Del 1 – Statsborgerskapet

Hva betyr det å være norsk statsborger? Er det noe som blir annerledes fra å ha opphold i Norge til å bli norsk statsborger? Svarene kan variere fra hvem man snakker med, men enkelte ting forandrer seg for alle. Vi tar på oss «statsborgerbrillene» og tar en titt på det norske samfunnet.

Statsborgerskapsseremoni . Glade mennesker har møtt opp til markering av nytt statsborgerskap i Møre og Romsdal fylke 22. mai 2022.

Foto: Statsforvalteren Møre og Romsdal

Det norske statsborgerskapet

Lucy Furuholmen og Benedikte Moltumyr Høgberg

Statsborgerskap er viktig for de fleste mennesker. Den norske Høyesterett har sagt at statsborgerskapet er «et grunnleggende rettslig, sosialt og psykologisk bånd, som kan være av avgjørende betydning for et menneskes identitet og utvikling gjennom hele livet, fra fødsel til død».

Høyesterett sier her at statsborgerskapet betyr noe for en persons juridiske rettigheter og plikter, men ikke bare det. Statsborgerskapet har også stor betydning for vår identitet og personlige utvikling. Sammenhengen mellom statsborgerskap, personlighet og identitet kan vise seg på mange måter. Men hva betyr det å være norsk statsborger i motsetning til statsborger av et annet land? Det kan være vanskelig å svare på disse spørsmålene. Og kanskje finnes det ingen enkle svar.

Formelt innebærer statsborgerskapet en tilknytning til ett bestemt land fremfor andre land. Den som ikke er statsborger, kan også føle tilhørighet til Norge, men statsborgerskapet kan ofte knytte en person sterkere til landet personen blir borger av. Statsborgerskapet gir en varig relasjon mellom stat og borger. Det står i motsetning til det å komme til Norge for å bo her en kort periode fordi man for eksempel skal studere, jobbe eller besøke familie.

Det norske statsborgerskapet har nå etablert et slikt varig bånd mellom deg og staten Norge. Statsborgerskapet gir deg rettigheter i Norge. Som norsk statsborger trenger du for eksempel ikke lenger oppholdstillatelse. Du har nå lovlig opphold fordi du er statsborger. Båndet mellom deg og Norge gir deg også flere andre rettigheter og dessuten noen plikter. Rettighetene og pliktene som følger med statsborgerskapet, utgjør nå de rettslige båndene mellom staten og deg som borger.

NYE STATSBORGERE. Bildet viser en gruppe nye statsborgere fra Stange kommune. Seremonien ble holdt i Terningen Arena i Elverum 21. oktober 2023. I løpet av året fra august 2022 til august 2023 fikk Innlandet fylke 1550 nye statsborgere fra 88 forskjellige land. De var bosatt i 45 av Innlandets 46 kommuner.

Foto: Statsforvalteren Innlandet

Hvilke rettigheter gir statsborgerskapet?

Rett til innreise

Som norsk statsborger har du en rett til å komme inn i Norge. Alle som kommer til grensen og kan dokumentere at de har norsk statsborgerskap, skal slippe inn i landet. Dersom det oppstår en nødssituasjon, for eksempel en ny pandemi, kan staten nekte utlendinger innreise. Norske statsborgere kan settes i karantene ved innreise dersom myndighetene er redde for at noen er smittet med en farlig sykdom, men myndighetene kan ikke nekte norske statsborgere å reise inn i landet.

Rett til opphold

Som norsk statsborger har du rett til å oppholde deg og bo i Norge, og du kan ikke bli utvist. Utvisning betyr at man må forlate landet og får forbud mot innreise på et senere tidspunkt. Norske statsborgere har også et vern mot utlevering til andre land som ønsker å tiltale norske statsborgere for straffbare forhold. Norske borgere kan likevel utleveres til land i Norden og EU dersom de har gjort noe straffbart og det reises straffesak i et av disse landene.

Alle med lovlig opphold i Norge har bevegelsesfrihet og kan fritt bevege seg og bosette seg innenfor grensene til Fastlands-Norge. Bevegelsesfrihet betyr også at du har frihet til å reise ut av Norge. Myndighetene kan likevel nekte deg utreise hvis du mistenkes for straffbare forhold, eller hvis du må avtjene verneplikt i Forsvaret.

Særlige regler for Svalbard

På Svalbard er reglene for bevegelsesfrihet og bosetting annerledes enn for Fastlands-Norge. For å reise til Svalbard må man ha med seg pass eller andre gyldige reisedokumenter, selv om man reiser med fly fra Oslo eller Tromsø og er norsk statsborger. Svalbard er en del av Norge, men Svalbard er ikke er en del av Schengen-samarbeidet i EU. Svalbard er et helt spesielt område og Norge har en avtale med nesten alle land i verden (Svalbardtraktaten) om at de landene som har skrevet under på avtalen, har like rettigheter til å oppholde seg og drive næring, jakt og fiske på Svalbard. Heller ikke utlendingslovens regler gjelder på Svalbard. Det betyr at utenlandske statsborgere fra land som har skrevet under Svalbardtraktaten, ikke trenger norsk oppholdstillatelse for å kunne bo og oppholde seg der eller for å jobbe med jakt og fiske på Svalbard. Mange av de rettighetene man ellers har i norsk lovgivning, gjelder imidlertid ikke for Svalbard, heller ikke for norske statsborgere. Mangelen på rettigheter og det tøffe været gjør det vanskelig å bo og leve på Svalbard for de aller fleste.

Pass. Passet dokumenterer at du er norsk statsborger. Det kan brukes som personlig identifikasjon innenlands og på reise til utlandet. De fleste europeiske land har valgt å ha rødt som farge på passet. Foto: Per Olav Walmann/Neue Design Studio

Rett til pass og identitetsdokumenter

Som norsk statsborger har du rett til pass og nasjonalt identitetskort (ID-kort), men du må betale for dette. Det nasjonale ID-kortet kan du få enten med reiserett eller uten reiserett. For å få pass og nasjonalt ID-kort må du selv møte opp på ditt lokale politikontor og vise frem dokumentasjon som viser at du er deg.

Passet og ID-kortet er gyldige identitetsdokumenter i Norge. Pass eller nasjonalt ID-kort er nødvendig for at du skal få tilgang til flere viktige samfunnsfunksjoner. For eksempel må du kunne dokumentere identiteten din for å få førerkort, bankkort og opprette BankID. Uten pass eller ID-kort får man heller ikke kjøpe fast eiendom, ta opp banklån eller jobbe i yrker som krever politiattest. Utlendinger med oppholdstillatelse i Norge har på visse vilkår krav på reisebevis, utlendingspass og nødpass fra norske myndigheter, men disse har ikke samme status og varighet som det norske passet.

Passet og ID-kortet med reiserett er gyldige reisedokumenter over landegrenser. ID-kort med reiserett kan du bruke i stedet for pass når du reiser i land som er en del av Schengen-samarbeidet i EU. Passet gir innreiserett til flere andre land uten at du trenger å søke om visum. Det norske passet gir visumfrihet til mange land, men bare for en begrenset tidsperiode. Norsk pass er regnet som et av verdens mest «ettertraktede» pass. Passet sikrer visumfrihet til mange land, og dermed slipper du en lang søknadsprosess før reisen, og når du kommer frem til flyplassen i utlandet, slipper du ofte lange prosedyrer. At passet gjør det lettere å reise rundt i verden, er en frihet mange setter høyt. På nettsidene til regjeringen finner du mer informasjon om hvilke land som er en del av Schengen-samarbeidet, og hvilke land du trenger visum til, og når.

I tillegg til at passet gjør det lettere å reise over landegrensene, har passet en egenverdi som dokument. Mange ser på passet som selve «beviset» på at de er statsborgere. Det norske passet viser for omverdenen at du nå er norsk.

Stemmerett. Det norske statsborgerskapet gir både rettigheter og plikter. En av de viktigste rettighetene er stemmerett ved valg til Stortinget. På valgdagen stemmer man ved å møte opp i det lokalet som står oppført på valgkortet. Valgkortet kommer i posten i god tid før valgdagen.

Foto: Sturlason AS Polyfoto

Stemmerett ved stortingsvalg

I Norge holdes stortingsvalg hvert fjerde år. Som norsk statsborger har du rett til å stemme ved stortingsvalget. I Grunnloven står det at «norske borgere som har fylt 18 år eller fyller 18 år i det året valgtinget holdes», har stemmerett ved valg til Stortinget. Lokale valg av kommunestyre og fylkesting holdes også hvert fjerde år, men der kan personer som har bodd lenge i landet, ha stemmerett uten å være norske statsborgere.

Gjennom stemmeretten kan du delta i og påvirke de politiske prosessene i Norge. Du har mulighet til å påvirke politikken som gjelder din hverdag, ved å stemme på det partiet du er mest enig med. Som norsk statsborger har du også rett til å stille til valg som stortingsrepresentant. Det står i Grunnloven at hvis du blir valgt inn på Stortinget, har du plikt til å ta imot oppgaven som folkevalgt.

Rett til å ha visse stillinger

Noen stillinger krever at du har norsk statsborgerskap. Grunnloven bestemmer for eksempel at du må være norsk statsborger for å være medlem av regjeringen. Man må også være norsk statsborger for å bli utnevnt i det vi kaller «embeter». Et embete er for eksempel noen stillinger ved statsministerens kontor eller andre høytstående stillinger i staten. Norsk statsborgerskap er også et krav for å kunne jobbe som dommer i domstolene. Det finnes også noen andre stillinger som krever norsk statsborgerskap.

Rett til arbeid og sikkerhetsklarering

Som norsk statsborger har du rett til å arbeide i Norge uten ekstra arbeidstillatelse. Du kan nå søke ethvert arbeid. Noen stillinger krever likevel at du i tillegg har sikkerhetsklarering fra norske myndigheter. En sikkerhetsklarering betyr at du har fått godkjenning til å se og behandle viktig og hemmeligstemplet («sikkerhetsgradert») informasjon av betydning for Norge. Dette kan være aktuelt i stillinger i Forsvaret og i andre offentlige og private virksomheter som er underlagt forsvarsloven. I noen få tilfeller kan også utlendinger sikkerhetsklareres.

Rettigheter etter EØS-avtalen

EØS-avtalen er en avtale som Norge har med EU-landene, og som gir Norge tilgang til en del av EUs indre marked uten at Norge er medlem av EU. EUs indre marked sikrer fri flyt av varer, kapital, personer og tjenester over landegrensene i Europa. Som norsk statsborger er du omfattet av EØS-avtalen. Du har derfor rett til å bosette deg, drive næring, søke arbeid eller drive økonomisk virksomhet i EØS-området. I tillegg til den alminnelige retten til fri bevegelighet av personer som gjelder i EØS-området, er du også omfattet av EUs unionsborgerdirektiv. Direktivet gir deg rett til å reise i EUs medlemsland og til å etablere deg der, enten alene eller sammen med familien, på visse vilkår.

Sosiale tjenester

For å få tilgang til de fleste velferdsytelser i Norge trenger du bare å ha lovlig opphold. Enkelte ytelser krever likevel at du har norsk statsborgerskap. Hovedregelen er at for å få utdanningsstøtte fra Lånekassen må du være norsk statsborger. Også utlendinger kan gis rett til utdanningsstøtte, men da må de ha en arbeidstilknytning eller en annen særlig tilknytning til Norge.

Private avtaler og selskapsvedtekter

Noen private avtaler krever at man er statsborger. Private foreninger eller organisasjoner kan stille krav om at man må ha norsk statsborgerskap for å være medlem. Norsk statsborgerskap kan også kreves for å kunne representere et selskap utad. Det må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle om private har lov til å stille krav om statsborgerskap i disse tilfellene, eller om dette er ulovlig forskjellsbehandling. Statsborgerskap kan også være et vilkår for å drive visse næringer, for eksempel for å leie ut boliger. Et annet eksempel på at statsborgerskapet har betydning, er at det gir mulighet til å representere Norge i idrett.

Rett til konsulær bistand i utlandet

Som norsk statsborger kan du ha rett til hjelp fra norske myndigheter dersom du er i utlandet og trenger hjelp. Utgangspunktet er at det bare er norske statsborgere som har krav på beskyttelse fra norske myndigheter. Utenrikstjenestens oppgaver er blant annet å gi norske statsborgere og norske selskaper råd og bistand i utlandet. Norge har også vedtatt internasjonale avtaler som sikrer statsborgere rett til diplomatisk beskyttelse og konsulær bistand. Norske myndigheter gir bistand gjennom de norske utenriksstasjonene, konsulatene, faste delegasjoner eller andre utenriksrepresentasjoner.

Hvilken hjelp man kan få av norske myndigheter, avhenger av den enkeltes situasjon og hva slags sak det er tale om. Man kan få bistand i akutte saker som for eksempel ulykker, sykdom, dødsfall, tyveri og arrestasjoner og i ikke-akutte saker som utstedelse av pass og utføring av vigsler. I akutte situasjoner kan norske myndigheter gi hjelp til å skaffe en lokal advokat eller tolk, sette statsborgeren i kontakt med familie eller venner i Norge og eventuelt tilrettelegge for hjemreise til Norge.

Norske myndigheter er ikke rettslig forpliktet til å yte den bistanden du selv mener du trenger. Retten til bistand fra norske myndigheter betyr heller ikke at norske myndigheter skal dekke utgiftene dine. Du kan heller ikke kreve at myndighetene henter deg hjem fra farlige eller konfliktfylte situasjoner, men du kan kontakte norske myndigheter for å be om hjelp. Myndighetene vil da vurdere om de kan hjelpe deg, og i så fall hvordan de kan klare det.

Verneplikt. I Norge har alle statsborgere plikt til å avtjene verneplikt, både jenter og gutter.

Foto: Frederik Ringnes/Forsvaret

Hvilke plikter gir statsborgerskapet?

Som norsk statsborger har du fått flere rettigheter. Men du har også fått noen plikter. Den viktigste plikten du har overfor staten, er å respektere landets lover og regler. Selv om dette gjelder for alle som oppholder seg på norsk territorium, aksepterer du som fullverdig medlem av Norge å følge de reglene som gjelder i Norge. Denne lojalitetsplikten er regnet som en grunnleggende del av statsborgerskapets innhold.

I mange land mener man at «en god samfunnsborger» er den som følger lojalitetsplikten og setter seg inn i samfunnsspørsmål slik at man har et faktagrunnlag for å mene noe om det man skal stemme over ved valg. I flere land diskuteres det også om det å stemme ved nasjonale valg bør være en plikt. I Norge er det ingen rettslig plikt å bruke stemmeretten eller bidra i samfunnsdebatten, men det er bra at flest mulig sier sin mening gjennom valg og debatter. Videre finnes det mange meninger i Norge om hva som gjør folk til gode samfunnsborgere. Det finnes det ikke et fasitsvar på.

Staten har såkalt personaljurisdiksjon over deg, også når du befinner deg i utlandet. At staten har personaljurisdiksjon, betyr at staten har adgang til å straffe norske statsborgere for handlinger de har begått i utlandet dersom handlingene også var straffbare i det landet handlingene ble begått. Noen alvorlige forbrytelser kan man straffes for selv om de er lovlige i det landet man var i da man utførte handlingen. Drap er et eksempel på en handling som norske myndigheter kan straffe egne borgere for, uansett hvor i verden drapet ble begått.

Som norsk statsborger har du verneplikt fra det året du fyller 19 år. Verneplikten gjelder til utgangen av året du fyller 44 år, og forutsetter at du er skikket til tjeneste i Forsvaret. Verneplikten betyr at du må avtjene tid i Forsvaret, og at du må beskytte landet i en krigs- eller nødssituasjon. Plikten man har som norsk borger til å verne om landet, står i Grunnloven. Dersom Norge kommer i krig, eller når krig truer, kan myndighetene utvide verneplikten til å gjelde alle fra 18 til 55 år. Myndighetene kan også bestemme at vurderingen av hvem som er skikket til tjeneste, gjøres på andre måter enn det som ellers gjelder, at norske statsborgere som befinner seg i utlandet, skal innkalles, og at det innføres reiseforbud fra Norge.

Dobbelt statsborgerskap

Fra år 2020 ble det tillatt for alle å ha flere statsborgerskap i Norge, men også før dette var det mange som hadde dobbelt statsborgerskap. Nå kan du lovlig beholde ditt opprinnelige statsborgerskap i tillegg til ditt norske. Du må undersøke om landet du opprinnelig var statsborger av, også tillater flere statsborgerskap.

Å ha flere statsborgerskap kan få betydning i noen tilfeller. Du har for eksempel rett til å stemme ved valg i flere land. Dersom ditt andre statsborgerskap er i et EU-land, har du også rett til å stemme ved Europaparlamentet.

Flere statsborgerskap kan få betydning for avtjening av verneplikt. Som dobbelt statsborger kan det hende at du må avtjene verneplikt i to land. Dersom du er eller har vært statsborger i et land Norge er i krig med, er du fritatt for tjeneste i Forsvaret. Du blir også fritatt fra verneplikt i Norge hvis du er statsborger av et annet land og det finnes en avtale med ditt statsborgerland som er til hinder for at du kan avtjene verneplikt i Norge.

Som nevnt kan du ikke utleveres fra Norge når du er norsk statsborger. Hvis landet som ber om å få deg utlevert, er landet du også er statsborger i, må norske myndigheter nekte å utlevere deg til ditt andre statsborgerland.

Med flere statsborgerskap har du som utgangspunkt rett til å motta konsulær bistand og diplomatisk beskyttelse fra flere land. Men dersom du befinner deg i et av landene hvor du har statsborgerskap, har norske myndigheter mindre mulighet til å hjelpe deg. Når du befinner deg i et annet land hvor du også er statsborger, er det det andre landets ansvar å beskytte deg mens du oppholder deg der.

Kan man miste det norske statsborgerskapet?

Hovedregelen er at du ikke kan miste det norske statsborgerskapet når du først har fått det. Dersom du beholder ditt opprinnelige statsborgerskap i tillegg til det norske, kan du likevel miste det norske statsborgerskapet i noen helt ekstraordinære situasjoner.

Myndighetene har mulighet til å tilbakekalle statsborgerskapet hvis det skjedde en alvorlig feil da du fikk statsborgerskapet som du selv er ansvarlig for. Loven sier at statsborgerskapet kan tilbakekalles dersom den som søkte om statsborgerskapet mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller holdt tilbake opplysninger som har vært av vesentlig betydning for myndighetenes vedtak om å innvilge statsborgerskap. Det betyr at dersom den som søkte om statsborgerskapet med vilje har gitt feil opplysninger til myndighetene om for eksempel sin identitet, sitt opprinnelige hjemland eller sine familieforhold, eller ikke har fortalt om forhold som er viktige for muligheten for å få statsborgerskap, kan myndighetene tilbakekalle statsborgerskapet. Det skal likevel mye til, og de uriktige opplysningene må ha hatt en vesentlig betydning for vedtaket om statsborgerskap.

Man kan også miste statsborgerskapet hvis man er med på noen svært alvorlige straffbare forhold eller utfører handlinger som er i strid med grunnleggende nasjonale interesser. Det handler ikke om vanlige straffbare handlinger, men handlinger som skader Norges livsviktige interesser, terrorhandlinger, krigsforbrytelser, folkemord eller forbrytelser mot menneskeheten. Det handler med andre ord om helt ekstraordinære alvorlige situasjoner, og for å kunne miste det norsk statsborgerskapet må man uansett ha et annet statsborgerskap å falle tilbake på.

Avslutning

Statsborgerskap kan bety så mangt. Og det kan bety litt forskjellige ting for forskjellige mennesker. Det kan åpne nye dører. Det kan skape trygghet og ro. Det kan gi følelsen av samhørighet og bidra til forståelse av egen identitet. Alle disse følelsene og opplevelsene er viktige. I tillegg utgjør også statsborgerskapet et rettslig bånd mellom staten og individet med gjensidige plikter og rettigheter. Det norske statsborgerskapet har nå etablert en formell og varig tilknytning mellom deg og Norge.

Menneskene som bor her, hvem er vi?

Marta Bivand Erdal

Hvem vi er kan også være et spørsmål om hva slags utdanning vi har, eller at vi har forskjellige jobber. Vi kan dessuten se på hvem vi er til sammen, ut fra forskjeller og likheter i det som synes: hårfarge, høyde og alt ved utseendet vårt. Vi kan også tolke spørsmålet «hvem er vi?» som at det handler om usynlige sider ved oss som mennesker, som tro og livssyn, verdier og menneskesyn. Hver av oss vil være både lik og forskjellig andre mennesker i Norge som enkeltpersoner.

Men spørsmålet «hvem er vi?» kan også forstås kollektivt . Da handler det om hvordan vi kan omtale et felles «vi», om hvordan man beskriver befolkningen i Norge som et fellesskap. Fra slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet og videre har innvandringen til Norge fra land utenfor Europa blitt viktigere. Dermed har også måter å snakke om hvem menneskene som bor i Norge er, sakte forandret seg.

At befolkningen i Norge er heterogen , betyr at vi er forskjellige, men også har mye til felles. Men det er ikke noe nytt. Lenge ble livene til ulike minoriteter i Norge ignorert og undertrykket. Men i dag hører vi fortellinger fra mennesker om deres erfaringer med det å ha vært «annerledes» i det norske samfunnet i nær fortid. Dette gjelder våre nasjonale minoriteter (kvener/norskfinner, jøder, skogfinner, romer og romanifolk/tatere) og de samiske urfolkene. Men det er ikke minst fortellinger om kjønn, likestilling og familie, om økonomi, om tro og livssyn og om regional tilhørighet i Norge.

Å være nordlending i Oslo på 1960-tallet betydde for eksempel at man kunne risikere å bli sett ned på. Derfor forandret mange nordlendinger dialekten sin for å «passe inn». Det var også innvandrere i Norge før 1960-tallet, selv om de var færre og oftere kom fra nabolandene. Men også de bidro til å styrke mangfoldet og til at man måtte tenke nytt om forskjeller og likheter innad i fellesskapet i det norske samfunnet, og hvordan man kunne snakke om dem. Dette speiles konkret i dag i hvilke navn vi finner i fortellinger og eksempler i barnas skolebøker. Før brukte skolebøkene mer «Ola og Kari Nordmann» som eksempler. I dag leser skolebarn fortsatt om Ola og Kari, men også om Fatima og Ánte, Maria, Marie og Maryam.

I denne teksten skriver jeg om hvordan vi forteller om og beskriver hvem befolkningen i Norge i dag er – om norsk demografi. Utgangspunktet er dette spørsmålet: Hvordan kan man som ny statsborger tenke om sin plass i dette sammensatte norske fellesskapet?

17. mai . Barnetog med elever fra skoler fra hele Oslo på 17. mai på Slottsplassen i Oslo. Norske barn med familiebakgrunner fra ulike deler av verden er sammen med og feirer den norske grunnloven og nasjonaldagen.

Foto: Heiko Junge/NTB

Norsk demografi

Demografi – befolkningsbeskrivelse – er faget som forsøker å forstå og forklare når, hvordan og hvorfor befolkningers størrelse vokser og minker. Da er det også viktig hvordan vi snakker om forskjeller og likheter innad i befolkninger. Her handler norsk demografi om fortellingen om de menneskene som sammen er befolkningen i Norge. Denne befolkningen – og særlig statsborgerne – er på mange måter det norske demokratiet.

Som statsborgere har vi stemmerett ved både lokalvalg og valg til Stortinget. Det siste er den mest konkrete måten vi som enkeltmennesker utgjør det norske demokratiets menneskelige grunnlag på. Sammen, som befolkningen i Norge, som statsborgere, utgjør vi det politiske fellesskapet som staten bygger på. Uten menneskene så ville landskapet bestått, men noe land i betydning nasjonalstat ville det ikke vært. Så menneskene som bor her, vi utgjør befolkningsgrunnlaget for staten Norge og for det norske demokratiet.

Med dette som utgangspunkt kan vi se nærmere på hvordan vi snakker om hvem menneskene som bor i Norge, er. Vi kan også spørre: Hvem er det som beskriver oss? Og hvorfor gjør de det? Aller først går jeg inn på hvor mange mennesker vi er i Norge, og hvor vi bor.

Der ingen skulle tru at nokon kunne bu

Tv-serien Der ingen skulle tru at nokon kunne bu , produsert av NRK, ble landskjent for hvordan den tok for seg de mest utenkelige stedene hvor nordmenn bor – i bratte fjellskrenter og langs isolerte fjordarmer. Befolkningen i Norge bor spredt, langs hele kysten, langs fjordene, i dalene og i innlandsområder som ikke er høyfjell. De fleste i Norge bor i tettsteder og byer. Ganske få bor i områder som er tynt befolket – det man kaller «grisgrendte strøk». FN definerer byer som områder med flere enn 20 000 innbyggere. I dag er det ingen konkret definisjon på byer i Norge (og Norden), men i stedet bruker man «tettsted», som er definert som et sted med flere enn 200 mennesker. Dermed bor mange i Norge i det som andre steder i verden ville sees på som bygder.

Storbyene i Norge er i global sammenheng ikke så store. Den eneste regionen med over en million innbyggere er Stor-Oslo, og den inkluderer dessuten flere av nabokommunene til Oslo. Byene i Norge, slik som mange steder i verden, er i vekst. Mange flytter fra mindre steder til større steder for å studere og jobbe eller på grunn av familie og partnere.

Små kommuner i Norge kjemper ofte mot fraflytting, mens folk på større steder opplever et presset boligmarked med høye priser. Noen små steder opplever både utvandring av unge og innvandring fra andre steder i Norge og fra utlandet. Slik blir lokalbefolkningen rundt om i landet sammensatt. De fleste steder i Norge er befolkningen sammensatt. Noen har bodd der hele livet, andre flyttet fra nabokommunen, noen fra motsatt kant av landet og noen fra andre land.

Personer med innvandrerbakgrunn bor over hele landet. Det kan være fordi de først ble bosatt der som flyktning, at de bosetter seg der det er arbeid og studieplasser – akkurat som nordmenn flest – eller fordi de ønsker nærhet til familie og venner. Bildet er sammensatt også med tanke på hvor personer med bestemte landbakgrunner bosetter seg i Norge, og det er stor variasjon. Blant kommunene med høy andel innvandrere er både Båtsfjord og Oslo. I Båtsfjord i nord bor det ikke så mange mennesker, og dermed kan relativt få innvandrere utgjøre en stor andel av befolkningen.

Utvandring. Emigrantskipet «Montebello» i mai 1903 ved Rådhusbgryggene i Oslo. Mellom 1820 og 1920 regner man at omkring 800 000 mennesker utvandret fra Norge til Amerika.

Foto: Anders Beer Wilse/Norsk Folkemuseum

Enten man er innvandrer selv, har innvandrerbakgrunn eller ikke, formes livet i Norge i stor grad av hvor i landet vi tilbringer hverdagene våre. Det lokale kommer til utrykk både i klima og temperatur. Innlandet og Vestlandet, Nord-Norge og Sørlandet har sine særpreg, og også innenfor disse regionene er det store lokale forskjeller. De lokale variasjonene avgjør for eksempel om det er mulig å fungere uten bil eller ikke, og om fergeturer og tunneler er en stor del av en vanlig uke eller knapt merkbart. Dette påvirker også om de viktigste politiske sakene lokalt er reisetid til fødestuen, regulering i fiskerinæringen, forvaltning av rovdyr eller hvordan kollektivtransporten organiseres.

Resten av denne teksten dreier seg mye om befolkningen i Norge med særlig blikk på innvandrerbakgrunn som del av norsk demografi, men den kunne også ha dreid seg om striden mellom distriktene og hovedstaden, altså mellom sentrum og periferi . Eller man kunne tatt et generasjonsperspektiv: Folk flest lever lenger i dag, og vi opplever begynnelsen på en «eldrebølge» der en stadig større andel av befolkningen blir eldre, mens andelen ungdommer synker. I utkantkommuner som fraflyttes, er det også en særlig stor andel eldre. I årene som kommer, vil også andelen eldre med innvandrerbakgrunn vokse. Både sentrum–periferi-perspektivet og generasjonsperspektivet er relevant når vi ser på den norske befolkningen med et særlig blikk på folk med innvandrerbakgrunn.

Når media forteller om befolkningen

I media kan vi finne ulike omtaler av individer og grupper, lokalsamfunn og befolkningen i Norge generelt. Formålet med beskrivelsene varierer fra sak til sak: Ønsker man å skille mellom ulike individer eller grupper i Norge? Handler det om Oslo-området, om lokalpolitiske konflikter eller gladsaker? Sammenligner man folk i Norge med folk i andre land? Hvordan norske medier forteller om personer med ulike typer innvandrerbakgrunn, varierer og endrer seg over tid.

Det har vært og er fremdeles debatt om hvordan man bør omtale folk som bor i Norge, dem med og dem uten innvandrerbakgrunn, og hvorfor og når man gjør det. Måten personer med og uten innvandrerbakgrunn omtales på i ulike saker varierer også: fra deltakelse i lokalvalg til representasjon i kommunestyrer eller departementer, fra fotballkarrierer og kulturpriser i det store utland, til kriminalitet, fattigdom og utenforskap i det norske samfunnet.

Noen ganger kan informasjon om landbakgrunn være relevant for saken det skrives om, andre ganger er dette uklart. Når media gir informasjon om landbakgrunn, er det stor risiko for at det kan tolkes på forskjellige måter og tillegges ulik betydning. Ofte vet hverken media eller vi som lesere hvilken bakgrunnsinformasjon som er relevant i en sak, eller hvordan. På den andre siden er det legitimt at media i et demokrati med ytringsfrihet forsøker å beskrive hvordan menneskene i mediesaker kan plasseres, som del av den norske befolkningen. Det innebærer at media forsøker å belyse hvem menneskene er, og hva det eventuelt har å si.

Her er det ofte en «elefant i rommet» – altså noe helt åpenbart som er vanskelig å forholde seg til, og som man gjerne forsøker å unngå å si høyt. Det handler på den ene siden om en balansegang der man ikke ønsker å stigmatisere bestemte grupper i befolkningen basert på familienes opprinnelsesland. På den andre siden handler det om at det norske språket ikke har spesielt gode og presise måter å beskrive ulike typer tilhørighet til Norge familiært på. Den måten variasjon i tilknytning til Norge vanligvis snakkes om, er gjennom geografisk opprinnelse innad i Norge eller gjennom bestemte typer minoritetsbakgrunn. For eksempel snakker man om en person som er fra et lite sted nær Førde, en med samisk bakgrunn, eller en med «etnisk minoritetsbakgrunn».

Betegnelsen «etnisk minoritet» på norsk brukes omtrent utelukkende om personer med « synlig innvandrerbakgrunn» og ofte i kontrast til «majoritetsbefolkningen». «Majoritetsbefolkningen» defineres ikke nærmere, men det er en antakelse om hvithet og flere norskfødte familieledd bakover i tid. Men når man deler befolkningen i to: i en gruppe som kalles «etnisk norske», og en annen som kalles «etniske minoriteter», utelater man mange som ikke passer inn i den ene eller den andre. En slik todeling tar heller ikke hensyn til at den norske befolkningen også rommer veldig mange andre sammensatte bakgrunner enn synlig og usynlig innvandrerbakgrunn.

Hvordan man tolker beskrivelser av den norske befolkningen i norske aviser eller på tv, ikke minst av innvandrerbefolkningen, kommer an på hvem man er: mor til et barn som har opplevd rasistiske kommentarer? En ny statsborger? Barnebarn av en som innvandret fra Marokko på 70-tallet? IT-ingeniør som har flyttet fra India til Norge i jobbsammenheng? En av landets mange innbyggere med polsk bakgrunn? En som aktivt omfavner de mulighetene demokratiet og rettsstaten gir individet?

Innvandrerbakgrunn i Norge kan bety mange ting. Betydningen kan komme an på hvem i familien som innvandret, hvor de kom fra, og når dette skjedde. Dette handler også om bakgrunnen for at migrasjonen fant sted: Noen har flyktet fra krig, andre fant kjærligheten, noen søkte drømmejobben, andre et verdig arbeid. For noen var Norge drømmen, for andre ble det bare sånn at de endte opp her.

Når mediene nevner at en «norsk statsborger» var involvert i en hendelse, risikerer de kritikk fra aktører med forskjellig agenda. Kritikken kan handle om at media ikke gir nok informasjon om hvem dette «egentlig» handler om. Bakteppet er dilemmaene om hvordan vi forteller hvem vi er , og hvordan vi dermed snakker om hverandre . Kanskje er det også slik at det norske språket litt for langsomt utvikler gode, presise og samtidig rause beskrivelser av det mangfoldet som finnes i befolkningen.

Forandring og kontinuitet. Fra Kjøpmannsgata i Trondheim, hvor gamle og nye fasader møtes. Det speiler den endringen som det norske samfunnet går gjennom over tid.

Foto: Espen Bratlie/Samfoto/NTB

Fødeland blant norske statsborgere

Vi finner også beskrivelser av befolkningen i offentlige dokumenter. Statistisk sentralbyrå (SSB) er en faglig uavhengig institusjon og den sentrale myndigheten for offisiell statistikk i Norge. SSB har siden 1876 hatt ansvaret for å holde oversikt og fortelle om befolkningen og dens sammensetning. Derfor er det interessant å se på hvordan SSB har valgt å omtale sammensetningen av befolkningen over tid.

SSBs statistikk bruker både fødeland og statsborgerskap. Fødeland er tatt med fra 1865 i SSBs tall, og senere kom også statsborgerskap. Fødeland kan noen ganger være viktig fordi når man blir norsk statsborger, så telles man med i gruppen «norske statsborgere». Ved å se på fødeland, kan man dermed si noe om bakgrunnen til norske statsborgere som er født i andre land, og deres barn.

SSB oppdaterer sine definisjoner slik det er nødvendig, i takt med at befolkningen de skal telle, endrer sammensetning. Slike justeringer kan også skyldes geopolitiske endringer. Gjennom den kalde krigen og frem til 2008 delte SSB verden inn i «Vesten og resten», men etter hvert som det skjedde endringer i Europa og resten av verden, ble det klart at dette ikke var noen god todeling. Det å bruke «ikke-vestlig» som definisjon opplevdes dessuten som utdatert og upresist i 2008.

Da mangfoldet i befolkningen økte, fulgte SSB opp med nye uttrykk som erkjenner dette mangfoldet. Dette vises helt konkret ved at SSB kun beskriver personer som selv har innvandret til Norge som «innvandrere». Personer som har to foreldre som har innvandret, men selv er født i Norge, beskrives aldri som «innvandrere», men tas isteden med i kategorien «norskfødte med innvandrerforeldre».

Hvordan man bør omtale mennesker som er født i Norge og har en forelder født i utlandet og en forelder født i Norge, eller som har en eller flere utenlandsfødte besteforeldre, er et viktig spørsmål. Men dette spørsmålet politiseres lett og skaper ofte debatt med høy temperatur og mye følelser. Det er også slik at stadig flere i Norge tilhører den delen av befolkningen som har en migrasjonshistorie i sin bagasje, uten at de selv er innvandrere. I noen sammenhenger brukes da den vide betegnelsen «innvandrerbakgrunn» for å snakke om at det er noen røtter utenfor Norge etter hvert som det nok også er flere viktige røtter i Norge.

Folketelling og innvandrerbakgrunn

I noen land holder man folketellinger. På engelsk heter folketelling «census», som er et ord lånt fra latin. Noen kjenner historier om folketellinger fra fortiden, slik som da romerne holdt en folketelling som man kan lese om i juleevangeliet i Bibelen. Stater og myndigheter har til alle tider ønsket å ha oversikt over hvem som bor i de områdene de styrer. Også i Norge hadde man folketellinger allerede fra 1769. Kirkebøkene er også en god kilde til informasjon om befolkningen fordi de inneholder detaljer om dåp, konfirmasjon, ekteskap, begravelser og (til dels) flytting. I dag har vi god informasjon om innbyggerne i offentlige registre, som kan brukes både til offentlig planlegging og i forskning.

I land hvor man fortsatt har reelle folketellinger av befolkningen, som for eksempel i Storbritannia, justerer man definisjonene på forskjellige typer innvandrerbakgrunn som brukes for å «telle» folk, etter hvert. I dagliglivet bruker og forandrer vi også på slike definisjoner. Det er naturlig at slike ord og definisjoner endrer seg over tid. Det er fordi det har noe å si for hvordan jeg forteller om meg selv som del av den norske befolkningen, om det var jeg selv som innvandret, eller om det var min mor, eller min oldefar.

Men det skjer også endringer i samfunnet i måten vi snakker om det å ha mangfoldige og sammensatte bakgrunner på. Det gjelder både det som er synlige markører for identitet, og det som er usynlig. For eksempel er det langt større rom i dag for å ta opp rasisme som et reelt problem i Norge enn det var tidligere. Flere er bevisst på hvordan vi møter hverandre basert på hva vi ser, eller hva vi tror vi ser. I dag tar slike samtaler i større grad enn før utgangspunkt i erfaringene til menneskene som tilskrives bestemte (etniske) identiteter. Det at man tilskrives en identitet av andre basert på hvordan man ser ut, kan kalles «rasialisering».

Hvordan vi omtaler oss selv som individer – eller som grupper – i det norske samfunnet, har en betydning. Her har media, det offentlige, men også folk flest – vi selv – en rolle å spille. Det handler om å anerkjenne de forskjellene som finnes, og som er legitime og viktige for manges forståelse av seg selv. Det handler også om å gi rom for de uttrykkene som kan si noe om det som holder fellesskapet sammen. Vi trenger ord som inkluderer hele fellesskapet av norske statsborgere.

Hvem er «VI»? Som Kongen sa det: «Men Norge er fremfor alt mennesker». Den norske befolkningen idag – og ikke minst barn og ungdom – er «supermangfoldig».

Foto: Gorm Kallestad/NTB

En «supermangfoldig» norsk befolkning

Hvordan ser fremtidens norske befolkning ut? Hvem er menneskene som bor her 10, 20, 50 eller 100 år frem i tid?

I en tale i 2016 beskrev kong Harald Norge og sine håp for fremtiden:

«Men Norge er fremfor alt mennesker.

Nordmenn er nordlendinger, trøndere, sørlendinger – og folk fra alle de andre regionene.

Nordmenn har også innvandret fra Afghanistan, Pakistan og Polen, Sverige, Somalia og Syria. Mine besteforeldre innvandret fra Danmark og England for 110 år siden.

Det er ikke alltid så lett å si hvor vi er fra, hvilken nasjonalitet vi tilhører. Det vi kaller hjem, er der hjertet vårt er – og det kan ikke alltid plasseres innenfor landegrenser.

Nordmenn er unge og gamle, høye og lave, funksjonsfriske og rullestolbrukere. Stadig flere er over hundre år. Nordmenn er rike, fattige og midt imellom. Nordmenn liker fotball og håndball, klatrer fjelltopper og seiler – mens andre er mest glad i sofaen.

Noen har god selvtillit, mens andre sliter med å tro på at de er gode nok som de er.

Nordmenn jobber i butikk, på sykehus, på oljeplattform. Nordmenn arbeider for at vi skal være trygge, arbeider med å holde landet rent for søppel, og leter etter nye løsninger for en grønn fremtid. Nordmenn dyrker jorda og driver fiske. Nordmenn forsker og lærer bort.

Nordmenn er engasjert ungdom og livserfarne gamle. Nordmenn er enslige, skilte, barnefamilier og gamle ektepar. Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre.

Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting.

Nordmenn liker Grieg og Kygo , Hellbillies og Kari Bremnes.

Med andre ord: Norge er dere.

Norge er oss.»

Svaret på spørsmålet om hvordan fremtidens norske befolkning ser ut, vet vi ikke. Men det norsk demografi viser oss i dag, forteller oss noe. I dag og fremover blir ulike innvandrerbakgrunner vevd sammen med ulike lokale tilhørigheter i Norge, inkludert de nasjonale minoritetene og det samiske, samtidig som andre identiteter også har sin naturlige plass. Alt tyder på at befolkningen fremover vil fortsette å bli mer mangfoldig på synlige og usynlige, hørbare og følbare måter, der innvandrerbakgrunnene våre har en integrert plass.

Hvordan vi som den norske befolkningen forvalter demokratiet, som vi sammen er grunnlaget for, vil fremtiden vise. Det er imidlertid åpenbart at det å forvalte demokratiet er et ansvar som hver og en norsk statsborger har. Det ansvaret er vårt, uavhengig av likheter og forskjeller, antakelser og fordommer som vi måtte ha om hverandre.

I sin tale i 2016 uttrykte kongen det slik:

«Når vi synger ‘Ja vi elsker dette landet’, skal vi huske på at vi også synger om hverandre. For det er vi som utgjør landet. Derfor er nasjonalsangen vår også en kjærlighetserklæring til det norske folk.

Mitt største håp for Norge er at vi skal klare å ta vare på hverandre.

At vi skal bygge dette landet videre – på tillit, fellesskap og raushet.

At vi skal kjenne at vi – på tross av all vår ulikhet – er ett folk.

At Norge er ett.»