Høringsbrev - forskrifter om akkreditering og evaluering

UTKAST TIL FORSKRIFT OM AKKREDITERING, EVALUERING OG GODKJENNING ETTER LOV OM UNIVERSITETER OG HØGSKOLER OG LOV OM PRIVATE HØYSKOLER

Innledning
I forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 27 (2000-2001) gjorde Stortinget følgende vedtak: "Stortinget ber Regjeringa gjere framlegg om oppretting av eit uavhengig akkrediterings- og evalueringsorgan for høgare utdanning, jf. Mjøsutvalet sitt framlegg i NOU 2000:14." På bakgrunn av dette sendte departementet den 15. oktober 2001 et høringsutkast til endringer i lov om universiteter og høgskoler, der det ble foreslått en lovhjemmel for organet. Organet vil få navnet Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKU). Regjeringen fremmet overfor Stortinget den 15. mars 2002 Ot.prp. nr. 40 (2001-2002) Om lov om endringer i lov 12. mai 1995 nr. 22 om universiteter og høgskoler og lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell.

I lovforslaget som ble sendt på høring 15. oktober 2001, ble det forutsatt at akkrediterings-myndigheten i første omgang bare skulle gjelde overfor statlige institusjoner, og at organet i trinn 2 skulle gis slik myndighet også overfor private høyskoler. Flere høringsinstanser påpekte at organet burde gis myndighet overfor private høyskoler samtidig med de statlige. Departementet fremmer i Ot.prp. nr 69 (2001-2002) forslag til endringer i lov om eksamensrett og statstilskudd til private høyskoler (privathøyskoleloven). Denne proposisjonen er basert på et lovforslag som var på høring våren 1999. Det er i proposisjonen foreslått en hjemmel for at organ for akkreditering og evaluering skal kunne akkreditere private høyskoler og behandle søknader om eksamensrett for enkeltstudier fra disse institusjonene. Dette utkast til forskrifter regulerer NOKUs myndighet både overfor private og statlige institusjoner.

I Ot.prp. nr. 40 (2001-2002) foreslås det økt frihet for institusjonene til selv å kunne etablere studier. Tilsvarende faglig frihet vil bli gitt akkrediterte private høyskoler. En forutsetning for den faglige friheten er at institusjonene har systemer for å sikre kvaliteten i sine studietilbud. Lovforslaget og forskriftene har som utgangspunkt at det er institusjonenes ansvar å sikre kvaliteten i sine studietilbud, og at NOKU skal påse at dette skjer. Det foreslås en ordning hvor NOKU gis myndighet til å akkreditere institusjoner og deres studietilbud, samt evaluere institusjonenes systemer for kvalitetssikring. Dersom systemene ikke er tilfredsstillende, vil departementet trekke tilbake institusjonens myndighet til å etablere nye studier. Denne forskriften inneholder krav til institusjonenes systemer for kvalitetssikring, og bestemmelser om NOKUs evaluering av disse. Forskriften inneholder også bestemmelser om NOKUs saksbehandling og de standarder som skal legges til grunn for akkreditering, samt bestemmelser om godkjenning av ekstern utdanning.

Akkreditering baserer seg på evalueringer foretatt av sakkyndige oppnevnt av NOKU. Det må forutsettes at organet og de sakkyndige har god dialog med de institusjoner som blir gjenstand for evaluering.

Systemer for kvalitetssikring og rett til å etablere nye studier
I Ot.prp. nr. 40 (2001-2001) er det foreslått at retten til å etablere nye studier etter § 46 forutsetter at institusjonene har tilfredsstillende systemer for kvalitetssikring. Institusjonene pålegges derfor i en egen bestemmelse i loven å ha systemer for kvalitetssikring. Tilsvarende bestemmelse er også foreslått i privathøyskoleloven. Systemene for kvalitetssikring skal dokumentere kvalitetssikringsarbeidet og avdekke sviktende kvalitet. NOKU skal kontrollere at systemene for kvalitetssikring er tilfredsstillende. Det er foreslått at departementet skal kunne trekke tilbake institusjonenes myndighet til å etablere nye studier dersom de ikke har tilfredsstillende systemer for kvalitetssikring.

Evaluering av institusjonenes systemer for kvalitetssikring vil være en hovedoppgave for NOKU. En institusjon som får underkjent sine systemer for kvalitetssikring vil verken miste akkreditering for de studier de har etablert, eller måtte endre institusjonskategori som følge av et slikt vedtak. Konsekvensen av underkjenning vil være at retten til å etablere nye studier trekkes tilbake. Bestemmelsen kan derfor anses som en begrensning i en gitt akkreditering. En institusjon som har fått underkjent sine kvalitetssikringssystemer, må søke NOKU om akkreditering for alle nye studier den ønsker å etablere.

Akkreditering av institusjoner
Da lovutkastet ble sendt på høring i oktober ble akkreditering av institusjoner ansett for å være mest aktuelt i forbindelse med søknader om å endre status, for eksempel fra høgskole til universitet. Når det nå er foreslått å innføre institusjonsakkreditering for private høyskoler, vil bestemmelsen om akkreditering av institusjoner være spesielt viktig for disse. I tråd med Mjøs-utvalgets innstilling, anses de statlige utdanningsinstitusjoner som akkrediterte for de studietilbud de i dag tilbyr. Den myndighet de statlige institusjoner har til å etablere nye studier fremgår av § 46 i lov om universiteter og høyskoler. Det er også foreslått en hjemmel i privathøyskoleloven tilsvarende bestemmelsen i § 46 i lov om universiteter og høgskoler, som vil regulere hvilke faglige fullmakter akkreditering innebærer for private høyskoler.

Akkrediterte høyskoler vil i likhet med statlige institusjoner kunne søke om å endre status til vitenskapelig høyskole eller universitet. Stortinget har bedt Regjeringen legge til grunn de kriterier, forutsetninger og prosedyrer som Mjøs-utvalget enstemmig tilrådde, for at en institusjon skal kunne tilkjennes universitetsstatus. Dette er innarbeidet i forskriften. De samme standarder vil da bli lagt til grunn for private og statlige institusjoner.

Akkreditering av studietilbud
Det er i Ot.prp. nr. 40 (2001-2002) også foreslått at organet gis myndighet til å akkreditere studietilbud som institusjonen selv ikke har myndighet til å etablere, for eksempel mastergrader ved statlige høgskoler. Selv om et studietilbud er akkreditert av organet, er det departementet som gir endelig samtykke til etablering av nye studietilbud som institusjonen ikke har myndighet til å etablere. Når det gjelder akkrediterte private høyskoler, skal saken til departementet dersom det innebærer rett til å tildele ny grad. Organet gis også myndighet til å tildele eksamensrett for enkeltstudier ved private høyskoler som ikke er institusjonsakkreditert. Den prosedyre som foreslås for fastsetting av standarder er at NOKU gis myndighet til å fastsette de standarder som skal legges til grunn for akkreditering av studietilbud, og organet skal innhente forslag fra institusjonene. Standardene fastsettes i forskrift, og organet skal bl.a. sende disse på høring i tråd med forvaltningslovens bestemmelser om fastsetting av forskrifter.

Det er i Ot.prp. nr. 40 (2001-2002) foreslått at organet skal kunne revidere akkrediteringen både for institusjoner og studietilbud der det foreligger indikasjoner på sviktende kvalitet. Revisjonen kan føre til at en institusjon mister retten til å tilby et studium den tidligere er akkreditert for, eller i ytterste konsekvens mister institusjonsakkreditering. I denne forskrift blir det foreslått at institusjonen gis mulighet til å sette i verk tiltak for å bedre kvaliteten før akkreditering trekkes tilbake. Det foreslås videre at studenter som er tatt opp til et studium som mister akkreditering, skal sikres rett til å avlegge eksamen ved en annen institusjon, eller at det iverksettes midlertidige tiltak som gjør institusjonen i stand til å føre studenter frem til eksamen.

Godkjenning av ekstern utdanning
I Ot.prp nr. 40 (2001-2002) blir det foreslått at organet gis myndighet til å gi generell godkjenning av ekstern utdanning. Dette er nærmere regulert i forslaget til ny § 48 nr. 1 i lov om universiteter og høgskoler. Av merknaden til denne paragrafen fremgår det at NOKU skal vurdere om en ekstern utdanning er av samme nivå og omfang som norske grader, og vurdere uttelling i studiepoeng. I forskriften foreslås det at NOKU utarbeider oversikter over utdanninger som er gitt generell godkjenning. Den generelle godkjenningen skal være retningsgivende for institusjonenes godkjenningspraksis, tilsvarende bestemmelsene i §§ 47 og 48 nr. 3, om at eksamen eller grad som er avlagt ved annen institusjon under loven eller ved privat høyskole med eksamensrett skal godskrives med tilsvarende antall studiepoeng.

Departementet foreslår også at gjeldende forskrift om godkjenning av utenlandsk utdanning som faglig jevngod med sivilingeniør- og siviløkonomgraden oppheves. Etter departementets vurdering vil generell godkjenning for disse utdanningene være tilstrekkelig ivaretatt gjennom NOKUs generelle godkjenning. Det er organet som må velge prosedyre for vurdering av alle typer utdanning.


UTKAST TIL FORSKRIFT OM AKKREDITERING, EVALUERING OG GODKJENNING ETTER LOV OM UNIVERSITETER OG HØGSKOLER OG LOV OM PRIVATE HØYSKOLER

Fastsatt av utdannings- og forskningsdepartementet xxxxx med hjemmel i lov av xxxxxxx om universiteter og høgskoler §§ 2 nr. 8, 12, 13 og 48 nr. 1 og lov av xxxxx om private høyskoler §§ 9, 10a og 10b

KAP. 1 GENERELLE BESTEMMELSER

§ 1 Virkeområde
Forskriften gjelder behandling av saker etter lov om universiteter og høgskoler § 1 nr. 2, kapittel 3 og § 48, og saker etter lov om private høyskoler §§ 9 og 10a, samt fastsetting av krav til kvalitetssikringssystem ved statlige og private høyere utdanningsinstitusjoner.

Merknad til § 1
Bestemmelsen angir forskriftens virkeområde.

§ 2 Kompetanse
Styret for Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKU) – i denne forskrift benevnt organet - er vedtaksført for behandling av saker etter denne forskrift når lederen og tre andre medlemmer er til stede. Ved stemmelikhet er lederens stemme avgjørende.

Merknad til § 2
Bestemmelsen oppstiller et minimumskrav for at styret for organet skal være vedtaksført for behandling av saker etter denne forskriften. Bestemmelsen er en parallell til lov om universiteter og høgskoler § 26 nr. 1 om klagenemnd for styret ved statlige institusjoner. Styret selv tar stilling til i hvilken utstrekning beslutningsmyndighet kan delegeres.

§ 3 Forholdet til forvaltningsloven
Forvaltningsloven kap. IV, V og VI om enkeltvedtak gjelder ved behandling av saker etter denne forskrift, med følgende presiseringer:
a)Bare den som et vedtak direkte gjelder kan klage over vedtak fattet av organ for akkreditering og evaluering.
b)Organets faglige vurdering i vedtak etter §§ 5, 6, 8, 9, 10 og 11 kan ikke påklages.

Merknad til § 3
Organets vedtak overfor statlige institusjoner vil i utgangspunktet ikke være enkeltvedtak etter forvaltningsloven, mens organets vedtak overfor private institusjoner og enkeltpersoner vil være enkeltvedtak. For å gi de statlige og private institusjonene like vilkår, foreslås det at forvaltningslovens saksbehandlingsregler for enkeltvedtak gis anvendelse også for statlige institusjoner. For øvrig vil forvaltningslovens generelle bestemmelser i kap. III, om veiledningsplikt, saksbehandlingstid, taushetsplikt, m.m., gjelde for organets virksomhet. Med bakgrunn i Stortingets forutsetning om at organet skal være et lite og ubyråkratisk organ, foreslås det enkelte presiseringer i forhold til forvaltningslovens bestemmelser:

1. I forvaltningsloven § 28 oppstilles det klagerett for "part eller annen med rettslig klageinteresse". For utdanningsinstitusjoner vil f.eks. studenter eller institusjonseier kunne tenkes å ha rettslig klageinteresse ved siden av institusjonen selv. Departementet mener dette vil kunne legge en unødig stor arbeidsbyrde på organet, og foreslår derfor at det bare er den aktuelle institusjon eller søker som anses å ha rettslig klageinteresse i forhold til forvaltningsloven § 28.
2. Utgangspunktet for klageinstansens kompetanse etter forvaltningsloven er at den kan prøve alle sider av saken. I saker hvor det er oppnevnt faglige sakkyndige, og saksbehandlingen er omfattende og ressurskrevende, vil en kompetanse for klageorganet til å prøve alle sider av saken bli kostbar og tidkrevende. Etter departementets vurdering vil en slik klageadgang kunne føre til svært lang saksbehandlingstid i to instanser, og vil kunne gjøre saksgangen byråkratisk og tungvint, i strid med Stortingets forutsetninger for organets virksomhet. Departementet foreslår derfor at det for de saker hvor saksbehandlingen i første instans er omfattende og avhengig av nedsetting av faglige sakkyndige, kun vil være denne forskriftens og forvaltningslovens regler om saksbehandling som gjøres til gjenstand for klagebehandling. Organets faglige vurdering kan således ikke overprøves av klageinstansen.
   

KAP. 2 KVALITETSSIKRINGSSYSTEM

§ 4 Krav til kvalitetssikringssystemer

1. Institusjoner under lov om universiteter og høgskoler og private høyskoler som er akkreditert etter lov om private høyskoler § 10a, skal ha systemer som tilfredsstillende dokumenterer kvalitetssikringsarbeidet og kan avdekke sviktende kvalitet.
2. Kvalitetssikringssystemene skal omfatte alle prosesser som inngår i et høyere utdanningstilbud, blant annet informasjon, opptak, mottak av nye studenter, forelesninger, seminar, veiledning og eksamen. Rutiner for studentevaluering av undervisningen, selvevaluering og institusjonens oppfølging av evalueringer, samt rutiner for kvalitetssikring av nye studietilbud, skal inngå.
3. Institusjonene skal ha prosesser som sikrer kontinuerlige forbedringer av systemet.
4. Organet fastsetter kriterier som kvalitetssikringssystemene skal evalueres i forhold til.

Merknad til § 4

1. Bestemmelsen pålegger institusjonene å ha systemer som dokumenterer kvalitetssikring i alle prosesser som inngår i et høyere utdanningstilbud, men institusjonen har stor grad av frihet til selv å bestemme hvilke rutiner som skal sikre kvaliteten. Slike systemer er en forutsetning for at institusjonene skal gis frihet til selv å etablere nye studier.
2. Bestemmelsen definerer nærmere hva systemene for kvalitetssikring skal omfatte, og avgrenser dette til å omfatte kvalitetssikring av utdanningstilbud. Det innebærer at kvalitetsbrist i forskningen ikke blir avdekket i disse systemene. Det settes krav til at institusjonen innfører rutiner for studentevalueringen av undervisningen, og at evalueringen skal følges opp på institusjonsnivå. Det betyr at en studentevaluering ikke kan være et forhold mellom den enkelte faglærer og studentene.
3. Bestemmelsen pålegger institusjonen å arbeide kontinuerlig med utvikling av sine kvalitetssikringsrutiner. Det betyr at de system som etableres må evalueres jevnlig og justeres.
4. Bestemmelsen gir organet myndighet til å fastsette kriterier som institusjonene sine systemer skal vurderes i forhold til. Institusjonene kan ha ulike rutiner for å sikre kvaliteten, men disse må være utformet slik at de dokumenterer kvalitetssikring på en tilfredsstillende måte. Kriteriene er derfor ikke å oppfatte som absolutte standarder som må være oppfylt, men vurderingskriterier i en total vurdering av om systemene er tilfredsstillende.

§ 5 Evaluering av institusjonenes system for kvalitetssikring

1. Organet skal gjennomføre evaluering av systemene for kvalitetssikring ved institusjoner under lov om universiteter og høgskoler og private høyskoler som er akkreditert etter lov om private høyskoler § 10a. Det skal ikke gå mer enn 6 år mellom hver evaluering av den enkelte institusjon. Organet fastsetter en tidsplan for evalueringen.
2. Organet skal oppnevne sakkyndige til å gjennomføre evalueringen, og fastsette mandat for evalueringen.
3. De sakkyndige skal peke på områder hvor institusjonen bør videreutvikle sine systemer og skal gi en tilråding om hvorvidt systemene sett under ett er tilfredsstillende.
4. Organet skal sende de sakkyndiges evalueringsrapport til institusjonen, som skal gis en frist på minst 5 uker til å uttale seg.
5. Dersom organet, etter at institusjonen har uttalt seg, finner at det foreligger vesentlige mangler ved kvalitetssikringssystemene, skal institusjonen gis en frist på 3 til 6 måneder til å rette opp forholdene.
   

Merknad til § 5

1. Bestemmelsen innebærer at organet selv skal finne frem til en hensiktsmessig syklus. Bestemmelsen er ment som en maksimal grense for hvor lenge det kan gå mellom hver evaluering. Ettersom organet selv fastsetter tidsplanen, vil organet også kunne gjennomføre en evaluering av en institusjons systemer for kvalitetssikring utenom den syklus de fastsetter.
2. Bestemmelsen gir organet ansvar for det evalueringsfaglige opplegget. Det betyr at organet skal sette krav til hvordan evalueringen skal gjennomføres, herunder mal for utforming av rapport fra de sakkyndige og fastsetting av metode.
3. Bestemmelsen understreker at evalueringenes fremste formål er å bidra til utvikling av gode systemer for kvalitetssikring. Dette krever god dialog mellom de sakkyndige og de institusjoner som er gjenstand for evaluering. Bestemmelsen pålegger samtidig de sakkyndige å komme med en klar anbefaling om hvorvidt systemet for kvalitetssikring totalt sett er tilfredsstillende.
4. Selv om det forutsettes at de sakkyndige har en god dialog med den enkelte institusjon, kan det tenkes at enkelte sider ved rapporten kan være uklare eller mangelfulle, sett fra institusjonens side. Institusjonene gis derfor en mulighet til å påpeke overfor organet, mangler eller misforståelser i evalueringsrapporten fra de sakkyndige.
5. Bestemmelsen gir institusjonene en frist på 3 til 6 måneder til å rette opp vesentlige mangler før vedtak oversendes departementet. Organet vurderer i hvert tilfelle hvilken frist som er rimelig for å få rettet opp de påpekte mangler. Organet må i den enkelte sak, selv vurdere hvorvidt det er behov for at de sakkyndige på ny skal vurdere om kvalitetssikringssystemene er tilfredsstillende.
   

§ 6 Tilbaketrekking av myndighet til å etablere studier

1. Hvis organet, på bakgrunn av de sakkyndiges rapport, fatter vedtak om at en institusjons systemer for kvalitetssikring ikke er tilfredsstillende, skal dette oversendes departementet. Vedtaket sendes også institusjonen med opplysning om klagefrist.
2. Dersom vedtaket ikke blir påklaget innen klagefristens utløp, trekker departementet tilbake en institusjons myndighet til å etablere nye studier som er gitt i lov om universiteter og høgskoler § 46 eller lov om private høyskoler § 10b.
3. Tilbaketrekking av myndighet til å etablere studier gjelder inntil organet har foretatt en ny evaluering av institusjonens systemer for kvalitetssikring. Institusjonen kan kreve at en ny evaluering iverksettes senest ett år etter at retten til å etablere studier er trukket tilbake av departementet. Dersom organet etter ny evaluering finner systemet for kvalitetssikring tilfredsstillende, skal departementet gi institusjonen myndighet til å etablere nye studier som institusjonen er akkreditert for, jf. lov om universiteter og høgskoler § 46 og lov om private høyskoler § 10b.
   

Merknad til § 6

1. Dersom organet, etter at fristen etter § 5 nr. 5 er utløpt, finner at kvalitetssikringssystemene ikke er tilfredsstillende, skal vedtaket sendes departementet, som trekker tilbake den myndighet institusjonen er gitt til å etablere nye studier etter lov om universiteter og høgskoler eller lov om private høyskoler. Institusjoner som har mistet sin myndighet til å etablere nye studier, må søke organet om akkreditering av nye studietilbud på alle nivåer, jf. § 9.
2. Bestemmelsen fastslår at departementet ikke kan overprøve en vurdering av hvorvidt systemet for kvalitetssikring er tilfredsstillende, og skal derfor trekke tilbake retten til å etablere nye studier dersom organets vedtak ikke blir påklaget.
3. Bestemmelsen innebærer at departementet skal gi institusjonen de samme rettigheter som andre institusjoner i samme kategori har til å etablere studier, når systemene for kvalitetssikring igjen er funnet tilfredsstillende. Når de nødvendige mangler ved kvalitetssikringssystemene er rettet opp, må institusjonene selv kontakte organet for iverksettelse av en ny evaluering.
   

KAP. 3 AKKREDITERING AV INSTITUSJONER OG STUDIETILBUD OG GODKJENNING AV EKSAMENER OG GRADER

§ 7 Standarder for akkreditering av institusjoner

1. Denne bestemmelse fastsetter de standarder som skal legges til grunn for å akkreditering av høyskoler etter lov om private høyskoler § 10 a og vitenskapelige høyskoler og universiteter etter lov om universiteter og høgskoler § 13. nr.1 bokstav b.
2. En forutsetning for å søke akkreditering er at institusjonen har tilfredsstillende systemer for kvalitetssikring (jf. §§ 4 og 5).
3. For å bli akkreditert høyskole må følgende vilkår være oppfylt

1. Institusjonens primærvirksomhet skal være høyere utdanning, forskning og formidling.
2. Institusjonen skal ha eksamensrett for minst ett fagtilbud på bachelor-nivå, rett til å tildele lavere grad, og ha uteksaminert kandidater i minst to år.
3. Institusjonen skal ha FOU-virksomhet relatert til sine fagområder.
4. Institusjonen skal ha egenkompetanse innenfor sentrale fagområder.
5. Institusjonen skal ha fagbibliotek.
6. Institusjonen skal ha et styre med representasjon fra ansatte og studenter
7. Institusjonen skal ha en infrastruktur og organisering for å drive høyere utdanning.

4. For å bli akkreditert som vitenskapelig høgskole må følgende vilkår være oppfylt:

1. Vilkårene i nr. 3 må være oppfylt
2. Institusjonen skal ha en vitenskapelig stab og stabil forskningsvirksomhet av høy kvalitet.
3. Institusjonene skal ha en organisasjon og infrastruktur for å drive høyere utdanning og forskning.
4. Institusjonen skal ha studietilbud av høy kvalitet på høyere og lavere grad eller andre studieløp av minst 4 års varighet.
5. Institusjonen skal drive forskerutdanning og ha dokumentert produksjon av doktorgradskandidater.
6. Institusjonen skal være knyttet til nasjonale og internasjonale nettverk i forbindelse med høyere utdanning og forskning og delta i det nasjonale samvirke når det gjelder forskerutdanning.

5. For å bli akkreditert som universitet må følgende vilkår være oppfylt:

1. Vilkårene i nr 3 må være oppfylt.
2. Institusjonen skal ha en vitenskapelig stab og stabil forskningsvirksomhet av høy kvalitet.
3. Institusjonen skal ha en organisasjon og infrastruktur for å drive høyere utdanning og forskning.
4. Institusjonen skal ha forskerutdanning på minst fire fagområder, høyere grads utdanninger eller andre studieløp av minst fire års varighet på minst fem områder, samt lavere grads utdanninger av høy kvalitet innen flere fagområder.
5. Institusjonen skal ha dokumentert produksjon av kandidater på de fleste av fagområdene spesifisert under bokstav d og kunne godtgjøre at institusjonen har vel etablert forskerutdanning.
6. Institusjonen skal ha være tilknyttet nasjonale og internasjonale nettverk i forbindelse med høyere utdanning og forskning og delta i det nasjonale samvirke når det gjelder forskerutdanning.

6. Organ for akkreditering og evaluering fastsetter i forskrift utfyllende kriterier for akkreditering.

Merknad til § 7

1. Standardene gjelder for private høyskoler som søker om å bli akkreditert høyskole, og statlige institusjoner og private høyskoler som søker om å få status som universitet eller vitenskapelige høyskole.
2. For å kunne søke om å bli akkreditert høyskole eller å få status som vitenskapelig høyskole eller universitet er det en forutsetning at organ for akkreditering og evaluering har funnet institusjonens systemer for kvalitetssikring tilfredsstillende.
3. Bestemmelsens bokstav a) sier at institusjonens primære oppgave er å tilby høyere utdanning og forskning og formidling relatert til dette. Bokstav b) angir et minstenivå for hvilket studietilbud en institusjon skal tilby for å kunne bli akkreditert, og stiller krav til at institusjonen skal ha rett til å tildele lavere grad. Det stilles også krav om at institusjonen faktisk har uteksaminert kandidater. En institusjon som bare tilbyr en toårig utdanning eller en årsenhet, kan ikke bli akkreditert. Bestemmelsene i bokstav c) og d) skal sikre at institusjonen har et fagmiljø av en viss størrelse og som dekker sentrale fagområder i utdanningen. Bokstav c) fastslår at institusjonen skal ha en FoU- virksomhet relatert til de studietilbud de har eksamensrett for, mens bokstav d) sier at institusjonen skal ha fast ansatte med fagkompetanse innen sentrale fagområder som inngår i studieprogrammet. Bestemmelsen i bokstav e) om at institusjonen skal ha bibliotek, bidrar til å sikre at institusjonens tilsatte og studenter nødvendig tilgang til faglitteratur, bibliotektjenester med mer. Privathøyskoleloven § 3 sier at styret for en privat høyskole skal ha minst ett medlem valgt av og fra gruppene studenter og ansatte, med mindre høyskolen har et høyskoleråd med medlemmer av ansatte og studenter. Dersom høyskolen skal akkrediteres og følgelig få utvidete faglige fullmakter, er det imidlertid nødvendig at disse gruppene er representert i styret, slik som ved statlige institusjoner. Studentene må også representeres i andre organ med beslutningsmyndighet, jf. lov om universiteter og høgskoler § 19 nr. 2 (Ot.prp. nr. 40). Bestemmelsen i bokstav g) stiller krav til nødvendig infrastruktur, som for eksempel kan være lesesal, øvingsrom og IKT.
4. Bokstav a) sier at vilkårene i nr. 3 skal være oppfylt for å søke om status som vitenskapelig høyskole både når det gjelder statlige og private høyskoler. For å bli akkreditert som vitenskapelig høyskole vil rett til å tildele doktorgrad ikke være tilstrekkelig. I tråd med Mjøs-utvalgets forslag er det forutsatt en egen vurdering av institusjonen med vekt bl.a. på kvalitet i forskningsaktiviteten på det sentrale fagområdet og stabilitet i forskerutdanningen. Vitenskapelige høyskoler har nå et særlig nasjonalt ansvar for forskning, undervisning og formidling innen fagområder som idrett eller musikk, eller for en sektor, slik Norges landbrukshøgskole har. Når det nå åpnes adgang for at flere institusjoner kan få status som vitenskapelig høyskole, kan ikke nasjonalt eneansvar for forskerutdanning og grunnforskning på et felt brukes som kriterium. Som et ledd i institusjonsevalueringen må det imidlertid vurderes i hvilken utstrekning høyskolen kan fylle oppgaver som beskrevet i lov om universiteter og høgskoler § 2 nr. 7.
5. Bokstav a) sier at vilkårene i nr. 3 også skal være oppfylt for å søke om universitetsstatu s. Forskriften spesifiserer forskerutdanning på fire fagområder og mastergradsutdanning eller annen fireårig utdanning (for eksempel siviløkonom eller sivilingeniør) som nødvendige kriterier. Dette er i samsvar med forslaget fra Mjøs-utvalget, som Stortinget sluttet seg til. Fagområde er ikke entydig i denne sammenheng. Ved universitetene er forskerutdanning normalt felles for et fakultet. De statlige høyskoler som har fått rett til å tildele doktorgrad, har fått det på betydelig mindre fagområder. Dette har skjedd på bakgrunn av sakkyndig vurdering og behandling i Norgesnettrådet. Departementet legger til grunn at fagområde for en doktorgrad blir vurdert som ledd i organets behandling. Det er ikke aktuelt for departementet å gi nærmere retningslinjer for dette. Dersom institusjoner ønsker å få vurdert om deres forskerutdanning oppfyller kravene, kan det ikke være noen hindring at det i dag i navnet er én grad, dersom det reelt dekker flere fagområder. Fagområdet for doktorgrad vil også definere det fagområdet der statlige institusjoner med hjemmel i § 46 nr. 2 i lov om universiteter og høgskoler får rett til selv å opprette studier utover lavere grads nivå.
6. Bestemmelsen gir organet myndighet til å fastsette utfyllende kriterier.
   

§ 8 Akkreditering av institusjoner

1. Institusjon under lov om universiteter og høgskoler og institusjoner med eksamensrett eller akkreditering etter lov om private høyskoler kan søke organet om akkreditering av institusjonen.
2. Organet skal oppnevne sakkyndige til å foreta den faglige vurderingen av søknad om akkreditering av institusjoner og fastsette mandat for evalueringen. Organet kan også fastsette utfyllende kriterier til de standarder som er fastsatt i § 7.
3. Organet sender de sakkyndiges rapport til den berørte institusjon som skal gis en frist på minst 5 uker til å uttale seg før organet fatter vedtak.
4. En institusjon som får avslag på søknad om akkreditering i annen institusjonskategori får ikke behandlet ny søknad før 2 år er gått.
5. Organets vedtak om akkreditering som akkreditert høyskole, vitenskapelig høyskole/høgskole eller universitet oversendes departementet.
6. Organets vedtak om akkreditering som akkreditert høyskole skal angi hvilke faglige fullmakter akkrediteringen innebærer, jf. lov om private høyskoler §10b første, annet og tredje ledd.
   

Merknad til § 8

1. Bestemmelsen gir private høyskoler rett til å søke akkreditering som akkreditert høyskole, vitenskapelig høyskole eller universitet, og statlige institusjoner om akkreditering for ny institusjonskategori, for eksempel fra statlig høgskole til universitet.
2. Organet har ansvar for det evalueringsfaglige opplegget, inkludert fastsetting av metode. Organet skal sette krav til hvordan evalueringen skal gjennomføres, herunder mal for utforming av rapport fra de sakkyndige. Bestemmelsen gir organet myndighet til å fastsette det faglige opplegget for institusjonsakkreditering utover det som er fastsatt i § 7.
3. Institusjonene vil kunne påpeke mangler eller misforståelser i evalueringsrapporten.
4. Bestemmelsen gjelder avslag fra organet.
5. Lov om universiteter og høgskoler § 1 nr. 2 og lov om private høyskoler § 10a annet ledd gir Kongen myndighet til å avgjøre institusjonskategori for statlige og private institusjoner og fastsette navn på statlige institusjoner. Organets vedtak må derfor oversendes departementet, som forbereder saken for Kongen. Organets vedtak om akkreditering anses som en tilråding. En positiv tilråding er imidlertid en forutsetning for endret status.
6. Organet avgjør hvilke faglige fullmakter private institusjoner som blir akkreditert høyskole skal få, jf. lov om private høyskoler § 10b første, annet og tredje ledd. Organets vedtak om akkreditering må derfor angi hvilke faglige fullmakter og hvilke fagområder akkrediteringen omfatter.
   

§ 9 Akkreditering av studietilbud

1. Institusjon under lov om universiteter og høgskoler, og institusjoner som er akkreditert etter lov om private høyskoler § 10a, kan søke organ for akkreditering og evaluering om akkreditering av studietilbud som institusjonen selv ikke har myndighet til å etablere.
2. Organet skal oppnevne sakkyndige til å foreta den faglige vurderingen av søknad om akkreditering av studietilbud og fastsette mandat for evalueringen.
3. Organet sender de sakkyndiges rapport til den berørte institusjon som skal gis en frist på minst 5 uker til å uttale seg før organet fatter vedtak.
4. Organet skal i forskrift fastsette standarder som skal legges til grunn for akkreditering av studietilbud. Organet skal på forhånd innhente forslag fra sektoren.
5. Organet skal påse at standardene er i tråd med de internasjonale standarder som Norge er forpliktet til å følge.
6. Eventuelle forskrifter fastsatt med hjemmel i lov om private høyskoler § 10b, lov om universiteter og høgskoler § 45 nr. 1 og rammeplaner, jf. § 46 nr. 4, skal legges til grunn for akkrediteringen.
7. Dersom en akkrediteringssøknad blir avslått, kan organet bestemme at det kan gå inntil 2 år før ny søknad kan fremmes.
   

Merknad til § 9

1. Bestemmelsen gir statlige institusjoner og akkrediterte høyskoler rett til å søke akkreditering for studietilbud de selv ikke har myndighet til å etablere etter lov om universiteter og høgskoler § 46 eller lov om private høyskoler § 10b. For statlige institusjoner er det departementet som gir samtykke til etablering av nye studier på høyere grads nivå og nye fagområder for doktorgrad. Når det gjelder private høyskoler, skal saken til departementet dersom det innebærer rett til å tildele ny grad.
2. Bestemmelsen gir organet ansvar for det evalueringsfaglige opplegget, inkludert fastsetting av metode. Organet skal sette krav til hvordan evalueringen skal gjennomføres, herunder mal for utforming av rapport fra de sakkyndige.
3. Institusjonene vil kunne påpeke mangler eller misforståelser i evalueringsrapporten.
4. Bestemmelsen innebærer at standarder skal fastsettes i samråd med sektoren. Regler for fastsetting av forskrifter følges (forvaltningsloven og utredningsinstruksen). Standarder fastsatt etter denne bestemmelsen skal også legges til grunn ved revisjon av akkreditering, jf. § 10.
5. Det finnes få internasjonale standarder på dette området, men bestemmelsen pålegger organet å holde seg oppdatert med utviklingen og tilpasse de norske standardene til internasjonale krav som er rettslig forpliktende for Norge.
6. 6. Ingen merknad.
7. En eventuell karenstids lengde avgjøres av organet på grunnlag av hvor omfattende mangler organet mener søknaden inneholder.
   

§ 10 Revisjon av akkreditering

1. Organet kan på fritt grunnlag foreta en evaluering av en institusjon eller et studietilbud med sikte på revidering av akkreditering som tidligere er gitt.
2. Standarder som er fastsatt i § 7 eller med hjemmel i § 9, legges til grunn for evalueringen. Ved revisjon av etablerte studietilbud skal organet også legge vekt utdanningens faglige nivå og dokumenterte resultater.
3. Organet skal oppnevne sakkyndige til å gjennomføre evalueringen, og fastsette mandat for evalueringen.
4. Organet sender de sakkyndiges rapport om evaluering av et studietilbud eller en institusjon til den berørte institusjon, som skal gis en frist på minst 5 uker til å uttale seg.
5. Dersom organet finner at et studietilbud ikke er i tråd med de krav som stilles, skal institusjonen gis en frist på 3 til 6 måneder til å iverksette tiltak for å forbedre dette.
6. Organets vedtak om å trekke tilbake akkreditering av et studietilbud sendes institusjonene med kopi til departementet. Institusjonen skal umiddelbart trekke tilbake studietilbudet. Departementet følger opp tilbaketrekking av rettigheter gitt med hjemmel i lov om universiteter og høgskoler §§ 45 og 46, og lov om private høyskoler § 10b.
7. En institusjon som har mistet akkreditering for et studietilbud, skal inngå avtale med en annen institusjon som kan ta det faglige ansvaret for at studentene skal kunne gå opp til eksamen, eller iverksette tiltak, godkjent av organet, som gjør det mulig for studentene å fullføre studiet ved institusjonen.
8. Dersom organet finner at en institusjon ikke fyller kravene til akkreditering, jf. § 8, gis institusjonen en frist på 6 måneder til å rette opp mangelfulle forhold. De sakkyndige foretar deretter en vurdering av hvorvidt dette er tilstrekkelig for å bringe institusjonen på det nødvendige faglige nivå.
9. Organets vedtak om å trekke tilbake akkreditering av en institusjon sendes til departementet, som skal trekke tilbake de rettigheter som akkrediteringen innebærer.
10. Eier av en institusjon som har mistet akkreditering som høyere utdanningsinstitusjon, skal inngå avtale med en annen institusjon som tilbyr tilsvarende studier, eller iverksette tiltak, godkjent av organet, som gjør det mulig for studentene å fullføre studiet ved institusjonen.
11. Dersom organet finner at en institusjon ikke lenger oppfyller kravene til en gitt institusjonskategori, skal vedtaket med organets tilråding sendes til departementet.
    

Merknad til § 10

1. Bestemmelsen fastslår at det er organet som bestemmer når det er grunn til å revidere akkrediteringen for et studietilbud eller en institusjon. Dersom det under evaluering av institusjonenes systemer for kvalitetssikring fremkommer forhold som gjør at det bør stilles spørsmål ved kvaliteten i et studietilbud, vil dette gi grunnlag for revidering, men det kan også være andre forhold som gjør at organet finner det nødvendig å revidere akkrediteringen.
2. Bestemmelsen viser til at de samme standarder som legges til grunn for å akkreditere studietilbud skal legges til grunn for tilbaketrekking av akkreditering. De standarder som fastsettes med hjemmel i § 9 vil imidlertid bare kunne omfatte forhold som på forhånd må være til stede for at en institusjon skal kunne etablere nye studietilbud. For å vurdere kvaliteten i et etablert studietilbud, skal organet vurdere kvaliteten i undervisningen, for eksempel gjennom studentenes vurderinger av undervisningen, studentenes eksamensresultater og ved ekstern uavhengig evaluering av fagmiljøet.
3. Bestemmelsen slår fast at organet har ansvar for det evalueringsfaglige. Det betyr at det er organet og ikke de sakkyndige som skal fastsette metode for evalueringen og struktur på rapportene.
4. Institusjonene vil kunne påpeke mangler eller misforståelser i evalueringsrapporten.
5. Bestemmelsen gir institusjonen anledning til å rette opp mangler dersom den har fått en negativ vurdering av et studietilbud. Organet må selv vurdere behovet for om de sakkyndige igjen skal trekkes inn i vurderingen av hvorvidt iverksatte tiltak er tilstrekkelig for å bringe studietilbudet på det nivå som er fastsatt i standard.
6. Bestemmelsen innebærer at det ikke kan tas opp nye studenter til studiet, og at institusjonen ikke har rett til å avholde eksamen.
7. Bestemmelsen fastslår at institusjonen plikter å legge til rette for at studentene kan gå opp til eksamen, enten ved en annen institusjon eller ved midlertidige tiltak som er forhåndsgodkjent av organet. Slike tiltak kan for eksempel være innlån av personale eller økt bruk av eksterne sensorer.
8. Bestemmelsen gir en institusjon som ikke lenger vurderes å fylle de krav til en høyere utdanningsinstitusjon som er fastsatt i § 7, mulighet til å rette opp forholdene.
9. Bestemmelsen gir departementet ansvar for å følge opp tilbaketrekking av akkreditering som institusjon. For akkrediterte høyskoler kan det innebære at de må søke om eksamensrett for sine studietilbud, mens statlige institusjoner og akkrediterte høyskoler som har fått akkreditering som universitet eller vitenskapelige høyskole mister status i slik institusjonskategori. I ytterste konsekvens vil tap av akkreditering som institusjon kunne føre til at departementet vil foreslå at statlige institusjoner nedlegges. Tilsvarende kan eier av private institusjoner trekke samme slutning.
10. En privat høyskole som mister akkreditering, kan fortsatt søke om eksamensrett for enkeltstudier. Dette er ikke aktuelt for en statlig institusjon. Bestemmelsen pålegger departementet som eier å legge til rette for at studentene kan gå opp til eksamen ved en annen institusjon eller iverksette midlertidige tiltak, jf. merknaden til nr. 7.
11. Bestemmelsen innebærer at departementet, på bakgrunn av organets tilråding, skal forberede saken for Kongen, som har myndighet til å avgjøre hvilken institusjonskategori institusjonene tilhører, jf. lov om universiteter og høgskoler § 1 nr. 2 og privathøyskoleloven § 10a.
    

§ 11 Godkjenning av eksamener og grader etter lov om private høyskoler

1. Organet behandler søknad om godkjenning av enkeltstudier etter lov om private høyskoler § 9. Organet oppnevner faglig sakkyndige for sin behandling av søknaden. Organet fastsetter mandat og kriterier for sakkyndig vurdering. Organet skal også behandle søknader om vesentlige endringer i allerede godkjente studier og om utvidet eksamensrett for allerede godkjente studier.
2. Ved søknad om rett til å tildele grad forestår organet saksforberedelsen og innhenter sakkyndig vurdering. Organet sender søknaden med organets tilråding til departementet.
3. Organet skal utarbeide retningslinjer for behandling av søknader om eksamensrett, herunder krav til utforming av søknader og krav til dokumentasjon av styringsordning og reglementer med mer etter lov om private høyskoler kap. 2.
4. Tildelt eksamensrett gjelder slik det fremgår av organets eller departementets godkjenningsbrev. Et studium som er godkjent som heltids- eller deltidsstudium, kan tilbys på deltid eller heltid samme sted, og etter samme undervisningsmodell, forutsatt at studiet ellers er i samsvar med godkjenningen.
   

Merknad til § 11

1. Bestemmelsen fastslår at organet behandler søknader og fatter vedtak i saker som gjelder godkjenning av enkeltstudier (inntil tre år) etter privathøyskoleloven § 9. Organet oppnevner sakkyndige, og skal fastsette kriterier som skal ligge til grunn for den faglige vurderingen, herunder krav til faglig fordypning og progresjon i tråd med vilkårene etter lov om private høyskoler § 9 andre og tredje ledd. Den faglige vurderingen bør være basert på mest mulig objektive og etterprøvbare kriterier. Bare hele utdanninger skal vurderes. Dette innebærer at organet kan avslå å behandle søknader om eksamensrett for enheter som ikke kan betraktes som et studium. Etter dagens praksis anses halvårig studium å være den minste enhet som vurderes. For et integrert studium som følger nasjonal rammeplan, skal hele utdanningen vurderes samlet, og eksamensrett skal ikke gis for de enkelte delene av studiet. For integrerte studieløp som ikke følger nasjonal rammeplan, men på annen måte har et fastsatt løp hvor det forutsettes faglig progresjon, vil det være organets oppgave å vurdere hvorvidt hele utdanningen kun skal vurderes samlet, eller om de ulike delene også kan utgjøre selvstendige enheter og vurderes deretter.
2. Organet skal også foreta forberedende behandling, herunder oppnevne faglige sakkyndige, ved søknader om godkjenning av grader. Organet gir en faglig tilråding, som oversendes departementet sammen med søknaden. For lavere grads studier er Kongens godkjenningsmyndighet etter privathøyskoleloven § 9 fjerde ledd delegert til departementet (kgl. res. 15. juli 1987). Godkjenning av høyere grad ligger til Kongen.
3. Organet har fullmakt til å utarbeide nærmere retningslinjer om sin saksbehandling. Retningslinjene bør inneholde informasjon som gjør saksbehandlingen mest mulig effektiv, herunder saksbehandlingsrutiner, krav til utforming av alle søknader og hvilke forhold som må dokumenteres f.eks studieplan og hvilke opplysninger studieplanen skal inneholde, spesielle krav til søknader fra private høyskoler som ikke har eksamensrett fra før, forhold vedrørende søknader om endringer i allerede godkjente studier og spørsmål om utvidet eksamensrett. Det bør fremgå av organets retningslinjer at dersom en faglig vurdering konkluderer med at kriteriene i privathøyskoleloven ikke er oppfylt, så må vurderingen inneholde klare anbefalinger om hvilke tiltak som må iverksettes for at godkjenning skal kunne gis.
4. Tildelt eksamensrett kan inneholde bestemte forutsetninger, og godkjenningens gyldighet vil således kunne gjøres betinget.
   

KAP. 4 GODKJENNING AV UTDANNING FRA UTENLANDSK ELLER NORSK INSTITUSJON SOM IKKE GÅR INN UNDER LOV OM UNIVERSITETER OG HØGSKOLER ELLER LOV OM PRIVATE HØYSKOLER. FRITAK FOR EKSAMEN ELLER PRØVE

§ 12 Generell godkjenning

1. Organet behandler søknader om generell godkjenning av utenlandsk utdanning og norsk utdanning som ikke faller inn under lov om universiteter og høgskoler eller lov om private høyskoler. Godkjenningen skal angi en generell uttelling i studiepoeng i forhold til utdanninger som gis med hjemmel i nevnte lov § 45, og om utdanningen i nivå og omfang svarer til norsk grad.
2. Søknad om generell godkjenning skal inneholde bekreftede dokumenter fra den aktuelle utdanningsinstitusjon eller attestert kopi av slik dokumentasjon. Organet kan gi nærmere retningslinjer for krav til dokumentasjon.
3. Ved generell godkjenning av utenlandsk utdanning skal organet påse at utdanningen det søkes godkjenning for, er godkjent som høyere utdanning i det aktuelle land.
4. Generell godkjenning kan gis for en bestemt tid. Organet skal trekke tilbake godkjenninger når det finner at utdanningen ikke lenger er faglig jevngod. Ved endring eller bortfall av generell godkjenning skal organet sørge for at det etableres rimelige overgangsordninger.
5. Organet skal sørge for at vedtak om generell godkjenning gjøres offentlig tilgjengelig.
   

Merknad til § 12

1. Bestemmelsen presiserer at organet behandler søknader etter lov om universiteter og høgskoler § 48 nr. 1. Godkjenningen skal angi en generell uttelling i studiepoeng i forhold til utdanninger som gis med hjemmel i loven. Den generelle godkjenningen vil være retningsgivende for institusjoners behandling av søknader om godkjenning som faglig jevngod med utdanning som gis ved den enkelte institusjon etter lov om universiteter og høgskoler § 48, og ved behandling av søknader om fritak for eksamen eller prøve etter § 49. Dette vil være viktig for å sikre studenter lik uttelling for samme utdanninger, og skape forutsigbarhet ved valg av studieveier. Det vil også lette institusjonenes egen behandling av saker som gjelder godkjenning og fritak. Organet skal også vurdere om en gitt utdanning eller kombinasjon av utdanninger i nivå og omfang svarer til norsk grad, uten at den sammenlignes direkte med utdanning gitt ved én institusjon. Slik vurdering må gjøres av vedkommende institusjon selv, jf. lov om universiteter og høgskoler § 48 nr. 2. Godkjenningen kan også tjene som en nivåvurdering overfor arbeidsgivere.
2. Organet må sørge for at søknader om godkjenning inneholder korrekte opplysninger, og fastsetter selv de nærmere krav til enkeltsøknaders dokumentasjon.
3. Organet må påse at utdanningen det søkes om godkjenning for er godkjent som høyere utdanning i det aktuelle land. Organet vurderer selv hvordan dette skal sikres ved kontakt med utenlandske myndigheter, læresteder, internasjonale nettverk m.m.
4. Organet må selv vurdere om det vil være hensiktsmessig å la en konkret godkjenning få en tidsbegrenset godkjenning, og skal trekke tilbake eller endre godkjenninger dersom det viser seg at utdanningen ikke lenger er på det nivået som utdanningen er gitt uttelling for.
5. I sin godkjenningspraksis må organet sørge for tilstrekkelig informasjon overfor studenter og institusjoner. Organet må selv vurdere på hvilken måte dette mest hensiktsmessig skal skje.
   

§ 13 Godkjenning som faglig jevngod med grad, del av grad eller utdanning institusjonen gir. Fritak for eksamen eller prøve

1. Institusjoner under lov om universiteter og høgskoler og private høyskoler som er akkreditert etter lov om private høyskoler § 10a avgjør selv individuelle søknader om godkjenning av utenlandsk eller norsk utdanning som ikke faller inn under loven, som faglig jevngod med grad, del av grad eller utdanning som institusjonen gir, jf. denne lov § 48 nr. 2. Institusjonen skal rapportere om sine avgjørelser til organet.
2. Private høyskoler som er akkreditert etter lov om private høyskoler § 10a avgjør selv saker om fritak for eksamen eller prøve fra institusjoner som ikke går inn under lov om universiteter og høgskoler eller har eksamensrett etter lov om private høyskoler § 9. Fritak for eksamen eller prøve skal gis når det godtgjøres at tilsvarende eksamen er avlagt ved en annen institusjon.

Merknad til § 13

1. Akkrediterte institusjoner avgjør selv søknader om godkjenning som faglig jevngod med de enkelte utdanninger som gis ved den enkelte institusjon, jf. lov om universiteter og høgskoler § 48 nr. 2 og lov om private høyskoler § 10b tredje ledd. Bestemmelsen innebærer utvidete faglige fullmakter for akkrediterte private institusjoner.
2. Etter privathøyskoleloven § 10d er private høyskoler med eksamensrett etter § 9 gitt myndighet (og plikt) til å gi fritak for eksamen eller prøve avlagt ved en institusjon med eksamensrett etter lovens § 9 eller ved en institusjon under lov om universiteter og høgskoler. Her utvides myndigheten, for akkrediterte private institusjoner, til også å gi fritak for eksamen eller prøve avlagt ved utenlandsk institusjon eller norsk institusjon som ikke går inn under noen av disse lovene. Dette gir de akkrediterte private institusjonene tilsvarende fullmakter som statlige institusjoner på dette området, jf. tilsvarende bestemmelse i lov om universiteter og høgskoler § 49.
   

KAP. 5 KLAGE

§ 14 Klagenemnd

1. Departementet oppnevner klagenemnd som avgjør klager over vedtak fattet av organet.
2. Klagenemnden skal ha 5 medlemmer med personlige varamedlemmer. Ett medlem skal være student. Leder og varamedlem for leder skal fylle de lovbestemte krav for lagdommere.
3. Leder skal ikke være tilsatt eller medlem av styre ved institusjon som kommer inn under lov om universiteter og høgskoler eller lov om private høyskoler.
   

Merknad til § 14

1. Departementet oppretter en klagenemnd som behandler klager over organets vedtak. Klagenemnden skal sikres en uavhengig posisjon i forhold til både organet og departementet i sin klagesaksbehandling.
2. Nemnden skal ha 5 medlemmer, med personlige varamedlemmer, som departementet oppnevner på fritt grunnlag. Departementet fastsetter også funksjonstiden. Leder og varamedlem for leder skal fylle de lovbestemte krav for lagdommere, jf. domstolsloven § 53 første punktum og § 54 andre ledd. Det innebærer at vedkommende må være norsk statsborger, ha fylt 25 år og ha juridisk embetseksamen med beste eller nestbeste karakter.
3. For å sikre klagenemndens habilitet, kan ikke nemndens leder være tilsatt eller styremedlem ved en av de statlige eller private institusjonene, jf. de generelle habilitetsreglene i forvaltningsloven kap. II. Et medlem som har vært involvert eller berørt av saksbehandlingen i første instans, kan ikke delta i klagebehandlingen i nemnden, jf. forvaltningsloven § 6.
   

§ 15 Klagenemndens avgjørelse

1. Klagenemnden er vedtaksfør når lederen og tre andre medlemmer er til stede. Ved stemmelikhet er lederens stemme avgjørende.
2. Klagenemndens vedtak kan ikke påklages.
   

Merknad til § 15

1. Lederen og tre andre medlemmer (eller varamedlemmer) må være til stede for at klagenemnden skal kunne fatte gyldig vedtak. Hvor leder har forfall, trer lederens varamedlem for inn som leder for nemnden.
2. At klageinstansens vedtak ikke kan påklages, følger også av forvaltningsloven § 28 første ledd annet punktum.
   

KAP. 6 SLUTTBESTEMMELSER

§ 16 Overgangsregler

1. Institusjonene skal innen 1 år fra denne forskriften trer i kraft, ha utviklet tilfredsstillende systemer for kvalitetssikring.
2. Innen 5 år etter at denne paragrafen trer i kraft, skal alle institusjoner ha vært gjenstand for evaluering av kvalitetssikringssystemene, jf. § 5.
3. Organets myndighet til å akkreditere institusjoner og studietilbud etter §§ 8 og 9 gjelder fra 1. januar 2003.
4. I tiden frem til 1. januar 2003 behandler organet etableringssøknader etter etablert praksis fra Norgesnettrådet og gir en midlertidig akkreditering med forbehold om at studiet tilpasses de fremtidige standarder som etableres.
   

Merknad til § 16

1. Institusjonene skal innen ett år fra forskriftens ikrafttredelse ha fått på plass tilfredsstillende systemer for kvalitetssikring. Dette vil dermed også være skjæringstidspunktet for når organet har myndighet til å iverksette evaluering av institusjonenes kvalitetssikringssystemer, jf. § 5.
2. Bestemmelsen fastslår at organet skal ha evaluert samtlige akkrediterte institusjoners kvalitetssikringssystem innen fem år etter at forskriften trer i kraft.
3. Organet vil ha behov for tid til å konstituere seg og til å fastsette forskrift med standarder for akkreditering av studietilbud etter § 9 og utfyllende kriterier til standardene for institusjonsakkreditering etter § 8, jf. § 7. Det foreslås derfor at myndigheten til akkreditering etter disse bestemmelsene først gjøres gjeldende fra 1. januar 2003.
4. Organet foreslås å ha myndighet til å gi midlertidige akkrediteringer for nye studietilbud som institusjonene ikke har fullmakt til å tilby, i perioden frem til 1. januar 2003. Saksbehandlingen vil da måtte skje med bakgrunn i den praksisen som har nedfelt seg i Norgesnettrådets rådgivende funksjon overfor departementet i slike saker.
   

§ 17 Endringer i andre forskrifter
Forskrift av 15. april 1992 nr. 1268 om godkjenning av utdanning som faglig jevngod med grad fastsatt etter universitetsloven § 49 og forskrift av 26. oktober 1999 nr. 1130 om godkjenning av utenlandsk utdanning som faglig jevngod med sivilingeniør- og siviløkonomgraden oppheves.

Merknad til § 17
Departementet foreslår at forskriften om nemnder for godkjenning av utenlandsk utdanning som faglig jevngod med sivilingeniør- og siviløkonomgraden av 26. oktober 1999 oppheves som en konsekvens av departementet i St.meld. nr. 11 (2001-2002) foreslår at sivilingeniørgraden oppheves, og at graden skal være master. Etter departementets vurdering vil det være lite hensiktsmessig å opprettholde en egen nemnd kun for siviløkonomgraden. Organets generelle godkjenninger vil ivareta det behovet som er for godkjenning av slik utdanning. Det vil være opp til organet å vurdere om det, som ledd i saksbehandlingen med godkjenning av ekstern utdanning, vil være behov for egne godkjenningsnemnder eller sakkyndige evalueringer av enkeltutdanninger.

Ved en inkurie ble forskrift om godkjenning av utdanning som faglig jevngod med grad fastsatt etter universitetslovens § 49 av 15. april 1992 (med endringer 31. januar 1996) ikke opphevet ved fastsettelsen av den ovennevnte forskriften om godkjenning som faglig jevngod med sivilingeniør- og siviløkonomgraden. Denne forskriften foreslås derfor opphevet.

§ 18 Ikrafttredelse
Forskriften trer i kraft straks.

Merknad til § 18
Departementet tar sikte på at forskriften fastsettes umiddelbart etter at de nødvendige endringer i lov om universiteter og høgskoler og lov om private høyskoler trer i kraft.