§ 47 - Forkynnelse av rettsavgjørelser overfor utenlandske parter

Saksnummer: 01/09662 ES JGS/GSH

Dato: 19.11.2001

 

Forkynnelse av rettsavgjørelser overfor utenlandske parter

Vi viser til Deres brev 25. oktober 2001 med spørsmål om en alminnelig prosessfullmakt gir grunnlag for å vedta forkynnelse på vegne av en utenlandsk klient som ikke forstår norsk.

Dersom en part har en prosessfullmektig med alminnelig prosessfullmakt, kan forkynnelser i vid utstrekning rettes til prosessfullmektigen, jf. domstolloven (dl) § 193, jf. tvistemålsloven § 47. Dette gjelder også i saker der parten bor eller oppholder seg i utlandet, se bl.a. Rt. 1985 side 678 og Rt. 1998 side 969. Adgangen til å rette forkynnelser og meddelelser til prosessfullmektigen omfatter kjennelser og beslutninger under saken, samt dom eller kjennelse som avslutter saken eller en del av saken i vedkommende instans.

Ved forkynnelser overfor advokater brukes som regel underhåndsforkynnelse, jf. dl. § 179 annet ledd. En prosessfullmektig med alminnelig prosessfullmakt vil være forpliktet til å akseptere underhåndsforkynnelse dersom avsenderen ønsker å benytte denne forkynnelsesmåten, jf. dl. § 193 første ledd. Høyesterett har lagt til grunn at forkynnelsen, til tross for ordlyden i dl. § 179 første ledd, vil være gyldig selv om advokaten ikke bekrefter mottakelsen, se bl.a. Rt 1988 side 458 og Rt. 1997 side 1691. Prosessfullmektigen kan altså ikke forlange at forkynnelsen i stedet skal foretas direkte for parten. Avgjørelsen i Rt. 1977 side 1337 kan riktignok synes å gå i motsatt retning. Men som påpekt i juridisk teori, kan avgjørelsen forstås slik at domstolen omgjorde sin beslutning om å forkynne for prosessfullmektigen, og i stedet valgte å forkynne direkte for parten, se Anders Bøhn: Domstolloven – Kommentarutgaven, side 544 og 545.

Utgangspunktet er at rettsspråket i norske domstoler er norsk, både skriftlig og muntlig, jf. dl. §§ 135 og 136. Vi kan ikke se at det foreligger grunnlag verken i tvistemålsloven eller i domstolloven for å oppstille et krav om at et dokument som skal forkynnes for prosessfullmektigen, må foreligge i en (annen) språkdrakt som er forståelig for klienten.

Det kan heller ikke utledes noe krav om oversettelse av konvensjon 15. november 1965 om forkynnelse i utlandet av rettslige og utenrettslige dokumenter på sivil- og handelsrettens område eller av rundskriv G-36/91 om forkynning i utlandet i sivile saker. Konvensjonen og rundskrivet regulerer kun de tilfeller der forkynnelse skal skje i utlandet. For forkynnelse i de land som er parter til konvensjonen, sier rundskrivet at alle dokumenter skal oversettes til mottakerlandets språk. Dette er også lagt til grunn i praksis. Unntak gjelder for dokumenter som skal forkynnes i et annet nordisk land eller for norske borgere som er bosatt i utlandet.

I saker med utenlandske klienter vil det etter dette i utgangspunktet være opp til advokaten å gjøre klienten kjent med innholdet av et dokument.