1 Bakgrunn

Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2018/2001 om å fremme bruk av energi fra fornybare energikilder, som rettet i 2020 og 2022, og som opphever direktiv 2009/28/EF, heretter kalt fornybardirektivet (2018), ble vedtatt i EU 11. desember 2018. Fornybardirektivet (2018) er en del av «Ren energi-pakken» som består av åtte rettsakter på energiområdet. Fornybardirektivet (2018) erstatter fornybardirektiv 2009/28/EF, som ble innlemmet i EØS-avtalen i 2011 og som er gjennomført i Norge, jf. Prop. 4 S (2011–2012). Delegert kommisjonsforordning (EU) 2022/759 av 14. desember 2021 endrer vedlegg VII til fornybardirektivet (2018) med hensyn til en metode for å beregne mengden fornybar energi som brukes til kjøling og fjernkjøling.

Det er lagt til grunn at fornybardirektivet (2018) er EØS-relevant. Det legges opp til at fornybardirektivet (2018) og delegert kommisjonsforordning (EU) 2022/759 blir innlemmet i EØS-avtalens vedlegg IV (Energi).

I EU er fornybardirektivet (2018) revidert og endret gjennom europaparlaments- og rådsdirektiv 2023/2413 som ble vedtatt 18. oktober 2023. Beslutningen i EØS-komiteen gjelder fornybardirektivet (2018), og ikke endringer som følger av direktivet av 2023.

Direktivet krever ikke lovendring, og dagens politikk og eksisterende virkemidler kan i all hovedsak videreføres. Departementets vurdering er derfor at saken ikke er av særlig stor viktighet slik dette forstås etter Grunnloven § 26 andre ledd. Da arbeidet med å vurdere innlemmelse av fornybardirektivet i EØS-avtalen tok til, ble det foreløpig lagt til grunn at Stortingets samtykke skulle innhentes. Energiministeren har derfor i ulike sammenhenger under arbeidet gitt uttrykk for at saken ville bli lagt fram for Stortinget. I lys av dette har departementet besluttet å innhente Stortingets samtykke til deltakelse i EØS-komiteens beslutning selv om dette ikke er påkrevet etter Grunnloven.

For at EØS-komiteens beslutning skal kunne tre i kraft så tidlig som mulig, legges det opp til at Stortingets samtykke innhentes før beslutningen er truffet i EØS-komiteen. Det er ikke ventet at det vil bli vesentlige endringer til den endelige beslutningen i EØS-komiteen. Dersom den endelige beslutningen skulle avvike vesentlig fra utkastet som er lagt fram i denne proposisjonen, vil saken bli lagt fram for Stortinget på nytt.

Utkast til beslutning i EØS-komiteen og fornybardirektivet (2018), som rettet i 2020 og 2022, og kommisjonsforordning (EU) 2022/759 i uoffisiell norsk oversettelse følger som trykte vedlegg til proposisjonen.

Generelt om fornybardirektivet (2018)

Økt bruk av fornybar energi utgjør en viktig del av EUs tiltakspakke for å redusere klimagassutslipp og oppfylle EUs klimaforpliktelser under Paris-avtalen. Fornybardirektivet (2018) er en sentral del av EUs energi- og klimarammeverk fram mot 2030, for å støtte opp under nødvendige investeringer i fornybar energi, som i mange tilfeller krever offentlig finansiering i EUs medlemsstater. Fornybardirektivet gir rammer for hvordan medlemsstatene eventuelt kan tildele slik støtte og krav til at medlemsstater skal etablere effektive konsesjonsprosesser for prosjekter for fornybar energi.

I tillegg til klimahensyn er fornybardirektivet (2018) begrunnet med behovet for sikker energiforsyning i Europa til rimelige priser, teknologisk utvikling og innovasjon samt industrielt lederskap. Samtidig sikrer det miljøhensyn, sosiale forhold og helse, og bidrar til sysselsetting og regional utvikling spesielt i perifere og isolerte områder. I perioden fra direktivet ble vedtatt i 2018 og fram til i dag har den sikkerhetspolitiske betydningen av å satse på fornybar energi i Europa økt ytterligere.

Også for Norge vil en høyere andel fornybar energi i det samlede sluttbruket bidra til å redusere nasjonale klimagassutslipp. Norge er et land med store fornybare kraftressurser som har kommet langt i å elektrifisere innenlands forbruk. Ytterligere elektrifisering av transport og industri, samt nye næringer, forutsetter tilgang på fornybar kraft. I juni 2024 la NVE fram en rapport om den kortsiktige kraftbalansen i perioden 2024–2028, som viser at kraftbalansen blir svakere i perioden fram mot 2030. Det bygges i dag ut lite ny kraftproduksjon.

Videre er bruk av biodrivstoff en sentral del av regjeringens klimapolitikk og det er avgjørende at denne har legitimitet. For å unngå konkurransevridning og for å sikre bærekraft og klimaeffekt ved bruk av bioenergi i transport og industri, er det viktig for Norge å ha felles bærekraftskriterier og minstekrav til klimagassreduksjon med EU over livsløpet til biobrensler, fornybare drivstoff av ikke-biologisk opprinnelse (f.eks. hydrogen) og resirkulerte karbondrivstoff. Bærekraftskriteriene er krav om reduksjon av klimagassutslipp og arealkrav ved framstilling av biobrensler, samt krav til verifikasjon og dokumentasjon. Manglende gjennomføring av fornybardirektivet (2018), og revideringen av dette i 2023 gjennom direktiv (EU) 2023/2413, har ført til at Norge nå har svakere bærekraftskriterier for råstoff utenom faste biobrensler enn EUs medlemsstater. Fra 2018 omfatter bærekraftskriteriene også faste biobrensler. Det er vurdert at norsk lovverk i tilstrekkelig grad ivaretar kriteriene til skogsbiomasse i fornybardirektivet (2018), men gjennomføring medfører likevel økte krav til dokumentasjon.

Bærekraftskriterier etter fornybardirektivet (2018) gjelder allerede på flere områder i Norge gjennom EU ETS. Gjennom fornybardirektivet (2018) kan norske myndigheter få tilgang til unionsdatabasen som er opprettet for flytende drivstoff, biogass og andre flytende alternative drivstoff som en del av EUs kontrollregime. Formålet med databasen er å sikre full sporbarhet for fornybare drivstoff som brukes i EU og å redusere risiko for svindel. Gjennom dette vil man sikre at samme mengde fornybare drivstoff ikke telles to ganger. Manglende tilgang på databasen har praktiske og økonomiske konsekvenser for norske virksomheter. Konsekvensene er både knyttet til mulighetene for å null-telle fornybare drivstoff i EUs klimakvotesystem og tilgang til EUs subsidieordning for fornybare flydrivstoff.

I utkastet til EØS-komitébeslutning har Norge forhandlet fram viktige, materielle EØS-tilpasninger for å ivareta særlige forhold ved det norske energisystemet. EØS-komitébeslutningen inneholder tre materielle EØS-tilpasninger. Den første dreier seg om artikkel 3, hvor det er presisert at EØS/EFTA-statene, Island, Liechtenstein og Norge, ikke skal bidra til EUs felles måloppnåelse i 2030 for fornybar energi i sluttbruket. I stedet vil det etableres veiledende nasjonale fornybarmål for 2030 for Island, Liechtenstein og Norge. Islands veiledende mål for fornybarandel i 2030 er satt til 80 prosent og Liechtensteins veiledende mål for fornybarandel i 2030 er satt til 30 prosent. For Norges del dreier det seg om en fornybarandel på 77,5 prosent i 2030. Siden EØS/EFTA-statene ikke skal bidra til EUs felles fornybarmål for 2030, kommer ikke Unionens plattform for utvikling av fornybar energi og statistiske overføringer mellom medlemsstatene til anvendelse for EØS/EFTA-statene. Den andre EØS-tilpasningen er at norske energimyndigheter gis mulighet til å forlenge tidsfristen for konsesjonsbehandling med inntil ett år, når det foreligger konsultasjonsplikt med samiske interesser. Den tredje EØS-tilpasningen dreier seg om beregningsmetoden for fornybar energi i varme- og kjølesektoren, hvor Norges spesielle situasjon med høy grad av fornybar el brukt til oppvarming ivaretas med tilpasningen.

Gjennomføringen av direktivet i norsk rett krever ikke lovendringer. Det er behov for endringer i forskrifter som gis i medhold av lov 29. juni 1990 nr. 50 om produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi m.m. (energiloven), lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann (vannressursloven) og lov 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll med produkter og forbrukertjenester (produktkontrolloven).

I samsvar med direktivet er det vedtatt flere rettsakter, det vil si utfyllende regelverk. Disse gjelder i EU, men vil først gjelde for EØS/EFTA-statene etter individuelle beslutninger i EØS-komiteen, og omtales her kun for informasjonsformål. De fleste rettsaktene er utfyllende (bærekrafts-)regler knyttet til biodrivstoff, utfyllende bestemmelser knyttet til resirkulert og fornybart drivstoff samt beregningsmetode for fornybarandeler i varme- og kjølesektoren. Det er også vedtatt en delegert rettsakt om en fornybar energiplattform som ikke er EØS-relevant.