Schengen, innenriks- og justissamarbeid

Andre deler av EUs samarbeid på justis- og innenriksfeltet påvirker også Norge. For eksempel er det nødvendig med effektivt politisamarbeid for å bekjempe  grensekryssende kriminalitet. Europa og Norge står også overfor utfordringer knyttet til flyktningstrømmer og irregulær migrasjon som må håndteres i fellesskap, blant annet gjennom Pakten om migrasjon og asyl, Dublin-samarbeidet og Eurodac-samarbeidet.

Schengen-samarbeidet

Schengen-samarbeidet ble opprinnelig etablert i 1985 mellom Belgia, Nederland, Luxembourg, Frankrike og Tyskland, og er oppkalt etter landsbyen i Luxembourg der avtalen ble undertegnet. Schengen-avtalen etablerte et område med fri bevegelse, der personkontroller ved grensene mellom medlemslandene ble avskaffet. I tillegg legger Schengen-.samarbeidet grunnlaget for et tettere samarbeid om bekjempelse av grensekryssende kriminalitet.

Den nordiske passunionen, som tillater borgere i de nordiske landene å reise fritt innenfor Norden, ble etablert i 1954. Da de nordiske EU-medlemmene Danmark, Sverige og Finland søkte om å bli med i Schengen-samarbeidet, måtte også Norge og Island inngå en avtale med Schengen-landene for å bevare den nordiske passunionen. Denne avtalen ble signert 19. desember 1996.

Bestemmelsene i Amsterdam-traktaten, som integrerte Schengen-samarbeidet i EU, krevde en ny institusjonell ramme, og en ny avtale mellom Norge, Island og EU måtte inngås. Tilknytningsavtalen ble signert 18. mai 1999 og trådte i kraft for Norge i 2001.

Norges deltakelse i Schengen-samarbeidet

Tilknytningsavtalen om deltakelse i Schengen-samarbeidet gir Norge rett og plikt til å anvende alle Schengen-regler. Disse inkluderer lovgivning om politisamarbeid, informasjonsutveksling, rettslig samarbeid i straffesaker, visum og personkontroll ved de ytre grensene. Disse reglene skal kompensere for utfordringene som oppstår ved fjerning av kontroll ved de indre grensene. Dette har hovedsakelig betydning for arbeidet til politiet, påtalemyndighetene og utlendingsmyndighetene.

Når ny lovgivning utvikles, er Europakommisjonen forpliktet til å konsultere norske eksperter på samme måte som eksperter fra EU-landene. Tilknytningsavtalen gir også Norge rett til å delta i utformingen av nye bestemmelser som er viktige for implementeringen, anvendelsen og utviklingen av Schengen-regelverket.

Norges deltakelse i Schengen-samarbeidet foregår i fellesorganet (Mixed Committee), som består av EUs medlemsland, Europakommisjonen og de fire tilknyttede landene: Norge, Island, Sveits og Liechtenstein (SAC, Schengen Associated Countries). Alle Schengen-relevante saker som oppstår i det pågående samarbeidet, blir diskutert i fellesorganet, og Norge er dermed involvert i diskusjonene. Videre, når Rådet utvikler lovgivning som faller utenfor avtalens omfang, men som likevel kan være av betydning for samarbeidet, må fellesorganet informeres. Møter i fellesorganet avholdes som regel i tilknytning til møter i Rådet for den europeiske union på ekspertnivå, strategisk nivå og politisk nivå.

Etter at forslag til ny lovgivning er diskutert i fellesorganet, kan lovgivningen vedtas etter reglene i EUs traktater. Norge bestemmer deretter selvstendig om lovgivningen skal innføres i norsk lov i henhold til tilknytningsavtalen.

Hvem deltar i Schengen-samarbeidet?

Alle EUs medlemsland, bortsett fra Irland og Kypros, deltar i Schengen-samarbeidet. I tillegg er Norge, Island, Sveits og Liechtenstein tilknyttede medlemmer.

Danmark har en spesiell posisjon og inngikk en rekke forbehold under forhandlingene om Maastricht-traktaten, særlig knyttet til deltakelse i de overnasjonale aspektene av justis- og innenrikssamarbeidet. Ettersom hele justis- og innenrikssamarbeidet nå er overnasjonalt, har Danmark behov for nasjonale tilpasninger. Videreutvikling på dette området under Lisboa-traktaten har gjort det nødvendig for Danmark å inngå parallelle avtaler med EU.

Irland er også i en spesiell posisjon. I prinsippet deltar ikke Irland i samarbeidet om migrasjon og asyl eller i Schengen-samarbeidet. De har imidlertid mulighet til å delta i visse aspekter av samarbeidet hvis de ønsker det.

På grunn av den politiske situasjonen på Kypros står landet foreløpig utenfor Schengen-samarbeidet.

Annet samarbeid på justis- og innenriksfeltet

Schengen-samarbeidet dekker et klart avgrenset område innen EUs samarbeid om justis- og innenrikssaker. Det er mange andre områder der Norge og EU har felles utfordringer og interesser, samt gjensidig interesse for samarbeid. Det finnes derfor en rekke andre avtaler mellom Norge og EU som legger til rette for samarbeid.

Avtalen om norsk deltakelse i Dublin-regelverket, som trådte i kraft i 2001, er en av de viktigste avtalene. Dublin-forordningen fastsetter kriteriene og mekanismene for å avgjøre hvilken stat som er ansvarlig for å behandle en asylsøknad som fremmes i et Schengen- eller EU-land. Tilknytningsavtalen omfatter også Eurodac-samarbeidet, EUs fingeravtrykksregister med opplysninger om asylsøkere. Hovedformålet med registeret er å avkare hvilken stat innenfor Dublin-samarbeidet som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad.

 Europakommisjonen la 23. september 2020 fram sitt forslag til en ny pakt for migrasjon og asyl (Pakten). Forslaget var omfattende og ble vedtatt etter flere år med forhandlinger i juni 2024 og skal iverksettes i juni 2026. Pakten er basert på tre pilarer; styrket samarbeid med tredjeland, styrkete prosedyrer ved EUs yttergrenser og en ny mekanisme for solidaritet og omfordeling av ansvar innad i Europa. 

Regelverkene skal bidra til å sikre en rettferdig balanse mellom ansvar og solidaritet for å unngå uforholdsmessig migrasjonspress, sikre bedre registrering og personkontroll, samt forhindre irregulær og ulovlig migrasjon og sekundærbevegelser. Selv om ikke hele Pakten vurderes om relevant for Norge, faller en del av rettsaktene helt eller delvis inn under Norges tilknytningsavtaler.

Rettsaktene som helt eller delvis faller inn under Norges tilknytningsavtaler er screeningforordningen, asyl- og migrasjonshåndteringsforordningen (AMMR), krise- og force majeure-forordningen, Eurodac-forordningen og returgrenseprosedyreforordningen (RBPR). Norge inngikk en samarbeidsavtale med Europol (EUs politimyndighet) i 2001. Avtalen legger til rette for praktisk samarbeid mellom norsk politi og Europol, for eksempel gjennom informasjonsutveksling og sambandsoffiserer. En lignende avtale ble inngått med Eurojust (EUs enhet for rettslig samarbeid) i 2004.

Norge er også tilknyttet EUs konvensjon om rettslig samarbeid i straffesaker og har inngått en avtale om utlevering av kriminelle. Andre viktige avtaler på justis- og innenriksfeltet inkluderer vår tilknytning til  Lugano-konvensjonen (om håndhevelse av dommer i sivile og kommersielle saker), Prüm-konvensjonen (om forbedret informasjonsutveksling mellom partenes politistyrker) og European Police College (Cepol).