Maritim avgrensningsavtale med Russland - avtalens forhistorie

Norge foreslo for første gang i 1967 for Sovjetunionen å igangsette forhandlinger om avgrensningen av kontinentalsokkelen i Barentshavet. Et uformelt møte ble avholdt i 1970, men embetsdrøftelser startet først i 1974.

Den 27. april 2010 undertegnet de to lands utenriksministre en fellesuttalelse i Oslo som kunngjorde at forhandlingsdelegasjonene hadde oppnådd tentativ enighet om avgrensingen, etter forhandlinger som hadde omfattet alle spørsmål knyttet til denne. Delegasjonene anbefalte inngåelse av en overenskomst om maritim avgrensning og samarbeid i Barentshavet og Polhavet.

• Felleserklæringen norsk - russisk - engelsk
• Pressemelding fra Statsministerens kontor (Regjeringen Stoltenberg II)

Det russiske utgangspunktet i forhandlingene var at avgrensningslinjen skal følge en sektorlinje, langs omtrent 32 grader øst og nordover fra den russiske kysten. Bakgrunnen for dette var det sovjetiske dekret av 1926 om anneksjon av territoriene nord for det russiske fastland mellom landterritoriets vestligste og østligste ytterpunkter. På 1970-tallet påberopte Sovjetunionen seg sektorlinjen også som grunnlag for avgrensning av maritime områder.

Det norske utgangspunktet i forhandlingene var en beregnet midtlinje, trukket på grunnlag av like avstandspunkter mellom partenes kyster. Dette var utledet av reglene i Genève-konvensjonen av 1958 om kontinentalsokkelen. Konvensjonen gir anvisning på en midtlinje dersom ikke særlige omstendigheter tilsier en annen løsning.

Internasjonal rettspraksis, anført av den internasjonale domstol i Haag (ICJ) har vesentlig grad bidratt til å klargjøre de vanskelige juridiske og faktiske spørsmål avgrensning av maritime områder innebærer. Kort sammenfattet bekrefter denne praksis en enhetlig metode som også tar i betraktning de geografiske særegenheter i det aktuelle område. Som et første skritt beregnes en tenkt midtlinje som et matematisk rimelig utgangspunkt. Deretter vurderes om det er særlige geografiske forhold som fører til at en midtlinje ville innebære et urimelig resultat. Særlig er det grunnlag for å justere eller flytte linjen dersom det er stor ulikhet i partenes kystlengder, slik forholdet er mellom Norges og Russlands kyster, særlig i den sørlige del av Barentshavet.

I 2007 ble Norge og Russland enige om avgrensning av de innerste deler av det tidligere omstridte området. Den såkalte Varangerfjord-avtalen regulerer avgrensingen mellom Norge og Russland i relativt små, men kystnære og sensitive områder. En avgrensningslinje på 73 km ble fastsatt for sjøterritorium, tilstøtende sone, økonomisk sone og kontinentalsokkel. Avtalen bygger på moderne havrettslige prinsipper, og ble godt mottatt i begge land.

• Varangerfjordavtalen
• St.prp. nr. 3 (2007-2008)
• Pressemelding

Inngåelsen av avtalen om avgrensning og samarbeid i Barentshavet og Polhavet bidro til gjennomføringen av havrettens regler i Polhavet i samsvar med den erklæringen som de fem kyststatene ved Polhavet (Canada, Danmark/Grønland, Russland, USA og Norge) avga 28. mai 2008 i Ilulissat på Grønland, den såkalte Ilulissat-erklæringen. Avgrensningsavtalen representerer en slik løsning på utestående spørsmål i tråd med folkeretten som partene forplikter seg til i erklæringen.

• Ilulissat-erklæringen
• Nettsak om ministermøtet på Grønland

Norge og Russland har samarbeidet ved kartleggingen av kontinentalsokkelens utstrekning nord, herunder ved utveksling av data. Utstrekningen for norsk sokkel ble klarlagt ved Kontinentalsokkelkommisjonens anbefaling i mars 2009.

• Anbefaling fra Kontinentalsokkelkommisjonen
• Havrettsspørsmål i nord

Kontinentalsokkelkommisjonens anbefaling berørte ikke avgrensningen mellom Norge og Russland.