Del 4 – Norsk kultur

Friluftsliv oppfattes gjerne som typisk norsk. Men norsk kultur er også en blanding av norske tradisjoner og innflytelse fra verden utenfor. Det gjelder mat, musikk, litteratur, kunst og idrett.

LIVE-OPPTREDEN . Det norske avantgarde- og blackjazz-bandet Shining opptrer live på toppen av det kjente norske landemerket Trolltunga, ved Odda i Vestland fylke.

Foto: Jarle H. Moe/Gonzales Photo/NTB

Fargerevolusjon i storstuaDa mangfoldet kom til norske skjermer og scener

Yohan Shanmugaratnam

Norge slutter aldri å overraske meg. For eksempel er det ikke lenge siden jeg fant ut at Norsk rikskringkasting (NRK), tidlig på 1970-tallet, var aller siste land i Europa som innførte farge-tv. Det var ikke sånn at NRK manglet teknologien. Tvert imot.

Kanalen hadde blant annet en film i farger om Ra-ekspedisjonene, Thor Heyerdahls dramatiske seilaser over Atlanterhavet i 1969 og 1970. Men fordi politikerne på Stortinget mente farge-tv var både for råflott og forhastet, ble fargene tatt bort fra filmen. Den ble sendt i svart-hvitt. Den første produksjonen NRK sto bak som hadde farger, ble kong Olavs nyttårstale i årsskiftet 1971–1972. Dermed hadde fargerevolusjonen også kommet til norsk tv.

Denne teksten skal likevel handle om en annen fargerevolusjon: en revolusjon som kom senere og ikke helt kan tidfestes, som skjedde både på tv-skjermen og andre offentlige arenaer i Norge. Vi snakker om hvordan norske medier og kulturelle sektorer, spesielt populærmusikken, sakte, men sikkert har begynt å gjenspeile mangfoldet i befolkningen.

På skjermer og scener finnes det nå folk med alle hudfarger, ikke lenger bare som «eksotiske» innslag, men naturlige representanter for Norge som medie- og kulturnasjon. Dette er en utvikling som har foregått i samme periode som jeg har bodd i landet og blitt norsk statsborger.

Det er altså en aldri så liten omveltning som jeg selv har vært vitne til, og litt uventet ble dratt inn i. Men la oss først spole filmrevyen tilbake.

Norge rundt og «Tarzan-sen»

Da familien min kom til Norge i 1985, var jeg seks. Innen da hadde NRK hatt farger i over et tiår, mens avviklingen av kringkastingsmonopolet også var i gang. NRK hadde hatt enerett på kringkasting siden opprettelsen i 1933. Med andre ord var institusjonen alene om å formidle nyheter og kultur gjennom radio og tv i et halvt århundre.

Men på starten av 1980-tallet ble monopolet altså brutt ned, blant annet ved at regjeringen åpnet opp for satellittfjernsyn fra utlandet. Andre innvandrere vi kjente, satt gjerne opp parabolantenner for å få inn signaler fra hjemlandet. Av en eller annen grunn gjorde ikke vi det. Vi så på NRK, som nesten alle andre.

Kjenningsmelodien til Norge rundt , som besto av ofte litt kuriøse innslag om folk og fe rundt om i nasjonen, ble på mange måter lydsporet til barndommen min. Vi lot oss også underholde av en konkurranse på tv der folk i selvbygde båter og sykler satte utfor en svær sklie i Holmenkollen, der de skulle komme lengst på vannet i Besserudtjernet i bunnen av skihoppet. Målet var å nå raskest mulig fram til en bjelle, ta tak i snora og ringe den. Konkurransen het Ta sjansen , som jeg husker at vi uttalte «Tarzan-sen».

Vi prøvde å følge med på nyhetene, uten at verken foreldrene mine eller broren min og jeg skjønte så mye, i alle fall ikke i starten.

Den gangen tenkte jeg ikke så mye over hvordan menneskene på skjermen så ut eller hva de het. De var nordmenn, på norsk tv. Ingen lignet meg eller foreldrene mine, som er fra Sri Lanka og Japan. Men hvorfor skulle de det? Vi var tross alt i Norge nå, ikke Asia.

NRK hadde kanskje fått farger, men likevel ikke. Derfor lette jeg etter gjenkjennelse andre steder. Ofte gikk turen til videokiosken i Ås, der vi bodde. Der fant jeg og broren min filmer hvor hovedpersonene ikke var hvite, enten det var Karate Kid eller Beverly Hills Cop , med henholdsvis Ralph Macchio og Eddie Murphy i hovedrollene. Det slo meg ikke engang at en mørkhudet person kunne spille en betydningsfull rolle på norsk tv, annet enn på The Cosby Show eller som diktatorer og sultofre på utenriksnyhetene.

Slik forble NRK ikke først og fremst et sted vi følte naturlig tilhørighet i, men et vindu vi kunne kikke inn i for å få et glimt av noe som fortsatt var fjernt og rart for oss, nemlig den norske storstua. Aldri ble dette så tydelig som lille julaften, da vi – som egentlig ikke hadde pleid å feire jul – så på Kvelden før kvelden for å lære nordmenn og norske tradisjoner bedre å kjenne.

Små, store steg

Derfor føltes det som et vannskille da Migrapolis dukket opp på tv-ruta i 1997. Konseptet var at programmet skulle formidle nyheter og reportasjer for, av og om innvandrere. Jeg minnes fortsatt at jeg var litt stolt over at en av programlederne, Rajan Chelliah, var en tamil fra Sri Lanka.

Jeg så veldig mange av innslagene. Endelig hadde vi fått vår egen Dagsrevyen og Norge rundt , tenkte jeg. I dag kan jeg ikke komme på så mye av innholdet, kanskje fordi jeg var mest opptatt av det faktum at de som sto foran kamera så ut som de kunne vært slektningene mine. Bare det at de viste det var mulig, betydde noe for meg som tenåring.

Samtidig var Migrapolis barn av sin tid. At det fantes et eget innvandrerprogram på den norske statskanalen, var en påminnelse om de usynlige barrierene mellom majoritet og minoritet. På mange måter var det nå nordmenns tur til å kikke inn i vinduet, fra den andre siden, og se noe annerledes og spennende – nemlig innvandrernes stuer.

Kanskje var dette et nødvendig mellomstadium på veien fra den første til den andre fargerevolusjonen. Rett etter at Migrapolis startet, fikk i alle fall VG-lista topp 20 på NRK1 to mørke programledere på rappen: Først Silvany Bricen, så Vegard «Short Cut» Olsen. I den utviklingen ligger det noe viktig, nemlig at både Bricen og Olsen var ansiktene utad for et veldig populært norsk konsept med en lang historie, ikke noe som kunne karakteriseres som «nisje-tv» for en avgrenset del av befolkningen.

Da Yasmin Syed, omtrent samtidig med dette, dukket opp som kanalvert på NRK1 i 1999, så foreldrene mine på hverandre med et både overrasket og anerkjennende blikk.

I våre øyne var alt dette små gjennombrudd. I ettertid var det kanskje også et frempek til dagens virkelighet, der alt fra nyhetsankere til programledere på Supernytt kan ha minoritetsbakgrunn, uten at den delen av deres identitet i seg selv er et poeng.

Migrapolis . Fra 1997 til 2016 sendte NRK TV-programmet Migrapolis om innvandreres hverdag i Norge. Fra venstre: Rajan Chelliah, Hung Mai Ba, Karyn de Laine Bennett-Lund og Vegard Thomas Olsen.

Foto: Katrine Nordli/NTB

Fra Kyrkjebø til Karpe

I det hele tatt føltes det som noe hadde endret seg for godt i Norge etter årtusenskiftet. Det samiske nyhetsprogrammet Ođđasat kom på lufta på NRK i 2001, samme år som Norges første flerkulturelle avis, Utrop , ble lansert. Fra før fantes riktignok publikasjoner som tidsskriftet Samora Forum , som har blitt utgitt under ulike navn siden 1979, med tema som ytringsfrihet, kunst, rasisme og integrering.

På starten av 2000-tallet begynte det også å skje ting på den populærmusikalske scenen i Norge. Jeg bør presisere at mitt forhold til norsk musikk i begynnelsen var omtrent som forholdet til norsk tv. Jeg hørte på låtene kanskje mest for å forstå hva mine norske venner likte. I den første bilen vi eide, og som pappa kjørte oss rundt i, en sennepsgul Toyota stasjonsvogn, hørte vi ofte på en kassett med bilde av den norskeste kvinnen vi kunne forestille oss, og med den håndskrevne tittelen Sissel . Dette var Sissel Kyrkjebøs første utgivelse, fra 1986, med kjempehiten «Kjærlighet». Vi ble raskt fans av kvinnen med den utrolige stemmen og det umulige navnet.

Broren min og jeg hørte etter hvert på norske band som a-ha, Raga Rockers og DumDum Boys. Men igjen søkte vi utenlands etter artister som lagde musikk vi kunne kjenne oss litt igjen i, låter om å være minoritet og på siden av samfunnet. Spesielt hørte vi mye på amerikanske rappere som Public Enemy, Ice-T og N.W.A., uten at virkeligheten de beskrev, helt kunne sammenlignes med vårt trygge nærmiljø på bygda i Follo.

Men med et nytt årtusen kom også nye utgivelser i Norge på dette feltet, av artister med multikulturell bakgrunn. Tshawe Baqwa og Yosef Wolde-Mariam, duoen som utgjør gruppa Madcon, ga ut sin første singel i 2000 («God Forgive Me») og fikk sitt store gjennombrudd to år senere med låta «Barcelona», sammen med Paperboys.

På denne tiden hadde også en annen og da helt ukjent rapgruppe blitt dannet i Oslo, bestående av Chirag Rashmikant Patel og Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid. De kalte seg Karpe Diem.

Da de i 2004 ga ut sin debut-EP Glasskår , ble den liggende seks uker på den tidligere nevnte VG-lista. Jeg hadde ennå ikke oppdaget dem helt, men Chirag og Magdi – en hindu og en muslim fra Oslo vest – lagde allerede da låter om hvordan det var å leve mellom kulturer og identiteter, med både humor og alvor og på en måte som mange kunne nikke gjenkjennende til. Ikke minst gjorde de det på norsk.

Det skulle likevel ta noen år før Chirag og Magdi, i dag kjent som bare Karpe, ble en aktør som endret norsk populærkultur for godt.

Id-feiring på statskanalen

Omtrent samtidig som Karpe debuterte, begynte jeg å jobbe som journalist. Jeg arbeidet med utenriksstoff og så ikke på meg selv som en «minoritetsjournalist», men la raskt merke til at det ikke var så mange av oss i bransjen. Faktisk kunne jeg nesten telle de andre riksmediefolkene jeg visste om som hadde innvandrerbakgrunn: Nazneen Khan-Østrem, Mah-Rukh Ali og Kadafi Zaman, for å nevne noen.

I dag er bildet et annet. Bare de siste årene har dyktige journalister som Xueqi Pang og Abdirahman Hassan markert seg gjennom arbeidet sitt i henholdsvis VG og Aftenposten . Altfor ofte betaler disse journalistene en høy pris for arbeidet i form av hets, særlig når de jobber med tema som rasisme. Samtidig baner de vei og inspirerer yngre minoritetsfolk.

Skiftet blir spesielt tydelig om man skrur på NRK, som har fått et langt større mangfold enn da jeg vokste opp. Endringene har ikke skjedd av seg selv, men er resultatet av en bevisst innsats fra statskanalens side. Blant annet har NRK siden 2008 fulgt en strategi som inkluderer et eget talentprogram for journalister med flerkulturell kompetanse (FleRe), som ikke bare har vært et symbolsk tiltak, men har resultert i en rekke ansettelser og ikke minst rekordlange søkerlister.

Det som i barndommen min var noe nesten utenkelig, nemlig å se reportere og nyhetsopplesere med min hudfarge, ble etter hvert noe normalt. Barrierene som var grunnen til at Migrapolis fantes, ble lavere. Da programmet til slutt ble lagt ned i 2016, sa kanalen at samfunnsutviklingen og tiden hadde gått fra konseptet.

Et nytt skifte kom i 2020, da NRK lanserte programmet Festen etter fasten , den gangen med Rima Iraki og Amir Horori som verter. Der ble publikum invitert inn til feiringen av den muslimske høytiden id, med innslag om matlaging, gjester i studio og reportasjer.

Hvis noen hadde spurt meg for ti år siden om det var sannsynlig at man kunne få til et konsept som Festen etter fasten i Norge, ville jeg trolig avfeid det hele som utenkelig. I dag er programmet, med et format som minner om Kvelden før kvelden , et årlig innslag på NRK. Det markerer at nordmenn med innvandrerbakgrunn, i dette tilfellet muslimer, ikke lenger må dyrke sin kultur i egne, lukkede rom, men har mulighet til å gjøre det åpent og i beste sendetid på tv.

Underholdning. Skuespilleren Sara Khorami har spilt rollen som Kristin Lavransdatter på Det Norske Teatret. Stykket er basert på bøkene til Sigrid Undset der hun beskriver kvinners hverdag i Norge tidlig på 1300-tallet. Undset mottok Nobels litteraturpris i 1928 for bøkene om Kristin Lavransdatter.

Foto: Dag Jenssen/Det norske teater

I samme storstue

Samme år som Festen etter fasten ble lansert, kom første sesong av tv-serien Norsk- ish , som er skapt av Bahareh Badavi og Melike Leblebicioglu. Der følger vi tre voksne hovedpersoner (spilt av Nasrin Khusrawi, Selda Ekiz og Ravdeep Singh Bajwa) fra ulike innvandrerfamilier gjennom diverse hverdagslige, men store dilemmaer, dype kriser og gledelige øyeblikk.

Norsk- ish skilte seg fra andre populære serier ved at innvandrere ikke bare var representert gjennom en birolle eller to, men gjennom flere hovedroller, mens den norske majoritetsbefolkningen er representert gjennom birollene. Blikket var snudd.

Bare i løpet av de siste årene har det også skjedd mye i det norske underholdningstilbudet til ungdom med innvandrede foreldre. Mens jeg ikke hadde så mye annet enn Borgen skole å se på, har dagens unge hatt serier som komiker Jonis Josefs Kongen av Gulset , basert på hans oppvekst i en somalisk familie i en drabantby i Skien, samt 16 , 17 og 18 , som skildrer livet blant tenåringer på østkanten i Oslo.

Også i populære talkshow som Lindmo har utvalget av gjester blitt mer variert og inkluderende. Fordi Lindmo er et utstillingsvindu for folk som gjerne anses som forbilder, betyr det noe at idrettsutøvere som Exauce Mukubu og skuespillere som Sara Khorami dukker opp der.

Litt og litt har rammene blitt utvidet. Der jeg tidligere følte at vi, altså majoritet og minoritet, bare kikket inn i hverandres vinduer, kjennes det nå i større grad som vi sitter i samme stue.

Dette betyr likevel ikke at Norge ennå har utnyttet til fulle sitt potensial som mangfoldig medie- og kulturnasjon. Selv om representasjonen på skjermer og scener har blitt bedre, er bildet et annet om man for eksempel ser på lederstrukturene i medie- og kulturinstitusjonene, der beslutningene tas.

Diaspora-pop i Norge

At ansiktene i mediene og i kulturen speiler variasjonene i den norske befolkningen mer enn tidligere, er et synlig fremskritt. Men hva med innholdet i det som produseres? Det visuelle mangfoldet er tross alt ingen garanti i seg selv for å unngå at stereotypier og fordommer reproduseres i de kulturelle uttrykkene.

Kanskje sitter majoritet og minoritet oftere i den samme storstua nå enn før. Men blir vi kjent? Ikke på et overfladisk nivå, men på et dypt menneskelig nivå?

På mange måter ble 2022 et eksperiment på dette området. Tidlig det året slapp Karpe EP-en Omar Sheriff , seks sanger i en sjanger som de selv kalte diaspora-pop, inspirert av musikken Chirag og Magdi vokste opp med i sine respektive familier, med røtter i India, Egypt og Norge. Det var ikke bare lydene som var lånt fra Sør-Asia og Nord-Afrika, men deler av tekstene også. På utgivelsen kan man høre hele strofer på så ulike språk som gujarati og arabisk, fransk og tysk, i tillegg til norsk.

Tematikken var noe som Karpe hadde bearbeidet mange ganger opp gjennom årene – som identitet, tilhørighet, slit og suksess – men denne gangen med større vemod enn tidligere. Mottakelsen av EP-en, som i utgangspunktet var et relativt sært konsept i norsk sammenheng, var en syretest. Det var ingen selvfølge at sangene skulle bli allemannseie, slik de ble, både blant anmeldere og publikum.

Jeg var blant mange minoritetsnordmenn som lyttet til sangene på Omar Sheriff gjentatte ganger med én gang de kom ut, fordi de appellerte til noe i vår underbevissthet som diasporabarn: vi som er norske statsborgere, men har tilhørighet flere steder. Vi som er vokst opp i Norge, men har levd et annet liv enn majoritetsnordmenn. Vi som ikke selv valgte å komme til dette landet, og som nå er vitner til at de som brakte oss hit, blir eldre og en dag ikke er her lenger.

Generasjonsskiftet

Særlig det siste opptok meg, og jeg kjente igjen tematikken i sangen «BARAF/FAIRUZ» på Omar Sheriff . For meg handlet den om alt foreldrene våre ofret for å sikre oss et bra liv i Norge og gi oss tilgang på mulighetene vårt nye hjemland kunne by på.

Minner fra barndommen, de første årene etter at familien min kom til Norge, dukket opp igjen. Men «BARAF/FAIRUZ» fikk meg også til å tenke på at de som ga oss de minnene, mødrene og fedrene våre, en dag forsvinner. Jeg skrev mine tanker om sangen og temaet i  Klassekampen , avisa jeg jobber i. Det ble en tekst om forholdet mellom generasjonene i innvandrerfamilier, der jeg blant annet skrev følgende:

Sånn er de. Foreldrene våre, som bare har jobbet og holdt kjeft, uten at noen har invitert dem til Dagsnytt 18 for å snakke om ytringsrommet eller noe annet.

For dem, som prøver å forberede seg på å dø i et fremmed land, har den klissete kaka eller koppen med altfor søt te vært den billigste og raskeste billetten hjem.

Vi, barna deres, er troende og troløse, skamfulle og skamløse, rotfestede og rotløse.

Vi var barn da vi fylte ut skjemaer for foreldrene våre, ringte kundeservice på deres vegne og skrev kondolansekort som skulle til deres norske venner. Vi var barn da resten av Norge lo av sketsjer der det eneste poenget var at folk snakket som foreldrene våre gjorde.

Nå holder Norge kjeft og lytter til Chirag når han synger med aksenten til moren.

En dag etterlater foreldrene oss her, mellom stedene de forlot og stedet de prøvde å bli en del av. Når det blir vår tur, vil vi se tilbake for å forsikre oss – og dem – om at vi klarte å komme et skritt nærmere.

Bro av følelser

Når vi snakker om mangfold og integrering, handler samtalene ofte om toleranse (eller grenser for toleranse) og kunnskap (eller kompetanse, som det heter i dag) om kulturelle forskjeller. Ikke minst brukes ordet brobygging ofte, uten at det nødvendigvis spesifiseres hvilken side broen bygges fra.

Med Karpe og Omar Sheriff kom en anledning til å kanalisere samtalen over til noe mer grunnleggende og universelt, nemlig følelser. I dette tilfellet følelsene de aller fleste har, majoritet eller minoritet, rundt det å miste sine foreldre. Tilbakemeldingene på kommentaren min var overveldende, ikke minst fra hvite nordmenn som kunne kjenne seg igjen i det som er felles og fundamentalt, men som også fikk innblikk i noe som er særegent og dermed sårt på en annen måte.

Fra folk med innvandrerforeldre var responsen enda større. Mennesker med bakgrunn fra så forskjellige steder som Kongo og Kosovo skrev til meg og fortalte at de, etter å ha lest teksten, for første gang hadde hatt samtaler med et familiemedlem om temaet, altså å miste den viktigste koblingen til et hjemland utenfor Norge.

Plutselig ringte en NRK-journalist med minoritetsbakgrunn meg og ville lage et innslag om teksten. Han hadde diskutert den med kolleger som også kjente seg igjen og var overbevist om at dette måtte bredt ut. Innslaget ble brukt på tv, radio og nett. Jeg har spurt meg selv flere ganger: Ville dette skjedd for femten år siden? Jeg vet ikke, men tviler.

Når jeg ser tilbake tror jeg dette var et øyeblikk der representasjonen av minoriteter i musikk og media, i kombinasjon, fikk en konkret konsekvens. Den gikk ikke ut på utveksling av kulturelle forskjeller, men knytting av følelsesmessige bånd mellom storsamfunn, innvandrere og deres etterkommere.

For meg personlig var det hele veldig spesielt og sterkt: Fra å være et barn som så på NRK uten å skjønne hva som ble sagt, av mennesker jeg ikke helt kunne identifisere meg med, var jeg nå selv i studio og ble intervjuet om noe jeg hadde skrevet, på språket jeg ikke kunne et ord av da familien min flyttet hit.

Karpe utvider storstua

For Karpes del ventet en enda større test et halvår etter at Omar Sheriff kom ut. I august 2022 hadde gruppa nemlig satt opp ti konserter i Oslo Spektrum. Totalt var 115 000 billetter i spill, i et stunt som ingen andre hadde prøvd seg på i Norge.

I denne hektiske perioden, fra EP-utgivelsen og frem til konsertene, hadde jeg fått anledning til å følge Karpe for å lage en bok om prosjektet de holdt på med. Midt i innspurten av skrivingen, noen dager før den første Spektrum-konserten, ringte Chirag. Han skjønte at jeg var stresset, og kom raskt til saken: Magdi og han hadde diskutert hvordan de skulle åpne «BARAF/FAIRUZ» under konserten. De lurte på om ikke de kunne bruke teksten jeg skrev da den kom ut. «Kan du komme i studio, helst i morgen, og lese den inn?» spurte Chirag. «Så spiller vi av opptaket før vi gjør låta.» Jeg gikk rundt i stua med telefonen i hånda og klødde meg i hodet. «I Spektrum?» spurte jeg til slutt. «Ja, i Spektrum.»

Betydningen av forespørselen, som jeg sa ja til, gikk ikke helt opp for meg før jeg satt på tribunen under åpningskonserten, med 11 000 andre mennesker rundt meg – inkludert Chirag og Magdis foreldre og søsken – og hørte min egen stemme over lydanlegget. Samtidig viste storskjermene gamle videoopptak av Chirag og Magdi som barn, sammen med fedrene, og mine ord.

Blant musikerne og danserne var det folk med røtter i 20 ulike land verden over, noe som ble feiret på spektakulært vis gjennom showet. Derfor ble begivenheten så symbolsk: Fra å knapt være representert på skjerm og scene fylte vi minoriteter nå begge deler – ikke én gang, men ti.

Historien som ble fortalt, handlet dessuten om noe mye mer enn Karpe, migranter og diaspora. Den handlet også om det nye Norge. De fleste i salen var hvite nordmenn som sang og danset, mange av dem som om sangene handlet om dem direkte, i den utvidede storstua som Spektrum ble. Der og da kjentes det som Karpe, i løpet av ti kvelder, oppnådde noe som ville krevd ti år med mangfoldsstrategier og kvoteringer.

Karpe i Spektrum. Rapgruppen Karpe består av duoen Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid og Chirag Rashmikant Patel. Duoen har mottatt en rekke priser, herunder prisen som Årets Spellemann i 2022. Høsten 2022 holdt Karpe 10 konserter i Oslo Spektrum med til sammen 110 000 tilskuere.

Foto: Heiko Junge/NTB

Stemmene vi ikke hører

Da vi kjørte rundt i Toyotaen til faren min i 1986 og hørte på «Kjærlighet» av Sissel Kyrkjebø, ante jeg ikke at hun ble kåret til Årets spellemann det året. Faktisk visste jeg ikke hva Spellemannprisen var, før jeg begynte å se på utdelingene på NRK mange år senere.

I 2010 vant Karpe samme pris som Kyrkjebø hadde gjort nesten et kvart århundre tidligere. Da sa Magdi at han ikke var en fyr som pleide å begrense drømmene sine, men at han aldri hadde drømt om å få den prisen.

Da Karpe gjorde rent bord under Spellemannprisen i 2023 med seks priser for Omar Sheriff , vant de – som de eneste i historien – også Årets spellemann for andre gang. Chirag holdt da en takketale delvis på gujarati, der han blant annet sa: «Norge, jeg er takknemlig for at dere ga Magdi og meg en plass i hjertet deres. Vi representerer stemmen deres.»

Historien jeg har fortalt, er bare én av mange om det flerkulturelle Norge. Jeg har ikke engang nevnt alle forfatterne med ulike former for minoritetsbakgrunn som de siste årene har satt preg på norsk litteratur og poesi, fra Zeshan Shakar og Sarah Zahid til M. Seppola Simonsen og Brynjulf Jung Tjønn.

De fleste historiene og stemmene hører vi ikke. Selv om vi har sett en formidabel utvikling på dette feltet gjennom de tiårene jeg har skildret, fra mitt eget ståsted og med mine perspektiver, er det fortsatt mange ufortalte beretninger der ute om det mangfoldige Norge.

Disse fortellingene vil forhåpentligvis komme, i form av kronikker, sanger, bøker eller filmer, basert på drømmene til en som nå kanskje holder denne boka i hendene.

Klokkeklar kjærlighet. Sissel Kyrkjebø ble Årets Spellemann i 1987. Hun ble kjent allerede som 16-åring for sin klokkeklare sangstemme etter at hun opptrådte i pausen til den internasjonale finalen i Eurovision Song Contest i Bergen i 1986. I 1994 sang hun Olympiahymnen under åpningsseremonien i Vinter-OL på Lillehammer.

Foto: Rolf Øhman/Aftenposten/NTB

Mattradisjoner

Benedikte Moltumyr Høgberg

Den viktigste kosten for nordmenn har opp gjennom historien vært grøt, flatbrød og brød. Selv i dag spiser nordmenn ofte bare havregrøt eller brødmat til frokost og lunsj. Noen har kantine på jobben, hvor de kjøper seg salat eller varmmat. Men fortsatt har mange med sin egen matpakke («niste») på jobb, med brødskiver og enkelt pålegg som ost og skinke.

Den tradisjonelle norske middagen har også vært enkel og kortreist, og den har variert mye med årstidene. Gjennom sommeren og høsten spiste folk ferske grønnsaker, frukt og bær. Høsten var slaktetid og har gitt opphav til retter som fårikål – en gryte med sauekjøtt, kål og pepper – og betasuppe eller lapskaus – som er supper med biter av rotgrønnsaker og kjøtt.

Vinterkosten var gjerne syltet, saltet og konservert. Tradisjonell norsk julemat er typisk vinterkost. På Østlandet slaktet man gjerne en gris til jul og spiste svineribbe med sylteagurker og surkål til. På Vestlandet har det vært vanligere med saltet og røkt lammekjøtt til jul («pinnekjøtt»). Sør og nord i landet ble det gjerne servert torsk til jul, enten fersk, om man fikk tak i det, eller lutet eller tørket som klippfisk.

Utenom slaktetiden har det til hverdags blitt spist mye fisk i Norge. Man fisket i havet, i innlandsvann og i elver. Fisken som havnet på middagsbordet på Sørlandet, var gjerne makrell, fisken langs kysten på Vestlandet og nordover var gjerne torsk og sei, mens man i Innlandet kunne håpe å få en ørret på kroken. I havet var silda ofte lettest å få tak i, og sild ble derfor den fisken mange familier overlevde på i harde tider. Lakseoppdrett langs kysten skjøt først fart på 1980-tallet, og da gikk laksen fra å være en sjelden og eksklusiv fisk til å bli en del av hverdagskosten til nordmenn.

For at maten skulle vare lenge, ble den gjerne spedd ut. Kjøttkaker, fiskekaker og fiskeboller er kvernet kjøtt eller fisk spedd ut med mel, melk og egg. Fra tidlig på 1800-tallet ble det etter hvert vanlig å servere slik middagsmat sammen med poteter. Med poteten ble det fra midten av 1800-tallet slutt på hungersnød i landet, og den arbeidsføre befolkningen brukte mindre tid på å skaffe seg mat. I dag serveres gjerne de tradisjonelle norske rettene fortsatt med kokte poteter til.

Vaffel med brunost. Vaffel og brunost er typisk norsk bondekost. Brunost er en tradisjonell norsk ost med søtlig, karamellaktig konsistens. Enten elsker man smaken, eller man hater den!

Foto: Stein J. Bjørge/NTB

Norsk middagsmat kan nok oppleves mindre smaksrik enn mat fra andre deler av verden. De mer smaksrike rettene ble nordmenn først introdusert for gjennom lettere tilgang på krydder og økt innvandring fra 1970-tallet. Det italienske kjøkkenet har vært særlig viktig og brakte pasta og pizza (via USA) inn i de norske hjem. Frossenpizza er i dag den middagen folk i Norge spiser mest av!

Men også kjøkken fra andre deler av verden har blitt populære i Norge. Mange liker godt de indiske kjøttgrytene, mens andre lager kinesiske eller thailandske wokgryter med grønnsaker det tidligere ikke var mulig å få tak i. Kebab ble brakt til Europa av tyrkiske arbeidsinnvandrere og er også svært populær blant nordmenn. Det samme er japansk sushi, spansk tapas og mexicansk taco. Hamburgeren har også vært populær i flere tiår, enten det er den tradisjonelle tyske burgeren som legges på grillen om sommeren, eller det er den amerikansk fast food-varianten.

I dag finner man gjerne spisesteder og veikroer over hele landet som serverer mat fra alle verdens hjørner. Men kanskje er det fortsatt kaffesteder med brødbakst som er de mest populære? Både unge og eldre samles ukentlig rundt småbord i bakerier, konditorier eller trendy kaffebarer for å møte noen de kjenner over en kopp kaffe. For nesten ingen i verden drikker så mye kaffe som nordmenn!

Tørrfisk. Det er lange tradisjoner i Nord-Norge for at skrei henges til tørk. Slik kan skreien spises som tørrfisk i perioder hvor fisken er vanskelig å få tak i.

Foto: Terje Mortensen/NTB

Nasjonale og regionale karikaturer

Benedikte Moltumyr Høgberg

Hør du hørt ord og uttrykk fra andre steder i landet du ikke forstår? « Ka farsken !» Eller hørt noen tøyse med steder uten helt å skjønne poenget? «På Sunnmøre har de jo møbelfabrikk på hvert nes!» Eller hørt noen fnyse lattermildt av storbyene? «I Oslo drikker de bare kaffe latte og dyre viner!»

Store geografiske avstander og en ganske liten befolkning har gjort at byer og bygder har fått sine særtrekk gjennom dialekt, kultur, næring eller fritidsaktiviteter. Dette er særtrekk som nordmenn liker å tulle med, herme eller karikere. Slik dannes det stereotypier av folk fra de ulike stedene. Stereotypiene har kanskje en kjerne av sannhet, men overdrives ofte for humorens skyld. For mange er dette en viktig del av hverdagshumoren, selv om det av og til leder til misforståelser og dårlig stemning.

De typiske forskjellene går mellom de store landsdelene, mellom by og bygd og mellom ulike områder i byene. «Alle» vet jo at nordlendinger er både barskere og festligere enn andre. De har glimt i øyet og en grovis på lur, selv om det slett ikke alltid er tilfelle. At språkbruken tidvis er røffere i Nord-Norge og Trøndelag, er likevel mer enn bare en myte. Kultur- og språkforskjeller har blant annet satt sitt preg også på straffedommer, hvor domstolene kan tillate en drøyere språkbruk i nord.

Nordpå liker nok noen å fremstille folk i sør som jålete kontorarbeidere, uegnet til å håndtere tøffe værforhold. Redaktør Egon Holstad i avisen iTromsø skrev i november 2023 at når den første snøen faller sørpå, enten det er i Oslo-området eller på Sørlandet, så er det «de døgnene vi i nord gapskratter og ler, halvt medlidende og halvt skadefro, over dumme søringer som ikke kan kjøre bil på glatta, med sommerdekk.»

Stereotypiene finnes også mellom øst og vest i landet. «Alle» vet for eksempel at bergensere er høyrøstede og tar stor plass. De heier seg hese på fotballaget Brann, og de er selvsagt best i alt. «Smarte bergensere?» var tittelen på en utstilling holdt av Bymuseet i Bergen før jul 2023, og den mottok strålende anmeldelser i avisen Bergens Tidende som skrev: «Finnes det den ting bergenserne ikke er verdensmestere i? Neppe.»

Historisk har forskjellene på by og bygd kanskje vært særlig fremtredende for de bygdene som har ligget nær storbyene, som for eksempel Bergen. Byborgerne i Bergen kalte folk fra de omkringliggende områdene for striler – i eldre tid en nedsettende betegnelse på fiskere som rodde fisk inn til byen. I dag er Fisketorget i Bergen en av byens stoltheter, og fortellingene om striler er mest bare moro.

Gamle gruve- og industristeder finnes på Vestlandet, Østlandet eller i Nord-Norge, og historisk har de vært klassedelt. Industrieiere og borgerskap bodde ofte lenger unna gruvene, fabrikkene eller kraftverkene enn arbeiderne, og skillet gikk gjerne rett gjennom byen eller bygda. I Oslo er forskjellene øst og vest for Akerselva fortsatt merkbare, både i levekår, kultur og sosiolekt. I dag rommer hovedstaden imidlertid et mangfold av kulturelle og språklige uttrykk som har bidratt til å viske ut flere av de gamle forskjellene mellom øst og vest.

Til alle tider har det også gått et skille mellom de unge og de eldre i samfunnet, men bidrar digitale verktøy til at denne utviklingen går raskere enn før? At unge bruker flere engelske uttrykk og får hele verden rett inn i stua gjennom filmserier og sosiale medier, gjør kanskje at barn og unge blir stadig mer like, uavhengig av hvor de kommer fra. For bruker du feil emoji på feil sted, så er det jo cringe !

FØRDEFESTIVALEN. Frå Bornas Verdsdag som Førdefestivalen arrangerte i november 2023.

Foto: Arve Ullebø/Førdefestivalen

Musikk og kunst

Jan Eivind Myhre

Kultur kan bety to ting. Den ene betydningen handler om litteratur, musikk eller billedkunst. Den andre betydningen av kultur er en side eller en mentalitet ved samfunnet. Vi sier av og til at vi i Norge er likestilte, uformelle og sekulære. Det interessante er at kultur i den andre betydningen viser seg i kultur i den første.

Parallelt med de mange litteraturarrangementene i Norge avholdes det et skyhøyt antall musikkfestivaler for alle slags musikkformer, mest om sommeren. Det er festivaler for klassisk musikk i de store byene – og i Risør. Rock, blues, jazz, folkemusikk, viser, country, gammeldans og kirkemusikk høres overalt, det siste gjerne i form av de mange kor som synger i kirkene.

Nordmenn liker å gå i museer. Billedkunst kan de nyte i store og små museer og gallerier i alle byer. Ikke minst finnes det kulturhistoriske museer på mer enn 700 steder rundt i landet.

Kulturen er mangfoldig. Det som kan slå en observatør utenfra, er blandingen av det nasjonale og tradisjonelt norske og det som er importert. Det finnes folkemuseer og folkemusikk og et nasjonalmuseum, men også i disse er internasjonale innslag synlige: i byggestiler (sveitserstil og berlinerstil), i musikk (polka og reinlender) og i maleri (kunstnerne hadde opplagt vært i München og Paris). Ikke minst på musikkfestivalene er det anglo-amerikanske tydelig, men etter hvert har også innslag fra Latin-Amerika, Afrika og Midtøsten funnet sin plass. Musikkscenen Cosmopolite i Oslo presenterer artister fra hele verden flere ganger i uka.

Internasjonalt skilles det iblant mellom såkalt «finkultur» og mer folkelig kultur. Skillet finnes nok også i Norge, men det er mer typisk at mange av de ulike kulturformene besøkes av et sosialt allsidig publikum, selv om det neppe er de samme som oppsøker jazz og country. Kanskje kan vi si at dette er et utslag av et norsk ideal om likhet og likestilling.

Det sies ofte at i Norge er man uformelle. Det er ikke et krav å ha på finstasen i operaen, et konserthus eller et litteraturhus. Noen steder er det forskjell på gode (dyre) og dårligere (billigere) billetter, men mange steder er det ikke slik. Nordmenn er ikke så opptatt av hierarkier – i alle fall vil de gjerne tro det.

Norge er langt på vei et sekulært samfunn. Det å gå på en kirkekonsert (julekonsertene er tallrike) er for mange ikke først og fremst en kirkelig og religiøs begivenhet, men en musikalsk. Selv om de fleste er medlemmer av Den norske kirke (tidligere Statskirken), går de sjelden i kirken. Unntaket er jula, men da er frammøtet en familiebegivenhet vel så gjerne som en kirkelig. Et betydelig antall mennesker i Norge har fremdeles at aktivt forhold til religion; det gjelder ikke minst mange med røtter utenfor landet.

Et populært musikkteaterstykke for barn er Thorbjørn Egners Folk og røvere i Kardemomme by . Den fiktive byen Kardemomme har én lov, og den lyder slik: «Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre som man vil.» Slik vil nordmenn gjerne framstå, kanskje urealistisk. Men sangen sier kanskje noe om ønsket mange har om harmoni og viljen til å inngå kompromisser, i politikken som i dagliglivet.

Deler av populærmusikken kan oppfattes som ganske seksualisert. I dag er det også få hindrer mot å vise seksualitet i litteraturen, bildekunsten, filmen og teatret. Det kan oppfattes som typisk norsk eller nordisk. Men slik har det ikke alltid vært. For bare noen årtier siden, da religionen og konservative verdier stod sterkere, ble tydelig seksualitet sensurert. Det frilynte Norge er et nokså nytt fenomen på dette området.

Kulturen i Norge er blitt mer mangfoldig. Kanskje kan kultur i Norge de siste tiårene beskrives som en større fargerikdom, bokstavelig og billedlig, på tv, på kino, i billedkunsten, i musikken og på teateret.

Skrik. Kanskje Norges mest berømte kunstverk? Bildet ble malt av kunstneren Edvard Munch i 1893 og finnes i flere originale eksemplarer. To av dem eies av Munch-museet som holder til på Sørenga i Oslo og ett av dem henger på Nasjonalmuseet ved Rådhusplassen i Oslo.

Foto: Edvard Munch: Skrik. Tempera og fettstift på papplate, 1893/Foto: Børre Høstland/Nasjonalmuseet

Norsk litteratur

Jan Eivind Myhre

Mange undersøkelser viser at vi i Norge er et lesende folk. Hvorfor er det slik? Tradisjonen er sterk. Norge var et av de alle første landene der hele befolkningen kunne lese og skrive. Hva har folk lest før, og hva leser de nå? De leser aviser, blader, lærebøker og mye mer – og nå stadig mer på skjerm. Dette kapittelet skal handle om litteratur.

Litteratur finnes på landets to offisielle språk, norsk og samisk, der norsk har to offisielle målformer: bokmål og nynorsk.

Vi i Norge er også et skrivende folk. Det er gjort mulig gjennom en lang tradisjon for utdanning, gjennom gode offentlige støtteordninger og ikke minst ved at vi også er et lesende folk. De fleste lesere er kvinner. De er ennå ikke i flertall blant forfatterne, men ser ut til å være på god vei.

Mye av norsk litteratur har sammenheng med norsk identitet og nasjonsbygging. På 1800-tallet, da lesing begynte å bli vanlig i mange hjem, søkte man etter en norsk nasjonallitteratur. Den fant man blant annet i Snorres kongesagaer fra 1200-tallet, som handlet om norsk historie i vikingtiden og tidlig middelalder. På 1800-tallet ble Henrik Wergeland og Bjørnstjerne Bjørnson bærere av det nasjonale, sistnevnte ikke minst gjennom sine bondefortellinger. Han var, sammen med Henrik Ibsen, Alexander Kielland og Jonas Lie, en av «de fire store», men betegnelsen var først og fremst et forlagspåfunn. Mange ville gjerne hatt Amalie Skram med i den gruppen.

Den nasjonale identiteten var viktig i framveksten av en litteratur på nynorsk, bygget på talespråket i norske bygder. Ivar Aasen skapte språket, mens Aasmund Olavsson Vinje og Arne Garborg bar det fram. De fikk mange etterfølgere, som Tarjei Vesaas, Haldis Moren Vesaas, Olav Duun og i nyere tid forfattere som Kjartan Fløgstad, Edvard Hoem og Jon Fosse (nobelprisvinner). Mange nynorskforfattere hadde tidligere en lokal forankring og et mål om å bære fram det nasjonale, men i dag kan nynorskforfatterne like gjerne være internasjonalt orientert.

Mange norske 1900-tallsforfattere som Sigrid Undset og Knut Hamsun (også nobelprisvinnere) er fremdeles mye lest. Hamsun er i ettertid også kjent for sine kontroversielle synspunkter: Han ble nasjonalsosialist og tilhenger av tysk okkupasjon under krigen. Undset, på sin side, var katolikk, konsekvent anti-nazist, men slett ingen favoritt blant datidens kvinnesakskvinner.

Litteraturen etter andre verdenskrig er mangfoldig. En viktig utvikling var at litteratur ble orientert mot samtidsproblemer: oppgjøret etter krigen (Sigurd Hoel og Johan Borgen), skolen (Jens Bjørneboe), radikal politikk i 1960- og 1970-årene (Fløgstad, Hoem og Dag Solstad), kvinnesak (Tove Nilsen og Liv Køltzow), miljøspørsmål (Maja Lunde) og innvandring. Det går en linje helt fra Ibsen og Bjørnson til i dag der forfattere følger dansken Georg Brandes oppfordring: At en litteratur lever, viser seg i at den setter problemer under debatt.

En viktig sjanger har i generasjoner vært barne- og ungdomslitteraturen. Etter andre verdenskrig har generasjoner av barn i Norge lest bøkene til Alf Prøysen, Thorbjørn Egner, Anne-Cath. Vestly og Maria Parr. Allerede i 1892 inneholdt Nordahl Rolfsens lesebok for grunnskolen tekster for barn skrevet av forfattere, og etter krigen har flere forfattere skrevet skolebøker.

Flere av de mest leste nåtidsforfattere kan ikke lett kategoriseres, men oppveksterfaringer og familieforhold er blant de viktige temaene. Forfattere med innvandrerbakgrunn, som Zeshan Shakar, Shazia Majid, Hisham Zaman, Yohan Shanmugaratnam, Sumaya Jirde Ali, Gulraiz Sharif og Maria Navarro Skaranger kombinerer gjerne oppvekstskildringer med erfaringen å leve mellom to kulturer. Lars Saabye Christensens Beatles er blitt kalt romanen for etterkrigsgenerasjonen. Vigdis Hjorths allsidige forfatterskap rommer familiehemmeligheter og kvinneerfaringer. Edvard Hoem er blitt folkelesning gjennom historiske romaner. Karl Ove Knausgård gjør eget liv til en kamp.

Ved å beskrive erfaringene sine blir forfattere med innvandrerbakgrunn en del av den norske tradisjonen med å beskrive kulturkollisjon mellom det norske og det samiske, mellom bygdefolk og byfolk (Arne Garborg) og med å finne seg til rette i et moderne og teknologisk samfunn.

Ibsen. Henrik Ibsen er Norges mest berømte forfatter. Hans teaterstykker er i over hundre år satt opp over hele verden. Her er han i neon i Yokohama, Japan.

Foto: Kristoffer Rønneberg/NTB

Idrettskultur

Jan Eivind Myhre

Idretten tar stor plass i det norske samfunnet, i mediene og i mange folks dagligliv. Idretten er landets største folkebevegelse, og Norges idrettsforbund har om lag 1,9 millioner medlemmer, hvorav 1,6 millioner er aktive. De utgjør mer enn en tredel av befolkningen, kanskje halvparten, om vi ikke regner med de aller yngste og eldste.

Er nordmenn idrettsgale, på bekostning av andre virksomheter, som å ta seg av andre, arbeide eller drive med noe mer utviklende? Idrett inngår i det utvidede kulturbegrepet, heter det. De som ikke liker idrett, og spesielt ikke konkurranseidrett, mener at her i landet inngår kultur i det utvidede idrettsbegrepet. Men er nordmenn mer idrettsgale enn italienere (fotball og sykkel), belgiere (sykkel), finner (ishockey), amerikanere (amerikansk fotball og baseball), indere og pakistanere (cricket) eller alle andre når det gjelder fotball?

Det showet og den støyen som eliteidretten representerer, og som dessuten er pengedrevet, omfatter bare en bitteliten del av dem som driver idrett. Folk flest i Norge løper, spiller fotball, håndball eller volleyball, går eller står på ski, spiller golf eller tennis, løper orientering (en nokså sær og litt intellektuell idrett som nesten bare drives i Norden og Mellom-Europa), går på skøyter (også for spesielt interesserte) og driver en rekke andre idretter. I tillegg går mange på treningssenter. Folk flest er amatører og driver på av konkurranselyst, for det sosiale og for å holde seg i form. Dette er breddeidretten som 99 prosent utøver, enten organisert eller privat.

Til sammen finnes det 7900 vanlige idrettslag og 1400 bedriftsidrettslag. Innen breddeidretten er barneidretten gigantisk, og 12–13-åringene er de mest aktive. Norway Cup er en av verdens største fotballturninger for barn, med om lag 1500 lag som deltar hvert år. Barn trenes ofte av foreldre eller andre frivillige, men også barneidretten blir drevet stadig mer profesjonelt. Verdien av dugnadsarbeidet i idretten er anslått til 30 milliarder kroner årlig.

Tradisjonen for idrett er gammel. Vikingene blir av og til portrettert som idrettshelter, som Olav Tryggvason. Den moderne idretten kommer fra især tre kilder. Den ene er militærvesenet: En befolkning med god fysisk helse ga gode soldater. Den andre er yrkeslivet: Skogsarbeid ga gode skiløpere, og fiskenæringen produserte gode roere. Det har vært sagt at nordmenn ikke bare er født med ski på beina, men også med årer i nevene. Den tredje kilden er den engelske sporten, som la vekt på fritid, konkurranser og personlig utfoldelse. I dag brukes ordene sport og idrett om hverandre.

I det lange løp har det siste uttrykket fått dominere (unntatt i «tv-sporten») og utviklet seg til den profesjonelle publikumsidretten og til breddeidretten, representert av amatører. Profesjonaliseringen har gjort at klasseperspektivet delvis har forsvunnet. Idretten har blitt en yrkesvei også for folk med lite utdanning. Og idretten har gitt gutter med innvandrerbakgrunn en mulighet til å hevde seg (men foreløpig få jenter). Folkeidrettene ski og fotball drives i alle sosiale lag. Men fremdeles er enkelte idretter preget av over- og middelklasse (seiling, tennis), andre av arbeiderklasse (bryting, ishockey).

Idretten har også spilt en viktig rolle for nasjonsbyggingen, på samme måte som for eksempel litteraturen. Det gjelder både på elitenivå – norske toppidrettsfolk har frontet den norske nasjonen uansett idrett – og på massenivå – nordmenn går på ski!

Kvinnene stod lenge langt på vei utenfor idretten, men har erobret den, skanse for skanse. Først gjaldt det på mosjonsnivå, siden også i konkurranse- og eliteidrett. Norske kvinner er verdensmestere og olympiske mestere i langrenn, hopp, fotball, håndball, friidrett og flere andre grener. I Norges idrettsforbund er 41 prosent av medlemmene kvinner.

Idretten er virkelig en norsk folkebevegelse, og den har blitt viktigere på alle nivåer. Eliteidretten tar større plass, flere enn før deltar i konkurranser lokalt, og svært mange trener og mosjonerer på egen hånd eller med venner. Her blander idretten seg med den norske tradisjonen for friluftsliv. På alle arenaer er utøverne både yngre enn før og eldre enn tidligere. Idretten, i ordets vide mening, dekker hele livsløpet.

Fotball – den største idretten. Norway cup er en av verdens største fotballturneringer for barn og ungdom og arrangeres i Oslo i august hvert år. I 2022 var 1852 lag med fra 50-60 ulike land. Stadig flere jenter er med. Bildet viser vennskapskampen Norge mot Verden i 2023.

Foto: Beate Oma Dahle/NTB

22. juli 2011

22. juli-senteret

Terrorangrepet 22. juli 2011 er det største angrepet i Norge i fredstid. På denne dagen ble det begått politisk motivert, høyreekstremistisk terror mot Regjeringskvartalet i Oslo og mot AUF (Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon) sommerleir på Utøya i Hole kommune.

Dette terrorangrepet med to åsteder hadde som mål å destabilisere det norske demokratiet og spre frykt blant befolkningen. Bilbomben i Regjeringskvartalet og masseskytingen på Utøya har hatt og har fremdeles enorme menneskelige konsekvenser.

Angrepet i regjeringskvartalet ble gjennomført ved bruk av en bilbombe. Terroristen, Anders Behring Breivik, plasserte en hjemmelaget bombe ved Høyblokka, som da huset flere departement og statsministerkontorer, med intensjon om å gjøre stor skade på regjeringskvartalet. Bilbombens eksplosjon drepte 8 og skadet 9 personer livstruende, og mange hundre lever med andre former for skader.

Terroristen hadde planlagt terrorangrepet over flere år. Etter han plasserte bilbomben i regjeringskvartalet, kjørte han mot Utøya. På Utøya befant det seg 564 personer, de fleste var ungdommer. De var der for å være med på den tradisjonelle sommerleiren til AUF. Den fredagen var planlagt å være en spesiell dag med besøk av Gro Harlem Brundtland, tidligere statsminister for Arbeiderpartiet og forbilde for mange av ungdommene. Breivik hadde med seg skytevåpen som han benyttet i angrepet. Utkledd som politimann, og som han også identifiserte seg som for å få tilgang til Utøya, beveget terroristen seg på øya og skjøt og drepte 69 personer, 33 ble livstruende skadet, og mange hundre overlevende og etterlatte lever med psykiske og fysiske skader etter angrepet.

22. juli 2011 plasserte en terrorist en bombe uten regjeringsbygningen («Høyblokka») i sentrum av Oslo. Åtte mennesker ble drept og mange skadet.

Foto: Paal Audestad/Aftenposten/NTB

I timene mens terrorangrepet foregikk var det stor forvirring. Hva var det som skjedde og hvem var gjerningspersonen(e)? Tidlig ble det diskutert om terrorangrepet kunne være islamistisk terror og det var først etter pågripelsen av terroristen på Utøya at politiet med klarhet kunne meddele at terroristen var en etnisk norsk mann, og at angrepet var et høyreekstremt angrep. Terroristen begrunnet angrepet som et forsvar mot et politisk styrt og hemmelig «multikulturelt prosjekt», som han mente var ledet av Arbeiderpartiet. Han ønsket å ramme den demokratisk valgte Arbeiderpartiledede regjeringen og byråkrater på jobb for demokratiet, gjennom bombeangrepet i Regjeringskvartalet. Han angrep AUFs sommerleir for å strupe rekrutteringen til Arbeiderpartiet. Terroristen er sterkt muslimfiendtlig og kvinnefiendtlig. I 2012 ble Breivik dømt til 21 års forvaring - en dom som innebærer at varigheten kan forlenges så lenge man anser terroristen som en fare for samfunnet.

Flertallet i den norske befolkningen reagerte med å samles for å vise støtte for demokratiet og omsorg for de berørte. Mediene dekket folkesamlinger i rose- og fakkeltog, samlende taler ble holdt av kongen og statsministeren. Det norske folket valgte å stå sammen i møte med terror og en ung AUFers ord ble et mantra: «Når en mann kan skape så mye ondt – tenk hvor mye kjærlighet kan vi skape sammen».

Men terrorangrepet den 22. juli 2011 viste også at den norske beredskapen ikke var forberedt på terror og omfattende kriser. Det var frivillige som befant seg i nærheten av regjeringskvartalet og Utøya var noen av de første til å bedrive redningsarbeid. Privatpersoner i egne båter plukket opp ungdommer fra vannet og hentet andre som gjemte seg i fjellsprekkene. For å få klarhet i hvorfor beredskapen sviktet, ble det nedsatt et utvalg, Gjørv-kommisjonen, med mandat til å undersøke hva som skjedde 22. juli og å trekke lærdommer. Resultatet kom i en offentlig utredning, NOU 2012: 14. I 2022, 11 år etter angrepet, oppnevnte Regjeringen også Ekstremismekommisjonen med mandat til å bidra til å forebygge radikalisering og ekstremisme, publisert som NOU 2024:3.

I årene etter terrorangrepet har formidling om og forebygging av høyreekstremisme blitt viktig. Utdanningsinstitusjoner, som skoler og sentere, underviser om 22. juli og politiet jobber strategisk med å avdekke antidemokratiske miljøer. I 2015 ble 22. juli-senteret, som i dag er et minne- og læringssenter, etablert på initiativ av Nasjonal støttegruppe etter 22. juli og AUF. I 2020 ble 22. juli del av læreplanen i den norske skolen og alle elever skal lære om terrorangrepet. Denne satsingen er med på å minske faren for nye terrorangrep i Norge.

Etter bombingen i Oslo sentrum, dro terroristen til sommerleiren til Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) på Utøya i Tyrifjorden og skjøt og drepte 69 personer. Bildet viser minnesmerket «Lysningen» med navn og alder på de drepte.

Foto: Torstein Bøe/NTB