Del 5 – Norsk natur

I Norge er det mye natur – fjell og fjord, skog og mark. Det at naturen er lett tilgjengelig for de aller fleste, er en mulighet man kan benytte seg av. Ressursene som finnes gir også muligheter, men skaper også dilemmaer som må håndteres.

Skigåing i vårløsningen. Mange steder i Norge kan skigåing foregå til langt ut på våren, ja til og med om sommeren. Det gjelder særlig i fjellet. Da kan det skje at åpne bekker må forseres.

Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen

Friluftsliv – den norske folkesjela

Julie Maske

Å komme seg ut, være i bevegelse under åpen himmel og finne glede i de enkle ting, er nordmenns oppskrift på det gode liv.

«Blir du med på tur?»

Vinden uler rundt hushjørnene. Snøbygene kommer tett og legger en dyne over alt rundt deg. Du tror ikke det du hører – hvem vil ut av huset i dette været?

«Hva mener du?»

«Kom, bli med inn i naturen. Når det blåser som verst, kjennes naturkreftene på kroppen. Du får røde kinn og går deg glad og varm.»

Nordmenn har en helt egen drivkraft til å komme seg ut i all slags vær, helt fra de er barn, til de er godt voksne og langt inne i alderdommen. Å være ute i naturen på fritiden er like selvfølgelig som å skifte underbukser. Nordmenn sykler, går på ski, løper en tur i skogen, fisker, aker, padler kajakk, seiler, sitter rolig på en stein eller svømmer i sjøen – sommer som vinter.

Friluftsliv er en del av folkesjela. Denne immaterielle, norske kulturarven er nedarvet gjennom generasjoner. Men hva er friluftsliv? Begrepet kan forsøksvis oversettes til outdoor life , la vida en la naturaleza , leben im Freien , la vie en plein air – men ingen av disse dekker helt den norske tradisjonen friluftsliv.

Del ordet i tre deler – og det blir: Fri. Luft. Liv.

• Fri – som å være fri for alle bekymringer og byrder.
• Luft – som når du kjenner at lungene smiler fordi du puster inn frisk natur.
• Liv – som å sanse alt som rører seg under åpen himmel, alt som pulserer.

Friluftsliv er å gå en tur på stien i ulendt terreng. Det er teltturer om sommeren, en skitur over Hardangervidda, blåbærtur med barnebarn eller topptur i Jotunheimen, late dager på solvarmt svaberg, pølse på bål og et napp i kroken på fisketur. Det er en trilletur med barnevogn gjennom nærskogen, en joggetur med hunden eller et vindpust i det hvite seilet som blafrer over seilbåten.

Friluftsliv skiller seg fra sport ved å ikke ha konkurranse eller regler for utfoldelse. Du har frihet til å velge aktivitet så lenge du utviser hensyn, har moralsk ryggrad og forholder deg til allemannsretten. Naturen er døgnåpen. Å dra på tur er gratis og tilgjengelig for alle.

Badeglede . Bading i både saltvann og ferskvann er en glede for mange i Norge, selv om vannet sjelden er like varmt som i Middelhavet.

Foto: Julie Maske

Lekegrind for rikfolk

Til alle tider har folk i Norge fisket, jaktet og sanket av naturens ressurser for å overleve. Nytteverdien av skog, fjord og fjell har vært en viktig faktor for bosetting helt siden de første menneskene bosatte seg ved kysten, og langsomt utviklet samfunn lenger inn i landet. Naturen var arbeid og plikt, alvor og nødvendighet.

Ikke før på slutten av 1700-tallet begynte folk å søke ut for adspredelse, rekreasjon og moro. Dette falt sammen med at vitenskapsfolk, eventyrere og kunstnere fra Europa fant veien til Norge. De søkte vill, uberørt natur, og var fascinert av fossens buldring, fuglens flukt over himmelen og smaken av multer plukket rett fra myra.

Midt på 1800-tallet rammet en bølge av kolera kurbadene i Alpene. Adel og rikfolk gikk lei av barokke hager og storslått arkitektur. Nå ville de fiske i rike lakseelver, gå over breer og erobre de hvite, uutforskede flekkene på kartet. De kom langveisfra i store skip, inntok veiløse fjorder og ble sjarmert av bunadskledde ungpiker, frodige dalfører og fjell som sank rett i havet. Av bygdefolket ble de beskrevet som dagdrivere og raringer når de la ut for å se på blomster og følge krøtterstiene – helt uten mål og mening.

Engelskmannen William Cecil Slingsby omtaler i boka Norway, the Northern Playground Norge som et lekeland og boltreplass for de med tid og penger til overs.

Nasjonasbygging med natur

Norsk kulturelite og rikfolk utforsket også det indre av hjemlandet. De oppdaget fjellet. Nasjonaldramatikeren Henrik Ibsen var den første til å bruke ordet friluftsliv. Det var i 1859. I diktet «På vidderne» beskriver han hvordan en ung dikter bryter med samfunnet og oppsøker friheten i høyfjellet. Her opplever han hvordan livet på vidda setter stål i veike tanker. I en øde, enkel tømmerhytte skriver Ibsen det som senere har blitt en norsk kultur og livsfilosofi: «friluftsliv for mine tanker».

Fra 1814 og fram til 1905 reiste norske politikere, samfunnsbyggere og kunstnere rundt i landet for å finne nasjonens sjel. De var ivrige etter å lære, eventyrlystne og grepet av romantikkens begeistring for natur. De fant fjorder, bondekultur, mektige brefall og vide vidder. Gjennom sine beskrivelser av det de opplevde, vekket de en nasjonal bevissthet og begeistring. Der man før så naturen som farlig og skremmende, så man nå på fjellene som særnorske, vakre og tiltrekkende.

På denne tiden er det hamskifte i landet, med industrialisering og urbanisering. Folk flyttet fra bygda til byene og fikk jobb på fabrikkene med lange arbeidsdager. Husværet var kummerlig og trangt, og mange lengtet tilbake til dype skoger, fjell og fjorder. Byene var sterkt forurenset. Sykdom herjet. Allerede fra 1870-årene anbefalte legestanden fysisk aktivitet for å bedre helsa. Med en gang de hadde fri, søkte mange derfor ut i naturen. I byer som Oslo, Bergen og Trondheim dro de til bymarkene – ubebygde områder med skog og vassdrag – for å jakte, fiske og sanke, drevet av et ønske om en pause fra slit og hverdag.

De ivrigste overnattet trangt på småbruk, fra lørdag til søndag – steder som siden har blitt turisthytter og serveringssteder. Fotografier fra denne perioden viser at det nesten var folkevandring fra byen og oppover til marka i helgene.

Fra 1860-årene kom det skispor på løkker og jorder. I 1883 ble Foreningen til Ski-Idrettens fremme stiftet – i dag kjent som Skiforeningen. Den skulle bidra til skiglede og friluftsliv. Foreningen arrangerte tidenes første Holmenkollrenn i 1892, med over 15 000 publikummere. Fortsatt er Holmenkollrennet en stor begivenhet i Oslo og for skiidretten.

Eventyrer og ideal

«Vestkysten eller døden», sa den 27 år gamle polfareren, forskeren- og folkehelten Fridtjof Nansen da han i 1888 la ut fra den ubebodde østkysten av Grønland. Han skulle utforske øyas iskappe. Andre ekspedisjoner hadde prøvd før ham, fra vestkysten, uten å lykkes. Nansen og hans fem modige menn trosset advarslene – og ble de første i verdenshistorien som tilbakela hele distansen. Det at han klarte dette mesterstykket, og siden la ut på andre ekspedisjoner i polare farvann, var med på å skape en sterk, nasjonal bevissthet om hva som var mulig for nordmenn i naturen. Gjennom sitt liv og sitt virke ble Nansen et viktig forbilde, som da han i 1921 holdt talen Friluftsliv til skoleungdom på et møte i regi av Den Norske Turistforening. Her beskrev han betydningen av, og innholdet i, begrepet.

(…) dette å komme bort fra de mange, bort det evinnelige jaget, den forvirrende larm, hvor vi fører så alt for mye av vårt liv – komme ut i naturen, ut i det store rom. Det står for meg som den største side ved friluftslivet (…). 

Nansen la sterke føringer for hva et liv i friluft – et friluftsliv – skal være:

(…) gleden ved nøysomhet, ved det å trenge det minst mulige – fri som fuglen under himmelen. (...) den frie uavhengige som vet hva han vil – med den herdede vilje og den herdede kropp – som kjenner seg selv, sitt folk og sitt land – med store krav til seg selv og minst mulig til sine omgivelser.

Mye har skjedd siden Nansens tale, men målet med friluftsliv er fortsatt i tråd med hans tanker. Stortingsmelding nr. 39 (2000–2001): « at alle skal ha høve til å drive friluftsliv som helsefremjande , trivselsskapande og miljøvennleg aktivitet i nærmiljøet og i naturen elles ».

Polarnasjonen. 14. desember 1911 plantet Roald Amundsen og hans fire kamerater det norske flagget på Sydpolen, som de aller første. Fridtjof Nansens, Otto Sverdups og Amundsen ferder til de polare strøk kan kanskje kalles en ekstrem form for friluftsliv, selv om vitenskap og nasjonalisme var en viktig del av ferdene.

Foto: Olav Bjaaland/National Library of Australia

Helsebringende

Noe av det viktigste som vokste fram fra slutten av 1800-tallet, og særlig fra 1920, var gleden over å oppdage helsegevinstene fysisk aktivitet medførte, og at naturen har en egenverdi. Med lovregulert arbeidstid vokste velferdsstaten fram – 10-timersdag i 1915 og 8-timersdag i 1919. Folk fikk mer fritid og dermed tid og anledning til å være ute og mosjonere, plukke sopp, gå tur eller være på sjøen.

De ferskeste tallene fra Natur- og miljøbarometeret til Miljødirektoratet er fra 2023. Nærmere 90 prosent av de spurte sier at de er svært eller ganske interessert i friluftsliv og andre aktiviteter utendørs. Jevnt fordelt i befolkningen er det å gå kortere eller lengre turer i nærmiljøet mest populært, i tillegg til å jakte og fiske.

Mange sier at de søker ut for å få trim og oppleve naturens stillhet, fred og ro, som en avkobling fra hverdagens stress og mas. Stadig flere vet også at det å være i aktivitet minsker risikoen for sykdom og tidlig død. Befolkningen har ansvar for egen helse, blant annet gjennom mosjon og å være i bevegelse. Det er lovfestet at alle skal ha mulighet til å komme inn i naturen og oppholde seg der når man måtte ønske det – helt gratis.

Retten til fri ferdsel

Allemannsretten er den norske, lovfesta retten til fri ferdsel i utmarka, året rundt. Retten til fri ferdsel stammer fra da befolkningstettheten var lav og folk bodde spredt og var avhengige av ressursene naturen ga dem.

Denne retten er kalt en sedvanerett – en allmenn oppfatning av fri bruk av andres eiendommer i utmark til opphold og til å høste, jakte, sanke og fiske.

Med befolkningsvekst, mer bruk av stiene, større press på naturen og ressursene og flere mennesker på tur, vokste det fram et stort behov for å sikre retten til å drive friluftsliv og opprettholde ideen om at norsk natur skulle være gratis og tilgjengelig. Derfor begynte man på 1930-tallet å snakke om en egen friluftslov, blant annet fordi eiendomsbesittere langs Oslofjorden plutselig krevde betaling for å la folk bruke strendene deres. Det mente mange var en uting, og etter andre verdenskrig skjønte flere viktigheten av å nedfelle friluftslivets rettigheter og plikter i en egen Friluftslov . Den kom 28. juni 1957.

Fisking. Fiske som hobby drives både i havet og i elver og innsjøer inne i landet. I det siste tilfelle må man løse fiskekort.

Foto: Luca Kleve-Ruud/NTB

Friluftsloven fastsetter blant annet disse rettighetene:

• Å ferdes fritt til fots og på ski, å raste og overnatte, å ri eller sykle på stier og veier, å bade, padle, ro og bruke seilbåt, å plukke bær, sopp og blomster og å fiske fritt etter saltvannsfisk.

Friluftsloven fastsetter også noen plikter:

• Ikke gå over innmark om sommeren, respektere ferdselsregler i frilufts- og naturvernområder, ikke forstyrre dyre- og fugleliv, ikke skade planteliv, ikke sette opp telt inntil hus eller hytte der det bor folk eller forstyrre husdyr på beite. I tillegg skal man alltid rydde opp etter seg og ta med søppel.

Friluftsloven og allemannsrett er under sterkt press. Naturen bygges ned, og mye utmark blir privatisert. Men Norge er fortsatt et av få land i verden som har utviklet et slikt regelverk for opphold og utøvelse i naturen. Regjeringen skriver på sine nettsider at allemannsretten er selve grunnlaget for friluftslivet i Norge – og den gjelder for alle.

Så om du en sommerdag kunne tenke deg å dra på telttur, kan du som hovedregel dra hvor du vil – du har lov til å overnatte i utmark uten grunneiers tillatelse, så lenge du ikke er til sjenanse og har lagt leiren minst 150 meter fra nærmeste bebyggelse. Her kan du bo i maks to døgn.

Jakt. Jakt er en viktig fritidssyssel for mange nordmenn. Det jaktes på småvilt, elg og rein. Bildet viser rypejakt, som foregår om høsten.

Foto: Kai Jensen/NTB

Under koronapandemien i 2020–2022 opplevde enkelte grunneiere store overtramp, der folk satte opp telt og etterlot seg søppel på eiendommene. Det ble diskutert forbud og begrensninger av allemannsretten. Mye har rettet seg i ettertid, men den som ferdes ute, skal både nyte og ta vare på naturen for de som kommer etter. Sporløs ferdsel er en grunnleggende forutsetning:

Husk å rydde etter deg, ta med alt søppel hjem, og ikke etterlat noen spor.

Hyttenett basert på tillit

Organisering av friluftsliv har vært viktig for å tilrettelegge og gjøre stier, overnattingssteder og adkomstveier tilgjengelige for turister og vandrere.

I 1868 tok gründeren, bank- og friluftsmannen Thomas Heftye initiativ til stiftelsen av Den Norske Turistforening (DNT). Hans motto – Lad oss gjøre det let og billigt , at riktig mange kan komme og se, hva der er stort og vakkert i vort land – har vært foreningens rettesnor i over 150 år. Utviklingen har gått fra at friluftsliv var aktivitet for en liten, utvalgt elite, til at det har blitt en ren folkebevegelse.

Heftye ønsket at alle skulle kunne nyte norsk natur, slik han gjorde. Det var ikke tinderangling og høye topper som var målet, men vandring i slakere terreng. I dag er DNT landets største friluftslivsorganisasjon med over 300 000 medlemmer. Foreningen har merket over 20 000 km stier med røde T-er både i nærmiljøet og på fjellet, og den er organisert i 57 lokalforeninger som til sammen driver og drifter mer enn 550 hytter til glede for fellesskapet.

Turistforeningen. Den Norske Turistforening (DNT, stiftet i 1868) er med sine 300 000 medlemmer landets største friluftsorganisasjon. Medlemmene disponerer nesten 600 hytter rundt i landet. Bildet viser Røvollen i Femundsmarka, med de karakteristiske røde T-er.

Foto: Julie Maske

De aller fleste av DNTs hytter er selvbetjente eller ubetjente. Besøkende kommer fram til senger, fullt utstyrt kjøkken med kokemuligheter, oppvarmingsmuligheter og proviantlager med et utvalg matvarer. Alle besøkende sørger selv for å betale for seg.

De selvbetjente hyttene har lite klimaavtrykk og er en forbilledlig måte å drive bærekraftig turisme på. Frivillige medlemmer stiller på dugnad og sørger for vedlikehold, fyller vedboden med ved og tømmer utedoene. En stor utfordring for dette systemet er at det finnes en rekke uskrevne regler for skikk og bruk. Turisme og nye brukergrupper utfordrer gammel praksis, blant annet ved å opprettholde sedvanen med tillit. Et stort arbeid gjøres for å holde denne tradisjonen i hevd.

Også kyst og sjø er friluftsliv

Norsk Friluftsliv er paraplyorganisasjonen for friluftslivsforeninger og -forbund. Den jobber for å sikre friluftslivets naturgrunnlag, for å gjøre friluftslivet trygt, mangfoldig og inkluderende og for å styrke friluftslivets posisjon og utbredelse i samfunnet.

Uttrykket friluftsliv forbindes ofte med skog og fjell, men med verdens nest lengste kystlinje og et uhorvelig antall innsjøer, elver og bekker, har Norge også friluftsliv i form av båtkultur, svømming og bading. I Nord-Norge bor ni av ti mindre enn fire kilometer fra kysten, og i resten av landet viser bosettingsmønster at de fleste klumper seg sammen i store byer i nærheten av fjord og hav.

De siste årene har flere og flere oppdaget gleden ved å følge stier ved kysten. Mange kilometer kyststi er ryddet og merket, spesielt langs Oslofjorden.

Fra rundt år 2000 har også interessen for kajakkpadling, seiling, fiske, bading og andre friluftslivsaktiviteter eksplodert.

For å skape sikkerhet på sjøen og tryggere padlere innførte Norges Padleforbund i 2006 sertifiseringen Våttkort . Sertifiseringen består av ett eller flere kurs hvor man lærer å padle. Ved inngangen til 2023 hadde forbundet i løpet av disse årene delt ut over 200 000 våttkort. Det kan virke som om friluftsmennesker oppdager flere arenaer for å være ute, utforske mulighetene og bruke fritiden til aktivitet, og de fleste er bevisst viktigheten av å tenke sikkerhet og vurdere risiko.

Kystens eldorado. Norge har en av verdens lengste kystlinjer, og friluftsliv med seiling, padling og roing drives overalt, også på de mange innsjøene. Bildet viser kajakkliv i Lofoten.

Foto: Julie Maske

Fjellvettreglene

Mange kjenner uttrykket «vend i tide, det er ingen skam å snu» . Det brukes i forskjellige sammenhenger i norsk dagligtale, spesielt når politikere kritiseres for å være på villspor eller folk opplever å ha valgt feil og ønsker å endre mål og meninger.

Uttrykket stammer fra Fjellvettreglene – de særnorske reglene som nærmest er friluftslivets 10 bud.

Fjellvettreglene

1. Planlegg turen og meld fra hvor du går.
2. Tilpass turen etter evne og forhold.
3. Ta hensyn til vær- og skredvarsel.
4. Vær forberedt på uvær og kulde, selv på korte turer.
5. Ta med nødvendig utstyr for å kunne hjelpe deg selv og andre.
6. Ta trygge veivalg. Gjenkjenn skredfarlig terreng og usikker is.
7. Bruk kart og kompass. Vit alltid hvor du er.
8. Vend i tide, det er ingen skam å snu.
9. Spar på kreftene, og søk ly om nødvendig.

Går du på tur i Norge, er det på eget ansvar. Men fra midten av 1900-tallet var det viktig å nedfelle et slags regelverk for ferdsel i naturen – spesielt i høyfjellet – for å understreke at det er viktig å utvise respekt for vær og føreforhold, kle seg etter forholdene og være forberedt på ulykker.

Håndbøker om friluftsliv og -aktiviteter begynte å komme på 1930-tallet. DNT ga ut boka Til fjells på ski , der de ga gode råd om hvordan man beveger seg trygt på vinterfjellet, bruker kart og kompass, klær seg riktig og gir enkel førstehjelp.

I påska 1950 var det flere som omkom som følge av kulde og utmattelse på skiturer. Etter disse tragiske hendelsene laget Røde Kors, som organiserte redningstjenesten, i samarbeid med DNT, brosjyrene Respekt for fjellet og De 9 fjellvettreglene i 1952.

17 mennesker døde på grunn av kulde og snø i påska 1967, og fjellvettreglene måtte relanseres. De kom i moderne språkdrakt i 2016, med ekstra vekt på skred- og is-sikkerhet. Økt turisme gjør at Røde Kors og andre organisasjoner nå ønsker å spre informasjon om fjellsikkerhet blant annet for ferdsel til Trolltunga ved Odda på Vestlandet.

Hyttekultur

Rett til ferie og avtaler om fri fra arbeidet for arbeidere vokste fram fra starten på 1900-tallet. Dermed oppstod behovet for steder å dra til: hytta. Det å ha tilgang på egen hytte er en særegen tradisjon – slik komikerduoen Ylvis synger om i den morsomme, lett sarkastiske sangen The cabin sixty square meters of heaven on earth , A tiny wooden paradise . It’s my own private pinewood Taj Mahal. Except for the shape and the size .

I mellomkrigsårene inntok arbeiderklassen i Oslo øyene i fjorden. Inne i byen bodde de trangt i små leiligheter, men på øyene fikk de bygge små hus. Andre steder overtok byfolket seterbuer og gjorde dem om til feriesteder, eller de reiste selv enkle buer og plankehytter.

Da den norske hytteboomen startet på 1960-tallet, lå gjennomsnittsstørrelsen på 52 kvadratmeter. I 2023 er gjennomsnittet ifølge Statistisk Sentralbyrå (SSB) 101,9 kvadratmeter, og mange nyere hytter er betydelig større..

Hytteliv. I Norge finnes nesten en halv million hytter, og annen hver familie har adgang til en. Tidligere var hytteliv et spartansk liv i en liten hytte uten strøm og innlagt vann. Etter hvert har større og mer luksuriøse hytter overtatt, et slags hjem utenfor hjemmet.

Foto: Esben Haakenstad

Primitiv standard med vedfyring, gasskomfyr, vann i brønnen og utedass, er byttet ut med innlagt strøm og vann, toalett, dusj, badstue og oppvaskmaskin.

I 2023 er det ifølge SSB 448 805 hytter og andre fritidsbygg i Norge. Halvparten av den norske befolkningen sier de har tilgang til hytte eller fritidsbolig.

Forskningsrapporten Holdninger til hytteliv og utvikling av hytteområder , utarbeidet av Norsk institutt for naturforskning i 2005, pekte på noen av de viktigste grunnene til å ha hytte: nærhet til natur og forandring fra hverdagslivet.

Hvor bærekraftig er den moderne norske hyttekulturen, sammenlignet med den gamle, værbitte plankebua? Dette spørsmålet stilte forskere ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet i 2020 i artikkelen The hidden side of Norwegian cabin fairytale : climate implications of multi-dwelling lifestyle. Konklusjonen er at den moderne hytta er dårlig nytt for klimaregnskapet – de er store, legger beslag på natur og krever mye energi når de skal varmes opp og brukes. Den nøkterne, tradisjonelle hytta derimot representerte jordnære og klimavennlige aktiviteter som sanking og fotturer i naturen.

Paradokset i friluftslivet

Friluftslivets ideologi har vært det rike liv med enkle midler , slik filosofen Arne Næss uttrykte det. Han hevdet at det beste i livet var gratis, og at det å være nøysom og spartansk var en dyd. Men de siste tjue årene har mye endret seg.

Fra rundt år 2000 har utstyr og nye aktiviteter fått mer oppmerksomhet enn det enkle liv utendørs. Nordmenn er på verdenstoppen i å kjøpe sports- eller friluftslivsutstyr, ifølge Norsk Friluftsliv. På nettsidene sine skriver de: Med et forbruk på cirka femten milliarder kroner i året, bruker hver av oss tre ganger mer på sports- og fritidsutstyr enn den gjennomsnittlige europeer. Vi flyr også cirka fem ganger mer enn en gjennomsnittlig EU-borger, og bruker ofte bilen for å komme oss til naturen.

Å dra på tur blir mer og mer spesialisert. Nordmenn som før var nøkterne og sparsomme og gjerne gikk i bestefars avlagte ullundertøy og slitte anorakker, har glemt kunsten å reparere og å ta vare på tingene sine. Turfolket kjøper og kaster som alle andre. De har flere sykler og mange par ski hver, klær til all slags vær og ull i forskjellige tykkelser, dunjakker og bukser, telt, soveposer og klatreutstyr, kajakker, tørrdrakter, kite og kano.

Utviklingen viser at mange nå gjør som amerikanere, tyskere og franskmenn: De utøver ressurskrevende aktiviteter i naturen – outdoor life and activites – som å dra på topptur med siste nytt innen randoné-utstyr, padler ned elver i packraft eller kjører langt for å finne de perfekte langrennsløypene.

Dette er friluftslivsorganisasjonene, med Norsk Friluftsliv i spissen, klar over, og nå i 2020-årene jobber de iherdig med holdningsendring og dreining mot et friluftsliv som handler mer om opplevelser og mindre om utstyr.

Nasjonalsporten ski. Ski er nasjonalsporten i Norge, enten man går på tur i skogen eller på fjellet, står på ski i alpinbakker eller konkurrerer i alpint, langrenn, hopp eller i fristil. Bildet viser fjellskitur (ofte i påsken) på Okstindbreen i Nordland.

Foto: Julie Maske

Friluftsliv på timeplanen

Det meste av Norge ligger langt mot nord. Nasjonens kjærlighet for dette værbitte landet er vakkert uttrykt i diktet Nord av poeten Rolf Jacobsen fra 1985:

Se oftere mot nord. Gå mot vinden, du får rødere kinn. Finn den ulendte stien. Hold den.

Den er kortere. Nord er best. Vinterens flammehimmel, sommer- nattens solmirakel. Gå mot vinden. Klyv berg. Se mot nord. Oftere. Det er langt dette landet. Det meste er nord.

Om du googler friluftsliv , dukker det fort opp i kombinasjon med ordene norsk og folkesjel . Friluftslivet sjel ligger i det å være avkoblet. En undersøkelse gjennomført av markedsanalyseselskapet Kantar for Norsk Friluftsliv viser at nordmenn i snitt er på tur tre ganger i uka i sommerhalvåret, og at ni av ti er på tur minst en gang i året. Dette er noe den norske regjeringen også vet å verdsette for det ligger mye folkehelse i å bevege seg. Derfor er det nedfelt at alle skal ha mulighet til å drive friluftsliv som helsefremmende, trivselsskapende og miljøvennlig aktivitet i nærmiljøet og i naturen ellers.

En overordnet strategi er lagt for at det skal finnes ferdselsårer, merkede stier og turveier til nærnatur der folk bor. Uansett alder, bakgrunn og sosial status er dette et viktig tiltak fordi det er psykisk og fysisk helse i hvert steg som blir tatt. Friluftsliv står på barnas timeplan. Forskning har vist at den som tidlig blir glad i naturen også ønsker å ta vare på den, også gir gleden over å være ute videre til generasjonene som følger.

Så står det noen på døra di og vil ha deg med ut. Du kjenner lyst, men hvordan kler du deg i skogen, på fjellet, ute på sjøen? Svaret går som et ekko over heia: Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær . Allerede i barnehagen lærer norske barn å kle seg i lag på lag, med ull innerst – uansett årstid. Ullundertøy strikket med ull fra merinosauen, i motefarger og produsert for vaskemaskiner – er behagelig å ha på, og varmer selv når det er vått. Det er ikke uvanlig at folk på DNT-hytter og høyfjellshotell spiser middag i stilig stillongs og moteriktig ulltrøye i sesongens farger.

På tur bærer de fleste en liten sekk med ekstra skift. I pausen skifter de den innerste, våte trøya med en som er tørr, og tar på en varm genser eller dunjakke for å ikke fryse. I sekken ligger det også matpakke, gjerne med brunost eller salami, og en drikkeflaske eller termos med te, kaffe eller kakao. De fyller vann rett fra bekken, enten med hendene formet som en øse eller i en kopp som henger løst og tilgjengelig i en snor utenpå sekken.

Neste gang det ringer på døra, henger jakka di klar til en tur ut. Å bo i det kalde nord betyr å forholde seg til og bruke naturen. Hvorfor ikke begynne med å oppsøke et skogholt i nærheten og gå en langsom hverdagstur, få litt mosjon og frisk luft, riste løs og hvile tankene? Kanskje oppdager du en liten maur ute i et hasteoppdrag eller en hakkespett som durer i en furu på jakt etter mat. Naturen er tilgjengelig og åpen til alle døgnets tider, hele året, og å drive med friluftsliv er helt gratis.

Nærtur og bærtur. Den vanligste turen finner sted i området der en bor. Der kan man plukke blomster, sanke bær og spise sin nistepakke.

Foto: Julie Maske

Den verdifulle og vanskelige oljen

Håvard Haarstad

På kaien i Stavanger, byen som kalles «oljebyen», ligger Norsk Oljemuseum. Vi tenker gjerne på museer som noe som skal fortelle oss om fjern fortid og vise frem skjeletter og ting fra fjerne tider og steder.

Stiftelsen som skulle skape oljemuseet, ble etablert allerede i 1980, på et tidspunkt da norsk oljeindustri fortsatt var i startgropen. Hvis du går gjennom museets hovedutstilling, får du se gjenstander fra den tidlige oljeletingen, som boretenner og modeller av borerigger. Plansjer viser den store ingeniørkunsten som lå bak utviklingen av den norske oljerikdommen. Men museet viser også baksiden av rikdommen, som Kielland-ulykken der mange mistet livet.

Oljemuseet forteller en viktig historie om Norge – nemlig om hvordan vi overvant naturkrefter og teknologiske utfordringer, og om hvordan vi har forvaltet oljeinntektene på en måte som har skapt et av verdens rikeste velferdssamfunn. At det ble opprettet et oljemuseum allerede i startfasen av industriens historie, kan virke underlig. Men det viser hvor viktig fortellingen om «det norske oljeeventyret» er i det norske samfunnet. Vi har hatt flaks med at landet vårt ligger på geologiske formasjoner som har, over millioner av år, laget denne verdifulle ressursen. Men det at vi tok vare på muligheten, lærte oss ingeniørkunsten, brukte pengene på en fornuftig måte og fordelte rikdommen i befolkningen, er en viktig del av den store fortellingen om hva Norge er i dag.

Likevel, mer enn 50 år etter at det første oljefunnet ble kjent, har oljen og inntektene fra den fått en paradoksal og konfliktfylt rolle i det norske samfunnet. Den gir inntekter, arbeidsplasser og velstand. Den norske modellen for forvaltning av oljeressurser har blitt et internasjonalt ideal. Men fossile energikilder er også kjernen i klimaproblemet som verden står overfor. Og mange mener også at den sentrale rollen oljeindustrien har fått, hindrer oss i å omstille oss til et klimavennlig og bærekraftig samfunn. Selv om de fleste innbyggere og politiske partier anerkjenner klimakrisen, fortsetter vi å lete etter nye oljeressurser.

Dette kapittelet handler om den vanskelige oljen – ressursen som har gitt det norske samfunnet så mye, men som også blir en stadig større kilde til motsetninger og splid. Vi er en av verdens største eksportører av olje og gass, og mye av velferden vår, i dag og i fremtiden, er finansiert av oljeinntektene. Men olje og gass er to av de viktigste driverne av klimaendringer, og det er ikke rom for mye mer utvinning av olje hvis verden skal nå klimamålene. Norge har ikke en konkret plan for å stoppe å lete etter mer olje.

Men vi kan også si at Norge er en forkjemper for bedre klima på forskjellige måter. Vi har ambisiøse klimamål, finansierer beskyttelse av regnskog i andre land, investerer i fornybar energi, er med i EUs kvotehandelssystem og mye annet.

Vi har altså to motstridende fortellinger om Norge – en hvor vi er en stolt oljenasjon, og en annen hvor vi er et foregangsland for klima- og miljøarbeid. Derfor er oljen i dag et vanskelig tema i norsk politisk debatt og i samfunnet. Et av de sentrale stridsspørsmålene er hvilken rolle oljen skal ha i fremtidens Norge.

Dette kapittelet gir ikke et konkret svar på hvordan vi skal håndtere vanskelighetene med oljen. Jeg skal prøve å forklare hvordan vi har kommet dit, og hvordan denne motsetningen håndteres i det norske samfunnet i dag – så blir det kanskje lettere for leseren å gjøre opp sin egen mening om hvordan vi skal omstille oss?

Ekofiskfeltet. Høsten 1969 ble det funnet olje og gass på Ekofiskfeltet i Nordsjøen. Produksjonen startet opp sommeren 1971 og var det første olje- og gassfeltet som kom i produksjon på norsk kontinentalsokkel. En utstilling over Ekofisk finnes på Norsk Oljemuseum i Stavanger.

Foto: Leif Berge/Equinor

Oljen som gave til Norge

Oljen kom som en gave til Norge – bokstavelig talt. Det første funnet av olje på norsk territorium skjedde julen 1969, på Ekofisk-feltet i Nordsjøen. Det vil si, i senere tid har det kommet frem at funnet ikke egentlig skjedde i julen, men at det heller ble gradvis klart gjennom hele vinteren det året at Norge satt på store oljeressurser. Likevel har tanken om at funnet skjedde i julen, festet seg som en del av vår fortelling om oljen.

Vi er selvsagt heldige som har tilgang på slike verdifulle ressurser. Ikke bare ligger disse ressursene der utenfor kysten vår, men vi hadde også erfaring med å forvalte verdifulle naturressurser fra før. Vannkraften, ressursen som skapes av å demme opp fossefall og elver, har Norge også rikelig av. Rundt starten av 1900-tallet vedtok Stortinget lover (som konsesjonsloven av 1909) som skulle hindre at disse ressursene skulle falle i hendene på spekulanter. Lovene sikret at på lang sikt skal eierskap og inntekter fra vannkraft gå til det norske folk. Da vi skulle utforme lover for å forvalte oljen, ble disse lovene en viktig kilde til inspirasjon.

Norge hadde også flaks med oljen på den måten at vi fant den på et tidspunkt i historien da det var bred aksept for at staten skulle ha en stor rolle i å eie og utvikle ressursene. På 1950 og 1960-tallet drev mange land med å nasjonalisere oljeressurser. Og opprettelsen av OPEC, organisasjonen av oljeproduserende land, handlet blant annet om statlig kontroll av oljemarkedet. I denne epoken var det ikke spesielt radikalt at Norge satset på nasjonalt eierskap og nasjonale selskaper.

Det er i dag interessant å lese «De ti oljebud», som vi gjerne kaller punktene vedtatt på Stortinget i 1971 som danner en slags grunnlov for norsk oljepolitikk. I det første punktet står det at vi må «sikre nasjonal styring og kontroll». Det står også at det skal opprettes et statlig oljeselskap som skal ivareta statens interesser. Vi kan spørre oss om vi hadde ordlagt oss sånn om vi hadde funnet oljen i dag, nå som markedsliberalismen står mye sterkere enn den gang.

På bakgrunn av de ti oljebudene utviklet norske byråkrater og politikere politikken som senere har blitt kjent som «den norske modellen» for forvaltning av oljeressurser. Det statlige oljeselskapet ble til Statoil, som har utviklet seg til å bli et av verdens største oljeselskap. I dag heter det riktignok Equinor, og man kan kjøpe aksjer i selskapet på børsen. Men å lage et statlig eid oljeselskap, som først lærte av de store utenlandske selskapene og etter hvert stod mer på egne ben, var en viktig del av den norske modellen.

Et annet grep var å sette inntektene fra oljen «i banken» – det vil si i internasjonale aksjer – og ikke bruke dem med en gang. Prinsippet er at siden oljeinntektene går opp og ned med oljeprisen, skal vi spare disse og heller bruke en stabil sum hvert år. Det er dette som kalles oljefondet. Egentlig heter det Statens pensjonsfond utland , for at det skal bli mindre fristende for politikerne å bruke dem nå. I stedet sier navnet at dette er penger som fremtidige generasjoner skal nyte godt av.

Det er ikke en selvfølge at Norge skulle gjøre det på denne måten. Man skal ikke lenger enn til Danmark for å finne eksempler på andre løsninger. Der fikk det private selskapet AP Møller enerett til ressursene på kontinentalsokkelen. Også i Norge var det lignende forslag. Fremskrittspartiet (eller Anders Langes Parti, som det het den gangen) foreslo å selge rettighetene til oljen på norsk sokkel til utenlandske selskaper for 10 milliarder kroner. Til sammenligning er i verdien på oljefondet i skrivende stund 15 000 milliarder kroner.

At Oljemuseet i Stavangers fortelling om den norske oljen handler om at vi har gjort de rette tingene og blitt rike av det, er ikke helt uten grunn. Mens mange andre land som finner olje, har hatt mye større ulikhet, korrupsjon og autoritær styring, har Norge i stor grad klart å omforme dette råstoffet under bakken til velferd for befolkningen.

Likevel, oljegaven er ikke enkel å håndtere. Store gaver kan skape forpliktelser og avhengighet. Oljen har blitt så viktig for oss at den også gjør oss avhengig av oljeinntektene, arbeidsplassene, investeringene og innflytelsen den gir oss overfor andre land. Når verden trenger omstilling, og mange av landene rundt oss er i full gang med dette, blir oljen vanskelig for Norge. Hvordan kan vi fortsette å utvinne og selge denne ressursen som vi vet skaper klimakrise? Hva skal vi leve av når resten av verden omstiller seg i retning av fornybar energi?

Utvikle, ikke avvikle oljen?

I kontrast til oljefortellingen står den andre fortellingen om Norge – den om Norge som foregangsland innenfor miljø- og klimaarbeid. Norge vil være en positiv kraft som går foran og trekker andre land med seg i å bli mer bærekraftige. Selve begrepet «bærekraft» kan til og med spores til vårt land. Den vanlige definisjonen av bærekraft, å dekke dagens behov «uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov» kommer fra FN-rapporten Vår felles framtid , som ble utarbeidet av en kommisjon ledet av statsminister Gro Harlem Brundtland. Denne rapporten fra 1987 er en viktig milepæl i det internasjonale arbeidet med miljø og klima og kalles ofte bare «Brundtland-rapporten».

Norge har ledet an i flere internasjonale initiativ for miljø og klima. Vi gir penger til å bevare tropisk regnskog i Brasil, Colombia, Ecuador og andre land. Vi har satset store summer på å utvikle teknologi for karbonfangst og lagring. Vi har satset på internasjonal handel av kvoter på klimagasser, med argumentet om at det ofte vil være mest lønnsomt å kutte utslipp andre steder enn i Norge.

Beslutningstakerne er også klar over at klimaendringene kommer til å få store konsekvenser for Norge. Vi er ikke det landet som er mest utsatt for direkte effekter av klimaendringer, selv om vi ser at det blir mer flom, ekstremvær og havstigning også her. Den største effekten av klimaendringene vil ligge i at vi er et lite land som er avhengig av andre land for å importere mat og det meste annet av det vi trenger. Klimaendringer andre steder vil skape store problemer for oss. Flere rapporter og offentlige utredninger peker på dette.

Bærekraftsfortellingen og oljefortellingen om Norge står i konflikt med hverandre. Generalsekretæren i FN Antonio Guterres (2017–2026) har flere ganger skapt overskrifter ved å si at verden må fase ut olje for å unngå klimakatastrofe. I juni 2023 sa han at verden trenger umiddelbar handling for å kutte utslipp, og at dette må begynne med oljeindustrien. Vi må «la olje, kull og gass ligge i bakken hvor de hører hjemme». Det internasjonale energibyrået (IEA) sier også at hvis vi skal håndtere klimakrisen, kan vi ikke fortsette å investere i utvinning av olje og gass.

Klimakrisen setter fortellingen vi har om olje – at dette er en gave som vi har forvaltet på best mulig måte – i et helt nytt lys. Skal vi slutte å lete etter og å utvinne olje – denne verdifulle ressursen som har gitt oss så mye? Den har skapt det journalister og samfunnsforskere har kalt «spagat» mellom oljepolitikken på den ene siden og klimapolitikken på den andre siden.

Klimaendringer. De siste tiårene har klimaendringer ført til mer ekstremvær. Når kraftig regnvær får elver til å flomme over sine bredder, legges byer, tettsteder og landbruk under vann. Dette bildet er fra Hokksund sentrum under ekstremværet «Hans» sommeren 2023.

Foto: Ole Berg-Rusten/NTB

Samtidig har vi ikke noen konkret plan for å slutte med olje. Vi fortsetter å utvinne olje, og vi leter etter nye oljefelt som kan gi oss nye ressurser (og utslipp) langt inn i fremtiden. Regjeringen, både når den er ledet av venstresiden og høyresiden, deler ut lisenser til oljeselskaper for å lete etter olje i Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet.

Det er mye diskusjon om dette i den norske offentlige debatten og mange ulike meninger. De såkalte styringspartiene, Arbeiderpartiet og Høyre, holder på at oljenæringen skal «utvikles, ikke avvikles». Fagbevegelsen og arbeidsgiverorganisasjonene, organisert gjennom blant andre LO og NHO, støtter denne linjen. Så lenge disse mektige kreftene i norsk politikk er enige i dette spørsmålet vil linjen ligge fast.

Argumentet bak dette er at verden vil trenge noe olje og gass også i fremtiden, og at Norge produserer olje med mindre forurensning og utslipp enn mange andre land. Norsk gass som eksporteres til Europa, gjør at europeiske land kan bruke mindre kull, som gir mer utslipp enn gass. Dessuten trengs kompetansen og kapitalen i oljenæringen til å lage teknologien som skal ta oss gjennom det grønne skiftet.

Motstemmene sier at mantraet «utvikle, ikke avvikle» egentlig handler om at vi prøver å fortsette med oljeutvinning til tross for at klimaforskningen sier at denne må fases ut. Alle land vil mene at de har rett til å være de som produserer det lille som trengs av olje i fremtiden. De kritiske stemmene peker på at samtidig som oljeindustrien mener den er viktige for å få til omstillingen, investerer den egentlig relativt sett lite i fornybar energi og teknologiutvikling.

Slik journalisten Anders Bjartnes sier det, har Norge også et «veddemål mot klimapolitikken». Det det mener han at med alle investeringene vi gjør i olje og gass, satser vi på at verden ikke skal lykkes med klimapolitikken. Norge kunne heller ha blitt et internasjonalt foregangsland ved å gå foran i å fase ut oljen. Vi må velge mellom verdiene oljen gir oss, på den ene siden, og forsøkene på å være offensiv i møte med miljø og klimaproblemer på den andre.

Vi kan se på strategien med å «utvikle, ikke avvikle» oljeindustrien som et forsøk på å forene oljefortellingen og miljøfortellingen om Norge. Men til nå har den betydd høyt tempo i utvinning og fortsatt leting etter mer olje.

Hvorfor er det så vanskelig å slutte med olje?

Hvorfor er det så vanskelig å slutte med olje? Det enkle svaret er at oljenæringen gir inntekter og arbeidsplasser, og at dette er viktig for samfunnet. Hvis man inkluderer de som jobber i tilknytning til industrien, altså de som driver med vedlikehold eller leverer tjenester til oljenæringen, så gir oljenæringen rundt 200 000 jobber. I tillegg har oljenæringen ringvirkninger for andre jobber, i for eksempel hoteller og restauranter. Og inntektene bidrar jo både til oljefondet og til skatteinntekter til staten – som igjen betaler for barnehager, sykehus, universiteter og en masse annet.

Men det er også mer kompliserte grunner til at det er vanskelig å slutte med olje. I samfunnsvitenskapen, som forfatteren av dette kapittelet kommer fra, bruker vi begrepet «stiavhengighet». Begrepet kan være nyttig for å forstå situasjonen Norge er i når det gjelder oljen. Når vi går på en sti, er det letteste å holde seg på den stien – den er kjent og gir oss en retning, mens det å gå utenfor stien er å gi seg i kast med noe nytt og usikkert der vi ikke helt hvor vi ender opp. I overført betydning, Norge har tråkket opp en sti som det er vanskelig å gå ut av. Denne stien består av kunnskap, nettverk og interesser, og disse er med på å gjøre omstillingen bort fra oljen vanskeligere.

Når så mange arbeidsplasser er tilknyttet oljenæringen, betyr det også at kompetansen til disse arbeidstakerne i stor grad er innenfor olje og gass. De som er optimistisk på vegne av oljens rolle i omstillingen, vil si at denne kompetansen lett kan brukes innen fornybar næring. Men per i dag er den rettet inn mot oljenæringen, og det er ikke sikkert om så mange arbeidere kan eller er villige til å omstille seg raskt til fornybar-jobber eller andre jobber. De store fagforeningene er opptatt av å beskytte oljeindustrien for at jobbene der skal beholdes. Og meningsmålinger viser at de som jobber i oljeindustrien, er mer skeptiske til klimapolitikk som går ut over oljenæringen enn befolkningen ellers. Med andre ord har arbeidere og bedriftene i Norge mye av sin kompetanse innenfor oljenæringen. Det er med på å holde oss på oljestien.

Samfunnsforskere, journalister og politikere peker ofte på at det er tette bånd mellom oljeselskapene og de som skal bestemme over dem. Staten eier oljeressursene og skal lage politikk og lover for oljesektoren, samtidig som den får store inntekter fra oljen og eier en stor del av Equinor. Dette er ikke enkelt å holde adskilt fra hverandre. Equinor og andre oljeselskaper bruker også mye penger på påvirkning og reklamekampanjer for at politikken skal bli best mulig for dem. Samfunnsforskere og journalister som skriver om dette, sier gjerne at de tette båndene mellom oljeselskapene og staten gjør at oljenæringen får for stor innflytelse på norsk politikk, og at dette er med på å holde oss på oljestien.

Samtidig er det nok riktig å si at oljenæringen er populær i den norske befolkningen. Spørreundersøkelser viser at omtrent halvparten av befolkningen mener at oljenæringen bør være mindre på sikt, altså om noen tiår. Men per i dag gir oljen jobber både i hovedstaden, i de andre store byene, og langs kysten. Den gir muligheter for at folk kan jobbe «offshore» i noen uker og ellers bo på mindre steder der det finnes få andre muligheter til de høye lønningene en slik jobb kan gi. Oljen holder liv i flere små steder, hvor et verft som vedlikeholder oljeplattformer eller infrastruktur, kan være bedriften alle er avhengig av.

Diskusjonen om oljens fremtid i Norge blir derfor raskt konkret og personlig. Oljearbeidere har snakket om at de selv blir utsatt for «oljeskam», nemlig at de som jobber i oljeindustrien, blir urettferdig sett på som de skyldige i klimakrisen. I en periode rundt 2019 oppdaterte mange Facebook-profilen sin med teksten «stolt oljearbeider» for å markere at de ikke ville la seg stigmatisere.

De fleste nordmenn kjenner noen som jobber i oljen. Hvis vi diskuterer klima i et familieselskap eller med naboer, vil det gjerne være en i samtalen som jobber i oljen. Så for mange av oss, når vi tenker på å slutte med olje, kan vi se for oss ansiktet til noen vi kjenner som kan miste jobben.

Storheia på Fosen. «Det grønne skiftet» gjør at stadig mer av norsk kraftproduksjon flyttes til vindturbinparker. Dette skjer imidlertid ikke uten konflikter. På Fosen-halvøya i Trøndelag har turbinene fått plass på tidligere beiteområder for samisk tamrein.

Foto: Heiko Junge/NTB

Et Norge uten olje?

Selv om omstilling bort fra olje er vanskelig i det norske samfunnet, kommer vi ikke unna at fossil energi skaper klimaendringer som truer fremtiden. Jo mer tid som går uten at verden går over til fornybar energi, desto større blir omstillingen, og desto mindre olje vil det bli rom for i fremtiden. Klimaendringene rammer gjerne andre mer enn de vil ramme oss i Norge. Så vi vet at rikdommen vi får fra oljen er på bekostning av både mennesker andre steder i verden og fremtidige generasjoner i Norge.

Det er to ting som er i ferd med å skje, som gjør at Norge ikke kan fortsette som før. Det første er at effektene av klimaendringene nå kommer for fullt. Det er ikke tvil om at konsekvensene blir dramatiske hvis ikke verden får til en omstilling som kutter klimagassutslippene. I Norge har vi mer ekstremvær, og i verden ellers ser vi temperaturstigning som gir hetebølger, havnivåstigning og flom. Vi i Norge er avhengig av verden rundt oss, ikke minst til å produsere mat. Derfor er vi utsatt for klimaendringer som skjer andre steder.

Det andre er at andre land har konkrete planer om å fase ut fossil energi og investerer mye i fornybare kilder som vindkraft og solenergi. Lenge har olje og gass vært billigere å bruke enn fornybar energi. Men dette holder på å forandre seg. Jo mer solkraft og vindkraft som bygges, desto mer vil disse industriene utvikle seg, og desto billigere blir de. Mange steder er nå solkraft og vindkraft billigere enn olje og gass. Spesielt solenergi har også fordeler som oljen ikke har, nemlig at solkraftverk kan bygges ut raskt på liten skala. Mens det kan ta 10–20 år å bygge ut et oljefelt, kan man sette sammen store solenergianlegg på noen måneder.

Det vokser frem nye næringer innen fornybar energi i EU, USA, Kina og andre land. EU, som nå kjøper mesteparten av norsk gass, har vedtatt en stor pakke med lover og støtteordninger kalt European Green Deal. Et viktig mål der er å «avkarbonisere» energien og gjøre EU mindre avhengig av fossil energi – ikke bare fra Russland, men også fra Norge. De store landene konkurrerer nå om å være først og best på fornybar energi, elbiler og annen teknologi som gir lavere utslipp. I neste omgang er de kanskje positive til strengere og mer forpliktende klimaavtaler.

Denne utviklingen gjør fremtiden til norsk oljeindustri usikker. I verste fall kan stiavhengigheten vår gjøre at vi ikke blir med på utviklingen, og ender opp med en ensidig industri og et produkt som ingen lenger vil ha.

Vi kan lure på hvordan Oljemuseet i Stavanger ser ut i 2050. Det er året da verden må ha redusert klimagassutslippene til omtrent null. Hvordan blir fortellingen om oljen i tiårene som gikk fra i dag og til 2050? Det vet vi selvfølgelig ikke. Men en mulighet er at fortellingen blir noe som dette:

Samtidig som klimaendringene ble tydeligere utover 2020-tallet, begynte «Greta Thunberg -generasjonen» å innta kommunestyrer og lederjobber. Norske politikere og næringslivsledere så etter mulighetene for Norge i å først gi landet flere bein og stå på. Vi bygde havvind langs kysten og solceller på tak rundt i hele landet. Norske bedrifter, mange av dem med ingeniører fra oljeindustrien, oppfant nye og bedre varmepumper, batterier og vannturbiner. Dette skapte mange nye arbeidsplasser langs kysten, som ble sett på som sikrere enn arbeidsplassene i oljen.

Etter hvert som mulighetene med klimaomstilling ble tydeligere for folk flest, ble den grønne omstillingen et felles prosjekt nordmenn kjente seg hjemme i. Som del av dette felles prosjektet ble det populært å spare energi og ha lavere forbruk. Høyt forbruk ble «harry», og «miljøskam» ble et vanlig ord på folk om ikke tok hensyn til planeten. Vi fikk til å utvikle en mer sirkulær økonomi, der vi i stedet for å kaste ting brukte det på nytt eller reparerte det. Vi stoppet ikke med oljeproduksjon over natta. Men da omstillingen tok fart, ble oljen raskt mindre viktig for samfunnet, og overgangen til fornybare energikilder og mindre forbruk ble mindre smertefull enn de fleste hadde sett for seg. Jobber i oljeindustrien ble mindre attraktive og mindre sikre, men de fleste som jobbet der, fikk nye jobber i fornybare næringer. I 2050 var fossil energi omtrent helt erstattet med fornybar.

Kanskje er det naivt å se for seg at en så stor endring skulle skje på så kort tid? Men på den andre siden, skjedde også endringen fra Norge før oljen til det oljeavhengige Norge på veldig kort tid. Tenk på dette: Den første overføringen av penger inn i oljefondet skjedde i 1996. Det er altså ikke lenge siden at vi begynte å samle opp overskuddet fra oljen på denne måten, og i dag har oljefondet blitt en naturlig del av hvordan vi tenker på Norge. Når endringer først skjer, kan de skje raskt.

Produksjon av vindturbiner. Ved anlegget til Aker Solutions på Stord produseres det vindturbiner.

Foto: Jan Arne Wold/Equinor