslutningen er stedsnavnloven nevnt som en av lovene som ivaretar forhold som kommer inn under bestemmelsene i konvensjonen. En ratifikasjon av UNESCO-konvensjonen innebærer ikke at Norge har forpliktet seg til et bestemt nivå for vern av stedsnavnene.

2.4 Kommuner og fylkeskommuner med flerspråklige navn

Ved kongelige resolusjoner med hjemmel i kommuneloven 1992 § 3 nr. 3 og kommuneloven 2018 § 3-1 tredje ledd, er det til nå fastsatt tospråklige offisielle navn (norsk og samisk) på syv kommuner i Nordland fylke.

To av kommunene ligger innenfor forvaltningsområdet for samiske språk, jf. sameloven § 3-1. Hábmera suohkan/Hamarøy kommune (lulesamisk) og Aarborten tjïelte/Hattfjelldal kommune (sørsamisk) er språkvitaliseringskommuner. I tillegg har disse kommunene samiske navn: Evenes kommune/Evenášši suohkan (nordsamisk), Fauske kommune/Fuosko suohkan (lulesamisk), Rana kommune/Raanen tjïelte (sørsamisk), Sortland kommune/Suorttá suohkan (nordsamisk) og Sørfold kommune/Fuoldá suohkan (lulesamisk).

Det er ingen av kommunene i Innlandet fylke som har samiske parallellnavn. Departementet er imidlertid kjent med at Engerdal kommune har søkt om innlemmelse i forvaltningsområdet for samisk språk og ønsker det sørsamiske navnet Engerdaelien tjïelte.

Regjeringens vedtak i sakene om tospråklige kommunenavn er basert på lokale initiativ, fremmet gjennom kommunestyrevedtak og med tilslutning gjennom høringsprosessene. Regjeringen har lagt stor vekt på den betydningen offisielle tospråklige navn på kommunene har i disse områdene for å fremme det samiske språket og bevare etnisk identitet.

Det er fire fylker som har samiske parallellnavn, jf. inndelingsloven § 29: Trøndelag (sørsamisk), Nordland (lulesamisk), Troms (nordsamisk) og Finnmark (nordsamisk). Troms og Finnmark fylker har i tillegg parallellnavn på kvensk.