Verden har aldri vært rikere – hvorfor finnes det fortsatt fattigdom?

Ifølge Global Wealth Report har verdens samlede formue passert 500 000 milliarder dollar. Det er mer enn nok til å utrydde ekstrem fattigdom – flere ganger.

Likevel er gapet mellom de pengene som trengs for å nå FNs bærekraftsmål og det som faktisk investeres, større enn noensinne. Hvert år mangler vi 4–5000 milliarder dollar i utviklingsfinansiering – altså 1 prosent av verdens private formuer. Samtidig kutter mange rike land i bistanden. Hva skjer?

Penger finnes – men de flyttes ut av utviklingsland 

Det store paradokset handler om bruk av skatteparadiser, skjulte pengestrømmer og stadig mer konsentrert rikdom. 

Også på det afrikanske kontinentet skapes det store verdier. Likevel fører dette altfor sjeldent til økte skatteinntekter eller bedre offentlige tjenester. En viktig årsak er at multinasjonale selskaper flytter verdier og betaler minimalt i skatt der verdiene faktisk skapes. Samtidig gjør svak skatteforvaltning, lav institusjonell kapasitet og korrupsjon det vanskelig å sikre effektiv og rettferdig beskatning. Resultatet er at mange utviklingsland går glipp av inntekter som kunne gitt befolkningen tilgang til utdanning, helsetjenester og et sosialt sikkerhetsnett. 

For å gjøre noe med dette kreves politisk vilje, internasjonalt samarbeid og et velfungerende globalt system. En god start for å systematisere dette arbeidet finner sted i Sevilla i Spania denne uka. 

Nytt veikart for en mer rettferdig verden 

Denne uka møtes verdens ledere i Sevilla. Målet? Å vedta en ny, historisk erklæring: Compromiso de Sevilla – et veikart for hvordan vi faktisk skal få på plass pengene verden trenger for å nå bærekraftsmålene. Her har Norge spilt en nøkkelrolle sammen med Mexico, Zambia og Nepal ved å lede en 12 måneders forhandlingsprosess hvor FNs 193 medlemsland, sivilt samfunn og næringslivsorganisasjoner har bidratt.

I en periode med økt utrygghet og uforutsigbarhet peker erklæringen på fire viktige punkter for å lykkes med utviklingsarbeidet hos de fattigste landene. 

Det første handler om at det trengs mer og bedre bistand. Rike land skal fortsatt jobbe mot å bidra med 0,7 prosent av BNI. Norge går foran med 1 prosent, og jobber for at bistanden blir mer effektiv og lokalt forankret i utviklinslandene. 

Det andre handler om at vi må sørge for at utviklingslandene øker egne skatteinntekter. Vi må bruke våre bistandspenger til å bistå land med å finansiere sin egen utvikling, blant annet gjennom bedre skattesystemer. Norge har siden 2015 doblet bistand til nettopp dette – og Compromiso de Sevilla oppfordrer verdens rike land til å doble den delen av bistanden som støtter opp om utviklingslands evne til å mobilisere ressurser nasjonalt frem mot 2030. 

Det tredje handler om at vi må ha med privat sektor på laget. Investeringer og handel må støtte utvikling, ikke undergrave den. Rammevilkårene må være rettferdige og vi må bistå landene med å etablere institusjoner og regelverk som sikrer den forutsigbarhet private investorer ønsker for å investere i nye markeder. Norge støtter allerede en rekke programmer som bygger slik kapasitet i utviklingsland. Samtidig bidrar vi med garantier som senker risikoen for selskaper som vil investere i lavinntektsland. 

Det fjerde handler om at vi må finne løsninger på gjeldskrisen i mange utviklingsland står i. Mange fattige land betaler mer i renter enn de bruker på utdanning og helse. Sevilla-erklæringen inneholder en rekke tiltak om håndtering og restrukturering av gjeld – og at det må gjøres mer for å sikre åpenhet og ansvarlighet rundt nye lån, noe som er avgjørende for at land skal unngå å havne i gjeldskriser i årene som kommer.

Et nytt håp i Sevilla 

FNs fjerde konferanse for finansiering av utviking i Sevilla gir nytt håp. Til tross for at USA for to uker siden trakk seg fra prosessen, har FNs øvrige 192 land blitt enige om en felles retning. Erklæringen fra Sevilla sender et kraftig signal: En annen verden er fortsatt mulig. Nå må ordene omsettes i handling, og her vil Norge fortsette å gå foran.