Del 1

Del I av meldingen inneholder beskrivelse av sentrale utviklingstrekk i industrien og i verden og hva som er regjeringens industripolitiske prioriteringer. Kapittel 1 er innledning. Kapittel 2 gir en beskrivelse av utviklingen i norsk og internasjonal økonomi. Kapittel 3 gir en oversikt over helheten av norsk industri. Kapittel 4 belyser sentrale utviklingstrekk. Kapittel 5 beskriver regjeringens industripolitiske hovedprioriteringer.

1 Innledning

Norge har en stolt industrihistorie – og industrien i Norge arbeider hele tiden for å styrke sin konkurransekraft for fremtiden. Industribedrifter over hele landet skaper arbeidsplasser og bidrar til å holde liv i små og store lokalsamfunn. De skaper store verdier og bidrar til skatteinntekter som gjør at Norge kan skape et sterkt velferdssamfunn med små forskjeller. Regjeringen skal føre en aktiv næringspolitikk som skal gi nye arbeidsplasser og økt eksport.

Den geopolitiske situasjonen er endret de siste årene. Industripolitikk kobles i økt grad til sikkerhetspolitikk og klimaomstilling. Økonomisk sikkerhet ses i sammenheng med økonomisk vekst og bærekraftig utvikling. I Kina har industribygging lenge vært en sentral del av landets strategi for økonomisk vekst og global makt og innflytelse, og industrisektoren utgjør en stor del av landets økonomi og eksport. I USA er handelshindringer, som innføres for å fremme innenlandsk industri, blitt en sentral del av politikken. I EU har Letta- og Draghi-rapportene ført til økt oppmerksomhet om lav produktivitetsvekst og svekket konkurranseevne. EU har kommet med nye planer for å møte disse utfordringene, for eksempel gjennom konkurransekraftkompasset og Clean Industrial Deal.

For regjeringen er det viktig å møte utfordringer og muligheter med en aktiv næringspolitikk. Hovedmålet for regjeringens nærings- og industripolitikk er å bidra til økt samlet verdiskaping, legge til rette for lønnsomme private investeringer og et mer omstillingsdyktig næringsliv.

———

Det går godt i norsk industri. Omsetningen nådde en ny topp i 2024, hjulpet av prisvekst, og produksjonen økte etter to år med marginal nedgang. Fastlandsindustrien har kuttet utslipp med rundt 40 pst. siden 1990, og norske bedrifter er i mange industribransjer blant de mest klimaeffektive i verden. Det er samtidig stor usikkerhet om utviklingen fremover. Derfor legger regjeringen i denne meldingen frem en aktiv industripolitikk.

Norge har hatt industri i snart 200 år – siden første halvdel av 1800-tallet. I dag står industrien for om lag sju pst. av bruttonasjonalprodukt (BNP), og 11 pst. av omsetningen i næringslivet. Industrien har stor betydning i mange lokalsamfunn over hele landet. Industrien er også en betydningsfull bidragsyter til verdiskapingen i Norge samlet sett, samtidig som industrisysselsettingens andel av totalsysselsettingen er redusert over tid. Industrien står dermed for en relativt høy produktivitet per arbeidstaker. Produktivitetsveksten har avtatt de senere årene, også i industrien. Det ventes at industrien, som store deler av næringslivet ellers, vil møte økt konkurranse om arbeidskraft. Industrien utgjør en stor del av norsk eksport. Norsk gass er for eksempel den viktigste enkeltkilden for Europa og dekker om lag 30 pst. av gassforbruket i EU og Storbritannia og norsk industri produserer i dag over 40 pst. av alt nytt aluminium i EU og EØS.

Industriproduksjon krever ofte omfattende ressursbruk i form av kraft, materialer og areal. Industrien står for om lag 30 pst. av kraftforbruket i Norge og 24 pst. av våre nasjonale klimagassutslipp. Økt konkurranse om tilgjengelig kraft kan bli en betydelig utfordring fremover. Industrien har flere særordninger, som for eksempel ingen eller redusert elavgift, frikvoter og CO₂-kompensasjon.

———

Industrien har bidratt til å forme det moderne Norge; fra tekstilfabrikker og mekaniske verksted via skipsverft og smelteverk til en kunnskaps-, kapital- og teknologitung olje- og gass-sektor, og en mangfoldig, avansert og innovativ industri. Industrien kan bidra til å fremme teknologiske fremskritt, som igjen kan fremme produktivitetsvekst, kunnskap og innovasjon. Den er viktig for flere lokalsamfunn, viktig for Norge og på enkelte områder viktig for strategiske verdikjeder, særlig i Europa. Norge har, sammenlignet med andre råvareproduserende land, lyktes godt med å skape ringvirkninger av olje- og gassaktiviteten til hele økonomien, samt å bygge opp en betydelig finansiell formue.

I dag har Norge flere industribedrifter som er ledende på sine områder, skaper mange arbeidsplasser og store verdier for samfunnet og er pålitelige leverandører av kritiske varer til våre handelspartnere.

Boks 1.1 Kongsberg Gruppen

Kongsberg Gruppen er et internasjonalt teknologikonsern med om lag 15 000 ansatte i 40 land som leverer avanserte teknologiske løsninger som bidrar til sikkerhet, trygghet og effektivitet i komplekse operasjoner og under ekstreme forhold. Kongsberg samarbeider med globale aktører innenfor forsvars-, energi-, maritim-, fiskeri-, fornybar- og romfartsindustrien.

Konsernet har fire forretningsområder: Kongsberg Defence & Aerospaces løsninger beskytter mennesker og kritisk infrastruktur i land verden over. Kongsberg Maritime er en ledende teknologipartner for den maritime industrien. Kongsberg Discovery utvikler teknologi for å ivareta bærekraftig forvaltning av havressursene, overvåke klimaendringer og kritisk infrastruktur – og ivareta nasjonal trygghet. Kongsberg Digital er et industrielt programvareselskap som optimaliserer måten bedrifter utvikler, opererer og vedlikeholder sine installasjoner og eiendeler på.

Kongsberg Gruppen har gjennom de siste årene hatt en svært positiv utvikling, vist god tilpasningsevne og levert betydelig vekst og forbedrede resultater. Konsernet er i begynnelsen av 2025 det største rendyrkede industrikonsernet i Norge, målt i børsverdi. Selskapets norske virksomhet benytter rundt 2 500 underleverandører i Norge og eksporterer om lag 80 pst. av sin produksjon.

Det mobile, modulbaserte mellomdistanse-luftvernsystemet NASAMS (Norwegian Advanced Surface-to-Air Missile System), utviklet av Kongsberg i samarbeid med det amerikanske selskapet Raytheon, bidrar i forsvaret av Ukraina etter donasjoner gitt av den norske regjeringen.

Foto: Kongsberg Defence & Aerospace

Norge har flere store industribedrifter med mer enn 100 års historie, som gjennom kontinuerlig forbedring fortsatt er ledende i dag. Norge har også mange små og mellomstore industribedrifter med potensial og ambisjoner for vekst ved å utnytte muligheter i lokale, regionale og globale markeder. Samtidig er det sentralt at nye bedrifter skapes og utvikles, og i noen tilfeller erstatter eksisterende virksomheter med lav lønnsomhet, som en del av den kontinuerlige omstillingen av økonomien som bidrar til god ressursbruk og høy samlet verdiskaping.

Først og fremst er norsk industri et stort mangfold av bedrifter innenfor ulike bransjer som produserer et stort antall produkter som et velfungerende samfunn trenger. Noen produkter er relativt standardiserte, mens andre er mer spesialiserte og rettet mot markedsnisjer. Norske industribedrifter som evner å utvikle konkurransedyktige produkter og produksjonsmetoder som svarer på behov i markedet, vil ha alle muligheter til å lykkes.

All næringspolitikk har betydning for verdiskapingen i Norge, men ikke all næringspolitikk har betydning for alle næringer. Dette innebærer at politikk for å forbedre enkelte rammevilkår treffer enkelte næringer i større grad enn andre. Prioriteringene må ta utgangspunkt i hvor den overordnet høyeste samfunnsøkonomiske nytten er, det vil si hvor ressursene brukes mest mulig effektivt og skaper verdier.

I lys av regjeringens overordnede mål er ikke målet med industripolitikken å ivareta en etablert næringsstruktur slik den ser ut i dag. Det er sentralt i næringspolitikken at de samlede rammevilkårene kan gi muligheter for lønnsom næringsvirksomhet og nye lønnsomme vekstbedrifter innenfor hele bredden av industrien, ved å legge til rette for høy grad av produktivitet, omstilling, innovasjon og bærekraft.

Boks 1.2 Hallingplast

Hallingplast formgir rør og profiler i ulike plastmaterialer. Med sine om lag 120 ansatte er de et godt eksempel på de mange mellomstore industribedriftene i Norge. Gjennom samarbeid med europeiske aktører innen plastbearbeiding, tilbyr selskapet ett bredt sortiment med rørdeler og tilbehør. I dag leverer selskapet komplette systemløsninger for vann, gass, avløp, overvann, tankanlegg for drivstoff, kabelbeskyttelse og ferdig vektede synkerør.

I de første driftsårene ble alle produkter fra Hallingplast solgt på det lokale markedet i Hallingdal. Etter hvert ble selskapet leverandør til store deler av Norge. De har siden blitt en eksportbedrift, først og fremst til Sverige og Danmark. I dag er eksportandelen om lag 35 pst., noe som omfatter prosjektleveranser til Kina, Chile, Angola, Færøyene, Island og Australia.

Selskapets rør kan helt eller delvis produseres med resirkulerte materialer. Produktene designes også slik at de kan gjenvinnes og bli til nye produkter med samme høye kvalitet. Sommeren 2024 sto et nytt produksjonsanlegg klart i Ål i Hallingdal. Det er skreddersydd for å resirkulere høykvalitetsplast fra blant annet oppdrettsnæringen, og har en produksjonskapasitet på 10 000 tonn. På den måten er de med på å skape sirkulære verdikjeder innen havbruk.

Foto: Hallingplast

———

Industrien er eksponert for internasjonal handel, både direkte og indirekte. Mange industribedrifter er også avhengige av import av alt fra råvarer til maskiner og høyteknologi.

Internasjonal handel og global arbeidsdeling er i all hovedsak positivt for Norge. Innbyggere og bedrifter i Norge får tilgang til et bredt utvalg av varer fra andre land, og norske varer og tjenester kan selges i et stort marked utenfor landets grenser. Internasjonal handel gir muligheter for spesialisering og stordriftsfordeler i større markeder og til å frikoble hva som produseres fra hva som forbrukes. I tillegg fører handel og investeringer på tvers av landegrenser til at norske bedrifter deltar i kunnskaps- og teknologiutviklingen i internasjonale markeder og at de skjerpes i møte med den globale konkurransen. Dette har over tid muliggjort en betydelig velstandsøkning for samfunnet. Tilgang til internasjonale markeder vil være avgjørende for å sikre at Norge har en høyproduktiv, verdiskapende, omstillingsdyktig og innovativ industri.

Etter at Europa og Nord-Amerika ledet an i industrialiseringens tidligere faser, har land i Asia nå tatt over som de fremste produsentene av en rekke varer. Særlig Kina har i senere år tatt dominerende posisjoner i markeder som digital og fornybar teknologi. Europa har lav økonomisk vekst, og deler av europeisk industri opplever stagnasjon eller nedgang.

I takt med økt geopolitisk rivalisering og med pandemien friskt i minne ser flere land på utvalgte verdikjeder som særlig strategisk viktige. Industriell kapasitet har betydning, både for totalforsvar, helseberedskap, flerbruksvarer («dual use») og direkte militær kapasitet. Proteksjonisme er tilbake i det offentlige ordskiftet.

Boks 1.3 GE Healthcare

GE Healthcare AS i Norge, en del av det globale GE Healthcare-konsernet, utvikler, produserer og selger et stort spekter av produkter rettet mot helsesektoren og er en stor global leverandør av diagnostiske legemidler. Selskapet har totalt 1100 ansatte i Norge som er jevnt fordelt på anleggene i Oslo og på Lindesnes.

GE Healthcare AS utvikler og produserer legemidler for diagnostikk av kreft, hjerte- og karsykdommer og nevrologiske lidelser. Ved å injisere deres produkter i kroppen kan man fremskaffe bedre informasjon og øke muligheten til å oppdage, diagnostisere og behandle sykdom på et så tidlig stadium som mulig.

Selv med sterke konkurrenter i Kina og India, klarer GE Healthcare å drive en effektiv og konkurransedyktig produksjon fra Norge. Det anslås at hvert sekund undersøkes mer enn fire pasienter med produkter som er produsert av GE Healthcare på deres fabrikk på Lindesnes, og at produktene bidrar til å redde liv hver dag.

GE Healthcare står alene for om lag to pst. av norsk fastlandseksport, og var i 2023 blant tre finalister i Innovasjon Norges «Eksportpris»-finale. Bedriften har nylig ferdigstilt en utvidelse av fabrikken på Lindesnes til en verdi av 800 mill. kroner, som har skapt mange nye arbeidsplasser.

Foto: GE Healthcare

Utfordringene knyttet til klimaendringer og tap av naturmangfold setter industrien på prøve. Industrien er avgjørende for å skape de løsningene verden trenger, men har også selv et stort avtrykk på klima, miljø og natur. Eksisterende industri må kutte utslippene og redusere ressursbruk i en verden med knappe ressurser. Det kan åpne opp for ny aktivitet med lavere klima- og miljøavtrykk og gi muligheter for ny industri til å levere løsningene som vil etterspørres på veien til et lavutslippssamfunn.

I Norge er det kjent hvilke anlegg som står for det meste av industriens klimagassutslipp. De teknologiske løsningene for å redusere utslippene eksisterer, men kostnadene er i mange tilfeller høye. Den samlede klimapolitikken skal bidra til å redusere industriens CO₂-utslipp. Samtidig er det ønskelig å unngå karbonlekkasje, altså flytting av industriell aktivitet til land med en mindre ambisiøs klimapolitikk, da dette kan bidra til økte CO₂-utslipp globalt. Strenge klimakrav i form av for eksempel utslippskrav, kvoteordninger og teknologiutvikling har bidratt til å sette fart på flere typer ny industri for lavutslippsløsninger. Det er store fremskritt globalt, for eksempel innenfor produksjon og bruk av solceller og batterier. Samtidig er det også overkapasitet i produksjonen i flere markeder for lavutslippsløsninger, som blant annet har gjort enkelte satsinger i Europa og Norge ulønnsomme i den senere tid.

Flere av de raskest voksende selskapene i verden er knyttet til digital teknologi. Også disse teknologiene, fra mobiltelefoner og databrikker til sensorer og roboter, er avhengig av industriell produksjon. Industrien har både en sentral rolle som produsent, samtidig som den har mye å hente på god bruk av ny teknologi for å øke produktiviteten og innovasjonsgraden. Mange av de digitale teknologiene er kraftkrevende og vil konkurrere om energien som er tilgjengelig. Det kan gi utfordringer for de mer kraftintensive delene av industrien.

Regjeringen vil føre en aktiv næringspolitikk som legger til rette for at norsk industri også i fremtiden kan skape verdier og lønnsomme arbeidsplasser. For å bidra til størst mulig samlet verdiskaping har regjeringen en ambisjon om at industrien skal være lønnsom og konkurransedyktig. Det vil si at industrien i hovedsak skal klare seg uten offentlige subsidier, og industrien skal utnytte samfunnets samlede ressurser effektivt og bærekraftig. Derfor har regjeringen ført en aktiv næringspolitikk blant annet gjennom Veikart for Grønt industriløft i 2022 med syv innsatsområder, som ble fulgt opp med Veikart 2.0 i 2023 med ytterligere to innsatsområder. Denne stortingsmeldingen dekker hele industrien. Meldingen beskriver tiltak som skal bidra til gode, forutsigbare og stabile rammevilkår som legger til rette for private investeringer og videre vekst, og som er i tråd med trepartssamarbeidet og den norske modellen. Dette handler om å sikre konkurransekraft for en ny tid.

Regjeringens industripolitiske hovedprioriteringer er:

1. Industrien skal ha tilgang på ren og rimelig kraft.

2. Industrien skal ha tilgang på kompetent arbeidskraft og et velorganisert arbeidsliv.

3. Industrien skal være nyskapende og utvikle og utnytte ny teknologi.

4. Industrien skal bidra til lavutslippssamfunnet.

5. Industrien skal ha god markedsadgang.

6. Industrien skal støtte opp under regjeringens beredskaps- og sikkerhetspolitikk.

1.1 Sammendrag

I stortingsmeldingen om industri legger regjeringen frem en oppdatering av samlede utfordringer og muligheter som favner hele industrien, med tiltak innenfor rammevilkårene som har størst betydning for industrien i bredt. For å sikre fortsatt vekst vil regjeringen føre en aktiv næringspolitikk som bidrar til økt verdiskaping, legger til rette for lønnsomme private investeringer og et mer omstillingsdyktig næringsliv.

Regjeringens ambisjon er å legge til rette for at en lønnsom, høyproduktiv og bærekraftig industri kan utvikle seg i hele landet med god konkurransekraft innenfor lokale, nasjonale og globale markeder. Norge har mange sterke bedrifter i hele bredden av industrien. Den aktive næringspolitikken skal bidra til gode, forutsigbare og stabile rammevilkår.

Meldingen er delt inn i to deler. Del I av meldingen består av kapittel 2 til 5, og beskriver sentrale utviklingstrekk i industrien og i verden og hva som er regjeringens industripolitiske hovedprioriteringer. Del II består av kapittel 6 til 8, og beskriver rammevilkårene, industribransjer i Norge samt økonomiske og administrative konsekvenser.

Kapittel 2 gir en beskrivelse av utviklingen i norsk og internasjonal økonomi. Målt i antall innbyggere er Norge et lite land, men har en mellomstor økonomi både i global og europeisk sammenheng. Produktiviteten i Norge er høy i internasjonal sammenheng. Perspektivmeldingen 2024 trekker frem at hovedutfordringer for norsk økonomi fremover er mangel på arbeidskraft, behov for omstilling og fortsatt god fordeling. Utviklingen i internasjonal økonomi har de siste årene vært preget av høy inflasjon, men det er tegn til bedring. Norge er knyttet til EUs indre marked gjennom EØS-avtalen, som utgjør et stort fellesmarked og er Norges viktigste handelsavtale. Utviklingen i både verdensøkonomien og europeisk økonomi fremover vil bli påvirket av en rekke faktorer, fra handelspolitiske tiltak til teknologisk utvikling.

Kapittel 3 gir en beskrivelse av verdens samlede industriproduksjon og videre en oversikt over helheten av norsk industri. Industrien i Norge strekker seg på tvers av landets landsdeler og er viktig for både store og små samfunn. Industriens geografiske utstrekning gjenspeiler at industrien i stor grad har vokst frem av naturlige forutsetninger, som for eksempel vannkrafttilgang, forekomst av råvarer og nærhet til kysten.

Kapittel 4 belyser større endringer, trender og utvikling de siste årene gitt geopolitisk utvikling og økt søkelys på kritiske verdikjeder, klima og miljøutfordringer og teknologisk utvikling. De sentrale utviklingstrekkene sett i sammenheng peker i retning av en verden med økende usikkerhet. Flere hendelser har skapt økt bevissthet om betydningen av stabile forsyninger av innsatsfaktorer til produksjon og mer oppmerksomhet om sårbare avhengigheter i globale forsyningskjeder og verdikjeder. Hvor alvorlige klimaendringene blir, avhenger blant annet av hvor høye klimagassutslipp verdens land har samlet, og hvor mye landene klarer å redusere disse. Global utvikling i klima- og miljøpolitikken har betydning for nasjonal politikkutforming. I 2050 har Norge mål om å være et lavutslippssamfunn. Den teknologiske utviklingen kommer til å prege utviklingen av fremtidens industri. Evnen til å utvikle og ta i bruk ny kunnskap og teknologi bidrar til høyere produktivitet og styrket konkurransekraft.

Kapittel 5 beskriver regjeringens seks industripolitiske hovedprioriteringer og de viktigste tiltakene for å underbygge disse. Regjeringen har som utgangspunktet at mulighetene for norsk industri er mange og innenfor en betydelig bredde av industrigrener. Den samlede nærings- og industripolitikken skal bygge på dette potensialet og bidra til produktive, lønnsomme og konkurransedyktige arbeidsplasser. De industripolitiske hovedprioriteringene vektlegger at regjeringens aktive næringspolitikk skal bidra til at industrien skal: ha tilgang på ren og rimelig kraft; ha tilgang på kompetent arbeidskraft og et velorganisert arbeidsliv; være nyskapende og utvikle og utnytte ny teknologi; bidra til lavutslippssamfunnet; ha god markedsadgang; og støtte opp under regjeringens beredskaps- og sikkerhetspolitikk.

Kapittel 6 beskriver rammevilkårene, regjeringens politikk og tiltak. Regjeringen er opptatt av å bidra til gode rammevilkår for norsk industri. Det er foruten innsatsen i bedriftene, summen av rammevilkår som er avgjørende for at industrien kan skape store verdier. For å utløse potensialet for økt verdiskaping i industrien må mange politikkområder virke godt sammen. Kapittelet tar for seg; skatte- og avgiftssystemet, konkurransepolitikk og forenklingsarbeid, kraft, arbeidskraft og kompetanse, markeder, kapital, forskning og utvikling, digitalisering og automatisering og KI, klima og omstilling, areal og natur og lokal samfunnsutvikling, transport, sikkerhet og beredskap.

Kapittel 7 beskriver utvalgte industribransjer i Norge; petroleums- og energisektoren, næringer knyttet til lavkarbonløsninger, maritim industri, prosessindustri, teknologiindustri, forsvarsindustri, vareproduserende industri, helseindustri, næringsmiddelindustri, tre- og øvrig bioindustri, byggeindustri og mineralindustri.

Avslutningsvis i kapittel 8 omtales meldingens økonomiske og administrative konsekvenser. Hovedmålet for regjeringens næringspolitikk er størst mulig samlet verdiskaping i norsk økonomi, noe som innebærer at all næringsvirksomhet må være sosialt, miljømessig og økonomisk bærekraftig.

1.2 Mandat og arbeidet med meldingen

Stortingsmeldingen skal gi en redegjørelse til Stortinget om regjeringens arbeid med industri og samtidig drøfte relevante utviklingstrekk i norsk og internasjonal økonomi. Målet med meldingen er å forankre en felles forståelse av hvilke utfordringer og muligheter norsk industri står overfor og hvordan industrien kan fortsette å utvikle og omstille seg på en måte som er bærekraftig, rettferdig og i tråd med den norske modellen. Meldingen skal også beskrive hvordan gode rammevilkår kan legge til rette for innovasjon og økt konkurransekraft.

1.3 Innspill

Nærings- og fiskeridepartementet har mottatt i overkant av 110 skriftlige innspill til arbeidet. Innspillene kommer fra partene i arbeidslivet og bransjeorganisasjoner, offentlige aktører, forvaltningsorganer, utdannings- og forskningsmiljøer, miljøorganisasjoner, klynger, forsvarsinstitusjoner og industriaktører.

Foto: NFD/David Berg Tvetene

Gjennom innspillene til meldingen er det gitt synspunkter på, og fremmet konkrete forslag som gjelder viktige rammevilkår for norsk industri. Det er kommet innspill om ordninger som ligger under Nærings- og fiskeridepartementet, men også om rammer som ligger under andre departementer.

Utgangspunktet for en rekke av innspillene er geopolitiske endringer. Endringer globalt og i Europa påvirker markedene og rammevilkårene til norsk industri. I den sammenheng fremhever innspillene den norske industriens betydning for verdiskaping i Norge og at det er viktig å videreføre forutsigbare rammevilkår og sikre at norsk industri er lønnsom og konkurransedyktig. Samtidig skal industrien gjennomføre to store omstillinger samtidig, digitalisering og omfattende utslippsreduksjon.

De fleste innspillene trekker frem at norsk industris viktigste konkurransefortrinn frem til nå har vært tilgang på fornybar kraft. Tilgang på fornybar kraft gjør Norge til et attraktivt land for kraftkrevende industri som ønsker lavere karbonfotavtrykk. Nye industrietableringer og vekst i eksisterende industri, øker samtidig behovet for kraft. Økte kraftpriser i Europa har allerede ført til en nedgang i industriproduksjonen. Denne utviklingen kan også påvirke Norge, siden økte kraftpriser kan gjøre det mindre lønnsomt å drive industriell virksomhet. Blant annet gis det innspill om at fastpriskontrakter gir bedrifter anledning til å sikre seg mot uforutsigbarhet i svingninger i kraftpriser.

Internasjonale avtaler om klima, forurensning og natur setter rammer og forpliktelser som påvirker krav og forpliktelser for industrien. I den forbindelse er det flere innspill som trekker frem at det bør arbeides for å sikre industrien i Norge konkurransekraft og like vilkår som konkurrenter.

Flere innspill peker på betydningen av handel, det europeiske markedet og viktigheten av tett samarbeid mellom Norge og resten av Europa. For Norge er tilgang til EUs indre marked uten restriksjoner helt avgjørende. Det trekkes frem at Norge bør arbeide aktivt overfor EU for å sikre at Norge er med tidlig i prosessene når nye, EØS-relevante direktiv og forordninger blir utformet.

Tilgang til kapital og spesielt risikovillig kapital er utfordrende for industribedrifter, ifølge innspill fra industrien. Innspillene peker på at dette er spesielt utfordrende for oppstart av nye industriprosjekter, hvor oppskalering av ny teknologi ofte krever betydelige investeringer i fysiske eiendeler, infrastruktur og produksjonskapasitet.

Flere innspill peker på utfordringer med og behov for rekruttering av riktig kompetanse og viktigheten av kompetanseutvikling gjennom arbeidslivet. Livslang læring og kompetansepåfyll er avgjørende for å sikre rett kompetanse og forhindre frafall i et arbeidsliv som stadig er i endring. Industrien har behov for fagkompetanse i tillegg til at det blant annet et er et økende behov for økt kompetanse innenfor digitalisering og teknologiske fag.

Digitalisering har en sentral rolle i Norges industrielle omstilling. Det fremholdes i innspillene at små og mellomstore industribedrifter kan ha manglende kompetanse eller kapasitet til å gjennomføre digitaliseringsprosesser på egenhånd. Erfaringsmessig skjer digitaliseringsprosesser i utveksling med andre bedrifter som inngår i samme verdikjede, hvor felles målsettinger vil være en sterk drivkraft til overføring av kompetanse og digitaliseringsambisjoner. Deling av data mellom bedrifter og offentlige aktører er ofte en forutsetning for digitalisering og digital transformasjon, men noen innspill peker på at dette kan hindres av regulatoriske forhold og utstrakt risikoaversjon. Samarbeids- og nettverksvirkemidler fremholdes som tiltak som kan styrke tillit mellom bedrifter og bidra til økt delingsvilje. Det fremheves at digitalisering, nye digitale løsninger og ny teknologi stiller nye og større krav til cybersikkerhet.

På samme måte som kompetanse og digitalisering anses som avgjørende for fremtidig verdiskaping i industrien, vektlegges betydningen av forskning og utvikling. Det er kommet innspill på at det er manglende samarbeid mellom industri og FoU-institusjoner. Videre pekes det på et behov for at mer av universitetenes forskningsaktivitet rettes mot anvendte områder, for å bidra til å utvikle konkrete løsninger. En annen måte å øke innsatsen om FoU i næringslivet på, er å tiltrekke flere utenlandske selskaper til Norge. Multinasjonale selskaper kan bringe ny teknologi til vertslandet, som igjen kan gi smitteeffekt i form av innovasjoner. Innspill viser til at Norge bør delta i europeiske forsknings- og innovasjonsprogrammer for å sikre norske aktører tilgang til samarbeidspartnere, verdikjeder, markeder og felleseuropeisk forskningsinfrastruktur.

Flere av innspillene understreker betydningen av offentlige anskaffelser som et virkemiddel for å nå klima- og miljøpolitiske målsettinger. Det gis blant annet innspill om at muligheten til å vektlegge miljø og innovasjon ved innkjøp ikke utnyttes godt nok i dag.

Som en del av arbeidet med meldingen inviterte Nærings- og fiskeridepartementet til et arbeidsmøte for videre diskusjon på bakgrunn av de skriftlige innspillene, på Kuben videregående skole i Oslo, Norges største videregående skole for yrkesfag og teknologi. Her deltok næringsministeren sammen med representanter fra LO, NHO og en rekke representanter fra industrien.

I tillegg har politisk ledelse og embetsverket i Nærings- og fiskeridepartementet gjennomført en rekke reiser og bedriftsbesøk over hele Norge i løpet av arbeidet.

2 Norsk og internasjonal økonomi

2.1 Norsk økonomi

Målt i antall innbyggere er Norge et lite land, men med en mellomstor økonomi både i global og europeisk sammenheng og blant verdens høyeste BNP per innbygger. Norge er også verdens største eier i børsnoterte selskaper, gjennom Statens pensjonsfond utland. Landet rangeres regelmessig blant de aller beste i verden på FNs indeks for menneskelig utvikling, som legger vekt på at utvikling rommer mer enn bare inntekt, og inkluderer også helse, utdanning, muligheter og friheter.

Norge har en solid posisjon med en sterk økonomi, høy sysselsetting og en stor finansformue. Næringslivet i Norge går godt, og i en historisk sammenheng er det et høyt nivå på investeringer og eksport. De seneste årene har Norge blitt utfordret av internasjonale kriser og uro, som pandemi, krig i Europa, energikrise, inflasjon og klimaendringer. Den økonomiske veksten og sysselsettingen har likevel holdt seg oppe. Kronekursen har svekket seg betydelig det siste tiåret.

Samtidig er det flere grunnleggende utfordringer fremover. Den ventede nedgangen i petroleumsvirksomheten krever omstilling i norsk økonomi og arbeidsmarked. Fremover ventes veksten i befolkningen å skje hovedsakelig i de eldste aldergrupper. Etterspørselen etter helse- og omsorgstjenester vil øke og knapphet på arbeidskraft vil gi endringer i arbeidsmarkedet og gi behov for å få flere i arbeid. Omstillingen til et lavutslippssamfunn vil kreve tilgang på fornybar kraft, arealer, materialer og at nye teknologier og prosesser utvikles og tas i bruk. Samtidig skal Norges forsvarsevne styrkes. Fordi det er knapp tilgang på ressursene, må de brukes mer effektivt. Dette vil være sentrale og økende utfordringer for alle deler av industrien i årene fremover.

Utvikling i norsk økonomi over tid

Økonomisk vekst skjer enten ved økt ressursbruk, det vil si økt bruk av arbeidskraft, kapital eller naturressurser, eller ved at en gitt ressursmengde brukes på en mer effektiv måte. Når mer oppnås med de samme ressursene, er produktiviteten høyere.

Produktivitetsvekst har over tid vært den dominerende kilden til høyere materiell levestandard i de fleste land. Levestandarden har økt samtidig som arbeidstiden for de sysselsatte er redusert. I Norge har BNP i faste priser vokst med over 300 pst. siden 1970. Utviklingen i timeverksproduktiviteten har vært den viktigste komponenten i perioden som helhet, selv om også befolkningsvekst i de yrkesaktive aldersgruppene har bidratt mye til veksten de siste 15 årene.

Produktiviteten i Norge er høy i internasjonal sammenheng. Veksten i produktivitet i Fastlands-Norge har de siste 50 årene vært om lag på linje med andre sammenlignbare land. Fra rundt 2006 har veksten i produktivitet gått ned, se figur 2.1. Som figuren viser er nedgangen i produktivitetsveksten en internasjonal trend, men det er noen forskjeller mellom landene. I USA var veksten lav på 1980 og 1990-tallet. Siden tok produktivitetsveksten seg opp frem til 2005 før den begynte å falle igjen. Den samme utviklingen har skjedd i Sverige. Tall for Storbritannia og Danmark viser det motsatte bildet. Den ulike utviklingen mellom land kan blant annet forklares av ulike dereguleringer til ulik tid og utvikling i næringsstrukturen. Siden 2006 har det vært mindre variasjon i produktivitetsveksten og alle landene i utvalget ser ut til å være i en lignende situasjon.

¹ G7 består av Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Italia, Japan, USA og Canada.

Kilde: OECD og Finansdepartementet (2023), Meld. St. 1 (2023–2024) Nasjonalbudsjettet 2024.

Boks 2.1 Equinor

Equinor er uten sammenligning Norges største selskap, målt i omsetning, resultat og børsverdi, og er landets største skattebetaler. Selskapets virksomhet inkluderer leting etter og produksjon av olje og gass, fornybar energi og lavkarbonløsninger. Selskapet har også en rekke landanlegg og et raffineri i Norge som bidrar til å bringe olje, gass og petrokjemiske produkter til sluttbrukere, dit de trengs for både energi, industri, produksjon og jordbruk.

Equinor har hovedkontor i Stavanger, og er den ledende operatøren på norsk kontinentalsokkel. Selskapet er til stede i over 20 land verden over, og har ambisjoner om å bli et klimanøytralt selskap innen 2050. Basert på erfaringen og kompetansen fra olje og gass, transformerer de selskapet for å støtte og akselerere energiomstillingen og sikre en konkurransedyktig og bærekraftig forretningsmodell i tråd med Paris-avtalen. Det betyr å avkarbonisere olje- og gassproduksjonen, vokse lønnsomt innen vind og sol og utvikle løsninger med lite karbonutslipp som hydrogen og karbonfangst og -lagring (CCS) i industriell skala.

Equinor mener at fremtidens energi og veien mot netto null utslipp blant annet går gjennom digitalisering. Når de snakker om digitalisering i deres bransje mener de særlig:

• Erstatte manuelle eller fysiske oppgaver med digitale løsninger.

• Lage strømlinjeformede arbeidsprosesser.

• Avansert dataanalyse for å forstå og utnytte store datasett.

• Robotisering og fjernstyring for å øke driftsregulariteten, redusere kostnader og styrke sikkerheten.

• Tingenes internett og de industrielle tingenes internett (IoT, IIoT), stordata, prediktiv og preskriptiv analyse og kunstig intelligens.

• Integrasjon av kunstig intelligens i stor skala i driften av anlegg, hvor maskinlæring på egne innsamlede industrielle data kan brukes for å bedre sikkerhet, redusere utslipp og øke lønnsomheten.

Foto: Equinor/Ole Jørgen Bratland.

Historisk har produktivitetsveksten blitt løftet i perioder med økt internasjonal handel. Økt internasjonal handel er særlig drevet av reduserte handelshindringer, lavere transportkostnader, økende mobilitet av arbeidskraft, færre restriksjoner på mobilitet av kapital og endret teknologibruk. Hver av disse faktorene er viktige drivkrefter for et lands produktivitetsvekst. Samspillet mellom dem har gitt grunnlag for økt internasjonal arbeidsdeling og konkurranse. Næringsomstillingen som har fulgt av dette, har løftet produktiviteten både i industriland og i fremvoksende økonomier. Liberalisering av markeder har også bidratt til økt produktivitet.1

Noen strukturelle trekk ved den norske økonomien må tillegges vekt i politikkutvikling fremover. Det gjelder for industrien, men også for mange andre sektorer og politikkområder. Som trukket frem i Perspektivmeldingen 2024 er hovedutfordringer for norsk økonomi fremover:

• Mangel på arbeidskraft: Omsorgsoppgavene blir flere, men det blir ikke flere i yrkesaktiv alder til å utføre dem.

• Behov for omstilling: Økte spenninger i verden, klima- og naturendringer og avtagende petroleumsaktivitet fører til endringer og forsterker behovet for å bruke ressursene godt og riktig.

• Fortsatt god fordeling: Små forskjeller og stabil tilgang til velferdstjenester må bevares i møte med omstillingene og at mange lever lenger.

Disse utfordringene og strategiene for å møte dem er ytterligere detaljert i Meld. St. 31 (2023–2024) Perspektivmeldingen 2024.

Den norske modellen

Den norske samfunnsmodellen bidrar på flere måter til å styrke konkurranseevnen i industrien og næringslivet ellers. Flate strukturer i arbeidslivet og kort avstand mellom næringsliv og myndigheter, mellom bedrifter i ulike næringsklynger og akademia gir kunnskapsdeling og samarbeid. Dette bidrar til effektivitet, kompetansedeling, innovasjon og samarbeid ved at nye løsninger raskere tas i bruk; for eksempel når det gjelder arbeidsprosesser, forretningsmodeller eller bruk av teknologi.

Partene i arbeidslivet er aktive og viktige bidragsytere i den norske modellen. Trepartssamarbeidet, hvor organisasjonene og styresmaktene samarbeider konstruktivt på mange områder, tilrettelegger for brede forlik i politikken og partsinvolvering, som reduserer konfliktnivåene. Et seriøst og anstendig arbeidsliv styrker også mulighetene for å tiltrekke seg kompetente og dyktige arbeidstakere.

Mennesker er den viktigste ressursen Norge har, og arbeidskraft vil bli et knappere gode i årene fremover. Gjennom et bredt og offentlig utdanningstilbud til alle, investerer felleskapet i denne ressursen. Dette er et gode for den enkelte, samtidig som at det styrker tilgangen på kompetent arbeidskraft i Norge.

Det er generelt et høyt utdanningsnivå i befolkningen. Videre fungerer sikkerhetsnettet i velferdsstaten som en forsikringsmekanisme som gir trygghet både for arbeidstaker og arbeidsgiver, og gjør det enklere å satse på nye løsninger som styrker innovasjonsevnen i norsk økonomi.

Norsk industri har fagarbeidere med kunnskap på flere felt. I tillegg til rene faglige kvalifikasjoner har norske industriarbeidere samarbeids- og helhetsforståelse, innovasjonsforståelse og kvalitets- og effektivitetsforståelse. Slike medarbeidere har stor verdi for utvikling av fremtidens industri og næringsliv i Norge. Den relativt flate strukturen på norske arbeidsplasser og løpende samarbeid om utviklingen i bedriftene, løftes frem av flere som et konkurransefortrinn for industrien i Norge.

Industrien er en av næringene i privat sektor med høy grad av organisering både på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden. 53 pst. av arbeidstakerne i industrien er medlemmer av en fagforening og hele 76 pst. av arbeidstakerne i industrien arbeider i en virksomhet som er omfattet av en tariffavtale.2 Arbeidsplassene i industrien preges av utstrakt partssamarbeid og dialog mellom arbeidstakernes tillitsvalgte og ledelsen. Ordninger som verneombud og arbeidsmiljøutvalg har høy utbredelse i industrien sammenlignet med andre næringer.3

Boks 2.3 Aker Solutions

Aker Solutions er et industrikonsern med stolte tradisjoner tilbake til Akers Mekaniske Verksted, grunnlagt i 1841, og Kværner Brug, grunnlagt i 1853. Selskapet har gjennom historien vært involvert i alt fra skipsbygging til en rekke store industriprosjekter til lands og til havs. I Norge er Aker Solutions særlig kjent fra sin sentrale rolle i utbygging og vedlikehold av olje- og gassinstallasjoner på norsk sokkel.

I dag har selskapet om lag 12 000 ansatte i mer enn 15 land, og hovedkontor på Fornebu, med virksomheter i Bergen, Egersund, Kristiansand, Kristiansund, Sandnessjøen, Stavanger, Stord, Tranby, Trondheim og Verdal. De leverer tekniske tjenester, løsninger og produkter innen både olje og gass og fornybare energiløsninger, i Norge og internasjonalt.

Aker Solutions har definert fire strategiske fokusområder for å levere på sine ambisjoner for fremtiden: olje og gass, løsninger for avkarbonisering, fornybar energi, ingeniørrådgivning og datadrevne tjenester. Innen 2030 er selskapets mål at størstedelen av inntektene skal komme fra lavkarbonolje- og gassprosjekter eller fra fornybar energivirksomhet.

Foto: Aker Solutions/Bård Gudim

2.2 Internasjonal økonomi

De siste ti årene har vært en periode med moderat vekst i Europa og Nord-Amerika. I fremvoksende økonomier har veksten vært sterkere. Både Kina og India har opplevd betydelig økonomisk fremgang, noe som også har gitt økt etterspørsel etter energi og råvarer, og dermed også hatt stor effekt på globale markeder. De siste årene har høy inflasjon preget verdensøkonomien, spesielt etter pandemien og Russlands fullskala invasjon av Ukraina.

I begynnelsen av 2025 fremstår det som krevende å gi noen presise anslag om den internasjonale økonomiske utviklingen fremover, all den tid vi opplever svært stor usikkerhet knyttet til både den geopolitiske situasjonen og mulige handelspolitiske tiltak. Utviklingen i både verdensøkonomien og europeisk økonomi fremover vil bli påvirket av en rekke faktorer.

Mange land må styrke sine offentlige finanser, både for å være bedre rustet til mulige fremtidige tilbakeslag i økonomien og for å kunne møte behov knyttet til en aldrende befolkning, grønn omstilling og styrking av forsvaret. Omfattende støttetiltak innført under pandemien og i møte med høye energipriser har bidratt til en markert økning i offentlig gjeld. I tillegg har mange land fremdeles betydelige underskudd i offentlige budsjetter.

International Monetary Fund (IMF) anslår i sin vekstrapport fra januar 2025 at den globale økonomiske veksten vil bli om lag 3,3 pst. både i 2025 og 2026, noe som er lavere enn det historiske (2000–2019) gjennomsnittet på 3,7 pst, men med store regionale forskjeller. For inneværende år forventes veksten å bli 1,0 pst. i eurosonen, 1,6 pst. i Storbritannia, 2,7 pst. i USA og 4,6 pst. i Kina. For 2026 forventes veksten å bli 1,4 pst. i eurosonen, 1,5 pst. i Storbritannia, 2,1 pst. i USA og 4,5 pst. i Kina. Samtidig understreker også IMF økt usikkerhet i politikken.

Norge er knyttet til EUs indre marked gjennom EØS-avtalen, som utgjør et svært stort felles marked. Det er Norges viktigste handelsavtale. Rundt to tredjedeler av norsk eksport går til land som er omfattet av EØS-avtalen. Det er sentralt for Norge at Europa lykkes med å skape en mer konkurransedyktig økonomisk utvikling i årene fremover, også fordi industrien i Norge har en stor grad av handel med leverandører og kunder i Europa. Dette gjelder særlig i en tid med store geopolitiske, sikkerhetsmessige og klima- og miljømessige utfordringer.

3 Industrien

Industrien i Norge er mangfoldig og har stor bredde. Den inkluderer store bedrifter med flere tusen ansatte, men de aller fleste bedriftene er små og mellomstore. Industrien inkluderer bedrifter innen svært ulike næringer og finnes i hele landet. Det gjør den viktig for Norge.

I Statistisk sentralbyrås (SSB) standard for næringsgruppering, SN 2007, er industri definert som «fysisk eller kjemisk omdanning av materialer, stoffer eller deler til nye produkter, også om produkter som selges fra det stedet der det produseres». Industribegrepet omfatter også montering av deler til ferdig produkter, gjenvinning av avfall, spesialisert vedlikehold og reparasjon av produkter, industrielle maskiner samt installasjon av industrimaskiner og utstyr.

Store deler av industrien er avhengig av råstoff og råvarer, og er tett integrert i fremstillingen av disse. Ny teknologi, eller nye måter å anvende teknologien på, kan øke tjenesters betydning for industrien, både når det gjelder organisering av produksjonsvirksomheten og innholdet i industriens leveranser. Det kan også gi grunnlag for nye forretningsmuligheter. Enkelte industribedrifter kan være involvert i både primær-, sekundær- og tertiærnæringer.

Over tid har også mange aktiviteter som tidligere var en del av en industribedrift blitt skilt ut og regnes i dag som tjenester. Like fullt kan denne typen innkjøpte tjenester være essensielle deler av industrivirksomheter og av stor betydning for bedriftenes lønnsomhet og konkurransekraft.

Hva som er norsk eller internasjonal industri, kan være krevende å avgrense. En plattform for installasjon på norsk sokkel kan bli sammenstilt ved et norsk verft, men bestå av deler fra underleverandører over hele verden. Norske ingeniører og offshoreoperatører kan arbeide for et norsk leverandørselskap på et havvind-prosjekt i utlandet. Og norske aktører innenfor vareproduserende industri kan ha designavdelinger i Oslo, men drive industriell produksjon via underleverandører i Asia. Innenfor prosessindustrien har enkelte store aktører med norsk hovedkontor flere ansatte utenfor Norge enn i Norge. Denne kompleksiteten og arbeidsdelingen er i seg selv et av kjennetegnene ved mye av den moderne norske industrien.

Boks 3.1 Hydro

Hydro ble grunnlagt i 1905 for å møte behovet for effektivisering i landbruket som følge av økende urbanisering, og verdens første fabrikk for kunstgjødsel ble etablert på Notodden. I 1963 startet Hydro sin satsing på aluminium med et anlegg på Karmøy. I 1986 overtok selskapet anlegg i Høyanger, Årdal og Sunndal og opprettet et forskningssenter i Årdal.

Hydro har i dag virksomhet i 40 land, med 32 000 ansatte globalt, og er blant de ti største aluminiumsprodusentene i verden. I Norge sysselsetter Hydro nesten 4 000 arbeidere fordelt på 17 lokasjoner.

Hydro anslår at det gjennomsnittlige utslippet av CO₂-ekvivalenter (CO₂e) per kg aluminium globalt er 15,1 kg, mens deres sertifiserte aluminium har et maksimalt utslipp ned mot 3 kg CO₂e per kg. Ved bruk av resirkulert aluminium kan dette komme ned i 0,5 kg CO₂e per kg aluminium.

Foto: Hydro

3.1 Industri i verden

Verdens industriproduksjon har stor betydning for økonomien globalt.4 Det er også en positiv sammenheng mellom industriell utvikling og økonomisk utvikling globalt. Over tid har verdens samlede industriproduksjon opplevd betydelig vekst og sto i 2023 for mer enn en sjettedel av verdensøkonomien.5 Industrien anses som en av de mest dynamiske sektorene i den globale økonomien, med tette koblinger til andre næringer.

Det positive forholdet mellom industrialisering og økonomisk utvikling kan blant annet ses i sammenheng med industriens bidrag til å fremme teknologiske fremskritt. Dette kan igjen fremme produktivitetsvekst, kunnskap og innovasjon. Strukturelle endringer mot produksjonsaktiviteter med høyere verdiøkning anses som en av hovedveiene som ulike økonomier kan gå for å oppnå økte inntekter og levebrød for sin befolkning.

Det har samtidig vært betydelige forskjeller i tidsperspektivet mellom land i industrialiseringen og overgangen til et moderne samfunn. For flere land i Europa og Nord-Amerika har denne utviklingen foregått over lang tid, mens det for eksempel for Kina har tatt vesentlig kortere tid. Nye fremvoksende økonomier har også hatt en betydelig industriell dynamikk, og har i flere tilfeller lykkes med å utvikle avansert produksjon innenfor enkelte industrielle sektorer.

Industri, innovasjon og infrastruktur er en del av FNs bærekraftsmål, verdens felles arbeidsplan for å imøtekomme dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov. Bærekraftsmål nummer ni handler om å bygge en solid infrastruktur og fremme inkluderende og bærekraftig industrialisering og innovasjon.

Siden om lag 2000-tallet har det samtidig vært et utviklingstrekk at selv om industriell produksjon utgjør en økende andel av verdens samlede verdiskaping, har industriens andel av samlet global sysselsetting blitt noe redusert. Verdens industriproduksjon blir dermed over tid stadig mer produktiv og teknologisk avansert. Stordriftsfordeler kan også oppnås lettere i industrien enn i flere andre sektorer i økonomien.

Økningen i verdens samlede industriproduksjon kan ikke minst ses i sammenheng med utviklingen i Kina, som i løpet av de siste tiårene har hatt sterk vekst og i 2023 utgjorde 31,8 pst. av all industriell verdiskaping. Dette er om lag samme andel som EU og USA til sammen, jf. figur 3.2. Samlet har veksten vært langt mer moderat for høyinntektsland siden 2015, noe som har bidratt til å redusere disse landenes andel av verdens samlede industriproduksjon.

Kilde: Database: National Accounts – United Nations Industrial Development Organization.

De største industrilandene i verden innenfor industriell produksjon målt i samlet produksjon er Kina, USA, Japan, Tyskland, India og Sør-Korea. Dernest kommer Storbritannia, Italia, Mexico og Frankrike.

¹ Hver boks representerer en pst. av global verdiskaping.

Kilde: International Yearbook of Industrial Statistics – Edition2024 – United Nations Industrial Development Organization.

Over det siste tiåret er det særlig mellomhøy- og høyteknologiske industrivarer som har drevet veksten i industriell produksjon. Siden starten av 2000-tallet har blant annet produksjon av datamaskiner, elektronikk og elektronisk utstyr, maskineri samt legemiddelindustrien økt sin andel. Når det gjelder produksjon innenfor blant annet metallprodukter, plastikk- og papirproduksjon, møbler og tekstiler er andelen redusert. Dette illustrerer at det er de mest komplekse og avanserte produktene som gir muligheter for den største verdiskapingen.

Verdens industriproduksjon består dels av store volummarkeder som også kan dreie seg om standardprodukter. Det handler også om høyteknologisk industrivirksomhet og et stort antall delmarkeder med nisje- og spesialprodukter. Samlet er det et stort globalt marked med mange typer industrielle produkter. Dette gir i utgangspunktet mange muligheter for norsk industri, både når det gjelder eksport, import, og andre former for samarbeid med aktører i andre land.

Boks 3.2 Kitron

Kitron er en norsk produsent av elektronikkprodukter som har rundt 2 500 medarbeidere og produksjon på tre kontinenter. Kitron opererer i fem forskjellige segmenter: Forsvar, industri, energi, Internet of Things (IoT) og medisin.

Det hele begynte for over 60 år siden i Arendal, hvor selskapet fortsatt har betydelig virksomhet med om lag 500 ansatte. Her produseres blant annet avanserte systemer innenfor forsvar, energi og medisinteknikk. Gjennom tilpasningsdyktighet og høyt kunnskapsnivå hos medarbeidere innen mange felt og et nært samarbeid med krevende kunder, har Kitron i de senere årene lykkes med god vekst.

Selskapet har, utover Norge, virksomhet i Sverige, Danmark, Lituaen, Tyskland, Polen, India, Kina. Malaysia og USA. Kitron opererer samtidig i mange delmarkeder og dette krever stor tilpasningsdyktighet til markedsforholdene.

Foto: Kongsberg Defence & Aerospace

3.2 Industrien i Norge

Industrien i Norge er kontinuerlig i endring, og industriens sammensetning har forandret seg over tid, slik som for andre deler av næringslivet. Noen deler av industrien har fått økt betydning, mens andre deler har over tid blitt redusert. Tekoindustrien (tekstil- og konfeksjonsindustri) er et eksempel på en industrigren som er betydelig redusert over tid, deriblant som følge av økt konkurranse fra lavkostnadsland og nedbygging av tollsatser. Leverandørindustrien har hatt kraftig vekst, blant annet som følge av store oppdrag innen olje og gass på norsk sokkel noe som igjen har skapt nye muligheter for utvikling og leveranser til en rekke delmarkeder i Norge og globalt.

Ny teknologi og mulighetene i digitalisering gir grunnlag for nye varer og tjenester i store deler av industrien. Det er også mye som taler for at tjenesteelementet i flere deler av industrien i fremtiden vil øke.

Omstilling i industrien er ikke noe nytt, og for den enkelte bedrift dreier det seg om å ha god konkurransekraft og produktivitet og hele tiden se etter nye muligheter for å realisere vekst i markedet. Over tid har det vært en formidabel omstilling i norsk industri. God omstillingskultur er et fortrinn da det er god grunn til å tro at omstillingshastigheten i fremtiden vil øke. En stadig mer kompetent arbeidsstyrke betyr mye for fremtidig utvikling og bidrar til å skape muligheter innenfor industrien.

I det etterfølgende er det redegjort nærmere om situasjonen og flere utviklingstrekk i norsk industri.

Boks 3.4 Eramet

Eramet Norway er en produsent av manganlegeringer og arbeider for å bidra til dekarboniseringen av verdikjeden til stål. Basert på norsk fornybar kraft, produserer Eramet Norway legeringer med 60 pst. lavere fotavtrykk enn gjennomsnittet i bransjen.

Bedriften har som mål å bli den første til å produsere manganlegeringer uten CO₂-utslipp og har flere konkrete prosjekter for å bli den første til netto nullutslipp, som karbonfangst og -lagring (CCS) i Sauda, karbonutnyttelse og -lagring (CCUS) i Porsgrunn, samt bruk av biokarbon i produksjonen. Smelteverket i Kvinesdal har siden 1981 hatt sitt eget varmekraftverk som produserer om lag 90 GWh per år og varmt overskuddsvann blir brukt til oppvarming både internt og av eksterne kunder.

Med sine tre prosessanlegg i Porsgrunn, Kvinesdal og Sauda, driver bedriften tre av fire smelteverk som produserer ferromangan i Norge.

Foto: Eramet

3.2.1 Verdiskaping og sysselsetting

I 2023 utgjorde industriproduksjon syv pst. av BNP i Norge og industrien sysselsatte 224 000 personer. Industrien står i dag for om lag 11 pst. av omsetningen i næringslivet.

Verdiskaping

Utviklingen de siste tjue årene er preget av betydelig variasjon mellom industribransjene. Figur 3.6 viser aktivitetsutviklingen, målt ved BNP, for leverandørindustrien, prosessindustrien, næringsmiddelindustrien og forbruksvareindustrien i perioden 2000–2023. Mens aktiviteten har falt i prosessindustrien det siste tiåret har utviklingen i leverandørindustrien svingt betydelig mer. Etter oljeprisfallet i 2014 har aktiviteten steget, særlig siden 2018. Figuren viser i tillegg industriens andel av BNP. Andelen har ligget mellom syv og åtte pst. i nær sagt hele perioden.

Ulike industrigrener og bransjer glir over i hverandre i stadig større grad. Dette gjør det vanskeligere å dele opp økonomien i ulike næringer. En viktig årsak til dette er at tjenester blir en stadig mer integrert del av industriell virksomhet.

¹ Leverandørindustri: produksjon av metallvarer, elektrisk utstyr og maskiner, verftsindustri og annen transportmiddelindustri, reparasjon og installasjon av maskiner og utstyr. Prosessindustri: produksjon av papir og papirvarer, oljeraffinering, kjemisk og farmasøytisk industri, gummivare- og plastindustri, mineralproduktindustri, produksjon av metaller. Forbruksvareindustri: tekstil-, beklednings- og lærvareindustri, trelast- og trevareindustri, trykking og reproduksjon av innspilte opptak, produksjon av møbler og annen industriproduksjon. Næringsmiddelindustrien: nærings-, drikkevare- og tobakksindustri.

Kilde: SSB tabell 09170

Figur 3.7 viser prisutviklingen for industrien i perioden januar 2018 til august 2024. Etter pandemien har industrien opplevd sterk prisvekst. Den høyeste veksten var i løpet av første halvår 2022. Prisene på industrivarer steg med 24 pst. i 2022. Gjennomsnittlig prisvekst i løpet av de ti årene før var til sammenligning på 2,6 pst. Figuren viser at prisene på industrivarer steg betydelig mer i eksportmarkedet enn i hjemmemarkedet, før de falt gjennom andre halvdel av 2022 og 2023.

Kronesvekkelsen de siste årene påvirker eksportprisene i noen grad, men kan ikke alene forklare den totale prisoppgangen på eksporterte industrivarer. Det er ulike varer som blir solgt på hjemme- og eksportmarkedet, og dette bidrar til ulikheter i prisendringene på de to markedene. I tillegg har produsenter som selger til eksportmarkedet andre etterspørrere og konkurrenter å forholde seg til, enn produsentene som selger på hjemmemarkedet. Ulikhetene i tilbud og etterspørsel på de to markedene fører også til ulikheter i prisutviklingen.

Siden midten av 2023 har prisveksten hjemme og ute vært lik slik den var frem til 2021. Prisene på både hjemmemarkedet og eksportmarkedet har samtidig holdt seg på et vesentlig høyere nivå enn før prisene begynte å stige betydelig i 2021.

Metallindustrien, som i all hovedsak er eksportrettet, hadde sterk prisvekst for sine varer i 2021 og 2022 med en oppgang på henholdsvis 28 og om lag 40 pst. disse årene.6 Prisene falt noe tilbake i 2023 med 8,3 pst. Prisene på metall er et vektet gjennomsnitt, hvor prisene på ikke-jernholdige metaller utgjør størst andel. Alle disse prisene fastsettes i det internasjonale markedet.

Kilde: SSB tabell 12462

Sysselsetting

Den samlede sysselsettingen i industrien er avhengig av konjunkturutviklingen i stort, både nasjonalt og globalt. Den påvirkes også av utvikling i etterspørselsforhold innenfor delmarkeder. Ulike deler av industrien kan derfor også ha til dels betydelig forskjell i utvikling i sysselsettingen innenfor relativt korte tidsperioder. Tabell 3.1 viser sysselsettingen i industrien i 2023, og utviklingen de siste fem årene. Industrien utenom olje og bergverksdrift har hatt en økning i sysselsettingen på fire pst. de siste fem årene, fra i underkant av 216 000 til 224 000 sysselsatte. 6 000 av de nye arbeidsplassene i perioden har kommet i produksjon av metallvarer, elektrisk utstyr og maskiner.

Arbeidsplasser tilknyttet utvinning av råolje og naturgass har derimot økt med 20 pst. siden 2018. Økningen har i hovedsak kommet innenfor tjenesteleverandører som leverer til olje- og gassproduksjon.

Mellom 2000–2023 har industrisysselsettingen falt med 18 pst. Det er grunn til å tro at med en kontinuerlig effektivisering i norsk industri, forventninger om fortsatt økt produksjon per sysselsatt og knapphet på arbeidskraften, kan trenden med noe færre sysselsatte over tid fortsette. Verdiskapingen per sysselsatt i de ulike deler av industrien kan variere en god del. I 2023 var for eksempel verdiskapingen per sysselsatt i kjemisk industri, metallindustri og verftsindustri vesentlige høyere enn for eksempel tekoindustri og trelast- og trevareindustri. Samtidig kan dette også variere med utgangspunkt i blant annet ulike konjunkturforløp i ulike deler av industrien og hvor stor global konkurranse bedriftene er utsatt for.

Produktivitet og konkurranseevne

Vekst i produktivitet er avgjørende for å opprettholde konkurranseevnen. Det må skilles mellom konkurranseevne for bedrifter og enkeltnæringer, og for Norge som helhet. Konkurranseevnen for en næring beror på næringens lønnsomhet og dens evne til å avlønne innsatsfaktorene. En lønnsom næring må både kunne hevde seg i konkurranse med utenlandske bedrifter på produktmarkedene, og med andre norske næringer i faktormarkedene, herunder i arbeidsmarkedet. I en økonomi i vekst og omstilling, vil konkurranseevnen for de enkelte næringene utvikle seg ulikt. I konkurransen om knappe faktorer, som f.eks. arbeidskraft og ren energi, må noen næringer trappe ned sin virksomhet, mens andre kan ekspandere i takt med økt lønnsomhet. Høy konkurranseevne for et land kan dermed innebære svak utvikling i konkurranseevnen for noen bedrifter og næringer i det samme landet.

I den årlige rapporten «Grunnlaget for inntektsoppgjørene» gjør det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU) en rekke beregninger for å vise utviklingen i industriens konkurranseevne.7 Rapporten viser utvikling i relative timelønnskostnader, industriens kostnadsmessige konkurranseevne og utvikling i produktivitet for Norge og våre viktigste handelspartnere. Timelønnskostnader i industrien i Norge har falt de siste årene relativt til våre handelspartnere. Dette har styrket den kostnadsmessige konkurranseevnen til norsk industri. Konkurranseevnen svekket seg i årene frem til 2012 og har bedret seg siden da. Både perioden med nedgang og perioden med økning kan blant annet ses i sammenheng med utviklingen i kronekursen. Likevel finner utvalget at timelønnskostnader i norsk industri fortsatt var i gjennomsnitt 18 pst. høyere enn et vektet snitt av våre handelspartnere i EU og Storbritannia i 2023. Bare Danmark og Belgia har høyere timelønnskostnadsnivå.

Produktivitetsnivået i Norge er høyt. Blant OECD-landene er det kun Irland og Luxembourg som har høyere BNP per timeverk.8 En av årsakene til at Norge kommer høyt ut er produksjonen av olje og gass, som krever relativt få arbeidstimer per produserte enhet. Men også for fastlands-Norge er produktivitetsnivået høyt.

Figur 3.8 viser den samlede produktivitetsutviklingen for industrien uten olje og gass siden 2015 for et utvalg av OECD-land. Samtidig som produktivitetsnivået i Norge er høyt, viser figuren at norsk industri i perioden 2015–2023 har hatt lavere produktivitetsvekst enn industrien i mange land det er naturlig å sammenligne seg med. Det vil si at norsk industri har hatt lavere vekst i bruttoprodukt per timeverk de siste ti årene, sammenlignet med de andre OECD-landene. Danmark har hatt veldig høy produktivitetsvekst for sin industri i de senere årene og topper listen. Selskapet Novo Nordisk, som på kort tid er blitt et av Europas mest verdifulle selskaper, er mye av årsaken til dette. Norsk industri er på tilnærmet samme nivå som i 2015.

¹ Figuren viser alle OECD-land med tilgjengelige tall for produktivitet i industrien. Alle land har tall for 2023 med unntak av Belgia, Colombia, Israel, Mexico og New Zealand som har tall for 2022. Tall er ikke tilgjengelig for Sveits, Tyrkia, USA, Japan, Australia, Polen, Sør-Korea og Chile.

Kilde: OECD.

Valutaens innvirkning på den kostnadsmessige konkurranseevnen

Kronen svekket seg 25 pst. fra 2013 til 2023.9 For bedrifter som konkurrerer med utenlandske aktører om kunder enten hjemme eller ute, bidrar svekkelsen av kronen til å styrke den kostnadsmessige konkurranseevnen og bedre lønnsomheten. For bedrifter som har kostnader i utenlandsk valuta og inntekter i kroner, vil derimot en svakere krone bidra til å svekke lønnsomheten. Det betyr at svakere kronekurs fører til at inntektene i landet omfordeles til fordel for eksportsektoren.

Ut over trenden i valutakursen betyr også kortsiktige svingninger i kronekursen noe for næringslivet, og store svingninger kan være utfordrende når bedrifter skal planlegge. Bedrifter som er eksponert for valutakursrisiko kan sikre seg på ulike måter, blant annet ved å inngå fastpriskontrakter på valuta.

Tjenesters betydning for industrien

Tjenester er en stor bidragsyter til norsk industri. I tradisjonell statistikk kommer det ikke frem hvor stor betydning tjenester utgjør for industrien og eksporten. Figur 3.9 viser hvor stor andel tjenester utgjør av den totale eksportverdien for ulike industrier. Den viser også om disse tjenestene er produsert i Norge eller i utlandet. Figuren viser at tjenester utgjør i overkant av 40 pst. av eksporten fra industrinæringene. Det kommer i tillegg til at de tjenesteytende næringene også eksporterer direkte, i form av tjenesteeksport til andre land. Andelen norske tjenester er høy for metaller og for datamaskiner og utstyr til generell bruk. Den norske andelen inkluderer blant annet distribusjonstjenester. Figuren viser også andelen for hele økonomien, som er høyere enn for industrien.

En økende andel av industriens leveranser knyttes nå også til digitale løsninger, gjerne sammen med eller som tillegg til leveranser av fysiske produkter og ordinære tjenester. Her er trolig det fremtidige verdiskapingspotensialet stort på tvers av en rekke av industribransjene.

Kilde: OECD. Inter-Country Input-Output (ICIO)-Trade in Value Added (TiVA) Highlights: global value chains (GVCs) indicators: Norway 2023.

Direkteinvesteringer i industrien

Norske industriselskaper har betydelige direkteinvesteringer i utlandet og utenlandske aktører investerer i norsk industri.10 Norske selskapers investeringer i utlandet bidrar til verdier for selskapene. Av en total beholdning av direkteinvesteringer i utlandet på 2 570 mrd. kroner i 2023 var 15 pst. i industriselskaper. Andelen har vært stabil de siste årene. Figur 3.10 viser utviklingen de siste ti årene. Figuren viser at veksten i direkteinvesteringer i utlandet for norske aktører har vært høyere enn direkteinvesteringer i Norge de siste årene. Utenlandske selskapers investeringer i norsk industri har vært på om lag samme nivå de siste årene. Veksten har vært høy de to første årene etter pandemien.

Kilde: SSB tabell 11325

Boks 3.7 Boliden

I Odda produserer Boliden hovedsakelig metallisk sink på smelteverket på Eitrheim innerst i Sørfjorden. Produktene brukes mest som galvanisering av byggematerialer, men også til andre formål som innen forbrukerelektronikk og transport. Smelteverket ble etablert i 1924 og har siden 2004 vært en del av Bolidenkonsernet med hovedkontor i Stockholm. Smelteverket i Odda har en årlig produksjonskapasitet på 200 000 tonn sink, og skalerer nå opp til å en kapasitet på 350 000 tonn. Med omtrent 360 årsverk bidrar smelteverket betydelig til lokal verdiskaping. Oppskaleringen, som ble åpnet i mars 2025, har medført noen av de største investeringene i norsk fastlandsindustri på flere tiår. Selskapet eksporterer store volum og i 2023 rapporterte Boliden Odda et årsresultat på 452 mill. kroner.

Foto: Boliden

3.2.2 Eksport og import

Eksport

Industrien er et eksempel på at Norge høster store gevinster av handel. Inntekter fra eksport utgjør en betydelig andel av norsk verdiskaping.11 I 2023 utgjorde eksporten 47 pst. av BNP. Tabell 3.2 viser sammensetningen av eksporten i 2023. Olje og gass utgjorde om lag halvparten av Norges eksport. Sjømateksporten er størst etter olje og gass.

Industriprodukter sto samlet sett for 22 pst. av eksporten i 2023. I tillegg er en god del av tjenesteeksporten knyttet til industrien. Den samlede prosessindustrien hadde en eksportverdi på 228 mrd. kroner i 2023.12 Eksporten av metaller var på om lag 100 mrd. kroner i 2023, der aluminium står for om lag halvparten av metalleksporten. Eksportverdien av aluminium har økt mye de siste årene, særlig grunnet høye priser. Eksporten av nikkel, jern og sink har også vært høy. Det er i tillegg betydelig eksport av ulike bearbeidede former av stål og jern, platinametaller og kobber. Kobber brukes blant annet i utstyr for produksjon av fornybar energi, som vindturbiner og solceller.

Eksporten av maskiner er høy, og denne har vokst mye de siste årene. Maskineksporten utgjør størsteparten av eksporten av verkstedprodukter. Norske virksomheter eksporterer diverse industrimaskiner, pumper, kraftmaskiner og elektriske maskiner. Den maritime industrien er en betydelig eksportsektor og står for mye av maskineksporten. Denne industrien inkluderer også skipsbygging og maritim teknologi. Industrien er nært knyttet til olje- og gassindustrien, men har også andre anvendelser. Det er også en betydelig eksport av industrielle maskiner. Denne er mer variert og spredt over ulike bransjer. Dette inkluderer blant annet maskiner for produksjon og bearbeiding av materialer som metall, plast og tre.

OECD gjør målinger av i hvilke land verdier er skapt langs internasjonale verdikjeder. I vanlig handelsstatstikk kommer det ikke frem hvor mye av eksporten til et land som er avhengig av importerte varer og tjenester, og hvor verdiene i importerte varer er skapt gjennom verdikjedene. Det kommer heller ikke frem hvilken betydning norsk produksjon har for andre lands verdiskaping. Imidlertid er verdikjedene globale og få varer kan hevdes å være kun norske eller kun fra et annet land. Verdikjedene for ulike produkter i våre omgivelser er en komplisert organisering av innsatsfaktorer og bearbeidelse i ulike land av ulike selskaper med ulikt eierskap. Verdikjedene knyttet til industriell virksomhet er komplekse. En velfungerende norsk industri er avhengig av et samspill med bedrifter og industrier i store deler av verden.

Import

Verdiskapingen i norsk industri er avhengig av innsatsfaktorer som ikke utvinnes eller produseres i Norge. Tilgang på importerte varer, råmaterialer og tjenester til en rimelig og stabil pris er derfor sentralt for bedriftenes konkurranseevne, og dermed også for sysselsetting og verdiskaping i Norge. Import er også betydningsfullt for omstillingen til lavutslippssamfunnet, som hviler på både stadig mer ressurseffektive produkter og tjenester som ikke nødvendigvis produseres i Norge. Eksempler på dette er elektriske kjøretøy og vindturbiner.

Norsk import er sammensatt. 63 pst. av det som importeres er varer og 37 pst. er tjenester. Tabell 3.3 viser importen fordelt på ulike varer og tjenester. Innsatsvarer til industrien og andre næringer utgjør 25 pst. av den totale importen, mens ferdige varer kun utgjør ti pst. Dette illustrerer importens betydning for norsk verdiskaping og eksport. Maskiner og verkstedprodukter utgjør så mye som 20 pst. av den totale importen, men kjemikalier, kjemiske og mineralske produkter utgjør i underkant av ti pst. av total import.

Mye av produksjonen av eksportvarer er avhengig av import av råvarer, maskiner og teknologi fra andre land. Metallutvinning og produksjon av maskiner og transportmidler, er de næringene i Norge med høyest importandel, med om lag 40 pst. av eksportverdien. Olje og gassutvinningen har den laveste importandelen med rundt fem pst.

3.2.3 Industriens kraftforbruk

Sluttbruken av elektrisitet i industrien har variert mellom 41 og 52 TWh helt siden 1990-tallet. Produksjonen av elektrisk kraft i Norge var på 154 TWh i 2023. Industrien bruker i dag om lag en tredjedel av Norges totale kraftproduksjon. Eventuell økt elektrifisering i eksisterende industri vil gi økt kraftbruk.

Ifølge SSB står de 40 største anleggene i norsk industri for over 80 pst. av energibruken og 80 pst. av kraftbruken i industrien. De samme anleggene står også for 90 pst. av klimagassutslippene i norsk industri. Disse anleggene befinner seg hovedsakelig i prosessindustrien, i henholdsvis metallindustri, kjemisk industri, mineralsk industri og treforedling, samt oljeraffinerier. Mange av anleggene benytter de fossile energivarene som råvarer i produksjonen, se figur 3.11. I tillegg er det flere landanlegg tilknyttet petroleumssektoren i Norge, som til sammen bruker flere TWh strøm og slipper ut flere mill. tonn CO₂.13

Mange fremskrivninger i langsiktige energimarkedsanalyser peker på et økende kraftbehov fra industri og andre næringer med høy kraftbruk. Samtidig er mange av industriplanene usikre og i varierende grad modne. Etablering og lokalisering av ny industriell aktivitet blir påvirket av globale forhold, internasjonal og nasjonal politikkutforming, regulering og virkemiddelbruk. Det vil også kunne komme økt behov for kraft fra storsamfunnet til andre formål, blant annet til kunstig intelligens.

Den kraftintensive industrien har i mange tilfeller inngått langvarige fastprisavtaler på kommersiell basis, og fått redusert elavgift eller fullt fritak, som gjør at de i mindre grad står overfor de samme korte prissignalene som annet kraftforbruk. Det er også fra og med januar 2023 innført et unntak i grunnrenteskatten som tilrettelegger for et bedre tilbud av fastpriskontrakter som kan inngås av alle bedrifter i Norge. Avtalene kan inngås for tre, fem eller syv år. Store deler av kraftkrevende industri er dessuten omfattet av den nylig endrede CO₂-kompensasjonsordningen.

Kilde: Oslo Economics/SINTEF, basert på SSB (2022).

3.2.4 Industriens klimagassutslipp

Verdens CO₂-utslipp ble i 2021 anslått til om lag 37,9 mrd. tonn, hvorav Norge sto for om lag 42,3 mill. tonn (EU EDGAR).

De viktigste utslippskildene i Norge er olje- og gassutvinning, industri, veitrafikk og annen transport. Industri sto i 2023 for om lag 23 pst. av Norges utslipp av CO₂-ekvivalenter.14 CO₂-ekvivalenter er en benevning som brukes for å kunne sammenligne de ulike klimagassenes evne til å varme opp atmosfæren.15 Industrien var lenge den største kilden til utslipp i Norge, men utslippene er redusert med rundt 40 pst. siden 1990. Mesteparten av nedgangen kom før 2010. Årsaken var særlig tekniske og driftsmessige tiltak som reduserte utslipp av andre klimagasser enn CO₂.

Utslippene i industrien kommer i hovedsak fra metallurgisk industri (aluminium og ferrolegeringer), kjemisk industri (kunstgjødsel og petrokjemi), mineralsk industri (sement, gips og kalk), oljeraffinering, treforedling, gjæring (brød- og ølproduksjon) og kullutvinning.

Selv om industrien utgjør en relativt stor andel av Norges nasjonale utslipp, er flere industriaktører i Norge blant verdens mest klimavennlige i sine bransjer. Det skyldes ikke minst at det norske kraftsystemet er tilnærmet fullt ut fornybart, mens kraftsystemet i andre land fortsatt har en stor andel fossil kraftproduksjon basert på kull- og/eller gasskraft. Etter hvert som andre industriland legger om til mer fornybar energi vil denne forskjellen kunne bli redusert og utliknet.

Boks 3.9 Heidelberg Materials

Sement er en nødvendig ingrediens i betong som er verdens mest brukte byggemateriale. Den globale sementproduksjonen bidrar samtidig til verdens samlede CO₂-utslipp. Brevik sementfabrikk, med om lag 195 ansatte, inngår i Heidelberg Materials som er en av verdens største selskaper innenfor byggevarer. I Brevik produseres årlig om lag 1,2 mill. tonn sement, og i desember 2024 nådde virksomheten i Porsgrunn en stor milepæl, ved at sementfabrikken ferdigstilte installasjonen av verdens første fullskala karbonfangstanlegg på en sementfabrikk. Over 1,2 mill. timer er lagt ned i prosjektet. Rundt 250 selskaper har samarbeidet for å ferdigstille pionerprosjektet som en del av Langskip, som er Europas første hele verdikjede for fangst, transport og lagring av CO₂ fra industrien. Etter planen vil karbonfangstanlegget bidra til at fabrikken fjerner 400 000 tonn CO₂ i utslipp årlig. Dette tilsvarer utslippet fra om lag 200 000 fossildrevne biler årlig. Satsingen gir også andre positive effekter ved at fabrikken i Brevik blir den første i verden til å kunne tilby sement med null nettoutslipp i stor skala, tilgjengelig for europeiske kunder. Produktet har møtt interesse fra byggaktører med store miljøambisjoner og vil etter planen bli levert de første kundene i 2025.

Foto: Heidelberg Materials

Utslipp av klimagasser i Norge gikk ned med 4,7 pst. i 2023. De største bidragene til nedgangen kom fra veitrafikk, industri og olje- og gassutvinning.16 Mange av industrinæringene hadde nedgang i 2023, og utslippene i industri og bergverk samlet gikk ned 5,5 pst. dette året. Utslippsreduksjonene skyldes i beskjeden grad reduksjon i utslippsintensitet, men skyldes i særlig grad lavere produksjon fra metallindustrien. Nedgangen kom fra flere av anleggene innenfor ferrolegeringer og aluminium, og skyldes hovedsakelig at produksjonen ble redusert som følge av høye strømpriser og lavere etterspørsel.

Utslippsintensiteter måler hvor mye klimagasser et land slipper ut per produserte vare eller tjeneste. Redusert utslippsintensitet innebærer at utslippene av klimagasser per produserte enhet blir mindre. Dette er viktig for å kunne opprettholde økonomisk vekst samtidig som utslippene faller. Det har vært en nedgang i utslippsintensiteter siden 1990 for alle store næringsgrupper. Figur 3.14 viser utslippsintensitet for produksjon for utvalgte næringer i 1990, 2012 og 2022. Industrien har blitt mer utslippseffektiv, med en nedgang på 61 pst. Det meste av reduksjonen skjedde før 2012.

Graden av utfordringene vil være forskjellig i ulike deler av industrien. Deler av industrien står for det meste av industriens klimagassutslipp. Disse står overfor store fremtidige utslippskutt. Særlig elektrifisering, overgang til hydrogen produsert med lave eller ingen utslipp, karbonfangst og lagring (CCS), energieffektivisering og bruk av biokarbon er tiltak som kan gi betydelige utslippskutt i disse bransjene. Det vil kunne bety behov for å erstatte store mengder med innsatsfaktorer og/eller store investeringer.

For Norge har utslippsintensiteten gått ned både gjennom at næringene har blitt mer effektive, men det har også vært en strukturendring mot mer tjenesteproduksjon. Tjenesteproduksjon har relativt lave utslipp, noe som har bidratt til en nedgang i utslippsintensiteter totalt for Norge. På denne måten kan økt andel tjenester i industriens leveranser i mange tilfeller bidra til både økt verdiskaping og lavere utslippsintensitet.

Kilde: Utslippsintensiteten falt i 2022 – SSB

Industriens klimagassutslipp reguleres i hovedsak gjennom EUs kvotesystem, EU ETS. Se nærmere beskrivelse av kvotesystemet i kap. 6.8.3. I årene fremover er det ventet at kvoteprisen vil øke. I tillegg vil antallet kvoter som vederlagsfritt tildeles industrien, frikvoter, de neste ni årene reduseres kraftig for enkelte bransjer. Det gjelder for blant annet sement-, aluminium- og stålproduksjon. I 2034 vil det etter planen ikke deles ut flere frikvoter til disse bransjene. Samlet gjør dette at industriens kostnader knyttet til klimagassutslipp vil øke betydelig. Industrien kan likevel vurdere at investeringer i utslippsreduserende tiltak i Norge, ikke er bedriftsøkonomisk lønnsomme. Dette skyldes i hovedsak at markedet foreløpig ikke har høy nok betalingsvilje for lavutslippsprodukter. CBAM-regelverket vil kunne påvirke dette, fordi det vil gjøre det dyrere å importere varer som sement, aluminium og stål fra regioner med mindre ambisiøs klimapolitikk.

3.3 Industri i regioner

Industrien i Norge strekker seg på tvers av alle landets deler og er viktig for både store og små lokalsamfunn. Industriens geografiske utstrekning gjenspeiler at industrien i stor grad har vokst frem av naturlige forutsetninger, som for eksempel vannkrafttilgang, forekomst av råvarer og nærhet til kysten. Industrimiljøene rundt om i landet fungerer i dag ofte som motorer for lokal verdiskaping og arbeidsplasser, som gjerne er spesielt viktig for mer tynt befolkede områder. Mange hjørnesteinsbedrifter bidrar til livskraftige lokalsamfunn over hele Norge. Også i hovedstadsregionen og andre storbyer er industribedrifter ofte tydelig til stede, typisk med hovedkontorfunksjoner og liknende.

Kilde: SSB og Kartverket.

3.3.1 Industri i Nord-Norge

Det største fylket målt i andel sysselsatte i industrien i Nord-Norge er Nordland. Nordland har over tid hatt god tilgang på kraft, som har gitt grunnlag for at fylket har en betydelig prosessindustri. Dette dreier seg særlig om produksjon av metaller, mineralske og kjemiske produkter, og er etablert i klynger rundt Rana, Vefsn, Sørfold og Glomfjord. Denne produksjonen står for omtrent en tredjedel av eksportvolumet fra fylket.17 I Kjøpsvik er verdens nordligste sementfabrikk lokalisert. Nordland er et betydningsfullt mineralfylke, med blant annet Norges eneste aktive jernmalmgruve og flere gruver med uttak av industrimineraler. Slik virksomhet betyr mye for enkelte lokalsamfunn i landsdelen.

Romvirksomhet og satellitter har stor betydning for sikker, bærekraftig og effektiv forvaltning og næringsaktivitet i nordområdene. Romvirksomhet er kritisk infrastruktur for situasjonsforståelse og operasjoner til havs, kommunikasjon, overvåking av skred og flom, prognoser for kraftproduksjon, styring av strømnettet, presis tid i finanstransaksjoner, værmelding og mye mer. Det er høyteknologiske kompetansemiljøer innen romvirksomhet i nord. Andøya Space AS er en viktig leverandør av infrastrukturtjenester til forskning, teknologiindustri og militære myndigheter, både i Norge og internasjonalt. Romhavnen på Andøya ble offisielt åpnet i november 2023, og sikter mot første oppskyting i løpet av året. Kongsberg Satellite Services AS (KSAT) i Tromsø og på Svalbard er ledende innen nedlesing av satellittdata fra polar bane. Dette er strategisk viktig infrastruktur, som gjør Norge til en attraktiv samarbeidspartner for EU og våre allierte.

Boks 3.11 Finnfjord

Finnfjord AS er lokalisert i Finnsnes i Troms. Der produseres ferrosilisium, silika og elektrisk kraft. Produksjonskapasiteten er 100 000 tonn ferrosilisium per år. Ferrosilisium brukes hovedsakelig som en tilsetning i stålproduksjon for å gjøre stålet hardere, sterkere og mer korrosjonsbestandig. Silika brukes som tilsetning i betong. Finnfjord betjener et globalt marked og har et salgskontor i Madrid, Spania.

I ti år har Finnfjord samarbeidet med blant andre Universitetet i Tromsø om et prosjekt der røykgass fra ferrosilisiumproduksjonen brukes til algeproduksjon. Algene tar opp, eller «spiser», både CO₂ og NO_x og brukes videre i produksjonen av fiskefôr til oppdrettslaks. Siden røykgassen fra ferrosilisiumproduksjonen benyttes i prosessen, blir fôrproduksjonen CO₂-nøytral.

Finnfjord AS gjenvinner hvert år elektrisk energi gjennom sitt energigjenvinningsanlegg tilsvarende energibehovet til 22 000 husstander. Dette gjør Finnfjord AS til en av verdens mest miljøvennlige produsenter av ferrosilisium.

Foto: Finnfjord

Regionens rike havressurser preger næringsstrukturen i nord og skaper muligheter for industrien. Den sjømatbaserte næringsmiddelindustrien, i vesentlig grad fiskeindustri og lakseslakteri, preger den kystnære virksomheten i nord, eksempelvis i Vesterålen, Lofoten, Senja, Tromsø, Hammerfest, Nordkapp og Båtsfjord. Over tid har andelen av fisk som tas i land i Troms og Finnmark økt fra 27 pst. til nærmere 38 pst. Sjømateksporten er hovedpilaren i nordnorsk eksport og utgjør den største eksportvaren målt i verdi for alle tre fylker i nord.18

Langs regionens lange kystlinje mot Norskehavet er det også et betydelig innslag av aktører innenfor leverandørindustrien. Spesielt industrimiljøene rundt Sandnessjøen, Brønnøysund, Rana og Salten er viktige for olje- og gassnæringen. I Finnmark er petroleumsnæringen spesielt viktig for Hammerfest, hvor Hammerfest LNG er et landanlegg på Melkøya som mottar og behandler naturgassen på Snøhvit-feltet i Barentshavet, men gir også ringvirkninger for andre deler av fylket. Reparasjon, installasjon av maskiner og bygg og vedlikehold av fartøyer setter også et særpreg på regionens industri. Vekst i havbruksnæringen gir også økte muligheter for leverandørnæringen i nord.

Til tross for at Nord-Norge i dag har en betydelig og allsidig industri, har landsdelen særskilte utfordringer som avstandsulemper og mange steder en demografisk utvikling med færre og eldre innbyggere enn øvrige steder i landet. Det er derfor nødvendig å legge til rette for fortsatt næringsutvikling og vekst i nordnorske regioner for å sikre videre aktivitet og bosetting. Regjeringen arbeider med en strategi for nordområdepolitikken der innsats for næringsutvikling vil være et viktig tema.

Boks 3.13 Barel

Barel utvikler og produserer avansert belysningselektronikk til bruk i flyindustri og i «eksplosive miljø» (Ex sone 1). Ex Sone 1 kan være på oljeplattformer, maskinrom på skip, kjemiprosess, gruver, med mer. Hele virksomheten er plassert i Kirkenes med rundt 60 ansatte. Her utvikles det produkter, kjøpes inn råvarer og deler, bygges belysningskomponenter, og disse selges til armaturprodusenter globalt. Mange av produktene er i dag i bruk i armaturer på norsk sokkel hos blant annet Equinor og AkerBP. Som følge av sanksjoner mot Russland innført i 2022 har Barel sin fabrikk i Murmansk i Russland måttet legges ned og Barel har omstilt til 100 pst. drift fra Kirkenes i dag.

Foto: Barel

3.3.2 Industri i Midt-Norge

Industrien i Midt-Norge er variert og sterkt eksportorientert. Regionen er kjent for sitt sterke kunnskaps- og forskningsmiljø, spesielt med NTNU, Sintef og Nord Universitet som sentrale aktører. Disse institusjonene bidrar til utviklingen av nye kunnskapsbaserte bedrifter, særlig i Trondheimsregionen, gjennom innovativ utnyttelse av teknologi og digitalisering.

Trøndelag er et betydelig skogbruksfylke, med Norske Skogs fabrikk på Skogn i Levanger kommune som en av landets største treforedlingsbedrifter. Havbruksnæringen står sterkt i regionen, med gode vekstutsikter for sjømat- og marine næringer, som er sterkt eksportorienterte. Sjømatnæringen er den største eksportnæringen i Trøndelag i volum. Trøndelag er også et jordbruksfylke med et stort antall bedrifter som bearbeider råvarene fra jordbruket i regionen.

Den midtre delen av Trøndelag er i dag et tyngdepunkt for verftsindustri og operasjonell drift innen olje og gass og fornybar energi, med offshoreverftet Aker Verdal og Equinors driftsfunksjoner i Stjørdal som viktige aktører. Petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel og i Norskehavet er viktig for næringslivet i Trøndelag, og leveranser av varer og tjenester til petroleumsaktiviteten gir betydelige ringvirkninger til lokalt næringsliv. Kraftkrevende industri er vesentlig i Trøndelag, med silisiumverk på Orkanger og Kyrksæterøra som eksempler. Trondheim har både mekanisk industri og ingeniørmiljøer som leverer til oljeindustrien nasjonalt og globalt.

Boks 3.14 Norske Skog

Trøndelag har et aktivt primærskogbruk og en betydningsfull skogindustri med en komplett verdikjede. Norske Skog Skogn har i flere tiår vært en viktig bedrift i Trøndelag. Fabrikken ble etablert i 1962 under navnet «Nordenfjeldske Treforedling». Bedriften produserer på tre papirmaskiner som til sammen har en årlig produksjonskapasitet på om lag 500 000 tonn papir, og er dermed en av Europas største produsenter av avispapir. I takt med redusert tilbud av returfiber i Norge har Norske Skog Skogn gjennomført et betydelig ombyggingsprosjekt fra returpapir til ren trefiber de siste årene. Fabrikken med om lag 360 ansatte på Fiborgtangen i Levanger kommune har over mange år satset på lærlinger for å sikre fremtidig rekruttering av kompetent arbeidskraft, og har til enhver tid mål om minst 25 lærlinger. Norske Skog Skogn arbeider kontinuerlig med å finne nye markedsmuligheter og har nylig lansert et nytt emballasjeprodukt som et ledd i sin langsiktige satsing på bærekraftige produkter. Bedriften har blant bransjens absolutt laveste CO₂-utslipp og har oppmerksomhet på å bidra til energiomstillingen gjennom energieffektivisering og effektavlasting.

Foto: Norske Skog Skogn

Boks 3.15 Nordic Semiconductor

Nordic Semiconductor er en norsk teknologibedrift som utvikler halvledere/mikrobrikker for energieffektiv trådløs kommunikasjon. Selskapets løsninger brukes i et bredt spekter av trådløse produkter, fra industriell automatisering og helseteknologiske produkter til forbrukerelektronikk og mobiltilbehør.

Bygget på norsk spisskompetanse har Nordic Semiconductor etablert seg som en global aktør i en industri med sterk internasjonal konkurranse.

Siden oppstarten i 1983, har Nordic Semiconductor vokst til å bli en sentral aktør i Norges teknologinæring. Med hovedkontor i Trondheim og rundt 1 400 ansatte globalt, bidrar selskapet til å styrke Norges posisjon innen høyteknologisk innovasjon og verdiskaping.

Foto: Nordic Semiconductor

I Møre og Romsdal er industrien også svært eksportorientert. Den maritime klyngen og petroleumssektoren har vært viktige drivere for veksten i næringslivet. Ilandføringsanleggene på Nyhamna og Tjeldbergodden, samt forsyningsbasen i Kristiansund for operasjonene i Norskehavet, utgjør betydningsfulle arbeidsplasser.

Sjømatnæringen er også betydelig i Møre og Romsdal og har lange tradisjoner. Den norske klippfiskindustrien har sitt høysete i Møre og Romsdal og næringsmiddelindustrien i regionen bidrar med mange arbeidsplasser. Orkla har sin pizzafabrikk på Stranda. Møre og Romsdal har også en betydelig andel av møbelproduksjonen i Norge, med Sykkylven som landets ledende møbelkommune. Naturgitte ressurser og nærhet til havet har sammen med dyktige arbeidsfolk lagt grunnlaget for et internasjonalt konkurransedyktig næringsliv.

Sunndal var den største kommunen i Midt-Norge målt i eksportandel i 2023, etterfulgt av Ålesund. I Sunndal dominerer kraftintensiv industri eksporten, drevet av Hydros mangeårige tilstedeværelse i kommunen. Hydro Aluminium var den største eksportbedriften i fylket. Sjømat og kraftintensiv industri er de to viktigste eksportnæringene i Møre og Romsdal.19

3.3.3 Industrien i Vest-Norge

Industrien i Vest-Norge, som omfatter Vestland og Rogaland fylker, er preget av en vesentlig eksportorientering og et variert næringsliv. I Vestland har industrien et sterkt innslag av verkstedindustri, næringsmiddelindustri og metallindustri. Næringsmiddelindustrien består av bedrifter i fiskeindustrien langs kysten, bearbeiding av husdyr- og planteprodukter over hele fylket, mens jern- og metallindustrien domineres av hjørnesteinsbedrifter innover i landet langs fjordene.

Utnyttelse av naturressurser er en viktig del av næringslivet i det som tidligere var fylket Sogn og Fjordane, med lange tradisjoner innen industriell utnyttelse av vannkraft og produksjon av fornybar kraft. Prosessindustrien er godt representert i Øvre Årdal, Årdalstangen, Høyanger og Bremanger. Hydro har et av sine fremste forskningsmiljøer innen produksjon av aluminium i Årdal, som i 2023 var den mest eksportintensive kommunen i landet.20 Annen kraftintensiv industri spiller en stor rolle i verdiskapingen i Vestland, med viktige hjørnesteinsbedrifter i Kvam, Bremanger og Odda.

Petroleumsrettet leverandørindustri og subsea-miljøet står sterkt i Vestland. Petroleumsvirksomheten preger næringslivet langs store deler av kysten, med Mongstad som ett av tyngdepunktene. Skipsverft og leverandørbedrifter rettet mot maritim sektor og havnæringer er også viktige, med betydelig fiskeoppdrett i spesielt tidligere Hordaland fylke. I 2023 var Vestland Norges største eksportfylke, med eksportverdier på over 230 mrd. kroner, hvorav 40 pst. kom fra maritim næring, 17 pst. fra kraftintensiv industri og 13 pst. fra sjømat.21 Northern Lights-prosjektet, som inkluderer fasiliteter for transport og lagring offshore med utgangspunkt i Øygarden, driver nybrottsarbeid innen fangst og lagring av CO₂.

Boks 3.16 Framo

Framo på Vestlandet er et eksempel på hvordan systematisk industribygging over tid kan skape en globalt konkurransedyktig virksomhet, drevet fra lokalsamfunn i Norge. Selskapet har sine røtter i Frank Mohn AS, etablert i 1938, og Framo har i dag vokst til en industribedrift med 1 700 ansatte, hvorav 1 400 er basert i Norge. Over 90 pst. av produksjonen går til eksport.

Framo spesialiserer seg på avanserte pumpeløsninger for maritim sektor, med olje, gass og shipping som tradisjonelle hovedmarkeder. I dag opererer 66 000 Framo-pumper på 4 200 skip, og selskapet har ambisiøse mål om videre vekst. De siste årene har Framo også styrket sin posisjon innen havbruk og havvind, og ser nye muligheter innen CO₂ og flytende gasser som LNG, LPG, ammoniakk.

Selskapets hovedkontor er lokalisert på Askøy utenfor Bergen. All produksjon skjer i Norge, og Framo har til sammen tre høyteknologiske fabrikker i Fusa i Bjørnafjorden kommune og på Flatøy og Holsnøy i Alver kommune. Framo-eksperter skal være tilgjengelig over hele verden og selskapet har derfor salgs- og servicefunksjoner i Nederland, Singapore, USA, Kina, Korea, Japan, Brasil og Dubai. Det er behov for flere ansatte i selskapet, så langsiktig arbeid og investeringer i fremtidens kompetanse er blant Framo sine viktigste satsingsområder. Som et ledd i rekruttering av fremtidens kompetanse og fagarbeidere har selskapet til enhver tid over 120 lærlinger.

Foto: Framo

I Rogaland har petroleumssektoren vært, og er i høyeste grad fortsatt, en sentral driver for veksten i regionen. Klynger av mekaniske bedrifter er viktige for utviklingen av teknologimiljøer som leverer til oljebransjen både på norsk sokkel og internasjonalt. Fylket er det viktigste petroleumsfylket i landet, med en sterk og kompetent petroleumsnæring og leverandørnæring til olje og gass. Denne delen av næringslivet utvikler nå også nye forretningsmuligheter innen havvind, fornybarsektoren og andre havnæringer.

Prosessindustrien er viktig, særlig i deler av fylket, med Hydro på Karmøy som en stor produsent av aluminium, som stadig utvikles i retning av mer lavutslippsløsninger. Hydro Aluminium på Karmøy har lange industritradisjoner, og sterke miljøer for bearbeiding av aluminium har vokst frem i kjølvannet av Hydro, inkludert Marine Aluminium og Hydal. Karmsund Havn på Karmøy er Vestlandets største fiskerihavn og et viktig knutepunkt for internasjonal handel med sjømat. Det finner også sted en betydelig produksjon av sjømat i sjømatindustrien på Husøy.

Rogaland har en betydelig maritim sektor, med selskaper som Østensjø Rederi, Solstad og Møkster som satser på offshorefartøy, Deep Ocean og Ocean Installer på subsea-konstruksjon, og Norledrederiene på batteriferjer og miljøvennlige RORO-fartøy for kystnær varefrakt.

Landbruksfylket Rogaland med stor produksjon av både husdyr- og planteprodukter har en betydelig landbruksbasert næringsmiddelindustri.

Boks 3.17 Tine

Tine er et samvirkeselskap eid av over 7 700 melkebønder over hele landet. I 2023 hadde selskapet en omsetning på 26,5 mrd. kroner og kjernevirksomheten er produksjon og salg av melk, ost og meieriprodukter. På anlegg over hele landet produserer Tine noen av landets mest kjente merkevarer. Bærekraftig produksjon er sentralt i selskapet og det arbeides blant annet med å redusere matsvinn, øke bruken av fornybar eller resirkulert emballasje og fase inn fornybar energi og drivstoff i produksjon og transport.

Jordbruket, næringsmiddelindustrien og verdikjeden for mat har en solid posisjon i Rogaland. Tine Meieriet Jæren med 140 ansatte er landets største meieri med produksjon av hvitost, prim, smør, margarin og pulver basert på myse. Her mottas om lag 200 mill. liter melk årlig som blir til om lag 46 000 tonn ferdigvare. I tillegg til primærproduksjonen produserer meieriet spillvarme som går til Miljøgartneriet som er et av et Nordens største gartnerier.

Meieriet på Jæren er et godt eksempel på at norsk industri også gjennom samarbeid skaper positive synergier og har en bred tilnærming til bærekraftig produksjon og utvikling.

Foto: Tine

3.3.4 Industri i Øst-Norge

Industrien i Øst-Norge er variert med ulike spesialiteter og historiske røtter. Østfold har en sterk representasjon innen kjemisk og mineralsk produksjon samt treforedling, med et tyngdepunkt rundt Sarpsborg, Fredrikstad og Halden. Øra industriområde i Fredrikstad er et viktig senter for industri- og næringsvirksomhet. Fylket har også en betydelig næringsmiddelindustri. I de senere årene er det vokst frem en rekke nye industribedrifter i Østfold basert på utnyttelse av muligheter innen digitalisering og teknologi.

Industrien i Buskerud bygger på lange tradisjoner med en særlig konsentrasjon av industribedrifter rundt Drammen, Kongsberg og Hønefoss. Buskerud har flere nasjonale ledende teknologibedrifter. Teknologiindustrien, er særlig drevet frem av industrimiljøet i Kongsberg slik som Kongsberg Gruppen.

Innlandet har sitt industrielle tyngdepunkt på Raufoss-Gjøvik, med våpenprodusenten Nammo på Raufoss som største enkeltbedrift. Trevareindustrien er en betydningsfull industrigren i Innlandet. Moelv-Brumunddal er et annet industrielt sentrum, med Moelven som et av Skandinavias største trevareindustrikonsern. Innlandet har også en betydelig næringsmiddelindustri og betydningsfullt bioøkonomimiljø. Teknologibedriftene i Raufoss-miljøet er blant de mest eksportintensive bedriftene i fylket. Jordbruksfylkene Hedmark og Oppland har store bearbeidingsbedrifter av kjøtt, melk, korn, grønnsaker og potet, særlig i Mjøsregionen.

Telemark har lange tradisjoner innen prosessindustrien. Industriutviklingen startet med utbygging av fossefall i Skiensvassdraget tidlig på 1900-tallet, og senere etablering av industriklynger på Rjukan, Notodden og Herøya ved Porsgrunn. Industrien på Herøya og den petrokjemiske industrien i Bamble har befestet Grenlands posisjon som et industrielt sentrum. I Brevik bygges verdens første fullskala karbonfangstanlegg på Heidelberg sementfabrikk og ABB i Skien er blant landets fremste bedrifter med utstyr til fornybarenergimarkedet. Eksporten fra Telemark domineres av prosessindustrien i Grenland.22

Boks 3.19 Jotun

Jotun er en av verdens ledende produsenter av maling og pulverlakk. Konsernet har 67 selskaper og 40 produksjonsanlegg globalt, og har salgskontor, forhandlere og distributører i mer enn 100 land. På hovedkontoret i Sandefjord har Jotun bygget opp det største private forsknings- og utviklingslaboratorium for malingsindustrien i Europa, med om lag 300 forskere fordelt på de ulike produktområdene.

I 2026 fyller Jotun 100 år. Historien startet med at Odd Gleditsch i 1920 startet en fargehandel og skipsrekvisitaforretning, som ble leverandør til den lokale hvalfangstflåten. I 1926 ble virksomheten etablert som Jotun Kemiske Fabrik. Jotun eies av den lokale Gleditsch-familien, i tillegg til at Orkla er en betydelig aksjonær.

I tillegg til produksjon av interiør- og eksteriørmaling er Jotun globalt store på maling til skipsnæringen, vindmølleparker, infrastruktur og næringsbygg.

Foto: Jotun/Morten Rakke

Vestfold har en allsidig industri, med røtter i den maritime industrien og ny industri innen særlig teknologiindustri slik som i Horten. Fylket har en betydelig næringsmiddelindustri som blant annet drar nytte av nærheten til landets beste matjord og stor produksjon av grønnsaker. I Larvikområdet har utvinning av naturstein lange tradisjoner og Jotun i Sandefjord er blant de fremste industribedrifter i Norge. De viktigste industrigrenene i Vestfold inkluderer næringsmiddelindustri og elektrisk utstyrsindustri, metallvareindustri samt kjemisk og farmasøytisk industri.

3.3.5 Industri i Sør-Norge

Industrien betyr mye i det sørlandske næringslivet. Det er samtidig store regionale forskjeller i industrien mellom de kystnære områdene og indre Agder. Prosess- og mekanisk industri samt leverandørindustri for olje- og gassnæringen har lenge stått sterkt.

Det er flere større klyngesamarbeid innenfor de forskjellige segmentene av den sørlandske industrien. Eyde-klyngen, med tyngdepunkt i og rundt Arendal, utgjør i dag et viktig kompetansemiljø for prosessindustri. NODE-klyngen, med hovedkontor i Kristiansand, utgjør et viktig tyngdepunkt for teknologibasert leverandørindustri til spesielt olje- og gass og maritim industri.

Tidligere Aust-Agder har også betydelige kunnskapsmiljøer og næringsvirksomhet knyttet til maritim sektor og mekanisk industri. Regionen har et betydningsfylt industrimiljø innen trebearbeidende industri, og gjennom klyngeutviklingsprosjektet Innotre arbeides det målbevisst med bærekraftig vekst og økt lønnsomhet i verdikjeden.

Regionen har samlet sett et betydelig innslag av prosessindustri med høyt kraftforbruk. På den annen side har regionen også en sterk produksjonsevne for grønn kraft og nærhet til Europa. Dette har lagt til rette for satsing på nye grønne industrinæringer, som bygger på blant annet prosessindustriens grunnlag. Sør-Norge er en viktig region for den norske batteriverdikjeden, med fremvekst av aktører som Morrow og Vianode.

Flere av de største bedriftene i regionen er industribedrifter. Kraftintensiv industri var i 2023 den største eksportnæringen i Agder, med Alcoa, Glencore Nikkelverk, Elkem Fiskaa og Eramet som sentrale aktører både i verdiskaping og sysselsetting.23 Disse er viktige hjørnesteinsbedrifter i sine kommuner. GE Healthcare på Lindesnes er også en av Norges største eksportbedrifter.

Boks 3.21 Vianode

Vianode er en norsk produsent av syntetisk anodegrafitt for elbilbatterier, en av de største innsatsfaktorene i litium-ion-batterier målt i vekt. Vianode har sitt utspring fra industrikonsernet Elkem og er siden 2021 etablert som et selvstendig selskap, nå heleid av Altor. Selskapet bruker egenutviklet teknologi fra sitt teknologisenter i Kristiansand for å utvikle og verifisere nye løsninger for batteriindustrien med lavt karbonavtrykk. I 2024 åpnet Vianode sitt første fullskala produksjonsanlegg, Via ONE, på Herøya. Anlegget har en kapasitet til å forsyne opp til 30 000 elbiler årlig.

Foto: Vianode

Foto: Hennig-Olsen Is

4 Sentrale utviklingstrekk

En rekke betydningsfulle hendelser har funnet sted siden forrige industrimelding ble lagt frem i 2017. Blant annet har Storbritannia gått ut av EU, verden har vært gjennom en pandemi, det er kriger flere steder i verden – inkludert i Europa og i Midtøsten – og handels- og industripolitikken er igjen en sentral del av sikkerhetspolitikken. Uro for klimaendringer aktualiseres av ekstremvær og skader i naturen rundt omkring i verden og i Norge, og kan føre til krevende forhold for matproduksjon. Automatisering, robotisering, digitalisering og bruk av kunstig intelligens (KI) har åpnet for nye store effektivitetsgevinster og muligheter, men byr også på utfordringer knyttet til økt sårbarhet.

Sett i sammenheng utgjør disse hendelsene sentrale utviklingstrekk og peker i retning av en verden med stor usikkerhet. Vi bør være varsomme når det gjelder forsøk på å forutse hvordan de kommende årene vil fortone seg. Det vet ingen, men det er politikkens oppgave å bidra til å forme fremtiden på en god måte i en ønsket retning, og å legge til rette for at Norge lykkes i flere scenarioer. Samtidig er det stor grad av usikkerhet, og hva som er sentrale utfordringer for industrien kan endre seg raskt. Det er derfor også viktig at industriens ansvar og kapabilitet til å finne gode løsninger på nye utfordringer holdes intakt. Norsk industri har generelt god omstillingsevne, og driver kontinuerlig forbedring. Industrien vil i de fleste tilfeller selv være nærmest til å håndtere også nye utfordringer raskt og godt.

4.1 Geopolitisk utvikling og økt søkelys på kritiske verdikjeder

Den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa er preget av usikkerhet som følge av den pågående krigen i Ukraina. En ny administrasjon i USA setter sitt preg på det transatlantiske samarbeidet, noe som igjen har stimulert til økt europeisk samarbeid. Dette bildet er i dynamisk endring og det er krevende å definere hvilke implikasjoner dette vil ha for Norge og Europas sikkerhet. Et forsterket europeisk samarbeid, koblet med behovet for å hegne om det gode bilaterale samarbeidet mellom USA og Norge vil uansett komme til å prege norsk sikkerhetspolitikk i årene som kommer. Situasjonen øker også oppmerksomheten på mer robuste europeiske verdikjeder, både for sivil og forsvarsrettet industri.

Det er videre usikkert hvordan stormaktsrivaliseringen mellom USA og Kina spiller seg ut fremover, og om det vil medføre at Kina retter et sterkere søkelys mot Europa med hensyn til handel og investeringer.

Handelspolitisk uro, økte råvarepriser og energikrise i Europa påvirker norsk næringsliv. Ikke bare påvirkes norsk næringsliv som opererer internasjonalt, men også den delen av næringslivet som primært retter seg mot hjemmemarkedet. Tilgangen til varer for produksjon har i perioder blitt kuttet eller blitt mer krevende, markeder for eksport har midlertidig falt bort og priser har svingt betydelig. Dette kommer i tillegg til risikoer som næringslivet allerede står overfor, som cyberangrep og ekstremvær. De siste årene har også økonomiske forbindelser blitt brukt som politisk pressmiddel. Energikrisen i Europa kom i hovedsak etter at Russland reduserte leveransene av gass til Europa i forbindelse med krigføringen i Ukraina. Kina har lagt begrensninger på handelen med Litauen, Australia, Canada og Sør-Korea etter ulike politiske konflikter.

Disse hendelsene har skapt økt bevissthet om betydningen av stabile forsyninger av innsatsfaktorer til produksjonen, og mer oppmerksomhet om sårbare avhengigheter i globale forsyningskjeder og verdikjeder.

De geopolitiske spenningene har også skapt økt oppmerksomhet om risikoen for at land man ikke har felles sikkerhetsinteresser med, får tilgang til sensitiv eller strategisk viktig kunnskap og teknologi. Dette kan skje gjennom for eksempel eksport av kunnskap og teknologi, men også gjennom investeringer i norske selskaper. Dette har blant annet aktualisert problemstillinger knyttet til kontroll over eierskap og investeringer.

Dersom spenninger mellom stater øker, kan investeringer og handel, eksempelvis med kritisk viktige varer og tjenester, være en kilde til sårbarhet. Dersom én stat har en dominerende rolle i verdensmarkedet, slik at alternative leverandører blir svært dyre og vanskelig å oppdrive, øker sårbarhetene ytterligere.

Det kan også skape sårbarheter for en stat, dersom den er spesielt avhengig av ett eksportmarked for sine varer og tjenester. Det er derfor nødvendig at industrien har kunnskap og bevissthet om avhengigheter og sårbarheter. Økte geopolitiske spenninger har ført til at sikkerhetshensyn har fått økt betydning i næringspolitikken. Dette gjelder næringspolitikken i stort, men det er spesielt aktuelt innenfor industripolitikken.

I 2024 leverte Finlands tidligere president Sauli Niinistö rapporten Safer Together – Strengthening Europe’s Civilian and Military Preparedness and Readiness på oppdrag fra Europakommisjonen. I rapporten foreslås det en kraftig satsing på oppbygging av europeisk forsvarssamarbeid inkludert på industrisiden, et taktskifte innen EU-NATO-samarbeidet, og tiltak for å både fordype og breie ut samarbeidet innen sivil beredskap. Rapporten understreker behovet for en ambisiøs ny tilnærming til vår sikkerhet og beredskap.

I 2024 sto også, for første gang, alle partiene på Stortinget samlet om en langtidsplan for Forsvaret. Det innebærer en langsiktig forpliktelse fra alle partier om å styrke Norges forsvarsevne. Enigheten betyr at det skal brukes 611 mrd. kroner mer på forsvaret av Norge de neste 12 årene. Norges evne til å forebygge, avverge og håndtere krise og krig skal styrkes. Norge skal ta et større ansvar for egen og alliert sikkerhet, og Forsvaret må innrettes for en verden preget av høy endringstakt, økt uforutsigbarhet og et større alvor. Utviklingen medfører at det må brukes mer av fellesskapets ressurser på forsvar, sikkerhet og beredskap. Regjeringen vil rette særlig oppmerksomhet mot å se nasjonal industri i en bredere totalforsvarssammenheng og styrke utviklings- og produksjonskapasitet for materiell og forsyninger i forsvarsindustrien.

USA, EU, Kina og andre store økonomier har utarbeidet oversikter over kritiske råmaterialer, basert på analyser av egen økonomis behov og sårbarheter i tilgangen. Også NATO har utarbeidet en egen oversikt over Defence Critical Raw Materials, materialer som inngår i utvalgte forsvarsteknologier. Kritiske råmaterialer inkluderer både konsentrater og produkter fra mineralutvinning, og mer bearbeidete materialer, slik som metaller og ulike spesialprodukter som produseres i industrien. For enkelte materialer kan hele verdikjeden vurderes som kritisk, mens det for andre kan være kun deler av verdikjeden.

Som erfart under pandemien er legemidler og medisinsk utstyr av stor betydning. Evnen til å raskt utvikle, produsere og administrere vaksiner var avgjørende for å begrense omfanget av pandemiens effekt på Europas befolkning, og sikre en relativ rask oppgang i økonomien etter pandemien. Økt kontroll over disse verdikjedene i Europa er viktig for å være forberedt til en eventuell ny pandemi eller helsekrise.

Foto: Moelven

I tillegg til at Forsvarets behov for materiell, systemer, tjenester og kompetanse øker, medfører også den endrede sikkerhetssituasjonen et behov for økt oppmerksomhet mot sårbarheter i forsyningslinjene.

Dette utfordrer stater til å utforme politikk for å håndtere sårbarheter knyttet til blant annet råvaretilgang. Næringspolitikken og forsvarspolitikken må derfor også utformes på en måte som bidrar til å ivareta nasjonale interesser knyttet til blant annet tilgangen til innsatsfaktorer for produksjon av forsvarsmateriell. Dette kan medføre at staten må vurdere spesifikke virkemidler overfor sektorer som ivaretar strategisk autonomi og reduserer sårbarheter.

Europa har små markedsandeler i flere viktige markeder som ny fornybar teknologi, halvleder-produksjon og kritiske materialer. Vår verdensdel er avhengig av import fra Kina, Øst-Asia og USA for en rekke produkter. Norge står for en del viktige leveranser til Europa, inkludert naturgass, noen sentrale våpensystemer og ammunisjon, og kritiske råmaterialer.

Økt forståelse av sårbarheter i slike verdikjeder kan være viktig for å være forberedt til eventuelle fremtidige kriser. Samtidig er det umulig å forberede samfunnet for alle eventualiteter. Fremtidige kriser kan også se svært annerledes ut enn tidligere kriser. En viss grad av sårbarhet er derfor en naturlig del av et fritt og åpent samfunn. Det vil fremover bli viktig å skille mellom hvilke sårbarheter som kan innebære en samfunnsmessig utålelig risiko og hvor staten kan spille en relevant rolle, og hvilke sårbarheter som hver enkelt bedrift selv bør håndtere som en normal del av sin forretningsvirksomhet. Hovedregelen bør være at næringslivet selv ivaretar sine sårbarheter, ved at hver bedrift selv håndterer egne verdikjeder.

Boks 4.4 Yara

Yara er et internasjonalt selskap med mer enn 18 000 ansatte i mer enn 60 land. Selskapets formål er å sørge for mat til verdens befolkning på en ansvarlig og bærekraftig måte, og ta vare på jorden, gjennom å kutte utslippene fra produksjon av gjødsel og utvikle utslippsfrie energiløsninger.

De siste årene har pandemi, krig og klimaendringer belyst sårbarheten i det globale matsystemet, og hvordan denne sårbarheten truer matforsyning. Samtidig må matproduksjon bli enda mer bærekraftig for å ikke gå utover jordens tåleevne.

Yaras hovedkontor ligger på Skøyen i Oslo. I Norge har selskapet to fabrikksteder som produserer mineralgjødsel, i Porsgrunn og Glomfjord. Markedsavdelingen til Yara Norge sitter på hovedkontoret på Skøyen. Yara Norge arbeider daglig med oppfølging av forhandlere, logistikk og vareflyt, agronomisk rådgiving og markedsføring.

Yara Porsgrunn ligger på Herøya, og er et integrert produksjonssystem for nitrogenbaserte produkter. Fabrikken har Europas og Yaras største produksjonskapasitet for NPK kompleksgjødsel basert på nitrofosfatmetoden. Yara Glomfjord ligger i Nordland fylke ved foten av Svartisen. Der er det fire produksjonsenheter; to salpetersyrefabrikker, en fullgjødselfabrikk og en kalksalpeterfabrikk.

Foto: Yara

De geopolitiske endringene har påvirket norsk næringsliv blant annet gjennom økte priser på innsatsvarer. Figur 4.3 viser prisutviklingen de siste årene på en rekke varer som er viktige i produksjonen av norske varer og tjenester.24 Alle disse har prisutvikling som i stor grad påvirkes av internasjonale forhold, og som Norge i begrenset grad kan gjøre noe med. Figuren viser den voldsomme økningen i strømprisene etter Russlands innstramming av gasseksporten i forbindelse med deres fullskala invasjon av Ukraina. På det høyeste, i september og desember 2022, var prisen nesten tre ganger så høy som i 2021. Prisen på ulike oljeprodukter har også økt betydelig de siste årene. Norske virksomheter importerer store menger drivstoff til blant annet skip, tungtransport og andre kjøretøy, samt til diverse industri. Prisene på metaller og varer av metaller har i stor grad fulgt den generelle prisveksten på varer i perioden.

Kilde: SSB tabell 03675

4.1.1 En mer aktiv bruk av næringspolitiske virkemidler i en rekke land

Land ønsker i større grad enn for få år siden å balansere et tredelt målbilde som følge av klimaendringene og den geopolitiske utviklingen: Myndighetene vil legge til rette for omstillingen til lavutslippssamfunnet og beskytte nasjonale sikkerhetsinteresser, samtidig som de legger til rette for næringslivets konkurransekraft. Dette er nødvendig for å skape vekst og velferd. Som følge av disse utfordringene har mange land i dag en langt mer aktiv bruk av næringspolitiske virkemidler enn tidligere.

Rundt 40 pst. av Europas import forsynes av et lite antall tilbydere som er vanskelige å erstatte.25 Rundt halvparten av denne importen kommer fra land som ikke har sammenfallende strategiske interesser med Europa. Dette medfører forsyningsrisiko for europeisk og norsk økonomi og risiko for at man utsettes for politisk motiverte tiltak der virkemidlene kan være rettet mot for eksempel teknologieksport eller forsyningen av råmaterialer. Dette kan ha stor kortsiktig innvirkning på evnen til å produsere industrivarer og forsvarsmateriell. På mellomlang sikt kan redusert tilgang til innsatsfaktorer påvirke industriens investeringsbeslutninger og hvilke land og regioner industrivirksomheter velger å være til stede i. Den uoversiktlige sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa gjør dette til en presserende utfordring for Norge og resten av Europa. Markedet alene klarer ikke å ivareta nasjonal sikkerhet, og flere land har politikk og tiltak for å redusere egen sårbarhet og styrke egen industri.

IMF har kartlagt bruken av industripolitiske virkemidler i 2023. De fant at land innførte mer enn 2 500 industripolitiske markedsintervensjoner dette året. Mer enn to tredjedeler av disse diskriminerer mot andre lands kommersielle interesser. Dette betyr at de ikke bare påvirker aktører i eget land, men de påvirker i tillegg handel mellom land. Om lag halvparten av tiltakene ble innført i Kina, EU og USA. En stor del av markedsintervensjonene har vært i form av subsidier. Bruken av subsidier har økt betydelig de siste årene, se figur 4.4.26 Økningen har bidratt til å rette oppmerksomheten mot bruken av subsidier og konsekvensene disse har for markedene.

Kilde: Global Dynamics.

Den mest brukte begrunnelsen for innføring av tiltak er hensyn til «strategisk konkurranse». Dette er tiltak innført for å opprettholde eller videreutvikle et lands konkurranseevne internasjonalt. Deretter følger målsettinger knyttet til klimaendringer og robuste forsyningslinjer. Hensynet til nasjonal sikkerhet og geopolitiske forhold oppgis mer sjelden som begrunnelse sammenlignet med de andre målsettingene. Tiltak med mål om å endre verdikjeder der forsyningssikkerheten for kritiske råvarer kan trues, kan samtidig gi dyrere og mindre effektiv organisering av økonomisk aktivitet, som igjen kan medvirke til lavere økonomisk vekst. Ved vurdering av også denne typen tiltak er det derfor behov for grundige vurderinger og avveinig av ulike hensyn. I mange tilfeller er det også grunn til å tro at industrien kan være nærmest til å håndtere utfordringene.

Det er samtidig slik at tiltak ofte innføres med henvisning til flere målsettinger. I EUs grønne giv er formålet både å bidra til en bærekraftig vekst og økt konkurransekraft. Dette skal skje gjennom å gjøre EU mer selvforsynt med varer og teknologi som er viktig for det grønne skiftet. USA har på samme måte begrunnet sine store satsinger innen infrastruktur, halvledere og ny fornybar industri både med behovet for å redusere avhengigheten av Kina, mål om reduserte utslipp og styrking av egen energiproduksjon og produksjonsbase. Sistnevnte kommer på bakgrunn av oppfatningen om at globaliseringen har gått på bekostning av den tradisjonelle industrien i USA. Dette har skapt et ønske om å «ta tilbake arbeidsplasser».

EU kobler økonomi og sikkerhet på en tydeligere måte enn tidligere. Dette kommer frem i EUs strategi for økonomisk sikkerhet fremmet av Europakommisjonen. Strategien er fulgt opp blant annet med et lovforslag om mer harmonisert og målrettet kontroll av utenlandske direkteinvesteringer. I tillegg har EU kommet med tiltak knyttet til eksportkontroll, samt tiltak for å redusere risikoen for uønsket teknologioverføring som følge av forskningssamarbeid. EU har også gjennomført flere kartlegginger av sårbarheter i kritiske verdikjeder, inkludert for strategiske og kritiske mineraler. Muligheten for offentlig støtte til forsknings- og industriutviklingsprogrammer er også utvidet for å styrke europeisk produksjon av kritisk teknologi.

Mario Draghi, tidligere italiensk statsminister, har på oppdrag fra Europakommisjonens president Ursula von der Leyen, skrevet en rapport om utfordringer og muligheter for det indre marked og foreslått tiltak for å bedre EUs robusthet og vekst. Se boks 4.6 om noen av anbefalingene i rapporten.

Tilsvarende har Enrico Letta, en annen tidligere italiensk statsminister, skrevet en rapport om det indre marked. Letta tegner opp det samme virkelighetsbildet, og har i stor grad sammenfallende analyser og tilrådninger som Draghi. Rapporten fokuserer på tiltak for å utvide og fordype det indre marked og realisere det uutnyttede potensialet, som virkemiddel for å gjennomføre og finansiere de tre store omstillingene som EU står overfor: rettferdig grønn og digital omstilling, utvidelse av EU og sikkerhet i bred forstand.

Den nye Europakommisjonen under Ursula von der Leyen har fulgt opp rapportene blant annet med fremleggelsen av Konkurranseevnekompasset og Clean Industrial Deal. Se boks 4.7

Det er kommet en rekke kunngjøringer om amerikansk utenriks-, handels- og sikkerhetspolitikk fra amerikanske myndigheter etter at den andre administrasjonen til USAs president Donald Trump tok over i Det hvite hus i januar 2025. Det er i skrivende stund for tidlig å konkludere med hva som vil bli langsiktige konsekvenser for norsk næringsliv, men økt konfliktnivå i internasjonal handel vil kunne få betydelige negative konsekvenser for global økonomi og dermed også norsk økonomi. Regjeringen arbeider tett med både USA, EU og Storbritannia for å ivareta norske interesser i relasjonen med viktige allierte og handelspartnere.

4.2 Klima- og miljøutfordringer

4.2.1 Utfordringer

Klima

FNs klimapanel slo i 2021 fast at den globale menneskeskapte oppvarmingen hadde oversteget 1,1 grader over førindustrielt nivå. I 2024 var gjennomsnittstemperaturen for første gang 1,5 grader over førindustrielt nivå. Arktis varmes opp tre ganger raskere enn det globale gjennomsnittet. Nærheten til Arktis gjør at temperaturen i Norge også øker raskere enn det globale gjennomsnittet. Over det norske fastlandet ventes hyppigere og mer nedbør og en kraftig økning i flomfrekvens. Havnivåstigning, kombinert med flom og bølgepåvirkning, gjør infrastrukturen i kystbyer i sør, vest og nord utsatt for oversvømmelser. Økt intensitet og hyppighet av ekstremvær øker risikoen for alvorlige naturhendelser for industrien og kan true liv og helse, materielle verdier og kritisk infrastruktur.

Hvor alvorlige klimaendringene blir, avhenger av hvor høye klimagassutslipp verdens land har samlet, og hvor mye landene klarer å redusere disse samlet. Den faktiske påvirkningen på hvert enkelt land vil også avhenge av vår økonomiske og teknologiske kapasitet til å håndtere klimaendringer. Norge har en sterkere økonomi enn de fleste andre land, med høy teknologisk kompetanse og kapasitet, og har dermed en relativt god omstillingsevne, men ingen vil være upåvirket ved store globale klimaendringer.

Norge har relativt høye utslipp per innbygger, som følge av vår moderne og avanserte økonomi og høye levestandard med høyt forbruk. Industrien står for en stor del av Norges utslipp, med stor forskjell mellom ulike industribransjer og anlegg.

Natur

Naturmangfoldet er alt livet på jorda, og grunnlaget for at menneskene kan leve her. Å bevare økosystemene, både i omfang og i god tilstand, er en forutsetning for en klimarobust og bærekraftig utvikling og et viktig premiss for den grønne omstillingen. Mennesket har til enhver tid benyttet naturressurser for å skape seg gode liv. Slik skal det også være i fremtiden. Men menneskelig påvirkning har ifølge Naturpanelet svekket økosystemer i for stor grad verden over. Når naturen blir forringet eller ødelagt, og arter blir truet eller dør ut, vil dens evne til å levere viktige økosystemtjenester reduseres. Sunne, trygge og motstandsdyktige samfunn er derfor avhengige av ivaretakelse av naturen og bærekraftig bruk av naturressursene som ikke overskrider naturens tålegrense. Dette er et felles ansvar som industrien også må ta sin del av.

Boks 4.10 Hydrovolt

Hydrovolt ble etablert i 2020 som et samarbeid mellom norske Hydro og svenske Northvolt, med mål om å levere bærekraftig batteriresirkulering og gjenvinning av kritiske råmaterialer i Europa. I 2022 åpnet Hydrovolt Norges første og ett av Europas største resirkuleringsanlegg for elbilbatterier og industrielle batterier i Fredrikstad. Fabrikken er designet for å håndtere opptil 12 000 tonn batteripakker årlig, tilsvarende 25 000 elbiler. I årene frem mot 2030 har selskapet ambisjoner om å åpne ytterligere anlegg på tvers av Europa. Selskapet har flere leveranseavtaler, og i 2024 inngikk Hydrovolt blant annet en samarbeidsavtale med Fortum Battery Recycling om levering av «black mass». Denne batterimassen refererer til materialet som utvinnes fra brukte batterier under resirkuleringsprosessen. Med videre kjemisk behandling kan massen renses og separeres i ulike metaller for gjenbruk. I 2024 dokumenterte Hydrovolt en ny industristandard for lavkarbon black mass ved hjelp av resirkuleringsløsningene sine. Med dette viser de til en 75 pst. reduksjon i karbonavtrykk sammenlignet med konvensjonell gruvedrift.

Foto: Hydrovolt

Situasjonen for naturen i Norge er på flere områder mer positiv enn i mange andre land, men også her finnes det betydelige utfordringer. Ifølge Norsk rødliste for arter (2021) og naturtyper (2018) er arealendringer den største trusselen både for arter og naturtyper. Arealbruk og arealbruksendringer påvirker ni av ti truede arter, blant annet gjennom utbygging, skogbruk og opphør av landbruksdrift. Andre viktige påvirkningsfaktorer er fremmede arter, klimaendringer, forurensning og overhøsting.

Forurensning

Forurensning fra utslipp av partikler, helse- og miljøfarlige kjemikalier, plast og næringsstoffer kan skade mennesker og natur. Selv om forurensning i utgangspunktet ofte er lokal, vil forurensning ha et regionalt eller globalt potensial for spredning, enten via luft og vann, eller ved at produkter med helse- og miljøfarlige kjemikalier omsettes i et globalt marked. Globalt forårsaker forurensning alvorlig sykdom og død, dårlige levekår og ødelagte økosystemer gjennom luftforurensning, eksponering for bly og andre farlige kjemikalier, og dårlig avfallshåndtering for eksempel av elektrisk og elektronisk avfall.

Forurensning reduserer også økonomisk vekst og øker fattigdom og ulikhet. Konsekvensene av forurensning, klimaendringer og tap av natur påvirker og forsterker hverandre. For eksempel kan forurensning føre til havforsuring og reduksjon av ozonlaget og påvirke jordens evne til å reflektere sollys (albedoeffekten). Klimaendringer kan på sin side gi økt forurensning ved at mer nedbør kan føre til utvasking av miljøgifter fra deponier og forurenset grunn, mens reduksjon i luftforurensning kan bidra til lavere utslipp av klimagasser.

Reduksjon av forurensning vil i mange tilfeller kreve handling og arbeid gjennom regionale og globale miljøavtaler. Et godt eksempel er arbeidet med å redusere plastforurensning. Plast er nyttig i bruk, blant annet fordi den er så holdbar, men plastprodukter inneholder også en rekke helse- og miljøfarlige kjemikalier. Det kan ta flere hundre år før plast brytes ned, og plastavfall kan transporteres med havstrømmene over store avstander og finnes igjen langt fra kilden – også i urørte områder med liten menneskelig aktivitet, som i Arktis.

4.2.2 Globale rammeverk for klima og miljø

Parisavtalen

Under COP 21, i Paris i 2015, ble det enighet om en ny klimaavtale, Parisavtalen. Avtalen inneholder blant annet et globalt temperaturmål om å holde økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen godt under 2 grader celsius sammenlignet med førindustrielt nivå, og tilstrebe å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader, for å begrense risikoene og virkningene av klimaendringene.

Parisavtalen legger de globale rammene for landenes klimaarbeid. Parisavtalen inneholder bestemmelser som skal bidra til økt innsats over tid. Hvert femte år skal partene til avtalen gjøre opp status for hvordan verden ligger an med å nå målene i avtalen. Dette kalles den globale gjennomgangen. 12 til 15 måneder etter skal alle landene oppdatere sine nasjonalt fastsatte bidrag (NDC). Disse vil utgjøre en progresjon fra forrige mål og uttrykke landenes høyeste mulige ambisjonsnivå. Landene skal gjennomføre nasjonale klimatiltak med sikte på å nå sine mål.

Land skal se hen til utfallet av den globale gjennomgangen når de utformer sine NDCer. Den første globale gjennomgangen ble avsluttet på klimatoppmøtet i Dubai i 2023. I den globale gjennomgangen konkluderte landene med at Parisavtalen har bidratt til politikkutvikling og målsettinger på nasjonalt og regionalt nivå, spesielt når det gjelder utslippsreduksjoner. Det ble samtidig pekt på at verden er langt unna å begrense oppvarming til 1,5 grader, og innsatsen må derfor forsterkes.

Naturavtalen

Naturavtalen (det globale Kunming-Montreal-rammeverket for naturmangfold) ble vedtatt av partene til Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD) i desember 2022. Hensikten med Naturavtalen er å handle umiddelbart for å stanse og reversere tap av naturmangfold. Naturavtalen inneholder fire overordnede tilstandsmål for 2050 og 23 handlingsmål for 2030, og den har fem tilhørende vedtak om overvåking, gjennomføringsmekanismer, ressursmobilisering, kapasitetsbygging og -utvikling, samt digital sekvensinformasjon. Den gjelder både på land og i havet. Essensen er at det skal være mer natur i 2050, og frem mot 2030 minst 30 pst. bevaring, 30 pst. restaurering og en omlegging til bærekraftig bruk av natur. Naturavtalen sier også at partene til konvensjonen om biologisk mangfold skal utvikle nasjonale handlingsplaner for natur. Norge la frem Meld. St. 35 (2023–2024) Bærekraftig bruk og bevaring av natur – norsk handlingsplan for naturmangfold i september 2024.

Rammeverk for forurensning

På forurensningsområdet er det flere relevante globale rammeverk, slik som Montreal-protokollen (om beskyttelse av ozonlaget) og Minamata-avtalen (om kvikksølv). Stockholmkonvensjonen (om persistente organiske miljøgifter), Rotterdamkonvensjonen (om grensekryssende transport av industrielle kjemikalier), Felleskonvensjonen om sikkerhet ved håndtering av brukt kjernebrensel og sikkerhet ved håndtering av radioaktivt avfall og Baselkonvensjonen (om grensekryssende transport og behandling av farlig avfall). I tillegg ble det i 2023 enighet om et nytt globalt rammeverk for kjemikalier og avfall, Global Framework on Chemicals (GFC). Norge har lenge arbeidet for sterkere internasjonale forpliktelser også for plastforurensning, og i 2022 ble det enighet om å få på plass en rettslig bindende avtale på området. Avtalen er under forhandling også i 2025. Det skal utvikles bestemmelser i avtalen knyttet til målsettinger, tiltak for bærekraftig produksjon og forbruk, inkludert produktdesign og bærekraftig avfallshåndtering. Internasjonale avtaler bidrar også til likere rammevilkår for næringsliv på tvers av landegrenser. Som grunnlag for felles handling er det behov for felles kunnskap, og FN etablerer nå et nytt globalt panel for å få bedre kunnskap om forsvarlig håndtering av kjemikalier og avfall, og å forebygge forurensning. Panelets arbeid skal danne grunnlag for ny politikk og regelverk, og vil i tillegg til klimapanelet og naturpanelet gi viktige bidrag til arbeidet med de tre globale miljøutfordringene.

4.2.3 Nasjonale klima- og miljømål

Norges klimamål

Norge har satt seg flere mål og delmål på klimaområdet. Noen av målene er lovfestet i klimaloven. Klimaloven fastsetter Norges klimamål for 2030 under Parisavtalen og målet om å bli et lavutslippssamfunn innen 2050. Regjeringen fremmer forslag til nytt klimamål for 2035 for Stortinget innen 10. april 2025.

Norges klimamål for 2030 er å redusere utslippene av klimagasser med minst 55 pst. sammenlignet med 1990-nivået. Regjeringen ønsker å samarbeide med EU for å oppfylle 2030-målet under Parisavtalen. Dersom EU-samarbeidet ikke tar oss helt til 55 pst. utslippsreduksjoner, kan kvoter under Parisavtalens artikkel 6 (utenfor EØS) brukes til å dekke det som mangler for å oppfylle Norges mål under Parisavtalen.

I 2050 har Norge et mål om å være et lavutslippssamfunn. Formålet med å lovfeste målet om lavutslippssamfunnet er å tilrettelegge for en langsiktig omstilling i klimavennlig retning i Norge. Med lavutslippssamfunn menes et samfunn der klimagassutslippene, ut fra beste vitenskapelige grunnlag, utslippsutviklingen globalt og nasjonale omstendigheter, er redusert for å motvirke skadelige virkninger av global oppvarming som beskrevet i Parisavtalen.

Videre er det lovfestet at utslippene reduseres i størrelsesorden 90 til 95 pst. fra utslippsnivået i referanseåret 1990. Ved vurdering av om klimamålet for 2050 er nådd, skal det tas hensyn til effekten av norsk deltakelse i det europeiske klimakvotesystemet for virksomheter.

Norges miljømål

Norge har 24 eksisterende nasjonale mål for miljøet fordelt på områdene naturmangfold, kulturminner og kulturmiljø, friluftsliv, forurensning, klima og polarområdene.27 De nasjonale klima- og miljømålene viser hva Norge ønsker å oppnå på hvert område og hva som er ønsket tilstand for miljøet i Norge. Internasjonale mål og forpliktelser gjenspeiles i regjeringens nasjonale mål. De nasjonale målene for naturmangfold lyder:

• Økosystemene skal ha god tilstand og levere økosystemtjenester.

• Ingen arter og naturtyper skal utryddes, og utviklingen for truede og nær truede arter og naturtyper skal bedres.

• Et representativt utvalg av norsk natur skal bevares for kommende generasjoner.

I Meld. St. 35 (2023–2024) Bærekraftig bruk og bevaring av natur – norsk handlingsplan for naturmangfold presenteres nasjonale bidrag til de 23 globale målene i naturavtalen. Blant annet er det satt en målsetting om at Norge vil arbeide for å redusere nedbyggingen av særlig viktige naturarealer innen 2030, og begrense netto tap av særlig viktige naturarealer til et minimum innen 2050. Målet skal oppnås gjennom en deltakende og helhetlig arealplanlegging, med utgangspunkt i lokalt selvstyre og respekt for urfolks rettigheter. Særlig viktige naturarealer er naturmangfold av nasjonal og vesentlig regional interesse, jf. Klima- og miljødepartementets rundskriv T-2/16: Nasjonale og vesentlige regionale interesser på miljøområdet – klargjøring av miljøforvaltningens innsigelsespraksis. Dette omfatter blant annet verneområder, utvalgte naturtyper og prioriterte arter, truede naturtyper, truede arter og deres leveområder, viktige funksjonsområder for villrein med videre. Flere av de øvrige målene er også relevante for grønn omstilling. Se nærmere omtale i stortingsmeldingen.

På forurensningsområdet lyder de nasjonale målene:

• Forurensning skal ikke skade helse og miljø.

• Bruk og utslipp av kjemikalier på prioritetslista skal stanses.

• Utviklingen av mengden avfall skal være vesentlig lavere enn den økonomiske veksten.

• Materialgjenvinningen av avfall skal øke.

• Eksponering av mennesker og miljø for radioaktiv forurensning skal holdes så lav som mulig.

For å redusere påvirkning av forurensning på helse og miljø, utnytte ressursene mer effektivt og bidra til å nå klima- og miljømål, publiserte regjeringen i 2024 en handlingsplan for sirkulær økonomi. Den beskriver tiltak og virkemidler som skal sikre omstilling til en sirkulær økonomi. For at sirkulær økonomi skal løse klima, natur- og forurensningsproblemer, viser kunnskapsgrunnlaget som ble utarbeidet for strategien for sirkulær økonomi i 2021 at omstilling vil kreve endringer i ulike næringer samtidig, og at en mer sirkulær økonomi krever tiltak i hele den norske økonomien.

4.2.4 Global utvikling av klima- og miljøpolitikk

Global utvikling i klima- og miljøpolitikk har også betydning for nasjonal politikkutforming på klima- og miljøområdet.

EU står for om lag seks pst. av verdens utslipp. EU vedtok i 2020 å forsterke sitt klimamål for 2030 under Parisavtalen. Det nye målet er å redusere nettoutslippene med minst 55 pst. sammenlignet med 1990. Et forsterket klimamål fordrer mer ambisiøs klimapolitikk. EU har derfor vedtatt en rekke regelverk for å forsterke sin klimapolitikk. Klar for 55-pakken, som endrer og forsterker både klimakvotesystemet, innsatsfordelingen og skog- og arealbruksregelverket, er av stor betydning i denne sammenheng. Formålet med endringene i disse regelverkene er å sikre at EU klarer å nå målet om minst 55 pst. utslippskutt i 2030. Samtidig har EU et økt søkelys på konkurransekraft, i lys av den svake økonomiske utviklingen som dokumentert i Draghi-rapporten, hvor også særegne europeiske klimakrav trekkes frem som en årsak.

Et annet sentralt grep i EUs klima- og miljøpolitikk, er omstillingen til en mer sirkulær økonomi. Omstillingen til en sirkulær økonomi skal også bidra til europeisk konkurransekraft og redusere behovet for importerte ressurser. Konkurransen i markedene skal skje på grunnlag av høye klima- og miljøstandarder, og tiltak som bedre utnytter ressursene i økonomien skal bli mer kraftfulle. Industri og annen næringsvirksomhet må innrette seg på at høye standarder for produksjon og forbruk av produkter i det indre markedet blir den nye normalen.

USA står for om lag 13 pst. av verdens utslipp. I 2023 trådte USA sin Inflation Reduction Act (IRA) i kraft, se boks 4.1. IRA er en økonomisk og klimapolitisk lovpakke, som inneholder støtte til en rekke grønne investeringer. Dette vil totalt sett gi økte grønne aktiviteter, og på lang sikt være positivt for utviklingen av grønne løsninger både i og utenfor USA. Samtidig har IRA også ført til at mange aktører og investorer har utsatt eller justert prosjekter utenfor USA. Det er ikke entydig hvordan IRA påvirker prosjekter i Norge, utover andre forhold og rammevilkår. Uansett er ikke Norge tjent med et subsidiekappløp, og subsidier og statsstøtte i andre land gir ikke i seg selv grunnlag for tilsvarene virkemidler i Norge. Å legge til rette for industri med lave utslipp bør primært muliggjøres av naturgitte fortrinn, en velutviklet samfunnsmodell, et velfungerende virkemiddelapparat og en effektiv og omstillingsdyktig industri.

Kina står for omtrent en tredjedel av de globale klimagassutslippene. Hva slags mål Kina setter seg, og gjennomføringen av målene er avgjørende ikke bare for det globale klima, men også for hvordan andre land agerer. Kina har forpliktet seg til at CO₂-utslippene skal nå toppen før 2030 og oppnå karbonnøytralitet innen 2060. For å få til dette kreves store investeringer i teknologi for karbonfangst og -lagring (CCS), og økt bruk av elektrifisering i industrien og transportsektoren. Kinas nasjonale ETS (Emissions Trading System) dekker foreløpig bare kraftsektoren. Det ble imidlertid i 2024 utvidet til å også gjelde aluminium, stål og sement. I dag dekkes 40 pst. av Kinas totale CO₂-utslipp av deres ETS. Med utvidelsen, vil 60 pst. av totale utslipp være dekket, ifølge Kinas økologi- og miljødepartement (MEE). Kina arbeider med å forbedre sin energisikkerhet ved å diversifisere energikildene og redusere avhengigheten av importert energi. Dette inkluderer utvikling av innenlandske ressurser og økt oppmerksomhet på energieffektivitet. Kina er verdensledende i installasjon av sol- og vindkraftkapasitet, og det forventes at denne trenden vil fortsette.

Boks 4.13 Vard

Vard Group AS er et konsern bygd på lange tradisjoner innenfor skipsbygging og med hovedkontor i Ålesund. Hovedvirksomheten til VARD er i dag å designe, prosjektere og bygge spesialskip, slik som forsynings- og konstruksjonsskip til offshore energivirksomhet, store fiskefartøy og militære fartøy. Vardkonsernet er en del av den italienske Fincantierigruppen som er globalt ledende innen marine fartøy og cruiseskip. Gjennom satsing på utvikling, innovasjon og forskning har VARD lyktes med å få flere oppdrag for bygging av fartøy som brukes til utbygging og vedlikehold av vindkraftanlegg til havs globalt, og har oppnådd en betydelig markedsandel.

De norske verftene i konsernet er Vard Brattvaag, Vard Langsten og Vard Søviknes. Foruten verftene i Norge har selskapet verft i Brasil, Romania og Vietnam. Bygging av fartøy blir stadig mer komplisert og teknologisk krevende. Det er behov for betydelig kompetanse og mange fagdisipliner må samvirke i gjennomføring av krevende oppdrag. Samarbeid mellom verftene er viktig, og mens skrogene bygges i Romania, blir fartøyene utrustet og ferdigstilt i Norge. Gjennom Vardgruppens spesialiserte underselskap utvikler gruppen fremdrifts- og automasjonssystem, dekkhåndteringsutstyr og interiør- og klimaløsninger.

Vard Brattvaag har for tiden tre konstruksjons- og servicefartøy for offshore vindmarkedet til kai for ferdigstilling. I løpet av våren 2025 kommer to nye slike fartøy til verftet sammen med to fiskefartøy.

Foto: Vard

4.3 Teknologisk utvikling

Ny kunnskap og teknologi er kilder til innovasjon og økt produktivitet, i alle deler av industrien. Det handler om at arbeidsprosesser forbedres, automatiseres og digitaliseres, men også om at nye produkter, verdikjeder og lønnsomme forretningsmodeller vokser frem.

Teknologisk utvikling innen industri er naturligvis ikke noe nytt i vår tid, men et utviklingstrekk som har preget industrien siden starten i Storbritannia på 1700-tallet. Teknologiske skift kan ha stor betydning, men mye teknologisk utvikling er også en integrert del av ordinær industrivirksomhet, som en del av bedriftenes kontinuerlige forbedring.

Evnen til å koble kompetanse og kreativitet, og utvikle og ta i bruk ny teknologi og kunnskap, vil være avgjørende for norske industribedrifters mulighet til å kutte utslipp, drive lønnsomt, og ta posisjoner i nye markeder internasjonalt. Teknologiutviklingen kan også redusere lønnskostnadenes betydning for hvor bedriftene velger å produsere, og føre til økt vektlegging av faktorer som leveringstid, kvalitet, fleksibilitet, utviklingsmuligheter, og nærhet til kompetansemiljøer, leverandører og kunder.28 En slik utvikling kan blant annet medvirke til at enkelte bedrifter ser det som strategisk fordelaktig å flytte produksjon hjem til Norge. Samtidig kan ny teknologi noen ganger gjøre det enklere for bedriftene å håndtere globale leveransekjeder.

Flere bedrifter har kommet langt i å ta i bruk avanserte digitale teknologier. Likevel er det få norske industribedrifter som anser seg selv for å ligge på «Industri 4.0 nivå» i utnyttelsen av digitale teknologier.29

Boks 4.15 1X Technologies

1X Technologies er et KI-robotikk-selskap etablert i 2015, som produserer humanoide roboter med menneskelignende bevegelser og adferd som skal møte den globale mangelen på arbeidskraft.

1X er etablert i Moss, og opererer i dag med dobbelt hovedkontor fra California i USA og i Moss. Produksjon, FoU og administrasjon er i Moss, mens KI, marked og ingeniørteamet baseres fra California. 1X er vertikalt integrert, og hver eneste komponent og software er utviklet av selskapet selv. På eiersiden sitter blant annet OpenAI, Tiger Global og EQT Ventures.

1X har til nå bygget to humanoider. Roboten «Eve» landet verdens første kommersielle avtale for humanoid robotikk i 2021. Nå er selskapet i gang med å lage en ny robot, som de kaller «Neo». Ifølge selskapet skal den kunne gjøre langt mer enn «Eve».

Foto: 1X Technologies

Gjennom den første digitaliseringsbølgen har IKT bidratt til endret adferd, forbrukervaner, informasjonsspredning, relasjonsmønstre, sikkerhetsbilde, forretningsmodeller og frembrakt flere av de største og mest betydningsfulle firmaene i verden. Det er nå en økende internasjonal oppmerksomhet rundt en ny teknologisk trend som baserer seg på fremvoksende, og såkalte dype, teknologier som tar utgangspunkt i den vitenskapelige og teknologiske kunnskapsfronten og som har et særlig stort potensial for å løse samfunnsutfordringer.

Eksempler på slike teknologiområder er KI, autonome systemer, robotikk og kvantesystemer. Disse går også utover digitaliseringsfeltet. Det er bred enighet i EU, OECD og blant teknologiførende nasjoner at dette er kraftfulle teknologier, og at også denne bølgen fører med seg store muligheter for utvikling og vekst for samfunn og næringsliv.

Avanserte teknologier, som KI, har vært en del av forskningsfronten lenge, men det er først i senere tid, takket være bedre tilgang til data og regnekapasitet, at denne teknologiutviklingen har frembrakt anvendelsesområder, slik som allmenn tilgang til store generative KI-modeller. Konteksten teknologiene utvikles og virker i endres gjennom vekselvirkningen mellom teknologi, markeder og samfunn.

Samtidig fører den teknologiske utviklingen med seg nye og potensielt alvorlige utfordringer knyttet til etikk, bærekraft, digital sikkerhet og autonomi. Næringslivet må derfor ha god kunnskap og tilstrekkelige forutsetninger for å navigere godt i dette mulighets- og utfordringsrommet preget av betydelige teknologiske utviklingssteg, mye usikkerhet og nye konkurranseutfordringer.

Boks 4.16 GKN Aerospace

GKN Aerospace Norway i Kongsberg er en industri- og teknologibedrift som produserer komponenter til flymotorer. Bedriften startet opp i 1976 som en underavdeling av Kongsberg våpenfabrikk, og ble egen virksomhet i 1987. Bedriften har om lag 400 ansatte og omsetter for om lag 1,7 mrd. kroner i 2023. GKN Aeropsace leverer først og fremst til kommersielle fly, men også til jagerfly, som Lockheed Martin F-35 Lightning II.

GKN Aerospace har en ambisjon om å få fly til å fly «lengre, raskere og grønnere», og har stor oppmerksomhet på innovasjon og utvikling. Bedriften satser særlig på automatisering i produksjonen og 3D-printing. Innefor 3D-utskriftsmetoder er selektiv lasersmelting (SLM) og lasermetallavsetning (LMD) teknikker som er spesialiserte for metallkomponenter. Disse teknikkene gjør det mulig å lage lette flymotordeler som turbinblader og viftehus, som sørger for redusert vekt og forbedret drivstoffeffektivitet. Printing av disse komponentene bidrar også til å redusere utslippene og kostnadene ved produksjon. Selskapets ambisjon er å være nullutslippsleverandør innen 2050.

Foto: GKN Aerospace/Sondre Eriksen Hensema

4.3.1 Teknologisk utvikling i andre relevante land

USA har tatt en ledende rolle innenfor teknologiinnovasjon globalt. I tillegg til KI ligger de langt fremme på bioteknologi, nanoteknologi og ren energi. USA har et sterkt økosystem av avanserte teknologibedrifter, universiteter, forskningsinstitutter og investorer. De har støttet dyp teknologiinnovasjon gjennom ulike byråer og programmer, slik som Defense Advanced Research Projects Agency (DARPA), National Science Foundation (NSF) og Small Business Innovation Research (SBIR). Nylig har amerikanske myndigheter lansert Stargate, en KI-satsing som skal investere 500 mrd. dollar de neste fire årene.

Kinas vekst, som en sentral aktør i dyp teknologiinnovasjon, er også betydelig og økende, spesielt innenfor KI, bioteknologi og kvanteteknologier. Kina har investert tungt i FoU, talent, infrastruktur og markedsadgang, og har lansert ambisiøse nasjonale planer og initiativ, som Made in China 2025 og National AI Development Plan.

EU ønsker å ta en rolle som støttespiller og regulator for dyp teknologiinnovasjon, med søkelys på etiske, sosiale og miljømessige aspekter. EU har lansert flere virkemidler, blant annet under Horizon Europe, Digital Europe Programme og European Green Deal. Ett eksempel er Strategic Technologies for Europe Platform (STEP), som er ment å øke investeringer i kritiske teknologier i Europa. European Defense Fund (EDF) støtter både forskning og kapabilitetsutvikling i årlige tildelinger, og er en mulig inngangsportal til det europeiske forsvarsmarkedet for norsk industri.30 Til tross for EUs ambisjon om å være ledende på regulering, menneskesentrisk tilnærming og troverdighet (trustworthiness) er det USA og til dels Kina som er dominerende aktører i teknologiskiftet. I et forsøk på å tette innovasjonsgapet har EU lansert et mål om å mobilisere i alt 200 mrd. euro til KI-investeringer i Europa gjennom et spleiselag mellom EU, private investorer, teknologibransjen og andre bidragsytere. Med mål om økt alliert forsvarsevne har NATO blant annet initiert Defense Accelerator for the North Atlantic (NATO DIANA) og NATO Innovation Fund (NIF).31

4.3.2 Hvordan kan teknologisk utvikling hjelpe oss med å løse morgendagens utfordringer og bidra til høyere produktivitet

Forskning, utvikling og innovasjon er grunnleggende for å sikre fremtidig verdiskaping og løse de utfordringene som samfunnet står overfor. Dette gjelder ikke minst i en tid hvor økonomien og samfunnet skal gjennom en grønn og digital omstilling. I årene som kommer, vil regjeringen derfor legge bedre til rette for at både næringslivet og offentlige sektorer skal utforske og ta i bruk ny kunnskap og teknologi.

Evnen til å utvikle og ta i bruk ny kunnskap og teknologi bidrar til høyere produktivitet og styrket konkurransekraft, er en nøkkel til omstilling i eksisterende næringer og legger grunnlaget for nye næringer. Derfor er denne evnen blant de viktigste konkurransefaktorene for norsk næringsliv. Næringslivet er den største FoU-utførende sektoren i Norge. Det har vært en positiv utvikling i FoU-investeringer de senere årene. Likevel er det fortsatt slik at norsk næringsliv samlet sett investerer mindre i FoU enn det OECD-landene gjør i gjennomsnitt, og ligger bak de andre nordiske landene.

KI er en banebrytende teknologi som har potensial til å løse store samfunnsutfordringer, øke produktiviteten og forbedre velferdssamfunnet. Bruk av KI kan også levere viktige bidrag til grønn omstilling. KI kan være banebrytende for mange industrier, og målrettet bruk av denne teknologien kan styrke våre fortrinn på områder som for eksempel helse, energi, maritim og havbruk. Samtidig kan KI raskt overflødiggjøre etablerte industrielle metoder for blant annet produksjon, kvalitetskontroll og diagnostisering.

Utvikling og bruk av KI krever god kommunikasjonsinfrastruktur, kvalitetsdata og tilgang på tilstrekkelig regnekraft. Flere bransjer arbeider med strukturer for deling av industridata i verdikjeder. Behovet for superdatamaskiner og tilhørende infrastruktur for tungregning er sterkt økende i forbindelse med utvikling av KI, og ivaretas gjennom bruk av nasjonale og internasjonale ressurser for tungregning. Både store bedrifter, men også oppstartsbedrifter og små og mellomstore bedrifter vil ha behov for tilgang til tungregningsressurser.

KI kan gjøre arbeidslivet mer effektivt, interessant og tryggere. Med færre folk tilgjengelig til å gjøre arbeidet, kan ny teknologi bidra til å opprettholde og øke produktiviteten og effektiviteten. Innføring og bruk av KI må samtidig følge reglene i arbeidslivet. Introduksjon av KI i arbeidslivet kan føre med seg behov for kraftig omstilling. Mange arbeidsplasser vil bli borte, og nye vil oppstå. Dette kan resultere i et behov hos arbeidstakere for å ta videreutdanning for å tilegne seg ny kompetanse. Godt samarbeid mellom partene i arbeidslivet er en av nøklene til å lykkes med de nødvendige omstillingene.

Boks 4.18 AutoStore

AutoStore ble grunnlagt i Nedre Vats i 1996, og har siden den gang bidratt til lager- og distribusjonsbransjen med sin innovative teknologi. Ideen til AutoStore oppsto i Hatteland Gruppen, hvor behovet for mer lagringsplass førte til utviklingen av et lagersystem designet som en Rubiks kube.

AutoStore-systemet sørger for rask ordrebehandling, slik at varer er klare for utsending på kort tid. Dette oppnås gjennom en kombinasjon av avansert robotteknologi og programvare. Programvaren dekker alt fra systemdesign og rutealgoritmer for robotene, til dataanalyse og rapportering, noe som skal sikre en sømløs og effektiv drift.

Foto: Autostore

Samtidig er det verdt å ha balanserte forventninger, og være bevisst på at rekkevidden av muligheter og utfordringer med slik teknologi ikke fullt ut er kjent. Et paradoks etter bred introduksjon av informasjonsteknologi i den globale økonomien er at vekstraten har falt, ikke økt. Den amerikanske samfunnsøkonomen Robert Solow uttalte at «man kan se IT-revolusjonen alle steder unntatt i produktivitetsstatistikken». Dette omtales ofte som Solow-paradokset. Det blir en viktig oppgave å sikre at ny teknologi bidrar til økt verdiskaping og bærekraft for alle.

Boks 4.20 Additiv tilvirkning (3D-printing) i industrien

Additiv tilvirkning (også kalt 3D-printing) er en produksjonsmetode hvor man bygger opp et objekt lag for lag basert på en digital 3D-modell. Additiv teknologi åpner opp for nye muligheter i konstruksjon, geometri, design og materialvalg som ikke har vært mulig tidligere. Teknologien er svært fleksibel og kan brukes til å bygge kompliserte deler på kort tid.

Additiv tilvirkning åpner for sirkulær økonomi gjennom levetidsforlengelse ved reparasjon av deler nær brukeren, bidrar til redusert nedetid, redusert materialbruk og skrap. Gjennom digitalt lagerhold kan man redusere kostnader og arealbruk ved lagerhold, samt redusere klimautslipp ved redusert behov for transport og distribusjon. Additiv tilvirkning brukes gjerne i kombinasjon med konvensjonelle produksjonsmetoder.

SINTEF er ett eksempel på norske aktører som arbeider med mange aspekter av additiv tilvirkning i samarbeid med norsk industri. Forskningssamarbeidet spenner fra materialutvikling og design for additiv tilvirkning, til produktegenskaper og nye bruksområder. SINTEF har også utstyr for additiv tilvirkning, i labskala og industriell skala, og det investeres stadig i maskiner og annet utstyr.SINTEF er et av Europas største uavhengige forskningsinstitutt, med flerfaglig spisskompetanse innenfor teknologi, naturvitenskap og samfunnsvitenskap. SINTEF er ikke offentlig, men en uavhengig forskningsstiftelse, som siden 1950 har skapt innovasjon gjennom utviklings- og forskningsoppdrag for næringsliv og offentlig sektor i inn- og utland.

Foto: SINTEF

Foto: Lerøy Seafood

5 Industripolitiske prioriteringer

Regjeringen vil føre en aktiv næringspolitikk for å sikre industripolitiske mål. Gjennom Veikart for Grønt industriløft og Veikart 2.0 for Grønt industriløft la regjeringen frem planer for å skape arbeid og kutte utslipp. Regjeringen legger nå frem en stortingsmelding om industri, med en oppdatering av samlede utfordringer og som favner hele industrien med tiltak innenfor rammevilkårene som har størst betydning for industrien i bredt.

For å sikre fortsatt vekst i næringslivet vil regjeringen føre en aktiv næringspolitikk som bidrar til økt verdiskaping, legger til rette for lønnsomme private investeringer og et mer omstillingsdyktig næringsliv. Regjeringen skal bidra til gode, forutsigbare og stabile rammevilkår som legger til rette for private investeringer og videre vekst.

Produktiviteten i enkeltbedrifter og ulike deler av industrien vil være viktig for fremtidig velstand og velferd. Produktivitet handler om hvor stor produksjonsverdi som skapes opp mot bruken av innsatsfaktorer. Det handler om å skape størst mulig verdier ved god og bærekraftig bruk av knappe ressurser.

Potensialet for lønnsom produksjon, ved å utnytte store globale markeder i vekst, verdens behov for mer klima- og miljøvennlig produkter og muligheter innenfor nisjer og delmarkeder, gir et stort rom for norsk industri. Dette potensialet avhenger av handelsavtaler som gir tilgang til de globale markedene.

Regjeringen har derfor som utgangspunkt at mulighetene for norsk industri er mange og innenfor en betydelig bredde av industrigrener. Den samlede nærings- og industripolitikken skal bygge på dette potensialet og bidra til produktive, lønnsomme og konkurransedyktige arbeidsplasser.

Staten skal være en pådriver og en aktiv tilrettelegger i utviklingen av ny, lønnsom industri. Privat kapital skal lede an, og regjeringens mål er å mobilisere mest mulig privat kapital til gode bedriftsøkonomiske lønnsomme prosjekter innenfor grønn industri. Regjeringen vil i industripolitikken derfor holde tydelig fast på at privat kapital må lede an og at Norge ikke er tjent med å delta i et globalt subsidiekappløp. Det må derfor være de private aktørene som må være i front for å vurdere mulighetene for vekst og lønnsomheten og risikoen i de ulike markedene. Samtidig vil regjeringen bidra til å få i gang nye næringer som støtter opp om omstillingen, for eksempel havvind som bidrar til fornybar kraft.

De seks politiske hovedprioriteringene regjeringens aktive industripolitikk skal bidra til er:

1. Industrien skal ha tilgang på ren og rimelig kraft.

2. Industrien skal ha tilgang på kompetent arbeidskraft og et velorganisert arbeidsliv.

3. Industrien skal være nyskapende og utvikle og utnytte ny teknologi.

4. Industrien skal bidra til lavutslippssamfunnet.

5. Industrien skal ha god markedsadgang.

6. Industrien skal støtte opp under regjeringens beredskaps- og sikkerhetspolitikk.

5.1 Industrien skal ha tilgang på ren og rimelig kraft

Tilgang på ren og rimelig kraft til konkurransedyktige priser er av stor betydning for industrien, særlig for kraftintensive virksomheter. De siste tre årene har kraftsituasjonen i Europa vært preget av store endringer og mye uro i kjølvannet av Russlands angrepskrig i Ukraina. Dette har også påvirket kraftprisene i Norge. Regjeringen har som mål at tilgang på ren og rimelig kraft skal være et fortrinn for norsk industri og bidra til verdiskaping og sysselsetting i hele landet.

Norges utgangspunkt er godt, med et fornybart kraftsystem uten utslipp og med god reguleringsevne. Med normale værforhold har Norge i dag et kraftoverskudd på 15 TWh. Over tid vil vår evne til å nå mål i energi-, nærings-, industri- og klimapolitikken avhenge av at kraft- og effektbalansen innenlands ivaretas, og at det opprettholdes en stabil tilgang på kraft i møte med store endringer. I hvilken grad vi lykkes med dette vil også ha betydning for utviklingen i norske kraftpriser, samtidig som disse også påvirkes av markedsutviklingen i Norden og Europa ellers gjennom utvekslingskabler.

Regjeringen satser på vannkraft, vindkraft på land og til havs, solkraft og en mer ambisiøs politikk for energieffektivisering. Samtidig skal kraftsystemet styrkes gjennom økt overføringskapasitet i strømnettet og arbeid med å øke tilgangen på fleksibilitet. Det er nødvendig med fortsatt innsats for å begrense økningen i totalkostnadene for utvikling og drift av kraftsystemet.

Regjeringen arbeider langs flere spor for å få på plass mer kraft i årene frem mot 2030, og energieffektivisering er en sentral del av dette arbeidet. Regjeringen la høsten 2023 frem en handlingsplan for energieffektivisering som inneholder flere nye virkemidler, også rettet mot industrien. Det er innført ett permanent unntak i grunnrenteskatten for fastprisavtaler for næringslivet, for å gi bedriftene mulighet til å sikre seg mot prisvariasjoner. Regjeringen vil arbeide for å synliggjøre at norsk strøm er utslippsfri, og på den måte bygge opp under dette konkurransefortrinnet for norske bedrifter.

Regjeringen mener nettselskapene skal prioritere prosjekter med stor grad av gjennomføringsevne. Dette gir en fordel til de som har modne og realistiske prosjekter som kan skape verdier for Norge. Dette gir også en fordel til eksisterende industri for å trygge arbeidsplasser og styrke en nødvendig, grønn omstilling. De nye kriteriene sikrer også at nettselskapene prioriterer prosjekter som har fått tilgang på areal regulert for formålet sitt. Slik får lokalpolitikerne styrket innflytelse over næringsutvikling i egen kommune.

Regjeringen har bedt NVE videreutvikle hurtigsporet for nettkonsesjoner. Hurtigsporet for konsesjonsbehandling av nettanlegg innebærer rask behandling av godt forberedte søknader som medfører små virkninger for allmenne og private interesser. Normalt vil dette innebære at NVE ferdigbehandler søknaden innen tre måneder. I 2024 ble rundt halvparten av alle nettkonsesjoner gitt, behandlet i hutigspor.

Industrikraftunntaket i grunnrenteskatten innebærer at kraftprodusenter skattlegges basert på kontraktspris i stedet for spotpris, med vilkår om bestemte former for industriell bruk av kraften. Unntaket tilrettelegger for at kraftintensive industribedrifter kan inngå langsiktige industrikraftkontrakter med større volum, noe som gir forutsigbarhet rundt kraftkostnadene for kraftintensiv industri. Som en del av arbeidet med å tilrettelegge for økt forutsigbarhet og bedre fastprisavtaler for næringslivet, har regjeringen fra og med inntektsåret 2024 senket kravet for minimum varighet på industrikraftavtalene fra syv til tre år. Dette har gjort regelverket mer fleksibelt for kraftkrevende industri.

Regjeringens hovedgrep for at industrien skal ha tilgang på ren og rimelig kraft:

• styrke tilgangen på kraft gjennom flere tiltak for økt produksjon fra vannkraft, vindkraft på land og solkraft, og legge til rette for jevnlige utlysninger av areal og støttekonkurranser for havvind.

• legge til rette for raskere etablering av nye nettanlegg og at nettkapasiteten skal utnyttes mer effektivt.

• gå i dialog med Norsk Industri om tiltak som reduserer de negative virkningene av opprinnelsesgarantiordningen.

• legge til rette for energieffektivisering i alle deler av norsk økonomi.

• arbeide med hvordan forsvars- og sikkerhetspolitisk hensyn, herunder forsvarsindustri, skal prioriteres ved tilknytning til kraftnettet.

• laget nye kriterier for tilkobling til nett.

• etablert et hurtigspor for nettkonsesjoner.

• gjort endringer i industrikraftunntaket.

5.2 Industrien skal ha tilgang på kompetent arbeidskraft og et velorganisert arbeidsliv

Norsk industri har alltid vært bygget på høy kompetanse blant de ansatte, noe som har vært avgjørende for å gjennomføre vellykkede omstillinger, bidra til innovasjon og for å legge til rette for dagens lønnsomme industriproduksjon. Morgendagens industri vil også være helt avhengig av fagarbeidere med god kompetanse og ferdigheter. Fagskoleutdanning, realfag, teknologisk kompetanse med kvalitet og relevans bør derfor prioriteres. Samtidig må industrien kunne tilby gode arbeidsvilkår, inkludert tiltak for å sikre kontinuerlig kompetanseheving og livslang læring. Dette er av avgjørende betydning for å tiltrekke seg, og beholde, de beste folkene.

Industrien trenger tilgang på arbeidskraft med riktig kompetanse. I fremtidens industri er det behov for både gode fagarbeidere, høyere yrkesfaglig utdanning, ingeniørkompetanse og kompetanse i en rekke tekniske fag.

Fagarbeidere innen blant annet industrifag er viktig for rekruttering til industrien. Regjeringen har en yrkesfagsatsing for å sørge for at flere unge fullfører videregående opplæring med yrkeskompetanse. Samtidig må det sikres gode etter- og videreutdanningstilbud som sikrer ansatte og bedrifter kompetansen som trengs. Ny teknologi krever at ansatte i større grad trenger kompetansepåfyll for å løse nye oppgaver, og det må til et samspill mellom bedrifter, arbeidstakere og utdanningsinstitusjoner.

Regjeringen anser at koblingen mellom arbeidsmarkedspolitikken, utdannings- og kompetansepolitikken og nærings- og industripolitikken vil måtte utvikles videre langs de sentrale perspektivene i Utsynsmeldingen. Derfor er det å kvalifisere og mobilisere flere av dem som står utenfor arbeidslivet også god industri- og næringspolitikk. Det vil samtidig kreve en forsterket dialog i arbeidslivet for å målrette den samlede innsatsen og sikre god fleksibilitet i kompetansetilbudet.

Regjeringen vil bygge videre på den norske modellen basert på tillit og flate strukturer med samarbeid, der medarbeidere tar ansvar for utvikling av bedriften. Det er et godt utgangspunkt i den veletablerte samarbeids- og industrikulturen som er i Norge.

Regjeringens hovedgrep for at industrien skal ha tilgang på kompetent arbeidskraft og et velorganisert arbeidsliv:

• starte en kompetansereform i arbeidslivet med et pilotprosjekt i industrien.

• tilby en låneordning i Lånekassen til kortere utdanninger for arbeidstakere som vil studere ved siden av arbeid.

• prioritere kompetanse som er nødvendig for et høyproduktivt og konkurransedyktig næringsliv og for å gjennomføre det grønne skiftet.

• fortsette satsning på fag- og yrkesopplæring slik at flere fullfører, som kan bidra til å sikre rekrutteringen til industrien.

• videreutvikle trepartsbransjeprogram for kompetanseutvikling.

5.3 Industrien skal være nyskapende og utvikle og utnytte ny teknologi

Skal norsk industri lykkes i en tøff internasjonal konkurranse er den avhengig av å ta i bruk ny teknologi. Det er viktig for produktivitet og styrket konkurransekraft, og er både en nøkkel til omstilling i eksisterende industri og et grunnlag for ny virksomhet. Derfor er denne evnen blant de viktigste konkurransefaktorene for norsk industri fremover. Utvikling og bruk av ny teknologi kan også gi vesentlige helse-, miljø- og sikkerhetsforbedringer gjennom mer bærekraftige produksjonsprosesser og produkter, samt reduserte klimautslipp.

Det er sentralt at norsk industri og næringsliv og medarbeidere har stor evne til å utnytte mulighetene i ny teknologi. For å utnytte teknologi utviklet andre steder kreves det egen kunnskap og kompetanse. I enkelte tilfeller kan norske aktører også være ledende i teknologiutviklingen.

Teknologisk utvikling, for eksempel innen automatisering, kunstig intelligens og 3D printing fører til at produksjonsprosesser endres, nye materialer tas i bruk og setter nye krav til kompetanse blant medarbeidere. Dette skjer over hele verden, og for norsk industri handler det om god evne til å utnytte slik teknologi til å skape vekst, samt lønnsomme og konkurransedyktige bedrifter.

Bedriftene må utnytte mulighetene og håndtere utfordringene som følger av den teknologiske utviklingen og det grønne skiftet. Løftet som må til, er likevel av et slikt omfang at også staten må engasjere seg mer gjennom en aktiv og ambisiøs digitaliserings- og industripolitikk som spiller på lag med bedriftene. Bedre utnyttelse av data er svært viktig om Norge skal lykkes i overgangen til et mer bærekraftig samfunn, et høyproduktivt næringsliv og en grønnere økonomi.

Våren 2024 la regjeringen frem Strategi for å øke næringslivets investeringer i forskning og utvikling. Selv om regjeringen har satt mål for næringslivets forskningsinnsats, vil den faktiske innsatsen være et resultat av beslutninger tatt av bedriftene. Myndighetene kan imidlertid påvirke FoU-investeringene gjennom rammevilkår, infrastruktur, regelverk og tilgang til data. I tillegg er bedrifter avhengige av et godt utdanningssystem som utdanner kandidater med relevant kompetanse, og at offentlige bevilgninger kan stimulere næringslivet til økt FoU-aktivitet.

Regjeringens ambisjon er at Norge skal være verdens mest digitaliserte land innen 2030. Allerede i dag ligger Norge langt fremme på blant annet OECD sin analyse32, til tross for at det ifølge denne rapporten gjenstår forbedringsmomenter for å bli verdensledende. Digitalisering, deling av data og kunstig intelligens anses å være viktige verktøy og virkemidler for å fremme et omstillingsdyktig og innovativt næringsliv, og er viktige innsatsområder i strategien. Regjeringens ambisjon er å få til økt deling av data innad i næringslivet og mellom offentlig og privat sektor. Effektiv bruk av ny teknologi bidrar til å styrke næringslivets konkurranseevne. Bedrifter må ha gode rammevilkår, og det må sørges for at digitalisering og utnyttelse av data forsterker Norges fortrinn i viktige bransjer, slik som helse, energi, maritim og havbruk.

Utfordringene fremover vil blant annet dreie seg om å utnytte mulighetene i kunstig intelligens, datadeling, hvordan innovasjonstakten kan økes, og hvordan kapitalflyten og virkemidler tilpasses for et teknologisk fremtidsrettet næringsliv.

Regjeringens hovedgrep for at industrien skal være nyskapende og utvikle og utnytte ny teknologi:

• legge til rette for økt deltakelse fra næringslivet i EUs programmer for forskning, innovasjon, utvikling og implementering på IKT-området.

• styrke veiledningsarbeidet for ansvarlig utvikling og bruk av KI, blant annet gjennom regulatoriske sandkasser.

• legge til rette for innovasjon basert på KI i næringslivet gjennom det næringsrettede virkemiddelapparatet.

• invitere vareproduserende industri til å ta ansvar for å lage en strategi med ambisjoner og operative grep.

5.4 Industrien skal bidra til lavutslippssamfunnet

Regjeringen har som mål å kutte utslipp og skape arbeidsplasser. Globale og nasjonale klima- og miljømål dreier etterspørselen mot lav- og nullutslippsløsninger. Også Norge har ambisiøse klimamål og skal være et lavutslippssamfunn i 2050. Sammenlignet med andre land har norsk industri lave utslipp og mye erfaring med grønn omstilling. Fremtidens industri i Norge må fortsette med å finne gode måter å kutte utslipp for å hevde seg i den globale konkurransen.

Denne omstillingen gir store muligheter. Endringer i eksisterende produkter og markeder kan gjøre det mulig å øke markedsandeler. Fremveksten av nye produkter og markeder kan gjøre det mulig å ta attraktive nye posisjoner.

Utfordringene og mulighetene vil være forskjellige i ulike deler av industrien. Deler av industrien står for det meste av industriens klimautslipp. Disse står overfor store fremtidige klimakutt. Særlig elektrifisering, overgang til hydrogen produsert med lave eller ingen utslipp, CO₂-håndtering (CCS), energieffektivisering og bruk av biokarbon er tiltak som kan gi betydelige utslippskutt i disse bransjene. Det vil kunne bety behov for å erstatte store mengder med innsatsfaktorer og/eller store investeringer.

Regjeringen har sammen med partene i industrien blitt enige om en langsiktig og forutsigbar CO₂-kompensasjonsordning. Ordningen er økonomisk bærekraftig, forutsigbar, bidrar til energieffektivisering og reduksjon i utslipp av klimagasser og sikrer at industrien forplikter seg til klimatiltak.

For andre deler av industrien kan det for eksempel dreie seg om enda mer målrettet bruk av råvarer og innsatsfaktorer med lavest mulig klima- og miljøbelastning. Energieffektivisering og en sirkulærøkonomi, gjennom blant annet redusert ressursbruk, ombruk, materialgjenvinning og industrielle symbioser gir grunnlag for mer bærekraftig produksjon og styrker den grønne økonomien. Industrien vil også i fremtiden ha behov for tilstrekkelige og gode næringsarealer, men det må skje gjennom minst mulig negative konsekvenser for klima, miljø og samfunn.

Regjeringens hovedgrep for at industrien skal bidra til lavutslippssamfunnet:

• utvikle havvind på norsk sokkel som gir mer fornybar kraft, og som også legger til rette for et hjemmemarked for leverandørindustri til havvind.

• legge frem en strategi for leverandørindustrien til havvind.

• legge til rette for CO₂-fangst i norsk industri og avfallsforbrenning.

• følge opp det maritime klimapartnerskapet, klimapartnerskapet med prosessindustrien og med byggenæringen, som sentrale verktøy for samarbeid og dialog med næringslivet om grønn omstilling.

• følge opp ny styringsavtale med Enova, som innebærer at Enova skal ha mulighet til å støtte prosjekter i kvotepliktig sektor med stort potensial for innovasjon, energi- og klimaomstilling.

5.5 Industrien skal ha god markedsadgang

Norsk industri er helt avhengig av handel og god markedsadgang for å selge sine varer. Å sikre denne markedsadgangen er noe av det viktigste regjeringen gjør i handelspolitikken. Norges handelsavtaler skal bidra til at norsk næringsliv har gode og forutsigbare betingelser for eksport av varer og tjenester, og til det overordnede målet om bærekraftig utvikling for Norge og verden. Norge har en åpen økonomi der eksport og import gir et stort bidrag til samlet verdiskaping og dermed også høy levestandard. Norge tjener godt på internasjonal handel. For mange industribedrifter er internasjonal handel avgjørende ved at de får tilgang på et bredt utvalg av innsatsfaktorer og varer til produksjonen. Tilgang til internasjonale eksportmarkeder gir samtidig grunnlag for en mer kostnadseffektiv og lønnsom produksjon og kunnskaps- og teknologiutvikling. Det bidrar også til å sikre flere gode industriarbeidsplasser.

Samtidig er det flere utfordringer i en verden i endring. Omfattende handelskonflikter vil ramme norsk økonomi og næringsliv. Regjeringens mål er å beskytte norske arbeidsplasser mot handelskrig. Regjeringen vil arbeide enda tettere med norske bedrifter og fagbevegelsen for å hindre det. En aktiv holdning til internasjonalt samarbeid og tett kontakt med våre nordiske og europeiske venner og allierte er avgjørende. EØS-avtalen er grunnmuren i vårt samarbeid med Europa. Det er særlig viktig å unngå at Norge rammes av beskyttelsestiltak fra EU som konsekvens av amerikansk toll. Det er viktig for å ta vare på norske interesser, norske arbeidsplasser og nordmenns trygghet i en mer usikker og farlig verden.

I møtet med disse utfordringene og usikkerhetene er det viktigere enn noen gang at vi holder fast på Norges grunnleggende handelspolitiske interesser. EØS-avtalen ligger til grunn for vårt samarbeid med Europa, og er vår mest omfattende og viktigste handelsavtale og inneholder felleseuropeisk regelverk for fri bevegelighet av varer, tjenester, personer og kapital, og mye felleseuropeisk klima- og miljøregelverk. Norge eksporterer 66 pst. av våre varer til EU-land og 19 pst. til Storbritannia. Norge skal fortsette å støtte opp om en åpen og regelbasert verdenshandel, være en aktiv deltaker i WTO-samarbeidet og forhandle handelsavtaler med andre land som ivaretar norske interesser bredt, herunder også å støtte opp under regjeringens ambisjon om å legge til rette for en bærekraftig, høyproduktiv og lønnsom industri også i globale markeder.

Samtidig må det være tilstrekkelig rom i handelspolitikken til å håndtere særlige utfordringer og til å gripe muligheter som dukker opp. I en situasjon der globalt samarbeid blir mer krevende, blir samarbeidet med land som deler våre grunnleggende interesser viktigere. Norge skal beholde og videreutvikle vår posisjon som en attraktiv og relevant handelspartner gjennom strategiske partnerskap og dialoger med utvalgte land. Det vil fremover være særlig viktig at EU og USA kjenner til Norges handelspolitiske interesser.

Regjeringens hovedgrep for at industrien skal ha god markedsadgang:

• holde fast ved EØS-avtalen og arbeide for det regelbaserte handelssystemet.

• styrke nærings- og handelssamarbeidet blant annet gjennom strategiske partnerskap med utvalgte handelspartnere, herunder EU, EUs medlemsland, USA og Storbritannia.

• fortsette det målrettede eksportarbeidet inn mot viktige markeder.

5.6 Industrien skal støtte opp under regjeringens beredskaps- og sikkerhetspolitikk

Norsk næringsliv, inkludert industrien, spiller en viktig rolle for Norges sikkerhet og beredskap. Nasjonalt bidrar næringslivet til å sikre at vi produserer varer og tjenester som vi er avhengig av. Internasjonalt produserer norsk industri varer som er kritisk viktige for mange land, enten det er innen energi, forsvarsindustri eller innen kritiske råvarer. Uten en sterk industri svekkes vår sikkerhet og beredskap.

Norge er, og skal fortsatt være, en åpen og forutsigbar samarbeidspartner og leverandør av viktige varer og tjenester til våre samarbeidspartnere og allierte. Det er samtidig behov for grundigere og mer systematiske analyser av norsk industris rolle i norske og alliertes strategiske verdikjeder. Et slikt arbeid vil ha som utgangspunkt at det er bedriftene og næringslivet som har hovedansvaret for å vurdere risiko knyttet til egne leverandørkjeder.

Norsk industri har viktige kapasiteter, kunnskap, kompetanse og innovasjonskraft. For at norsk industri skal kunne opprettholde sin konkurransekraft i en ny tid, må det også tas hensyn til den geopolitiske utviklingen. Usikkerheten som har oppstått i kjølvannet av krigen i Ukraina og effekten på det transatlantiske samarbeidet får også konsekvenser for norsk industripolitikk. Det er nødvendig at industrien har kunnskap og bevissthet om avhengigheter og sårbarheter, i et stadig skiftende trussel- og risikobilde. Forsyningskjeder, energiproduksjon eller handel kan saboteres eller brukes til pressmiddel mot selskaper, sektorer og nasjoner. Å miste tilgang til kritiske varer, teknologi, eller samfunnsfunksjoner kan få svært store konsekvenser både for industrien og for samfunnet. Dette stiller nye krav til industrien, med hensyn til strategiske risikovurderinger av leverandøravhengigheter og risikoreduksjon.

En stor del av verdens mineralutvinning, prosessering og produksjon av kritiske råmaterialer skjer utenfor Europa og vestlige land. I tillegg er det for flere råmaterialer en konsentrasjon i verdikjeden. Dette gjør industrielle verdikjeder mer utsatt for både prisvariasjon og/eller problemer med tilgang som kan følge av uforutsette hendelser som ulykker, men også myndighetstiltak. I dagens situasjon kan det forventes å se mer handelshindringer som eksportrestriksjoner, eksportkontroll eller -lisens, samt restriksjoner på teknologieksport enn hva vi har vært vant med. Det er flere eksempler på at restriksjoner knyttet til eksport av råmaterialer eller teknologi brukes for å nå mål på andre områder. Det kan være langsiktige strategiske mål, eller som for eksempel motreaksjon mot handelspolitiske tiltak. Eksempelvis svarte Kina på økte tollsatser på import til USA av stål og elektriske biler med å innføre eksportkontroll på blant annet germanium og gallium, som brukes i produksjon av halvledere.

Det er derfor nødvendig å legge til rette for at norsk industri har tilgang på kritiske råmaterialer. Dette må skje gjennom internasjonal handel og målrettet samarbeid, økt materialgjenvinning, og økt utvinning i norsk mineralnæring. EU er en viktig aktør som Norge må samarbeide nært med i denne sammenheng. Langsiktig og bærekraftig forvaltning av ressurser er et grunnprinsipp i regjeringens politikk. Langsiktig bærekraft er avgjørende for samfunnsaksepten for mineralvirksomhet, og for å kunne legge til rette for ny utvinning av kritiske råmaterialer.

Industrivernet er industriens egen beredskap som raskt kan håndtere branntilløp, personskader og lekkasjer av gass og farlige kjemikalier før nødetatene kommer. Industrivern er et lovpålagt krav om egenbeskyttelse som gjelder for de fleste store og mellomstore industrivirksomheter. Når det anses som nødvendig ut ifra en virksomhets risiko eller beliggenhet kan Næringslivets sikkerhetsorganisasjon pålegge andre virksomheter enn de som i utgangspunktet er omfattet av forskriften å etablere industrivern.

Regjeringens hovedgrep for at industrien skal støtte opp under regjeringens beredskaps- og sikkerhetspolitikk er:

• legge frem oppdatering av forsvarsindustriell strategi.

• økonomisk støtte til kapasitetsutbygging i forsvarsindustrien.

• gjennomføre en helhetlig kartlegging av norsk industris rolle i norske og alliertes strategiske og kritiske verdikjeder. Arbeidet skal ses i sammenheng med liknende initiativ i EU og andre relevante land.